Trine Skei Grande (V) [11:01:21]: Jeg har lyst til å begynne med avslutningen av et dikt som sto på trykk i Dagbladet for mange år siden. Det siste verset er sånn:

«Noreg og FN takkar dykkar, sa dei, og gjekk fra oss, me var blitt dei, dei sivile, dei andre. Men dei tok ikkje vekk dei raude draumane våre, einsemda eller lengten, minna. Dei tok ikkje vekk at me var framande i vårt eige land».

Det er skrevet av en veteran. Det største offeret vi som nasjonalforsamling kan be noen om å gjøre, er å være villig til å ofre sitt liv for et oppdrag vi har sendt dem til. Det mener jeg fortjener den største respekt og den største støtte.

I Norge i dag har vi hatt stor diskusjon om dem som deltok i annen verdenskrig og i fredsoperasjonene etter annen verdenskrig, og deres minner. Jeg har sjøl vokst opp i et hjem med en pappa som hadde livet sitt delt i to: før og etter han var i Tysklandsbrigaden. Etter det har vi hatt mange nordmenn som har deltatt i krig etter oppdrag fra oss: i Libanon, i Gaza, i Kongo, i Korea, i Somalia, på Balkan, i Afghanistan, i Kuwait–Irak-krigen, i Kashmir, i Angola. Mange av dem er små grupper som ikke alltid huskes for sin innsats. Dette er et område der vi har hatt veldig mange fagre ord, men ofte har debatten bare vært i Forsvaret, og det er ikke bare Forsvarets oppgave å gjøre noe med dette. Hele helsevesenet må være forberedt. Derfor har jeg i dag valgt å stille spørsmålet til helseministeren, og ikke til forsvarsministeren. Det er minimal kunnskap rundt omkring i det norske helsevesenet om hvilke ting de har vært utsatt for: posttraumatisk stress, angst, depresjon og de mange rusproblemene som oppstår.

Som en mor skriver til meg om sin sønn: Han er heldig som har fått erstatning, men jeg skulle ønske at han hadde fått behandling også. Erstatningsdebatten skal vi ikke ta opp i dag. Men jeg syns det er viktig å ta opp helsebiten og hvordan vi som norsk samfunn samlet er i stand til å ta imot våre veteraner når de kommer hjem.

Som en psykiater i Forsvaret sa til meg da jeg forberedte dette: Vi er for dårlige til å forberede soldatene våre på hva som møter dem, og vi er ikke gode på debrifing underveis. Vi er ikke gode til å forberede familien på hvem de får hjem, og vi er ikke gode til å følge opp etterpå. Nå har Forsvaret bestemt at de skal følge opp i ett år. Problemet er at de aller fleste som jeg har snakket med, føler at problemene kommer etterpå. I tillegg er det veldig mange mennesker rundt en veteran når han kommer hjem, som også føler at presset er stort. Det kan være barn som plutselig får hjem en pappa med helt andre opplevelser, ekteskap som presses av både fraværet før og hvordan man skal takle hverdagen etterpå, og mødre og fedre, som kanskje er dem som mest har kontaktet meg etter at jeg har løftet dette temaet.

Som en mor sa: Barna har veldig lyst til å få hjelp, men vi har ikke hørt om noe sted der barn av en veteran kan få hjelp. Vi har mange gamle veteraner også. Da man oppsummerte hjemkomsten til noen soldater fra Afghanistan for kort tid tilbake, sa sjefspsykiateren i Forsvaret, Jon Reichelt, følgende i Dagsavisen:

«Søvnproblemer, rastløshet og nervene på høyspenn er noe av det soldatene kan vente seg. De skal være overrasket dersom de ikke opplever etterreaksjoner».

10 pst. av soldatene vil slite med alvorlige problemer, deriblant sjølmordstanker, etter krigen. Vi vet at ni danske soldater har prøvd å ta livet av seg. I USA tok 32 soldater livet av seg bare i juni måned. Det er faktisk flere enn dem som døde i krigshandlingene i Irak og Afghanistan fra USA i samme periode. Men det norske forsvaret har ingen oversikt over hvor mange norske soldater det faktisk utgjør et problem for.

Så alt dette må vi ta på alvor. Det handler om respekt. Det handler om respekt for jobben de faktisk har gjort, og jeg mener at det er viktig å si at sjøl om vi kan ha uenighet i Norge om de politiske valgene som gjør at folk faktisk reiser ut og gjør denne jobben, så er det ikke deres jobb som da skal diskuteres – det er politikernes jobb som da skal diskuteres. Det er vårt vedtak om å sende dem ut, ikke det at de faktisk er villig til å gjøre jobben.

Når det gjelder Afghanistan, har vi jo hatt en egen problematikk om hvorvidt vi er i krig eller ikke. Det er klart at våre soldater er i en krig, sjøl om Norge ikke er i krig med Afghanistan. Det er faktisk også en setning jeg syns det var viktig å si fra Stortingets talerstol. Det er et eksempel på det i boka som heter «Såret soldat» som kom ut før sommeren. Vi sendte et feltsykehus til Irak under Kuwait-krigen. Det feltsykehuset havnet virkelig i hendingenes sentrum og opplevde noen forferdelige dager knyttet til Saddam Husseins pant på miner. Da Gunnar Roger Johansen ringte fra Irak til hovedkvarteret på Huseby og skulle rapportere om hvordan tilstanden var, var svaret han fikk: «Hæ? Irak? Vi har da ikke folk der nede.»

Den innsatsen man er satt til å gjøre for et land, skal man ha respekt for. Vi skal også snakke sant om den jobben som skal gjøres. Eller som en veteran skrev til meg i dag: Jo da, det har blitt bedre etter mange år med frivillig innsats fra veteranene. En veteran som kommer hjem, har forandret seg som menneske, på godt og vondt. Problemene kommer både innen helse, familie, økonomi, arbeid, ja også innenfor lov og orden. Men avslutningen hans var: Det er ikke bare Forsvaret som har et ansvar for å ta vare på veteranene, det er hele det politiske Norge. Derfor er min utfordring til helseministeren: Hvordan tar vi imot dagens veteraner i norsk helsevesen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:09:12]: Først vil jeg takke interpellanten Skei Grande for å reise denne debatten.

Personell som deltar i utenlandsoperasjoner, gjør det, som det også ble sagt, på vegne av den norske stat. Derfor er også ivaretakelse av veteraner et nasjonalt anliggende og noe regjeringen og jeg har vært opptatt av siden vi tiltrådte i 2005. Ja, det var faktisk noe av det aller første jeg tok fatt i som forsvarsminister.

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg gjennom mine år som forsvarsminister, var alle de personlige møtene jeg hadde med veteraner – med dem som var soldater under annen verdenskrig, og som kanskje er dem vi oftest tenker på som veteranene våre – men like fullt med kvinner og menn som har vært ute senere, bl.a. i Midtøsten, på Balkan, i Afrika, i Irak, i Afghanistan og flere steder. Også de har mange sterke historier, på godt og vondt. Møter med soldater og veteraner og deres familier har gitt meg mange viktige innspill i arbeidet for å styrke oppfølgingen av veteranene.

Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak. Et samlet storting sluttet seg også i 2009 til stortingsmeldingen «Fra vernepliktig til veteran» Om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner.

Deltakelse i utenlandsoperasjoner er en sentral del av Forsvarets virksomhet og et viktig element i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Utenlandstjeneste er blitt en naturlig del av tjenesten for ansatte i Forsvaret. Det er heldigvis slik at de fleste som har tjenestegjort i utenlandsoperasjoner, kommer tilbake med ny kunnskap og erfaring og uten skader. Men for noen kan det ta tid å bearbeide inntrykk og venne seg til hverdagslivet igjen. Noen familier opplever store belastninger både under oppholdet og noen ganger etter hjemkomst. Enkelte opplever utfordringer knyttet til det å få seg utdanning og jobb etter endt tjeneste. Søvnløshet og rastløshet er vanlige uttrykk for stressreaksjoner. Hos de fleste blir reaksjonene borte etter noen tid, men det er noen som utvikler posttraumatisk stressyndrom, PTSD.

Vi vet foreløpig for lite om hvor mange som blir rammet. Regjeringen har derfor satt i gang forskning på dette området. Erfaringen er at mange søker profesjonell hjelp først flere år etter avsluttet tjeneste, og etter at de er ute av Forsvaret. Et viktig tiltak er å få veteraner til å gjenkjenne symptomer, slik at de faktisk søker hjelp. Innsats fra flere sektorer må til for å gi god nok hjelp og støtte. Det kan være i helsesektoren. Det kan være gjennom Nav. Det kan være i utdanningssektoren og på arbeidsplassen, i tillegg selvfølgelig til Forsvaret. Koordinert ansvar er avgjørende. Jeg har også lyst til å understreke det som ble tatt opp, at det også er særdeles viktig å ivareta barn, familie og pårørende i denne sammenheng.

Den sivile helsetjenesten har ansvar for å yte tjenester til veteranene og deres familier på lik linje med befolkningen ellers. Veteranene har de samme rettigheter som alle norske borgere gjennom hele livet. En spesiell rettighet for personell som har tjenestegjort i utenlandsoperasjoner, er at de har rett til oppfølging fra Forsvaret i ett år etter endt tjeneste. Disse endringene i forsvarspersonelloven trådte i kraft i inneværende år, i 2010.

Helsetjenesten og Forsvaret har overlappende ansvar for oppfølgingen. Helsetjenesten har det helhetlige ansvaret under hele forløpet, mens Forsvaret har et spesielt ansvar det første året. Alle veteraner kan når som helst ta kontakt med Forsvaret for å få råd og veiledning dersom de opplever å ha helseplager som kan relateres til tjenesten, også etter det første året hjemme.

Jeg er opptatt av at det sivile helsevesen skal ha nødvendig kompetanse, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten, til å møte veteranene på en god måte.

Regjeringen har styrket innsatsen innen psykisk helse generelt og betydelig gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse. Den har bidratt til bedre kompetanse og kapasitet, både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. I siste del av planperioden rettet vi særlig oppmerksomhet mot vold og traumatisk stress. Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress er sentralt i denne sammenheng. Senteret bidrar med forskning, utdanning og veiledning også for de traumer som deltakere i utenlandsoperasjoner kan oppleve.

De regionale helseforetakene fikk i 2007 i oppdrag å styrke behandlingstilbudet til sterkt traumatiserte pasienter og torturofre. Ved utgangen av 2007 var det etablert kliniske kompetansemiljøer i samtlige helseregioner i form av de fem regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging. Disse sentrene veileder tjenestene både på statlig og kommunalt nivå. For øvrig er det flere steder i landet også opprettet egne behandlingsenheter med spesialisert klinisk kompetanse på psykiske traumer og traumebehandling.

Senteret i region øst driver et omfattende undervisningsprogram med tittelen «Tryggere traumeterapeuter». Programmet er til nå gjennomført ved fire helseforetak. RVTS Øst har også utviklet en egen fordypningsmodul om styrking av tilbudet til FN- og NATO-veteraner. Forsvarets sanitet vil ha ansvaret for deler av dette programmet. I østlandsregionen vil man gjennom dette nå få et nettverk med særskilt kompetente leger og psykologer. De fem sentrene har fått en tilleggsbevilgning i 2010 slik at opplæringspakken kan benyttes i alle regioner. I oppdragsdokumentene for 2011 vil jeg pålegge de regionale helseforetakene å påse at denne opplæringen gjennomføres slik at det på samme måte etableres kompetansemiljøer i hver helseregion.

Disse sentrene – RVTS-ene, som de forkortes – holder også kurs om førstehjelp ved selvmordsfare for frivillige og ansatte ved Forsvarets veteranorganisasjoner.

Helsedirektoratet gir i år alle fem RVTS-ene i oppdrag å samarbeide med de regionale stressmestringsteamene. Helse- og omsorgsdepartementet vil også, i samarbeid med direktoratet og i samarbeid med Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, vurdere behovet for ytterligere forskningsinnsats på dette området. På bakgrunn av dette vil jeg også vurdere det fremtidige ressursbehovet ved senteret.

Primærhelsetjenesten er grunnsteinen i helsetjenesten for alle innbyggere i Norge. Fastlegene er viktige for å kunne fange opp personer med psykiske lidelser etter utenlandstjeneste i Forsvaret. Regjeringen sendte denne uken ut forslag til ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester på høring. Lovutkastet er en helt sentral del av iverksettingen av Samhandlingsreformen. Her foreslår regjeringen at fastlegene skal få en mer aktiv rolle innen forebygging og tidlig intervensjon. Dette vil også få betydning for veteraner som henvender seg til fastlegen. I mange tilfeller vil fastlegene selv kunne yte nødvendig hjelp til veteranene og deres pårørende. I andre tilfeller vil de henvise til spesialisthelsetjenesten.

Vi har også stillinger i helsevesenet som er til bruk for Forsvarets helsepersonell som spesialiserer seg ved sivile sykehus. Dette er en del av arbeidet med å sørge for god legedekning til norske styrkebidrag i utenlandstjeneste.

Våren 2011 legger regjeringen frem en handlingsplan som følger opp stortingsmeldingen om ivaretakelse av personell før, under og etter deltakelse i utenlandsoperasjoner. Planen er et samarbeid mellom involverte departementer, etater og veteran- og arbeidstakerorganisasjoner. Her skal vi samle alle igangsatte og nye tiltak for å styrke veteranenes rettigheter, oppfølging og anerkjennelse.

Hvordan vi evner å ta vare på dem som har deltatt ute, er også et uttrykk for hvordan samfunnet anerkjenner den innsatsen som soldatene gjør. Som tidligere forsvarsminister og nå helseminister er jeg oppriktig opptatt av ivaretakelse og anerkjennelse av våre veteraner. God oppfølging i helsetjenesten er en viktig del av dette. Det er gjort forbedringer de senere årene. Likevel trenger vi fortsatt mer kunnskap og bedre samarbeid. Som helseminister vil jeg bidra aktivt i det videre arbeidet, herunder handlingsplanen som er under arbeid, og de prosjektene som er startet opp, og som skal startes opp, rundt om i landet.

Trine Skei Grande (V) [11:19:18]: Mottakelsen av våre veteraner har blitt bedre siden de første soldatene reiste ut i fredsbevarende operasjoner. Jeg har hørt historier om at man i gamle dager hadde en halv dag fri for å levere utstyr før man skulle tilbake på jobb. Noen fortalte at da en av gruppene kom fra Libanon, var mottakelsen på gamle Fornebu at tollskolen hadde eksamen. Alle soldatene ble gjennomgått i to timer ned til minste detalj som en test i tollskolen. Det var den norske stats «velkommen tilbake og takk for innsatsen».

Nå har vi i hvert fall fått en mottaksseremoni på Akershus, og Venstre har i hvert fall passet på å være til stede ved alle. Likevel er det mye igjen før vi gjør en god jobb. Den største utfordringen er i forhold til helsevesenet.

Jeg har to oppfølgingsspørsmål til statsråden.

Det er godt at disse planene kommer. Det er godt at forskningen kommer. Men hadde det også vært lurt med noen «hands on»-grupper som kunne jobbe praktisk mot veteranene? Kanskje burde Forsvaret og helsevesenet gått sammen om å lage noen slike grupper som kunne oppsøke de veteranene vi har, for å få en oversikt over tilstanden og for å være sikker på at de som trenger hjelp, faktisk får det. For det må også innrømmes at dette er en gruppe, ofte menn, som ikke alltid oppsøker hjelp når de burde, og som trenger litt hjelp til å finne fram til den hjelpen de trenger.

Det andre spørsmålet mitt går på alle de mødre, fedre og barn som har kontaktet meg, og som sier at de ikke har noe sted å gå. Spørsmålet mitt til statsråden er: Hvor skal de gå?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:21:34]: I sitt første innlegg siterte interpellanten Skei Grande en psykiater, og jeg skal ikke utfordre psykiaterne i Forsvaret, men jeg har lyst til å ta Forsvaret litt i forsvar. Forsvaret har faktisk gjort ganske mye for å forberede og følge opp soldater, underveis mens de er ute og også etter oppdrag.

Vi kan alltid erkjenne at ting kan gjøres bedre, at vi kan bli grundigere og gjøre en enda bedre jobb. Men samtidig har jeg lyst til å understreke at det faktisk er gjort en stor endring i praksis fra de første veteranene i nyere tid, fra 1978 og Libanon. Det er faktisk gjort en stor innsats for å forbedre arbeidet i Forsvaret.

Når det gjelder oppfølgingen av barn og familier, har Forsvaret selv ansatt egne familiekoordinatorer. Det som ofte kan gjøre det vanskelig, er at folk bor spredt, man bor over hele landet, langt vekk fra den leiren eller den basen som vedkommende soldat eller familiemedlem er sendt ut fra, og da er det ikke alltid like godt å holde kontakten. Men Forsvaret holder familiesamlinger både før man reiser ut og også når de kommer tilbake, og prøver å holde kontakt med familiene underveis – det vet jeg. Så er det også laget bl.a. en egen bok for barn. Alt dette er viktige tiltak, men så ser jeg også selvfølgelig at der det virkelig hjelper å følge opp familiene, det kan være etterpå, for soldatene selv blir ivaretatt, eller de skal i hvert fall bli det, gjennom Forsvaret det første året, hvis de trenger spesiell hjelp. Familiene må også bli ivaretatt av helsevesenet.

Når det gjelder det spørsmålet som Skei Grande stilte om det å ha egne team og hands-on, prøvde jeg i mitt innlegg å beskrive hvordan vi jobber ganske målrettet for å få ut kompetanse og opplæringsmateriell i hele landet for nettopp å kunne etablere nettverk av leger, psykologer og psykiatere som skal ha kunnskap nettopp om veteranenes spesielle situasjon. Også i forbindelse med Samhandlingsreformen og fastlegenes rolle, som vi styrket i de dokumentene som er sendt ut på høring nå, er vi veldig opptatt av at fastlegene må ta tak i de pasientene som de har på listen sin som aldri møter opp hos fastlegene. Forsvaret vil også gjennom sitt helseregister, der en nå har mye bedre dokumentasjon enn tidligere, ha en bedre mulighet for å følge opp, fordi både hendelser og skader vil være bedre dokumentert.

Tore Nordtun (A) [11:25:07]: Takk til interpellanten – jeg synes det er veldig viktige spørsmål som blir tatt opp her. Vi kommer nok til å komme tilbake igjen til disse sakene ved flere anledninger i mange stortingsperioder framover også, tror jeg.

Personell i internasjonale operasjoner tjenestegjør og har tjenestegjort på vegne av den norske stat. De gjør en svært viktig jobb under svært tøffe forhold, og det er da samfunnets soleklare ansvar og plikt å gi dem anerkjennelse og støtte, som de i aller høyeste grad fortjener, også når de kommer hjem.

Hvis vi ser tilbake, er det etter annen verdenskrig hele 120 000 kvinner og menn som har tjenestegjort, og de har jo skaffet seg verdifull erfaring fra disse operasjonene, mens det også er en del som sliter både fysisk og psykisk i etterkant.

Som nasjon har vi et ansvar for å gi veteranene våre de rettigheter og den støtte og ikke minst den anerkjennelse de har krav på og fortjener. Storsamfunnet må erkjenne at det ikke har vært gjort et godt nok arbeid med å ivareta veteranene tidligere. Heldigvis er det gjort mye de siste årene, og det bør også gjøres mer, som ministeren sa i stad.

De siste årene har familiepolitikken og psykiatritjenesten blitt styrket, erstatnings- og kompensasjonsordningene er forbedret, og ikke minst er synligheten og anerkjennelsen gjennom markeringer økt. Det gis nå vesentlige tilskudd til lavterskeltilbud, som kameratstøtte, samlinger og pårørendearbeid i hele landet. Det er også satt i gang et eget forskningsprogram nå, og vi ser fram til de resultatene som der kommer, for det vil gi oss veiledning om hvordan vi skal gå framover nå i disse sakene.

Så til spørsmålet interpellanten spesifikt tar opp i sitt spørsmål, hvordan bygge opp kompetanse og kapasitet i det sivile helsevesenet i forhold til veteranivaretakelse?

Vi hadde jo en debatt i forbindelse med veteranmeldingen fra 2009, og der legger regjeringen til grunn at det påhviler samfunnet et klart og livslangt ansvar for å ivareta personellet som sendes ut i utenlandsoperasjoner. Videre framgår det av veteranmeldingen at Forsvarsdepartementet og Helsedepartementet er enige om at de som har behov for psykiatrisk, psykologisk eller annen nødvendig medisinsk oppfølging, skal få det i et samordnet helsetilbud. Helseoppfølgingen av veteranene krever at nasjonal, helsefaglig kompetanse styrkes og utvikles videre.

Jeg er glad for nå at statsråden også redegjorde for at man har iverksatt og vil iverksette ytterligere tiltak, ikke minst på det regionale planet, med veiledning i helseforetakene, Tryggere traumeterapeuter, bygge opp nettverk og kompetanse for personer. Ikke minst ansvarliggjøring tror jeg også er veldig viktig her, at vi får en ansvarliggjøring og en koordinering av ansvaret, ikke minst innen familie og barn. Det trengs her spesiell oppfølging.

Det er det offentlige helsevesenet som må ha ansvaret for skadde veteraner, og vi må se dette i et livslangt løp. Forsvaret har et spesifikt ansvar det første året, men etter det er det det normale helsevesenet, for å bruke det uttrykket, som skal overta. Men da er det ikke minst viktig at kompetanse rundt veteraners spesielle utfordringer må bygges opp også innenfor det offentlige helsetilbudet, og det er her man nå, som ministeren var inne på, setter i gang et stort apparat, slik at man også ansvarliggjør dette og bygger det opp i tillegg.

Vi kan – og bør – helt sikkert bli enda bedre på å synliggjøre støtte og anerkjennelse av veteranene, og ikke minst på konkret handling for å gjøre noe med de mangler vi har når det gjelder ivaretakelse av våre veteraner før, under og ikke minst etter tjenesten. Dette er kvinner og menn som har gjort en svært viktig jobb på vegne av Norge. Veteranene fortjener gode og forutsigbare vilkår etter tjenesten. Det er derfor viktig at andre etater og departementer utenom Forsvaret og Forsvarsdepartementet også tar sin del av ansvaret. Jeg er glad for at statsråden sier at hun vil sette trykk på dette innenfor sitt ansvarsområde.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:30:28]: Dette er utan tvil ein veldig viktig debatt. Og trass i flotte ord frå statsråden har dessverre samfunnet og Forsvaret her lite å vere stolte av.

Eg er sjølv veteran. Eg har vore tre gonger i Libanon. Første gongen var i 1980. Eg var 19 år då eg kom til Libanon som sersjant og lagførar. Det var ei krevjande teneste, og det var mange farlege utfordringar.

Eg har lyst å fortelje om ein episode som eg opplevde 18. desember 1980, som det tok mange år før eg greidde å snakke om i det heile. Då skjedde nemleg det som skjer av og til i eit krigsområde: Patruljen som eg leidde, blei utsett for skyting frå 30–40 meters hald i mørket. Det blei også kasta splintgranatar mot oss. Og når ein ligg ute i felten, er det ei enkel avgjerd når nokon prøver å drepe deg, å skyte tilbake for å drepe. Eg gav ordre om å skyte tilbake, og eg trur også eg brukte formuleringa «skyt for å drepe». Eg er klar over at det ikkje er ei korrekt politisk formulering, men det er lettare å formulere seg politisk korrekt når ein sit bak eit skrivebord i regjeringskvartalet enn når ein er i felten i eit krigsområde.

Etter ca. 75 minutt var målet nedkjempa, og vi kunne dra inn igjen til leiren. Og eg har aldri hatt så mykje adrenalin i kroppen verken før eller seinare som eg hadde den gongen. Eg hadde også ei merkeleg blanding av følelsar, både sinne og hat og glede og lykke – sinne og hat fordi nokon hadde prøvd å drepe meg og medsoldatane mine, og glede og lykke fordi dei ikkje greidde det.

Eg har aldri hatt nemneverdige problem med denne episoden, men vi er skrudd forskjellig saman, og eg veit at det er fleire som har hatt problem, både under opphald i Libanon og etter heimkomst til Noreg. Men støtta og oppfølginga i ettertid frå Forsvaret og samfunnet har vore lik null. Etter enda teneste blir den enkelte overlaten til seg sjølv, utan noka som helst oppfølging. Og for fleire har dette medført ei altfor stor påkjenning. Den sivile helsetenesta har heller ikkje vore til stor hjelp; dei har rett og slett ikkje skjønt kva problema dreidde seg om.

I det laget som eg for snart 30 år sidan var lagførar for, er i dag 20 pst. døde. I troppen som eg tilhørte, er i dag 15 pst. døde. Dette var altså på tenestetidspunktet stort sett sunne og friske soldatar i begynninga av 20-åra. Det statistiske sannsynet for at dei ikkje skal oppleve å bli 50 år, er veldig lite. Dødstala eg her viser til, er altså mange gonger større enn det som er gjennomsnittet elles i samfunnet.

Eg har ikkje fullstendig oversikt over årsaka til desse dødsfalla, men konstaterer at dette er langt høgare enn gjennomsnittet i befolkninga. Eg trur også at om ein hadde lagt fram statistikk for andre lag, troppar og kontingentar, ville det vise tilsvarande og kanskje også endå høgare tal.

Poenget er at når ein sender unge soldatar til krigsområde, og dei der blir utsette for sterke opplevingar, vil dette utgjere ein kostnad også etter at tenesta er avslutta. Den kostnaden må Forsvaret og samfunnet ta på alvor. Ein må tilby profesjonell hjelp på ein heilt annan måte enn det som blir gjort i dag. Eg fryktar at dersom ein ikkje gjer noko radikalt, vil ein kanskje om 30 år oppleve dei same dødstala for dei som kjem heim frå Afghanistan i dag, som for den troppen eg tilhøyrde for 30 år sidan.

Derfor er det viktig med ei levekårsundersøking, og det er viktig at det blir kartlagt korleis det har gått med dei som har delteke i denne typen internasjonale oppdrag. Vi må også belyse kvifor det har gått som det har gått, og, aller viktigast, kva samfunnet kunne og burde gjort for desse. Ein må også få ei rettferdig erstatningsordning på plass.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:35:45]: Også jeg vil åpne med å takke interpellanten for å ha tatt opp et uhyre viktig og aktuelt tema.

Det er veldig aktuelt, men samtidig er det beklageligvis ikke sant at dette er en ny problemstilling. Det har vært sagt at siden annen verdenskrig har vi hatt 120 000 nordmenn ute i forskjellige utenlandsoperasjoner. De aller fleste av disse er kommet tilbake rikere på erfaringer og rikere på inntrykk. For meg ble et år i Libanon på begynnelsen av 1990-tallet både viktig og oppbyggelig. Det formet meg og mitt liv på en positiv måte. Det vet jeg også gjelder for mange av de andre som jeg tjenestegjorde sammen med. Litt beskjedent vil jeg tilføye at for Norge er disse menneskene vi har hatt ute i utenlandsoperasjoner, en ressurs vi dessverre aldri har lært oss å verdsette.

Med full støtte i et samlet storting har regjeringen de siste årene gjennomført flere positive tiltak. Det er lagt fram en stortingsmelding om ivaretakelse av Forsvarets personell før, under og etter internasjonale operasjoner, og det er gjort lovendringer for å styrke veteranenes rettigheter, bl.a. ved innføring av et objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner. For psykiske skader som er pådratt før lovens ikrafttredelse 1. januar 2010, er det innført en særskilt kompensasjonsordning.

Stortingsmeldingen om veteranene ble behandlet i fjor, og det er dessverre ennå lovnader knyttet til denne som regjeringspartiene ikke har klart å oppfylle. Det synliggjør antakelig noe av problemet med den manglende virkelighetsforståelsen, og er til stor frustrasjon for dem som venter på hjelp. At regjeringen mener vi har et større ansvar for soldater som er ute etter 2009, enn før, kan ikke være riktig.

I debatten er det ett moment jeg mener må vektlegges veldig: Den forståelsen vi i Norge har av hva denne tjenesten innebærer, er forsvinnende liten. Dette gjelder samfunnet generelt og den offentlige tjenestesektoren spesielt. Det er etter min mening derfor de som virkelig trenger hjelp, har trøbbel med å finne den. Handlingsplanen er varslet, men er dessverre blitt forsinket. Etter min mening er noe av det viktigste den må ta høyde for, det faktum at vi i det sivile samfunn ikke har forståelse for hva denne typen tjeneste er. Vi har ikke veldig lyst til å identifisere oss med disse menneskene som vi har sendt ut og gitt et oppdrag. Dette er beklagelig, men etter min mening er det et faktum.

Mitt inntrykk er at Forsvaret etter hvert har gjort en bedre jobb med denne saken, men at veien til forståelse i andre offentlige etater er lang og veldig bratt.

De neste årene vil det fra Forsvaret komme en rekke mennesker med erfaring fra mange og lange oppdrag i krigen i Afghanistan. For noen av disse må støtteapparatet være tilgjengelig og av den beste kvalitet vi kan tilby fra første dag. Vi har eksempler nok på mennesker som ikke har fått den støtten de trengte. Jeg er av dem som setter pris på den erfaringen helseministeren har fra sin forrige post. Jeg tror det blir viktig, men det er etter min mening også viktig at vi skrur skikkelig til og tar denne saken alvorlig.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:38:55]: Jeg vil først rette en takk til interpellant Trine Skei Grande – som også flere andre har gjort – for å sette et veldig viktig spørsmål på dagsordenen. Det er klart at denne typen saker er veldig spesielle å debattere i Stortinget, fordi det berører folk på en helt spesiell måte. Det sitter jo folk her på galleriet som har gjennomlevd ting, og det sitter også folk i salen her, bl.a. Gjermund Hagesæter, som har opplevd ting som en del av oss kanskje ikke kan forestille oss. Slike debatter er alltid veldig spesielle og krever stor grad av ydmykhet.

Jeg har lyst til å understreke det som også har blitt sagt om at det er bra at helseministeren har den erfaringen som hun har også som tidligere forsvarsminister, og det tror jeg gir en ekstra ballast med hensyn til å sette seg inn i en del av problemstillingene i forbindelse med en sak som denne.

Jeg syns også det var flott å høre representanten Skei Grandes beskrivelser av egne erfaringer knyttet til dette, og noe av historiebeskrivelsen av hvordan det før var, og hvordan det nå er. Det som heldigvis er tilfellet veldig ofte, er at samfunnet blir bedre. Det går framover, vi får mer kunnskap, tabuer legges bort mer enn før, og det er lettere nå å snakke om forhold som det var vanskelig å snakke om før. Men det er klart at vi må være ydmyke hele tida på at det er mye som kan forbedres.

Jeg har særlig erfaring med å jobbe med vold og traumatisk stress som knytter seg til familier, som knytter seg til barns oppvekstvilkår bl.a., og jobbet da opp mot helsevesenet for å få helsevesenet til å være mer opptatt av å snakke om vold, å snakke om traumer og hva det er som skjer, få kunnskap om hva som skjer, være interessert, stille spørsmål, tørre det og tørre å møte utfordringer som er vanskelige. Jeg vet at helsevesenet har en lang vei å gå, men det har skjedd veldig mye de senere åra.

Dette handler jo om veteraner. Men traumatisk stress og erfaringene som man har med seg etter å ha vært med i krig, berører jo også andre grupper, f.eks. flyktninger som er i Norge, som har med seg erfaringer som vi kanskje ikke har gått ordentlig inn i i sin fulle bredde før de siste åra, torturofre f.eks., og også barn som vokser opp under helt uholdbare forhold knyttet til vold og overgrepssituasjoner, og som får noen av de samme typer reaksjoner.

Det er jo et mangfold av grupper som i og for seg berøres av behovet for å forsterke tilbudet i helsevesenet, men når det gjelder veteranene, har vi et særlig nasjonalt ansvar, fordi vi har faktisk sendt dem ut. Det er jo noe av forskjellen.

Vi er fra SVs side veldig glad for at regjeringa har tatt tak i dette. Stortinget har jo debattert saken i forbindelse med stortingsmeldinga, men i tillegg gjenstår det en god del før vi kan si at ting er bra nok. Det vil kanskje aldri bli bra nok, heller, men i hvert fall såpass bra at vi kan være stolte av det. Ivaretakelsen av veteranene dreier seg om anerkjennelse, trygghet og anstendighet for de menneskene det gjelder. Hvis vi sender ut soldater i krig, i fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner, har vi et soleklart ansvar for å støtte dem i ettertid. Da dreier det seg om å sette seg inn i hva det betyr konkret for enkeltmenneskene.

For eksempel løftet interpellanten fram dette med kjønnsperspektivet, dette med å forstå at det kanskje er vanskeligere for menn å snakke om en del av disse tingene. Kanskje må man være mer pågående nettopp overfor menn for å få fram en del av de problemene som mange sliter med i ettertid. Dette med pårørende er jo ikke minst også veldig viktig. Hvis det er slik at pårørende oppfatter det slik at de ikke vet hvor de skal henvende seg, må vi se på hvordan vi da kan sikre at de skal få vite hvor de skal henvende seg, og at de, når de henvender seg, skal vite at de også blir ivaretatt.

Jeg har også lyst til å si at jeg er glad for at regjeringa skal arbeide videre med å utvikle kompensasjonsordninga, som sammen med den objektive erstatningsordninga er et stort løft tross alt for veteraner i Norge.

Jeg vil også påpeke at det i åra som kommer, vil være nye utfordringer som vi foreløpig bare ser konturene av. Norge deltar i en krig i Afghanistan. Det er noe helt annet enn de fredsbevarende operasjonene vi har deltatt i før, og vi har et enormt ansvar for å hjelpe dem vi sender til Afghanistan, med de problemene og utfordringene de eventuelt måtte få i ettertid, men også for å være ærlige og direkte om hva dette innebærer, også når det gjelder risiko for dem som sendes ut. Det er et samfunnsansvar som vi har, og som vi kan bidra til som representanter i Stortinget.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:44:16]: Først vil jeg takke både interpellanten og mine medrepresentanter for veldig gode innlegg. Spesielt representanten Hagesæter hadde et sterkt innlegg.

Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i de veteranene som fortsatt tjenestegjør, for å løfte en ny dimensjon i debatten, for det er veldig mange som har vært ute på oppdrag, som er hjemme, som skal ut igjen, og som er en del av Forsvaret. De soldatene som er ute med ujevne mellomrom, lever i et lokalsamfunn, har en familie, har unger i skolen, og det påvirker hele miljøet.

Det er kjempeviktig for oss og for Forsvarets kvalitet at man underveis i tjenesten har et godt oppfølgingsopplegg for dem som har vært ute og som skal ut igjen, slik at man orker å stå som soldat over tid. Det sikrer kvaliteten hvis vi har soldater som ønsker å stå lenger enn to–tre år, at man kan være soldat, få erfaring, og samtidig ha en trygghet med tanke på familie, skole og unger – det å bli fulgt opp på en god måte og ha et kompetent forsvar som kan ta hensyn til familiens behov.

Det jeg har lyst til å snakke om, er forebygging. Når det gjelder forebygging med tanke på ungdom, har vi lang erfaring i Norge. Vi har samordnede lokale tiltak, det at stat, kommune, skole, helsesøster og politi går sammen og bruker alle samfunnets ressurser for å løse ungdomsutfordringer. De fire største forsvarskommunene våre – hærkommunene, to i Troms og to i Hedmark – bør ha tilsvarende prosjekt. Vi bør ha samordnede lokale tiltak, der vi kan bruke statens ressurser gjennom spesialisthelsetjenesten, vi kan bruke kommunenes ressurser gjennom den lokale helsetjenesten, og Forsvarets ressurser – bruke alle de ressursene man har i et lokalmiljø, gjennom kommunen, staten og Forsvaret, til å samordne lokale tiltak rundt familie, skole og den enkelte soldat. For det er viktig at vi begynner tidlig, akkurat som i Samhandlingsreformen, at man skal forebygge og ta tak i utfordringer i en tidlig fase. Hvis man bl.a. leser skilsmissestatistikken, og ser på soldater som har vært mye ute, er det, dessverre, ikke spesielt hyggelig lesning. Det er belastende å ha en mor eller far som ofte er ute og tjenestegjør – med usikre nyheter, der man blir sterkt påvirket av det som skjer i verden. Så jeg mener at vi burde sette i gang et prosjekt med de største og tyngste forsvarskommunene, og bruke den samme modellen som vi har brukt med tanke på forebygging – samordnede lokale tiltak.

Så er det én ting til jeg har lyst til å si, og det gjelder det psykiske helsevernet. Det er en utfordring at mange av dem som tjenestegjør, ikke ønsker å si at de vil snakke med psykolog. De er redd for at hvis man spør om det, kan det virke negativt for videre tjeneste. For det er Forsvaret selv – eller arbeidsgiver – som tilbyr psykolog, og man er da redd for å krysse av på skjema at det ville vært nyttig å ha en samtale med psykolog når man kommer hjem fra tjeneste. Derfor tror jeg det er viktig at man i de fire tyngste forsvarskommunene bygger opp en egen kompetanse innenfor psykisk helsevern, at de som bor i lokalmiljøet, kan få nytte av den samme kompetansen utenfor arbeidsgiverens ressurser, slik at de ikke trenger å være redde for – med eller uten grunn – å søke profesjonell og god hjelp. Det håper jeg at vi skal klare å få til – å bygge opp et psykisk helsevern i de tyngste kommunene – og at de kan bli en ressurs også for andre kommuner som har veteraner. For det er veteraner rundt omkring i hele Norge, og alle bor i en kommune, men jeg tror at hvis vi tar tak i de fire tyngste kommunene og bygger det opp der først, så kan de være en ressurs der det er størst behov. Men samtidig kan disse kommunene trekkes på av andre kommuner rundt omkring i hele Norge, som får veteraner hjem.

Så mitt poeng i mitt innlegg er at vi må se helheten. Vi må se familien, vi må se ungene, og vi må ta tak i det tidlig, slik at færrest mulig får problemer. Det er hele familien som blir berørt, og derfor må vi bruke alle de lokale ressursene for å bygge opp under og ta vare på våre soldater når de er i tjeneste – ta vare på familien, på ungene, til soldatene.

Laila Dåvøy (KrF) [11:48:55]: Aller først vil jeg takke representanten Trine Skei Grande for at hun retter søkelyset mot veteranene. Det er en fin inngang representanten har til utfordringene, at dette er viktig fordi soldatene faktisk gjør en stor innsats for fellesskapet, og at det fortjener vår dypeste respekt.

Stortinget har med sine beslutninger om å sende norske soldater ut i strid også ansvar for å sikre soldater som har bidratt i internasjonale operasjoner, god og riktig oppfølging før, under og etter tjenesten. Og det er et viktig spørsmål Trine Skei Grande stiller til statsråden: På hvilken måte bidrar statsråden til å bygge opp kompetanse og kapasitet i det sivile helsevesenet på dette området? Vi vet alle at det ligger helt spesielle utfordringer her.

Vi er mange i Kristelig Folkeparti som har et sterkt engasjement for veteransaken, både fra et helseperspektiv og også fra et forsvarsperspektiv. Dette handler jo om å se det enkelte mennesket og de ekstreme opplevelsene og belastningene dette mennesket utsettes for ute i felten. Det handler om å ta enkeltmennesket på alvor og ikke overlate det til seg selv – slik mange har fortalt at de har blitt tidligere.

Da stortingsmeldingen og odelstingsproposisjonen om veteraner var til behandling i Stortinget våren 2009, understreket vi at det var bra at regjeringen med det svarte på Stortingets forespørsel om en gjennomgang av de behov, konsekvenser og løsninger som er knyttet til personell som deltar i internasjonale operasjoner. Det gjelder forberedelser til og gjennomføring av utenlandsoperasjoner, og det gjelder oppfølging av personellet etter hjemkomst. Det er også nødvendig med en mer helhetlig tilnærming til veteranenes behov på tvers av ulike samfunnssektorer, noe mange har vært inne på tidligere i dag. Dagens helseminister engasjerte seg sterkt også som forsvarsminister i dette arbeidet, og det skal hun ha anerkjennelse for. Det har skjedd flere forbedringer de siste årene.

Kristelig Folkeparti har for sin del vært opptatt av at Forsvaret bør ha et medisinsk oppfølgingsansvar de fem første årene etter avsluttet tjeneste, og senere ved behov. Vi mener at ett år er svært lite. I tillegg mener vi det objektive ansvaret også skal gjelde de gamle sakene, og de som har sine skader fra før 2010. Men akkurat den biten skal jeg ikke bruke mer tid nå, det er ikke tema for denne debatten.

Når det nå er blitt sånn at behov for psykologisk og psykiatrisk oppfølging etter at det har gått mer enn ett år etter hjemkomst, skal dekkes av det sivile helsevesenet, er vi opptatt av at det sivile helsevesenet settes i stand til å håndtere dette ansvaret. Ifølge helsebudsjettet for 2011 har Forsvarets sanitet og Regionalt ressurssenter om vold og traumatisk stress, Øst, utarbeidet en opplæringspakke for leger og psykologer. Dette er en opplæringspakke som skal sikre at veteraner som har behov for psykologisk eller psykiatrisk oppfølging, tilbys adekvat helsehjelp både i de kommunale og i de spesialiserte helsetjenestene. Denne opplæringspakken, slik jeg har forstått det, skal implementeres i 2011 – jeg tror at statsråden var inne på det. Jeg har et spørsmål om akkurat det: Er det snakk om grundig kursing og reell kompetanseheving i disse gruppene, altså mer enn rundskriv eller at veteraner bør få hjelp? Det er jeg interessert i – hva som ligger i disse opplæringspakkene.

Ifølge forsvarsbudsjettet for 2011 kan alle veteraner til enhver tid ta kontakt med Forsvaret dersom de opplever helseplager som kan relateres til tjeneste i Forsvaret, for å få råd og veiledning. Dette var også statsråden inne på i sitt innlegg. Det presiseres imidlertid i forsvarsbudsjettet at veteraner fra utenlandsoperasjoner alltid skal følges opp av relevante aktører som helsevesenet, Statens Pensjonskasse og Nav. Betyr det også at Forsvarets helsetjeneste – i og med at man kan ta kontakt der hele tiden – er satt i stand til å ivareta den økte pågangen av veteraner med helseplager, som helt sikkert har behov også for råd og veiledning fra Forsvaret? For det vil jo også ta tid, tenker jeg, før det sivile helsevesenet er helt i stand til å håndtere dette på en god måte.

Wenche Olsen (A) [11:54:02]: Soldatene som tjenestegjør for Norge i utlandet, gjør en formidabel innsats og fortjener den høyeste respekt for den jobben de utfører. Det er vanskelig, kanskje nesten umulig, for oss å sette oss inn i de tøffe situasjonene som våre kvinner og menn på utenlandsoppdrag må håndtere. Det er ikke lett å vite hvilke dype spor det kan sette i menneskesinnet å oppleve krig, se menneskelig nød eller leve med alvorlige trusler som en del av hverdagen, men at mange trenger hjelp til å bearbeide inntrykkene etter krigshandlinger, forstår vi godt.

Veteraner skal være trygge på at de skal få den hjelpen de trenger når de trenger det; det skal ikke stå på tilbudet den dagen man er beredt til å oppsøke hjelp. For mange er det jo nettopp det som er krevende – å innse at man trenger hjelp, og videre gå til det skritt faktisk å skaffe seg det. For mange veteraner er det dørstokkmila som stopper dem, og det er trist å høre historiene om tidligere soldater som havner i rusproblemer og kanskje med brutte familiebånd.

Det interpellanten tar opp, er viktige problemstillinger, som jeg tror alle partier her på Stortinget er opptatt av. Jeg vil understreke det statsråden sa i sitt innlegg om at regjeringen legger til grunn at samfunnet har et klart og livslangt ansvar for å ivareta det mannskapet som sendes til utenlandsoperasjoner. Det er et viktig prinsipp, som skal bidra til økt trygghet for forsvarspersonellet vårt.

Arbeiderpartiet har som overordnet prinsipp at det offentlige helsevesenet skal være for alle. Tjenestene som ytes, skal være gode, rettferdige og likt fordelt. Helsevesenet vårt skal tilby individuelt tilpassede tjenester til hele befolkningen, og herunder selvfølgelig også til veteranene våre. Derfor ligger hovedansvaret for det helhetlige tilbudet og oppfølging av veteraner i helsevesenet, og slik må det være. Vi kan ikke bygge opp et militært helsevesen parallelt med det offentlige. Kompetansen rundt veteraners spesielle utfordringer må bygges opp innenfor det offentlige psykiske helsetilbudet, men naturligvis med hjelp og bidrag fra spisskompetansen de besitter i Forsvaret. Alle ansvarlige virksomheter med ansvar for støtte til veteraner skal utveksle nødvendig kompetanse med hverandre. Disse virksomhetene er i første rekke helsevesenet, Forsvaret, Nav og Statens Pensjonskasse. Det er et arbeid som er godt i gang, og mange får heldigvis den hjelpen de trenger.

Det framgår av veteranmeldingen at Forsvarsdepartementet og Helsedepartementet er enige om at de som har behov for psykiatrisk, psykologisk eller annen nødvendig medisinsk oppfølging, skal få det i et samordnet helsetilbud. Helseoppfølgingen av veteranene krever at nasjonale helsefaglige kompetanser styrkes og utvikles videre, slik det framgår av den meldingen.

Den nye, viktige endringen i forsvarspersonelloven som vi hørte statsråden snakke om, som sikrer forsvarspersonell etter endt utenlandsoppdrag med oppfølging i det første året hjemme, er også et meget viktig bidrag i så måte.

Det psykiske helsevernet i Norge har fått styrket sin posisjon gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse, som har løpt over en tiårsperiode. En generell styrking av det psykiske helsevesenet kommer alle med behov for hjelp til gode, også veteranene.

Det er viktig å trekke fram at regjeringen er svært opptatt av å få på plass støtte- og veiledningstiltak overfor veteranenes pårørende. Forsvaret har styrket familiepolitikken sin, bl.a. gjennom økt familietillegg, tilsetting av familiekoordinatorer og innføring av rutinemessige familiedager. Dette er et svært positivt arbeid. En dansk barnebok med formålet å gi informasjon til barn med pårørende i utenlandstjeneste er nå oversatt og gjort tilgjengelig for norske barn.

Veteraner etter utenlandsoperasjoner er en gruppe med forhøyet risiko for å utvikle psykiske problemer. I budsjettforslaget fra Helse- og omsorgsdepartementet gis Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress en nøkkelrolle når det gjelder forskning på psykiske belastningsskader hos Forsvarets veteraner. Forsvaret bidrar med ressurser til dette senteret, og regjeringen legger opp til at samarbeidet kan fortsette.

Vi er opptatt av å utjevne sosiale helseforskjeller og gi et likeverdig og godt helsetilbud til alle, uansett gruppe og hvilken bakgrunn man måtte ha. I dette bildet må også veteraner kunne være trygge på å få gode, profesjonelle tilbud den dagen de kjenner at de trenger hjelp. Det har de – i likhet med alle andre – krav på og rett til, nå og i framtiden.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:59:10]: Jeg har bare en kort tilføyelse til en veldig god debatt, som har hatt fokus på et veldig viktig spørsmål, nemlig situasjonen for veteranene og en understreking av samfunnets ansvar, både overfor veteranene, overfor soldatene – og deres familier.

Det jeg vil tilføye i debatten helt på slutten, er en oppfølging av det som statsråden sa i sitt svar, nemlig at regjeringen – som en oppfølging av St.meld. nr. 34 for 2008–2009 – vil legge fram en ny handlingsplan. Da vil jeg understreke, og oppfordre veldig sterkt til, at veteranenes egne organisasjoner blir trukket med i det arbeidet som nå pågår. Den erfaringen og den kompetansen de besitter, er veldig viktig – avgjørende viktig – for å kunne utvikle en god og tilfredsstillende helsetjeneste. Vi har nettopp hatt, og vi har, høringer om helsebudsjettet, og organisasjonene har vært der. Jeg merker meg at de innspillene som kommer, går på at man må utarbeide levekårsundersøkelser og kartlegge veteranenes situasjon. Man understreker at vi må få en strømlinjeformet tjeneste innenfor det sivile hjelpeapparat, man må sette kritisk søkelys på om vi har en hensiktsmessig organisering av tjenesten, om den blir ivaretatt i henhold til det som ble understreket i St.meld. nr. 34 for 2008–2009, og om det er en god nok kompetanseoverføring mellom Forsvarets hjelpeapparat/helsetilbud og det sivile.

Disse erfaringene og innspillene er viktige, og jeg vil oppfordre statsråden til å si noe om det i sitt svar nå på slutten av debatten.

Trine Skei Grande (V) [12:01:23]: Først vil jeg takke for at alle partiene har vært med i debatten, det har vært viktig. Og så vil jeg takke Gjermund Hagesæter for å orke å bidra med sin private historie i en slik debatt; det var faktisk viktig for debatten.

Jeg er ute etter en grunnholdning i parlamentet. Jeg besøkte min amerikanske familie i Midtvesten, og vi diskuterte krigen i Irak, som de var veldig mot. Dagen etter så vi på en parade, som man jo har i amerikanske byer, og da veteranene kom forbi, reiste man seg i respekt. Jeg spurte: Var ikke dere mot krigen? De svarte: Vi er mot krigen, men vi er ikke mot soldatene. Det er et viktig aspekt ved den norske debatten der jeg syns at vi kanskje kunne lære av amerikansk kultur: respekt for dem som er villige til å ofre for oss det man setter høyest i livet.

Det går bedre, og det er veldig mye som er i ferd med å bli bedre – men vi sender også flere ut. Det er flere og flere som får den erfaringen det er å være i krigsområder rundt omkring i verden, og det betyr at apparatet vårt også må være bedre.

Jeg er veldig enig med Slagsvold Vedum som sier at det må være helhet i systemet. Og det er kanskje litt det jeg etterlyser, det sømløse systemet, det som kan hjelpe i Forsvaret, men også i helsevesenet. Det er jo ikke helt slik som jeg ser at statsråden ønsker at det skal være. Jeg har fått historier fra folk som har blitt erklært tjenesteudyktig i Forsvarets journaler, som har fått sterke diagnoser i Forsvarets journaler, og som har fått beskjed om å reise hjem, og god tur. Det er veldig mange som får de «røde drømmene» ganske mange tiår etter at de har vært der, og da er det ikke noe apparat som står der og hjelper til. Jeg tror at skal vi få til et godt system, må Forsvaret og helsevesenet samarbeide mye sterkere enn i dag, og det må være slik at vi faktisk bringer kompetansen ut til hver enkelt og kanskje også følger opp hver enkelt mye tettere. Vi må gjøre det lettere å være koner og ektemenn, å være mødre og fedre og barn, og vi må gi mye mer kunnskap til folk før de reiser, om hva de faktisk skal være forberedt på, slik at de drømmene blir mulig å leve med etterpå. Vi i Venstre kommer til følge opp dette videre, og min oppfordring til statsråden er å ta med veteranene også i arbeidet.

Det har vært utrolig spennende å jobbe med denne interpellasjonen fordi man får så mange henvendelser, man får så mange historier, og det er så mange som bidrar med erfaringen sin. Dem bør statsråden ta med tett i arbeidet videre.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:04:41]: Innleggene i denne debatten viser egentlig hvor stor debatten er, og hvor kompleks den er. Da jeg satt der nede, tenkte jeg: Er det som helseminister eller som forsvarsminister jeg nå egentlig er her for å svare på interpellasjonen? Heldigvis har jeg erfaring fra begge områdene, og det er litt nødvendig å svare også fra Forsvarets side.

Det er veldig viktig at Forsvaret tar sitt ansvar, det er det mange som har vært inne på. Og så er det én ting: Selv om alle veteraner har krav på samme oppfølging, tror jeg man har en mye bedre oversikt over og dokumentasjon på de soldatene som har vært ute de senere årene, enn det man hadde når det gjelder dem som var ute for en del år tilbake. Og det er noe av det som gjør det vanskelig, som vi har hørt flere har vært inne på i dag. Forsvarets ansvar er helt klart å ivareta personellet sitt før, under og etter at de har vært ute. Forsvarets ansvar er også å sørge for gjennom sitt eget kontor for psykiatri og stressmestring, som er en del av Forsvarets sanitet, at denne kompetansen kommer ut i det sivile helsevesen. I mitt innlegg forsøkte jeg å være veldig grundig på hvordan vi jobber systematisk for å få denne kompetansen ut i de regionale sentrene, som det er fem av i hele landet. Vi er nødt til å bruke den metoden på å øke kompetansen ut gjennom nettverk for å lykkes med dette.

Så ser jeg at tiden går veldig fort, men jeg har bare lyst til å trekke frem én sak som har vært veldig viktig i alt mitt arbeid med veteraner, nemlig samarbeidet med veteranorganisasjonene. Det er slik at de vet best hva som virker, og hvordan ting bør være. Gjennom det har vi fått styrket kameratstøttearbeidet, og jeg synes Hagesæters innlegg egentlig minner oss på dette, at det er bare de som har vært ute sammen, som faktisk kan forstå hverandre. Det er noe som stadig kommer igjen – og de kan hjelpe hverandre. Derfor er kameratstøttearbeidet så viktig; man kan samles igjen senere, etter at man har vært ute. Det er viktig at Forsvaret både legger til rette for det og følger opp, slik at dette faktisk blir gjort.

Det er en selvsagt ting at veteranenes organisasjoner er med i det videre arbeidet med handlingsplanen. Det nevnte jeg også tidligere i innlegget mitt. Det er selvfølgelig helt sentralt. Så skal vi, som det står i denne veteranmeldingen, ha et forsøksprosjekt i en kommune. Det jobbes det fra Forsvarets og Helse- og omsorgsdepartementets side med å få til.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.