Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time og 30 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra utenriksministeren innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er representanten Svein Roald Hansen, deretter representanten Ine M. Eriksen Søreide.

Svein Roald Hansen (A) (fra salen): President, det skal være motsatt – Ine M. Eriksen Søreide først.

Presidenten: Hvis representanten ønsker det, og alle er enige om det, er det altså først representanten Ine M. Eriksen Søreide som skal ha ordet, deretter representanten Svein Roald Hansen. Det er sannsynligvis fordi representanten Ine M. Eriksen Søreide er komiteens leder.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:01:52]: (komiteens leder): Det stemmer bra, president.

Først vil jeg takke utenriksministeren for en interessant redegjørelse, og la meg begynne der utenriksministeren slapp.

I Midtøsten og Nord-Afrika, både i regionen og dens naboland i Europa, har vi alt å vinne på et mer stabilt, demokratisk og økonomisk vellykket Midtøsten. Vi har sett diktaturers fall, men vi har fortsatt til gode å se demokratier reise seg. Vi må støtte ambisjonen og det håpet som er om at omveltningene vi nå ser, vil resultere i genuine folkestyrer. For å lykkes må befolkningen eie prosessen og eie de institusjonene som vokser ut av prosessen. Demokratiet må på samme måte som opprøret vokse og skapes nedenfra.

Utenriks- og forsvarskomiteen var nettopp i Kairo for å ha samtaler med bl.a. representanter for FN-systemet, for nye partier som dannes, for ungdomsbevegelsen, med generalsekretæren i Den arabiske liga, Amr Moussa, og med den kristne minoriteten i Den koptiske kirke. Det er mange utfordringer i Egypt. Kanskje særlig er den økonomiske nedturen en veldig viktig og begrensende faktor. Den siste tida har vi også sett en tydelig økning i den sekteriske volden. Men det er samtidig stor optimisme og sterk vilje til å stake ut veien mot demokrati. Egypterne er opptatt av at staten skal være sivil og ikke religiøs. Egypterne sjøl holder fram Tyrkia og andre demokratier som modell. De ser ikke til Iran. De vil gjerne se ulike demokratier for å plukke det beste fra dem og sette det sammen til deres eget. Det er til dels sterke diskusjoner om det planlagte parlamentsvalget i september og det påfølgende presidentvalget to måneder etter. Kommer det for tidlig? Flere av de nystartede partiene vi møtte, var bare noen uker gamle og bekymret over muligheten til å organisere seg godt nok til å kunne danne en politisk plattform og delta i valg.

Hvorfor er nettopp Egypt så viktig? Hver tredje araber er egypter, og hva som skjer i Egypt, har utvilsomt stor betydning for hva som skjer i regionen. Det er ikke vanskelig å slutte seg til utenriksministerens analyse av viktigheten av EUs rolle som fredsbygger og stabiliserende kraft i regionen. Spørsmålet er jo også hva Norge kan bidra med i arbeidet for å støtte opp om disse demokratiske prosessene.

Ett initiativ som nylig ble lansert av utvidelseskommissær Stefan Füle, ble i hvert fall av enkelte oppfattet som et ønske om å utvide EØS-avtalen til også omfatte land som Tunisia og Egypt. Det kunne vært interessant å høre hvordan utenriksministeren stiller seg til dette initiativet.

Utenriksministeren tok også opp den store tilstrømmingen vi nå ser til Europa fra Nord-Afrika. Han nevnte spesielt at omtrent 34 000 personer har kommet til Europa, og at mange kan ha behov for internasjonal beskyttelse. Han sa også at Norge vil ta imot til sammen 340 kvoteflyktninger fra området, hvorav 250 utgjør en ekstraordinært økt kvote.

Høyre har i flere år foreslått å øke kvoten permanent med 500, og jeg ber utenriksministeren vurdere om det i denne ekstraordinære situasjonen vi nå er i, kunne være rom for en noe økt kvote.

I forlengelsen av denne diskusjonen ser vi nå også at det er blitt sterkt økt debatt om Schengen blant EU-landene. Danmark har som følge av en avtale mellom regjeringspartiene og Dansk Folkeparti gjeninnført en forsterket tollkontroll ved grensen. I spørretimen onsdag uttrykte justisminister Knut Storberget en viss støtte til den danske ordningen, men Europakommisjonen har kritisert den for å bryte med Schengen-regelverket. Kan utenriksministeren redegjøre noe nærmere for hvilket standpunkt Norge vil innta i diskusjoner om eventuelle endringer av Schengen-regelverket?

Det pågår også en sterk diskusjon i EU nå om utvidelse av Schengen til å omfatte Bulgaria og Romania. Dette var også temaet på et møte jeg hadde med min kollega som leder utenrikskomiteen i det rumenske senatet. Det er ikke en ukomplisert sak, og det er en sak som påvirker Norge som Schengen-land. Jeg vil gjerne at utenriksministeren sier noe om hva som er Norges posisjon i forhold til disse diskusjonene om Romania og Bulgaria.

Jeg merket meg med interesse utenriksministerens redegjørelse for EUs tredje postdirektiv og regjeringas beslutning om å gå imot innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen. Jeg er veldig glad for, og jeg vil gi utenriksministeren ros for, at han så klart i redegjørelsen sier at han ikke vil forskuttere utfallet av drøftelsene med EU-siden om dette direktivet. Dette er i tråd med våre forpliktelser etter EØS-avtalen og etter Høyres mening den eneste forsvarlige tilnærmingen til saken.

På et møte i Brussel i går la utenriksministeren fram regjeringas standpunkt. Til Aftenposten sa han:

«EUs innlegg var fylt av en veldig sterk anerkjennelse av EØS-avtalen. Det ble understreket hvor godt EØS-avtalen virker. De er opptatt av å ta vare på og videreføre avtalen.»

Nettopp dette er jo en understreking av hvor problematisk bruk av reservasjonsretten kan være. Særlig etter gjennomgangen av de spesielle avtalene med Sveits, og også den gjennomgangen som nå foregår av hele EØS-avtalen, vektlegger EU stadig sterkere en homogen avtaleforståelse. Sagt på en annen måte: Rommet for å plukke direktiver à la carte, særlig for et utenforland, er svært lite, og det krymper stadig.

Postdirektivet anses å være et av de direktivene som ligger i kjernen av EØS-avtalen. Direktivet har også en bestemmelse om gjensidighet. Det vil si at et land som liberaliserer, kan utestenge et land som ikke liberaliserer. Allerede i dag anser Posten Norge Norden som sitt hjemmemarked. Det kan få en brå slutt dersom Norge skulle bruke reservasjonsretten mot direktivet.

For Høyre er det nokså uforståelig at man i denne situasjonen velger å gamble på EU-sidens reaksjoner og de konsekvensene det kan få for Norge, ved å true med bruk av reservasjonsretten på et direktiv som få forstår de store problemene med. Vi har dessuten flere problematiske direktiver foran oss, som vi er i diskusjon med EU-siden om for å få til tilpasninger. Bankinnskuddsgarantidirektivet er det mest nærliggende å nevne her.

Det er ingen hemmelighet at Høyre, i likhet med både Venstre og Fremskrittspartiet, støtter postliberalisering. Vi har imidlertid merket oss at regjeringa åpenbart mener at en innlemmelse av postdirektivet vil stride mot grunnleggende norske interesser. I sin redegjørelse nevner utenriksministeren spesielt hensynet til hyppig ombæring av post og enhetsporto. Men postdirektivets ordlyd fastslår at det skal være postombæring minst fem dager i uka. Direktivet åpner også for fortsatt bruk av enhetsporto på enkeltbrev, aviser og bøker. Ja, direktivet pålegger medlemsstatene å ha universelle tjenester for alle kunder når det gjelder innsamling og levering av post, minst fem dager i uka til overkommelige priser i hele territoriet.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor: Hvilke konkrete elementer av direktivet er det regjeringa er bekymret for, og hvilke punkter ved direktivet vil man derfor søke å forhandle om i drøftelsene som nå etter hvert vil komme i gang med EU?

Jeg takker også utenriksministeren for at han brukte noe av tida i redegjørelsen sin på å orientere Stortinget om løpende diskusjoner og nylig presenterte forslag, som veikartet for ressurseffektivitet og handlingsplanen for det indre marked. Et fortsatt dominerende agendapunkt er også håndteringen av gjeldskrisen i enkelte euroland. Som utenriksministeren påpeker, er bildet nå noe mindre svart enn tidligere. Sverige og Tyskland har igjen god økonomisk vekst, mens Spanias gjeldsproblemer ser ut til å være mer håndterlige enn det man først fryktet. Imidlertid ser særlig Hellas, Irland og Portugal fortsatt ut til å være veldig sårbare. Jeg vil sette pris på å få utenriksministerens vurdering av hvilke løsninger som nå avtegner seg, særlig for håndteringen av den store gjeldsbyrden til Hellas.

Det tredje postdirektivet ble vedtatt i 2008. Mens vi snakker om reservasjonen av dette direktivet, vedtas det stadig nytt regelverk i EU. I forrige uke stilte Høyres stortingsgruppe en rekke spørsmål i spørretimen til ulike statsråder om pågående debatter i EU-systemet. Det er viktig, fordi en genuin debatt om EU i samtid må føres av alle. Det krever at både Stortinget og regjeringa engasjerer seg i den offentlige debatten om ting som pågår i EU i dag og i tida framover.

La meg så avslutte med fortjent ros til utenriksministeren for hans innsats på Arktisk Råds ministermøte på Grønland. Vi er glade for at et permanent sekretariat for Arktisk Råd nå er på plass. Det skal plasseres i Norge, i Tromsø. Det er også undertegnet en avtale om søk og redning i Arktis.

Svein Roald Hansen (A) [10:11:21]: Jeg vil slutte meg til komitélederens ros av innsatsen for å få det permanente sekretariatet for Arktisk Råd. Jeg vil også takke utenriksministeren for en bred redegjørelse, som dekket både de store omveltningene vi nå opplever i Europas naboland i Nord-Afrika og i Midtøsten, de krevende økonomiske utfordringene i mange europeiske land ettervirkningene av finanskrisen har skapt, og enkeltsaker som skaper debatt i vårt forhold til EU. Det å se disse tingene i sammenheng kan være en nyttig påminnelse om hvor privilegerte vi er, her vi ligger i utkanten av en plaget verdensdel, med ryggen mot Arktis, men likevel på den grønne gren.

Denne helgen slo tusenvis av spanske ungdommer teltleir i Madrid i protest mot at landet setter europarekord i ungdomsledighet. I Norge vegrer ungdom seg for å ta sommerjobb, og i helgen streiket fotballspillere i protest mot manglende valgfrihet når det gjelder fotballstøvler.

I Norden har vi nylig inngått en solidaritetserklæring som formaliserer det ansvaret vi føler for hverandre. På Vest-Balkan strever de både med seg selv og hverandre. Likevel ser vi at målet om medlemskap i EU fortsatt er en drivkraft for nødvendige reformer i økonomi og justisforvaltning og i arbeidet med å overkomme gamle motsetninger naboer imellom.

Jeg vil konsentrere meg om tre områder redegjørelsen berørte: EØS-gjennomgangene, Stortingets bidrag til en aktiv europadebatt og postdirektivet.

Det er ikke bare et mantra, men en realitet at EØS-avtalen har tjent både oss og EU vel siden 1994. Det er viktig å minne om hvorfor. Formålet med avtalen er å harmonisere regelverket i Norge, Island og Liechtenstein med regelverket i EUs 27 medlemsland, for å skape rettssikkerhet og forutsigbarhet for bedrifter og innbyggere.

EØS-avtalen har med andre ord i all hovedsak dekket de behov norsk næringsliv har for gode konkurransevilkår på det markedet som kjøper tre fjerdedeler av all norsk eksport. Med på kjøpet, så å si, har nordmenn fått muligheten til å arbeide og bosette seg i våre 29 europeiske naboland og bli behandlet som landets egne innbyggere, med den trygghet det skaper. Sammen med Schengen-avtalene og deltakelse i en lang, lang rekke samarbeidsprogrammer, er vi gjennom disse 17 årene blitt så dypt integrert i EU-samarbeidet at vi er sterkere integrert enn medlemslandet Storbritannia.

EØS-avtalen har vist seg å være tilstrekkelig robust og fleksibel til å fange opp den omfattende utviklingen, fordypningen og utvidelsen som EU-samarbeidet har gjennomgått i løpet av disse årene. EØS-avtalen og Schengen-avtalen dekker et langt mer omfattende samarbeid i dag enn da de ble framforhandlet og inngått. Samtidig er det skjedd viktige endringer i de institusjonelle rammene i EU-samarbeidet som også påvirker oss. Derfor er den gjennomgangen vi nå står foran, viktig. I den felles parlamentarikerkomiteen mellom EFTA og EU har vi også satt dette på dagsordenen. Under vårt møte på Svalbard før påske startet vi arbeidet og reiste bl.a. de problemstillingene utenriksministeren berørte i sin redegjørelse.

De institusjonelle rammene i avtalen bør videreutvikles i lys av at EU-parlamentet nå har fått medbestemmelse på nesten alle områder. Parlamentet er et beslutningsorgan EØS-avtalen ikke gir EFTA-landene noe formelt forhold til. Vi er henvist til lobbyistenes rekker. Det er ikke tilfredsstillende for et land som i realiteten er like integrert i samarbeidet som medlemslandene.

EUs råd har initiert en egen gjennomgang av avtalen, sett fra EUs synsvinkel. Representanten fra kommisjonen som deltar i møtene i den felles parlamentarikerkomiteen, understreker sterkt at man ikke ser for seg overraskende konklusjoner som avviker fra årsrapportenes forsikringer om at EØS-avtalen fungerer godt. De som fortsatt måtte ha politiske ambisjoner om å erstatte EØS-avtalen med noe annet enn fullt medlemskap, vil med andre ord bli skuffet om de forventer konklusjoner fra gjennomgangen av EØS-avtalen som vil styrke deres sak, i hvert fall hvis man leter etter saklige argumenter.

Utenriksministeren berørte også spørsmålet om integreringen av statene Andorra, San Marino og Monaco i det indre marked. Det er helt klart noen i EU-systemet som ser EØS som den naturlige døren. Jeg vil støtte utenriksministeren i at vår inngangsdør er lite egnet.

Denne uken kommer trolig de aller første, helt ferske forslag til nye direktiver fra EU-kommisjonen til Stortinget, sendt fra EFTA-sekretariatet i Brussel. Dermed tar vi et nytt skritt i Stortingets arbeid med en mer aktiv europapolitikk.

Vår medarbeider i Brussel er på plass. Og når vi nå får forslagene til nye direktiver på bordet i komiteene, når de kommer fra kommisjonen, har vi – som også komiteens leder pekte på – langt bedre mulighet for å delta i debatten mens den pågår i våre naboland og i EUs organer, og ikke først to–tre år senere, når de er vedtatt og skal implementeres i EØS.

Det er to viktige perspektiver ved dette. Vi får større mulighet til å påvirke utfallet av sakene gjennom debatt og kontakt med kolleger i naboland og i EU-parlamentet, slik vi har gjort under EU-parlamentets arbeid med forbrukerdirektivet. Og vi får bedre mulighet til å bringe den europeiske dimensjon sterkere inn i den politiske debatten her hjemme, både om samfunnsutviklingen og om viktige enkeltsaker.

Det er åpenbart at behovet for og ønskeligheten av samarbeid over landegrensene griper inn i stadig flere samfunnsområder. Miljø- og klimapolitikken er et åpenbart eksempel alle ser. Men vi ser det også innen områder som helsetjenester, hvor utviklingen i behandlingsmuligheter og krav til kompetanse kan sprenge selv en nasjonal ramme. Det samme gjør folks egne forventninger til å bli tatt hånd om, selv langt hjemmefra, om sykdom rammer. Det nye helsedirektivet som nå kommer, skaper større trygghet og sterkere rettigheter for pasienter. Disse dimensjonene må vi i sterkere grad bringe inn i debatten om framtidens løsninger hvis debatten skal være reell, hvis den skal favne både de muligheter og forpliktelser som utviklingen i seg selv skaper, men som også våre avtaler innebærer.

Utenriksministeren varslet i redegjørelsen at regjeringen mener det er tungtveiende argumenter for å gå imot å innlemme det tredje postdirektivet i EØS-avtalen. Og Stortinget debatterte de mulige konsekvensene av dette i en interpellasjonsdebatt fredag. Det vil være første gang at Norge utløser prosedyrene etter artikkel 102 i EØS-avtalen, men de har vært utløst tidligere bl.a. av Island.

Som utenriksministeren redegjorde for, ligger regjeringens begrunnelse i frykten for at konkurranse også på brev under 50 gram kan svekke Postens inntekter ytterligere og dermed muligheten for å opprettholde et godt landsdekkende tilbud med enhetsporto. En analyse som Samferdselsdepartementet har innhentet, viser imidlertid at det først og fremst er overgangen til e-mail som fører til lavere inntekter for Posten. Fortsetter denne overgangen i samme tempo de neste ti årene som til nå, vil Postens inntekter reduseres med rundt 2 mrd. kr i året. Det vil kreve tilpasning på utgiftssiden, eller mer penger over statsbudsjettet i form av betaling for ulønnsomme tjenester, helt uavhengig av EU-direktivet.

Den samme analysen sier at det er lite trolig at noen vil forsøke å etablere alternativer til Posten i Norge for brev under 50 gram – rett og slett fordi markedet er for lite, det faller, lønnsomheten er for dårlig, og Posten er for god. Posten Norge har jo etablert seg med CityMail i Stockholm, noe som har gitt tap i titalls millioner-klassen, og trukket seg ut av et tilsvarende forsøk i København.

Det er imidlertid ingen bestemmelser i direktivet i seg selv som er til hinder for å ivareta de verdier vi ønsker å beskytte, slik som enhetsporto, muligheter for kryssubsidiering og omdeling så ofte vi måtte ønske. Direktivet åpner for å sette krav i konsesjonene som i betydelig grad vil begrense muligheten – og jeg vil tro lysten – til å etablere et alternativ som bare tar sikte på å skumme fløten i de sentrale strøk, slik Posten Norge har gjort i Sverige.

Jeg peker på dette fordi det er viktig at de forhandlingene vi nå skal inn i med EU, føres på et realistisk og saklig grunnlag, og ikke minst under den forpliktelsen EØS-avtalen pålegger oss, nemlig å søke etter løsninger som begge parter kan godta. Det var noen formuleringer i fredagens debatt som lå litt utenfor en slik ramme, for å si det forsiktig.

Men framfor alt er det viktig og fornuftig at vi i denne sal ikke luller oss inn i en forestilling om at bare vi ikke åpner for flere aktører som kan distribuere våre brev under 50 gram, så er Postens framtidige utfordringer på inntektssiden løst. Det er de ikke. Til det er overgangen til e-mail, SMS og MMS altfor dynamisk.

Morten Høglund (FrP) [10:20:35]: Jeg vil først få takke utenriksministeren for redegjørelsen, som kommer i en utfordrende tid. Ikke minst utfordres deler av vårt EØS-samarbeid.

Dette skal jeg få lov til å komme tilbake til. Men først vil jeg også, i likhet med de to talerne før meg, få gratulere utenriksministeren med et godt politisk håndverk når det gjelder å få lokalisert Arktisk Råds sekretariat til Tromsø. Enda viktigere enn lokalisering var nok enigheten på Arktisk Råds ministermøte om å opprette et permanent sekretariat og på denne måten signalisere at Arktisk Råd er kommet for å bli. Men vi er sikre på at Tromsø er det riktige sted for et slikt sekretariat, og at dette støtter godt opp under den aktivitet som allerede foregår i byen. For norske arktiske interesser er valget av Tromsø ikke spesielt viktig, men for det arktiske samarbeidet som sådant mener vi at valget av Tromsø er et godt bidrag.

Avtalen knyttet til søk og redning i Arktis, som ble undertegnet i Nuuk, er banebrytende, men den må nå fylles med innhold. Likeledes står utfordringene i kø, f.eks. når det gjelder oljesølproblematikk i Arktis, infrastruktur for framtidig shipping, oppdatert kartverk osv.

Det er viktig at Arktisk Råd makter å ta nødvendige beslutninger som holder tritt med den aktiviteten som allerede er på full fart inn i Polhavet. Mangel på endelig løsning på observatørspørsmålet viser at det ennå er et stykke igjen før Arktisk Råd blir et tilstrekkelig effektivt redskap. Men viljen synes å være stor, og behovene vil forhåpentligvis bidra til at samarbeidet intensiveres fremover.

Reservasjonsretten i EØS-avtalen er ikke bare et teoretisk instrument, men noe som skal kunne brukes når viktige nasjonale interesser står på spill. Om det tredje postdirektivet, som omhandler post under 50 gram, er en viktig nasjonal interesse, kan diskuteres. Vi mener dette direktivet er bra og ønsker å innlemme dette i EØS-avtalen, og mener at det tjener norske interesser. Fremskrittspartiet var blant dem som fikk kjeft fra Arbeiderpartiet under debatten om datalagringsdirektivet. Representanten Laila Gustavsen sa at

«det må være helt spesielle nasjonale hensyn som Norge kan påberope seg for at vetoretten i EØS-avtalen i realiteten skal kunne brukes».

Representanten mente åpenbart at disse hensyn ikke var til stede når det gjaldt datalagringsdirektivet. Det hadde vært interessant å høre fra Arbeiderpartiet hvorfor det tredje postdirektiv er å betrakte som et spesielt nasjonalt hensyn, mens en slik vurdering ikke kunne brukes om datalagringsdirektivet. Arbeiderpartiet har åpenbart valgt å legge listen for bruk av reservasjonsretten lavt, og konfliktene kan derfor komme i rask rekkefølge.

I forhold til den prosess som mest sannsynlig vil bli iverksatt etter artikkel 102, på bakgrunn av reservasjon mot det tredje postdirektiv, beskriver utenriksministeren dette som en detaljert prosess, hvor det nærmest eksisterer et greit regelverk å forholde seg til. Riktignok er det regler, men det er vel på sin plass å beskrive dette som upløyd mark, og en øvelse hvor det ikke foreligger mye erfaring og kompetanse. Redegjørelsen kan nærmest leses som om dette ikke er spesielt dramatisk, men det er vel slik at regjeringens atferd for å beskytte postforsendelser under 50 gram, er rimelig risikobetont.

Den senere tids debatter om både datalagringsdirektivet og postdirektivet viser at stadig flere norske politikere og partier har et aktivt forhold til å bruke hele registeret av virkemidler i EØS-avtalen. Det er interessant i et perspektiv der mange mener EØS har gått ut på dato, og må erstattes av noe annet. Vi mener EØS har tjent Norge godt, og mener avtalen fortsatt kan sikre norske interesser fremover, men det betyr ikke at vi ønsker en statisk tilnærming til avtalen. Vi har tidligere argumentert for å se på en oppgradering av avtalens rettslige fundament, og mener det blir mer og mer aktuelt. Ikke minst nå som Lisboa-traktaten er på plass, synes behovet for en gjennomgang å være til stede. Nå ser vi frem mot både den norske evalueringen og den evaluering som gjøres på EU-siden. For noen år siden var det nærmest syndig å snakke om endring av EØS-avtalen. Det bestående måtte ikke utfordres. Nå er stadig flere innforstått med at det kan være riktig å se på avtalen, ikke minst sett i lys av endringer på EU-siden.

Endringer i EUs komitologisystem utfordrer Norges innflytelse. Det pekes i redegjørelsen på at rundt 80 pst. av EØS-relevant regelverk vedtas i en komitéprosedyre. Selv om Norge har rett til å delta som observatører, er det utfordringer knyttet til dette. Utenriksministeren snakker om at regjeringen «har søkt» å sikre norske interesser, og at vi har et «godt håp» om å videreføre våre rettigheter. En ordbruk som er såpass forsiktig, viser at vi er inne på et svært usikkert område, hvor fremtidens norske påvirkningsmuligheter synes høyst usikre. I lys av dette vil jeg utfordre utenriksministeren på om han ser behov for å spisse de områder som vi betrakter som viktige for Norge å ha innflytelse over. Kan vi se for oss at vi definerer f.eks. energi, miljø og transport som områder av nasjonal viktighet, og der vi i sterkere grad prioriterer hvor vi mener det er avgjørende at Norges stemme blir ivaretatt? Erfaringen viser at Norges påvirkning er størst innen de områder hvor vi anses som å ligge langt fremme, og at vi på den måten betraktes som nyttige av de øvrige EU-land. Med et større EU, og et EU som stadig tar inn over seg nye regler og ny harmonisering, er det i praksis en nærmest uoverkommelig oppgave å skulle følge alle prosesser. Komitologiendringen er for øvrig én viktig grunn til å se på en oppgradering av hele EØS-avtalen.

Hvordan EU oppfører seg som utenrikspolitisk aktør, eller opptrer på finansmarkedene, er ikke et område Norge har særlig mulighet til å påvirke. Men vi vil preges av det som skjer, og tett og god kontakt med EU er i så måte viktig. De utfordringene som EU møter både innenfor og utenfor sine grenser, setter imidlertid et spørsmålstegn ved hvorvidt EU i dag er en sterk politisk kraft i møte med kriser. Sprikene i uttalelser og handling styrker ikke EU som aktør. Det er liten tvil om at et samlet EU vil være en global maktfaktor på nesten alle områder. I liten grad makter EU å utnytte dette potensialet. Man klarte til slutt å få på plass sanksjoner mot Syria, selv om også det satt langt inne. Enda mer alvorlig for EU er den usikkerhet som nå preger håndteringen av Hellas. Konsekvensene kan bli vidtrekkende, ikke bare for eurolandene, men for hele verdensøkonomien. De manglende forutsetningene for igangsetting av hele europrosjektet synliggjøres gjennom denne krisen.

Redegjørelsen bærer preg av at det på flere områder kan bli turbulens i EØS-samarbeidet. Dette krever stor aktivitet fra regjeringen, men også at Stortinget informeres løpende om utviklingen. Vi forventer at regjeringen holder alle partier oppdatert. Når det gjelder postdirektivet, er ballen så absolutt i regjeringens fang, men generelt når det gjelder forsvar for EØS-avtalen og sikring av norske interesser, vil vi peke på at Stortinget kan spille en rolle både i forhold til Europaparlamentet og også i relasjon til de nasjonale parlamenter. Hovedkampen vil ikke bli spilt her, men viktige premisser for de forhandlingene som skal skje i forhold til enkeltdirektiv og ikke minst i forhold til hele EØS-avtalen, vil bli sterkt påvirket av europeiske parlamentarikere. Da kreves en tett dialog mellom storting og regjering for å fremme felles norske posisjoner og interesser.

Med dette sier jeg ikke at vi vil kjempe for regjeringens standpunkt i saken om postdirektivet, men i forhold til å sikre at EØS-avtalen forblir mest mulig upåvirket, har vi en felles interesse. Ikke minst når vi kommer dit at vi snakker om en mulig oppgradering av EØS, er det en utfordring som det politiske Norge må søke å løfte mest mulig samlet. Manglende erkjennelse av den parlamentariske dimensjon vil være en svekkelse av norske muligheter.

Bård Vegar Solhjell (SV) [10:29:29]: Eg kan ikkje vere den første som lèt vere å gratulere med at det permanente sekretariatet for Arktisk Råd no er kome til Noreg.

Men mellom arktisk samarbeid, asiatisk vekst og demokratisering i Midtausten må eg begynne med det som eg meiner kan vere ei ganske dramatisk samfunnsendring i Europa, som vi er oppe i no i den økonomiske modellen og den økonomiske situasjonen.

Mange EU-land har no ei arbeidsløyse som har bite seg fast på rundt 10 pst. eller betydeleg meir – i enkelte land ekstremt mykje meir – med ei ungdomsarbeidsløyse som er på det nivået at det er normalt for unge menneske med bra utdanning ikkje å ha eit fast arbeid. Samtidig verkar det meir og meir som om det har bite seg fast politisk i mange land at kutt i velferdsordningar og svekking av tryggleik i arbeidslivet er ein nødvendig del av løysinga på det.

EU har møtt utfordringane med nokre fornuftige ting, som oppretting av ein ny tilsynsstruktur og innføring av større budsjettinnsyn mellom medlemsstatane, men òg med ting det er sterk grunn til å problematisere, i kombinasjonen av det EU vedtek, og EUs enkeltland. Som ledd i krisepolitikken er det no vedteke ein konkurranseevnepakt, ein konkurransepakt, òg kalla Euro Pluss. Pensjonsalderen skal aukast, skattenivåa samordnast, såkalla uforsvarlege offentlege utgifter vekk, tariffavtalane styrast strengare politisk. Lønningane i offentleg sektor skal understøtte konkurranseevna, som det heiter, i privat sektor. EU-reglane om kor store dei årlege budsjettunderskota og statsgjelda kan vere, skal lovfestast i alle EU-land.

I kombinasjon ser vi no korleis ei sterk høgreside i EU og ei sterk høgreside i dei fleste dominerande EU-land vil spare seg ut av finanskrisa i staden for å investere seg ut av henne. Kutt i lønningar gir lågare etterspørsel og er med på å hemme veksten i mange land. Manglande investeringar i kunnskap, i arbeid, i infrastruktur er med på å hemme veksten, og land vert tvinga til å kutte ordningar som nettopp skal skape vekst. Spania har no f.eks. kutta i den nyleg auka fødselspermisjonen, som jo skulle auke sysselsetjinga og ikkje minst få opp fødselstala, som Spania og andre land i Europa no slit med, og som vil hemme veksten og innovasjonsevna i framtida.

Så ser vi òg det same i debatten om euroen. Valutaen er felles, men ikkje økonomiane, og land med så store ulikskapar i konkurranseevne, næringsstruktur, skattesystem osv. høyrer ikkje naturleg saman i ein felles valuta. Medan ei mogleg løysing er at ein har handlefridom til å føre ein ulik pengepolitikk i ulike økonomiar, er det no antydningar i retning av at ein ulik pengepolitikk med euro skal toppast av ein felles finanspolitikk, som kan leie i retning av eit race mot botnen på skatt, på velferd, på lønnsnivå i Europa. Den debatten må venstresida i Noreg og Europa og Noreg som land delta i, for det er den store europeiske økonomiske debatten som i alle fall eg trur kjem til å prege åra framover.

Så vil eg takke for ei god utgreiing og ein ryddig gjennomgang av ulike EØS-saker. Eg trur han først og fremst viser at vi får ei avmystifisering av EØS-avtalen no. Vi kan diskutere direktiv som det dei er, nemleg politiske saker der det vil vere ulike syn blant partia i Noreg. Samla sett er eg einig i beskrivinga av postdirektivet:

«Samlet sett mener regjeringen at det er tungtveiende argumenter for at Norge går imot å innlemme direktivet i EØS-avtalen.»

Eg synest utanriksministeren går igjennom prosedyrane i artikkel 202 på ein god måte, oppsummert:

«Norge vil følge prosedyrene i EØS-avtalen vedrørende reservasjon i videre oppfølging av denne saken.»

Så vil det møte utfordringar. Dei utfordringane får vi ta etter kvart som dei kjem. Målsetjinga til regjeringa er klar.

Så støttar vi i SV òg heilhjarta opp om regjeringa sitt arbeid når det gjeld for eksempel alkoholreklame og innskotsgarantiordninga.

Eit par ord om vikarbyrådirektivet til slutt. Det har både gode og dårlege sider. Det er bra at det i prinsippet skal gi innleigde arbeidarar same lønns- og arbeidsforhold som dei fast tilsette. Det kan vi vedta i Stortinget når vi vil. Det som er problematisk, er at det vil føre til at inn- og utleige av arbeidstakarar vert meir vanleg enn i dag. Både arbeidsmiljølov og norske tariffavtalar legg restriksjonar på det. Med direktivet vil EFTA-domstolen kunne avgjere om avgrensingane i arbeidsmiljøloven når det gjeld innleige, kan verte grunngitt i direktivet, men ein kan òg i ei omforeining f.eks. prøve ein tariffavtale som avgrensar innleige, for EU-retten. Det er problematisk, og viktig at vi følgjer nøye vidare.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [10:34:55]: Jeg vil takke utenriksministeren for hans redegjørelse.

Mange av våre venner i Europa er inne i en veldig krevende tid. Hvordan krisen løses, vil ha betydning for om folk har jobb i årene som kommer, om man klarer å få ned den voldsomme ungdomsledigheten vi ser, om familieforsørgere skal ha skikkelig lønns- og arbeidsvilkår, så familien klarer seg og skatteevnen i Europa opprettholdes, om det offentlige framover skal være robust nok til å gi gode tjenester, slik at støtten til velferdssamfunnet fortsatt er der, og om framtidens pensjonister i Europa kan gå alderdommen trygt i møte. Det er dramatiske tider hos våre europeiske venner.

Euro Pluss-pakten kan bli hard for mange vanlige lønnsmottakere. Pakten er et skritt nærmere en fullstendig integrert union. Den største drivkraften er Tyskland, som ser ut til å presse igjennom et system som passer best landets eksportdrevne økonomi. Det blir ikke mye nasjonalstat igjen når pensjons-, lønns- og skattepolitikk skal samordnes.

EU har innsett at det ikke er mulig å ha en økonomisk union uten at unionen også er politisk. De trenger verktøy, de trenger politiske styringsgrep for å møte den krisen de er inne i.

En deregulert finanssektor skapte krisen. Nå må vanlige folk betale for den. Lønningene er kraftig redusert i mange land, verst i Øst-Europa. Som USA er Europa nå i ferd med å få en andel av folk som er på arbeid fra morgen til kveld, men allikevel ikke har nok penger til å skape et verdig økonomisk liv for sin familie. Vi får en arbeidende fattigdom i Europa, og vi får større forskjeller mellom folk. I et fordelingsperspektiv kan innføringen av euro vise seg å være en ulykke.

I Senterpartiet har vi alltid ment at både EU og EØS-avtalen bidrar til økte forskjeller, og at EØS-avtalen fører til mer markedsstyring og rettsliggjøring og mindre folkestyre.

EUs tredje postdirektiv er et forsøk på å innføre markedsstyring på et område i Norge som har fungert godt, og som folk er fornøyd med. Vi har en god og solid postombæring i det langstrakte landet vårt. Vi har seks dager og lik porto. Overskuddet vi har av postombæring i Oslo, bidrar til at en har god postombæring også på steder der det ikke er så lønnsomt i dag. Det ville ikke vært noen politisk vilje i Stortinget til å gjøre om på dette systemet hvis ikke forslaget hadde kommet fra EU-systemet.

Det som har vært så bra i vinter, er at vi har fått en ny modenhet i norsk EU- og EØS-debatt. Vi har tort å begynne å diskutere innholdet i forslagene, ikke bare avsenderen. Vi har kommet opp fra skyttergravene som var der i 1993, og dette er en del av den store kampen – alt er en del av den store kampen. Nå tør vi å spørre: Hva er norske interesser? Er vi for, eller er vi imot? Vi så det først her i Stortinget med datalagringsdirektivet, der det var en aktiv og levende debatt, og der sterke talsmenn som Michael Tetzschner, Nikolai Astrup og Torbjørn Røe Isaksen, som er aktive ja-representanter, var blant dem som framførte tydeligst nei-argumenter for at vi ikke burde innlemme datalagringsdirektivet i norsk rett. Det var en stor seier for mange av oss at vi endelig begynte å få den typen debatt.

Uken etter var det en debatt som vi også har fått synliggjort her i dag, der Svein Roald Hansen tydeligvis var på den tapende parts side, mens andre i Arbeiderpartiet var på den vinnende parts side og sa at de ønsket å bruke reservasjonsretten. Og man diskuterte innholdet. Så kan man være enig eller uenig i om man ønsker en liberalisering av postmarkedet i Norge, men i hvert fall i to av de store ja-partiene i Norge har de endelig hatt frihet og frimodighet til å tørre å diskutere norske posisjoner uavhengig av avsenderen.

Det jeg synes har vært mest underlig i debatten etter postdirektivet, og som jeg også har sett her i dag, er at noen av de mest ihuga ja-folkene er de som frykter EU mest. Jan Tore Sanner har fått seg til å si at man setter hele EØS-avtalen i spill ved å bruke reservasjonsretten. Representanten Eriksen Søreide har i dag også gitt inntrykk av at EU er en irrasjonell aktør som kommer til å sette i gang virkelig dramatiske mottiltak fordi vi bruker en framforhandlet rett. Det er litt underlig at vi som er nei-folk, har mer tro på EU som en rasjonell aktør enn ja-siden, og at spesielt Høyre har valgt å bruke så mye tid på å spre skremselspropaganda.

EØS-avtalen hadde aldri fått flertall i Stortinget hadde man ikke fått på plass en reservasjonsrett. Det var en premiss for å få tre fjerdedels flertall for å innføre EØS-avtalen i norsk rett. Det ble løftet fram av daværende statsminister Gro Harlem Brundtland at det skulle være en rett man kunne bruke. Nå har regjeringen valgt å bruke den, sette i gang en prosess. Det er historisk, og jeg er glad for at vi endelig har en debatt i Norge der vi setter norske interesser først.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:40:24]: Jeg synes vel ikke det er spesielt historisk at vi har en debatt i Norge hvor vi setter norske interesser først. Det gjør vi hele tiden.

Jeg vil takke utenriksministeren for en god og interessant redegjørelse i en turbulent tid for Europa, og ta utgangspunkt i mye av det samme som foregående taler.

EU er i en dyp krise, økonomisk og politisk. Prestisjeprosjekter som euroen og Schengen blir utfordret. Her i landet er det nå på meningsmålingene flertall i alle partier mot EU-medlemskap.

Jeg deler utenriksminsterens bekymring for den høye ledigheten i kriserammede euroland. Ta Irland: Landet gikk under betegnelsen Den keltiske tiger tidlig på 1990-tallet på grunn av sin dynamiske økonomi. Irland hadde en kontrollerbar gjeld, som var om lag på nivå med landets BNP da euroen ble innført. Men bl.a. på grunn av eurosonens altfor lave rentenivå for Irlands raskt voksende økonomi og de gunstige lånevilkårene som euromedlemskapet ga, ble det skapt en boble i økonomien og en statsgjeld som i 2009 tilsvarte nesten fire ganger landets BNP. Hellas og Portugal levde også over evne stimulert av lav eurorente og kunstig gode lånevilkår.

Eurosamarbeidet har for disse landene både medvirket til krisen og gjort den vanskeligere å komme ut av. Med euroen som felles valuta kan ikke disse landene få fordelen av fallende valutakurs og dermed økt konkurranseevne gjennom rimeligere eksport og reiseliv. EU-lederne har heller ikke latt de kriserammede landene få restrukturere gjelden sin. Dermed må vanlige folk, unge og eldre, betale prisen for krisen gjennom ledighet og fattigdom, mens banker som har gitt landene uansvarlige lån, går fri.

Island, derimot, restrukturerte gjelden raskt, og har hatt en egen valuta som har falt i verdi, noe som har medvirket til at landet så langt synes å ha klart seg bedre gjennom krisen enn de hardest rammede eurolandene – kanskje til noens overraskelse, men kanskje ikke så overraskende allikevel.

Schengen og det indre markeds frie bevegelse av personer er også under sterkt press. Arbeidskraftsmobiliteten mellom landene er fortsatt svært lav sammenlignet med USA, men kriminelle benytter seg i stor grad av muligheten til å bevege seg fritt. Flere land ser nå muligheten for å bedre grensekontrollen. I Norge har Politiforbundet tatt til orde for det samme. Er utenriksministeren enig i at vi bør åpne for å vurdere endringer for å sikre oss mot voksende, grenseoverskridende kriminalitet?

Utenriksministeren sa at han forventet et formelt svar fra kommisjonen om direktivet som åpner for tv-reklame for alkohol. Jeg er dypt urolig over den saken. Produsentene betaler for reklame fordi de ønsker høyere forbruk, og høyere forbruk vil gi flere skadevirkninger. Europa har verdens høyeste alkoholkonsum og den høyeste andelen av sykdom og tidlig død som følge av alkohol. Vi mener regjeringen, om nødvendig, ikke må nøle med å bruke EØS-avtalens virkemidler i sin ytterste konsekvens mot dette direktivet.

Til slutt til en viktig sak som utenriksministeren ikke nevnte. Det gjelder regjeringens forslag til endringer i petroleumsloven, som Stortinget nå har til behandling – i lys av en innsigelse fra ESA. Endringene kan gjøre det vesentlig vanskeligere for norske myndigheter å stille krav om økt petroleumsaktivitet med lokale ringvirkninger i Norge fordi kravene til organisasjon, ledelse og lokalisering av baser i petroleumsvirksomheten blir klart svekket av denne svekkelsen av petroleumsloven. Det synes å stride klart mot regjeringens egen strategi for nordområdene, Nye byggesteiner i nord, der det heter at regjeringen vil fremme en landbasert næringsutvikling i nord.

Vi står nå overfor en ny epoke i norsk olje- og gassutvikling. Tyngdepunktet vil bli flyttet nordover, og befolkningen har store forventninger til aktivitet og arbeidsplasser på land. Regjeringens vidtrekkende forslag kan sette en brems for dette. Allikevel har ikke dette forslaget til endringer i petroleumsloven vært på høring. Det kan ikke være riktig. Flere andre sånne saker, basert på innsigelser fra ESA, har vært på høring, bl.a. hjemfallssaken. Da må en spørre seg: Hvorfor går regjeringen så stille i dørene med dette knefallet for Brussel i noe så sentralt som norske myndigheters muligheter til å stille krav til oljeselskapene om aktivitet i Norge? Er det det at man frykter for hvilke ytringer som måtte komme i en høring, ikke minst fra folk i Nord-Norge, som har store forventninger på dette området? Og hvorfor har Senterpartiet så enkelt med ledelsen av Olje- og energidepartementet gått med på en sånn EU-tilpasning av norsk petroleumslovgivning som dette er? Jeg må si jeg holdt på å sette kaffen i halsen da jeg leste denne proposisjonen. Det har vært helt tyst om den i det offentlige rom, og jeg håper det ikke blir det etter dette. Jeg vil gjerne ha utenriksministerens svar på hvorfor man ikke har tatt seg tid til å sende denne viktige saken på høring før man fremmet den for Stortinget.

Trine Skei Grande (V) [10:45:49]: Jeg vil også takke utenriksministeren for redegjørelsen og føyer meg inn i rekken av gratulanter for den arktiske seier, sjøl om jeg ikke skal snakke så veldig mye om akkurat det temaet.

Jeg vil også ønske utenriksministeren velkommen hjem etter sin lille visitt i Brussel i går. Det jeg må beklage, er utenriksministerens ærend i Brussel, der jeg mener at han sa nei til feil direktiv.

Norge sier altså nei til et direktiv som gir oss mer fornuftig konkurranse innenfor posttjenester, mens datalagringsdirektivet, som er en omfattende overvåking av alle nordmenn, ønsker man velkommen. Jeg vet ikke om absurd er et parlamentarisk uttrykk. Men det er i hvert fall ganske underlig at forfatningsdomstoler både i Tsjekkia, Romania og Tyskland avviser dette direktivet. Sverige har utsatt direktivet ett år, ja sjøl EU-kommisjonen har kritisert sitt eget datalagringsdirektiv i evalueringen som kom bare noen uker etter at Arbeiderpartiet hadde presset gjennom denne saken i denne sal.

I evalueringsrapporten står det at direktivet viser klare svakheter når det gjelder personvern, harmonisering og kostnader for operatører. Det burde vært en god grunn til å skrote direktivet, og det burde vært det direktivet utenriksministeren skulle ha reist til Brussel for å tale imot, ikke postdirektivet.

Men jeg har lyst til å løfte de andre temaene som er viktige. Jeg oppfatter at EU har mange offensive grep i forhold til å takle de store utfordringene de står overfor økonomisk, og det handler ikke bare om kutt i sosiale systemer, som det hørtes ut som da SVs representant hadde ordet. Jeg oppfatter at EU er veldig offensiv i å satse på forskning og innovasjon, hvor vekststrategien Europa 2020 står sentralt. Et sentralt moment for å få til denne strategien er at de har et tidfestet forskningsmål på 3 pst. av BNP innen 2020. Det er det samme målet som regjeringa her i landet har parkert, da vi ikke har tidfestet det lenger.

I sin forrige redegjørelse sa utenriksministeren at det var viktig at «norske aktører holder tritt og har evne til å hevde seg» i forhold til den satsingen som skjer i strategien Europa 2020. I denne redegjørelsen virker utenriksministeren mest opptatt av at strategien ikke er bindende for Norge, og han bare omtaler det som «relevant».

Det er verdt å minne om at NIFU STEPs årlige budsjettanalyse konkluderer med at 2011-budsjettet til utenriksministeren og resten av regjeringa er det «svakeste budsjett for forskning på ti år», og at det er behov for en kraftig satsing dersom vi skal «holde tritt» med de uttalte målsettingene i EU.

Det er verdt å nevne at norsk deltakelse i EUs rammeprogram for forskning forutsetter gode rammevilkår for norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter. Det må bety en økning ut fra bevilgningene på dagens nivå.

Så til energi og miljø. Utenriksministeren var inne på EUs energi- og klimapolitikk i sin redegjørelse, og pekte spesielt på kommisjonens veikart for å redusere CO₂-utslippene i EU. Det utenriksministeren ikke var inne på, var de norske forpliktelsene i det europeiske energisamarbeidet. Jeg vil da benytte anledningen til å utfordre utenriksministeren på om regjeringa fortsatt ønsker å forhandle ned de norske forpliktelsene i fornybardirektivet i Norge i forhold til norske krav.

Til slutt vil jeg også ta opp det som skjer i Midtøsten, og også det som utenriksministeren nevnte i forhold til utviklingen i Nord-Afrika. EU har en lang rekke virkemidler som kan bidra til at situasjonen skal få et godt resultat, alt fra frihandelsavtaler til lemping av visumregler og innreisetillatelser, virkemidler som gjør at befolkningen i de berørte landene faktisk opplever at de får større frihet når de har kastet tyrannene. Men i stedet for sånne virkemidler har vi sett en gryende debatt om fjerning og innskrenking av en av de mest ettertraktede rettighetene vi har, nemlig frihet til å reise fritt mellom land. Vi har også sett at regjeringspartier i denne sal har tatt til orde for at Schengen-avtalen bør kastes på historiens skraphaug. Det er for meg ufattelig. Europa burde ha stilt opp på alle måter. Bistand, nødhjelp og evne og vilje til å ta imot flyktninger er alle nødvendige verktøy for at EUs naboland i sør skal kunne få ta del i de frihetene som vi har her i Europa. De nordafrikanske landene burde ha sett hvilke friheter de kan få hvis de velger demokrati og menneskerettigheter.

Presidenten: Til representantens spørsmål om hvorvidt ordet «absurd» skulle være uparlamentarisk, kan presidenten forsikre om at det ville være meningsløst hvis presidenten foreslo det. Hvorvidt det er politisk dekning for det, overlater presidenten til debatten å avklare.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:51:23]: Først vil jeg si at dette er en god og spennende debatt om ordentlige, skikkelige saker basert på virkelig politikk og realiteter som jeg tror alle i Europa opplever.

Etter å ha vært et døgn i Brussel opplever vi jo at det er et pulserende sted for mange av de samtidsutfordringene vår verdensdel og verden for øvrig møter. Der sto Nord-Afrika høyt på dagsordenen, likeledes Israel–Palestina-konflikten – utenriksministerne møttes mens vi var der – og selvfølgelig finanskrisen. Det er verdt å minne om det, fordi man i dekningen av mitt besøk i går kunne ha litt inntrykk av at det var norske fremlegg om EUs tredje postdirektiv som dominerte debatten i Brussel. Det var mange som var opptatt av det, men jeg vil ikke si at det hadde en total dominans i de samtalene som pågikk der.

Så vil jeg takke for hyggelige ord når det gjelder sekretariatet til Arktisk Råd og for øvrig innsatsen der. Og jeg vil returnere komplimenten, særlig til lederen av parlamentarikerforsamlingen, representanten Høglund, som har vært en utrettelig partner i å få til dette. Så her var det mange som bidro, og det skal bli bra og spennende for både Tromsø og Norge.

Så var det debatt her nå om en god del av sakene. Jeg tror jeg skal konsentrere mitt svar om dette, fordi jeg omtalte den politiske situasjonen i redegjørelsen min.

Først til representanten Eriksen Søreide, som sier at hun advarer Norge mot å «plukke direktiver à la carte». Vel, hvis det er ett land som ikke har drevet og plukket direktiver à la carte, så er det Norge, som har den høyeste gjennomføringsraten av alle i hele EØS-området – nær sagt. Vi er tjent med det, og storting opp gjennom alle disse årene med EØS-avtalen har sett seg tjent med at Norge slutter seg til disse direktivene, ikke ut fra et tvangsperspektiv, men fordi Norge, kanskje fremfor noen, er tjent med enhetlig regelverk, like spilleregler, forutsigbarhet og gjenkjennelighet.

Når det gjelder det danske tiltaket, er det danskene hevder, at de har innført varekontroll, ikke personkontroll. Danskene har fått brev fra kommisjonspresidenten, som stiller spørsmål ved om dette er i strid med regelverket, og om det virkelig har den hensikten det er ment å ha. Det får danskene svare på så godt de kan.

Det er mulig innenfor Schengen-regelverket å ta tiltak i spesielt krevende situasjoner, men det er ikke fra regjeringens side – som jeg hørte fra representanten Skei Grande – snakk om å kaste EØS-avtalen «på historiens skraphaug». Det er en forvrengning av det regjeringen står for. Vi er for Schengen-avtalen, vi vil at den skal virke. Derfor vil vi at nye stater som slutter seg til, som Romania og Bulgaria, må være i stand til å ivareta sine forpliktelser for også å kunne få fordelene som kommer fra avtalen.

Spørsmålet var stilt om Tunisia i forhold til EU. Slik som jeg oppfatter det, har ikke EU tatt noen stilling til det ennå. De diskuterer ulike modeller for hvordan de nordafrikanske landene tettere kan knyttes til det økonomiske samarbeidet, en diskusjon de har hatt lenge før oppstanden i Midtøsten for øvrig.

Utvidelse av EØS: Jeg er ikke tilhenger av – slik det har vært diskutert – muligheten for at de såkalte mikrostatene skulle slutte seg til. Jeg hører heller ikke det som en gjennomgående tanke i Brussel i disse dager. Man ser etter andre modeller for at disse høyt utviklede enhetene, statene, kan delta i samarbeidet, men jeg tror det er slik at bredden i forpliktelsene og omfanget i de administrative utfordringene man har som EØS-medlem, vil være krevende for disse statene. Det er for øvrig en holdning vi er enige om på EFTA-siden i EØS.

Når det gjelder gjennomgangen av EØS-avtalen, var det mange interessante perspektiver på det, og jeg tror det blir en spennende debatt fremover. Sejersted-utvalget kommer med sin rapport om litt. Den venter vi på med interesse. Det gjør også EU, som synes det er et interessant grep at vi nå går igjennom avtalen slik den virker. Morten Høglund var inne på at det kunne være «syndig» å se på EØS-avtalen – det strider mot min definisjon av synd. Jeg mener at det er helt bona fide at vi ser på det. Det er jo i den hensikt å gjøre avtalen funksjonsdyktig og tilpasset sin tid. Representanten var inne på flere forhold vi må se på – de store pakkene EU fremmer, tverrsektorielle forslag, og at vi ikke lenger har denne veldig enkle indre-marked-inndelingen som vi hadde tidlig. Det erkjente kommisjonen i går i møtet også. Det var som skrevet ut av hva vi selv sier her, et tema vi er nødt til å se på nå. Jeg opplever at det skjer i en god tone mellom EFTA-siden og EU-siden, og la meg bare understreke: EU-siden gjentar at EFTA-, EU- og EØS-samarbeidet er eksemplarisk. Det fungerer godt, det er effektivt, det krever begrensede ressurser, og det fungerer stort sett til alles tilfredsstillelse. Det er en analyse som jeg deler. Kan det bli turbulens rundt disse debattene? Jeg tror ærlig talt ikke det. Kan det bli debatt rundt det og temperatur i det? Ja, men det ville også egentlig være velkomment – om jeg kan si det slik.

Så til postdirektivet. Skei Grande sa at mitt ærend i Brussel var å legge ned veto. Vel, jeg var i Brussel for å delta i EØS-rådsmøtet, som er to ganger i året og har en bred agenda, deriblant løpende EØS-saker. Det var da rimelig at jeg i dette politiske møtet orienterte om de norske holdningene til postdirektivet. Så mener jeg det er en helt ærlig sak i denne sal å ha ulike syn på hva som er en viktig sak. Jeg respekterer dem som sier at de ikke synes dette er en viktig sak. Jeg vil si at da Arbeiderpartiet gikk inn for datalagringsdirektivet, var det ikke i frykt for veto. Det var fordi vi var for direktivet. Da Arbeiderpartiet gikk inn for tjenestedirektivet, var det ikke i frykt for veto. Det var fordi vi var for også det direktivet.

Ellers mener jeg gjennomgående at Norge ikke er tjent med at EØS-regelverket blir som man sa i 1994, en sveitserost med mange hull. Vi er tjent med enhetlig regelverk så langt det lar seg gjøre, for det gjør det enklere for norske bedrifter, forskere, studenter, organisasjoner å forholde seg til et enhetlig regelverk, og at ingen der ute er i tvil om at om du kommer fra Norge, har du de samme rettighetene og pliktene, og det samme gjelder når du opererer på det norske markedet. Derfor er vi tjent med å finne løsninger, og derfor mener jeg det bør være en høy terskel for at Norge skal sette i gang en prosess for at et regelverk ikke gjelder for alle. Likevel mener vi at det er riktig at vi nå meddeler EU at vi ikke vil innføre dette direktivet i norsk rett.

Jeg tror at på de områdene hvor denne type problemstillinger blir mest relevant og har vært diskutert, er når Norge skiller seg fra Europa når det gjelder samfunnsorganisering. På mange områder er vi et A4-land, i den forstand at vår økonomi ligner på de europeiske landenes økonomi, og vi er tjent med felles regler. Men det vil være en lang rekke områder knyttet til geografi, bosetting og naturressurser, hvor Norge har andre karaktertrekk. Det tror jeg er en av grunnene til at områdene fiskeri og landbruk, f.eks., ikke er tatt inn i EØS-avtalen, fordi Norge på de områdene er annerledes. Da er det også slik at med dette direktivet er det en uro for muligheten til å opprettholde et likeverdig posttilbud i hele landet. Kostnadsfordelingen ved det, Posten Norges rolle for å ivareta de behovene, enhetsporto og arbeidstakeres rettigheter i en bransje som blir liberalisert basert på erfaringer utenfra, osv., reiser en del av de spørsmålene som gjør at Norge har sagt fra slik vi har på denne måten.

Når det gjelder våre partnere, Island og Liechtenstein, er de for direktivet. De er for å innføre det. Men de har bedt om utsettelse til 31. desember 2012, slik elleve EU-land også har. Det betyr at det er ikke før vi kommer til 2013, at det eventuelt oppstår en ubalanse i dette markedet, fordi bortimot halvparten av EU-landene i dag ikke har innført direktivet.

Hva skjer så i ukene som kommer? Vi har meddelt EU vårt syn, og det ligger i hele EØS-avtalens oppbygging at hvis det er ulike syn, skal partene forsøke å komme til en enighet som løser de uenighetene som er. Norge er bundet av EØS-avtalen, jeg som utenriksminister følger EØS-avtalens bokstav og ånd og vil derfor ta imot EU-kommisjonens invitasjon til samtaler om de problemene Norge har ved dette direktivet. Det vil vi gjøre på grunnlag av de punktene vi finner problematiske – ta dem opp ett etter ett og høre hva responsen er på EUs side. Det betyr også at den såkalte 102-prosessen ikke er innledet foreløpig. Det er fordi vi tar imot denne invitasjonen til samtaler på et uformelt vis. Vi skal gå til det godt forberedt, og vi skal selvfølgelig holde Stortinget løpende orientert når vi erfarer fra det.

Når det gjelder spørsmålet om alkoholreklame, som representanten Høybråten inne på, tror jeg vi har sammenfallende syn. Jeg er ikke optimistisk i den saken. Jeg sier ikke det for å snakke ned saken. Men basert på de mange samtalene vi har hatt og et avklarende brev fra EU-kommisjonens ansvarlige på feltet som vi venter på, får vi se på hvordan vi skal reagere. Jeg mener fortsatt at hensynet til helse tilsier – det er også viktige helseformuleringer i EØS-avtalen – at vi bør opprettholde den praksisen vi har, eller finne tilpasninger som gjør at vi kan ha et reklameforbud. Men det må vi se på når vi får svaret fra EU-kommisjonen.

Representanten Skei Grandes fremstilling av forskning var like gal i dag som den har vært ellers. Det har skjedd en kraftig økning i bevilgningene til forskning under denne regjeringen – prosentvis høyere enn noen gang – og vi står oss godt i europeisk sammenheng på det området. Det er heller ikke snakk om at denne regjeringen vil forhandle ned norske forpliktelser på fornybar energi-området. Vi er i forhandlinger med EU om det, og det skal vi bringe trygt i mål.

Når det gjaldt spørsmål knyttet til petroleumsloven, må jeg få lov til å se nærmere på det og komme tilbake til representanten Høybråten. Jeg kan ikke svare på det på stående fot. Men vi vil ha ringvirkninger av petroleumsvirksomheten i Norge – i hele Norge, også i nord.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [11:01:41]: Først: Min kommentar om synd var de advarsler jeg fikk da jeg nevnte oppgradering av EØS-avtalen tidligere. Det var nærmest en unasjonal øvelse, fikk jeg inntrykk av. Men jeg er glad for at det har endret seg, at det er ikke tilfellet nå.

Den 12. mai rapporterer NTB at senterpartileder Liv Signe Navarsete mener at Norge bør drøfte innstramminger i Schengen-samarbeidet og gjeninnføre grensekontroll, og at hun vil ta dette opp i regjeringen. I omtalen av Schengen og mulig revisjon av Schengen-regelverket i redegjørelsen sier ikke utenriksministeren veldig mye om hva som er regjeringens syn. Deler utenriksministeren senterpartilederens betraktninger rundt dette?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:02:37]: Jeg er enig med dem som sier at det er viktig å følge nøye med på innreise og utreise i vårt land, bekjempe den kriminaliteten som følger med deler av innreise. Men jeg mener at vi har vesentlig å vinne på det ordnede samarbeidet som er i Schengen, og de underliggende ordningene under Schengen som sikrer at man kan reise uten for mye plunder når man er i næringslivet, som turist og som andre reisende. Det er vi tjent med. Med vår lange landegrense tror jeg det å innføre grensekontroll, slik det var i gamle dager, vil være en utfordring av nesten uoverstigelige proporsjoner. Men vi ønsker å delta i de ulike Schengen-fora for å diskutere problemer som oppstår i et Europa hvor folk reiser på kryss og tvers. Det er et overveldende flertall av fordeler, men det må ikke føre til at vi lukker øynene for problemene. Danskene har tatt et grep som nå blir kritisk ettergått i sømmene. Regjeringen har ikke til hensikt å innføre grensekontroll i Norge, men vil følge nøye med på de ordningene vi har.

Bård Hoksrud (FrP) [11:03:53]: Alle regjeringspartiene har nå vedtatt å si nei til å implementere det tredje postdirektivet.

I går var utenriksministeren i Brussel og hadde møter og orienterte om at Norge sannsynligvis vil reservere seg. Mener utenriksministeren at han i dialogen med EU har handlingsrom for å komme fram til en løsning som gjør at man vil implementere postdirektivet, når man har så klare landsmøtevedtak i alle de tre regjeringspartiene? Eller er det slik at det bare er for syns skyld at man gjennomfører de forhandlingene som man må gjøre, men at man vil si nei? Eller kan det faktisk etter forhandlingene resultere i at man vil implementere direktivet allikevel?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:04:40]: Jeg vil ikke forskuttere det i dag. Men jeg sier, som jeg sa på talerstolen, at vi reiser dit for å følge opp det som både er bokstavelig og ånden i EØS-avtalen. Den pålegger oss å arbeide for å finne løsninger der det er problemer. Vi har identifisert ganske klart hvilke områder i dette direktivet vi finner problematiske – jeg har nevnt dem før på talerstolen og i redegjørelsen – og jeg kommuniserte det klart til EU i går. Så får vi høre hvilke reaksjoner EU har på det, og hvilken sikkerhet vi har. Dette er ikke bare enkeltdeler. De henger også sammen. Det å sikre at vi i alle deler av landet, midt i Oslo, oppe i dalene og langs kysten har det samme posttilbudet, gjør seg ikke bare med en forskrift. Det er en ganske avansert politikk som ligger bak det. Selv om man kan lese av direktivet at man kan ha minst fem dagers postombæring, er det derfor flere ting vi må vite for å være trygge på det. Den utryggheten har vært såpass stor at vi altså har valgt å si at dette direktivet kan vi ikke innlemme i EØS-avtalen. Det vil være norsk holdning. Men så får vi stille til samtalene, og vi gjør det ut fra at vi har en åpen holdning. Vi vil gå aktivt inn i det faglig og søke å finne gode svar fra EUs side, og så får vi konkludere.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:05:55]: Representanten Slagsvold Vedum gjentar ved flere anledninger at Høyre mener at EU er en «irrasjonell» aktør.

EUs primære interesse er et homogent marked. Det er et meget rasjonelt mål og et meget rasjonelt argument. Utenriksministeren redegjorde også for det poenget om homogenitet og forutsigbarhet i sin redegjørelse. Han sier om innskuddsgarantidirektivet:

«Unntak utfordrer selve kjernen i EØS-samarbeidet: ensartethet. (…) Regelverk skal gjennomføres på samme måte i alle 30 stater i EØS for å sikre likeverdige konkurransevilkår og forutsigbarhet, noe vi gjennomgående er tjent med.»

Det er jeg helt enig i.

Representanten Svein Roald Hansen sa i sitt innlegg at det ikke var noe i direktivet som tilsa at det ikke ble hyppig postombæring og ikke ble enhetsporto. Man kunne til og med lage nasjonale regler og hjemlige tiltak for å begrense konkurransen.

Med dette bakteppet: Hvorfor mener utenriksministeren at det er fornuftig å bruke nettopp det tredje postdirektiv som en prøvestein på EUs eventuelle reaksjoner mot Norge for ikke å sikre ensartethet og homogenitet i avtalen?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:06:58]: Jeg mener å ta avstand fra den virkelighetsbeskrivelsen. Dette er ikke en prøvestein, dette er ikke en kanin engang, som vi tar ut av hatten. Norge har et direktiv hvor vi – i regjeringen – har kommet til – og vi har kommunisert det i Stortinget – at vi mener at dette ikke bør tas inn i EØS-avtalen, av grunner som jeg har orientert om flere ganger.

Men så er det viktig at noen i bildet om vetoordet, som ikke finnes i EØS-avtalen, slutter at dermed er den diskusjonen slutt: Ferdig, slik blir det. Slik er det ikke, fordi avtalen legger føringer for hvordan man da går fram i en slik diskusjon. Den diskusjonen vil vi gå inn i. Jeg kommer fortsatt til å mene at det skal være en veldig høy terskel for å ha regelulikhet i EØS. Norge har en lang merittliste som viser at vi også har praktisert det vi her sier, og det bør vi også fortsette med.

Hvis man tilbringer et døgn i Brussel, vil man se at de andre landene i EØS – EU-landene – har en skokk av utestående problemer som de forhandler om, diskuterer, har for domstolen og noen ganger for overvåkingsorganet. Nå har vi én slik sak. Det tror jeg vi skal kunne klare å mestre.

Øyvind Halleraker (H) [11:08:14]: Det er interessant å høre utenriksministerens referat fra samtaler i Brussel i går – ikke stor oppmerksomhet om EUs postdirektiv som sådant, sier utenriksministeren. Men for Norge er jo eventuelle konsekvenser for EØS-avtalen som sådan svært interessant, og særlig vår eksklusive rett til det store, indre markedet i Europa for vårt næringsliv.

Jeg har et konkret spørsmål til utenriksministeren som jeg håper han kan svare på: Hvor i postdirektivet finner vi bestemmelser som er i strid med manges ønske om å opprettholde seks dagers ombæring og enhetsportoen for brev under 50 gram?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:09:00]: Først en liten korrigering: EØS-avtalen gir ikke oss en eksklusiv rett til det indre marked. Det gir oss rett, på linje med 30 land til sammen, til å operere ut fra samme regler og virkemidler. Så må både bedrifter og andre konkurrere for å få en plass der – det er veien inn.

Det er, som jeg sa, hvordan disse elementene henger sammen som gir oss den uroen. Posten Norge har i dag anledning ved at den kan selge – etter hva jeg forstår – lønnsomme tjenester i denne byen for å kunne finansiere det vi må kunne forstå som ulønnsomme tjenester andre steder.

Dermed får vi synet på seks dagers ombæring, enhetsporto for brev under 50 gram – og et viktig forhold som ikke står i direktivet, men der erfaring fra andre land gir grunn til uro: arbeidstakeres rettigheter, lønn og arbeidsstandarder i et liberalisert postmarked. Det er summen av det – som har gitt en uro i mange deler av landet, også på landsmøtene i partier og i programmer – som har ført til denne konklusjonen. Det er ikke én enkelt formulering i direktivet, men det er summen i det, opp mot det vi ønsker å ivareta, nemlig viktige velferdsordninger når det gjelder post. Nå skal vi ha diskusjonen med EU på det. Vi har ambisjon om å kunne lykkes for å kunne fortsette med det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:10:17]: Jeg vil respektere utenriksministerens ønske om å komme tilbake til spørsmålet om petroleumsloven. Det tror jeg blir nødvendig. Men det får vi ta senere i debatten.

Jeg har lyst til å gi utenriksministeren honnør for den konsistente og konsekvente måte han forvalter Norges interesser på når det gjelder EØS-avtalen. I motsetning til andre EU-tilhengere – som jeg har registrert at utenriksministeren er – som snakker EØS-avtalen ned ved hver eneste anledning, så utnytter utenriksministeren EØS-avtalens muligheter og tar konsekvensen av dens mekanismer, også når det gjelder direktiver som Norge er imot. Det fortjener han ros for.

Man skal jo i en replikk gjøre noe annet enn å gi anerkjennelse. Og jeg vil derfor gjerne vite hvordan Stortinget vil bli involvert i behandlingen av postdirektivet, når Stortinget kan forvente en sak om det spørsmålet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:11:23]: Jeg synes det var hyggelig anvendt tid i replikken, så representanten kan gjerne fortsette med det. Det er ikke meg imot.

Når det gjelder å snakke EØS-avtalen ned eller opp, vil jeg få lov til å reklamere for den i dag. Professor Sejersted, som sitter på tribunen her, skal ha en «HARDtalk» med meg om EØS-avtalen. Da kan jeg love representanten at jeg kommer til å snakke EØS-avtalen opp gjennom de minuttene det varer.

Jeg får komme tilbake til presis når dette kommer som en sak. Jeg overskuer rett og slett ikke akkurat hvordan det kommer til å pågå. Jeg tror vi må finne en måte vi kan holde Europautvalget orientert på, etter som det møtes på løpende vis, og så får samferdselsministeren og jeg sammen finne ut når saken er av en slik karakter at den kan fremmes som en sak. Men vi skal ikke mangle muligheter til å holde Stortinget orientert om hvilke inntrykk vi har fra samtalene i Brussel.

Trine Skei Grande (V) [11:12:21]: Jeg har ikke tid til så mye skryt.

Jeg er enig med utenriksministeren i at man er for direktiv man er for, og er imot direktiv man er imot. Det jeg viste til, handler om at jeg syns det er litt rart at man syns det er greit at man overvåker hele det norske folk i et direktiv, mens man syns det er kjempeviktig å kjempe mot konkurranse på brev under 50 gram. Men det får gå.

Jeg vil spørre om et direktiv, som jeg kanskje tror jeg er enig med utenriksministeren om, men jeg er litt usikker, nemlig energitjenestedirektivet. Det er viktig for å få til gode energieffektiviseringstiltak – et viktig miljøgrep der EU har vært i front. Regjeringa har brukt – så vidt jeg skjønner – et og et halvt år på å utrede hvordan man skal få dette implementert.

Så mitt spørsmål er: Når kan vi få fremmet en sak om implementering av energieffektiviseringsdirektivet i Norge?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:13:17]: Om en påstand gjentas ofte, blir den ikke sannere av den grunn. Jeg vil bare sterkt motsette meg at datalagringsdirektivet handler om å overvåke et helt folk. Det handler om å sikre politiet redskaper til å sikre din og min sikkerhet mot kriminalitet, avansert kriminalitet, datakriminalitet og teknologisk kriminalitet, samtidig som man legger stor vekt på å sikre personvernet. Det er hensikten med gjennomføringen av det direktivet.

Overvåking er noe helt annet, som vi ønsker å bekjempe, og som vi har lovgivning mot. Jeg kan på stående fot ikke gi et klart svar på når det direktivet kommer til samlet behandling i Stortinget, men jeg skal sørge for at representanten får opplysninger om det fra den ansvarlige statsråd.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A) [11:14:24]: En takk til utenriksministeren for redegjørelsen på en rekke områder som er utfordrende og krevende i tiden som kommer. Jeg vil også rette en stor takk til utenriksministeren for arbeidet med å etablere Arktisk Råds kontor og sekretariat i Tromsø, og ikke minst også en takk til lederen i den parlamentariske forsamling i Arktisk Råd, Morten Høglund, som i aller høyeste grad har jobbet aktivt med denne saken. Det er kjekt å se at vi bringer viktige spørsmål i havn og etablerer i Norge, og at Norge befester seg som et sentrum for arktiske spørsmål. Det er viktig nå framover når alle disse områdene i nord åpner seg mer og mer, at vi har en hånd på rattet, ikke minst når det gjelder olje- og gassvirksomheten, og setter miljøstandarder og standarder for klima osv. i disse sensitive områdene.

Det er to områder jeg vil gå litt mer inn på, som utenriksministeren også hadde i sin redegjørelse, og det er energi og klima. Som kjent skal energipolitikken nå kombinere ulike mål både i Norge og i EU. Den skal sikre energiforsyningen, selvfølgelig, men den skal også redusere klimautslippene fra energisektoren og medvirke til et velfungerende energimarked.

Klimautslipp er en ubehagelig sideeffekt av vår industrivirksomhet. Vi vet at produksjon av norsk olje og gass fører til mindre utslipp av klimagasser enn produksjon i andre land som vi sammenligner oss med, m.a. på grunn av strenge reguleringer og det høye nivået på norsk teknologi. Det skal vi være stolte over, men vi skal også se framover. Utfordringene som kommer i kjølvannet av det, er ikke små, og her stilles det store krav både til internasjonalt samarbeid, til vår egen regjering og til oss her i Stortinget.

Fra 2009 har EU nå gjennomført den tredje energimarkedspakken og klima- og energipakken. En av disse forordningene er gassforsyningssikkerheten i Europa, som Europaparlamentet nå har vedtatt. Det skal bety økt sikkerhet for gassforsyningen og styrke gass som energibærer i hele Europa. Denne forordningen vil bidra til å øke sikkerheten i gassforsyningen og styrke gass som energibærer i Europa. Det er meget viktig for Norge som er en så stor eksportør av dette viktige produktet. Dette er av stor betydning for oss.

Vi er en stabil leverandør og spiller en stor rolle. Over 90 pst. av norsk gass selges nå til Europa. Norsk gass er en viktig energiforsyning til Europa. Gasseksporten i 2009 var åtte ganger så stor som den norske normalproduksjonen av elektrisitet. Den norske gasseksporten dekker da 15 pst. av det europeiske gassforbruket. Størstedelen av eksporten vår går til Tyskland, Storbritannia, Belgia og Frankrike; norsk gass utgjør nå mellom 25 og 35 pst. av det samlede forbruket i disse landene.

Men vi har nå sett hva som skjedde etter atomkatastrofen i Japan. Vi har sett hvilke miljøkonsekvenser det får, og helsefaktorer. Da er det også – som Europa tidligere har vedtatt – viktigere og viktigere med alternative energikilder. Vi ser også hvordan Tyskland nå reagerer på det. Her har vi mye å bidra med, og vi må bidra med utvikling av alternativ energi både i Norge og i fellesskap med Europa. Vi må ikke være fremmede for å bygge flere kabler til Europa, slik at vi blir et batteri i Europa i energimarkedet, for dermed å få ned de totale utslippene.

Ett av vedtakene innen energi var at innen 2015 skal ingen medlemsland være isolert fra det europeiske gass- og elektrisitetsnettet etter 2015. Dette er en kjempestor utfordring, og her må vi være på banen og se hva som skjer og komme med inngrep.

Norge og EU har sammenfallende spørsmål i klimapolitikken. EU har laget et veikart for lavkarbonøkonomi mot 2050, som innebærer bl.a. å redusere CO₂-utslippene i EU med 80–95 pst. innen 2050. Dette slutter vi oss fullt ut til. Jeg har merket meg at regjeringen også ønsker denne planen hjertelig velkommen. Vi er med andre ord i inngrep, og det må vi være. Vi har store utfordringer sammen både på klimasiden og på energisiden, og det skal vi gå sammen om.

Peter N. Myhre (FrP) [11:19:54]: Jeg vil også takke utenriksministeren for en interessant redegjørelse.

Det er grunn til bekymring når det gjelder de sørligste landene i Europa, og flyktningene som strømmer inn fra Nord-Afrika. Antallet flyktninger fra Libya, eller som landet egentlig heter, «Den store sosialistiske arabiske folkerepublikken Libya», nærmer seg en million. Hittil har de fleste slått seg ned i nabolandene, mens 34 000 er kommet til Europa, hovedsakelig til Italia, og tallet ventes å øke kraftig i tiden fremover.

For det første er det grunn til å utvise årvåkenhet når det gjelder flyktninger fra et diktatur som er i ferd med å falle. Selvsagt er det en humanitær grunn for mange til å flykte, men blant flyktningene risikerer vi dessverre å finne representanter for Gaddafi-regimet, de som frykter å få problemer når regimet faller.

For det andre kommer denne flyktningstrømmen i tillegg til den permanente, konstante strømmen av mennesker som søker seg bort fra de arabisk-muslimske diktaturene og til Europa.

For det tredje er de søreuropeiske EU-statene inne i en kritisk fase økonomisk. Store flyktningstrømmer representerer ikke bare en økonomisk tilleggsbelastning for disse landene. Det fører også til en sosial uro som gir grobunn for utvikling av ytterliggående politiske bevegelser i Europa.

Som sagt, flyktningstrømmene er til bekymring, og gjør det enda viktigere enn noensinne å iverksette tiltak for å hjelpe flyktningene i Libyas naboland, først og fremst i Tunisia og i Egypt.

Schengen-avtalen var et viktig tiltak for å forenkle formalitetene ved passering av tusenvis av kilometer med interneuropeiske statsgrenser. Hundre tusenvis av velutdannede mennesker kunne sysselsettes med viktigere ting enn å sitte og titte på personer som reiste rundt. Schengen-avtalen gjorde at ventetid og unødvendige og kostbare prosesser ble redusert kraftig.

Nå er Schengen-avtalen under press. Økende strømmer av flyktninger, ikke minst av kriminelle som søker nye jaktmarker, skaper et raseri hos mange europeere. Kravet om styrket grensekontroll er ikke begrenset til Danmark og Frankrike.

Jeg deler derfor utenriksministerens syn om at det ikke må rokkes ved grunnprinsippet om reisefrihet i Schengen-området. Men dermed legges lista høyt. Grensekryssing mellom mange land i Øst-Europa innebærer ofte endeløse køer for passkontroll, selv om trafikken her er atskillig mindre, ja nesten bagatellmessig, i forhold til trafikken mellom landene i vest.

For travle europeere som bor i atskillig mer grensetette områder enn det vi er vant med her i Norge, vil det være utenkelig med venting i timevis ved grensene. Samtidig kreves det bedre kontroll med trafikken av personer som kommer fra land utenfor Schengen, og ikke minst med kriminelle, som til dels kommer fra land innenfor Schengen. Prinsippet om å innføre en kontroll ved at kjøretøyer med kjennemerker fra land utenfor Schengen stoppes, er lansert, men det vil i seg selv antakelig ikke være nok.

Det er viktig at både Schengen-avtalen og EØS-avtalen undergis en løpende kvalitetssikring for å sørge for at avtaleverket egner seg til å løse de utfordringene vi har i en tid som er preget av endringer. Det er viktig at regjeringen gir dette høy prioritet.

Ivar Kristiansen (H) [11:23:54]: Utenriksministeren og andre har fått fortjenstfull ros for god redegjørelse, og også for fremdriften i arbeidet, som vi nok alle sammen har som utgangspunkt skal bringe både Europa og, ikke minst, våre nærområder fremover i en enda større dynamikk. Jeg er glad for at utenriksministeren viet så stor del av sin redegjørelse til den økonomiske situasjonen som svært mange europeiske land er midt inne i, og frykten for nedgradering og frykten for videre konsekvenser av den økonomiske turbulensen som vi opplever, og som utvilsomt også vil kunne få følger for norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

Men disse debattene har en bitte liten tendens til å dreie seg litt om hva andre land, andre myndigheter bør gjøre i større grad enn hva vi selv skal benytte av eget verktøy i vår politiske utførelse av arbeid ut fra vårt eget ståsted. Dette har jeg merket meg og skal ikke bruke så veldig lang tid på å vise eksempler på dette. Men jeg skal komme litt tilbake til det lell. Jeg hadde gleden i forrige uke av å delta på Barents parlamentarikerkonferanse i Luleå. Dette voldsomme kontinentet, denne regionen som består av mer enn tre millioner kvadratkilometer, og er sparsomt befolket med bare rundt seks millioner innbyggere, er likevel en oase hva angår mineraler, råvarer, industri og muligheten for utvikling. Så merker jeg mer og mer en tendens til at våre to naboland, og også i noen grad Russland, har blikket mer og mer vendt mot Europa. Og dessverre er det å tilføye at også for norsk del i denne regionen er dette noe problematisk. Vi har et grensehinder. Vi har hindre som skaper en utvikling som ikke i alle retninger er positiv, og vi ser at befolkningsutviklingen går nedover. Vi har uløste oppgaver innenfor transport, kommunikasjon, innenfor kraft, innenfor nett, og ikke minst innenfor flyforbindelser. Det eksisterer ingen tverrflyforbindelse i denne regionen annet enn en rute som går mellom Arkhangelsk, Murmansk og Tromsø. Dette har vi muligheter til å gjøre noe med hvis vi legger den politiske tyngden i dette.

Det ble på denne konferansen vedtatt en slutterklæring som er meget interessant, meget god, og hvor ikke minst grenseboerbevisavtalen mellom Norge og Russland ble brukt som et eksempel for andre til å skape større dynamikk i denne regionen. Jeg tror også vi skal være glad for at vi har den nære og gode politiske dialogen oppe i nordvest med vårt nabofylke Murmansk, som faktisk på mange områder har vært en slags politisk og næringsmessig døråpner for Norge i retning av det russiske markedet.

Så merker jeg meg representantene Solhjell og Slagsvold Vedums refs av Europa. Solhjell viser til de høyrestyrte nasjonene som kutter i samferdsel, kutter i infrastruktur, kutter i utvikling og gir euroen skyld for all elendigheten. Meg bekjent er det ikke høyrestyre verken i Portugal, i Spania eller i Hellas, og jeg undrer meg litt over når jeg hører disse representantenes krystallklare råd, hvorfor de ikke var på banen tidligere, før krisen dukket opp, med sine løsninger til hvordan man kan løse krisen. Det er en nokså besk kritikk som rammer deres politiske venner i disse landene, som prøver å gjøre noe med en uendelig gjeldskrise, og som prøver å rette opp at man i noen grad rett og slett har jobbet for lite. Man har i for stor grad svart økonomi. Man har bevilget seg selv en pensjonsrettighet og ordninger som har dratt landet ned i et dragsug, som man har de ytterste vansker med å komme opp av. Dette er ikke nasjoner som bader i nasjonale oljeinntekter, som representantene Solhjell og Slagsvold Vedum gleder seg fornemt over her fra denne talerstolen og i dette forumet, gjerne hentet fra felt man har stemt imot skulle bli bygd ut på norsk sokkel.

Steinar Gullvåg (A) [11:29:20]: Meningsmålingene viser et klart nei-flertall i velgerflokken. Også blant Høyres velgere er det flere EU-motstandere enn tilhengere. Jeg tror det er en reaksjon på utviklingen i Europa i etterdønningene av finanskrisen, med økende arbeidsledighet og sosial uro. Norge blir på sett og vis motstykket til dette, her vi sitter på en grønn gren lengst nord i Europa med en arbeidsledighet på under 3 pst. og fortsatt vekst i økonomi og sysselsetting. Slik ble vi selv et alternativ til EU i folks øyne enda vi som EØS-medlem faktisk er like integrert i EU-samarbeidet som enkelte medlemsland.

Flere EU-land opplever nå en gjeldskrise så dyp og av slike dimensjoner at det er vanskelig å se noen vei ut – med de strenge kravene som EU og Det internasjonale pengefondet stiller til gjeldstyngede nasjoner. Verken EU, IMF eller pressede nasjonale regjeringer i de aktuelle landene synes i stand til å anvise langsiktige løsninger. Jeg tror dessuten den medisinen som foreskrives, er feil. Konservative regjeringer med støtte av et konservativt flertall i EU-parlamentet kjenner dessverre bare én resept, nemlig hardhendte budsjettkutt som rammer folk flest, og som snarere forverrer enn bidrar til å bedre situasjonen i de mest utsatte landene.

For to uker siden møttes ledere fra sentrum-/venstrepartier i hele Europa i Oslo for å drøfte venstresidens veikart ut av krisen. Én ting står klart etter konferansen: Uten at det skapes grunnlag for ny vekst, sysselsetting og verdiskaping, og uten at den sosiale stabiliteten gjenopprettes, vil land som Hellas, Portugal, Irland og Spania bare synke dypere ned i krisen. Vel må vi kunne kreve at de skikker sine bo og sørger for balanse i budsjettene som motytelse for lån og kreditter, men vi må ikke frarøve dem håpet om en bedre framtid.

Ikke av veldedighet, men av egeninteresse bør Norge, med sin enestående økonomiske posisjon, gjøre felles sak med de krefter i EU som går inn for å skattlegge finanstransaksjoner og opprette en europeisk obligasjonsordning, såkalte Eurobonds, til hjelp for utsatte EU-land som mer enn noen gang trenger nye investeringer og nye arbeidsplasser. Dette er nødvendig marshallhjelp til vårt eget kontinent. Klarer vi ikke denne oppgaven, kan det gå ganske ille – og når jeg sier «vi», er det fordi krisen fort kan bli vår egen dersom kjøpekraften i våre viktigste eksportmarkeder svekkes ytterligere, og etterspørselen etter norske eksportvarer synker.

Etter den europeiske samorganisasjonens kongress i Athen siste uke konstaterer LOs mann i Brussel, Knut Arne Sanden, at det nå er økende faglig skepsis til EU, fordi europeisk fagbevegelse erfarer at det gradvis er blitt vanskeligere å ivareta arbeidstakernes rettigheter. EU-domstolens tolkning av utstasjoneringsdirektivet og kommisjonens og EU-parlamentets manglende evne og interesse for å endre praksis på dette området er et direkte angrep på europeisk fagbevegelse. EU-domstolen åpner i realiteten for sosial dumping, hvilket naturligvis har særlig betydning for land med et høyt kostnadsnivå. I Norge har vi så langt vært i stand til å tilpasse oss og korrigere EUs direktiver gjennom nasjonal lovgivning. Allmenngjøringsloven og det som gjelder solidaransvar, er eksempler på dette. Derfor er det ganske trist å registrere at NHO nå utfordrer allmenngjøringsloven i ly av EU-retten.

Vikarbyrådirektivet gir regler om inn- og utleie av arbeidskraft og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår under slike oppdrag. Hovedprinsippet er at ansatte i vikarbyråer skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som i den bedriften som leier inn arbeidskraft. Det betyr at en rumensk arbeidstaker ved et norsk skipsverft skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som sine norske kolleger – og det er bra. Men spørsmålet er om direktivet samtidig utfordrer norske arbeidsmiljøbestemmelser og tariffavtaler, i den forstand at vi i større grad må akseptere inn- og utleie av arbeidskraft. Jeg har tillit til at den norske regjering sørger for at norske arbeidsmiljølovbestemmelser ikke utfordres på dette området.

Torkil Åmland (FrP) [11:34:37]: Jeg vil også begynne med å takke utenriksministeren for en interessant redegjørelse om EU og EØS.

Jeg har tenkt å ta opp tråden når det gjelder et par av de temaene som utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, og jeg tenkte å begynne med det som forrige taler var inne på, nemlig gjeldskrisen i Europa. Det er en stor utfordring, som mange har vært inne på, med den høye arbeidsledigheten, og hvis man ikke får en løsning på dette på litt lengre sikt, er det også fare for at det kan skape sosial uro og destabilisere en del av disse landene i Europa.

Men jeg er ikke like imponert over – skal vi si – løsningene. Nå er det jo slik at det er EU og disse landene selv som må finne løsningene. Det er ikke vi som skal vedta dem her. Norge har vært gjennom liknende kriser tidligere. Og det som viste seg å være nøkkelen til å komme ut av de krisene – f.eks. krisen i 1930-årene – det var ikke de offentlige inngrepene, det var ikke de offentlige reguleringene, det var ikke offentlige subsidier, slik som man for så vidt rent politisk har argumentert med at det var, siden det var en arbeiderpartiregjering som kom i 1935, men det var faktisk den innovasjonen og den nyskapningen som ble satt i gang under disse krisene. Det ble startet tusenvis av småbedrifter midt i disse kriseårene, og historikere i dag konkluderer med at dette faktisk var det som var med på å dra Norge økonomisk ut av disse krisene, samtidig som etterspørselen internasjonalt steg etter hvert.

Når man har en gjeldskrise i disse landene, er det egentlig to ting man er nødt til å gjøre: Man er nødt til å kutte kostnader, man er nødt til å se på det som er ineffektivt, og ta en del, gjerne tøffe, beslutninger i forhold til det, og så er man nødt til å få den økonomiske motoren i gang, slik at man får opp produktivitet og den økonomiske veksten. Klarer man ikke det, vil alle slike midlertidige tiltak – restrukturering av gjeld, osv. – bare være en utsettelse av problemet, men man har ikke løst problemet. Problemet vil bare bli skjøvet inn i framtiden, og så vil det for så vidt også fortsette å vokse. Uten at man erkjenner at man faktisk må bruke markedet, få markedskreftene i gang, tror jeg det blir vanskelig for mange av disse landene å komme ut av den krisen som de er i.

Så litt om dette med reservasjonsretten, som også har vært oppe. Nå har utenriksministeren vel for første gang gått mot et direktiv – i går – og vi synes jo det er positivt. Det er positivt at denne retten er reell. Det er noe som ikke bare er formelt på et papir og i en avtale, men det er noe som er reelt. Det er noe vi skal bruke aktivt for å ivareta nasjonale interesser i EØS-samarbeidet. Derfor er vi glad for at man går til det skritt å bruke den, men vi stusser jo veldig på saken man velger å bruke den på. Som man har vært inne på her tidligere, valgte man ikke å bruke den på datalagringsdirektivet, som er en veldig omfattende flytting av grenser med hensyn til innbyggernes rettigheter og personvernet. Der sier man at det ikke foreligger såpass viktige nasjonale interesser at man vil bruke reservasjonsretten, men man bruker den altså på en sak som omhandler postsendinger fra 50 gram og nedover, og sier da at dette er en viktig nasjonal interesse for EØS-samarbeidet. Det er en forunderlig måte å bruke den på, spesielt når utenriksministeren i replikkrunden heller ikke kunne svare på hva som er det konkrete problemet i postdirektivet. I postdirektivet garanteres det at man skal ha fem dagers distribusjon, enhetstakst osv., slik at dette for så vidt ikke skulle være noe problem. Men man konkluderer med at det på en måte er summen av alt sammen, og at man frykter for arbeidstakernes rettigheter. Likevel er man ikke konkret. Da lurer jeg på: Vil man være like lite konkret i forhandlingene om dette spørsmålet som man er her? Da blir mitt spørsmål: Har utenriksministeren egentlig tro på at man kan få gjennom dyptgripende endringer, eller er dette bare et midlertidig spill for å tilfredsstille de landsmøtevedtakene som er gjort i partiene? Har utenriksministeren egentlig tro på at Norge vil få gjennomslag for dette? Eller er det slik at man nå setter seg ned og forhandler og regner med at man egentlig må gi seg på dette, men at man så kan si at man har gått denne runden, som var nødvendig?

Gorm Kjernli (A) [11:39:36]: Utenriksministeren holdt en god og tankevekkende redegjørelse i forrige uke, med det som skjer i Europas naboområder, som bakteppe, kampen for frihet og demokrati, som vi er nødt til å gi vår støtte til. Det viser jo hvilken situasjon vi er i, og hvor privilegerte vi er, som kan stå her og diskutere liberalisering av post.

Jeg synes utenriksministeren ga en god redegjørelse for regjeringens holdning til det tredje postdirektivet. For regjeringen er det tungtveiende argumenter for at Norge går imot å innlemme direktivet i EØS-avtalen.

På fredag, dagen etter redegjørelsen, hadde vi en interpellasjonsdebatt i Stortinget om postdirektivet – en forpostfekting, kan man kanskje si, for debatten som vi har her nå. Det er ikke, som noen prøver å framstille det, av hensyn til Posten at regjeringen mener det er tungtveiende argumenter mot å innlemme det tredje postdirektivet. Det er av hensyn til gode posttjenester for alle og til lik pris, uten at det koster staten eller skattebetalerne mer penger enn det må. For å supplere den utredningen som representanten Svein Roald Hansen refererte til i sitt innlegg og det han sa: Behovet for statlig kjøp kommer til å øke i årene som kommer, som følge av at etterspørselen etter leveringspliktige tjenester faller.

Den samme utredningen sier videre at det tredje postdirektivet sannsynligvis vil svekke Postens inntektsgrunnlag og øke behovet for statlig kjøp ytterligere, uavhengig av om konkurransen blir reell eller ikke. Bare presset fra konkurranse vil svekke Postens inntekter, som igjen betyr økte statlige utgifter utover det fall i brevpost fordrer, for å opprettholde det tilbudet vi ønsker, med enhetsporto og seks dagers ombæring i hele landet. Lørdagsombæring er spesielt viktig i distriktene, der avisen kommer med posten.

Utredningen sier at det heller ikke er usannsynlig at det vil komme inn andre aktører på det sentrale østlandsområdet – fløteskummere, som utredningen kaller dem. Det vil svekke Postens inntekter ytterligere, og behovet for statlig kjøp må øke tilsvarende mer.

At Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ut fra en ideologisk markedstankegang ønsker en full liberalisering, er en kjent sak. Bondevik II la opp til en full liberalisering fra 2007, før det tredje postdirektivet trådte i kraft, mot dagens regjeringspartiers stemmer. Vi reverserte den beslutningen da vi kom i posisjon i 2005. For Arbeiderpartiet er det ikke aktuelt å måtte betale mer penger enn det vi i utgangspunktet må, for en politikk vi ikke ønsker.

Postmarkedet er et fallende marked. Det er noe helt annet enn den liberaliseringen som var i telesektoren for noen år siden. Det er noe helt annet å liberalisere et marked i vekst, som telesektoren var – og fortsatt er – enn å liberalisere et fallende postmarked. Dette lar seg ikke uten videre sammenligne. Nettopp derfor er det uttrykt bekymring for press på ansattes lønns- og arbeidsvilkår, slik vi har sett i flere land som har implementert direktivet. Press på disse rettighetene blir ikke mindre i et lite marked, der dét kan være den eneste måten å tjene penger på. Vi har i andre EU-land sett økt bruk av midlertidig ansettelser, økt bruk av kontraktører og press på lønninger. Arbeiderpartiet ønsker ikke en slik politikk eller å være med på å tilrettelegge for det. Høyre og Fremskrittspartiet har et helt annet syn på arbeidslivsspørsmål. At de ikke deler denne bekymringen, er ikke overraskende.

Som utenriksministeren og flere talere har vært inne på, er det ikke bare å si nei til et direktiv. Det er bestemte prosedyrer i EØS-avtalen for hva som nå skal skje, som utenriksministeren har redegjort for. De prosedyrene skal – og må – vi følge. Jeg forutsetter at EU også forholder seg til dem på en god og fornuftig måte.

Til slutt: Det har vært uttrykt bekymring for hva dette kan ha å si for den virksomheten Posten har i utlandet i dag. I EØS-avtalens artikkel 102 punkt 6 står det:

«De praktiske følger av opphøret etter nr. 5 skal drøftes i EØS-komiteen. Rettigheter og forpliktelser som personer og markedsdeltagere allerede har ervervet i henhold til denne avtale, skal fortsatt bestå.»

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Peter Skovholt Gitmark (H) [11:44:21]: Blant venstresiden synes det å herske en forståelse av at det er høyresiden i Europa som er skyld i dagens problemer. Det er feil. Det som har skjedd, er verken et problem knyttet til EU som organisasjon eller til høyresiden som sådan. Men det handler om store nasjonale utfordringer og politisk feilmedisinering.

Spanias hovedproblem var en økonomisk vekst som ikke var bærekraftig. Spanias hovedproblem var en boligboble som man ville og måtte knuse. Hellas’ hovedproblem var at man holdt hele forsvarsbudsjettet utenfor budsjettbalansen og hadde et overforbruk som få andre land har sett maken til over så lang tid. I tillegg, uavhengig av politiske partier knyttet til Hellas, har man forsøkt å villlede resten av Europa med hensyn til hva den faktiske pengebruken innebar. I Portugal var det et klassisk eksempel på overforbruk.

Så kommer medisinen, igjen foreskrevet av representanten Solhjell, som mener at høyresiden ønsker å spare seg ut av krisen, mens venstresiden vil investere seg ut av krisen. Det å bruke mer penger i en situasjon som nå, når det gjelder både Spania, Hellas og Portugal, vil bare forlenge krisen – ikke gjøre krisen bedre.

Hovedproblemet i alle disse tre landene er at gjeldsbyrden er for tung å bære. Når man ser hva de ulike landene betaler på sine statsobligasjoner, er det en skyhøy rente, nettopp fordi markedet ikke ser på gjelden som bærekraftig.

Det som må til, er to ting. Det handler om å gjøre økonomien mer vekstkraftig. Det betyr, helt riktig, at det fremdeles må satses på forskning, innovasjon, nyskaping og næringsutvikling, men på den andre siden må det kuttes kraftig i budsjettene. Man må tilbake i balanse. Det er på sikt ikke noe land som klarer å ha en budsjettubalanse uten at det vil få store konsekvenser for hele økonomien og for arbeidsledigheten.

Gullvåg sier at høyresiden bare kjenner én resept – mindre forbruk og kutt i velferdsordninger. Nei, overhodet ikke. Det representanten Gullvåg blir en forsvarer for, er det man stadig ser fra venstresiden, et ensidig fokus på økt pengebruk. Og det er faktisk hovedgrunnen til at Europa er i krise i dag.

Karin Andersen (SV) [11:47:34]: Det er nok politisk strid om hvorfor det er en økonomisk krise i Europa i dag, men jeg hadde nok håpet på en erkjennelse fra høyresiden av at et frislepp av markedskreftene uten politisk kontroll er en sterkt medvirkende grunn til at det har gått så galt som det har gått – for det er et faktum. EU har på mange måter gått foran i den type frislepp, og de er nå i stor økonomisk krise. Jeg kunne sagt mye om dette, men jeg har tatt ordet for en annen sak. Det henger nøye sammen, for arbeidsmarkedet og det vi produserer der, er bærekraften i økonomien.

Utenriksministeren sa i sitt innlegg at det for Norge skal være en høy terskel for å komme med en innsigelse mot et direktiv, og at det er aktuelt der Norge skiller seg fra Europa. Det gjør vi når det gjelder deltakelse i arbeidsmarkedet, når det gjelder lav ledighet, høy sysselsetting, høy produktivitet og et arbeidsmarked som fordeler både penger, makt og innflytelse i samfunnet veldig sterkt. Det har vært medvirkende til at Norge er et meget vellykket land på mange områder, og at folk i dette landet står mye bedre rustet mot finanskrisenes kast enn man gjør i veldig mange andre land.

Derfor er betydningen av vikarbyrådirektivet viktig, og det er viktig at vi går inn i det med stort alvor. Jeg tror ikke det er noen som er imot å sikre at vikarer skal ha en god beskyttelse i arbeidslivet, men hensikten med direktivet er nok i større grad å legitimere bemanningsbyråene og innleiebyråene. I Norge har en av hovedbjelkene vært fast ansettelse. Fast ansettelse i en bedrift betyr at en har kontroll på både arbeidsmiljø, lønninger og den type ting, men også at man har et næringsliv som ikke er strukturert ut fra et ønske om å unndra seg skatter, avgifter og forpliktelser. Dessverre ser vi slike tendenser i dag. Man ønsker å få dette som et viktigere innslag i arbeidsmarkedet. Jeg tror ikke det er noen god utvikling.

Det er mange myter om bemanningsforetakene. En myte er at innleie er nødvendig for fleksibiliteten – det er det ikke. Bedriftene kan ansette folk når de trenger dem, og si dem opp når de ikke trenger dem. Det er en myte at midlertidig ansettelse fører til fast ansettelse – det er heller ikke dokumentert, overhodet ikke. Bemanningsforetakene skaper nye jobber, mener noen – de skaper jo ingen jobber. De skaper bare noen nye jobber som ikke er faste. En myte er også at midlertidig ansettelse fyller de ansattes behov – man er ansatt som vikar eller i et bemanningsbyrå fordi man ikke har fått noen annen jobb.

Svein Roald Hansen (A) [11:50:57]: Flere har berørt den krevende økonomiske situasjonen og gjeldskrisen som flere av landene i EU er i. Det er mange årsaker til situasjonen i de ulike landene, og det er ingen tvil om at for noen har nok det å være innen eurosonen, med en lavere rente enn de ellers ville hatt, bidratt til en opplåning som de ellers ikke ville fått i så stor grad. Men vi må ikke glemme at uansett er det landenes ansvar å føre en ansvarlig økonomisk politikk, og det har en del av disse landene altså ikke gjort. Det er det ene. Så står de overfor tøffe tak. Det er nok krevende for noen av disse landene å skulle investere seg ut av problemene. Men det er klart at de kutter og sparer seg heller ikke ut av problemene, så de er nødt til å finne fram til en kombinasjon av det. Da går man på slikt som representanten Slagsvold Vedum pekte på, som går langt utover det som i utgangspunktet er et fellesansvar i EU-samarbeidet. Som han uttrykte det: Det blir ikke mye nasjonalstat igjen.

Men vi må ikke overse at helt uavhengig av integrering i EU-samarbeidet er det noen drivkrefter som ligger bak integreringen, og som er der uansett. Det er globaliseringen, internasjonaliseringen og arbeidsdelingen i verden. Vi er også rammet av disse kreftene. Da finanskrisen slo til, mistet Islands valuta sin verdi. Den norske kronen sank med mellom 30 og 40 pst. mot euro og dollar, så vi ble også berørt av det. De drivkreftene er der, helt uavhengig av om vi tenkte å «ta bort» EU-samarbeidet.

Så viste representanten Morten Høglund til noe som Laila Gustavsen sa i debatten om datalagringsdirektivet, at det skal spesielle nasjonale hensyn til for å påberope seg unntak. Forskjellen på datalagringsdirektivet og postdirektivet er jo at datalagringsdirektivet balanserer hensynet mellom personvern og samfunnsmessige hensyn – de er de samme i Norge som i Sverige, Tyskland og Italia. Norsk geografi er ikke den samme som i Danmark, for å si det sånn. Det er altså ikke slik at landsmøtet i Arbeiderpartiet har valgt seg postdirektivet som en prøvestein for å reservere seg, slik representanten Eriksen Søreide uttrykte det. Det er nok noen som har den holdningen – det hørte vi i debatten på fredag – men det var ikke motivet for landsmøtet. Der var det bekymringer for de hensyn som har vært framme i debatten. Spørsmålet nå blir om de nasjonale bestemmelser som direktivet åpner for, kan ivareta disse hensynene på en tilstrekkelig god måte eller ikke. Det er det som til syvende og sist blir vurderingen når vi kommer gjennom 102-artikkelen og to ganger seks måneder – det blir sikkert vel så det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:54:09]: Dette har vært en langt mer edruelig debatt om EØS-avtalens reservasjonsrett enn den vi hadde i tilknytning til datalagringsdirektivet. Årsaken er åpenbar – i mellomtiden har Arbeiderpartiet gjort sitt landsmøtevedtak. De advarsler som kom fra en rekke representanter, særlig fra det samme parti, rettet mot oss som ville ha reservasjon når det gjaldt datalagringsdirektivet, lyder adskillig mer nyansert i dag. Det er bra, fordi det er sånn det er. Flere av oss var i debatten om datalagringsdirektivet opptatt av å få slått fast at reservasjonsretten er der for å bli brukt når andre utveier ikke fører fram og vitale spørsmål for Norge blir satt på spissen. Det utenriksministeren svarte den gang, er i tråd med det han sier nå. Det var derfor jeg tillot meg å gi den honnøren, for han er en av de få som faktisk har holdt en konsistent linje fra den forrige debatten og til nå om dette. Jeg synes kanskje at noen av de representantene som drev skremselspropagandaen lengst i debatten om datalagringsdirektivet og konsekvensene for EØS-avtalen, burde ha kostet på seg en liten innrømmelse av det i debatten i dag. Men la nå det ligge.

Jeg kommer tilbake til den saken som jeg tok opp i mitt hovedinnlegg, og som jeg synes er veldig alvorlig. I hele norsk olje- og gasshistorie har det vært en veldig viktig sak for storting og regjering å ha muligheten til å stille vilkår om aktivitet på land knyttet til tildelinger og knyttet til utøvelsen av de myndighetsoppgavene som vi har overfor selskapene. Disse mulighetene foreslår regjeringen nå å svekke, fordi den har støtt på motstand hos ESA. Og ikke nok med det: Regjeringen foreslår det i en proposisjon som ikke, slik forvaltningsloven krever, har vært på høring før den kommer til Stortinget. En slik høring kan unnlates dersom det er åpenbart unødvendig, men jeg synes det er åpenbart at en sånn sak burde vært på høring, fordi det er klare interesser, ikke minst langs hele kysten, for å få vite: Er regjeringen innstilt på å bruke den type muligheter framover, eller er den innstilt på å spille fra seg muligheter til denne type styring for å sikre ringvirkninger av olje- og gassvirksomheten etter hvert som den flyttes nordover? Det spørsmålet vil jeg gjerne at utenriksministeren sier noe om. Jeg skulle også veldig gjerne høre Senterpartiet begrunne hvorfor man så lett har gitt seg på et så viktig distriktspolitisk spørsmål.

Kåre Simensen (A) [11:57:30]: Jeg vil i likhet med de talerne som har hatt ordet før meg, takke utenriksministeren for en god redegjørelse i Stortinget i forrige uke. Han satte fokus på mange viktige områder i Europa som vi alle mer eller mindre er berørt av.

For meg er arbeidsledigheten blant unge noe av det mest alvorlige vi vil møte når framtidens Europa skal utvikles videre. Vi kan selv tenke oss den situasjonen de unge er i – god utdanning, men ingen jobb å møte morgendagen med. Det er så bekymringsfullt at det er tema som vi må ha et solidarisk samarbeid om, ikke bare innen et land, men også mellom land.

Så langt har det solidariske ansvaret gitt resultater. Men vi ser flere eksempler på at solidariteten, som vært bærebjelken i EU-samarbeidet, nå blir utfordret. Jeg har lyst til å ta meg en tur til våre naboer i øst, til Finland, der Sannfinnene – partiet som gjorde et brakvalg og ble Finlands tredje største parti for en snau måned siden – nå trekker seg fra alle regjeringsforhandlinger fordi andre partier vil redde skakkjørte EU-land. Det populistiske og nasjonalistiske partiet har vokst raskt og har gjort et godt valg, bl.a. på grunn av sin innvandringskritiske holdning, slik flere partier har blitt store også i andre land i Europa de siste årene. Deres klare nei til å redde økonomisk skakkjørte EU-kollegaer er bekymringsfullt. Sannfinnene ser ingen god grunn til å bruke penger på å forsøke å redde land som har havnet i et uføre. En meningsmåling som ble utført i forkant av valget, viste at 59 pst. av dem som ble spurt, ville at Finland skulle la sine europeiske naboer seile sin egen sjø. Denne trenden går igjen i flere og flere land. Mange mener at vi er vitne til Europas egen Tea Party-bevegelse, der sinte velgere har sett seg lei på økonomisk usikkerhet og at eget land hele tiden skal hjelpe andre. Det har gitt seg utslag i flere europeiske land – Finland har jeg nevnt, men jeg kan også nevne Irland, Portugal, Frankrike og Tyskland.

Jeg er bekymret for en slik utvikling, der flere og flere kun blir opptatt av seg selv og glemmer at man er en del av et fellesskap hvor man står sammen om det som må løses. Den sitasjonen føler jeg at Europa er i nå. Derfor synes jeg det er bekymringsfullt at man ser denne utviklingen, som bl.a. Sannfinnene og deres meningsfeller representerer i Finland.

Jeg har bare lyst til å ta det opp fra talerstolen, for jeg synes det er grunn til å stoppe opp og tenke litt over hva solidariteten kan gjøre for at vi fortsatt skal ha et godt Europa, der vi alle sammen kan leve i harmoni.

Steinar Gullvåg (A) [12:00:49]: Dersom representanten Skovholt Gitmark hadde hørt riktig godt etter, ville han ha registrert at jeg i mitt innlegg først og fremst var opptatt av veien ut av den økonomiske krisen som utsatte EU-land nå rammes av. Min anklage mot de konservative kreftene i Europa, konservative regjeringer i EU-rådet, konservative flertall i EU-parlamentet, er at de mangler evnen til å anvise veien ut av krisen, og at de utelukkende konsentrerer seg om krav til underskudd på budsjettene, krav til gjeld og etterpå nedbetaling av gjeld, uten å ha blikket vendt mot det sosiale Europa, balansen mellom tiltak for å gjenopprette budsjettbalansen og den sosiale utviklingen i Europa.

Jeg nevnte to konkrete tiltak som mange EU-land er opptatt av, som peker på en vei ut av krisen, nemlig skattlegging av økonomiske transaksjoner, finanstransaksjoner, og opprettelsen av en Eurobond-ordning, slik at utsatte land igjen kan få evnen til å investere og skape håp om en mer positiv sosial utvikling i sine land.

Det som virkelig bekymrer meg, er at vi nå i land etter land opplever at en ungdomsgenerasjon ikke slipper inn på arbeidsmarkedet, med de konsekvenser som det vil kunne få for den demokratiske utviklingen i disse landene. Vi ser nå gjennom lokalvalgene i Spania at denne ungdomsgenerasjonen vender seg mot de som styrer, mot det system som eksisterer, og søker tilflukt i mindre partier på ytterfløyene i politikken.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:03:39]: Det som er resultatet av lokalvalgene i Spania, er jo at Høyres søsterparti Partido Popular har gjort det usedvanlig godt, og at sosialistpartiet nå er på et historisk lavmål i oppslutning. Velgerne i Spania har tatt avstand fra sosialistpartiets politikk. Velgerne i Spania har sagt at de ønsker noe annet. Det har vi sett i resten av Europa også.

Representanten Gullvåg ønsker mer av den samme medisinen som har fått Europa inn i krisen. Det må vi tørre å ta avstand fra. Det er nettopp en uvettig pengebruk som har gjort at det er land som Portugal, Spania og Hellas som er dypest inne i krisen. Man har brukt over evne. Og når representanten Gullvåg da igjen ønsker å medisinere med mer av det samme, som ikke virker, er det verdt å ta et skritt tilbake og advare mot det.

Vi må ha to tanker i hodet samtidig: På den ene siden må vi ha betydelige innsparinger. Land må komme tilbake til budsjettbalanse. Men på den andre siden er den langsiktige veien ut av krisen nettopp å gjøre økonomien større, legge til rette for sysselsetting, legge til rette for nyetableringer av bedrifter, se at forskning og utvikling faktisk er en investering i langsiktig velferd. Det er det først og fremst høyresiden som gjør, i Norge som i resten av Europa.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.