Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:02:46]: Mat er politikk, og matvarepriser har til alle tider hatt stor påvirkning på politikken i verden. Hvis man ser litt i historiebøkene, har det vært mange store historiske omveltninger med bakgrunn i matvarepriser. Så jeg har lyst til å begynne med en historisk gjennomgang, et tilbakeblikk.

Først til Romerrikets fall. Det var en enorm sultkatastrofe før Romerriket falt. 90 pst. av Vest-Europas befolkning døde av matmangel og sult. Noe av Romerrikets fall forklares med bakgrunn i dette.

Hvis vi går over til Sør-Amerika og Maya-sivilisasjonen, et av de mest avanserte samfunn man da kjente til, er også en av forklaringene på hvorfor de forsvant, sult, tørke og avlingssvikt.

Hvis vi går til Europa og litt nærmere i tid, til 1789 og den franske revolusjon, var det på 1780-tallet et stort vulkanutbrudd på Island som skapte uår og avlingssvikt i europeisk landbruk, og dermed politisk uro og kamp om brød. En av forklaringene som har blitt brukt på den franske revolusjon, er nettopp avlingssvikt.

La oss gå over til Irland og til tippoldefaren til Barack Obama, som utvandret til USA på midten av 1800-tallet. Da var det potetsykdom, tørråte, og avlingssvikt i irsk landbruk med påfølgende sult, og dermed stor utvandring.

Hvis man ser på mange av de store historiske hendelsene, har de sammenheng med mat, matvarepriser og sult. I nyere tid kan vi se på Etiopia i 1972 og 1973. Da falt regimet etter sult og katastrofe. I Tunisia og i Egypt har vi i år sett at matvarepriser også nå har en veldig høy og relevant betydning. Egypt er verdens største importør av hvete. Hveteprisene har steget med opp mot 70 pst. i løpet av det siste året. Revolusjonene som vi har sett i Egypt og Tunisia, har selvfølgelig mange og sammensatte årsaker, som det er for alle andre store endringer. Men én av årsakene er at når matvareprisene øker, og matkvaliteten blir dårligere, blir det uro og misnøye, som i denne sammenheng har bidratt til en revolusjon.

Matvarepriser har en enormt stor betydning i internasjonal politikk og i den politiske utviklingen. Vi ser stadig mer ustabilitet, og vi ser at matvareprisene stadig blir mer og mer påvirket av tørke og flom med sult og folkevandring som resultat.

Verdens matvarepriser har fra å ha sunket jevnt og trutt vært raskt stigende de siste årene. I takt med at matvareprisene blir høyere, øker antallet som sulter i verden. Ifølge UNICEF økte antallet som sultet i verden, fra 850 mill. til 950 mill. i løpet av ett år, i 2008. I dag sulter ca. 1 mrd. mennesker i verden. Ifølge FN dør 16 000 barn av sult eller sultrelaterte årsaker hver dag. Dette er et enormt humanitært problem, som vi dessverre hører altfor lite om.

I Stortinget har vi etter at FN vedtok resolusjonen som la til rette for intervensjonen i Libya, hatt en debatt om humanitær intervensjon for å hindre menneskerettighetsbrudd. Den debatten er viktig og nødvendig. Mitt ønske er at det skal være like mye debatt om hva som må gjøres for å stoppe all lidelsen som kommer som følge av mangel på mat, for det er ikke mindre dramatisk eller mindre forferdelig å miste sine kjære på grunn av matmangel enn å miste dem på grunn av krig.

I 2008 nådde matvareprisene en til da foreløpig topp som førte til opptøyer og uro i mer enn 30 land. Protestene fant sted over hele verden. I april 2008 demonstrerte folk på Haiti mot en økning i matpriser på 50–100 pst. i løpet av ett år. I Mexico marsjerte 75 000 mennesker i protest i februar 2007 på grunn av økte tortillapriser. I Nord-Korea fant sjeldne gateprotester sted i mars 2008 på grunn av reduksjon i matrasjoner på 60 pst. På Filippinene, i Thailand, i Russland, i Peru og i Indonesia ble 1. mai 2008 preget av uro da tusenvis demonstrerte mot økte matpriser.

På grunn av økningen i matprisene ble mer enn 100 millioner mennesker skjøvet ned i dyp fattigdom. Mange måtte kutte ut ett av dagens måltider – fra tre til to, fra to til ett, og – aller verst – fra ett til ingen.

Matvareprisene i dag er høyere enn de var under matvarekrisen i 2008. FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, melder at prisen på matvarer er 36 pst. høyere i 2011 enn i 2010. FAO melder også at de internasjonale kornprisene har gått opp med 71 pst. siden april 2010. Dette er alarmerende tall.

Den prisstigningen vi er vitne til i dag, har sammensatte årsaker: Økte oljepriser er en – mat- og oljepriser følger hverandre svært tett. Andre årsaker er klimaproblemene i matproduksjonen på grunn av flom og tørke, brann i Russland i fjor, konkurranse mellom mat- og biodrivstoff, spekulasjon og behov for mer mat på grunn av flere mennesker og velstandsvekst. I f.eks. Kina har man gått fra å være nettoeksportør til å være nettoimportør av mat, og når folk går fra å spise ris til å spise kjøtt eller drikke øl, går matforbruket vesentlig opp.

Jeg vil ikke gå inn på alle årsakene nå, men jeg vil si litt om problemene knyttet til spekulasjon. Etter at dot com-boblen sprakk i 2001 og boligmarkedet i USA tørket opp, fant meglere verden over nye jaktmarker. En av disse var matvaremarkedet. FNs spesialrapportør for retten til mat mener at spekulasjon er en årsak til den kraftige prisøkningen på mat. Dette har gagnet internasjonale spekulanter og rammet de fattigste i de fattigste landene. Parallellene til spekulasjonen i det amerikanske boligmarkedet er dessverre slående. USA og EU har tatt skritt for å regulere spekulasjon i råvarer, men fortsatt framstår dette markedet som svært underregulert. Det får først og fremst konsekvenser for den ene milliarden mennesker som sulter i verden. FNs spesialrapportør kommer i en rapport fra september i fjor med flere råd til hvordan vi kan unngå at matvareprisene drives ytterligere opp av spekulanter som ikke har annet for øye enn egen vinning. Han foreslår økt regulering av derivathandelen, avgrensning av hvem som kan drive med handel av matvarer, til kvalifiserte investorer og handelsmenn og sist, men ikke minst, etablering av nasjonale og regionale kornlagre.

Som jeg nevnte tidligere: Krisen rammer de fattigste hardest. Vi i Norge bruker om lag 11 pst. av våre husholdningsinntekter på mat, mens mange husholdninger i u-land bruker mellom 70 og 80 pst. av inntektene sine på mat. Det sier seg selv at de fattige da merker prisstigningen mye mer enn det vi gjør. Men det er også en annen faktor. Det er at vi kjøper ferdigforedlede varer, og veldig mye av prisen på våre varer kommer på grunn av foredlingen, mens den fattige kjøper råvaren og foredler selv. Så en økning i råvareprisen gir mye mer direkte utslag på den fattiges kosthold enn den gir på den rikes kosthold, for vi bruker ferdigforedlede matvarer.

Senterpartiet mener at det er fire hovedpilarer som er viktige for økt matsikkerhet:

• handelspolitikken, at man får en internasjonal handelspolitikk som sikrer at ethvert land har en reell rett og plikt til å produsere egen mat

• landbruksbistand, at man bruker bistandspenger til å utvikle en lokal og regional matproduksjon og foredling, slik at man får verdiskapingen lokalt – det vil gi en trygghet for matforsyningen og være en beskyttelse mot svingninger i det internasjonale råvaremarkedet

• sterkere regulering av den internasjonale handelen med mat, slik at man ikke får prisdrivende spekulasjon

• bygge opp regionale og nasjonale forrådslagre med korn, da dette vil fungere som en buffer i råvaremarkedet og dermed skape mer stabile priser

I 2000 samlet alle verdens ledere seg om åtte tusenårsmål. I tusenårsmål nr. 1 slo man fast at man hadde som mål å halvere andelen som lider av sult i verden – et stort og moralsk rett mål å sette. Dessverre går utviklingen i feil retning. Derfor har jeg to hovedspørsmål til statsråden: Hvordan vurderer statsråden den internasjonale matvaresituasjonen? Og hva mener han at Norge kan bidra med for at FNs tusenårsmål nr. 1 kan nås?

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [14:12:26]: Jeg må vel kunne si at det var et innlegg etter min smak, med en spennende historisk oversikt over sultens og matmangelens politiske betydning i mange situasjoner. La meg legge til: I den gamle kinesiske tradisjonen hadde keiseren såkalt himmelens mandat. Det vil si at hvis det gikk bra i landet, så regnet man med at gud og de kreftene sto bak. Men det sikre tegnet på at keiseren ikke lenger hadde himmelens mandat, var at det kom store naturkatastrofer eller sultkatastrofer i landet. Da var det på en måte legitimt å gjøre opprør, for da hadde det vist seg i praksis at keiseren ikke hadde det mandatet fra gudene som man trodde han hadde.

Så at sult kan føre til politisk ustabilitet, er hevet over enhver tvil. At det fører til ufattelig menneskelig lidelse, er like opplagt, og det er helt uanstendig og uakseptabelt at det i en verden med alle tekniske muligheter, med ufattelig overflod og rikdom, fortsatt lever én milliard mennesker med ulike grader av kronisk sult. Det er helt og holdent uakseptabelt.

La meg gå litt inn på tallene. Det er et område hvor det er vanskelig å være eksakt, men de tallene vi klarte å komme fram til i Utenriksdepartementet, er fra FNs matvareorganisasjons matvareprisindeks, som viser at de globale matvareprisene totalt sett nå er høyere enn under matpriskrisen i 2008. Tall fra april 2011 viser en nedgang i prisindeksen med 2,9 pst., men det er første gang på åtte måneder at det går nedover. Det kan være et tegn på at toppen er nådd, men det kan selvfølgelig være en tilfeldig svingning også.

FN mener ikke at det er en akutt matvarekrise. Det er altså ikke en dramatisk forverring av de underliggende trendene, men det er det vi kan kalle en kronisk matvarekrise der nærmere én milliard mennesker lider av sult og der ett barn dør av sult hvert sjette sekund – det er antakelig bare en annen måte å si det samme på som det interpellanten sa.

Nå er bildet litt mer nyansert, for det er spesielt sukker og vegetabilsk olje som trekker matprisen opp. De mest strategiske varene for verdens ernæringssituasjon, ris og hvete, er ikke rammet like hardt som i 2008. Prisen på ris ligger 50 pst. under toppnivået i 2008 og 3 pst. lavere enn prisen på samme tid i fjor. Hveteprisen er 21 pst. lavere. Det har vært gode avlinger i mange land i 2010, særlig i Afrika, og det er lave og stabile kornpriser i Vest-Afrika og det sørlige Afrika, men det har vært økende priser i Øst-Afrika grunnet tørke. Men situasjonen kan – opplagt – veldig raskt forverres. Det er svære regionale forskjeller og forskjeller fra land til land, men også den totale situasjonen kan forverres. FNs indikator og framskrivning tyder på at det er 3,5 pst. høyere kornproduksjon i 2011 enn i 2010, men det er høyst usikkert om det vil være tilstrekkelig til å fylle opp lagrene.

Som Slagsvold Vedum også sier: Politikk er viktig. Men den politikken en del land la seg på, med store eksportrestriksjoner, var med på å bidra til krisen i årene etter 2008. Den spekulasjonen som vi ser i framtidige matvarepriser, skaper større og mer uforutsigbare prisendringer.

Det er i og for seg en gledelig utvikling at så mange mennesker, som følge av god politikk i Kina og mange andre steder, er blitt mye rikere og derfor etterspør mye mer kjøtt. Det er jo en stor forbedring, men også et problem i denne sammenhengen. La oss ikke glemme at da Folkerepublikken Kina ble dannet i 1949, anslo man at det gjennomsnittlige kostholdet i landet var 99 pst. vegetabilsk. Så kjøtt var omtrent ikke-eksisterende. Jeg husker jeg var i en kinesisk provins hvor vi fikk servert fisk som siste rett. Jeg spurte: Hvorfor det? Jo, fordi det viste at man var så mett at man kunne kaste fisken. Det var det ypperste tegn på rikdom. Kjøtt kunne selv de rikeste overhodet ikke tenke seg å ha, så det å kunne kaste fisk viste hvor ufattelig rik man var. Så det at hundretalls millioner av kinesere spiser kjøtt, bidrar selvsagt til dette bildet.

Så er det et skremmende fenomen, og det er at mens det i Asia i all hovedsak blir en stadig mer effektiv produksjon på et noe synkende areal som følge av urbanisering og andre ting, har det i Afrika over ti år vært en synkende produksjon på et økende areal. Det er tatt i bruk stadig mer landområder, men man har likevel fått mindre produksjon. Det er selvsagt en helt uakseptabel situasjon.

I den stortingsmeldingen som Stortinget har til behandling nå i vår – Mot en grønnere utvikling – legger regjeringen fram en rekke tiltak med tanke på hva man ønsker å gjøre på dette området, og la meg oppsummere noen av dem. Vi kan ikke alene påvirke de virkelig store trendene. De mest avgjørende spørsmålene, slik jeg ser det, er å få en mer effektiv produksjon og å få et større areal tatt i bruk. Det er fortsatt store arealer, f.eks. i tidligere Sovjetunionen – i mange av republikkene der – og i Afrika, som kan tas i bruk for landbruksproduksjon, men det er viktig at den blir brukt på en effektiv måte. Så er det selvfølgelig gunstig at vi holder oss til de lavere delene av den økologiske kjeden og spiser mest mulig korn og grønnsaker. Men det er begrenset, tross alt, hva Norge kan gjøre for å påvirke disse globale fenomenene.

Det vi kan gjøre, for å nevne en del ting, er: Vi skal øke støtten til matsikkerhet og utvikling av landbruk i utviklingsland, det er en del av stortingsmeldingen. Spesielt satser vi på klimatilpasset landbruk i Afrika. Jeg har selv vært og sett – både i Zambia og i Malawi – det såkalte konserveringslandbruket, som er å ta i bruk moderne landbruksteknologi, som f.eks. kunstgjødsel, men også ta i bruk tradisjonelle teknikker, som å la mye av aks osv. råtne på jorda. Det er tiltak som har vist seg å øke produksjonen dramatisk.

For det andre: Så går vi i en tiårsperiode inn med 50 mill. dollar – et initiativ for å utvikle klimarobuste matplanter. Klimaendringene fører til at man må legge om landbruket mange steder, og i regi av det såkalte Global Crop Diversity Trust – det er de som også driver dette frølageret på Svalbard – vil nye varianter bli gjort tilgjengelig for bøndene, og dette skjer i samarbeid med den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning, som vi for øvrig også er en stor bidragsyter til.

Så går vi for det tredje inn for såkalte grønne vekstkorridorer i mange utviklingsland. Det har vært et samarbeid med privat sektor. Tanzanias president, Kikwete, skrev en egen artikkel om dette i britisk presse, sammen med Yaras sjef, Haslestad. Det viser hvor stor vekt Tanzania legger på dette, når en president skriver – sammen med en direktør i et fremmed land – en artikkel om denne vekstkorridoren, som har som formål å kunne få kunstgjødsel og innsatsvarer inn til afrikansk landbruk i Tanzania og å kunne få produktet ut for salg, slik at man skaper det markedet som gjør at bøndene over tid vil investere i landbruket og produsere mer.

Den norske klima- og skogsatsingen er også et viktig bidrag til matvaresikkerhet. Mange mennesker – en milliard – lever i eller nær skog. Den er viktig for deres livsopphold, og økosystemene i skogene er også viktige for landbruksproduksjonen.

Så går Norge inn for de nødvendige reformer i FNs matvareorganisasjon og Verdens matvareprogram, spesielt den første av disse trenger omfattende reformer, men vi er også viktige bidragsytere til dem, slik at de kan gjøre sin jobb med å koordinere det internasjonale arbeidet på dette området.

Så legger vi i stortingsmeldingen opp til økt fokus på forebygging av naturkatastrofer. Naturen selv er det beste førstelinjeforsvar for naturkatastrofer, og naturkatastrofer er jo ofte med på – varig – å sette landbruket tilbake i et område.

Til syvende og sist handler ikke sult i verden om teknologi og landarealer alene – det handler om det også – men det handler også om maktforhold. De aller fleste som ikke kan spise seg mette, er enten kvinner eller barn, og det er kvinner som står for mesteparten av produksjonen i det småskalalandbruket som bærer mye av den fattige delen av verden. Det er ingen land i verden hvor det er matmangel som sådan, men det er noen som får tilgang på maten og ikke andre. Veldig ofte er det marginaliserte grupper, som en leder i et land ikke ser hva trenger, som mangler mat.

Så må vi i bekymringen for økte matvarepriser også huske at i prinsippet er økte matvarepriser en god ting – det bør jeg vel ikke bruke tid på å overbevise Senterpartiet om. Høye matvarepriser er jo forutsetningen for langsiktige, varige investeringer i et mer effektivt landbruk. Selv om høye matvarepriser, særlig for fattige i byer og fattige på landsbygda uten tilgang på jord, er et stort problem, så trenger vi – over tid – høye, men stabile matvarepriser. Det gir anledning til de investeringene som gjør at vi får opp produksjonen. Men det svingende, spekulative prisnivået som vi nå har, er, som interpellanten sier, et veldig stort problem.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:22:32]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg har lyst til å gi noen kommentarer. Det som skaper en grunnleggende bekymring, er jo den svingningen vi har sett i råvareprisene de siste åra og den ustabiliteten det skaper. Senterpartiet er særdeles bekymret for svingningene i råvareprisene fordi det rammer dem som har minst, aller hardest. Og det har vi sett veldig tydelige utslag av både i 2008 og nå i 2011. Det skaper opptøyer, og det har gjort at det rett og slett har blitt mindre mat for de fattige. Det kan ingen, uansett hvilken interesse man skulle ha, glede seg over. Så alle må gjøre det man kan for å få mer stabile priser og sikre nasjonale og regionale markeder, som gjør at man er mer uavhengig av internasjonale svingninger i råvaremarkedet. For det å gjøre seg avhengig av det skaper en ustabil situasjon. Derfor er vi opptatt av rett og plikt til å produsere egen mat, og at man også skal kunne foredle egen mat.

Så er det et punkt til jeg har lyst til å komme innom. Hvis man ser på befolkningsutviklingen, er vi nå i underkant av 7 milliarder mennesker. I 2050 vil vi ifølge FN være godt over 9 milliarder mennesker. Så ser vi at der det i dag er mangel og nedadgående matproduksjon, er der befolkningsveksten kommer til å være størst, altså på det afrikanske kontinentet. Kombinasjonen av at vi i dag har utfordringer, og at det blir befolkningsvekst og klimaendringer som gjør at det blir vanskeligere dyrkingsforhold på det afrikanske kontinent, er veldig problematisk. Derfor vil jeg bare gjenta utfordringen til statsråden rundt det med landbruksrettet bistand og bistand i forhold til klimatilpasset landbruk, som var et av hovedkravene i Cancún. For når man ser framskrivningene på verdenstemperaturen, og ser hvilke områder som blir rammet av det, er det ikke Norge eller Vest-Europa som vil rammes i sin matproduksjon, det er de landene som i dag importerer mat fra nord som vil få enda større utfordringer i sin matproduksjon i framtiden. Hvilke tanker gjør statsråden seg rundt det?

Til slutt en problemstilling til, når vi først har muligheten til det. Vi bruker jo nå mye EØS-midler til å eksportere den norske trepartsmodellen, fordi vi mener det er en god organisering av norsk arbeidsliv. Norsk landbruk er noe av det best organiserte i hele verden. Og noe av hovedsuksessen til norsk landbruk har vært at det har vært trygghet for å få avsatt sine varer, og at man har hatt eierskap til hele verdikjeden gjennom en samvirkeorganisering. Noe av den store utfordringen i mange utviklingsland er at en ikke har trygg avsetning for sine produkter, og at veldig mye av produktene dermed råtner eller blir forringet ved lagring. Ser statsråden at den måten å organisere omsetning av landbruksprodukter på som man har i den norske samvirkemodellen, også kan være en eksportartikkel, akkurat som man har brukt midler på å eksportere den norske trepartsmodellen – da samvirkemodellen sikrer lokalt og regionalt eierskap og en bedre foredling av råvarene?

Statsråd Erik Solheim [14:25:47]: La meg først si at vi jo er helt enige om at den typen enorme svingninger i matvareprisene som man har sett, er skadelige. Det bidrar ikke til den stabilt økende produksjonen som vi trenger, og har veldig mange av de virkningene på fattige mennesker som Trygve Slagsvold Vedum trekker fram. Men jeg bare advarer mot tanken om at stabilt veldig lave matvarepriser er en gunstig ting, for man får jo av og til inntrykk av i debatten at det er målet. Det er klart at fattige folk i byer og landløse på landsbygda på kort sikt kan ha interesse av det, men det vil ikke stimulere til de nødvendige investeringene i landbruket som vi også trenger.

Vi skal gjerne se på samvirkemodellen, men vi må samtidig huske at en del av forutsetningene for at den har vært så vellykket i Norge, ikke er til stede i mange utviklingsland. I en god del utviklingsland har samvirke endt opp som noe av det vi snakket mye om i forrige debatt, organer for ineffektiv produksjon, og med stor korrupsjon, fordi man ikke har det fundamentet av godt organiserte mennesker som kan bidra til at samvirkeinstitusjonene fungerer. Men her går det ikke an å ha ett svar for hele verden, man må ha en vurdering av det enkelte tilfelle.

Så mener jeg det er veldig nyttig å se på hva som faktisk fungerer. I forbindelse med mat-toppmøtet i Roma spurte jeg veldig mange eksperter: Hva er suksesshistorien? I Afrika er Malawi en opplagt suksesshistorie. Jeg besøkte Malawi i 2006. Over halvparten av befolkningen i Malawi fikk internasjonal matvarehjelp, og det var såkalte feeding-sentre over hele landet, som var ganske hjerteskjærende steder. Nå har landbruksproduksjonen økt kraftig, og Malawi har til og med eksportert mat. Men ser man globalt, var likevel svaret fra alle jeg spurte om hva som er den internasjonale suksesshistorien, ett land: Vietnam. Det er stedet å gå til.

Vietnam har gått fra å være en stor landbruksimportør på 1980-tallet og tidlig 1990-tall til å være verdens nest største riseksportør. Så kan man spørre: Hva er grunnen til at de har gjort det? Summen av det er fire–fem tiltak som jeg ikke vil påstå er helt universelle, men ganske nær universelle. De har sikret eiendomsretten til land. Det er ikke livsvarig som i Norge, men det er i et hundreårsperspektiv som gjør at bøndene kan investere. De har sikret veier, slik at det er mulig å få landbruksvarene ut. De har sikret god rådgivning til landbruket i disse områdene, og de har sikret kunstgjødsel og innsatsfaktorer. De har kort sagt, som jeg har prøvd å si i en del internasjonale debatter, satset på senterpartibonden: å gjøre små bønder store. Jeg tror det finnes unntak fra dette også, at det globale bildet er at industrilandbruk ikke har vært noen stor suksess. Ofte blir det veldig liten arealintensitet i landbruket der.

Småskala jordbruk er ikke noe man kan fortsette med. Småskala må bli storskala. Så det det handler om, er å gjøre de små bøndene større og gi dem mulighet til å produsere, og det har Vietnam gjort med stor suksess.

Eva Kristin Hansen (A) [14:29:13]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et utrolig viktig tema. Matvaresikkerhet og FNs tusenårsmål nummer én om å utrydde ekstrem fattigdom og sult fortjener helt klart Stortingets oppmerksomhet.

FNs organisasjon for mat og landbruk anslår at antallet mennesker som sulter i verden, ligger på godt over 900 millioner. I 2009 var riktignok tallet over 1 milliard, men til tross for en nedgang er tallet på mennesker som sulter, vedvarende høyt. 98 pst. av verdens underernærte bor i utviklingsland. I Afrika sør for Sahara er tallet så høyt som 30 pst. av befolkningen. FNs helseorganisasjon anslår at 178 millioner unger er rammet verden over. Å ramse opp tall har kanskje ingen hensikt i seg selv, men jeg synes det er viktig å få litt perspektiv på hva vi snakker om.

Høye matvarepriser rammer de fattigste menneskene i verden. Matpriskrigen i 2008 slo selvfølgelig veldig hardt inn, men problemet med at mennesker ikke har tilgang på mat, eller har råd til å kjøpe mat, handler om mer enn det. Det handler om strukturer, og det handler om fordeling. Det handler om fordeling mellom nord og sør, men også om fordeling innad i land. Fattigdomsproblemet gjør at mennesker ikke er i stand til å få tak i mat. De har ikke kjøpekraft til det, og det er jo ironisk å tenke på at det egentlig produseres nok mat i verden, men folk har ikke råd til å kjøpe den, eller tilgang til den. Vi i vår del av verden lever i overflod, mens andre faktisk sulter. Ressursene er urettferdig fordelt.

Verdens befolkning er – som interpellanten var inne på – forventet å øke til over 9 milliarder mennesker i 2050, samtidig som vi står overfor et økende press på naturressursene. Vi står med andre ord overfor både et fattigdomsproblem og et miljøproblem, sånn jeg ser det. 75 pst. av verdens fattige bor på landsbygda. De er avhengige av landbruk for å overleve. Klimaendringene kan føre til endringer i nedbør og temperatur, som igjen kan føre til at matvaresikkerheten kan bli truet. FNs mat- og landbruksorganisasjon la vekt på at hyppige endringer og intense værforhold har direkte effekt på mat og på tilgangen på mat, med de konsekvensene det har.

Det er ikke enkelt å nå FNs tusenårsmål nummer én. Å halvere antallet mennesker som lever på mindre enn 1 dollar om dagen, fram til 2015, er en krevende oppgave for det internasjonale samfunnet. Det er ikke enkelt å sikre alle mennesker tilgang til mat. Det krever en rekke omfattende tiltak, og også strukturendringer. Det krever at man selvfølgelig bevilger penger til bistand, at vi bidrar til å få et mer rettferdig handelssystem der de minst utviklede landene får sine interesser ivaretatt, at det gjøres et arbeid for å hindre spekulering i matvarepriser, at man bidrar til økt matproduksjon, og at innsatsen for å hindre de negative endringene på grunn av klimaendringene trappes opp internasjonalt.

Dette blir selvfølgelig veldig «makro», men det er dette det handler om. Og så må Norge gjøre sin del av innsatsen. Utviklingsministeren var inne på flere ting. Jeg mener det er viktig at vi i Norge bruker bistandsmidlene våre på en effektiv måte, og at vi bruker vår innflytelse i internasjonale organer på en god måte. Det er helt åpenbart at Norge må ha et enda større trykk på matvaresikkerhet og utvikling av landbruk i utviklingslandene, samtidig som vi fortsetter arbeidet med klima og skog. Vi må bruke våre posisjoner i FN-systemet, bl.a. i FNs mat- og landbruksorganisasjon, sånn at FNs midler blir brukt mer målrettet. Vi må fortsette med en bedre samordning av FN-organisasjonene, og vi må opprettholde støtten til FNs matvareprogram, for å nevne noe.

I tillegg bør vi ha et sterkt kvinnefokus. Når kvinner står for produksjonen av mellom 60 og 80 pst. av all mat som konsumeres lokalt i Afrika sør for Sahara, må vi sørge for å styrke disse kvinnenes muligheter. Vi må jobbe for å sikre dem mulighet og rettigheter til f.eks. å eie og arve jord og til å få en større del av avkastningen. Det kunne føre til en betydelig matproduksjon lokalt, som igjen ville bidra til å redusere global sult.

FNs mat- og landbruksorganisasjon estimerer at hvis kvinner og menn hadde hatt de samme mulighetene og rettighetene, ville avlingene kunne øke med opp mot 30 pst. Kvinners rettigheter er derfor også en viktig dimensjon som vi må ha med oss i denne debatten.

Til slutt vil jeg nok en gang takke interpellanten for å ta opp denne viktige saken.

Peter N. Myhre (FrP) [14:34:22]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha satt denne saken på dagsordenen. Jeg tror Senterpartiet og Fremskrittspartiet er enige om at mat er viktig. Så veldig mye lenger strekker nok ikke de matvarepolitiske standpunktene – og enigheten om dem – seg. Jeg kjenner meg dessuten ikke helt igjen i de teoriene som representanten Slagsvold Vedum bidro med innledningsvis når det gjelder utviklingen av matvareprisene i verden. Det er riktig at f.eks. kornprisene har gått opp, men det er fordi de i forkant hadde gått kraftig ned. Og prisen på f.eks. nordamerikansk hvete er i dag ca. halvparten av hva den var i begynnelsen av 2008. I 2009 hadde vi en kraftig nedgang i hveteprisene. Den oppgangen som har vært i 2010 og 2011, har ikke vært stort mer enn det å bringe hveteprisene opp på det som er – jeg holdt på å si – det normale nivået.

Jeg kjenner meg kanskje mer igjen i statsrådens bidrag når det gjelder matvareproduksjon og lønnsomhet. Det sier seg selv at når matvareprisene endrer seg i et fritt marked, vil en prisoppgang på matvarer føre til at produksjon stimuleres, og at man øker produksjonen for å imøtekomme en økt etterspørsel. Statsråden var innom de gamle sovjetstatene. I 2008 reiste jeg med bil gjennom store deler av Ukraina, og ganske riktig – som statsråden sier – er det der enorme arealer som tidligere var brukt til matproduksjon, som nå ligger brakk, og faktisk tilskoges. Det kan kanskje være en god nyhet for statsråd Solheim, men for verdens befolkning som er ute etter billig mat, er det ikke det.

Jeg merket meg også Slagsvold Vedums ønske om å bruke u-hjelpen i større grad til å stimulere til matvareproduksjon. Også der har jeg gode nyheter til Slagsvold Vedum: Tidligere i år var jeg i Nepal. Der er norske u-hjelpsmidler i bruk via UNDP til forskjellige prosjekter for å sette i gang og øke matvareproduksjonen. Alt gjøres etter rene markedsøkonomiske prinsipper, og det går veldig bra – med ett kjempeproblem: Befolkningen i dette landet – rundt 30 millioner mennesker – har så dårlig kjøpekraft at det nesten er umulig å få solgt de økte matvareressursene som landet nå er i stand til å produsere.

Men verden er altså i stand til å produsere mer enn nok mat til å fø befolkningen. På 1980-tallet var en gruppe franske agronomer og så på Polen – det var altså mens det fremdeles var det kommunistiske systemet – med dets enorme landbruksareal. De så for seg en utvikling der polsk landbruk ble intensivert til den samme produksjonskapasitet per arealenhet som Nord-Frankrike. Da ville Polen alene kunne forsyne hele Europa med alle landbruksbaserte matvarer. Da sier det seg selv at det er ikke produksjonskapasitet for mat verden mangler. Det verden mangler, er en økonomisk fremgang som gjør verdens befolkning i stand til å kjøpe den maten som produseres.

Jeg vil også dvele litt ved prisutviklingen for korn. Det er riktig at kornprisene har økt noe – som jeg var inne på – i løpet av det siste halvannet året. Men verdensprisen for hvete er ca. 2 kr pr. kg. Når vi kjøper et brød, er det ikke bare kornet vi betaler for. Vi betaler for maling av det, transport, butikkenes kostnader for å få dette ut, markedsføring, osv. Hvis vi tenker oss at prisen på korn i verden hadde økt med 100 pst., blitt dobbelt så høy, ville det ført til et prisutslag på et brød på ca. 1 kr i butikken. Det vil altså si at det er ikke først og fremst her problemet ligger. Hvis verden settes bedre i stand til å få økonomien i gang, vil også sultproblemene løses.

Svein Flåtten (H) [14:39:50]: La meg gi honnør til interpellanten for å løfte blikket litt fra vårens hjemlige jordbruksoppgjør og ut i den store verden, hvor lidelsene er enorme, nettopp på grunn av at man ikke har mat til den milliarden av mennesker som befinner seg i ekstrem fattigdom.

Nå vender interpellanten avslutningsvis litt tilbake til det hjemlige – det skal jeg komme litt tilbake til – men jeg er helt enig med ham i at mat er politikk. Det har det alltid vært. De romerske keisere – Slagsvold Vedum ga et godt innblikk også i historien – visste at fikk innbyggerne brød og sirkus, var de tilfredse. Så det er viktig.

Matvarepriser, har vi sett i det senere, er en del av den uroen vi har sett i en del land, men ikke bare det: Det er også andre forhold, bl.a. mangel på demokrati. Ofte ligger det politiske i bunnen. I tillegg har man rundt omkring i verden over noen år sett mange spesielle klimaforstyrrelser.

I Norge har vi en slik situasjon at vi kan produsere relativt mye mat til eget forbruk under dårlige klimatiske forhold, når vi ser det globalt, men under svært gode demokratiske og politiske forhold. Det viser at det er dette som er viktig.

Når det gjelder prisene på verdensmarkedet, er det slik at er det for lite av en vare, blir de høye. Da bør det helst dyrkes mer. Da er jeg ikke helt sikker på om løsningen er slik som interpellanten sier, at det må reguleres mer – for jeg oppfatter det slik at det er noe av svaret. Jeg må si at jeg har sans for statsrådens utsagn om at vi ikke alene kan påvirke dette, og at det helt opplagt er begrenset hva Norge kan gjøre, et land med fem millioner mennesker.

Det finnes utrolige arealer i verden som kan tas i bruk. Vi ser reportasjer fra meget fruktbare land, bl.a. i Afrika, hvor fravær av demokrati og den politiske situasjonen gjør at disse ressursene ikke blir tatt i bruk. Land som tidligere har eksportert, greier ikke å fø sin egen befolkning. Det er da jeg tror at hvis man skal bruke situasjonen ute i verden i argumentasjon for å produsere mer mat i f.eks. Norge, må regnestykket bli, ikke som statsråden sier, men som jeg håper han kanskje tenker, at man kan bruke noen av de midlene som da måtte være satt inn i norsk landbruksproduksjon, til f.eks. over bistandsbudsjettet å gi enda mye mer produksjon andre steder i verden.

Dette handler om makt, slik statsråden også gir uttrykk for i sitt innlegg – ikke bare markedsmakt, men politisk makt. Det er politisk makt som i veldig mange henseender styrer dette. Jeg er egentlig enig med statsråden – ofte er jeg uenig, men jeg synes han hadde et godt innlegg. På oppfordringen om å eksportere samvirkemodellen oppfatter jeg det slik at han er noe reservert til det. Det får de nå gjøre opp seg imellom. Men jeg tror først og fremst at vår jobb er å eksportere demokrati – eksportere en annen måte å styre samfunnet på.

La meg da til slutt si dette om prisene, som er veldig viktig – og som jeg er glad for å høre fra en statsråd fra SV – nemlig at økte priser gir økt investeringsevne og økt velferd. Det kan vi henføre til den norske diskusjonen om jordbruksoppgjørene, hvis vi nå skal senke oss ned til den. Der fører man jo akkurat den argumentasjonen. Får man mer til investeringer, vil man kunne produsere mer. Altså: Det er rett og slett en sammenheng mellom økte priser, økt lønnsomhet og økt investeringsevne.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:45:07]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp en veldig viktig problemstilling. Det er viktig å kunne diskutere slike vanskelige problemstillinger.

Norge har forpliktet seg til å bidra til å realisere FNs tusenårsmål. Det overordnede målet for hele tusenårsprosjektet kan sies å gjenspeile seg i alle de øvrige sju målene. Både utdanning, barnedødelighet, svangerskapsrelatert dødelighet, hiv/aids, utarming av miljø, handel, gjeld og bistand er uløselig knyttet til temaet fattigdom.

Kristelig Folkeparti mener at FNs tusenårsmål er gode og konstruktive ledetråder i utviklingspolitikken, og forplikter oss til å føre en målrettet og helhetlig politikk. Det tusenårsmålet interpellanten sikter til, er overordnet de andre sju tusenårsmålene.

Økt matvaresikkerhet er et viktig tiltak for å redusere antallet mennesker som dør av sult hvert år. FN anslår at antallet mennesker som lider av sult, er over 1 milliard. Bare de økte matvareprisene kan føre ytterligere 100 millioner mennesker ut i sult. Heldigvis ser det ut til at råvareprisene kan ha nådd en topp. Men bare kornprisene har jo økt med 71 pst. siden april 2010.

Det ble mye snakk om matvarepriser. Jeg må bare si etter Fremskrittspartiets innlegg: At matvareprisene har nådd et normalt nivå, synes jeg er en litt interessant vinkling, for matvareprisene økte jo dramatisk fram mot 2008, før de fikk en knekk igjen, for så å øke dramatisk igjen fram til nå.

Da Fremskrittspartiet dro fram sammenlikningen om at 100 pst. økning i kornprisene ville føre til at det ble 1 kr dyrere brød i butikkene i Norge, må jeg si at jeg begynte å tenke på Marie Antoinette, som sa at hvis det ikke finnes brød, kan de jo spise kake. For debatten om matvaresikkerhet, som jeg oppfatter at interpellanten har dratt opp, dreier seg mer om hvordan de økte matvareprisene og råvareprisene vil slå ut for verdens fattigste. Det er for så vidt riktig som den forrige taleren var inne på, at det kan føre til mer produksjon. Men man vet også at økte matvarepriser og råvarepriser vil være dramatisk for de aller fattigste. Som interpellanten også selv understreket, vil de aller fattigste kjøpe råvarer og foredle dem selv, bake brød selv, mens vi vil gå i butikken. Så om brød blir 1 kr dyrere i Norge, vil det ha dramatiske konsekvenser for de aller fattigste.

Norge kan bidra til å nå nettopp dette tusenårsmålet gjennom økte bevilgninger til FNs matvareprogram og andre lignende institusjoner. Dette har Kristelig Folkeparti gått inn for i sine alternative budsjetter. Hvert år har vi økt landbruksbistanden i vårt budsjett, og vi har presset regjeringen. Det er ikke så ofte man kan si det, men det har vi fått gjennomslag for og fått regjeringen med på, fordi det er en viktig form for bistand. Matvaresikkerhet handler om at mennesker skal ha tilgang til både tilstrekkelig, trygg og næringsrik mat.

I dag styres mye av matvareproduksjonen av store multinasjonale selskaper. Det gjelder produksjon av selve maten, men også av en viktig innsatsfaktor som gjødsel. Målet må være å gjøre mennesker mindre avhengig av dette.

Både samvirker og mikrofinans er eksempler på tiltak som både bidrar til å hjelpe mennesker ut av fattigdommen og styrker selvtilliten til enkeltmennesket. Slike tiltak styrker også det sivile samfunn. Fra vår egen historie vet vi hvilken viktig rolle frivillige organisasjoner har spilt i vår egen politiske og økonomiske utvikling. Derfor har Kristelig Folkeparti alltid vært opptatt av frivillighet, både i Norge og internasjonalt. Erfaringer fra bistandsarbeid har vist at dette også virker i u-land. Derfor er et styrket sivilt samfunn et viktig bidrag for å nå FNs tusenårsmål. Her kan Norge bidra med erfaringer – vi er i verdensklasse når det gjelder frivillig innsats.

Det kan gjøres gjennom å gi støtte til ulike prosjekter, som f.eks. jordbrukssamvirker, der flere småprodusenter går sammen om å selge maten de har produsert, for på den måten å oppnå høyere pris. Slike samvirker er framhevet som eksempler i statusrapporten for tusenårsmålene.

Et annet eksempel er mikrofinans, der personer ved å gå sammen kan bidra til lån for å starte egen virksomhet. Dette yter staten støtte til allerede i dag, men denne støtten, som gis gjennom f.eks. Norfund, kan økes. Det er omtalt i dagens utgave av Dagens Næringsliv at et samarbeid mellom private norske investorer og det statlige selskapet Norfund har gitt gode resultater.

Vi har et ansvar for å spille på riktig lag i internasjonale forhandlinger for å sikre matvaresikkerhet og at alle mennesker kan få rett til mat. Dette er et viktig tema, som Kristelig Folkeparti er glad for blir diskutert.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:50:19]: Takk for debatten.

Jeg må kommentere litt av debatten. Jeg blir forundret over å høre på min gode kollega i utenrikskomiteen, Peter N. Myhre, som sier at alt er såre vel. Han ser ingen problemer. Jeg har valgt å bruke en del tid på å lese rapporter og liknende om verdens matvaresituasjon, og det er veldig få andre som ser på alt som såre vel. FAO har sagt at man må øke verdens matvareproduksjon med anslagsvis 70 pst. innen 2050 på grunn av økt befolkningsvekst, som man sa i stad, men også på grunn av økt velstandsvekst. Å øke verdens matvareproduksjon med 70 pst. er et enormt løft, spesielt når vi vet at klimaendringene slår ut på en veldig negativ måte i de områdene av verden som i dag har for lite mat. Jeg har lest meg til at med bare en moderat klimaendring vil f.eks. Indias kornproduksjon kunne bli redusert med 18 pst., fordi den ligger i marginalområder. Om man går til det sørlige Afrika og Midt-Afrika, vil man se at store deler av de områdene der det i dag er mulig å dyrke mat, vil bli udyrkbare. Det er derfor vi i Senterpartiet er opptatt av dette med klimatilpasning av landbruk og av kunnskapsbasert å se på hvordan man kan klare å møte klimaendringene, og samtidig ha et landbruk i de områdene som blir rammet hardest.

Så hadde Svein Flåtten en kommentar om regulering av markeder. Dessverre har historien vist at vestlig politikk har vært feilslått når det gjelder liberalisering av handelen med mat – f.eks. da man i sin tid dumpet mange matvarer i Haiti og slo ut hele det lokale råvaremarkedet, som gjorde at de ble helt avhengig av import. Det er derfor jeg mener det er med rett og plikt til en egen matproduksjon at et land må ha muligheten til å beskytte sin egen matproduksjon, så de ikke gjør seg så sårbare som de f.eks. har blitt på Haiti, som nesten var selvforsynt, men som nå har blitt totalt avhengig av import. Og vi så hva som skjedde i 2008, da verdens råvarepriser gikk opp. Det ble opptøyer, og det ble et regimeskifte.

Så dette med samvirkemodellen: Jeg vet at noen liker å smile litt av det, eller latterliggjøre det. Men poenget her er jo ikke Norge; poenget er at vi mener det er en god modell. Og hele poenget med modellen er at man skal sikre eierskapet lokalt og regionalt, slik at en får en foredling lokalt, og at man sikrer en trygg avsetning av råvarene. For noe av utfordringen nå for den lokale bonden er at han ikke vet om han får solgt varene sine, og at veldig mye av varene da går til spille og ikke kommer ut i markedene.

Derfor har vi tro på en lokal samvirkeorganisering, der man har sikrere avsetning, og der man også får kunnskap om foredling og får lokal verdiskapning og kunnskapsoppbygging, slik at man kan få en mest mulig aktiv landbruksproduksjon flest mulig steder, slik at flest mulig mennesker kan spise seg mette.

Statsråd Erik Solheim [14:53:40]: Når det gjelder landbrukskooperativer, eller samvirker, mener jeg man bare må gjøre en konkret undersøkelse om forutsetningene for det i det enkelte land. Og når det gjelder ønsket om en mer landbruksrettet bistand, så er det et av forslagene som vi legger fram i stortingsmeldingen Mot en grønnere utvikling. Så det ønsker vi å innfri.

Så tror jeg ikke det er noen tvil om at verden har nok mat i én forstand, og altfor lite i en annen. Verden har nok mat, i den forstand at med en indisk matkonsumpsjon per innbygger har vi mer enn nok mat, men med et norsk kjøttforbruk per innbygger har vi altfor lite mat, hvis vi forutsetter at alle ni milliarder skulle spise det samme som oss. Det ville være en formidabel utfordring å skape nok mat til at hele verden skulle kunne spise så mye kjøtt. Så det er avhengig av perspektivet. Under enhver omstendighet tror jeg at vi må vi øke produksjonen, og vi må fordele bedre. Og det handler veldig mye om makt, som både Kristelig Folkeparti og interpellanten også var inne på, og for så vidt også Fremskrittspartiet og Høyre. Det handler utrolig mye om makt. Bertolt Brecht sa en gang at sult oppstår ikke, den organiseres av kornhandlerne. Det er en sosialistisk måte å spissformulere det på, men det er ingen tvil om at det er makten over matmarkedet som er avgjørende.

Flåtten var inne på spørsmålet om demokrati. Det var jo veldig lenge antatt at demokrati var en slags garanti mot sult, bl.a. ut fra erfaringene fra Kina med «Det store spranget», men det har vist seg at fullt så enkelt er det ikke. Som Flåtten er jeg en veldig ivrig tilhenger av demokrati, men det har vist seg at mange demokratiske land klarer å holde seg med ganske store sultproblemer uten at de blir løst. India er et eksempel på dette; det er mye mer sult i India enn i Kina, til tross for at India er mye mer demokratisk enn Kina.

Det har også vist seg at utviklingsorienterte stater – som Kina er et eksempel på, og i Afrika Etiopia, et autoritært samfunn på mange måter, men et utviklingsorientert samfunn – har vært blant de mest vellykkede når det gjelder å redusere sultproblemet.

Det er klart at det er i de mest brutale diktaturene, hvor ingen opplysninger slipper ut, man lettest kan tenke seg de store sultkatastrofer. Men dessverre har demokratiet også vist evne til å tilpasse seg sult, så lenge det gjelder marginaliserte grupper – ikke i hovedstaden, urfolk, grupper som ikke lett gir sin makt til kjenne.

Til slutt vil jeg si at ja, vi ønsker å støtte gjennom FN-organisasjonene, som f.eks. Verdens matvareprogram. Men her er det et viktig poeng, som Slagsvold Vedum var inne på, nemlig at vi ikke må endre maktbalansen på steder ved at mye mat kommer inn fra det internasjonale samfunn. Det kan endre folks smak, det kan ødelegge de lokale markedene. Det er helt avgjørende at organisasjoner som Verdens matvareprogram kjøper lokalt og dermed bidrar til å skape varige markeder som kan fungere, og ikke pøser på med vestlig korn – ofte gitt i bihensikt ikke bare å hjelpe i en nødssituasjon, men å fremme landbruksinteresser i sitt eget land, USA f.eks.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 12 avsluttet.