Trine Skei Grande (V) [14:09:41]: Som referert i spørsmålet leverte daværende landbruksminister Lars Sponheim St.meld. nr. 12 for 2002–2003, Om dyrehold og dyrevelferd. Det er en stortingsmelding vi i Venstre er veldig stolte av, og en stortingsmelding som har betydd noe i norsk landbruk og i norsk dyrehold generelt. Det har ført til økt fokus på dyrevelferd på veldig mange områder, og det har ført til at de som driver med dyr, har hatt mange gode forslag om hvordan dyrevelferden skal økes i deres landbruk. Så det er en melding som fungerte, og det var en viktig melding. Det har ført til økt bevissthet, som gjør at jeg er sikker på at man kan finne påpekninger på de fleste områder innenfor dyrehold på ting som skulle vært gjort bedre, men vi ser at utviklinga er positiv.

Det ble også inngått en avtale i forbindelse med dyrevernsmeldinga – en avtale mellom en samlet næring og landbruksministeren – der man fikk ti år på seg til å foreta grunnleggende endringer for å ivareta dyreholdet, spesielt innenfor en næring som har vanskelig for å tilfredsstille dette. Jeg skal komme tilbake til det. Denne avtalen gikk ut på at man i løpet av ti år skulle se om man gjennom avl kunne klare å avle fram dyr som fungerte bedre i den type dyrehold som pelsdyrbransjen var. Det var også snakk om å utvikle nye driftsformer der man gjennom bur ga dyrene mer tilgang på de naturlige behov de hadde.

De siste tre årene har vi stort sett én gang i året sett avsløringer fra pelsdyrhold. Det har vært rapporter både fra Mattilsynet, rapporter fra dyrevernorganisasjoner og også bekymringsmeldinger fra veterinærbransjen. Grunnen til at denne type dyrehold er spesiell, er – jeg tror kanskje jeg skal symbolisere det med følgende: Jeg er et kattemenneske og bor sammen med to katter. De har vært holdt av mennesker i 8 000–10 000 år, i hvert fall. Jeg tror den eldste mumifiseringa man har funnet av en katt, er 16 000 år gammel. Så lenge har mennesker og katter levd sammen. Men det er soleklart at de to dyrene jeg bor sammen med, er to små rovdyr som har behov for å tilfredsstille sine behov for jakt og spenning i livet, for å tilfredsstille seg som rovdyr. Så sjøl etter 10 000 år er rovdyrdriften til stede hos katter – det vet alle som har bodd nær slike dyr.

Pelsdyr som vi i dag har i oppdrett, lever i veldig små bur. Mink lever to stykker i bur på 0,25 m². Rev lever alene på 0,8 m². Dette er dyr som vi har hatt som husdyr i veldig kort tid. Dette er dyr som logisk har en redsel for mennesker. De lever av å leke, jakte, har et stort mosjonsbehov, er vant med å kunne gjemme seg, flykte, ha normal sosial kontakt og avstand fra andre dyr.

Mink er f.eks. et dyr som er tilpasset et liv nær vann. De har vannavstøtende pels, de har svømmehud mellom tærne. De ser akkurat like godt under vann som over vann, og de har alltid levd i nærheten av vann. Forsøk viser også at sjøl om mink har blitt sultet, velger mink vann foran mat – så viktig instinkt er det. Rødreven er en familiegruppe som alltid har levd i hi, og som har levd i grupper, i familiegrupper, der man oppdrar valper sammen. Alle vi som går mye på fjellet, vet at fjellreven er et dyr som er vant med å ha et enormt territorium, og som er vant til å grave ganger med masse hull.

Det er stor forskjell mellom et landbruk basert på disse dyrene og et landbruk basert på ku, sau, geit og høner, som vi har hatt som dyrehold i tusenvis av år, og som fungerer godt sammen med mennesker, og der man har utviklet måter å drive på som gjør at disse dyrene kan leve ut også sine vanlige instinkter, i et vanlig dyrehold sammen med mennesker.

Vi ser også store atferdsforstyrrelser hos veldig mange av de dyrene som har blitt observert. Det er valpedrap, altså revemødre som skadebiter og dreper sine egne valper. Det er et helt uløst problem innenfor gruppa sølvrev. Pelsbiting, det at man biter sin egen kropp, er beskrevet av EUs vitenskapskomité som et kjempestort problem ved stress og vantrivsel hos disse dyrene.

Vi får stereotyp atferd, meningsløse handlingsmønstre som stadig vekk gjentas. Det påpekes også som et problem av EUs vitenskapskomité. Man opplever apati, altså unaturlig passivitet, som også kan være en atferdsforstyrrelse.

Det har vært forsøk på å gjøre noe på avlsområdet, men vi ser at naturlig frykt for mennesker opptrer ennå. Universitetet i Cambridge, som gikk inn og lagde en større rapport om Norges Pelsdyralslags avlsstrategi, fastslår at de testmetodene som er benyttet, verken er standardiserte, offentlig godkjent eller gjør det mulig for dem i det hele tatt å vurdere de forsøkene som er gjort på avl. Cambridge-rapporten konkluderer med at dersom man skal sette i gang et avlsprogram, vil det ta mange år å oppnå resultater.

Vi har mange uttalelser på dette feltet. Jeg har lyst til å referere noen av dem. Den norske veterinærforening har uttalt at de mener på bakgrunn av de tingene de ser i sin hverdag, at tida nå er moden for å vurdere en avvikling av pelsdyrhold i Norge.

Vi ser at EUs veterinærvitenskapelige komité konkluderer med det samme, at målene på bur og de tingene som legges til rette for dyrene, ikke støtter de grunnleggende behovene som disse dyrene har.

Eidsivating lagmannsrett formulerte også i en dom:

«Retten er likevel enig i at dersom en kun la en etisk betraktning til grunn for vurderingen av pelsdyroppdrett, så ville slik virksomhet vanskelig kunne aksepteres.»

Det sier norske domsmyndigheter.

Rådet for dyreetikk sier:

«Legger man avgjørende vekt på dyras ve og vel, er det etikkutvalgets oppfatning at de driftsformer som anvendes i dag, ikke kan forsvares. På denne bakgrunn bør de derfor avvikles.»

Vi ser nå i en rekke land at det skjer store endringer. Sverige har innført regler som i realiteten fører til avvikling av deler av oppdrettet. Danmark gjør det samme. England, Nord-Irland og Østerrike har innført totalforbud. Nederland har innført delvis forbud og foreslått totalforbud. Sveits har avviklet pelsdyroppdrettet ved hjelp av strengere velferdskrav. Det samme er i ferd med å skje i Italia. Dette er en bølge over Europa.

Nesten alt som produseres av pels i Norge, blir eksportert – i hvert fall ca. 80 pst. For å skape de markedene man trenger, blir dette eksportert til Østen, der Norge driver en aktiv markedsføringskampanje for å skape seg et marked for dette produktet. Det er ikke slik at norske damer står og roper på gata for å få mer pels, men vi bruker faktisk ganske mye penger på å bygge opp et marked i Østen for å få eksportert de varene som vi her produserer.

Avslutningsvis syns jeg det er viktig å påpeke at vi inngikk en avtale om 2012. Nå ser vi at de målene vi satte oss da, har vi ikke nådd. Da er det ærlig overfor bransjen å si at 2012 er den bommen vi setter. Da bør vi bruke de pengene som vi i dag bruker på å subsidiere næringa og markedsføringa, til å hjelpe næringa til å omstille seg til annen type næringsvirksomhet.

Venstre er ikke sikker på at vi skal innføre et forbud, men vi syns at vi bør sette oss ned, når vi lager regler for driften av næringa, og ta utgangspunkt i de behovene som dyrene har, slik man f.eks. har gjort i Sverige, der man sier at rev har behov for jord, og mink har behov for vann. Det er deres grunnleggende behov – i respekt for dyrene. Dette er noe annet enn ku, sau og gris. Dette er faktisk dyr som vi akkurat nå har kultivert, og vi klarer ikke å gjøre det. Nå bør vi sette en strek.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:20:12]: Først vil jeg takke representanten Skei Grande for interpellasjonen.

De siste ukene har vi nok en gang sett bilder i media av uakseptabel håndtering av skadde og syke pelsdyr fra flere norske farmer. Disse bildene av lidende dyr gjør sterkt inntrykk, og jeg forstår godt det engasjementet medieoppslagene har utløst. Slik kan vi ikke at det i norsk pelsdyroppdrett.

Jeg har derfor gitt næringen et klart signal om at det må ryddes opp, og at det må skje raskt. Næringen legger nå, på min oppfordring, opp til at den nye sertifiseringsordningen i næringen skal gjøres obligatorisk for alle som ønsker å selge skinn gjennom Oslo Skinnauksjoner. Det iverksettes flere andre tiltak for å bedre egenkontrollen og selvjustisen i næringen. Jeg har i et brev til Pelsdyralslaget denne uken gitt uttrykk for at de tiltakene bransjen nå iverksetter, er et viktig skritt i riktig retning. Samtidig har jeg uttrykt utålmodighet når det gjelder faktisk iverksetting av tiltakene, og at vi raskt må se at dette gir seg uttrykk i klare forbedringer. Jeg har signalisert en forventning til Pelsdyralslaget om at den obligatoriske sertifiseringsordningen, med tilhørende kontroller og sanksjonsmuligheter, må være i full drift i alle pelsdyrfarmer i løpet av neste år.

Den enkelte oppdretters holdninger og bransjens selvjustis er viktigst for å få forbedringer i den daglige driften av norske pelsdyrfarmer. De som ikke tar vare på dyr på en skikkelig måte, må ut av næringen. Mattilsynet vil fortsatt ha stor oppmerksomhet mot pelsdyrnæringen. De vil i langt større grad bruke uanmeldte inspeksjoner. Jeg har også bedt Mattilsynet ta i bruk sterkere virkemidler mot brukere som ikke ivaretar syke dyr på en skikkelig måte eller har uakseptabel drift på andre områder. Disse virkemidlene ligger i den nye dyrevelferdsloven og kan bety at noen oppdrettere ikke lenger får anledning til å drive sin virksomhet. Tilsyn med dyrevelferd er en prioritert oppgave for Mattilsynet, og tilsyn med pelsdyr vil fortsatt ha prioritet.

Selv om de bildene vi har sett i det siste, gjør vondt å se på og viser forhold som ikke kan forsvares, er det et faktum at noe skade og sykdom er påregnelig i alt dyrehold. Uansett hvilke tiltak næringen og myndighetene iverksetter, vil det finnes dyr i norske dyrehold med sykdom og skader. Det gjelder også i privat dyrehold. Siden sykdom og skade ikke kan unngås, må vi være forberedt på at det også i framtiden vil bli funnet og vist bilder av syke og skadde dyr i norske pelsdyrfarmer. Det er i denne sammenhengen avgjørende at dyreeier eller den som passer dyrene, har rett holdning, tiltrekkelig kompetanse og gode rutiner som ivaretar god dyrevelferd og sikrer at skadde og syke dyr oppdages tidlig og raskt gis nødvendig behandling. Dette vil ofte bety avliving dersom annen behandling ikke kan gjennomføres uten for store ulemper og ubehag for dyret. På de bildene vi har sett i det siste, er det åpenbart at i flere av tilfellene har rutinene sviktet og dyr ikke har blitt tatt hånd om på en akseptabel måte.

Landbruksdepartementet la i 2003 fram en melding for Stortinget om dyrehold og dyrevelferd. Meldingen tok for seg alt dyrehold i Norge ut fra et dyrevelferdsmessig synspunkt. Forholdene rundt hold av pelsdyr ble også grundig gjennomgått. Det ble i meldingen pekt på at det var behov for en rekke tiltak for å bedre dyrevelferden både for rev og mink. Blant tiltakene var at dyrene, og da særlig rev, skulle holdes i driftssystemer som ga større mulighet for å bevege seg og til å utvikle normal atferd. Dyrenes nærmiljø måtte berikes vesentlig, slik at dyrene ble stimulert til utforsking og aktivitet. Dyrene måtte få mulighet for å søke skjul hele året og ha mulighet for ønsket sosial kontakt med andre dyr. Avlstiltak og stell skulle ha som formål å fremme tillitsfulle dyr. Situasjoner som representerte stor belastning for dyrene, og som ikke var helt nødvendig for driften, f.eks. livdyrutstillinger, skulle forbys.

Meldingen fokuserte på at velferden for pelsdyrene måtte forbedres i et framtidig pelsdyrhold sammenlignet med datidens driftsformer. Dersom vesentlige avlsmessige forbedringer ikke ble oppnådd med hensyn til dyrenes mentale helsetilstand i løpet av en tiårsperiode, burde det vurderes å avvikle pelsdyrholdet, ble det sagt.

I tiden som har gått siden stortingsmeldingen, er det gjort mye for å bedre velferden hos pelsdyrene, og dette arbeidet fortsetter.

Forskriften fra 1998 om hold av pelsdyr hadde overgangstid til 1. januar 2009, og denne forskriften er nå gjennomført. Dette regelverket har gitt forbedringer bl.a. når det gjelder mulighet for dyrene til å søke skjul og ha tilgang til gjenstander som stimulerer naturlig atferd. Med virkning fra 1. januar 2009 ble det også innført forbud mot livdyrutstillinger. Pelsdyralslaget har også et samarbeid med sin finske søsterorganisasjon om avlskontroll. Lynne og atferd er én av flere egenskaper som legges inn ved beregning av dyrenes avlsindeks. Det er likevel mye som tyder på at vi ikke har kommet så langt som vi kunne ønske, når det gjelder å få fram rolige, tillitsfulle pelsdyr.

I den pågående debatten om pelsdyrhold er det flere ulike problemstillinger som i stor grad diskuteres samtidig. For det første er det en etisk og prinsipiell problemstilling om det er riktig å holde dyr i fangenskap for å produsere pels. Dernest er det et spørsmål om dagens regelverk for hold av pelsdyr ivaretar hensynet til dyrene på en god nok måte. Til sist har vi de siste ukenes medieoppslag som viser at rutinene for løpende stell av pelsdyr åpenbart ikke er gode nok i mange norske farmer. Strakstiltakene knyttet til driften i norske pelsdyrfarmer kommenterte jeg innledningsvis. Jeg skal også forsøke å belyse de to andre problemstillingene litt nærmere enkeltvis.

Jeg setter pris på at mange har bidratt til å rette oppmerksomheten mot dyrevelferd i pelsdyrproduksjonen. Positivt engasjement for dyrevelferd er bra. De dyrevernorganisasjonene som har vært aktive i å varsle dårlig stell av pelsdyr, har et mål om få et forbud mot hold av pelsdyr i Norge. Enkelte organisasjoner har en grunnholdning om at dyr ikke skal holdes i fangenskap for å tilfredsstille menneskelige ønsker og behov, enten det er produksjon av pels, mat eller kunnskap. Slike synspunkter strider mot grunnholdningen i norsk dyrevelferdsregelverk.

Den nye dyrevelferdsloven som nylig er behandlet av Stortinget, tar utgangspunkt i det utbredte moralsynet i Norge i dag, at man skal kunne holde og avle dyr for menneskelige formål. Det viktigste er hvordan dyrene holdes og behandles mens de lever, at avlivingen skjer skånsomt, og at formålet med den aktuelle aktiviteten lar seg forsvare som tilstrekkelig viktig. Ut fra Stortingets behandling av dyrevelferdsloven legger jeg til grunn at disse prinsippene har bred tilslutning i denne sal. Jeg legger til grunn at det ikke er aktuelt å forby hold av pelsdyr ut fra en begrunnelse om at det produktet vi får ut av produksjonen, er pels.

Det neste spørsmålet er om det regelverket vi har for hold av pelsdyr, er godt nok. Ethvert dyreliv, enten det er i fangenskap eller vill tilstand, innebærer fare for fysiske og mentale påkjenninger. Målet må være at dyrevelferdsregelverket tar opp i seg oppdatert kunnskap om forhold som er viktig for dyrs velferd, og at det gjøres en god, kunnskapsbasert avveining mellom dyrenes behov på den ene siden og det som er praktisk og driftsmessig mulig på den andre. Dyr skal, slik dyrevelferdsloven fastsetter, ikke utsettes for unødige påkjenninger og belastninger.

Dagens regelverk og driftsform for pelsdyr representerer noen dyrevelferdsmessige styrker, men også flere klare utfordringer. Mattilsynet har, på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet, gjennomført høring av forslag til nytt regelverk for hold av pelsdyr. Jeg regner med å få Mattilsynets oppdaterte forslag etter høringen i løpet av få uker. Det nye regelverket vil sette strengere krav for å oppnå tilfredsstillende dyrevelferd i tråd med ny dyrevelferdslov. Forslaget til nytt regelverk som har vært på høring, er i hovedsak basert på en rapport av juni 2008 fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Også avlstiltak behandles i det nye forskriftsutkastet. Forskriftsforslaget har en helhetlig tilnærming. Det skal legge til rette for vesentlig forbedring av dyrevelferden for pelsdyr gjennom krav både for avl, hold og avliving av dyrene.

Svaret på interpellanten Skei Grandes spørsmål er derfor at jeg følger næringen tett og forventer rask iverksetting av omfattende tiltak i næringens regi for å bedre de daglige driftsrutinene. Jeg vil også gå grundig gjennom helheten i de dyrevelferdsmessige rammene for hold av pelsdyr med utgangspunkt i det arbeidet Mattilsynet har gjort med å forberede en ny forskrift for hold av pelsdyr. Problemstillingene omkring pelsdyr vil også bli omtalt i den kommende landbruks- og matmeldingen som skal legges fram for Stortinget.

Helt til slutt: Jeg er opptatt av at alle dyr skal bli behandlet på en god og forsvarlig måte. Kompetente og ansvarlige dyreeiere med riktige holdninger er en forutsetning for dette, og heldigvis er de fleste dyreholdere i Norge i dag kompetente og ansvarlige. Vi som myndigheter kan bidra gjennom et oppdatert regelverk som bygger på tilgjengelig kunnskap om de enkelte dyrearters behov, samt gjennom et godt og effektivt tilsyn.

Trine Skei Grande (V) [14:29:58]: Jeg vil takke statsråden for svaret, sjøl om jeg ikke syns at han egentlig svarte på mitt opprinnelige spørsmål. Så det skal han få anledning til å gjøre nå etterpå.

Jeg har bare lyst til å påpeke noen ting. For det første tror jeg at jeg gjennom hele mitt innlegg sa at Venstre er ikke imot husdyrhold eller det å holde dyr fanget. Poenget er at man skal ta utgangspunkt i dyrenes behov og lage driftsformer som er tilpasset det, og gjerne gjennom avl avle fram de dyrene som fungerer best i det holdet.

Så må jeg si at statsråden har en utrolig tålmodighet. Vi i Venstre syns at vi var ganske rause da vi ga ti år: Vi venter i ti år, vi gir næringa sjansen i ti år til å prøve, gjennom avl og gjennom andre tiltak, å sørge for at dyreholdet blir bedre. Dette er nemlig ikke som å holde ku. Når man på alle farmer som har hatt tilsyn, har funnet skadde dyr, er det ikke fordi farmerne er ondskapsfulle mennesker, men fordi dette er rovdyr som holdes i veldig små bur under sånne forhold at sånne skader bare vil opptre. Jeg tror nok at jeg vil bestride at inspeksjoner i alle kufjøs ville ha ført til at man alltid hadde funnet dyr som var skadet. Sjøl om jeg representerer Oslo og Venstre, har jeg vært i mange fjøs, og det er ikke en virkelighet som jeg møter.

Spørsmålet er da om i det hele tatt det at næringa bestemmer seg for å følge de reglene de har, er betryggende nok for statsråden, eller om det faktisk er på tide å lage regler som tar utgangspunkt i disse rovdyrenes behov. Det ville nok ført til en avvikling av næringa, som det gjorde i Sverige, men da tar vi i hvert fall det riktige utgangspunktet.

Det som Venstre er kritisk til, er om avl er mulig for å få fram denne type dyr. Jeg kunne ha snakket mye om det, jeg har vokst opp i en hundefamilie som har holdt mye på med avl. Og det er klart at hvis du skal få dyr til ikke å være redd mennesker, så krever det stor grad av fysisk kontakt med dyret. Det å forestille seg stor fysisk kontakt med 14 000 mink per dag er en krevende øvelse. Jeg tror ikke at det går an. Er det ikke da mye ærligere å innrømme overfor næringa at vi tror ikke at de kommer i mål med de målene vi satte for dem for ti år, og heller gi dem noen frister for å omstille seg? Det mener jeg er en mye mer real måte å forholde seg på. Men det er tydeligvis slik at samme hvor mange argumenter vi har om at vi ikke klarer å gjøre disse dyrene om til passende husdyr for oss, så overtaler det ikke statsråden. Så mitt spørsmål blir gjentatt: Hva er det som skal til, hvilke avsløringer skal til for at statsråden i det hele tatt endrer standpunkt?

Statsråd Lars Peder Brekk [14:33:28]: Representanten Skei Grande fokuserer på om det er mulig å få fram tillitsfulle dyr, om det er mulig å påvirke avl.

Vitenskapskomiteen for mattrygghet slår fast at avl kan bedre dyrevelferden gjennom å redusere fryktnivået overfor mennesker. Ifølge vitenskapskomiteen er det lett å selektere rev og mink for tamhet i løpet av få generasjoner. Avl for tillitsfullhet og tamhet vil sammen med sosialisering av dyrene kunne bidra til en vesentlig bedre dyrevelferd hos pelsdyr. Arbeidet for å få fram tillitsfulle dyr er altså en kombinasjon av den påvirkningen som oppdrettere gjør i det daglige stellet av dyrene, og målrettet avlsarbeid.

Det er gitt støtte over jordbruksavtalen til avlstiltak gjennom flere år, og det er stilt krav om at avlstiltakene skal samsvare med føringene i St. meld. nr. 12 for 2002–2003, Om dyrehold og dyrevelferd.

Norges Pelsdyralslag opplyser at de i mange år har prioritert atferdskunnskapene i avlsarbeidet, bl.a. i avlsplanen for pelsdyr fra 1993 og i to handlingsplaner for dyrevelferd, senest fra 2007. Til forskjell fra avlsarbeidet for husdyrarter som storfe, gris og sau eier eller disponerer ikke Norges Pelsdyralslag avlsmateriale og styrer således ikke avlsarbeidet direkte. Avlsarbeidet i norske pelsdyrfarmer har så langt vært avhengig av de målsettingene som den enkelte røkter eller eier selv har.

Pelsdyralslaget mener at utviklingen av dyrenes atferdsegenskaper, spesielt med hensyn til tillitsfullhet, har utviklet seg positivt de siste 10–15 årene. Både mink og rev i norske besetninger vurderes å være bedre tilpasset omgang med mennesker og farmforholdene. Mye tyder på at det er en positiv genetisk sammenheng mellom atferdsegenskaper og reproduksjon, noe som har bidratt til at dette prioriteres i avlsarbeidet.

Jeg ser behov for at avlsarbeidet for tamhet og tillitsfullhet intensiveres. Jeg har i brev til Norges Pelsdyralslag i går presisert at de uttalte målene i stortingsmeldingen skal prioriteres. Jeg har uttrykt en klar forventning til næringen om at de etablerer felles kriterier for avl på disse egenskapene og kan legge fram dokumentasjon på avlsframgang i pelsdyrnæringen som helhet. Og jeg pekte på at avlsarbeidet må ses i sammenheng med den obligatoriske sertifiseringsordningen som Pelsdyralslaget nå etablerer.

Så litt om situasjonen i andre land, som også var et tema i interpellantens første innlegg. Det er slik at i Sverige er det ikke et forbud mot pelsdyroppdrett. Kravene til å holde rev er imidlertid av en slik art at det ikke lenger er praktisk eller økonomisk mulig å drive i denne næringen. Men Sverige har en minkproduksjon på ca. 1,2 millioner skinn i året. I Danmark er det forbud mot oppdrett av rev, med en overgangstid på 15 år. Danmark er imidlertid fortsatt en av de største produsentene av mink i Europa. I Finland er det ikke forbud. Finland er stor produsent av rev og har også minkoppdrett. Det er forbud i Nederland. I Sveits er burdrift forbudt. I Østerrike er det forbud. I England er pelsdyrproduksjon forbudt. Så det er en situasjon som varierer noe – det varierer noe, president.

Presidenten: Det gjør det nok helt sikkert.

Arne L. Haugen (A) [14:36:54]: På mange måter føler jeg at pelsdyrnæringen nå er inne i en skjebnetid. Diskusjonene på bakgrunn av senere tids oppslag i tv om forhold innenfor bransjen har åpenbart forsterket motstanden mot næringen i befolkningen.

Den nye forskriften fra 1998 om hold av pelsdyr, med overgangstid fram til 1. januar 2009, er gjennomført, slik statsråden har gjort rede for. Store forbedringer er gjennomført. Nye forslag til ytterligere forbedring av forskriftsverket er nå ute på høring og er snart på statsrådens bord, alt med det formål å styrke dyrevelferden.

Alt dyrehold skal selvsagt være i samsvar med den nye dyrevelferdslovens bestemmelser, der selve formålsparagrafen om dyrs egenverdi har en sentral plass. Vi kan ikke akseptere at dyr lider på grunn av dårlig stell, sykdom eller skade. Det skal dyreeier rydde opp i umiddelbart. Mattilsynets tilsynsstatistikk viser at det i 3 pst. av antallet inspeksjoner i pelsdyrgårder er gjort hastevedtak. Alle de øvrige husdyrslagene har større andel hastevedtak. Kjæledyr ligger til sammenligning på hele 27 pst.

Men det må også anføres at av Mattilsynets inspeksjoner i 2010 førte 80 pst. til såkalt forhåndsvarslede vedtak. Det er et altfor høyt tall. Dette er på grunn av at ikke alle farmer har holdt den nødvendige framdriften ved innfasing av det reviderte forskriftsverket. Det kan være manglende yttergjerde, manglende liggehylle, levegger osv.

Det er av helt avgjørende betydning at næringen selv nå tar tak og forbedrer denne situasjonen. Og det ser vi faktisk også at den gjør gjennom den fempunktsplanen for å sikre dyrevelferd og dyrehelse i pelsdyrgårder som styret i Pelsdyralslaget vedtok den 14. november. Jeg nevner:

• helsetjenesteordning for pelsdyr, dvs. fire obligatoriske veterinærbesøk per år, med rådgivning og forebyggende arbeid

• veterinærbesøk i alle farmer

• obligatorisk sertifiseringsordning, som er en løpende revisjon av eksterne revisorer som reviderer og kontrollerer også andre deler av norsk landbruk

• streng selvjustis – oppdrettere som ikke følger opp pålegg fra Mattilsynet, blir ekskludert fra avlslaget og mister muligheten til å omsette skinn

Og i tillegg: Mattilsynet trapper opp uanmeldte inspeksjoner.

Dette må virke. Åpenhet, og det å få dokumentert denne planen for hver enkelt farm, må være positivt.

Ellers må jeg si at samtidig som det er vondt og kvalmt å se dyr som lider, er det også vondt å tenke på alle de seriøse oppdretterne som har alt på stell, og som blir uthengt som dyremishandlere og det som verre er, i kjølvannet av de kampanjene som nå har pågått en tid. Det er trist å se hva disse urettmessige anklagene gjør med dem. Jeg er imot kollektiv avstraffelse.

Avslutningsvis vil jeg minne om at pelsnæringen er en lovlig, legal næring. Produktene har et stort marked. Hvis produksjonen ikke foregår her, foregår den i andre land under dårligere dyrevelferdsmessige vilkår. Næringen betyr mye inntekts- og sysselsettingsmessig i mange distrikter.

Torgeir Trældal (FrP) [14:41:07]: Nok en gang på kort tid har vi kunnet se i media at enkelte i pelsdyrnæringen har blitt avslørt ved at dyr lever i bur med åpne sår og avrevne kroppsdeler. I dag bevilger vi over statsbudsjettet rundt 47 mill. kr i subsidier til næringen.

Mattilsynet har gjennomført 101 tilsyn, der bare seks ikke var avtalt. Mattilsynet i Norge sender varsel om pålegg. Men ser vi til Danmark, gjør de det på en litt annen måte. For det første har de syv ganger flere kontroller i sine pelsdyrfarmer enn det vi har i Norge. Der går også Mattilsynet til politianmeldelse av dem som har begått overtredelser. Det har vi sett at Mattilsynet ikke har gjort her. Og hvis man blir tatt for en litt mindre alvorlig overtredelse som er begått, under tilsyn, må man ta en ny prøve for å vise at man kan regelverket. Antallet overtredelser har gått drastisk ned i Danmark – det har vært en stor og fin framgang. Så det er kanskje noe vi i Norge også burde se på om er en måte vi burde gå fram på.

Det som jeg synes er trasig, er at næringen faktisk svekkes ved at vi har en statsråd som ikke tar ansvar. Statsråden er blitt en ny prateminister i denne salen. Han har sagt i flere år at han skal gjøre noen drastiske tiltak, uten at noe skjer. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor gjør ikke statsråden det som Fremskrittspartiet vil, at de useriøse på markedet, som driver med mislighold og vanskjøtsel av dyr, mister sin tillatelse til å drive med dyr over natta? På den måten luker en ut de useriøse og lar de seriøse drive næringen videre.

Da er det galt å gjøre som bl.a. SV, som vi leser vil avvikle næringen helt og holdent. Det blir feil, for næringen har som sagt også aktører som er seriøse og driver etter loven. Mitt spørsmål til SV, med den retorikken de har, er om de har tenkt å legge ned bl.a. fiskeoppdrett når en finner lakselus. Skal dere også legge ned kyllingproduksjonen når vi ser at over 100 000 kyllinger dør på vei til slakteriet? Det må være slik at den ene hånden følger litt med på hva den andre gjør. Da kan jeg også spørre SV, for de er jo for at vi skal ha flere rovdyr: Vi ser at rovdyrene skader tusenvis av sauer hvert år. Burde man da ha flere rovdyr, eller burde man tenke på dyrevelferden og eventuelt få gjort noe med rovdyrene? Her er det en del som ikke henger i hop.

Jeg synes det er litt rart å høre enkelte partier i denne salen her som aldri har vært opptatt av dyrevelferd før. Jeg tok for noen måneder siden opp det som foregår i Finnmark når det gjelder reindriftsnæringen, der dyretragedier skjer hver dag. Hver dag skjer det dyretragedier der oppe! Det var ingen i denne salen som var interessert i å ta tak i det, utenom Fremskrittspartiet. Men når media kommer på banen og begynner å skrive, da ser vi den ene etter den andre. Først går Arbeiderpartiet ut og sier at de skal ta de useriøse, de også. Så går det en liten stund, og så skal de gi dem seks måneder for å se om de får bli. Nå hører jeg at representanten fra Arbeiderpartiet faktisk er positiv og nevner ikke noe om at de har tenkt å fjerne næringen på seks år. Men her lar man seg styre totalt.

Hvis man ønsker å ta tak i dyrevelferden, kan man gå til Finnmarksvidda. Der har slaktevekten gått ned med 25 pst., forsvunnet, på alle dyrene. Det er altfor mange dyr og altfor lite mat. Vi har kalver som pines og dør av sult. Ingen reagerer. Og vi har en forskningsrapport som konstaterer at reinen på kort tid er fri for tenner og ikke kan ete. På grunn av at det er for lite mat, eter de stein. Det er basert på forskningsrapporter. Dette har jeg også tatt opp – ingen er interessert i dyrevelferd. Men med en gang noe begynner å komme opp, kommer spesielt de partiene som har dårlige meningsmålinger, som SV og Venstre, fram, men de er ikke veldig mye i fokus når det gjelder dyrevelferd. Så jeg vil anmode spesielt Venstre, som har tatt opp denne interpellasjonen, om å være med og kjempe for dyrevelferd – også på de stedene som TV 2 ikke skriver om.

Siri A. Meling (H) [14:46:03]: Høyre er opptatt av at vi skal ha et levedyktig landbruk i Norge. Det er viktig ut fra flere hensyn, men ikke minst for å sikre bosetting i hele landet og foredle verdiene og de mulighetene som ligger i ressursgrunnlaget i distriktene. Det tradisjonelle landbruket trenger i mange tilfeller tilleggsnæringer for å sikre et rimelig inntektsgrunnlag. Derfor er det viktig å ha en helhetlig tilnærming til landbruksspørsmål og til hvordan vi best sikrer et livsgrunnlag i Distrikts-Norge.

Småkraft er et godt eksempel på en viktig tilleggsnæring i landbruket, pelsdyroppdrett er et annet eksempel.

Det er noen år siden jeg sist besøkte en pelsdyroppdretter i mitt eget hjemfylke, Rogaland. Også den gangen var dyrevelferd på agendaen, da i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om dyrehold og dyrevelferd tidlig på 2000-tallet. Det jeg kanskje husker best fra dette besøket, er kunnskapen om at vi faktisk her har en del av norsk landbruk som konkurrerer på det internasjonale markedet i skarp konkurranse med andre lands aktører, og at næringen er tilnærmet subsidiefri hvis vi ser bort fra den transportstøtten på fôr som foreligger, samt refusjonsordningen for overpris på kraftfôr. Deres andel av jordbruksavtalen er ytterst marginal.

Norsk pelsdyrproduksjon er en ikke ubetydelig del av norsk landbruksvirksomhet. Næringen selv oppgir at produksjonen foregår på om lag 300 driftsenheter og er lokalisert i alle fylker unntatt Finnmark og Akershus, og at næringen har en omsetningsverdi på rundt 300 mill. kr.

Jeg synes landbruksministeren har hatt en balansert tilnærming til synet på pelsdyroppdrett og ikke minst fastholdt prinsippet om ikke å foreta en kollektiv avstraffelse av en hel næring på grunnlag av at enkeltaktører ikke har gjort jobben sin på en skikkelig måte. Samtidig har landbruksministeren stått fast på at slike forhold som er avdekket den senere tid, er uakseptable. Senest har han gitt uttrykk for det i denne interpellasjonsdebatten.

Jeg har også lyst til å understreke at dyrevernorganisasjonene gjør en viktig jobb med å avdekke uverdige forhold i næringen. Pelsdyrene er i denne diskusjonen den svake part, og vi må sørge for at dyrevelferden blir ivaretatt på en god måte.

Næringsaktørene selv har en viktig oppgave i å sørge for at næringen driver sin virksomhet innenfor forsvarlige rammer. De aller fleste aktørene gjør dette, og jeg har forståelse for at mange ikke kjenner seg igjen i de beskrivelsene næringen har fått i media gjennom de siste ukene. Allikevel er det først og fremst næringen selv som må gripe fatt i disse utfordringene. Det er derfor positivt at styret i Norges Pelsdyralslag sist søndag vedtok en 5-punktsplan for å sikre god dyrevelferd og dyrehelse i norsk pelsdyrnæring. Alle elementene i denne planen er viktige skritt i riktig retning: både etableringen av helsetjenesteordningen for pelsdyr, utvidelsen av ordningen med obligatorisk veterinærbesøk, innføringen av en obligatorisk sertifiseringsordning og punktet om en strengere selvjustis slik at oppdrettere som ikke følger pålegg fra Mattilsynet, vil bli ekskludert fra avlslaget og miste muligheten til omsetning av skinn gjennom Oslo Skinnauksjoner. Sist, men ikke minst er også det siste punktet i denne planen viktig, nemlig at Norges Pelsdyralslag selv vil allokere flere interne ressurser til arbeid med dyrehelse og dyrevelferd.

I tillegg til denne tiltaksplanen fra næringen selv har også Mattilsynet varslet strengere kontroller, bl.a. med flere uanmeldte besøk. Dette er bra.

Så kan vi gjerne hevde at alle disse tiltakene burde vært innført på et tidligere tidspunkt. Jeg håper at pelsdyrnæringen selv ser kraften som ligger i opinionens synspunkter. De aller fleste reagerer – med rette – med avsky på dyr som lider, og dyr skal heller ikke lide.

EU innførte et importforbud for norske og andre lands selprodukter, mye med bakgrunn i en effektiv lobbykampanje hvor dyr og dyrs lidelser var i fokus. Dette innebærer at næringen selv må være ytterst fokusert på å rydde opp i egne rekker og sørge for at dyrehelse og dyrevelferdsaspektet hele tiden har et sterkt fokus. Høyre forventer at næringen tar denne utfordringen, og at vi ser en bedre dyrevelferd og dyrehelse i næringen fremover.

Alf Egil Holmelid (SV) [14:51:04]: Eg takkar interpellanten for å ta opp ei svært viktig sak. Det er ikkje første gongen vi diskuterer pelsdyr og pelsdyrhald i denne salen, men nye opplysningar fører dessverre til at vi treng å ta opp saka på nytt for å få drøfta ho grundig.

Vi har på nytt fått dokumentert uakseptable forhold i norske pelsdyrfarmar. Dyrevernorganisasjonane har gjort ein god jobb og vist fram eksempel på heilt uakseptable forhold. Dei har sett saka på kartet og skapt ein nødvendig og viktig debatt om dyrevelferd.

Mattilsynet, som har ansvaret for dyrevelferda her i landet, har også avdekt heilt uakseptable forhold. Ifølgje Dagbladet har talet på merknader, avvik og pålegg auka dei siste åra. Det skjer på tross av at vi stadig har fått forsikringar, også i denne salen, om at forholda skal bli betre.

Eg er samd med landbruksministeren når han i sitt innlegg karakteriserer det som skjer i dag, som heilt uakseptabelt. Eg er også samd med landbruksministeren når han seier at slik kan vi ikkje ha det her i landet. Vi må la næringa få ein sjanse til å rydde opp, blir det hevda, men det har blitt sagt før. Det sa vi då vi diskuterte pelsdyrhald i fjor, og det sa vi i 2003. Næringa har fått mange åtvaringar og mange sjansar, men vi ser liten framgang. Det er liten grunn til å tru at det skal bli betre denne gongen. Derfor meiner SV at vi må avvikle pelsdyrhaldet i Noreg.

Enkelte prøver å bortforklare dei alvorlege overtrampa vi har sett, med å hevde at det oppstår skadar i alt dyrehald. Men det går ei grense når vi ser bilete av avgnegne lemmer. Når vi ser bilete av avgnegne bein, tyder det på noko meir enn skade. Det tyder på vantrivsel og vanhelse, som er eit stort problem utover sjølve skaden. Når vi ser at dyr driv sjølvskading, er det ikkje berre ein skade på linje med det vi ser i anna husdyrhald, det er eit eksempel på vantrivsel. Det er også noko av grunnen til at veterinærforeininga har uttalt seg veldig skeptisk til å drive pelsdyroppdrett. Veterinærforeininga set spørsmålsteikn ved om det i det heile er mogleg å sikre dyrevelferd for ville dyr i nettingbur. Dette er eit heilt grunnleggjande forhold som det ikkje er mogleg å snakke seg bort frå. Her ligg òg noko av svaret på utfordringane frå Framstegspartiet og andre: Det at vi har ville dyr i bur som har det så vondt at dei skader seg sjølve, og som ikkje er utvikla for å leve i små bur, er ein heilt spesiell situasjon som vi må ta fatt i. Det kan vi ikkje feie vekk med å seie at vi også har problem i andre næringar. Det er å lukke auga for eit stort problem, det er å lukke auga for dyrehelse, og det er å ikkje ta tak i dei utfordringane som ligg framføre oss, å skulde på at det ligg fleire utfordringar på bordet i tillegg.

Med så store dyrehelseproblem og med så små utsikter til forbetring meiner SV at vi no må leggje ein plan for styrt avvikling av pelsdyrhald i Noreg. Dei som er i næringa i dag, og ikkje minst dei som har tenkt å investere, treng å få gode signal om kva som kjem til å skje vidare framover. Det må dei få no, for no har vi sagt det same veldig lenge, og det blir berre gjentaking av dei same tinga. No er det på tide at vi blir tydelege på kva veg det går, og at dei som har tenkt å investere, kan få beskjed om at den einaste moglege løysinga no er ei styrt avvikling.

Vi har lange tradisjonar for godt og ansvarleg dyrehald i Noreg, og det trur eg er ein av grunnane til at vi har ein veldig brei legitimitet for norsk landbruk i opinionen i dette landet. Derfor er det utruleg viktig at vi ikkje lèt denne saka øydeleggje noko med legitimiteten til norsk landbruk.

Geir Pollestad (Sp) [14:55:34]: Senterpartiet er positiv til å ha en pelsdyrnæring i Norge. Senterpartiet er også opptatt av dyrevelferd, og vår kamp for et småskala landbruk i hele landet er kanskje det viktigste bidraget i så måte.

Interpellanten viser til følgende setning i St.meld. nr. 12 for 2002–2003:

«Dersom det ikke oppnås vesentlige avlsmessige forbedringer (…) i løpet av en tiårsperiode, bør det vurderes å avvikle pelsdyrholdet.»

Interpellanten peker på at ingen partier reserverte seg mot dette, men jeg synes at representanten Skei Grande bommer grovt når hun på denne bakgrunnen vil ha et forbud. Nå har det blitt litt uklart for meg om Venstre vil ha et forbud, eller om de går for den såkalte FrP-modellen med å avvikle støtten, altså en ordning som innebærer at store enheter i sentrale strøk er greit, små enheter i distriktene er ikke greit.

Til Skei Grande: For det første går det ikke an å gi en næring en tiårsfrist og så komme etter sju år med absolutte konklusjoner. For det andre har interpellantens tidligere partileder, daværende landbruksminister Lars Sponheim, valgt ikke å skrive inn et absolutt krav om avvikling dersom disse forbedringene ikke skjer. Det står at det skal vurderes. For det tredje er det ikke sånn at de sakene som nå er avdekket, er relatert til de avlsmessige forholdene, men de er relatert til brudd på gjeldende regelverk.

La det være helt klart: Dyrevelferden er viktigst. Regelverket skal følges, og både tilsynsmyndigheter, næringen og ikke minst den enkelte bonde har et ansvar for det. Samtidig er det klart at ved alt dyrehold vil det være syke og skadde dyr. Det er ikke mulig å komme unna.

Jeg er glad for at landbruksministeren har vært så tydelig overfor næringen. Jeg mener at næringen nå tar grep som vil virke. I tillegg er jeg opptatt av at det må satses mer på avlsarbeidet for å få fram enda mer tillitsfulle dyr. Det er også noe landbruksministeren har gjort noe med.

Jeg mener nå det er viktig at vi ikke handler i affekt. Vi må ha klart for oss at bildene vi har sett fra forskjellige pelsdyrgårder, handler om at regelverket ikke er fulgt. Derfor er det ikke opplagt at svaret fra myndighetene nå skal være strengere krav til de tekniske spesifikasjonene rundt pelsdyrhold.

Jeg har selv vært på pelsdyrgården til lederen i Norges Pelsdyralslag for noen måneder siden. På hans gård har vi i media sett 13 skadde dyr. Disse var under behandling. De nesten 13 000 friske dyrene kom aldri på TV. Jeg mener det er grunn til å stoppe opp litt ved pressens dekning av disse sakene, og da kanskje særlig saken knyttet til lederen i Pelsdyralslaget. Her ble det store oppslag. Vi har nå, alle representantene, fått tilsendt en e-post med link til rapporten fra Mattilsynet på denne gården. De av oss som leser de små notisene i avisene, vil også ha fått med seg at Mattilsynet i denne saken ikke kom med pålegg til bonden. Det er grunn til å rette sterk kritikk mot måten Mattilsynet har håndtert denne konkrete saken på. Vi som politikere må nok uttale oss til media noen ganger på mangelfullt grunnlag. Mattilsynet skal ikke gjøre det.

Jeg berømmer interpellantens engasjement for dyrevelferden. Jeg får med meg at hun trekker fram sitt gode forhold til kattene sine, men folk på bygdene må ha inntektsgivende arbeid. De kan ikke leve av å klappe kattene sine.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:59:47]: I dag er det ca. 350 pelsdyrfarmer i Norge. Vi har naturlige forutsetninger for pelsdyroppdrett i Norge. Vi har en stor fiskeforedlingsvirksomhet som gir biprodukter, og vi har klimatiske forhold som er ideelle for pelsdyrhold.

Men uavhengig av lønnsomhet og distriktsperspektiv er det avgjørende at dyrehelsen er i førersetet, og det opplever jeg ikke skjer i dag. I tillegg mangler det kompetanse i næringen. Kompetanse og etisk bevissthet må ligge til grunn hvis vi skal unngå slike bilder som vi har sett i det siste. Her har næringen en stor jobb å gjøre.

Jeg ønsker virkelig å tro at næringen har forstått alvoret. Norsk pelsdyralslag har kommet med utspill om en fempunktsplan for dyrehelse. De vil etablere en ny helsetjenesteordning, ha obligatorisk sertifisering og veterinærbesøk i alle farmer. Selvjustisen skal altså heves betraktelig, og det skal være nulltoleranse for oppdrettere som ikke følger eventuelle pålegg fra Mattilsynet. Men jeg er redd for at dette er for lite og for sent.

I 1998, altså for snart tolv år siden, ble det vedtatt et nytt regelverk for pelsdyrnæringen: Større bur, liggehyller i burene og egne aktivitetsobjekter skulle gi bedre helse for dyrene. Farmerne skulle få ti år på å pusse opp. Det er lang tid. I 2009 trådte regelverket i kraft, og tiden var inne for å undersøke hvordan det hadde gått. Spesialinspektør i Mattilsynet, Leif Homme, gjennomførte selv tilsyn med elleve pelsdyrgårder i sitt distrikt. Hvor mange syke dyr Mattilsynet selv fant, vet vi ikke, siden antall syke dyr som ikke fikk forskriftsmessig behandling, i deres statistikk ble slått sammen med antall dyr uten helsekort.

Av rapporten fremgår det at når syke dyr ble oppdaget på en farm, men avlivet før tilsynet forlot stedet, slapp gårdbrukeren den mer alvorlige anmerkningen «varsel om vedtak» og fikk bare «påpeking av plikt». Dette er for slapp håndtering når syke og sårede dyr blir oppdaget. Dette er kritikkverdig!

Her er det noe alvorlig galt med både rutiner og ressurser. I en næring som lenge har vært i myndighetenes søkelys for manglende dyrevelferd, er det uakseptabelt at tilsynsmyndighetene opptrer snillistisk og i tillegg i stor grad forhåndsvarsler kontroll.

Nationen har gjennomført en ringerunde til Arbeiderpartiets fylkesledere. Mange av dem er skeptiske til et forbud, men krever rask opprydding og innskjerpet kontroll. Det er det samme budskapet vi i dag hører fra statsråd Brekk. Det skal vise seg å bli vanskelig i 2011 med regjeringens budsjettforslag. Mattilsynet får reelt redusert sitt driftsbudsjett med i overkant av 2 pst. Kristelig Folkeparti har sendt budsjettspørsmål om hvilke konsekvenser dette kuttet vil få. Svaret som gis av Landbruks- og matdepartementet, er følgende:

«Den foreslåtte reduksjonen i Mattilsynets budsjett for 2011 vil sette strenge krav til effektivitet og prioritering blant annet ut fra risikobildet.»

Det ropes altså etter tiltak og kontroll, men kontrollorganet svekkes. Dette synes vi i Kristelig Folkeparti er dobbeltkommunikasjon og ansvarsfraskrivelse fra regjeringen.

Terje Aasland (A) [15:04:18]: Aller først vil jeg takke interpellanten for at vi får denne debatten nå. Den er ikke minst høyst aktuell gjennom de siste ukenes medieoppslag.

Jeg vil starte med noe som jeg synes er viktig, og som interpellanten tar opp, og det er de etiske dilemmaene vi står overfor i denne type husdyrhold. Jeg tror det er viktig å erkjenne at det er noen etiske dilemmaer i denne type husdyrhold. Men det er egentlig noen etiske dilemmaer i alt husdyrhold. Det er sikkert en rolig atmosfære hos interpellanten og hennes katter, men hvis vi går til hundeavl, er det mange etiske dilemmaer med hunder som jeg tror avles fram til et liv med store smerter. Så det er ikke bare denne næringen det gjelder, men det er noen etiske dilemmaer som ligger der, som er avveid, og som det er viktig å avveie kontinuerlig for å bedre dyrevelferden og rammene rundt den.

Men så vil jeg tilbake til det som har skjedd i den siste tiden, og som er en utfordring. Det er klart at de bildene vi har sett, berører oss. De vekker sinnet i oss og får oss til å reagere. Noe annet ville egentlig vært umenneskelig. Det er også et faktum at i hvert fall noen av de bildene som har versert over skjermene, er realistiske og viser dyr med skader og lidelser som skulle ha vært under behandling, eller dyr som skulle ha vært avlivet. Det er bekreftet selv av Pelsdyralslagets egen veterinær, så det er også en erkjennelse som jeg tror det er viktig å ta med seg.

Den neste erkjennelsen som jeg tror det er viktig å komme til, er at forholdet til næringen er omstridt. Det er en balansert tilnærming som ligger der, og som gjør at en ikke har fått et forbud på et tidligere tidspunkt. Det er et faktum som næringen må ta på største alvor. Det betyr – dessverre eller heldigvis, alt etter hvordan en velger å se det – at det er nok at én oppdretter vanskjøtter sine dyr for at en hel næring skal bli berørt.

Det betyr egentlig veldig konkret at næringen nå ikke tåler flere tilfeller hvor næringens omdømme blir utfordret med tanke på det fokuset som har vært og ivaretakelsen av dyrevelferd og dyrehelse. Jeg er veldig tilfreds med at landbruksministeren så tydelig har gitt signaler og pålegg til Mattilsynet om flere kontroller og uanmeldte kontroller. Det er helt nødvendig overfor næringen med tanke på omdømmeproblematikken.

Jeg er også glad for at næringen nå tar tak selv med hensyn til de fem punktene som er omtalt av flere talere før meg. Det er helt nødvendig at de følger opp og kontinuerlig også vurderer forbedringer, selv om rammeverket i utgangspunktet gir handlingsrom. Men næringen selv må også være med på å fremme tiltak. Det har de gjort gjennom denne fempunktsplanen, og jeg er særdeles godt fornøyd med at de gjør det. Jeg sier ikke at det vil være nok, og jeg sier heller ikke at det vil være nok at Mattilsynet foretar hyppigere og uanmeldte kontroller. Jeg tror vi hele tiden skal ha fokus på å bedre dyrs velferd og forholdet til dyrehelse i Norge. Det tror jeg oppriktig talt alle her egentlig ønsker.

Jeg tror det er nødvendig å diskutere videre det landsbruksministeren var inne på: Nytt regelverk kommer. Han legger til grunn en god og helhetlig tilnærming til dette, og jeg har stor tiltro til det. Jeg mener at det i framtiden er helt nødvendig å diskutere bemanningssituasjonen på pelsdyrfarmene – hvor mange mennesker må til for å ta tilstrekkelig godt hånd om 14 000 dyr, som var det tallet interpellanten brukte.

Hvordan er godkjenningsreglene? Det er i dag slik at man får godkjennelse ved oppstart i næringen. Skal det være en ordning hvor en også får regler for offentlig godkjenning, f.eks. hvert fjerde år? Ja, vi kan iverksette flere tiltak hvis det blir nødvendig. Det viktigste nå er at næringen reagerer på den situasjonen den er oppe i, og får bort tilfeller hvor useriøse oppdrettere ødelegger for mange. Hvis ikke, går det mot et forbud. Et halvt år er tilstrekkelig for næringen til å rydde opp i denne situasjonen.

Per Roar Bredvold (FrP) [15:09:28]: For Fremskrittspartiet er pelsdyrnæringen en viktig næring som har betydd mye for distriktene og for landbruket gjennom mange år. Den har vært svært viktig enten som hovedinntekt eller som biinntekt for mange bønder, men antall drivere er blitt stadig færre. Om dette skyldes økt konkurranse fra utlandet, om næringen er upopulær blant mange, eller om motstanderne er blitt tøffere i sin kamp mot næringen, vet ikke jeg. Kanskje er det et sammensatt svar – og kanskje også flere grunner – bl.a. mer mediefokus.

Næringen har også vært en god kvinnearbeidsplass, der hvor tilbudet ellers ikke har vært så stort og variert som ønskelig.

Næringen har også betydd mye for bl.a. slakteriene ved at de har blitt kvitt avfall, og de har også fått inntekter på noe som kan bli en utgift hvis pelsdyrnæringen nå forsvinner.

Det er ikke noen tvil om at store deler av norsk næringsliv kan forbedres, og da er kanskje pelsdyrnæringen en av de næringene som har størst potensial i den retning. Gjennom mange år har det blitt hevdet at dyrevelferden ikke er god nok. Dette tror jeg er sterkt overdrevet. At det har vært for mange skadde dyr, tror jeg sikkert det har vært – også dessverre i dag. Men å forby en slik næring på grunn av noen bilder av skadde dyr, er vel å gå for raskt fram.

La det være sagt: Fremskrittspartiet mener også at næringen må skjerpe seg og gjerne få en tidsfrist. Klarer de ikke å oppfylle de kravene som settes, er det kroken på døra. For å oppnå et positivt resultat for næringen må de bli flinkere. Samtidig er det viktig at det også blir flere kontroller, og disse må selvfølgelig være uanmeldte. Ved kontrollene skal man kunne gi rettledning, påbud og selvfølgelig bøter eller inndragning av tillatelse, hvis det er behov for det.

Jeg tror at de ca. 500 medlemmene Norges Pelsdyralslag har, vil gjøre sitt ytterste for at næringen skal bestå. Noe annet valg har de ikke hvis næringen skal kunne bestå.

Når dette er sagt, er det vel ingen som ikke ønsker at vi skal ha en så god dyrevelferd som mulig. Derfor synes jeg det er noe merkelig at ikke flere ser på helheten innenfor dette området. Her er bl.a. rovdyrenes herjinger et godt eksempel. Svært mange som tidligere drev med bufe, har måttet slutte, da rovdyrenes herjinger har vært store, og mange dyr har blitt skadd eller drept. Ulv og bjørn har tatt bufe både i inn- og utmark. Rovdyrgjerder, gjeting, tidligere innhenting om høsten og mange flere tiltak har hjulpet lite eller tilnærmet null. I alle disse debattene har det ikke vært mange som har sagt at vi må ha færre rovdyr. I partienes program er det vel bare Fremskrittspartiet som har sagt at vi ikke ønsker ulv. Det å lage rovdyrsoner hvor bl.a. ulven er fredet, virker mot sin hensikt. Her virker det som om alle parter, unntatt Fremskrittspartiet, ønsker å betale seg ut av problemene. De øker erstatningene for drepte dyr, men jeg vet at det ikke er en eneste bonde som ønsker at deres dyr skal bli skadd eller drept av rovdyr på grunn av erstatningen. Så enkelt er ikke samfunnet.

Det finnes også mange andre områder hvor dyrevelferden kan bli bedre. Jeg har nå levert et spørsmål til landbruks- og matministeren om hva han kan bidra med for at antall fjørfe som dør under transport, kan bli redusert. I fjor døde 123 703 dyr på denne måten. Slik er det på mange andre områder også – stort eller lite.

Derfor vil jeg takke interpellanten for å bringe temaet om pelsdyrnæringen opp i Stortinget, selv om vi har forskjellige syn på hva sluttresultatet skal bli. Fremskrittspartiet tror fortsatt på næringens framtid, da den betyr mye for landbruket og distriktene. Den betyr mye også for andre næringer som vil få problemer hvis denne forsvinner. At næringen bør få en sjanse til å forbedre seg, hører med. At det ikke har blitt tatt opp og gjort grep før – slik at vi har dagens situasjon – må den rød-grønne regjeringen ta ansvaret for. SV vil forby næringen med én gang. De kunne tatt dette opp og stilt krav sammen med ansvarlig statsråd, hvis dette hadde vært riktig og viktig. Når dette ikke er gjort, eller i hvert fall ikke gjort godt nok, må regjeringen være medansvarlig for den situasjonen næringen er i i dag.

For Fremskrittspartiets del har vi tatt grep ved å foreslå å fjerne overføringer til næringen. Dette er i tråd med vår landbrukspolitikk, da vi mener en slik næring bør klare seg og ha en god inntjening, uavhengig av statlig hjelp. Samtidig er det også et signal om at vi heller ikke tolererer at dyr ikke får god behandling. Dette mener vi om alle dyr – vi vil ha dyrevelferd høyt på agendaen.

En liten kritikk til Mattilsynet vil jeg også gi, enten den er fortjent eller ikke: Å ha meldte tilsyn tror jeg ikke hjelper noe.

Frank Bakke-Jensen (H) [15:14:50]: Jeg vil åpne med å takke interpellanten for initiativet, selv om jeg etter å ha hørt innlegget faktisk er litt i tvil om motivet.

Hvis man skal følge interpellantens logikk når det gjelder dyrehold, er det faktisk slik at da måtte hun ha levert inn både det valpekullet hun vokste opp med, og de to kattene hun i dag bor i lag med. For det er slik at antallet kjæledyr i Norge som har det ganske trasig, også er veldig høyt. Det er aldri lurt – og ikke så veldig bra – bare å plukke sterke bilder for å fremme en sak. Det går en bølge over Europa i dag av – fra mitt ståsted – ganske så fanatiske meninger om dette med dyrehold. Når det gjelder sjøpattedyr, har vi samme problematikken, når det gjelder pelsdyrnæringen, har vi den samme problematikken, og vi har den samme problematikken når det gjelder annet dyrehold. Da er det slik at det kan være viktigere at vi som politikere står litt rakrygget og forholder oss til det lovverket og de avtalene vi har gjort, og heller har en strengere forvaltning.

Dyreholdet er for Norge viktigere, tror jeg, enn for veldig, veldig mange andre land. Da er det veldig viktig at vi som politikere står rakrygget i forhold til det lovverket vi allerede har etablert.

Det er beklagelig at det kan se ut som at Mattilsynet bare har drevet tilsynelatende tilsyn. Etter den debatten vi hadde for vel ett år siden, er det også beklagelig at statsråden ikke har klart å kommunisere til Mattilsynet hvor viktig det er at det tilsynet som har skjedd det siste året, var upåklagelig og uomtvistelig. Det er også en medvirkende årsak til at vi har fått det mediebildet vi har nå, for mye av den debatten som går i dag, baserer seg på stygge bilder i media, og er ikke bare faktabasert. Det er litt dumt. Nå har statsråden varslet at dette har man tatt tak i, og fra Høyres side forventer vi faktisk at akkurat den tilsynsdelen nå er rettet opp.

Det er også litt av bildet at vi har et regjeringsparti, som nå skal ha ansvaret for å drive den utøvende politikken, som vingler veldig i akkurat denne saken. Når vi plutselig står oppe i en vanskelig situasjon, registrerer vi at det den siste uken fra regjeringspartiene har vært både representanter som skulle legge ned, og representanter som skulle få næringen til å vokse. Det gjør ikke bildet enklere.

Faktabaserte prosesser bør være en forutsetning for den politikken som skapes i denne salen. Da tror jeg faktisk at vi vil tjene på å tone det litt ned, og så bruke litt tid på å finne ut hva som er fakta i disse sakene. Vi vet at en del av de organisasjonene som sto bak de bildene som har satt ballen i gang, er organisasjoner som mener at dyrehold omtrent ikke i det hele tatt skal foregå. Da blir det litt for enkelt at vi bare hopper på en ball.

Pelsdyrhold er dyrehold etter lovverk, og det er dyrehold på lik linje med annet dyrehold her i Norge. Da er det også slik fra Høyres side at vi får bruke det lovverket vi har, vi får bruke det tilsynet vi har og vi får bruke de avtalene vi har gjort i politiske prosesser, for å sørge for at det dyreholdet blir så godt som vi forventer at det skal være.

Snorre Serigstad Valen (SV) [15:19:00]: Denne debatten handler i bunn og grunn om hva vi mener er etisk forsvarlig. Vi tillater mange former for dyrehold i Norge – representanten Bakke-Jensen har helt rett i at det er viktig i Norge – og vi har strenge krav til dyrevelferd. Dette fører til en nyttig og god og ganske kontinuerlig debatt om hvor grensene går for hva slags dyrehold vi ønsker og trenger, hvilke regler som skal gjelde, og til hvilket formål vi mener dyrehold er nødvendig.

I denne debatten må det aller viktigste være å forhindre unødig lidelse. Sett opp mot alle disse problemstillingene mener SV at pelsdyroppdrett i Norge bør avskaffes. For det første fordi vi til stadighet ser rystende eksempler på de lidelsene pelsdyr utsettes for. For det andre fordi det over lang tid ikke har vært tegn til bedring trass i mange løfter. Og for det tredje fordi pels ikke er en nødvendig vare, og på ingen måte kan sammenlignes med produksjon av mat. Det er for øvrig et perspektiv som jeg registrerer at Høyre prøver å avspore ved til stadighet å sette likhetstegn mellom interpellanten og – jeg regner med undertegnede også – det han kaller fanatikere. Det synes jeg er en usaklig avsporing.

I bunn og grunn må en også spørre seg om en tror at oppdrett av ville dyr, som til vanlig ofte trekker flere kilometer om dagen, lar seg forene med våre krav til dyreetikk. Alt tyder så langt på at svaret er nei, og et godt tegn på dette er fjorårets tilsyn ved norske pelsdyrfarmer, der kun én av farmene ble godkjent av tilsynsmyndighetene. Det er jo kjernen i den faktabaserte diskusjonen som representanten Bakke-Jensen etterlyser, men som han ikke går inn på selv, at forholdene i næringen beviselig er under enhver kritikk.

Det er mange forsøk på å spore av denne debatten, synes jeg, og det fortjener en kommentar. Det mest saklige så langt er kravet om å følge opp en eventuell nedlegging av næringen i Norge med et importforbud. Det er jo ærlig talt en debatt som er mer naturlig å ta etter at vi har konkludert i denne debatten her. Det er sikkert fristende å forsvare vår egen praksis med å si at det står verre til andre steder, men en slik måte å argumentere på framstår som utilstrekkelig om vi et øyeblikk prøver å tenke oss hvordan Norge ville sett ut om vi praktiserte den samme tankegangen og logikken innen andre felt i Norge, som arbeidsrettigheter, legeetiske krav, forbud mot barnearbeid osv. Det er en ugyldig måte å føre argumentasjon på.

Det andre forsøket på å spore av er jo å sammenligne naturens gang i vill natur med selvskading i bur. Det sier seg selv at det er forskjeller der mellom ville dyr som blir tatt, og ville dyr som gnager på hverandre i små bur satt opp av mennesker.

Det tredje forsøket på avsporing er av en litt mer eksotisk art, og det er Høyres nyoppdagede engasjement for kvinners og arbeideres harde kår og arbeidsforhold rundt omkring i verden. Jeg mener Høyre stiller seg selv i forlegenhet ved å sette kvinner i bomullsindustrien opp mot pelsdyr, for det første fordi Høyre bør se på sine egne standpunkter innen frihandelsregimer, arbeidervern og fagorganisering om de vil styrke arbeideres kår i fattige land, og for det andre fordi det er en uvanlig lettvint måte å få fokus vekk fra sin egen støtte til en industri som deres egne velgere, etter all sannsynlighet, er motstandere av. Høyres anklager om hykleri i denne debatten faller helt på egen urimelighet og blottstiller Høyre for langt sterkere karakteristikker, som vi kan la andre få ta seg av.

Så stemmer det også at mange næringer som holder dyr, har problemer med dyretragedier og forhold som er sterkt kritikkverdige. Kyllingproduksjon har vært nevnt i debatten her nå. Dyr som tas på beite, har også vært nevnt i dag, og vi tar gjerne flere diskusjoner om dyrevelferd på flere områder. Det synes SV er kjempepositivt.

Her er det grunnlag for mange gode debatter, men pels er ikke en vare vi på noen måte trenger eller, som interpellanten var inne på, som det er etterspørsel etter. Derfor er det på høy tid å legge næringen ned i Norge.

Jeg deler fullt ut interpellantens ønske om å bruke subsidiene til omstillingsmidler, som jeg selv har tatt til orde for tidligere også. Så vil jeg takke interpellanten for et godt initiativ. Jeg håper vi alle kan være enige om at det at det finnes kritikkverdige forhold i andre bransjer og i andre land, og at det til og med finnes saker som er mer alvorlige enn denne, ikke kan være et argument for at vi skal la dyr lide i bur. Jeg synes ærlig talt at avsporingene har vært svært mange i diskusjonen så langt. Det tyder på dårlig selvtillit på vegne av egne politiske standpunkt, og at mange partier er sterkt i utakt med velgerne.

Else-May Botten (A) [15:24:14]: Det har vært mange sterke oppslag i media i det siste om pelsdyrnæringen. De har vært nevnt her nå. Man skal vel alltids kunne se etter flere sider ved en sak, men jeg tror ikke saken blir lettere av den grunn.

Jeg er etter dette både for og imot at vi skal ha en pelsdyrnæring i Norge. Det er krevende. Jeg er mot fordi dyr som egentlig er ville, holdes i bur og skal levere luksusprodukter som jeg stiller spørsmål ved om vi i det hele tatt har bruk for, og for, fordi denne næringen er globalt etablert og har et internasjonalt marked som er der, uansett hvordan vi forholder oss til det. I den sammenhengen er det nærliggende å tro at vi i Norge driver dette på en mer dyrevennlig måte enn noen andre. Etter oppslagene vi har sett i media nå, tror jeg næringen er på tynn is. De som lever på kanten av loven i denne næringen, vil kunne ødelegge for alle andre, om man ikke setter en stopper for den useriøsiteten.

Jeg er glad for at regjeringen er opptatt av dyrevelferd og har vedtatt en dyrevelferdslov, men det i seg selv er ikke nok. Den må følges opp. Mattilsynet må føre tilsyn, og kravene til næringen må være strenge. Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med flere uanmeldte tilsyn.

Alle reagerer vi på å se bilder av skadde dyr, som ser ut til å lide av både fysiske og psykiske sykdommer. Det tror jeg næringen bare må forholde seg til. Det vi har sett i det siste, tror jeg har skapt større motstand mot denne næringen blant folk.

Men jeg reagerer ikke bare på bilder som har vært sendt på TV. Jeg reagerer også på hvordan aksjonistene bare dukker opp ved nattetid og tar seg til rette rundt omkring på farmene, hvor de bryter seg inn og setter sterkt lys på dyrene og stresser dem og filmer det for at bildene skal bli mest mulig virkningsfulle.

Det har vært en klar melding fra statsråden om at næringen må rydde opp i den uholdbare situasjonen, og det er viktig at selvjustisen økes for å kunne ha en viss yrkesstolthet bevart. Derfor må alle i næringen nå ta signalene på alvor, ellers tror jeg man rett og slett må pakke sammen og si takk for seg. Det er helt klart viktig framover å ha fokus på nok bemanning, obligatorisk sertifisering, gode kvalitetssystem og rutiner og helsekrav og ordninger som kan få både dyr og næring friskmeldt, slik at man kan sitte fremst i det internasjonale førersetet og vise hvordan man kan drive pelsoppdrett på en måte som ivaretar dyrevelferd og bidrar til å heve statusen rundt driften, også internasjonalt.

Til representanten Trældals utfordring til Arbeiderpartiet vil jeg si at vi i Arbeiderpartiet arbeider aktivt med dyrevelferd, både når det gjelder pelsdyr og når det gjelder rein, som var nevnt, ikke i form av kriseoppslag i media, men i form av en god dialog med de aktuelle næringene og tilsynsmyndighetene som skal følge opp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:27:36]: Jeg vil starte med å takke for et, etter mitt skjønn, svært solid innlegg fra interpellanten Skei Grande, hvor hun på en svært grundig og forståelig måte tok utgangspunkt i dyras behov. Det var et innlegg som jeg synes var svært bra i en by-land-allianse-tenkning, som er viktig for meg. Det Skei Grande sa – den holdning hun la til rette for – er jeg helt enig i.

Sjøl var jeg i 1988 og diskuterte fôring av kylling i Norge. Den gang var det tillatt å bruke et vekstfremmende antibiotikum, Sink Bacitracin, fra Apothekernes Laboratorium. Det førte til sterk debatt, men en nødvendig debatt, om hvordan vi skulle fôre kyllinger.

Denne diskusjonen har betydning både for kjæledyr og for husdyr. Den har betydning for avl av bikkjer. Den har betydning for hold av rotter, og den har betydning for hvordan vi skal forholde oss til ulovlig hold av krypdyr. Den har betydning for husdyr, men dilemmaet er mest krevende når det gjelder pelsdyr. Vi veit at når det gjelder avl, er atferd hos pelsdyr middels arvbart, og vi veit at når det gjelder å få fram tillitsfulle dyr i pelsdyrgården, har det betydning hvor mange pelsdyr man har ansvaret for.

Sjøl var jeg fylkesagronom i økonomi på 1980-tallet, da vi hadde den store pelsdyrboomen. Noen av oss la den gang til rette for at man ikke skulle bygge større pelsdyrfarmer enn det man kunne finansiere med tilskudd og egenkapital. Men det var ikke statens rette lære den gang. Nei, det skulle satses industrielt. Sjølsagt har tillitsfullhet hos dyr sammenheng med kontakt med menneskene, og utviklingen på 1980-tallet medvirket til at vi nok gikk i feil retning, for å være diplomatisk.

Når det gjelder husdyrhold i Norge i dag, har vi mye å gjøre med å forbedre dyrevelferden. Vi kan ta f.eks. utdanning i husdyrs atferd. Det bør bli et obligatorisk fag i utdanningen til dem som kaller seg agronomer. Det er det ikke. Det har vært lagt altfor liten vekt på dyrs atferd både i lavere og høyere landbruksutdanning opp gjennom tidene. Vi er nødt til å se på produksjonsforholdene. Beiting for storfe bør også gjelde for storfe som går i løsdrift. Kalvebinger for ku som står på bås, bør være en naturlig sak. Hvis man har det, kan ku på bås være like bra som å ha ku i løsdrift.

Det vil være naturlig å se på om ikke kyllingene bør kunne bli noe eldre, slik at beina på en kylling kan få tid til å bli bein. Det vil være en mer etisk produksjonsform for kylling enn den som kjedene presser fram – en kylling som skal koste kr 29,90.

Jeg vil appellere til Dyrevernalliansen om å ha mer praktisk kontakt med gårdbrukere. Det blir derfra sagt f.eks. at det er viktig at kalven skal gå med melkekua. Det kan hende at man, hvis man får mer praktisk kontakt, finner ut at det er betydelige problemer med at en kalv skal gå en eller to uker sammen med en melkeku. Alle vi som er praktikere, vet hvilke scener og situasjoner som da oppstår. Det er hjerteskjærende.

Vi må også ha en diskusjon omkring at sår og skader på dyr er en del av virkeligheten hos dyr, som det er hos våre barn.

Senterpartiet tar kraftig avstand fra kollektiv avstraffelse av pelsdyrholdere. Vi tar kraftig avstand fra ulovlig inntrengen i pelsdyrfarmene. Vi ønsker at vi skal sette økt fokus på avl og atferd, sjøl om det er middels arvbarhet. Tillitsfullhet henger sammen med omfang. Krav til dyrehold må vi se på. Helsetjeneste for pelsdyrhold er viktig. Jeg håper at det skal komme noe bra ut av denne diskusjonen, sånn at det går på produksjonsmåten i vårt husdyrhold, og at dyrevennlig drift skal komme mer fram. Jeg håper da at den ikke blir fremmet gjennom detaljregulering, men gjennom overordnede, klare retningslinjer som gjør at den enkelte husdyrholder kan følge opp, og at det å følge opp er det som også gir en trygg økonomi.

Trine Skei Grande (V) [15:32:59]: Jeg vil begynne med å takke alle som har deltatt. Grunnen til at vi i Venstre valgte å løfte saken med en interpellasjon, var at vi ønsket en litt reflektert runde og kanskje å se litt bevegelse i de ulike partiene. Det syns jeg egentlig vi har fått. Sjøl om vi har fått noen litt underlige utslag, har vi opplevd en debatt der vi ser at det også er bevegelse i mange partier. Det er jeg glad for.

Jeg prøvde å rekke å slå opp om «absurd» er et parlamentarisk uttrykk, men Trældals innlegg syns jeg kanskje kunne passe inn under det ordet. Så får presidenten irettesette meg etterpå. Det å påstå at Venstre ikke bryr seg om dyrevern, faller nok inn under den kategorien. Det var faktisk vi som la fram meldingen. Vi hadde en interpellasjonsdebatt her den 11. mars. Da deltok ikke Trældal, men det var vår interpellasjon, om dyrevelferd generelt. Da hadde vi tre konklusjoner, og det henger litt sammen med det siste taler sa – jeg mener at det er tre store utfordringer innenfor dyrevern. Det er alle de dyrene som vi ikke har sett på som dyr – fisker og fugler, det er kjæledyr, som er en kjempeutfordring, og det gjelder pelsdyr. Det er innenfor disse tre store utfordringene vi burde ha tatt noen grep.

Forskjellen mellom kjæledyrutfordringen og pelsdyrutfordringen er at kjæledyr kan ha det bra. Sjøl om det er mange kjæledyr som ikke har det bra, og sjøl om avl på kjæledyr er tilnærmet forkastelig mange ganger, er det faktisk mulig for en katt og en hund å leve gode liv i dette landet. Det vi i Venstre stiller spørsmål ved, er om det er mulig å få avlet fram pelsdyr som også kan leve gode liv på norske pelsdyrfarmer. Det er det vi setter spørsmålstegn ved.

Vi har gitt det ti år. Fristen var ti år for å prøve å få til denne endringen. Vi lener oss også på en ganske bred allianse, som sier noe om dette. Alt fra veterinærene, som er fagmyndighet, som er utdannet på dette feltet, og som kan noe, til Bondelaget ser at dette er med på å undergrave dyrehold som fag og dyrehold som næringsvei, og at vi ikke klarer å få dette til å bli drevet på en tilstrekkelig god måte.

Det var Lars Sponheim som inngikk avtale med næringen. Han sa allerede i fjor at nå må man forberede seg til at 2012 er den endelige streken. Og det er faktisk sånn at næringen sjøl valgte å gå inn på den kollektive avtalen med Lars Sponheim, de valgte å inngå en avtale da man la fram dyrevernmeldingen. Det er næringen kollektivt som også må stå til ansvar for den avtalen.

Presidenten: Presidenten kan opplyse at ordet «absurd» ikke står på listen over uparlamentariske uttrykk – foreløpig.

Statsråd Lars Peder Brekk [15:36:27]: Også jeg vil takke for en debatt som har hatt mange nyanser, men som er særdeles viktig, og jeg vil takke interpellanten, som jeg gjorde innledningsvis, for å fortsette å holde denne saken varm i stortingssalen. Det er viktig, og det er riktig at det gjøres.

Som jeg også sa innledningsvis, rommer den pågående debatten om pelsdyrhold etter min mening tre ulike problemstillinger, som er viktige nå. Er det riktig å holde dyr i fangenskap for å produsere pels? Har vi et godt nok regelverk for å ivareta dyrevelferden i pelsdyrholdet? Og tar pelsdyroppdretterne godt nok vare på dyrene sine? Jeg mener at det viktigste er at dyrevelferden blir godt ivaretatt mens dyrene lever, og at de blir avlivet på en skånsom måte, ikke om de blir holdt for å produsere mat eller pels eller skaffe ny kunnskap, eller om de er sports- eller familiedyr for den del. Det er derfor etter min mening ikke grunnlag for å vurdere å forby pelsdyrhold bare fordi produktet er pels.

Vi har snakket noe om regelverket. Jeg er opptatt av at vi skal ha kunnskapsbasert forvaltning. Forslaget til nytt regelverk er i hovedsak basert på en rapport fra juni 2008 fra Vitenskapskomiteen for mattrygghet. Vitenskapskomiteen har konkludert med at det ikke er fare for lidelse av nevneverdig grad på gjennomsnittsindividet dersom pelsdyr holdes i henhold til regelverket. Vitenskapskomiteen har videre pekt på flere modifikasjoner av dagens oppstalling og driftsrutiner som vil kunne bedre velferden for pelsdyr. Da må det være slik at den nye forskriften som kommer, skal legge til rette for vesentlig forbedring av dyrevelferden for pelsdyr gjennom en helhetlig tilnærming, med krav både til avl, til hold og til avlivning av dyrene.

Som jeg har sagt, ser jeg behov for at avlsarbeidet for tamhet og tillitsfullhet intensiveres. Jeg har understreket det veldig klart overfor Pelsdyralslaget og pekt på at avlsarbeidet må ses i sammenheng med den obligatoriske sertifiseringsordningen som Pelsdyralslaget er.

Og som jeg også har sagt: Vi har i de siste ukene sett bilder som tyder på at mange pelsdyroppdrettere ikke tar godt nok vare på dyrene sine. Slik kan vi ikke ha det i norsk pelsdyroppdrett, og jeg vet at det er et mindretall som opptrer på den måten. De som ikke greier å holde seg til regelverket, må ut av næringen.

Så spurte interpellanten om når nok er nok. Jeg har lyst til å svare tilbake at i stedet for å diskutere en hypotetisk problemstilling ønsker jeg handling nå. Jeg er ikke så veldig opptatt av visjoner akkurat i denne saken, og ikke av hva som skal skje mange år fram i tid. Det å sikre at vi har de beste standarder og de beste rutiner til bruk i næringen, og at vi sikrer dyrevelferden nå, er det viktigste.

Presidenten: Debatten i sak nr. 4 er avsluttet.