Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:03:27]: Denne gang holdes redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker mot et bakteppe av omveltninger i Europas naboland i sør – i Midtøsten og Nord-Afrika. Gnisten som ble tent i Tunisia for et halvt år siden, har spredt seg som en vind og skapt oppstand og krav om demokrati, respekt for menneskerettigheter, rettferdighet og velferd i hele regionen.
I Tunisia og Egypt er det håp om fredelig og demokratisk utvikling. I Libya har utviklingen gått i voldens og stridens retning, noe forsvarsministeren og jeg redegjorde for i Stortinget 9. mai i år.
Denne arabiske våren er omveltninger og folkelige opprør som europeiske land – historisk sett – kan kjenne seg godt igjen i, og som har ledet til dagens demokratiske samfunn. Vi har derfor et ansvar for å stå opp for dem som i dag kjemper for respekt for menneskerettigheter, rettsstat, reformer og folkestyre.
I Libya spiller flere EU-land en hovedrolle i FNs sikkerhetsråd gjennom EUs vide sanksjoner og med humanitær innsats, og europeiske land er de tyngste bidragsyterne til de NATO-ledete militære operasjonene. Europas støtte er minst like viktig når nye styresett og institusjoner skal etableres. FNs beredskapsplanlegger for Libyas fremtid og generalsekretæren forventer at EU vil bidra til fremtidig gjenoppbygging. Høyrepresentant Ashton har annonsert at EU etablerer et kontor i Benghazi i neste uke. Det er viktig at europeiske land opptrer slik at landene i Den arabiske liga og Den afrikanske union trekkes mest mulig med og dermed ansvarliggjøres mer for dagens politikk og fremtidige veivalg.
EUs rolle som fredsbygger og stabiliserende kraft i sine nære områder har altså fått ny aktualitet. I mars i år vedtok EUs stats- og regjeringssjefer å styrke naboskapspolitikken mot sør. Dette partnerskapet for demokratiutvikling, økonomisk integrasjon og vekst omfatter alle landene sør for Middelhavet – fra Marokko i vest til Jordan i øst. Under ministermøtet i Europarådet i forrige uke var det også der enighet om å styrke rådets nabolandspolitikk og å gjøre sine erfaringer og sin kompetanse tilgjengelig for naboer i sør.
På min reise i Sørøst-Europa i april – med start i Tyrkia og videre til Kosovo, Makedonia, Serbia og Kroatia – fikk jeg på nytt bekreftet hvor viktig den europeiske integrasjonsprosessen er for den politiske utviklingen i regionen. Reformer for å kunne leve opp til visjonen om EU-medlemskap står som en mal for landenes reformpolitikk – ja, som et håndfast uttrykk for at landet består testen for økonomiske og politiske reformer. Forutsigbarhet for økonomisk utvikling og investeringer er én side av denne saken, stabilitet for å løse regionale og nasjonale spenninger en annen. Det er derfor viktig å bidra til at også de mest sårbare landene i regionen – fremfor alt Bosnia-Hercegovina – opplever fremgang på veien mot tettere integrasjon i EU.
Tyrkia, som ser politiske hindringer på veien mot EU-medlemskap, er like fullt bestemt på å gjennomføre de tilpasninger som et medlemskap krever. Jeg merker meg at Tyrkia gjør dette med større selvtillit enn for bare få år siden. Det skyldes både den store økonomiske veksten og opplevelsen av å spille en langt mer betydelig regional utenrikspolitisk rolle nå. Norge styrker samarbeidet med Tyrkia, bl.a. om freds- og forsoningsarbeid, og vi videreutvikler vårt samarbeid med landene på Vest-Balkan, slik regjeringen redegjør for i den nylig fremlagte meldingen for Stortinget.
Urolighetene i Nord-Afrika har gitt økt migrasjon. Over 780 000 personer har forlatt Libya. Til Europa er det kommet mer enn 34 000 personer, de fleste tunisiske arbeidssøkere og personer fra land sør for Sahara. En ytterligere forverring av situasjonen i Libya kan føre til enda større tilstrømning, og mange kan ha behov for internasjonal beskyttelse.
En forsvarlig asylbehandling i Europa er først og fremst ankomstlandenes ansvar. Bistand fra EU til de enkelte ankomstlandene er mulig for kontroll med sjøgrense og til asylsystemet. Grensebyrået Frontex samordner en fellesoperasjon til sjøs rundt øya Lampedusa og andre steder i Middelhavet.
Vi har et solidaritetsansvar, og Norge bidrar til at Europa håndterer migrasjonsstrømmen på en tilfredsstillende måte. Vår humanitære bistand har gjort at folk kan vende tilbake til sine hjemland. Norge har sagt ja til å bruke 90 plasser på den eksisterende kvoten for overføringsflyktninger fra Libya, hovedsakelig for tredjelandsborgere med behov for beskyttelse. Av disse vil 30 personer bli hentet fra gruppen av flyktninger som befinner seg på Malta. I tillegg besluttet regjeringen å øke kvoten for overføringsflyktninger med 250 personer i 2011 – som et engangstiltak – for å imøtekomme behovet for beskyttelse i lys av situasjonen i Nord-Afrika.
Strømmen av folk over Middelhavet har resultert i at Frankrike og Italia ønsker å styrke yttergrensekontrollen og utvide muligheten til å kunne gjeninnføre midlertidig indre grensekontroll. I justis- og innenriksministrenes diskusjon 12. mai var det enighet om at endringer ikke må rokke ved grunnprinsippet om reisefriheten i Schengen; et syn vi deler. En eventuell endring av Schengen-regelverket må drøftes både i rådet, av medlemsstater og i Europaparlamentet. Den diskusjonen vil vi delta i gjennom fellesorganet.
Danmark er blitt møtt med skepsis etter at landet for få dager siden besluttet å styrke kontrollen på sine indre grenser. Danske myndigheter har hevdet at det dreier seg om intensivert tollkontroll på varer – og ikke personkontroll. Kommisjonen vurderer nå om de danske innstramningene er i overensstemmelse med Schengen-regelverket og prinsippet om reisefrihet.
Et annet bakteppe for denne redegjørelsen er finanskrisen og den alvorlige gjeldssituasjonen i flere EU-land. I flere europeiske land har riktignok veksten tatt seg opp, som i Sverige og Tyskland, men situasjonen er ellers usikker og ujevn.
Økte råvarepriser og høyere indirekte skatter har bidratt til økt prisstigning. Det medvirket til at Den europeiske sentralbanken 7. april i år satte opp renten for første gang siden 2008. En fortsatt renteoppgang kan dempe veksten og øke byrden ved gjeldsbetjening i de mest utsatte landene.
I Hellas har utviklingen den siste tiden tatt en mer alvorlig retning. Landet befinner seg i en situasjon med høy og økende statsgjeld. Det er vanskelig å få til nødvendige budsjettkonsolideringer. Dette har økt rentepåslaget for den greske statsgjelden og ført til at EU og IMF igjen vurderer hvordan situasjonen kan avhjelpes.
EUs finansministere vedtok tirsdag 17. mai en redningspakke til Portugal på totalt 78 mrd. euro, hvor IMF skal bidra med en tredjedel. For Irland vedtok ministrene en revisjon av den eksisterende krisepakken for å sikre en best mulig gjennomføring av den allerede vedtatte redningspakken fra 2010.
Spania er også utsatt, men gjeldsutviklingen er her mindre dramatisk enn den har vært de to siste årene. Landets økonomi er nesten dobbelt så stor som den greske, irske og portugisiske til sammen. Derfor er utviklingen i Spania av betydning for hele kontinentet.
Samlet sett er ledigheten i EUs 27 medlemsland litt lavere enn i fjor, men fortsatt dramatisk høy for enkelte grupper. Det er alvorlig at ledigheten blant personer under 25 år i flere EU-land er høyere enn 30 pst.
EU-landene har denne våren funnet løsninger for å styrke eurosamarbeidet. Det europeiske råd vedtok i mars en mindre traktatendring som gjør etableringen av en varig krisemekanisme fra 2013 mulig. Endringen skal nå godkjennes av EUs medlemsland. Toppmøtet i mars gjorde vedtak om den såkalte «Euro-pluss-pakten». Denne politiske pakten fastlegger generelle retningslinjer for den økonomiske politikken og åpner for tiltak for styrket finanspolitisk disiplin. Valg av tiltak og gjennomføring av dem vil fortsatt være et nasjonalt anliggende, men under tett oppfølging av fellesskapet. «Euro-pluss-pakten» skal støtte eurosonen – men det er mer: Hittil har seks medlemsland utenfor euroen ønsket å slutte seg til pakten. Dette er altså skritt i retning av at EUs og særlig eurolandenes samarbeid ikke bare er pengepolitisk bindende, men vi ser tegn til allmenn, økonomisk samordning.
Nye såkalte stresstester for bankene skal vurdere eksponeringen for statsgjeld. Disse skal avdekke hvor kapitaltilførsler er nødvendig.
Dette arbeidet er ingen garanti for å hindre ny økonomisk turbulens. EU søker nå å forebygge en slik utvikling og dempe effekten – om så skulle skje igjen.
Da Det europeiske råds president Van Rompuy var i Oslo 30. mars, la han ikke skjul på følgende utfordring: at flere EU-land må reformere og foreta budsjettkutt på den ene siden og skape vekst og arbeidsplasser på den andre. Men presidenten understreket at ingen måtte undervurdere viljen EU-landene mobiliserer for å få dette til. De kommende måneder vil gi oss svar på hva denne viljen vil resultere i.
Innovasjon, økt ressurseffektivitet, forskning og utdanning er nøkkel for langsiktig vekst og kamp mot arbeidsledighet. I juni er det ett år siden Det europeiske råd vedtok Europa 2020-strategien, hvor forskning og utdanning står sentralt. Selv om Europa 2020 ikke er bindende for Norge, er strategien relevant for oss av flere grunner.
For det første er EU vårt desidert største eksport- og importmarked. At EU lykkes med å styrke verdiskaping og sysselsetting, har dyptgripende betydning for norsk økonomi.
For det andre er mange initiativer EØS-relevante innenfor de syv tiltakspakkene – omtalt som såkalte flaggskipsinitiativ. Et slikt initiativ er EUs veikart om ressurseffektivitet og lavkarbonøkonomi. Det skal styrke europeisk økonomi og redusere miljøbelastninger, noe miljø- og utviklingsminister Solheim redegjorde for under møtet i Stortingets europautvalg tidligere i dag.
For det tredje er norske interesser også knyttet til initiativer som ikke nødvendigvis er direkte EØS-relevante. Forslag på energifeltet er eksempler på det.
Utviklingen av det indre marked har fått fornyet oppmerksomhet. Det indre marked sikrer norske virksomheter markedstilgang og tilgang til viktige innsatsfaktorer på lik linje med virksomheter i hele EØS-området. Norge er gjennomgående tjent med utvikling av felles regler og standarder for virksomheten i det europeiske markedet.
I oktober i fjor presenterte kommisjonen en handlingsplan for å styrke det indre marked med 50 ulike tiltak. I all hovedsak er disse relevante for Norge. Regjeringen ved nærings- og handelsministeren oversendte våre kommentarer til kommisjonen.
Våre innspill støtter opp om kommisjonens satsing på det indre marked og betydningen av håndhevelse av eksisterende regelverk. Vi påpekte også den nødvendige balansen mellom markedet og ivaretakelse av sosiale og faglige rettigheter. I april presenterte kommisjonen sin endelige versjon av tiltaksplanen, og Norges innspill er godt ivaretatt der.
Europa 2020s forgjenger – Lisboa-strategien – oppnådde blandede resultater. Mange av målene ble ikke nådd. Europa 2020 fremstår som mer konkret. Vi vil følge godt med på det videre arbeidet i EU, identifisere norske interesser og delta der det er naturlig for oss.
Den 2. mai i år var det 19 år siden EØS-avtalen ble undertegnet. Det er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge har inngått, og den systematiserer vårt forhold til EU.
Så kan vi spørre: Hvilken effekt har totaliteten av alle rettsaktene hatt på det norske samfunnet – økonomisk, sosialt, juridisk og forvaltningsmessig? Dette er blant spørsmålene som nå utredes av det regjeringsoppnevnte utvalget ledet av professor Fredrik Sejersted. Rapporten skal foreligge innen utgangen av året og vil bli fulgt opp med en melding til Stortinget.
Ifølge mandatet skal utvalget også fremme debatten om norsk europapolitikk. Jeg vil berømme utvalget for å ha tatt også denne delen av oppgaven på alvor. Det har vært fulle hus landet rundt på debattmøter om mange ulike sider av EØS-samarbeidet. Europainteressen og engasjementet i Norge er høyst levende. I neste uke deltar jeg selv på utvalgets debattmøte om «Utenfor eller innenfor? Norges europeiske dilemma», om vår tilknytning til EU.
Vi skal også merke oss den interesse utvalgets arbeid har vakt i EU. I rådets konklusjoner fra desember 2010 ble det oppmuntret – som det står – til en parallell vurdering i EU og erfaringsutveksling med EFTA/EØS-landene. Denne utvekslingen er i gang både i Oslo og i Brussel. Det er positivt.
Det er verdt å merke seg rådets konklusjoner om at arbeidet under EØS-avtalen fremheves som eksemplarisk. Det skyldes et rammeverk som har vist seg slitesterkt, til tross for flere traktatendringer og nye medlemsstater i EU.
Men først og fremst handler dette om politisk vilje – ikke minst i Norge – under vekslende regjeringer og flere storting, vilje til å etterleve forpliktelsene og søke pragmatiske tilpasninger av denne avtalen over tid. Og det skyldes at det har vært vilje til og interesse for å inngå nye avtaler på andre felter etter hvert som EU-samarbeidet har utviklet seg.
I Sejersted-utvalgets studier og i Utenriksdepartementets kontinuerlige arbeid må fokus være på hvordan vi kan sikre at EØS-avtalen forblir et effektivt samarbeidsinstrument. Det innebærer også at Norge skal bruke alle de muligheter avtaleverket gir oss, inklusive reservasjonsretten, for å sikre norske interesser.
EØS-avtalens virkemåte bør vurderes i lys av de store endringene som er skjedd i Europa og EU gjennom årene. I tillegg bør muligheten for å videreutvikle den institusjonelle rammen for kontakten med rådet av medlemsstater og Europaparlamentet vurderes, gitt den endrede maktbalansen i EU.
Dette er blant de temaer vi vil komme tilbake til i regjeringens melding til Stortinget neste år.
Et annet spørsmål som reises fra tid til annen, er dette: Bør EØS utvides til andre land utenfor EU? Et av EU-sidens oppdrag, som nå administreres av den nye utenrikstjenesten, EEAS, er å søke løsninger for en nærmere tilknytning til det indre markedet for små stater som Andorra, San Marino og Monaco.
Dette er i utgangspunktet et anliggende mellom EU og disse landene. Etter regjeringens syn er det lite naturlig at de knyttes til det indre markedet gjennom EØS og EFTA-pilaren. De har andre behov og forutsetninger enn det Norge har. En mer avgrenset og forenklet tilknytning fremstår derfor som mer realistisk.
Det forventes at EEAS lager en rapport om forholdet til disse statene før sommeren. Fra norsk side har vi vært i drøftelser med EEAS for å bli holdt orientert og formidle vårt syn.
Regjeringen fører en offensiv og oppdatert EU- og EØS-politikk. Det ser vi bl.a. i arbeidet med konkrete EØS-saker, og la meg nevne noen viktige:
EUs tredje postdirektiv regulerer sider ved det indre markedet som vi er knyttet til gjennom EØS-avtalen. Postforsendelser på over 50 gram er allerede liberalisert i Norge gjennom de to foregående postdirektivene som vi har tatt inn i EØS-avtalen. Det tredje direktivet avvikler alle særretter og eneretter for postforsendelser på under 50 gram og legger til rette for konkurranse også i denne delen av postmarkedet.
For regjeringen er det en prioritert oppgave å sikre posttjenester av god kvalitet og til rimelig pris for alle i hele landet. Hyppig ombæring av post og enhetsporto er virkemidler for å oppnå dette.
Den samfunnspålagte, ulønnsomme delen av posttjenestene finansieres i dag delvis gjennom eneretten for Posten Norge AS og delvis over statsbudsjettet hvert år. Det er grunn til å tro at en avskaffelse av eneretten vil medføre press på økt finansiering over statsbudsjettet.
Det er også stilt spørsmål ved om en innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil kunne påvirke lønns- og arbeidsvilkårene negativt i postsektoren, basert på erfaringer vi har observert i noen EU-land.
Samlet sett mener regjeringen at det er tungtveiende argumenter for at Norge går imot å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Førstkommende mandag, 23. mai, møter jeg i EØS-rådet i Brussel sammen med våre EFTA-partnere, Island og Liechtenstein, og EU-siden. Jeg vil der informere om norsk holdning. Norge vil følge prosedyrene i EØS-avtalen vedrørende reservasjon i videre oppfølging av denne saken.
EØS-avtalen har en detaljert prosedyre for hvordan en sak da skal behandles. Regjeringen, som fremhever at alle parter respekterer EØS-avtalens innhold og forpliktelser, vil legge vekt på å følge prosedyrene i avtalen. Etter avtalens artikkel 102 påligger det partene å bestrebe seg på å løse konflikten eller begrense skadevirkningene i så stor grad som mulig.
Vi kan ikke i dag forskuttere utfallet av drøftelsene etter prosedyrene nedfelt i artikkel 102. Om det ikke oppnås enighet, vil den direkte berørte del av EØS-avtalen midlertidig kunne bli satt ut av kraft. Dersom dette skulle skje, må vi gjøre en grundig vurdering av konsekvensene. Det er for tidlig å beregne de økonomiske konsekvensene av en slik mulig suspensjon. Både suspensjonens omfang og hvordan den gjennomføres, vil her være av betydning.
Det er den part som ønsker innlemmelse av den aktuelle rettsakten i EØS-avtalen, som avgjør når en artikkel 102-prosedyre formelt skal igangsettes. Flere EU-land har ennå ikke gjennomført direktivet i egen rett, og elleve medlemsland kan ifølge direktivet utsette gjennomføringen fram til 31. desember 2012.
Regjeringen vil holde Stortingets organer informert om utviklingen i denne saken, inklusive om hvilke konsekvenser en mulig suspensjon vil ha for direkte berørte deler av EØS-samarbeidet.
Dagens forbud mot alkoholreklame i utenlandske tv-sendinger spesielt rettet mot Norge er gjennom direktivet for audiovisuelle tjenester satt under press. Vi har arbeidet bredt overfor EU for en videreføring av unntaket vi har i dag. Det gjør det mulig å stanse alkoholreklame i rettede sendinger fra andre land.
Vi er bekymret på grunn av sammenhengen mellom reklame og forbruk. Dette har vi formidlet til EU, men EU har så langt ikke vist imøtekommenhet i denne saken. Vi venter nå på formell tilbakemelding fra kommisjonen. Den tilbakemeldingen har vi ikke tidfestet, men vi venter at den vil komme formelt fra kommisjonen.
Stortinget har vedtatt at datalagringsdirektivet skal gjennomføres i Norge, og det skal nå innlemmes i EØS-avtalen. Samtidig vet vi at revidert regelverk er under utforming. Dette viser også et kjennetegn ved EU- og EØS-samarbeidet, nemlig den kontinuerlige utviklingen. I revisjonsarbeidet skal vi merke oss at kommissæren for justissaker og grunnleggende rettigheter, Reding, har gjort personvern til en prioritert sak. Hun har varslet et nytt personvernregelverk i løpet av året. Vi kjenner foreløpig ikke detaljene i forslaget, men Lisboa-traktaten åpner for en mer helhetlig sikring av personvernet i EU.
Et nytt regelverk vil kunne få konsekvenser for Norge. Regjeringen vil arbeide for at nye regler som berører norske interesser, tar hensyn til både enkeltmenneskets personvern og samfunnets behov for innsyn og kontroll.
Dersom vi skal få gjennomslag for regelverksunntak overfor EU, må vi argumentere godt, og – så sant det er mulig – med at et unntak eller en tilpasning ikke har diskriminerende eller konkurransevridende konsekvenser. Det har vi gjort i forbindelse med innskuddsgarantiordningen og vårt krav om å beholde dagens dekningsnivå på 2 mill. kr per innskyter per bank.
Dagens EU-direktiv er til revisjon. Vi arbeider med å få inn en tekst i det nye direktivet som åpner for at Norge kan beholde gjeldende dekningsgrad, som i Norge har stått uendret siden 1996. I EU er det vedtatt en fullharmonisering av dekningen til 100 000 euro fra 1. januar 2011. Dette prinsippet om fullharmonisering er videreført i et forslag til et helt nytt innskuddsgarantidirektiv, som nå er til behandling i EU. Tidligere har beløpskravet til dekning vært en minimumsharmonisering.
Det er krevende å få gjennomslag for norske tilpasninger, som sagt. Unntak utfordrer selve kjernen i EØS-samarbeidet: ensartethet. Det gjelder også i EØS. Regelverk skal gjennomføres på samme måte i alle 30 stater i EØS for å sikre likeverdige konkurransevilkår og forutsigbarhet, noe vi gjennomgående er tjent med.
I vårt arbeid med saken om innskuddsdirektivet har det vært viktig å få fram overfor EU at en videreføring av det norske dekningsnivået ikke vil føre til konkurransevridninger. Vi har kommet med konkrete forslag til mekanismer som effektivt sikrer likeverdige konkurransevilkår, selv om Norge viderefører dekningsnivået.
Dette sikres ved at Norge i alle sammenhenger har understreket at vi er villig til å videreføre en ordning som innebærer at utenlandske banker som opererer på det norske markedet, skal ha anledning til å slutte seg til den norske garantiordningen for differensen mellom norsk ordning, om lag 250 000 euro, og hjemlandets ordning, 100 000 euro, dvs. en såkalt «topping up»-adgang.
Videre har vi i alle sammenhenger understreket at vi er villig til å innføre et effektivt eksportforbud for norske banker, slik at de ikke kan tilby denne høyere garantien til innskytere fra utlandet.
Regjeringen vil også i tiden fremover arbeide offensivt med denne saken.
Regelverk som berører arbeidslivet, er et annet område som regjeringen følger med oppmerksomhet. Vi skal sikre at norske prinsipper og standarder for anstendig arbeid opprettholdes.
Regjeringen skal ta stilling til om EUs vikarbyrådirektiv skal tas inn i EØS-avtalen. En sentral bestemmelse i direktivet fastsetter et likebehandlingsprinsipp vedrørende lønns- og arbeidsvilkår for vikarer som blir leid ut fra vikarbyrå. Direktivet regulerer også adgangen til restriksjoner på bruk av innleid arbeidskraft.
I høringsrunden i 2010 fremholdt arbeidsgiverorganisasjonene at regelen om innleie av arbeidskraft må liberaliseres som følge av direktivet. Regjeringens syn er at de norske reglene om innleie kan opprettholdes. LO deler regjeringens vurdering. For arbeidstakerorganisasjonene har det vært viktig å fremheve krav om at lovlige ansettelsesvilkår, reelt stillingsvern og lovfesting av effektive håndhevingstiltak for likebehandling skal sikres ved en innføring av direktivet. Regjeringen er enig i at dette er viktige hensyn å ivareta ved en innføring av dette direktivet.
EØS-avtalens bestemmelser om offentlig støtte gir rammer for norsk næringsvirksomhet. Regelverket angir begrensninger og handlingsrom for det offentlige som støttegiver.
Jeg vil gi to eksempler på retningslinjer om offentlig støtte som Europakommisjonen nå arbeider med:
Det første gjelder nye retningslinjer for offentlig støtte som kan gis i medhold av det reviderte kvotehandelsdirektivet. I henhold til dette kan det gis offentlig støtte til virksomheter som kompensasjon for at CO2-utslippskostnader hos produsentene fører til økt kraftpris. Formålet med støtten er å unngå karbonlekkasje ved at industri flyttes til land uten karbonregulering.
Kommisjonen har hatt en første høring for å få innspill fra myndigheter, organisasjoner og selskaper til utformingen av de kommende retningslinjene. En vesentlig del av det norske høringssvaret omhandler metoden for å beregne CO2-utslippskostnaden i kraftprisen, dette for å sikre at retningslinjene baseres på et riktig grunnlag med hensyn til det nordiske vannbaserte kraftmarkedet. Regjeringen vil få anledning til å komme med ytterligere synspunkter når et formelt utkast til nye retningslinjer foreligger. Regjeringen har ennå ikke avgjort om industrien i Norge skal kunne få slik støtte.
Det andre eksempelet er revisjonen av retningslinjene for regionalstøtte. Disse setter rammene for ulike former for offentlig støtte til næringslivet i distriktene. Retningslinjene danner grunnlaget for ESAs godkjenning av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift og distriktsutviklingstilskudd.
Kommisjonen arbeider med nye retningslinjer for regionalstøtte, som vil gjelde fra 2014. Disse er viktige for Norge. Vi har allerede uttrykt overfor EU at dagens muligheter for å gi investeringsstøtte i områder med lav befolkningstetthet, samt åpningen for ordninger som differensiert arbeidsgiveravgift, bør videreføres. Norske synspunkter vil bli oversendt kommisjonen i nær fremtid.
EØS-avtalen legger også til rette for et bredt forskningssamarbeid med EU. Norges deltakelse i EUs rammeprogrammer for forskning, teknologi og demonstrasjonsaktiviteter er vår største programsatsing i EØS.
Kommisjonen planlegger nå et nytt felles rammeprogram for forskning og innovasjon som vil erstatte det nåværende programmet, med virkning fra 2014. Vi forbereder her norske synspunkter. Når saken er klar i EU, vil regjeringen legge fram spørsmålet om norsk deltakelse for Stortinget – trolig i løpet av våren 2013.
Forsknings- og innovasjonsfeltet er et av de mest dynamiske politikkområdene i EU. Lisboa-traktaten forplikter EU-landene til å delta i et tettere samarbeid om forskningspolitikk. Målet er å sikre samordning mellom forskningsprogrammer på nasjonalt og europeisk nivå. Regjeringen vil vurdere norsk deltakelse og innlemmelse av et tilsvarende rammeverk i EØS-avtalen.
Utdanning er et annet omfattende samarbeidsområde i EØS-avtalen – det nest største når det gjelder programsamarbeid. Norge har nylig tatt initiativ til en felles EØS/EFTA-uttalelse om den nye generasjonen utdanningsprogrammer som vil starte i 2014. Også for denne delen av EØS-samarbeidet vil Stortinget bli forelagt spørsmålet om deltakelse i 2013.
Lisboa-traktaten gir endringer i EUs såkalte komitologisystem, dvs. når kommisjonen vedtar utfyllende regelverk etter behandling i komiteer som består av representanter for medlemslandene. Parlamentet er nå sidestilt med rådet i delegering av denne type myndighet til kommisjonen. I tillegg er komitologisystemet forenklet for å sikre effektivitet og gjennomsiktighet.
Nærmere 80 pst. av EØS-relevante rettsakter er utfyllende regelverk vedtatt i en slik komitéprosedyre. EØS-avtalen gir Norge rett til å delta som observatør. Det gjør at vi kan bidra med kunnskap, formidle vårt syn og ta del informasjons- og kunnskapsutveksling.
Reformen innebærer visse endringer med hensyn til kompetansefordelingen mellom kommisjonen på den ene siden og rådet og Europaparlamentet på den andre siden.
Prosedyrene for hvordan kommisjonen skal utøve sin kompetanse, vil også bli endret, men det gjenstår å se hvordan disse endelig vil bli trukket opp. Regjeringen har søkt å sikre norske interesser. Vi har et godt håp om å kunne videreføre våre rettigheter under EØS-avtalen.
Dessuten spiller EUs byråer og tilsynsorganer en stadig viktigere rolle både i politikkutformingen og i gjennomføringen av regelverket i EU. Norsk deltakelse i byråene er viktig for EØS-samarbeidet og for rettslikhet i EØS.
I den senere tid har enkelte byråer blitt gitt vedtaksmyndighet. Dette reiser spørsmål av rettslig og politisk karakter. Vårt utgangspunkt er at myndighetsutøvelse overfor en EØS/EFTA-stat skal skje nasjonalt eller av et EØS/EFTA-organ. Regjeringen vil sikre at de rammer som Grunnloven og EØS-avtalen setter, blir ivaretatt på dette området.
Atomkatastrofen i Japan har løftet debatten om atomsikkerhet, miljø- og helseeffekter samt alternative energikilder høyt i flere EU-land. Situasjonen i Nord-Afrika og Midtøsten har gitt seg utslag i økte olje- og gasspriser.
Norge spiller en betydelig rolle som stabil leverandør i Europa. Over 95 pst. av norsk gass selges i det europeiske markedet. Dette vil fortsatt utgjøre en vesentlig dimensjon i vårt forhold til EU og sentrale europeiske land, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland.
Gjennom samtaler om energispørsmål – såkalte energidialoger – engasjerer vi oss direkte overfor europeiske partnere i diskusjonene om morgendagens energiproduksjon, forbruk og miljøgevinster i Europa.
EUs egen energipolitikk skal kombinere ulike mål: sikker energiforsyning, reduksjon av klimagassutslipp fra energisektoren og medvirkning til fungerende energimarkeder. EU-toppmøtet i februar bekreftet ambisjonene om et reelt indre energimarked fra 2014 og at ingen medlemsland skal være isolert fra det europeiske gass- og elektrisitetsmarkedet etter 2015.
Dette er meget ambisiøse mål, og investeringer i ny og kostbar infrastruktur må til. Kommisjonen skal utarbeide en oversikt over infrastrukturprosjekter som kan være aktuelle for finansielle bidrag fra fellesskapet. Hoveddelen av investeringene må imidlertid komme fra markedet selv. Disse synspunktene slutter Norge seg til.
Kommisjonen fremla i forrige måned to sentrale dokumenter på energi- og klimaområdet: et veikart for lavkarbonøkonomi mot 2050 og en melding om energieffektivisering. Veikartet legger til grunn at det bør etableres en overordnet plan for å redusere CO2-utslippene i EU med 80–95 pst. innen 2050. Regjeringen ønsker denne ambisiøse planen velkommen.
Vi er i forhandlinger med kommisjonen om tilpasninger og innlemmelse i EØS-avtalen av det reviderte kvotedirektivet. Dette regelverket legger opp til å etablere et harmonisert system for hele EØS.
EU arbeider også med et veikart for energi mot 2050. Vi har fremhevet naturgassens rolle i EUs energimiks i dette tidsperspektivet, senest på EUs uformelle energiministermøte i Budapest.
Vi har også gitt uttrykk for synspunkter på EUs energi- og klimapolitikk ved flere andre anledninger det siste halvåret. Det er mitt inntrykk at Norges innspill blir lyttet til i EU, og at vår kunnskap og våre politiske initiativer på dette området har betydning.
I andre sammenhenger i Stortinget har vi satt søkelyset på at EU viser økende interesse for nordområdene og for vår særskilte kompetanse i nord.
Norge har fremmet synspunkter på utfordringene i Arktis overfor ulike deler av EU-systemet, og dette arbeidet mener vi har båret frukter. Vi opplever en økende forståelse i EU for norsk syn. Det viste seg senest i Europaparlamentets resolusjon om Arktis fra januar 2011. Den ivaretar langt på vei våre interesser. Det er et eksempel på at norske synspunkter, der vi har interesser og kompetanse, kan vinne innpass i EU når de presenteres på en relevant måte.
Under Arktisk Råds ministermøte på Grønland i forrige uke, hvor også parlamentarikere deltok, diskuterte vi bl.a. effektivisering av organisasjonen. Vi kom til enighet om at det permanente sekretariatet skal legges til Tromsø, som siden 2006 har vært vertskap for det midlertidige sekretariatet. Når dette nå blir fast, vil det styrke arbeidet i Arktisk Råd og befeste Tromsø som sentrum for arktiske spørsmål – i Norge og internasjonalt.
Det ble på møtet på Grønland også undertegnet en avtale om søk og redning i Arktis, som er den første bindende avtalen fremforhandlet i regi av Arktisk Råd. Den skal sørge for at eksisterende redningsberedskap som landene har til havs og i luften i Arktis, blir bedre koordinert. Neste skritt er å starte forhandlinger om en avtale om beredskap og håndtering av oljeforurensning til havs i Arktis.
Dessuten ble det oppnådd enighet om hvilke kriterier som søkere som Kina, Japan og EU må oppfylle før de kan få status som permanente observatører til rådet.
Sju av åtte arktiske land stilte på ministernivå på Grønland, og både USAs og Russlands utenriksminister deltok. Det er et klart uttrykk for økende vektlegging av arktiske spørsmål og av arbeidet i Arktisk Råd – som det eneste sirkumpolare forum. På møtet overtok Sverige formannskapet etter Danmark, og det vil avrunde en felles skandinavisk formannskapsperiode som har vart fra 2007 til 2013 og vært preget av et spesielt nært og tett samarbeid.
Som Stortinget er godt kjent med, bidrar Norge gjennom EØS-midlene til økonomisk og sosial utvikling i 15 av EUs medlemsland. Det er substansielle bidrag til utvikling, i hovedsak i de ennå nye NATO- og EU-medlemslandene i Sentral-Europa.
Jeg har reist i en del mottakerland og sett hvilken forskjell disse midlene kan gjøre. Dette er ikke utviklingshjelp, men støtte til prosjekter utløst av søknader fra landene selv innen områder vi er enige om.
Samarbeidet med mottakerlandene er jevnt over godt. Vi har imidlertid hatt utfordringer med gjennomføringen i Hellas, hvor vi anser at forpliktelsene ikke er overholdt. Vi ser oss derfor nødt til å stoppe utbetaling av EØS-midler til Hellas inntil videre. Utbetalingene som stanses, gjelder perioden 2004–2009.
I kjølvannet av avtalene om nye EØS-bidrag for perioden 2009–2014 er Norge, sammen med Island og Liechtenstein, nå i forhandlinger med 15 land om fordeling av midlene. Det er krav til landene om innsats på særskilte sektorer. Blant de viktigste er miljø og klima, det sivile samfunn, trepartssamarbeid, næringsliv og forskning. I tillegg velger flere av mottakerlandene samarbeid innen justis og helse.
Foreløpig er det undertegnet avtaler med Slovakia, Litauen, Latvia og Slovenia, mens Polen, Estland, Bulgaria, Tsjekkia og Hellas ventes å følge etter i nær fremtid.
Med Hellas er vi blitt enige om en satsing på asylfeltet for å styrke kapasiteten i asylforvaltningen. Tiltak vil være rettet spesielt mot situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere. EØS-midlene bidrar dermed til et styrket samarbeid i EU om asylpraksis.
Like viktig som prioriteringen av sektorer er det bilaterale forholdet. EØS-midlene skal fremme samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Det er derfor åpnet for sterkere involvering av norske partnere i programmer og prosjekter, som i Litauen, der klimatiltak prioriteres sammen med tiltak på justissektoren.
Nylig er det også inngått en avtale med Europarådet for å styrke samarbeidet med mottakerlandene innen justissektoren.
Landene i Sentral- og Øst-Europa og vi andre kan i år markere at det er 20 år siden oppløsningen av Warszawa-pakten og innledningen til en ny tid i Europa – intet mindre. Vi har vært vitne til en fredelig omveltning uten sidestykke i europeisk historie: fra ettpartistater til demokratier, fra planøkonomi til markedsøkonomi, fra ensretting og sensur til gjensynet med en sterk og variert europeisk kulturarv. Nå er disse statene våre allierte og partnere i EØS.
Polen overtar det halvårlige formannskapet i EU etter Ungarn 1. juli. Ett år med sentraleuropeisk lederskap i EU vil være et interessant bilde på den nye tid. Polen er et stort og sterkt EU-land som vil bruke formannskapet til å rette blikket mot øst gjennom styrking av det østlige partnerskapet. Det gjelder EUs forhold til nabolandene Ukraina, Georgia, Moldova, Armenia, Aserbajdsjan og Hviterussland. Målet er et nærmere politisk og økonomisk samarbeid.
Det gis ikke utsikter til EU-medlemskap, men det er heller ikke utelukket. Veien går i så fall gjennom tettere integrering i det indre markedet. Polens og EUs ambisjon er at EU skal være en katalysator for vekst og stabilitet i Europas østlige nærområder.
Situasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika gir altså forhåpninger til EUs rolle som stabiliserende kraft og fredsbygger i sine nærområder. Utvidelseskommissær Füle har sagt at dersom EU ønsker å bli en troverdig global aktør, må EU begynne med sitt eget nabolag. Det er et syn vi deler.
Füle og høyrepresentant Ashton lanserer en strategi for EUs naboskapspolitikk i sør og øst. Den vil ta større hensyn til nabolandenes ønsker, men også EUs forutsetninger. EU bruker uttrykket «mer for mer»: jo større innsats nabolandene gjør for demokratiutvikling, godt styresett og menneskerettigheter, jo mer vil de kunne vente seg av EU til politisk og økonomisk utvikling.
Ashton har en tøff jobb når hun skal få EUs 27 stater til å snakke med én stemme overfor naboer som disse statene har ulike historiske relasjoner til, og som har helt ulike interesser. Det står respekt av hennes innsats, og vi har hatt gode kontakter med henne og hennes stab.
Man klarte å enes om en resolusjon i FN om Kosovo som blir grunnlaget for det videre arbeidet med dialogen mellom Serbia og Kosovo. Og EU har fortsatt kampen mot piratvirksomhet utenfor Afrikas østkyst med full styrke. Ashton har dessuten et personlig engasjement i Midtøsten, og vi samarbeider godt i giverlandsgruppen AHLC og på flere andre utenrikspolitiske områder. Et slikt samarbeid er viktig også for å fremme norske interesser.
Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker legges ut for behandling i et senere møte. – Ingen innvendinger har kommet mot det, og det anses vedtatt.