Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Solveig Horne (FrP) [12:16:24]: (ordfører for saken): Først og fremst har jeg lyst til å takke forslagsstillerne for å ha tatt opp denne problemstillingen. Det er en veldig spesiell problemstilling. Da vi hørte nyheten – nå i januar – i denne spesielle saken, der foreldre faktisk ble krevd for barnebidrag på over 8 000 kr av en datter på 18 år, var det mange som satte kaffen i halsen og tenkte: Går dette virkelig an? Situasjonen var den at hun trosset foreldrene sine og deres tilbud om at hun kunne få bo hjemme under utdanningen. Hun flyttet hjemmefra og sendte regningen til foreldrene.

Jeg er sikker på at det er noen av oss i salen som har ungdom hjemme som vi kanskje er litt uenige med, og som kan true med å flytte ut hvis de ikke får det som de vil. Men det at de faktisk gjør det, og så plutselig kan sende en regning til oss som vi skal betale i tillegg, kan ikke være intensjonen med denne loven.

Et annet eksempel på at foreldre plutselig kan bli krevd for store bidrag: En far ble krevd for bidrag av datteren. Datteren på 16 fant ut at hun ikke ville ta videregående utdanning, hun ville heller jobbe. Hun jobbet, men så fant hun ut – rett etter at hun var 18 – at hun ville ta litt utdanning likevel, og sendte regningen for bidrag til faren. Faren måtte da betale et stort bidrag, mye større enn det han hadde betalt før. Svaret var at han hadde ikke så mye samvær med denne datteren. Hun var da altså blitt 21 år, og han måtte betale bidrag. Det er ikke alle som har vanlig samvær med en 21 år gammel datter.

Hele denne saken viser at intensjonen i loven er helt feilslått. Nav blir her brukt i familiefeider. Man oppfordrer ungdommene til ikke å ta ansvar over egen situasjon. Saker som dette skal løses innen familien. Det er ikke Nav som skal løse dette.

Intensjonen fra Stortinget, fra lovgiver, var, da vi laget denne loven, å sikre barns rett til utdanning. De skulle få den nødvendige økonomiske bistand fra sine foreldre til å kunne fullføre videregående utdanningsløp. Det er et viktig prinsipp, og det er viktig at vi har denne loven. Men det er viktig at vi har et regelverk som gjør at dette ikke kan misbrukes.

Som saksordfører er jeg veldig glad for at en samlet komité reagerer i denne saken. Man mener at det denne saken viser, ikke var i tråd med lovens intensjon. En samlet komité er enig i at vi må ha en gjennomgang av regelverket. Likevel er det skuffende at ikke flertallet har sagt seg enig i at regelverket må endres, men man vil vente til man først har fått en gjennomgang. Høyre og Fremskrittspartiet er utålmodige og mener at vi kan gjøre to ting på én gang. Vi må kunne ha en gjennomgang som ender i en endring, for slik som situasjonen er nå, kan vi ikke ha det.

Jeg er blitt gjort kjent med at i den spesielle saken der foreldrene ble krevd for over 8 000 kr av sin datter, har foreldrene ingen kontakt med denne datteren. De vet ikke om hun studerer, de har ikke peiling, de får bare en regning i posten, og den må betales hver måned. Det viser jo at det er et eller annet galt i Nav-systemet når slike ting kan fortsette.

Så i denne saken må vi få en fortgang. Jeg håper at statsråden ser merknadene fra en samlet komité, og at vi får en gjennomgang av dette så fort som mulig.

Med det tar jeg opp forslaget fra mindretallet.

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Gunn Karin Gjul (A) [12:20:25]: (komiteens leder): Som sakens ordfører på en god måte orienterte om og redegjorde for, har en samlet komité reagert på det eksemplet og det tilfellet som har kommet fram her når det gjelder praktisering av barneloven. Det synes vi å merke at statsråden også har gjort, i og med at den da konstituerte statsråden, Tora Aasland, i et skriftlig svar på et spørsmål av 13. januar i år orienterte om at det nå blir satt i gang en gjennomgang av dagens regelverk.

Flertallet i salen mener at det er riktig å se hva som blir utfallet av denne gjennomgangen før vi konkluderer med hensyn til om det er nødvendig å endre regelverket og loven. Årsaken er at vi kan ikke vedta lover i dette landet basert på enkelttilfeller. Og vi må heller ikke komme i den situasjon at vi strammer til et regelverk slik at det får en utilsiktet virkning den motsatte veien. Det som er hovedhensikten med barneloven, er å sikre barn forsørgelse, og å sikre at de har muligheten til å ta en videregående opplæring. Vi må ikke komme i en situasjon hvor barn – i en konfliktfylt situasjon mellom foreldre – havner mellom to stoler og ikke får den nødvendige forsørgelse. Derfor mener flertallet at det er viktig å ta en grundig gjennomgang av saken, slik statsråden nå har lagt opp til. Vi avventer det, og så konkluderer vi deretter.

Arve Kambe (H) [12:22:10]: Tusen takk til saksordføreren for en god framstilling.

Som forslagsstiller bak dette forslaget har det vært en interessant prosess å følge. Det startet med at en familie på Karmøy kontaktet meg rett før jul og var rimelig i sjokk på grunn av et brev de hadde fått fra Nav, der Nav altså pålegger dem, en vanlig familie, å betale 8 112 kr i stønad til livsopphold og bolig for deres datter. Bakteppet var at hun hadde bodd i foreldrenes kjellerleilighet, sammen med sin samboer, noe som er ganske vanlig for veldig mange tenåringer. I tillegg hadde hun gratis kost og losji og gikk på en videregående skole i nabolaget.

Jeg utfordret derfor statsråden i januar, for å se på om dette virkelig var lovgivers intensjon eller om det var Nav som tolket dette litt for fleksibelt. Dessverre tolket Nav rett, mens statsråden ikke hadde den hasten som både de familiene dette gjelder, og også vi fra Høyre, hadde.

Dette førte til en rimelig stor offentlig debatt. Jeg har fått en bunke med papirer, utskrifter av henvendelser jeg har fått fra foreldre via Facebook, via e-post, via håndskrevne brev, der man uttrykker sin fortvilelse.

Grunnen til at Høyre tar tak i saken gjennom et representantforslag, er at dette er en svært dårlig familiepolitikk. Man gjør altså et statlig forvaltningsorgan, Nav, til dommer i indre familieanliggender, som i utgangspunktet foreldrene og barna – vi snakker her om barn i den grad de er myndige, de er over 18 år og går på videregående skole – skal løse; dette er utfordringer man skal løse i familien. Man springer ikke til Nav, av alle, for å løse sånne ting.

Dette er, ut fra Høyres og mitt synspunkt, med på å skape et dårlig utgangspunkt for hvilke holdninger vi skal lære tenåringene. Dersom en ikke lenger ønsker å bo hjemme, dersom en heller har et spesielt ønske om å bo for seg selv, sånn som mange tenåringer, på godt og vondt, i ulike faser av livet måtte ha, kan det altså føre til en konflikt som igjen eskalerer, og dermed kan man få Nav til å betale husleie eller livsopphold, til tross for at man vet at de aller fleste tenåringer i dag har et normalt forhold til foreldrene sine og til resten av familien sin, at de bor hjemme, og at de aller, aller fleste foreldre i dag gladelig betaler for sine ungers kostnader, enten til utdanning, bolig, mat, klær, utstyr eller hva det måtte være. I tillegg har man offentlige støtteordninger for dem som ikke har råd til det.

Dette er også et litt underlig signal å sende til de ungdommene som faktisk tar seg en jobb, enten de er i kassen på Rimi, går med avisene eller tar andre jobber for å få penger til klær, til tekstmeldinger, til kino – utover det å få lommepenger av foreldrene.

Utdanning er gratis i Norge. Skolebøker er gratis. Den ordningen som her dessverre er avdekket, bidrar rett og slett til store familiekonflikter. I Kristiansand fikk en pappa en regning på 6 000 kr i måneden. Han hadde da ikke hatt kontakt med barnet sitt, som var myndig, på grunn av en skilsmisse for mange år siden. I mellomtiden har han etablert seg med ny familie, nye barn, hus, billån og studielån. Han har en bruttoinntekt på 350 000 kr, som er en helt vanlig inntekt, hvorav Nav altså pålegger denne faren å betale 6 000 kr i måneden, når netto utbetaling for å drive denne familien, for å si det sånn, er 18 000. Da har han 13 000 kr igjen til å brødfø seg og sin familie mens kona eventuelt er under utdanning.

Det er helt åpenbart at summene i enkelte av tilfellene her faktisk overstiger det som barneloven har satt for bidrag før man er 18 år. Og det er ganske ironisk at summen etter at man er myndig, er større, til tross for at man altså har et gratis tilbud. Det er noe Høyre reagerer på. Og jeg er spent på å høre statsrådens innlegg, for til nå har det vært settestatsråden som kort har besvart problemstillingen. Riktignok har statssekretæren vært noe mer skeptisk, i hvert fall i uttalelsene, enn settestatsråden har vært. Derfor skal det bli interessant å høre hva statsråden gjør, ikke minst i den videre oppfølging av saken.

Det er også interessant for oss i opposisjonen at man faktisk har klart å samle komiteen, at vi er enige. Det er ikke ofte regjeringspartiene går inn i felles komitémerknader med opposisjonen. Dette er en av få saker. Derfor har jeg forventninger til at endringene kommer, til at de kommer raskt, for det er mange familier, og noen av dem ser også denne debatten direkte, som har ganske store kostnader. Mange må øke gjelden på huset sitt for å kunne betale dette (presidenten klubber). Så jeg håper statsråden benytter anledningen i dag til å komme med endringer.

Statsråd Audun Lysbakken [12:27:30]: Prinsippet om at foreldre har plikt til å forsørge barna sine under vanlig skolegang, har lang tradisjon i Norge, fra de Castbergske barnelover og fram til i dag, med de naturlige justeringer av lovgivningen som følger av samfunnsendringer og endrede behov hos barn og ungdom. Adgangen til å fastsette eller avtale bidrag etter fylte 18 år er en alminnelig ordning også etter andre lands lovgivning, bl.a. de nordiske nabolandene våre.

Den ordningen vi har i dag, henger sammen med retten til videregående opplæring etter opplæringsloven. Ungdom som har fullført grunnskolen eller tilsvarende, har en rett til tre års heltids videregående opplæring, og etter barneloven har foreldre plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning.

Siden det er vanlig at utdanningstiden for videregående skole varer utover barnets fylte 18 år, vil foreldrenes ansvar for å bidra økonomisk til at ungdommen gjennomfører videregående skole, være av tilsvarende varighet. Jeg vil legge til at bidrag etter fylte 18 år ikke bare skal dekke kostnadene knyttet til selve utdannelsen, f.eks. lærebøker o.l., men også utgifter til livsopphold, som mat, klær, bolig osv.

Jeg er glad for at komiteen understreker at barneloven nettopp skal sikre at barn får den nødvendige økonomiske bistand fra sine foreldre til å kunne fullføre et videregående utdanningsløp. Jeg opplever derfor at det er bred tverrpolitisk enighet om det som er intensjonene i lovgivningen.

Så har jeg merket meg at forslagsstillerne er bekymret for at regelverket bidrar til at Nav settes til dommer i interne familieanliggender som det offentlige ikke bør involveres i. Da er det viktig å si noen ord om hva dagens regelverk sier. Foreldrenes forsørgerplikt gjelder uavhengig av om barnet bor sammen med foreldrene eller ikke. Den eller de som ikke bor sammen med barnet, oppfyller forsørgerplikten sin ved å betale månedlige tilskudd til barnet i form av bidrag. Hva som er årsaken til at et barn bor for seg selv, f.eks. konflikter med foreldrene, kortere vei til skolen e.l., har ingen betydning for forsørgerpliktens innhold og omfang, og derfor heller ingen betydning ved Navs saksbehandling av bidrag etter fylte 18 år.

Likevel mener jeg at den debatten som har gått etter at vi har fått søkelyset på enkelte konkrete saker, både i mediene og her i Stortinget, gjør at det kan tenkes at enten regelverket eller praksis noen ganger kan få resultat som mange vil mene er urimelige. Eksempler i mediene har skapt en sånn debatt, og jeg synes derfor det er klokt at vi ser nærmere på det, i tråd med det som komiteen har bedt om.

Som annonsert i svar på skriftlig spørsmål nr. 617 og spørsmål nr. 718 har vi igangsatt en gjennomgang av dagens ordning for å vurdere om gjeldende regler fungerer etter hensikten, og om de er i tråd med den alminnelige rettsoppfatning. Den gjennomgangen kommer vi til å foreta på bredt grunnlag, dvs. at ordningen som helhet vil bli gjenstand for vurdering, ikke bare enkeltsider av den. Det betyr at de forholdene som er nevnt av forslagsstillerne – barns egen inntekt, låne- og stipendordninger, inkludert borteboerstipend – vil være momenter av sentral betydning for den helhetlige vurderingen.

Jeg vil være opptatt av at vi tar denne problemstillingen på alvor, samtidig som jeg vil understreke betydningen av at vi ikke rokker ved det som er lovverkets intensjon, nemlig at alle barn har rett til å forsørges av sine foreldre, og at alle har rett til å fullføre videregående opplæring.

På bakgrunn av den gjennomgangen som vi nå er i gang med, vil jeg vurdere om det bør gjøres endringer i dagens ordning, og selvfølgelig holde Stortinget informert om det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [12:32:06]: Statsråden refererte til loven, og han refererte også til intensjonen i loven. Det er jo ingen i denne salen som er uenig i intensjonen, at en skal sikre økonomisk bistand til de ungdommene som tar utdanning.

Likevel føler jeg at statsråden ikke svarer helt klart. Det er faktisk viktig at dette stortinget sender ut signaler om hva som er akseptabelt og ikke. Og mens vi står og debatterer her i dag, og mens regjeringen skal ha en gjennomgang av denne loven, er det altså foreldre som får hele hverdagen sin økonomisk ødelagt på grunn av at de må ut med masse utgifter, i stedet for at barna kunne bodd hjemme.

Så mitt spørsmål til statsråden må bli: Ser ikke statsråden hvilke signaler dette sender til ungdommen i dag, at hvis du har en familiefeide og er uenig med foreldrene dine, er det bare å flytte hjemmefra og sende regningen til foreldrene?

Statsråd Audun Lysbakken [12:33:10]: Det er, som det ble sagt i et tidligere innlegg, ikke hver dag det blir enighet mellom regjeringspartiene og opposisjonen om en oppfordring til regjeringen om å gjennomgå en problemstilling. Det er et klart uttrykk for at både jeg og regjeringspartiene ser at dette er en problemstilling vi må gå nærmere inn i.

Så er jeg opptatt av at vi skal gjøre det uten å ramme andre barn og familier, for det kan være mange grunner til at konflikter oppstår, mange grunner til at barn flytter. Og vi må sørge for at skal vi gjøre endringer, gjør vi det ikke på en måte som rammer andre urimelig. Jeg legger også merke til at heller ikke opposisjonen fremmer et konkret forslag knyttet til endringer, men ønsker at dette skal gjennomgås. Det synes jeg understreker klokheten i at vi bruker noe tid for å være sikre på at vi ikke heller ungen ut med badevannet og gjør regelendringer som kan få en konsekvens som jeg heller ikke tror forslagsstillerne ønsker seg.

Arve Kambe (H) [12:34:20]: Jeg takker statsråden for ros for formuleringen i forslaget. Fra min side som forslagsstiller, og fra Høyres side, betyr det at vi har en forventning her.

Høyre og opposisjonen har vært krystallklare helt siden saken ble offentlig kjent, på at man ønsker en endring, og at man ønsker den så raskt som mulig. Regjeringen og de rød-grønne partiene på Stortinget i komiteen har i dag sagt at de ønsker den gjennomgangen, og de ønsker en endring.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Kunne statsråden tenke seg at det går ut et brev fra departementet til Nav med et styringssignal som sier at et samlet storting ønsker en endring av denne praksisen, at i påvente av det nye regelverket vil man fryse dagens ordning, og at Nav heller utsetter sakene, så foreldrene slipper å betale pengene, når et samlet storting egentlig påpeker at dette er noe som disse foreldrene må slippe for de myndige barna?

Statsråd Audun Lysbakken [12:35:22]: Som representanten Kambe sa i sitt eget innlegg, tyder vel de tingene som til nå har kommet fram, på at Nav ikke opptrer i strid med det regelverket som finnes. Derfor er det et politisk ansvar å eventuelt endre regelverket sånn at vi oppnår det vi ønsker med loven. Det er et ansvar det er vanskelig å velte over på den enkelte saksbehandler i Nav og det enkelte Nav-kontor. Derfor ser jeg ikke for meg at vi skal gi et sånt signal uten som del av denne gjennomgangen. Men det er klart at denne gjennomgangen skal nettopp vise oss om vi trenger å endre regelverket, eller om det er sånn at vi kan oppnå det vi ønsker, gjennom andre signaler til hva slags praksis Nav skal ha.

Så tror jo jeg at representanten også er enig med meg i at vi må være påpasselige, sånn at vi ikke plutselig endrer regelverket for andre familier og barn som ikke har vært framme i mediene, og som det kan få en negativ følge for.

Arve Kambe (H) [12:36:30]: Etter at spørsmålet kom opp på den politiske dagsordenen i januar, sendte jeg to skriftlige spørsmål til statsråden. Det andre spørsmålet gikk på en konkret oppfølging. Som statsråden også skriver til komiteen og Stortinget i sitt svarbrev til oss, tar man sikte på å ta en gjennomgang. Det fikk vi svar på i januar. Det har vi på nytt fått svar på nå i mai. Det tyder på at regjeringen ikke akkurat driver effektiv saksbehandling, for formuleringene fra det første svaret, i januar, er nøyaktig likt det som komiteen og Stortinget får nå i mai.

Mitt spørsmål til statsråden er: Vil statsråden legge fram en forpliktende arbeidsplan som Stortinget får orientering om, som sørger for at eventuelle endringer kan tre i kraft fra 1. januar 2012?

Statsråd Audun Lysbakken [12:37:14]: Det som ble sagt i januar, var at vi ville sette i gang et arbeid. Det jeg sier i dag, er at vi har satt det i gang. Det er, som representanten vet, alltid sånn at skal vi gjøre et seriøst og godt arbeid, tar det noe tid. Jeg vil heller bruke den tiden som trengs for å være sikker på at vi ikke gjør endringer som rammer barn og familier som verken representanten eller jeg ønsker å ramme, framfor å gå for fort fram.

Når det er sagt, har jeg selvfølgelig et ønske om å gjøre dette så raskt som mulig. Men det gjennomgangen vil vise oss, er jo nettopp omfanget av saker som dette, omfanget av eventuelle andre saker som det kan få uheldige konsekvenser for å endre regelverket. De svarene vil også si oss noe om hvor komplisert eller lett det er å få til endrede resultater, og dermed også hvor lang tid det tar. Derfor vil ikke jeg før vi er ferdig med gjennomgangen, forplikte meg til noe bestemt tidspunkt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed avsluttet.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.