André Oktay Dahl (H) [13:15:15]: Jeg lover å sette flere komma og punktum neste gang jeg lager en interpellasjon, for det var en forferdelig lang setning.

Jeg har lyst til å starte med et viktig utgangspunkt, og det er at absolutt alle partier i denne salen ønsker fortgang i arbeidet med å få i stand flere soningsoverføringer. Statsråden har i fem år lovet fullt trykk. Det har blitt noen flere, men i forhold til innsattesammensetningen er det ikke mange. I forhold til ambisjonsnivået bør nok både regjering og opposisjon gå noen runder med seg selv og se på både oppnådde, ønskede og mulige resultater og ta en runde i forhold til de rettslige begrensningene som tross alt foreligger, for å se på hva som er mulig å gjennomføre.

Det er veldig gledelig med den nylig inngåtte bilaterale avtalen med Romania. Justiskomiteen møtte den rumenske statssekretæren, som underskrev avtalen i Oslo, da komiteen besøkte Bucuresti. Hennes klare melding til rumenske innsatte i norske fengsler – at de har noe å vente på når de kom hjem – og holdningen til spørsmålet om den politiske åpenheten som komiteen opplevde fra rumensk ledelse i Justisdepartementet, må vi vel si bare er å applaudere. Jeg vil imidlertid be statsråden på en mest mulig realistisk måte å redegjøre for fremdriften for ikrafttredelse av denne avtalen og det konkrete ambisjonsnivået for avtalen, og hvilke kontakter, andre land som vi snart kan underskrive tilsvarende avtaler med. Per i dag finnes det ikke egne regler for EU om soningsoverføring. Man følger altså sporet med overføring i medhold av overføringskonvensjonen eller via tilleggsprotokollen. I det første tilfellet er det 27 land som er tilsluttet, i det andre er det 22. Norge har i prinsippet de samme mulighetene til soningsoverføring som EU-landene.

EUs rammebeslutning om soningsoverføring trer i kraft i desember 2011. Det interessante med denne er jo at det blir bortfall av kravet om at den domfelte og den domfeltes hjemland skal samtykke i fullbyrding av dommen i den domfeltes hjemland. Det er en forutsetning at den domfelte er fullbyrdingslandets borger, og at han/hun faktisk også bor der. Bortfall av kravet om samtykke fra den domfelte og den domfeltes hjemland er i slike tilfeller uavhengig av om vedkommende på det aktuelle tidspunkt befinner seg i domslandet eller i fullbyrdingslandet.

I statsbudsjettet varsles det at man har til hensikt å søke om en tilslutningsavtale med EU. Jeg ber statsråden om å redegjøre for fremdriften og Norges posisjon – som vi for så vidt vet at man er positiv til – og realismen i forhold til tilslutning til EUs rammebeslutning. Hvilke signaler har statsråden fått så langt i forhold til det ønsket som norske myndigheter har?

For Høyres del kan jeg varsle at vi selvfølgelig på egnet måte vil ta det opp i alle de samarbeidsarenaene vi har med våre egne søsterpartier og andre innenfor EU-samarbeidet. Det er en ambisjon som jeg regner med at statsråden vil bruke aktivt som nødvendig støtte for sitt arbeid, da vi har felles interesse uavhengig av partipolitisk ståsted i Norge.

Det er en stigende andel av utenlandske statsborgere i norske fengsler. I 2004 var 11,6 pst. av alle nyinnsettelser i fengsler utenlandske statsborgere. I 2009 var tallet 23,4 pst. Det skaper selvfølgelig betydelige utfordringer når det gjelder kapasitet, men ikke minst press på ansatte i forhold til de faglige utfordringene som de møter hver eneste dag.

Av nyinnsettelser i norske fengsler i 2009 var det flest utenlandske statsborgere fra Polen, Litauen og Romania. Men så kommer en utfordring, for hvis man skal søke etter statistikk over hva de sitter inne for, har vi greid bare å finne statistikk tilbake til 2006, og da var narkotikaforbrytelser den lovbruddskategorien som flest utenlandske statsborgere satt i fengsel for. Det finnes også veldig liten statistikk over type kriminalitet som utenlandske statsborgere sitter inne for. Det er en svakhet som det ser ut til at vi deler med flere land, og jeg vil be statsråden gi en tilbakemelding på om han vil bidra til at vi får et bedre statistikkgrunnlag som også er lett tilgjengelig. Vi fra Høyres side har satt i gang utredningsseksjonen her på huset, og de greide altså ikke å finne statistikk som var nyere enn fra 2006. Det er en viktig forutsetning for at vi kan diskutere denne type spørsmål og ha en relevant politisk diskusjon om hvilke tiltak vi skal sette inn.

Ved siden av et økt antall soningsoverføringer har statsråden også varslet at regjeringen vil etablere egne fengsler eller avdelinger for utenlandske innsatte som ikke skal tilbakeføres i det norske samfunn. Da Høyre tok det opp tidligere i år, ble det skapt et inntrykk av at dette var rett rundt hjørnet, og at planene var klare. I budsjettet er beskrivelsen av arbeidet litt mer edruelig. Der står det at man vil vurdere å etablere egne avdelinger og egne fengsler, men Høyre bekjent er ingen ting kommet i gang. Vi ber om tilbakemelding om når vi kan forvente at det vil være etablert egne fengsler eller avdelinger for utenlandske innsatte.

Vi har store utfordringer knyttet til import av utenlandske kriminelle. Det skapes store faglige utfordringer i forhold til soningsforhold og ikke minst sikkerhet for ansatte i kriminalomsorgen. Vi har nå sett at forekomsten av vold mot fengselsbetjenter synes å være økende, og Høyre mener at det er problematisk at så vidt få av disse voldstilfellene faktisk anmeldes. Det bør være en felles policy når det gjelder vold mot offentlige tjenestemenn, enten han er politi eller er ansatt i kriminalomsorgen.

I tillegg er det kjent for statsråden de utfordringene man har i forhold til tolkeutgifter. Et spørsmål er jo i hvilken grad norske fengsler virker preventivt i det hele tatt. En forutsetning for at man i det hele tatt har fengsler, er – som vi vel fortsatt er enige om – at fengselsstraff skal virke preventivt, men da er det jo et moment for mennesker som kommer fra et helt annet land, hvor man er vant til helt andre forhold, om våre fengselstilbud virker spesielt skremmende, avskrekkende, og preventivt, som vi forutsetter at det skal gjøre for norske borgere.

Hvilke konkrete planer har regjeringen for arbeidet med å øke soningsoverføringene, begrense antallet kriminelle som kommer inn til landet, og redusere antallet utenlandske kriminelle i norske fengsler?

Statsråd Knut Storberget [13:22:21]: Jeg takker også for denne interpellasjonen, sjøl om det er en tendens til at interpellanten gjør temaet noe større enn det jeg faktisk har tid til å svare på. Nå ble det også reist spørsmål om vold mot de ansatte, tolkeutgiftene, egne fengselsavdelinger og om fengselet som sådant virker preventivt, og det ble også, til alt overmål, reist spørsmål om å begrense den utenlandsk relaterte kriminaliteten. Jeg ber om forståelse, for jeg syns dette er veldig interessante temaer. Men det er interpellert om soningsoverføring som sådan og hva slags tiltak vi ønsker å iverksette. Så jeg må av tidsmessige grunner forholde meg til det.

Det er på det rene at vi har en økning av antallet soningsoverføringer, og at dette er et prioritert mål for regjeringa. Sjøl om antall overføringer har vært varierende de senere år – 26 stykker i 2007, 12 i 2008 og 30 i 2009 – er tallet heldigvis økende. Hittil i år – og det er siste tall fra i dag – er 31 personer overført til soning i hjemlandet, samtidig som det er fattet vedtak om overføring i ytterligere fem saker. Det er en god del fengselsdøgn som vi sparer på dette.

Jeg tror tilbakeføringen til et kriminalitetsfritt liv etter soning blir best dersom straffen gjennomføres der vedkommende skal løslates.

For å øke antallet overføringer trenger vi både tiltak som kan styrke samarbeidet med andre land, og tiltak som er egnet til å effektivisere vår egen saksbehandling. Jeg har iverksatt, og vurderer å iverksette, følgende tiltak:

Effektivisering av saksbehandlinga i Norge. Det har det absolutt vært grunnlag for å gjøre. Her står vi overfor en av de store utfordringene, å få flere sektorer i justissektoren til å dra sammen, enten man er politijurist, etterforsker, jobber i UDI eller for den saks skyld i kriminalomsorgen. De tiltakene som er iverksatt, omfatter bl.a. frister og forenklede saksbehandlingsrutiner for å motvirke liggetid og forventes å forkorte saksbehandlingstiden i Norge betydelig. Det er noen av grunnene til at vi har økende tall.

Regjeringa vil at utenlandske borgere som begår kriminalitet i Norge, skal pågripes, pådømmes og utvises så raskt som mulig. Vi har i år styrket politiets arbeid på utlendingsområdet gjennom en omfattende tiltakspakke. Per 31. august 2010 hadde Politiets utlendingsenhet uttransportert til sammen 411 straffedømte utlendinger, som da var ferdig sonet. Det er også et viktig aspekt i dette. I august var 60 av 541 tvangsmessig uttransporterte straffedømte, altså bare i august. 31 utenlandske innsatte er, som tidligere nevnt, overført til soning i hjemlandet hittil i år. Dette er veldig viktig arbeid, og jeg tror dette er noe av årsaken til at vi også ser nedgang, særlig i den mobile vinningskriminaliteten.

I henhold til den europeiske overføringskonvensjonen, som interpellanten var inne på, er det mottakerlandets politimyndighet som sjøl henter den domfelte. Tida mellom vedtak om soningsoverføring og uttransportering varierer, og det er eksempler på at det kan ta opptil tre måneder fra vedtak om overføring er fattet, til beslutning blir effektuert. Jeg vurderer derfor nå å etablere en ordning der Norge ved Politiets utlendingsenhet påtar seg ansvaret for uttransporteringen.

Etter EUs rammebeslutning om soningsoverføring vil det land hvor domfelte overføres fra, bli pålagt ansvaret for uttransportering. Etablering av en eventuell transportordning vil være en tilpasning til denne framtidige rammebeslutningen.

En endring i utlendingsforskriften som gir politiet hjemmel til å sende forhåndsvarsel om utvisning allerede når det tas ut tiltale, er nå på høring. På denne måten vil utvisningsvedtak, som bl.a. er en forutsetning for soningsoverføring ved tvang, kunne foreligge på et tidligere tidspunkt – helt nødvendig, etter min mening.

I lov om overføring av domfelte gis det hjemmel til å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring. Etter overføringsloven er det imidlertid i dag ikke hjemmel for å inngå bilaterale avtaler som gir muligheter for tvangsoverføring til hjemlandet i situasjoner hvor det ikke foreligger rettskraftig utvisningsvedtak. Dette er uheldig, og jeg arbeider derfor med en lovendring med den hensikt å utvide muligheten til å inngå slike avtaler.

Jeg har tatt initiativ til å inngå bilaterale avtaler om soningsoverføring med noen sentrale stater som Norge overfører domfelte til. Det gjelder først og fremst de tre baltiske landene og Romania. Vi har et behov for avtaler som legger større forpliktelser på statene til å godta soningsoverføring, og som samtidig legger opp til enklere saksbehandlingsprosedyrer og enklere vilkår for å overføre. EUs rammebeslutning om soningsoverføring som trer i kraft i EU i desember 2011, dreier seg om nettopp dette. Regjeringa ønsker derfor en tilslutningsavtale til EUs rammebeslutning om soningsoverføring.

Når det gjelder dette arbeidet, har vi valgt – i første omgang – overfor EU å prioritere tilslutning til Prüm-avtalen. Det har vi som kjent fått. Den avtalen er jo signert. Hele tida etter at signatur for politisamarbeidet var på plass, har vi arbeidet meget aktivt med å melde Norge på når det gjelder tilslutning til rammebeslutningen om soningsoverføring, som i stor grad dreier seg om å akseptere hverandres beslutninger, straffedommer, og som bidrar til en langt enklere saksprosess og setter tidsfrister, som jo er en akilleshæl i mange av disse sakene.

Jeg er glad hvis Høyre, med sine søsterpartier i Europa, kan ta opp dette og gi oss drahjelp opp mot dette, fordi det har vært noe motstand mot at et tredjeland skal kunne slutte seg til denne rammebeslutningen. Det er det nok mange årsaker til. Men samtidig vil jeg si: I de møtene jeg har hatt både med kommissæren på feltet og også bilateralt med mange land – og jeg skal drøfte spørsmålet med mange av mine kollegaer også nå i høst – opplever jeg vel egentlig stadig en mer og mer positiv holdning til at Norge også skal ta del i dette arbeidet og ikke bli et utenforland når det gjelder spørsmål om soningsoverføring, som jo faktisk vil kunne bidra til at folk søker seg hit for å begå kriminelle handlinger, med lav risiko for å kunne bli tilbakesendt til hjemlandet for soning. Så jeg må si at jeg er optimist i forhold til dette, men det er et langt lerret å bleke, akkurat som politisamarbeidsavtalen var det. Men samtidig så vi at vi lyktes til slutt.

Så er det jo kjent, og det er viktig, at en avtale om soningsoverføring med Romania ble signert den 20. september i år. Jeg er stolt over og glad for det arbeidet som Justisdepartementet og mine ansatte har gjort i denne sammenheng. Jeg har flere ganger vært i Bucuresti i Romania, og jeg er også veldig fornøyd med hvordan vi ble møtt av rumenske myndigheter. Det er en åpenhet og en vilje til ikke bare å signere avtale, men den skal jo også fungere. Jeg må si at mye av det jeg har hørt, både gjennom komiteen og også gjennom bilateral kontakt, er veldig positivt, sjøl om komiteen på sin reise og vi, når vi har vært der nede, ved øyesyn har sett – og vi vet – at de har betydelige utfordringer i sin egen kriminalomsorg. Det gjør jo sitt til at det er viktig at vi også kan kanalisere noen av EØS-midlene inn i dette feltet.

Den bilaterale avtalen innebærer at Romania pålegges en større forpliktelse enn i dag til å akseptere en anmodning om soningsoverføring. Samtidig er det inntatt saksbehandlingsfrister som forplikter partene til å behandle anmodninger og til å effektuere vedtak om soningsoverføring raskere enn det som gjøres i dag. At kravet om utvisningsvedtak fjernes for de tilfeller der domfelte er rumensk borger og anses bosatt i Romania, betyr dessuten at vi slipper å vente på vedtak om utvisning når domfelte ikke samtykker i overføringen. Det er fortsatt nødvendig med seks måneder gjenstående soningstid for å anmode om soningsoverføring. Det forslag til endring i overføringsloven som jeg tidligere har omtalt, må også være vedtatt før avtalen med Romania kan settes i kraft. Det betyr at hvis vi nå klarer å få behandlet dette i Stortinget raskt, vil det i hvert fall fra norske myndigheters side være avklart de mer politiske forhold som skal avklares, i løpet av det nærmeste halvåret, etter min mening. Det må være mulig. Men så er vi også avhengig av at Romania følger opp på sitt vis. Der har jeg selvfølgelig ikke samme kraft til å kunne påvirke verken hurtighet eller innhold i avgjørelsen.

Forhandlinger med Latvia om en tilsvarende avtale som er inngått med Romania, er nå påbegynt.

Så vil jeg også si at i tillegg til de nevnte effektiviseringstiltakene er vi avhengig av et godt internasjonalt samarbeid for å få til gode resultater.

Sjøl om det til enhver tid er et ganske stort antall utenlandske innsatte i norske fengsler, anslagsvis årlig ca. 150 personer som potensielt kan soningsoverføres – det er det viktig å ha med seg, det bringer størrelsen inn i dette – vil mange av dem som sitter i norske fengsler, ha utholdt straffen i varetekt. Det innebærer at mange av dem har såpass korte dommer at de ikke er aktuelle å soningsoverføre, uansett hva slags ordninger vi måtte ha.

En eventuell tilslutning til rammebeslutningen vil også ha kriterier i seg som gjør sitt til at det fortsatt vil være rundt 150–200, slik vi har estimert, som er aktuelle for soningsoverføring. Det betyr at vi fortsatt har et potensial. Derfor har jeg jobbet mye med å få løftet tallet fra 0, 4 og 5, som det var under den forrige regjeringen. Nå er vi opp i 31 så langt i år, men vi har et potensial til å gå enda videre. Det er viktig ikke bare for kapasiteten i norske fengsler, men i særdeleshet for å kunne begrense den typen kriminalitet som vi ser at norske borgere er rammet av.

André Oktay Dahl (H) [13:32:41]: Når det gjelder statsrådens evne til å få sagt mye på kort tid, er det mulig at jeg overvurderte ham, men det tror jeg ikke. Jeg har veldig stor tro på at det går an å stille veldig mange spørsmål og få svar på dem og veldig mye mer med tanke på statsrådens kunnskapsnivå og evne til å få sagt mye på kort tid. Jeg oppfattet at han svarte på en god del. Nå er det jo sånn at når en stiller spørsmål om tiltak for å redusere antall utenlandske kriminelle i norske fengsler, ligger det implisitt ganske mange ting som det vil være naturlig å si noe om. Statsråden var iallfall innom noe av det.

En ting jeg ikke fikk sagt i begrunnelsen, er at jeg synes også det er viktig at vi holder fast ved noen grunnprinsipper når det gjelder hvordan vi behandler folk. For noe av det som også gjorde inntrykk på oss som komitémedlemmer da vi besøkte fengselet i Bucuresti, var faktisk dem vi møtte der. Når man ser 14–15 år gamle gutter som står der og skjelver, uansett hva de har gjort, så gjør det et dypt inntrykk på oss som mennesker, for de har nok en bakgrunnshistorie som ikke akkurat er den aller vakreste. Så når vi skal sende folk raskest mulig ut for at de skal sone i sine hjemland, må det skje innenfor rammen av at det er mennesker vi snakker om, og ikke pakkepost.

Jeg er veldig glad for at man har fått til denne avtalen med Romania. Det gjenstår å se hvor effektivt den vil fungere. Det jeg imidlertid kunne tenke meg å spørre mer om, er konkret hvilke resultater man mener at man har fått av dette arbeidet i forhold til byråkratiet, for det er i hvert fall noe veldig konkret som norske myndigheter ikke har fått gjort så mye med de siste årene, men man har satt i gang tiltak nå. Har man noen konkrete resultater å vise til, noen konkrete forventninger til hva dette skal viderebringe?

Når det gjelder Latvia, vil jeg be om en kommentar til når man antar at man kan begynne å komme i en posisjon hvor man kan underskrive en avtale. Det er antakeligvis for tidlig å si noe om, men en skisse for fremdrift hadde det vært greit å få.

Når det gjelder spørsmålet om EU, mener Høyre selvfølgelig at dette er et godt argument for at vi burde vært medlem av EU. For er det et område vi vet at utviklingen blir mer og mer dynamisk, er det på justisfeltet. Vi er jo med i EU via EØS. Vi er en del av byråkratiet. Vi er dessverre ikke en del av demokratiet. Det skaper utfordringer, for vi importerer kriminelle, i likhet med varer, som vi dessverre ikke får gjort noe med fordi vi ikke er en del av det justispolitiske samarbeidet. Selv om vi har mange tilslutningsavtaler og statsråden er veldig aktiv, ville det etter Høyres mening ha vært en fordel om vi umiddelbart hadde søkt om norsk EU-medlemskap. Det er en debatt som jeg ikke tror vi skal ta her. Det kommer nok til å ta noen år før vi kommer dit. Jeg synes i hvert fall dette synliggjør de utfordringene vi har på dette feltet, at det er et problem for oss at vi er nødt til å tigge og be for å få tilslutningsavtaler med EU i et veldig viktig spørsmål for Norge.

Statsråd Knut Storberget [13:35:56]: Jeg vil prøve å ta igjen noen av interpellantens spørsmål nå. Det er gode spørsmål, for det handler veldig mye om hva vi gjør for å begrense den typen kriminalitet som vi ser at utenlandske statsborgere begår i Norge.

Jeg mener at det er veldig viktig at vi ikke bare tenker politi, pådømmelse og reaksjon her hjemme, men at soningsoverføring har utrolig mye allmennprevensjon i seg. Så skal vi selvfølgelig ta med det utrolig viktige momentet som interpellanten tar opp, at vi ikke må glippe på, jeg holdt på å si, de humane betraktningene rundt hva slags forhold vi sender folk tilbake til. Det er en av årsakene til at man ikke gjør det over hele verden. For det er betydelige utfordringer også i de landene vi har mulighet til å sende tilbake til. Det må vi fokusere på.

Så vil jeg si at den innsatsstyrken som man iverksatte i løpet av fjoråret, og som har bidratt til at vi f.eks. i Oslo har hatt en nedgang i antall grove villainnbrudd på 48 pst., viser at det er mulig å iverksette tiltak som gjør noe med denne kriminaliteten, og som demper tilstrømningen også. Men da ser vi at vi får økt press i fengslene, av naturlige grunner, når politiet gjør jobben sin, og så opplever vi det som skjer nå.

Til interpellantens og andres interesse: Vi har i dag fått en oversikt over hvor mange med utenlandsk bakgrunn som sitter i Oslo fengsel, og også på Ullersmo. Vi ser at av utenlandske statsborgere som sitter i varetekt i Oslo fengsel, har vi 185 stykker, og vi har 51 som sitter på soning. Sju av disse er aktuelle for soningsoverføring, ut fra at man skal ha nok soningslengde osv. og faller inn under avtalene – sju stykker. Og det er dem vi jobber med. På Ullersmo har vi 34 med utenlandsk bakgrunn i varetekt, og 75 som sitter på dom. Totalt sett er 15 av dem aktuelle for soningsoverføring. Det er derfor tallet ikke kan bli så høyt som det til enhver tid totale antallet i norske fengsler, men vi ser allikevel at vi har et potensial utover det nivået vi ligger på. Men når jeg samtidig ser at vi klarer å få vekst i disse tallene, blir i hvert fall jeg optimist; her er det muligheter.

Når det gjelder de norske saksbehandlingsrutinene rundt disse sakene, mener jeg det er to grunner til at vi har sett at det har stor betydning. Det som egentlig er årsaken til at vi nå har vekst, er at vi har en annen saksbehandling. Det første er at det blir raskere saksbehandling. Det er vi helt avhengige av, ellers går soningstida ut. Det andre er at vi må plassere initiativet for å starte prosessen med å begjære soningsoverføring helt tydelig i organisasjonen. En politijurist kan føle at han er ferdig med saken når den er prosedert i tingretten; da er han liksom ferdig med den. Men vi må ha initiativ et eller annet sted for å løfte fram disse sakene. Det er derfor jeg også har etablert det jeg har kalt – på engelsk – en «task force», slik at man til enhver tid ser hvem som er aktuelle for soningsoverføring og ligger på de respektive instanser, slik at de blir identifisert og får den saksbehandlingen de skal ha, for at vi kan klare å overføre.

Tove-Lise Torve (A) [13:39:25]: Jeg vil først benytte anledningen til å takke interpellanten for å reise denne debatten. Det med soningsoverføring er og har vært et tema det har vært stor tverrpolitisk interesse for og enighet om.

Jeg vil starte med å si at åpnere grenser i Europa har vært positivt for utviklingen i de fleste land – også i Norge. En mer fri flyt av arbeidskraft, en bedret forståelse av hverandres kulturer og et bedre samarbeid er noen av de positive sidene. Men medaljen har, som vi er veldig klar over, også en bakside, bl.a. med hensyn til økningen av kriminalitet begått av utenlandske statsborgere. Det er nok å nevne både vinningsforbrytelser, narkotikakriminalitet og menneskehandel. Dette gir samfunnet vårt – og spesielt justissektoren – store utfordringer. Både politi og påtalemyndighet, domstolene, kriminalomsorgen og utlendingsmyndighetene har merket denne økningen i kriminalitet.

Dette innebærer nye og krevende utfordringer, også i våre fengsler. De ansatte melder om til tider store problemer med den daglige kommunikasjonen på grunn av språk og kulturforskjeller, som fører til både misforståelser og konflikter. Språkproblemene fører også til økte utgifter til tolketjenester, som de andre har vært inne på. Dette er en ny hverdag som vi må forholde oss til og håndtere på en best mulig måte. I forslaget til statsbudsjett for 2011 melder Justisdepartementet at de vil vurdere å tilrettelegge egne fengsler eller fengselsavdelinger for utenlandske innsatte. Jeg forutsetter selvsagt at det siktes til utenlandske innsatte uten oppholdstillatelse.

Vi er alle enige om at utenlandske straffedømte uten oppholdstillatelse raskest mulig skal tilbakeføres til sitt hjemland, vel å merke under visse forutsetninger, noe som har vært berørt tidligere her.

Jeg er derfor glad for at justisministeren svarer så godt og grundig på denne interpellasjonen. Justisministeren har fullt trykk på arbeidet med både å effektivisere saksbehandlingstiden i overføringssakene og å få på plass bilaterale avtaler med de mest aktuelle landene i påvente av at EUs rammebeslutning om soningsoverføring trer i kraft. Dette er veldig bra, og det viser at vi har en offensiv justisminister som tar utfordringene på det største alvor, og selvsagt er også vi innforstått med at det ikke bare er å knipse i fingrene, og så er det gjort, men at det krever et langsiktig arbeid.

Et annet område som regjeringen og justisministeren har stor oppmerksomhet rundt, er bekjempelse av kriminalitet som begås av asylsøkere og andre utlendinger. Det at politiet har fått 18 mill. kr i statsbudsjettet øremerket etterforskning av alvorlig og grenseoverskridende kriminalitet, er veldig viktig i dette bildet. Vi ser også at en styrking av politiets arbeid på utlendingsområdet gir god uttelling, bl.a. i form av flere uttransporteringer. Det har vi sett bare de siste dagene.

I sitt svar kommer justisministeren inn på flere andre områder som er av betydning for å kunne øke antallet soningsoverføringer og redusere antallet utenlandske kriminelle i norske fengsler.

Selv om myndighetene i Norge iverksetter effektive tiltak og avtaler for å sikre flere soningsoverføringer, vil vi helt sikkert oppleve at mange fortsatt kommer hit for å begå kriminelle handlinger. Årsakene til dette er selvsagt sammensatte, men vi vet at mange er drevet hit på grunn av stor nød og fattigdom i sitt hjemland. De har rett og slett lite eller ingenting å leve av, og føler seg tvunget til å begå kriminelle handlinger for å livnære seg selv og familien sin, enten i sitt eget hjemland eller ved å reise til utlandet, for å overleve.

Vi vet også at noen blir rekruttert gjennom menneskehandlere i sitt hjemland, for deretter å bli fraktet bl.a. til Norge for å tigge, stjele eller begå andre inntektsbringende handlinger som ofte er kriminelle. Videre vet vi at mange organiserer egne kriminelle bander som spesialiserer seg på vinningsforbrytelser, narkotika eller prostitusjon her til lands.

Derfor er en bred innsats i alt fra demokratibygging og utviklingsarbeid i land med stor fattigdom til tiltak mot menneskehandel og et aktivt internasjonalt politisamarbeid veldig viktig for å forebygge og bekjempe kriminalitet begått av utlendinger i Norge. Med en slik bred innsats kan vi også forebygge at vi får mange utlendinger uten oppholdstillatelse i norske fengsler.

Per Sandberg (FrP) [13:44:40]: Jeg skal være litt forsiktig med å vise hovmod, men når jeg lytter til debatten – og all ære til interpellanten for å fremme interpellasjonen – hører jeg at noen liksom tror at det er først nå debatten kommer, og at man er glad for at noen har løftet opp debatten. Jeg har vært på Stortinget i 13 år, og det er ikke første gang debatten er her. Det har vært advart mot denne utviklingen i alle de 13 år jeg har vært på Stortinget. NRK hadde en dokumentar i går som viste at enkelte stortingsrepresentanter og enkelte parti allerede for 15 år siden advarte mot denne utviklingen. Derfor er det litt merkelig at noen er glad for at debatten kommer nå, og gir uttrykk for at det er liksom ikke bare å knipse, så er det gjort. Nei, det er ikke det. Derfor har da noen ønsket å ta denne debatten og få tiltak på plass på et langt tidligere tidspunkt, for nå er vi kommet i en situasjon der det begynner å bli alvorlig.

Jeg synes faktisk at justisministerens svar til interpellanten her i dag var meget bra. Det er jo helt riktig som også interpellanten peker på, at interpellasjonen reiser en rekke andre spørsmål. Det er ikke bare soningsoverføring som er svaret på de utfordringene vi står overfor.

Jeg registrerer at avtalen med Romania som nå er skrevet under, i hvert fall ikke umiddelbart vil føre til noen bedre situasjon. Jeg tolker justisministeren dit hen også at den type avtaler bare vil ta en liten del av de utfordringene som vi har med utenlandske kriminelle i norske fengsler, faktisk bare 7–8 pst. For det vil fortsatt være sånn at utenlandske kriminelle med korte dommer i Norge vil sone i Norge. Det vil være umulig å få en soningsoverføring av dem. Det er litt interessant å se på hvor lange dommer de utenlandske kriminelle har, og da tror jeg at vi kommer til å få oss en overraskelse.

Men jeg føler meg trygg på at regjeringen og justisministeren tar debatten om EUs ministerråds rammebeslutning på alvor. Komiteen har også skrevet brev til justisministeren der vi ber om en bredere vurdering av hvor tidlig Norge kan komme med. Et ønske fra komiteen – tverrpolitisk, tror jeg – er at vi tiltrer sammen med resten av EU i 2011. Noe annet vil være litt vanskelig.

Undertegnede reiser også sammen med Stortingets president til Brussel den 9.–10. november. Da har komiteen bedt meg bl.a. ta opp denne problemstillingen, så vi har fokus på det. Og det har jeg full tillit til at justisministeren også har.

Men når jeg går litt inn i historien her, er det også for å peke på debatten vi hadde om EUs utvidelse med 15 land. Da var denne debatten på dagsordenen for alvor. Ingen tok det alvorlig da, men kanskje noen kan ta det litt mer alvorlig etter hvert. Nå blir altså Romania kanskje fullverdig Schengen-medlem i mars neste år, hvis ikke EU stopper det på et eller annet vis. Det kommer også andre land som får fri tilgang, når visumplikten fjernes.

Jeg tror at de utfordringene vi har når det gjelder kriminelle inn i Norge som begår kriminelle handlinger, og det at vi fyller opp institusjonene våre med kriminelle utlendinger, bare er i en startfase. Derfor skjønner jo jeg også at det ikke bare er å knipse, men at det er en masse tiltak som må på plass. Det å forebygge er blant saker som vi har til behandling i komiteen nå i forhold til standarden på norsk soning. Jeg registrerer at flere nå, både Høyre og regjeringen, ønsker å se på problematikken rundt alternativ soning for utenlandske kriminelle – avdelinger, egne fengsler, sosiale ordninger og økonomiske utbetalinger. Det må komme raskt på plass, for det er likeså viktig som å bli med i rammebeslutningen, og likeså viktig som å forebygge i forhold til enda større bølger med utenlandske kriminelle til Norge.

Anders B. Werp (H) [13:49:57]: Statsråden har i sitt svar til interpellanten, i hvert fall etter min mening, en veldig aktiv tilnærming til spørsmålet vi behandler, og det er bra, samtidig som jeg nok må få lov til å si at vi fra Høyre fortsatt er utålmodige når det gjelder dette temaet. Samtidig er vi også realistiske, fordi det er klart at dette er et komplisert og sammensatt tema, med mange fasetter og mange dimensjoner. For oss står selvfølgelig de humane hensyn i fokus, og en tilnærming til at det foreligger betydelige formelle bestemmelser som også gjør at det ikke uten videre finnes noen enkle svar og enkle løsninger.

For oss dreier dette seg om mange ting, men ikke minst dreier det seg om forebygging. En ting er at ved å frigjøre plass i norske fengsler reduserer vi tiden fra dom til soning – og det er positivt. Men for oss dreier det seg også ikke minst om at vi ønsker å forhindre nettverksbygging i norske fengsler mellom norske og utenlandske kriminelle ved at utenlandske statsborgere i fengslene lærer seg norsk språk, etablerer en bekjentskapskrets som kan brukes til kriminell virksomhet, og ikke minst at det kan foregå en nær sagt toveis utveksling av fagprofesjon – kriminell fagprofesjon – som det norske samfunnet på ingen måte er tjent med.

Vi er som sagt fortsatt utålmodige etter å se om man kan øke antallet soningsoverføringer, samtidig som vi altså er realistiske med hensyn til den tiden det tar når det gjelder det antallet personer som faktisk kan overføres. I den sammenheng har vi fra Høyres side allerede fremmet forslag om å se nærmere på muligheten for å etablere egne avdelinger i norske fengsler for utenlandske statsborgere, for å se om det i hvert fall kan avdempe noe på de negative effektene som jeg har pekt på, ved at det nå er felles soning for norske og utenlandske statsborgere.

Som sagt: For Høyre dreier dette seg om forebygging i det store bildet, og det dreier seg også om tydelig signalbruk fra det norske samfunn overfor potensielle utenlandske kriminelle som ønsker å komme hit for å utøve sin virksomhet.

Jenny Klinge (Sp) [13:53:27]: Utanlandske kriminelle utgjer ein relativt stor andel av dei innsette i norske fengsel. Dette er ei følgje av at kriminalitet og kriminelle beveger seg meir på tvers av landegrensene enn før.

Det er openbert eit mål at flest mogleg skal sone dommen sin i heimlandet, men det har vist seg å vere vanskelegare enn ønskjeleg å få til soningsoverføring ofte og raskt nok. Derfor er det bra at debatten blir reist i Stortinget gjennom f.eks. ein slik interpellasjon som vi har føre oss her i dag. Desto betre er det at regjeringa gjer målretta og handfaste grep for å få til fleire soningsoverføringar framover.

Eit godt samarbeid mellom justismyndigheitene og utlendingsforvaltninga er, som justisministeren nettopp sa, vesentleg for å få ned talet på utanlandske kriminelle i fengsla her til lands. Det har vore skrekkelege eksempel presentert i media om utlendingar som etter å ha gjort seg skuldige i grove overfallsvaldtekter, har sona heile straffa si her, og som slepp ut på gata igjen fordi utsendingsvedtaket ikkje er klårt.

At nye kvinner blir utsette for den ekstreme krenkinga og valdsutøvinga som ein overfallsvaldtekt er av same gjerningsmann, er uhaldbart. Mellom anna for å unngå slike situasjonar er pågåande effektiviseringstiltak for å forkorte saksbehandlingstida viktige å følgje opp. For å få til soningsoverføring ved tvang er det ein føresetnad at utvisingsvedtak ligg føre på eit tidlegare tidspunkt. Derfor er det eit framsteg når det har vorte sendt ut på høyring eit framlegg om at politiet skal få heimel til å sende ut førehandsvarsel om utsending allereie når tiltalen blir teken ut. Dessutan bør det i lovs form bli gjeve høve til å inngå bilaterale avtalar som opnar for at det også før eit rettskraftig utsendingsvedtak er fatta, blir mogleg med tvangsoverføring til heimlandet.

Det at justisministeren har gjort framlegg om ei lovendring for å gjere dette mogleg, er eit av fleire teikn på at regjeringa tek problematikken kring soningsoverføring på høgste alvor og gjer viktige grep. Målsetjinga er klår, og ho deler vi alle: Flest mogleg utanlandske kriminelle skal sone straffa si i heimlandet.

André Oktay Dahl (H) [13:55:58]: Representanten Sandberg hadde helt rett: Norske myndigheter har i veldig mange år vært naive med hensyn til hva åpne grenser betyr. Jeg tror også representanten Sandberg var inne på noe sentralt, nemlig at vi også må se på straffenivået vårt, og i hvilken grad det får konsekvenser som vi ikke tenker på, når vi f.eks. nedjusterer straffenivået. Jeg tenker da tilbake på debatter vi har hatt om henholdsvis straffelov, kriminalomsorgsmelding, politirollemelding – sentrale grunnlagsdokumenter for hele sektoren vår. Den debatten vi har nå, er bare en ytterst liten del av den debatten tilknyttet de grunnlagsdokumentene som må legge føringer for annen politikk. Det sier jo noe om at vi nødvendigvis ikke har vært forberedt på den utviklingen vi har sett. Derfor er det bra å se at statsråden har den offensive holdningen han har nå, og at hele Stortinget står bak. Men jeg tror nok vi i større grad er nødt til å ta inn over oss når vi diskuterer sentrale justispolitiske utfordringer, at vi ikke har råd til å tenke på at det vi mener vil fungere bra for såkalt etnisk norske statsborgere, vil fungere veldig dårlig og virke kriminalitetsfremmende med tanke på at det blir enda mer attraktivt å reise hit for å begå kriminalitet. Såpass ærlige må vi være! Vi må huske å ta den debatten i tilknytning til de sakene. Jeg mener vel at vi har vært lemfeldige når det gjelder debatten, gjennom ganske mange år.

En link er også til den forrige interpellasjonen. Det er viktig å gjøre det for å forebygge, rett og slett fordi 1 pst. av MC-miljøet eller organiserte kriminelle selvfølgelig vil utnytte hullet mest mulig og reise dit det er mest penger å hente, der det er minst sjanse for å bli tatt, og der det får minst konsekvenser.

Så til slutt til to av de spørsmålene som ikke ble besvart. Både statsråden og jeg har en tendens noen ganger til å bli revet med av våre egne ord, så derfor skal jeg konkretisere veldig tydelig de to spørsmålene. Det ene er at det ikke er noen tilgjengelig offentlig statistikk på kriminalitetstype for utenlandske kriminelle siden 2006. Vil statsråden ta initiativ til å tilrettelegge for mer offentlig tilgjengelig statistikk, slik at vi kan se hva slags type kriminalitet de faktisk sitter inne for, for det er jo en forutsetning for å fatte nødvendige vedtak og lure ting her i Stortinget? Det andre går på etablering av egne avdelinger eller fengsel. Det står i budsjettet at man «vurderer» det. Betyr det å vurdere om man i det hele tatt vil det, eller er det en vurdering av når og hvordan? Det er to spørsmål som jeg stilte, som jeg ikke helt husket at jeg hadde stilt da jeg tok ordet forrige gang – jeg ble revet med. Derfor gjentar jeg de to spørsmålene, og håper at statsråden kan svare på dem.

Statsråd Knut Storberget [13:59:08]: Når det gjelder statistikken på området og mulighetene for å kartlegge hva dette egentlig dreier seg om, ligger jo det veldig mye i det oppdraget som underliggende etater har fått, fordi vi trenger jo å kartlegge for å vite hvor mange som potensielt kan overføres. Jeg er ikke parat nå til å svare på om det kan gjøres offentlig tilgjengelig, men vil ta det med meg, for det kan jo være interessante opplysninger. I så måte er initiativet med tanke på faktagrunnlaget tatt, og offentliggjøring skal jeg komme tilbake til.

Så viser jeg bare til budsjettet når det gjelder spørsmålet om egne fengsler. Når 1 100, altså vel en tredjedel av fangepopulasjonen i Norge, kommer fra utlandet, sier det seg sjøl at da snakker vi ikke bare om egne avdelinger. Da er det en betydelig andel av de norske fengslene. Det er til vurdering hos oss hva vi skal gjøre med det, hvordan vi skal plassere disse, om det nå er behov for å øremerke avdelinger eller fengsler til dette. Det er vi ikke ferdig med. Men jeg må samtidig si at vi allerede har foretatt flyttinger og gjort vurderinger av hvor disse skal sitte. Det er også tatt grep i forhold til dette, bl.a. at de som skal bruke Halden fengsel, i stor grad må være norske borgere som kan dra nytte av de rehabiliteringstiltakene som er der, og som en utlending i veldig liten grad vil kunne dra nytte av.

Jeg synes for så vidt representanten Sandberg reiser en interessant debatt når det gjelder spørsmålet om straffelengden for de som kommer til Norge og begår straffbare handlinger. Jeg mener at mange av de lovbruddene må straffes strengt, og det ligger jo også i den nye straffeloven.

Samtidig diskuterer noen av oss, og ser på mulighetene for, om det nå vil være viktigst at vi får effektuert utsending og soning i hjemland i stedet for at vi tar sikte på lange straffedommer her. Jeg er av den oppfatning at det å få effektuert utvisningsvedtaket er særdeles viktig – det ligger utrolig mye allmennprevensjon i det – og også å få et innreiseforbud, et forbud mot å komme tilbake til Norge, og gjøre det så raskt som mulig. Det ser vi på, og jeg må jo si at i den sammenheng er det gledelig at vi så langt – fram til 31. august i år – har fått utvist og fått effektuert tvangsretur av 411 utenlandske borgere som har begått straffbare handlinger, og i samme periode fått soningsoverført – nå er vi oppe i – 31. Det blir et ganske stort volum. Og det at Politiets utlendingsenhet har såpass godt grep om dette, er bra – 60 stykker bare i august måned. Jeg kommer til å fortsette en strategi som går på å effektuere disse utlendingsvedtakene. I dette ligger det utrolig mye allmennprevensjon for å forhindre at utenlandsrelatert kriminalitet brer seg mer enn det den allerede har gjort i Norge.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.