Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten vil videre foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Trældal (FrP) [13:33:46]: (ordfører for saken): Den private eiendomsretten har dype røtter i norsk kultur og i det norske folks bevissthet. Det samme er de allmenningsberettigedes rettigheter i statsallmenninger. Fjelloven av 6. juni 1975 nr. 31 omtaler bruksrettighetene slik:

«Rett til allmenningsbruk ligg til bygd eller grend som frå gamal tid har hatt slik rett. Retten skal kunne nyttast på ein måte som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg etter tida og tilhøva».

På de stedene rundt om i landet der statsallmenninger ligger, har bygdefolkets rettigheter vært sterkt knyttet til dette begrepet, «tida og tilhøva». Opp gjennom årene har det tidvis vært stor diskusjon knyttet til hva slags bruksutøvelse som er i tråd med «tida og tilhøva».

På 2000-tallet har to arbeidsgrupper vært nedsatt for å se på spørsmålet. Den første ble nedsatt av Statskog i 2002, og den fremla en rapport om revisjon av seterforskriften som resulterte i enkelte endringer i seterforskriften samt et rundskriv som la opp til endringer i praksis. Dette er senere omtalt som «Revisjonen 2007». I 2006 ble en ny arbeidsgruppe nedsatt. Denne arbeidsgruppens arbeid resulterte i at Landbruks- og matdepartementet foretok ytterligere justeringer i seterforskriften med rundskriv, den såkalte «Revisjonen 2009».

Komiteens flertall viser til statsrådens brev datert 18. november 2010, der det vises til at det de siste år er kommet nye bestemmelser vedrørende bruksrettigheter i statsallmenningene, jf. også departementets rundskriv fra 2009. Flertallet deler statsrådens oppfatning, at disse nye bestemmelsene nå må få virke for at man får se hvordan tingene utvikler seg, og vil på den bakgrunn avvente å ta stilling til om det bør vurderes ytterligere endringer i regelverk eller praksis.

Mindretallet er uenig og fremmer forslag om at regjeringen fremmer en sak for Stortinget om de bruksberettigedes rettigheter i statsallmenningene, med sikte på å styrke privates rettigheter og fjerne den rettslige uklarheten på området.

Fremskrittspartiet er av den oppfatningen at den løsningen regjeringen Stoltenberg II har lagt opp til gjennom en tolking av det dynamiske begrepet «tida og tilhøva», ikke i tilstrekkelig grad imøtekommer fjellovens intensjoner, bruksrettigheter i statsallmenninger.

Fremskrittspartiet mener at bruksrettigheter i statsallmenninger ikke bare er knyttet til jordbruksmessig utnytting, eksempelvis seterdrift og dertil hørende beiterettigheter, og mulig småskala turistmessig utnytting slik det følger av Landbruks- og matdepartementets rundskriv.

Fremskrittspartiet mener at en i lys av lovens dynamiske tilnærming til de bruksberettigedes rettigheter ikke kan avvise at bl.a. småskala utnyttelse av vannfall til produksjon av elektrisk kraft til husbehov for bruksrettshavere, kan være i tråd med «tida og tilhøva».

Fremskrittspartiet åpner for at det dynamiske begrepet «tida og tilhøva» knyttet til bruken av rettigheter i statsallmenningene tilpasses dagens situasjon og det behov den enkelte bruksrettighetshaver har for opprettholdelse og ivaretakelse av dagens rettigheter. Disse rettigheter knytter seg til bl.a. seterdrift, beiterett, hogstrett, fiskerett, veirett, småskala turistmessig utnyttelse samt muligheten for bygging og utvinning av småskala produksjon av elektrisk kraft i vannfall. Sistnevnte bruksrettighet er for å sikre selvforsyning av elektrisk strøm knyttet til bruksbehovet til rettighetshaverne.

Fremskrittspartiet mener det er viktig for alle som bor i landet at fjellovens intensjoner bør bli et diskusjonstema for Stortinget. Da kan vi gjennom en grundig debatt i Stortinget sette søkelyset på problemene og gjøre en presisering av fjelloven slik at retten til bruk av allmenningen slik «tida og tilhøva» tilsier, igjen blir reell.

Arne L. Haugen (A) [13:37:51]: Det er ingen tvil om at spørsmål om bruksberettigedes rettigheter i statsallmenningene har betydelig oppmerksomhet i deler av landbruksmiljøet og i de områdene hvor vi har statsallmenninger. Og det vil naturlig nok være en viss ulik oppfatning av hva det etter loven skal gis rett til.

La meg si med en gang at jeg er tilfreds med den redegjørelsen statsråden gir i det brevet som følger saken, og jeg slutter meg til statsrådens konklusjon.

Det springende punktet her, er sjølsagt hva som ligger i begrepet «tida og tilhøva», slik det er formulert i fjellova av 6. juni 1975 nr. 31:

«Rett til allmenningsbruk ligg til bygd eller grend som frå gamal tid har hatt slik rett. Retten skal kunne nyttast på ein måte som til kvar tid er i samsvar med rasjonell bruk, og som er naturleg etter tida og tilhøva.»

Når begrepet «tida og tilhøva» er brukt i loven av 1975, er det vel for at det skal være en tidsmessig og dynamisk tolkning av hva som er en naturlig rettighet til bruket etter vår tids tolkning. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette inviterer til ulike vurderinger og diskusjon.

Om utbygging av vannkraftressurser kan falle inn under begrepet om hva som bør omfattes av «tida og tilhøva», tror jeg kan diskuteres. Jeg har imidlertid merket meg at statsråden i sitt brev av 18. november 2010, er klar på at vannkraften i statsallmenningene som utgangspunkt ikke er noen bruksrett, men tilhører fellesskapet, og at denne oppfatning er forankret i rettspraksis. Departementet la i forbindelse med den siste gjennomgangen av seterforskriften og utarbeidelse av nytt rundskriv til grunn at det i enkelte tilfeller kunne være rasjonelt at en seter får utnytte nærliggende vannfall til produksjon av elektrisk kraft til seterens behov. Statskog kan også gi tillatelse til slik småskala utnyttelse, men under forutsetning av at kraften går til driften av eiendommen som jordbrukseiendom. Her har altså departementet gitt noen forsiktige åpninger i den senere tid, og det skal bli interessant å se hvilken utvikling dette fører med seg.

I alle fall er jeg interessert i å se hvordan dette utvikler seg nå, etter de endringene som kom i 2007 og 2009, og jeg er enig med statsråden i at vi nå bør se hvordan dette utvikler seg før det eventuelt blir aktuelt å vurdere nye endringer i regelverk eller praksis. Jeg vil derfor anbefale flertallsinnstillingen.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:41:10]: Bakgrunnen for forslaget til representantene fra Høyre er at vi mener at privat eiendomsrett og et fleksibelt, dynamisk lovverk rundt eiendomsretten også gir en betydelig endringskraft for folk som skal utnytte gamle rettigheter på en ny og tidsriktig måte.

Det er mange eksempler både i forslaget og i debatten som viser at det ikke er veldig mye dynamikk i det nye lovverket, det nye regelverket. Derfor har vi et forslag der vi ber om akkurat det samme som representanten Arne L. Haugen mener må komme. Haugen sier at man er villig til å ta en diskusjon om hva slags definisjon det skal være, og man er villig til å ta en diskusjon om hvilke rettigheter man skal ha, men man er bare ikke villig til å ta den nå.

Et for rigid lovverk hindrer faktisk folk som skal utnytte disse rettighetene, i å bruke den nyskapingskraften og endringsstyrken de har til å skape nye næringer. Det er det vi ber om å få tatt opp til debatt, og det er det vi ber om å få belyst.

Vi kommer ikke med noe revolusjonerende. Vi skal ikke asfaltere seterheier, nødvendigvis. Vi ber bare om at man ser på lovverket i en ny tid, hvilket vi ikke mener man har gjort, selv om man gjorde gode forsøk i 2006 og 2007. Helt kort ber vi om at vi får et lovverk som gir muligheter til å utnytte rettighetene i en ny tid.

Presidenten: Vil representanten ta opp forslaget?

Frank Bakke-Jensen (H) [13:43:11]: Takk skal du ha! Jeg vil gjerne ta opp mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Da har representanten Frank Bakke-Jensen tatt opp det forslaget han refererte til.

Alf Egil Holmelid (SV) [13:43:33]: Det er viktige problemstillingar som blir tekne opp i forslaget som blir behandla her i dag. Allmenningsretten har lange tradisjonar. Han er eit av dei eldste rettsinstitutta vi har her i landet. Den rettstradisjonen har utvikla seg i takt med samfunnsutviklinga heilt fram til i dag.

I mange distrikt er allmenningsretten eit viktig element i gardsdrifta gjennom uttak av trevirke, stølsdrift og beiterett. Beiterett og stølsdrift er viktig i ei tid der vi ønskjer å leggje større vekt på bruk av nasjonale ressursar som grovfôr og utmarksbeite.

Jakt, fangst og fiske er også ein viktig del av retten i allmenningane. Desse ressursane har stor verdi både som rekreasjon og som basis for turisme og anna næringsutvikling. Fjellstyra gjer ein viktig jobb med å ta vare på desse ressursane og ved å leggje til rette for at dei kan brukast på ein god måte til beste for interessentane og fellesskapet.

Samfunnsutvikling og næringsutvikling fører til at nye bruksmåtar blir aktualiserte. Det gjeld bl.a. turisme og utnytting av vasskraft. Dermed oppstår det behov for å vurdere og tolke lovar og sedvanerett på nytt. I dette arbeidet er det viktig å gjere gode avvegingar mellom fellesskapets interesser og den enkelte interessents interesser.

Dei siste åra har to arbeidsgrupper sett på lovar og reglar som kan knytast til allmenningsretten, og det har resultert i ein del forskriftsendringar.

I sitt brev til næringskomiteen har landbruksministeren orientert om dei forskriftsendringane som er gjorde for å tilpasse seg samfunnsutviklinga. Her er det teke omsyn til at seterdrift kan kombinerast med småskala reiseliv, og vi har også sett på visse justeringar når det gjeld vasskraft.

Vi i SV meiner at dei justeringane som no er gjorde, bør få verke, sånn at vi ser korleis det utviklar seg før vi eventuelt vurderer om det er behov for nye justeringar.

Irene Lange Nordahl (Sp) [13:45:46]: Bruksrett i allmenningene har lange tradisjoner som strekker seg mange hundre år bakover i tid, og er, sammen med odelsretten, ett av våre eldste kjente rettsinstitutter.

Allmenningsretten er en rett som ligger til gårdsbruk, og den er avgrenset til gårdens behov. Allmenningsretten hjemler rett til bruk av visse ressurser i allmenningen, men er ikke en rett man har til evig tid. Det er en dynamisk rett som er begrunnet i et behov eiendommen har til enhver tid. Den kan falle bort, og den kan fås tilbake etter hvorvidt eiendommen oppfyller kravene for allmenningsrett.

Det etablerte systemet, med planer, søknadsbehandling og høring av ulike berørte interesser, har skapt et ryddig system for utvisningen av bl.a. tilleggsjord. De bruksberettigede i allmenningene som opp gjennom årene har søkt om tilleggsjord, har fått dette dersom det har vært behov for det, allmenningene har hatt passende jordressurser til det og det ikke har skapt ulemper i forhold til andre bruksrettsinteresser eller miljøhensyn. Jeg vil også vise til brev av 18. november 2010 som statsråden har sendt til komiteen om denne saken.

Angående vannkraften i statsallmenningene har regjeringen hatt som utgangspunkt at dette ikke er noen bruksrett. Vannkraften tilhører fellesskapet gjennom statens eierskap til grunneieren, Statskog. Denne rettsoppfatningen er forankret i rettspraksis. I forbindelse med den siste gjennomgangen av seterforskriften og utarbeidelse av nytt rundskriv har departementet lagt til grunn at det i enkelte tilfeller kunne være rasjonelt at en seter får utnyttet nærliggende vannfall til produksjon av elektrisk kraft til seterens behov. Dette framgår også av det brevet som statsråden har sendt til komiteen.

For vassdrag som ligger slik til at de kan benyttes til å dekke en bruksberettiget eiendoms behov, kan Statskog også vurdere å gi tillatelse til en småskala utnyttelse, men altså under forutsetning av at kraften går til driften av eiendommen som jordbrukseiendom. Eventuell overskuddskraft fra slike anlegg må den som leier fallet, betale vederlag for. Dette vederlaget tilfaller grunneierfondet, som består av statens inntekter fra statsallmenningene, og som fordeles bl.a. til dekning av administrative kostnader, lokal næringsutvikling og rettighetssikring.

Regjeringen har ved de siste forskriftsendringene gjort mye for å imøtekomme de ulike syn – det framgår av brevet – som det er dekning for innenfor gjeldende lovverk. Endringene i 2007 la bl.a. opp til en ny praksis når det gjelder utvisning av seter, slik at det blir enklere å satse på småskala turisme i forbindelse med seterdriften. Endringene i 2009 legger opp til en ny praksis når det gjelder utnyttelsen av vannkraften, og legger dessuten beslutningsmyndigheten til fjellstyrene når det gjelder utvisning av tilleggsjord.

De nye bestemmelsene og departementets rundskriv fra 2009 bør nå få en mulighet til å virke, slik at vi ser hvordan tingene utvikler seg før vi eventuelt vurderer ytterligere endringer i regelverk eller praksis. Det er Senterpartiets utgangspunkt i denne saken.

Statsråd Lars Peder Brekk [13:49:25]: Allmenningsretten har lange tradisjoner. Utøvelsen av bruksrettene og forvaltningen av allmenningene er i dag regulert av fjellloven, bygdeallmenningsloven og loven om skogsdrift i statsallmenningene.

Allmenningslovene tar utgangspunkt i at bruksrettene ligger til jordbrukseiendommer innenfor de bygdelag som har utøvet rettighetene fra gammel tid. Rettighetene skal utøves «i samsvar med rasjonell bruk» og hva som er «naturlig etter tida og tilhøva», som det heter i fjelloven. Lovverket regulerer i dag beiteretten, seterretten og retten til trevirke.

Allmenningsrettene kan utøves i tråd med «husbehovsprinsippet», som i fjelloven § 2 er uttrykt slik:

«Rett som er knytta til jordbrukseigedom kan berre utnyttast så langt det skjer i tilknyting til drifta av eigedomen som jordbruk, og så lenge eigedomen vert driven som jordbruk.»

Tilsvarende formuleringer finnes også i bygdeallmenningsloven og loven om skogsdrift i statsallmenningene.

Bygdeallmenningsloven og fjelloven regulerer også rettighetene til jakt og fiske. Disse rettighetene er imidlertid ikke på samme måte knyttet til den jordbruksmessige driften på eiendommene. Både fjelloven og bygdeallmenningsloven har regler om tildeling av tilleggsjord.

Ut fra de lovforarbeider som foreligger, og den forvaltningspraksis som er fulgt gjennom mange år, har Landbruks- og matdepartementet lagt til grunn at utvisning av tilleggsjord ikke er noen bruksrett, men at dette er noe de bruksberettigede og eventuelt andre kan søke om å få utvist på nærmere bestemte vilkår. Dette gjelder både for bygdeallmenninger og statsallmenninger. I lovforarbeidene er dette standpunktet kommet klarest til uttrykk i forhold til loven om bygdeallmenningene.

For statsallmenningenes del er spørsmålet om utvisning av tilleggsjord regulert i fjelloven og seterforskriften. Forskriften etablerer et system med utarbeidelse av planer for større sammenhengende områder og individuell prøving av søknader. Det er fjellstyret som tar avgjørelsen om utvisning av tilleggsjord. Forskriften ble revidert i 2007 og 2009.

Det er min oppfatning at det systemet som er etablert i lov og forskrift, med planer, søknadsbehandling og høring av ulike berørte interesser, har skapt et ryddig system for utvisning av tilleggsjord. Jeg tror også det er dekning for å si at de bruksberettigede som opp gjennom årene har søkt om tilleggsjord, har fått dette dersom det har vært behov for det, allmenningene har hatt passende jordressurser til det, og det ikke har skapt ulemper i forhold til andre bruksrettsinteresser, eller miljøhensyn. Jeg har ikke inntrykk av at rettighetsspørsmålet i seg selv har skapt noe problem for søkerne.

Forslagsstillerne er av den oppfatning at den løsningen regjeringen Stoltenberg har lagt opp til gjennom de siste forskriftendringene, ikke i tilstrekkelig grad imøtekommer fjellovens intensjoner, at bruk skal tillates i tråd med «tida og tilhøva». Det vises bl.a. til at flertallet i en arbeidsgruppe mente at også utnyttelsen av vannkraften i statsallmenningene «til husbehov» i enkelte tilfeller må kunne anses om utøvelse av bruksrett.

Jeg har som utgangspunkt at heller ikke vannkraften kan regnes blant bruksrettene. Vannkraften tilhører samfunnet gjennom statens eierskap til grunneieren, Statskog SF. Departementets oppfatning har bl.a. grunnlag i rettspraksis. Høyesterett har i en dom fra 1963, den såkalte Vinstra-dommen, slått fast både at statsallmenningene eies av staten, og at tilgangen til elektrisk kraft fra vannfallene ikke er en utnyttelse som kan utøves som allmenningsbruk. Dommen er lagt til grunn for senere lovverk og praksis.

I forbindelse med de siste endringene i seterforskriften og utarbeidelsen av nytt rundskriv la departementet likevel til grunn at det i enkelte tilfeller kunne være rasjonelt at en seter får utnytte nærliggende vannfall til produksjon av elektrisk kraft til seterens eget behov. For vassdrag som ligger slik til at det kan benyttes til å dekke en bruksberettiget eiendoms behov, kan Statskog også vurdere å gi tillatelse til en småskala utnyttelse, men altså under forutsetning av at kraften går til driften av eiendommen som jordbrukseiendom.

Eventuell overskuddskraft fra slike anlegg må den som leier fallet, betale vederlag for. Dette vederlaget tilfaller Grunneierfondet, som består av statens inntekter fra statsallmenningene, som fordeles bl.a. til dekning av administrative kostnader, lokal næringsutvikling og rettighetssikring.

Departementets rettsoppfatning når det gjelder tilleggsjord og utnyttelsen av vannkraften, har vært omdiskutert, men slik jeg ser det, har departementet ved de siste forskriftsendringene gått så langt i å imøtekomme de ulike syn som det er dekning for i gjeldende lovverk.

Jeg viser til endringene i 2007, der det ble lagt opp til en ny praksis når det gjelder utvisning av seter, slik at det blir enklere å satse på småskala turisme i forbindelse med seterdriften.

Endringene i 2009 legger opp til en ny praksis når det gjelder utnyttelsen av vannkraften, og legger dessuten beslutningsmyndigheten til fjellstyrene når det gjelder utvisning av tilleggsjord.

Etter min oppfatning bør vi nå – som også flere representanter i dag har understreket – la de nye forskriftsbestemmelsene og departementets rundskriv fra 2009 få virke en tid og se hvorledes tingene utvikler seg, før vi vurderer ytterligere endringer i regelverk eller praksis. Jeg tar til etterretning at næringskomiteens flertall i innstillingen gir uttrykk for den samme oppfatningen.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [13:54:48]: Vi ønsker å legge fram en ny sak, der vi debatterer dette og ser på alle problemstillinger. Men posisjonen og statsråden sier at de nye forskriftsbestemmelsene skal få virke en tid.

Vi er blitt kontaktet av folk som har litt problemer, bl.a. av turistnæringen, som har nedlagte setre, og som ønsker å bygge vei opp mot disse for å gjøre dem til turistmål. Man har da noen problemer med fjellstyrene, som har en annen måte å vurdere «tida og tilhøva» på: Man har ikke noen bruksrett her.

Med bakgrunn i at det legges ned tre bondegårder hver dag, 21 hver uke, ser ikke statsråden behovet for å få en ny sak opp, se på problematikken på nytt og åpne for at bønder også kan drive med turistnæring, slik at de kan leve av gården og ikke må legge ned?

Statsråd Lars Peder Brekk [13:55:53]: Som jeg understreket i mitt tidligere innlegg, mener jeg at de endringene som ble gjort i 2007 og 2009, ivaretar de behov som bl.a. legger til rette for utvikling av turisme. Det er viktig – og her deler jeg den intensjonen som jeg hører saksordføreren har – at man har mulighet til å jobbe med turisme også i statsallmenninger, som antydet. Men jeg mener at vi nå har tilpasset regelverket slik at det er mulig å gjennomføre dette på en god og praktisk måte.

Men så er det også slik at «tida og tilhøva», for å bruke det begrepet, forandrer seg. En skal ikke utelukke at en senere kan se på de samme problemstillingene, fordi rettsoppfatningen også endrer seg.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:57:02]: Jeg legger merke til at statsråden bruker formuleringen «begrensning». Man har altså strukket forskriftsbestemmelsene så langt som begrensningen i gjeldende lovverk tillater. Det vil jo si at statsråden er enig i at det lovverket vi har i dag, kanskje ikke er helt «up to date» – på godt engelsk.

Man har åpnet for at reiseliv skal kunne være en begrunnelse for å bruke allmenningsretten. Hvis man skal gå over fra tradisjonelt landbruk og til drift kombinert med reiseliv, vil det for veldig mange bety at man må gjøre ganske store investeringer. Mener statsråden at et uklart lovverk og et uklart regelverk fortsatt er tilstrekkelig til at disse aktørene har mulighet til å investere i en ny satsing innenfor reiseliv?

Statsråd Lars Peder Brekk [13:58:05]: Det som er situasjonen, er at en gjennom dette lovverket avveier ulike aktørers interesser i ulike saker.

Når det gjelder reiseliv, f.eks., skal man ta hensyn til både miljøutfordringer og det lovverket som regulerer. Og en skal ikke minst også ivareta eiers interesse, som i statsallmenningene er Statskog, staten.

De endringer som ble gjort i 2007 og 2009, er innenfor de rammer lovverket og lovforarbeidene gir, og er tilpasset regelverket slik at det skal være mulig å utvikle næring basert på turisme også i statsallmenninger, i større grad enn tidligere.

Så er det ikke gitt å si hvor grensen går hele tiden, for det er – som jeg nevnte i mitt tidligere svar til representanten Trældal – en dynamisk situasjon, der rettsoppfatningen kan endres. Jeg utelukker ikke endring i framtiden, men nå bør vi vente og se hvordan dette utvikler seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Olemic Thommessen (H) [13:59:39]: Det er med noe undring jeg har lyttet til denne debatten, og i særdeleshet er det med undring jeg har lyttet til statsråden og til representanten fra Senterpartiet. I en situasjon hvor store områder i vårt land leter etter ny næring, hvor tynt befolkede områder er på jakt etter å finne nye måter å befolke bygdene på, hvor befolkningen er i nedgang, og hvor vi ser at det er behov for nyskaping, utvises det en selvtilfredshet og en avventende holdning som jeg synes er skremmende.

Det er ingen appetitt på å lete etter nye muligheter. Det er ingen appetitt på å utøke det rommet som ligger der for å kunne bidra til verdiskaping. Når man diskuterer «tida og tilhøva» som et nøkkelbegrep i denne diskusjonen, er det liksom ingen som ser etter muligheten for faktisk å øke det rommet som ligger her. Man er mer opptatt av en inngjerding av handlingsrommet, f.eks. når man diskuterer dette med vannkraft. Da er det aller nådigst en seter til eget bruk – på setra. Man må endelig ikke ha f.eks. en sag på en gård, eller utøke det noe.

Her burde man gått mye mer offensivt til verks og ikke vente til en gang om lenge – for å se hvordan dette bærer. Det kommer jo ikke til å bære så langt, for det er ingen som kommer til å sette i gang noe særlig virksomhet innen vannkraft, f.eks., innenfor den rammen som er. Her burde man sett på om det i dag er en god avveining mellom statsallmenninger og bygdeallmenninger. Hadde det vært en mulighet for å bringe mer makt til lokalsamfunnene gjennom å overføre eiendom til bygdeallmenningene? Man burde sett på rommet i «tida og tilhøva» – hva kunne man gjøre i forhold til en ny lovgivning, som ville øke rommet til bruk? Man kunne også se på – kanskje ut fra de erfaringene man hadde med tilleggsjord, som statsråden også er opptatt av ikke er en bruksrett – hvordan det håndteres i forhold til f.eks. utbygging av småkraftverk, der flere brukere f.eks. kunne slå seg sammen om å bygge ut på vannkraftsiden. Det ville jo være felles og gi næringsskaping, og er noe helt annet enn å sette opp et vannhjul for å få lys på setra.

Jeg håper at vi vil få se en litt annen appetitt på det å gi rom for verdiskaping i Bygde-Norge. Får vi ikke det, kommer dette til å gå ganske dårlig.

Statsråd Lars Peder Brekk [14:02:54]: Bare en liten kommentar til siste innlegg. Jeg tror nok det er riktig at vi deler intensjonen om at vi skal utnytte de mulighetene som ligger i statsallmenningen og bygdeallmenningen, bedre, og det er også lagt til grunn når en har jobbet med det forskriftsverket som er endret i 2007–2009. Men det overrasker meg jo at representanten Olemic Thommessen så elegant ser bort fra at det er entydige høyesterettsvedtak om hvem som har eierskapet til vannkraften og dermed ivaretar Statskog SFs interesser. Departementets oppfatning har altså grunnlag i tung rettspraksis, fra 1963, Vinstra-dommen, som slår fast at statsallmenningene eies av staten, og at tilgangen til elektrisk kraft fra vassfallene ikke er en utnyttelse som kan brukes av allmenningen. Det er det grunnlaget jeg som statsråd er nødt til å følge, og det er klart at innenfor de rammene som ligger i lovforarbeidet og rettspraksis, har vi utnyttet de mulighetene, og de mulighetene gir en viss grad av utnyttelse – til vasskraft, til utvidelse av tilleggsjord, som også nevnes – men ikke så fritt som enkelte kunne ønsket seg.

Det jeg prøver å understreke, er at det er en balansegang mellom ønsket om mer dynamikk, ønsket om nyskaping i næringsdrift i utmarka, og ikke minst de interesser som ivaretas av bygdene selv, det offentlige eierskapet til statsallmenningene som foreligger, og den rettspraksis som kommer av dommer vi har hatt tidligere. Vi kan ikke se bort fra det, og jeg opplever at Olemic Thommessen elegant ser bort fra det i sitt innlegg.

Olemic Thommessen (H) [14:05:01]: Selvfølgelig skal vi ikke se bort fra Høyesteretts vedtak – og det skjønner jeg jo godt at denne regjeringen er opptatt av, slik som man har brent seg.

Men nå er det altså slik at det er i denne sal man gir lover, og regjeringen kunne jo ha en litt mer offensiv holdning og se på den gjeldende lovgivningen, og se på hvilke muligheter det er for å gi et bedre rom i forhold til hva som er tidsmessig utnyttelse av utmark. Det er ikke noen tvil om at innenfor reiseliv, f.eks., er det et potensial som man kan utnytte.

Det som ikke er tema i denne debatten, men som jeg likevel vil nevne, er verneproblematikken, fordi verneproblematikken omfatter veldig store områder av de områdene vi nå diskuterer. Vern er vern – det er greit, det er et eget sett med hensyn. Men en skal også være klar over at her er det randsoner og ganske sterke hensyn som går i retning av innskrenket bruk, og det mener jeg faktisk er et grenseområde som problematiserer også dette som vi diskuterer nå.

Det å forankre verdier i et bygdesamfunn må være en viktig og overordnet oppgave. Det å ta verdiene i bruk i bygdesamfunnene og åpne for at de verdiene som faktisk ligger der, kan anvendes og finne vekstmuligheter, må være en målsetting for politikken. Den målsettingen føler jeg ikke regjeringen følger opp på en hensiktsmessig måte og på en så offensiv måte som det burde være rom for. Høyesterett, altså domstolene, vil selvfølgelig alltid dømme i forhold til den lovgivningen som til enhver tid gjelder. Den går det faktisk an å gjøre noe med. Gjennom ny lovgivning, ny bearbeidelse av dette feltet, er jeg helt overbevist om at det er mulig å skape et større rom for utnyttelse, det er den appetitten på verdiskaping, det er det ønsket om vekst i Bygde-Norge, som jeg savner, og som jeg kanskje hadde håpet på en litt mer offensiv holdning til – det være seg fra statsråd eller fra kollegaer her i Stortinget.

Terje Aasland (A) [14:07:50]: (komiteens leder): Det er de siste innleggene som har inspirert meg til å ta ordet.

For det første synes jeg at komiteens flertall har et forholdsvis fornuftig balanseforhold til temaet. Det å vurdere de endringene som er gjort i forskriftene nå, i tiden framover og ha et åpent sinn til det, tror jeg er helt riktig. Ellers er det en ganske omfattende inngripen i allemannsretten og i forholdet til bruksrettighetene Høyre her foreslår gjennom diskusjonen om vannkraftutnyttelse i større målestokk enn det som landbruksministeren har redegjort for. Jeg synes i hvert fall det er grunn til å tenke seg nøye om før en gir det ene eller det andre svaret i forhold til dette. Jeg synes absolutt at komiteens flertall har en fornuftig tilnærming til problemstillingen – ikke avvisende til å utnytte allmenningene mer i tråd med de bruksrettighetene som ligger der, og en er heller ikke – skal vi si – tom for appetitt på vegne av Distrikts-Norge. Jeg tror heller Høyre burde tenke litt gjennom hvordan de ordlegger seg på vegne av Distrikts-Norge med akkurat den inngangen de har til saken.

Det er to temaer som er tatt opp her, og som ikke er avvist, men som er ganske omfattende i problemstilling, og som går langt ut over det som er til behandling nå, nemlig både turisme og vannkraft. Flertallet er ikke avvisende, flertallet vil vurdere og se hvordan de endringene som er gjort de siste årene, utvikler seg i forhold til bruksrettighetene, og vil selvfølgelig følge det videre. Når det gjelder forholdet til vannkraft, er det av mer prinsipiell art, og som Høyesterett har tatt stilling til. Fra Arbeiderpartiets side er vi i hvert fall ikke villig til å åpne opp for det gjennom et tilfeldig innspill i Stortinget.

Svein Flåtten (H) [14:10:11]: Bare kort til komiteens leder, som jeg forstår synes at flertallet har en fornuftig inngang til dette. Det hadde jeg også forventet, siden han står bak de merknadene man har skrevet, og også bak innstillingen.

Men jeg synes nok – i forhold til den diskusjonen som har vært – at man på mange vis søker tilflukt i dette med vannkraftutbyggingen og det prinsipielle rundt det for å slippe å ta diskusjonen om hvilke muligheter som ligger i utmarksområdene for de norske distriktene.

Da er det jo helt riktig som representanten Thommessen har pekt på – enten det er høyesterettsdommer, eller hva det måtte være av rettspraksis – at det er ingen tvil om at det er vi som er lovgiverne. Hvis man virkelig ønsker å gjøre noe med dette, så kom med forslag fra regjeringen, og vi skal absolutt tiltre dem, i aller høyeste grad.

Så igjen til slutt til komiteens leder, som jeg nå nærmest oppfatter at prøver å pynte litt på det som egentlig står i innstillingen. Når jeg leser innstillingen, leser jeg at man ikke bifaller dette. Hvis man mente at det var litt mer i det, finnes det andre måter å fremme det på, som f.eks. at det kunne vært vedlagt protokollen. Men jeg skjønner at argumentasjonen fra opposisjonen har gjort inntrykk. Det er jeg i hvert fall glad for.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.