Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte tirsdag den 8. februar 2011 kl. 10

Dato: 08.02.2011

Sak nr. 7 [14:58:59]

Interpellasjon fra representanten Elisabeth Aspaker til kunnskapsministeren:
«Norsk skole har betydelige utfordringer knyttet til å skaffe seg nok lærere. Mange lærere vil gå av med pensjon de neste ti årene, og andelen ufaglærte lærere har økt siden 2005. Et stort antall lærere har ikke godkjent utdanning for det trinnet de underviser på. Situasjonen for engelskfaget er ikke noe unntak. Ifølge SSB hadde i 2007 nærmere 70 pst. av småskolelærerne, over 50 pst. av lærerne på mellomtrinnet og mer enn 25 pst. av lærerne på ungdomstrinnet som underviste i engelsk, ingen studiepoeng i faget. Samtidig har vi nå en situasjon med utbredt arbeidsledighet blant lærere bl.a. i Irland. Lærerkompetanse er en viktig faktor for å sikre kvalitet i skolen. Faget engelsk og språkfag generelt burde være fag der det ligger til rette for å kunne rekruttere lærere utenfra.
Er statsråden enig i dette, og vil regjeringen ta initiativ for å kunne rekruttere lærere fra utlandet?»

Talarar

Elisabeth Aspaker (H) [15:00:31]: Tilgangen på lærere til norsk skole er avgjørende for å kunne utvikle skolen videre i pakt med de krav og forventninger som stilles til fremtidig arbeidskraft. Det 13-årige utdanningsløpet står nå foran et markert generasjonsskifte blant lærere, der mange av de mest erfarne lærerne de kommende årene vil takke av etter et langt yrkesliv i klasserommet.

I denne situasjonen er det viktig at myndighetene tenker langsiktig og utstyrer seg med et bredest mulig sett virkemidler for å sikre norsk skole et tilstrekkelig antall kvalifiserte og engasjerte lærere. Foruten store lærerkull som nærmer seg pensjonsalder, har skolen en annen betydelig utfordring knyttet til en høy andel ufaglærte lærere, dvs. lærere som mangler godkjent utdanning for det trinnet de underviser på. Det er heller ikke egnet til å berolige at andelen ufaglærte lærere har økt siden 2005. Situasjonen for engelskfaget er dessverre ikke noe unntak.

Det er grunn til å advare mot konsekvensene om ikke denne ufaglærttrenden snus, fordi vi vet at lærernes kvalifikasjoner er en avgjørende faktor for å kunne heve elevenes faglige prestasjoner.

Hva er så status for lærerkompetansen i engelskfaget? En grundig kartlegging av lærerkompetansen i 2007 viste at nærmere 70 pst. av småskolelærerne, over 50 pst. av lærerne på mellomtrinnet og mer enn 25 pst. av lærerne på ungdomstrinnet hadde null studiepoeng i faget. Dette er høye tall, og selv om det er igangsatt videreutdanningstiltak for lærere, står dette tilbudet ikke i forhold til det reelle behovet for kompetanseheving hos norske engelsklærere.

I motsetning til andre skolefag har engelskfaget den fordelen at det her er mulig å rekruttere fra et internasjonalt lærermarked. Om det ikke er ønskelig med engelsktalende engelsklærere fra første klasse, bør det være fullt mulig med engelsktimer på engelsk fra mellomtrinnet – og i alle fall på ungdomstrinnet og i videregående opplæring. Som lærer vil jeg si at det snarere er en fordel om hele timen kunne gå på engelsk.

Den finanskrisen vi her i landet så vidt fikk føling med, har i andre land medført store kutt i offentlig sektor. Resultatet er at mange offentlig ansatte har måttet gå fra jobbene sine. Dette er tilfellet bl.a. i Irland, der det nå er utbredt arbeidsledighet blant lærere. Det er i denne situasjonen Høyre vil oppfordre regjeringen til å tenke nytt om lærerrekruttering. På en rekke andre områder i samfunnet har det lenge vært vanlig med arbeidskraft også utenfra.

I skolen har det så langt vært høyst uvanlig å tilsette lærere fra andre land, men kanskje ikke overraskende er det Oslo kommune som har gjort det til en viss grad. I en Aftenposten-reportasje fra Oslo-skolen i september 2008 møtte vi et knippe lærere som hadde sine utdanninger fra Sveits, Spania, Pakistan, Nederland og England. I en multikulturell skole som den vi finner i Oslo, men også andre steder, oppleves utenlandske lærere som en viktig ressurs – og på mer enn én måte.

Lærere som rekrutteres utenfra, må møtes med samme kompetansekrav som sine norske kolleger, og utenlandske lærere må på vanlig måte søke godkjenning av sin lærerutdanning. Men her må også realkompetansevurdering være et av verktøyene i en godkjenningsprosess. For Høyre er det også en selvfølge at utenlandske lærere i tillegg må gjennomgå en obligatorisk innføring med hensyn til prinsippene i norske læreplaner.

Jeg er likevel ganske overbevist om at f.eks. irske lærere som lar seg rekruttere til Norge og bort fra arbeidsledighet i hjemlandet, både vil finne seg i det generelle godkjenningskravet og være motiverte for et innføringskurs i Kunnskapsløftet før møtet med norske elever.

Poenget med denne interpellasjonen er å peke på andre mulige måter å forsyne grunnskolen og videregående opplæring med flinke språklærere på. Jeg har så langt hatt fokus på engelsk, som er det fremmedspråket alle elever skal lære, og der lærerbehovet naturligvis er størst. Men det er heller ikke vanskelig å tenke seg at lærere fra utlandet kan være en svært verdifull ressurs når det gjelder morsmålsopplæring for elever med annen bakgrunn enn norsk – og selvsagt også når det kommer til undervisning i andre fremmedspråk.

Høyre mener vi trenger en mer robust strategi for lærerrekruttering. Selv om norske lærerutdanninger også i fremtiden vil være hovedleverandører av lærere til norsk skole, er det viktig å ha øynene åpne og også bruke andre tilgjengelige kanaler når dette kan gi oss kompetente lærere med fagkvalifikasjoner det er knapphet på i skolen her hjemme.

Da Stortinget i 2004 vedtok Kunnskapsløftet, var ambisjonen at norske elever, som sine medelever i andre europeiske naboland, skulle lære seg to fremmedspråk. I tillegg til engelsk skulle man velge et andre fremmedspråk der opplæringen skulle ha vekten på å beherske språket muntlig. Målsettingen om et andre fremmedspråk er som kjent senere forlatt av den rød-grønne regjeringen, til tross for andre sammenlignbare lands satsing og til tross for at gode språkkunnskaper blir stadig viktigere i en globalisert verden.

Høyre har imidlertid merket seg at regjeringen har igangsatt en rekke forsøk med språkopplæring fra mellomtrinnet. Dette er spennende og en interessant nyorientering fra regjeringens side. Forsøkene er basert på frivillighet, naturligvis, og etter det jeg har forstått, kommer disse timene i tillegg til det ordinære timetallet. Men med den iveren 6.-klassingene i Mo i Rana viste for russisk, ser jeg optimistisk fram til evalueringen av disse forsøkene. Ikke minst er jeg opptatt av hva vi kan lære om når det er mest gunstig å sette i gang med et andre fremmedspråk. Det hever seg nemlig nå både forsker- og lærerrøster som sier: Jo tidligere, jo bedre. Motivasjonen hos barna er større lenger nedover i klassene.

Tilbake til språklærerne, som er Høyres hovedanliggende i denne debatten. For en uke siden diskuterte vi behovet for en russisk språkoffensiv i nord. For igjen å bruke Mo i Rana-forsøket som eksempel: Læreren var fra Russland, og uten denne entusiastiske kvinnelige læreren hadde det neppe blitt noe russisktilbud i Mo i Rana.

Da Kunnskapsløftet ble vedtatt med to fremmedspråk, ble det samtidig satt inn stimuleringstiltak for å få utdannet flere fremmedspråklærere. Regjeringens reversering av den beslutningen og erstatning av to fremmedspråk for alle til et valgfritt tilbud gjorde at mange lærere valgte å hoppe av sine språkstudier, fordi det da var lite sannsynlig at det ville bli bruk for deres kompetanse.

Engelsk har her tjent som eksempel, men dersom norsk skole i fremtiden skal kunne gi et utvidet tilbud om opplæring i andre fremmedspråk, kan det bli enda mer aktuelt å se til utlandet for å hente de nødvendige lærerressursene.

Språk er viktig, og god tilgang på kompetente språklærere er en forutsetning for å kunne drive god og motiverende språkopplæring i norsk skole. Regjeringen har, som tidligere nevnt, også selv satt i gang forsøk som bærer bud om økt behov for fremmedspråklærere i årene fremover.

Er kunnskapsministeren enig i at fremmedspråk representerer en nisjekompetanse der det ligger til rette for rekruttering av lærere, også fra utlandet? Og vil regjeringen ta egne initiativ for å gjøre norsk skoles lærerbehov når det gjelder fremmedspråk, kjent også overfor utenlandske lærere som potensielle arbeidstakere i norsk skole?

Statsråd Kristin Halvorsen [15:08:47]: Representanten Aspaker har rett i at det er betydelige utfordringer knyttet til å skaffe nok lærere med godkjent utdanning for tilsetting i skolen. Regjeringen har grepet fatt i disse utfordringene på flere måter, og det er ikke dekkende å snakke om en ufaglært trend blant lærere i Norge. Tvert imot har vi en økt rekrutteringstrend.

For to år siden etablert Kunnskapsdepartementet, sammen med partene og organisasjonene, en kampanje for rekruttering av lærere, som kalles GNIST. Kampanjen er nå utvidet til tre nye år. Det arbeides både nasjonalt og gjennom regionale partnerskap for å øke statusen for læreryrket, for å øke søkningen til lærerutdanningene og for å rekruttere til lærerstillinger.

I 2008 skjerpet vi kompetansekravene for tilsetting i fagene norsk, matematikk og engelsk på ungdomstrinnet. Regjeringens mål er at lærere skal ha relevant kompetanse i alle fag de underviser i. I samsvar med dette hadde vi i 2010 på høring forslag om å utvide nåværende krav om kompetanse for å bli tilsatt til også å omfatte krav om kompetanse for å undervise. Vi vil invitere Stortinget til å fatte vedtak om en slik endring i opplæringsloven. Denne bør tre i kraft samtidig som det første kullet uteksamineres fra den nye lærerutdanningen vi har innført fra 2010, dvs. i 2014.

Det er gledelig å konstatere at interessen for den nye lærerutdanningen er stor. Vi har registrert at antall kvalifiserte søkere til lærerutdanningene har økt med om lag 30 pst. fra 2008 til 2010, og det er veldig gode resultater. Men her må vi fortsatt ha fullt trykk, og gjennom partnerskapet i GNIST får vi stadig gode innspill og ideer til hvordan vi skal gå fram for generelt å ha et positivt, offensivt og riktig bilde av skolen i befolkningen, og spesielt for å rekruttere blant dem som er morgendagens studenter.

Jeg vil også nevne at Stortinget i flere år har bevilget betydelige beløp til kompetanseutvikling for lærere og skoleledere som allerede er i skolen.

Jeg vil imidlertid understreke at det er kommunene selv som tilsetter lærere i grunnskolen, og som dermed er ansvarlige for at tilsatte lærere har den nødvendige kompetansen.

Når det gjelder tilsetting av lærere med kompetanse fra utlandet, mener jeg det kan være interessant for en del kommuner å vurdere nettopp det. Jeg oppfordrer gjerne kommunene her og nå til å se nærmere på hvilke muligheter de har. For eksempel for Oslo kommune, som er en stor arbeidsgiver, med mange skoler og med muligheter til å samarbeide på tvers med skoler der lærere f.eks. ikke har norskkunnskaper, vil dette absolutt kunne være interessant. Om enkelte større kommuner, som f.eks. Oslo, og/eller KS også kan tenke seg et eget rekrutteringsarbeid for å få tak i utenlandske lærere, mener jeg de bør vurdere å igangsette det ut fra de behovene de har, og ut fra hvilke muligheter de har for å tilby arbeid. Å forsøke å få utenlandske lærere til Norge må være veldig nært koblet til om de faktisk har en jobb å tilby.

Det er klart at det kan finnes noen motforestillinger til å ha lærere uten gode norskferdigheter i skolen. I alle fall på de lavere trinnene i grunnskolen må det være en forutsetning at lærerne er i stand til å kommunisere med elevene, også på norsk. I små kommuner kan det også være vanskelig å ta inn f.eks. en engelsklærer i en liten stillingsprosent, når skolen trenger lærere som har norskkunnskaper for å kunne dekke flere fag innenfor en heltidsstilling.

Vi har siden 2008 hatt forskriftsbestemmelser om at lærere med kompetanse fra andre land må ha godkjenning fra Utdanningsdirektoratet før de kan bli tilsatt som lærere i norsk grunnskole. Hovedregelen er at godkjenning kan gis til dem som har kvalifikasjoner for å utøve læreryrket i Norge som kan sies å være likeverdig med kravene som gjelder for lærere med norsk lærerutdanning. Sammen med søknad om godkjenning må det følge dokumentasjon på kvalifikasjoner, bevis for nasjonalitet og bevis for at søkeren ikke er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep i Norge eller i tiden før vedkommende kom til Norge.

I tillegg til disse generelle reglene, som gjelder for alle med lærerkvalifikasjoner fra andre land, gjelder det noen spesielle regler for søkere fra EØS-land og fra Sveits, og altså også for søkere fra Irland. Disse reglene er innarbeidet i våre forskrifter ut fra EU-direktiv, som etter EØS-avtalen er gjort bindende også for Norge. Hovedregelen for statsborgere fra EØS-land og Sveits er at de har rett til godkjenning i Norge dersom deres kvalifikasjoner er likeverdige med kvalifikasjoner til lærere med utdanning og praksis fra Norge. De har også, på visse vilkår, rett til godkjenning i Norge dersom de er godkjent i hjemlandet, selv om deres lærerutdanning eventuelt er noe mindre omfattende enn den norske lærerutdanningen er.

Det ligger ikke inne i de generelle reglene for godkjenning av lærere med kompetanse fra andre land at de må beherske norsk for å få godkjenning. Derimot skal arbeidsgiverne før tilsetting stille krav om kunnskaper, dyktighet og innsikt i norsk språk og norske samfunnsforhold som er nødvendige for den aktuelle stillingen. Dette betyr at det ikke er noe absolutt krav om norskferdigheter for å bli tilsatt som lærer i Norge. Vi har f.eks. flere språklærere i den norske skolen som har relativt mangelfulle ferdigheter i norsk. Så langt jeg er informert, representerer disse lærerne verdifulle bidrag i den norske skolen.

Jeg har innhentet informasjon fra Utdanningsdirektoratet om omfanget av godkjenninger av lærere med kompetanse fra utlandet. I 2010 fikk over 80 pst. av de 210 som søkte om godkjenning, innvilget dette. I 2009 var det 90 pst. av de 118 som søkte, som fikk godkjenning. Litt over halvparten av søknadene kommer fra statsborgere fra EØS-land. Det gis dessuten noe oftere godkjenninger til søkere fra EØS-land enn til søkere fra resten av verden.

Utdanningsdirektoratet har ikke tall på hvor mange av dem som får godkjenning, som arbeider i skolen. De har imidlertid oppfattet at det er interesse blant skoleeiere for å tilsette utenlandske lærere med sentral godkjenning når disse behersker norsk tilfredsstillende. Flere av dem som søker om godkjenning, har allerede vært i skolen en tid på midlertidig basis – ofte som morsmålslærere eller som tospråklige lærere. Sammen med søknadene fra personer i denne gruppen mottar direktoratet ofte anbefalinger fra skoleeier om at godkjenning gis.

Jeg legger til grunn at det regelverket vi nå har for godkjenning av lærere med kvalifikasjoner fra utlandet, fungerer tilfredsstillende. Jeg mener derfor at det i dag ikke er aktuelt å gjøre endringer i dette for personer med lærerkompetanse fra utlandet. Dette gjelder også bestemmelsen om at det er arbeidsgiverne eller skoleeierne som i hvert enkelt tilfelle må ta standpunkt til hvilke krav til norskkompetanse som skal stilles. En vesentlig faktor her vil, som jeg tidligere har vært inne på, være hvilket årstrinn det er og hvilket fag det skal undervises i. Jeg går ut fra at de fleste er enig i at krav til norskkompetanse for den som skal undervise i faget norsk, bør være helt andre og strengere enn for den som f.eks. skal undervise i faget engelsk.

Jeg vil oppsummere med å si at fra statens side gjøres det mye for å rekruttere og beholde kompetente lærere i skolen. Innføring av ny lærerutdanning for grunnskolen, store årlige bevilgninger til etter- og videreutdanning for lærere og en aktiv rekrutteringskampanje er alle eksempler på slik innsats. Bestemmelsene i opplæringsloven og forskriften til denne bestemmelsen beskriver kravene til kompetanse for å bli fast tilsatt i skolen. Dette regelverket representerer, slik det er i dag, ingen hindring for at skoleeierne, altså kommunene, kan tilsette gode lærere enten de har kompetanse fra Norge eller fra andre land. Jeg mener at det også framover bør være slik at det er den enkelte skoleeier som skal ha ansvaret for hvem som blir tilsatt. Både kommuner og fylkeskommuner er seg dette ansvaret bevisst.

Jeg føler meg sikker på at kommuner som strever med å tiltrekke seg lærere med god kompetanse i engelsk – kanskje er dette et enda mer aktuelt spørsmål på fylkesnivå og for videregående skoler – følger interessert med på situasjonen ikke bare i Irland, men også i andre land. Og det kan være flere språkgrupper, som interpellanten også var inne på, som kan være interessert i dette. Men det er bare kommunene og fylkeskommunene som har noen stillinger å tilby. I veldig liten grad er det slik at staten ansetter språklærere.

Elisabeth Aspaker (H) [15:18:29]: Jeg synes vel egentlig innlegget fra statsråden var oppløftende. Jeg tror faktisk vi er helt enige om at vi her har noen utfordringer som kan løses ved at også lærere fra andre land kan søke jobb og være en del av den norske lærermassen.

Når statsråden så entydig viser til at det er kommunene som er skoleeiere og plasserer 100 pst. av ansvaret der, er jeg ikke helt enig, for jeg ser ikke at det er veldig hensiktsmessig at eventuelt 430 kommuner skal drive markedsføring hver for seg i det mulige arbeidsmarkedet for utenlandske lærere i Norge. Jeg skulle ønske at statsråden i sitt neste innlegg kunne si: Ja, det ligger en verdifull og potensiell ressurs der, og man vil se på om man fra nasjonalt nivå også kunne utforme kampanjer, eller at man eventuelt på andre måter gjennom norske utenlandsstasjoner osv. kunne være på tilbudssiden og markedsføre hvilke muligheter som ligger i norsk skole.

Jeg er enig med statsråden i at GNIST-kampanjen har skapt noen gnister, og forhåpentligvis skal vi høste mange kvalifiserte søkere til norsk lærerutdanning i årene fremover. Jeg er likevel redd for at ikke det alene skal være nok. Jeg tror det er viktig at vi ruster oss slik at vi er sikre på at norsk skole – når hele generasjoner av lærere skal gå av med pensjon de neste 5–10–15 årene – har nok påfyll av nye krefter.

Så har jeg også lyst til å si at vi med tanke på etter- og videreutdanning, som statsråden var inne på, har en ikke ubetydelig kompetansehevingsutfordring knyttet til de engelsklærerne som i dag praktiserer i norsk skole. Engelsk er, ved siden av norsk og matematikk, kanskje blant de aller viktigste fagene elevene har. Da tenker jeg at vi må ha en mer bevisst strategi for å sikre oss at også lærere i engelskfaget fyller på med studiepoeng og får formell kompetanse og godkjenning for å undervise på de trinnene de gjør. Det er jo også avdekket i den undersøkelsen som Statistisk sentralbyrå hadde, at det var veldig stor forskjell på lærerkvalifikasjonene på store ungdomsskoler sammenlignet med små ungdomsskoler. I et så viktig fag som engelsk er det klart at det er et potensial for å «låne» lærere fra andre engelskspråklige land, og det er et potensial for å gi elevene enda bedre kvalifiserte lærere.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:21:50]: Jeg er helt enig med interpellanten i at vi har et stort potensial for å kunne øke kompetansen blant lærere – egentlig på et bredt spekter, men også blant språklærere. Når vi ser hvor mange det er som underviser i engelsk, og som ikke har noen formell kompetanse i engelsk, vet vi at vi har et stort forbedringspotensial. Jeg tror også at det kan være aktuelt for enkelte kommuner å rekruttere lærere i språkfag fra utlandet. Men vi ser også at det er et forholdsvis beskjedent antall lærere vi i dag godkjenner, som har bakgrunn fra utenlandsk utdanning, og at det ofte er lærere som allerede har praktisert en stund i skolen. De kommunene som sliter mest med å få tak i kompetente lærere, vil også være de som har størst utfordringer med å fylle en stilling for en lærer som ikke snakker norsk og bare er engelsklærer. Det vil gjelde mange mindre skoler i grisgrendte strøk. At staten skulle drive en aktiv rekrutteringskampanje rettet mot irske, arbeidsløse lærere, mener jeg burde henge sammen med om man også har noen stillinger å tilby, for aktivt å gå ut for å rekruttere lærerkrefter bør henge sammen med at man har noe som er fast fisk i den andre enden. Derfor mener jeg at dette er aktuelt for et samarbeid av kommuner innenfor KS-systemet. Det er fullt mulig for kommuner som kanskje sliter med rekruttering og har kompetansebehov i engelsk, å slå seg sammen og tenke i retning av en rekrutteringskampanje, eller for de litt større kommunene. Men jeg tror nok at i det øyeblikket staten selv går ut og nærmest tilbyr stillinger som vi ikke har, kan vi fort brenne oss litt. Det jeg mener burde være interessant, er om Oslo, som har muligheten til å se hvordan man kan benytte seg av lærere som har dårlige kunnskaper i norsk, men gode kunnskaper i andre språk, og eventuelt andre kommuner kunne finne ut hvordan man mer aktivt kunne henvende seg mot utlandet, og eventuelt se hvordan man kunne koble norske lærere som har behov for kompetanseheving, med irske lærere som er gode i engelsk. Der finnes det også noen muligheter.

Anna Ljunggren (A) [15:24:56]: Det er tverrpolitisk enighet i denne salen om at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring. Derfor er det viktig å ha gode lærere. Jeg er glad for at vi har en kunnskapsminister som satser systematisk på lærerne, både for å øke statusen til læreryrket, få flere til å søke seg til lærerutdanningen og for å rekruttere flere til lærerstillingene. I dette bildet har vi også satsingen på etter- og videreutdanning og de skjerpede kompetansekravene for tilsetting i norsk, matematikk og engelsk på ungdomstrinnet.

Jeg synes det er bra at representanten Aspaker tenker nytt og annerledes om læreransettelser. Det er klart at hvis skoleeier i tett dialog med skolene kommer til at det i deres situasjon er ønskelig med lærere fra utlandet, og at de vil tilrettelegge for dette, så er det ingenting i veien for å rekruttere dem. Det følger med visse krav og forventninger knyttet til dette, som statsråden har redegjort for. Så vidt jeg har forstått, er skoleeierne godt kjent med vilkårene for å tilsette lærere fra andre land. Mange av de skoleeierne som uttalte seg i høringen, var takknemlige for den sentrale godkjenningsordningen. Forholdene er lagt til rette for at arbeidsgiverne og skoleeierne som mener det er fornuftig ut fra sin situasjon, allerede i dag skal kunne ansette kompetente lærere fra utlandet innenfor visse rammer. Denne åpningen er også tatt i bruk. I 2010 var det i underkant av 200 utenlandske lærere som fikk godkjenning fra Utdanningsdirektoratet, og året før var det snaut 100. Når det ikke er så mange arbeidsgivere eller skoleeiere som har prioritert å rekruttere fra utlandet, kan det være et uttrykk for at ikke så mange skoleeiere anser dette som en spesielt nærliggende løsning for deres situasjon. Det taler mot at man innfører aktivt oppsøkende kreative løsninger, men i stedet fortsetter den linjen som gir skoleeierne rom for å vurdere sin situasjon konkret.

Representanten Aspaker henviser i sin interpellasjonstekst eksplisitt til både småskoletrinnet og ungdomstrinnet. Det kan være grunn til å være mer tilbakeholden med å tilsette lærere uten gode norskferdigheter for små barn enn for ungdom på ungdomstrinnet eller i videregående opplæring. For de aller yngste barna kan det være utfordrende, men selvfølgelig løst innenfor gode pedagogiske rammer er det ikke helt utenkelig at en skoleeier går inn for å gjøre dette. Men det må vurderes konkret fra enkelttilfelle til enkelttilfelle.

Situasjonen stiller seg imidlertid annerledes for elevene på ungdomstrinnet og videregående, som har andre forutsetninger. Samtidig fikk jeg klare signaler fra Elevorganisasjonen i Nordland, Troms og Finnmark da jeg besøkte dem sist fredag. De hadde eksempler der deres videregående skole hadde rekruttert lærere fra Tyskland og fra Russland. Selv om dette var på videregående nivå, ble språkbarrieren stor. De viste også til at det er store pedagogiske forskjeller mellom Norge og de to landene som de viste til. Vurderingen som arbeidsgiver og skoleeier gjør av eventuelt å ansette kompetente lærere fra utlandet, vil måtte avhenge av de fag og trinn som det er meningen at læreren skal undervise i. Men skoleeieren må også være klar over sitt ansvar for bl.a. språkopplæring og annen tett oppfølging for den enkelte læreren når dette gjøres. Dette betyr i praksis at tilsettingsansvaret og ansvaret for at det gis en god opplæring fortsatt bør være skoleeiers.

Jeg vil takke representanten Aspaker for å ha tatt opp denne interpellasjonen og sette dette på dagsordenen.

Svein Harberg (H) [15:29:11]: Det er ikke sikkert det hadde vært så veldig nødvendig å ta ordet i denne saken, for jeg synes det har vært fokusert godt på utfordringene så langt. Det har også vært en saklig og god dialog, selv om jeg egentlig savner et litt mer aktivt engasjement for å legge til rette for å benytte lærere fra andre land, ikke minst i språkopplæringen.

Grunnen til at jeg tok ordet, er at jeg må innrømme at for min egen del har bildet av språklæreren i skolen endret seg betraktelig. Fra egen erfaring har jeg altså et bilde av språklæreren som en særdeles dedikert lærer. Engelsklæreren var i et engelsktalende land i hver eneste ferie hvis det var mulig, og kunne alt om det landet, dets skikker og alt de driver med der. Lenger oppe i systemet var fransklæreren i Frankrike, osv. – var veldig dedikert til det – og så opplever jeg altså nå, både i barneskolen og i videregående skole, at det er ikke slik lenger. Verden forandrer seg. De gode, gamle lærerne som hadde fordypning, og som virkelig var engasjert i de fagene, er ikke lenger der i samme grad. Det er en annen type lærere som er der. Jeg har selv barn i barneskolen, og jeg må jo si at jeg blir sjokkert når jeg opplever at mine døtre, som går i sjette klasse, har engelskundervisning i form av den gamle kassettspilleren som er lurt unna, og det gamle klassesettet med kassetter, der det går på «repeat after me». Det er ikke spesielt god og moderne engelskutdanning, men det er kanskje det tryggeste for en lærer som ikke er trygg på faget selv, og det viser resultatene. Det er selvopplevd.

Ellers har jeg flere ganger det siste året gjort det samme som statsråden, nemlig møtt mange elevgrupper. Jeg har opplevd gang på gang at de tar opp dette selv, uten at det løftes fram av oss, som en utfordring. Vi har for dårlige språklærere, kommer de til oss og sier. Da er det jo viktig å ta det på alvor. Det vi aller helst vil, er selvfølgelig, som statsråden var inne på, å utdanne nye og gode norske lærere med god faglig fordypning i språk, og som dermed kan være helhetlige lærere for elevene, og greie det godt. Men vi er ikke der per i dag, og vi vet at det er en utfordring, og da er spørsmålet: Hvilke tiltak kan vi gjøre på kort sikt?

Jeg er helt enig i at de generelle kravene til lærere, også de som eventuelt kommer fra utlandet, må gjelde. Jeg ser for meg at skal man kunne gjøre dette med engelsklærere, eller med lærere i andre språk, må det være lærere som går inn i et team – som går inn i en sammenheng.

Når statsråden sier at det er opp til fylkeskommuner, kommuner eller KS, forstår jeg det, fordi ansettelsesforholdet ligger der. Det må være stillinger – det kan være samarbeidsstillinger, og det tror jeg det kunne være mange steder, slik at man kunne organisere dette mellom flere skoler og kanskje mellom flere kommuner. Men det betinger jo at problemet erkjennes både i skolen og i kommunene, og at de fokuserer på det.

Det jeg håper at vi oppnår med denne interpellasjonen som Elisabeth Aspaker har reist, er at vi får oppmerksomhet rundt dette, og at dette virkelig er en utfordring som vi må ta på alvor. Jeg håper statsråden kan si at dette er noe man vil gripe fatt i og gjøre noe med. De ansvarlige har et hovedansvar for å gjøre det, de som ansetter, og de som har stillingene, men jeg håper også at statsråden kan peke på muligheten for å hente gode lærere, gode pedagoger, der det nå er ledige pedagoger i andre land, og legge til rette for overganger, slik at det kan være en god løsning å hente dem hit til landet, og at bl.a. realkompetansevurdering er en del av det. Kanskje statsråden også vil være villig til å gjøre en aktiv henvendelse overfor KS og se om de kan ta dette videre i systemet fordi vi får så mange tilbakemeldinger fra elever om at språkopplæringen er en utfordring i dag, fordi lærerne ikke er gode nok. Det er ganske spesielt når barneskoleelever kommer og sier det. De er borti språk så mange andre steder at de opplever dette konkret. Så dette var utfordringen til statsråden – aktiv deltakelse for kanskje å løfte dette fram som ett godt alternativ.

Tord Lien (FrP) [15:34:15]: Det er en viktig debatt vi har her i dag. Det er gledelig at vi har debatten, og ikke minst er det gledelig at ingen av dem som har hatt ordet så langt, forsøker å underkjenne det faktum at den faglige kvaliteten og disiplinkunnskapen til lærerne i den norske skolen er viktig for resultatene i den norske skolen. Det var ingen selvfølge verken på 1980-tallet, på 1990-tallet eller for så vidt ikke i det hele tatt fram til 2005. Så jeg mener at det er svært gledelig at vi nå tilsynelatende er enige om at kunnskap om disiplin og kunnskap om fag blant norske lærere er en god og viktig kvalitetsindikator på den norske skolen.

Det er åpenbart at vi ikke har tilstrekkelig av denne typen disiplinærfaglig kompetanse i skolen, og vi har ikke bare én arbeidskraftreserve, som interpellanten peker på, men for så vidt to: Vi har et betydelig antall mennesker i Vest-Europa som kan engelsk, og som har utdanning i engelsk – selvfølgelig spesielt i Storbritannia og Irland, men, som representanten Ljunggren var inne på, også i land øst for oss har man høy engelskfaglig kompetanse. Vi har også en annen arbeidskraftreserve, og det er alle dem som har kompetanse på språkfagene fra norske universiteter, som har en bachelorgrad, som har hovedfag eller magistergrad, eller mastergrad osv., i språkfag, men som ikke jobber i skolen.

Jeg synes representanten Ljunggren har et poeng når hun sier at spesielt i de ti første årene på skolen, og kanskje til og med også i videregående, er forståelse og kunnskap om det norske samfunnet, den norske skolen, og ikke minst det å kunne kommunisere på norsk, et greit parameter å ha med seg i debatten. Det er viktig at norske lærere også snakker norsk, selv om selvfølgelig kompetanse i engelsk, og for så vidt andre språkfag, er viktig.

Derfor kommer jeg til at vi på mellomlang sikt er nødt til i sterkere grad å fokusere på muligheten for å ta praktisk-pedagogisk utdanning ved norske universiteter. Det er helt åpenbart at mange av dem som har denne kompetansen, er i jobb i dag. Skal vi få dem inn i skolen, noe som kan være et mål for noen av disse, må vi forsøke å lage et regime – som noen universiteter er i ferd med å gjøre – som gjør at man kan ta praktisk-pedagogisk utdanning samtidig med at man holder en annen jobb. Det er en jobb som verken storting eller regjering kan gjøre alene, men det er en jobb vi må forsøke å gjøre sammen med norske universiteter.

Så er det noe annet jeg har lyst til å trekke inn i debatten, og det er å sørge for at flere norske studenter reiser til engelsktalende land, også til land som snakker andre språk, ikke bare de språkene vi har mye av i den norske skolen i dag, som fransk, spansk og tysk, men gjerne til land som Russland, Kina, Brasil og India for å lære språkene man har der, når forhåpentligvis interessen for å lære seg indisk og kinesisk i den norske skolen i framtiden blir stigende. Det er under 200 som lærer kinesisk i dag. Det er ikke et påtrengende kompetansebehov i verken 2011 eller 2012. Men når vi først diskuterer språkfaget i den norske skolen på generelt grunnlag, har jeg lyst til å si at vi allerede nå godt kan begynne å forberede oss på å skaffe oss den kompetansen framtidens velferdsstat og framtidens norsk eksportrettet økonomi har behov for.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:38:48]: Det er viktig å ha fokus på rekruttering av lærere i skolen. I tidligere tider var læreren, presten og lensmannen av de mest aktede i bygda. Sånn er det ikke lenger. Det kan vi være lei oss for, men det sier oss at det er andre ting enn kunnskaps- og trosformidling som er mest aktet i samfunnet nå for tida. Fakking av kjeltringer er for så vidt fortsatt aktet. Samtidig har lærer- og presteyrket litt av det samme i seg: Det er nesten å se på som et kall. Du blir ikke prest eller lærer for å tjene mest mulig penger. Det er andre ting som gjør deg rik.

Da jeg satt på toget innover til Oslo i går, overhørte jeg en samtale mellom tre gutter i 15-årsalderen. Det var ingen andre i vogna enn meg, og det guttene sa, var ikke til å unngå å høre. De snakket om skole, og jeg begynte å høre etter da den ene gutten sa: «Hun er den mest awesome læreren ever, ass. Jeg bare kooser meg såå på skolen!» En drømmesituasjon for en lærer! Det er antakeligvis en lærer med god kunnskap både om faget sitt og om hvordan en får unger til å bli motivert og motta læring på en god måte. Jeg nevner dette fordi det er viktig å vise at det skjer utrolig mye bra i skolen, sjøl om vi ikke støtt får inntrykk av det. Innslaget av engelsk var jo der.

Representanten Aspaker skal ha ros for å sette rekruttering på dagsordenen. Som vi har hørt kunnskapsministeren si, har regjeringa satt i gang en rekke tiltak for å rekruttere norsk ungdom til å bli lærere.

Import av utenlandske lærere med annen språklig bakgrunn kan bare være et pluss for oss. Dersom lærere står i kø i Irland for å komme til Norge, regner jeg med at ingen har noe imot det dersom de oppfyller de kravene som stilles til dem, slik utdanningsministeren har pekt på.

Når vi har en interpellasjonsdebatt om lærerrekruttering, gir det meg en mulighet til å peke på utfordringen knyttet til å få mange nok og gode nok faglærere i skolen – mer enn bare engelsklærere. Det er ikke tvil om at vi trenger engelsklærere med god fagkunnskap i dag. Verden er blitt en annen, og elever i dagens ungdomsskole prater nok både bedre og oftere engelsk enn det vi gjorde. Men jeg velger likevel å ta en liten avstikker til rekruttering av andre typer faglærere. Skal vi ha god musikkundervisning, kunst- og håndverksundervisning eller god undervisning i mat og helse, er faglæreren viktig. Her mener jeg vi har mye å hente, ikke minst ved å vise fram mulighetene læreryrket gir, til dem som i dag har jobber innenfor andre bransjer.

Rekruttering handler ikke bare om å rekruttere fra ungdomsgruppa, men også fra folk som har vært i arbeidslivet tidligere, og som kanskje kunne tenke seg inn i læreryrket, akkurat som representanten Harberg pekte på, sjølsagt ved å kvalifisere seg for også å oppnå pedagogisk kompetanse og relevant yrkesteori.

Forrige fredag var jeg på Øyrane vidaregåande skule i Førde. Skolen er en yrkesfaglig skole med 32 klasser fordelt på mange ulike yrkesfag. Jeg fikk god anledning til å diskutere noen av problemstillingene knyttet til bl.a. rekruttering med ledelsen og deler av personalet. De pekte nettopp på utfordringen i forbindelse med rekruttering av faglærere, spesielt innenfor tekniske og industrielle fag, der de kunne hente god kompetanse fra folk som har jobbet i industrien eller i andre bedrifter. De må selvsagt ha noe påfyll for å oppfylle de pedagogiske kravene, men de var opptatt av at en måtte gjennomgå problematikken knyttet til realkompetanse.

Jeg tror de har et godt poeng. Senterpartiets innspill til kunnskapsministeren i dagens interpellasjonsdebatt om rekruttering av irske engelsklærere blir altså å følge opp innspillet fra Øyrane vidaregåande skule om å gjennomgå regelverket knyttet til realkompetansevurdering og sette behovet for faglærere også innenfor praktiske fag høyere på dagsordenen. Med mitt kjennskap til kunnskapsministeren er jeg viss på at vi vil få anledning til å diskutere dette videre ved en senere anledning.

Så bare kort til språkopplæringa i norsk skole. Jeg er veldig glad for at det ikke er et obligatorisk 2. fremmedspråk i skolen. Senterpartiet har ikke tro på at alt blir bedre bare alle elever har like mange timer i alle fag.

Elisabeth Aspaker (H) [15:43:18]: Jeg vil takke for en god og konstruktiv debatt. Det er liten tvil om at det er bred enighet om at vi her har noen særlige utfordringer som vi bør ta fatt i, før det er for sent.

Jeg tror barn og ungdom i dag er veldig åpne for språk. De som er glad i data og spill, er vel fostret opp med engelsk fra de kanskje var en neve store og i stand til å trykke på de første tastene på datamaskinen.

Når det er sagt, er jeg også enig med Anna Ljunggren – var det vel – som var inne på de aller laveste trinnene i skolen. Jeg ser kanskje heller ikke for meg en engelskspråklig engelsklærer som står og underviser elevene. Det var jeg også inne på i mitt første innlegg.

Når det så gjelder departementets rolle, er jeg svært klar over at det finnes få statlig ansatte lærere. Derimot synes jeg at staten burde bruke sitt apparat til også å informere om at det på dette området faktisk finnes noen muligheter i norsk skole dersom man befinner seg i utlandet og behersker et fremmedspråk som det undervises i i Norge, slik at man dermed kunne søke seg dit. Så tenker jeg at hvis de største kommunene i Norge mer aktivt benyttet seg av muligheten til å rekruttere engelsklærere utenfra, ville det frigjøre ressurser som kunne komme mindre kommuner som ikke var i stand til å rekruttere på samme måte, til gode. Jeg tror at vi må se at det her kan være en vinn-vinn-situasjon dersom de som er store nok til å kunne benytte en sånn mulighet, faktisk gjør det.

Så synes jeg at statsråden var inne på noe veldig spennende når hun antydet at man kunne se for seg en utvekslingsordning med de lærerne som kommer utenfra. Jeg brukte irske lærere som case, men jeg var i mitt innlegg også inne på at man kan tenke seg lærere fra andre deler av verden, og at man derfra kan rekruttere kompetente lærere til Norge som kan gå inn i jobb her. Man kan jo tenke seg at man som et ledd i etter- og videreutdanningsstrategien faktisk la til rette for at norske lærere som ville heve sin språkkompetanse, fikk anledning til å gjøre det i språkets hjemland. Vi vet jo at det er en mye mer effektiv måte å lære på, hvis man ikke bare lærer språket i de timene man studerer, men faktisk også må praktisere språket i det daglige der man er.

Jeg vil takke for en god debatt, og så imøteser jeg at man kanskje kan ta noen flere initiativ, at man kan få til en dialog med KS og se på om det kan være til kommunenes beste om de største, som er i stand til det, også kan se på om utenlandske lærere kan være en mulig ressurs i en situasjon hvor vi mangler kompetanse i mange fag.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:46:35]: Jeg kan ikke spore at det er store konflikter og uenigheter i denne debatten. Det jeg kan gjøre nå, er å ta med meg noen av de forslagene som har kommet, til de neste møtene vi har i GNIST-samarbeidet, som dreier seg om rekruttering, hvor både KS, Utdanningsforbundet og andre er til stede, for å se om dette er en idé som kan tas opp videre der. Men jeg tror at de som først og fremst skal stå for rekrutteringen, også må ha noen stillinger å tilby. Uansett er det en mulighet å diskutere.

Så til noen av de kommentarene som har kommet. Det er veldig mange barn som har en helt annen kontakt med engelsk i dag enn de hadde før, men de har ofte litt høyere selvbilde enn kunnskaper i engelsk. Det jeg ofte hører fra barn, er at de flirer litt av engelsklærerens uttale, og dermed tror at de heller ikke har noe å fare med når det gjelder grammatikk eller pugging av gloser. Men man lærer ikke språk uten å trene og pugge noen kjernekunnskaper. Så jeg vil ikke være så engstelig hvis det en gang iblant kommer en unge hjem med f.eks. en cd og beskjed om å trene etter et språkkurs som man gjennomgår, for det ligger mye trening bak det å beherske et språk godt. Jeg pleier alltid å forsvare alle lærere, også språklærere, som YouTube-barna våre okker seg litt over.

Jeg har selv sjelden kontakt med tysk, men fordi jeg hadde en utrolig god tysklærer for 32 år siden, er det fremdeles mye av tysklærer Njåls kunnskaper fra Skien videregående skole på slutten av 1970-tallet som sitter som spikret. Men språk er ferskvare. Det krever både grunnkunnskaper og at man bruker det ofte. Det krever at man hele veien har interesse for språk, og det tar faktisk seks–sju år å lære et nytt språk så godt at man behersker litt mer avanserte faglige tekster osv.

Vi ønsker oss ikke bare generelt gode engelskkunnskaper, men vi ønsker oss også bedre engelskkunnskaper, og derfor tror jeg at engelsklærere har noe å fare med selv om ungene våre kanskje er litt mer bortskjemt med å høre engelsk i alle andre sammenhenger.

Jeg er helt sikker på at lærere som har noen av de språkene vi har som fremmedspråk, som sitt eget morsmål, kan være viktige bidragsytere i opplæringen. Jeg tar med meg de ideene som har kommet i debatten, når vi diskuterer hvordan vi skal gå videre med GNIST-samarbeidet. Og jeg er helt sikker på at det vil være både fylker og kommuner som har interesse av å følge opp de ideene som har kommet.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er avsluttet.