Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:04:00]: Takk for denne anledningen til å følge opp statsministerens redegjørelse av 29. mars i år for å gi en oppdatering både om utviklingen i Libya og om de norske og internasjonale bestrebelsene for å beskytte sivilbefolkningen, avhjelpe den humanitære situasjonen og bidra til en politisk løsning på konflikten.

Norge har engasjert seg i Libya-konflikten humanitært, politisk og militært. Konflikten er kompleks med mange dilemmaer og ingen enkle, perfekte løsninger. Det er derfor riktig og viktig at den norske innsatsen debatteres bredt og grundig, både i denne sal og ellers i det offentlige rom.

Det norske militære engasjementet har fått bred støtte i Stortinget. Det er viktig når det handler om et så alvorlig engasjement, og det er viktig for våre kvinner og menn som deltar i oppdraget.

Vi står nå midt oppe i et oppgjør om Libyas fremtid. For landets befolkning dreier det seg om å avvikle et autoritært regime og sikre medbestemmelse og utviklingsmuligheter for de mange i stedet for de få. For oss dreier det seg om å fremme dyptgripende verdier vi tror på – å sikre beskyttelse av sivile, å bistå mennesker i nød, å styrke FN og den internasjonale rettsordenen samt å støtte sentrale folkerettslige prinsipper som vi, historisk sett, selv har vært med på å kjempe fram.

Jeg vil minne om dette: Overfor situasjonen i Libya hadde verdenssamfunnet noen handlingsalternativer som langt fra var ideelle. Det klart dårligste av dem alle var ikke å gjøre noe.

Verdenssamfunnet hadde solid informasjon om at en akutt nødssituasjon for Libyas befolkning var under oppseiling. Gaddafis egne uttalelser om at han ville slå hardt ned på opposisjonen med bruk av militær makt, var sterkt foruroligende. Konsekvensene av ikke å handle kunne blitt katastrofale for Libyas sivile befolkning.

På tross av at situasjonen i Libya i dag er vanskelig og uavklart, og sivile fortsatt utsettes for store prøvelser som følge av interne kamphandlinger, er det viktig å løfte fram akkurat dette spørsmålet: Hva ville alternativet ha vært, om vi ikke hadde vist den nødvendige handlekraft?

Visse ganger er militære maktmidler påkrevd som en del av en helhetlig innsats for å forhindre overgrep og legge grunnlaget for fred og stabilitet.

Jeg forstår at kommentatorer og andre spør: Ja, men hva med andre brutale regimer? Jeg innrømmer at det er et dilemma, et spørsmål uten enkle svar. Men det kan heller ikke være slik at manglende enighet om å gripe inn i én kritisk situasjon skal være et avgjørende argument mot å gripe inn når FNs sikkerhetsråd faktisk samler seg. Og vi kan legge til grunn at det at det er blitt reagert, har mang en diktator fått med seg de siste ukene.

Etter vedtaket av resolusjon 1973 måtte det handles raskt. Norge var blant de landene som var i stand til rask handling, med hurtig utsendelse av et effektivt og operativt militært bidrag.

Regjeringen tok sine beslutninger basert på vårt konstitusjonelle rammeverk. Fortløpende ble det holdt kontakt med partiene på Stortinget. Jeg vil takke opposisjonspartienes ledere for samarbeidet gjennom de kritiske døgnene i slutten av mars. Det er en styrke for et land som Norge at utenrikspolitikken forankres bredt, og at Stortinget stilte seg bak norsk deltakelse i operasjonen.

FNs sikkerhetsråds resolusjoner 1970 og 1973 er historiske. De slår fast at et lands myndigheter har ansvar for å beskytte egen befolkning mot overgrep, og de bekrefter at bruk av militær makt mot egen befolkning kan anses som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norge har lenge arbeidet for at FN-paktens prinsipp om ikke-innblanding ikke skal kunne stå i veien for internasjonal inngripen for å beskytte befolkningen mot massive overgrep fra egne makthavere. Nå er dette prinsippet ytterligere styrket gjennom disse beslutningene i FNs sikkerhetsråd. For Norge er det viktig at denne utviklingen skjer innen rammene av FN og ikke blir et påskudd for enkeltland og grupper til å ta seg til rette uten et folkerettslig mandat. Det er også historisk at det internasjonale samfunn – etter å ha slått fast at Gaddafis regime ikke hadde til hensikt å etterleve kravet i resolusjon 1970, om å stanse voldshandlingene mot egen befolkning – autoriserte bruk av militære tiltak for å beskytte sivilbefolkningen. Resolusjonene 1970 og 1973 gir også det internasjonale samfunn et mandat til å utvirke en politisk prosess som kan besvare det libyske folkets legitime krav om beskyttelse, medbestemmelse og utvikling.

Det internasjonale samfunn oppfordres til å bidra med humanitær bistand, samtidig som det kreves humanitær adgang til alle som har behov for hjelp. Fra norsk side er vi opptatt av at både de humanitære, politiske og militære dimensjoner i resolusjonene følges opp, og at de ses i sammenheng. Naturligvis er dette krevende, og det er den helhetlige innsatsen som er avgjørende for å lykkes. La meg legge til her at FNs sikkerhetsråd i resolusjon 1970 henviste situasjonen i Libya til Den internasjonale straffedomstolens hovedanklager. I hovedanklagerens første orientering for rådet sist onsdag – 4. mai – gjorde han det klart at han i løpet av de kommende ukene vil utstede arrestordre mot tre personer som han mener bærer det største ansvaret for forbrytelsene mot menneskeheten i Libya. Personene er ikke navngitt, men de antas å være personer som innehar nøkkelstillinger i Libyas sikkerhetsapparat. Ifølge hovedanklageren vil ytterligere saker, bl.a. for krigsforbrytelser, kunne bli fremmet etter hvert som etterforskningen skrider fram. Hovedanklageren har også antydet at begjæring om arrestordre kan bli fremmet for krigsforbrytelser begått av begge sider i konflikten. Domstolens forundersøkelseskammer skal ta stilling til hvorvidt arrestordrene mot de aktuelle personene vil bli utstedt. Det er bl.a. basert på at dommerpanelet finner at det er rimelig grunn til å tro at de anklagede personene har begått forbrytelser som faller innenfor domstolens jurisdiksjon. Debatten i Sikkerhetsrådet i forrige uke bekrefter at hovedanklageren fortsatt har full støtte i rådet for sitt arbeid med situasjonen i Libya. Norge støtter fullt ut domstolens viktige arbeid med å etterforske og straffeforfølge grove internasjonale forbrytelser begått i Libya.

Den militære operasjonen som pågår, er omfattende og inkluderer både beskyttelse av sivile, en flyforbudssone og våpenembargo. Forsvarsministeren vil redegjøre nærmere for den norske militære innsatsen. Vi skal huske på at resolusjon 1973 ikke har noen tidsbegrensninger. Vi har heller ikke satt noen tidsfrist for Norges støtte til gjennomføring av resolusjonen. Det er viktig nå å vise fasthet i gjennomføringen av resolusjonens bestemmelser. Dette vil Norge fortsatt bidra til.

Norges bidrag blir trukket fram som substansielle og effektive. Våre militære fortjener ros og anerkjennelse for sin innsats. Det er verdt å minne om det etter gårsdagens markering av veterandagen og frigjøringsdagen landet rundt. Det er utviklingen i Libya som først og fremst vil avgjøre hvor lenge de militære operasjonene vil pågå. Dette må være bakteppet for å vurdere også Norges videre bidrag.

Situasjonen i Libya preges nå av at utsiktene for våpenhvile og en politisk løsning fortsatt er uavklart. Militært sett er kampene mellom Gaddafis styrker og opposisjonen mer stillestående enn i de tidlige faser av konflikten. Styrkene som er tro mot regimet, viser større kampevne enn mange hadde forventet. Samtidig er opposisjonsstyrkene jevnt over dårlig organisert og utstyrt. Selv om Gaddafis styrker er vesentlig svekket, ser det ut til at ingen av partene har maktmidler til umiddelbart å vinne en militær seier. Kampene vil kunne vare lenge, med de humanitære og andre konsekvenser dette vil innebære.

FNs mandat går kun på beskyttelse av sivile, ikke å bistå militære styrker med regimeendring. Dette forholder vi oss selvsagt strengt til. Norge legger vekt på at gjennomføringen skjer i tråd med resolusjonens ordlyd, og at de militære operasjonene ikke utvides utover de rammer mandatet setter.

NATOs utenriksministermøte i Berlin i midten av april stilte tre vilkår for et opphør av de militære operasjonene – for det første at alle militære angrep og trusler mot sivile og områder med sivile må ha stanset, for det andre at Gaddafis militære styrker trekker seg tilbake til sine militære forlegninger, og på en måte som gjør det mulig å verifisere at dette faktisk har skjedd. Dette kravet gjelder også snikskyttere, leiesoldater og andre paramilitære styrker. Disse styrkene må trekke seg ut av de områder og byer hvor de nå oppholder seg. Det tredje vilkåret er at Gaddafi-regimet må tillate umiddelbar, trygg og uhindret humanitær tilgang til alle libyere som har behov for slik bistand. Dette er krav Norge stiller seg bak, og de er i tråd med synspunktene til den internasjonale kontaktgruppen for Libya.

En fastfrysing av den militære situasjonen vil kunne føre til en de facto-deling av Libya, med én vestlig, Gaddafi-styrt del og én del i øst styrt av opprørerne. Begge sider avskriver imidlertid en slik løsning. Resolusjon 1973 forutsetter også at Libya forblir én stat.

Beskyttelse av sivile er som nevnt både formålet med de to resolusjonene og kjernen i det internasjonale engasjementet. Fortsatt er humanitær tilgang og manglende sikkerhet for humanitære organisasjoner en utfordring. De har lenge hatt tilgang til de østlige deler av Libya, og FN har lyktes i å forhandle fram en avtale om humanitær tilgang til de vestlige og sørlige deler av landet. Fri og uhindret tilgang er imidlertid ikke oppnådd i praksis. Vi så dette da de internasjonale militære angrepene mot mål i Tripoli førte til at FNs kontorer i hovedstaden ble angrepet av menneskemasser og FNs internasjonale stab måtte evakueres. I etterkant har myndighetene i Tripoli bedt FN om å returnere, og de vil samarbeide for å sikre humanitære aktører og hjelpekonvoier tilgang til nødstilte.

Situasjonen for befolkningen i Libya er vanskelig. Kampene fortsetter i vest, og spesielt er forholdene kritiske i byen Misrata. Her er det stor mangel på mat, medisiner og helsepersonell. Flere større hjelpesendinger kommer inn sjøveien, samtidig som vel 11 000 sårede og andre med særlige behov er evakuert ut. Den væpnede konflikten er også utvidet sørover til Nafusa – fjellområdene hvor det nå meldes om en økende andel libyere på flukt over grensen til Tunisia. Rapportene forteller om sivile dødsfall, overgrep, mennesker på flukt og økende mangel på varer og tjenester. Verifiserte data er en stor utfordring, særlig i regjeringskontrollerte områder.

Med unntak av områdene med intense kamphandlinger er det imidlertid foreløpig ingen humanitær krise i Libya. Dette ble også bekreftet overfor meg av lederen i Den internasjonale Røde Kors-komiteen i dag tidlig. De internasjonale hjelpeorganisasjonene er i ferd med å lagre mat og medisiner i området for å hindre at en slik krise skal kunne utvikle seg dersom konflikten trekker ut.

Norge var raskt ute med midler til nødhjelpsarbeid, og vi har gitt støtte både gjennom FN, Røde Kors og andre ikke-statlige organisasjoner. Regjeringen har øremerket 80 mill. kr. Av disse er 60 mill. kr utbetalt til ulike programmer. I den første fasen har den største andelen gått til å repatriere tredjelandsborgere og andre, i hovedsak til den østlige delen av Libya.

Etter hvert som det oppnås tilgang til de krigsutsatte områdene i vest, vil en økende andel av norske midler kanaliseres til de nødstilte som befinner seg inne i landet. I underkant av 700 000 mennesker har flyktet siden konflikten startet. De fleste har tatt seg over grensen til Egypt og Tunisia. Av disse utgjør 260 000 tredjelandsborgere. Så langt er nesten halvparten av disse repatriert til sine hjemland.

Jeg vil berømme FN og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon, som i samarbeid har utført dette på en rask og effektiv måte, og dermed bidratt til å forhindre en ytterligere forverring av situasjonen.

Vel 30 000 har de siste ukene tatt seg over Middelhavet til Europa. Hovedandelen så langt er arbeidsimmigranter fra Tunisia som ikke har krav på flyktningstatus. Det er likevel en økende andel som flykter via Libya. Den siste tiden er det registrert 5 600 mennesker som har flyktet fra Misrata og sjøveien til Lampedusa og Malta. Hovedandelen er flyktninger fra øvrige afrikanske land som søker asyl. Uansett skaper migrasjonen betydelige utfordringer for Europa, noe vi også vil merke i Norge. En ytterligere forverring av situasjonen i Libya kan føre til enda større tilstrømming til Europa. Norge har et solidaritetsansvar, og vi skal bidra til at Europa håndterer migrasjonsstrømmen på en god måte. Vår humanitære bistand har bidratt til at folk har kunnet vende tilbake til sine hjemland. Norge har allerede sagt ja til å bruke 90 plasser på den eksisterende kvoten for overføringsflytninger fra Libya, hovedsakelig for tredjelandsborgere med behov for beskyttelse. Av disse vil 30 personer bli hentet ut fra gruppen av flyktninger som nå befinner seg på Malta. I tillegg er det besluttet å utvide kvoten med 250 personer for å imøtekomme behovet for beskyttelse i regionen.

Grensebyrået Frontex samordner en fellesoperasjon til sjøs i Middelhavet. Strømmen av folk over Middelhavet har resultert i at Frankrike og Italia har tatt til orde for en styrking av Frontex og endringer i reglene for å gjennomføre midlertidig indre grensekontroll. Med en eventuell endring av Schengen-regelverket må dette diskuteres både i Det europeiske råd og i Europaparlamentet. Gjennom Norges deltakelse i Schengensamarbeidet vil vi kunne delta i en slik diskusjon.

De internasjonale bestrebelsene for å etablere en politisk løsning i Libya har hittil ikke gitt resultater. En våpenhvile vil være det første skrittet i denne prosessen, men her er utfordringene at de ulike aktørene ikke er enige om betingelsene. Spørsmålet om Gaddafis avgang skal være et vilkår for våpenhvile, står i denne sammenheng sentralt. Den libyske opposisjonen står fast på dette kravet. Også i NATO og i den internasjonale kontaktgruppen for Libya er det enighet om at Muammar al-Gaddafi har mistet sin legitimitet og må gå av. Den afrikanske union som arbeider for en forhandlet løsning, setter ikke hans avgang som en forutsetning for våpenhvile og forhandlinger, men ser dette som et naturlig resultat av forhandlingene.

Sikkerhetsrådets mandat omfatter ikke regimeendring påført utenfra. En eventuell endring av styresett og regime i Libya må komme som et resultat av internt folkelig press i Libya. Norge deltar, sammen med Danmark og Sverige, i Den internasjonale kontaktgruppen for Libya. Den møttes sist torsdag, 5. mai, i Roma, og møtet markerte fortsatt en bred enighet om det internasjonale samfunnets innsats for å følge opp Sikkerhetsrådets vedtak.

Kontaktgruppen ga sterk støtte til FNs koordinerende rolle og fremhevet at generalsekretærens spesialutsending, Al-Khatib, bør være et knutepunkt for den politiske prosessen overfor partene. Kontaktgruppen tok til orde for økt press overfor Gaddafi-regimet, både gjennom politiske virkemidler som vil isolere regimet ytterligere, gjennom tilstramming av sanksjonsregimet samt fortsettelse av den militære operasjonen. Det ble uttrykt uro for den humanitære situasjonen i landet, og kravet om full og uhindret tilgang for humanitær bistand ble gjentatt. Det nasjonale overgangsrådet deltok på møtet og presenterte sitt forslag om et veikart for den politiske prosess i Libya. Kontaktgruppen ble enig om en midlertidig mekanisme for å yte støtte til overgangsrådet for finansiering av de umiddelbare velferdsbehov de har påtatt seg å dekke. Det dreier seg bl.a. om utbetaling av lønninger.

Vi har fra norsk side foreløpig ikke tatt stilling til hvorvidt det vil være aktuelt med et bidrag til denne mekanismen fra norsk hold, men vi er opptatt av at dette blir en ansvarlig og transparent ordning i samsvar med resolusjonene 1970 og 1973. Vi har sett visse spenninger i FNs sikkerhetsråd om Libya. Russland, Kina, India og delvis Sør-Afrika har vært kritiske til NATOs håndhevelse av resolusjonen. Det har også vært rettet kritikk mot kontaktgruppens rolle i oppfølgingen av resolusjonen 1973, et ansvar noen land i Sikkerhetsrådet mener bare kan ligge hos rådet selv.

Dette er et uttrykk for de ulike interesser, tradisjoner og vurderinger som gjør seg gjeldende blant rådets medlemmer, men om dette får vedvare, vil det kunne være uheldig for rådets effektivitet og handlekraft. Utviklingen på bakken og de internasjonale meningsforskjellene har gitt Gaddafi kort på hånden. Situasjonen preges av stillstand som bare kan løses opp ved å komme videre langs det politiske sporet. Det er derfor avgjørende å intensivere arbeidet for å samle internasjonal enighet om et veikart for den videre prosessen. Norge arbeider aktivt for dette, bilateralt overfor nærstående land og gjennom multilaterale organisasjoner. Det er også viktig at de to mest berørte regionale organisasjonene, Den afrikanske union og Den arabiske liga, spiller en sentral rolle i dette arbeidet.

Muammar al-Gaddafi har bygget opp og basert sitt lederskap på splitt og hersk, der ulike etniske og andre grupper er spilt ut mot hverandre. Det har ikke eksistert noe skille mellom regimet og staten, det finnes få statlige institusjoner, og det sivile samfunn er nesten ikke-eksisterende. Det er derfor ikke til å undres over at opposisjonen er mangfoldig og splittet. Det betyr også at en politisk løsning og et nytt og forhåpentligvis mer demokratisk Libya må favne vidt og samle et bredt sett av politiske aktører i det libyske samfunnet. Politiske endringer må komme som et resultat av politiske prosesser i Libya, og det internasjonale samfunnets rolle må være å støtte opp om disse. Som ledd i dette arbeidet er det viktig med kontakt med alle parter i konflikten, inklusiv med det nasjonale overgangsrådet som samler den libyske opposisjonen. Det er grunn til å tro at dette rådet vil spille en sentral rolle i en periode fram til man har fått på plass en ny grunnlov som støttes av alle viktige grupperinger, og valg er avholdt.

Overgangsrådet har allerede trukket til seg tidligere ministere i Gaddafis regjering, blant dem justisministeren og innenriksministeren, og støttes også av flere tidligere libyske ambassadører, inklusiv landets FN-ambassadør fram til urolighetene begynte. Også flere tidligere høytstående offiserer har sluttet seg til opposisjonen. Jeg vil understreke at Norge ikke «anerkjenner» overgangsrådet folkerettslig sett, men at vi forholder oss til denne grupperingen som samler de libyske opposisjonskreftene.

Fra dagens ståsted synes det å foreligge, grovt sett, tre muligheter for veien videre fremover, dersom vi ser bort fra en deling av Libya mellom Gaddafis styrker i vest og opposisjonen i øst, som er en løsning begge parter avviser.

Det første alternativet innebærer en videreføring av Gaddafis regime. Jeg tror at dette er lite sannsynlig både på grunn av den økende motstanden mot Gaddafi, den internasjonale isolasjonen av regimet og den gradvise svekkelsen vi ser av regimets militære slagkraft.

Det andre alternativet innebærer at Gaddafis regime overvinnes militært, og at opposisjonen overtar makten.

Det tredje alternativet vil kunne være en forhandlet løsning mellom opposisjonen og det sittende regimet basert på en våpenhvile med etterfølgende forhandlinger om politisk maktdeling.

Poenget mitt er dette: Uansett hvilken av de to siste løsningene som måtte føre fram, vil de nye makthaverne ha behov for internasjonal bistand og støtte. Det kan omfatte den politiske overgangsprosessen, gjenoppbyggingsarbeid, humanitær innsats, etablering av statsinstitusjoner og rettsstatsprinsipper, reform av sikkerhetssektoren og utvikling av et sivilt samfunns organisasjoner. I tillegg vil det kunne være behov for en form for militær tilstedeværelse for å overvåke en våpenhvileavtale.

FNs generalsekretær har igangsatt et arbeid for å se på hvilken rolle FN og det internasjonale samfunn vil få etter at kamphandlingene avsluttes og man har en politisk løsning. Det er for tidlig å konkludere på dette punktet, men det er viktig at vi tar høyde for at den internasjonale sivile innsatsen vil kunne bli langvarig.

Under mitt innlegg i FNs menneskerettighetsråd i Genève 28. februar i år, altså lenge før resolusjonene ble vedtatt, påpekte jeg fra norsk side at et maktvakuum i Libya ikke vil tjene noen og kan være farlig for hele Nord-Afrika. Jeg oppfordret FNs sikkerhetsråd til å tenke gjennom hvordan FN og det internasjonale samfunn kan spille en rolle for å bidra til demokrati og stabilitet og å sikre respekten for menneskers rettigheter i Libya. Vi vil støtte at FN planlegger for et slikt ansvar, i samarbeid med de regionale organisasjonene.

Til sist: Tilbake til det regionale bakteppet og hvordan situasjonen i Libya oppsto. Det var inspirert av hva tunisiere og egyptere hadde oppnådd av endringer i sine land – naboer til Libya – at borgere tok ut i gatene i Benghazi, Tripoli og i en rekke andre byer i Libya for å kreve demokratisk deltakelse og respekt for grunnleggende menneskerettigheter også i Libya. Men myndighetene møtte innbyggernes fredelige demonstrasjoner med hensynsløs, brutal vold. Også i andre arabiske land, i det som er kalt den arabiske våren, forsøker myndighetene å slå ned folks ønske om demokrati og frihet med makt.

Norge har fordømt voldsbruken i Syria, Bahrain og Jemen, og vi vil fordømme dette også andre steder. Vi fremholder at myndighetene må lytte til folket, tillate frie ytringer og fredelige demonstrasjoner. Løsningene finnes gjennom demokratisk deltakelse, samarbeid og respekt for menneskerettighetene. Regimer som setter inn sitt militære apparat mot sivile, mister sin legitimitet. Det internasjonale samfunn må i slike situasjoner vurdere å sette inn sanksjoner.

Landene i regionen er forskjellige, men de deler en problematikk som kan knyttes til autoritære styresett, utbredt korrupsjon, nepotisme, store sosiale forskjeller og brudd på menneskerettighetene. Alle landene utfordres, men de håndterer situasjonen forskjellig. Utviklingen er dramatisk, som i Europa etter 1989.

I Jordan og Marokko er demonstrasjoner tillatt og reformprosesser igangsatt. I Egypt og Tunisia måtte statslederne gå av før en troverdig prosess kunne komme i gang. Norge fortsetter å følge utviklingen nøye, og vi har regelmessig kontakt med myndigheter og demokratiske krefter i disse landene. Vi er til stede og blir lyttet til, gitt våre kontakter og nettverk, og vi står rede til å støtte den demokratiske prosessen.

Et optimistisk scenario på lang sikt for de omfattende endringene i Nord-Afrika og Midtøsten er en utvikling mot mer demokratiske regimer som respekterer sine befolkningers legitime rettigheter og krav. Dette vil redusere konflikt- og spenningsnivået i regionen og utløse ressurser til reformer og økt økonomisk og sosial utvikling og rettferdighet. Alt i alt vil dette også gi økt stabilitet. En utvikling i den retning vil også kunne legge til rette for å bilegge årelange konflikter i regionene. Men veien fram er lang. Omveltningene i Europa i 1989 tok i realiteten også mange år. På Balkan ser vi fortsatt etterdønninger. Det kan komme tilbakeslag underveis og situasjoner med maktvakuum og kaos.

Samtidig er det tegn som tyder på at vi er vitne til et vannskille i Nord-Afrika og Midtøstens historie, og at vi over tid ser en mer positiv utvikling i mange land i regionen. Denne bølgen bør vi og det internasjonale samfunnet bidra til å skyve fremover.

Statsråd Grete Faremo [12:27:29]: Da følger jeg opp, og jeg er også glad for å kunne orientere om den militære innsatsen.

En uke etter at FNs sikkerhetsråd den 17. mars vedtok resolusjon 1973 for å beskytte den libyske sivilbefolkningen fra Gaddafi-regimets overgrep, ble et norsk styrkebidrag på seks F-16 kampfly med støtteelementer meldt inn til den bredt sammensatte internasjonale koalisjonsstyrken Odyssey Dawn. Med base i Souda Bay på Kreta har de norske flyene deltatt i militære operasjoner i Libya siden 24. mars, og fra 30. mars har den norske styrken inngått i NATO-operasjonen Unified Protector. NATOs mandat er det samme som mandatet til Odyssey Dawn: håndhevelse av FNs sikkerhetsrådresolusjon 1973, som åpner opp for bruk av alle nødvendige midler for beskyttelse av sivile i Libya, med unntak av okkupasjonsstyrker på libysk territorium.

Gaddafi har et uttalt mål om å bruke vold mot sitt eget folk, som startet sitt opprop om demokratiske reformer i form av fredelige demonstrasjoner. Med grunnlag i resolusjon 1973 tar Norge sin del av ansvaret for å stanse det libyske regimets massive overgrep mot egen befolkning.

Vi har sammen med våre allierte stanset angrep på Benghazi og andre områder hvor Libyas befolkning har vært truet og direkte angrepet av regimestyrkene. De norske styrkene har bidratt til å hindre store lidelser, og Gaddafis militære evne til å ramme sivilbefolkningen er nå betydelig redusert. Vi har all grunn til å være stolte over innsatsen til våre nå ca. 140 menn og kvinner som deltar i det norske F-16-bidraget. Det samme gjelder norsk personell som deltar i andre funksjoner, bl.a. i NATOs luftbårne kontroll og varsling og de ansvarlige NATO-kommandoene. Det norske personellet løser et krevende oppdrag på en profesjonell måte, og høster anerkjennelse blant våre allierte.

La meg være tydelig: Det finnes ingen militær løsning på situasjonen i Libya – den må løses politisk. Men det var og er helt nødvendig å ha en militær komponent som i påvente av politiske løsninger sørger for reell fysisk beskyttelse av sivile.

De pågående militære operasjonene er en viktig del av oppfølgingen av resolusjon 1973, og har så langt vist seg å være effektive. Det libyske flyvåpen og luftvern er sterkt svekket, og de offensive kapasitetene som truer sivilbefolkningen, spesielt øst i landet, er redusert. Vi ser tydelige tegn på slitasje på regimesiden, noe som kommer til uttrykk bl.a. i sviktende lojalitet til Gaddafi blant sentrale stammeledere, samt at flere av hans nærmeste støttespillere har hoppet av.

Samtidig vil jeg understreke at Libyas framtid fortsatt er uavklart. Som utenriksministeren har vært inne på, er det en reell fare for at konflikten kan fastlåses, og at vi risikerer en de facto todeling av landet. Samtidig må vi være forberedt på at situasjonen kan endres raskt. Så langt er det lite som tyder på at Gaddafi har endret sin intensjon om å ramme egen befolkning ved bruk av vold. Regimet har også vist evne til å tilpasse sin militære strategi, bl.a. ved å bruke sivile kjøretøyer, noe som gjør NATO-styrkenes oppgave mer krevende. Inntil videre er det nødvendig å fortsette de militære operasjonene mot regimestyrker som truer sivilbefolkningen, parallelt med at det arbeides for en politisk løsning. Vi må forvente fortsatt høy intensitet i de militære operasjoner en tid framover.

Den norske militære innsatsen må ses i lys av NATOs helhetlige strategi, og jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å gi Stortinget et tydelig bilde av NATOs operasjon Unified Protector. Operasjonen gjennomføres i tre deler: luftoperasjoner mot bakkemål for å hindre libyske styrkers overgrep mot sivilbefolkningen, håndhevelse av flyforbudssone og håndhevelse av våpenembargo. Ulike land bidrar til ulike deler av operasjonen. I tillegg til en rekke NATO-land bidrar flere partnerland i operasjonen, inkludert land som Sverige, Jordan, De forente arabiske emirater og Qatar. Totalt deltar 18 land i Unified Protector med om lag 200 fly og 20 marinefartøy. Mens marinefartøyene i hovedsak er engasjert i våpenembargoen, blir flyene brukt til en rekke forskjellige oppgaver. Eksempler på dette er bombing av bakkemål, rekognosering og målutvelgelse, håndhevelse av flyforbudssonen, helikopter redningsberedskap, elektronisk krigføring og logistikkflyvninger. Luft-til-bakke-rollen som de norske flyene deltar i, er med andre ord kun én av oppgavene som må utføres for å gjennomføre operasjonsplanen. I luft-til-bakke-rollen er det nå ti nasjoner som bidrar: Danmark, Belgia, USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Italia, De forente arabiske emirater, Qatar og Norge. Det er viktig at vi ser de ulike bidragene i en helhet, hvor alle styrkene bidrar til det felles mål å følge opp resolusjon 1973. For at norske fly skal kunne ta ut sine tildelte mål, er man helt avhengig av andre nasjoners innsats. Eksempler på dette kan være bruk av ulike bemannede og ubemannede luftfartøy for verifisering av sivil tilstedeværelse eller andre folkerettslig beskyttede objekter i nærheten av mål. Vi er også avhengig av viktige støttekapasiteter, som luft-til-luft-tanking, kommando- og kontrollplattformer, rekognoseringsressurser og etterretningsanalyse. Dette gjelder forut for, under og etter oppdrag.

NATOs operasjonsplan er delt inn i tre hovedfaser. Innledningsvis fokuserte man på ulike bakkebaserte militære enheter og installasjoner som utgjorde en umiddelbar trussel mot sivilbefolkningen. Man er nå over i en fase hvor det i større grad fokuseres på strategiske mål som har betydning for regimets evne til kommando, kontroll og ledelse. Den avsluttende fasen vil fokusere på å sikre at regimet på lengre sikt overholder Sikkerhetsrådets resolusjoner. Totalt har NATO nå fløyet om lag 5 700 oppdrag, hvorav 2 000 er oppdrag som har til hensikt å ta ut bakkemål. Disse tallene inkluderer likevel ikke tokt som gjennomføres i nasjonal regi av enkelte land. Norske F-16 har fløyet totalt 315 oppdrag, hvorav 34 under Odyssey Dawn, og har til sammen sluppet 289 bomber, hvorav 19 i Odyssey Dawn-operasjonen. Jeg kan bekrefte at både bevegelige militære kapasiteter, som stridsvogner, samt faste installasjoner som kommando- og sambandssentraler, våpenlagre og luftvern er tatt ut av norske styrker.

Regjeringen deler et tilnærmet samlet verdenssamfunns vurdering av at Gaddafi har mistet all politisk legitimitet. Det er imidlertid viktig å understreke at dette ikke er det samme som at NATO går inn med militære vikemidler for aktivt og målrettet å besørge et regimeskifte i Libya. Det gjør vi ikke. Gaddafi selv er ikke et legitimt mål.

Det er flere årsaker til at norske styrker har kunnet ta en sentral rolle i luft-til-bakke-delen av NATO-operasjonen. Våre fly er blant de best egnede til å bruke våpen mot definerte mål. Vi har tidsriktig materiell, relevante våpen og en godt trent personellstyrke og blir derfor ofte foretrukket av operasjonsledelsen. Styrkebidragets leveranser har også vært mulige fordi vi har en god teknisk status på våre kampfly og en solid støtteorganisasjon. Fordi våre fly har demonstrert god evne til å bruke relevante våpen på en presis måte og med lavest mulig risiko for utilsiktet skade og sivile tap, er vi også blant dem som har fått ansvar for å ta ut spesielt komplekse mål.

Norske myndigheter har selvsagt reell nasjonal kontroll over hvordan det norske styrkebidraget anvendes. I prosessen med utvelgelse av mål er Norge representert med kompetent personell, operativt og juridisk. Det norske personellet har ansvar for å ivareta nasjonale hensyn og folkerettslige forpliktelser. Listen over utvalgte mål blir nøye gjennomgått. I denne prosessen er det tett og god dialog mellom våre nasjonale representanter og NATOs hovedkvarter. Dette er demonstrert ved at målvalg ved enkelte anledninger har blitt endret etter dialog mellom norske representanter og operasjonsledelsen. I ytterste konsekvens har Norge alltid muligheten til å si nei til spesifikke oppdrag. Forsvarets operative hovedkvarter er aktivt med i beslutningsprosessen overfor våre stedlige nasjonale representanter.

Som beskrevet i kgl. resolusjon av 23. mars var det i lys av tidspress knyttet stor usikkerhet til det tentative kostnadsanslaget for det norske styrkebidraget på om lag 70 mill. kr. Dette anslaget var kun basert på erfaringstall fra deltakelse i tidligere operasjoner med tilsvarende styrkebidrag. Videre inkluderte det tentative kostnadsanslaget ikke utgifter til ammunisjon og andre variable kostnader, som flytimer. Selve grunnkostnadene for det norske styrkebidraget er blitt beregnet til 83 mill. kr. Dette inkluderer personellkostnader, driftskostnader i operasjonsområdet, etterforsyningstransporter, deployering og redeployering. Til nå har de norske flyene flydd over 1 300 timer. Kostnadene for de ekstra flytimene som kreves for å gjennomføre vårt oppdrag i Libya, er beregnet til 94 mill. kr. Dette inkluderer vedlikeholdskostnader og tjenesteleveranser. Hva gjelder ammunisjonskostnader, er vi ennå bare vel halvveis i deployeringsperioden, og det er selvsagt vanskelig å forutse nøyaktig hvor mye ammunisjon som vil være brukt når de tre månedene er utløpt. Ut fra hittil gjennomførte tokt og et grovt anslag for den gjenværende perioden er det anslått at ammunisjonskostnadene vil beløpe seg til 84 mill. kr. Slik oppdraget i Libya har utviklet seg, har det vært behov for et høyere antall norske flytimer enn det som ville være nødvendig for å ivareta øvingsflyvning hjemme. Etter en grundig gjennomgang er det nå beregnet at merkostnadene for det norske bidraget vil beløpe seg til totalt 261 mill. kr.

Regjeringen tar sikte på å fremme en kongelig resolusjon om kostnadene for det norske styrkebidraget senere denne uken. Forslag til tilleggsbevilgning vil deretter fremmes i revidert nasjonalbudsjett.

NATO har i utgangspunktet lagt operasjonsplaner for tre måneder for operasjon Unified Protector. Det er avgjørende at bruk av militærmakt ses i sammenheng med de øvrige virkemidlene, som utenriksministeren har redegjort for, og at NATOs rolle videre framover underbygger resolusjonens målsetting. NATOs medlemsland står samlet om beslutningen om å iverksette operasjon Unified Protector. Det er viktig at alliansen framstår som troverdig og samlet, og regjeringen vil fortsette å arbeide for bred deltakelse blant NATOs medlemsland og andre bidragsytende land.

Det er ennå for tidlig å konkludere om og eventuelt hvordan Norge skal bidra militært etter nåværende deployeringsperiode. Det nåværende norske styrkebidraget utfører et krevende oppdrag, og intensiteten på operasjonene er høy. Norge er et relativt lite land, med begrensede militære ressurser. Selv om det fortsatt er usikkerhet knyttet til situasjonen i Libya, må vi kunne forvente at NATOs operasjon etter hvert går over i en ny fase, der behovet for kampfly i en luft-til-bakke-rolle vil være mindre enn i dag. Norge vil selvsagt stille seg bak alle deler av resolusjon 1973 for å svekke Gaddafis evne til å ramme sivilbefolkningen. Militære virkemidler må ses i sammenheng med sivil innsats, herunder sanksjoner og andre virkemidler, som utenriksministeren har redegjort for.

Norge har bidratt mye i de innledende faser av operasjonen, både i Odyssey Dawn og Unified Protector. Dersom NATO beslutter å videreføre operasjonen etter 24. juni, vil et eventuelt norsk bidrag bli et annet og mindre omfattende enn dagens bidrag. Men Norge vil selvsagt fortsatt støtte gjennomføringen av resolusjon 1973. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med videre planer for norsk innsats i god tid før utløpet av tremånedersperioden.

Regjeringen ønsker mest mulig åpenhet rundt norsk og alliert innsats i Libya for å oppfylle resolusjon 1973. Når det gjelder den militære innsatsen, kan jeg opplyse om hvor mange og hvilken type oppdrag det norske styrkebidraget utfører. Det er samtidig avgjørende at hensyn til personell og andre sikkerhetsrelaterte forhold ivaretas på en forsvarlig måte. Jeg kan derfor ikke gå inn på detaljer knyttet til enkeltmål.

Verdenssamfunnet viste handlekraft og reagerte raskt for å forhindre massive sivile lidelser i Libya. Sivile og militære tiltak har sammen bidratt til å svekke Gaddafi-regimets evne til å ramme egen befolkning betydelig, og vi kan være stolte av at Norge tar sin del av ansvaret for å oppfylle FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Situasjonen i Libya er fremdeles kompleks og uavklart, og regjeringen følger utviklingen nøye. Vi vil opprettholde tett dialog med våre allierte om hvordan vi skal opprettholde innsatsen for å beskytte Libyas sivilbefolkning i tiden framover.

Presidenten: Presidenten vil nå, i henhold til Stortingets forretningsorden § 34 a annet ledd, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt avsluttende innlegg fra medlemmer av regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Svein Roald Hansen (A) [12:44:11]: Jeg vil takke utenriksministeren og forsvarsministeren for grundige redegjørelser om situasjonen i Libya og de norske bidragene til å oppfylle FN-resolusjonene.

Debatten om våre bidrag kan bare føres på bakgrunn av den forpliktelse alle medlemsland har til å følge opp FNs vedtak.

Norge har arbeidet aktivt for at et lands suverenitet ikke skal være til hinder for internasjonal inngripen gjennom FN for å beskytte befolkningen mot overgrep. Da kunne vi ikke unndra oss å stille opp da vi ble anmodet om det.

Samtidig ser vi hvor krevende det er å oppfylle resolusjonenes mandat. Flyforbudssonen er etablert. Gaddafis militære kapasitet er klart svekket. Men kampene fortsetter. De vil kunne vare lenge, med de humanitære konsekvenser dette vil få.

Derfor er det viktig, som begge statsrådene understreker, at det også arbeides for en politisk løsning. Det er trolig det eneste som kan føre fram.

Verdenssamfunnet sto overfor en krevende situasjon da opprørerne i Libya tok til våpen og Gaddafi truet med hevn mot befolkningen. For første gang ble det enighet om en FN-resolusjon som åpnet for beskyttelse av sivilbefolkningen med alle nødvendige midler, unntatt okkupasjon.

I spørretimen dagen før vedtaket i Sikkerhetsrådet ble utenriksministeren kraftig kritisert av opposisjonen for å være for opptatt av å analysere kompleksiteten ved en flyforbudssone. Opposisjonen ønsket action. Nå har vi hatt flere uker med action, og situasjonen i Libya er høyst uavklart. Det understreker hvor viktig en grundig gjennomtenkning og en god analyse er.

Vi deler alle ønsket om et regimeskifte i Libya. Gaddafis tid er ute. Han har ingen legitimitet. Men FN-resolusjonen gir ikke mandat til å bistå opprørerne for at deres mål kan gjennomføres. Det er viktig at dette respekteres. Hvis mandatet strekkes og misbrukes, vil det bli langt vanskeligere å få enighet i FNs sikkerhetsråd neste gang det skulle bli aktuelt. Derfor må det etableres en felles forståelse av hva FN-mandatet innebærer.

Vår deltakelse i operasjonen gir oss også en stemme inn i den, som må brukes til å arbeide for at FN-resolusjonens ordlyd og dens grenser respekteres, slik begge statsrådene understreket skjer når det gjelder de norske bidragene.

Utenriksministeren berørte det dilemmaet vi alle føler når vi ser at de overgrep mot sivilbefolkningen vi ville forhindre i Libya, nå utfolder seg i Syria. Mange hundre demonstranter som ikke har grepet til våpen, er drept.

EU, USA og andre har innført noen få sanksjoner. Men det har ikke vært mulig å få enighet i FN om å legge et samlet internasjonalt press på regimet i Damaskus.

Den brutalitet vi nå ser utfolder seg i Syria og Libya, er en påminnelse om hvor krevende det reelt sett er for det internasjonale samfunn å gripe inn og effektivt kunne beskytte befolkningen mot overgrep, når makthaverne i landet selv er overgriperne.

De norske flyvernes innsats har med rette høstet anerkjennelse, og jeg stiller meg bak den. Men jeg vil samtidig advare mot det inntrykk at det bare er vi som gjør jobben. Det er altså rundt 200 fly i aksjon, bare seks er norske. De har fløyet en større andel av de samlede toktene enn antallet skulle tilsi, men det er ni andre land som også deltar i luft-til-bakke-operasjonene. Våre fly er med andre ord en del av et stort og komplekst militært team, slik også forsvarsministeren pekte på.

Etter hvert som tiden går og den politiske løsningen uteblir, rettes naturlig nok oppmerksomheten mot hvor lenge skal den vare. NATO har lagt planer for tre måneder. Hvilke behov som foreligger hvis det fortsatt ikke er noen politisk løsning innen den tid, er vanskelig å forutse i dag. Forpliktelsene til å oppfylle FN-resolusjonen vil fortsatt være der. Men vi har ytt et tungt bidrag i denne første fasen. Ut fra en byrdefordeling vil det være naturlig at et eventuelt fortsatt norsk bidrag på den militære siden blir annerledes og mindre omfattende, slik også forsvarsministeren sa. Men det må vi ta stilling til når vi kommer så langt.

La oss ikke glemme at løsningen på krisen i Libya ligger i de politiske prosessene. Skal disse føre fram, er det klokest at enkelte beslutninger først tas når det er behov for at de tas, og ikke før. Så må vi heller ikke glemme at det er og vil være behov for andre typer bidrag – ikke minst på den humanitære siden, hvor vi også bidrar nå. Og vi må være forberedt på å fortsette bidragene når situasjonen er mer avklart.

Morten Høglund (FrP) [12:49:20]: Jeg vil takke både utenriksministeren og forsvarsministeren for deres redegjørelser. Vi støtter hovedtrekkene i redegjørelsene. Vi støttet beslutningen om å sende fly. Og vi står ved vår støtte.

Vi kan ikke forvente at alle skal være enige i en beslutning om å sende norske fly i denne type krevende aksjon. Det er en demokratisk rett å ytre seg imot og stille de krevende spørsmålene. Men om det tjener denne saken at den kritiske debatten foregår høylytt innenfor regjeringens egne rekker, er mindre sannsynlig. Etter vår mening skaper dette bare rot og forvirring. I det minste må vi kunne forvente at regjeringen støtter regjeringen.

SV vil ha flyene hjem, helst snarest mulig, men uansett om noen uker. Og så vil de ha meglere på plass. SVs egen statssekretær i Utenriksdepartementet mener det Norge gjør i Libya, kan være folkerettsstridig. En annen statssekretær i Utenriksdepartementet, fra et annet parti, mener det ikke er grunnlag for å forhandle med Gaddafi, og er sitert på at invasjonen i Libya er grei.

Nå tror jeg vi alle forstår at det er det som fremføres her i dag, som er regjeringens offisielle linje. Men denne form for utagerende atferd, utført av mennesker som deltar i samme regjeringsprosjekt, er ikke bare underlig; den bærer preg av en regjering som i viktige utenrikspolitiske spørsmål spriker. Man skulle tro at etter mer enn fem år sammen hadde man trening i å håndtere uenighet, men så fort det dukker opp et spørsmål der NATO og deltakelse i internasjonale operasjoner er inkludert, klarer man ikke helt å stokke bena, og man snubler fra første dag. Kunnskapsministeren, partilederen fra SV, ville ikke ha en NATO-ledet operasjon, mens resten av regjeringen nettopp ville dette. Slik fortsetter man, til allmenn beskuelse. Dette er ikke et spesielt vakkert syn, verken i Norge eller i den del av omverdenen som måtte ha interesse for det. Jeg er imidlertid glad for at forvirringen her hjemme ikke påvirker de profesjonelle norske soldatene som utfører en krevende jobb med å oppfylle Sikkerhetsrådets resolusjon for Libya. De fortjener vår støtte.

Gaddafi er problemet for sivilbefolkningen i Libya, og jo fortere han er håndtert, jo fortere kan vi snakke om en form for stabilisering. Nå er det ikke slik at det står et alternativ klart og venter på å ta makten i Libya. Det er flere skjær i sjøen. Derfor er våpenstøtte og pengestøtte til opposisjonen et betydelig risikoprosjekt.

Den arabiske liga, som innledningsvis var svært støttende til NATO, og Den afrikanske union må forventes å ta ansvar fremover. Ellers vil dette minne om en dugnad der arabiske og afrikanske land inviterer folk langveis fra for å rydde i sin hage, og så stikker de selv av når jobben skal gjøres. Nå er det heldigvis et par unntak, slik forsvarsministeren var inne på.

Vi har ikke noen problemer med at Norge har vært svært aktiv i dette oppdraget. Når det gjelder ekstra kostnader i forbindelse med oppdraget, ser vi frem til og forventer at dette i sin helhet dekkes opp utenfor forsvarsbudsjettets allerede trange ramme.

Argumentet som fremføres i Klassekampen i dag, om at et lengre engasjement vil påvirke Forsvaret i Nord-Norge, er viktig å ta med seg, men må aller mest ses på som et argument for å styrke Forsvaret generelt og Luftforsvaret spesielt og viser hvor sårbare det norske forsvaret er når vi deltar i denne type militært engasjement med et relativt begrenset antall fly.

Ellers støtter vi regjeringens beslutning når det gjelder nødhjelp til Libya. Vi er også bekymret over flyktningsituasjonen og støtter de tiltak regjeringen måtte sette inn, for ikke minst å støtte de land i regionen og i naboområdet som nå får en spesiell belastning med å ta imot flyktninger.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:53:54]: Norge gikk inn i Libya sammen med våre allierte for å håndheve en FN-resolusjon og et vedtak i FNs sikkerhetsråd.

Vi er midtveis i oppdraget, og det er nyttig å minne om bakgrunnen for dette. Muammar al-Gaddafi var veldig klar på at han ikke ville vise noen nåde når han kom til å gå fra hus til hus, fra rom til rom i Benghazi og ta dem som uttrykte opprør og motstand mot hans styresett. Det er et klart folkerettslig grunnlag for den operasjonen Norge deltar i. Det er i vår egeninteresse å bidra, også fordi det er i Norges interesse som småstat å være med på å skape en forutsigbar og regelstyrt verdensorden. En slik rettslig verdensorden kan bare bygges på FN-pakten og gjennom FNs sikkerhetsråd. Det er veldig viktig å understreke at håndhevelsen av denne type vedtak ikke bare kan være opp til andre land. Norge skal bidra og bidrar aktivt.

Høyre støttet opp om Norges deltakelse i Libya, og det gjør vi fortsatt. Vi støtter også de forslagene til ekstrabevilgninger som vil måtte komme i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Vi ønsker altså at vi skal være med på å oppfylle vår andel av forpliktelsen for å håndheve en sikkerhetsrådsresolusjon. Når Sikkerhetsrådet for første gang – og historisk – kom fram til at man kunne lage en resolusjon som uttrykte militære virkemidler til bruk for å beskytte sivile, er det en forpliktelse for et land som Norge å stille opp. Men det er også viktig å understreke at det kommer en tid etter de militære virkemidlene, der særlig det humanitære aspektet kommer til å være svært viktig. Det er allerede til dels store lidelser i mange deler av Libya, og dette må man også ta inn over seg.

Fra Høyres side slutter vi oss til den redegjørelsen som utenriksministeren ga om den mer regionale konteksten, og derfor går jeg ikke nøyere inn på det her, rett og slett fordi det er redegjort godt for.

Når det nå gjelder framtida for oppdraget, er det igjen grunn til å understreke at vi nå er midtveis. Som både forsvarsministeren og utenriksministeren redegjorde for, er det mange ting som er oppnådd, og mange ting er oppnådd ved hjelp av de norske styrkene. De har hatt et særlig ansvar for noen av de mest komplekse og krevende operasjonene, og deres innsats høster stor ros fra våre allierte, nettopp fordi de har vært i stand til å gjøre dette oppdraget på en veldig god og effektiv måte. Våre styrker som er involverte i handlingene i Libya, fortjener både anerkjennelse og støtte.

Men det er jo med en viss undring man kan lese rapportene fra SVs landsstyremøte denne helgen. Der har det kommet mange og klare beskjeder om at SV aller helst vil at flyene skal trekkes tilbake fra operasjonen umiddelbart – og om ikke umiddelbart, så i alle fall når denne tremånedersperioden er over.

Statssekretær Ingrid Fiskaa har flere ganger, både i forbindelse med landsmøtet til SV og landsstyremøtet til SV, vært ute med uttalelser som tyder på at det er en fullstendig sprik i regjeringa hva gjelder holdningen til Norges oppdrag. Statssekretæren sa i forbindelse med landsstyremøtet i helgen:

«Skal vi fortsette å bombe i seks uker til for at det ikke skal skje ting vi vil hindre? Jeg tror ikke situasjonen vil være særlig endret om halvannen måned. Skal vi fortsette å støtte Storbritannia og Frankrike som åpent sier målet er å styrte Gadafi?»

Det kom også klare formaninger fra landsstyremøtet om at man mente at de militære hadde gått utover mandatet om å beskytte sivilbefolkningen – altså at mandatet skulle være brutt. Det er svært alvorlig at en statssekretær i en norsk regjering ikke evner å skille sine roller og på den måten bidrar til å skape tvil og undergrave hva som er Norges posisjon. Det må regjeringa snarest rydde opp i. Ingrid Fiskaa er ikke først og fremst sentralstyremedlem i SV. Hun er først og fremst statssekretær for nasjonen Norge. Det er det viktig å være klar over.

Når det så gjelder det siste forsvarsministeren sa, er det jo helt riktig, som hun sier, at man må være forberedt på raske endringer i situasjonen. Hun sier også at regimet viser ingen tegn til å gå bort fra vold, og at det er for tidlig å si hvordan Norge skal bidra, og om Norge skal bidra etter at de tre månedene er over. Så sier hun til slutt: NATOs beslutning om å videreføre vil i så fall bety at Norges bidrag blir «et annet og mindre omfattende».

I denne sammenhengen har Høyre uttrykt at det ville være uklokt å bestemme nå at man ikke skal bidra på samme måte eller på en annen måte enn det man har gjort tidligere, rett og slett fordi vi ikke vet noe om situasjonen om seks uker. Det vil i denne sammenheng være interessant å be forsvarsministeren i sitt siste innlegg om å redegjøre for hva man foreløpig har meldt inn til NATO om Norges eventuelle bidrag etter at de tre månedene er over.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:59:26]: Eg vil takke for to gode utgreiingar.

FN-resolusjonane 1970 og 1973 slår fast det internasjonale samfunnets ansvar for å verne det libyske folket. Gaddafi-regimet sitt omfattande angrep på sivile og truslar om å utslette den politiske opposisjonen i Benghazi gav legitim grunn til å nytte FNs sanksjonsmiddel, inkludert militærmakt, mot diktaturet. Utviklinga i Libya har vist at det framleis er behov for eit internasjonalt engasjement for å beskytte sivile i Libya. SV står fast på støtta til at Noreg må bidra til det, etter vedtak på SVs landsstyremøte i helga. Eg vil be representantane frå Høgre og Framstegspartiet puste djupt, setje seg framfor nettet og lese gjennom vedtaket SV gjorde i helga.

Situasjonen i Libya er alvorleg. Mange sivile får beskyttelse, men framleis er situasjonen kritisk i enkelte område. Kampane mellom Gaddafi-diktaturets styrkar og opprørshæren er fastlåste. Dei sivile tapa i konflikten er betydelege, og det same er dei utfordringane Libya står overfor humanitært. Eg vil understreke viktigheita av at Noreg bidreg her, slik regjeringa no legg opp til, med både humanitær assistanse og mottak av flyktningar.

Eg noterer meg òg når det gjeld militære bidrag, at forsvarsministeren avklarer at etter 24. juni «vil et eventuelt norsk bidrag bli et annet og mindre omfattende enn dagens bidrag». Eg vil samtidig understreke at det er situasjonen og behova i Libya som må styre den endelege vurderinga her, akkurat som det må styre dei politiske og humanitære bidraga, og korleis vi skal følgje opp gjennomføringa av resolusjon 1973.

SVs landsmøte vedtok støtte til dei militære sidene av Noregs bidrag til Libya under føresetnad av at FN-resolusjonens strenge mandat om å verne sivile vert etterlevd. Den siste tida har både angrepa på medlemer av Gaddafi-familien og utsegner frå enkelte statsleiarar gitt grunn til bekymring.

No understreka både forsvarsministeren og utanriksministeren at mandatet for operasjonen er å beskytte sivile, ikkje bistå militære styrkar med regimeendring, og at Noreg held seg strengt til det. Det er viktig for å halde oppe eit skilje mellom sivile og militære mål, men det er òg viktig for framtidig internasjonal oppslutning om formålet å beskytte sivile. Dersom mandatet no vert kapra til eit anna formål, gir vi Russland, Kina og andre kritikarar rett og reduserer sjansen for ei einigheit som kan beskytte sivile i Sikkerheitsrådet i framtida.

Lat meg vere tydeleg på det: SV, Noreg og det meste av verda ønskjer regimeendring i Libya. Det er derfor det har blitt ei sjeldan einigheit om å opne ei sak mot Gaddafi for den internasjonale straffedomstolen. Han er ein brutal leiar som har utøvd vald mot eiga befolkning, og står utan nokon legitimitet.

Men som utanriksministeren sa:

«Politiske endringer må komme som et resultat av politiske prosesser i Libya, og det internasjonale samfunnets rolle må være å støtte opp om disse.»

Det er forskjell på det politiske målet, og kva for mandat den militære operasjonen følgjer.

Berre politiske prosessar og løysingar kan gi varig fred og beskyttelse av menneskerettane i Libya. Dessverre har viktige forhandlingsinitiativ så langt ikkje ført fram. Det er likevel viktig at dei initiativa fortset. Noreg må aktivt arbeide for fredsinitiativ, framleis under FNs leiing. Det er viktig der at bl.a. Den afrikanske union og Den arabiske liga – altså dei viktigaste regionale organisasjonane – kan fortsetje å spele ei rolle.

Så vil eg avslutningsvis seie at bakgrunnen for det som no skjer i Libya, er dei folkelege demokratiske revolusjonane, opprøra, i Midtausten. Det er ein viktig grunn til mi eiga, til SVs, støtte, men òg at det er mogleg å oppnå ei internasjonal einigheit om dei to FN-resolusjonane. No må vi ikkje late folkelege krefter i andre land i regionen i stikken, i skuggen av det som skjer i Libya. I Bahrain, Jemen, Syria og andre land har det vore store demonstrasjonar, og i dei tre nemnde landa brutale overgrep mot sivilbefolkninga. Verda må støtte dei folkelege demokratikreftene, vi må vurdere sanksjonar der det er fornuftig i forhold til det som skjer, og der det er mogleg å samle brei internasjonal støtte for det. Den brutale sanninga er jo at Vesten har latt diktatorar og regime sitje i ro, fordi stabilitet har vore viktigare enn demokrati og forandring i regionen. Tida er no inne for ei heilt anna vestleg tilnærming til heile regionen og ei kompromisslaus støtte til demokratikreftene i alle landa i Midtausten.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [13:04:40]: Uansett hva representantene Høglund eller Eriksen Søreide sier, står regjeringen samlet, og regjeringspartiene her i Stortinget står samlet. Det har de to innleggene fra regjeringspartiene vist, og mitt innlegg vil også bekrefte det synet.

Beslutninger om bruk av militær makt er de mest alvorlige beslutninger en regjering kan ta, og de er i sin natur tunge å ta. Beslutningen om å gå inn i Libya, sammen med den internasjonale koalisjonen, var ikke noe unntak i så måte, men den var etter vår mening rett. Det avgjørende for vår støtte til bruk av våre fly i Libya var vedtaket i FNs sikkerhetsråd, som ga et utvetydig mandat til å bruke et bredt spekter av virkemidler for å beskytte sivile, og den brede oppslutningen vedtaket hadde, ikke minst fra arabiske land, om at en intervensjon var nødvendig.

En sterk oppslutning om FN er en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk. Det er i Norges og verdens interesse at FN framstår som sterkest mulig og mest mulig handlekraftig. FN-mandatet som ble gitt i forbindelse med krisen i Libya, var et vannskille i FNs historie når det kommer til å gjøre bruk av ansvar-for-å-beskytte-doktrinen. FN-mandatet ble gitt med ti stemmer for, og fem avstående stemmer. Ingen land la ned veto, og ingen stemte imot. Ser man på Sikkerhetsrådets historiske holdning til intervensjon eller innblanding i indre anliggender, er dette et historisk vedtak.

FN viste politisk handlekraft i en svært krevende situasjon. Men ettersom FN ikke har egne militære styrker, er evnen til å sette Sikkerhetsrådets vedtak ut i livet avhengig av at medlemslandene selv stiller opp med militær kapasitet. Ved å stille våre styrker til rådighet for operasjonen har vi bidratt til å styrke FN.

Vårt mål har hele tiden vært at de militære aksjonene varer i så kort tid som mulig, og at man finner en politisk løsning på krisen. På det tidspunktet da vi gikk inn i Libya, var dette det landet – blant de arabiske regimene som til da var blitt utfordret av sine egne folk gjennom denne dramatiske vinteren – der myndighetene hadde reagert mest voldelig og opptrådt mest truende.

Oberst al-Gaddafi signaliserte tydelig både med ord og handlinger at han hadde til hensikt å begå overgrep mot og drepe sin egen befolkning. Sitatene fra Gaddafi før den internasjonale operasjonen vitnet om at han var villig til å gå svært langt for å beholde makten. Nå er vi inne i en annen fase av opprøret, der Gaddafis regime på grunn av de internasjonale aksjonene har fått svekket sin militære slagkraft, og dermed sin evne til å bruke militære virkemidler mot sin egen befolkning. Det er utelukkende positivt.

Norge har gjennom det norske luftforsvarets innsats gjort en stor jobb for å bidra til å svekke Gaddafis militære slagkraft. Vi har fått tildelt mange og tunge oppdrag fordi vi har et godt luftforsvar, gode fly med dyktige piloter som kan jobben sin. Det at vi i en innledende fase har tatt et ansvar i den internasjonale operasjonen som langt overgår vår relative størrelse når det gjelder militær slagkraft, mener vi legger grunnlaget for en mer tilbaketrukket militær rolle videre. Mest sannsynlig vil det også være andre behov i den fasen vi nå snart er på vei inn i.

Samtidig som vårt militære bidrag har vært stort, har vi trappet opp den humanitære innsatsen for å sørge for at befolkningen i Libya får mat, medisiner og vann. En tung humanitær innsats er avgjørende for å nå målet om å hjelpe sivile. I begynnelsen av april bevilget Norge ytterligere 30 mill. kr i tillegg til de 50 mill. kr som vi allerede hadde bevilget. Det humanitære behovet er udiskutabelt, og innsatsen må vare lenge etter at blitslampene er slukket og de militære operasjonene tilbakelagt.

Vi som storting har stått sammen om det militære. Det er viktig at vi også i årene som kommer, står sammen om en kraftfull humanitær innsats i de områdene som nå blir berørt av den katastrofen som vi er vitne til, og at vi med ulike virkemidler også tar ansvar for den flyktningsituasjonen som har oppstått.

Gaddafi har gjennom sine trusler og overgrep mot befolkningen i Libya mistet sin legitimitet som leder, og bør gå av. Men det FN-mandatet som operasjonen bygger på, har sitt fundament i beskyttelse av sivile, ikke i å avsette Gaddafis regime. Det er mitt håp at Gaddafi så raskt som mulig innser det som verden lenge har sett, at han ikke lenger bestyrer Libya. Men dette kan kun være resultat av en politisk prosess, ikke en militær aksjon.

Til slutt: Sivile rammes av krigshandlinger og våpenbruk. La oss håpe at man snarest kommer fram til en våpenhvile og en politisk løsning.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:09:41]: Jeg vil innledningsvis takke utenriksministeren og forsvarsministeren for deres redegjørelser.

Kristelig Folkepartis syn er klart. Vi støtter FN-resolusjon 1973. Vi støtter Norges bidrag til den internasjonale militære operasjonen, og det er i pakt med god norsk tradisjon at vi yter humanitær bistand til flyktninger fra krigsområdet.

Siden nyttår har vi opplevd at sivilbefolkningen i den ene arabiske staten etter den andre har reist seg i massiv folkelig protest mot autoritære regimer. Folk har krevd frihet og demokrati. I Tunisia og Egypt måtte statslederne gå av. Der arbeides det nå med demokratiske reformer. Vi ser en ny arabisk vår. Det gir håp for en region som har lidd lenge under en dårlig arabisk herskertradisjon.

Også i Libya har folket reist seg, men landet har dessverre en diktator som behandler sitt land som om det var hans egen eiendom. Muammar al-Gaddafi har vist at han er villig til å bruke vold mot sitt eget folk dersom de ikke vil bøye seg for hans politistat.

Da regimet kjørte fram sitt tunge skyts for å knuse opprøret i den siste store byen, Benghazi, vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1973. Den gir FNs medlemsstater folkerettslig mandat til med «alle midler» å beskytte sivilbefolkningen i Libya. FN-resolusjonen har blitt støttet av både Den arabiske liga og Den afrikanske union. Det er positivt – og det skjer på tross av den innflytelse Gaddafi har kjøpt seg i afrikanske land gjennom investeringer betalt av Libyas oljeinntekter.

En koalisjon av stater har med hjemmel i FN-resolusjonen satt inn flystyrker for å stanse Gaddafis nedslakting av eget folk. Norge handlet raskt. Deployeringen av de norske kampflyene skjedde med tverrpolitisk støtte. Regjeringen kunne og burde konsultert Stortingets organer tidligere, slik at flyene ikke ble sendt ned før saken var drøftet i et møte. Men Norges bidrag har hatt full støtte.

På Kristelig Folkepartis vegne vil jeg berømme de norske piloters og bakkemannskapers innsats. De har utført krevende oppdrag. Norges forsvar fortjener honnør for profesjonalitet og evne til rask reaksjon.

Når slike krigssituasjoner oppstår, har vi en tradisjon for både å tilby humanitær bistand i nærområdet, og når situasjonen krever det, også å gi asyl i Norge til flyktninger som trenger beskyttelse. Når regjeringen følger opp vårt lands humanitære tradisjon, har den Kristelig Folkepartis støtte.

Det er verdifullt når Stortinget evner å stå samlet bak nasjonal innsats i krevende internasjonale operasjoner. Den tvetydighet som vi har sett de siste dagene, har ikke kommet fra opposisjonen, men fra et regjeringsparti. Sosialistisk Venstreparti har som regjeringspartner ansvar for å ha sendt norske fly ned til krigsoperasjoner og for den bombing de har bidratt med. Det ansvaret må SV lære seg å leve med og i, og slutte med dobbeltkommunikasjon og dermed også gi politiske signaler som et ansvarlig regjeringsparti ikke kan og bør gi.

Dersom bidragsyterne i den militære operasjonen nå varsler at de trekker ut flyene, ville det være en gavepakke til diktatoren Gaddafi. Det kan gi ham og hans våpendragere fornyet tro på at de kan befeste sitt tyranniske regime.

Vi må ikke nå trekke forhastede slutninger om hvilke bidrag situasjonen krever når tremånedersperioden løper ut. Det må vi – i fellesskap med våre allierte – vurdere når tiden er inne. Ikke noe ville være mer gledelig enn at utviklingen gir mindre behov for militær innsats. Det er fred med rettferdighet vi søker. Men la oss ikke nå gi signaler som undergraver sjansen for et godt utfall i Libya. Derfor er Kristelig Folkeparti glad for de tydelige signaler utenriksminister Gahr Støre la til grunn nettopp på dette punktet i sin redegjørelse, for det beste ville være at Gaddafi velger å gå av, og at det blir framforhandlet en framtidsrettet politisk løsning. Også Libyas folk har krav på en rettsstat med demokrati og menneskerettigheter – altså utenriksministerens tredje alternativ. Det verste er, slik vi ser det, at Gaddafi fortsetter å undertrykke folket og slå ned folks rettferdige reformkrav med brutal voldsmakt.

Norge må opptre som ansvarlig medlem av det internasjonale fellesskapet. Vi må legge vekt på FNs resolusjoner og følge folkeretten, slik utenriksministeren påpekte. Derfor støtter Kristelig Folkeparti de hovedlinjer som regjeringen i dag har redegjort for.

Trine Skei Grande (V) [13:15:07]: Først vil jeg benytte anledningen til å takke statsrådene for orienteringen, og jeg vil benytte anledningen til å takke soldatene for den jobben de gjør for oss her. Det er viktig at denne debatten er i Stortinget, for vi skal aldri ta lett på de oppgavene vi har sendt folk ut for å gjøre etter vedtak gjort i denne salen. Sjøl om vi har gjort alt formelt riktig, er det også riktig at vi har debatter i stortingssalen på de områdene som folk oppfatter som viktige.

Jeg må bare komme med en liten kommentar til Slagsvold Vedum: Det kan godt hende at fra Slagsvold Vedums synspunkt virker enigheten i regjeringa bombastisk og klar. Det er vel først og fremst for oss som er utenfor regjeringa at regjeringa ikke virker så bombastisk og klar når det gjelder uttalelser som gis i media.

Grunnlaget for det vedtaket som ble gjort i Stortinget om å sende tropper og delta i denne internasjonale operasjonen, var at vi så en arabisk vår stige fram med demokrati i veldig mange arabiske land, som det er viktig for oss å stimulere til. Men når da en diktator ikke lar denne våren komme til sitt land, men truer sitt folk med å skyte dem, som det er sagt her, gate for gate og rom for rom, bør det internasjonale samfunnet stille opp også for arabiske land.

Jeg tror at det er livsviktig for vår felles kamp for demokrati og demokratiske verdier i hele verden at vi stiller opp for hverandre når disse verdiene prøver å få fotfeste og gro. Vi vet ikke om de kommer til å lykkes, men vi vet i hvert fall at hadde vi ikke brydd oss, hadde den vestlige verdens dobbeltmoral vært veldig prangende og tilstedeværende for mange som føler at de har ofret sin frihet, mens de vestlige land ikke har brydd seg.

Så vil jeg gi forsvarsministeren ros for åpenhet knyttet til den jobben vi gjør. Det syns jeg hun skal strekke seg mot til enhver tid. Det å ha åpenhet tror jeg er viktig for å ta bort både spekulasjoner og andre teorier. Men det handler også om å gi kred til soldatene for den jobben de gjør. Jeg er også glad for at statsråden bekrefter at Gaddafi sjøl ikke er et legitimt mål. Det syns jeg er en viktig understreking. Ifølge FN-resolusjonen skal han stilles for retten for sine gjerninger, og jeg syns ikke at Norge skal ha en rolle der vi mener at statsledere eller terrornettverks ledere skal kunne tas ut, som det heter militært. Jeg mener at prinsippet skal være at vi tilstreber at alle stilles til ansvar for sine gjerninger.

To små momenter som jeg syns man skal ha med seg – for det første: Jeg er veldig glad for at regjeringa har snudd og sagt at man er villig til å ta imot flyktninger fra dette området, og at man understreker solidaransvaret. For det er faktisk ikke sånn at flyktningproblem er noe som bare oppstår ut fra hviskekampanjer i Mogadishu. Det oppstår faktisk av krigshandlinger og av at folk har uholdbare humanitære situasjoner. Derfor bør også norsk flyktningpolitikk være preget av at vi tar inn over oss de internasjonale utfordringene.

For det andre vil vi i Venstre understreke at det er viktig at den deltakelsen vi har, er tilpasset og skjer i en dialog med alle aktørene i området, både med Den arabiske liga og Den afrikanske union. Det er også viktig at vi ikke sier en dato for når vi skal trekke oss ut, men at det faktisk er et resultat av våre samarbeidspartnere, de tre nevnte, og situasjonen i landet, for for oss er det viktig at en revidering av norsk deltakelse har utgangspunkt i både FN-resolusjonenes målsetting, situasjonen i Libya, alle samarbeidspartnerne og ikke norsk innenrikspolitikk.

Statsråd Grete Faremo [13:19:47]: Først vil jeg takke for støtten til den militære innsatsen Norge yter til oppfyllelse av resolusjon 1973. Våre soldater gjør en viktig innsats, som fortjener vår anerkjennelse og støtte. Med grunnlag i et klart FN-mandat tar Norge sin del av ansvaret for å stanse det libyske regimets massive overgrep mot egen befolkning, og det skal vi fortsette med.

Regjeringen vil arbeide for å opprettholde bred deltakelse fra NATOs medlemsland samt partnerland i den militære innsatsen framover. Dette er viktig ikke minst for å vise omverdenen at NATO står samlet om å følge opp resolusjonen på en troverdig måte. Det vil i de kommende ukene gjennomføres grundige diskusjoner i NATO om alliansens videre strategi.

Dersom NATO beslutter operasjon Unified Protector videreført etter 24. juni, vil et eventuelt norsk bidrag bli, som jeg nevnte, et annet og mindre omfattende enn dagens bidrag. Norge er et relativt lite land med begrensede militære ressurser, og vi har bidratt mye i de innledende fasene av NATOs operasjon. Det kan ikke forventes at vi kan opprettholde vår innsats over tid på samme nivå som i dag. Det er imidlertid ennå for tidlig å konkludere om og eventuelt hvordan Norge skal bidra etter nåværende periode. Bidraget svekker ikke vår hjemlige beredskap. Vårt forsvar har bidratt til operasjonen på en meget god måte, og vi får bekreftet kvaliteten i Luftforsvaret som meget god. Jeg har selvsagt også en dialog med forsvarssjefen om disse spørsmålene.

Det nåværende norske styrkebidraget til Unified Protector er av høy kvalitet, og vi høster også anerkjennelse fra våre allierte for innsatsen. Som jeg nevnte, vil regjeringen foreslå at kostnadene tilleggsbevilges i revidert nasjonalbudsjett.

Regjeringen følger utviklingen nøye, og vi vil komme tilbake til Stortinget med videre planer for norsk innsats i god tid før utløpet av denne tremånedersperioden.

Jeg vet ikke om det var ment slik, men komiteens leder ba meg redegjøre for hva vi har meldt inn, og hva vi tenker å gjøre. Samtidig hørte jeg også en advarsel, nemlig at det ville være uklokt å beslutte hva Norge skal bidra med før det er nødvendig. Derfor kan jeg bare bekrefte det jeg allerede har sagt, at dette følger vi nøye og planlegger å komme tilbake til Stortinget i god tid før utløpet av tremånedersperioden. Vi opprettholder selvsagt en tett dialog med våre allierte om hvordan vi skal opprettholde innsatsen for å beskytte Libyas sivilbefolkning i tiden framover.

Jeg kan også forsikre om at norske F-16-fly med støttekapasiteter ikke ble overlatt Odyssey Dawn-kommando før etter at både konsultasjonene med Stortinget og kgl. resolusjon var gjennomført, og at flyene forlot norsk jord i første omgang under nasjonal kommando.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:24:14]: Jeg vil takke for denne debatten, og budskapet fra det norske storting til det internasjonale samfunn, til våre allierte, til våre partnere, til FN og til dem som gjennomfører operasjonen, er at et samlet storting står bak operasjonen, står bak linjene i måten vi planlegger for dagens operasjon og videre arbeid.

Norge står ved forpliktelsene i sikkerhetsrådsresolusjon 1973. Det er ingen tidsbegrensning i sikkerhetsrådsresolusjon 1973, og det er heller ingen tidsbegrensning på norsk støtte til gjennomføring av denne resolusjonen. Vi vil fortsette med å bidra, og vi vil på ingen måte skape usikkerhet om det presset som skal holdes gjennom den militære operasjonen. Det er viktig at det oppleves samlet. Hvordan vi vil bidra utover 24. juni, etter de tre månedene, vil, som forsvarsministeren har redegjort for, bli diskutert når vi nærmer oss den datoen. Som representanten Solhjell sa, må det jo være situasjonen på bakken i Libya som er avgjørende for den vurderingen, ikke interne diskusjoner her først og fremst. Da må vi lytte til fagmilitære råd. Det er viktig. Vi må vurdere norske kapasiteter, og vi må samordne oss med våre partnere. Den dialogen er fortløpende, og vi vil holde Stortinget orientert. Når vi sier at det vil være et mindre omfattende bidrag, er det naturlig ut fra det meget omfattende bidraget vi har stilt opp med fra første time. Men i den vurderingen vil ingen kapasitet per definisjon være utelukket. Vi må se på helheten, og Norge vil gå inn i det med å ta sitt ansvar på største alvor.

Så har det vært spørsmål om den ene eller andre stemmen som har diskutert og hatt motforestillinger på det ene og det andre møtet i det ene og det andre partiet, særlig i det ene partiet. Da vil jeg si at i en situasjon hvor samtlige partier stiller seg bak en militær operasjon i utlandet, og det er ønskelig, oppstår det et slags dilemma også for det demokratiske ordskiftet. Rundt en så vanskelig og krevende operasjon som dette er, med så mange dilemmaer, kan det ikke være slik at vi om den enigheten vi i dag manifesterer i Stortinget – som er signalet ut fra Norge, fra regjeringen, med støtte i Stortinget – ikke kan ha debatt og kritiske spørsmål i partiene. Det er tross alt partiene som er kanalene for den politiske debatten inn mot politiske beslutninger. Da mener jeg at vi faktisk kan leve veldig godt med at det går slike debatter i partiene. Det er der de bør gå.

Det var noen som etterlyste en bombastisk og klar holdning fra regjeringen. Holdningen skal være klar, men jeg tror at det i denne situasjonen ikke er klokt at den er bombastisk. Alle diskuterer kompleksiteten i denne operasjonen. Ingen sitter med fasitsvar, og vi må klokt forsøke å finne ut hva som er riktig for oss. Så må vi forsøke å samordne det med det øvrige. Jeg anerkjenner fullt ut opposisjonens rett til å påpeke ulike synspunkter hos regjeringspartiene, men de får selv velge hvor stor profil de vil gjøre av en slik diskusjon, når det ikke er noen tvil om hva regjeringen står for, hva som er signalet ut fra Norges regjering, Norges stats-, utenriks- og forsvarsminister – og nå fra et samlet storting. Sånn sett har denne debatten vært god. Det er et samlet norsk politisk miljø som står bak vår operasjon. Vi kommer tilbake til Stortinget når og om det blir endringer i det bidraget vi gir.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.

Presidenten vil foreslå at utenriksministerens og forsvarsministerens redegjørelser om situasjonen i Libya og norsk innsats vedlegges protokollen.

– Det anses vedtatt.