Thor Erik Forsberg (A) [13:18:45]: Det anslås at det er om lag 44 000 mennesker i Norge som lever av faget renhold. Dette er ikke en ensartet gruppe mennesker, men vi kan trygt si at mange innenfor yrket er kvinner, og mange har minoritetsbakgrunn. Renhold er uvurderlig på alle arbeidsplasser av opplagte helsemessige grunner og ikke minst for alles trivsel. Renhold er grunnleggende for et godt folkehelsearbeid. Av og til er det lett i et større arbeidsfellesskap å miste verdien av andres arbeid av syne. Renhold blir ofte utført til alle døgnets tider, ofte for ikke å forstyrre den ordinære driften i en virksomhet. Da kan det være lett å tenke at dette er bare arbeid som blir gjort. Men hvordan er arbeidsdagen og arbeidsforholdene for dem som hver dag sørger for at det på norske arbeidsplasser er ryddig og rent?

Arbeidstakere, arbeidsgivere og media rapporterer om useriøsitet, underbetaling, svart arbeid og forhold som kan beskrives som alvorlig arbeidsmiljøkriminalitet. Gjennom ulike måter å organisere seg bort fra arbeidsgiveransvar, anbudsprosesser som fokuserer ensidig på pris og liten kontroll fra oppdragsgiver, oppleves konkurransevridning til fordel for de aktørene som ikke tar hensyn til en rimelig lønnsfastsetting, ryddige arbeidsforhold eller arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv. I tillegg varsler også forskningsinstitusjonen Fafo om uverdige forhold for utenlandske kvinner som arbeider med renhold i private hjem. Det er sårbare mennesker på arbeidsmarkedet som lar seg utnytte av kyniske profitører.

Hvordan har det seg at en bransje som er så viktig for oss alle, kan komme ut av kontroll? Jeg mener at det har sneket seg inn en kultur i privat og til dels offentlig sektor for at renhold ikke lenger er definert som en del av kjernevirksomheten, og derfor blir oppgavene satt ut på anbud. Omreisende og oftest for godt betalte konsulenter har over flere år pratet ned verdien av dette yrket. Disse bør parkeres og brukes til noe mer nyttig arbeid. I stedet er det behov for å snakke opp verdien av dette arbeidet.

Jeg mener at offentlige velferdstjenester bør drives i offentlig regi med fast ansatte. Offentlig sektor har et spesielt ansvar for å være et foregangseksempel på hvordan det norske arbeidsmarkedet skal være. Innenfor renhold bidrar kommunale tariffavtaler til en mer rettferdig inntektsutvikling og gode pensjonsrettigheter som er nødvendig for å sikre en lønnsmessig bunnplanke for hele bransjen. I kommunene har vi en sterk organisasjonsgrad, et godt utbygd apparat av tillitsvalgte og verneombud.

NHO har laget et hefte med argumenter for hvorfor man skal konkurranseutsette offentlige tjenester. At næringslivet ønsker å lage et marked ut av offentlige tjenester og ser store muligheter for å tjene gode penger på våre skattepenger, bør ikke overraske noen. At den politiske høyresiden på ideologisk grunnlag bruker denne argumentasjonen for hva den er verdt, bør offentlig ansatte og norske skattebetalere merke seg. I denne rapporten bagatelliserer man hva konkurranseutsetting kan bety for lønn, arbeidsforhold og pensjon for de ansatte. Når leder av NHO Service, Petter Furulund, går til angrep på det offentlige for å gå i front for sosial dumping ved ensidig å fokusere på pris ved anbud, er det å snakke med to tunger, for i sitt eget argumentasjonshefte for konkurranseutsetting skal det offentlige kunne spare 3 mrd. kr alene på å sette renholds- og kantinetjenester ut på anbud. I det noe diffuse begrepet «best practice» har man laget regnestykker for sine egne bedrifter for hvordan man skal kunne spare mye penger. Denne såkalte «best practice» er etter min mening grundig avslørt av organisasjonens egne medlemsbedrifter gjennom bl.a. oppdrag for Oslo kommune.

Om tjenester likevel skal konkurranseutsettes, er kravet om norske lønns- og arbeidsvilkår i lov om offentlige anskaffelser helt soleklart. Praksisen på kontrollarbeidet har vist ansvarsfraskrivelse. Det kan virke som at når både anbudsvinner og oppdragsgiver sparer penger, har det kanskje vært greit ikke å følge opp dette ansvaret. Alle offentlige etater og kommuner skal ta dette ansvaret. Det er ikke bare de ansatte som skal betale denne prisen. Det må straffe seg for oppdragsgiver ikke å ta dette ansvaret seriøst. At Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår, forteller at høyresiden ikke er interessert i å sørge for en rettferdig inntektsutvikling for renholderne.

Det er et stort behov for å løfte helse, miljø og sikkerhet innenfor renhold opp på dagsordenen. Bransjen har et høyt sykefravær. Mange blir uføre på grunn av hardt, belastende arbeid, og særdeles få står til pensjonsalderen. Dessverre er det mye som tyder på at det foregår lite HMS-arbeid i mange av de private renholdsbedriftene. Vi trenger derfor å løfte statusen til verneombudene, som er så viktige i dette arbeidet, både ved kvaliteten på skoleringen som blir gitt, og også ved å skape en bedre kultur for dette arbeidet. Verneombudet i en virksomhet skal være arbeidstakernes verneombud og er helt avgjørende for at vi kan nå målene som er satt i IA-avtalen, og bidra til at folk kan stå lenger i jobb. Da det er mange bedrifter som ikke har noe fungerende verneombud, er det nødvendig med regionale verneombud innenfor renholds-, hotell- og restaurantbransjen. Regionale verneombud har vært, og er, helt avgjørende innenfor den mannsdominerte bygg- og anleggssektoren for å komme helsefarlige og helseskadelige arbeidsforhold til livs. Behovet er ikke mindre innenfor renhold, hotell og restaurant. Jeg må si klart ifra at jeg er skuffet over at NHO forsinker prosessen med å få på plass de regionale verneombudene slik Stortinget har bestemt.

Jeg vil berømme Norsk Arbeidsmandsforbunds, Fellesforbundets og Fagforbundets utrettelige innsats for å organisere renholdere slik at vi kan få flere tariffavtaler, en lønn det er mulig å leve av, trygge arbeidsforhold og en god pensjon. Men det er ingen enkel oppgave. Mange arbeidstakere er redd for å miste jobb og inntekt hvis arbeidsgiver finner ut at de er med i en fagforening. Når bransjen favner mange med minoritetsbakgrunn, kan språk gjøre det vanskelig å kommunisere skikkelig. Mange renholdere i private bedrifter er i tillegg spredt rundt på ulike virksomheter til alle tenkelige arbeidstider, noe som gjør det vanskelig å komme i kontakt, og mange har ikke grunnleggende kunnskaper om hvilke rettigheter de har i arbeidslivet.

Jeg finner grunn til å berømme NHO Service, som er villig til å komme fram til tiltak sammen med arbeidstakerne og myndigheter for å bedre forholdene i bransjen. KS har på vegne av kommunen tatt på seg oppgaven med å kartlegge kontrolltiltakene for å sikre at bestemmelsene om arbeidstakerrettigheter i lov om offentlige anskaffelser blir fulgt. Vi trenger seriøse arbeidsgiverorganisasjoner i dette arbeidet. Samtidig som det er grunn til å gi NHO Service honnør for et aktivt partnerskap, er det like fullt grunn til å spørre seg hvor de andre arbeidsgiverorganisasjonene, som Spekter og HSH, befinner seg i dette arbeidet. Disse bør komme klart på banen og vise at de ønsker et mer seriøst arbeidsliv for renholderne i sine virksomheter.

Det er også grunn til å tro at NHO Service kan ha bidratt til at Høyre tilsynelatende har våknet noe opp for å se hvilke problemer forholdene i bransjen skaper for et seriøst næringsliv, i og med at representanten Isaksen har signalisert støtte til en godkjenningsordning for renholdsbedrifter og bruk av ID-kort. Men dette er ikke på langt nær nok. I kampen for et anstendig arbeidsliv står Høyre og Fremskrittspartiet fram som en direkte trussel mot renholdernes private velferd. Når regjeringen har fremmet utallige forslag for å bekjempe sosial dumping, som f.eks. å sikre arbeidstakerrettigheter i lov om offentlige anskaffelser, påseplikt for oppdragsgiver, innsynsrett for tillitsvalgte, solidaransvar og regionale verneombud, sier høyresiden nei.

Vi trenger en skikkelig godkjenningsordning for renholdsbedrifter. I dag er det ca. 6 500 renholdsbedrifter, og de er i sterk vekst. Vi trenger større og mer seriøse bedrifter. Det er god grunn til å tro at mange er direkte useriøse bedrifter som driver organisert kriminalitet ved konstante brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser.

NHOs utspill om en nasjonal minstelønn er ikke et forslag for en rettferdig inntektsutvikling. Tvert imot er det all grunn til å tro at dette vil bidra til flere arbeidsplasser med en lønn man ikke kan leve av. Veien videre innenfor renhold må handle om å allmenngjøre deler av tariffavtalen. Både LO og NHO går inn i tariffnemnda med det som mål, og det er grunn til å tro at dette vil bli en realitet snart.

Forholdene innenfor renholdsbransjen viser med all tydelighet at gode ønsker ikke er nok for å sikre den norske modellen. I tillegg til regjeringens aktive innsats for å bekjempe sosial dumping gjennom handlingsplan 1 og 2 vil det framover være behov for nye kraftfulle tiltak. Jeg tror det er en helt riktig strategi å arbeide med bransjevise programmer i et trepartssamarbeid framover. Både arbeidstakere, seriøse arbeidsgivere og myndigheter har felles interesse i at vi skal lykkes.

På bakgrunn av dette ønsker jeg å stille arbeidsministeren følgende spørsmål: Hvor alvorlig mener statsråden forholdene i renholdsbransjen er, og hvilke tiltak kan være nødvendig på kort og lang sikt for å skape ryddigere arbeidsforhold og en rettferdig inntektsutvikling for den viktige yrkesgruppa renholdere?

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:30:19]: Adecco-saken har vist oss at vi står overfor store utfordringer i norsk arbeidsliv. Konkurranse og effektivisering kan være nyttig, men det skapes også et press når selskaper og enkeltpersoner skal tjene penger. Når vi vet at renholdsbransjen er kåret til «verstingbransjen» av alle partene i norsk arbeidsliv, sier den siste tids avsløringer noe om hvilke forhold vi må kjempe mot.

For regjeringen er kampen mot sosial dumping helt grunnleggende – ikke bare fordi alle skal ha rett til en anstendig lønn og gode arbeidsforhold, men også fordi vi som samfunn har en plikt til å gi dem som driver seriøst, de nødvendige rammebetingelsene.

Det som er spesielt med renholdsbransjen, er at den har slitt med utfordringer knyttet til HMS, svart arbeid, lav lønn og uakseptabel arbeidstid over en lang periode. Problemene er forsterket gjennom økt arbeidsinnvandring.

Regjeringen har fremmet to handlingsplaner mot sosial dumping. I den sammenheng har vi iverksatt en rekke målrettede tiltak med gode resultater. Arbeidstilsynet er styrket – ikke bare med kroner og øre, men også med nye og effektive sanksjonsmuligheter mot bedriftseiere som driver urent spill. Vi har også iverksatt konkrete tiltak særlig rettet mot bransjer med sammensatte utfordringer. Et av disse tiltakene er ordningen med regionale verneombud som vi nå jobber med i forhold til renholdsbransjen og hotell- og restaurantbransjen. Basert på års erfaring med dette i bygg- og anleggsbransjen har jeg stor tro på at ordningen med regionalt verneombud skal bidra positivt.

Jeg er også glad for at vi sammen med partene i fjor høst ble enige om å starte opp et treparts bransjeprogram mot useriøsitet i renholdsbransjen. Det følger av Soria Moria II og av lønnsoppgjøret i 2010 at regjeringen og partene gjennom treparts bransjeprogrammer vil samarbeide. Tiltak blir iverksatt i bransjer som er spesielt utsatt for useriøsitet, sosial dumping og utstøtings- og arbeidsmiljøproblemer. Renholdsbransjen er utvilsomt en slik bransje, og partene er enige om at dette skal være en pilotbransje for bransjeprogrammene.

Bransjeprogrammet er etter min oppfatning et helt nødvendig rammeverk for å kunne utarbeide og iverksette nødvendige tiltak for å få orden på renholdsbransjen. Det er avsatt 10 mill. kr til bransjeprogrammet i 2011.

Et første viktig tiltak er å få på plass en offentlig godkjenningsordning, kombinert med en effektiv kontrollordning. Dette arbeidet er vi nå i gang med. Det er også startet opp et prosjekt som skal kartlegge og oppsummere eksisterende kunnskap om utfordringene i renholdsbransjen. Prosjektet vil gi et verdifullt bidrag til den videre utformingen av bransjeprogrammet og et nyttig innspill til den endelige utformingen av godkjenningsordningen.

De viktigste tiltakene for å bedre forholdene i renholdsbransjen skal altså utformes innenfor bransjeprogrammet i samarbeid med partene i arbeidslivet. Jeg har nylig invitert alle relevante parter til et møte i denne måneden for å diskutere den videre utformingen av bransjeprogrammet, herunder hvordan vi mest hensiktsmessig kan jobbe sammen framover.

Jeg er svært opptatt av å gripe fatt i både privat og offentlig sektor. Også i tiden før Adecco-sakene så vi eksempler på uakseptable kontrakter og arbeidsforhold, også i offentlig sektor. I januar sendte jeg derfor et notat til mine regjeringskolleger hvor jeg ba om en gjennomgang av egne virksomheter og underliggende etater. Jeg har fulgt opp dette ved å be om en skriftlig redegjørelse fra alle departementer om hva de faktisk gjør for å forebygge dette.

Jeg har tatt initiativ overfor KS for å få kartlagt og drøftet omfang og utfordringer når det gjelder kjøp av renholdstjenester og kommunenes ivaretakelse av sitt ansvar for å sikre gode lønns- og arbeidsvilkår. Dette arbeidet vil nå naturlig inngå i arbeidet til den partssammensatte arbeidsgruppen som ble opprettet av Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd 1. mars. Gruppen skal vurdere tiltak mot sosial dumping i offentlig sektor, med særlig fokus på kommunesektoren. Dette vil være et viktig arbeid for renholdsbransjen. Skal vi lykkes i kampen mot sosial dumping, er norske kommuner en av våre viktigste arenaer.

I 2008 innførte regjeringen en forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Forskriften stiller særlige krav til lønns- og arbeidsvilkår i stat, kommune, fylkeskommune og offentlige foretak når tjenester og oppdrag settes ut på anbud. Reglene gjennomfører ILO-konvensjon nr. 94 i Norge. Med denne forskriften har vi et regelverk som sikrer stabile og rettferdige lønns- og arbeidsvilkår for alle arbeidstakere i offentlig sektor, forutsatt at reglene følges.

Som kjent har ESA stilt spørsmål ved om dette regelverket er forenlig med EØS-avtalen. Regjeringen mener – i motsetning til en del andre parter – at vi har et godt juridisk grunnlag for å mene at ILO-konvensjon nr. 94 er i tråd med utsendingsdirektivet.

En allmenngjøring av tariffavtalen i renholdsbransjen vil være viktig. En allmenngjøring vil ikke bare få betydning for lønnsnivået; det vil også åpne for bruk av flere virkemidler mot useriøsitet, slik som påseplikt, innsynsrett og solidaransvar. Ikke minst kan Arbeidstilsynet komme inn med sine virkemidler. LO og NHO er enige om at allmenngjøring vil være et godt tiltak, og et krav om allmenngjøring av deler av overenskomsten for renholdsbedrifter er nå til behandling i tariffnemnda. Jeg er veldig glad for det, og jeg er veldig glad for at partene sammen støtter dette med allmenngjøring her.

Avslutningsvis vil jeg kort nevne stortingsmeldingen om arbeidsforhold og arbeidsmiljø, som jeg vil legge fram før sommeren. Meldingen vil ha et helhetlig perspektiv på de utfordringene vi står overfor i arbeidslivet, og vise vei for framtidens utfordringer. Innsatsen mot useriøsitet og sosial dumping blir et viktig tema i denne meldingen, og at trepartssamarbeidet er et bærende element, vil være grunnleggende.

I renholdsbransjen står vi overfor den hittil kanskje vanskeligste testen i arbeidet mot useriøsitet og sosial dumping. Renholdere er en viktig yrkesgruppe. De gjør en helt uunnværlig jobb overalt hvor det oppholder seg mennesker – på alle sykehus, skoler, sykehjem, i barnehager, på alle kontorer, i butikker, hoteller og fabrikker. Det er viktig for meg at hver enkelt renholder kan føle stolthet over den jobben de gjør. Et viktig steg for å oppnå dette er å sørge for at de kan gjøre jobben sin under ordnede arbeidsforhold, og at de har en lønn å leve av.

Jeg vil avslutte med å si at dette handler om enkeltmenneskers skjebner, men det er også i aller høyeste grad et spørsmål om vår egen moral. Om vi stilltiende aksepterer at en polsk renholder arbeider nattskift uten tillegg, med begrunnelsen «hun tjener bra sammenlignet med polsk lønn», da undergraver vi vår egen samfunnsmodell, og det vil ingen være tjent med.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Thor Erik Forsberg (A) [13:37:54]: Det er all grunn til å takke statsråden for en så offensiv tilnærming til dette som hun har vist, ikke bare ved svaret på interpellasjonen her i dag, men ved å sette ned partene for å jobbe og virkelig sette renhold i fronten for sosial dumping – fronten er flyttet til renhold, til direkte ulovlige måter å utnytte mennesker på og konstante brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser. Klarer vi ikke å ta dette uvesenet her, vil det spre seg som gift også til andre deler av det norske arbeidsmarkedet.

Dette handler om det fenomenet som vi kjenner fra andre land, nemlig kampen mot «working poor». For min del handler dette arbeidet rett og slett om å gjenreise respekten for ærlig, hardt arbeid, og at man når man gjennomfører en hel arbeidsdag, skal kunne leve av den inntekten man skaper.

Jeg er veldig åpen for nye virkemidler i denne kampen i tillegg til alle de virkemidlene som er fremmet med tanke på bl.a. sosial dumping. Men vi vet også at innenfor privat sektor er det en fryktkultur når det gjelder å organisere seg eller å si fra om kritikkverdige forhold fordi man risikerer å miste sin egen lønn og inntekts- og arbeidsforhold.

Vi har mye å ta tak i, og jeg er glad for at statsråden viser seg så offensiv, så tydelig på dette. Vi trenger nok flere virkemidler framover. Det er utfordringer for det norske arbeidsmarkedet, og med økt arbeidsinnvandring kommer ikke dette til å bli enklere. Desto viktigere er det å ha en regjering som spiller på lag med partene i arbeidslivet, i stedet for at man stikker hodet i sanden, nekter å være med på tiltak og tror at dette ikke er politisk sak. Det er en politisk sak å sikre en rettferdig inntektsutvikling for alle yrkesgrupper i dette landet. Jeg håper også at debatten utover vil vise om den borgerlige opposisjonen er interessert i å være med på kraftfulle tiltak eller om det er slik at renholderne ikke har en alliert i de borgerlige partiene, og hva det kan bety at vi får blå fylkesting og blå kommuner rundt omkring, med massiv konkurranseutsetting – ikke minst etter neste stortingsvalg. Jeg mener at denne debatten vil avsløre hvem som har ambisjoner om å sikre et anstendig og godt arbeidsliv.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [13:40:39]: Jeg vil takke interpellanten både for å reise dette spørsmålet og for hyggelige ord. Det er en krevende oppgave å jobbe med sosial dumping, og det er hyggelig å få tilbakemeldinger på det.

Jeg vil også få benytte anledningen til, som jeg for så vidt gjorde i innledningen min, å rose partene, som har tatt veldig tak i dette. Og som jeg nettopp understreket, er vi avhengige av bransjesamarbeid og avhengige av partssamarbeid hvis vi skal lykkes.

Det er to ting jeg har lyst til å tilføye i tillegg til det jeg sa innledningsvis.

Det vi ser som er helt symptomatisk gjennomgående for disse bransjene, særlig i renholdsbransjen hvor man ser veldig mye sosial dumping, er at det er ufaglært arbeidskraft, et veldig stort innslag av kvinnelig arbeidskraft, og et stort innslag av innvandrere. Og hva særkjenner disse? Jo, de har veldig – som interpellanten var inne på – lav organisasjonsgrad. De har stort sett ikke noe forhold til å være organisert i det hele tatt. Jeg tror at i tillegg til de virkemidlene som jeg har skissert, er noe av det viktigste vi kan gjøre – og jeg utfordrer partene i norsk arbeidsliv – å sørge for å få de som jobber i disse bransjene, inn i et organisert arbeidsliv. Vi vet helt generelt at der hvor man har et godt organisert arbeidsliv, hvor fagforeningen fungerer bra, får ikke denne typen ulovligheter anledning til å feste seg over tid.

Det neste som jeg har lyst til å si, som vi også må være veldig tydelige på i dette arbeidet, er at hver av oss som kjøper disse tjenestene, har et ansvar. Jeg tror at veldig mange mennesker i Norge ikke vet hva de er med på å kjøpe. Jeg vet ikke om noen her i denne salen så et program på fjernsynet for en stund siden – det var laget av svensk tv – med intervjuer med kvinner i østeuropeiske land som faktisk utfører disse tjenestene i stor grad i Norge og andre land. Programmet het «Vaskehjelpens forlatte barn», og det var om barn som har foreldre som reiser hit og jobber til så dårlige lønninger og slike arbeidsforhold at de ikke har råd til å reise hjem i feriene. Det høres litt vammelt ut, men det er faktisk en realitet for veldig mange mennesker. Og det er det vi som har ansvaret for, hvis vi ikke sørger for – både som enkeltpersoner og som ansvarlige for etater osv. – at de som jobber, får en anstendig og ordentlig lønn og en pensjonsordning til å leve av.

Steinar Gullvåg (A) [13:43:38]: På et seminar om forholdene i renholdsbransjen, som ble arrangert av NHO Service og Norsk Arbeidsmandsforbund for noen uker siden, sa Geir Gamborg-Nielsen i Arbeidsmandsforbundet følgende:

«De som kontakter NAF om sosial dumping er ofte 1. generasjons innvandrere, ureturnerbare asylsøkere, statsløse, papirløse, illegale innvandrere, ofre for menneskehandel og alminnelige bedrifter og tillitsvalgte. Vi får innblikk i en hverdag og en elendighet som mange ganger har fått meg til å føle meg ille. Et stort samfunnsproblem er at det flyter flere hundre millioner kroner mellom hovedselskaper og underleverandører. Blant underleverandører finner du alle varianter, også alvorlig, organisert kriminalitet.»

Jeg tror dette er en nokså presis beskrivelse av forholdene i en bransje der seriøse aktører utkonkurreres av de useriøse, der sosial dumping er dagens ordning, der norske lover og arbeidsvilkår brytes, og der mennesker i en utsatt livssituasjon utnyttes på det groveste. Derfor vil jeg berømme dagens interpellant som reiser et svært aktuelt spørsmål, akkurat som det er grunn til å berømme NHO Service og fagbevegelsen for at de i samarbeid med myndighetene tar mål av seg til å rydde opp i en bransje som så absolutt trenger det.

Jeg er glad for at statsråden er så sterkt engasjert i kampen mot sosial dumping, for at hun har fokus på renholdsbransjen, for at vi nå får regionale verneombud og identitetskort, og for at Arbeidstilsynet i sin kontrollvirksomhet nå prioriterer renholdsbransjen. Enda viktigere er det at Arbeidstilsynet gir sanksjonsmuligheter når lover og bestemmelser brytes. Dessuten må samarbeidet med politi og skattemyndigheter utvides på dette området.

Jeg synes dette er en god begynnelse, og jeg understreker at det er en begynnelse. Kampen mot sosial dumping vinnes ikke en gang for alle. Den vinnes heller ikke med lover og regler og hyppige kontroller alene, selv om det er en nødvendig forutsetning. Vi må kort og godt fjerne markedet. Da kan vi kanskje begynne med det som ligger oss nærmest, nemlig offentlig sektor, og i første rekke kommunene, som er en stor og viktig kjøper av renholdstjenester.

Egentlig burde det være enkelt, fordi kommunene er bundet av sitt innkjøpsreglement som nettopp tar sikte på å fjerne useriøse aktører fra enhver anbudskonkurranse, og som skulle sikre de ansatte i selskapene normale lønns- og arbeidsforhold, også ved kjøp av renholdstjenester. Samtidig har oppdragsgiver en plikt til å kontrollere og forsikre seg om at anbudsforpliktelsene blir overholdt. Men slik er det dessverre ikke, hvilket media uttrykkelig har dokumentert de siste månedene.

Et eksempel fra en kommune som jeg kjenner godt, kan belyse dette: Kommunen lyser ut renholdet på tre skoler på anbud. Laveste pris, og bare det avgjør anbudet. Så viser det seg at anbudsvinneren har regnet feil. Man har regnet for lavt. Følgelig skulle man tro at vedkommende firma ble ekskludert fra anbudskonkurransen, og at budet så gikk til nest laveste anbyder. Men, nei. Kommunen insisterer på at levert anbud er bindende, og krever at anbudet står ved lag med de tap det vil påføre anbyder. Så viser det seg at kommunen dessuten har glemt å kreve egenerklæring om samfunnsansvar som grunnlag for anbudskonkurransen fordi man ikke anså dette som relevant. Det er i denne egenerklæringen at anbyderne forplikter seg til å følge norske lønns- og arbeidsvilkår. Ifølge ordføreren var dette en feilvurdering. Anbudvinner har senere forsikret kommunen om at gjeldende regler og tariffer for avlønning vil bli fulgt. Etter min oppfatning er dette opplegg for sosial dumping. Det hører selvfølgelig med til historien at kommunen senere ikke har funnet noen grunn til å forsikre seg om at normale lønns- og arbeidsvilkår og arbeidstidsbestemmelser blir overholdt.

Jeg tror ikke at min kommune eller andre kommuner opptrer i ond hensikt. Selvsagt er kommunene opptatt av å kjøpe tjenester til lavest mulig pris, men ikke for enhver pris. Historien er etter min oppfatning uttrykk for manglende profesjonalitet og innkjøpskompetanse, kanskje også en viss porsjon holdningsløshet eller bevisstløshet.

Jeg tror faktisk vi har mye å hente på dette området, for dette handler – som jeg sa – om å renske et stort og viktig marked for useriøse aktører.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:49:02]: Eg har lyst til å takka interpellanten for eit viktig spørsmål. Det viser seg at sosial dumping framleis er eit heitt tema i samfunnsdebatten. Dette skjer både hos dei private leverandørane, hos dei offentlege, og dessverre også blant dei som kjøper tenester i sin eigen heim – altså ikkje berre i reinhaldsbransjen. Dessverre.

Interpellanten snakkar varmt når det gjeld det offentlege, men vi må jo vera klar over at det også i det offentlege skjer sosial dumping her og der.

Arbeidsministeren har nok fått på bordet i sitt departement saker der det har blitt vist til at det er ei stygg utvikling når det gjeld lang arbeidstid og ikkje minst lave timesatsar. Ho sa på det same seminaret som eg og Gullvåg var på tidlegare, at ho ville ta tak i saka. Ho hadde teke tak i dette før – ære vere ho for det – og eg håpar no at det er ordna opp i.

Eg vil rosa ministeren for at ho seier at ho er oppteken av dette og vil stå på for at vi i framtida ikkje skal ha slikt dårleg grunnlag for arbeidstid og timesatsar i det offentlege eller i det private.

Men ein må uansett skilja mellom kva som er konkurranseutsetjing av tenester, og kva som er brot på arbeidsvilkåra, og ikkje blanda dette slik vi har sett både raud-grøne politikarar og media har gjort den siste tida. Når ein snakkar om anbod, er det faktisk ei moglegheit for at ein der kan leggja til rette for at ein ikkje har sosial dumping. Det er ingen som kan stoppa deg når det gjeld kva ein kan leggja inn i eit anbod: sjølvsagt gode arbeidsvilkår, det er heilt klart – og nokre kommunar har faktisk vore veldig flinke til det, det må vi ikkje gløyma.

Eg har lyst til å tydeleggjera ein ting. Framstegspartiet er oppteke av å bevara eit anstendig og skikkeleg arbeidsliv, der arbeidstakarane har gode vilkår. Dette prinsippet gjeld uavhengig av kor arbeidstakarane kjem frå. Det finst ingen klar definisjon på kva sosial dumping er. Det er likevel viktig å presisera at vi må ha klare reglar og minstestandard i norsk arbeidsliv. Det skjer best ved at partane i arbeidslivet og det offentlege samarbeider tett. Det er viktig å finna treffsikre og målretta tiltak for å ta dei aktørane som opptrer useriøst.

Tilsynsmyndigheita er eit offentleg ansvar som ein ikkje kan privatisera, heller ikkje setja bort. Useriøse aktørar i arbeidslivet kan best motverkast gjennom eit styrkt arbeidstilsyn. Det har vi presisert m.a. i budsjettdebatten. Berre ved eit styrkt arbeidstilsyn kan vi få til gode tilsynsordningar. Men da må vi også få eit arbeidstilsyn som er ambulant, og ikkje slik som no, med varsel både veker og månader på førehand for å utføra det som burde vore gjort for lenge sidan.

Da endringar i arbeidsmiljøloven og allmenngjeringsloven blei vedtekne, hadde Framstegspartiet merknader til innstillinga gjennom ein del krav vi meinte måtte vera på plass. Dette er krav til dokumentasjon, m.a. til å følgja lovar og forskrifter når det gjeld løns- og arbeidsvilkår, underentreprenørars registrering hos skattemyndigheita, framsyning av skatteattest, registrering i Brønnøysundregistra, firmaattest frå heimlandet og samarbeid med politiet.

Det offentlege må kunna stilla krav om at oppdragsgjevarar gjer ei god og ordentleg vurdering før dei inngår kontraktar, og at oppdragsgjevarar stiller krav om at deira kontraktørar rettar seg etter gjeldande lovar og forskrifter.

Vi er positive til – og eg vil understreke at vi er opptekne av – å sikra eit seriøst og velfungerande arbeidsliv ved at både norske og utanlandske bedrifter skal opptre seriøst og i samsvar med gjeldande lovar og reglar. Dei tiltaka som blir sette inn mot sosial dumping, skal gje arbeidstakarar som jobbar i Noreg, gode og likestilte vilkår.

Framstegspartiet har tidlegare fremja forslag om eit såkalla ROT-frådrag, som blei innført i Sverige i 2008. Dette hadde vore eit godt forslag for å kjempa mot sosial dumping og svart arbeid, spesielt det som går føre seg i dei private heimane – men utan at dette fekk støtte av fleirtalet. I Sverige er ordninga blitt svært populær. Det hadde ho nok også blitt her i landet, men dessverre ser ein ikkje dette som eit godt tiltak.

Torgeir Dahl (H) [13:53:25]: Alle arbeidstagere og arbeidsgivere ønsker et norsk arbeidsliv som skal være preget av seriøsitet, ryddige forhold, gode lønns- og arbeidsvilkår og god lønnsomhet. I debatten om sosial dumping kan det likevel virke som om enkelte vil dette mer enn andre, og at de aktører som ikke umiddelbart slutter opp om alle løsninger som presenteres, er tilhengere av sosial dumping, useriøsitet og svart arbeid. Slik er det selvsagt ikke.

Jeg har lyst til å takke representanten Thor Erik Forsberg for å ta opp et særdeles viktig tema. Ryddighet, forutsigbarhet og gjennomsiktighet er viktige forutsetninger for et sunt, godt og lønnsomt arbeidsliv. Derfor må vi sørge for at seriøse aktører ikke utkonkurreres av virksomheter som driver på kant av loven og det vi i alminnelighet oppfatter som gode arbeids- og lønnsvilkår. Som interpellanten vet, har NHO Service ved flere anledninger tatt opp at særlig renholdsbransjen har hatt problemer med useriøse aktører, som på ulikt vis har gitt sine ansatte arbeids- og lønnsvilkår som innebærer sosial dumping. Dette taper den seriøse renholdsbransjen på, og selvsagt rammes arbeidstagerne.

I fjor sommer hadde Dagbladet flere oppslag om uryddige og uakseptable forhold hos enkelte aktører i bransjen, hvor særlig selskapet Cleanit var innblandet i saker som gjaldt underbetaling. Selskapet var ansvarlig for renhold på Ski Storsenter. Men i stedet for å levere renholdstjenestene direkte til oppdragsgiveren, praktiserte Cleanit selv et system med underleverandører. Gjennom en tilsynelatende systematisk praksis med konkursdrift og ubetalte skatter og avgifter kunne Cleanit operere i konkurranse med seriøse virksomheter om anbudet på Ski Storsenter og også andre steder. Dette gikk ut over de ansatte, både i Cleanits underleverandører og hos de seriøse virksomhetene som tapte anbudet.

La det være helt klart: Den typen aktivitet som dette selskapet drev med, er fullstendig uakseptabel. Ingen i denne sal vil støtte det. Og da er jobben hvordan vi best mulig kan sørge for at markedet ikke åpner for denne typen ulovligheter. Første skritt på veien er å anerkjenne den innsatsen som NHO Service og andre næringsorganisasjoner gjør. I tilfellet med Cleanit responderte NHO Service sporenstreks gjennom å stenge dem ute og ta til orde for kontrolltiltak.

Høyre gjorde også dette i fjor sommer gjennom å foreslå et såkalt vaskepoliti, en godkjenningsordning for renholdsfirmaer. Vi har også foreslått en styrking av Arbeidstilsynet i alle våre alternative budsjetter siden 2006, noe som gjør tilsynet bedre i stand til å avdekke sosial dumping. Vi bør gå lenger i sanksjonsadgangen for Arbeidstilsynet, og det bør innføres en sjekkliste som klargjør hvilke forpliktelser en oppdragsgiver påtar seg å sjekke ut ved kontraktsinngåelse med en underentreprenør. Denne bør bl.a. inneholde krav om

• dokumentasjon for at underentreprenøren har avgitt løfte om å følge kravene til lønns- og arbeidsvilkårene i allmenngjøringsforskriftene

• dokumentasjon for at underentreprenøren er registrert hos og har sendt opplysninger til skattemyndighetene

• dokumentasjon for at underentreprenøren er registrert i Brønnøysundregistrene

• krav om fremleggelse av skatteattest

• krav om fremleggelse av firmaattest fra hjemlandet

Dette foreslo vi allerede i 2007, og med et sånt system ville det vært enklere å avdekke aktører som Cleanit og lettere for oppdragsgivere, enten vi snakker om offentlig eller private bestillere, å velge den seriøse delen av næringen.

Så opplever vi at de som ikke støtter alle de forslagene som kommer om en innskjerping av regelverk og lover rundt disse problemområdene, blir erklært som tilhengere av sosial dumping. Slik er det selvsagt ikke. Jeg har bare lyst til å understreke at av totalt 24 forslag som har gått på lov- og regelendringer eller budsjettbevilgninger innenfor dette området, har Høyre støttet 19.

Karin Andersen (SV) [13:58:09]: Dette er en uhyre viktig debatt om noe av det som kjennetegner det norske velferdssamfunnet, nemlig at vi har et arbeidsliv der folk har et arbeid som de både kan leve av og med. Det har bygd landet, og det er det dette handler om. Det handler om at ingen skal utsettes for sosial dumping, men det handler også om konsekvensene av sosial dumping hvis vi ikke greier å stoppe det. Det er det vi nå ser i kjølvannet av Adecco-skandalen, der det – for å si det sånn – ikke bare handler om utenlandsk arbeidskraft som kommer hit og blir utnyttet i en periode, men om et systematisk arbeid for at vanlige arbeidsfolks lønninger skal ned. Det handler om hjelpepleieren, om barnehageassistenten, om renholderen og om snekkeren.

Det er derfor jeg blir litt opprørt når jeg nå hører opposisjonen – og kanskje særlig Høyre – som sier at dette handler om å telle antall forslag de har vært imot når det gjelder sosial dumping. Det er nettopp de mest virkningsfulle tiltakene de har vært imot, og ikke bare det: Begrunnelsen for det har vært ganske spesiell, f.eks. da de gikk imot å implementere ILO 94 i kommunesektoren. Jeg har gått inn og sett hva Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mente den gang. De ønsket altså disse fleksible løsningene som bidrar til et fritt og dynamisk arbeidsmarked i hele EU-området, og de mente at en ordning der man skulle sikre disse lønns- og arbeidsvilkårene, ville føre til økte kostnader for kommune som de mente man ikke hadde råd til.

Når Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har stemt imot solidaransvar, innsynsrett og påseplikt i Stortinget, har de argumentert skriftlig, i innstillingene. De går imot det fordi det hindrer konkurranse på lønn – det hindrer konkurranse på lønn. Det betyr å gå ned i lønn, det, for de arbeidstakerne som vi snakker om nå.

Når det gjelder renholdsbransjen, er den spesiell. Da jeg kom på Stortinget i 1997, eksisterte det en ordning som het Ren Utvikling. Det var et trepartssamarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet for å godkjenne slike bedrifter og sikre at de fulgte lov- og avtaleverk. En annen viktig bit var at de også skulle sikre kunnskap om alle de farlige kjemikaliene som folk i renholdsbransjen må håndtere, for det er også en viktig side av dette at arbeidsforholdene ofte er svært helsebelastende i seg sjøl og direkte helsefarlige – fordi man ikke har kunnskap eller får informasjon om de farlige kjemikaliene man håndterer. Denne ordningen ble det dessverre ikke mulig å gjennomføre etter EØS-avtalen, men når vi nå skal få på plass en godkjenningsordning, må den ha i seg alle disse forholdene. Dette handler ikke bare om en tradisjonell nedvurdering av et meget viktig yrke fordi det er et kvinneyrke. Det er en bit av det, men det handler også om at mange av disse har en så tøff arbeidssituasjon at jeg tror ikke jeg kjenner noen som har stått til pensjonsalderen i et slikt yrke. Det er i så fall veldig få. Dette er veldig harde og veldig krevende jobber, og det er de som er mest konkurranseutsatt nå.

Så én ting: Jeg er veldig glad for det som statsråden og regjeringen nå setter i gang. En bit av det vi nå må få på plass, er også bøter eller sanksjoner så det svir. Sosial dumping er ekstremt lønnsomt. Derfor må det bli svært dyrt å bli tatt, og det må bli mer sannsynlig at man blir tatt.

Så sier Reiertsen at vi blander kortene når det gjelder konkurranseutsetting og sosial dumping. Nei, vi gjør ikke det, for konkurranseutsetting åpner for et virvar av underleverandører der muligheten til å drive sosial dumping er åpenbar. Der man ansetter folk direkte i virksomheten, er det mulig å kontrollere dette på et helt annet vis.

Fremskrittspartiet har også stemt imot de reglene som de nå står og sier kommunene skal overholde, og de har sagt at det er helt greit at folk går ned i lønn. De som har det aller tøffest på arbeidsmarkedet, skal konkurrere seg nedover i lønn med utenlandsk arbeidskraft som kommer hit. Det skaper arbeidsforhold som er direkte helsefarlige. Det konkurrerer ut seriøse bedrifter, og det ødelegger lønns- og arbeidsvilkår for alle vanlige arbeidsfolk i dette landet. Det er SV imot.

Geir Pollestad (Sp) [14:03:31]: Jeg er opptatt av at vi må bli flinkere til å verdsette det arbeidet som renholdsbransjen gjør. Dette arbeidet er av en slik art at en kanskje først legger merke til hvor viktig det er, den dagen det ikke blir utført. Onde tunger vil sikkert si det samme om oss som har vårt daglige virke i denne sal. Det skal jeg la ligge.

Jeg vil takke interpellanten for å ta opp temaet, som dessverre er høyaktuelt for tiden.

Det er viktig å slå fast at denne regjeringens mål – og Senterpartiets – er å ha anstendige lønns- og arbeidsvilkår i alle bransjer.

Adecco-saken som har blitt rullet opp, har belyst flere svakhetstegn ved konkurranseutsettingsregimet. Det er slik at konkurranseutsetting gir grobunn for sosial dumping. Når sosial dumping avsløres, opplever en at de private selskapene skygger banen raskt. Tilbake står arbeidstakerne, og ofte er det kommune, stat eller andre som er de eneste som kan ta over ansvaret på kort sikt. Adecco-saken belyser at kampen mot sosial dumping fortsatt er høyaktuell.

Senterpartiet mener at arbeidet mot sosial dumping er avgjørende for å kunne ta vare på den nordiske velferdsmodellen, med høy sysselsetting og et menneskevennlig arbeidsliv.

Når det gjelder renholdsbransjen, er det satt i gang en rekke tiltak for å bedre situasjonen. Både interpellanten og statsråden har vært inne på dem, så jeg skal ikke gå dypere inn i det. Men utfordringene vil bli større, for vi er bundet av et regelverk gjennom EU. EU bygger sin arbeidslivspolitikk på en markedsliberalistisk ideologi som de har grunnlovfestet, der vekst ofte går foran hensynet til mennesker. Vi ser et vikarbyrådirektiv som er på vei, som skal stimulere til økt bruk av vikarer, og som vil skape større usikkerhet i bransjen. Jeg håper at vi kan få til å løfte respekten for topartsforholdet i arbeidslivet, og at vi kan få en ny vår for prinsippet om ett hus, én arbeidsgiver.

Flere har i dag vært inne på behovet for å styrke tilsynet. Jeg tror tilsyn er viktig, men det løser ikke alle problemer. Det å tro at tilsyn i seg selv sørger for ordnede forhold i arbeidslivet, er naivt. Jeg er ikke overrasket over at Høyre og Fremskrittspartiet i stedet for å fokusere på å skaffe ordnede forhold i rengjøringsbransjen vil ha kontroll som viktigste virkemiddel for å rydde opp. Men Adecco-saken er ikke et hendelig uhell, det er konkurranseutsettingens bakside.

Dette bringer meg over til neste tema, og det er svart arbeid, særlig i husholdningsmarkedet. NHO utførte en undersøkelse tidligere i år som viste at rundt 22 pst. av de spurte mente det var greit med «svart» renhold. Dette er problematisk både for samfunnet og for den enkelte som jobber.

Det har tidligere her vært nevnt et forslag som de har gjennomført i Sverige, om et skattefradrag for tjenester knyttet til rengjøring og vedlikehold av hjem og fritidsbolig. Senterpartiet mener at vi skal våge å diskutere denne typen saker. Vi er her på et område hvor verken partene eller Arbeidstilsynet kan komme inn. Da må vi gjøre det enkelt og lønnsomt å leve lovlig.

Jeg tror at vi må jobbe betydelig framover for å rydde opp i den delen av den svarte bransjen. Det vil være viktig at tiltakene er effektive, men det kan også tenkes at de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Da ser i alle fall ikke Senterpartiet noen grunn til at vi ikke skal våge å diskutere dem.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:08:23]: Først vil jeg også få lov til å takke interpellanten for å ha reist en viktig problemstilling og for gode innlegg som har vært i debatten.

Kampen mot sosial dumping må fortsette. For Kristelig Folkeparti handler det også om vernet av den svake part og at vi som myndigheter har et stort ansvar for å sikre at arbeidslivet er på en måte som vi kan være stolte av.

Det som jeg også synes det er viktig å løfte fram, er at det i denne bransjen er et ønske om å være seriøs. Jeg sier det på den måten fordi det faktisk er mange bedrifter og selskaper som ønsker å drive seriøst, men som opplever at de taper anbud til mer useriøse parter. Det synes jeg kanskje er noe av det som er viktig å ta tak i. Som flere har vært inne på, har f.eks. NHO Service vært opptatt av å gjøre noe med bransjen for å få den mer seriøs, og det gjør at vi må være enda flinkere, enda mer utålmodig med å stille krav, komme med tiltak som gjør at de useriøse, de som misbruker arbeidstakerne, de som sørger for at det er sosial dumping, blir tatt. Sånn sett tror jeg forslaget om ID-kort kommer til å bli bra, og kommer til å være med på å hjelpe der.

Et godt samarbeid mellom arbeidsgivere, arbeidstakerorganisasjoner og myndigheter eller den nordiske modellen er kanskje noe av det viktigste verktøyet. For Kristelig Folkeparti er det viktig at en viderefører det samarbeidet på en god måte, for det er nettopp der en kan være med på å avdekke sosial dumping. Hvis f.eks. fagbevegelsen gjennom tillitsvalgte i bedrifter og arbeidsgivere som er opptatt av det, fokuserer på det, vil en også kunne være med på å avsløre det.

Mange sier at dette er, satt på spissen, jobber som vi ikke vil ha, til alle døgnets tider. En vet også at mange innvandrere jobber som renholdere. For mange innvandrere er dette jobb nr. 1. Bransjen preges av lav organisasjonsgrad både blant arbeidsgivere og blant arbeidstakere. Mange asylsøkere som får midlertidig arbeidstillatelse mens de venter på at søknaden om asyl skal bli endelig avgjort, har mulighet til å kunne jobbe for at de skal bedrive noe meningsfylt i den ventetiden, og det letter også integreringen i samfunnet hvis de får bli. Asylsøkere med midlertidig arbeidstillatelse kan også rekrutteres lovlig til bransjen. Vi vet at mange av dem som har blitt utnyttet, er i denne gruppen.

Vi må hindre at folk blir utnyttet i norsk arbeidsliv. Arbeidstilsynet har gjennomført en rekke tilsyn i renholdsbransjen, og det er avdekket uryddige forhold i form av brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsreglene, svart arbeid og mangel på arbeidskontrakter. Sånn sett synes jeg temaet som representanten Pollestad var inne på i forrige innlegg, er viktig, for det er ikke alt som er lett å fange opp, verken av arbeidstakere, arbeidsgivere eller myndigheter. På den måten vil det å kunne ansvarliggjøre privatpersoner også være viktig. Det at en opplever at det er så mange private som ønsker å kjøpe svart arbeidskraft, og som på den måten opprettholder sosial dumping, er noe som vi må jobbe med. Der må jeg utfordre statsråden, om en kan stille flere krav, komme med forslag som kan bedre kvaliteten på bransjen, f.eks. gjennom det som Pollestad nevnte, med skatteordninger som gjør det lønnsomt å gå vekk fra svart arbeid og over til å gjøre det skikkelig.

Ettersom det er så mange innvandrere og asylsøkere som jobber i renholdsbransjen, vil jeg også utfordre statsråden på om det er andre tiltak som en kan komme med for kanskje å lette integreringen. Selv om det er jobb nr. 1 for mange, er det også viktig å kunne sørge for at de kan få en jobb nr. 2, at de kan få bedre norskopplæring, og at de kan få vite hvordan ting fungerer for å komme seg videre i arbeidslivet. Derfor er det viktig å få en seriøs bransje, nettopp for å få dem til å ta en jobb som mange nordmenn dessverre ikke ønsker å ha. Da tenker jeg at det kan være en mulighet for å kunne hjelpe dem til å bli integrert, og også hjelpe dem til å få en utdannelse og kanskje også andre jobber på sikt.

Gunvor Eldegard (A) [14:13:24]: Fyrst vil eg takka interpellanten for at han tek opp eit spesielt viktig tema, nemleg forholda i reinhaldsbransjen. Dette er ein bransje som det må ryddast opp i. I media vert det kalla «skitten vask». Eg er glad for at regjeringa har teke opp saka og er i gang med tiltak, men eg synest òg det er viktig at me her i Stortinget diskuterer dette.

Lat meg starta med nokre tal: 1. januar i år var det registrert 6 142 reinhaldsbedrifter i Noreg. 1. mars var det 6 303, altså over 100 bedrifter meir på to månader. Då må ein stilla nokre spørsmål: Kva er det som skjer? Kvifor vert det så mange nye firma på så kort tid? Eg er veldig for at folk skal få starta eigne firma. Eg er glad for det, men ikkje om det er ein konstruksjon for at arbeidsgjevar skal kunna seia frå seg sine arbeidsgjevarplikter.

Det som er avdekt, er at mange startar einmannsbedrifter. Arbeidsgjevaren fyller ut skjemaet, og dei berre signerer. Samstundes seier dei frå seg alle arbeidstakarrettar, som oppseiingsvern, feriepengar og rett til ferie. Det er faktisk sosial dumping i praksis.

Ein dom frå byggjebransjen seier faktisk at dette er ulovleg. Ein sjølvstendig næringsdrivande frå Estland jobba i byggjebransjen her i Noreg. Han var heime på ferie. Då fekk han beskjed om at oppdraget var slutt, dvs. at han rett og slett fekk sparken. Den personen gjekk til rettssak, og retten erkjente at det at han var sjølvstendig, var berre ein konstruert modell. I realiteten var han tilsett, og han måtte faktisk få både oppseiingstid, feriepengar, osv. Det syner at slike konstruksjonar for å koma unna arbeidsgjevarplikter er ulovlege. Denne personen var ressurssterk, men kva med dei me høyrer om, som er i same situasjon, og som knapt kan snakka norsk? Somme har krav på seg om å jobba kvar sjuande time gratis og til svært låge timeprisar.

Dagbladet har køyrt ei sak om denne bransjen, og her er det utruleg mange døme på uverdige forhold, som t.d. personar frå land utanfor EU som får italiensk pass og flyreise til Noreg, og så vert dei tilsette i reinhaldsbransjen, som opplyser at løna deira er 120 kr timen, men så vert dei trekte for pass, for flyreise og for losji – og da vert timeprisen langt under femtilappen. Det er heilt uakseptabelt.

Heldigvis skjer det av og til noko positivt. I Sunnmørsposten måndag denne veka kunne me lesa om glade karar frå Estland som fekk firedobla løna si. Dei jobba om natta, dei hadde ikkje nattillegg, og dei hadde ikkje overtidsbetaling same kor lenge dei jobba. Men da dette vart avdekt, fekk dei både tariffløn og nattillegg. Det er godt når det vert ordna opp.

Det er ganske alvorleg når me ser at òg offentlege etatar har hatt reinhaldsfirma som opererer ulovleg. Da vil eg peika på at det offentlege har eit veldig viktig ansvar, sjølv om ting er outsourca. Det er viktig at det offentlege går framfor med eit godt eksempel – både når dei inngår kontraktane, og når det gjeld oppfølginga etterpå. Det er ikkje slik at ein kan miste ansvaret idet kontrakten er signert.

Så må me stilla oss spørsmålet kva me skal gjera. Det er viktig at ministeren har teke tak i dette, og det er me veldig glade for. Forskrift om løns- og arbeidsvilkår i offentlege kontraktar er eit viktig steg. Allmenngjering av tariffavtalen er eit viktig steg. ID-kort og regionale verneombod er viktige. Eg meiner faktisk at det òg er veldig viktig at me får ei godkjenningsordning for reinhaldsselskap, slik at dei som kjøper tenestene, kan vera trygge på at dei handlar med eit selskap som driv etter lova. I tillegg må dei òg ha ansvar for dei underliggjande selskapa. Det er nøydd til å vera eit solidaritetsansvar – berre slik kan me vera sikre på at tenestene vert utførte på en ordentleg måte.

Dette handlar om menneske som er i arbeid i landet vårt, og me kan faktisk ikkje godta at ein har ein slags underklasse som lever under heilt andre kår enn det me godtek for oss sjølve. Difor er eg veldig glad for at regjeringa vår tek grep, og eg ser fram til resultata av arbeidet.

Thor Erik Forsberg (A) [14:18:09]: Jeg vil takke alle dem som har deltatt, for en god debatt. Jeg synes spesielt det er interessant å merke seg at Kristelig Folkeparti setter mer pris på innsynsretten for tillitsvalgte enn det en har gjort ved tidligere vedtak fattet i Stortinget. Det er positivt, og det kan bety at det også blir mer åpenbart for de borgerlige partiene at dette problemet trenger sterke virkemidler.

Jeg er også veldig enig med Karin Andersen, som i sitt innlegg spesielt nevner det at vi må ha på plass et sanksjonsregime så det svir. Vi må ha en effektiv politikk for de bedriftene som ønsker å drive seriøst.

Jeg synes det er flere forslag som er oppe i denne debatten, som det er viktig å få med i det videre arbeidet og drøfte mulighetene for. Et forslag som har vært oppe, er kollektivt søksmål, særlig i de bedriftene i det private hvor frykten for å organisere seg er ganske stor og det er vanskelig å stå fram. Men vi har noen allierte med oss i dette arbeidet. Det gjelder alle de tusenvis av tillitsvalgte i fagforeningene rundt omkring, og det gjelder verneombudene, som har en spesiell type rolle. Der kan det også være interessant for oss framover å se om vi skal få en forsterket rolle med muligheter for å stoppe arbeid hvor det foregår uregelmessigheter hos underleverandører, f.eks.

Jeg synes det er påfallende at Høyre og Fremskrittspartiet i dag tilsynelatende er veldig omsorgsfulle overfor dem som dette temaet gjelder. Det er ingenting i de politiske sakene som Høyre og Fremskrittspartiet har foreslått, som når det har vært votering her over ulike forslag, bekrefter en slik offensiv holdning overfor disse. Tvert imot mener man at det er sunt med konkurranse på dette området, og man er ikke like opptatt av at folk har en inntekt som de faktisk kan leve av og med. Men det er avslørende for debatten. Jeg skulle ønske at Høyre og Fremskrittspartiet faktisk turte å være litt mer ideologisk åpne om sitt engasjement – de har jo stor tro på at markedet skal løse dette. Det hadde jeg ønsket kom sterkere til syne i denne debatten.

Noen har pekt på Arbeidstilsynet. Arbeidstilsynet er viktig med hensyn til både virkemidler og mannskap for å føre effektivt tilsyn og ilegge sanksjoner, men det er umulig å se for seg at Arbeidstilsynet skal kunne klare denne jobben alene. Vi trenger sterke alliansepartnere – i NHO, i fagforeningene – men ikke minst trenger vi de strukturene som vi har ute i arbeidslivet, med verneombud og tillitsvalgte, som skal sørge for at dette foregår på en ordentlig og riktig måte.

Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm [14:21:19]: Igjen: Takk til interpellanten, og takk til dem som har deltatt i debatten, for en god debatt.

Får vi et tosporet arbeidsliv, undergraver vi hele den norske modellen, samtidig som vi gir rettsstaten vår en kraftig slagside om vi tillater svart arbeid, menneskehandel og annen kriminalitet i arbeidsmarkedet. Det er mange eksempler på land som allerede har kommet så langt, og vi må ikke komme dit. Som et avansert samfunn må vi også sørge for at de som holder lover og følger regler i Norge, faktisk kan konkurrere på riktige vilkår, og at ikke folk konkurrerer på at de faktisk bryter norsk lov.

Jeg blir stadig spurt: Når har du ordnet opp i alt med sosial dumping, statsråd? Det er et sånt journalistspørsmål. Jeg understreker, som mange andre her har gjort, at dette er et kontinuerlig arbeid. Vi står overfor ganske store krefter, tror jeg. Derfor er jeg veldig opptatt av at vi må bruke alle mulige, tenkelige midler. Jeg tror det er her noe av konflikten går hos opposisjonen – eller i hvert fall hos Høyre. Når de sier at de har støttet veldig mange av de forslagene som regjeringen har fremmet, så er det nettopp dem man ikke har støttet, som i hvert fall regjeringen mener er veldig viktige – i tillegg til annet. Derfor vil jeg takke representanter fra både Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, som har kommet med gode forslag som vi skal se nærmere på. Her må vi se på alt som er mulig for å gjøre noe med denne saken.

Helt til slutt: Det er noen som har nevnt Arbeidstilsynets rolle. Det har også vært en del av debatten i det siste. Arbeidstilsynet skal gjøre jobben sin – vær sikker på det. Arbeidstilsynet skal gjøre de tilsynene som er nødvendige, om det skal være uanmeldte eller anmeldte. Jeg stoler på at Arbeidstilsynet gjør en konkret og riktig vurdering. Det som er viktig, er – som også representanten Pollestad var inne på – at man ordner ikke opp i dette gjennom tilsyn. Man ordner opp i dette ved å ha klare regler, som de som faktisk er ansvarlig for å holde, holder. Vi har klare regler i dag for at kommunene har et ansvar for å sørge for at når de kjøper tjenester, leveres de i tråd med norske lover og regler. Det må kommunene gjøre. Selvfølgelig må de som leverer disse tjenestene, også levere i henhold til norske regler, og ikke – som jeg har sagt tidligere – vinne anbud på at man faktisk ikke følger norsk lov.

Presidenten: Da er sak nr. 6 ferdigbehandlet.