Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Akhtar Chaudhry (SV) [11:42:53]: (ordfører for saken): Saken vi skal behandle nå, er et representantforslag som omhandler forvaringsdømte i forsterket prøveløslatelsesopplegg. Jeg skal gjøre rede for flertallets syn. Jeg regner med at mindretallet vil gjøre rede for sitt.

Det er gjennomført en høring i saken.

Som et klart resultat av den humane rettspleien dømmes ikke mennesker i Norge til livstidsstraff. Den strengeste dommen er forvaring, som er en tidsubestemt straff med strenge vilkår for å bli prøveløslatt. En naturlig konsekvens av at vi ikke har livstidsstraff, er at de straffedømte skal komme tilbake til samfunnet før eller siden. Spørsmålet blir da hvordan dette bør gjøres for å sette domfelte i stand til å komme tilbake til et liv uten videre kriminalitet.

Jeg traff en gang en innsatt på Ila fengsel og forvaringsanstalt som sa til meg at

«politikerne må våkne. Dere kan ikke sette oss ut på gata rett fra fengselet. Dere må sørge for å gjøre oss klare til samfunnet før dere slepper oss løs».

Det var et klart budskap. Dette har regjeringen tatt til etterretning, og gradvis tilbakeføring til samfunnet er en viktig del av regjeringens kriminalomsorgspolitikk. Mange innsatte har flere levekårsproblemer, manglende utdanning og arbeidstrening. Å gjøre noe med dette er avgjørende for at innsatte skal kunne delta normalt i samfunnet etter løslatelse. Derfor har den rød-grønne regjeringen fokus på innholdet i soningen og oppfølgingen i etterkant. Alle fengsler har nå tilbud om utdanning og arbeidstrening. Livet under soning skal forberede den innsatte på livet utenfor murene. Derfor skal de trene på å ta ansvar og å klare seg selv. Dette innebærer også en gradvis tilbakeføring til samfunnet gjennom prøveløslatelse.

Prøveløslatelsen fra forvaring kan bare besluttes når domfelte ikke lenger anses å utgjøre en fare for samfunnet. Dette er en viktig betingelse. Både retten og kriminalomsorgen kan sette omfattende vilkår for prøveløslatelsen. Enkelte forvaringsdømte vil kunne ha behov for forsterket opplegg, og det kan omfatte opphold i bolig med heldøgnsbemanning og kontinuerlig tilsyn.

Komiteen understreker at det er et vilkår for prøveløslatelse til institusjon eller kommunal boenhet at kommunen samtykker til oppholdet. Kommunikasjonen med og informasjon til lokalbefolkningen før slike boenheter opprettes, er avgjørende for å ha lokalbefolkningen som medspillere heller enn motspillere. Det er viktig at lokalmiljøene informeres i rimelig tid. Slik kan utrygghet i nærmiljøet unngås.

På denne bakgrunn mener flertallet at representantforslaget ikke kan bifalles.

Tove-Lise Torve (A) [11:46:55]: Det er tverrpolitisk enighet om at vi ønsker å bidra til at folk både skal føle seg trygge og være trygge. Så er det slik at trygghetsfølelsen er en subjektiv følelse, som mange ganger kan være vanskelig å definere. Det noen opplever som trygghet, kan for andre oppleves som utrygghet. Eksempelvis vil noen føle trygghet med bevæpnet politi i gatene, mens andre vil føle utrygghet ved synet av de samme bevæpnede politifolkene.

Bakgrunnen for saken vi behandler i dag er at forslagsstillerne har registrert at beboere i et boligstrøk er utrygge fordi de underhånden har fått greie på at en bolig i området skal huse forvaringsdømte som er innvilget prøveløslatelse. Et viktig virkemiddel for å bygge oppunder folks trygghetsfølelse er informasjon. Informasjon overfor beboere i dette området kan se ut til å ha vært mangelfull. Jeg har derfor stor forståelse for at beboerne uttrykker frustrasjon og utrygghet.

Arbeiderpartiet mener, sammen med en enstemmig komité, at det er viktig at lokalmiljø informeres i god tid før det etableres overgangsboliger eller boliger/institusjoner for prøveløslatte fra forvaring. Informasjon om sikkerhetstiltak og daglige rutiner vil gi svar på mange spørsmål, som forhåpentligvis vil medføre mindre utrygghet.

Jeg har et eksempel fra da Lyderhorn overgangsbolig i Bergen ble etablert. Det var sterke reaksjoner fra beboerne i området. Men etter at de fikk god informasjon og svar på alle sine spørsmål, og etter at de fikk erfare at overgangsboligen fungerer godt og ikke utgjør noen trussel, har de fleste både akseptert og vist forståelse for nødvendigheten av overgangsboligen. Naboskapet skal så vidt jeg har forstått, fungere godt.

Det har også vært, og er forhåpentligvis fortsatt, tverrpolitisk enighet i Norge om at straffedømte etter endt soning skal tilbakeføres til samfunnet. Vi har etter hvert fått flere soningsformer som har som mål å bidra til denne tilbakeføringen. Regjeringen fortjener ros for både å bygge ut fengselskapasiteten med stort fokus på innhold i soningen og å etablere alternative soningsformer som Narkotikaprogram med domstolskontroll og elektronisk soning. Denne satsingen er helt i tråd med St.meld nr. 37 for 2007–2008 Straff som virker.

De som har en forvaringsdom, skal også tilbakeføres til samfunnet. De forvaringsdømte har et stramt soningsopplegg hvor det satses mye på både innhold i soningen, endringsarbeid og sikkerhetsvurderinger. Vilkårene for å få innvilget prøveløslatelse er veldig strenge og vurderes av flere fagfolk. Regimet og opplegget rundt de prøveløslatte er også strengt, og sikkerhetsvurderinger står i høysetet.

Det kan se ut til at forslagsstillerne og Fremskrittspartiets medlemmer i komiteen blander begrepene overgangsboliger, som er et fengsel, og en forsterket bolig som tar imot prøveløslatte forvaringsdømte.

Jeg registrerer at forslagsstillerne ikke vil at forvaringsdømte skal bo i boligområder, men at de skal bo i fengsel fram til de løslates. Det tror jeg er feil politikk. Den gradvise tilbakeføringen til samfunnet vil etter min mening gjøre den straffedømte bedre i stand til å fungere uten å begå ny kriminalitet, og dette vil igjen medføre større trygghet for samfunnet og enkeltmenneskene.

Det vil neppe gagne noen at forvaringsdømte eller andre straffedømte blir holdt i fengsel fram til den dagen de løslates og skal klare seg i samfunnet på egen hånd.

Arbeiderpartiet støtter derfor ikke forslaget om at forvaringsdømte ikke skal kunne bo i boligområder.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:51:05]: Vår rolle som storting og som medlemmer av justiskomiteen er å bidra til at det skapes trygghet i samfunnet. Derfor er vi nødt til å ta det på det sterkeste alvor når statlig politikk fører til at folk blir utrygge i sine lokalmiljøer.

Vi har i det siste sett flere eksempler på, bl.a. saken på Borgen i Ullensaker, at statlig politikk med utfasing av forvaringsdømte til samfunnet skaper utrygghet, som skaper stort opprør i lokalsamfunnene. Jeg synes det derfor er veldig bra at vi har fått denne saken på dagsordenen her på Stortinget, fordi vi har fått en nødvendig debatt om denne bosettingspolitikken.

Det er full enighet i Stortinget om at når noen er ferdig med å sone sin straff, skal de få begynne livet på nytt igjen som samfunnsnyttige borgere. Men det går en grense mellom at en forvaringsdømt skal bosette seg med sin familie i et boligområde – det er ikke det vi kritiserer – og at man oppretter fengselslignende institusjoner i nabolag uten at naboene, velforeninger, kommunen eller andre er blitt varslet om at dette tiltaket settes i gang. For det er noe mer enn en vanlig sosial bolig når man oppretter et boligtiltak hvor det er sterke sikkerhetstiltak rundt enheten, hvor det er alarmer på alle dører og vinduer. Det er etter vår oppfatning en fengselspreget institusjon. Her er kriminalomsorgen og statsråden nødt til å ta selvkritikk på at man ikke har hatt en mer tydelig informasjon til lokalmiljøene.

Derfor synes jeg det er veldig positivt at Fremskrittspartiet nå – ved å fremme dette forslaget – har fått gjennomslag for en enstemmig merknad i innstillingen hvor komitéen går inn for at

«lokalmiljøene informeres i rimelig tid før det etableres overgangsboliger for prøveløslatte eller boliger for prøveløslatte fra forvaring. Slik kan utrygghet i nærmiljøet unngås, og de problemstillingene forslagsstillerne berører i representantforslaget vil avhjelpes».

Det er åpenbart at informasjon om tiltaket på et tidlig tidspunkt vil være med på å avhjelpe noen av de utfordringene som vi har sett i disse sakene. Men uansett er det jo et spørsmål om hvordan man best kan føre forvaringsdømte tilbake til samfunnet.

Representanten Torve kan umulig ha lest innstillingen når hun påstår at Fremskrittspartiet hevder at vi mener at disse skal gå rett fra fengsel og ut i samfunnet. Da vil jeg gjøre representanten oppmerksom på forslag nr. 2, hvor Fremskrittspartiet nettopp foreslår at det opprettes en overgangsbolig i tilknytning til Ila fengsel og forvaringsanstalt, hvor man bygger opp en nasjonal kompetanseenhet som skal hjelpe disse personene til å leve et nytt og bedre liv. Nettopp det å samle ressursene rundt et lite antall personer, som det her egentlig er snakk om, det å bygge opp kompetanse rundt en slik bolig, tror jeg vil være mye bedre enn det som praktiseres i dag.

I tillegg ønsker jeg å adressere at både statsråden og flertallet hevder at det er ønskelig at forvaringsdømte skal fases ut til det området hvor han har tilknytning. Det mener vi er ganske oppsiktsvekkende, fordi det er ofte der de forvaringsdømte har gjort sine kriminelle handlinger.

Så vil jeg ta opp forslagene som Fremskrittspartiet står alene eller sammen med Høyre om.

Presidenten: Representanten Hans Frode Kielland Asmyhr har tatt opp de forslagene han refererte til.

Anders B. Werp (H) [11:56:42]: Tilbakeføring av personer med de aller strengeste straffene vi kan gi i Norge, er krevende. Det forstår vi alle sammen. Det skal ivareta både den prøveløslattes mulighet til å fungere uten å gjøre nye lovbrudd, og det skal selvfølgelig også ivareta nærmiljøenes behov for trygghet og sikkerhet.

Høyre gir honnør til forslagsstillerne for å ta opp dette temaet, selv om Høyre ikke støtter forslagene slik som de ligger i utgangspunktet.

All erfaring viser at informasjon og involvering av nærmiljøene i stor grad både skaper forståelse og demper mulige konflikter i disse tilfellene. Mange av oss som også har erfaring fra kommunepolitikken, har vært borte i tilsvarende problemstillinger knyttet til f.eks. etablering av rusboliger og psykatriboliger, hvor hele nabolag reiser seg i protest, men hvor man etter omfattende og gode prosesser lokalt likevel klarer å få til gode løsninger som skaper forståelse. Så det er ut fra hensynet til å finne fleksible lokale løsninger at Høyre ikke støtter forslagene, selv om temaet er viktig. For gjennom slike prosesser ivaretar vi også muligheten for god tilbakeføring av den straffedømte.

Vi har derfor sammen med Fremskrittspartiet fremmet et forslag, forslag nr. 1, som går ut på at Stortinget ber om å bli informert om etablering av botilbud for forvaringsdømte. Det forslaget er tatt opp. Jeg vil be om at forslaget – altså forslag nr. 1 – blir omgjort til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Representanten Anders B. Werp har da foreslått – i forståelse mellom begge forslagsstillerne, antar jeg – at forslag nr. 1 skal gjøres om til et oversendelsesforslag, og teksten vil bli rettet i henhold til det.

Jenny Klinge (Sp) [11:59:28]: Når nokon blir dømd til forvaring på ubestemd tid i staden for fengselsstraff i x månader eller år, er det fordi ein reknar med at det er ein reell og stor fare for at vedkommande vil utføre ny alvorleg kriminalitet når han eller ho kjem ut att. Når nokon skal sleppast fri etter tidsbestemd fengselsstraff, som ein har sona på grunn av vald og overgrep, er det uansett grunn til å ta forholdsreglar. Når nokon skal ut igjen i samfunnet etter forvaringsstraff, er dette minst like viktig, gitt bakgrunnen for denne straffeforma.

Domstolane og kriminalomsorga har som ein ekstra tryggleiksventil moglegheit for å gjennomføre eit forsterka opplegg når forvaringsdømde skal prøvelauslatast. På den eine sida er det nok gode argument for at forvaringsdømde som skal tilbake til samfunnet, med eller utan særskilte vilkår, har nytte av å flytte tilbake til heimkommunen og nærmiljøet. Samtidig er det høgst forståeleg at dei som var offer for kriminaliteten forvaringsdømde gjorde før pågripinga, blir engstelege når vedkommande blir prøvelauslaten eller sloppen fri. Såleis er det særs viktig at tryggleiksopplegget kring denne personen er truverdig og godt i den grad kriminalomsorga meiner det er grunn til omfattande tiltak og sikring.

Ein av høyringsinstansane under den opne høyringa om saka påpeikte at bustader for forvaringsdømde skapar utryggleik i området rundt, t.d. i bustadområde der det bur ungar, når pedofilidømde flyttar dit. Denne redselen skal ein ta på alvor.

Det er viktig at lokalmiljøet blir godt informert når det blir etablert overgangsbustader eller bustader for prøvelauslatne frå forvaring. Dessutan bør kommunane og kriminalomsorga gjere nøye vurdering av kor slike bustader kan plasserast. Det er opplagt somme stader ein helst bør unngå å etablere slike.

I tillegg må vi òg forsikre oss om at vi gjennom strenge vilkår og gode tryggingsopplegg hindrar at forvaringsdømde i overgangsbustader eller i bustader for prøvelauslatne kan gjere nye ugjerningar. Ikkje minst må vi unngå at personar som eigentleg burde halde fram med å bu i forvaringsanstalten, blir overførde til slike bustader.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Knut Storberget [12:02:03]: Formålet med forvaringsstraffen er å beskytte samfunnet mot ny og alvorlig kriminalitet. Jeg vil innledningsvis understreke at prøveløslatelse fra forvaring alltid skal skje under sikkerhetsmessig forsvarlige forhold, og at samfunnets sikkerhet er det overordnede målet.

Kriminalomsorgens overgangsboliger er fengselsinstitusjoner som er særskilt tilrettelagt for domfelte som er i sluttfasen av fengselsoppholdet. De domfelte får gjennom nettverksarbeid, sosial trening og rehabilitering kontakt med omverdenen som ledd i overgangen til prøveløslatelse.

Her vil jeg understreke at den gruppen forvaringsdømte som omhandles i Dokument 8-forslaget, ikke er plassert i kriminalomsorgens overgangsboliger, men er prøveløslatt til et særskilt, forsterket prøveløslatelsesopplegg i institusjon eller kommunal omsorgsbolig. Totalt dreier det seg om ca. 21 stykker. Slik plassering krever samtykke fra institusjonen/kommunen, og kriminalomsorgen er avhengig av at det anvises institusjonsplass, eventuelt egnet bolig. I utgangspunktet er det ikke kriminalomsorgen som velger hvor forvaringsdømte skal bo, men det understrekes likevel at kriminalomsorgen kan avslå et anvist tilbud hvis det ikke anses sikkerhetsmessig forsvarlig.

Straffeloven åpner adgang for at domstolen, når særlige grunner foreligger, kan sette som vilkår for prøveløslatelse at forvaringsdømte tar opphold i institusjon eller kommunal boenhet med et omfattende offentlig tjenestetilbud, samtidig som han hindres i fritt å forlate boligen og bryte eventuelle øvrige vilkår. I så måte er det et paradoks i debatten at det som problematiseres her, er de institusjonene hvor man faktisk har låst dørene, mens man senere i progresjonen kommer til hus hvor man slipper å låse dørene, som mange oppfatter som uproblematisk, og at naboene reagerer når dørene er låst, men ikke reagerer i samme grad når de flytter inn i vanlige boenheter. Det er et paradoks.

Prøveløslatelse etter dette alternativet vil kunne medføre opphold i bolig med heldøgns bemanning og om nødvendig kontinuerlig tilsyn samt at domfelte kan holdes tilbake mot sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse. Tiltaket tar sikte på ressurssvake forvaringsdømte som ikke vil kunne oppnå et liv utenfor kriminalomsorgens anstalter uten et slikt omfattende prøveløslatelsesopplegg. Ordningen er ment å være en snever unntaksregel fra de ordinære bestemmelsene om prøveløslatelse, og er i utgangspunktet tiltenkt forvaringsdømte med lettere psykisk utviklingshemming.

Det er som nevnt en forutsetning for å kunne etablere et prøveløslatelsesopplegg at den aktuelle kommunen samtykker, og at det anvises en aktuell institusjon/bolig. En liknende ordning er etablert for utilregnelige psykisk utviklingshemmede idømt særreaksjonen tvungen omsorg.

Forslagsstillerne gir uttrykk for bekymring for at forvaringsdømte prøveløslates til vanlige boligstrøk. Jeg understreker at alle domfelte, også de forvaringsdømte, skal tilbakeføres til samfunnet etter endt straffegjennomføring. Jeg mener at hensynet til sikkerheten er tilfredsstillende ivaretatt gjennom de omfattende kontrolltiltak og den tette oppfølging som ordningen medfører.

For mange domfelte vil det være hensiktsmessig å ta opphold på hjemstedet etter løslatelse. Erfaring viser at kontakt med familie, venner og nærmiljø er av vesentlig betydning for den domfeltes evne til å leve et lovlydig liv. Denne gruppen domfelte vil dessuten ofte ha behov for et omfattende offentlig tjenestetilbud, også etter løslatelse. Også av denne grunn er det hensiktsmessig at de tar opphold i sin hjemkommune.

Det ble i 2006 oppnevnt en arbeidsgruppe som skulle foreta etterkontroll av de nye bestemmelsene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring. Arbeidsgruppen avga rapport 30. april 2008, og rapporten følges nå opp av Justis- og politidepartementet i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet, og vil gi oss rik anledning til å drøfte disse problemstillingene også ved senere anledninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [12:06:08]: Jeg forstår på de uttalelsene som kommer fra talsmenn fra regjeringspartiene, at de har forståelse for den utrygghet som mange lokalsamfunn opplever når de får denne typen institusjoner, som jeg vil kalle dem, i sine nærområder uten at nærområdet i det hele tatt er varslet, men at det er innbyggernes eget detektivarbeid og nysgjerrighet som avdekker hva som blir etablert i nærområdet. Og det er jo en innrømmelse når flertallet i komiteen nå gir klart uttrykk for at det er beklagelig, og at man må sikre at lokalmiljøene blir informert i rimelig tid. Derfor lurer jeg på om statsråden vil ta selvkritikk på vegne av kriminalomsorgen for den praksis som er blitt ført.

Statsråd Knut Storberget [12:07:12]: Jeg mener at kriminalomsorgen har drevet godt informasjonsarbeid rundt mange av de etableringene vi har hatt i løpet av de siste årene. Det har vært etablert lukkede fengsler, åpne fengsler, overgangsboliger og andre institusjoner som skal ivareta prøveløslatelsesaspektet, og i veldig stor grad har det gått greit.

Men når jeg sier det, vil jeg også si at man aldri kan bli god nok på informasjon og kommunikasjon når man etablerer den typen institusjoner som vi snakker om. Derfor er det alltid en jobb å gjøre for kriminalomsorgen og oss i Justisdepartementet for å bli enda bedre på dette, særlig fordi – jeg påpekte jo paradokset i dette – det ofte er verre å etablere ordninger som faktisk har bedre sikkerhet enn alternativene. Det viser jo til fulle at det er behov for informasjon for å forklare hva dette dreier seg om, slik at man kan skape størst mulig trygghet for det man faktisk etablerer.

Så har vi også erfaring for at selv med massiv informasjon er det ikke mulig å få etablert det man ønsker. Men i hovedsak må informasjonen være god nok.

André Oktay Dahl (H) [12:08:25]: Informasjon, enten det gjelder asylmottak, krisesenter eller fengsel, er utrolig viktig. Det er bra at statsråden understreker det. Men i løpet av de siste fire–fem årene har det jo vært flere eksempler på at man ikke informerer verken innbyggere eller kommuner tilstrekkelig. Jeg kan nevne Kasjotten på Strømmen – det er ikke den type bolig det er snakk om der, men det er noe av den samme holdningen fra kriminalomsorgens side når det gjelder å informere beboere og skape trygghet.

Alle partier her er enige om at vi skal ha en utslusing i samfunnet som skal rehabilitere. Men spørsmålet er om det er deler av kriminalomsorgen som nærmest oppfatter det som en blankofullmakt til å kjøre på uten å ta innbyggernes rettmessige krav på informasjon og trygghet på alvor.

Så spørsmålet er en oppfølging av forrige replikant: Hvordan har statsråden tenkt å skjerpe inn informasjonsarbeidet og saksbehandlingsprosessen, som har vært sterkt kritikkverdig ikke bare i det vi diskuterte her, men også i tidligere saker som vi har sett de senere årene?

Statsråd Knut Storberget [12:09:36]: Jeg vil gjenta at jeg er ganske imponert over kriminalomsorgen, som har etablert alle disse plassene i løpet av de siste årene, det er mange hundre, og også over hvordan det har gått i forhold til lokalmiljøet – i Nord-Odal, Kristiansand, Halden og flere steder – hvor jeg faktisk syns de har gjort en god jobb.

Jeg tror ikke kriminalomsorgen oppfatter det slik – jeg gjør det i alle fall ikke – at man har noen blankofullmakt til å plassere folk på steder ute. Jeg kan bare si at måten jeg som statsråd kan intensivere dette på, er igjen å ta det opp i departementet og med dem som nettopp driver med etablering, og sikre at informasjonen skjer.

Men så er det sånn at vi har erfaring fra Kristiansand, bl.a., med overgangsboligetablering. Jeg er ikke sikker på om det var mangel på informasjon som gjorde at det var vanskelig å etablere. Der ble det en omfattende diskusjon. Jeg tror ikke kriminalomsorgen i den saken kan beskyldes for å ha informert dårlig. Ved den endelige etableringen som kom i Kristiansand, ute på Grim, med overgangsbolig, som ble en veldig vellykket etablering, var det nok helt andre mekanismer, for å si det pent, som gjorde sitt til at man lyktes med etablering, enn informasjon.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [12:11:01]: Det er åpenbart at statsråden burde tatt mer selvkritikk når det gjelder manglende informasjon, for vi ser gang på gang at så ikke er tilfellet.

I brevet til komiteen skriver statsråden at han mener at det er hensiktsmessig at forvaringsdømte tar bolig på sitt opprinnelige hjemsted når de slipper ut fra forvaring. Det oppfatter jeg som at han mener at de nå dømte i den såkalte Alvdal-saken bør bosette seg i Alvdal når de slipper ut igjen etter gjennomført forvaringsstraff. Jeg mener det er svært uheldig at statsråden skriver dette så tydelig i et brev til komiteen. Her er det langt flere forhold som må tas inn før man kan slå dette så kategorisk fast. Er statsråden enig i at dette kan virke uheldig overfor de nærområder hvor slik kriminalitet har foregått?

Statsråd Knut Storberget [12:12:08]: Det blir spesielt hvis vi i Stortinget skal ta stilling til hvor domfelte i Norge og i konkrete saker skal bosette seg. Det vil jeg be om at man viser en viss varsomhet med.

Når det gjelder den konkrete Alvdal-saken, er det sånn at de domfelte der, slik jeg forstår, ikke bor i Alvdal, så da vil det jo være en fordel om de nettopp bosettes på sitt hjemsted. Det viser egentlig den utfordringen vi står overfor i kriminalomsorgen, nemlig at det er individuelle vurderinger som gjøres. Men det momentet som kriminalomsorgen peker på, og som jeg er helt enig i, er at når det gjelder rehabilitering av alle straffedømte, uansett hvilken ende man er i på skalaen, vil man oppnå mest rehabilitering hvis man har kontakt med sitt nærmiljø. Så må man foreta individuelle vurderinger rundt dette. Det forutsetter jeg at kriminalomsorgen gjør på en god måte når man vurderer sikkerhet.

Åse Michaelsen (FrP) [12:13:10]: Nå skal ikke jeg gå inn på den debatten som var om Grim, men jeg vil gjerne komme tilbake til det som justisministeren sa i forbindelse med forvaringsdømte, at målet var at alle forvaringsdømte en eller annen gang skal ut i samfunnet. Etter mitt syn finnes det forvaringsdømte som ikke skal ut i samfunnet. Hadde det ikke da vært klokt å gå for det forslaget Fremskrittspartiet her har om å opprette en overgangsbolig i tilknytning til Ila for å samle kompetanse, sånn at den ikke blir spredd, nettopp for å gi disse personene som jeg i alle fall mener aldri bør ut, å ha en mellomløsning, slik at man ikke sitter inne i fengsel, men heller ikke er ute i en ordinær bolig i et vanlig borettslag? Hadde det ikke vært en god tanke å samle kunnskapen, samle kompetansen, for å gi disse personene en mulighet til å fungere innenfor disse rammene, som jeg mener bør settes?

Statsråd Knut Storberget [12:14:10]: Når det gjelder forvaringsinstituttet, er det jo slik at det er tidsubestemt, slik at man har muligheten til å vurdere dette gang på gang. Hvis man mener at vedkommende utgjør en stor fare for samfunnet, blir han sittende på lukket anstalt. Jeg syns det ville være litt merkelig hvis vi skulle begynne å etablere institusjoner utenfor fengselsmurene for dem vi faktisk mener skal være innenfor fengselsmurene. Mitt svar på spørsmålet er at for dem som skal ha forvaring og må regne med å sitte lenge i forvaring – det kan for noens vedkommende være livet ut – må vi nok påregne at det må være i lukkete avdelinger.

Så har jeg bare lyst til å si når det gjelder konkrete plasseringer, vil jeg overlate til kriminalomsorgen å avgjøre hva som er mest hensiktsmessig, se momentene som Michaelsen trekker opp. Til slutt har jeg også lyst til å si at når det gjelder etableringen av overgangsboliger på Grim, så synes jeg faktisk det er noe som replikanten burde ta opp, for det viser jo nettopp en veldig positiv etablering, et fantastisk nærmiljø og mennesker som virkelig har gjort en jobb for å skape god rehabilitering.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove-Lise Torve (A) [12:15:48]: Jeg tok ordet igjen fordi representanten Kielland Asmyhr antydet at jeg umulig kunne ha lest innstillingen, men jeg kan forsikre representanten Kielland Asmyhr om at som saksordfører har jeg både skrevet mange av merknadene og selvsagt finlest de merknadene jeg selv ikke har skrevet, veldig godt. Jeg gjentar at det kan se ut som at forslagsstillerne og Fremskrittspartiet i komiteen blander begrepene «overgangsboliger» og «forsterket bolig» som tar imot prøveløslatte forvaringsdømte.

Overgangsbolig er per definisjon et fengsel. Vi har tre typer fengsler i Norge: Vi har de lukkede, vi har de åpne og vi har overgangsboligene. Det følger da progresjonen hos de straffedømte hvor de etter hvert blir plassert i disse fengslene. Det er nå en gang slik at de prøveløslatte ikke bor i fengsel, men i bolig, og det vi har diskutert i dag er slike forsterkede boliger med bemanning og sterke sikkerhetstiltak.

Så vil jeg stille spørsmålet tilbake igjen til Fremskrittspartiet: Er det slik at Fremskrittspartiets holdning innebærer at forvaringsdømte ikke kan prøveløslates, hvis det er slik at man ikke ønsker denne type boliger som vi diskuterer her til prøveløslatte?

Jeg er enig med Fremskrittspartiet i at det er særlig viktig å utvikle et godt tilbakeføringsarbeid til forvaringsdømte, og jeg mener vi er på god vei der. Vi har bl.a. nylig åpnet en avdeling i Trondheim som har spesialisert seg på forvaringsdømte.

Til slutt vil jeg bare kommentere representanten Werp og Høyres ønske om at forslag 1 skal oversendes. Det er det helt greit for regjeringspartiene i komiteen at de gjør.

Akhtar Chaudhry (SV) [12:18:01]: Jeg har et par korte poeng. For det første er det slik – og det mener jeg at hele komiteen bør ha innunder huden – at forvaringsdømte verken kan løslates eller overføres til overføringsboliger før de er grundig vurdert opp og ned av fagfolk, og det er funnet risikofritt. Før det kan vi ikke gjøre noe. Dermed ligger det i sakens natur at når fagkompetansen sier at vedkommende kan overføres til en overføringsbolig eller løslates, så er det slik Stortinget har bestemt. Da må vi faktisk begynne med å være enige med oss selv om hva vi egentlig vil.

Det andre er at det er ingen tvil om at lokaldemokratiet er bærebjelken i vårt samfunn, også i denne saken. Det er ingen tvil om at alle partier ønsker at lokalmiljøene skal tas med i denne type beslutninger, fordi vi har respekt for lokalmiljøene og lokaldemokratiet, men også fordi hvis dette skal lykkes, må det jo være medspillere og ikke motspillere. Da er det litt interessant at Fremskrittspartiet gang på gang prøver å framstille det som om det kun er Fremskrittspartiet som er enig i dette prinsippet, og at alle andre er motstandere av det. Dette er et ganske billig poeng, og det bør Fremskrittspartiet holde seg litt for god for, tror jeg.

Så har min kollega Torve allerede meldt at vi har ingen problemer med at forslag 1 sendes over til regjeringen, nettopp fordi – som ligger implisitt i mitt innlegg – de impliserte i denne saken ikke akkurat er en pressgruppe selv og da trenger vi å være konstruktive i Stortinget for å finne gode løsninger for dem som sitter inne og som en dag skal ut, og lokalmiljøene trenger god kunnskap og informasjon, og trenger å være en medspiller i opprettelsen og gjennomføringen av denne typen tiltak.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [12:20:31]: Jeg har jo påpekt enkelte unøyaktigheter i denne innstillingen fra flertallets side. Jeg synes også det er bra at statsråden sa at vi i Norge har en form for livstidsstraff. Forvaringsinstituttet innebærer nettopp at når det gjelder de som sitter på de lengste forvaringsstraffene, vil nok mange av dem aldri slippe ut igjen. Derfor blir det positivt feil at man sier at vi ikke har livstidsstraff i Norge når vi tar høyde for hva forvaringsinstituttet innebærer.

Så må jeg si til representanten Akhtar Chaudhry, som hevder at Fremskrittspartiet fremstiller det som at det bare er vi som er opptatt av lokaldemokratiet. Det kan jeg avkrefte. Jeg mener at representanter fra de andre partiene også er opptatt av lokaldemokratiet, men det var Fremskrittspartiet som måtte sette denne saken på dagsordenen, nettopp fordi kriminalomsorgen ikke var like opptatt av lokaldemokratiet og folks nærmiljø som det justiskomiteen og Stortinget nå tydelig er, med den klare merknaden om at man understreker hvor viktig det er at lokalsamfunnene involveres på et tidlig tidspunkt, dersom slike boliger skal etableres. Da vil man få en helt annen prosess på dette lokalt enn det man har hatt hittil, hvor dette er kommet som et slags troll i eske uten at noen i det hele tatt er blitt informert.

Det statsråden nå må ta med seg tilbake til Justisdepartementet etter denne debatten, er at det er utrygghet i Stortinget når det gjelder manglende informasjon. Og som statsråden også selv påpekte, man kan aldri gi nok informasjon og få nok involvering i slike saker. Det har vi sett i en rekke saker, og det viser bare at kriminalomsorgen må bli mye bedre på dette området for å unngå slike situasjoner. Man får heller etablere disse boligene i områder som er mer egnet enn de områdene som man nå har forsøkt å etablere disse boligene i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.