Svein Roald Hansen (A) [12:08:41]: Da utenriks- og forsvarskomiteen besøkte Kina nylig, sa professor Zha Daojing ved Beijing-universitetet at Kina har lært verden at fattigdom bekjempes mest effektivt ved å integrere de fattige landene i verdenshandelen. Nå deler de den lærdommen med fattige land i Afrika, sa han.

Det var da Kina på 1980-tallet reformerte sin økonomi og åpnet seg mot omverdenen, at den enestående økonomiske veksten startet. Selv ikke et land med nær en fjerdedel av verdens befolkning kunne utvikle seg økonomisk i isolasjon fra omverdenen.

Det er ingen tvil om at globaliseringen har brakt hundrevis av millioner ut av dyp fattigdom fordi stadig flere land tar del i verdenshandelen. Samtidig innebærer denne utviklingen en sterkere konkurranse, flytting av produksjon og et løpende behov for utvikling og omstillinger, både i de gamle industrilandene og i de nye. Kina har utviklet seg til verdens produksjonsverksted. India vokser fram som et globalt tjenesteverksted. Industrialiseringens arnested, Europa, taper arbeidsplasser i vareproduserende sektorer som krever mange hender i arbeid, og må omstille til mer kunnskapsbaserte næringer og tjenester. Denne utviklingen reiser viktige problemstillinger knyttet til miljøhensyn og vilkårene for arbeidstakerne – problemstillinger som til en viss grad er regulert i WTO-avtalen og gjennom Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen, ILO.

Det siste tiåret har vi imidlertid fått en sterk vekst i frihandelsavtaler, fordi forhandlingene om en ny WTO-avtale så lenge har stått i stampe. Vår frihandelsorganisasjon, EFTA, har siden frihandelsavtalen med Tyrkia trådte i kraft i april 1992, forhandlet frihandelsavtaler eller startet samtaler om slike med i alt 27 land i Midtøsten, Sør-Amerika og Afrika, og vi forhandler om flere avtaler med en rekke nye land i Asia. EFTA har imidlertid ikke hatt spesielle klausuler knyttet til miljø- og arbeidstakerstandarder i sine frihandelsavtaler, bare generelle henvisninger til andre internasjonale erklæringer i den såkalte fortalen til avtalene.

EFTAs parlamentarikerkomité tok opp disse problemstillingene for tre år siden. I EFTA-rådet tok Norge initiativet til å sette ned arbeidsgrupper som skulle se på om og hvordan EFTA kunne legge sterkere vekt på en bærekraftig utvikling og arbeidstakerrettigheter i sine frihandelsavtaler.

I parlamentarikerkomiteens arbeid med disse problemstillingene så vi at USA er det landet som har de sterkeste og mest forpliktende bestemmelsene på disse områdene i sine frihandelsavtaler. De har også tvisteløsningsmekanismer knyttet til brudd på disse bestemmelsene. Det var overraskende for oss. Også EU ligger foran EFTA på dette området, i tillegg til at EU ofte kombinerer frihandelsavtaler med ulike former for utviklings- og samarbeidsklausuler og programmer.

Det er gledelig at EFTA-rådet på sitt møte i Reykjavik i juni i år ble enige om at kommende frihandelsavtaler skal ha bestemmelser som sikrer at avtalene ikke skal undergrave miljøstandarder og arbeidstakerrettigheter i avtalelandene. Når det gjelder arbeidstakerrettigheter, bygger bestemmelsene på ILO-erklæringen om fundamentale rettigheter og sikrer således både organisasjonsfrihet og den kollektive forhandlingsretten.

Dette arbeidet har tatt lengre tid enn vi trodde det skulle ta, da det startet, og det er ingen grunn til å legge skjul på at det har vært uenighet innad i EFTA – ikke om betydningen av å unngå konkurranse på grunnlag av dårlige miljøstandarder og uverdige arbeidsforhold, men om dette skulle være del av frihandelsavtalene eller i hovedsak reguleres gjennom ILO og WTO. Jeg er glad for at vi vant fram med vårt ønske om at disse spørsmålene også hører hjemme i frihandelsavtalene. Nærings- og handelsministeren fortjener honnør for å ha overbevist de av EFTA-kollegene som måtte overbevises.

Vi vet at det er en voksende uro for om integreringen av fattige land i verdenshandelen vil være et bidrag til en økonomisk utvikling i disse landene som kommer folk flest til gode. Det er en frykt for at en økonomisk vekst kan forsterke økonomiske og sosiale skiller og svekke mulighetene for små bedrifter i disse landene. I land med svake arbeidstakerrettigheter og svak fagbevegelse er det frykt for at forholdene kan forverres snarere enn forbedres. Dette er selvsagt problemstillinger som først og fremst må løses gjennom landenes egne politiske institusjoner. Men krav om anstendige arbeidsforhold og hensyn til miljøet i frihandelsavtaler vil være et bidrag til og en understrekning av vårt felles ansvar for at slike viktige og allmenne prinsipper ligger til grunn for økonomisk samkvem mellom landene.

Så skal vi være klar over at én ting er å formulere gode bestemmelser i en frihandelsavtale, eller i internasjonale konvensjoner, for den saks skyld. Noe annet er å få enighet om dette, og enda mer krevende kan det være å få satt de gode intensjonene ut i livet. Det som fra vårt ståsted synes riktig, rimelig og fornuftig, kan fra motpartens side – med like stor rett – ses på som proteksjonistiske tiltak. Og det er nok i denne problemstillingen vi finner årsaken til at USA er det landet som altså er sterkest i sine krav overfor motparten på disse områdene.

Vi kjenner problemstillingen godt fra EØS-avtalen og regelverket i det indre marked. Ensartede regler skal sikre like konkurransevilkår. Høye standarder for helse, miljø og sikkerhet skal beskytte både miljøet, arbeidere og forbrukere.

Resultatet er blitt at EU gjennom sitt regelverk ikke bare setter standarden for oss i Europa, EU setter standarden for alle som vil selge sine varer og tjenester på det europeiske markedet.

Et annet eksempel er hvor krevende det er å få til det vi alle ønsker, nemlig økt import av landbruksvarer fra fattige afrikanske land. Gjennom frihandelsavtalen mellom EFTA og Den sørafrikanske tollunion, SACU, har vi åpnet for en årlig tollfri importkvote på ca. 4,7 tonn storfekjøtt. Det tilsvarer 5 pst. av vårt kjøttforbruk, så det er ikke et ubetydelig volum.

Hovedproblemet for produsentene i Namibia, Botswana og Swaziland ligger i våre europeiske veterinærbestemmelser og krav til trygg mat. Det er et eksempel på hvordan nødvendige og riktige kvalitetskrav i praksis virker som handelshindringer. For afrikanerne, som jo spiser dette kjøttet uten at våre kvalitetskrav er oppfylt, er det nærliggende å se dette som en finurlig form for proteksjonisme. Løsningen på slike dilemmaer kan være det Nortura gjør i Namibia, nemlig å bidra til at slakteriene i disse landene blir i stand til å møte europeiske standarder.

Jeg trekker dette fram fordi debatten om hvordan vi gjennom våre frihandelsavtaler kan bidra til en bærekraftig utvikling og et anstendig arbeidsliv, er mer kompleks enn det å formulere spenstige krav med gode hensikter inn i en avtale.

Derfor er kanskje spørsmålet til statsråden snarere hvordan vi kan sørge for at kommende frihandelsavtaler bidrar til en bærekraftig utvikling og et anstendig arbeidsliv, enn om vi skal gjøre det. Noe annet svar enn ja på det siste tror jeg ville overraske oss alle.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske [12:17:19]: La meg først takke interpellanten for å ta opp et særdeles viktig tema. Han har vel allerede forutsett den ene delen av svaret, nemlig at frihandel kommer til å være framtiden. Verden blir mer internasjonalisert. Økonomien knyttes enda sterkere sammen. Produksjonsrekken, samarbeidsforhold, forbruksmønster, råvarer og teknologi bindes sammen både over landegrensene og over kontinentgrensene mer enn noen gang før. Den norske regjering har til hensikt å være en aktiv del av denne framtidige økonomien. Dette har selvsagt utfordringer, men det har også muligheter i seg som vi må utnytte så godt det lar seg gjøre.

Interpellanten stiller et helt sentralt spørsmål: Hvordan kan vi ivareta hensynet til bærekraftig utvikling, samtidig som vi bidrar til denne globale økonomien? Bærekraftig utvikling forutsetter at utviklingen når det gjelder miljø, økonomi og sosiale forhold, ivaretar både nåværende og framtidige generasjoners behov. Både ivaretakelse av miljøhensyn og sikring av sosiale standarder gjennom anstendige arbeidsvilkår er derfor en del av forutsetningene for en slik bærekraftig utvikling. Som det står i Soria Moria II:

«Norge skal være foregangsland i miljøpolitikken.»

Og hensynet til miljø må

«være gjennomgripende i alt vi foretar oss».

Vi understreker også i Soria Moria II at regjeringen vil føre en politikk som er forankret i en bærekraftig utvikling. Jeg vil i den sammenheng også vise til punkt 4 i regjeringens strategi for et anstendig arbeidsliv globalt, hvor det står:

«Norge skal være en pådriver for å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår («Decent Work») også i handelspolitikken, herunder i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner.»

Vi skal også stille klare krav til at ILOs kjernekonvensjoner respekteres. Det har hele tiden vært vårt mål at Norge skal være ledende i arbeidet for globale standarder for næringslivets samfunnsansvar.

Som interpellanten helt riktig poengterer, er det viktig at frihandelsavtaler mellom land ikke undergraver disse sentrale målsettingene. Dette er noe vi har med oss i forhandlingene i WTO og i bilaterale forhandlinger. I WTO-forhandlingene står forholdet mellom handel og miljø sentralt, og det er regjeringens mål å sikre at internasjonale miljøavtaler og WTO-regelverket er «likestilt, sidestilt og gjensidig støttende», slik det også er formulert i Soria Moria II.

Når det gjelder arbeidstakerrettigheter, har det så langt ikke vært mulig å oppnå enighet blant WTOs medlemsland om å sette dette på dagsordenen. Regjeringen arbeider imidlertid også for å få dette spørsmålet på WTOs dagsorden i framtiden.

Mitt ansvar er de bilaterale handelsavtalene. De fleste av disse forhandler vi fram gjennom EFTA-samarbeidet. Vi inngår først og fremst handelsavtaler med andre land for å ivareta verdiskaping i Norge. Flere av de handelsavtalene som Norge har inngått fram til nå, har referanser til bærekraftig utvikling og arbeidsstandarder i avtalens innledning, nettopp for å understreke betydningen av disse hensynene og anerkjenne at det finnes overlappende elementer mellom avtaler på disse områdene og sentrale bestemmelser i EFTAs handelsavtaler.

Bærekraftig utvikling må ses i sammenheng med handel, og vi ønsker derfor en enda sterkere kobling til disse hensynene i avtalene.

Det er en ny utvikling at disse emnene går inn som en del av bilaterale handelsavtaler. Dette er en utvikling vi imøteser med glede. Regjeringen tok i 2008 initiativ til at det på EFTAs ministermøter i juni og november samme år ble opprettet to arbeidsgrupper, én for miljø og én for arbeidstakerrettigheter. Arbeidsgruppene skulle vurdere om, og i tilfelle hvordan, disse temaene skal behandles i framtidige EFTA-handelsavtaler. Og med fornyet tillit i 2009 lovet regjeringen at den skulle fortsette å arbeide for at EFTAs prosesser på dette området kom i havn. Det var derfor en stor glede å være til stede på EFTAs ministermøte i juni 2010, da arbeidsgruppene presenterte sin endelige rapport med forslag til hvordan miljø og arbeidstakerrettigheter kan ivaretas i EFTAs handelsavtaler. Helt konkret går forslaget ut på å inkludere et kapittel om bærekraftig utvikling, med forpliktende bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter, som et felles utgangspunkt for EFTA i pågående og framtidige forhandlinger om handelsavtaler.

Før jeg går inn på selve oppfølgingen av forslaget fra EFTAs arbeidsgruppe, vil jeg gjerne fortelle litt om innholdet i det nye kapitlet. Det foreslåtte kapitlet bekrefter at internasjonal handel, herunder EFTAs handelsavtaler, skal bidra til bærekraftig utvikling, og fastsetter en rekke forpliktelser partene har når det gjelder å nå dette målet. Partene anerkjenner at økonomisk utvikling, sosial utvikling og miljøbeskyttelse er gjensidig avhengige og støttende elementer av bærekraftig utvikling. Videre bekrefter partene sine forpliktelser under miljøvernavtaler og i ILOs erklæringer og kjernekonvensjoner. Kapitlet innholder operative bestemmelser der partene er enige om å etablere et høyt nivå for beskyttelsen av miljøet og arbeidsstandarder i lovgivning, politikk og praksis og å arbeide for å forbedre beskyttelsesnivået ytterligere. De forplikter seg også til å håndheve egen lovgivning på disse områdene på en effektiv måte samt til ikke å senke beskyttelsesnivået for arbeidstakere og miljø for å fremme handel eller tiltrekke seg investeringer. Kapitlet forplikter partene til å fremme handel med varer, tjenester og investeringer som er miljøvennlige og bidrar til en bærekraftig utvikling.

Sentralt for kapitlet er at det blir skapt en arena for å ta opp problemstillinger knyttet til handel og bærekraftig utvikling mellom partene og en enighet om at det er nødvendig å etterleve grunnleggende prinsipper på dette området. Det legges opp til etablering av egne kontaktpunkter og en egen konsultasjonsmekanisme for kapitlet. Spørsmål som ikke blir løst gjennom disse prosedyrene, kan tas videre til konsultasjoner og megling under avtalens ordinære tvisteløsningsmekanisme. Brudd på avtalens bestemmelser vil på denne måten kunne medføre et betydelig politisk press.

Næringslivets Hovedorganisasjon har i et innspill til Nærings- og handelsdepartementet ytret ønske om at miljø- og klimaspørsmål får en sentral plass i de handelsavtalene Norge nå forhandler med Kina og India gjennom EFTA. Før det nye kapitlet om bærekraftig utvikling var ferdig, ba NHO om at EFTA og Norge burde oppgradere sin modell for handelsavtaler til å inkludere flere miljøbestemmelser enn dagens praksis. Det ønsket er imøtekommet. Vi har også hatt en god dialog med arbeidstakerorganisasjonene, og det at ILOs bestemmelser nå får en sentral plass i våre handelsavtaler, er noe jeg vet fagforeningene ser på som en positiv utvikling.

Oppfølging av anbefalingen fra EFTAs arbeidsgruppe er i gang. I de pågående handelsavtaleforhandlingene med Kina og Hongkong er allerede de nye posisjonene presentert og brakt til forhandlingsbordet. I forhandlingene med India har forhandlingsledelsen informert India om at dette vil bli lagt fram. Det er planlagt oppstart i forhandlinger med en rekke land som Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Indonesia og Malaysia. I alle disse forhandlingene vil dette temaet være en naturlig del av tekstene som legges fram for motparten. Det er enighet i EFTA om at dette skal utgjøre en felles utgangsposisjon i våre pågående og framtidige forhandlinger. Forpliktende bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter i framtidige handelsavtaler som Norge er part i, vil være et viktig bidrag for å oppnå regjeringens mål om handelsavtaler som ivaretar disse hensynene.

Det er likevel grunn til å understreke at dette er relativt nye og til dels omdiskuterte tema i forhandlinger om handelsavtaler. Det har, f.eks. fra en rekke utviklingsland, vært hevdet at bestemmelser om bærekraftig utvikling i handelsavtaler er en form for proteksjonisme fra rike lands side. Det er ikke hensikten med forslaget. Likevel er det viktig å være oppmerksom på at det kan være en utfordring å få aksept for slike bestemmelser i forhandlingene.

Vi forventer ikke at våre forhandlingsmotparter nødvendigvis tar på seg store, omfattende, nye forpliktelser om arbeidsstandarder og miljøvern i bilaterale handelsavtaler. Ved å ta inn bestemmelser om bærekraftig utvikling i handelsavtalene aksepterer vi imidlertid at dette er relevant for handelspolitikken. Ved at dette gjøres gjennom et nettverk av bilaterale avtaler mellom mange land styrker vi grunnlaget også for å føre denne diskusjonen inn i WTO. Etableringen av sammenhenger mellom internasjonal handel og bærekraftig utvikling styrker det videre internasjonale arbeidet med miljø og arbeidstakerrettigheter i fora som ILO og internasjonale organisasjoner hvor miljøvern behandles.

Regjeringen vil arbeide for at våre forhandlingsmotparter aksepterer å innta bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter i avtalene og på denne måten skape aksept for at økonomisk aktivitet og handel har viktige implikasjoner for bærekraftig utvikling. Regjeringen har besluttet at et kapittel om bærekraftig utvikling med forpliktende bestemmelser om miljø og arbeidstakerrettigheter skal være felles utgangspunkt for EFTA i pågående og framtidige forhandlinger om handelsavtaler. Våre forhandlingsmotparter er ofte store land, og det er ikke bestandig vi har all den forhandlingstyngden vi kanskje skulle ønske oss. Vi kan derimot ha sammenfallende syn med f.eks. USA eller EU i mange spørsmål, men noen ganger er det disse som må sikre gjennomslag for nye prinsipper. Vi kan, ved å koordinere oss med dem, få enda større tyngde bak disse spørsmålene.

Som interpellanten viser til, har land som USA, Canada og EU i sine nyere handelsavtaler operert med sterkere bestemmelser på området bærekraftig utvikling enn hva EFTAs handelsavtaler har gjort. Derfor er det en viktig jobb å koordinere oss med disse slik at vi er i forkant internasjonalt på dette området. Vi er på den veien nå – vi er på vei blant de land som ligger i forkant av utviklingen for å koble miljø, arbeidstakerrettigheter og handelsbetingelser.

Svein Roald Hansen (A) [12:27:30]: Jeg takker for et grundig og positivt svar.

Jeg synes at det som ligger på bordet fra EFTAs side, som grunnlag for framtidige forhandlinger, er veldig godt og dekker – etter mitt skjønn – de behovene vi har etterlyst når det gjelder frihandelsavtaler for å understreke betydningen av at frihandel og globalisering av økonomien må bygge på en bærekraftig utvikling. Hvis ikke blir medaljens bakside for tung og vanskelig, og vi er jo også for så vidt inne i klimadebatten på disse problemstillingene. Det samme gjelder arbeidstakers rettigheter. Hvis den økonomiske utviklingen som handelen genererer, skal komme befolkningen til gode i land med store utfordringer når det gjelder sosiale skjevheter og fattigdom, må det også komme arbeidstakerne til gode i form av anstendige arbeidsvilkår, lønnsforhold osv. Det er veldig gledelig at dette har støtte også fra arbeidsgiversiden i Norge. Jeg tror man innser at det å konkurrere i en global økonomi uten å ha noe vern mot dårlige miljøforhold, dårlige arbeidsvilkår, er vanskelig for seriøse bedrifter, det blir vanskelig å klare seg i konkurransen. Så gjenstår det å se om vi får aksept for det, som næringsministeren sa.

Det som kanskje er en ting vi på EFTA-siden også bør vurdere, er om man skal bygge rundt handelsavtalene: litt bistand i land som har behov for det, kapasitet til å bygge opp regelverk, bygge opp overvåkingsmekanismer på miljøsiden, og hjelpe til slik at de kan møte de kravene som vi stiller – slik vi gjør, som jeg nevnte i mitt første innlegg, når det gjelder import av kjøtt fra fattige land i Afrika. Det er å ekspandere EFTAs portefølje. Men det er også noe jeg mener vi må ta høyde for, slik at dette ikke blir en papirtiger, men kan komme ut i virke i kommende handelsavtaler.

Statsråd Trond Giske [12:30:25]: Jeg er enig med interpellanten i alt han sier. Jeg tror dette handler delvis om at vi gjennom handelsavtalene kan bidra til å heve miljøstandarder, bidra til en positiv utvikling i næringsliv og økonomisk liv andre steder og også bidra til arbeidstakerrettigheter og kamp mot sosial dumping og uverdige arbeidsforhold. Dette er viktig for oss uavhengig av handelsspørsmål. Dette er viktige mål som den norske regjeringen jobber for i mange sammenhenger, også i utviklingspolitikken og utenrikspolitikken.

Så er det en tilleggsdimensjon også: Hvis vi skal ha aksept for at vi åpner markeder, har internasjonal handel og får en internasjonal arbeidsdeling, tror jeg også folk må se at dette kommer folk flest til gode, og at dette ikke brukes som et middel for å presse arbeidstakerrettigheter i Norge, presse miljøstandarder eller presse de sosiale forholdene som vi forventer oss. Det er ikke slik at alle er like heldige som oss. Folk lever i fattigdom, folk lever under uverdige forhold. Det er langt fra fryd som preger arbeidsforholdene i mange land. Det er klart at hvis vi bare åpner markedene passivt uten samtidig å ta disse spørsmålene inn over oss, kommer vi til å møte mye motstand mot å få en mer internasjonal økonomi. Så alt dette henger sammen. Oppslutningen om internasjonale frihandelsavtaler vil i stor grad bygge på at vi også lykkes med å løse miljøutfordringer og arbeidstakerrettigheter.

Vi vet at norske bedrifter og norsk næringsliv har lange tradisjoner for å jobbe tett med arbeidstakerne, ha dialog, sørge for rettigheter og forhandlingsmakt osv. Dette er en konkurransefordel for Norge. Vi klarer å kombinere dette med en sterk vekst. Det er faktisk en modell, tror jeg, som vi også kan presentere rundt om i verden som et mye bedre alternativ til markedsliberalismen og de frie krefters spill.

Steinar Gullvåg (A) [12:32:53]: La meg først komplimentere interpellanten for å reise en viktig debatt på et undervurdert politikkområde.

Handelspolitikken er spesielt viktig for et lite land i utkanten av Europa med en svært utadrettet økonomi. EØS-avtalen ivaretar som kjent våre forbindelser til vårt viktigste handelsområde. Likevel er det viktig at vi har et sett av frihandelsavtaler med tredjeland, enten bilateralt eller gjennom frihandelsorganisasjonen EFTA, hvis berettigelse nettopp er å forhandle frihandel på vegne av medlemslandene Sveits, Liechtenstein, Island og Norge.

Handel er ofte en innfallsport til ytterligere samarbeid nasjonene imellom, og da er vi rett inn i kjernen av dagens tema, nemlig om det er hensiktsmessig og riktig eller i hvilken grad vi vil bygge andre vilkår inn i våre handelsavtaler, eksempelvis grunnleggende menneskerettigheter, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, faglige rettigheter eller miljøstandarder og klimakrav.

Nå deler jeg EFTA-utvalgets og statsrådens vurderinger i så måte. Jeg mener prinsipielt at det er gode grunner for å utvide premissene for framtidige handelsavtaler, både dem vi forhandler bilateralt, og i EFTA-regi. Jeg tror ikke det blir lett. Om vi for eksempel skulle stille krav om ytrings- og organisasjonsfrihet i de pågående handelsavtaleforhandlinger med Kina, er jeg redd at forhandlingene raskt ville kunne strande. Nå kan det vel hende at de gjør det uansett, og nettopp av den grunn, men ikke fordi norske forhandlere har stått beinhardt på menneskerettighetsspørsmål.

Nå vil det naturligvis ikke være slik at alle avtaler er skåret over samme lest. Landene har ulike interesser og forskjellig utviklingsnivå. Det kan heller ikke være slik at vi stiller sterkere krav til noen land og er mer lemfeldig med andre. Dessuten må vi være beredt på at det kan komme til å koste når vi krever at potensielle avtaleland skal forplikte seg til å respektere internasjonale konvensjoner og avtaler, f.eks. land som ikke etterlever ILOs konvensjoner, eller som bryter menneskerettighetene.

Som interpellanten helt riktig peker på, går USA og EU lenger og stiller strengere krav på disse områdene enn EFTA i sine nåværende frihandelsavtaler. Vi er med andre ord i godt selskap når vi nå skjerper kravene og i tillegg inkluderer tvisteløsningsklausuler i framtidige avtaler til bruk, om det skulle vise seg at våre avtaleparter likevel ikke etterlever påtatte forpliktelser.

Arbeids- og sosialkomiteen har nylig besøkt flere afrikanske land bl.a. for å se nærmere på ILOs arbeid for anstendig arbeid, altså «decent work». I land med omfattende arbeidsledighet og uten et organisert arbeidsliv er det selvfølgelig vanskelig å hevde alminnelige arbeidstakerrettigheter. Likevel – i slike land er handel, og jeg vil si anstendige handelsregimer, en viktig kilde til utvikling.

EFTA har i dag framforhandlet en handelsavtale med Colombia – en avtale som nå ligger i hvilemodus ettersom Colombia er ett av de land som rett nok ratifiserer ILOs konvensjoner, men som likevel ikke etterlever konvensjonenes innhold, og som trakasserer og fengsler fagforeningsledere. Jeg må innrømme jeg har stilt meg spørsmålet: Vil det bedre eller forverre situasjonen for de fagorganiserte i Colombia om vi ratifiserer avtalen? Jeg synes svaret ikke er innlysende.

Jørund Rytman (FrP) [12:37:44]: Vi i Fremskrittspartiet er som kjent sterke tilhengere av frihandel og håper vi en gang i framtiden kan fjerne alle de høye tollmurene rundt Norge, slik at alle fritt kan selge sine varer til Norge uten slike hindringer, til glede for produsenter og arbeidere i andre land og til glede for norske forbrukere.

Spørsmålet fra Svein Roald Hansen fra Arbeiderpartiet er interessant, men jeg vet ikke helt om jeg skal tolke det dit hen at Arbeiderpartiet ønsker at Norge skal blande seg inn i innenrikspolitiske forhold i andre stater og med det stille krav til f.eks. minstelønn for at Norge skal inngå frihandelsavtaler med andre stater.

Jeg er også skeptisk til at Norge skal blande seg inn i andre staters miljøpolitikk. Mener man da at norsk standard skal være grunnlaget for diskusjon med andre stater? Skal den standarden vi har i Norge i 2010, med den velstandsutvikling vi har hatt i Norge de siste 80 eller 100 årene, godt hjulpet av funn av olje og eksport av denne de siste ti årene, også gjelde fattige land, som ikke er der Norge er i dag velstandsmessig?

I den sammenheng er det f.eks. viktig å huske at det ikke er så veldig mange år siden det var vanlig og helt nødvendig med barnearbeid i Norge, at Norge var et av de fattigste landene i Europa. Hvordan hadde vi reagert hvis andre stater satte krav til arbeidsrettigheter, lønn, forbud mot barnearbeid e.l. for at vi skulle selge våre varer til dem uten høye tollmurer?

Det er positivt at Norge bruker sine muligheter for å spille en internasjonal pådriverrolle i arbeidet med samfunnsansvar. Men hvis dette er første skritt på veien mot at Norge skal påtvinge andre stater særnorske reguleringer og regler, er jeg meget skeptisk. Det gjelder norske regler, men også etiske regler, som er gjeldende i tilknytning til forvaltningen av Statens pensjonsfond utland. Der lar man være å investere i selskaper som f.eks. produserer tobakk, fordi Norge mener det er uetisk. På den måten er vi blitt et verdens moralpoliti. Jeg håper dette ikke er intensjonen til Svein Roald Hansen.

Det bør være klare begrensninger av hvorvidt etiske verdier og forhold utenfor Norges grenser skal reguleres av norske myndigheter.

Mange fattige land i verden har et stort behov for internasjonale investeringer. Det å stille omfattende krav til f.eks. lønnsvilkår vil kunne medføre at selskaper avstår fra å investere i disse landene, som dermed går glipp av en økonomisk utvikling. Det er uansett bedre at det er et norsk selskap som investerer i eller driver handel med firmaer i det landet Norge inngår frihandelsavtale med.

Norske selskaper er veldig opptatt av å ha et godt varemerke og er tjent med at arbeidere har gode arbeidsvilkår. Norske selskaper som opererer i utlandet, får veldig ofte gode skussmål i forhold til andre selskaper i andre land.

I de rike OECD-landene forsvant barnearbeidet på 1970-tallet. I u-landene har det nesten blitt halvert siden 1980-tallet, fra 23 pst. til 12 pst. Det er altså ikke kapitalismen som har skapt barnearbeid, men det er kapitalisme og frihandel som avskaffer denne gjenlevningen fra den førindustrielle økonomien.

Antikapitalister oppfordrer oss til å boikotte varer som blir produsert av dårlig betalte arbeidere i u-land. Dersom mange fulgte en slik oppfordring, ville disse arbeiderne mistet jobben sin. Hvis en konsekvens blir at et annet land ikke ønsker en frihandelsavtale med Norge på grunn av at Norge stiller strenge krav – hvem vil det da gå ut over? Det vil selvsagt ramme bedriftene i det landet som det ikke blir noen frihandelsavtale med. Det blir mindre handel mellom disse to landene og færre norske investeringer. Jeg vil derfor tørre å påstå at det eneste som er verre enn å bli utnyttet, er å ikke bli utnyttet.

En annen sak som jeg lurer på, er hva som er bakgrunnen for denne interpellasjonen. Er det frihandelsavtalen mellom Colombia og EFTA som ble signert 25. november 2008? Denne avtalen inkluderer handel av varer og tjenester, intellektuelle eiendomsrettigheter og bilaterale avtaler mellom Colombia og EFTA-statene knyttet til jordbruksprodukter. Denne avtalen vil kunne bidra til vekst og velstand både i Colombia og i Norge. Stortinget har, to år etter at avtalen ble signert, ennå ikke fått avtaleklausulene til ratifisering.

EFTA har siden 1960 inngått frihandelsavtaler med en rekke land, og nå forhandler vi med Kina. Det er ikke alle land som har like rent rulleblad når det gjelder beskyttelse av grunnleggende menneskerettigheter, pressefrihet m.m. Blant annet kommer Colombia mye bedre ut enn mange av de landene man faktisk har inngått frihandelsavtaler med. Vi har ikke sett at LO, Kirkens Nødhjelp eller Norsk Folkehjelp har kritisert forhandlingene.

Ivar Kristiansen (H) [12:43:08]: La meg få starte med å gi honnør til interpellanten som tar opp dette temaet, ikke bare fordi temaet i seg selv er veldig viktig, men fordi interpellanten er en av de ganske få representantene i Stortinget som både interesserer seg veldig sterkt for temaet, og som også tar opp spørsmål knyttet til frihandelsforbundet EFTA. EFTA er jo vår europeiske forankring, som gjennom EØS-avtalen sikrer oss adgang til EUs indre marked. Flere av de som har uttalt seg i dagens debatt, har understreket at det er andre organisasjoner, forbund, som er drivkrefter på dette området som interpellanten er opptatt av, og som han stiller spørsmål om i dag.

Det har de siste årene også vært en del debatt knyttet til EFTAs frihandelsavtaler, særlig knyttet til balansen mellom EFTAs inngåtte avtaler og bilaterale avtaler og de krav som EFTA-siden stiller i slike forhandlinger. Det er derfor fortjenestefullt at interpellanten gir oss en mulighet til å diskutere disse spørsmålene også i Stortinget, for det foregår relativt sjelden.

Statsråden minte oss på EFTAs ministermøte. Jeg går ut fra at det var det samme møtet han var til stede på i Reykjavik, som nådde en slags politisk enighet om at miljø og arbeidstakerrettigheter i fremtiden skal inkluderes i frihandelsavtaler. Jeg deler også interpellantens interesse for hvordan det går med dette arbeidet i praksis.

De siste årenes frihandelsforhandlinger innenfor EFTA-rammen har vært vel demonstrert ved både at EFTA gir en viss forhandlingstyngde, og at EFTA-landene ikke alltid deler de samme prioriteringene og de samme interessene. Både representantene Gullvåg og Rytman var inne på mangelen på ratifisering av frihandelsavtalen med Colombia, og jeg tror det er all grunn til å understreke at vi har ventet på denne siden 2008. Av en eller annen grunn har denne vært holdt tilbake på grunn av sterk kritikk fra ulike organisasjoner og også fra fagbevegelsen. Jeg tror, slik også representanten Rytman understreket, at en ratifisering vil være til gjensidig fordel for både Norge og Colombia – om vi får denne avtalen ratifisert.

Høyre støtter selvfølgelig frihandel, fordi det bidrar til økonomisk vekst og utvikling. Åpne landegrenser og demokrati er veien til suksess for enhver nasjon, og dette må vi aldri glemme. Vi ser selvfølgelig behovet for at frihandelsavtaler som Norge inngår, skal være knyttet til de alminnelige menneskerettigheter og, som andre påpeker, nå også knyttet til miljøbeskyttelse.

Begrensning av et lands handlefrihet, særlig friheten til å stenge handelspartnere ute fra sine markeder og til vilkårlig å gi utenlandske aktører dårligere vilkår, er faktisk noe av det mest sentrale i frihandelsavtaler. Får ikke våre bedrifter stabil og forutsigbar markedsadgang, vil det bli mindre attraktivt å handle. Blir det mindre attraktivt å handle, blir det også mindre vekst og mindre utvikling.

Men det må ikke være slik at vi skal ha én standard for våre kanaler gjennom frihandelsforbundet EFTA, og så skal vi ha en annen standard når det gjelder bilaterale avtaler. Representanten Gullvåg var inne på at dette kanskje ikke er så enkelt når vi skal forholde oss til den stormakten som har den største veksten i internasjonal handel i dag, Kina, også i forholdet til Norge, det gjensidige forholdet til Norge. Vi kan ikke ha en dobbel standard fra norsk side i dette politiske arbeidet. Det er helt korrekt – og det skal vi være åpne på – at vi må understreke at dette ikke er enkelt. Det må være arbeidstakerrettigheter, miljøstandarder, valutastandarder osv. som gjør at arbeidstakere i et land kommer ut i disfavør i forhold til andre land.

Det er veldig fint at begrepet «miljøstandard» er med i dette bildet. Vi ser at når EU er opptatt av karbonlekkasjer, handler det faktisk også om at vi må ha trafikkregler innenfor handel og vilkår som gjør at disse kan oppleves likt over landegrensene. Hvis de opptrer på en annen måte, setter vi en dobbel standard, og det går jeg ut fra at ingen i denne debatten ønsker.

Alf Egil Holmelid (SV) [12:48:32]: Først vil eg takke representanten Svein Roald Hansen for å ta opp denne viktige problemstillinga. Kampen for miljø, demokrati, menneskerettar og sosiale standardar står sentralt i SVs politikk. Vi er derfor svært glade for at vi får høve til å diskutere dette her i salen, for det er eit spørsmål som vi sjeldan ser i eit heilskapleg perspektiv. Som det har vore sagt før: Ikkje minst når det gjeld problemstillinga knytt til handelsavtaler, skjer ofte ting utanfor denne salen. Derfor er det viktig at desse prinsippa blir tekne opp i denne salen med jamne mellomrom.

Handel kan skape utvikling og lyfte folk ut av fattigdom. Men handelsavtaler kan også ha motsett effekt. Handelsavtalene kan også legitimere diktatoriske og valdelege regime, og i verste fall kan det styrkje ein diktator i hans posisjon i forhold til demokratiske krefter og fagrørsla.

Handelsavtaler kan også styrkje internasjonale kapitalkrefter som ikkje tek omsyn til miljø og faglege rettar. Vi har mange eksempel på at internasjonale konsern har teke seg til rette i land med svake lover og reglar og etterlate naturen i ein stand som vi ikkje kan akseptere. Vi har også mange eksempel på at internasjonalt sterke kapitalkrefter har pressa ut lokale aktørar og har samtidig hatt forhold for arbeidstakarane og andre sosiale forhold som ikkje er akseptable etter ein standard som vi kan akseptere, f.eks. med omsyn til kva vi kan forvente å få inn i ei handelsavtale med land som vi ønskjer å ha auka samhandling med.

Regjeringa la i 2008 fram St.meld. nr. 10 for 2008–2009 om næringslivets samfunnsansvar i ein global økonomi. Her er det lagt stor vekt på arbeidstakarrettar globalt. Meldinga la opp til at Noreg og norsk næringsliv skal styrkje arbeidet for faglege og sosiale rettar. Det er også lagt opp til at Noreg skal vere ein pådrivar for å fremje ILOs kjernekonvensjonar og anstendige arbeidsvilkår, som ofte på godt norsk blir kalt «decent work». Den same meldinga legg vekt på at Noreg skal vere ein pådrivar for at næringslivet skal ta omsyn til miljø og klima også i land som har svakt utvikla lover og reglar på dette området. Det er viktig å følgje opp St.meld. nr. 10 når vi skal lage bilaterale handelsavtaler, at vi viser at dei forventningane vi stiller til næringslivet, også følgjer oss når vi går inn og forhandlar, og at vi viser kva slags forventningar vi stiller til våre handelspartnarar.

Handel og handelsavtaler kan skape utvikling, men det er viktig at det bidreg til å fremme folkestyre, menneskerettar, miljø og faglege og sosiale rettar – også når handelsavtaler eventuelt inneheld investeringsavtaler. Det er positivt at næringsministeren viser ei så offensiv haldning til dette spørsmålet i sitt svar her i dag, og det er viktig at Noreg ligg i front på dette området, og at vi legg opp til ein strategi der vi med rak rygg kan seie at vi følgjer opp våre intensjonar også i forhandlingar, sjølv om – som mange har vore inne på – det er kompliserte spørsmål, og balansegangen mellom å få noko til å skje og berre drive symbolpolitikk kan vere krevjande.

Else-May Botten (A) [12:52:27]: Det er et viktig tema stortingsrepresentanten Hansen her tar opp i sin interpellasjon. Det å sette internasjonale avtaler på dagsorden på denne måten viser en politisk visjonær holdning, ved at man setter fokus på et anstendig arbeidsliv og bærekraftig utvikling i større grad enn hva man tidligere har gjort.

Det er viktig at regjeringen holder fanen høyt i disse sakene. Det er bra at næringslivet selv gjennom NHO har bedt regjeringen om at miljø- og klimaspørsmål blir ivaretatt på en god måte i handelsavtalene det nå forhandles om.

Jeg er glad for at økt internasjonalisering av næringslivet er en prioritert oppgave for regjeringen. Det er ingen tvil om at næringsministeren har satt frihandelsavtalen høyt på dagsordenen. Det å sikre norske bedrifter god tilgang til utenlandske markeder er viktig for økt produksjon, høy sysselsetting og industriell utvikling i Norge.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi praktiserer handelspolitikken på en måte som gjør den til en naturlig del av en helhetlig rød-grønn politikk. Bestemmelsene om miljø og arbeidstakerrettigheter i handelsavtalen er viktig for å bidra til en handelspolitikk som fremmer sosiale forhold og en bærekraftig utvikling.

Som statsråden sa i sitt innlegg, settes det mye inn på å ta hensyn til u-landenes særlige behov i avtalene og ikke minst på vektlegging av tema som menneskerettigheter og miljø. Forpliktende bestemmelser om arbeidstakerrettigheter er også viktig i denne sammenhengen. Gjennom forhandlingene med de ulike landene er det viktig å være tydelig på hva vi har som krav og forventninger til hele avtaleforholdet.

Handelsavtaler er viktig for Norge, for norsk eksportindustri og alle som lever av å selge varer eller tjenester til norske eksportører, ikke minst alle lokalsamfunn som drar nytte av at det finnes lokale bedrifter som er konkurransedyktig internasjonalt. Det handler ikke minst om arbeidsplasser.

Avtalene sikrer forutsigbar markedsadgang for norske produkt. Siden Norge er et land med åpen økonomi med mange små og mellomstore bedrifter, har vi stor interesse for konkurranse på like vilkår. Handelsavtalene skal også bidra til mer åpenhet og forutsigbarhet, noe som kan bidra til et bedre styresett i utviklingsland.

Handelsavtalene kan også gjøre det enklere for fattige lands myndigheter å stå imot press fra mektige multinasjonale selskap som ønsker seg skreddersydde og gunstige ordninger, noe som jeg synes det kanskje settes altfor lite fokus på.

Norge prioriterer høyt handelsavtalen med Kina. Avtalen er viktig for at vi kan sikre gode og forutsigbare rammebetingelser for norske bedrifter i Kina. Jeg er derfor glad for at næringsministeren prioriterer dette viktige arbeidet.

Næringskomiteen var i september på besøk i Kina. Vi fikk da et godt innblikk i den brede kontakten Norge og Kina har på stadig nye områder. Om lag 200 norske bedrifter er etablert i Kina, og landet er vår viktigste handelspartner i Asia. Vår eksport til Kina økte med over 40 pst. i 2009. Våre økonomiske forbindelser blir stadig viktigere ettersom Kina får en mer sentral rolle i verdensøkonomien. Selv med den lille dip-en vi nå ser i framdriften, håper vi at forhandlingene kan komme raskt på sporet igjen.

Jeg er glad for regjeringens beslutning om at et kapittel om bærekraftig utvikling, med forpliktende bestemmelser rundt miljø- og arbeidstakerrettigheter, skal være standard for EFTA i framtidige og pågående forhandlinger. Det at EFTA er enig om å etablere et høyt nivå for beskyttelse av miljø og arbeidsstandarder i lovgivningen, politikk og praksis, er veldig bra.

Det vil bli spennende å følge dette arbeidet videre framover. Viktige handelsavtaler skal inngås i årene framover. Det er derfor bra at økt internasjonalisering av næringslivet er en prioritert oppgave for regjeringen.

Avslutningsvis må jeg si at jeg er overrasket over representanten fra Fremskrittspartiet som går opp på talerstolen og sier at man ikke skal påtvinge andre land særnorske system, mens Fremskrittspartiets Harald T. Nesvik var høyt på banen da næringskomiteen var i Kina, og sa at det var viktig å sette arbeidstakerforhold og det området høyt på dagsordenen. Her snakker Fremskrittspartiet med minst to tunger. Det kunne vært greit å få på plass hva deres politikk faktisk er når det gjelder dette.

Gina Knutson Barstad (SV) [12:57:10]: I likhet med mange andre vil jeg først takke interpellanten som tar opp et av de viktigste temaene i norsk utenrikspolitikk og handelspolitikk, og jeg vil takke for erkjennelsen av at hva slags handelsavtaler vi inngår, er et politisk spørsmål. Det er et spørsmål om demokrati og et spørsmål om menneskerettigheter. Derfor slår regjeringserklæringen fast at vi skal arbeide for åpenhet i EFTA-prosessene. Åpenhet er selvfølgelig en forutsetning for debatt og dermed også en forutsetning for demokrati. Det kan virke som en banal blødme å si det på den måten, men det er viktig å ha med seg at åpenhet er ingen selvfølge på dette feltet.

Interpellanten understreker at både USA og EU har sterkere bestemmelser for miljø- og arbeidsrettigheter i sine handelsavtaler enn EFTA. Noen kunne være fristet til å påpeke at dette sier mer om EFTA enn om USA og EU.

Fine formuleringer i nye avtaler må følges opp med handling. Vi trenger god oppfølging, og vi trenger muligheter til å sanksjonere for at ikke flotte resolusjoner og festtaler skal bli verdiløse.

Handel er ikke noe mål i seg selv. Det er et middel som under de riktige forutsetningene er avgjørende for økonomisk utvikling og dermed også for samfunnsutviklingen. Derfor må handel etter SVs syn underordnes grunnleggende samfunnshensyn som sysselsetting, miljø, arbeidsrettigheter og matvaresuverenitet. Ikke minst må utviklingsland sikres muligheten til å beskytte nasjonale næringer inntil de er i stand til å konkurrere på internasjonale markeder, akkurat på samme måte som vi hadde mulighet til, her oppe i den nordlige delen av verden.

Det er ikke et land som har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for alle uten muligheten til å beskytte egne ressurser og interesser. Verdenshandelen trenger spilleregler, men det må være spilleregler som kan tøyle grådige markedskrefter, og baseres på interessene til folk og miljø.

Disse hensynene må få prioritet. Ikke bare i arbeidet med nye avtaler, men også de som er under arbeid, f.eks. i spørsmålet om frihandelsavtale med Colombia.

Der har jeg lyst til å legge til at de i denne salen som har fått det for seg at de kanskje er for ratifisering av avtalen, må ta med seg at de som arbeider for menneskerettigheter i Colombia – forfulgte fagforeningsaktivister, forfulgte studenter – er imot ratifisering.

Karin Andersen (SV) [12:59:43]: Jeg vil også takke for muligheten til en viktig debatt, fordi dette handler på mange måter om hvordan de store pengene og de store strukturene virker hemmende eller fremmende på viktige politiske målsettinger, på klima, miljø og på arbeidstakerrettigheter. I Norge har vi ikke bare en svært lang tradisjon for arbeidstakerrettigheter, men det er også faktisk slik at det hos oss har medført at landet har blitt sivilisert, godene og makta har blitt fordelt, og det har vært svært effektivt og vellykket for landet også rent økonomisk. Så dette er en måte å agere på som gjør at land fungerer mer vellykket.

I mai 2009 lanserte Norge «decent work»-strategien. Det var daværende arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen som gjorde det. Der holdt også den norske regjeringen fram at man skulle sikre denne type rettigheter i all politikk, i utenrikspolitikk og handelspolitikk. Det er uhyre viktig, fordi, som det heter på godt norsk, «money talks». Og hvordan våre penger og vår kjøpekraft snakker i verden, og hva slags utvikling det fremmer eller hemmer, er svært viktig.

Min medrepresentant Gullvåg og jeg var med arbeids- og sosialkomiteen i tre afrikanske land for å følge denne «decent work»-strategien nå i september. Vi besøkte bl.a. i Etiopia en roseprodusent som følger «decent work»-strategien og også «fair trade»-strategien, der arbeidstakerne får skikkelige lønnsvilkår, og der man sikrer at farlige plantevernmidler ikke eksisterer. På denne måten sikrer de god utvikling i sitt område, men de sikrer også at vi i Europa og i Norge kan kjøpe blomster som vi med god samvittighet kan gi bort ved dertil egnede anledninger. Da snakker jo våre penger, og våre penger sørger for en god utvikling i andre land, og det er svært viktig at vi gjør dette.

Da «decent work»-strategien ble lansert her i Oslo i mai 2009, var også generalsekretæren i WTO, Lamy, til stede og holdt en tale. Den har jeg merket meg, for den utfordret oss som er politikere, ganske kraftig. Han viste til at Verdens handelsorganisasjon har en masse regler, og det må de selvfølgelig ha. De har også sanksjonsmuligheter når noen land bryter reglene som gjelder handel og beskyttelse av den type interesser. Så viser han til at man i ILO, som er FNs arbeidstakerrettighets- og «decent work»-organisasjon – hvis vi kan kalle den det – har en mengde konvensjoner, som de fleste land faktisk har sluttet seg til, ikke bare kjernekonvensjonene som handler mest om basistingene på arbeidsmarkedet. Svært mange land har sluttet seg til disse, uten at det egentlig får noen særlig effekt. ILO har ingen sanksjonsmuligheter overfor land som bryter sine forpliktelser i ILO. Lamy ga oss som politikere en utfordring, og den var som følger: Hvis man er opptatt av arbeidstakerrettigheter – det sa han at han var, og det tror jeg ham på – fordi man ser at det er en form for rettighet som skaper utvikling, må man sikre at man har noen sanksjonsmuligheter knyttet til forpliktelsene også når det gjelder arbeidstakerrettigheter.

Hvordan dette skal gjøres, er jo et åpent spørsmål. Om det vil være riktig å gjøre det innenfor Verdens handelsorganisasjon eller ILO, skal jeg ikke engang spekulere på. Men det jeg er veldig glad for, er at den norske regjeringen har sluttet seg til en strategi der man på eget initiativ velger å si at på alle områder der vi forholder oss til utenverdenen, skal vi fremme disse viktige målsettingene, ikke bare når det gjelder arbeidstakerrettigheter, men også å utvide det utover det perspektivet når det gjelder miljø og bærekraft.

Til slutt: Jeg må si at jeg er ganske rystet over innlegget fra representanten Rytman, som mener at det verste man kan oppleve, er «ikke å bli utnyttet». Det er en påstand som jeg hadde håpet jeg skulle slippe å høre i denne salen. Det betyr jo at det er total mangel på forståelse for anstendige arbeidsvilkår i Fremskrittspartiet.

Svein Roald Hansen (A) [13:05:08]: Jeg takker for engasjementet i debatten og for innlegg som har vist at det er bred oppslutning fra Stortingets side om den nye strategien når det gjelder frihandelsavtaler i EFTA, med ett unntak. Når Rytman uttrykker seg slik at man er skeptisk til å blande seg inn i andre lands innenrikspolitikk, lyder det jo som et ekko av reaksjonen fra den kinesiske regjering på fredspristildelingen. Det som Rytman overser, er jo at globaliseringen og økt handel over landegrensene fører til at vi påvirkes av hverandre, og altså blandes inn i hverandres innenrikspolitikk.

Det er ingen tvil om at den rentenedgangen vi opplevde fra 2001/2002, i stor grad skyldes det som skjedde i Kina. Da har Rytman heller ikke fått med seg det behovet som ble så tydeliggjort i finanskrisen, behovet for mer samordning av regelverket tvers over landegrensene – et arbeid som er i full gang.

For å ta et par andre eksempler: Det er bra at norske bedrifter investerer i andre land. Ja, men det er også bra at vi da bidrar til at disse investeringene har en trygg ramme rundt seg, at det ikke skjer i land som ikke har noe juridisk regelverk rundt det. Rytman mente at dette ordnet bedriftene selv, fordi de er opptatt av sitt image. Ja, hvor mye kostet ikke avsløringene av arbeidsforholdene hos Telenors underleverandør i Pakistan? Hva kostet ikke det Telenor i imagetap og i å bygge opp igjen? Derfor får vi, når vi veves inn i hverandre på den måten som vi gjør gjennom globaliseringen, også et felles ansvar for disse områdene, og det er det det er snakk om å håndtere, enten det er i WTO-sammenheng, i ILO-sammenheng eller i frihandelsavtaler.

Og så skal vi selvsagt være oss bevisst at det er grenser for hvor mange problemer vi kan løse gjennom frihandelsavtaler mellom to, tre eller fire land. Utgangspunktet for frihandelsavtaler er jo, som statsråden pekte på, å ivareta vårt næringslivs interesser og muligheter i nye markeder, men det gjør vi altså best ved at vi også baker inn krav til miljøstandarder, krav til «decent work».

Så pekte statsråden på – og det er jeg enig i – at å få inn slike bestemmelser i frihandelsavtaler kan være med på å lage en brekkstang for også å få det inn i WTO-sammenheng, noe vi har lyktes med når det gjelder miljøbestemmelser, men ikke arbeidstakerrettigheter. Det er alltid en styrke å få det inn i multilaterale avtaler.

Statsråd Trond Giske [13:08:19]: Nå hadde interpellanten en glitrende oppsummering av interpellasjonsdebatten. Jeg synes også debatten på godt vis har illustrert de dilemmaene som dette området innebærer. Ja, vi ønsker å legge til rette for norsk næringsliv. Ja, vi ønsker økt økonomisk samkvem med andre land. Og vi ønsker miljø og arbeidstakerrettigheter.

Hvordan får vi disse tingene til å spille sammen? Det er jo det denne debatten dreier seg om. Jeg skulle ønske at alle partier i denne sal stilte spørsmålet: Hvordan kan Norge bidra? Hvordan kan vi – vårt næringsliv og våre politiske myndigheter – bidra til å hjelpe alle dem som ennå ikke opplever gode nok arbeidsforhold? Hvordan kan vi bidra til å berge denne jordens klima? Uten at vi løser de problemene, blir det også ganske dystert for norsk næringsliv. Hvis vi ikke klarer å ha en planet som er i balanse i sitt økologiske regnskap, og hvis vi ikke klarer å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom og gi dem de samme rettighetene og mulighetene som vi har, ja da blir det stusslig også i lengden for overskuddene i norske bedrifter.

Jeg skal ikke kommentere så mange av de enkelte innleggene, men når Rytman spør om hvordan vi hadde reagert for hundre år siden hvis noen utenfra f.eks. hadde krevd forbud mot barnearbeid, tror jeg det avhenger veldig av hvor vi sto politisk. Min bevegelse, mitt parti, hadde jublet, for det var det vi kjempet for. Men så hadde nok antakelig de politiske retningene Rytman stammer fra, reagert med forferdelse over at det gikk an å stille et så ukritisk krav at man måtte slutte med barnearbeid. Vi fikk slutt på barnearbeid. Kanskje hadde vi fått det til før hvis vi hadde fått hjelp utenfra, og slik er det mange som tenker rundt om i verden.

Det er godt å ta med seg fra salen at vi har støtte fra Stortinget i det arbeidet vi gjør for å kombinere miljø, arbeidstakerrettigheter og handelsavtaler. Jeg blir rett og slett inspirert av de innleggene som er, og tar dette med i det videre arbeidet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er avsluttet.