Robert Eriksson (FrP) [12:16:04]: La meg starte med en historie: Utviklingshemmede Ina var på flukt fra sin egen far, men kommunen sa nei til å anmelde ham for overgrep og skaffe henne en bolig. Grunnen var feil adresse. Alle visste – kommunen, politiet, overformynderiet, hjelpeverge og advokat – men ingen hindret Ina i å flytte til sin far i fjor høst, dette trass i at han både i 2004 og i 2006 var dømt for å ha misbrukt henne seksuelt. Så skjedde det som alle fryktet. I slutten av januar i år, etter å ha oppsøkt incestsenteret i hjemfylket, fortalte hun at faren hadde misbrukt henne seksuelt hele høsten. Hvorfor kunne ingen hjelpe Ina? Årsaken til at hennes opprinnelige hjemkommune ikke kunne hjelpe henne, var at hun nå var folkeregistrert i en annen kommune.
Når jeg hører denne historien om Ina, slår det meg: Har man hørt begrepet samhandling? Hvordan skal vi få samhandlingen til å fungere bedre mellom ulike kommuner og mellom ulike forvaltningsnivåer? Dette burde etter mitt skjønn også ha vært en sak som samordningsministeren burde ha sett nærmere på, hvordan man skal få systemene til å fungere bedre sammen.
Dagbladet har ved flere anledninger avdekket alvorlige mangler i kommunenes håndtering av saker om overgrep mot utviklingshemmede. En rød tråd i reportasjene er at de aller svakeste av de svake blant oss blir ignorert i det offentlige og i strafferettsapparatet. De blir rett og slett behandlet som mindreverdige. Det mener jeg er forkastelig, og jeg reagerer med både sinne og avsky når jeg ser på de historiene som man har gått gjennom.
La meg så vise til noen av historiene: En utviklingshemmet kvinne ble i månedsvis seksuelt misbrukt av sin lærer ved en videregående skole på Sørlandet. Ansatte oppfattet henne som sexfiksert og forelsket i læreren. Selv om de fant dem flere ganger alene på et hvilerom, innførte ikke skolen noen forholdsregler. Vedkommende ble dømt i fjor.
Politiet siktet i 2006 en arbeidsleder for overgrep mot en utviklingshemmet kvinne i en kommunal, skjermet bedrift i Salten. Politiavhør avslørte at ansatte hadde konkrete overgrepsmistanker allerede i 2004 uten å varsle.
Et annet eksempel: En arbeidsleder ble i 2007 dømt for overgrep mot to utviklingshemmede og en psykisk syk kvinne i skjermet bedrift i Harstad. En av dem varslet om overgrepet allerede i 1987. Kommuneledelsen undersøkte ikke saken, og overgrepene fortsatte i 18 år.
Kommunetoppene i min egen hjemkommune, Verdal, politianmeldte ikke en arbeidsleder i den kommunale bedriften for seksuelt misbruk, selv om den utviklingshemmede kvinnen ble gravid. Fem år senere, altså i 2000, ble han tatt, og året etter dømt for nye overgrep mot den samme kvinnen.
Et eksempel til: En utviklingshemmet kvinne bosatt i et rusbelastet kommunalt boligkompleks i Bergen ble i fjor sommer voldtatt av en nabo. Det tok over tre måneder fra anmeldelse til Bergen kommune fikk flyttet henne til en ny bolig. I mellomtiden, før flytting skjedde, forekom det nye trusler om overgrep.
Vi har også vært vitne til at tidligere draps- og voldsdømte personer har fått jobbe med utviklingshemmede i kommunale bedrifter, dette uten at bedriftene er orientert og kan iverksette forholdsregler.
Historiene er dessverre mange. Jeg tror de gjør dypt inntrykk på oss alle sammen. Når man hører alle disse historiene som kommer opp, og også møter noen av de menneskene som har blitt utsatt for disse overgrepene, får man nesten et inntrykk av at de utviklingshemmede på mange måter lever som fritt vilt i vårt eget land. Det synes jeg er sørgelig, for jeg tror ingen av oss ønsker at det skal være tilfellet. Vi ønsker alle å få gjort noe med den situasjonen som er avdekket bl.a. av Dagbladet gjennom en rekke artikler.
Regjeringen lanserte i fjor høst et informasjons- og utviklingsprogram rettet mot kommuner som et svar på flere urovekkende utviklingstrekk 20 år etter at HVPU-reformen ble innført. Jeg synes regjeringen skal ha ros for at den kom med dette programmet. Men dessverre er det få eller ingen klare konkrete tiltak for å få bukt med de virkelige problemene.
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede foreslo senest i 2008 å nedsette et offentlig utvalg som gjennomgår livssituasjonen, levekår og tjenester for utviklingshemmede i Norge. Rådet påpekte at det da var gått over 16 år siden HVPU-reformen ble satt ut i livet, og at det var over ti år siden man sist hadde undersøkt levekårene for utviklingshemmede.
Derfor ønsker jeg å utfordre regjeringen på tre ting. For det første: Ser man for seg at man snarlig kan nedsette en tverrfaglig gruppe eller et offentlig utvalg som får til oppgave å gjennomgå livssituasjonen, levekårene og tjenestene for utviklingshemmede, og at utvalget også gis i mandat å komme med konkrete tiltak for rutiner for varsling av overgrep, men også til hvordan kunnskapen og rettssikkerheten til de utviklingshemmede kan styrkes – altså at man følger opp det som Statens råd for likestilling av funksjonshemmede foreslo for tre år siden, i 2008?
Jeg er glad for å se at en del av de kommunene som har vært omtalt, også i dagens Dagbladet, og som har hatt sviktende varslingsrutiner, nå selv begynner å bedre sine rutiner. Det skal disse kommunene ha ros for; det synes jeg er prisverdig. Men samtidig vet vi fortsatt at dette er et veldig følsomt og vanskelig tema både i kommunene og i samfunnet for øvrig, som gjør at alle bør ha klare og like retningslinjer å forholde seg til. Derfor ser jeg behov for, selv om noen av disse kommunene nå griper fatt i dette, at man får på plass et slikt utvalg snarlig, for å gjennomgå situasjonen med henblikk på å bedre forholdene for de utviklingshemmede.
I tillegg ønsker jeg å be regjeringen vurdere økt bruk av faglig kompetanse, f.eks. innføring av ambulerende regionale fagteam som automatisk rykker inn med bistand til politiet i overgrepssaker. Vi vet gjennom en rekke reportasjer at også politiet kvier seg for å gå inn i sakene, at politiet ikke går grundig nok til verks, og i mange av tilfellene bare legger sakene til side. Vi har hatt en rekke reportasjer som viser akkurat det. Det er ikke med på å styrke rettssikkerheten for de aller svakeste i samfunnet. Derfor håper jeg også at man kan få sett på en slik løsning, slik at man kan få den nødvendige fagkompetansen som kan bistå for å sikre at de utviklingshemmede får hjelp og oppfølging, og at etterforskningen kan gjøres på en mest mulig profesjonell og god måte.
Så til et tredje område: Et annet problem for veldig mange utviklingshemmede er at man har bygd store boligkomplekser rundt omkring i kommunene. Det ble sagt i forbindelse med HVPU-reformen at også de utviklingshemmede skulle ha like bomuligheter som andre. Så ser vi i forhold til finansieringssystemene at det for kommunene vil lønne seg mer å bygge store institusjonslignende boliger og plassere de utviklingshemmede der. Det strider imot det man sa på midten av 1990-tallet, da man vedtok HVPU-reformen. Jeg synes det er sørgelig å se at en gruppe i vårt samfunn ikke skal ha den samme retten som alle andre har til å få tilpasset sine boliger på en god måte. Så jeg utfordrer statsråden avslutningsvis på om hun er villig til å endre Husbankens regler på dette området, slik at det blir mer lønnsomt å bygge individuelle, små boliger tilrettelagt for utviklingshemmede.
Statsråd Tora Aasland [12:26:34]: Jeg har også med stor uro lest Dagbladets artikler om seksuelle overgrep mot utviklingshemmede. Jeg er glad for at Dagbladet har satt søkelyset på dette problemet, og for at jeg får anledning til å fortelle Stortinget om det arbeidet som gjøres, og dermed også vise at jeg setter pris på dagens interpellasjon.
Overgrep mot utviklingshemmede er noe som berører mange sektorer i samfunnet, men Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har et særlig ansvar som samordnende departement for å ta tak i dette. Det finnes ikke systematisk oppsamlet informasjon om forekomsten av seksuelle overgrep begått mot mennesker med utviklingshemming i Norge. På bakgrunn av internasjonale studier antas det at forekomsten av alvorlige overgrep mot utviklingshemmede er mer enn dobbelt så stor som for befolkningen for øvrig.
I de sakene som er omtalt i Dagbladet, og som Eriksson viser til, har de seksuelle overgrepene forekommet i ulike situasjoner og på ulike arenaer. Artiklene viser at overgrep kan skje både i store boligkomplekser, i mindre fellesskapsboliger, i vanlige boliger, på skolen og i vernede bedrifter. Det varierer også hvem som er overgriper. Studier fra Danmark viser at overgriperen i de fleste tilfeller er en person som offeret kjenner. I omtrent en tredjedel av tilfellene er overgriperen en annen person med utviklingshemming. Overgriperen er også ofte en person som har med offeret å gjøre i forbindelse med pleie og omsorg, fritidsaktiviteter eller arbeidsaktivisering. Dette er viktig informasjon for oss.
Interpellanten reiser en rekke spørsmål, først og fremst spørsmål knyttet til utviklingshemmedes livssituasjon og rettssikkerhet. For det første er det spørsmålet om Barne- og likestillingsdepartementet, og jeg som ansvarlig statsråd, vil ta initiativ til at det utarbeides særlige rutiner for hvordan man skal varsle om og håndtere seksuelle overgrep mot utviklingshemmede, som kan anvendes på alle arenaer der det er risiko for at utviklingshemmede blir utsatt for seksuelle overgrep.
Dagbladet hevder i sine artikler at bare én av ni kommuner, skjermede bedrifter og skoler som har opplevd overgrepssaker, har egne rutiner for varsling av overgrep mot utviklingshemmede. Mye kan tyde på at de generelle rutinene har vesentlige svakheter når det gjelder å ivareta utviklingshemmedes rettssikkerhet.
I forbindelse med de sakene som også interpellanten snakket om i sitt første innlegg, og som ble omtalt i Dagbladet, har jeg gjennomført en ny gjennomgang av de lover, regler, rutiner og systemer som er relevante nettopp for å forebygge, avdekke og håndtere overgrep mot utviklingshemmede, og dermed vurdere behovet for ytterligere statlige tiltak.
På nasjonalt nivå foreligger det lover og forskrifter som pålegger kommuner og offentlige og private virksomheter å utarbeide rutiner som skal sikre et forsvarlig tjenestetilbud, og forebygge og avdekke lovstridige forhold som vold, overgrep og trakassering. Her kan nevnes helsepersonelloven, opplæringsloven, forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene og forskrift om internkontroll i sosial- og helsetjenesten, bl.a. Den nærmere utforming av rutiner og systemer er imidlertid overlatt til den enkelte virksomhet. Virksomheten skal utarbeide rutiner og systemer som er tilpasset den virksomhet det gjelder, og som imøtegår særlige utfordringer knyttet til den enkelte virksomhet. På de fleste arenaer, som i skole, helsetjeneste og andre kommunale tjenester, kreves det politiattest for personer som skal jobbe med bl.a. personer med utviklingshemming.
I tillegg er det en rekke sektoroverskridende lover, regler og instanser for å forhindre, avdekke og varsle om seksuelle overgrep. Arbeidsmiljøloven inneholder regler om varsling. Straffeloven har regler om plikt til å avverge straffbare handlinger, deriblant seksuelle overgrep. Avvergingsplikten ble skjerpet og utvidet ved lovendring den 25. juni 2010 og gjelder nå uten hensyn til taushetsplikt. Politiet har opprettet en ordning med såkalte familievoldskoordinatorer. Koordinatorene har en særskilt kompetanse når det gjelder arbeidet mot vold og overgrep. I perioden 2006–2008 ble fem regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging etablert. Sentrene har etablert tverrfaglige team på vold og overgrep.
Eksisterende lover, regler og rutiner gjelder generelt for tjenestemottakere, for pasienter, for elever, for personer på arbeidsmarkedstiltak osv. I liten grad er det etablert særlige rutiner rettet mot personer med utviklingshemming.
Regjeringen har også opprettet sju regionale barnehus som skal gi helhetlig hjelp, omsorg og behandling til barn og voksne utviklingshemmede som har vært utsatt for vold og seksuelle overgrep. I barnehusene skal det bl.a. gjennomføres dommeravhør og medisinske undersøkelser.
Regjeringens politikk for mennesker med nedsatt funksjonsevne er basert på likeverd, likestilling og like muligheter. Det var det som var hele hensikten med HVPU-reformen i sin tid. For at vi skal oppnå et likestilt samfunn for alle innbyggere, uavhengig av funksjonsevne, er det viktig å satse på inkludering og tilrettelegging. Så regjeringens holdning er at utviklingshemmede skal ha samme rettsvern, rettigheter og plikter som resten av befolkningen. Istedenfor at det etableres særlige løsninger, rutiner og ordninger for utviklingshemmede, mener regjeringen det er viktig at disse sikres en reell tilgang til det samme vernet mot seksuelle overgrep som alle andre. Det er viktig i denne sammenheng å understreke at utviklingshemmede heller ikke er noen homogen gruppe, men består av personer med svært ulike forutsetninger.
Så er spørsmålet: Virker dette? Det er et betimelig spørsmål representanten reiser, og jeg tror det like mye handler om hvordan vi bruker de regelverkene vi har, og hvordan vi synliggjør dem, som å legge opp til noe spesielt for utviklingshemmede som gruppe. Jeg tror det kan bli vanskelig å etablere felles regler for hvordan man skal forebygge, og hvordan man skal varsle og håndtere mistanke om overgrep når det gjelder spesielt utviklingshemmede. Men det betyr ikke at man ikke systematisk må jobbe med varslingsrutiner. Der har representanten pekt på noe veldig viktig, la oss kalle det mangel, i systemene sånn som de fungerer eller ikke fungerer i dag. Poenget må være å få alle disse systemene og reglene til å virke, slik at de gir en reell beskyttelse for den utviklingshemmede.
Så her er forutsetningen at rutinene er tilrettelagt, og at de er tilrettelagt – slik regjeringen ser det og jeg ser det – for alle, uavhengig av individuelle forutsetninger. Å jobbe for å forhindre overgrep mot utviklingshemmede reiser noen særlige problemstillinger ettersom mange personer med utviklingshemming har mindre evne til å forstå situasjoner som innebærer overgrep, og ikke minst er det vanskeligere å formidle til andre hva som har skjedd. Manglende troverdighet og lojalitetskonflikter kan gjøre det spesielt vanskelig å avdekke at overgrep har funnet sted.
Jeg vil derfor ta initiativ til at det blir utarbeidet og organisert en landsomfattende formidling av kunnskapsmateriell som også kan fungere som veileder om de særlige problemstillinger som reises i forhold til å forebygge, avdekke og håndtere seksuelle overgrep mot utviklingshemmede. Her er det allerede utarbeidet gode grunnlag, bl.a. fra fylkesmannen i Finnmark og fra Helse Sør-Øst, som kan være et utgangspunkt for å danne et grunnlag, slik at rutinene ikke bare gjøres kjent, men også – for å komme representanten noe i møte – at det på den bakgrunn kan utarbeides systemer for varsling.
Jeg vil videre ta initiativ til at barnehusene blir bedre kjent som et tilbud som også omfatter voksne utviklingshemmede. Det bør gjøres kjent at barnehusene er et tverrfaglig ressurssenter, hvor utviklingshemmede selv, tjenesteapparatet, pårørende og andre kan henvende seg for informasjon, råd og veiledning i uavklarte saker om seksuelle overgrep og vold, eller dersom det er klart at et overgrep har skjedd.
Regjeringen, ved Justisdepartementet, har begynt arbeidet med en ny handlingsplan mot vold og overgrep. Denne planen skal også omfatte tiltak mot vold og overgrep mot personer med særlig behov for ivaretakelse og oppfølging.
Ettersom kunnskap om vold og overgrep mot utviklingshemmede er begrenset, vil Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet ta initiativ til at Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress utarbeider en kunnskapsstatus om vold og overgrep. Dette må så følges opp med å tette de kunnskapshull som da åpenbarer seg, og jeg tror at kombinasjonen av å få mer kunnskap og få rutinene til å virke på en ordentlig måte er noen av de viktige grepene som her må tas.
Når det gjelder finansieringsordningen, er jeg helt enig med representanten i at det er ikke meningen at man skal bygge opp nye institusjoner. Jeg tror vi er helt på linje der. Så er det også slik i dag at Husbanken forvalter tilskudd som gis til bygging av tilrettelagte boliger. Der står det i retningslinjene for tildeling av tilskudd at man skal sikre kvalitet for de boligprosjektene det søkes om midler til, og man har også føringer fra ansvarsreformen som sier at det skal satses på fleksible ordninger tilpasset den enkelte, og at boligene ikke skal ha institusjonskarakter.
Det er viktig også å vise til det informasjons- og utviklingsprogrammet som er satt i gang. For oss er det viktig å peke på at utviklingshemmede skal ha de samme valgmuligheter som andre, de skal behandles med respekt, og vi skal forsøke å få til bedre grep om de rutinene det snakkes om.
Robert Eriksson (FrP) [12:37:02]: La meg først takke for svaret fra statsråden. Det var en del positivt i svaret, og så var det selvfølgelig en del som jeg kunne tenkt meg hadde vært enda mer positivt. Sånn er det vel ofte.
Men la meg utfordre statsråden videre. For det statsråden sier, som jeg synes er positivt, er at man har gjennomgått regelverket, og man ser på og skal spre kunnskap om dette gjennom en informasjonsbrosjyre. Alt det er vel og bra. Som statsråden selv sier fra talerstolen: De utviklingshemmede skal ha samme rettsvern og samme vern som alle de andre, ikke særregler. Det høres også veldig bra ut. Men når vi vet at dagens lovgivning ikke fungerer, når vi vet at hverdagen utenom dette huset er slik at nye overgrep skjer – og de skjer ofte – er det etter mitt skjønn ikke godt nok at man bare går gjennom regelverk eller forsøker å sende ut noe informasjonsmateriell til kommunene. Jeg tror man må gå et skritt videre og gjøre nettopp det som ble anbefalt i 2008: Se på levekårene til de utviklingshemmede og gå grundig gjennom det. Fagpersonell etterlyser jo akkurat det samme: å få nedsatt et utvalg med felles varslingsrutiner. Man har troen på det nettopp fordi dette er såpass komplekst, dette er såpass ømfintlig på mange måter, og man ser at det ikke varsles. Det hjelper ikke om straffeloven sier det ene, og andre lover slår fast ting, såfremt ikke forholdene blir varslet. Da er man like langt. Da går det ut over den svakeste part, som her er overgrepsofre.
Det har iallfall ikke jeg hjerte til å sitte stille og se på, og det er ingenting som provoserer meg mer enn å høre om overgrep mot utviklingshemmede eller mot barn. Det opprører meg sånn at man nesten får en sånn aggresjon, et sånt sinne inni seg at man nesten blir redd seg selv og redd for at man skal gjøre noe voldelig selv, hvis man kommer over noen slike ting. Derfor synes jeg det er helt avgjørende at man går gjennom disse rutinene, sørger for gode rutiner, og at man får trygghet rundt omkring i kommunene for hvordan man skal håndtere det. For problemet i dag er at det ikke blir varslet, og dermed kommer ikke alle de andre lovgivningene til benyttelse heller, for det er ikke noen saker.
Statsråd Tora Aasland [12:40:13]: Jeg vil gjerne utdype litt videre det som jeg ikke rakk å få sagt veldig mye om i innlegget, nemlig hvordan vi jobber videre med det informasjons- og utviklingsprogrammet som også representanten sa noe positivt om i sitt første innlegg. Det handler ikke bare om å lage materiell og sende ut og så tro at alt skal gå bra. Dette handler også om å møte og å ha møter med kommunene, hvor kommunene er sentrale i forbindelse med bl.a. den type utfordringer som representanten nå snakker om, f.eks.: Hva skal til for å kunne varsle? Vi vet fra barnevernet og fra andre sårbare områder hvor vanskelig den varslingen er, at det er en stor forskjell mellom å bry seg i tide og i utide. Man skal bry seg om, og man skal varsle, men man skal ikke gå for langt inn på den enkeltes personlige integritet. Dette er viktig også for utviklingshemmede.
Men det vi håper på nå, det vi nå gjør med dette informasjons- og utviklingsprogrammet som statsråd Lysbakken lanserte i fjor høst, er at vi skal gjennomføre en serie med regionale møter, og vi skal møte kommunene og ta opp disse tingene.
Jeg hører representanten sier at man skal nedsette et utvalg for å gå gjennom dette. Jeg har sagt at jeg vil be Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress om å utarbeide en status om situasjonen, slik at vi får veldig klar melding om hvor det trengs å gjøres noe. Men jeg tror heller ikke det er nok å vise hvor det er mangler. Jeg tror det som må til, er en diskusjon om hvordan man skal bruke de reglene og de rutinene som vi har i dag. Da kan det godt hende at man skal utarbeide et system for varsling. Hvilke barrierer er det som finnes? Jeg tror f.eks. at taushetsplikten ofte kan være en barriere som er for stor, og at det er en av de utfordringene og et av de temaene som kan tas opp i samtale med kommunene.
Jeg har stor tro på dialog med kommunene i en slik sammenheng. Kommunene har et viktig ansvar. Vi har, som sagt, et omfattende lov- og regelverk. Poenget er å få det til å virke, og poenget er å få en bevisstgjøring i kommunene og i institusjonene om hvordan dette skal virke. Det vil jeg legge til som en konkretisering av de tiltakene som regjeringen nå har satt i gang. For vi er helt enige om målet, nemlig at de utviklingshemmede skal ha et reelt rettsvern og like muligheter, som alle oss andre.
Kari Henriksen (A) [12:43:27]: Først vil jeg dvele litt ved den gruppen som vi snakker om. Vi snakker egentlig ikke om en gruppe, men vi snakker om mange individer som fungerer svært forskjellig. Vi snakker om Per, Janet, Abdullah og Dihn. De er forskjellige og lever forskjellige liv med forskjellig innhold. Utviklingshemmingen er også forskjellig, fra nesten uten synlige følger til alvorlig funksjonshemming. Derfor er det viktig at vi i debattene og når vi som politikere omtaler denne gruppen, er varsomme med å generalisere. Vi snakker om en mangfoldig gruppe mennesker.
Men overgrep overfor personer med utviklingshemming er dobbelt overgrep. Mange personer med utviklingshemming kan ha vansker med å forstå hva som egentlig foregår, og gir overgriperen muligheten til å spille omsorgsfull, mens målet med kontakten egentlig er utnytting eller overgrep. Maktskjevheten blir forsterket i alle posisjoner fordi den ene part har en annerledes måte å tolke tegn og situasjoner på. Det ligger i vår forpliktelse i det å være menneske å beskytte utsatte personer fra overgrep og overlast. Å utnytte den allmenne mellommenneskelige tillit er et svik mot offeret, men også mot det ansvar vi har som voksne og ansvarlige mennesker.
Arbeiderpartiet ønsker et samfunn der alle skal ha sin naturlige plass. Det gir oss noen utfordringer, for hva er normalitet? Det utfordrer oss også på hvor mye unormalitet man skal tåle i sin nærhet. Hvor stor toleranse skal man ha for avvikende adferd og væremåte? Hvem skal bestemme hva som er normalt, hvem som er normale, og hvem som ikke er det? Hvor skal grensene gå, og hvem skal bestemme dem? Dette er ikke spørsmål eller utfordringer som kan besvares med tabloidoverskrifter eller flere lover og regler.
Utviklingshemmede skal kunne delta i dagliglivets vanlige aktiviteter, i arbeid og fritid, i familie, med venner og i sosiale sammenhenger. Jeg vil at det skal være sånn. Men det kan medføre at noen kan komme i situasjoner der de trenger ekstra beskyttelse og vern.
Å ha regler for varsling av overgrep og seksualisert vold burde være en selvfølge i alle bedrifter og ved alle tjenestesteder. Seksualisert vold og trakassering er et spesielt uttrykk i vår kultur. Vi har hatt debatter om seksuell trakassering i arbeidslivet generelt og vold og overgrep i nære relasjoner.
Jeg er veldig glad for at denne regjeringen har vært tydelig i alle sammenhenger, og overfor alle mennesker i vårt land, på at seksualisert vold og overgrep ikke er akseptert. Jeg er veldig glad for regjeringens brede satsing på dette feltet og med hvilken tydelighet dette budskapet er formidlet.
Personer med utviklingshemming er i større eller mindre grad avhengig av at fellesskapet stiller opp for dem. Noen trenger lite hjelp, andre mer. Det betyr at noen ofte kommer i situasjoner der jevnbyrdigheten er dobbelt skjev – de er hjelpetrengende og i tillegg sårbare. Noen utnytter dette. Ikke alle voksne har gode hensikter til enhver tid.
Uansett hva slags relasjon det er mellom overgriper og offer, og hva slags tilstand offeret er i, mener jeg det er et uttrykk for dårlig kvalitet i arbeidet ikke å ha rutiner for den type overgrep og vold. Det burde det være i de ordinære internkontrollsystemene, spesielt i virksomheter der utviklingshemmede jobber, deltar i aktiviteter eller bor. Internkontrollforskriften bør brukes sånn at man lager rutiner for hvordan mistanke skal håndteres, har varslingsrutiner og melderutiner for all seksualisert vold og trakassering. Derfor er det viktig at man får kunnskap om de spesielle behovene som utviklingshemmede har, knyttet til deres væremåte og deres relasjoner. Som statsråden sa i sitt innlegg, og det synes jeg er veldig bra, er det viktig at vi benytter og utvikler de regler og rutiner vi har allerede i dag, framfor å lage nye handlingsplaner som vi faktisk ikke vet om virker eller ikke. Jeg er derfor veldig fornøyd med det svaret statsråden ga.
Det viktigste en kan gjøre, er å forebygge at slike situasjoner oppstår. Derfor er det viktig at folk i fagprofesjoner, ledere, ansatte i organisasjoner og bedrifter får kunnskap og informasjon om dette. Brukerorganisasjonene spiller her en vesentlig rolle ved å være med på å formidle spesielt det gode arbeidet som er gjort, der det ligger gode rutiner på plass, sånn at en kan utvikle dette til å bli nasjonale rutiner og regler.
Karin Andersen (SV) [12:48:43]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig og alvorlig tema.
Som politisk myndighet har vi et sjølsagt ansvar for både å forebygge og forhindre overgrep, avdekke det og å følge opp, behandle og beskytte den som har vært utsatt for det. Det er et etablert lovverk knyttet til dette som er klinkende klart. Det er også en klinkende klar forpliktelse til alle som arbeider med mennesker med utviklingshemming, til å ivareta disse interessene. Den er det ingen tvil om at eksisterer i dag.
Det eksisterer også en plikt om at det skal varsles. Det er en plikt som nå gjelder uten hensyn til taushetsplikten. Det er en ny situasjon. Jeg håper at den bestemmelsen som nå er blitt satt i verk på dette området, skal bidra til rettssikkerhet ikke bare for utviklingshemmede, men også f.eks. for barn som trenger hjelp fra barnevernet, eller andre som blir utsatt for overgrep eller ikke får sine interesser ivaretatt på en skikkelig måte, at det blir varslet om det. Det er mange i omsorgen som kan vite noe om slike typer overgrep, som de ikke varsler om. Jeg tror ikke jeg kan understreke sterkt nok hvor viktig og sentral den nye bestemmelsen er for å kunne gjøre endringer på dette feltet.
Utgangspunktet her er at alle skal ha samme rett til vern, men vi vet at noen er mer sårbare enn andre. Vi vet også, som statsråden sa, at det er internasjonal forskning som tilsier at risikoen for overgrep her kanskje er doblet i forhold til resten av befolkningen. Det er veldig alvorlig. Det betyr jo at de rutinene som skal utarbeides lokalt, på den enkelte institusjon, knyttet til den enkelte arbeidsplass, knyttet til det enkelte bofellesskap eller hva det måtte være, må ta opp i seg det faktum at noen er mer sårbare enn andre. Da må man ikke bare ha varslingsrutiner, men også arbeidsrutiner og organisering av arbeidet, noe som i seg selv er forebyggende og hindrer at overgrep skal være mulig. Det er, som også representanten Henriksen og statsråden var inne på, ganske vanskelig, for det handler også om folk som skal leve sine liv. Det handler også om at mennesker med utviklingshemming faktisk har rett til å ha et seksualliv, og det kan være ganske krevende for dem som har ansvaret for å beskytte den enkelte og samtidig gi dette mennesket rett til å ha sitt fullverdige, sjølstendige liv.
Så er det slik at det er ganske mange tilfeller der overgriperen sjøl er utviklingshemmet. Representanten Eriksson tok opp noen av de eksemplene. De bor kanskje i samme institusjon, i samme bofellesskap. Liknende forhold kan man også ha på sykehjem, knyttet til demens. Her tror jeg man må gå inn med særlig fokus på hva man gjør i de tilfellene. For der er det to parter – to svake parter – som begge trenger beskyttelse, men selvfølgelig må den som har blitt utsatt for et overgrep, få beskyttelse. Hvem det da er som skal flyttes på, tror jeg ikke vi skal bestemme. Men at det må skje noe umiddelbart i slike situasjoner, er åpenbart.
Så er det nok også slik at det i hjemmetjenesten er risiko for at disse situasjonene kan oppstå. Det vi i hvert fall vet om dem som arbeider i hjemmetjenesten, er jo at det vel ikke er noen yrkesgruppe som er så utsatt for vold sjøl. Vi har jo antakelser om at de som får tjenester fra hjemmetjenesten, kanskje også er de som er utsatt for vold og overgrep. Det jobbes bl.a. gjennom arbeidstilsynet med dette. Men jeg tror det er behov for å gjøre nettopp det statsråden sier: å slå fast at dette regelverket er slik, og forplikte dem som er ansvarlige til faktisk å følge det opp. Det ligger der klinkende klart i dag. Det skal det ikke være noen tvil om.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:53:55]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten, Robert Eriksson fra Fremskrittspartiet, for å ha reist denne interpellasjonsdebatten. Det er en kjempeviktig debatt. Fra Kristelig Folkepartis side er det helt fundamentalt at alle skal kunne både få bo trygt og selvfølgelig få bo godt. Det er på mange måter det denne saken handler om. Som interpellanten sier, finnes det dessverre altfor mange eksempler på overgrep som ikke følges opp. Det finnes altfor mange smertefulle historier, som man får inntrykk av at man ikke bryr seg om. Her holder det faktisk ikke med å bli berørt. Her trengs det handling. Vi har alle, på alle nivåer, et ansvar for å gjøre noe med dette. Vi har rett og slett et ansvar for å være med på å lege disse sårene.
Utviklingshemmede er jo en gruppe som i svært liten grad kan fremme sine egne behov og sin sak i samfunnet, sammenliknet med den øvrige befolkningen. Da er det helt riktig og kjempeviktig å sette spørsmålstegn ved om deres rettssikkerhet ivaretas. Som sagt, som Fremskrittspartiet viser til, er avsløringene om rettssikkerheten til utviklingshemmede skremmende. Norge som samfunn og rettssamfunn har en jobb å gjøre for å ruste opp det generelle nivået når det gjelder rettssikkerhet for personer med psykisk utviklingshemming. Personer med utviklingshemming kan selvfølgelig på lik linje med den øvrige befolkningen være offer for lovbrudd. Dette gjelder alle slags typer kriminalitet – selvfølgelig også det som er pekt på her: seksuelle overgrep. En del personer med utviklingshemming kan tilhøre en særlig risikogruppe for enkelte kriminelle handlinger. Da er det viktig at folk som jobber i tjenestene for personer med utviklingshemming, har kunnskap og kompetanse om hvordan man skal forebygge at dem man jobber for, blir utsatt for kriminelle handlinger, og hvordan man skal forholde seg når slikt forekommer.
Derfor er jeg glad for statsrådens svar i dag, at hun nå tar et initiativ til regionale møter med kommunene, hvor det spres informasjon. Jeg må nok også si at i de samtalene, i den dialogen må det legges inn en veldig klar forventning til kommunene om at de følger dette opp, og at kunnskap og kompetanse på dette området blir spredt til dem som jobber. Det er jo et paradoks, og det bør vi ta inn over oss, at i den yrkesgruppen som jobber med utviklingshemmede, er det bare 20 pst. som har høyskoleutdanning. Mange av dem gjør en kjempejobb. Men jeg tror at å spre kompetanse på dette området er meget viktig. Så jeg er glad for at statsråden har varslet at disse møtene vil finne sted, og at den informasjonen som tross alt finnes, også spres til kommuner som absolutt trenger det. For det er virkelig et varsko at det bare er en av ni kommuner som har egne varslingsrutiner når det gjelder overgrep mot utviklingshemmede.
Det andre temaet interpellanten tar opp, er boliger. Hvis vi går tilbake til HVPU-reformen, skulle den legge grunnlaget for at institusjonsvirkeligheten skulle man legge til side. I ansvarsreformens mål var normalisering og likeverd viktige ord også når det gjaldt boliger. Situasjonen i dag viser jo at man på mange måter står i stampe der, i og med at det nå bygges store boligkomplekser som nærmest kan sammenliknes med institusjoner. Hvis vi skal ta på alvor det at også utviklingshemmede skal integreres i samfunnet som alle andre, er det helt avgjørende at de selv kan ha et reelt valg når det gjelder hvordan de vil bo – om dette skal ordnes gjennom ordninger for den enkelte, eller om de f.eks. velger å bo sammen med andre. Dette er ting jeg mener vi må være med på å legge til rette for.
Stine Renate Håheim (A) [12:59:24]: Jeg har lyst til å takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Jeg har også lyst til å takke Dagbladet, som gjennom en artikkelserie har satt et viktig søkelys på rettssikkerheten for en sårbar gruppe. Det er også grunn til å rose Dagbladet for å drive grundig og viktig journalistikk. Som interpellanten også var inne på, har dette i enkelte kommuner allerede vært med på å skape endring.
Det er umulig å la være å bli berørt av disse historiene, for det er grusomme eksempler på at vi som samfunn har sviktet noen av dem som trenger oss aller mest. Det er uakseptabelt, og på dette området er vi nødt til å være utålmodige.
I Dagbladets undersøkelse var det i hele 11 av 15 saker andre enn kommunen som politianmeldte eller varslet politiet om overgrepene. Og når sakene først var blitt anmeldt, så har det i flere av tilfellene vist seg at ansatte eller kommunen har hatt mistanke om at noe har skjedd, men allikevel ikke gått til politiet.
Dette er noe av bakgrunnen for at det har vært viktig for Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene å styrke avvergingsplikten. For nå er det ikke lenger mulig å gjemme seg bak taushetsplikten. Avvergingsplikten er også utvidet til å gjelde flere lovbrudd, bl.a. vold i nære relasjoner og misbruk av overmaktsforhold.
Dette er en av mange lover og forskrifter som pålegger enkeltmennesker og offentlige og private virksomheter å ta ansvar. Det er nå helt avgjørende – som flere har vært inne på – at informasjonen om de pliktene når dem som jobber på det feltet. Jeg er også veldig glad for at statsråden tar initiativ til en landsomfattende formidling av kunnskapsmateriell, for økt kunnskap om utviklingshemning og seksualitet vil være med på å bidra til å forebygge at seksuelle overgrep skjer. Og mer kunnskap gir også trygghet til ansatte og pårørende, og kan i større grad gjøre at man blir handlingsdyktig i stedet for handlingslammet.
Dagbladets oppslag viser alvorlige svakheter i rettsvernet for utviklingshemmede. Dette er svakheter som er uakseptable. Rettssikkerheten må og skal gjelde for alle. De samme problemstillinger ble beskrevet i en forskningsrapport fra Nordlandsforskning i 2009. Det er viktig å understreke – i likhet med mange andre – at mennesker med utviklingshemninger er en sammensatt gruppe, og at ingen mennesker er like. Men rapporten fra Nordlandsforskning viser bl.a. at utviklingshemmede møter fordommer i rettssystemet, at språk kan være en barriere, og at vitnesbyrdene til ofrene ikke alltid vinner fram.
Derfor er det viktig å si at regjeringen ved Justisdepartementet allerede nå har igangsatt et arbeid for å styrke rettssikkerheten til denne gruppen. Det er bl.a. satt ned en arbeidsgruppe som skal se på mandatet for dommeravhør, og vi må også se på og gjennomføre tiltak for at kompetansen blant dem som gjennomfører de avhørene, blir styrket. Fram til nå har det vært slik at hensynet til offeret har gjort at man så langt som mulig har unngått å gjøre flere dommeravhør, men nå viser kunnskap at det kan være en fordel for å få oppklart saken at man nettopp gjennomfører flere dommeravhør. Det skal vi nå se på. Det vil også være med på å sikre at politi og påtalemyndighet får bedre bevis, slik at det blir lettere å iretteføre saken. Flere saker som ender med en dom, vil jo også ha en allmennpreventiv effekt, og kan bidra til å hindre nye overgrep. Kompetanse og kunnskap om utviklingshemmede i rettssystemet er helt avgjørende for at offeret skal bli hørt, tatt på alvor og trodd.
Som statsråden nevnte, viser studier fra Danmark at overgriperen i de fleste tilfeller er en person som offeret kjenner. Det er derfor naturlig at det nå kommer på plass flere tiltak i forbindelse med den nye handlingsplanen mot vold i nære relasjoner. Vi er nødt til å sikre bedre etterforskning, og vi skal bl.a. også vurdere om vi skal innføre nye beviskrav i straffesaker med utviklingshemmede, hvor man legger sterkere vekt på f.eks. atferdsendringer og sakkyndiges vurdering.
Alle som har vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep, har i dag krav på bistandsadvokat. Nå ønsker vi også å se på om vi skal presisere i lovverket at man i de sakene hvor man i utgangspunktet ikke har krav på bistandsadvokat, uansett skal ha det dersom offeret er utviklingshemmet. Men her er det en viktig balansegang. Det er viktig at vi ikke lager lover og forskrifter som stigmatiserer en hel gruppe, for dette er mennesker med ulike behov.
Så har jeg lyst til å avslutte med å si at den beste politikken på dette området er å forebygge. Det tror jeg vi gjør mye bedre med mer kunnskap og mer refleksjon hos dem som arbeider på dette feltet.
Arild Stokkan-Grande (A) [13:04:51]: I likhet med alle som har vært oppe på denne talerstolen i denne debatten, vil jeg rose Robert Eriksson for å reise denne debatten – en meget viktig debatt, som angår oss alle. Hvis ikke vi evner å beskytte de svakeste i samfunnet, sier det mye om oss som samfunn.
Overgriper er ofte – som flere har vært inne på – en som offeret kjenner, kanskje en som offeret stoler på. Problemet er også, som i et av de eksemplene Robert Eriksson nevnte, at folk flytter på seg i større grad enn før, og vi ser dessverre i altfor mange saker – særlig knyttet til barnevernet – at de som burde stå fremst når det gjelder å beskytte barn, kanskje er de som rømmer fra hjelpeapparatet, som tar med seg barna, og som unngår det hjelpeapparatet som kan komme inn og hjelpe. Det er en utfordring som er krevende å håndtere.
Men så ser vi at også i de tilfellene hvor man faktisk får hjelp og blir involvert i hjelpeapparatet, opplever man kanskje nye overgrep. Folk som skal få hjelp, må jo kunne føle seg trygge på at det ikke fører til nye overgrep. Vi ser også at mange av dem som kunne ha hjulpet, vegrer seg for å gå inn i saken og for å varsle – også i hjelpeapparatet – og skammen over dette når helt inn i denne sal. Dette må det bli en slutt på!
Mange ting er gjort. Som statsråden pekte på i sitt svar, har det over mange år vært et stort engasjement, men også et stort arbeid fra myndighetenes side for å hjelpe flere, for å nå inn tidligere, for å øke kompetansen, for i det hele tatt å gjøre det man kan for at de som er utsatt for overgrep, får hjelp.
Men, som flere har vært inne på, vi er ennå ikke i mål, for vi vet at dette fortsatt skjer gang på gang. Derfor må arbeidet fortsette, og derfor er vi mange i denne sal som er utålmodige i forhold til det videre arbeidet. Kommunene må jo, i sannhetens navn, ta det ansvar som de faktisk har, og ikke sitte og vente på at staten lager nasjonale retningslinjer. Det burde ikke være for mye å be om at kommunene lager rutiner for hvordan de skal håndtere denne typen saker.
Jeg er glad for engasjementet både fra interpellanten og dem som har deltatt i debatten, ikke minst fra statsråden. Det har kommet flere signaler som er positive, og som tyder på at det er tverrpolitisk enighet om både behovet og mange av de grepene som signaliseres. Dette må vi følge med på og jobbe videre med, også tverrpolitisk.
I forberedelsene til denne interpellasjonen ble det tydelig hvor fragmentert ansvaret er både i departementsstrukturen og i komitéstrukturen her på Stortinget, og at dette på mange måter nærmest blir et foreldreløst barn. Nå har statsråden sagt at dette er noe som Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har ansvaret for, og den jobben gjør de godt. Men også her på Stortinget tror jeg det er potensial for i større grad å gå inn i dette temaet tverrpolitisk og over komitégrensene for å ha en kontinuitet i arbeidet, for å følge det tettere, og også for kanskje å komme opp med nye tiltak som kan hjelpe på i den situasjonen mange opplever. Jeg kan i alle fall garantere statsråden at det ikke skal være vanskelig å få flertall i denne salen når man er klar for å komme med nye tiltak også fra regjeringens side.
Nok en gang takk for denne veldig viktige debatten. Vi skal følge arbeidet videre i de komiteene vi sitter i.
Robert Eriksson (FrP) [13:09:46]: La meg aller først få lov til å takke både statsråden og alle som har bidratt i debatten. Jeg synes det har vært en god debatt med gode innfallsvinkler. Jeg håper bare at den debatten vi har hatt i dag, er starten på å bedre rettssikkerheten og levekårene for de utviklingshemmede, og at det ikke bare blir en debatt som føyer seg inn i rekken av mange debatter der vi alle sammen er enige om at forholdene ikke er ønskelige, og så fortsetter overgrepene utenfor dette husets fire vegger.
Jeg startet mitt innlegg med å vise til en av Dagbladets historier, om Ina. Dagbladet skal ha all ros og ære for å sette dette temaet på dagsordenen. Men historien viste at ingen kunne hjelpe Ina, og ingen hadde ansvaret for å følge henne opp. Jeg håper at statsråden og regjeringen tar med seg dette og ser på samhandlingen mellom de ulike offentlige etatene og mellom kommunene på tvers av fylkesgrenser, for det det i bunn og grunn handler om, er ikke om en bor eller befinner seg innenfor en grense geografisk, men om mennesker som blir utsatt for overgrep, overgrep som vi ikke kan tolerere i det norske samfunnet. Derfor håper jeg at vi kan ha mer smidighet knyttet til det.
Så er jeg også glad for at statsråden peker på at en skal gjennomføre regionale møter. Representanten Bekkevold fra Kristelig Folkeparti sa noe meget fornuftig, nemlig at man må ha noen forventninger til disse møtene. Jeg har forventninger, og da blir mitt spørsmål til statsråden: På hvilken måte skal man sørge for at kommunene følger opp dette, hvordan skal man sørge for at kommunene etablerer gode varslingsrutiner? For det må ikke bli slik at man har reist rundt, hatt et dialogmøte regionalt med en rekke kommuner, spist en god lefse og drukket et par kopper kaffe og hatt en veldig hyggelig samtale og blitt enig om alle de gode intensjonene, og så skjer det ikke noe mer. Det må følges opp, og man må ha et system på hvordan det skal følges opp.
Jeg vil avslutningsvis få lov til å utfordre statsråden i forhold til finansieringsordningen. Hun sier at kvalitet er et av Husbankens kriterier. Mener statsråden at det er kvalitet det man i dag ser ved bygging av institusjonslignende boligkompleks? Hvis ikke statsråden mener at det er kvalitet – som i alle fall ikke jeg mener – hvordan ønsker da regjeringen å følge opp dette overfor kommunene, slik at det blir slutt på den typen bygging?
Statsråd Tora Aasland [13:12:59]: Litt til historien: Fra ansvarsreformen ble gjennomført for mange år siden, og til i dag kan vi vel si at for den gruppen vi snakker om – som ikke er en enhetlig gruppe, men en rekke individer med helt forskjellige situasjoner – er situasjonen gått fra å være usynlig sårbar til å bli synlig sårbar, for det er sårbare mennesker vi har med å gjøre. Heldigvis fikk vi en reform som la til rette for at man kunne leve som verdige mennesker, velge egen bolig og velge sin egen livsform. Det er en god side ved reformen. Men fremdeles er disse menneskene sårbare, og vi har et ansvar for å beskytte dem og gi dem det rettsvernet og den rettssikkerheten de trenger.
Forebygging er det aller viktigste, flere har vært inne på det. Det er lett å si. Forebygging i dette tilfellet handler bl.a. om hvordan vi skal følge opp rutinene, møtene med kommunene, hva slags krav vi skal stille, hvordan dette konkret skal rapporteres inn og følges opp, og hvordan vi skal overvåke det.
Når det gjelder mulige mekanismer som fører til at man ikke varsler og ikke rapporterer, vil jeg understreke det jeg sa i innlegget om endringen som har skjedd i forhold til avvergingsplikten. Den er skjerpet, den er utvidet, og man skal ikke lenger nå kunne gjemme seg bak taushetsplikten for ikke å melde fra.
Så til dette med boliger. Én ting er retningslinjene til Husbanken, men regjeringen har satt ned et offentlig utvalg som skal drøfte og gi råd om hvordan den sosiale boligpolitikken skal utvikles i årene framover. Det er helt naturlig at man ser på de utviklingshemmedes boligsituasjon i forbindelse med dette utvalgets arbeid, og jeg skal sørge for, på bakgrunn av denne debatten, at det kommer inn som en viktig del. Da kan man kanskje få svar på noen av de spørsmål som interpellanten stiller. Hvordan skal vi – som her på Stortinget alle er enige om at det ikke skal bygges institusjonslignende tiltak – hindre at det likevel skjer i kommunene? Det er et viktig spørsmål og en viktig utfordring som vi må ta med oss.
Så vil jeg også understreke den handlingsplanen mot vold og overgrep som Justisdepartementet har satt i gang. Den skal også omfatte tiltak som er aktuelle for den gruppen personer vi snakker om her.
Jeg har lyst til å avslutte med å si hvor viktig det er i de dialogmøtene vi skal ha med kommunene, å være konkrete og klare også når det gjelder kompetansen til de menneskene som skal ha ansvar for de utviklingshemmede. Det er kanskje ikke avgjørende hvor høy utdanningen er, men de må være trygge i rollen sin, og de må ha den kunnskapen som er nødvendig for å gi rettsvern og beskyttelse.
Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.