Gjermund Hagesæter (FrP) [13:57:44]: Som det er beskrive i interpellasjonen, er Noreg eit av få land i verda som har buplikt. Vi har både personleg buplikt, som må oppfyllast ved at ein bur der personleg, og vi har upersonleg buplikt, som kan oppfyllast ved at ein får andre til å bu på den eigedommen som det er buplikt på.

Utover det kan buplikta i Noreg delast inn i tre former:

Vi har lovbestemt buplikt for nær slekt, eller ein som har odelsrett, som overtek ein landbrukseigedom. Her er det buplikt i fem år, som oppstår når ein overtek landbrukseigedom konsesjonsfritt frå nær familie, eller ein har odelsrett til eigedommen. Denne forma for buplikt følgjer direkte av konsesjonsloven § 5 andre ledd og er personleg, dvs. at for å oppfylle buplikta må eigaren sjølv vere folkeregistrert som busett på eigedommen og sjølv bu på eigedommen. Eigaren må her flytte til eigedommen innan eitt år.

Buplikt kan òg setjast som vilkår i konsesjonssak. Her er det opp til kommunen å vurdere om det skal setjast vilkår for buplikt i den enkelte saka, og om buplikta skal vere personleg eller upersonleg. Vanlegvis vil det òg bli sett slike vilkår.

Den siste forma for buplikt er den som kanskje er mest spesiell i Noreg, og det er der kommunane vedtek forskrift om nedsett konsesjonsgrense, såkalla nullgrense. I slike tilfelle, som gjeld vanlege bustadeigedommar, kan buplikt vere føresetnad for konsesjonsfridom. Og så langt eg har oversikt over, er det i dag ca. 80 kommunar i Noreg som har fastsett slike forskrifter, og som altså har slik buplikt. I kommunar med forskrift om nedsett konsesjonsgrense kan ein overta eigedommen konsesjonsfritt ved å bekrefte at eigedommen skal brukast som heilårsbustad. Denne buplikta er upersonleg, og det betyr at ho kan oppfyllast ved at eigaren eller andre er folkeregistrerte som busette på eigedommen.

I kommunar med nedsett konsesjonsgrense må kjøparen anten bekrefte at eigedommen skal nyttast som heilårsbustad, eller vere i nær familie med den tidlegare eigaren for å kunne overta konsesjonsfritt. Enkelte kommunar kan ha sett slektskapsunntaket ut av kraft, slik at buplikt er den einaste moglegheita for å overta konsesjonsfritt. I andre tilfelle må kjøparen søkje konsesjon.

Noreg har særeigne reglar på dette området, men vi er ikkje det einaste landet i verda som har buplikt. I Europa er det tre land til, Polen, Austerrike og Danmark, som har buplikt. Men så langt eg kan sjå, er buplikta mindre omfattande og mindre inngripande i desse landa enn i Noreg. I tillegg har ein buplikt i land som ein kanskje ikkje heilt ønskjer å samanlikne seg med. Kina har hatt, og har visstnok framleis, ei form for buplikt. Det same har ein i Nord-Korea, der eg sjølv var på ferie i sommar. Der må ein attpåtil – og dette er ikkje for å gi nokon nye idear til landbruksministeren – søkje om å få flytte frå éin landsby til ein annan landsby. Det er eit enormt byråkrati og eit veldig sterkt inngrep i fridommen for den enkelte.

Buplikt er ei sterk avgrensing av den private eigedomsretten og påfører samfunnet betydelege kostnader – både administrative kostnader med m.a. å administrere og kontrollere at buplikta blir oppfylt, og kostnader som blir påførte den enkelte eigaren som blir pålagd buplikt. I fleire lokalmiljø er buplikta årsak til krangel, mobbing og andre utrivelege forhold, som i betydeleg grad også er blitt belasta rettsvesenet.

EF-domstolen har behandla to saker om buplikt. Det gjeld ein landbrukseigedom i Austerrike og éin i Danmark. I begge tilfella tapte dei lokale myndigheitene. Den personlege buplikta var i strid med EUs lovar og reglar. Noreg er som kjent medlem av EØS, i alle fall førebels, og på dette området gjeld EUs lovar for oss.

Det er også blitt reist tvil om reglane i den norske konsesjonsloven og odelsloven om buplikt er i strid med artikkel 13 og/eller artikkel 17 i FNs menneskerettserklæring. I punkt 37 i den nemnde danske dommen heiter det at buplikta strir mot artikkel 13, punkt 1 i menneskerettserklæringa. I praksis betyr dette at reglar om personleg buplikt er usemjande med desse fundamentale rettsprinsippa.

Artikkel 13, punkt 1 lyder:

«Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»

Dommen i EU-domstolen av 25. januar 2007, punkt 37 slår altså fast at den personlege buplikta strir mot dette punktet i menneskerettserklæringa. Dette vil såleis gjelde tilsvarande for dei norske reglane om personleg buplikt etter odelsloven og hovudregelen i konsesjonsloven § 5.

Når det gjeld den upersonlege buplikta etter konsesjonsloven § 7, er det ikkje rettsleg avklart om ho vil bli ramma av artikkel 17 i mennesrettserklæringa, men dessverre er det også her stor usikkerheit, og også stor risiko, for at også ho strir mot desse fundamentale rettsprinsippa.

Artikkel 17 lyder:

«1. Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre.

2. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.»

No er det heldigvis slik at dei fleste, både enkeltpersonar, bedrifter og statar, dersom dei er i tvil om ein praksis er lovleg eller ikkje, endrar praksisen umiddelbart. Det meiner Framstegspartiet at Noreg også burde ha gjort i denne saka – altså fjerna buplikta umiddelbart.

I tillegg til at buplikta er juridisk uhyre tvilsam, er det lite som tyder på at ho har nokon god effekt i det heile. At buplikta ikkje verkar, kjem særleg av to forhold: I kommunar med buplikt er det ein betydeleg gevinst å hente for eigarar ved å endre statusen på bustaden frå heilårsbustad til fritidsbustad. I kommunar med buplikt var det fleire heilårsbustader som endra status til fritidsbustad, enn i kommunar utan buplikt. Den andre årsaka er den såkalla slektskapsparagrafen i konsesjonsloven, som fritek eigedommen for buplikt når han blir overdregen til barn og andre nære slektningar. Dei i familien som tek over ein heilårsbustad, slepp buplikt så lenge dei er eigarar.

Heilårsbustaden blir fritidsbustad for familien, men blir eigedommen seld ut av familien, er det buplikt på eigedommen. Buplikta senkar salsverdien, og det kostar mindre for familien å nytte bustaden som fritidsbustad. Med slektskapsparagrafen får ein derfor den motsette verknaden av det som er hensikten med buplikta. Det blir billigare å ha ein fritidsbustad i kommunar med buplikt enn i kommunar utan buplikt.

Alt tyder altså på at vi eigentleg er ute på ville vegar med den bupliktregelen vi har i Noreg. Han er i beste fall svært juridisk tvilsam, og det er også vanskeleg å sjå at han fører noko som helst godt med seg, eller at han fungerer etter hensikten i det heile.

Det leier til det spørsmålet som eg innleidde med, at Framstegspartiet ønskjer ei avklaring på kva statsråden ønskjer å gjere. Er statsråden oppteken av FNs menneskerettserklæring, og vil ein gjere grep som sikrar at både artikkel 17 og artikkel 13 blir oppfylte, og kan ein også med sikkerheit seie at det er med klar margin at norske reglar ikkje strir mot FNs menneskerettserklæring?

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:07:11]: Interpellasjonen ble rettet til justisministeren. Boplikt hører imidlertid under mitt arbeidsområde, og vi har derfor kommet fram til at jeg møter til denne debatten.

For meg ser det ut som om interpellanten bygger sin henvendelse på en vurdering om at dagens regler om boplikt på landbrukseiendom først og fremst krenker menneskerettigheter – rettigheter som gir enhver rett til å bevege seg fritt og vern mot å bli fratatt eiendom. Jeg deler ikke interpellantens syn på dette. Ideen om individets frihet og klassiske rettigheter er nedfelt i FNs verdenserklæring, og de er selvsagt sentrale i en rettsstat som vår. Rettigheter knyttet til dette er bl.a. fastsatt i Grunnloven og i menneskerettighetsloven som ble vedtatt i 1999. Bestemmelsene som interpellanten nevner, er inntatt i protokoller tilknyttet menneskerettighetsloven, og dette gjør dem gjeldende i Norge. Ideene er også for øvrig godt forankret i det lovverket som er vedtatt her i Stortinget.

Menneskerettighetene innebærer likevel ikke at alle kan følge sine egne lyster. Hensynet til andre mennesker og hensynet til fellesskapets beste gjør det nødvendig å sette grenser for friheten. Lovgivningen er bestandig et redskap for å sette tydelige grenser mellom de samfunnsinteressene som er aktuelle, og de privatinteressene som den enkelte måtte ha. Reglene viser alle og enhver at det dreier seg om frihet under ansvar. Det er statens oppgave å sørge for at den enkelte har det vernet og den tryggheten enhver har rett til innenfor rettsstatens rammer. Det er utallige eksempler på slike avveininger i lovgivningen. Jeg vil nevne noen få: Vi har røykeforbud, ikke av hensyn til den som røyker, men først og fremst av hensyn til omgivelsene. Vi har et reklameforbud mot tobakk og alkohol, og det er satt opp av hensyn til brukerne. For å sikre trygge arbeidsvilkår stilles det krav om tiltak av hensyn til arbeidsmiljøet. Til slutt: Bare de som har gyldig førerkort, får lov til å kjøre bil.

Den som overtar en landbrukseiendom og er i nær slekt med selger, eller har odelsrett til eiendommen, er unntatt fra plikten til å søke konsesjon. Unntaket er betinget av at den nye eieren bosetter seg på eiendommen og bor der i fem år. Dette er boplikten. Formålet med reglene er å ivareta hensynet til bosetting, en helhetlig ressursforvaltning og hensynet til kulturlandskapet.

Reglene om boplikt er på samme måte som eksemplene jeg har nevnt, begrunnet i viktige samfunnshensyn som altså veier tyngre enn den enkelte eiers rett til å gjøre som han eller hun selv lyster. Det følger av retten til å eie eiendom i menneskerettighetskonvensjonen, protokoll 1 artikkel 1, som Norge har sluttet seg til, at samfunnshensyn også etter menneskerettighetene kan begrunne inngrep i eiendomsretten.

Jeg må få understreke at boplikten hindrer heller ikke eieren eller andre å bevege seg fritt i landet, slik denne rettigheten er beskrevet i menneskerettighetskonvensjonen, protokoll 4 artikkel 2 nr. 1. Bestemmelsen bygger på at bevegelsesfriheten kan begrenses gjennom lovgivning dersom dette tjener samfunnsinteresser.

Jeg vil videre tilføye at boplikt, som også representanten nevnte, ikke er et særnorsk fenomen. Danmark og Østerrike er eksempler på land i Europa som har regler om boplikt ved kjøp av landbrukseiendom. Det er også verdt å merke seg at da den danske landbrukslovgivningen ble betydelig endret i 2010, valgte den borgerlige regjeringen å beholde reglene om boplikt for de ti første årene etter kjøpet. Den varige boplikten i Danmark ble imidlertid opphevet.

Jeg er også oppmerksom på at Høyesterett tirsdag i neste uke vil behandle en sak om boplikt og menneskerettigheter. Saken gjelder et vedtak om å nekte konsesjon fordi boplikten var misligholdt i mange år og eiendommen var i bruk som feriested. Temaet i saken er ikke primært spørsmålet om det er adgang til å ha regler om boplikt, men hvorvidt menneskerettighetene gjør seg gjeldende på en slik måte i den konkrete saken, at Høyesterett finner grunnlag for å kjenne vedtaket ugyldig.

Gjeldende regler om boplikt ble vedtatt av et bredt flertall i Stortinget senest i juni 2009. I proposisjonen som lå til grunn for lovvedtaket, ble forholdet til menneskerettighetene vurdert. Stortinget ble følgelig orientert om spørsmålet i forkant. Stortingets behandling viser at både flertallet og mindretallet mente at bosetting, helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskap er viktige samfunnshensyn. Representantene var imidlertid til dels sterkt uenige om boplikt er egnet til å ivareta disse hensynene, og om hensynene var så viktige at de kan begrunne dagens regler. Denne politiske uenigheten eksisterer fortsatt, men uenigheten har ikke noe med menneskerettigheter å gjøre. For meg handler dette om å ivareta individets frihet under ansvar og å sikre viktige felleskapsinteresser.

Samfunnshensyn er viktig når det skal tas stilling til hvordan eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes. Dette er hensyn en ikke kan forvente at eierne tar selv. Eiendomslovgivningen, herunder boplikten, gjør det mulig å foreta avveininger der både eierens interesser og samfunnshensyn har en sentral plass. Jeg mener lovverket vi har i dag ivaretar denne balansegangen på en god måte. Reglene bygger ikke på lettvinte løsninger hvor hensynet til fellesskapet er fraværende. De kan imidlertid etter min mening, sammen med en bevisst bruk av reglene i kommunene og aktiv lokal bygdelivsmeglerinnsats, bidra til at tomme gårdsbruk igjen blir bebodd. Etter min mening er reglene således egnet til å ivareta de samfunnshensynene som begrunner boplikten.

Cirka 80 pst. av bolighusene på norske gårdsbruk brukes i dag til bolig. Dette innebærer at ca. en femtedel av bolighusene på norske gårdsbruk ikke brukes til bolig. Noen står tomme, andre hus brukes som hytter eller fritidsboliger. Diskusjonen om hvordan de tomme gårdsbrukene i Norge bør tas i bruk, er en viktig debatt. Det handler imidlertid om mer enn grunneiers disposisjonsrett, nemlig om hvordan en skal opprettholde og skape levende bygder. Det har betydning for utviklingen både i byene og på landet, og arbeidet med å få dette til forutsetter kontinuerlig innsats fra ulike aktører.

Undersøkelser viser at nær 400 000 personer kan tenke seg å kjøpe et småbruk. Mange vil kjøpe en gård for å bo der, mens andre vil bruke den som hytte eller fritidsbolig. Det politiske målet må være å legge til rette for at ressursene de tomme boligene representerer, blir utnyttet for å sikre bosetting i sårbare lokalsamfunn. For de ressurssterke landbrukseiendommene må det dessuten være bred aksept for at eieren må underlegges visse reguleringer og plikter. Slike eiendommer, som ofte har rett til offentlige overføringer, som er avhengig av drift, må forvaltes på en slik måte at det ytes noe tilbake til lokalsamfunnet i form av matproduksjon, i form av næringsutvikling, kulturlandskap, bosetting og levende bygder.

For meg handler dette om flere ting: Hvis eieren selv ikke bruker gården til bolig eller næring, bør vi stimulere til å få gården eller boligen på salg. I tillegg må de som ønsker å bo i boligen, få reell mulighet til å kjøpe. De må ikke konkurrere på pris med eiere som vil bruke eiendommen til rene fritidsformål. Skal bosettingen sikres på sikt, må det dessuten finnes eller skapes arbeidsplasser for dem som skal bo i husene.

Reglene om boplikt påvirker hvem som får overta landbrukseiendom, og dermed hvordan eiendommene vil bli brukt. Reglene har dermed en direkte betydning for å oppnå de målene jeg her har skissert. I tettstednære områder har hensynet til å opprettholde eller styrke bosettingen mindre vekt som begrunnelse for regler om boplikt på landbrukseiendommer fordi fraflyttingen ikke er et problem i slike områder. Hensyn knyttet til en helhetlig ressursforvaltning og til kulturlandskapet taler imidlertid for boplikt også i slike områder.

Reglene er forholdsmessige. Eiere av landbrukseiendom forvalter viktige samfunnsverdier. Det står eierne fritt om de ønsker å bruke eiendommen som bolig eller til å selge den til andre som vil bruke den slik. Lovgivningen åpner dessuten for at det i en konsesjonsbehandling kan foretas en konkret avveining av en rekke forhold. Momenter som eiendommens størrelse, avkastningsevne, husforhold, tilknytning til eiendommen og søkers livssituasjon kan trekkes inn og begrunne et unntak fra boplikt i det konkrete tilfellet.

Samlet sett mener jeg at lovene, med de endringer som ble vedtatt i 2009, gir et godt utgangspunkt for den politikken jeg har skissert i dag. Jeg oppfatter også at jeg har mange med meg i det.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:16:36]: No kom det vel ikkje veldig mykje overraskande frå statsråden. Det var litt skuffande. Eg hadde håpa at ein hadde teke tak i denne problemstillinga med litt større alvor og litt større frimod enn det som blir gjort frå Lars Peder Brekk.

Eg føler at ein repeterer gamle fraser frå tidlegare, der ein viser til viktige samfunnsomsyn. Ein bruker ikkje noko tid på å vise til og diskutere at desse viktige samfunnsomsyna med distriktsbusetjing og slikt ikkje blir noko betre av at ein har buplikt. Tvert imot har ein klare indikasjonar på at det medfører at ein har fleire hus som ikkje er heilårsbustader på grunn av buplikta.

Statsråden var heller ikkje inne på den nemnde danske dommen, som ganske klart seier at buplikta strir mot menneskerettserklæringa artikkel 13 punkt 1. Artikkel 13 punkt 1 las eg opp i stad, men eg tenkte eg kunne gjere det ein gong til. Der står det nemleg:

«Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.»

Det er vanskeleg å sjå at denne artikkelen her samsvarer med buplikt. Det har ein dansk domstol slått fast, at dette samsvarer ikkje med buplikt. Då synest eg at det bør ein ta litt meir på alvor. No er det slik at om ein er i tvil om noko strir mot allmenne rettsprinsipp, bør ein endre praksis. Her gjer ein ikkje det, og ein viser heller ingen vilje til å endre praksis. Ein viser til at dette kjem opp for rettssystemet – det kjem opp for Høgsterett ganske fort. Det er heilt riktig. Det kjem til å belaste rettssystemet i lang tid framover. Det er ikkje god utnytting av samfunnets ressursar. Ein har altså eit så tvilsamt lovverk at det skaper krangel og mykje administrasjon, og det skaper mykje ekstraarbeid for rettssystemet. Rettssystemet har nok å ta seg av om ein ikkje skal få nye saker framover som skal behandle buplikta. Det hadde eg eigentleg håpa at også statsråden og regjeringa hadde innsett.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:19:46]: Det er nok riktig som det også framkommer av representanten Hagesæters innlegg nå, at det er en helt ulik inngang til diskusjonen som vi to har når det gjelder denne saken.

Jeg har lyst til å understreke at når vi har bopliktsbestemmelser i Norge, som er en gammel ordning, har vi det ut fra at vi skal ivareta samfunnsinteresser. Jeg prøvde i mitt forrige innlegg å gå gjennom balansegangen mellom å ivareta individets frihet, den enkeltes ønsker og det å ivareta viktige samfunnsinteresser, som jeg og regjeringen mener må veie tungt.

Målet om å sikre næringsinntekt, om bosetting, om levende bygder er viktige samfunnsinteresser. Jeg håper selvsagt at det også er samfunnsinteresser som Fremskrittspartiet støtter opp under. Likevel vet vi, med bakgrunn i denne diskusjonen, at det er forskjeller i holdninger når det gjelder hvordan målene skal gjennomføres.

På 1800-tallet var det liberalistiske statsidealet framherskende. Vi hadde den såkalte nattvekterstaten. Holdningen var at statens oppgaver var å opprettholde lov og orden og sørge for ytre sikkerhet – og kun det. Jeg oppfatter nærmest at det er slike holdninger Fremskrittspartiet nå gjør seg til talsmann for, og det er en styringsfilosofi som jeg ikke ønsker å stå for.

Etter min mening er det nødvendig av hensyn til sårbare lokalsamfunn at det aktivt legges til rette for utvikling der tomme bolighus på gårdsbruk kan tas i bruk til boligformål. Eksisterende bygningsmasse har utnyttelsesmuligheter som bolig og grunnlag for næringsutvikling i tilknytning til eiendommer. Bare der hvor det ikke lar seg gjøre, bør praktiseringen av lovgivningen åpne for at husene tas i bruk som fritidsformål. Det er jo det som blir resultatet av Fremskrittspartiets politikk, dersom den får gjennomslag. Så her er det slik at det er to ideologiske ståsteder som møtes. De ideologiske ståstedene er tradisjonelle og gamle, og det er en diskusjon jeg har ført mange ganger. Uansett er det slik, som jeg oppfatter det i alle fall, at vi er nødt til å balansere de individuelle hensyn mot de samfunnshensyn som jeg her har gjort. Vi har valgt å opprettholde boplikten, slik som også et flertall i Stortinget støttet opp om senest i 2009 under behandlingen av lovgivningen, som da var oppe til diskusjon.

Arne L. Haugen (A) [14:22:41]: Det er ikke sikkert Stortinget er så interessert i å ta del i mine erfaringer, men jeg er altså en av dem som har overtatt en landbrukseiendom uten konsesjon – på grunn av at jeg var odelsberettiget – men med boplikt. Jeg har følt meg som en av de privilegerte i landet som fikk en slik mulighet. Det har aldri falt meg inn at dette med boplikten skulle forringe eller legge noen begrensninger på min livsutfoldelse, eller på noen måte være negativt. Du overtar vanligvis en eiendom for å drive den, ikke bruke den som spekulasjonsobjekt. Jeg har derfor ikke for min del vurdert boplikten opp mot artiklene 13 og 17 i FNs menneskerettighetserklæring. Det har vært helt på siden av det som har vært relevant i forhold til min opplevelse.

I juni 2009 drøftet jo Stortinget lovverket for landbruket, bl.a. boplikten, og en kan vel si at lovverket ble modernisert. Jeg synes statsråden her i stad ga en god redegjørelse for de vurderinger som da ble gjort, også opp mot internasjonale bestemmelser og forpliktelser for Norge.

Det er en kjent sak at det er uenighet om dette spørsmålet her i salen. Mens Fremskrittspartiet nok oppfatter landbrukslovgivningen som byråkratisk plunder som svekker den private eiendomsretten, mener jeg og mitt parti at landbrukslovgivningen er et verktøy for å sikre matvareproduksjon og aktivitet på gårdsbrukene. Vi må føre en politikk som sikrer drift av dyrket jord, og som gjør det både ønskelig og mulig. Men det var interessant i dag da næringskomiteen avga innstilling til Dokument 8:24 S for 2010–1011. Jeg merket meg at Høyre og Fremskrittspartiet skrev seg sammen i en merknad vedrørende boplikten som en mulig krenkelse av enkeltmenneskets rettigheter og retten til å bevege seg fritt i landet. Jeg synes jo det er et interessant politisk poeng å ta med seg.

Arbeiderpartiet mener at bestemmelsene i dette lovverket er viktige rammer for hva den enkelte kan gjøre med eiendommen sin, samtidig som det har betydning for gjennomføringen av den landbrukspolitikken som det hittil har vært et bredt flertall for her i salen. Jeg er også opptatt av den private eiendomsretten og disposisjonsretten over den, men samtidig er jeg opptatt av at jorda skal holdes i hevd og drives så godt som mulig.

Ved å eie landbrukseiendom påtar man seg også et ansvar overfor fellesskapet når det gjelder å forvalte og opprettholde jordas produksjonsegenskaper for framtiden. Matvareprodusenter har en rekke overføringsordninger gjennom jordbruksavtalesystemet, og da må det også kunne stilles krav om at jorda skal holdes i hevd og brukes på en god måte. Det må tas hensyn til framtidens matvaresituasjon når det skal tas stilling til hvordan eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes.

Som jeg var innom tidligere, vedtok Stortinget i 2009 endringer i odelslov, jordlov og konsesjonslov, og det ble gjort endringer i boplikten. Det er nå bare eiendommer som har bebyggelse som er eller har vært brukt til boligformål, som omfattes av boplikten. Arealgrensen for boplikt og odelsrett ble da hevet, slik at færre eiendommer omfattes av ordningen, og reglene om boplikt ble forenklet.

I Arbeiderpartiet er vi også opptatt av å legge til rette for nye som vil inn i landbruk, folk som vil satse på en framtid i landbruket, holde jorda i hevd og videreføre landbruksproduksjonen, gjerne unge folk, som ofte har lav kjøpekraft. Dersom vi skulle ha et frislipp på pris og fjerning av boplikten, slik Fremskrittspartiet ønsker, ville det føre til at kjøpesterke folk skaffer seg et gårdsbruk som fritidsbolig.

Vi må også i framtiden legge til rette for å kombinere eierinteresser med samfunnshensynet og balansere grunneieres disposisjonsrett med hensynet til å opprettholde levende bygder og et aktivt landbruk over hele landet. Det blir, som statsråden nå har gitt uttrykk for, viktige elementer som må drøftes i forbindelse med den stortingsmeldingen som kommer hit til Stortinget til våren.

Per Roar Bredvold (FrP) [14:28:05]: Interpellanten Hagesæter er med denne interpellasjonen inne på et område som svært mange i Norge på en eller annen måte blir berørt av i sitt liv. I mange tilfeller kan en boplikt få kjempestore konsekvenser og totalt forandre på det livsløpet den enkelte eller familien har staket ut. Enten må man flytte dit boplikten er, eller selge det man allerede har, eller så må man selge bopliktobjektet. Dermed må man kvitte seg med noe som kanskje flere generasjoner i slekten har bygget opp – dette bare for at man der og da ikke klarer å oppfylle noe som man i et demokrati skulle tro var ikke-eksisterende.

Tidligere, og i andre regimer, har vi hørt om tvangsbosetting til steder der ingen ville bo, eller som staten eller landet ønsket at det skulle bo folk på grunn av produksjon eller det taktiske ved å ha bosetting der. Men i dagens Norge burde dette ikke være nødvendig.

Norsk senter for bygdeforskning har utført flere undersøkelser om boplikten. I en undersøkelse fra november 2008 spurte man om konsesjonsplikt på boligeiendom i fritidskommuner sikrer helårsbosetting. I kjølvannet av rapporten uttalte rapportforfatter og forsker Magnar Forbord til Aftenposten 8. november 2008 følgende:

«Boplikten har som sitt eneste formål å sikre helårsbosetting på boligeiendommer. Vi finner ingen effekter av boplikten i vår undersøkelse, så myndigheten bør bli mer nyansert i sitt syn på boplikten.»

Fremskrittspartiet er ikke i tvil om at boplikten er et kraftig inngrep i den private eiendomsrett. Gjennom konsesjonsloven kan myndighetene kreve at enkelte eiendommer skal være bebodde. Det finnes to typer, så vidt jeg vet. Det er boplikt for landbrukseiendommer, herunder også for skogeiendommer, og en type boplikt som den enkelte kommune kan vedta. Boplikten følger av lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. av 2003.

Det har aldri vært så mange tomme gårdsbruk, dvs. gårdsbruk det ikke bor noen på, som nå. Dette må være et tegn på at boplikten heller har en negativ enn en positiv virkning på å fylle opp. Samtidig kan nevnes at i løpet av de siste fire år det har blitt telt, har det blitt 4 419 færre gårdsbruk. Det er også blitt 141 000 mål mindre produktivt areal.

Det som også er viktig i denne debatten, er at mens det står så mange gårdsbruk tomme, mye på grunn av boplikten, er det rundt regnet 400 000 som ønsker å kjøpe. Ofte blir også kjøper og selger enige om pris, men myndighetene godkjenner ikke denne.

Slik boplikten praktiseres, hindrer den en framtidsrettet utvikling av jord- og skogbruk i Norge. Situasjonen i landbruket er at mange eiendommer har passive eiere i form av familiesameier og uskiftede dødsbo, fordi jordloven og konsesjonsloven forhindrer en smidig og næringsorientert omsetning.

Det er nok heller ingen tvil om at boplikten også fører til at det investeres mindre i bygninger og i kulturlandskapet enn det ville blitt gjort uten boplikt og prisgodkjennelse. Hvorfor skal man bruke mange tusen kroner på å pusse opp uten å få noe igjen for det når man eventuelt skal selge en eller annen gang? Dette forplanter seg selvfølgelig, og på sikt vil en eiendom som var i bra stand og interessant for mange, bli det motsatte. Hensynet til den såkalte boplikten gjør at en får en motsatt effekt.

Som oppsummering kan man si følgende, spesielt om den del av boplikten som berører jord- og skogbrukseiendommer: Boplikt og nedsatte eiendomspriser fører til at det blir flere passive eiere som beholder gårdsbrukene så lenge de kan. Dødsboene beholder eiendommene. Jordbruksarealene leies bort. Bygningene blir dårlig vedlikeholdt, og det investeres mindre både i våningshus og i driftsbygninger. Med dårlig vedlikehold blir flere våningshus ubebodde. All hogstmoden skog blir som regel avvirket før en skogseiendom blir solgt. Bo- og driveplikt reduserer eiendommenes omsetningsverdi både som bosted og som driftsenhet. Offentlige reguleringer skremmer mange unge som er dyktige og kreative. De velger andre yrker hvor det er mindre regulering og byråkrati – og den såkalte boplikten.

Bare en liten del av alt dette skulle tilsi at boplikten skulle fjernes raskest mulig.

Michael Tetzschner (H) [14:32:56]: Jeg lyttet til statsrådens analogi til røkeloven med en viss interesse. Det er tydelig at man må søke utenfor bopliktens naturlige nedslagsområde for å finne argumenter for den. Det var jo også dette analogien gikk ut på – at det ikke er av hensyn til den røkende, men av hensyn til omgivelsene. Da vil jeg si at hvis det er med slike analogiske føringer man nærmer seg eiendomsretten, nemlig at den er til skade for den som er hovedpersonen og utøver den, er det klart at da vil man i en avveiningssituasjon fort komme til at omgivelsenes interesser veier tyngre enn eiendomsretten hos den som da eier en ting.

Jeg tror vi må inn på en diskusjon om boplikten forfølger og treffer sitt mål. Det er nemlig også slik at når man går inn på et område med lovregulering, er det altså ikke hensiktene man skal bedømmes etter, det er hvordan denne lovgivningen faktisk virker. Og vi har nå en god del erfaring, vi har hatt en del år på å vurdere virkningene. En lovs kvalitet ligger i virkningene, ikke i hvilke feststemte ordelag den er brakt igjennom i denne forsamling. Og da må man jo se på om det er positive virkninger som er så store at de kan forsvare et så betydelig inngrep i den alminnelige eiendomsrett som boplikten representerer.

Jeg vil i likhet med Per Roar Bredvold oppholde meg litt ved at ledende forskningsmiljøer egentlig har skrevet nekrologen over hvor vellykket dette er som tiltak. Forsker Oddveig Storstad i Norsk senter for bygdeforskning uttalte i Nationen:

«Ein kan nok seie at dagens regelverk fungerer dårleg dersom målet er å stoppe fråflyttinga.»

For øvrig kan jeg vise til representanten Bredvolds gjengivelse av forsker Magnar Forbords innspill, som går ut på det samme. Det var et sitat, tror jeg, fra Aftenposten 8. november 2008.

Så har vi Normann Aanesland – han er professor i landbruksøkonomi ved Universitetet for miljø og biovitenskap – som sier:

«Boplikt og nedsatte eiendomspriser fører til at det blir flere passive eiere som beholder gårdsbrukene (…). Dødsboene beholder eiendommene. (…) Bygningene blir dårlig vedlikeholdt, og det investeres mindre både i våningshus og i driftsbygninger.»

Det er også et annet forhold som påvirker den eier som sitter der og er lojal mot politikernes ønske om at han ikke flytter på seg. Det er nemlig slik at hvis man går i banken og må stille sikkerhet, er det naturlig å stille eiendommen som sikkerhet – det vet jo de fleste. Det er bare det at hvis det er konsesjonsbelagt, og det er knyttet boplikt til det, er selvfølgelig den krets av mennesker som man kan realisere pant overfor, meget begrenset. Dette vil altså trykke prisene nedover, det trykker verdiene nedover for eierne, selv når de bor i ro. Deres mulighet til å reise lån på den eiendommen, ikke for å flytte, men for å modernisere, vedlikeholde og utvide, blir effektivt sperret ute, hvis man da ikke selv har betydelige midler å skyte inn. Det er faktisk ved å ta opp lån de fleste av oss gjør forbedringer i vår egen bolig. Så dette presser også realkreditten og er med på å utarme, tørke ut, kreditten som disse områdene meget vel kunne trenge. Da hadde man også hatt penger til å skape arbeidsplasser: stillaser, arbeid som skal utføres. Det hadde selvfølgelig også kommet det lokale næringslivet til gode.

Jeg må avslutte med å spørre om det virkelig er slik at statsråden ikke er interessert i forskning som konkluderer med at boplikt ikke virker. Og hvis jeg skulle ta feil i dette, er det da slik at statsråden kunne tenke seg å sette seg inn i den relevante forskningen, kanskje bestille forskning på området, og senere hen, hvis man da fikk forskningsresultater som var så overbevisende at selv en statsråd ble overbevist, være i stand til å innrette politikken sin etter dette? Dette området er modent for revisjon.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [14:38:10]: Boplikt handler om hvordan markedet for landbrukseiendommer skal reguleres, og hvorvidt vi skal ha levende bygder her i landet. Det kan det selvfølgelig være ulike meninger om, men det er ingen som tvinger noen til å bli boende på en landbrukseiendom.

Begrunnelsen for reglene om boplikt er knyttet til bosettingshensynet og hensynet til en helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Vi ønsker at det skal bo folk rundt om på gårdene her i landet, og at jorda skal dyrkes. Dette er viktige samfunnshensyn.

Stortinget behandlet reglene om boplikt senest i fjor. Flertallet la til grunn at det er viktig at bosettingshensynet ivaretas på en best mulig måte. Dette innebærer at arealressursene disponeres lokalt og nyttes og utvikles til lokalsamfunnets beste.

I lovendringen ble det lempet på reglene slik at boplikten bare skal gjelde for landbrukseiendommer med mer enn 25 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord, eller 500 dekar produktiv skog. En annen lemping var at plikten bare skal gjelde for eiendommer som er bebygd, og enten er eller har vært benyttet til helårsbolig.

Kristelig Folkeparti er på lik linje med andre bekymret over fraflytting fra gårdsbruk. Det er riktignok stor variasjon mellom de ulike landsdelene. Relativt mange er bosatt på gårder i sentrale jordbrukskommuner i Mjøsområdet, rundt Oslofjorden, på Jæren og i Trøndelag, mens det er svært mange landbrukseiendommer uten fast bosetting i Nord-Norge og i mindre sentrale jordbrukskommuner.

Bo- og driveplikten hindrer at det åpner seg et marked for at landbrukseiendommer blir store fritidseiendommer for kapitalsterke investorer som bare blir boende i korte perioder i ferier og lignende. Det er ikke dette Kristelig Folkeparti oppfatter som en framtidsrettet landbrukspolitikk med levende bygder.

En undersøkelse fra 2008 slår fast at boplikt gir mer stabil bosetting. Ni av ti søker aldri om fritak fra boplikten, og blant disse er det over 90 pst. sjanse for at de bor på gården i over 40 år etter innflytting. Har gårdbrukeren søkt om fritak, er sjansen mye større for at gården blir fraflyttet etter at fritaksperioden er over.

Dette kan tyde på at boplikten gjør at bøndene tenker nøye gjennom situasjonen før de overtar og tar et langsiktig valg. Som forskeren bak rapporten sier:

«Dei kunne gitt blaffen og flytta etter den pålagde femårsperioden, men det gjer dei ikkje.»

Kristelig Folkeparti mener at lovbestemt bo- og driveplikt er et viktig virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Landbrukseiendommene utgjør ryggraden i mange bygdesamfunn og er utgangspunktet for lokal verdiskaping og lokal vekst. Landbrukseiendommer som er drivverdige, bør prissettes nettopp ut fra at de er drivverdige, og de bør være i aktiv drift. Det er ikke tvil om at boplikt faktisk virker prisdempende. Hadde ikke det vært tilfellet, hadde det heller ikke vært politisk støy om denne saken.

Samtidig er det uheldig at praksis varierer fra kommune til kommune. Skal bopliktordningen ha en framtid, og det bør den, må ordningen praktiseres rimelig likt, og den må praktiseres med fornuft. Her har landbruksministeren en utfordring, ved å sørge for at boplikten bidrar til å opprettholde bosettingen og skape liv, trivsel og aktivitet rundt om i hele landet.

Et annet viktig tiltak for å sikre bosetting på gårdene i distriktene, er å føre en landbrukspolitikk som gir bøndene gode og forutsigbare rammevilkår. Her er inntektsutviklingen til bøndene helt sentral.

Fjerning av boplikt eller andre tiltak som vil gjøre landbruksvirksomhet og -bosetting mer usikker, er det siste norske bygder trenger akkurat nå. Kristelig Folkeparti vil gjøre sitt for at landbruket får så gode og forutsigbare rammevilkår som mulig, og for at landbrukspolitikken er mest mulig i tråd med de signalene vi får fra landbrukets organisasjoner og fra folk på bygdene.

Borghild Tenden (V) [14:43:19]: Det er et interessant perspektiv interpellanten bringer inn i debatten om boplikt, for det er ingen tvil om at boplikt er et virkemiddel som det avgjort kan settets prinsipielle spørsmålstegn ved. Ikke minst gjelder det den statlige personlige boplikten som gjelder for landbrukseiendommer.

Denne type boplikt bør etter Venstres syn avvikles. Venstre vil heller ha en mer aktiv bosettingspolitikk for de landbrukseiendommene som i all hovedsak er et sted å bo. Det bør først og fremst være lyst og engasjement til å drive gårdsbruk som er drivende for om en ønsker å overta en landbrukseiendom, ikke boplikt og arv.

For meg og Venstre er det åpenbart at fremtidens landbruk er avhengig av menneskene som får lov til å bo på og rundt gården. Derfor er det så viktig å være åpen og fleksibel, for å finne løsninger som gjør at de tiltaksomme, kreative og initiativrike får anledning til å bosette seg og utvikle gårdsbruket ut fra de mulighetene de ser. Dette gjøres ikke gjennom innstramminger i regelverk, ved å nekte folk å bygge kårhus der det ikke er husdyrhold, eller å pålegge boplikt på utmarkseiendommer. Dette er gammeldags landbrukspolitikk og bygdepolitikk, som snarere fører til avfolkning enn befolkning.

Dessverre ser en gjennom ulike skriv fra departementet at den bolysten, den kreativiteten og de moderne og fremtidsrettede menneskene som den forrige regjeringens politikk lot slippe til, nå ikke bare blir stoppet, men også reversert. Dette skaper frustrasjon både blant utøvere og lokalpolitikere som blir overkjørt av byråkratene på fylkesplan med forskrifter og retningslinjer fra departementene som grunnlag. Det det norske landbruket trenger, er armslag og bolyst, ikke detaljregulering og overstyring. Da finner de beste folkene seg andre ting å gjøre.

Det fremheves stadig fra tilhengere av boplikt at dette er et effektivt og treffsikkert virkemiddel for å sikre bosetting. Problemet er bare at det ikke finnes et eneste forskningsprosjekt som dokumenterer at boplikten har noen positiv virkning for å styrke bosettingen. Det gjelder både for den personlige boplikten i landbruket og for boplikten for helårsboliger.

Flere her har vært inne på diverse forskningsmiljøer. Jeg vil trekke fram Bygdeforskning i Trondheim, som ved nyere data har sett på virkningen av boplikt for helårsboliger og kommet til det samme resultatet: Det har liten eller ingen effekt. Bygdeforskning har heller ikke data hvor de har støtte for en hypotese om at boplikten i landbruket fører til mer bosetting eller en mer aktiv landbrukspolitikk. Er dette noe statsråden lytter til?

Den naturlige konsekvensen av dette bør være at en ikke strammer inn på boplikten. Den politiske støtten for boplikten avtar, og boplikten vil med tiden forsvinne. Det er allerede ti kommuner i landet som har fjernet boplikten. Boplikt i landbruket og for helårsboliger har dessuten flere uheldige sidevirkninger – offentlig tvang, økonomisk tap og redusert velferd for enkeltpersoner og for hele familier.

Avslutningsvis: Det er på tide å virkelighetsorientere seg. Boplikten har ingen dokumentert positiv effekt, men kan ha en rekke negative effekter, både for den enkelte og for lokalsamfunnet. Derfor er det naturlig at boplikten avskaffes og heller erstattes av en målrettet politikk for bolyst.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:47:06]: Etter å ha hørt på enkelte innlegg i debatten, som mer har minnet om ren bonderomantikk – hvor fantastisk dette blir så lenge vi opprettholder boplikten, og at den løser alle problemer – tror jeg det er på tide å få brakt oss litt ned til virkeligheten og få satt beina godt plantet på jorda.

Min ærede kollega i næringskomiteen Arne L. Haugen fortalte om sin opplevelse knyttet til overtakelse av det gårdsbruket som han i dag selv besitter. Da skal jeg dele mine tanker – med det motsatte utfallet. Også min familie har et gårdsbruk, et gårdsbruk som man i sin tid bl.a. vurderte å selge videre, men som ville medført at man enten ikke fikk den prisen for det som man ville, eller – hvis det ikke kom noe bud – at nærmeste nabo da ville kunne overta jorda. Det gjorde at istedenfor å selge f.eks. til en person som kanskje hadde hatt lyst til å drive landbruk der, ble det i familiens eie som et feriested, et utleiested e.l., fordi det var som del av en arv, og boplikten dermed ikke trer inn i den sammenheng.

Jeg ønsker å stille spørsmål om hvor lenge regjeringen har tenkt å stikke hodet i sanden og håpe at problemstillingen med fraflytting fra bygdene bare går over av seg selv.

Representanten Haugen viste også til den innstillingen som vi avga i dag, knyttet til representantforslag i Dokument 8:24 S for 2010–2011. Jeg finner grunn til å lese fra det som står der. Nå har vi hatt to jurister her på den ene siden, mens Arne L. Haugen har hatt det motsatte synspunktet. Jeg leser fra innstillingen: «Disse medlemmer er av den formening at boplikten kan få den konsekvens at den kan føre til at enkeltmenneskets rettigheter, så som retten til å bevege seg fritt og velge tilholdssted», etc., blir krenket. Det kan være i strid med rettighetene i artiklene 13 og 17 i FNs menneskerettighetserklæring. Jeg tror det er viktig at vi har det friskt i minne når vi diskuterer disse tingene.

Hva skjer hvis en person som har kjøpt en eiendom i den tro at man kan drive denne videre, relativt raskt kommer til den konklusjon at denne faktisk ikke er drivverdig, at man ikke lenger har anledning til å drifte denne ut fra de forutsetningene som ligger til grunn, og at man rett og slett ikke har råd til å fortsette å bo her og må finne seg arbeid et annet sted? Da kan man risikere at man ikke lenger oppfyller kravene til boplikt, fordi man da faktisk ulovlig – i henhold til regelverket – flytter fra gården for å finne seg arbeid et annet sted. Da kan det offentlige komme inn og tvangsselge eiendommen, og til en langt lavere pris enn det vedkommende i sin tid betalte for den. Synes man det er en riktig og en fornuftig form for politikk?

Eller kanskje man nettopp ønsker å selge en landbrukseiendom. De som har opparbeidet denne gården, har brukt relativt mye penger på et skikkelig våningshus, og har lagt til rette for en rekke aktiviteter, ønsker å selge denne, og så kommer det en person inn og vil kjøpe, og man prøver å komme til enighet. Men så sier det offentlige at ja, du skal få lov til å selge, men vi mener at dette er 400 000 kr for mye, så vi mener at du skal selge til den prisen, og hvis du ikke selger til den prisen, får du heller ikke selge. Dette er også noe som vil medføre at vedkommende kanskje sier at ok, da kjøper vi likevel denne leiligheten inne i byen, vi selger ikke dette, det blir stående tomt, lysene forsvinner fra vinduene – slik man med jevne mellomrom i denne salen så bonderomantisk omtaler det – og så har man oppnådd det motsatte av det som man ønsket å oppnå.

Statsråden sa nettopp selv i sitt innlegg at han i så fall ville stimulere til salg av disse eiendommene. Men problemet er 1) at du ikke tør å investere i det du har, av redsel for at hvis du skal selge, kommer det offentlige inn og sier at du får ikke den prisen, eller 2) at mange faktisk ikke vil kjøpe denne, fordi det på sikt vil regulere retten din til å kunne flytte til et annet sted og dermed vil du tape en del av de investeringene du faktisk gjør.

Framtiden kommer til å vise oss at vi var på galt spor når det gjelder boplikten, og det viser også den fraflyttingen fra bygdene vi i dag ser.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:52:27]: Eg vil jo først få lov til å takke alle som har delteke i denne debatten. Eg meiner at dette er ein viktig debatt. Det har vore ei stor spennvidd i debatten, og eg synest at dei politiske skiljelinjene er komne veldig tydeleg fram. Spesielt synest eg det var interessant å sjå dei tydelege politiske skiljelinjene mellom Kristeleg Folkeparti og Venstre i denne saka, som har teke to vidt forskjellige standpunkt her.

No blir det heile tida vist til frå regjeringa at det er viktige samfunnsomsyn, utan at ein spesifiserer dette, og også problemstillingar i forhold til om desse viktige samfunnsomsyna er oppfylte.

Representanten Arne L. Haugen uttalte her, dersom eg oppfatta det riktig, at FNs menneskerettserklæring er irrelevant i denne saka. Det synest eg er sterke ord, dersom det er riktig slik eg har oppfatta det. Det hadde ikkje eg forventa frå ein representant frå det viktigaste og dominerande regjeringspartiet i Noreg.

Men dersom vi ser vekk frå det juridiske i dette og alt dette med at ein er på tynn is der, er det i alle fall eit faktum at buplikta ikkje har verka. Når det gjeld privatbustader i kommunar som har innført buplikt på heilårsbustader, står veldig mange tomme. Når det gjeld landbruk, blir det altså færre og færre gardsbruk, mindre og mindre dyrkbar jord, heile tida. Det skjer altså uavhengig av kven som sit med landbruksministeren. Det minkar heile tida. Det viser at buplikta ikkje verkar i forhold til dei viktige samfunnsomsyna som regjeringa og statsråden her ønskjer å vareta.

Dersom det ikkje verkar med desse reguleringane, er det i alle fall sånn oppi mitt hovud at då må vi kanskje vurdere å regulere mindre. Lat marknaden regulere dette, og sjå om det ikkje kan verke betre med at marknaden og det frie initiativ kjem inn. Men regjeringa seier altså at dersom ikkje reglane fungerer, dersom ikkje detaljstyringa i dag fungerer, må vi regulere meir, då må vi detaljstyre endå meir. Eg er heilt overtydd om at det ikkje vil føre fram. Eg hadde håpt og ønskt at statsråden hadde vist ein vilje til å sjå nærmare på og liberalisere dette. Det signalet har eg dessverre ikkje fått.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:55:46]: Også jeg vil takke for interpellasjonen og takke for debatten. Den understreker, som det også ble påpekt av representanten Hagesæter, at det er viktige ideologiske skillelinjer mellom partiene. Det har jo debatten fått fram.

Så vil jeg også understreke at det er viktig å følge sporet til representanten Tetzschner: Gir regelverket – lovgivningen – den virkning en ønsker. Da synes jeg jo at jeg må få lov til å si at denne debatten skiller ikke bestandig mellom snørr og bart når det gjelder boplikten. I denne debatten har man rotet sammen prisregulering, boplikt, driveplikt mv., som er ulike elementer i eiendomslovgivningen i landbruket.

Jeg har også lyst til å si at man i denne debatten om boplikt, hvis man holder seg til det, ikke skiller mellom den personlige boplikten som man har på landbrukseiendommer, og regelverket for boplikt i såkalte nullgrenseområder. For å ta det siste litt spesielt: Det er jo slik at nullgrenseområder avgjøres av de enkelte kommunestyrene, og det er jo først og fremst på sørlandskysten og i enkelte fjell- og fritidskommuner man har innført et slikt regelverk i hele eller deler av kommunen for på det viset å sikre helårsbosetting. Det er ikke slik, som det presenteres, at forskningsresultater fra Bygdeforskning er så entydige som det sies her. Det har vår gjennomgang av disse forskningsresultatene vist.

Det som er viktig, synes jeg, er at vi ser på resultatet, som alle sammen her har etterspurt. Det er slik, som representanten fra Kristelig Folkeparti sa, at ni av ti som overtar en landbrukseiendom, hvis vi snakker om det, søker ikke om fritak. 80 pst. av landbrukseiendommene er faktisk bosatt. Det er altså 20 pst. som ikke er bosatt, og det er ulike årsaker til at de ikke er bosatt. Vi jobber hele tiden med de virkemidlene som skal sørge for at flere av de eiendommene blir bosatt. Det synes jeg er en viktigere diskusjon enn det juridiske regelverket som man har oppe til diskusjon her.

Så har jeg også lyst til å understreke at det samfunnssynet som jeg står for, er at vi arver jorda fra forfedrene våre, og den må forvaltes for våre etterkommere. Den utviklingen vi søker, skal være bærekraftig og langsiktig, og da er det sånn at hensynet til naturgrunnlag, samfunnsutvikling og miljø må være overordnet kortsiktige eller private hensyn. Det er min inngang til diskusjonen.

Jeg vil bare understreke nødvendigheten av å se helheten i lovgivningen, helheten i landbrukspolitikken, eiendomslovgivning, nødvendige reguleringer – ikke for mange, men nødvendige reguleringer – tilskuddsordninger og ulike satsinger samlet. Landbrukspolitikken og eiendomspolitikken i landbruket skal sikre ressursgrunnlaget for landbruksproduksjonen. Det skal sikre rekruttering. Det er viktige elementer også i eiendomspolitikken, som vi ikke har vært inne på i dag.

Presidenten: Dermed er sak nr. 6 ferdigbehandlet.