Dagfinn Høybråten (KrF) [12:03:49]: Den sittende president, Aleksandr Lukasjenko, vant oppskriftsmessig presidentvalget i Hviterussland 19. desember i fjor. Det førte til demonstrasjoner i Minsk. Opposisjonen beskyldte Lukasjenko for omfattende valgjuks. Som en følge av demonstrasjonene 19. desember ble hundrevis arrestert. Flere av presidentens motkandidater ble regelrett banket opp og satt i fengsel etter at de deltok i demonstrasjonene. Totalt er 42 personer blitt siktet etter 19. desember-demonstrasjonene – noen for å delta i opptøyer, andre for organisering.

Opposisjonen var klar over at Lukasjenko ville komme seirende ut også av dette valget. Alle de opposisjonelle aktørene var likevel generelt fornøyde i forkant av valget fordi de fikk gjennomført sin valgkamp uten innblanding fra regimet.

Så kom valgdagen, og all optimisme forsvant. Med det rå og godt forberedte angrepet på fredelige demonstranter – inklusiv sentrale opposisjonsledere – i Minsk i etterkant av valget 19. desember viste regimet i Hviterussland sitt sanne ansikt.

Den 24. desember ble valgresultatet kunngjort. Valgdeltakelsen skal ha vært 90,64 pst. Ifølge de offisielle resultatene fikk Lukasjenko 79,65 pst. av stemmene. Internasjonale observatører og evalueringer av valget støtter opp under opposisjonens påstand om valgjuks. Vi er dessverre nødt til å konstatere at valget ikke ser ut til å ha blitt gjennomført på en fri og rettferdig måte.

Hva er så situasjonen i Hviterussland i dag? Ifølge Helsingforskomiteen har det store flertallet av demonstranter fått korte administrative straffer og er nå løslatt. 38 personer er siktet, og ytterligere tolv er under etterforskning, etter opprørslovgivningen som kan gi straffer på opptil 15 års fengsel. Blant de siktede finner vi seks av de ti kandidatene til presidentvalget, tre journalister, partiledere, kjente ungdomsledere og personer knyttet til opposisjonen. De siste par ukene har fire blitt dømt til flere års fengsel – flere rettssaker er underveis. Fengselsstraffer så langt er på rundt tre til fire år. Disse er idømt for deltakelse i masseprotester. Presidentkandidatene og andre ledere kan få straffer som er mye lengre, fordi de er anklaget for organisering av masseprotester.

Det har kommet flere vitnebeskrivelser av mishandling og tortur i fengslene. Advokaten til den fengslede presidentkandidaten Andrei Sannikov har, i likhet med andre advokater som har bistått politiske fanger, mistet lisensen, og det er generelt svært dårlig tilgang til advokathjelp og legehjelp i fengslene. Den ene av presidentkandidatene som fortsatt sitter i fengsel, Anatoly Lebedko, har blitt nektet advokatbistand siden 26. desember.

Kristendemokratene i Hviterussland har lenge kjempet for partiets rett til eksistens. Deres leder og presidentkandidat, Vitaly Rymasheuski, er blant dem som ble arrestert på valgnatten, men som senere er løslatt under forutsetning av at han ikke forlater Minsk. Den 25. februar 2011 fikk BCD for tredje gang avvist anken sin om registrering. Samtidig forfølges partiets aktivister fordi de er medlemmer av en såkalt uregistrert organisasjon. Lukasjenko uttalte i et intervju han ga til Washington Post 4. mars, at kristendemokratene nok aldri ville bli registrert. De deltok i opptøyene og er i hans øyne ikke kristendemokrater, men banditter.

Befolkningen i Hviterussland lever altså med menneskerettighetsbrudd, bruk av tortur mot opposisjonelle, et frykt- og trusselklima rundt de politiske opponenter, undertrykking og trakassering av aktivister og uavhengige medier. Sivilbefolkningens mobiltelefoner overvåkes. Det er rapportert om kontinuerlige ransakelser av en rekke boliger og kontorer til aktivister og opposisjonell presse.

Lukasjenkos kommentarer i etterkant av demonstrasjonene 19. desember tyder på at han har bestemt seg for å fortsette sin nåværende linje, og at opposisjonen skal knekkes.

Etter valget 19. desember 2010 og de påfølgende hendelser har reaksjonene fra det internasjonale samfunn vært sterke og samstemte. EU og USA har, i likhet med Norge, sterkt fordømt utviklingen og innført begrensede sanksjoner mot hviterussiske overgripere, med trusler om utvidelse av sanksjonene.

EU-parlamentet vedtok 10. mars en resolusjon, der de på det sterkeste fordømmer menneskerettighetsbruddene i Hviterussland, bruken av tortur mot opposisjonelle og det frykt- og trusselklimaet som møter politiske opponenter i landet. EU-parlamentet oppfordrer hviterussiske myndigheter til å gjennomføre en grundig og uavhengig etterforskning av rapportene om tortur av politiske fanger og identifisere og straffe individer som er involvert i slik praksis.

Også fra Hviterusslands strategisk viktige nabo, Russland, er det kommet krav om å løslate alle opposisjonelle som er arrestert etter demonstrasjonene 19. desember. Den russiske utenriksministeren har gjort det klart at hendelsene etter valget var absolutt unødvendige og uakseptable, og oppfordrer altså til løslatelse av presidentkandidatene, journalister, menneskerettighetsaktivister – og to russiske landsmenn.

Så langt virker Lukasjenko fullstendig uberørt av kritikken. Det er derfor tvingende nødvendig at presset mot hans regime forsterkes. Hvordan kan så Norge bidra til å øke det internasjonale presset mot Lukasjenkos regime? Hva kan vi gjøre for å støtte en demokratisk utvikling i Hviterussland?

Hviterussland må først og fremst få et krystallklart og konsistent budskap: Ønsker landet å fortsette på veien mot å bli inkludert i det gode selskap av frie demokratier, må alle politiske fanger settes fri. Presse- og ytringsfrihet må respekteres, og opposisjonen må sikres grunnleggende demokratiske rettigheter. Innvilget observatørstatus, som Hviterussland nylig har oppnådd i internasjonale fora, som i Østersjøsamarbeidet og EUs nordlige dimensjon, bør etter min mening stilles i bero til Hviterussland imøtekommer disse kravene.

Våre venner i Hviterussland har bedt oss protestere mot forfølgelsen av Hviterusslands opposisjonelle, og de ber oss oppfordre hviterussiske myndigheter til å stoppe all forfølgelse, frigi alle politiske fanger og frafalle siktelsene mot dem.

Opposisjonens syn på eventuelle økonomiske sanksjoner er naturlig nok mer delt. Den kristendemokratiske presidentkandidaten Vital Rymasheuski kommenterer dette slik:

Vi må være innforstått med at sanksjoner mot Hviterussland, spesielt økonomiske, dersom de innføres unilateralt av EU og USA, vil føre til ytterligere avhengighet av Russland. På den annen side, sier Vital Rymasheuski, er situasjonen så alvorlig nå at økonomisk press er den eneste effektive påvirkningsmetoden for å få løslatt politiske fanger. Han mener det vil smerte det sittende regimet sterkt, og at i valget mellom å ofre uavhengigheten eller å ofre friheten, muligens også noen få menneskers helse og liv, må uavhengigheten ofres. Hans konklusjon er at det internasjonale samfunn, med støtte fra Hviterusslands demokratiske opposisjon, må innføre økonomiske sanksjoner. Også i EU tar stadig flere til orde for målrettede økonomiske sanksjoner mot Hviterussland.

Selv om den hviterussiske opposisjonen er delt på dette punkt, bl.a. på grunn av svært ulike syn på forholdet til Russland, er opposisjonen i alle fall samlet i sin kritikk av Lukasjenko og hans politikk. Mange påpeker imidlertid at mangelen på enhet i opposisjonen svekker kampen for demokrati i dette landet. Likevel er det mange og svært effektive organisasjoner i sivilsamfunnssektoren i Hviterussland. Jeg tror de aller fleste er enige om at vi må arbeide for det Lukasjenko kanskje frykter mest: en endring. Ved å styrke sivilsamfunnet og de demokratiske krefter som finnes, og som kjemper tappert, vil en gradvis endring være mulig.

Gjennom mitt arbeid som Nordisk Råds rapportør for Hviterussland siden 2007 har jeg vært en del av den internasjonale linjen, med støtte til opposisjonen og dialog med regimet i kombinasjon med strenge krav til reform og endring. Denne linjen viste klare tegn til å virke. Etter 19. desember er det lite som tyder på at den har noen som helst virkning. Det internasjonale samfunn, som Norge er en del av, har derfor revurdert sin linje. Det gjelder også Nordisk Råd. Kursen er i ferd med å legges om. Det er helt nødvendig. Våre fengslede venner i opposisjonen roper om hjelp. Hjelpen må komme i form av reaksjoner, sanksjoner, som primært rammer regimet, ikke folket. Hjelpen må komme i form av langt mer omfattende støtte til menneskerettsforkjempere, studenter, frie medier rettet mot Hviterussland, opposisjonen og alle demokratiske krefter i landet. Gjennom arbeidet i FN og OSSE må de hviterussiske myndighetene ansvarliggjøres for de overgrep som nå skjer.

Det kan se ut som om all kritikk og alle reaksjoner preller av på Europas siste diktator. Det må ikke få oss til å gi opp. Vi snakker om et land i den europeiske kulturkrets – et land som ligger et par timers flyreise fra Oslo, et land som vi på mange måter har felles historie med, som en del av Europa, et land som i høyeste grad hører hjemme i den europeiske familien.

Men det er én inngangsbillett til den europeiske familien, og det er respekten for den europeiske erklæring om menneskerettighetene. Det må være fundamentet for både presset mot det hviterussiske regimet og for budskapet som sendes i den kontakt og dialog som måtte være med det hviterussiske regimet. Og det må være vilkåret for å innlemme Hviterussland i den europeiske familien fullt og helt.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Hvordan kan Norge i fortsettelsen bidra til å øke det internasjonale presset for å oppnå en positiv utvikling i Hviterussland?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:13:49]: Jeg vil takke representanten Høybråten for å fokusere på situasjonen i et land i vårt nærområde som opptar mange av oss, nemlig Hviterussland. Jeg vil også benytte anledningen til å uttrykke anerkjennelse for det sterke engasjement som representanten har vist gjennom mange år, og som pådriver i Nordisk Råd og i andre sammenhenger for å utvikle kontakter med den hviterussiske nasjonalforsamlingen og ikke minst med landets opposisjon og sivilsamfunn.

I den siste tidens nyhetsbilde har utviklingen i Hviterussland kommet i skyggen av begivenhetene i den arabiske verden. Men selv om utviklingen i Hviterussland ikke har vært så dramatisk, fortjener den i høy grad vår oppmerksomhet. Og: Det dreier seg ikke her om et land i Europas nabolag. Det gjelder, som representanten sa i slutten av sitt innlegg, et land sentralt i Europa, men med et regime som står fjernt fra europeiske verdier.

De siste årenes utvikling i landet har ikke vært rettlinjet. I 2008 tok hviterussiske myndigheter flere skritt i riktig retning. Blant annet ble politiske fanger løslatt, et par uavhengige aviser ble tillatt, og internasjonale observatører ble invitert til parlamentsvalget samme høst.

For å oppmuntre til ytterligere positive skritt suspenderte EU og Norge sine straffetiltak overfor landet, som var blitt innført etter de forfalskede valgene i 2004 og 2006. I likhet med EU trappet Norge opp engasjementet overfor landet, først og fremst gjennom vårt prosjektsamarbeid med krefter som arbeider for å fremme demokrati og respekt for menneskerettighetene.

Men utviklingen i 2009 og 2010 var mindre oppmuntrende. Forut for presidentvalget i 2010 ga det internasjonale samfunnet et klart budskap om at valget ville bli en lakmustest for hviterussiske myndigheters vilje til å holde frie og demokratiske valg. Opptakten til valget var i og for seg lovende. Opposisjonens kandidater fikk anledning til å drive valgkamp under friere forhold enn det man hadde opplevd på lang tid. Igjen ble det invitert til internasjonal valgobservasjon, og jeg er glad for at også Stortinget var representert blant observatørene som deltok fra Norge, som interpellanten nettopp har gjort rede for.

Så ble valgdagen en stor skuffelse, dessverre. Heller ikke denne gang kom valgavviklingen i nærheten av å oppfylle internasjonale standarder. Som det påpekes i rapporten fra de internasjonale observatørene fra OSSE, var valget skjemmet av en rekke mangler. Det viste at mye gjenstår før Hviterussland oppfyller forpliktelsene landet har påtatt seg innenfor rammen av OSSE, også når det gjelder gjennomføring av demokratiske valg.

Det som skjedde i kjølvannet av valget, viste enda klarere maktens sanne ansikt i Hviterussland: Myndighetenes brutale voldsbruk for å slå ned demonstrasjonene om kvelden valgdagen, arrestasjonene av de fleste presidentkandidater, etterfølgende represalier og innstramning overfor opposisjonen, presse og det sivile samfunn. Alt dette er fullstendig uakseptabelt. Representanten Høybråten har helt rett i at Hviterussland må gis et klart budskap. Det har Norge også gitt, og det vil vi fortsette med å gi.

Gjennom offentlige uttalelser fra meg og andre er det gitt klart uttrykk for norsk syn på situasjonen. Vi har sluttet oss til de europeiske vedtakene som er kommet i den anledning. Vår holdning er også formidlet direkte til hviterussiske myndigheter.

Som ett konkret eksempel kan jeg nevnte at min kollega statsråd Aasland tok et initiativ overfor sine europeiske kolleger til å rette en direkte henvendelse til deres hviterussiske kollega. Her tok de opp represaliene mot studenter som hadde deltatt i demonstrasjonene mot det forfalskede valget, og uttrykte sin bekymring over manglende akademisk frihet i landet.

Situasjonen i Hviterussland påkaller sterkere reaksjoner enn ord alene. I likhet med våre internasjonale partnere har Norge derfor besluttet et sett av konkrete tiltak:

For det første har vi innført målrettede straffetiltak mot hviterussiske myndighetspersoner som har bidratt til valgfusk, eller som hadde medansvar for myndighetenes brutale inngripen i demonstrasjonene etter presidentvalget. Disse tiltakene dreier seg om innreiserestriksjoner og frys av finansielle midler.

For det andre styrker vi vår støtte til krefter som arbeider for demokrati og menneskerettigheter. Vi øker støtten til slikt prosjektsamarbeid med Hviterussland fra 15 mill. kr i 2010 til 20 mill. kr i 2011. Vi vil fortsette å støtte landets sivile samfunn gjennom prosjektsamarbeid med norske organisasjoner.

For det tredje støtter vi opp om den akademiske frihet. Det er viktig at hviterussiske ungdommer får mulighet til å utvikle fri og kritisk tenkning. Norge vil her støtte det hviterussiske eksiluniversitetet i Vilnius med 6 mill. kr over to år. Jeg var selv og besøkte dette universitetet i forrige uke og hadde et inspirerende møte med studenter og lærere. Jeg fikk et tankevekkende innblikk i de vanskelige valg disse unge menneskene står overfor. Vi hører om personer i eksil. Jeg har aldri møtt et universitet i eksil, og møtet gjorde et sterkt inntrykk. Norge vil bidra til et eget krisefond for studenter som utestenges fra universitetene i Hviterussland, et fond som skal hjelpe dem til å fortsette sine studier i Vilnius.

For det fjerde bidrar Norge gjennom internasjonale fora til å øve påtrykk for å få hviterussiske myndigheter til å etterleve sine internasjonale forpliktelser knyttet til demokrati og menneskerettigheter. I Vilnius i forrige uke var Hviterussland blant temaene jeg drøftet med min litauiske kollega. Han er nå også formann i OSSE, som i denne sammenheng spiller en viktig rolle. Også i FNs menneskerettighetsråd tar vi i et møte i dag opp situasjonen i Hviterussland.

I beskrivelsen av situasjonen i Hviterussland og av Norges og det internasjonale samfunnets synspunkter og tiltak tror jeg at representanten Høybråten og jeg er ganske samstemte.

Interpellanten tar også til orde for at innvilget observatørstatus i internasjonale fora bør stilles i bero inntil Hviterussland imøtekommer de kravene vi stiller. På dette punktet kan jeg ikke uten videre si meg fullt ut enig. Jeg antar at de internasjonale organisasjonene interpellanten har i tankene, er først og fremst Østersjørådet og deler av Den nordlige dimensjon. Hviterussland fikk her observatørstatus i henholdsvis 2009 og 2010.

Begge fora er viktige arenaer for praktisk og pragmatisk samarbeid av betydning for land og folk i Nord-Europa. I mange saker er det i alles interesse at Hviterussland deltar. Ett aktuelt eksempel er grenseoverskridende miljøutfordringer, et annet er kampen mot menneskehandel. At landet har en offisiell status i disse samarbeidsordningene, styrker grunnlaget for at også Hviterussland må bidra aktivt. Om landet skulle utelukkes eller selv velge å trekke seg ut, ville det ramme nabolandene like mye som det vil ramme Hviterussland.

Spørsmålet har også enda flere politiske sider. Det er viktig å vise at omverdenen ikke er generelt imot enhver kontakt med Hviterussland. Vi er kritiske, meget kritiske, til landets nåværende politiske ledelse og mange sider ved den politikk disse myndighetene står for. Det begrenser landets integrasjon i europeisk samarbeid, og det begrenser våre bilaterale forbindelser. For eksempel er Norge tilbakeholden med kontakter på politisk nivå med Lukasjenko-regimet.

Like fullt: Det er viktig å vise at verken vi eller våre internasjonale partnere er motstandere av enhver kontakt med landet, heller ikke med myndigheter på faglig eller lokalt nivå. I vår egen del av Europa er både Østersjørådet og Den nordlige dimensjon gode rammer for å vise dette.

Samtidig vil jeg minne om at Hviterussland ikke er innvilget fullt medlemskap, verken i Østersjørådet eller i Den nordlige dimensjon. Dette er det ikke tilslutning til i dagens situasjon, heller ikke fra vår side. Men å oppheve selv landets observatørstatus i disse praktiske samarbeidsordningene vil være å ta et langt skritt i retning av full isolasjon mot vest, mens det fortsatt er åpne dører mot øst.

Isolasjonslinjen har vært forsøkt overfor flere regimer – deriblant Hviterussland. Dette har, generelt sett, ikke alltid virket slik man kunne håpe, heller ikke overfor myndighetene i Minsk. Derfor ble denne linjen forlatt, og vi har i stedet gått inn for en kombinasjon av de virkemidler jeg nettopp har beskrevet: Tydelige politiske budskap, målrettede straffetiltak overfor sentrale myndighetspersoner samt klar støtte til krefter som arbeider for demokrati og menneskerettigheter.

Avslutningsvis vil jeg også nevne bakgrunnen for en annen side ved vårt forhold til Hviterussland: Norge har som kjent lenge ønsket å få på plass en frihandelsavtale mellom EFTA og Russland. For oss er en slik avtale en naturlig del av forholdet til et viktig naboland. Etter at forberedelsene til en slik forhandlingsprosess med Russland var innledet, inngikk Russland en tollunion med Hviterussland og Kasakhstan. For å kunne gå videre i prosessen med Russland måtte forhandlingsmandatet følgelig utvides til også å omfatte tollunionens to øvrige land.

Dette betyr ikke at det i dagens situasjon er aktuelt å satse aktivt på å videreutvikle samhandel og økonomisk samkvem med Hviterussland. Det vesentlige for oss er å få på plass en viktig del av grunnlaget for en fortsatt dynamisk utvikling av forholdet med vårt naboland Russland.

Viktige endringer må skje i Hviterussland for at Norge og Europa for øvrig skal kunne utvikle forbindelsen til dette landet i full bredde, og jeg er for min del enig i den listen av krav som representanten Høybråten skisserte. Langs de hovedspor jeg nettopp har skissert, bidrar Norge allerede godt til det internasjonale presset for å søke å oppnå en positiv utvikling i landet. Det vil vi fortsette med.

Det må ikke herske tvil om at vi alle ønsker å se Hviterussland fullt integrert i europeisk og internasjonalt samarbeid, og at Europas siste diktator viker plassen for folkets reelle vilje. Hviterussland hører hjemme i den europeiske familien. Det internasjonale samfunn er mer enn beredt til å bistå Hviterussland på den veien. Men landets egne myndigheter må ta dette verdivalget og veivalget. Det har de hittil dessverre ikke gjort, men vi vil for vår del fortsette å arbeide for å bringe den dagen nærmere.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:23:41]: Jeg vil takke utenriksministeren for et fyllestgjørende og offensivt svar – på de aller fleste punkter, i hvert fall. Jeg er glad for at Norge styrker sin innsats når det gjelder samarbeid med det som er av sivilt samfunn i Hviterussland. Jeg er glad for og stolt av den rollen Norge påtar seg i forhold til universitetet i eksil. At utenriksministeren personlig har fulgt opp det på den måten han har gjort, og at vi kan stille opp for studenter som urettmessig mister sine rettigheter eller trakasseres, i form av dette krisefondet, synes jeg er veldig, veldig bra.

Jeg tror at flere norske aktører kan bidra. Den norske Helsingforskomité, som har et meget bredt og godt arbeid rettet inn også mot dette området, vil jeg særlig framheve. Nord-Trøndelag fylkeskommune har et program som de følger opp. Det er også flere andre organisasjoner som arbeider bilateralt. Det er med andre ord ikke snakk om å isolere regimet, men det er snakk om hvordan man kan arbeide for å fremme en demokratisk utvikling.

Jeg tror at de restriksjoner og reaksjoner som er kommet overfor regimets ledere, bør skjerpes. Jeg tror det er et språk som man over tid vil forstå. Men jeg er vel noe overrasket over at utenriksministeren så raskt avfeier tanken om at den nyvunne statusen dette landet har fått i enkelte internasjonale samarbeidsfora, skal ses på. Mitt forslag er at man stiller det i bero, ikke at man foretar en form for isolasjon. Jeg tror at vi fort hadde kommet i en meget delikat situasjon under vårt nordlige dimensjons parlamentarikermøte i Tromsø hvor en hviterussisk delegasjon var invitert, hvis det ikke hadde vært slik at de inviterte tilfeldigvis sto på reiseforbudslisten som EU og Norge har for hviterussiske myndigheter, og at vi dermed unngikk at de kom. Hadde de kommet, tror jeg det hadde blitt en politisk situasjon. Jeg vil forvente at det kan oppstå i andre, kommende fora i regi av Østersjøsamarbeidet eller EUs nordlige dimensjon, og at man bør ta inn over seg denne situasjonen og drøfte, selvfølgelig med bredden av partnere, om det er tjenlig å la «business as usual» gå i disse fora i lys av utviklingen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:26:51]: Jeg tror vi egentlig kan redusere også ulike syn på dette området vesentlig, for det vil jo ikke være snakk om «business as usual».

Jeg ser den problemstillingen som representanten reiste rundt parlamentarikernes mulige deltakelse i Tromsø. Man kan på den annen side si at hadde de kommet til Tromsø, hadde de fått en full lekse om hvordan det parlamentariske miljøet for øvrig ser på situasjonen i Hviterussland. Men i lys av forslaget fra representanten Høybråten tror jeg vi på norsk side med fordel kan ta en sonderingsrunde i østersjørådsammenheng for å sondere holdningene til dette. Vi skal forberede et ministermøte her i Oslo i juni – Norge har formannskapet. Det var slik i forkant av møtet i Den nordlige dimensjon som også var i Oslo, 2. november, at det var ulike syn blant medlemslandene på observatørstatusen til Hviterussland. Blant annet var det fra Polen slik at de satt på sitt grønne lys for en slik deltakelse helt inntil møtet i Oslo faktisk var over. Det var først i etterkant av møtet at det ble åpnet for den typen observatørskap.

Som sagt blir dette en avveining også i forhold til noen av de pragmatiske forholdene hvor nabolandene til Hviterussland særlig har en direkte interesse av deres deltakelse, som på miljø og som på gjennomføring av slike prosjekter. Men jeg synes det er et interessant spørsmål å ta opp, for å sørge for at i hvert fall Østersjørådet har hatt den diskusjonen i lys av den utviklingen som nå er. Ellers er mitt inntrykk når det gjelder Hviterussland, at man ønsker et ganske nyansert sett av virkemidler – kontakt, men målrettede tiltak. Man ser jo nå i en del internasjonale sammenhenger at det er den modellen som brukes i reaksjoner på regimer som avviker fra det som er akseptert standard i det internasjonale samfunn. Total isolasjon er det veldig få som går inn for, fordi det på mange måter også kan styrke autoritære regimer. Det gjorde inntrykk på meg å møte studentene på universitetet i forrige uke – ved dette europeiske humanistuniversitetet i Vilnius. Mange av dem reiser fram og tilbake mellom Minsk og Vilnius – og får lov til det – og reiser tilbake igjen til arbeid og virke i Hviterussland etter studiene. De som derimot markerer seg for menneskerettigheter og frihet og demokrati under studiene, får problemer med å komme tilbake. Den meget interessante, jeg vil nesten si betagende lederen av dette universitetet er persona non grata i Hviterussland og identifisert på en verstingsliste av president Lukasjenko. Han kommer på besøk til Universitetet i Oslos 200-års jubileum i juni og har all grunn til å bli mottatt som en mann som vi ønsker å snakke med og ha kontakt med. Heller ikke han ønsker full isolasjon, men han ønsker at Europas stemme er klar, og det mener jeg at den er, og at det skal Norge også bidra til.

Svein Roald Hansen (A) [12:30:12]: La meg innledningsvis gi honnør til interpellanten for å ha reist denne debatten og for hans aktive innsats i Nordisk Råd for å styrke kontakten med de systemkritiske i Hviterussland. Det er en innsats som er blitt lagt merke til.

Vi deler alle bekymringen over utviklingen i Hviterussland. Mens utviklingen i nabolandet Ukraina gir grunn til håp om økt respekt for demokratiske prinsipper, pressefrihet og menneskerettigheter, representerer de brutale overgrepene i samband med presidentvalget i Hviterussland et alvorlig tilbakeslag.

Valgdagen og tiden etter ble et tragisk tilbakeskritt etter år med små skritt i riktig retning, bl.a. en mer forsonende linje overfor opposisjonen, løslatelse av politiske fanger og en mer åpen presse.

Lukasjenko-regimets voldsbruk og arrestasjoner av et stort antall demonstranter har avslørt regimets brutalitet og manglende respekt for grunnleggende verdier.

Den første dommen etter arrestasjonene lover heller ikke godt for den videre utvikling. Den 27 år gamle Vasilij Parfenkov er dømt til fire års straffarbeid for å ha deltatt i en protestaksjon mot regimet. Slike overgrep skal ikke gå upåaktet hen. Det er derfor viktig at verdenssamfunnet reagerer og følger utviklingen nøye. Reaksjonene har heldigvis vært mange. Og, som utenriksministeren påpekte, det har vært nødvendig med mer enn ord.

Nordisk Råds presidium vedtok på sitt møte i Finland i januar å utsette et planlagt studiebesøk fra Hviterussland. Presidenten i Østersjøsamarbeidet – BSPC – utsatte sitt besøk til Hviterussland. EU gikk ut med en boikottliste som nekter 160 framtredende hviterussiske politikere og embetsmenn adgang til Schengen-området, et tiltak som Norge støtter.

Det er imidlertid viktig å finne en balanse i reaksjonene. Jeg tror det er riktig å gå veien om konkrete tiltak, slik regjeringen legger opp til. Jeg støtter utenriksministerens vurdering av at en isolasjonslinje ikke er veien å gå.

Vi bør ansvarliggjøre regimet gjennom Europarådet og OSSE, som interpellanten pekte på. Vi skal reagere mot regimet, men ikke bryte eller svekke kontakten med opposisjonelle og systemkritiske røster i landet – snarere tvert imot.

Det var et viktig signal å være representert på statssekretærnivå på konferansen om støtte til hviterussiske demokratiforkjempere 2. februar i år.

Det er viktig at vi øker vår støtte til disse fra 15 til 20 mill. kr for 2011 og kanaliserer midlene mot sivilsamfunnet, bl.a. gjennom Den norske Helsingforskomité. Støtten til eksiluniversitetet i Vilnius er også et viktig tiltak. Likeledes er innreiserestriksjoner og frysing av midler relevante virkemidler.

Det vil neppe ramme regimet og ikke gagne noen om Hviterusslands observatørstatus i selve Østersjørådet blir stilt i bero. Praktisk samarbeid mellom stater med felles interesser bør kunne videreføres uten at dette skal oppfattes som støtte til regimet. Det gir, som utenriksministeren pekte på, også en mulighet til å si fra hva man mener om situasjonen til parlamentarikere fra Hviterussland i de fora man måtte møte dem. Derimot vil det neppe være riktig å utvide samarbeidet gjennom å gi Hviterussland observatørstatus i det parlamentariske østersjøsamarbeidet, slik de har ønsket, så lenge situasjonen i landet er som den er.

Gjennom vårt ønske om en frihandelsavtale mellom EFTA og Russland har Hviterussland og Kasakhstan fulgt med på lasset gjennom den tollunion de har dannet. Selv om en slik avtale kommer på plass, bør det ikke være aktuell politikk å satse på en aktiv utvikling av det økonomiske samkvemmet med Hviterussland så lenge situasjonen er som den er i landet.

Forholdet til Hviterussland har vært et stadig tilbakevendende tema i Nordisk Råds møter. For to år siden anmodet rådet Ministerrådet om å opprette et eget informasjonskontor i Minsk, noe som ikke er fulgt opp. I stedet valgte Ministerrådet å utarbeide særskilte retningslinjer for såkalte hviterusslandsaktiviteter. Det legges vekt på støtte til sivilsamfunnet, til ungdom, journalister og organisasjoner, og på et grenseregionalt samarbeid om konkrete prosjekter mellom det sivile samfunn og lokale myndigheter. Det er også en kanal som bør holdes åpen, fordi det kan være med å skape det fundament som trengs for å bygge det demokrati og den respekt for grunnleggende verdier dette landet nå så sårt trenger.

Peter N. Myhre (FrP) [12:35:05]: Det er en viktig sak representanten Høybråten har tatt opp i dag. Det dreier seg om et land som faktisk ligger ganske nærme Norge. Det er et land med et areal som er litt over halvparten av Norges størrelse og med en befolkning på nesten 10 millioner mennesker.

Vi registrerer stor enighet mellom de politiske partiene i Norge når det gjelder synet på Hviterussland, synet på situasjonen for demokrati og menneskerettigheter i Hviterussland, selv om det nok er noen nyanser som jeg skal komme tilbake til senere.

Så må vi også merke oss at Hviterussland aldri har vært noe demokrati. Det finnes ingen demokratiske tradisjoner å vise til i Hviterussland. Fra å være en del av det polsk-litauiske riket via å være en del av Tsar-Russland ble Hviterussland i 1919 en sovjetrepublikk og opplevde deretter 70 år med kommunistisk diktatur.

Jeg var på biltur i Hviterussland sommeren 2007 og besøkte både byer og landsbygd, småbyer, og det som slår en, er jo de vakre og ferdig oppussede fasadene i Minsk langs ulyza Lenin og mange av de andre hovedgatene i den hviterussiske hovedstaden. Men derfra er det et hav av forskjell til den ufattelige fattigdommen som vi finner i byene, men ikke minst på landsbygda i Hviterussland. Og dette er jo diktaturets harde virkelighet. Det å holde befolkningen nede i fattigdom, det å holde befolkningen nede i uvitenhet, det er et klassisk virkemiddel for diktatorer verden over for å tviholde på makten.

Når nå dette er et land som ligger så nært Norge og, som også representanten Høybråten var inne på, så tett opp til Sentral-Europa og faktisk er en del av Sentral-Europa, er det grunn til stor bekymring. Dette er et land som burde spille på lag med mange av de andre – jeg holdt på å si – store landene i Europa for å fremme europeisk samarbeid, demokratiutvikling og menneskerettigheter, i stedet for å spille den stikk motsatte rollen, slik de gjør i dag.

Jeg registrerer at det norske synet er at regimet ikke har tillit, regimet har ikke respekt. Sånn er det. Det er standpunkt som gjelder både for regjeringen og for opposisjonspartiene. Jeg tror nok likevel at utenriksministeren og regjeringen kunne øke stemmevolumet noe når det gjelder kritikken av det hviterussiske regimet. Det er det mange årsaker til. Jeg må bare nevne noen: Diktaturlignende tilstander i landet er den ene, og fattigdommen og elendigheten som vi opplever for alminnelige mennesker i Hviterussland, som ikke har tilgang verken til TV, radio eller Internett, og som vet svært lite om hva som foregår utenfor deres egen landsby, og ikke minst det at Hviterussland ligger i den europeiske kulturkretsen så nær Norge.

Vi er i hovedsak enige i vårt syn på Hviterussland. Mitt ønske er at regjeringen kunne holde en noe skarpere tone og øke stemmebruken litt i sin kritikk av det hviterussiske regimet.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:39:26]: Den eneste korrekte beskrivelsen av Hviterussland er Europas eneste diktatur. Det er bred støtte i Stortinget både i praktisk politikk, i handlinger og gjerninger til regjeringens politikk, og det er all grunn til å rette honnør til den prisverdige innsatsen som representanten Høybråten har vist, spesielt gjennom sitt arbeid i Nordisk Råd, for å fremme demokratiets kår i Hviterussland.

Lukasjenko har sittet med makten i 16 år. I de siste 16 årene har 10 millioner hviterussere blitt holdt nede i diktaturet. Det har vært en forvrengning og en stadig omskrivning av grunnloven, som har det for øye å holde Lukasjenko ved makten til evig tid.

Tilbake til valget 19. desember 2010, samme kvelden som det var en massiv demonstrasjon i Minsk. 30 000 mennesker var samlet. De ble brutalt slått ned av en blanding av opprørspoliti og hviterussisk KGB. Det var 600 mennesker som ble arrestert bare den kvelden alene. Det var enda flere som ble brutalt slått, og syv av de ni motkandidatene til Lukasjenko endte opp i fengsel, og flere av dem stygt skadet. Deres støttespillere ble i dagene som fulgte, brutalt jaktet på av lokalt KGB. Vladimir Neklyayev, en forfatter og en av hovedmotstanderne til Lukasjenko, ble slått bevisstløs mens han forsøkte å ta seg til en demonstrasjon. Sikkerhetsapparatet fjernet ham senere fra sykehuset, og hans kone ble låst inne i et rom mens han ble hentet til fengsel. Det ligger nå ute en rapport fra Human Rights Watch fra februar i år som går kronologisk og systematisk gjennom hva som skjedde rett i etterkant av valget. Det er lesning som anbefales.

Det er grunn til å si at det ville vært mer renhårig – om ikke annet – av Lukasjenko ikke å avholde valg overhodet. Det valget man så, var verken fritt eller rettferdig – eller i nærheten av det. Det var utelukkende et spill for galleriet, som også medførte en betydelig grad av vold. Da Lukasjenko ble utropt som vinner med nesten 80 pst. av stemmene og med 90 pst. valgdeltakelse, viser det iveren regimet har etter å legitimere seg selv. Det visste også opposisjonen i forkant. Opposisjonen var tydelig på at de stilte til valg ikke på grunn av det valget som var nå, men på grunn av valgene som eventuelt måtte komme i etterkant. Media hadde monopolisert støtten til Lukasjenko og ga bare for ordens skyld tidlig i stemmegivningen Lukasjenko et fabelaktig forsprang allerede der. Opposisjonen hadde bare muligheten til å stille valgobservatører ved ca. 1 pst. av valglokalene. OSSE sa at halvparten av opptellingen var enten «bad» eller «very bad». Tony Lloyd, som ledet OSSEs delegasjon til Hviterussland sa at valget «failed to give Belarus the new start it needed».

Faktisk er det slik at dette valget ikke er i nærheten av hva en så rundt 2008. Jeg er helt enig med representanten Høybråten i at det var god grunn til å være positiv i etterkant av 2008. Det samme sa utenriksministeren. Tatt i betraktning de valgene som var i 2004 og 2006, var 2008 en oppmykning som var vel verd å følge opp fra det internasjonale samfunnets side. Nå hersker det ingen tvil: Dette valget har vist entydig at Lukasjenko er ingenting annet enn en brutal diktator. Vi må stille tydelige krav til regimet. Jeg og Høyre støtter de tingene Høybråten tar opp i interpellasjonen. Jeg synes det er synd at ikke Russland har vært tydeligere i etterkant av valget, på samme måten som de var i forkant av valget. Da kom det jo fra presidenten mfl. flere positive signaler om at de ønsket å følge opp mangelen på demokrati. Nå er det økonomisk press som vil virke. Og med støtte til opposisjonen og det sivile samfunn, kombinert med sanksjoner, tror jeg vi har en mye tydeligere, klarere og bedre politikk overfor Hviterussland.

Trine Skei Grande (V) [12:44:56]: Jeg vil også begynne med å takke interpellanten for en veldig viktig interpellasjon. Jeg ble inspirert til å starte der Peter N. Myhre var: Hviterussland har aldri vært et demokrati, så man kan ikke forvente at dette går så fort.

Hvis vi kikker på landene rundt oss, kikker på begrepet demokrati og begrepet det liberale demokrati, med de grunnleggende menneskerettighetene som vi snakker om, så foretok Freedom House en analyse av dette som viste at rundt 1900 var det ingen demokrati som tilfredsstilte alle de kravene vi stiller til et liberalt demokrati, mens det i 2000 var 120 av 192 land i verden som tilfredsstilte de kravene. Vi må huske på at veldig mange land rundt oss, som vi i dag regner som stabile, gode demokratier, som vi føler har vært det til evig tid, virkelig ikke har vært det til evig tid. Spania var et diktatur for 33 år siden. Hellas var det for 36 år siden. Sør-Afrika har ikke vært et demokrati lenger enn i 17 år. Indonesia har ikke vært det lenger enn i 13 år. Nå ser vi det som skjer i Nord-Afrika. Men rundt oss var Murens fall det store grepet mot demokrati. Hviterussland er det landet som virkelig henger igjen. Derfor er det så viktig for oss å bruke alt vi kan av politiske pressmiddel for å få et naboland til å tilfredsstille de kravene til demokrati som vi ønsker at det skal gjøre.

Det vi nå snakker om, er Europas siste diktatur, som mange har sagt, og overtrampene er store. Det politiske engasjementet i Norge har vært stort. Vi har et ungdomsparti som har vært over mange ganger, som har jobbet mye med dette saksfeltet og jobbet mye med å støtte opp under dem som jobber for de demokratiske rettighetene i Hviterussland.

Vi må huske på at sjøl om det er stor fattigdom på landsbygda, sjøl om vi ser at fattigdommen også undergraver de demokratiske prosessene, vokser det nå opp en ungdomsgenerasjon i Hviterussland som har tilgang på både kunnskap, Internett og reiser. Det er en bevisst ungdomsgruppe som vokser opp, som er i ferd med å bli veldig bevisst på at de lever i et diktatur mens omverdenen omgir seg med demokratiske rettigheter de har lyst til å ha. Det er denne ungdomsgenerasjonen vi bør støtte opp under.

Så må jeg si, som jeg tok opp også i forbindelse med den utenrikspolitiske redegjørelsen, at jeg er veldig skeptisk til det vi nå gjør. Utenriksministeren sa at det er fordi vi forhandler om en handelsavtale med Russland, men vi blir internasjonalt oppfattet som å være mer soft mot Hviterussland enn det andre land er, fordi den tollunionen som Russland har inngått med EU, blir brukt som et skalkeskjul eller en bortforklaring på at vi i dag forhandler med Hviterussland om en handelsavtale. Jeg merker meg at EU her er mye mer restriktiv enn det Norge er. Jeg merker meg at EU har innført reiserestriksjoner mot mange av dem som vi blir nødt til å forhandle med. Jeg mener at vi skal følge de allmenne prinsippene som også følges av andre europeiske land, og presse Hviterussland også på handelssiden. Da ser jeg ingen grunn til at vi skal forhandle med dem. Sjøl om Russland opererer med ulik utenrikspolitikk ut fra hvilke naboer de har, er det ingen grunn til at Norge skal overta det russiske prinsippet om at man har ulik utenrikspolitikk ut fra hvilke naboer vi har. Vi, mener jeg, bør ikke inngå en handelsavtale som innebærer at vi også skal ha en handelsavtale med Hviterussland. Her bør Norge være på EUs linje i holdningen til Hviterussland.

Torfinn Opheim (A) [12:49:21]: Først vil jeg også takke interpellanten for å ta opp et svært aktuelt tema. Jeg har tidligere lyttet nøye for å lære av representanten Høybråten når vi har diskutert Hviterussland, nettopp på grunn av hans engasjement for demokratiutviklingen der.

Det siste halvannet året har jeg vært med i Nordisk Råd og derigjennom Østersjøsamarbeidet, BSPC, altså Baltic Sea Parliamentary Conference. Det har vært og er et veldig interessant arbeid i begge disse fora. Ikke minst synes jeg at dette samarbeidet kan vise til gode resultat når en klarer å sette samlede ressurser bak de målene en setter seg. Det er et faktum at Østersjøen sliter med mye forurensning, som en nå setter inn store og viktige tiltak for å få bukt med, forurensning som kommer både fra landbaserte næringer og fra sjøtransport, men det er også et faktum at de baltiske statene har vært igjennom en rivende utvikling politisk, økonomisk og demokratisk de siste årene, som et sånt internasjonalt forum i høyeste grad kan bidra til.

Alle disse viktige utfordringene – miljø, demokratiutvikling, politiske og økonomiske utfordringer – er selvsagt også gjeldende i Hviterussland. Samtidig må vi erkjenne at den utviklingen som skjer i Hviterussland, har betydning for de landene som grenser direkte til Østersjøen, ganske enkelt fordi land som Latvia, Litauen og Polen er grensenaboer til Hviterussland.

En av de sakene vi har brukt mye tid på i BSPC, er hvorvidt Hviterussland skal få observatørstatus eller ikke. Jeg har alltid ment at for å påvirke en utvikling er det beste utgangspunktet å være på innsiden av der det er muligheter for å påvirke. Derfor har min holdning til spørsmålet om Hviterusslands eventuelle observatørstatus vært åpen og til dels positiv. De elementene som veier i positiv retning for en sånn innfallsvinkel, er at Hviterussland har delvis observatørstatus i Østersjørådet. Da er det lite logikk – i hvert fall i utgangspunktet – i at Hviterussland ikke skal få observatørstatus i den parlamentariske delen av dette samarbeidet, og jeg er glad for at dette kan bli et tema framover. Et annet element er at det har vært registrert en positiv utvikling når det gjelder demokrati, vilje og evne til å delta i prosesser i internasjonale fora fra Hviterussland.

Så skjer altså det som virker helt uforståelig for oss i forbindelse med valget rett før nyttår. Rapporter fra valgobservatører og informasjon fra presse forteller om en utvikling som vi ikke kan akseptere som demokratisk. Som jeg sa, har BSPC drøftet Hviterusslands ønske om å bli observatør inngående. De fleste land har signalisert stor skuffelse over den manglende demokratiutviklingen i landet, og så langt jeg kan vurdere saken, er det lite trolig at de kommer til noen endelig konklusjon med det første. Lederen i BSPC, Christina Gestrin, har blitt invitert til Hviterussland, som vi har hørt, og et sånt besøk er foreløpig stilt i bero. Jeg vet svært godt at dersom Hviterussland først får denne statusen som observatør, er det komplett umulig å få dette landet ut igjen, hvis en skulle komme i en sånn diskusjon. For i et sånt tilfelle ville det aldri bli konsensus.

Så er det store spørsmålet hva som er best å gjøre for om mulig å påvirke utviklingen til beste for folk i Hviterussland. Skal det internasjonale samfunn isolere landet for å signalisere misnøye, eller skal det internasjonale samfunn føre en politikk som gjør at landet isolerer seg selv? Det er her vi må finne den riktige balansen i tiltak som gjør at vi unngår isolasjon.

Jeg mener vi skal signalisere sterk uro over den utvikling Hviterussland nå er inne i – ikke for at myndighetene skal føle seg ille, men myndighetene må se at de land som utgjør naboskap og aktivt deltar i internasjonale fora, ikke stilltiende aksepterer åpenbare brudd på allmenne demokratiske prinsipper. En viktig del av de signaler vi må sende, er at folk i landet skal høre at vi, det internasjonale samfunn, støtter fundamentale rettigheter og demokrati.

Med det svar utenriksministeren har gitt på denne interpellasjonen både hva gjelder reaksjoner overfor myndighetene og støtte til det sivile samfunn, tror jeg vi gjør det som er nødvendig. Vi skal gjøre det i Norge, og vi skal gjøre det sammen med andre, bl.a. i Nordisk Råd.

Laila Gustavsen (A) [12:54:08]: Det finnes ingen i verden som jeg beundrer mer enn folk som risikerer liv, jobb og inntekt i kampen for demokratiet. I Hviterussland er det mange eksempler på folk som hver eneste dag risikerer akkurat det som vi i Norge tar som en selvfølge.

Jeg har lyst til å si aller først at jeg er glad for Trine Skei Grandes innlegg, som har en veldig positiv innfallsvinkel, og som setter kampen for demokrati i et historisk lys. Det er godt å bli minnet på når vi har med land som Hviterussland å gjøre, med et sånt regime. Jeg er også veldig takknemlig for at interpellasjonen blir reist fra Høybråtens side. Og jeg er glad for det langvarige engasjementet som både representanter for denne forsamlingen, altså Stortinget, har hatt i ulike råd og organer, og representantene fra regjeringen, altså vår utenriksminister og andre utenriksministre før ham, har hatt gjennom mange år.

Selv har jeg vært i Hviterussland tre ganger. Jeg har vært både i Minsk og i Mogilev, en annen stor by, og reist en del rundt. Jeg har vært kursleder på Kvinner Kan-kurs på vegne av Norsk Folkehjelp. Vi har et samarbeid mellom Arbeiderpartiets kvinnenettverk og Norsk Folkehjelp på sånne prosjekter ulike steder i verden. Hviterussland er det landet jeg har vært kursleder i. Jeg må bare innrømme at det har gjort et stort inntrykk. Man møter kvinner som hver eneste dag risikerer jobben sin. De går på ettårskontrakter mange av dem, høyt utdannede jurister – Hviterussland har jo faktisk en ganske høyt utdannet befolkning. Men på grunn av et demokratisk engasjement står de i fare for å miste jobben og inntekten. Man møter folk som lever i fattigdom, med store sosiale problemer, stor arbeidsledighet – ting som følger med det å leve i et diktatur.

Vi har de siste dagene sett nyheten om at Gaddafis private fly to ganger er sett i Hviterussland. Det viser også hvor viktig det er å jobbe på bred basis i internasjonale fora, ikke minst med det å etablere våpenembargoen som ble gjort i forhold til sanksjoner i Libya. Og det viser hvordan diktaturer faktisk henger sammen i verden, og hvordan diktatorer i ulike deler av verden samarbeider, der dette er en del av en svart økonomi – i det hele tatt et uoversiktlig bilde.

Jeg har lyst til å bruke litt tid på to ting. Det ene er at jeg mener Norge fortsatt skal bidra – vi har bidratt – til at Hviterussland får bygge sitt samfunn nedenfra. Det dreier seg om støtte til det sivile samfunn – organisasjoner, menneskerettighetsforkjempere og journalister. Men jeg synes også er det en viktig diskusjon hvordan vi kan styrke folk-til-folk-samarbeidet – mellom ulike organisasjoner, kanskje også privatpersoner i Norge, og den hviterussiske befolkningen. Høybråten nevnte eksemplet med Nord-Trøndelag fylkeskommune. Det er et godt eksempel. Jeg tror at sånne arenaer kan brukes, med direkte kontakt mellom folk over landegrensene – altså viktige bærebjelker og viktig samarbeid over landegrensene.

Så har jeg veldig lyst til å si noe om Russlands rolle. Hviterussland ble en selvstendig stat i 1991, og Lukasjenko tok over i 1994. I 1991 var Hviterussland en av de rikeste av de gamle sovjetstatene. I dag er 80 pst. av bedriftene og virksomhetene i Hviterussland statseide, og de henger igjen i den gamle kommunistiske økonomien. Det er jo ikke sånn at det nødvendigvis er et like hjertelig forhold mellom Russland og Hviterussland i dag som det var for noen år siden. Jeg mener at Russland, sammen med de andre nabolandene i regionen, sitter med en type nøkkelrolle, som jeg synes vi i Norge bør gjøre hva vi kan for å bygge opp under. Vi kan gjøre mye i Norge – og vi gjør mye – men først og fremst må Hviterussland endre seg selv innenfra. Det må vi bidra til.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:59:28]: La meg først få takke medrepresentanter som har deltatt i denne debatten med gode og innsiktsfulle innlegg, som veldig klart støtter opp om hovedbudskapet når det gjelder reaksjoner. Norske myndigheter må legge ytterligere press på Hviterussland slik at alle politiske fanger løslates, at alle fengslede får tilgang på juridisk og medisinsk hjelp, at rettssikkerheten ivaretas for dem som stilles for retten, at angrepene og forfølgelsen av menneskerettsforkjempere, advokater, journalister, forfattere, studenter og opposisjonspolitikere opphører, at tortur og mishandling i fengslene opphører umiddelbart, og at de ansvarlige blir stilt til ansvar. Det er menneskerettsbevegelsens hovedkrav, og det bør være Norges hovedkrav.

Så er jeg glad for utenriksministerens tilnærming til spørsmålet om deltakelse i Østersjøsamarbeidet. Jeg tror at en intelligent tilnærming vil være at Norge står i fremste rekke når det gjelder å få med seg andre land på reaksjoner, og det kan man gjøre uten at man tar til orde for isolasjon. Det er fullt mulig å fryse en status i en periode, som en reaksjon på det som nå har skjedd, og fortsatt pågår. Jeg vil ønske å se Norge i en slik pådriverrolle og ikke i en rolle hvor vi kommer etter de andre når de først har vedtatt sine reaksjoner.

Det er også viktig, som utenriksministeren understreket, at det som skjer på handelssiden, ikke kan og skal kunne brukes som et påskudd for å si at Norge har en annen og mildere holdning til dette regimet enn våre europeiske kolleger. Det er ikke tilfellet.

Det å følge denne utviklingen de siste månedene har vært smertefullt. Mange av de menneskene som er arrestert, som nå allerede er blitt dømt, eller risikerer enda lengre fengselsstraffer enn de som har blitt dømt, er mine venner. Det er relasjoner bygd over tid, både til den samlede opposisjon og enkelte opposisjonsledere, og ganske spesielt til lederne i det kristendemokratiske partiet, som er under sterk forfølgelse. Det gjør at jeg har følt det som et spesielt ansvar å reise denne saken.

Jeg er veldig glad for å ha utenriksministeren og regjeringen og et så bredt knippe av stortingsrepresentanter bak det som har vært mitt hovedanliggende og hovedbudskap i salen i dag, og det vil jeg takke samtlige for.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:02:32]: Jeg vil slutte meg til representanten Høybråtens siste kommentar. Det er bred støtte til den linjen vi fører, og den skal være kraftfull og komme til uttrykk på de nivåene hvor vi er til stede, enten som parlamentarikere eller som regjering eller i annen forstand.

Et par kommentarer til innleggene: Jeg tror det er et viktig poeng, som representanten Gustavsen var inne på på slutten, at her som i andre land er det hviterusserne selv som må bringe forandringene gjennom. At de med det risikerer både liv og lemmer og frihet, gjør det helt påtvunget for land rundt å reagere og være til stede og være kontinuerlig lydhøre for behovene og veldig klare i talen i forhold til regimet som er der. Jeg tror – det er noe av det samme som i mange andre, tilsvarende land med autoritære styresett – at omverdenen kan bidra og hjelpe til et godt stykke på vei, men endringskraften må komme innenfra. Det er klart at utfordringen for Hviterussland er jo også mangel på sivilsamfunn og strukturer fra manglende demokrati gjennom så mange år. Det må vi ta med oss.

Når det gjelder handel, er det en litt paradoksal situasjon, fordi vi, som sagt, har begynt forhandlinger med Russland. Det er vårt mål å få gjennomført, det er nødvendig og viktig for Norge, og vi gjør det sammen med våre EFTA-partnere. Så har Russland inngått denne tollunionen, og den snakker de litt ut av begge munnviker om når de forholder seg til russerne. De er liksom inne i den tollunionen, og så opererer de litt på utsiden av den. Og ingenting i forbindelse med de avtalene som den tollunionen vil inngå, vil tre i kraft før de tre landene er medlemmer av WTO. Etter hva vi leser og forstår, kan det skje fra Russlands side allerede i inneværende år, eller kanskje neste år, men for Hviterussland og Kasakhstan er det grunn til å tro at det er langt lenger til, særlig for Hviterussland – Kasakhstan er kanskje i en slags mellomkategori. Vi har ikke til hensikt å forhandle aktivt med Hviterussland – vi har ikke behov for det, og vi ønsker ikke å sende de signalene. Hva gjelder å møte representanter for Hviterussland, så kan jeg si til representanten Skei Grande at jeg legger vel til grunn at det er de samme personene på reiseforbudslisten vi har vedtatt, som det EU har vedtatt – her har vi en samforent europeisk linje.

Vi tar med oss de innspillene som er kommet i denne debatten. Blant annet vil vi gå inn i en aktiv sondering i synet blant østersjøstatene når det gjelder møtene i Østersjørådet-sammenheng, men også tilsvarende i den nordlige dimensjon.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandlet.