Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 10 minutter til saksordføreren, inntil 5 minutter til hver av de øvrige partienes hovedtalere og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:57:06]: (ordfører for saken): Denne saken ble tildelt komiteen den 7. juni i fjor, så komiteen har faktisk jobbet med den i sju måneder, og jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen. Det ble uttrykt stor velvilje fra begge sider til å finne løsninger, og vi ventet lenge på varslede nye signaler fra regjeringen.

Før sommeren i fjor var det en rekke oppslag i avisene, og flere av partigrupperingene hadde møter med pårørende og pasienter. Dette resulterte bl.a. i at regjeringen opprettet en utrykningsenhet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet dette forslaget om en havarikommisjon, og Fremskrittspartiet utarbeidet et forslag om pasienter og pårørendes rettigheter ved såkalte uheldige hendelser. Jeg vil gjerne stille spørsmål ved måten det arbeides på, for det ble fort litt låste posisjoner, og jeg opplever egentlig at regjeringspartiene er imøtekommende i merknadsform, men at de ikke vil strekke seg så langt som til å støtte et forslag eller diskutere et omforent forslag. Historien har vel vist at det er i brytningen mellom politiske standpunkt at en finner de gode og varige politiske løsningene. Ser vi på bakgrunnen, ble det i helsevesenet allerede i 1994 et pålegg om internkontroll, og vi fikk en nasjonal strategi for kvalitetsutvikling i helsetjenesten som påla etableringen av internkontrollsystem fra år 2000. Det førte til at det ble utarbeidet en rekke prosedyrer ved våre institusjoner, men det har vært liten kontroll med implementeringen av prosedyrene, det vil si om ansatte har satt seg inn i prosedyrene og fulgt dem.

Tilsynet kan slå ned på om det er mangel på prosedyrer, og tilsynet kan også bemerke når prosedyrer ikke blir fulgt, men det får ubetydelige konsekvenser og læringsutbyttet har vært dårlig. En undersøkelse fra 2003 viste at såkalte uheldige hendelser i helsevesenet kunne føre til 2 000 dødsfall og 15 000 varig skadde pasienter årlig her i landet. Det tilsvarer over 5 døde og 40 skadde hver dag hele året. Hadde dette skjedd i trafikken, så hadde det blitt tatt affære straks. I tillegg kommer de pasientene som får forbigående mersyklighet. Hvis en ser på konsekvenser og ekstrabelastninger pasienter og pårørende står overfor som en følge av dette, og belastningen også for involvert helsepersonell, konsekvensene for ressursbruken i helsevesenet samt helsevesenets omdømme generelt, så står vi overfor en formidabel utfordring. TV 2 viste oss i går beregninger på at slike hendelser koster samfunnet 1,75 mrd. kr per år. Jeg er overbevist om at dette tallet skal være langt, langt høyere, for det er en stor grad av underrapportering og store mørketall.

Beklageligvis har det ikke skjedd så mye de første årene etter at den nevnte rapporten ble lagt fram og kommentert av professor Peter Hjort. Men i de siste par årene har det igjen blitt satt søkelys på og avdekket flere uheldige hendelser, også med dødelig utgang. Dette tyder på en gjentagende systemsvikt som en må ta på alvor. Regjeringen tok som nevnt initiativ til å etablere en toårig forsøksordning med en egen utrykningsenhet i Statens helsetilsyn som fra 1. juni i fjor fikk i oppdrag å rykke ut når alvorlige hendelser inntreffer i spesialisthelsetjenesten.

Forslagsstillerne peker på at den modellen regjeringen har opprettet for helsesektoren, er bygd opp på en helt annen måte enn havarikommisjonen for transportsektoren, som ble etablert i 2008. Opposisjonspartiene ønsker da også at en tilsvarende havarikommisjon etter modell fra transportsektoren utprøves i helsevesenet parallelt med den utrykningsenheten regjeringen har etablert, og at det legges opp til en god følgeforskning, slik at Stortinget kan sikre seg best mulig grunnlag for hvilken modell det er best å gå videre med. Det foreslås også at det etableres helsefaglig kompetanse hos politiet, slik at de i langt større grad skal kunne etterforske saker i helsevesenet på selvstendig grunnlag.

Det er et paradoks at hvis en person blir påført blind vold og dør rett utenfor sykehusets dører, etterforsker politiet og tar ut tiltale. Skulle en pasient bli utsatt for en såkalt uheldig hendelse som følge av slurv eller grov uaktsomhet, eller som følge av svikt i dårlig vedlikeholdt teknisk utstyr innenfor sykehusets vegger, har politiet samme mulighet til å etterforske, men de gjør det ikke.

Jeg vil ta et eksempel om en eldre dame i Ålesund som falt ut av sengen fordi det var en svikt i låsemekanismen på sengehesten. Åstedet ble fort ryddet og rengjort, og seng og sengehest ble fjernet. Noen dager senere ble det observert at sykehuset i det stille vraket flere senger og sengehester. Mitt spørsmål er om det må skje ulykker og dødsfall, eller om vi kan forvente en viss form for proaktivitet.

De siste årene har vi dessverre sett mange uheldige hendelser i helsevesenet. Flere av oss var med på en gripende markering utenfor Stortinget i går.

Det er naturlig at det også i helsevesenet, som alle andre steder, begås feil. Inngrep og behandling er beheftet med risiko, og helsevesenet er ekstra sårbart ettersom konsekvensene av feil ofte blir store. Det er derfor nødvendig at man innen helsevesenet lærer av sine feil, og på dette området er man i dag altfor lite flinke. Det bekreftes også av Statens helsetilsyn, og direktør Lars E. Hanssen snakker om en ukultur og en uvilje til å lære av feil. Dette er alvorlig, og det er et ledelsesproblem som må tas på alvor.

Det siste året har jeg hatt flere møter med familier som har mistet sine kjære etter uheldige hendelser i helsevesenet, og jeg har møtt foreldre som har levert inn en nærmest frisk unge til et enkelt inngrep og fått tilbake et sterkt hjerneskadd barn på grunn av manglende surstofftilførsel under operasjonen. Disse møtene har gjort et sterkt og varig inntrykk på meg.

Mange av disse pårørende sitter i etterkant igjen med en følelse av at de ikke blir tatt tilstrekkelig på alvor. Faren til den hjerneskadde gutten gråt og takket oss for møtet og sa at vi var de første myndighetspersoner som hadde villet møte og se gutten i løpet av de tre–fire årene de hadde kjempet for å få fram sannheten om hva som gikk galt under operasjonen.

Uheldige hendelser som medfører alvorlig skade og eventuelt dødsfall, blir i for liten grad etterforsket av andre instanser enn sykehuset eller helsevesenet selv. Dette har mange årsaker. Delvis skyldes det manglende rutiner i helsevesenet på å behandle slike situasjoner som åsted. Delvis skyldes det manglende politikompetanse, og delvis skyldes det at politiet sjelden etterforsker slike saker uten å søke råd fra Helsetilsynet, noe som ofte tar lang tid. Dette gir i sum en situasjon som vi ikke kan være bekjent av, og derfor er en prøveordning med en havarikommisjon for helsesektoren etter modell fra transportsektoren, etter vår oppfatning, rett vei å gå.

En uavhengig instans som har kompetanse til å avdekke årsaker eller uheldige hendelser, vil være et vesentlig tiltak for å kunne hindre at noe tilsvarende skjer igjen.

Havarikommisjonen for transport definerer slike årsaksforhold uten at de har sanksjonsmulighet og uten at det er de som foreslår løsningene. Med en tilsvarende havarikommisjon i helsevesenet vil sanksjonsmyndigheten fortsatt ligge til Helsetilsynet og politiet. Det er derfor ubeskrivelig viktig at man også styrker etterforskningskompetansen i politiet i slike saker. Dette kan organiseres på mange ulike måter, men det er viktig at dette blir en enhet som har spesiell kompetanse for slike saker. Et naturlig utgangspunkt for dette er etter Fremskrittspartiets oppfatning å se på organiseringen av Økokrim.

Det er viktig at helsetjenesten blir bedre på å forhindre uheldige hendelser. Det er mange grep som kan gjøres i så måte, og ett av dem er å stramme vesentlig inn rutiner for avviksrapportering og klagehåndtering, samt å åpne for at pasienter og pårørende kan melde det de oppfatter som avvik i sykehusets interne system. På denne måten vil helsetjenesten få større oversikt over situasjonen, og det vil i sin tur gi større muligheter for å lære av egne og andres feil.

I tillegg vil dette bidra til å sikre pasienters og pårørendes rettssikkerhet. Det er ubeskrivelig viktig at pasienters og pårørendes interesser blir styrket ved uheldige hendelser.

Jeg opplever at regjeringspartiene også i denne saken er mer opptatt av systemene enn av enkeltmenneskene. Fremskrittspartiet fremmer forslag om at pasienter og pårørende skal få god informasjon hvis det har skjedd en uheldig hendelse. Det skal opplyses om konsekvenser, klage- og erstatningsmuligheter, og det hele skal journalføres. Vi har fått med oss Høyre og Kristelig Folkeparti på dette, men det er direkte skremmende at regjeringspartiene vil stemme forslaget ned. De kan selvfølgelig igjen henvise til at det er satt ned en arbeidsgruppe, at det vil komme en proposisjon, osv., som de ofte gjør; og så forventer de at vi skal slå oss til ro og tenke at «det er von i hangande snøre». Men nå begynner det etter hvert å bli så mange snører som denne regjeringen har hengende ute, at alle som har litt peiling på fiske, forstår at dette blir bare vas og ingen fisk.

Ved uheldige hendelser som medfører dødsfall, mener Fremskrittspartiet at det er avgjørende at de pårørende får partsrettigheter, slik at de er sikret tilstrekkelig innsyn og informasjon i etterkant av en slik hendelse. For mange pårørende er kampen mot systemet for å få vite sannheten rundt tapet av sine nærmeste den tøffeste kampen. Det er fullstendig uholdbart, for ikke å si uakseptabelt.

Fremskrittspartiet vil styrke de pårørendes rett til å følge slike saker gjennom å gi disse pårørende rett til bistandsadvokat i grove tilfeller. Alle vil tjene på at de pårørende blir bedre ivaretatt, også helsevesenet vil kunne lære og dermed profittere på det.

Så et par ord når det gjelder meldesystemet som regjeringen foreslår å endre, noe vi fra opposisjonens side vil ta sterk avstand fra. Vi mener at meldingene – de såkalte § 3-3-meldingene – fortsatt må gå til Helsetilsynet. Da først kan Helsetilsynet følge opp det kvalitetsarbeidet som blir gjort ute i virksomhetene, på en tilfredsstillende måte. Vi må få et system som gjør at vi kan ha tillit til vårt helsevesen. Vi må sørge for at de ansatte får mulighet til å utføre sitt arbeid på en faglig forsvarlig måte, og vi må sørge for at helsevesenet er en lærende virksomhet som lærer av feil. Vi må sørge for at pasienter og pårørende blir involvert og tatt på alvor.

Med det vil jeg ta opp de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til eller har fremmet selv.

Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn har tatt opp de forslag han refererte til.

Tore Hagebakken (A) [12:06:58]: Grunnleggende for all pasientbehandling er trygghet, sjølsagt – trygghet for at vi får den riktige behandlingen til rett tid, og trygghet for at unødvendig skade/feil ved behandling ikke oppstår.

Jeg har møtt flere mennesker som ikke har opplevd den tryggheten de fleste av oss tar for gitt. Noen har også opplevd fatale konsekvenser enten fordi de har kommet for sent til behandling, eller fordi det har oppstått feil eller skade under behandling, og sist, men ikke minst, opplevd ikke å bli godt nok ivaretatt når skade først har skjedd.

I går var vi på Eidsvolls plass. Den var fylt med lys til minne om dem som har mistet livet som følge av at noe gikk alvorlig galt. Det gjorde sterkt inntrykk igjen å møte og høre de pårørende.

Pasientsikkerhet er et svært viktig tema. Jeg er glad for enhver anledning til å kunne sette trygghet for god pasientbehandling på dagsordenen. Derfor er det også svært positivt at statsråden nå har varslet en egen stortingsmelding om pasientsikkerhet og kvalitet. Det vil løfte temaet ytterligere og gi oss god mulighet til å se tingene i sammenheng.

Det er gjort mye bra på norske sykehus for å redusere uønskede hendelser. Likevel kan vi – og må vi – bli bedre. Nullvisjonen må være det vi strekker oss etter. Samtidig vil det alltid være risiko knyttet til alle former for menneskelig atferd, også ved behandling i sykehus, sjølsagt. Derfor må pasientsikkerhet settes i høysetet, og vi må gå helhetlig og systematisk til verks.

Forslaget fra representantene Høie, Sjøli og Dåvøy reiser viktige problemstillinger knyttet til arbeidet for økt pasientsikkerhet. Forslaget viser også hvor komplekst dette er. En prosess for økt pasientsikkerhet krever inngripen på flere trinn. Det hjelper ikke med rask intervensjon hvis problemet er mangelfull varsling. Det hjelper heller ikke med rask intervensjon hvis berørte parter ikke høres i denne prosessen, slik at reaksjonen og læringen på denne måten blir mangelfull.

Jon Jæger Gåsvatn tok utgangspunkt i fiske. Da vil jeg si: Vi har gjort noe med maskevidden, og det har blitt oppdaget flere feil. Jeg er glad for den serie med tiltak som er iverksatt og planlagt fra regjeringas side. Pasientsikkerhet er førende både i helse- og omsorgslov og i ny helse- og omsorgsplan, som etter hvert kommer til Stortinget i sin endelige form etter å ha vært på høring. Dette innebærer en skjerpelse og økt fokus på pasientsikkerhet, deltakelse og kvalitetsarbeid. Vi ser, som sagt, allerede resultater, men vi ønsker ytterligere erfaringer og støtter ikke forslaget om en havarikommisjon.

Det første og viktigste skrittet for å øke pasientsikkerheten er at uønskede hendelser faktisk rapporteres. Det er fortsatt for mange miljøer i helsesektoren som ikke er gode nok til å varsle om feil. En viktig årsak til dette kan være redsel for represalier og sanksjoner mot nære kollegaer. For å bøte på dette har regjeringa innført en ny varslingsplikt og ny meldeordning som løsrives fra sanksjoner og tilsynsmyndigheter. Terskelen for å melde fra blir dermed lavere, og det er veldig viktig å ha en åpen og trygg meldekultur.

Det andre avgjørende skrittet er at det handles raskt når uønskede hendelser først har inntruffet. Jeg mener at forslaget om en havarikommisjon kanskje blir litt for lite nyansert. Mange såkalte uønskede hendelser i sykehus er av en slik art at de juridisk sett ikke er alvorlige nok til å bli rapportert videre til Helsetilsynet, men det betyr ikke at de som er involvert i hendelsen, ikke opplever det som alvorlig. Hvordan det enkelte sykehus reagerer og lærer av slike hendelser blir derfor avgjørende. Noen sykehus har gode systemer for dette, som f.eks. Akershus universitetssykehus, hvor et eget kvalitetsteam både sørger for varsling, samtaler med berørte pasienter og pårørende og vurdering av videre behandling.

Denne utrykningsgruppen i Helsetilsynet, som ble etablert 1. juni i fjor, utgjør et viktig tiltak for rask intervensjon i de alvorlige hendelsene. I tillegg til raskt å kunne gå inn og analysere hendelsesforløp og vurdere videre tiltak er det spesielt viktig å understreke at utrykningsgruppen skal lytte særskilt til pasienter og pårørende. Som en mor en gang sa til meg: Da legen fortalte meg at noe var gått fryktelig galt under operasjonen, var det som et lynnedslag. Men tiden etterpå, når vi sitter igjen med tusen spørsmål og ingen vil snakke med oss, er som en evig solformørkelse. Vi skylder alle som har opplevd dette, og de som er gått bort, at vi lærer av feil.

Så vil jeg avslutningsvis si at pasientsikkerhetsarbeidet heldigvis, også politisk, preges av stor grad av enighet om at vi må bli bedre, om vi ser litt annerledes på nettopp denne saken vi har her i dag.

Bent Høie (H) [12:12:20]: (komiteens leder): Jeg vil starte med å takke pårørendegruppen som i realiteten har æren for at dette forslaget er til behandling i Stortinget i dag. Det er vel nesten et år siden første gang representanten Laila Dåvøy og jeg hadde et møte med familien Lie der de lanserte ideen om en havarikommisjon for helsevesenet.

Jeg vil være ærlig og si at min første reaksjon da på mange måter var det som er regjeringspartienes ståsted i dag, nemlig at jeg tenkte: Vil det være nødvendig med nok et nivå som skal undersøke hva som har skjedd i helsetjenesten? Holder det ikke med Helsetilsynet? Men møtet pirret min nysgjerrighet. Jeg oppdaget veldig fort da jeg gikk inn i diskusjonen og gjorde undersøkelser, at det ikke minst var veldig mange i helsevesenet som selv hadde jobbet med denne ideen over mange år uten å få gjennomslag. Men først da pårørendegruppen startet sitt arbeid og fikk oppmerksomhet om dette, klarte en å bevege det politiske miljøet. Det førte i hvert fall til at vi satte oss ned og jobbet med dette forslaget.

Situasjonen i dag er jo at det er for mange som dør og blir skadet i helsevesenet. Situasjonen er også at pårørende opplever å ikke bli hørt. Mange er nødt til å leve med uvissheten om hva som er skjedd. Det er helt riktig, som representanten Hagebakken sier, at det er viktig å lære av feil, men det er et stadium før det. Det første er å innrømme at det har gått galt. Men det neste stadiet er faktisk å finne ut hva som har gått galt. Før en har innrømmet at noe har gått galt og funnet ut hva som har gått galt, går det ikke an å lære av de feilene som er gjort.

Helsetilsynet og helsedirektøren påpeker at det er en form for ukultur, som han kaller det, i helsevesenet, at en ikke lærer av egne feil. Men også dagens system, og det er det systemet som regjeringspartiene i dag går inn for å videreføre og ikke supplere, privatiserer i altfor stor grad ansvaret for sikkerhet i helsevesenet til den enkelte helsemedarbeider, og ser ikke i tilstrekkelig grad at mennesker som jobber i helsevesenet, ikke er overmennesker. De er mennesker som alle oss andre, og mennesker gjør feil. Derfor er det helt avgjørende å ha fokus på hva det er i systemet som ikke hindrer at menneskelige feil får så store, alvorlige konsekvenser. Det er dette som er den metodisk andre tilnærmingen til sikkerhetsarbeid, som ikke er et alternativ til Statens helsetilsyn, men et nødvendig supplement til Statens helsetilsyn, som er hele kjernen i dette forslaget, nemlig å etablere et redskap for såkalt rotårsaksanalyse, som en havarikommisjon vil være. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvorfor det er så forferdelig vanskelig for helseministeren å akseptere at det er en god idé å prøve ut denne metoden parallelt med metoden om et raskere Statens helsetilsyn, som i realiteten utrykningsgruppen representerer, slik at en, når en om to år skal evaluere den ordningen, faktisk kunne evaluert en annen ordning samtidig. Dermed hadde Stortinget hatt et betydelig bedre beslutningsgrunnlag for å vurdere hva som skal være den helhetlige løsningen.

Jeg er veldig redd for at hvis vi ikke klarer å bevege det politiske flertallet før om to år, vil resultatet være at en om to år ikke er kommet noe særlig lenger enn det en er i dag, og så skal en på ny prøve ut en ordning med havarikommisjon før en trekker en konklusjon. Dermed vil veldig, veldig mange mennesker dø eller bli skadd i helsevesenet unødvendig, fordi det politiske systemet ikke arbeider raskt nok. Dette er en modell som er velkjent fra samferdselssektoren, der en har et luftfartstilsyn, der en har et biltilsyn, der en har politiet til stede, men samtidig har en havarikommisjon. Og det er betydelig flere mennesker som dør eller blir skadd i helsevesenet vårt enn det er mennesker som dør eller blir skadd i trafikken. Det samme gjelder politiets kompetanse. Hvorfor har vi bygd opp kompetanse på økonomikriminalitet og miljøkriminalitet i politiet, men er ikke villig til å bygge opp kompetanse i forhold til samarbeid med helsevesenet?

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:17:50]: Forslaget om å opprette en statlig havarikommisjon for helsevesenet, som behandles i dag, har sin bakgrunn, som representanten Høie sa innledningsvis, i et utrolig sterkt engasjement fra en gruppe pårørende som har opplevd det tragiske å miste en av sine aller nærmeste, barn, ektefelle, uforklarlig på sykehus – dødsfall som normalt ikke skulle ha skjedd.

Jeg har også møtt disse pårørende og hørt deres historier. Det har gjort veldig sterkt inntrykk. Det har gjort inntrykk å høre deres historier om hvordan de har opplevd situasjonen på sykehuset, fortvilelsen over ikke å bli hørt, det å oppleve at man ikke er part i saken, og at det har tatt veldig lang tid fra dødsfallet har skjedd, til saken har blitt behandlet i Helsetilsynet. Det har også gjort sterkt inntrykk å oppleve det sterke engasjementet denne gruppen har vist for å få rettet opp feil de har opplevd, slik at andre ikke skal oppleve det samme. Det har gjort sterkt inntrykk, og det engasjementet skal de ha all respekt og honnør for.

Så er det samtidig gledelig å kunne konstatere, og det er snart et år siden vi har møtt dem, at deres engasjement har gitt resultater. Helseministeren har for over et halvt år siden tatt initiativ til å opprette en utrykningsenhet. Den skal rykke ut raskt ved alvorlige hendelser, og utrykningsgruppens oppgave og mandat er veldig likt de oppgavene en havarikommisjon ville hatt. Rapporten fra gruppens arbeid er at erfaringene er gode, ikke minst i forhold til pårørende.

Det har vært satt fokus på pasientsikkerhet. Pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender» startet 27. januar, med det formål å redusere antall pasientskader. Den kampanjen har fått tydelig støtte fra bl.a. Helsetilsynet. Det er oppnevnt et hurtigarbeidende utvalg som skal vurdere pårørendes stilling i tilsynssaker, nettopp det som det har vært satt fokus på. Rapporten skal foreligge 15. april.

Det vil bli framlagt en ny helse- og omsorgslov med forslag om at alle virksomheter i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten skal drive systematisk arbeid med pasientsikkerhet. Pasientsikkerhet vil stå sentralt når vi skal behandle Nasjonal helseplan til våren, og, til slutt, det vil bli framlagt en egen stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet, hvor dette temaet blir behandlet bredt, og hvor åpenhet, informasjon, måling av kvaliteter og ikke minst stort fokus på å lære av feil vil være sentralt.

Jeg er ikke i utgangspunktet imot at det blir opprettet en havarikommisjon slik det er foreslått, men jeg mener at det blir feil å gjøre det nå. Det er opprettet en utrykningsenhet, med samme formål som en havarikommisjon. Det skal være en prøveordning, hvor erfaringene skal evalueres om to år. Å skulle etablere en havarikommisjon parallelt vil etter min mening ha begrenset verdi. Det vil også by på rolleavgrensingsproblemer mot både helsetilsyn og politi, så det å ha alle disse tre instansene gående samtidig, mener vi vil være feil.

Derfor vil den beste løsningen være, slik komiteens flertall innstiller på, først å vinne erfaringer med utrykningsenheten slik det er planlagt. Så får Stortinget ta stilling til om det er naturlig å videreføre den ordningen over i en havarikommisjon når man har evaluert det. Det er den rette måten å gjøre det på, og det er også SVs innstilling.

Kjersti Toppe (Sp) [12:21:55]: Det har vært stort fokus den siste tida på uheldige hendelser med fatale utfall som har skjedd på norske sjukehus. Historiene har gjort inntrykk. Sjøl om de fleste pasienter opplever god og trygg behandling i den norske helsetjenesten, skjer det mange feil. Og når det skjer feil, er det flere eksempler på at helsetjenesten ikke reagerer med åpenhet og ikke har gode nok system som sikrer læring og forbedring. Pasienters og pårørendes stilling i tilsynssaker synes å være for svak. Helsetilsynet er blitt kritisert for mangelfull og sen etterforskning, og politiet er kritisert for å mangle helsefaglig kompetanse for å granske alvorlige uhell i helsesektoren.

En gruppe pårørende som har opplevd å miste en av sine nærmeste etter sjukehusfeil, har gjort et viktig arbeid for å bedre pasientsikkerheten ved å fortelle sine historier. De pårørende som har stått fram offentlig og ropt et varsku om systemfeilene, har bidratt til at arbeidet med pasientsikkerhet, sjukehusenes håndtering av uheldige hendelser og Helsetilsynets rolle har fått stort politisk fokus.

Flere tiltak er allerede satt i verk av regjeringen for å forbedre arbeidet med å avdekke systemmangler og systemfeil og å sikre bedre rutiner. En prøveordning med utrykningsgruppe i Helsetilsynet er etablert. Forvaltningen av meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 er foreslått flyttet fra Helsetilsynet til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. De regionale helseforetakene er i foretaksmøter pålagt en varslingsplikt direkte til Statens helsetilsyn. Kritikken mot Helsetilsynets veileder for saksbehandling når det gjelder pårørende, er tatt til følge. Regjeringen har oppnevnt et hurtigarbeidende utvalg som skal vurdere pasienters og pårørendes stilling i tilsynssaker.

I Nasjonal helse- og omsorgsplan vil det være et sentralt mål å styrke arbeidet med kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten og bedre pasientsikkerheten. I 2011 er det satt i gang en nasjonal pasientsikkerhetskampanje. I går ble nyheten om at regjeringen vil fremme Norges første stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten, gjort offentlig.

Det har vært et stort tverrpolitisk fokus i helse- og omsorgskomiteen på pasientsikkerhet. Opposisjonen har fremmet ulike forslag for bedre pasientsikkerhet, og slik bidratt til å sette politisk fokus på området. Det synes jeg er positivt, og jeg synes det er bra at opposisjonen har hatt et så stort engasjement på dette området.

I dag skal Stortinget ta stilling til et forslag fra opposisjonen om å opprette en havarikommisjon for helsesektoren. Aller først vil jeg understreke at vi synes det er mange gode argumenter for å opprette en slik havarikommisjon. Vi deler fullt ut intensjonen bak forslaget. Men i høringene om saken er det også kommet fram argumenter for at det ikke er avgjørende å opprette en havarikommisjon på det nåværende tidspunkt. Blant annet har Den norske legeforening i sitt høringssvar advart mot å etablere nye system i tillegg til de etablerte, før det foreligger mer kunnskap om dagens praksis og prøveordningen med utrykningsenheten er evaluert.

Regjeringspartiene har i merknadsform uttalt at vi vil komme tilbake til behovet for en havarikommisjon når vi har evaluert utrykningsenheten og høstet erfaringer av denne prøveordningen. Det er naturlig at en havarikommisjon blir vurdert i arbeidet med en stortingsmelding om pasientsikkerhet.

Regjeringspartiene ser det som svært viktig at det sikres tilgang til helsefaglig kompetanse i politiet slik at det oftere og på en bedre måte skjer etterforskning av alvorlige hendelser og dødsfall i helsevesenet. Opposisjonen foreslår at denne kompetansen må bygges opp innenfor politiets egne etater. Justis- og politidepartementet mener det er mest hensiktsmessig for politiet å hente den best tilgjengelige kompetansen fra andre fagmiljøer istedenfor å utvikle tilsvarende kompetanse i politiet. Vi støtter Justis- og politidepartementets vurderinger om dette. Vi mener at de økte kravene til bedre pasientsikkerhet, som omtalt, i seg sjøl vil føre til at politiet varsles oftere og tidligere.

Pasientsikkerhetsarbeid er først og fremst et ledelsesansvar, som styrene i helseforetakene må ha kontinuerlig fokus på. Sjøl om helsetjenesten skiller seg fra andre sektorer gjennom en betydelig lovgivning rettet mot personer i helsetjenesten, som arbeidstakere og profesjonsutøvere, og har et særskilt tilsynssystem i fylkene og sentralt gjennom Statens helsetilsyn, kommer vi ikke forbi at å sikre kultur for læring og forebygging av uheldige hendelser, god kommunikasjon med pasient og pårørende når uheldige hendelser skjer, er et systemansvar.

Det er gjort mange nye grep for å styrke dette feltet det siste året, og jeg ser fram til ytterligere fokus på dette området når arbeidet med en egen stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet kommer i gang.

Laila Dåvøy (KrF) [12:27:35]: Jeg vil også takke pårørendegruppen for at vi står her i dag, og for det enorme arbeidet de har lagt ned.

Vi kan ikke være bekjent av at det er en ukultur i Helse-Norge – en ukultur fordi uheldige hendelser ikke rapporteres eller undersøkes. Det er behov for en nasjonal gjennomgang av systemproblemene. Dette handler ikke først og fremst om hva enkeltmennesker har gjort, men om systemsvikt og manglende evne til å lære av feil. Det er også i stor grad et ledelsesproblem.

Vi må ha en kultur i helsetjenesten som er åpen og lærende. Flere har vært inne på at direktøren i Statens helsetilsyn så sent som i fjor sommer sa at sykehusene verken lærer av egne eller andres feil, og at helseforetakene heller ikke vet hvor svakhetene ligger. Han utdypet videre at sykehusene ikke er lærende organisasjoner som bruker tilsynsrapporter, egne erfaringer og registreringer av uhell og nestenuhell til å bedre kvaliteten. Videre sa han at ledelsen ikke tar tydelig nok ansvar for at behandlingen er forsvarlig, og at helseforetakene mangler styringssystemer og internkontroll. Og sist, at ledelsen ikke vet hvilken kvalitet tjenesten har, og hvor svakhetene ligger. Hadde disse faktorene vært på plass, hadde vi kanskje ikke trengt en havarikommisjon.

Jeg vil gå så langt som å si at det ligner en systemkrise. Norge fikk bunnplassering i en nylig gjennomført befolkningsundersøkelse om pasientsikkerhet. Så lenge det skjer altfor mange unaturlige dødsfall på norske sykehus, kan vi ikke si at vi har blant verdens beste helsetjenester. Hvor store helsebudsjettene er, sier heller ikke noe om kvaliteten på tjenestene.

Det er tverrpolitisk enighet om å ha et offentlig helsetilbud der alle sikres likeverdige og gode helsetjenester. En slik tjeneste er helt avhengig av tillit. En rekke ganger har jeg hatt sterke møter med pårørende som har opplevd å miste en av sine kjære, ofte helt unødvendig. Denne type erfaringer bryter ned tilliten.

Pasientsikkerheten blir stadig viktigere, siden vi behandler stadig flere pasienter, og behandlingen blir også mer og mer avansert på grunn av den medisinske og teknologiske utviklingen.

Kristelig Folkeparti mener at det bør og må etableres en prøveordning med en havarikommisjon for helsesektoren etter modell fra transportsektoren. Det er det vi debatterer i dag. Dagens systemer er ikke gode nok for å rydde opp. Det kan ikke være helsetjenesten som skal vurdere seg selv, slik det nå ser ut. Det er behov for at eksterne gransker og analyserer unaturlige dødsfall og uheldige hendelser. Blant annet er det positivt at Helsetilsynet nylig i høringsuttalelse faktisk også har tatt til orde for obligatorisk etterforskning av alle saker hvor barn under 18 år dør uventet – også når dødsfallet skjer i tilknytning til ytelse av helsehjelp. Men dette er ikke nok. Det bør gjelde alle, uavhengig av alder.

Kristelig Folkeparti vil også at det bygges opp spesialkompetanse i politiet på etterforskning av saker i helsesektoren. Vi mener det er viktig for å sikre politiets uavhengighet. Til tross for at politiet kan innhente sakkyndig fagkompetanse andre steder, kan det oppstå lojalitetskonflikter – og vi vet at det medisinske miljøet i Norge ikke er stort.

Kristelig Folkeparti vil at berørte pasienter og pårørende får god informasjon om uønskede hendelser, at konsekvenser og klage- og erstatningsmuligheter belyses, og at dette journalføres på en tilfredsstillende måte. Tradisjonelt har sykehusene vært lukkede og hierarkisk styrte organisasjoner, der pasientene har vært passive mottakere av tjenestene. Det er ikke bare slik lenger. De siste årene har rett til behandling og brukermedvirkning kommet i stadig større grad som nye verdier. Det er positivt. Likevel er vi ikke i havn. Informasjon om uønskede hendelser vil sannsynligvis styrke pasienters og pårørendes tillit til helsetjenesten – ja, jeg er helt sikker på det.

Jeg må også si at jeg forundrer meg over at regjeringspartiene og statsråden ikke vil gå med på en prøveordning med en havarikommisjon. Det er uforståelig, når man tross alt har satt i gang en annen prøveordning. Disse to prøveordningene kunne gått helt parallelt, slik at vi ikke mister tid. For jeg tror helt bestemt at vi kommer til å få en havarikommisjon senere. Det er mulig – og det er sagt – at Legeforeningen er imot det, men vi vet også at det internt blant legene våre er delte meninger om dette. Og mange ville ønske at dette kom på plass.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:32:41]: Representantene Sjøli, Høie og Dåvøy tar opp alvorlige problemstillinger i forslaget om å opprette en egen havarikommisjon for helsesektoren. Vi hører i innleggene her i dag at vi alle ønsker å bedre pasientsikkerheten, og alle de tiltakene som jeg selv har satt i gang og kommer til å iverksette, skal bidra til dette.

I fjor kom det, som flere har vært inne på, frem flere eksempler på alvorlige uønskede hendelser med dødelig utgang. Statens helsetilsyn fikk kritikk for sen og utilstrekkelig reaksjon og manglende involvering av pårørende i tilsynsarbeidet. En slik situasjon var uakseptabel. Med bakgrunn i kritikken, og etter sterke samtaler med pårørende, etablerte jeg en utrykningsgruppe i Statens helsetilsyn fra 1. juni 2010. Helseforetakene ble samtidig pålagt umiddelbar varslingsplikt ved alvorlige hendelser, slik at utrykningsgruppen raskt kan rykke ut for å innhente relevant informasjon fra helsepersonell, pasient og pårørende – dette nettopp på grunn av at det var den raskeste endringen jeg kunne gjøre i den praksis som var etablert, hvor man tidligere hadde forholdt seg til en to måneders frist.

Når uønskede hendelser inntreffer, skal flere formål ivaretas. Hendelsen skal undersøkes med sikte på å klarlegge årsaks- og ansvarsforhold. Pasienter og pårørende skal tas hånd om og bli hørt. Politiet skal trekkes inn når forholdene tilsier det. Hendelsen skal brukes til læring for å unngå lignende i fremtiden. Og endelig skal det reageres mot virksomhet eller helsepersonell dersom resultatene gir grunnlag for det. Utrykningsgruppens arbeid og Helsetilsynets videre oppfølging tar hensyn til alle disse formålene. Jeg har også satt ned et utvalg som skal vurdere pasienters og pårørendes rolle i tilsynssaker. Utvalget skal levere rapporten før påske.

Statens helsetilsyn har rapportert at det er positive erfaringer med utrykningsgruppen – ikke minst den endrede praksis med å involvere pårørende i forbindelse med utrykninger. Men denne gruppen er bare ett av flere tiltak i satsingen på pasientsikkerhet. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene er det understreket at det er et lederansvar å ha gode systemer for å melde om og følge opp uønskede hendelser. De ansatte skal oppleve at det er trygt å melde, og at hendelsene brukes til læring og forbedring for hele virksomheten.

Jeg har foreslått å flytte meldinger om betydelig personskade, og nestenskade, fra Helsetilsynet til Kunnskapssenteret. Formålet med forslaget er at slike meldinger bør utnyttes enda bedre til læring og forbedring. Forslaget har vært på høring, og jeg har fått mange innspill som jeg nå vurderer hvordan vi skal følge opp.

Vi har nylig satt i gang en nasjonal treårig pasientsikkerhetskampanje, «I trygge hender». Kampanjen er konsentrert om områder der vi vet at det er behov for forbedring, f.eks. sykehusinfeksjoner og legemiddelbruk. I forslag til ny helse- og omsorgslov foreslås det å innføre krav om at alle virksomheter i spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal drive systematisk arbeid for å ivareta pasientsikkerheten.

Endelig vil regjeringen, som kjent, i 2012 legge frem en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. I den stortingsmeldingen vil vi ha med evalueringen av utrykningsenheten, så den inngår i denne.

På bakgrunn av det jeg har sagt, mener jeg at det ikke er ønskelig å opprette en egen havarikommisjon for helsesektoren nå. Det er riktig å la utrykningsgruppen få virke ut prøvetiden, og samle erfaringer, så får vi komme tilbake til dette i forbindelse med stortingsmeldingen i 2012.

Forslagsstillerne ønsker at det skal opprettes en egen spesialenhet for helsesaker i politiet. Det er anført:

«Utfordringen for politiet er at de skal vurdere saker som ofte er medisinsk kompliserte og som de ikke har kompetanse til.»

I saker som gjelder helsesektoren, vil det kunne være tale om kompetanse på meget spesialiserte fagfelt. Justisministeren ga derfor uttrykk for at det er en bedre løsning at politiet har mulighet til å hente den fremste kompetansen utenfra i stedet for å bygge den opp i politiet. På denne bakgrunn anses det derfor ikke som hensiktsmessig å bygge opp spesialkompetanse i politiet, slik forslaget legger opp til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:38:08]: Jeg har to spørsmål til statsråden.

Vi har fra Fremskrittspartiets side vært med på å fremme et forslag som sier at hvis en pasient blir feilbehandlet, eller f.eks. får ti ganger så høy dose med insulin som han skulle ha, skal helsepersonellet ha en plikt til å informere pasienten om konsekvenser, og eventuelt om hvordan man skal gå videre med det. Hva er årsaken til at regjeringspartiene ikke vil gå inn for denne åpenheten og denne tillitskapende funksjonen?

Så har vi også fått til en enstemmig komitémerknad hvor vi peker på

«at Statens havarikommisjon for transport også har et ansvar for å undersøke de ulike tilsynene, mens man ikke på tilsvarende måte har et uhildet organ som gransker Helsetilsynet».

Hvordan har statsråden tenkt å løse den problematikken under denne prøveperioden?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:38:57]: Jeg vil understreke at regjeringen er veldig opptatt av åpenhet når det forekommer feil, og jeg ser til min store glede at flere av helseforetakene faktisk også tar til ordet for dette, at de skal være åpne om sine feil og sågar offentliggjøre sine feil.

I forbindelse med den treårige pasientsikkerhetskampanjen skal alt være åpent, alt skal offentliggjøres, det skal måles mer på kvalitet. Dette er særdeles viktig for at vi skal fremme kvalitetsarbeid og bedre pasientsikkerheten. Dette er et arbeid som jeg synes er særdeles viktig, nettopp på bakgrunn av mange av de temaene som er kommet opp i innleggene her, som avdekker at det forekommer altfor mange feil – dessverre også feil som man kunne ha unngått med bedre rutiner, med bedre systematikk, med bedre bruk av standard veiledere. Så dette er et arbeid som jeg ser på som særdeles viktig, og åpenhet er en selvfølgelighet og en nødvendighet.

Bent Høie (H) [12:40:10]: Både i brevene fra helseministeren og i argumentasjonen er det til tider vanskelig å få tak i hva som egentlig er argumentet mot en prøveordning med en havarikommisjon, utover at en vil vente og se. Så mitt spørsmål er: Hvorfor er det så vanskelig for helseministeren å støtte at en prøver ut denne ordningen nå, slik at en har et bedre grunnlag for å beslutte hva som skal være den permanente ordningen, på et senere tidspunkt?

Mitt andre spørsmål er: Har Helse- og omsorgsdepartementet under behandlingen av denne saken vært i kontakt med havarikommisjonen for samferdselssaker for å kartlegge hva som er den metodiske forskjellen mellom denne kommisjonens arbeidsmåte og Statens helsetilsyns arbeidsmåte?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:41:01]: Når det gjelder hvorfor vi ønsker å vente, må jeg si at utgangspunktet mitt har vært helt annerledes.

Utgangspunktet mitt har vært, som for forslagsstillerne her i dag, sterke møter med pårørende som egentlig har historier å fortelle som er viktige for helsetjenesten og for hvordan vi organiserer helsetjenesten. Jeg var da opptatt av: Hvordan kan vi få til den raskeste endring av praksis – en praksis hvor man i utgangspunktet skulle melde fra til Helsetilsynet egentlig innenfor en tomånedersfrist, som jeg så på som helt uakseptabelt? Den kritikken som også kom mot Helsetilsynet, mot at pårørende ikke ble hørt i sakene, tok jeg særdeles alvorlig. Nettopp fordi dette var det raskeste tiltaket vi kunne få iverksatt, iverksatte jeg det. Når vi først har gjort det, er det med samme målsetting som med en havarikommisjon – vi kunne like gjerne kalt dette noe annet. Det var nettopp derfor ordningen ble iverksatt, og nettopp derfor ønsker jeg også å følge den praksisen i de to årene.

Laila Dåvøy (KrF) [12:42:10]: Jeg vil følge opp dette siste, for det må jo også ha kommet statsråden for øre at brukerne, de som har opplevd dette, nettopp har hatt store problemer med at det er Helsetilsynet som ikke har gjort en god nok jobb. Og brukerne i dagens Norge, som har brukermedvirkning, kommer ofte med sterke ord og har sterke holdninger, så statsråden må jo også ha fått høre at det er en havarikommisjon de som har opplevd dette, ønsker.

Så sier statsråden at grunnen er tidsaspektet. Ja, men vi vil jo ha en havarikommisjon parallelt med denne undersøkelseskommisjonen. Om det tar litt lengre tid å opprette den, er jo det helt greit. Men hvorfor ikke kjøre to parallelle løp når brukerne selv kanskje ikke vil føle god nok trygghet med den ordningen som statsråden har satt i gang?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:43:14]: Det skal ikke være tvil om at de pårørende som jeg har snakket med, og som også komiteen har snakket med – det vet jeg – har sterke historier å fortelle om alvorlige hendelser og ikke god nok ivaretakelse fra helsevesenets side. Det er høyst beklagelig.

Så er det også slik at jeg stilte meg spørsmålet: Hvordan kan jeg raskest få til en endring av den praksis som jeg så på som uakseptabel? Det var uakseptabelt at pårørende ikke ble ivaretatt, det var uakseptabelt at de opplevde at man ikke forsøkte å avdekke ansvars- og årsaksforhold, at man ikke tok læring, og at heller ikke noen ble stilt til ansvar. Derfor, som den raskeste måte fordi det fantes både tilsynskompetanse, juridisk kompetanse og medisinskfaglig kompetanse i Helsetilsynet, valgte jeg den modellen. Og så skal jeg jobbe grundig for å vinne erfaring både fra vårt eget land med den ordningen og fra andre land i forbindelse med den stortingsmeldingen som vi skal legge frem neste år.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Are Helseth (A) [12:44:39]: Noen politiske debatter bør splitte og vise skillelinjer, særlig når ståsted bygger på forskjellige ideologier. Men noen debatter bør samle for å nå spesielt viktige mål. Dette er særlig viktig når ideologier ikke skiller på verdigrunnlaget. Sosialdemokrater, konservative og liberale ønsker alle like ekte og like oppriktig at utredning og behandling i Norge skal være trygt. Derfor vil mine innlegg i denne og tilgrensende saker være lite polemiske, selv om det ikke ville være vanskelig å bruke vanlig splittende retorikk.

Alle partier, unntatt ett, i dette storting har hatt lengre perioder med regjeringsansvar i nyere tid. Alle regjeringer og alle tidligere helseministre har gjort for lite for pasientsikkerheten. Alle har vært for passive på sin vakt.

Den tiden er over. Det siste året er pasientsikkerhet satt øverst på den helsepolitiske dagsordenen, og det bør påkalle både ydmykhet og raushet hos oss alle. Opposisjonen bør etter min mening gi raushet, anerkjenne statsrådens politiske engasjement for pasientsikkerheten. Den varslede stortingsmeldingen om pasientsikkerhet er et gjennombrudd for helhetlig arbeid på dette området.

Samtidig bør vi fra regjeringssiden være ydmyke og lytte til gode forslag fra opposisjonen. Et stykke på vei mener jeg vi har evnet å gjøre det. Eksempelvis har vi tatt tak i pasienters og pårørendes partsstilling etter initiativ fra opposisjonen, og det er nedsatt et hurtigarbeidende utvalg for dette.

Og videre: Etter min vurdering viser dagens komitéinnstilling bred felles politisk grunn i situasjonsforståelse, i systemkritikk og i behovet for nye grep. Slike grep kan ikke være enten lov og orden eller læring, men må være begge deler, og i dette ligger sakens kompleksitet. Jeg opplever at forslagsstillerne også ser denne kompleksiteten, og foreslår derfor en ny prøveordning. Det argumenteres for utprøving av to ordninger samtidig. Det er vanskelig å se hvordan lik og likeverdig rettssikkerhet kan opprettholdes i en slik periode.

Avslutningsvis er jeg enig med representanten Høie: Vi har dårlig tid, vi har ingen tid å miste. Derfor bør vi også evaluere våre tiltak, inklusiv utrykningsenheten, med kortest mulig observasjonstid.

Bent Høie (H) [12:47:51]: Jeg er helt enig med helseministeren, og vil også rose henne for initiativet til en utrykningsenhet i Statens helsetilsyn. Det var et nødvendig tiltak. Det å få Helsetilsynet raskere på plass har vært en hovedinnvending som er fulgt opp, og det er bra.

Jeg er også enig med representanten Helseth om at man skal være rause i denne saken, men jeg hadde ønsket at rausheten gikk begge veier – ikke minst i forhold til at et forslag om en havarikommisjon er et forslag om en prøveordning som det ikke hadde vært noen problemer med å innføre parallelt med helseministerens eget initiativ. Det er absolutt ingen motsetningsforhold mellom de to tiltakene.

Det var helseministerens svar på min replikk som gjorde at jeg tok dette innlegget på nytt. For helseministeren sa i svaret at hun like godt kunne ha kalt denne utrykningsenheten for en havarikommisjon. Det gjør at mitt andre spørsmål i replikken, som jeg ikke fikk svar på, blir enda mer nødvendig nå. Det virker for meg som om det er åpenbart at helseministeren ikke ser den metodiske forskjellen som Statens helsetilsyn jobber etter, og som Statens havarikommisjon for transport jobber etter.

Derfor blir det nødvendig å gjenta spørsmålet til helseministeren. I løpet av det halve året som Helse- og omsorgsdepartementet har hatt dette forslaget til vurdering – og komiteen har gitt helseministeren utvidet tid for å jobbe med forslaget utover det som var planlagt i komiteen – har Helse- og omsorgsdepartementet vært i kontakt med Statens havarikommisjon for transport for å undersøke, med nysgjerrighet, deres metodebruk og sammenligne den med Statens helsetilsyns metodebruk?

I så fall vil jeg være litt mer beroliget enn det jeg er når helseministeren sier at hun kunne ha kalt Statens helsetilsyns utrykningsenhet for en havarikommisjon. Det var det samme som om man hadde sagt at Statens Luftfartstilsyn er det samme som Statens havarikommisjon for transport, og det er det åpenbart ikke.

Laila Dåvøy (KrF) [12:50:39]: I likhet med representanten Høie vil jeg også berømme statsråden for det arbeidet som er satt i gang. Det er flere tiltak som er satt i gang når det gjelder pasientsikkerhet, og vi får også en stortingsmelding. Det er gledelig, og det ser vi alle veldig sterkt fram til.

Representanten Helseth sier at de bør også lytte til opposisjonen. Jeg vil legge til at vi skal lytte enda mer til dem som har vært midt oppe i dette, til dem som jeg i sted kalte brukerne, eller pårørende.

Det forundrer også meg at man på en måte ikke ser den store forskjellen mellom denne utrykningsenheten som det er flott at statsråden har satt ned – hvis det var det raskeste som kunne gjøres – og en havarikommisjon som vil være helt uavhengig av Helsetilsynet. Etter vår mening skal alle meldingene selvfølgelig også gå til Helsetilsynet, slik at de får gjøre sin oppgave. Men denne uavhengigheten utgjør altså en vesensforskjell. Jeg må nesten si det sånn at jeg føler at statsråden og regjeringen gjør litt, men de går bare halve veien.

Jeg har lyst til å trekke en parallell til en annen sak som vi har hatt i denne sal, og som jeg var inne på i mitt innlegg, nemlig at det dessverre er en god del barn under 18 år som dør uventet. Mange av dem dør fordi de er utsatt for vold når de er bitte små, kanskje hjemme i familien eller andre steder, og det er dramatisk. I den forbindelse har opposisjonen ønsket obligatorisk etterforskning av alle saker der barn under 18 år dør, og det fikk vi ikke. Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har vært meget opptatt av dette, men det man fikk, var en type frivillig undersøkelse.

Jeg mener at det ikke er godt nok, og jeg tror det vil vise seg at det ikke er godt nok. Så får vi nå høre at Helsetilsynet i en høringsuttalelse om dette har sagt at de ønsker å gjøre denne obligatorisk. Det er veldig sterkt, og det er veldig viktig. Der også gikk man bare halve veien. Det hadde vært så kjekt og så utrolig viktig for pårørende at vi kunne ha kjørt to parallelle forsøk – for det er forsøk vi snakker om. Og vi kan godt vente én måned, eller to eller tre, bare det kommer i gang et forsøk med en uavhengig havarikommisjon.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:53:29]: Jeg er den første til å erkjenne at ulikheten mellom denne utrykningsenheten og havarikommisjonen for samferdsel er at vår enhet er innenfor Helsetilsynet. Men Helsetilsynet er jo ikke en del av sykehusene eller en del av foretakene, Helsetilsynet skal jo være en uavhengig tilsynsinstans. Så kan man godt mene at enheten ikke burde vært der, men for øvrig kan jeg ikke se veldig store forskjeller på disse to systemene. Målsettingen er jo at vi skal avdekke årsaks- og hendelsesforløp, at man skal kartlegge det så tidlig som mulig, og også se på om det danner grunnlag for sanksjoner. Der skiller kanskje utrykningsgruppen seg fra forslaget til opposisjonen. Læring opplever jeg er sentralt i begge disse tiltakene.

Så er det slik at det kan godt hende at Helsetilsynet har mye å lære av denne havarikommisjonen for transportsektoren. Men ellers vil jeg si at i utgangspunktet er de jo ganske forskjellige, for i helsetjenesten vil det tross alt være slik at selv om mange dødsfall er uventede dødsfall, kan de ha naturlige årsaker.

Mange mener at utrykningsgruppen har rykket ut for lite, men tallene fra utrykningsenheten vår, altså i Helsetilsynet, og Statens havarikommisjon for transport viser at utrykningstallene omtrent er de samme. Det er også slik at i havarikommisjonen for transport blir bare en liten andel av ulykkene etterforsket, kun de hvor systemfeil kan være del av årsaksbildet. For meg er det viktig at enkelthendelser blir undersøkt grundig, og, som jeg sier, at alle forhold tas med for å avdekke hendelsesforløp, årsakssammenheng og ansvarsforhold.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [12:56:25]: Jeg hører hva statsråden sier. Men statsråden ser da bort fra at en av de største anklagene fra pårørende etter disse uventede dødsfallene går mot Statens helsetilsyn – og mangel på oppfølging fra dem. Det er det samme helsetilsynet som nå har fått ansvaret for utrykningsgruppen. Det er jo poenget i at vi ønsker en uavhengig havarikommisjon.

Så ber jeg om at statsråden svarer på representanten Høies siste spørsmål, for det har hun faktisk ikke gjort – og det er viktig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.