Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:40:00]: (ordfører for saken): Dette er da et representantforslag om å opprette et uavhengig finanspolitisk råd. Et slikt råd kan defineres som offentlig finansierte organisasjoner opprettet av landets myndigheter med ansvar for å fremskaffe finanspolitiske analyser og vurderinger uten politisk påvirkning fra regjering eller parlament. Det er dette forslagsstillerne har ønsket å få utredet og få fremmet forslag om fra regjeringen.

I forbindelse med behandlingen av saken har også komiteen møtt lederen for det svenske finanspolitiske rådet, Lars Calmfors. Uavhengig av hvordan man voterer i denne saken, tror jeg alle i komiteen synes det var et meget nyttig møte. Kanskje det påvirket noen til å se litt mer positivt på forslaget enn man ellers ville gjort.

Det er altså et flertall og et mindretall. Mindretallet, som består av Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, ønsker å gi sin tilslutning til forslaget fra representantene. I begrunnelsen for dette viser vi til at det ut fra demokratiske maktfordelingsprinsipper er viktig både at politikken preges av åpenhet, og at makt ikke blir for konsentrert. På den sektoren vi her snakker om, mener vi at et uavhengig råd kan være hensiktsmessig for å gi uavhengige fagøkonomer en institusjonalisert arena for å se myndighetene – skal vi si – litt i kortene og gi en uavhengig, faglig vurdering av politikken som føres.

Det er det selvfølgelig andre som gjør også i dag. Vi har OECD, vi har SSB, og vi har IMF og andre, men et institusjonalisert miljø her i Norge på den måten som forslagsstillerne nå foreslår, har vi ikke, samtidig som vi ser at dette er noe som stadig blir mer aktuelt i land omkring oss, og hvor det er opprettet denne type råd i flere av våre naboland de siste årene.

Jeg har lyst til å understreke at rådet ikke bare skal være et slags ekspertvelde, men at dets funksjon skal være å gi faglig vurdering og råd. Det er selvfølgelig opp til de folkevalgte å bestemme og avstemme ulike hensyn og treffe de konkrete avgjørelser. Men det vil være, tror jeg, positivt for den offentlige debatten å få fram f.eks. økonomifaglige motforestillinger til ulike veivalg som myndighetene foretar. Hvis en da ser til de svenske erfaringene, er det jo ikke slik at dette er et slags råd som kommer med ensidig kritikk av regjeringen. Man har også sett eksempler på at opposisjonen har måttet svare for sitt i den offentlige debatt som følge av de innspill som det svenske finanspolitiske rådet har kommet med.

Jeg merker meg at flertallet, som ikke ønsker å gå for dette nå, sier nettopp det:

«Flertallet ser det ikke som formålstjenlig å innføre et finanspolitisk råd nå.»

Det betyr vel at det er en aldri så liten mulighet for at man kan komme til en annen konklusjon om en stund. Jeg merker meg også at flertallet – regjeringspartiene – synes at de erfaringene Lars Calmfors redegjorde for i komiteen, var svært interessante, og at man vil følge erfaringene fra Sverige nøye. Med dagens flertallsregjering er det ikke ofte man kommer så langt som det engang, så litt honnør er det i det til forslagsstillerne.

Med det tar jeg opp forslaget fra mindretallet.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [12:44:48]: Det er ingen tvil om at vi alle ønsker åpenhet og debatt om den økonomiske politikken vi fører her i landet. I et demokrati hvor vi løser de store oppgaver i fellesskap, er det en selvfølge at det hele tiden er en levende debatt om hvordan vi bruker de store pengene. Det er også en selvfølge at den økonomiske politikken og resultatene av denne vurderes fortløpende av uavhengige institusjoner.

I dag er det mange miljøer som løpende vurderer hvordan den økonomiske politikken vi fører, virker. Det er miljøer innenlands som f.eks. SSB, og det er internasjonalt svært anerkjente institusjoner som f.eks. IMF og OECD. I tillegg har vi en rekke svært gode økonomiske miljøer ved våre universiteter, høyskoler og institutter som også gjør sine analyser, som er tilgjengelige for oss som er beslutningstakere. Stortinget har sin egen utredningsavdeling, og ved spesielle behov settes det ned utvalg for å belyse problemstillinger som har betydning for utformingen av vår økonomiske politikk. Det er ikke lenge siden vi fikk presentert en NOU fra Finanskriseutvalget. I dag har Finansdepartementet oppnevnt et rådgivende utvalg for modell- og metodespørsmål som skal ledes av professor Steinar Holden. Det er ingen grunn til å tro at dette rådet ikke vil være uavhengig i sine råd til departementet, og at rådene som de gir, vil bli tilgjengelig for oss.

Flertallet er i sine merknader opptatt av og understreker betydningen av at de økonomiske miljøene representerer ulike tradisjoner og tankegang. Spørsmålet i dag er om vi har behov for enda et organ som fortløpende skal vurdere den økonomiske politikken som føres.

Vi som sitter i Stortinget, fatter våre vedtak på bakgrunn av den kunnskap, de analyser og råd som frambringes. Det gjelder ikke minst i den økonomiske politikken. Utarbeidelsen av grunnlagsmaterialet vil ha stor betydning for beslutningene som tas om hvordan fellesskapets midler skal brukes. Men det er viktig å understreke at det er vi som folkevalgte som tar de endelige beslutningene om prioriteringene i den økonomiske politikken, og ikke fagøkonomer og andre eksperter. I så fall kunne vi jo bare legge ned våre verv i finanskomiteen. Det er det politiske skjønnet som til slutt bestemmer, etter at saken er opplyst av ulike miljøer og ulike hensyn er veid opp mot hverandre. I den økonomiske politikken er grunnlagskunnskapen for beslutningene svært viktige. Flertallet i komiteen mener at vi i dag har tilstrekkelige miljøer som gir oss den kunnskapen vi må ha for å ta gode beslutninger.

Norge har kommet seg gjennom finanskrisen på en god måte. Det repeterer vi stadig for hverandre. Det går godt for næringslivet i landet vårt, og vi har høy sysselsetting og lav arbeidsledighet. Sammenlignet med nesten alle land i verden går det svært godt for oss. Det betyr ikke at alt ikke kan bli enda bedre. En åpen og frimodig debatt omkring den økonomiske politikken er nødvendig også i vårt land. Høyre skal ha ros for å ha tatt opp viktigheten omkring åpenhet i den økonomiske politikken. Men jeg er usikker på om et uavhengig finanspolitisk råd vil tilføre denne åpenheten og debatten enda en ny dimensjon.

Flertallet i komiteen sier nei til et finanspolitisk råd i denne omgangen. Det betyr ikke at vi er ensidig negativ til et uavhengig finanspolitisk råd etter f.eks. svensk modell. Etter å ha møtt lederen for det svenske rådet, som for øvrig var et veldig godt og informativt møte, vil også vi følge erfaringene som gjøres i Sverige, videre. Men på dette tidspunktet finner vi det ikke formålstjenlig å innføre et slikt finanspolitisk råd.

Ulf Leirstein (FrP) [12:49:20]: La meg aller først få lov til å gi ros til Høyre som forslagsstiller for dette forslaget. Det er et meget godt forslag. Det er gjennomtenkt. De fant vel ikke opp kruttet, for å si det slik, det kommer som tanker ut fra hvordan man har høstet erfaringer med dette andre steder. Men det er et meget godt forslag, som Fremskrittspartiet gir sin fulle tilslutning til. Vi hilser dette forslaget velkommen.

Så må vi konstatere at regjeringspartiene – iallfall, som de sier, på det nåværende tidspunkt – ikke ønsker å gå inn på dette. Jeg registrerte tidligere i dag en pressemelding fra Finansdepartementet om at man har satt ned et rådgivende utvalg for modell- og metodespørsmål, som skal gi faglige råd knyttet til Finansdepartementets arbeid med makroøkonomiske problemstillinger. Det kom altså i dag. Det kan godt hende det er en ren tilfeldighet. Men jeg antar at når man er imot et uavhengig faglig råd, er motsatsen et avhengig faglig råd. Jeg konstaterte med stor interesse at i det rådgivende utvalget man har nedsatt av departementet i dag, vil også departementet selv være sterkt representert.

Det er altså ikke det vi ønsker. Vi ønsker et uavhengig faglig råd. Ut fra de erfaringene vi fikk gjennom den samtalen og runden vi hadde med lederen for det faglige rådet i Sverige, er det ikke noen tvil om at uavhengigheten her er viktig, hvis dette rådet skal bli tatt på alvor.

Jeg synes definisjonen, slik forslagsstillerne beskriver det i forslaget, er veldig god:

«Uavhengige finanspolitiske råd kan defineres som offentlig finansierte organisasjoner opprettet av landets myndigheter med ansvar for å framskaffe finanspolitiske analyser og vurderinger uten politisk påvirkning fra regjering eller parlament.»

Det er det som i hvert fall Fremskrittspartiet legger til grunn når vi ønsker å støtte en slik opprettelse. Det at regjeringspartiene ikke går inn for det på det nåværende tidspunkt, er for så vidt greit, men jeg konstaterer at det er en samlet opposisjon som støtter en slik opprettelse. Dermed kan dette være en realitet etter valget 2013.

I Norge har vi Norges Bank Watch, som trolig er det nærmeste vi i dag kommer et slikt råd som vi ønsker, og som er omtalt i dokumentet. Jeg konstaterer at fagmiljøer, politiske miljøer og offentlige myndigheter setter pris på de innspillene man får fra Norges Bank Watch. Det er nok en grunn til at man burde få opprettet et råd, slik en samlet opposisjon tar til orde for gjennom innstillingen.

Utover det har jeg lyst til å gi ros til saksordføreren for en god framstilling av de positive argumentene, som burde vært nok argumenter for at også regjeringspartiene gikk inn for en slik opprettelse. Dessverre er det ikke det på det nåværende tidspunkt. Men jeg hilser velkommen at vi skal få på plass dette rådet på et senere tidspunkt, med et annet flertall i denne salen.

Jan Tore Sanner (H) [12:52:33]: La meg først uttrykke glede over at de borgerlige partiene står samlet i anbefalingen i denne innstillingen om å opprette et uavhengig finanspolitisk råd. Jeg er også glad for at regjeringspartiene under behandlingen av denne saken har gitt uttrykk for en noe mer åpen holdning enn det vi kanskje møtte i utgangspunktet.

Saksordføreren, Hans Olav Syversen, og representanten Ulf Leirstein har redegjort godt for saken og for vår begrunnelse for å fremme forslaget, men bare noen få merknader fra min side i tillegg.

Det mange vil stille seg, er jo spørsmålet: Hva er det et slikt råd skal gjøre, hva vil være eksempler på saker som et slikt råd kunne ta tak i? La meg da bare nevne to spørsmål som jeg mener kunne være svært relevante for et slikt råd. Det ene er å evaluere virkemiddelbruken under finanskrisen. En debatt som vi i veldig liten grad har, er: Virket den politikken som ble gjennomført? Vi brukte titalls milliarder kroner ekstra av pengene fra Pensjonsfondet under finanskrisen. Jeg mener at et slikt finanspolitisk råd burde ha stilt spørsmålene: Var det riktig dosering? Var det en riktig fordeling mellom skattereduksjoner og bruk av penger over offentlige budsjetter? Hva kan vi lære av dette for fremtiden?

Det andre vil være å se fremover. Det er bred enighet om at vi står foran betydelige utfordringer frem mot 2020–2030 i form av flere pensjonister og færre arbeidstakere per pensjonist. Samtidig er det svært sjelden vi stiller spørsmålet i hvilken grad de budsjettene som vedtas, bidrar til å gjøre det lettere eller vanskeligere å møte morgendagens utfordringer.

Vi har et svært kompetent finansdepartement, som i samspill med SSB, Norges Bank og Finanstilsynet bidrar med gode analyser i debatten. Men vi ser jo – jeg holdt på å si – med den stolleken som har vært nå de siste ukene når det gjelder ledelse av disse ulike institusjonene, at det kan være behov for også å ha et annet miljø, et uavhengig miljø, som kan se makten i kortene og ha andre analyser av hvordan ting gjøres.

Det er riktig at det er opprettet et finanspolitisk råd i Sverige som bidrar tungt i den politiske debatten – til glede for noen og til forargelse for andre. Så vidt jeg har skjønt, er gleden og forargelsen ganske jevnt fordelt mellom opposisjon og posisjon i Sverige. Men de bidrar godt i den åpne samfunnsdebatten. Det er tilsvarende i andre land, og jeg tror ikke det er uten grunn at OECD også har anbefalt Norge å opprette et uavhengig finanspolitisk råd.

Jeg mener også at parallellen til Norges Bank Watch, som representanten Ulf Leirstein trakk frem, er god. Norges Bank Watch gir gjennom sine årlige analyser gode innspill til Norges Bank, og så vidt jeg har forstått, har Norges Bank også i stor grad lyttet til de rådene som kommer derfra.

Jeg er for øvrig enig i synspunktet til representanten Gerd Janne Kristoffersen, at det er viktig å skille mellom fag og politikk. Jeg ser ingen motsetninger mellom posisjonen og opposisjonen i så henseende. Hensikten med et slikt råd er jo å gi et enda bedre fundament for de beslutningene som vi tar, og at vi fra tid til annen også kan ha en debatt hvor vi evaluerer den politikken som er gjennomført.

Så jeg er glad for at vi gjennom forslaget har klart å drive debatten ett skritt fremover, og jeg anser regjeringspartienes noe mer åpne holdning til et slikt råd i denne innstillingen som et tegn på at dette også kan bli en realitet i Norge etter hvert.

Abid Q. Raja (V) [12:57:26]: Det norske finanspolitiske miljøet er preget av stor kompetanse og er grunnleggende seriøst og for så vidt også uavhengig. Men det er lite, og de fleste toneangivende personer har samme bakgrunn, samme forståelse av utfordringene og samme tilnærmingsmåte til pengepolitikk, handlingsregel, reguleringer av finansmarked, osv. Det har ikke minst vinterens såkalte stollek – som representanten Sanner var inne på – vist, altså bytte av posisjoner i Finansdepartementet, Norges Bank, SSB og Finanstilsynet. Det er en liten krets mennesker som skifter på å bekle de viktigste posisjoner. Jeg vil imidlertid understreke at de alle er svært kompetente, og at jeg ikke har noe å utsette på noen av de utnevningene som Finansdepartementet har gjort.

Venstre deler imidlertid forslagsstillernes syn at et uavhengig finanspolitisk råd kan være hensiktsmessig for å gi uavhengige fagøkonomer en institusjonalisert arena for å se myndighetene i kortene og gi en uavhengig, faglig – og gjerne alternativ – vurdering av politikken som føres.

Forslagsstillerne viser – med rette – til de gode erfaringene man har gjort med et slikt råd i Sverige. Det svenske finanspolitiske rådets rapport fra 2010 er interessant lesning i en politisk kontekst. Blant annet advarer rådet politikere mot å love ufinansierte reformer i den kommende valgkampen. Man anbefaler at dersom det skal føres en mer ekspansiv politikk, vil det være fornuftig at kommunenes frie inntekter styrkes. Man er positiv til det såkalte jobbskattefradraget, men kritisk til å beholde ROT-avdraget når konjunkturene snur. Alt dette er interessant, og det bidrar til å berike den svenske debatten. Anbefalingene er åpenbart uavhengige og har ingen politisk slagside.

Det er derfor jeg ikke med min beste vilje kan skjønne den eventuelle motvilje mot å innføre en tilsvarende ordning i Norge som finansministeren og regjeringspartiene står for. Hva er man egentlig redd for? Også svensk økonomisk politikk vurderes fortløpende av svensk statistisk sentralbyrå, OECD og IMF – i tillegg til EU. Utover det kommer at svenske offentlige utvalg har et mer åpent og mindre styrt politisk mandat enn i Norge, og man har flere akademisk-økonomiske miljøer enn i Norge. Altså var Sverige i utgangspunktet mer uavhengig, politisk vurdert. Allikevel så man verdien av å nedsette et uavhengig finanspolitisk råd, selv om det kan være politisk ubehagelig for regjeringen og regjeringens parlamentariske grunnlag.

Et uavhengig finanspolitisk råd etter modell fra Sverige og Danmark ville bidratt til flere stemmer i og en berikelse av den politiske debatten. Seks år med flertallsregjering har tydelig vist at er det en ting man ikke er spesielt opptatt av, er det alternative og andre vurderinger. Det er bare å se på flere av sakene vi behandler i Stortinget. Med et lite gjesp viser flertallet oftest til brev fra statsrådene, punktum – ingen argumentasjon, ingen debatt.

De dalende oppslutningene rundt de åpne høringene i Stortinget er også et eksempel på at man har gitt litt opp. Man taler gjerne for døve ører. Alle saker er, når de endelig kommer til Stortinget, ferdig prutet og forhandlet. Resultatet er at demokratiet forvitrer, og interessen for politikk og samfunnsdebatt avtar.

Også det faktum at Stortingets rolle har blitt kraftig svekket etter seks år med flertallsregjering, tilsier at det er en god idé – ja, jeg vil nesten si en nødvendighet – med et uavhengig finanspolitisk råd. Det er også Venstres vurdering at det ville styrke interessen for og legitimiteten til et finanspolitisk råd hvis dette ble lagt direkte under Stortinget, uavhengig av Finansdepartementet.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:01:18]: Det er i grunnen lite jeg er redd for, i hvert fall når det dreier seg om debatt og råd som en statsråd skal ha. Det kan være andre ting, men det hører ikke hjemme i salen her.

Ellers tror jeg det er bred enighet om at åpenhet og debatt om økonomisk politikk er viktig. Jeg er jo glødende opptatt av at den gode debatten om økonomiske spørsmål både skal foregå der ute, og samtidig skal foregå i Stortinget. Der har vi alle et ansvar for å sørge for at vi har en god og levende økonomisk debatt.

Så er det også vist til fra flere talere her at vi har mange som gir innspill i den økonomiske debatten, både til Stortinget, til statsråder og til regjeringen. Det er viktig å se hva som skjer i norsk økonomi. Vi har gode resultater i økonomien, og det skulle også borge for at vi – og det har for så vidt skjedd uavhengig av regjeringer, og så vekter vi jo det litt lik og ulikt ettersom vi føler for det i mange sammenhenger – over tid har gjort noe som er riktig. Et godt eksempel på det er f.eks. oljepolitikken, helt fra den første diskusjon om oljevirksomheten i Stortinget i 1974 fram til det som nå skjer rundt disponering av oljeinntekten og ikke minst disponeringen av Statens pensjonsfond. Det tror jeg er gode eksempler på at en har brede diskusjoner og finner brede løsninger på spørsmål i Stortinget.

Så er det slik at i debatten rundt ulike økonomiske problemstillinger er det uenighet om mål, prioritering og valg av virkemidler i den økonomiske politikken. Det er det ikke noe uavhengig råd som kan bote på. Det kan gi bedre beslutningsgrunnlag, men at ulike partier vil ha ulik vekting av politikken, er en viktig del av den levende politiske diskusjonen.

Det er også riktig som representanten Sanner var inne på, at en ansvarlig og troverdig finanspolitikk krever både vilje og evne til å prioritere langsiktig. Et av de spørsmålene som representanten Sanner tok opp, det med de demografiske utfordringer, har vært et hovedtema både for meg som finansminister, som leder av Pensjonskommisjonen, og ikke minst for hele diskusjonen vi har hatt i Stortinget om de utfordringene. Der er vi ved selve kjernen i diskusjonen om bl.a. disponering av oljeinntektene, hvordan vi håndterer Pensjonsfondet framover.

En slags konklusjon en kan trekke, er at ja, et finanspolitisk råd kan bidra til å skaffe oss et bedre beslutningsgrunnlag, men et finanspolitisk råd kan verken tjene som garanti eller erstatning for politisk vilje og evne.

Så er det viktig at det er bred tillit til de analyser og vurderinger som ligger til grunn for utformingen av den økonomiske politikken. Det er bl.a. bakgrunnen for at Finansdepartementet nå har oppnevnt et utvalg som skal styrke kontakten med økonomiske fagmiljøer for departementet, og det er det som er bakgrunnen for det utvalget vi nå har opprettet for modell- og metodespørsmål. Vi har lagt stor vekt på å sette sammen et bredt og faglig sterkt utvalg. Det synes jeg vi har lyktes godt med, og utvalget blir som kjent ledet av professor Steinar Holden og har ni andre medlemmer som har betydelig både faglig og debattmessig tyngde.

Vi fra regjeringens side legger opp til at det skal være en åpen og bred debatt om sentrale samfunnsspørsmål, herunder utformingen av den økonomiske politikken. Media, en rekke enkeltpersoner, institusjoner og organisasjoner vil være med på å gi innspill til den diskusjonen. Et eksempel: I forbindelse med perspektivmeldingen som vi nå har begynt å jobbe med i departementet, vil jeg legge stor vekt på å innhente råd fra mange grupperinger, unge som eldre, sterkt faglige miljøer som mer allmennpolitiske miljøer. Jeg legger som finansminister stor vekt på å lytte til de råd som kommer opp.

Det er viktig for meg å understreke at jeg på prinsipielt grunnlag ikke er imot å nedsette et fagøkonomisk utvalg, men jeg mener at det er mulig å få gode innspill slik som vi har det nå. Jobben er i grunnen at vi som politikere evner å gjøre de riktige og gode prioriteringene, både nå og de som skal bære lenger framover i tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [13:06:33]: Når jeg hører finansministeren, føler jeg at det ligger under at vi ikke egentlig er så veldig uenige. Men likevel når en kommer til konklusjonen om eventuelt å opprette et uavhengig finanspolitisk råd, har man to forskjellige konklusjoner i flertallet kontra opposisjonen. Det er for så vidt greit nok. Men jeg stusset litt, som finansministeren kanskje skjønte, og som jeg var inne på i stad, da jeg så denne pressemeldingen i dag fra Finansdepartementet om at man nå hadde satt ned dette rådgivende utvalget. For her har man kastet seg rundt og fått opprettet et faglig utvalg som skal gi råd til departementet, og det er jo prisverdig, men det går midt inn i kjernen av det vi ønsket gjennom å støtte representantforslaget Høyre har lagt fram. I tillegg til såkalte uavhengige eksperter er det også oppnevnt folk direkte fra departementet selv, så det rådet man nå oppnevner, er ikke så veldig uavhengig.

Når det er slik at regjeringen ser behov for dette utvalget man selv har oppnevnt, hvorfor kunne man ikke kastet seg rundt og faktisk vært mer positivt innstilt til å starte en utredning på hvordan man kunne fått til et uavhengig finanspolitisk råd?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:07:45]: Jeg tror ikke det mangler på uavhengige økonomiske råd verken til regjering eller til storting når det gjelder økonomisk politikk, så jeg tror ikke det er noen store mangler på det området. Jeg har også vist til i det brevet som er oversendt komiteen, at Finansdepartementet vil nedsette et råd når det gjelder metodeutvikling, som er viktig fordi en grunnleggende forutsetning for en god diskusjon om økonomisk politikk er at man også har bred enighet om faktagrunnlaget, altså om virkelighetsforståelsen. Så kommer politikken oppå det.

Ellers tror jeg at vi kanskje også i en stille stund skulle tenke litt igjennom hva det er som skjer i politikken, for i forhold til da jeg begynte i Stortinget – og det er jo ganske lenge siden – har det utviklet seg en slags linje der mye av politikken er flyttet ut av stortingssalen, altså granskning, revisjon, uavhengige råd mv. Jeg synes faktisk også det er et viktig poeng at vi tenker på hvordan vi skal flytte debatten tilbake til stortingssalen. Men det er en bredere diskusjon.

Presidenten: Det er det!

Jan Tore Sanner (H) [13:09:00]: Når det gjelder det siste, er det klart at en flertallsregjering kan på sin måte bidra til at mer av debatten og de reelle beslutningene fattes i Stortinget.

Men tilbake til saken, så satt jeg og lyttet til finansministerens innlegg. Jeg hørte mange argumenter for å opprette et uavhengig finanspolitisk råd, men jeg må erkjenne at jeg hørte ingen argumenter imot. Jeg hørte tvert imot at finansministeren sa at for å konkludere, så vil et slikt råd kunne gi oss bedre beslutningsgrunnlag. Så la finansministeren til at det er mulig å få gode innspill uten å ha et slikt råd. Det siste er jeg også enig i, men jeg synes finansministeren hadde et veldig godt argument for, nemlig å få et bedre beslutningsgrunnlag.

Så viste finansministeren til perspektivmeldingen, som vel kommer våren 2013. Min invitasjon til finansministeren er å ta opp igjen den diskusjonen når perspektivmeldingen skal legges frem, at man kanskje i forbindelse med den har en bredere vurdering av et slikt råd.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:10:08]: Innen vi kommer så langt, vil Stortinget ha hatt mulighet for å diskutere Finanskriseutvalget og oppfølgingen av det som et eksempel.

Det er klart at i forbindelse med en perspektivmelding er det både fornuftig og riktig at en også legger til rette for å diskutere en del av de lange utfordringene som representanten Sanner selv var inne på. Det var: Har motkonjunkturpolitikken virket etter sin hensikt? Hva slags makroøkonomiske utfordringer har vi? Hva med generasjonsregnskapet og utviklingen av det?

Det er mange interessante punkter å ta tak i, men mitt hovedargument mot å opprette et slikt råd – i hvert fall hvis det skal være et slags råd som skal evaluere den økonomiske politikken – er faktisk det jeg var inne på i slutten av svaret på den forrige replikken, og det er at det kan bidra til å flytte en del av den jobben som Stortinget skal gjøre når det gjelder å kontrollere regjeringens embetsførsel og en diskusjon om det i Stortinget. Vi må passe på at vi ikke devaluerer politikken gjennom å flytte for mye av det ut av stortingssalen.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:11:16]: Det er jo hyggelig at statsråden passer på Stortingets ve og vel og derfor ikke ønsker å gå inn for forslaget. Det kan jo hende Stortinget også har en mening som det er grunn til å vektlegge. Det er tross alt et stort mindretall her som mener at dette rådet faktisk kunne stimulere til en bedre politisk debatt om de beslutningsgrunnlag vi faktisk har for å fatte våre vedtak.

Sånn som jeg skjønner det, er det en todelt argumentasjon fra regjeringens side for at man ikke ønsker å gå inn for rådet. Det ene er at vi har nok miljøer som det er. Det andre er at de folkevalgte får ta jobben det er, og det trenger man ikke noe finanspolitisk råd til. Det er premisser jeg ikke er enig i. Mitt spørsmål er: Hva er det i de svenske erfaringene som tilsier at det skulle slå til?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:12:26]: Nå er det jo faktisk slik at det svenske rådet er relativt sett ferskt – så vidt jeg husker, ble det opprettet i 2007. Det betyr at svensk politikk har levd godt både med og uten et råd, ja de har faktisk levd lengst uten et slikt finanspolitisk råd. Sverige er et av de land – selvsagt litt uavhengig av politiske regjeringer og hva en er enig og uenig i – som gjennomgående har klart seg bra selv uten et økonomisk råd. Så jeg tror ikke man skal legge altfor stor vekt på at opprettelsen av et slikt råd er alfa og omega for å få en god debatt om økonomisk politikk.

Jeg synes egentlig at denne debatten er veldig god, for den retter søkelyset mot noe som Finansdepartementet også er opptatt av, og det er at Stortinget og de som deltar, og som er sentrale aktører i den økonomiske, politiske debatten, får best mulig beslutningsgrunnlag. Hvis vi er enige om det, har i grunnen denne debatten hatt sin misjon. Jeg har vært medlem av denne salen i så mange år at jeg faktisk også har hjerte for Stortingets ve og vel.

Presidenten: Presidenten kan nær sagt si at han takker, men la det utstå til en annen anledning.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:13:47]: Som flere har vært inne på, er dette ganske sentralt, sjølsagt, og økonomi er jo ikke noen eksakt vitenskap. Det er i høyeste grad noe som det er svært forskjellige meninger om, ikke minst økonomisk politikk og hvordan man skal prioritere.

Det som er mangelvaren i det norske samfunn, er etter Senterpartiets vurdering en diskusjon om de økonomiske prioriteringene, slik at vi dermed kan vitalisere folkestyret. Det er jo mange eksperter, såkalte, på området. Det som det er for lite av, er personer som har tilknytning til det produserende arbeidsliv, og som kanskje kan medvirke til å nyansere ekspertenes teorier. Teorier er jo helt avhengige av de forutsetninger som en tar, og i svært mange tilfeller er de forutsetningene tatt på sviktende grunnlag. Det har vi sett mange ganger opp gjennom historien.

Det nevnes her noe om å få en felles virkelighetsforståelse. Det er sjølsagt helt avgjørende, men på samme måte som økonomisk politikk har ulike standpunkter, så er jo også virkelighetsforståelsen svært forskjellig. Det som er Senterpartiets syn når det gjelder den økonomiske politikken og ekspertråd som det her er sagt er det største behovet, er jo å se på hvordan vi skal takle de enorme utfordringene vi nå har, når vi har det høye kostnadsnivået samtidig som vi trenger å modernisere og omstille vårt næringsliv. Det er altså rett og slett en nærmere kobling mellom finansøkonomien og realøkonomien. Det er der de store utfordringene kommer, og det er jo det som viste seg i Finanskriseutvalget: Koblingen til realøkonomien var altfor svak, noe som da sjølsagt førte til en krise. Derfor er altså spørsmålet: Hvordan skal vi utvikle vårt næringsliv med et høyt kostnadsnivå samtidig som vi får skapt produkter, vi som har stor betalingsevne? Etter Senterpartiets syn er det med det forbruksnivået vi har i Norge i dag, ikke utfordringen å legge til rette for større forbruksvekst, og derfor er jo Gunnar Stålsetts gamle slagord i Senterpartiet: «Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre», mer gyldig enn noen gang.

Derfor vil jeg bare avslutte med å si at i et sånt finanspolitisk råd burde praktikerne vært inne for å nyansere teoriene, modellene, for å få samkjørt dette med det som er det sentrale for oss. Med basis i våre fortrinn, folks store kunnskaper, våre enorme naturressurser og den skapertrangen som ikke minst kommer fram gjennom de mange sjølstendig næringsdrivende som vi har i landet, hvordan skal vi samkjøre disse interessene og disse verdiene, slik at vi kan sikre et pulserende, godt betalt arbeidsliv framover, som samtidig ikke overbelaster våre naturressurser?

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 8 og 9 behandles under ett.

– Det anses vedtatt.