Anders Anundsen (FrP) [14:27:45]: (komiteens leder og ordfører for saken): De hemmelige tjenestene er i perioder utsatt for et kritisk søkelys fra media og enkelte interessegrupper. I slike perioder kan det fremstå som om de hemmelige tjenestene utvikler seg på egen hånd og ikke forholder seg til samfunnet de er en del av. Dette inntrykket er bestemt feil. For at de hemmelige tjenester skal fungere etter hensikten, er de selvfølgelig avhengig av tillit i befolkningen.

Stortingets EOS-utvalg skal bidra til å sikre de hemmelige tjenesters legitimitet gjennom sin løpende kontroll med de hemmelige tjenestene. Jeg vil understreke at hovedinntrykket i dag er at etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenestene i Norge arbeider godt i samsvar med de forutsetninger Stortinget har lagt til grunn. EOS-utvalgets årsmelding bekrefter dette inntrykket.

EOS-utvalget som Stortingets kontrollorgan rapporterer direkte til Stortinget gjennom den årlige meldingen om virksomheten. Utvalget kan også sende særskilt melding til Stortinget. Slik særskilt melding er ikke sendt Stortinget i 2010.

EOS-utvalget har gjennomført 28 inspeksjoner i 2010. Utvalget mottar også klager fra borgerne, og fikk i 2010 21 klager mot EOS-tjenestene. EOS-utvalget har også selv initiert 23 saker.

Selv om aktivitetsøkningen ikke fremstår som stor, ser det ut til at det samlede aktivitetsnivået i utvalget er noe høyere i 2010 sett i forhold til 2009. Det kan skyldes tilfeldigheter, men en eventuell vedvarende aktivitetsvekst vil få som konsekvens at bevilgningsnivået på sikt vil måtte øke noe.

Hovedinntrykket fra årsmeldingen er at tjenestene opererer bevisst og i hovedsak holder seg innenfor de rammer og regelverk som gjelder. Utvalget har også påpekt at tjenestene i hovedsak følger raskt opp i de tilfellene utvalget påpeker feil eller mangler. Jeg vil likevel kort omtale noen av de forholdene som er aktuelle for de enkelte tjenestene.

Først om Politiets sikkerhetstjeneste: Jeg finner grunn til å understreke at komiteen er fornøyd med den rapporteringen som EOS-utvalget gir Stortinget gjennom årsmeldingen. I det ligger også naturlig nok at komiteen er fornøyd med detaljnivået på opplysningene og vurderer dem som tilfredsstillende.

Det er videre grunn til å understreke komiteens omtale av EOS-utvalgets innsynsrett i løpende saker. Komiteen har lagt til grunn at EOS-utvalget, som utfører sin kontroll på vegne at Stortinget, i utgangspunktet har en ubetinget rett til innsyn. Denne retten gjelder også for pågående saker og tiltak og operasjoner i en pågående sak.

Også i 2010 er det funnet flere tilfeller hvor PST har behandlet personopplysninger i strid med PST-instruksens § 15. Komiteen mener det er meget uheldig at de politisk vedtatte rammer for PSTs virksomhet på dette området i enkelte saker ikke følges opp. Stikkprøvekontrollen som EOS-utvalget har gjennomført, har resultert i 40 slettinger fra arbeidsregistret.

EOS-utvalget har rapportert om tre særlige tilfeller hvor bruken av skjulte tvangsmidler er involvert. Jeg finner grunn til å omtale en av disse.

I den saken hadde PST fått avslag fra retten på begjæring om bruk av romavlytting uten at tjenesten innrettet seg etter avslaget. Bruk av skjulte tvangsmidler er et alvorlig inngrep mot den enkelte borger, og de rettssikkerhetsskranker lovgiver har fastsatt på dette området, må følges opp svært nøye.

I dette tilfellet foregikk uhjemlet romavlytting i to døgn i påvente av ankebehandling. Det var ikke bedt om at rettens beslutning skulle gis oppsettende virkning.

Komiteen kritiserer PST både for den ulovlige overvåkingen og at det ser ut til at PST i retten ikke fikk frem sakens fakta og heller ikke la frem subsidiær prosessuell påstand som ville gitt beslutningen oppsettende virkning, som var av betydning fordi overvåkingen var pågående. Komiteen forutsetter at PST gjennomgår egne rutiner for å sikre seg mot tilsvarende i fremtiden.

Komiteen har tidligere vært opptatt av at det legges til rette for en ordning med mulighet for innsyn i eldre opplysninger. Komiteen er gjort kjent med at Justisdepartementet har igangsatt en utredning om dette og er fornøyd med det.

Når det gjelder EOS-utvalgets kontroll av Nasjonal sikkerhetsmyndighet, har utvalget en del merknader knyttet til sikkerhetsklarering. Jeg vil si litt om tre av de problemstillingene som fremkom under utvalgets kontroll med andre klareringsmyndigheter, i dette tilfellet FFI – Forsvarets forskningsinstitutt – justisdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Den første problemstillingen som utvalget pekte på, var at FFI henlegger saker når det fremkommer opplysninger som kan resultere i avslag, fremfor å realitetsbehandle dem. Det er en praksis NSM har sagt de vil følge opp, hvilket komiteen er tilfreds med.

Den andre saken dreide seg om en sikkerhetsklarering på vilkår på grunn av at søker hadde dobbelt statsborgerskap. Klarering ble foretatt av Justis- og politidepartementet. Komiteen kommer her egentlig med en slags prinsipiell avklaring og er enig i at dobbelt statsborgerskap kan utgjøre et «særlig tilfelle» som gir mulighet til å gi sikkerhetsklarering med vilkår. Men komiteen forutsetter at klareringsmyndigheten foretar en individuell vurdering av alle som søker sikkerhetsklarering, og at dobbelt statsborgerskap i seg selv ikke avskjærer søkere fra ordinær sikkerhetsklarering uten vilkår.

Den siste saken jeg vil omtale her, gjelder en klareringssak som Forsvarsdepartementet brukte to år og fire måneder på å behandle. Forsvarsdepartementet har ikke fulgt opp forvaltningsloven § 11 a og heller ikke det forvaltningsrettslige grunnprinsipp om forsvarlig saksbehandling. Departementet har heller ikke forholdt seg til oppdaterte retningslinjer fra NSM. Komiteen mener det er kritikkverdig og forutsetter at departementet gjennomgår sine rutiner.

Forsvarets sikkerhetsavdeling – FSA – det som tidligere het FOST, ble viet en del oppmerksomhet under Stortingets behandling av årsmeldingen for 2009. Det er imidlertid ingen grunn til å vie dem særlig oppmerksomhet ved denne behandlingen, og det er meget positivt.

Etterretningstjenesten fikk rettet fem klager fra enkeltpersoner mot seg i 2009. I 2010 er det bare blitt fremmet én klage. Saken ble avsluttet uten kritikk.

Komiteen har tidligere vært opptatt av å sikre notoritet i kontakten mellom E-tjenesten og departementet når E-tjenesten har slik kontakt med departementet i saken. Det synes nå å være kommet på plass, og komiteen ser at det har skjedd en positiv utvikling.

Komiteen har også merket seg at E-tjenesten og PST på hver sin side er opptatt av å videreutvikle samarbeidet mellom tjenestene i 2011, hvilket også er positivt.

Til slutt vil jeg presisere viktigheten av at det føres en effektiv kontroll med de hemmelige tjenestene. Det er tidvis en utfordrende balanse mellom samfunnets legitime beskyttelsesbehov og den enkeltes rett til privatliv. Jeg er glad for at vi har hemmelige tjenester som er effektive, men som samtidig evner å ivareta enkeltindividets rettssikkerhet på en god måte i de aller, aller fleste tilfeller.

Det er avgjørende at de hemmelige tjenestene forholder seg til det rammeverk som settes opp fra politisk hold. Årsmeldingen fra EOS-utvalget viser at de i all hovedsak gjør det.

Komiteen er enstemmig på alle områder i innstillingen.

Hallgeir H. Langeland (SV) [14:35:39]: Eg synest saksordføraren har gjort greie for ein samrøystes komité sitt syn på dette på ein grundig og god måte. Eg har berre lyst til å utdjupa eitt av dei felta han har vore inne på, knytt opp mot EOS-utvalet og den gode konstruksjonen som EOS-utvalet er når det gjeld å sikra openheit rundt eit felt som er lukka, og demokratisk kontroll over ein potensielt veldig udemokratisk reiskap, nemleg dei hemmelege tenestene.

Det har vore uheldige eksempel. No blei ikkje det nemnt, men i saka med den amerikanske ambassaden var det TV 2 som gjorde oss merksame på at det gjekk føre seg ulovleg overvaking, og det ser ut til at EOS-utvalet ikkje var informert om at PST faktisk visste om dette. Som Helga Hernes, leiaren av EOS-utvalet, sa på det tidspunktet: Ein må føresetja ein viss grad av tillit frå PST si side.

Eg trur det som me er inne på her, er nettopp at dersom ein stiller spørsmål frå EOS-utvalet til PST om det er andre ting de vil fortelja om som vi ikkje har klart å spørja om, så er det noko der som eg meiner PST må sjå nærare på, sånn at ein faktisk fortel det som ein trur er viktig for EOS-utvalet å vita. Det er ein del av den tryggleiken me som stortingsrepresentantar og andre skal ha når det gjeld korleis dei hemmelege tenestene skal operera.

Det var berre det poenget: Er det noko meir de vil fortelja oss, så må de seia det. Det poenget er det viktig for PST å sørgja for, slik at me ikkje får sånne episodar som me hadde i SDU-saka ved den amerikanske ambassaden. Det var poenget med dette litle innspelet.

Statsråd Knut Storberget [14:38:00]: Jeg vil også innledningsvis framheve nytten av at EOS-tjenestene har et kontrollorgan uavhengig av forvaltningen til å påse at tjenestene ikke begår urett mot den enkelte og, som komiteen uttaler i innstillingen, «påse at tjenestene arbeider innenfor rammen av lov, direktiver og ulovfestet rett». Jeg vil særlig understreke at det i den tida vi lever i nå, hvor man i løpet av de siste årene har gitt adgang til å bruke ganske omfattende og inngripende metoder, er viktig at kontrollmekanismene fungerer godt. Det sier jeg først og fremst fordi jeg mener det skaper legitimitet og tillit til tjenestene, og det bidrar til at folk forstår hvorfor ting gjøres, men også at man faktisk kan innhente informasjon fra befolkningen, og befolkningen har tillit til å gi fra seg informasjon. Så vi står overfor den parlamentariske kontrollen i dag, men jeg vil også understreke den konstitusjonelle kontrollen som særlig tilligger meg, og ikke minst den domstolskontrollen som PST er underlagt i forhold til bruk av sine tvangsmidler. I så måte vil også jeg faktisk gi honnør til EOS-utvalget, som på mange måter har bidratt til å synliggjøre og gjøre lettere den kontrollvirksomheten man også bedriver på mer konstitusjonell basis i departementet.

En av hovedoppgavene for utvalget er å behandle enkelthenvendelser fra personer som på en eller annen måte mener at Politiets sikkerhetstjeneste har begått urett mot dem. Det er derfor gledelig at vi nå ser en nedgang i slike henvendelser, og at det i 2010 kun ble mottatt ni slike henvendelser, mot 16 i 2009. Kun en av disse sakene har medført kritikk og da av en mindre art.

For at PST skal kunne utføre sitt samfunnsoppdrag, er tjenestene avhengig av både å ha tillit og legitimitet, som jeg sa i stad, i befolkningen. Og at det er så vidt få henvendelser til utvalget, og at utvalget generelt ikke finner kritikkverdige forhold knyttet til henvendelsene, er tegn på at tjenesten har høy grad av tillit i befolkningen.

Det er likevel utfordringer igjen. Et viktig virkemiddel for å sikre slik tillit, i tillegg til at tjenesten holder seg innenfor legale rammer, er den åpenhet som tjenesten har utviklet i samarbeid med Justisdepartementet gjennom de senere år. Jeg har lagt til grunn at tjenesten fortsatt skal tilstrebe slik åpenhet begrenset opp mot de rammer som tilsier at oppgaveutførelsen til tjenesten må beskyttes. Det gjelder bl.a. offentliggjøring av trusselvurderingene, den informasjon som nå gis til Stortinget om det PST arbeider med, og hva slags risiko man ser, og ikke minst de budsjettmessige spørsmål, hvor vi nå har valgt å være helt åpne om hvor mye penger som bevilges, og hvor mange som er ansatt.

I tillegg til enkelthenvendelser driver utvalget imidlertid også omfattende kontroll på eget initiativ. Jeg får stadig rapporter i den kontakt jeg har med PST, om at man fra PSTs side også oppfatter den virksomheten å være konstruktiv, god og nyttig. Jeg finner grunn til å kommentere to forhold:

Utvalget har ved sin inspeksjons- og kontrollvirksomhet kritisert PST for at det er foretatt registreringer som etter sin ordlyd synes å være i strid med instruksen for tjenesten. Særlig er det rettet kritikk mot 15 registreringer hvor grunnlaget for registreringen er i strid med instruksens § 15, som omhandler hvilke opplysninger som i seg sjøl ikke kan danne grunnlag for registrering.

Det er min klare forståelse at PST i dag ikke følger med på personers religiøse eller politiske tilhørighet, eller at de har noen interesse av å følge med på en slik aktivitet. Men for ytterligere å sikre en etterlevelse av instruksen er det i retningslinjene for behandling av opplysninger i PST gitt av Justisdepartementet 12. desember 2007 presisert at slike opplysninger kun – jeg understreker kun – kan registreres såframt det i tillegg foreligger et grunnlag for registrering av vedkommende ut fra de oppgavene PST skal utføre innenfor de grenser som politilov og instruks for PST setter. Som et eksempel kan det tenkes at det er instruksmessig å registrere religiøs tilknytning til en person som i sterke ordelag har gitt uttrykk for et ønske om og oppfordret til å forandre samfunnet med voldelige midler. Da er vi egentlig midt i kjernen av det som er de store utfordringene for PST. I sin trusselvurdering for 2011 peker PST nettopp på utviklingen i ekstreme religiøse miljøer.

Praktisering av retningslinjene for føring av arbeidsregistreringer har vært undervist i PST både sentralt og lokalt, nettopp for å sikre at grunnlaget for registreringen kommer tydeligere fram i den teksten som blir skrevet i registeret. Jeg ser at det her fortsatt kan ligge en utfordring. Jeg har derfor tatt opp med PST at såframt utvalget i framtida også påpeker enkelttilfeller, skal det også tas opp med departementet før de slettes, nettopp for å gjennomgå grunnlaget for registreringen og derigjennom unngå at feil ordvalg i registerteksten er grunnlaget for kritikken. Justisdepartementet vil også rette ytterligere oppmerksomhet mot arbeidsregistreringer i sin tilsynsvirksomhet med PST.

Den andre saken, som jeg kort tar til slutt, er innsynsproblematikken. Jeg vil her innledningsvis påpeke at utvalget skal påse at tjenesten «arbeider innenfor rammen av lov, direktiver og ulovfestet rett». Det er også merknader til slik aktivitet fra utvalgets side som tjenesten skal følge opp overfor utvalget. Tjenesten må forholde seg til de rammer for innsyn som gjennom politiske lov- eller forskriftsvedtak er gitt, og skal ikke pålegges oppgaver av utvalget utover det.

Jeg vil her minne om at Stortinget våren 2010 behandlet politiregisterloven. Det ble i proposisjonen gitt en grundig omtale av innsynsspørsmålet. Det var ingen som hadde merknader knyttet til innsynsrett i PSTs arkiver og registre. Jeg har etter et møte jeg hadde med utvalgets leder og enkelte av utvalgets medlemmer 21. oktober 2010, altså i fjor høst, og senest i brev av 17. februar 2011 til utvalget uttalt at departementet ytterligere skal vurdere innsynsspørsmål knyttet til om en person kan få en bekreftelse på at vedkommende ikke har vært registrert i PSTs arkiver eller registre når tidsrommet for mulig registrering ligger langt tilbake i tid. Det ble her lagt til grunn at en slik vurdering måtte bero på to forutsetninger: for det første at dette er ubetenkelig med hensyn til de oppgaver PST er tillagt, og for det andre at det ikke vil være i strid med politiregisterlovens bestemmelser som allerede er vedtatt av Stortinget enstemmig. Resultatet av denne vurderingen vil bli meddelt Stortinget på egnet måte så raskt det er gjort.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Sak nr. 13 er allerede ferdig debattert.