Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:40:07]: For hundre år siden marsjerte millioner av kvinner i gatene rundt omkring i Europa på den første internasjonale kvinnedagen. De krevde samme rett som menn til å arbeide, de ville ha slutt på diskriminering, og de ville være med på å forme sin egen framtid. Hundre år etter er realiteten fortsatt at kvinner mer sannsynlig blir utsatt for fattigdom, de tjener bare 10 pst. av verdens totale inntekter, men står for to tredjedeler av alt arbeid som utføres. De er fortsatt de som er mest utsatt for analfabetisme, og i mange land er det fortsatt sånn at de blir fortalt hva de kan og ikke kan gjøre, og de må underlegge seg strenge og konservative kleskoder.

Saudi-Arabia ser ut til å være det landet den arabiske våren glemte. Saudi-Arabia forsøker nå i den situasjonen de ser i regionen rundt seg, å bruke sine økonomiske og til dels diplomatiske muskler for å hindre at bølgen av revolusjon når landet. Myndighetene uttrykker uro både for stabiliteten i landet og for at regionens dynamikk vil gjøre deres fiender sterkere. De er kanskje spesielt bekymret for Iran. Jeg skal komme litt tilbake til dette i et senere innlegg.

I talen som president Barack Obama holdt i mai om den arabiske våren, unnlot han å nevne Saudi-Arabia ved navn. En øredøvende utelatelse, sett med menneskerettighetsøyne. Likevel mener mange at han indirekte adresserte landet, som tradisjonelt har vært en viktig alliert med USA når det gjelder regional sikkerhet og energi. Obama ga uttrykk for at «status quo er ikke bærekraftig», og det er liten tvil om at båndet mellom Saudi-Arabia og USA er sterkt svekket etter 11. september 2001.

Den saudiske responsen på at USA så raskt etter at urolighetene skjøt fart i Egypt presset på for at Mubarak skulle gå av, har vært sterke. Saudi-Arabia treffer også tiltak for å støtte andre monarkier i regionen, og USAs holdninger til Mubarak sies å være den direkte foranledningen til at Saudi-Arabia sendte militære styrker til Bahrain for å hindre at kong Hamad ble avsatt. Det arabiske opprøret som finner sted rundt Saudi-Arabia, har bidratt til å gi næring til mistilliten.

Menneskerettighetssituasjonen i Saudi-Arabia gir grunn til dyp bekymring. I følge Amnestys årsrapport om Saudi-Arabia for 2011, er kvinner fortsatt utsatt for diskriminering i lovverk og i praksis, og de utsettes for vold både i hjemmet og utenfor. Vi har konkrete saker om barn – jenter nede i tolvårsalderen som må gifte seg med menn på 80 år. Vi ser også at det er store utfordringer når det gjelder spørsmål rundt tortur og menneskerettigheter generelt.

Den siste Universal Periodic Review om Saudi Arabia i Menneskerettighetsrådet tok bl.a. opp temaer som dødsstraff, tortur, religiøse minoriteters stilling, beskyttelse av menneskerettighetsaktivister, ytringsfrihet og særlig kvinners rettigheter. Blant andre tok Egypt, Storbritannia, Israel, Bahrain, Canada, Sverige og Norge opp spørsmål knyttet til kvinners rettigheter. Det handler om å gi kvinner fulle borgerlige rettigheter, inkludert stemmerett på linje med menn. Det handler om full adgang til arbeid, utdanning, helsetjenester for kvinner, om å fjerne det strenge systemet med at kvinner må ha mannlige verger og om å gi kvinner full bevegelsesfrihet.

Canada tok også spesielt opp forbudet mot at kvinner kjører bil. I den store konteksten kan det virke som et veldig lite problem, men i realiteten er det jo uttrykk for noe langt mer, nemlig en grov og systematisk undertrykking av kvinner. Hele begrunnelsen er å hindre kvinner i å bevege seg fritt, og dermed selvsagt å forhindre selvstendighet og frihet. Kombinert med reglene om at alle kvinner skal underlegges en mannlig verge i familien, gjør det at kvinner i prinsippet kan bevege seg fritt veldig få steder – uten følge av en mann. En ytterligere faktor som understreker hvor innskrenket kvinners bevegelsesfrihet er, er at Saudi-Arabia ikke har noe offentlig transportsystem som alternativ til bil.

8. november 1990 ble det utstedt en fatwa i Saudi-Arabia som forbød kvinner å kjøre bil. Siden 2005 har det vært mange diskusjoner om dette i landet. Sist kvinner aksjonerte mot kjøreforbudet fikk de få som viste dette motet, reiseforbud i ett år, de mistet jobben i to og et halvt år, og de ble fordømt av presteskapet.

Som vi har sett andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika denne våren, spilte sosiale medier en viktig rolle i å reise debatten på nytt – og takket være nettopp de sosiale mediene, ble også debatten spredt til et langt større publikum utenfor Saudia-Arabias grenser.

Den 4. mai i år startet saudiske kvinner en Facebook-gruppe, der de annonserte at de fredag 17. juni, om en drøy uke, vil kjøre bil. Kampanjen følges også opp på Twitter. Dette har blitt fulgt av flere arrestasjoner av kvinner som har blitt tatt for å kjøre bil, og noen av dem for at de i tillegg har lagt ut videoklipp av sine aktiviteter på YouTube. Manal al-Sharif ble arrestert etter å ha lagt ut et sånt klipp, og hun ble holdt i arresten i nesten ti dager og sluppet ut først da hun lovet å ikke delta i aksjonen 17. juni.

Flere kommentatorer i Saudi-Arabia har pekt på at det som skiller debatten nå fra debatten tidligere, er at den nå kommer fram under andre omstendigheter – opprøret i Midtøsten og Nord-Afrika er bakteppet. Sjefsredaktøren i den London-baserte avisen Asharq Al-Awsat, Tariq Alhomayed, skriver at i sammenlikning med revolusjonene som nå skyller inn over den arabiske verden, vil dette temaet kunne føre til en liknende situasjon og liknende uro i Saudi-Arabia. Direktøren i Al Arabiya skrev i en artikkel at mye har skjedd siden fatwaen ble utstedt – befolkningen har økt fra 14 millioner til 27 millioner, og kvinner har fått en gradvis større rolle.

Kvinnerettighetsforkjempere i Saudi-Arabia har skrevet et åpent brev til USAs utenriksminister Hillary Clinton og EUs utenrikssjef Catherine Ashton, der de bes om å gå offentlig ut og støtte kvinners rett til å kjøre bil – en kampanje som anses som den viktigste kvinnerettighetsbevegelsen i landet de siste to tiårene.

Norge er nettopp valgt inn i styret i UN Women, og vi har også sete i Menneskerettighetsrådet. Det gir oss en anledning til å ta opp spørsmål knyttet til menneskerettigheter, og kanskje særlig kvinners rettigheter, med Saudi-Arabia.

Det er grunn til å vente sterk opposisjon internt mot aksjonen. Menn er blitt oppfordret til å bruke båndene på hodeplaggene sine til å slå kvinnelige aksjonister neste fredag. 17. juni blir det viktig å se i Saudi-Arabia det som nå ses andre steder i den arabiske verden: en massiv og pågående protest mot undertrykking.

Shura-rådet i Saudi-Arabia uttalte nylig at kvinner bør gis stemmerett. Det er ikke Shura-rådets avgjørelse, og det er ganske betegnende at uttalelsen kom like etter at registreringsfristen for lokalvalget i september gikk ut. Likevel kan nok uttalelsen ses på som et lite glimt av håp i en ellers svært vanskelig situasjon for saudiske kvinner.

Spørsmålet til utenriksministeren blir derfor hva Norge kan gjøre for å støtte saudiske kvinners rettigheter, og om han vil reagere mot trakassering og arrestasjoner av saudiske kvinner som utfordrer kjøreforbudet, f.eks. i forbindelse med den planlagte aksjonen 17. juni?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:48:18]: Interpellanten spør om Norges holdning til kvinners rettigheter i Saudi-Arabia. Menneskerettighetenes kår, og ikke minst kvinners rettigheter både i dette landet og i deler av Midtøsten for øvrig er et viktig tema å ta opp til debatt.

La meg i starten peke på at vi må akseptere ulike tradisjoner og et kulturelt og religiøst mangfold i verden, men det kan aldri brukes som unnskyldning for å bryte internasjonale menneskerettigheter. Menneskerettighetene er universelle, nettopp fordi de skal gjelde for alle, uavhengig av religion, rase, kjønn, alder eller hvor du bor. Ikke-diskriminering er et av de mest grunnleggende prinsipper i de internasjonale menneskerettighetene.

Saudi-Arabia praktiserer utstrakt diskriminering av kvinner. Kvinner må, som vi nettopp har hørt, ha samtykke fra sin mannlige verge, som vanligvis er far eller ektemann, for å ta arbeid, søke om ID-kort, ta utdannelse og reise utenlands. Voldtektsofre straffes. Kvinner kan ikke kjøre bil, og er pålagt svært strenge krav om å dekke seg til.

Selv om dette skulle være uttrykk for en annen kultur og tradisjon, fremmed for oss, vil jeg understreke at denne politikken som fører til diskriminering av kvinner, er beklagelig og for oss uforståelig. Norske myndigheter tar opp dette hver gang vi har kontakt med myndighetene og det politiske lederskapet i Saudi-Arabia.

Saudiaraberne kjenner norske posisjoner godt. Vi vil fortsette å være tydelige overfor dem når det gjelder diskriminering av kvinner og brudd på grunnleggende menneskerettigheter.

Som interpellanten viser til, har Saudi-Arabia verken ratifisert Konvensjon om sivile og politiske rettigheter eller Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Landet har imidlertid sluttet seg til fire andre FN-konvensjoner på menneskerettighetsområdet: Rasediskrimineringskonvensjonen, Torturkonvensjonen, Kvinnekonvensjonen og Barnekonvensjonen. Men saudiske myndigheter har tatt et generelt forbehold ved alle disse konvensjonene mot bestemmelser som de mener er i strid med islam – uten videre spesifisering. Jeg sier dette fordi andre land som legger vekt på islam, ikke følger den saudiarabiske praksis.

Disse vage og generelle reservasjonene, som også er blitt kritisert internasjonalt og lokalt, bl.a. av FNs høykommissær for menneskerettigheter og av den lokale organisasjonen National Society for Human Rights, gjør det vanskelig å vurdere i hvilken grad kongedømmet føler seg bundet av konvensjonene. Derfor er det viktig å fortsette å ta opp Saudi-Arabias forpliktelser i henhold til konvensjonene og vise til at de ikke er i strid med islam.

De siste årene har de politiske kontaktene mellom Norge og Saudi-Arabia blitt styrket. På tross av store politiske og kulturelle forskjeller er Saudi-Arabia en viktig samarbeidspartner for Norge. Saudi-Arabia er medlem av G20, er verdens viktigste oljeland og har bl.a. også ambisiøse planer for utvikling av solenergi. Både Norge og Saudi-Arabia har felles interesse av stabile oljepriser og utvikling av teknologi som kan redusere klimautslipp fra olje og gass. Dessuten er Saudi-Arabia en viktig aktør i Midtøsten. Kong Abdullah står bak Det arabiske fredsinitiativet, og landet er største arabiske giver til de palestinske selvstyremyndighetene.

Økt kontakt med saudiske myndigheter har gitt en bredere arena for å ta opp spørsmål også om menneskerettigheter. Under mitt besøk i Riyadh i 2008 ble menneskerettighetsspørsmål tatt opp, inklusiv med den statlige menneskerettighetskommisjonen. I mai 2010 sto menneskerettigheter på dagsordenen under Riyadh-guvernør prins Salmans besøk i Oslo. Besøkende stortingsrepresentanter har også tatt opp menneskerettighetsspørsmål med saudiske myndigheter.

Disse spørsmålene vil fortsatt bli satt høyt på agendaen for alle besøkende delegasjoner på politisk nivå mellom våre to land. Det er de åpne politiske forbindelsene som gjør en slik dialog praktisk mulig.

Kvinners situasjon må også tas opp gjennom internasjonalt samarbeid, i multilaterale prosesser. Norge er derfor opptatt av dette i de fora der vi deltar, og ikke minst i FNs menneskerettighetsråd, hvor både Saudi-Arabia og Norge er medlemmer. Norge oppfordrer FN til å opprettholde et høyt engasjement overfor Saudi-Arabia gjennom besøk av FNs høykommissær for menneskerettigheter og spesialrapportører.

Under den såkalte landhøringen, UPR, av Saudi-Arabia i FNs menneskerettighetsråd tok Norge opp situasjonen for kvinnene i landet. Norge støttet anbefalingen om at Saudi-Arabia må oppheve systemet med mannlige verger. Jeg oppfordrer Saudi-Arabia til å følge opp dette så raskt som mulig.

Arbeidet for bedring av kvinners stilling og tiltak mot menneskehandel er også et av innsatsområdene i Utenriksdepartementets og Riyadh-ambassadens interne plan, datert oktober 2010, for arbeidet med menneskerettigheter i Saudi-Arabia.

Som interpellanten påpeker, er både Norge og Saudi-Arabia medlem av styret i UN Women. Dette er en helt nyopprettet organisasjon, og jeg kan ikke si at vi har rukket å etablere et aktivt samarbeid med Saudi-Arabia ennå. Potensialet er imidlertid der.

For kort tid siden – 19. mai – overrakte Saudi-Arabias første ambassadør til Norge sine akkreditiver til H.M. Kong Harald. Med det er Saudi-Arabia det første golf-arabiske landet som oppretter ambassade i Norge. Dette er et klart signal om at Saudi-Arabia ønsker økt samarbeid med vårt land.

Allerede i mitt første møte med ambassadøren la jeg vekt på at menneskerettigheter vil være et av de temaer som vi bør ha en direkte og åpen kommunikasjon om. Dette ønsker også ambassadøren.

Når det gjelder vår egen ambassade i Riyadh, har den tett kontakt med likesinnede land om informasjon om menneskerettighetssituasjonen og mulige reaksjoner på menneskerettighetsbrudd. En uformell gruppe bestående av EU-land og andre vestlige land, hvor Norge er med, møtes regelmessig. For å støtte saudiske kvinners rettigheter opprettholder vi derfor et kontinuerlig og klart fokus på menneskerettigheter under våre politiske kontakter med Saudi-Arabia.

Mange av de unge, uredde journalistene som har bidratt til mer kritiske medier i Saudi-Arabia de siste årene, er kvinner. Norge har ønsket å styrke disse kvinnenes stilling i mediesektoren i landet. Jeg møtte også noen av dem under mitt besøk i Riyadh.

Våren 2010 var en saudisk kvinnelig journalist på studiebesøk i Norge, med stipend fra UD. Hun var tilknyttet Aftenposten, samtidig som hun fulgte journalistkurs på Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo. Vi vil være positive til at eventuelt flere saudiske kvinner ønsker å ta slik utdanning i vårt land, og vi vil søke å koble dem til relevante undervisningsinstitusjoner, eventuelt kombinert med opphold i norske mediebedrifter.

Norge støtter også et UNODC-prosjekt mot menneskehandel innenfor Den arabiske liga, som bl.a. fokuserer på Saudi-Arabia som ett av de mest problematiske i regionen på dette området. Kvinner er særlig utsatte ofre for menneskehandel, til tigging og prostitusjon. Prosjektet, som vil gå over tre år, vil bistå med å utarbeide en regional strategi eller konvensjon mot menneskehandel.

Det vil bli holdt en regional konferanse i Saudi-Arabia for å styrke lovgivningen i landene innenfor Den arabiske liga. Det vil også bli holdt et seminar i Saudi-Arabia for førstelinjeaktører i politi, domstoler og påtalemyndigheter.

Et problem i Saudi-Arabia er det såkalte sponsorsystemet, som innebærer at alle utenlandske arbeidstakere må ha en saudisk sponsor, som bl.a. må gi grønt lys for at arbeidstakeren får utreisevisum. Dessverre er det mange tilfeller her hvor sponsorer bruker dette til å tvinge fremmedarbeidere til helt uakseptable arbeidsforhold. Media har spesielt rapportert om grove overgrep fra sponsorer mot kvinnelige hushjelper.

Manal al-Sharif, teknologieksperten i Aramco som sto bak den Facebook-kampanjen som oppfordret kvinner til å kjøre bil 17. juni, ble først fengslet etter å ha blitt stoppet i en trafikkontroll 21. mai, og ble løslatt samme kveld. Noen timer senere ble hun igjen pågrepet av politioffiserer og representanter for det religiøse politiet i sitt hjem. Arrestasjonen kom etter at hun hadde lagt ut en film av seg selv på YouTube hvor hun kjører bil. Både Facebook-siden hun etablerte, «Teach Me How to Drive», som hadde 11 500 tilhengere, og YouTube-filmen har blitt fjernet etter arrestasjonen. Dette har fått Twitter-taggene Free Manal og Women2Drive til å gå varme.

En rekke nye Facebook-sider med støtte til al-Sharif har dukket opp. 2 000 saudiere skrev under på et åpent opprop til kong Abdullah med krav om at hun øyeblikkelig skulle løslates fra fengslet. 30. mai kom heldigvis meldingen om at al-Sharif er løslatt, men siktelsen mot henne for ordensforstyrrelse og for «å ha oppildnet folkeopinionen», som det heter, er ikke frafalt. Etter løslatelsen har hun trukket seg fra kampanjen, mens flere andre kvinner har lovet at de likevel vil gjennomføre aksjonen 17. juni. Flere andre kvinner har også lagt ut videoer av seg selv hvor de kjører bil.

Flere saudiske medier har omtalt kravet om å oppheve forbudet mot kvinnelig bilkjøring med stor sympati. Avisen Saudi Gazette har gitt støtte til å oppheve forbudet på lederplass. Den rådgivende forsamlingen, Majlis A’Shora, har uttalt at de er klare til å diskutere spørsmålet «hvis de blir spurt», som det heter.

Fremstående religiøse ledere, deriblant sønn av den respekterte tidligere Stormuftien av Saudi-Arabia, bin Baz, har også slått fast at det ikke strider mot islam at kvinner kjører bil. Dette er én av flere interessante stemmer som vi kan legge vekt på.

Men det har også kommet negative reaksjoner fra religiøse lærde og konservative krefter. En religiøs sjeik oppfordret kong Abdullah til å idømme al-Sharif offentlig pisking, noe han senere trakk tilbake.

Det er også etablert to Facebook-sider mot kvinnelige bilkjøring, hvorav flere tusen tilhengere sier at de vil angripe kvinner og menn som støtter kravet.

Organisasjonen Human Rights Watch er blant dem som har kommet med tydeligst opprop til kong Abdullah om at al-Sharif måtte løslates. De viste til at forbudet mot kvinnelig bilkjøring er i strid med Kvinnekonvensjonen, bl.a. § 15, som slår fast at myndighetene har en forpliktelse til å sikre at kvinner og menn har samme lovmessige rettigheter knyttet til bevegelse av personer.

Saudi-Arabia har, som nevnt, tatt et generelt forbehold mot bestemmelser i konvensjonen som er i strid med sharia. Saudiske myndigheter har samtidig slått fast, ved en rekke anledninger, at sharia ikke forbyr bilkjøring. Likevel bruker de nå en religiøs fatwa fra 1990 for å begrunne forbundet; det fremgår nemlig ikke av loven at kvinner ikke kan kjøre bil. Denne fatwaen kom for øvrig etter at en gruppe kvinner kjørte bil gjennom den saudiske hovedstaden med krav om å få kjøre.

For å oppsummere, med utgangspunkt i denne hendelsen: Norske myndigheter vil fortsette å følge utviklingen av kvinners rettigheter i Saudi-Arabia – i stort og prinsipielt – inklusiv deres rett til å kjøre bil. Retten til å kjøre bil er én av mange rettigheter som jeg mener er selvsagt for alle kvinner overalt i verden. Derfor er dette en del av det store bildet av menneskerettighetssituasjonen i landet som vi tar opp i vår dialog med Saudi-Arabia, og gjennom støtte til menneskerettighetsorganisasjoner og multilateralt arbeid.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:58:31]: Jeg takker utenriksministeren for svaret.

Det er jo også sånn at komiteen hadde møte med denne saudiske prinsen, prins Salman. Det var jo merkbart at menneskerettigheter var et tema han helst ikke ønsket å diskutere, men komiteen tok det allikevel opp, naturlig nok. Men det er klart at det er jo som utenriksministeren sier, Saudi-Arabia er også en viktig samarbeidspartner. Det viktige er imidlertid at Norge legger de samme standardene til grunn i forhold til menneskerettigheter uansett hvilket land det er snakk om, uansett om det er et land som betyr mye for Norge når det gjelder samarbeid, eller om det er et land som betyr lite for Norge. Det må ikke være sånn at det er lettere å kritisere land som ikke betyr noe, enn land som er viktige.

La meg også benytte sjansen til å gå i et litt bredere perspektiv i forhold til regionen, for det er dagsaktuelt i forhold til hva FN og FNs sikkerhetsråd diskuterer nå.

Det er en stor dynamikk i hele regionen, og mellom de heftige politiske diskusjonene – som komiteen da faktisk også fikk oppleve på nært hold – i Egypt, om det som skjer i Tunisia, og om den militære operasjonen i Libya, er det jo nå opprør i andre land som foreløpig er noe uforløst, og da tenker jeg særlig på Syria og Jemen.

Når det gjelder Syria, har Saudi-Arabia inntatt den holdning at først støttet kong Abdullah president al-Assad. Så ble det veldig stille. Så har en del av fredagsbønnene også i Saudi-Arabia blitt brukt til å støtte opprørerne. Det er særlig båndet til Iran Saudi-Arabia er spesielt bekymret for, og den sterke stillingen Teheran synes å ha i al-Assads virke.

Det andre landet er Jemen. Der har det vært et uttrykt ønske om å fjerne Saleh, fordi man mener at opposisjonen faktisk representerer en større stabilitet. Likevel har Saleh åpenbart oppfattet de utspillene som har kommet fra Saudi-Arabia, som støtte – og blitt sittende. Et eksempel er for så vidt at Saudi-Arabia har fått tankbiler inn i Jemen for å avhjelpe drivstoffmangelen. Det ble tatt som et tegn på støtte.

I Bahrain, nevnte jeg, ble det ble sendt soldater inn for å hindre at kong Hamad måtte gå av.

I denne sammenheng: FNs sikkerhetsråd skal i dag diskutere et resolusjonsforslag som fordømmer volden i Syria. Hvordan tolker utenriksministeren utviklingen i disse landene? Har han håp om at den utviklingen som nå skjer i FN og i Sikkerhetsrådet, vil ha en positiv innvirkning på den krevende situasjonen som er både i Syria og i Jemen?

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:01:26]: I dag har vi markert i Oslo at det er 20 år siden de baltiske stater fikk selvstendighet og uavhengighet. Vi brukte tiden også til å se på kontrasten til det som nå skjer i den arabiske verden.

Interpellanten nevnte flere land. Det er vanskelig å gi et enhetlig svar på det, for situasjonene er så forskjellige. For Egypt håper vi på at valg vil være demokratiske, representative og fredelige, og at den økonomiske utviklingen kan komme i gang – tilsvarende for Tunis. Når det gjelder Libya, ser vi med forferdelse på hva som skjer med Gaddafi-regimet, som fortsetter å bruke vold mot sitt eget folk. Vi ser med stor uro på utviklingen i Syria, der regimet ikke synes å ha klart å treffe reformbehovet og reformbølgen og nå er kommet inn i et spor hvor de i tiltakende grad bruker vold. Situasjonen er uoversiktlig, fordi vi har få uavhengige kilder fra innsiden. Jemen er nå på vei mot en situasjon hvor de ikke har lederskap. Det er ikke noe heldig og lystig scenario at vi på hver side av bukta i Det indiske hav kan oppleve å få to såkalt «failed states» – Somalia på den ene siden og Jemen på den andre.

Midt oppe i dette spiller Saudi-Arabia en viktig rolle, fordi landet er etter forholdene rimelig stabilt – det er vanskelig å bruke de samme måleenhetene på dette, fordi landene tross alt er veldig forskjellige – og fordi det er et land som er aktivt i forhold til mange andre land, og som til en viss grad blir sett på som en motsats til Irans voksende innflytelse.

Så til spørsmålet fra interpellanten – i et treminutterssvar er det ikke lett å gå veldig mye i detalj: Har man håp for denne utviklingen? Jeg mener at vi må ha håp. Vi er nødt til å knytte an til det som er folks aspirasjoner – respekt for menneskerettigheter, deltakelse, demokratisk utvikling, velferdsutvikling, jobb. Jeg tror at noen av landene som velger den veien, har muligheter til å lykkes med det. Vi ser at i vår tid er det å stå imot den type folkelige bevegelser over noen tid oppskriften på at alt går i negativ retning.

Jeg tror nok at vi som land vil ha begrenset direkte innflytelse på hver enkelt situasjon, men vi skal iallfall være tydelige i våre uttalelser. Som interpellanten vet, har Stortinget tatt til etterretning at regjeringen har sluttet seg til sanksjoner som EU har innført overfor Syria. Det er viktig at vi har en tydelig og klar stemme.

Men så er det fortsatt slik at mens vi ikke støtter at Norge skal innføre ensidige sanksjoner, er det heller ikke noe poeng at Norge ikke har dialog med disse landene. Vi har ambassader der – vi kan hente inn informasjon, og vi kan formidle vårt budskap. Veldig sjelden er det til hjelp at vi ikke har kontakt, og at vi ikke kan formidle det vi mener.

Presidenten: Presidenten vil bemerke, primært til interpellanten, at oppfølgingsspørsmål og oppfølgingskommentar vel skal være relatert til det som var innholdet i interpellasjonen og hennes første innlegg.

Laila Gustavsen (A) [13:04:36]: Saudi-Arabia har gått fra å være et underutviklet land til å bli en av verdens mest velstående nasjoner, takket være oljeressurser. Når det kommer til respekt for menneskerettighetene og å gjøre slutt på den ekstreme diskrimineringen av kvinner og overgrepene mot sin egen befolkning, står det dårligere til. Det er beskrevet godt her i dag, gjennom foregående talers innlegg.

En stor oversikt over kvinners deltakelse og innflytelse lages av Verdens økonomiske forum. De dokumenterer ulikhetene mellom menn og kvinner på fire forskjellige områder: økonomisk deltakelse, utdanning, helse og politisk makt. Rapporten sammenligner likestillingssituasjonen i 115 land. Jemen og Saudi-Arabia kommer sist og nest sist på denne likestillingsrangeringen av land.

Lovgivningen i Saudi-Arabia formes gjennom resolusjoner fra deres ministerråd og et konsultativt råd og ratifiseres av kongen. På tross av mange utvidelser av det konsultative rådet de siste årene har rådet nå, så vidt jeg vet, ingen kvinnelige representanter blant de 150 medlemmene. Denne underrepresentasjonen er én av flere ting som selvfølgelig gjør at den systematiske diskrimineringen av kvinner kan fortsette, og viser også at dette ikke er religion, men først og fremst politikk. Diskrimineringen kan fortsette fordi det ikke er politisk vilje i Saudi-Arabia til å gjøre noe med det.

Fremme av kvinners rettigheter er blant Norges utenrikspolitiske prioriteringer. Det er viktig at vi fortsetter å gjøre hva vi kan i alle mulig fora for å få til endringer i saudiarabisk politikk, slik vi gjør gjennom en konsekvent holdning på dette området overfor alle land som bryter menneskerettighetene.

Saudi-Arabia er en av verdens største bistandsdonorer og også en av verdens største oljeprodusenter. Dette er en av flere ting som gjør at Saudi-Arabia har en spesiell stilling for mange land. Realpolitikken viser at Norge både må og bør ha økende politisk kontakt med Saudi-Arabia. Hvorfor sier jeg dette? Jo, det er fordi deres sterke posisjon som økonomisk makt isolert sett kan føre til at presset mot Saudi-Arabia om å fremme menneskerettighetene ikke blir sterkt nok. Det kan vi ikke akseptere. Tvert imot, dette bakteppet gjør at verden har gode muligheter til å legge press på Saudi-Arabia. Den nye saudiarabiske ambassaden, som åpnet i Oslo etter sommeren fjor, bidrar til å styrke relasjonene mellom Norge og Saudi-Arabia og derigjennom også menneskerettighetsdialogen mellom våre land.

Norge har tatt opp situasjonen for saudiske kvinner i FNs menneskerettighetsråd. Ambassaden i Riyadh har en handlingsplan for menneskerettigheter. Norge støtter et prosjekt mot menneskehandel som innebærer opplæring i Saudi-Arabia. Vi har engasjert oss for at Den arabiske liga skal lage en regional konvensjon mot menneskehandel. Denne er, så vidt jeg vet, nå klar og vil etter planen lanseres i Saudi-Arabia i juni. Dette er gledelig. Håpet er at konvensjonen blir forpliktende, og at den kan bidra til å bekjempe menneskehandel, både i regionen og i enkeltland, inkludert i Saudi-Arabia.

Når det gjelder dødsstraff, mener jeg at vi må bidra til å skape en bred internasjonal opinion og et bredt internasjonalt initiativ mot dødsstraff. Situasjonen i dag i henhold til den sentrale folkeretten er at regjeringer kan si at dødsstraff er en del av deres straffelov som utlendinger, eller utlandet, ikke har noen rett til å se inn i.

Den norske grunnloven av 1814 ga makten tilbake til folket og tok makt fra embetsverk og adel. Demokrati ble da grunnlaget for en nasjon med et fredelig folkestyre og grunnleggende borgerrettigheter. Mine største helter i verden er de som hver dag utsetter seg for farer og ubehag gjennom å kjempe for grunnleggende rettigheter som for oss er en selvfølge. Bilkjørende saudiarabiske kvinner er en del av dem jeg beundrer. Jeg støtter deres kamp, og jeg er glad for det arbeidet som Norge hver eneste dag gjør for å bedre menneskerettighetene for mennesker som ikke har det som oss i denne verden.

Karin S. Woldseth (FrP) [13:09:28]: Etter å ha sittet og hørt på denne debatten er det ikke fritt for at jeg lurer på hvilket århundre jeg befinner meg i. Det hele er så surrealistisk at vi er nødt til å diskutere det i Stortinget i 2011. Slik burde det ikke vært. Jeg reagerer når jeg hører at man sier at Saudi-Arabia er en viktig samarbeidspartner, og at man må ha politisk dialog. Jeg kan være enig i at vi må ha politisk dialog, men jeg er kanskje mer skeptisk til at vi aksepterer at Saudi-Arabia er en viktig samarbeidspartner, så lenge man så til de grader bryter universelle rettigheter.

Først vil jeg selvsagt takke interpellanten for å sette et svært viktig tema på dagsordenen.

Jeg trodde heller ikke det jeg så da jeg leste at man hadde startet en Facebook-gruppe som anmodet om å slå en kvinnelig bilsjåfør i Saudi-Arabia. Først tenkte jeg at dette kunne umulig være riktig, men dessverre. Den 17. juni har kvinner i Saudi-Arabia valgt å demonstrere mot forbudet mot å kjøre bil, og i god shariaånd mobiliserer nå mennene, til og med på Facebook, alle til å slå en kvinnelig sjåfør.

Dette overrasker meg vel ikke, når man ser hvilke holdninger man møter ikke bare i Saudi-Arabia, men i de fleste land hvor sharialovene gjelder. Kvinner blir straffet hvis de blir utsatt for voldtekt. Kvinner blir nektet av sine menn å gå ut. Kvinner betyr rett og slett mindre i noen deler av verden. Derfor kan en voldtektsmann i Pakistan tillate seg å si at kvinner er mindreverdige, og at man kan bruke dem til hva man vil.

Saudi-Arabia har en rekke forbud for kvinner, bestemmelser som undertrykker 50 pst. av den saudiske befolkningen. Dette har ingenting med religion å gjøre, all den tid det finnes mange muslimske land som behandler sine kvinner likeverdig. I Saudi-Arabia sier de selv at dette er en del av kulturen deres, men det er jo heller ikke tilfellet; dette er snarere et demonisk og undertrykkende styresett.

Her er noen av reglene for kvinnene i Saudi-Arabia:

• En kvinne kan ikke bevege seg utenfor hjemmet uten følge av enten bror, far, mann, svoger eller sønn.

• En kvinne kan ikke kjøre bil.

• En kvinne kan ikke arve.

• En kvinne kan ikke kreve skilsmisse.

• En kvinne kan ikke få foreldreretten til barna.

• En kvinne kan ikke omgås menn som ikke tilhører familien.

For meg lyder dette som om man betrakter kvinner som en eiendel, og som for de kvinner det gjelder, må oppleves svært ufritt.

Men heldigvis våkner også kvinnene i Saudi-Arabia. De skal den 17. juni kreve retten til å kjøre bil, og det kommer til å være mange modige kvinner ute på veien.

Det religiøse politiet ble for bare noen dager siden angrepet av en ung kvinne og slått så kraftig at han måtte på sykehus. Så kvinnene gjør opprør – selv om vold ikke er det lureste. Det kan fort bidra til at det religiøse politiet faktisk kjører et enda strengere regime mot kvinner som er ute. Likevel ser man at det faktisk er kvinner som tør.

Når kvinner i et så undertrykkende land som Saudi-Arabia gjør oppgjør, er det ikke da viktig at kvinner verden over støtter dem i denne aksjonen? Er det ikke da på sin plass at Norge er tydelig overfor Saudi-Arabia med hensyn til hva vi mener om denne undertrykkelsen?

Hvordan tenker man at Saudi-Arabia skal kunne påvirke arbeidet i UN Women positivt? Joda, det er klart man kan tenke seg at det er viktig å ha dem innenfor – jeg ville sikkert også tenkt det – men dessverre har vi de senere år sett altfor mange allianser gjennom den uhellige treenighet, nemlig at kvinner får dårligere forhold fordi katolikker og muslimer allierer seg i kvinnespørsmål. Så når et så fundamentalt kvinneundertrykkende regime som Saudi-Arabia får sete i UN Women, ja, da er det grunn til å rope et varsku. For en ting er sikkert: Fundamentalister ønsker ikke at kvinner skal ses på med likeverd og respekt. Og vi må passe godt på at vi ikke med disse ulike alliansene i kvinnespørsmål går baklengs inn i framtiden og bryter med helt universelle rettigheter.

Dagfinn Høybråten (KrF) [13:14:30]: La meg først få takke komitélederen, representanten Eriksen Søreide, for å ta opp dette spørsmålet om hva Norge kan gjøre for å støtte kvinners rettigheter i Saudi-Arabia, og for utenriksministerens svar.

Jeg tror samtidig at vi bør legge an et enda videre perspektiv i den debatten enn kvinners rettigheter i ett arabisk land alene. Som FNs utviklingsprogram har påpekt i sine rapporter om utvikling – eller mangel på utvikling – i den arabiske verden, er de svake rettighetene for kvinner og manglende likestilling som vi her ser, en utfordring i hele regionen, selv om det er forskjeller landene imellom.

Kvinners vilkår i Saudi-Arabia og store deler av den arabiske verden er først og fremst et menneskerettighetsproblem. Det er også et demokratiproblem. Kvinner diskrimineres når de nektes rettigheter som er universelle, og som er slått fast i FNs erklæring om menneskerettighetene. For det andre er denne kvinnediskrimineringen også en kraftig hemsko for økonomisk og sosial utvikling i store deler av den arabiske verden. Dette er dokumentert i en rekke studier og var et hovedtema for UNDPs 4. rapport om menneskelig utvikling i den arabiske verden.

En rekke av de arabiske land har enorme naturressurser i form av olje og gass, noe som materielt sett har gitt dem muligheter til rikdom, velstand og allmenn velferd, men knapt noe sted på kloden er preget av større sosiale skiller. Kvinnene er blant dem som rammes sterkest av dette. Human Rights Watch har spissformulert dette på en treffende måte når de skriver følgende: «for saudiske kvinner innebærer det å bli voksen ingen rettigheter, bare plikter.»

Det er i så måte et illustrerende eksempel når interpellanten viser til at Manal al-Sharif ble arrestert i sitt hjem for få uker siden fordi hun hadde kjørt bil. Saudi-Arabia er det eneste land i verden som nekter kvinner å kjøre bil. Jeg føler meg trygg på at presidenten vil akseptere min karakteristikk som innenfor parlamentarisk ordbruk: Dette er rett og slett vanvittig!

Jeg tror det er umulig å forstå den ulikebehandling og diskriminering av kvinnene som vi ser i Saudi-Arabia, uten å se på hvordan kjønnsrollemønsteret i det saudiske samfunnet henger sammen med deres fortolkning av sharialovgivningen og med den tradisjonelle stammekulturen som preger dette landet. Den arabiske halvøya er fra gammelt av preget av nomadiske stammer med et ekstremt patriarkalsk kulturmønster. Atskillelse av kvinner og menn og æresbegreper knyttet til definerte kjønnsrollemønstre er sentrale elementer i denne patriarkalske tradisjonen.

Mange saudiske kvinner vil ha endringer. Det foregår diskusjon om hva det betyr å være muslimsk kvinne i vår tid. Impulser fra verdens demokratier påvirker ikke minst dem som tar høyere utdanning og ferdes internasjonalt. Men den saudiske overklassen, med sine mange prinser og prinsesser, er også opptatt av å bevare sine tradisjoner, rikdommer og privilegier. Bildet er meget motsetningsfylt.

Det er etter mitt syn bekymringsfullt at islamistiske retninger som vil rense samfunnet for såkalte moderne endringer, har betydelig støtte i deler av den arabiske verden. Ekstreme islamister henter både inspirasjon og finansiering fra nettopp Saudi-Arabia. Det er ikke tilfeldig at den nylig avdøde Al Qaida-lederen, Osama bin Laden, kom nettopp fra dette landet.

I Norge ser vi med håp og forventning på at den arabiske våren kan gi mer demokrati og menneskerettigheter til befolkninger som lenge har måttet leve med autoritære regimer. Dersom de folkelige opprørene med krav om frihet skulle bli kuppet av ekstreme islamister, kan denne kampen for frihet og menneskerettigheter stå i fare.

Kvinneperspektivet er helt sentralt i vår menneskerettspolitikk. Men vi må heller ikke glemme kravet om respekt for andre grunnleggende rettigheter, som også er svært aktuelle, dessverre, i nettopp Saudi-Arabia. Saudi-Arabia er blant verstingene i verden når det gjelder brudd på religionsfriheten.

Fra Kristelig Folkepartis side ser vi det som selvsagt at Norge konsekvent må ta opp menneskerettighetene generelt, og ikke minst kvinners rettigheter i alle fora der situasjonen i Saudi-Arabia og lignende arabiske land naturlig er et tema. Det gjelder selvsagt i FN-organisasjonen UN Women, hvor både Norge og Saudi-Arabia nå sitter sentralt. Men det gjelder også i en rekke andre internasjonale organer og i Norges direkte kontakt med myndighetene i Saudi-Arabia og land med lignende utfordringer.

Presidenten: Det kan nok hende at presidenten deler representantens beskrivelse.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [13:19:27]: Som jeg pekte på i mitt oppfølgingsspørsmål, har Saudi-Arabia en særlig rolle i regionen, kanskje spesielt overfor land som Syria og Jemen. Da Saudi-Arabia var tema for interpellasjonen, og FNs sikkerhetsråd akkurat i dag diskuterer en resolusjon om å fordømme volden i Syria, fant jeg det faktisk unaturlig å utelate det og faktisk svært naturlig å kommentere det.

Nettopp fordi mange kommentatorer og redaktører og andre peker på at disse kvinnene som skal aksjonere neste fredag, representerer det sterkeste kvinneopprøret, den sterkeste kvinnebevegelsen på 20 år, og at det opprøret som kommer, har sprengkraft i seg til å føre til noe av den samme uro og noe av de samme bevegelsene som man har sett i andre land i regionen, er det jo grunn til også å være en smule optimistisk, sjøl om det er en deprimerende situasjon. Skal håpet om forandring i Egypt, i Tunisia, i alle landene i regionen i Nord-Afrika og i Midtøsten lykkes, kreves det jo at kvinner med ulik bakgrunn, ulik religiøs oppfatning er fullverdige partnere rundt bordet når man skal diskutere framtida til disse landene. Dette er noe av den samme situasjonen som vi har sett i forhold til fred og sikkerhet. Jeg hadde en interpellasjon om FNs resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet for ikke lenge siden, der nettopp mange av de samme tingene avtegner seg. Skal man få utvikling og fred i et land, må kvinner være partnere i den utviklingen.

Det er mye som har forandret seg i løpet av 100 år, men det er mye som faktisk er det samme også. Det er mange regjeringer og myndigheter verden rundt som henger etter i det reformarbeidet som de har lovet at de skal gjennomføre. Det betyr at forskjellene og splittelsene i samfunnet blir dypere, og det betyr også at man får større ulikhet mellom kvinner og menn. Det er en risiko for at kvinnene blir stående på sidelinja i kjølvannet av disse revolusjonene, sjøl om de sto skulder ved skulder med menn på Tahrir-plassen og andre steder i regionen. De var kanskje de som ropte høyest, fordi de følte urettferdighetene og de manglende menneskerettighetene så sterkt på kroppen, men de har også nå en risiko for å bli stående på sidelinja.

Jeg legger til grunn at utenriksministeren legger opp en konsekvent og konsistent linje når han snakker menneskerettigheter med Saudi-Arabia. Det må være samme standard uansett hvilket land vi snakker med og snakker om. Jeg legger også selvfølgelig til grunn at han vil reagere på menneskerettighetsbrudd og på trakassering av kvinner i forbindelse med den aksjonen som skal være fredag om en uke.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:22:33]: Det er ikke godt å gi en bedømmelse av om dette er det sterkeste kvinneopprøret på lenge, men at det er en interessant utvikling i Saudi-Arabia med bruk av ny teknologi, er helt sikkert.

Samtidig har det gjort inntrykk på meg i diskusjoner med saudiarabiske representanter i litt ulike miljøer at de også påpeker – om jeg blir tillatt å si det – at kvinner i Saudi-Arabia på mange måter også representerer den mest konservative kraften på noen av disse områdene, slik at det er støttespillere til tradisjoner, tolkninger, også blant kvinner, for regler som rammer kvinner – slik vi ser det, og slik universelle menneskerettigheter indikerer det. Det bare understreker kompleksiteten i disse spørsmålene i samfunn som ikke er inne på en reformvei i forhold til hva vi definerer som reformer.

Men for oss er det egentlig enkelt å svare på komitélederens oppfordring om å være «konsistent» og «konsekvent», for det som gir utgangspunktet for å kunne være begge deler, er jo de universelle menneskerettighetene og de konvensjonene landene har sluttet seg til. Nå er dilemmaet med Saudi-Arabia at de ikke har sluttet seg til alle, og at de har tatt forbehold om noen. Men det er heller ikke slik at det gjør det umulig for oss å markere våre synspunkter på det.

Jeg er glad for at det er støtte i denne sal til at vi har dialog. Jeg skjønner at representanten Woldseth synes selv det er krevende, og jeg forstår det. Men jeg vil veldig sterkt tale for at vi gjør det, fordi det er veien å gå for å kunne få kommunikasjon på tvers av skillelinjer som er ganske dype. Vi har som sagt veldig mye som trengs å løses med medvirkning fra land som Saudi-Arabia, og som ikke kan løses med isolasjon av land som Saudi-Arabia. Derfor ønsker vi ambassaden i Oslo velkommen. Vi ønsker gode arbeidsforhold for vår ambassade i Saudi-Arabia, og vi ønsker generelt sett utbedret kontakt.

Et slående trekk fra møtet med de baltiske utenriksministre i går og i dag var jo hvordan den menneskelige kontakten ble fremhevet som så viktig for det som ledet opp til forandringene der for 20 år siden og i utviklingen etter. Jeg tror det var null norske bedrifter i disse landene i 1990, nå er det 1 000 – som et eksempel på en slik kontakt.

For øvrig ser jeg fram til å være en av de 1 000 som vil slutte seg til den Facebook-siden som det her er snakk om, og her kommer vi til å ta i bruk de sosiale mediene som gjør det mulig, i alle fall på et symbolsk sett, å si fra både som enkeltperson og som representant for regjering og norske myndigheter.

Presidenten: Sak nr. 5 er dermed ferdigbehandlet.