Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsminister Jens Stoltenberg vil møte til muntlig spørretime. Statsministeren er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
Første hovedspørsmål stilles av representanten Siv Jensen.
Siv Jensen (FrP) [10:01:47]: Det har gjennom mange år vært et ønske fra Fremskrittspartiet og opposisjonen i Stortinget om å få på plass bedre ordninger for å hedre våre veteraner. Det har ikke vært enkelt. Det har vært en lang prosess. Derfor vil jeg være den første til å understreke glede over at vi nå har fått på plass ulike markeringer for å hedre landets krigsveteraner. Det skulle i grunnen bare mangle, og det er det heller ingen politisk uenighet om.
Det er slik at i mange andre land har man mye større og omfattende markeringer for å hedre krigsveteraner, og i mange andre land har man også inkludert folket på en spesiell måte. La nå det ligge.
Vi har i løpet av det siste døgnet blitt gjort oppmerksom på at statsministeren av en eller annen grunn har valgt ikke å ønske Hans Majestet Kongens tilstedeværelse på den medaljeseremonien som skjedde 8. mai. Det er beklagelig – rett og slett fordi kongen er landets statsoverhode, og forbindes veldig sterkt med symbolikk. Mange veteraner som er ute i mediebildet i dag, sier at de tross alt er ute i tjeneste for konge og fedreland, ikke med arbeiderpartilogo på brystet. Det illustrerer at dette ikke handler om partipolitikk. Det handler om at man er i tjeneste for en nasjon. Da er det også naturlig at statsoverhodet er den som honorerer og hedrer veteranene.
Mitt spørsmål til statsministeren er derfor veldig enkelt: Hvorfor ba ikke statsministeren kongen om å være til stede? Hvorfor anmodet ikke statsministeren Hans Majestet Kongen om å delta på denne svært viktige markeringen?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:03:55]: Først vil jeg berømme representanten Jensen for at hun gir så klart uttrykk for at det er gledelig at vi nå har fått på plass mange nye ordninger som hedrer og gir uttrykk for støtte til norske soldater og norske veteraner. Men det er faktisk også mer enn det å glede seg over. Ikke bare har vi fått på plass nye dager og nye ordener, vi har også gjort ting som handler om konkret oppfølging av veteranene – en egen handlingsplan, bedre helsetilbud, bedre kompensasjons- og erstatningsordninger, ett års oppfølgingsplikt for hjemvendte veteraner, eget veteransenter og økt støtte til veteranorganisasjonene for deres viktige arbeid. Så nå gjøres det mye på mange fronter, og mer enn noen gang før når det gjelder å følge opp veteraner.
En del av det har vært at vi har fått på plass en minnedag om høsten, der kongehuset deltok. Vi har fått på plass en veterandag om våren, som for første gang ble markert ordentlig i år, og så har vi gjeninnført Krigskorset med sverd. Regjeringen gjorde det vedtaket for noen år siden. Den første tildelingen skjedde i 2009.
Det vi har vært opptatt av, er å få til en arbeidsdeling, der vi får uttrykt anerkjennelse til veteranene og støtte til soldatene. Men det har også vært et formål at storting og regjering – som er politisk ansvarlig, som fatter beslutningene om å sende folk til Afghanistan, om å sende fregatter til Adenbukta eller å sende norske piloter til Libya – skal være veldig tydelige på vår støtte og ha anledning til å gi uttrykk for den støtten og anerkjennelsen til norske soldater og norske veteraner. Derfor var det vi la opp til at på veterandagen skulle forsvarssjefen overrekke medaljene, og at det skulle være en tale fra Stortinget, og en fra regjeringen.
Siv Jensen (FrP) [10:06:02]: Jeg får bare gjenta spørsmålet, for det oppfatter jeg at statsministeren ikke vil svare på. Et samlet storting står altså bak og støtter våre soldater, som er i tjeneste for Norge. Det står ikke i veien for at Hans Majestet som statsoverhode er med på en høytidelig medaljeoverrekkelse. Så jeg gjentar mitt spørsmål: Hvorfor ba ikke statsministeren Hans Majestet Kongen om å være til stede ved denne seremonien? Hvorfor anmodet ikke statsministeren kongen om å delta? Jeg kan gjerne legge til et spørsmål til: Er det slik, som det fremkommer i media i dag, at statsministeren ble advart mot dette av både Forsvarsdepartementet og Forsvaret? Jeg vil gjerne ha svar på mine spørsmål.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:06:54]: Det var den arbeidsdelingen vi var enige om denne gangen – at det var forsvarssjefen som skulle overrekke medaljene. Det var også det samme som skjedde i fjor, nemlig at det er Kongen i statsråd som tildeler medaljene, og at det er forsvarssjefen som overrekker dem. Så var det en tale fra Stortinget, og en fra regjeringen, ved dette arrangementet.
Så har jeg understreket i dag at jeg ser at dette nå har skapt mye strid. Det gjorde det ikke i fjor, men det gjorde det i år. Det er litt ulike arrangementer, litt ulike rammer rundt det, og det har bidratt til mye strid. Jeg er den første til å si at det synes jeg er synd. For hele poenget med at vi nå får en veterandag, at vi gjeninnfører Krigskorset, at vi får en egen minnedag, er jo å skape en samstemt, samlet anerkjennelse til veteranene, og der har jo kongen selvsagt en plass. Kongen gjør en fantastisk jobb når det gjelder å uttrykke støtte og anerkjennelse til soldater og veteraner. Og da ser jo alle nå at den arbeidsdelingen vi hadde i år – som er den samme som vi hadde i fjor – ikke er god, og derfor gjør vi det annerledes neste år.
Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Anders Anundsen.
Anders Anundsen (FrP) [10:08:11]: Statsministeren er opptatt av at det ble kommet til en slags enighet om arbeidsdeling mellom statsministeren og kongen. I dialogen med majesteten er det vel vanligvis ikke slik at majesteten anmoder om å få delta på diverse ordninger. Det er jo motsatt; det er jo statsministeren som ber statsoverhodet om å delta. Det engasjementet kongen har utvist over mange år for veteranene, skulle jo tilsi at kongens plass i en slik markering er helt naturlig – og det er vel ingen som mener at kongen ikke skulle spilt en rolle her. Selv statsministeren har jo i dag erkjent at kongen burde ha spilt en rolle. Så spørsmålet er: Angrer statsministeren på at han ikke anmodet kongen om å delta ved denne markeringen?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:09:03]: Som jeg har understreket, er det altså slik at jeg i ettertid ser helt klart at dette ble feil. For hensikten med at vi innfører disse dagene, er jo nettopp å gi en samlet anerkjennelse. Og så har det blitt mer oppmerksomhet om hvem som overrekker medaljene, forsvarssjefen eller kongen, i stedet for at det har blitt oppmerksomhet rundt dem som mottar medaljene, som er hovedpoenget. Derfor skal vi gjøre det annerledes neste gang, jeg understreker gjerne det én gang til. Men jeg mener at i tillegg til at kongen spiller en veldig sentral rolle – og skal få anerkjennelse for det og plass til å utøve den rollen – er det også viktig at vi som sitter i regjeringen, og vi som sitter i Stortinget, og tar noen av de mest alvorlige beslutningene vi kan ta, nemlig om å sende unge mennesker ut i kamphandlinger, i farlige situasjoner, er politisk ansvarlig for det vi gjør i Afghanistan, i Libya og i andre operasjoner, og at vi også får anledning til å gi uttrykk for vår støtte til soldatene.
Per-Kristian Foss (H) [10:10:17]: Jeg vil faktisk starte med å gi statsministeren honnør for å ha snudd i denne saken. For det statsministeren er sitert på i dag, «dette ble helt feil», er veldig dekkende for alt som ble sagt av regjeringens representanter i går.
Jeg har også respekt for at man ikke refererer fra de samtalene som foregår mellom statsoverhodet og statsministeren, det er det lang praksis for, men vi har jo alle skjønt hva som ble sagt, ut fra hva som senere ble gjort.
Jeg synes også at statsministeren burde gå en unnskyldende runde med sin forsvarsminister, for Grete Faremo ble i går sendt ut, på radio, og måtte si at dette var regjeringens arrangement, altså dette som foregikk på 8. mai, på frigjøringsdagen og veterandagen. Det var jo feil, og det var pinlig at det ble sagt, og det var åpenbart at dette ikke var hennes oppfatning. Så jeg synes statsministeren bør gå en liten runde også internt for å rydde opp i dette. Det hadde vært en fordel – og det å uttrykke selvkritikk er jo nærliggende.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:11:30]: For det første merker jeg meg med glede at det vi nå diskuterer, er temaer vi ikke kunne ha diskutert for få måneder siden, for da var det ingen veterandag, det var ikke noe krigskors som verken forsvarssjefen eller kongen kunne dele ut, og det var ikke noen minnedag. Nå har vi fått de tingene på plass, og så diskuterer vi hvordan vi skal ivareta og forvalte de ordningene. Det er bra, og vi er alle opptatt av at de skal forvaltes på en best mulig måte.
Men i tråd med det brevet som forsvarsministeren sendte til Stortinget, har vi vært opptatt av å få til en arbeidsdeling, vi har vært opptatt av at også Stortinget og regjeringen skal få gi uttrykk for sin anerkjennelse, og derfor valgte vi den arbeidsdelingen vi gjorde i år. Men det er helt åpenbart at vi kommer til å finne andre arbeidsfordelinger neste år, slik at vi unngår denne striden. Men uansett bør vi glede oss over at vi har fått disse virkemidlene for å anerkjenne soldatene.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:12:34]: Det er viktig at denne debatten ikkje overskyggjer tildelinga. Det var ei verdig og flott markering 8. mai, som var verdig dei som verkeleg fortente den æra som nasjonen har gitt dei. Derfor er eg glad for at statsministeren innrømmer feil, for at han har sagt at dette blei gale, dette blei direkte dumt. Men det er grunn til å stille spørsmål ved om statsministeren har forstått den vanskelege situasjonen han har sett Hans Majestet Kongen i. For det er klart at når statsministeren tek opp med kongen at han ikkje ønskjer hans deltaking, da blir det umogleg for kongen å seie noko anna enn at det er han einig i.
Så mitt spørsmål er: Forstår statsministeren at han har sett kongen i ein umogleg situasjon?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:13:35]: I likhet med kongen er jeg opptatt av at han skal kunne ha dialog med statsministre. Det har han hatt med statsministre gjennom alle år, og det kommer han fortsatt til å ha, og kongen er den første til å være opptatt av at det skjer i fortrolighet. Det er jeg også og respekterer det fullt ut.
Det er riktig som kongen sier, at det var enighet om at vi la opp til den arbeidsdelingen. Så har jeg gitt uttrykk for at den striden som nå har oppstått, understreker at vi bør velge en annen form neste år, eller ved neste anledning, der kongen også er til stede, at han deltar og forestår overrekkelsen av disse medaljene som er tildelt av Kongen i statsråd. Utover det mener jeg det ikke er riktig – av hensyn til den dialogen – å gå inn på enkeltheter i dette. Det avgjørende er at alle ser at vi bør utvikle disse arrangementene til enda bedre arrangementer i tiden framover.
Trine Skei Grande (V) [10:14:43]: Det er jo ikke første gang statsministeren snubler i forhold til både parlamentarisk praksis og konstitusjonell praksis, og man lager litt nye prinsipper for både hvordan det konstitusjonelle monarkiet skal fungere og hvordan parlamentarisk praksis skal være. Derfor er det litt spennende å høre hvilke overordnede tanker statsministeren egentlig har knyttet til vårt konstitusjonelle monarki. Hvis det er slik at statsministeren syns at rollen som øverste forsvarssjef, som kongen har som øverste general og en av de to firestjerners – så vidt jeg vet – generalene vi har, ikke skal være viktig for kongen, hvilken rolle syns da statsministeren at kongen har i et konstitusjonelt monarki? Hvilken rolle syns han at kongen bør fylle, hvis statsministeren skal fylle de rollene som kongen som symbol fram til nå har hatt innenfor Forsvaret?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:15:41]: Kongen har som landets statsoverhode en veldig viktig rolle å fylle som et samlende symbol for landet ved å representere landet i utlandet og representere oss her hjemme, og han gjør det på en utmerket måte på veldig mange områder. Det gjelder Forsvaret, men det gjelder selvsagt også veldig mange andre områder av det norske samfunnslivet som kongen er statsoverhode for. Det er bra, det bør kongen gjøre, og det bør vi legge til rette for. Det er faktisk slik at det vi nå har gjort, også gir kongen nye anledninger nettopp til å ivareta den rollen. Det at vi har etablert en minnedag, gir jo en anledning for kongehuset til å delta der – det er bra, det er vi alle glad for. Det at vi har gjeninnført Krigskorset – og det er regjeringens beslutning – gir også Kongen i statsråd mulighet til å tildele det. Vi har audiensene, og så har vi altså kommet til at det er aller best at kongen også foretar overrekkelsen av Krigskorset ved senere anledninger. Alt dette bidrar til å gi nye anledninger, nye plattformer, for både kongen og det politiske Norge til å markere støtte.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Erna Solberg (H) [10:17:07]: Jeg har tenkt å snakke om noe annet enn kongen, om noe som berører nesten hver eneste nordmann i løpet av livet.
Hver tredje person i Norge rammes av kreft i løpet av livet. 26 000 mennesker får diagnosen hvert år. Det innebærer at kreft rammer oss alle, enten fordi vi selv blir syke, eller fordi noen i familien vår, eller venner, blir det. I fjor fremmet Høyre 19 konkrete tiltak for hva vi kunne gjøre for å forbedre krefttilbudet i Norge. Krefttilbudet i Norge er dårligere enn det utviklingen er i mange andre land. På dette området er nemlig ikke tid et spørsmål om penger, tid er først og fremst et spørsmål om liv og helse.
Arne Barsnes ventet fem måneder før han fikk diagnosen kreft. Han døde – og en kreftspesialist sa han ville vært i live dersom diagnosen hadde blitt stilt tidligere. Tobarnsmoren Anette Nilsskog fra Stavanger måtte vente fire vonde uker på diagnose og enda et par uker på behandling. Dette er altså ikke bare enkeltstående eksempler. Helsetilsynet sier at det er stor risiko for at forsinkelser og rot ved diagnostikk fører til tap av liv og helse for pasienter i Norge.
I Danmark er det innført en 48-timersfrist for å få en diagnose på kreft. Pårørende som har mistet sine kjære, har satt i gang en kampanje for å få til denne 48-timersfristen i Norge også. Vi støtter den i Høyre. Den støtter også Helsetilsynets direktør, men helseministeren skal se på saken og har oversendt den til Helsedirektoratet, som allerede har sagt at de mener at dette er dårlig ressursbruk.
Mitt spørsmål til statsministeren er: Vil han, på samme måten som den borgerlige regjeringen i Danmark sikret 48-timersfrist for kreftdiagnose, sørge for at det blir en rettighet for pasienter i Norge?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:19:16]: Kreft er et av de mest alvorlige helseproblemene vi står overfor i Norge i dag. Ikke minst fordi vi lever stadig lenger, er det stadig flere mennesker som får kreft. Det er dobbelt ille når folk må vente med å få en ordentlig diagnose, både fordi vi vet at det øker farene knyttet til kreft når tiden går, det reduserer muligheten for vellykket behandling, og fordi det er en psykisk belastning for mennesker som muligens har kreft, å gå og vente på en endelig diagnose eller vente på behandling. Så det er det åpenbart viktig å gjøre noe med.
Heldigvis er det slik at det over årene har skjedd en god del. Vi behandler langt flere kreftpasienter enn før, vi har mye bedre behandlingsformer. For et par tiår siden var det slik at halvparten av dem som fikk en kreftdiagnose, var døde etter fem år, mens i dag er det slik at omtrent to tredjedeler av dem som får en kreftdiagnose, lever etter fem år. Denne gradvise forbedringen skjer hvert eneste år.
Vi er opptatt av å gjøre tre ting: Det ene er å fortsette å bygge ut kreftbehandlingen for å behandle enda flere pasienter. Det andre er at vi faktisk har dårlige tall på hvor lenge folk må vente før de får en diagnose. Derfor har vi bedt Helsedirektoratet om å komme med gode, oversiktlige tall – de vil komme i løpet av kort tid. Da vet vi mer presist hvor stort eller lite dette problemet er, det er en forutsetning for å gjøre noe med det. Det tredje er at man utarbeider retningslinjer for å fastsette egne frister når det gjelder kreftbehandlingen, i tillegg til de fristene som gjelder generelt. Hvor stramme de fristene vil være, får vi komme tilbake til, men det er i hvert fall slik at vi har bedt om forslag til egne veiledende frister for diagnose og for behandling.
Erna Solberg (H) [10:21:15]: Det er jo slik at på pasientrettighetsområdet har Arbeiderpartiet hatt en tradisjon for å være mer en bremsekloss enn et parti som har gått foran. De pasientrettighetene vi har i dag, er vedtatt av borgerlige partier og forsterket under borgerlige regjeringer. Derfor er det viktig å sørge for at rettighetene er tydelige og klare på et område hvor det å få tidlig diagnose er et spørsmål om liv eller død.
Det andre som er viktig, er at man reelt sett vet hva ventetidene er. Det er altså ventetider for kreftbehandling, selv om en avdelingsdirektør i Helsedirektoratet sa at de ikke ville offentliggjøre ventetidene fordi det ikke var greit å vise at vi hadde ventetider for kreftbehandling.
Mitt spørsmål er da i tillegg til om man vil gi en 48-timers pasientrettighet på diagnostisering: Vil man ha åpenhet om de faktiske ventetidene fremover?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:22:29]: Det spørsmålet representanten Solberg reiser, er vi allerede i ferd med å gjøre noe med. Vi har bedt om å få tall. I løpet av juni 2011 – i neste måned – vil vi for første gang få helhetlige, samlede tall for ventetider for behandling av tykktarmskreft, lungekreft og brystkreft.
Det rare er vi ikke har hatt denne type tall før. Vi har hatt enkelttall og enkelteksempler, men vi har ikke hatt samlede oversikter. Det mener jeg er en åpenbar svakhet, som vi nå gjør noe med. Det er altså ganske nær forestående at vi kan offentliggjøre gode, helhetlige tall. Da vil vi få oversikt over hvor stort problemet er.
Det er helt åpenbart at det finnes enkelteksempler på folk som venter altfor lenge, men det er viktig å vite hvor omfattende det problemet er. Vi har bedt om forslag til hvordan vi eventuelt kan lage frister utover de fristene som gjelder, slik at alle som trenger nødvendig helsehjelp, skal få en fastsatt individuell frist for behandling.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Bent Høie.
Bent Høie (H) [10:23:33]: Erfaringer fra Danmark tilsier at det ikke er før den øverste politiske ledelsen engasjerer seg sterkt i denne typen spørsmål, at denne typen ordninger, både med diagnose innen 48 timer, diagnosesenter og klare rettigheter, kommer på plass. Hvis en gjør som denne regjeringen og overlater dette til byråkratene i Helsedirektoratet, kommer det aldri til å bli en realitet.
Det som helseministeren sier om ventetider, er for norske kreftpasienter som faktisk er i en situasjon der de skal ha og venter på behandling av kreft, totalt uinteressant. Hvis jeg får prostatakreft, er det ikke interessant for meg å vite hvor lenge en prostatakreftpasient måtte vente i fjor. Det er den type tall regjeringen ønsker å offentliggjøre. Det regjeringen nekter å offentliggjøre, og som helseministeren avviser, er de faktiske ventetidene for kreftpasienter, den tiden den enkelte kreftpasient kan forvente å måtte vente, for dermed å kunne velge behandling der det er kortest ventetid. Det sier helseministeren nei til. Hvorfor kan ikke kreftpasienter, som andre pasienter i Norge, få lov til å vite hva som er forventet ventetid på deres område?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:24:37]: Det aller viktigste vi gjør, er å behandle flere pasienter. Det er vi i gang med. Vi har trappet opp og behandler flere pasienter enn før og skal behandle enda flere kreftpasienter. Det er det ene vi gjør.
Det andre vi gjør, er å skaffe oss bedre tall. Helseministeren skal svare på disse spørsmålene senere. Akkurat hvordan tallene skal offentliggjøres, får hun redegjøre for i detalj, men det avgjørende er at vi nå for første gang får ordentlige, helhetlige tall om ulike kreftsykdommer, hvor lenge folk må vente på diagnose og behandling.
Det tredje vi gjør – og det er et politisk ønske – er at vi ser på om vi kan lage enda sterkere og strammere regler når det gjelder frister.
Så vi er i gang på disse områdene, både med å bygge ut behandlingskapasiteten, med å få fram bedre tall og i tillegg se på om vi kan lage strengere frister enn vi har i dag, hvor det gjelder en generell bestemmelse om at de som trenger nødvendig helsehjelp, også skal få fastsatt en dato for behandling. Spørsmålet er om vi nå skal tallfeste en grense når det gjelder kreftbehandling.
Presidenten: Per Arne Olsen – til oppfølgingsspørsmål.
Per Arne Olsen (FrP) [10:25:47]: Nå består den danske modellen av to ting. Det første er en rett til diagnose innen 48 timer og en rett til å ha gjennomført alt det man trenger for å få det endelige svaret, i løpet av en måneds tid. I Norge går pasientene måned på måned og venter i det uvisse. Fra faglig hold er det sågar antydet at opp mot 1500 mennesker i året får kreft som blir uhelbredelig fordi man har ventet for lenge.
Fremskrittspartiet har fremmet et forslag om at vi skal innføre den danske modellen, som den danske, borgerlige regjeringen har gjennomført med stort hell, i Norge. Det er et forslag som ligger til behandling denne våren – nå i juni. Dette er ikke bare et forslag, dette er et forslag som handler om mennesker av kjøtt og blod. Dette forslaget er godt. Vil statsministeren legge prestisjen til side og si til sine partifeller i salen at de bør støtte et slikt forslag når det behandles i juni?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:26:53]: Det vi vet, er at det er altfor mange kreftpasienter som venter for lenge, både på å få en diagnose og på å få behandling. Det vil vi gjøre noe med.
Det ene vi vil gjøre med det, er å finne ut hvor mange det faktisk er som venter. At noen venter i månedsvis, vet vi, men vi vet ikke om det er typisk, om det er vanlig, hvor mange det er. Derfor skal vi i hvert fall få det på det rene.
Det andre vi gjør, er å sørge for at flere kan behandles raskere. Vi er nå i dialog med Helsedirektoratet om, og i tilfelle hvordan, vi skal fastsette tidsfrister for behandlingen. Det mener jeg er et viktig faglig spørsmål, så det mener jeg vi faktisk må ha noe faglig dialog om – se på den danske modellen, se på faglige vurderinger av ulike modeller og så komme tilbake med det konkrete forslaget.
Presidenten: Laila Dåvøy – til oppfølgingsspørsmål.
Laila Dåvøy (KrF) [10:27:53]: Det er ca. et år siden vårt helsetilsyn sa at kreftbehandlingen ved norske sykehus har for høy risiko. De advarte sterkt. Det de også sa, var at forsinkelser i diagnostikk er den aller fremste risikofaktoren. For de menneskene som går og ikke har fått diagnose, men har fått vite at de kanskje kan ha kreft – det er en fare for det, de har symptomer på det – er denne perioden, det å ikke vite, den aller, aller verste. Derfor er det utrolig bra, det Danmark har gjort, å innføre fristen for diagnostikk på 48 timer. Dette vet vi jo faglig. Dette vet Statens helsetilsyn. Det er jo andre land som gjennom faglige vurderinger har besluttet en 48 timers frist for diagnostisering. Hvorfor i all verden må regjeringen utrede dette enda mer?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:28:55]: For det første vil jeg understreke veldig sterkt at vi alle helt sikkert kjenner mennesker som er i den situasjonen at de venter på enten en kreftdiagnose eller kreftbehandling. Begge deler er veldig krevende situasjoner å være i som menneske, og det er dobbelt ille at folk må vente, både fordi det rent faktisk kan forringe behandlingen og øke farene, og fordi ventetiden i seg selv er en stor belastning. Så det ønsker vi å gjøre noe med.
Det viktigste vi gjør med det, er å øke behandlingskapasiteten – det er vi i gang med – men også kvaliteten på behandlingen. Det er godt å vite at mens det før var slik at flertallet døde hvis de hadde en kreftdiagnose, er det nå slik at ⅔ overlever en kreftdiagnose og lever gode liv mange år etter at de har fått en kreftdiagnose. Det er det viktigste, og vi må få til mer av det.
Så sier jeg at vi er i gang med å skaffe oss bedre tall. Det kunne selvsagt vært gjort for mange år siden, av flere regjeringer.
Så skal vi også se på tidsfrister.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:30:12]: For fem månader tilbake i tid kom regjeringspartia til ei viktig erkjenning. I lag med Kristeleg Folkeparti slo ein fast at ideell sektor har ein sjølvstendig eigenverdi, og at det er ei politisk oppgåve å sikre at denne sektoren blir bevart. Me slo fast at ideelle aktørar må ein gi andre vilkår enn reint kommersielle aktørar. Og me peikte på i lag – regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti – at det hastar med å få etablert meir langsiktige og føreseielege rammevilkår for dei ideelle verksemdene.
I førre veka kom tala for 2010. Aftenposten kan vise til at det altså er 17 institusjonar av ideell karakter aleine som blei lagde ned i 2010. HSH seier at dersom ikkje den utviklinga me ser no, snur, vil ideell sektor vere borte innan fem til ti år. Det hastar altså med ei endring. Det me no ser, er at det er dei kommersielle aktørane som vinn på dagens regime. Me ser altså resultata under ei raud-grøn regjering, som har sagt at dei ikkje ønskjer bestemor ut på anbod, men barnevernsbarn, eldre og ruspasientar blir altså sette ut på anbod. For Kristeleg Folkeparti er det særs viktig. Kristeleg Folkeparti forventar ei avklaring og ein ny kurs i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.
Mitt spørsmål til statsministeren er: Er tida no inne for ein ny kurs når det gjeld å sikre barnevernsbarn, ruspasientar og eldre ein trygg og god heim?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:32:13]: For det første er jeg helt enig med representanten Hareide i at de ideelle organisasjonene og ideell sektor er veldig viktig – det er en viktig del av den sosiale kapitalen i Norge, det er en viktig del av det norske velferdssamfunnet, at vi har ideelle og frivillige organisasjoner som bidrar på veldig mange ulike områder.
Så er det grunnleggende sett i hvert fall to måter vi kan støtte ideell og frivillig sektor på: Det ene er gjennom direkte statsstøtte/tilskudd – økonomisk støtte – og det andre er gjennom å gi dem særfordeler når staten kjøper. Jeg er opptatt av at når det gjelder den første ordningen, nemlig det å gi direkte støtte, er det den mest målrettede. Derfor har vi økt støtten til frivillig sektor kraftig, bl.a. gjennom at vi nå gradvis trapper opp – det er vel 1,2 eller 1,4 mrd. kr – når det gjelder kompensasjon for moms, som ingen andre regjeringer har gjort før, og som betyr en betydelig økning i støtten til frivillig sektor, direkte til frivillige og ideelle organisasjoner. Det er punkt 1.
Punkt 2 er jo at hvis det er et anbud, f.eks. på et fosterhjem, og en ideell organisasjon taper, er det normalt fordi man enten har en høyere pris – og da vil man jo ofte velge den billigste, for da kan man få flere plasser – eller fordi kvaliteten er dårligere. Likevel har vi sagt at vi er opptatt av å bruke den adgangen vi har i lovverket, til å forbeholde noen anbud bare ideelle tilbydere. Det gjør vi nå når det gjelder f.eks. fosterhjemsinstitusjoner. Der går vi ut med en egen runde der bare ideelle organisasjoner – ikke kommersielle – kan levere inn anbud på fosterhjem. Hvis det kommer nok der, er det utmerket. Hvis det ikke er nok, vil det også bli en egen runde etterpå der også kommersielle kan delta. Det har vi gått ut med nå, og det er et eksempel på hvordan vi altså søker å legge til rette for at vi først lager en runde med de ideelle og så eventuelt supplerer med kommersielle.
Knut Arild Hareide (KrF) [10:34:21]: Det er viktig å få fram at når det gjeld dei anbodsrundane som me har i dag, er det mange frivillige institusjonar som vinn dei anbodsrundane, men som likevel må leggje ned, anten fordi det blir for korte periodar eller ein får for lite belegg. Så eg er heilt einig i det som Arbeidarpartiet sitt landsmøte seier i si fråsegn, der ein ber regjeringa om å leggje fram ei vurdering av korleis ideelle organisasjonar kan få betre rammevilkår i anbodsprosessar. Eg er heilt einig i det som Arbeidarpartiet sitt landsmøte seier her, for dagens anbodsregime er med på å favorisere dei kommersielle aktørane.
Eg må jo stille eit spørsmål til statsministeren: Er han nøgd med at me i 2010 opplevde at 17 frivillige institusjonar blei lagde ned, og at me kan risikere at alle er borte innan fem til ti år? Er det ei utvikling som statsministeren er nøgd med?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:35:26]: Nei, jeg ønsker jo frivillige og ideelle organisasjoner i Norge. Derfor trapper vi opp den direkte støtten. Jeg sier det er to måter staten kan støtte dem på: Det ene er gjennom å gi bevilgninger – og vi bevilger nå mer enn før. Det andre vi kan gjøre, er å si at når staten kjøper f.eks. barnevernstjenester/fosterhjem, får ikke de kommersielle lov til å tilby sine tjenester, det forbeholder vi bare de ideelle. Som jeg sier, så gjør vi det på noen områder, men likevel er jeg tross alt opptatt av at det viktigste er at vi får gode tilbud til barna. Slik at når det gjelder den runden vi nå utlyser, der det bare er de ideelle som kan komme med anbud, sier vi at hvis vi ikke får gode nok anbud fra de ideelle der, får vi også invitere inn de kommersielle, for vi må jo sørge for at vi har godt nok tilbud til barna – det må være det overordnede, uansett.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Øyvind Håbrekke.
Øyvind Håbrekke (KrF) [10:36:22]: Den norske velferdsmodellen består i at det er de ideelle aktørene som har utviklet og startet velferdsordningene der kommune og stat har kommet i ettertid, og de har levd side om side. Det er den norske modellen som nå er truet, gjennom at de ideelle trues av nedleggelse på grunn av de rammevilkårene de har. Jeg er glad for at statsministeren er så tydelig på at det har en egenverdi å ha ideelle aktører i det norske velferdssamfunnet, men det er en realitet at faktisk også de institusjonene som vinner anbudskonkurranser, likevel må legge ned på grunn av for lavt belegg. Så sier Arbeiderpartiets landsmøte i to av sine resolusjoner at disse vilkårene må forbedres, og regjeringen bes om å legge fram en vurdering av hvordan man kan få bedre vilkår. Og som forrige spørrer sa, så har jo flertallet på Stortinget bedt om det samme.
Så spørsmålet blir: Når får Stortinget den vurderingen, og får vi en sak i revurdert nasjonalbudsjett som gjør at vi får bedret vilkårene?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:37:33]: For det første har vi gjort ting som bedrer vilkårene for ideelle og frivillige organisasjoner, og vi vil gjøre flere ting. Jeg vet at flere departementer, bl.a. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, nå jobber med flere tiltak, og det er bra. De vil bli lagt fram så raskt de er klare, jeg vet ikke akkurat når det skjer.
Det jeg prøver å understreke, er at det er mange grunner til at noen avtaler, anbud, ikke forlenges. En grunn er f.eks. at vi nå har bestemt oss for å bruke mer fosterhjem. Da er det en del av de gamle institusjonene som ikke lenger har noe å gjøre, simpelthen fordi barna ikke skal være på institusjon, de skal være i fosterhjem. Da må vi nedlegge noen av de institusjonene. Det kan være smertefullt, men vi kan ikke la hensynet til institusjonene være viktigere enn barna. Så når vi sier ja til å overføre barna fra institusjon til fosterhjem, blir det mindre behov for institusjoner, og det er ofte et problem.
Et annet eksempel er geografisk omfordeling, at vi gjør ting andre steder i landet. Da nedlegger vi et sted og begynner et annet sted. Det kan også være smertefullt. Så det er veldig mange ulike grunner til at noen institusjoner nedlegges.
Presidenten: Solveig Horne – til oppfølgingsspørsmål.
Solveig Horne (FrP) [10:38:47]: Nærmere 200 barn står i kø for fosterhjem. Regjeringen legger ned institusjoner uten å ha et reelt tilbud på plass. Igjen ser vi at denne regjeringens aversjon mot private aktører står sterkere og rammer barn som trenger hjelp.
Statsråd Lysbakken sto i salen i forrige uke og snakket om kvalitet og kvalitet på inn- og utpust – kvalitet i et tilbud som skal gis til de ungene som trenger det. For Fremskrittspartiet er barna viktigere enn systemet. Fremskrittspartiet mener at de private aktørene leverer like god kvalitet som de andre aktørene. Mangfold og kvalitet må være hovedfokuset, og en må ønske at alle aktører må likestilles.
Statsministeren sa selv nå at han favoriserer ideelle aktører foran private aktører. Hvor ble det av kvaliteten og mangfoldet? Da blir mitt spørsmål til statsministeren: Mener statsministeren at de 200 barna som står i kø for fosterhjem, har tid til å vente på at regjeringen skal se om de ideelle aktørene har nok kapasitet?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:39:52]: For det første er jeg veldig for private aktører på mange områder, også når det gjelder f.eks. fosterhjem. Vi er helt avhengig av dem.
For det andre tror jeg vi noen ganger snakker litt forbi hverandre. Når vi sier private, mener vi kanskje to forskjellige ting. Det ene vi kan mene, er private ideelle organisasjoner – de er i hvert fall ikke kommunale, de er private ideelle. Det andre vi kan mene, er private kommersielle. Som jeg har sagt flere ganger, mener jeg at begge deler er viktig, men jeg mener at private ideelle ofte har en egenverdi. Derfor har vi et regelverk som gjør at vi noen ganger kan forbeholde anbudskonkurranser for dem. Det gjør vi nå når det gjelder fosterhjem. Men så har vi sagt at hvis det ikke fyller godt nok opp med god nok kvalitet, vel, da inviterer vi også inn de kommersielle. De private og kommersielle fosterhjemmene utgjør i dag noe sånt som 80 pst. av tilbudet vi i dag kjøper, slik at det er jo ingen tvil om at denne regjeringen bruker både ideelle og kommersielle når det gjelder fosterhjem, fordi vi trenger begge deler for å gi et godt nok tilbud til barna, og det er barna som hele tiden er det avgjørende.
Presidenten: Olemic Thommessen – til oppfølgingsspørsmål.
Olemic Thommessen (H) [10:41:01]: Så lenge regjeringen legger opp til en rangering av tilbudene, vil dette ende opp i en systemdebatt. Det er synd, fordi dette dreier seg om et område der barnet, brukeren eller pasienten må stå i sentrum, og der politikken må bygges ut fra brukerens behov. Statsministeren har så vidt vært inne på det, og det er et perspektiv der som jeg ønsker å løfte frem som handler om brukernes mulighet til å velge, brukernes mulighet til å finne frem det tilbudet som oppleves som best for dem selv.
Innenfor sykehusene synes vi det er uproblematisk. Vi har fritt sykehusvalg – i alle fall så fritt som vi får det til, og har det som en målsetting. Men innenfor behandling, der hvor det er større forskjeller i tilbudene, der har vi plutselig mye mer målstyring når det gjelder hvor brukeren er tvunget til å gå. En som skulle på en barnevernsinstitusjon og ønsket seg en liten institusjon (presidenten klubber) der rus ikke var en problemstilling, fikk f.eks. ikke det.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:42:08]: For det første er jeg kraftig tilhenger av valgfrihet. Derfor har Arbeiderpartiet gjennom mange år gjennomført valgfrihet. Det var Arbeiderpartiet som startet arbeidet med å innføre fritt sykehusvalg. Det var min forrige regjering som innførte fastlegereformen, der man fritt kan velge fastlege. Det var Gerhardsen, arbeiderparti- og SV-byrådet her i Oslo, som innførte fritt sykehjemsvalg i Oslo. Reell valgfrihet med hensyn til barnehager kom først da det var full barnehagedekning. Det viser kanskje at det viktigste bidrag til valgfrihet er å få på plass nok plasser, slik at du kan velge å få barnehageplass eller hva du ellers måtte ønske å ha. Så valgfrihet er jeg for. Å satse på fellesskapet betyr mer valgfrihet, og vi har innført det på en lang rekke områder – dette er punkt 1.
Punkt 2 er at jeg merker meg nå at det er en veldig interessant debatt her, hvor jeg er mye mer enig med Kristelig Folkeparti enn med Høyre og Fremskrittspartiet. Kristelig Folkeparti og regjeringen er enige om at vi skal prøve å legge til rette for ideelle. Vi er for private ideelle og prøver å legge til rette for dem. Vi diskuterer hvordan vi skal få det til. Der er Kristelig Folkeparti og regjeringen enige. Høyre og Fremskrittspartiet mener at vi ikke skal legge til rette for de ideelle, men ha full anbudsrunde med kommersielle og ideelle side om side.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Trine Skei Grande (V) [10:43:30]: I januar 2008 var Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti med på å presse fram et ganske ambisiøst klimaforlik her i denne salen, som gikk ut på at man i 2020 skulle kutte utslippene med 30 pst. To tredjedeler av det skulle skje innenlands. Det har statsministeren bekreftet flere ganger overfor meg. Problemet er at nå har det gått tre og et halvt år, og ingen ting har skjedd. Vi går faktisk i feil retning.
For det første: Vi ser gasskraft både på Mongstad og Kårstø i dag gå for full musikk uten rensing, der de både slipper ut CO2 og slipper å betale for disse utslippene. I budsjettet for 2011 var det bråbrems for klimaforskninga, og vi har sett at klimameldinga er blitt utsatt. Det eneste som virkelig har virket på klimautslippene, er finanskrisen. Den vil jeg verken gi statsministeren skylda for eller si at det er et nasjonalt tiltak.
Statsministeren holdt en fantastisk klimatale for sitt landsmøte i 2007. På landsmøtet i år ble verken ordet «klima» eller ordet «miljø» nevnt én gang. Han brukte ikke et sekund på vår tids store utfordring. Venstre er bekymret både for den labre interessen og sendrektigheten i regjeringa. Det jeg spør statsministeren om i dag, er: Kan statsministeren bekrefte at klimameldinga kommer til høsten? Kan han bekrefte at man ikke svekker mål og tidsplan i forhold til klimaforliket? Og er han fortsatt enig i at om lag to tredjedeler av kuttene bør gjøres innenlands?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:45:16]: Jeg bekrefter at vi står ved klimaforliket, og en del av det klimaforliket er nettopp at vi skal følge det opp, legge fram nye meldinger og hele tiden evaluere, vurdere både mål og virkemidler. Så en del av klimaforliket er at vi løpende vurderer mål og virkemidler. Det må vi gjøre fordi det her er stor usikkerhet om teknologi, om økonomi, om kostnader og hele rammeverket rundt klimapolitikken. Derfor er det lurt å utvikle politikken undervegs.
Det vi har varslet, er at meldingen skal komme til høsten. Det er klart det er viktig når meldingen kommer, men det aller viktigste er hva som faktisk gjøres. Og det har altså vært en formidabel økning når det gjelder satsing på f.eks. kollektivtransport, jernbane. Det har vært en formidabel økning når det gjelder satsing på fornybar energi. Etter alt å dømme vil Norge og Sverige – Norden – nå få et stort overskudd av fornybar energi og eksportere store mengder fornybar energi, fordi vi bl.a. satser så massivt på grønne sertifikater, som gjør at vi da – i hvert fall i normalår – kommer til å selge betydelige mengder kraft til utlandet, som forhåpentligvis fører til lavere utslipp der, noe jeg er for.
Så har vi også trappet kraftig opp klimaforskningen. Men i tillegg til det vi gjør nasjonalt, gjør Norge mye internasjonalt gjennom f.eks. den satsingen vi har på skog, der vi får de store reduksjonene. Det spiller ingen rolle for klimaet hvor kuttene skjer. Det er grunnen til at vi mener det er viktig at vi gjør mye hjemme, men at de største bidragene til utslippskutt gjør vi gjennom det vi gjør ute, ikke minst gjennom EUs kvotesystem og gjennom det vi gjør bl.a. når det gjelder skogsatsingen.
Trine Skei Grande (V) [10:47:15]: Jeg ble egentlig ikke veldig beroliget av statsministerens svar.
I Soria Moria står det at Norge skal være et foregangsland innenfor klima og miljø. I Aftenposten denne uken var det et oppslag med statssekretær Lund, som uttalte: «Det betyr lite hva Norge gjør alene.» Vi i Venstre er engstelige for at Lunds uttalelse er en «forsøkskanin» når det gjelder det som kommer i høstens melding, og at man der trapper ned på innenlandske tiltak.
Før var det sånn at statsministeren var for at vi også har et moralsk ansvar og ikke bare gulpet opp igjen et gammelt Høyre-slagord om mer igjen for pengene, uten at moral og de delene av dette faktisk blir tatt med. Men i dag går statsministeren bare for «mer igjen for pengene» når det gjelder klimapolitikken, må jeg påpeke. Det som vi er engstelige for, er at Lund her blir «prøvekanin» for en tilnærming der det heter at Norge ikke trenger å gjøre noe, for alt kan gjøres utenlands.
Statsminister Jens Stoltenberg [10:48:23]: Det er viktig å gjøre ting både i Norge og i utlandet. Det er faktisk også viktig å gjøre de billigste tiltakene og de som gir størst effekt først, fordi klimaproblemet er så enormt. Det angår alle land, og det angår alle sektorer, og det er veldig, veldig krevende å få store nok utslippskutt. Da er det veldig viktig at verden setter inn innsatsen der vi får de største kuttene raskest. Det er jo ikke slik at god klimapolitikk er den politikken som plager oss mest. God klimapolitikk er den politikken som gir størst kutt, og da må vi sette inn innsatsen der vi får de største kuttene. Det er jo grunnen til at Stortinget i klimaforliket bygger opp under EUs kvotesystem. Det er absolutt – uten sammenligning – det mest kraftfulle virkemidlet for å få ned utslippene i Europa. Der setter vi et tak på utslippene, og så må bedriftene bare innordne seg det taket. Så er det slik at de bedriftene som kan kutte billig, selger kvoter til bedrifter som har dyre kuttkostnader. Da får vi større og billigere kutt og en kraftig teknologiutvikling. Det er veldig bra.
Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Borghild Tenden.
Borghild Tenden (V) [10:49:37]: Statsministeren skryter av jernbanesatsingen, og det er det grunn til å gjøre. Det er det tverrpolitisk enighet om her på Stortinget, og vi må bare fortsette den offensive satsingen fremover. I tillegg må vi få ned bilbruken, spesielt i og rundt de store byene våre. Dette har vært en fanesak for Venstre både i regjering og nå utenfor regjering. Nå merket jeg meg at på Arbeiderpartiets landsmøte hadde man et godt vedtak om kollektivtrafikk, og jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet kommer etter.
Mitt spørsmål til statsministeren blir: Betyr dette at vi fra nå av kan se en mye mer offensiv satsing på kollektivtrafikk spesielt, og dyre bybaneløsninger, som er en kjempeutfordring i de store byene våre, og kan vi merke dette allerede i statsbudsjettet for 2012?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:50:34]: Det er veldig viktig å satse på kollektivtransport, og det er viktig av flere grunner. Det er viktig fordi det bidrar til å bedre framkommeligheten. Vi kan ikke alle kjøre bil, da blir det for mye køer, og ingen av oss kommer fram. Det er viktig av hensyn til trafikksikkerhet og viktig av hensyn til miljø. Derfor har denne regjeringen omtrent doblet jernbaneinvesteringene. Vi har økt satsingen på jernbane kraftig, som er et viktig kollektivtransporttilbud, spesielt rundt mange av de store byene. Vi har økt belønningsordningen når det gjelder kollektivtransport i store byer, og vi har generelt sett styrket kommunenes og fylkenes økonomi, slik at de kan satse mer på kollektivtransport. Vi er villig til å gå lenger i å styrke disse ordningene, se på hva vi kan gjøre for å styrke kollektivtransporten ytterligere, bl.a. legge til rette for bybaner. Hva slags virkemidler vi skal sette inn, får jeg komme tilbake til, men mer penger trengs inn i potten. Jeg kan ikke si for mye om statsbudsjettet for 2012.
Presidenten: Ketil Solvik-Olsen – til oppfølgingsspørsmål.
Ketil Solvik-Olsen (FrP) [10:51:42]: Jeg blir veldig glad når jeg hører statsministeren understreke at vi må sette inn tiltak der vi får største nytte. Det er jeg helt enig i. Dessverre har regjeringen ført en politikk som ikke innebærer det prinsippet i praksis.
I spørretimen 16. februar tok jeg opp et spørsmål om Alcoa, som ønsker å bygge et gassbasert aluminiumsverk i Norge. Hydro, som er delvis statseid, får lov til å gjøre det i Qatar med regjeringens velsignelse, men Alcoa får ikke lov til å gjøre det i Norge fordi det vil slippe ut CO2. CO2-renseteknologien er jo, som regjeringen vet, ikke helt klar ennå.
I den nevnte Aftenposten-artikkelen sier regjeringens fremste klimatalsmann i Finansdepartementet, Kjetil Lund, at vi må ikke innføre tiltak som bare gjør at bedrifter flytter utenlands. Han argumenterer altså mot den politikken som regjeringen er for. Da er spørsmålet: Hvordan sikrer regjeringen at vi gjør tiltak der de er mest fornuftige, når en samtidig nekter ny industri å etablere seg i Norge og bruke norsk gass på hjemmebane?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:52:52]: Det viktigste vi gjør, er nettopp å bruke økonomiske virkemidler, som f.eks. å være en del av EUs kvotehandelssystem. Det sikrer at bedriftene får mulighet til å redusere utslippene ved å selge kvoter, mens de som har dyre utslippskutt, må kjøpe kvoter. Så blir de alle opptatt av å redusere sine kostnader, enten ved å kunne selge kvoter, eller ved å kunne slippe å bruke penger på å kjøpe kvoter. Det er ingen tvil om at klimakvotesystemet i EU, som vi er en del av, er det mest kraftfulle virkemiddelet for å få ned utslipp.
Når det gjelder aluminiumsverk, gasskraftverk, osv., er det jo ikke slik at jeg sitter og saksbehandler det i Stortinget. Folk som ønsker det, må søke – og forholde seg til de retningslinjer regjeringen har trukket opp.
Ellers er det en utfordring for meg å forholde meg til Fremskrittspartiet, fordi de har sagt at de skal sitte i regjering med Høyre, som ønsker større kutt i Norge enn det klimaforliket legger opp til. Klimaforliket legger opp til omtrent 15 mill. tonn reduksjon i Norge. Høyre var for å kutte over 20 mill. tonn i Norge. Da er det plass til veldig få nye anlegg i Norge nå.
Presidenten: Nikolai Astrup – til oppfølgingsspørsmål.
Nikolai Astrup (H) [10:54:09]: Vi måtte gå høyt på banen for å få trukket regjeringen i riktig retning. Det eneste partiet som var fornøyd med den klimameldingen regjeringen la frem, var jo Fremskrittspartiet. Så jeg forstår at statsministeren og Fremskrittspartiet her er rørende enige.
Det som bekymrer Høyre, er at det ut fra fremdriften ikke ser ut til at målene i klimaforliket vil kunne nås. Vi har hatt fire tapte år i norsk klimaarbeid. Den lille fremdrift vi kan spore, skyldes – som statsministeren peker på – politikk som er utformet i EU, og ikke av den norske regjeringen. Regjeringens klimamelding kommer først til høsten. Den skal da behandles i Stortinget i 2012. Så får den budsjettvirkning fra 2013. Da har vi syv år igjen på å nå de klimamålene som er i klimaforliket. Spørsmålet til statsministeren er: Står han ved ikke bare målet om å kutte utslippene med 20 pst. hjemme, men også målet om å gjøre det innen 2020?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:55:12]: Jeg står ved målene slik de er formulert i klimaforliket og i klimameldingen, det gjør jeg. Så får vi legge fram en ny melding og så diskutere om vi skal justere virkemidler, se på måten vi gjennomfører det på. At vi skal ha en løpende evaluering, vurdering, av hvordan vi følger opp klimapolitikken her i landet, er en del av klimaforliket. Hvis vi hadde hatt alle svar i 2007, hadde vi ikke trengt nye stortingsmeldinger og nye vurderinger av dette.
Men det er jo ikke slik at det er antall meldinger som avgjør. Det som avgjør, er hva vi faktisk gjør. Vi har altså hatt en kraftig økning i satsingen på kollektivtransport. Vi har innført EUs kvotesystem, som bidrar til kraftige reduksjoner – omtrent halvparten av Norges utslipp vil være en del av kvotesystemet til EU. Vi har gjort mye for å utvikle mer miljøvennlig teknologi. Så har vi fulgt opp klimaforliket når det gjelder innføring av grønne sertifikater. Det vil føre til betydelig kraftproduksjon i Norge og Sverige, sannsynligvis så mye at vi må eksportere mye kraft.
Presidenten: Line Henriette Hjemdal – til oppfølgingsspørsmål.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:56:24]: Det er bra at statsministeren står ved klimaforliket, som han sa til representanten Trine Skei Grande, når det gjelder både målsetting, tidsplan og det at om lag to tredjedeler av utslippsreduksjonene skal skje her i landet.
Vi har en faglig plukkliste, Klimakur, over 160 nasjonale tiltak. 30 av disse tiltakene er samfunnsøkonomisk lønnsomme, dvs. at Norge AS tjener penger på å innføre dem. Og det vil gi en reduksjon på 30 mill. tonn CO2-ekvivalenter.
Vi vet at statsministeren tror på kvotesystemet. Hvis vi legger en framtidig kvotepris på 350 kr per tonn til grunn, kan vi innføre tiltak som vil redusere med 3 mill. tonn i tillegg. Da har vi nådd halvparten av det klimaforliket hadde som mål. Det er billig. Det er lønnsomt.
Statsministeren har sagt at det viktigste er hva vi gjør, og ikke når. Mitt spørsmål er: Når vil disse tiltakene komme?
Statsminister Jens Stoltenberg [10:57:30]: Vel, mange av tiltakene har allerede kommet, eller er i ferd med å bli innført. Enten det er kollektivsatsing, satsing på fornybar energi, nye byggeforskrifter som stiller veldig strenge krav til energibruk i bygg/boliger, mer satsing på klimaforskning eller mer satsing på miljøteknologi, så er alt dette tiltak som er i gang, iverksatt eller er nær forestående, og som trappes opp. Så vi er i gang med mange tiltak.
Når det gjelder Klimakur, har vi hatt noe vurdering av den i forbindelse med nasjonalbudsjettet til høsten. Vi vil komme med en grundigere vurdering av disse tiltakene i stortingsmeldingen, men jeg er nok redd for at hovedbildet der er at kostnadene ved utslippskutt i Norge er vesentlig høyere enn det som ble lagt til grunn i den tiltakspakken som Klif la fram før den forrige klimameldingen. Det viser jo bare at det er en utfordrende ting å få store nok kutt i Norge. Det viser også at det er stor usikkerhet med hensyn til økonomisk utvikling, f.eks. finanskrise, som påvirker utslippskuttene mye.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål, som også blir dagens siste.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:58:45]: Rød-grønne politikere fremstiller gjerne private leverandører av helse- og omsorgstjenester som kyniske profittjegere. Så tegnes det samtidig et glansbilde av det offentlige. Vi kan av og til få inntrykk av at det er gratis å bo på et offentlig sykehjem, men vi vet at selv en minstepensjonist må betale rundt 80 pst. av minstepensjonen sin til det offentlige og sitter igjen med rundt 2 000 kr til klær, fotpleie og presanger til barnebarn.
Hele ni helseministere, de fleste fra Arbeiderpartiet, har lovet enerom til alle som ønsker det. Men fortsatt er det 2 500 personer som mot sin vilje er stuet sammen med fremmede personer. De kjemper da om plass til familieportretter og noen få personlige eiendeler fra to ulike levde liv. Dette er en vesentlig reduksjon i kvaliteten på tilbudet. Allikevel krever kommunen fortsatt full egenbetaling fra begge personene.
Fremskrittspartiet og Høyre har gått inn for en halvering av egenbetalingen for dem som bor på dobbeltrom mot sin vilje. Synes statsministeren at det kan være en god løsning, en løsning som kan bidra til å få slutt på denne uverdige dobbeltromsproblematikken, siden ingen av de tiltakene som hans egne ministre har kommet med, har virket?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:00:06]: Det aller viktigste er å bygge flere omsorgsboliger og sykehjemsplasser, og i tillegg til det – det er veldig viktig – å satse på hjemmebaserte tjenester.
Når det gjelder mangelen på sykehjemsplasser, er det to svar på det. Det ene er å bygge flere sykehjemsplasser. Det andre er faktisk å styrke de hjemmebaserte tjenestene, for vi vet at veldig mange mennesker ønsker å bo hjemme lenger. Og får vi mer hjemmehjelp, mer hjemmesykepleie, er det dobbelt bra: Flere kan bo hjemme lenger, og vi reduserer presset på sykehjemmene. Vi gjør begge deler og ligger veldig godt an når det gjelder å oppfylle våre målsettinger om flere årsverk i pleie og omsorg, bl.a. for å kunne lette presset på sykehjem og fordi det er mangel på sykehjemsplasser.
Så er det slik at vi bygger ut mange nye sykehjem og omsorgsboliger – også det stort sett i tråd med de planer vi har lagt fram – og bidrar til også å øke antallet enerom.
Når det gjelder spørsmålet om egenbetaling, er det et makstak i dag. Jeg husker ikke den nøyaktige prosenten, men det er en prosentandel av inntekt. Så det er et makstak i dag. Kommunene står fritt til å sette lavere egenbetaling enn det, og kommunene står også selvsagt fritt til å sette lavere egenbetaling dersom noen bor på dobbeltrom mot sitt ønske.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:01:26]: Jeg konstaterer at den uverdige dobbeltromproblematikken ikke finner sin løsning med denne regjeringen.
Men når vi er inne på det med egenbetalingen: Fremskrittspartiet fikk i 1989 gjennomslag for et bunnfradrag på 6 600 kr, og siden det har vi hatt en vesentlig prisstigning, men det har ikke vært noen endring i bunnfradraget. Det fotpleie, f.eks., kostet i 1989, får du knapt stelt fire tær for i dag.
Vil statsministeren være med på å øke bunnfradraget i egenbetalingsgrunnlaget, slik at gamle syke og pleietrengende kan ha noe mer igjen til sitt personlige forbruk og vi unngår at sykehjem framstår som et moderne fattighus?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:02:07]: Det er altså et makstak i dag. Det er, som representanten sier, et fribeløp, et grunnbeløp, du kan trekke fra. Jeg vet ikke når det sist ble justert, men det er av den type satser som selvsagt kan justeres. Jeg tør ikke stå her og nå å love at det vil bli det, men det er selvsagt ett tema som vi kan se på.
Presidenten: Det er anmodet om og blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Per Arne Olsen.
Per Arne Olsen (FrP) [11:02:40]: Jeg håper i det minste at statsministeren kan være enig i at det er uverdig for de menneskene som blir stuet sammen på dobbeltrom mot sin vilje, å måtte dele rom i livets siste fase med mennesker de ikke kjenner, og kjempe, som Jæger Gåsvatn sa, om noen få centimeter for å få hengt opp sine familiebilder, og at dette er forhold som man ikke kan være bekjent av i Norge.
Det er ikke slik, dessverre, at det bare er disse 2 500 som er ufrivillig stuet sammen på dobbeltrom. I Trondheim, i det rød-grønne utstillingsvinduet, har ordføreren innført et nytt begrep som heter «fortetning». Der ber man altså om penger fra staten for å bygge enkeltrom, for deretter å stue dem sammen på enkeltrom, og så kaller man det fortetningsrom istedenfor.
Er statsministeren fornøyd med at man har skapt et nytt begrep i norsk politikk?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:03:39]: Jeg er bare fornøyd når vi fullt ut når målet om at alle skal ha en verdig boform, og at de som ønsker det, skal få enerom. Igjen er dette et område der det er gjort store framskritt i løpet av de senere årene. Eneromsdekningen er vesentlig høyere enn den har vært tidligere, og vi har kommet veldig langt. Det er det all grunn til å glede seg over.
Så vet jeg at det er en mager trøst for dem som fortsatt opplever at de ikke får enerom når de ønsker det, og det er jo nettopp grunnen til at vi har økt tilskuddene til utbygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger med 40 pst. Det skjedde fra nyttår, nettopp for å få en ytterligere stimulans når det gjelder utbygging av sykehjem og omsorgsboliger, slik at vi skal kunne gjøre noe med det problemet det er at noen fortsatt bor på dobbeltrom når de ønsker å bo på enerom.
Presidenten: Bent Høie – til oppfølgingsspørsmål.
Bent Høie (H) [11:04:38]: Det er faktisk slik at de foreløpige KOSTRA-tallene viser at eneromsdekningen det siste året har gått ned. Det som er tilfellet, er at det fortsatt bor over 2 500 eldre på dobbeltrom i sykehjem, og arbeiderpartistyrte Trondheim er verstingen blant bykommunene. I tillegg til at de har 121 dobbeltrom, har de innført disse såkalte fortetningsrommene, der de tvinger eldre – mot sin vilje – til å bo to personer på et rom som er beregnet for én person.
En som bor på sykehjem i Trondheim, betaler i dag i gjennomsnitt 115 000 kr i året i egenandel for å bo på sykehjem. Mener statsministeren at det er rimelig at en når en mot sin vilje blir tvunget til å bo sammen med et vilt fremmed menneske, skal betale samme egenandel som en person i f.eks. Bærum kommune, som garantert får enerom på sykehjem?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:05:37]: Hovedbildet er at vi har fått et vesentlig bedre tilbud, men det er ikke godt nok. Det er også grunnen til at vi har trappet kraftig opp og senest nå fra årsskiftet økte tilskuddene til utbygging av sykehjemsplasser – jeg mener det er rundt 900 000 kr per sykehjemsplass, 40 pst. økning. Når vi øker det øremerkede statlige tilskuddet til sykehjemsplasser så mye som vi gjør, er det jo nettopp i erkjennelsen av at vi ser at utbyggingen må skje enda raskere både for å dekke et økende behov og for å gjøre det som gjenstår når det gjelder ønske om enerom. Ulike kommuner med ulik politisk farge sliter med å få enerom til alle, og det er også grunnen til at vi øker støtten til alle kommuner når det gjelder enerom.
Presidenten: Laila Dåvøy – til siste oppfølgingsspørsmål.
Laila Dåvøy (KrF) [11:06:35]: Jeg vet ikke hvilke rapporter statsministeren har lest de siste ukene, men i alle fall har jeg lest en Fafo-rapport fra april i år, som sier at tjenestetilbudet til eldre over 80 år er redusert, og at veksten i antall nye årsverk i all hovedsak har tilfalt de nye unge brukerne. Og svært mange får ikke den hjelpen de trenger. Det er stor mangel på sykehjemsplasser spesielt, og det er kommuner som har for liten kapasitet og for lav kompetanse til å gi de sykeste et verdig og godt tilbud. Verdighetsgarantien brytes hver eneste dag enkelte steder i landet – ikke overalt; det finnes også gode eksempler. Men bildet er at det går den gale veien.
Det at Fremskrittspartiet kommer med forslag og setter dette på dagsordenen, synes jeg er flott. Men er det ikke litt pinlig for statsministeren at det rett og slett går den gale veien, og at vi som opposisjon må finne på kreative løsninger for å søke å rette opp i dette?
Statsminister Jens Stoltenberg [11:07:42]: Jeg har ikke lest den Fafo-rapporten, men regjeringen har jo selv redegjort for at den kraftige økningen vi har hatt i antall årsverk i pleie og omsorg, også i stor grad har bidratt til å bedre tilbudet til dem som kalles unge brukere, altså folk under 67 år. Det kan være multifunksjonshemmede, det kan være trafikkskadde, det kan være andre som trenger hjelp. Det er bra at vi har fått flere årsverk i pleie og omsorg – vesentlig flere enn tidligere, en kraftigere økning. Det er bra.
Men igjen: Det er ikke slik at selv om vi har hatt en kraftig økning i antall årsverk, er vi i mål. Vi er glade for at vi har en økning, men vi ser at vi må ha mer. Det er jo nettopp grunnen til både at vi har økt de øremerkede tilskuddene, og at vi har økt kommunenes inntekter betydelig, slik at de kan ansette flere. Det er en vesentlig sterkere utbygging av dette nå enn under den forrige regjeringen.
Presidenten: Den muntlige spørretimen er omme.