Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eirin Sund (A) [16:51:18]: (ordfører for saken): I forrige uke behandlet vi plan for utbygging og drift av Ekofisk sør. Det ble for veldig mange av oss en anledning til å reflektere rundt de store ringvirkningene Norge har fått fra petroleumsvirksomheten – og ikke minst effekten av de lokale ringvirkningene for byer og regioner i landet vårt. Som rogalending er det vanskelig for meg å overdrive effekten av at Stavanger ble landbase for Ekofisk for 40 år siden. Ikke bare for oss i Rogaland, men for mange i hele landet, har det gitt tak over hodet og mat på bordet.

Petroleumsvirksomheten i Norge er langt fra over. For Arbeiderpartiet er det viktig at olje- og gassvirksomhet i Norge gir ringvirkninger både nasjonalt og regionalt. For oss er dette særlig viktig nå som petroleumsvirksomheten beveger seg nordover. Hele landet skal ta del i den rikdommen og de muligheter næringen fører med seg.

Det skal ikke mer til enn et kort blikk på byer som Kristiansund og Hammerfest for å forstå hvor mye olje- og gassvirksomhet kan bety for lokalsamfunnet. Det store funnet i Skrugard-feltet gir grunn til optimisme for nye, stor funn i Nord-Norge. I morgen behandler vi her i Stortinget forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten, som åpner for mer letevirksomhet i nordområdene. For meg er det viktig å understreke at lokale ringvirkninger er en forutsetning for en vellykket satsing på olje og gass i nord.

I Norge har vi en aktiv forvaltning av petroleumsressursene, med det utgangspunkt at ressursene tilhører hele landet, og at overskuddet av virksomheten skal tilfalle folket i dette landet. Det innebærer også at vi skal bygge kompetanse i hele landet, sånn at norske aktører skal få en stor del av kontraktene som underleverandører og tjenesteleverandører. Det har vi fått til. Norge har i dag en verdensledende underleverandørsektor både for olje og for gass.

Prop. 102 L for 2010–2011 innebærer en endring i petroleumsloven § 10-2. Etter en gjennomgang av petroleumsloven har EFTAs overvåkingsorgan, ESA, kommet til at ordlyden i § 10-2 ikke er i samsvar med våre forpliktelser i EØS-avtalen. I drøftinger med ESA har det derimot framkommet at praktiseringen av loven, altså den praksis som har gitt oss de ringvirkningene vi ser i dag, ikke er i strid med EØS-avtalen. Derfor har Olje- og energidepartementet, med ESAs samtykke, utarbeidet et forslag til ny lovtekst som ivaretar dagens praksis, og som er i tråd med våre europeiske forpliktelser. Det som er viktig for den rød-grønne regjeringen – og for det store flertallet – er at det blir stadfestet. Den nye formuleringen vil ivareta dagens praksis bedre enn det den forrige formuleringen gjorde.

Jeg vil understreke at det har vært, og er, bred politisk enighet om dagens praksis, og at det derfor er bred enighet om denne endringen i petroleumsloven.

Mindretallet får argumentere for sitt syn. Men jeg anbefaler dermed denne innstillingen.

Erling Sande (Sp) [16:54:59]: (leiar i komiteen): Bakgrunnen for lovendringa som vi handsamar, er, som nemnt her før, at EFTA sitt overvakingsorgan, ESA, har vurdert petroleumslova i høve til Noreg sine EØS-forpliktingar og kome fram til at den norske lovteksten ikkje fullt ut er i samsvar med EØS-avtalen. På den andre sida blir det i proposisjonen vist til at den norske praktiseringa av lovteksten, altså den norske forvaltinga knytt til petroleumsverksemda, ikkje strir mot EØS-avtalen.

Etter dialog med ESA har regjeringa fremma forslag til endringar i lovteksten som, ifølgje departementet, gjer at han er i samsvar med dagens praksis og med forpliktingane vi har gjennom EØS-avtalen.

I proposisjonen seier regjeringa at rettshavarane må sørgje for at dei er representerte, slik at dei til kvar tid kan ta informerte avgjerder om si petroleumsverksemd i Noreg, og at det vil avhenge av storleiken, omfanget og kompleksiteten på aktiviteten den enkelte rettshavar har, medrekna om han er operatør eller ikkje. Dette, i lag med den forsikringa regjeringa gir om at dette ikkje vil endre det som er norsk praksis i dag, er viktige premissar for Senterpartiet i denne saka.

Komiteen har arrangert høyring i saka og fått synspunkt frå ei rekkje deltakarar. Blant anna peiker professor i europarett ved Universitetet i Oslo, Finn Arnesen, på at lovformuleringane i gjeldande lov var så openbert i strid med EØS-avtalen at det burde vere klart for politikarane ved inngåing av avtalen at loven ikkje ville kunne handhevast utan at han kom i konflikt med forpliktingane i EØS-avtalen. Heller ikkje frå anna hald kom det fram noko som gir haldepunkt for at ein kan halde på dagens lovtekst utan at han er i konflikt med EØS-avtalen.

Senterpartiet er imot EØS-avtalen, og vårt alternativ er tilknyting til Den europeiske unionen gjennom ein frihandelsavtale. Det er noko vi har lyfta fram tidlegare, så det er alle i denne salen kjende med. Vi peika den gongen EØS-avtalen blei inngått, på nettopp det omfanget avtalen hadde, og den dynamikken som ligg i EØS-avtalen, og som vi ser – gong på gong – i form av at avtalen blir stadig meir omfattande.

Dei politiske målsetjingane om at petroleumsverksemda skal gi ringverknader i form av næringsaktivitet og sysselsetjing, står fast. Det er ingen tvil om at EØS-avtalen avgrensar norske styresmakter si makt òg på dette området. Vi legg til grunn at det vedtaket vi gjer i dag, ikkje endrar den praksisen som vi har innarbeidd i norsk forvalting. Det er mange grunnar til at ein desentralisert base- og driftsstruktur og representasjonen i selskapa i Noreg blir oppretthaldne, ikkje minst gjer omsynet til helse, miljø og sikkerheit at ein bør ha nærleik til desse aktivitetane.

Likevel vil eg minne om at distriktspolitiske omsyn, eller andre omsyn ein måtte ha ut frå politikk og ideologi, har ein på dette området – som på mange andre område etter at EØS-avtalen blei innført – ikkje den same myndigheita over.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [16:58:31]: Først til det overordnede: Petroleumsbransjen er viktig for Norge. Den er viktig fordi den skaper mange arbeidsplasser – mange godt betalte arbeidsplasser – den generer velstand, den genererer teknologiutvikling og er drivkraft for utvikling av annet næringsliv i Norge. Alt dette er bra.

Dette er jo verdier som skapes utover selve energiinnholdet i oljen. Derfor er det bra at denne næringen sørger for at dette skjer i Norge, framfor at vi bare importerer utenlandske selskaper som gjør jobben for oss, og som også stikker av med hele kunnskapen og næringsutviklingen på egen hånd. Det er viktig at vi fortsetter å utvikle oljenæringen, og bruker den til å utvikle norsk næringsliv.

Det er også viktig med tanke på lokal aktivitet at en sikrer lokale ringvirkninger, dette for å sikre lokal aksept for næringen. Spesielt har vi sett det i debatten rundt oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, der lokale krefter – nærmest uansett om man er for eller imot utvinning av olje og gass – krever lokale ringvirkninger for å kunne akseptere oljeaktivitet utenfor kysten.

Jeg registrerer at ESA sier at den praksisen som Norge har hatt de siste årene, er grei, men at lovverket ikke er i tråd med praksisen. Da er det jo naturlig at man endrer på lovverket. For når praksisen har vært som den er, må vi jo tolke det som at folk faktisk mener at det er sånn det bør gjøres. Da er det ikke unaturlig at en korrigerer loven. Men det er måten dette skjer på, som er så fullstendig horribel, og som jeg ikke klarer å forstå at regjeringen kan stå bak og bare si at man skulle formulert det litt annerledes. For det er en ærlighet i det brevet som ble sendt til sivilombudsmannen, som savner sidestykke. Men regjeringen har ikke beklaget at innholdet var som det var, bare ordlyden, og det går på at regjeringen mener at det var sensitivt å diskutere dette. Stortinget burde ikke få vite om det fordi det kunne skape en uheldig politisk situasjon. Det hadde altså ingenting med nasjonal sikkerhet og sånne ting å gjøre, med det hadde å gjøre med hva som var hensiktsmessig for regjeringen i forhold til en politisk debatt. Det er mulig at Senterpartiet syntes det var litt sensitivt å vise at ESA overkjører dem på et område der de selv liker å markere at de skal ha kontroll, det er mulig det er sensitivt fordi det avslører at regjeringen ofte skryter på seg en handlekraft som den åpenbart ikke har, og som den heller ikke har praktisert. For lovverket har jo åpnet for en praksis med betydelig lokal styring, men slik praksis har en altså valgt ikke å følge. Det er gjerne sensitivt når dét kommer tydelig fram.

Men det som bekymrer meg, er at dette ikke er første gangen jeg opplever at det skjer. I fjor hadde vi en særdeles tung runde cirka på samme tid av året med Mongstad-saken, der det også viste seg at det hadde vært litt kokkelimonke – om vi kan si det sånn – i informasjonsflyten til Stortinget. Gassnova hadde i tre år anbefalt at en bare burde ha ett fullskala CO₂-renseprosjekt, ikke to, men Stortinget var aldri informert om det. Det var kommet en rekke rapporter fra Gassnova til regjeringen som anbefalte og antydet utsettelse av renseprosjektet. Stortinget ble aldri informert om det, sannsynligvis fordi det også var ganske sensitivt i forhold til en annen debatt. Men det er altså ikke regjeringens privilegium å holde slike ting tilbake for Stortinget bare fordi det er sensitivt og ubehagelig å diskutere. Det er faktisk en plikt å informere Stortinget på skikkelig måte. Vi skal ikke måtte lese om dette gjennom Aftenposten, og få tilgang til brevet gjennom Aftenposten. Det finner jeg fullstendig uakseptabelt.

Så har statsråden gjort det som han burde gjøre, nemlig å unnskylde ordbruken og slike ting, men jeg forventer en litt sterkere unnskyldning. Jeg forventer at det blir tatt et oppgjør med den kulturen som er i OED i forhold til ikke å fremme hele sannheten når det er behagelig for en regjering og for et departement. Og vi må vite at vi får tilgang til den informasjonen. Denne saken kunne i utgangspunktet sannsynligvis gått gjennom Stortinget uten stor debatt hvis den hadde blitt fremlagt og drøftet på vanlig måte. Men fordi dette hemmeligholdet skjer, blir jeg ekstra mistenksom.

Nå har vi hatt høring i komiteen, og det var nyttig og nødvendig. Men det må ikke være sånn at vi ved enhver anledning fremover nå skal sitte og lure på om vi har fått hele den informasjonspakken som vi burde. Hvor mange aktører utenfor systemet skal vi ta kontakt med for å forsikre oss om det? Det er svært arbeidskrevende for oss, og det er også en dårlig måte å jobbe på med hensyn til tilliten mellom storting og regjering.

Jeg håper statsråden tar signalene og sørger for at dette ikke skjer igjen. Jeg trodde ikke dette skulle skje igjen etter Mongstad-saken, men nå har det altså skjedd også i denne saken. Jeg håper på ny statsråd med nye muligheter.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Siri A. Meling (H) [17:03:53]: Mange land som selv har olje- og gassforekomster, ønsker å lære av Norge. Det gjelder måten vi forvalter ressursene våre på, og det dreier seg om hvordan Norge i løpet av sin førtiårige petroleumshistorie har klart å bygge opp sterke klynger av underleverandører til denne industrien.

En viktig målsetting med petroleumsaktiviteten vår har vært at den skal komme hele Norge til gode. Det gjør inntektene fra denne virksomheten. Det gjør industri rundt omkring i landet, og vi kan telle på én hånd de kommuner i Norge som ikke har innbyggere som er ansatt innenfor denne næringen.

Norsk sokkel er det største offshoremarkedet i verden, og dette betyr mye for fremveksten av leverandørindustri. Videre har norsk sokkel gitt denne industrien et viktig springbrett for å ta markedsandeler andre steder i verden. Faktisk er leverandørindustrien til olje- og gassvirksomheten nå blitt Norges nest største eksportnæring målt i verdi, altså større en prosessnæringen, større enn sjømat og større enn reiseliv.

De foreslåtte endringene i petroleumsloven som behandles i denne saken, har skapt debatt. Mange frykter at myndighetenes ønske om lokale og regionale ringvirkninger skal svekkes.

ESAs krav om at ordlyden i vår petroleumslov må endres med hensyn til krav til organisasjon og ledelse av petroleumsvirksomheten, baser mv., er blitt imøtekommet gjennom denne foreslåtte lovendringen, som også Høyre støtter. Endringene vil gjøre lovverket mer i tråd med det som er etablert praksis i Norge, og som et bredt politisk flertall stiller seg bak, samtidig som vi overholder våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

På høringen, som ble arrangert av energi- og miljøkomiteen 7. juni i år, var det stort sett enighet om at kravene fra ESA var forståelige i lys av EØS-avtalen, og at endringene ville ha liten betydning for det som er praksis i Norge.

Fokuset på helse, miljø og sikkerhet på sokkelen tilsier i mange tilfeller en lokal tilstedeværelse. Videre har ofte selskapene selv en egeninteresse og økonomisk interesse av nettopp lokal tilstedeværelse; det vil i de fleste tilfeller handle om effektivitet.

Det kan stilles krav til organisasjon og baselokalisering med bakgrunn i helse, miljø og sikkerhet, og til at aktørene skal kunne fatte såkalte informerte beslutninger. Dette har også vært gjort gjennom vår førtiårige petroleumshistorie i dialog mellom myndigheter, selskaper og operatører. Bestemmelsene i loven har etter det som kom fram på høringen i denne saken, knapt noensinne vært i bruk. Det viser en konstruktiv holdning fra de ulike partene, og den må vi forvente vil fortsette uavhengig av om ordlyden i petroleumsloven endres noe.

Denne saken har ikke vært på høring, og Høyre er blant de partier som stiller seg skeptisk til dette. Det er viktig å skaffe seg alternative synspunkter som en høring ville ha invitert til. Dessverre har dette, og det at ESAs åpningsbrev ble unntatt offentligheten, vært en pinlig saksbehandling fra statsråden og hans departement. Jeg stiller meg bak den kritikken som også ble fremført av representanten Ketil Solvik-Olsen i forhold til skadevirkningene ved en sånn prosess. Ved å unnta åpningsbrevet fra offentlighetens lys innfører en en helt spesiell form for saksbehandling som jeg håper at vi ikke får se igjen.

Høyre er opptatt av at flere deler av landet skal få videreutvikle sine industriklynger og skape spennende jobber lokalt. Derfor har vi bl.a. vært tydelige på at vi ønsker en konsekvensutredning og åpning av områdene ved Lofoten og Vesterålen. Dette er et godt eksempel på hvordan vi kan skape aktivitet i et område av landet som er preget av befolkningsnedgang. Derfor har Høyre foreslått bl.a. et infrastrukturfond på 5 mrd. kr til områder ved Lofoten og Vesterålen dersom det åpnes for olje- og gassvirksomhet her, og videre i inneværende års statsbudsjett en bevilgning på 200 mill. kr for å stimulere til kompetanse- og leverandørutvikling, nettopp for å sikre at en petroleumsaktivitet skal få gode regionale og lokale ringvirkninger.

Snorre Serigstad Valen (SV) [17:08:23]: Det å beskytte eget lands interesser økonomisk – og når det gjelder næringspolitikken – har vært av moten lenge i europeisk sammenheng, og etter at bl.a. Irland og Island møtte veggen som deregulerte paradiser, blir fortsatt det å beskytte egne interesser av mange stemplet som smålig nasjonalisme eller sjåvinistisk tankegang som står i veien for et fritt og åpent Europa. Men i mange tilfeller handler jo selvråderetten nettopp om åpenhet og frihet. Det er f.eks. helt innlysende at Norges stramme grep om petroleumspolitikken fra dag én har vært en av de mest avgjørende faktorene for at Norge har klart å forvalte sine store oljeforekomster med så stor suksess, med den teknologiutviklingen og alle de titusener av arbeidsplasser som næringen har gitt innenlands.

Det handler jo ikke om proteksjonisme i negativ forstand, men om det faktum at når en høster av en ikke-fornybar ressurs, bør det være under streng kontroll, og det bør være noe som kommer befolkningen lokalt til gode. Det er – som jeg også snakket om i debatten i forrige uke – ikke en selvfølge internasjonalt. Det finnes mange eksempler på at det motsatte har skjedd. Dette har det vært bred politisk enighet om i Norge, og det har skapt en petroleumssektor som, med rette, på mange områder er et forbilde for andre land.

En forutsetning for å greie dette har, som sagt, vært å holde nasjonal kontroll med disse ressursene. Derfor tror jeg det var veldig klokt å gjennomføre en høring om denne saken i forrige uke. Komiteen fikk være vitne til et veldig sterkt engasjement fra mange parter, og en utbredt skepsis, selv i de deler av oljebransjen jeg sjelden kan sies å stå så nært saklig sett. Samtidig sa mange aktører, spesielt fagforeningen Industri Energi, at de valgte å ta Oljeindustriens Landsforening, OLF, på ordet når de sa at denne foreslåtte lovendringen ikke ville få konsekvenser for arbeidskår og betingelser på norsk sokkel – og huske disse løftene godt. Det slutter jeg meg helt til.

Prosesser der Norge i markedets navn må tilpasse sitt lovverk, er ikke noe som i utgangspunktet vekker min begeistring. Det er et standpunkt jeg deler med det overveldende flertallet av landets befolkning som er – og i lang tid har vært – EU-motstandere. I diskusjonen om petroleumsloven er det slett ikke rart at mange blir svært engasjert. Så for å være helt ærlig er det ikke med den største begeistring jeg stemmer for denne lovendringen i dag. De færreste tror vel at regjeringen ville tatt seg bryet med å foreslå en slik endring selv, og mange har – med rette – stilt spørsmål om hvorfor ESA ikke tok affære mot den gamle lovformuleringen før nå.

Men regjeringen har tatt denne prosessen så langt den kan for å finne en minnelig løsning uten å få anlagt sak mot Norge, og regjeringen påpeker i tillegg at denne lovendringen i første rekke er en tekstlig endring. Den endrer ikke praksisen. Det understrekes i den nye lovteksten at regjeringen kan stille særskilte krav til rettighetshavers organisasjon i Norge. Og departementet kan pålegge bruk av bestemte baser av hensyn til både ressursforvaltning og helse, miljø og sikkerhet. Det er veldig viktig at disse presiseringene gjøres.

Så velger jeg i dag å ta regjeringen på ordet når den sier at dette er en endring i tråd med gjeldende praksis, og jeg velger å ta Oljeindustriens Landsforening på ordet når de sier at dette ikke vil medføre at de tvinger fram endringer i norsk oljeindustri til ulempe for arbeidere, arbeidsforhold og helse, miljø og sikkerhet. Det må vi følge med på.

Så vil jeg til slutt legge til at en del av denne debatten hører hjemme tidlig på 1990-tallet, da de ulike partiene tok stilling til EØS-medlemskap. Det er noe av det som enkelte av partiene som i dag stemmer mot denne foreslåtte lovendringen, bør merke seg. Dette var det noen som advarte mot hele veien, og det ligger også til grunn for mitt syn på EØS-avtalen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:12:46]: Dette er en sak som hadde fortjent langt større oppmerksomhet langt tidligere enn det den har fått. Sjelden har man sett et mer iherdig forsøk fra en regjering på å forminske, usynliggjøre og skjule en politisk sensitiv sak enn det vi har vært vitne til i denne saken.

17. september 2008 innledet regjeringen en dialog med ESA om formuleringene i § 10-2 i petroleumsloven. Uenigheten sto om hvorvidt Norge har anledning til å stille krav til rettighetshaveres organisasjon og bruk av baser i Norge. Dagens lovtekst sier at rettighetshaverne skal ha en organisasjon som er i stand til å lede petroleumsvirksomheten selvstendig fra Norge samt at petroleumsvirksomheten skal drives fra base i Norge.

Dialogen med ESA pågikk i et og et halvt år uten resultat, og endte med et åpningsbrev fra ESA i januar 2010 hvor det ble konkludert med at petroleumsloven § 10-2 er et brudd mot artikkel 31 og artikkel 36 i EØS-avtalen.

Siden januar 2010 har regjeringen i all stillhet forhandlet fram en løsning med ESA som innebærer at så godt som alle krav til rettighetshaveres organisasjon og bruk av baser i Norge fjernes. Regjeringen har ikke tatt seg bryet med å informere Stortinget om ESAs åpningsbrev, slik det er etablert praksis for siden 1990-tallet. Etter at forhandlingene var avsluttet, har regjeringen unnlatt å sende saken på høring slik forvaltningsloven og utredningsinstruksen krever. Hvorfor?

Statsråden har i brev til Stortinget forklart at årsaken til at Stortinget ikke ble informert om åpningsbrevet, er at regjeringen hadde intensjon om å beholde dagens lovtekst. Forklaringen på at saken ikke ble sendt på høring i etterkant, er at en var kommet til enighet med ESA om en ordlyd som det ikke var mulig å endre gjennom en høringsrunde.

Departementets brevveksling med sivilombudsmannen, som pågikk samtidig som saken lå til behandling her i Stortinget, viser en annen virkelighet. I departementets brev av 11. mai 2011 gis det følgende begrunnelse for å nekte innsyn:

«Et innsyn i nevnte brev fra ESA vil kunne medføre presseomtale av saken eller omtale av den fra andre, og dette var det politisk viktig for regjeringen å forhindre. Dette var ikke minst viktig av hensyn til partigruppene på Stortinget, som lett ville kun få forfeilede inntrykk av saken dersom den ble galt eller ukritisk omtalt offentlig før det var oppnådd enighet mellom departementet og ESA om en løsning.»

Kristelig Folkeparti reagerte på denne saken i god tid før det ble en sak i media. Vårt forslag da var at saken måtte sendes på alminnelig høring, og dette ble lagt inn som merknad i komiteen én uke før Aftenposten publiserte departementets brevveksling med sivilombudsmannen. På det tidspunktet hadde vi en mistanke om at saken var viktigere enn den ble framstilt som fra regjeringens side, noe vi med tydelighet har merket i ettertid.

Hvis det virkelig er slik at de foreslåtte lovendringene bare er en tilpasning til gjeldende praksis, og at de er så ubetydelige at Stortinget og offentligheten ikke trengte å involveres i prosessen, hvorfor har regjeringen da forhandlet med ESA i to og et halvt år om saken? Hvorfor var det da regjeringens intensjon å beholde dagens ordlyd etter at åpningsbrevet fra ESA var mottatt i januar 2010, et og et halvt år etter at dialogen med ESA startet? Og hvorfor argumenterte da departementet som de gjorde overfor sivilombudsmannen, hvis dette ikke var så viktig?

Saken taler for seg selv. Jeg har sjelden opplevd lignende pinlige bortforklaring i en sak som er fremmet til behandling i Stortinget. Kristelig Folkeparti ser alvorlig på dette. Kristelig Folkeparti mener at de foreslåtte endringene kan føre til vesentlig mindre lokale ringvirkninger av framtidig økt petroleumsaktivitet i Nord-Norge. Norge står nå overfor en ny epoke innen olje- og gassutvinning. Tyngdepunktet flyttes nordover. Vi skal ha olje- og gassutvinning i Nord-Norge. Befolkningen i nord har store forventninger til aktivitetene og til arbeidsplasser på land. Regjeringens vidtrekkende forslag kan sette en stopper for dette.

Jeg tar herved opp Kristelig Folkepartis forslag, referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Ola Borten Moe [17:17:55]: I april la regjeringen fram forslag til endringer av petroleumsloven etter at ESA påpekte at ordlyden i loven ikke var i samsvar med reglene i EØS-avtalens bestemmelser om fri etableringsrett og om rett til å yte tjenester i Norge, samt prinsippet om ikke-diskriminering på grunnlag av nasjonalitet.

Det har i det siste pågått en debatt om dette forslaget, som ikke har vært på alminnelig høring. Årsaken til at forslaget ikke har vært på høring, er at forslaget er begrunnet i ESAs innsigelse, og er et resultat av en forhandling. Vår vurdering var derfor at det av den grunn ikke var rom for endringer i forslaget til lovendring gjennom en høringsrunde, og en offentlig høring ble av departementet vurdert som «åpenbart unødvendig», som utredningsinstruksen krever.

Som det framgår av proposisjonens punkt 5, reflekterer forslaget til nye bestemmelser i petroleumsloven § 10-2 første og annet ledd den praksis som følges i dag. Dette er det viktig for meg å understreke. Jeg vil også tilføye at ESA ikke har hatt innsigelser til måten bestemmelser praktiseres på. Lovendringen skal sikre bedre samsvar mellom lovens ordlyd, prinsippene i EØS-avtalen og vår praksis. Med endringene vil vi ha akkurat de samme mulighetene for å legge til rette for aktivitet og arbeidsplasser på land som vi har hatt hittil, også i våre nordligste landsdeler. Lovendringen vil på en bedre måte reflektere praksisen som er etablert, en praksis det er bred politisk enighet om.

Olje- og gassindustrien har siden begynnelsen for mer enn 40 år siden skapt verdier for rundt 8 000 mrd. kr. I denne forbindelse er det like viktig at det skapes arbeidsplasser og ringvirkninger på land som inntekter i kroner og øre. I Norge har om lag 43 000 personer et arbeid direkte knyttet til olje- og gassnæringen. Over 200 000 personer er direkte eller indirekte sysselsatt i tilknytning til aktivitet på sokkelen. Leting, utbygging av funn, drift og produksjon har ført til etablering av arbeidsplasser over hele landet. Her har industrien og myndigheter sentralt og lokalt spilt en viktig rolle. Det er svært viktig at det ikke kan sås tvil om hvorvidt vår lovgivning om organisasjon og bruk av baser er i tråd med våre forpliktelser etter EØS-avtalen, men foreslåtte endringer vil gjøre lovverket og vår praktisering av det mer robust.

Utbyggingen av Snøhvitfeltet startet i 2002. På det meste var 2 500 personer i arbeid under anleggsvirksomheten fram til produksjonsstart i 2007. Driften av Snøhvit har skapt om lag 400 arbeidsplasser, der tre fjerdedeler av de ansatte er rekruttert i Nord-Norge. Nærmere 3 mrd. kr av de samme leveransene til feltet kommer fra selskap registrert i Nord-Norge. Utbyggingen har bidratt til kompetanseoppbygging i regionen, noe som får positive virkninger også for andre næringer.

Gjennom Goliatfeltet ser vi en utbygging som bidrar til å få petroleumsvirksomheten til å videreutvikle næringslivet i regionen. Goliat bygger videre på å styrke næringsvirksomheten og arbeidsplasser som ble etablert i tilknytning til Snøhvit.

Eksemplene illustrerer dagens praksis, som jeg mener det er all grunn til å være fornøyd med. Den foreslåtte endringen av petroleumsloven endrer ikke på dette. Jeg er opptatt av at selskapene gjennom sin petroleumsaktivitet bidrar til lokale ringvirkninger. Det er bl.a. viktig at det legges til rette for kvalifisering av relevante/regionale leverandører, og at det legges til rette for at bedrifter fra landsdelen kan delta i anbudsprosesser. En effektiv base- og driftsstruktur bidrar til lokal og regional nærings- og kompetanseutvikling. Dette er forhold som vil bli grundig belyst i den kommende petroleumsmeldingen.

Jeg er sikker på at petroleumsaktiviteten også i framtiden vil bidra til mange arbeidsplasser over hele landet, til beste for hele befolkningen.

Det har vært mye fokus på prosess i denne saken. Det er uhyre viktig at Stortinget kan stole på et godt beslutningsgrunnlag der alle relevante opplysninger ligger i saken og i framstillingen. Det mener jeg foreligger her. Det skal ikke være nødvendig å sette spørsmålstegn ved om det er gjort. Min erfaring er at det ikke går an å lure Stortinget til å vedta noen verdens ting. Til det har jeg altfor stor respekt for denne forsamlingen. Vi har merket oss sivilombudsmannens begrunnelse når det gjelder åpningsbrevet, og at det er unntatt offentlighet. Vi tar det selvsagt til etterretning. Det vil også være retningsgivende for vår videre praksis.

Jeg har også helt avslutningsvis lyst til å presisere at den selvkritikken vi har tatt når det gjelder brevet til sivilombudsmannen, omhandler både formuleringer og innhold.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [17:23:21]: Jeg håper det er rett at regjeringen ikke klarer å lure Stortinget til å vedta noe. Jeg er ikke alltid sikker. Jeg blir i hvert fall bekymret når det oppleves som om regjeringen har prøvd. Det bør man heller ikke gjøre. Når man i dette brevet til sivilombudsmannen skriver at saken er spesielt politisk sensitiv for regjeringen, samtidig som regjeringen ved alle andre anledninger etter at det ble en offentlig debatt om det, sa at praktiseringen står fast, at det bare er lovverket som endres – klarer jeg ikke helt å se hva som skulle være så politisk sensitivt. Hva er det som gjorde at regjeringen gikk til det skritt å si at dette var politisk sensitivt – derfor burde ikke partigruppene bli eksponert for medieomtale, for da kunne partigruppene få en feil opplevelse av saken – når det er så enkelt som statsråden hevder, at dette bare handler om å tilpasse lovverket til praksisen? Hvor er sensitiviteten i det?

Statsråd Ola Borten Moe [17:24:19]: Som jeg avsluttet innlegg med å si: Når det gjelder det brevet som gikk fra mitt departement, som jeg har ansvar for, og som har det innholdet det har, er det brev vi har tatt selvkritikk på. Det handler ikke bare om formuleringen, som Solvik-Olsen antydet, men det handler også om innhold. Det gjør at jeg ikke aksepterer premissen i selve spørsmålet hans. Selvsagt er det ikke slik at vi skal holde opplysninger unna Stortinget fordi de oppleves som politisk sensitive. Stortinget skal ha et fullt og komplett beslutningsgrunnlag, og skal kunne stole på at det til enhver tid foreligger fra departementet. Det som var vårt anliggende når det gjelder beslutningen om å holde åpningsbrevet fra ESA unna offentlighet, var å skaffe et så godt forhandlingsrom med ESA som mulig for å få til et så godt resultat og en så god lovtekst som mulig. Det mener jeg, med all respekt, at vi har klart.

Siri A. Meling (H) [17:25:37]: Siden slutten av 1990-tallet har det jo vært utbredt praksis å gi Stortinget innsyn i ESA-dokumenter av den typen som dette åpningsbrevet representerer. Det at man ønsker å ha god forhandlingsposisjon versus ESA er ikke noe som er spesielt i denne saken. Det vil sannsynligvis gjelde andre saker også, uten at det har betydd at departementer og statsråder har valgt å holde åpningsbrev unntatt offentligheten.

Mitt spørsmål til statsråden, som også konkluderte med at det åpenbart var unødvendig å sende saken på høring, i tillegg til at man holdt dette åpningsbrevet unna offentligheten, er: Når statsråden ser alle disse reaksjonene som har kommet i ettertid, kan han se at den vurderingen som ble gjort i departementet, var en feilvurdering i forhold til offentligheten og ESAs åpningsbrev?

Statsråd Ola Borten Moe [17:26:35]: Det er riktig at det har vært praksis, men ikke en praksis uten unntak, at åpningsbrev fra ESA har vært offentliggjort. Det er også slik at det er Stortinget som gjennom forretningsordenen, gjennom merknader og gjennom etablert praksis legger grunnlinjen og definerer hvilke regler som til enhver tid gjelder. Når det gjelder framtid, har jeg og mitt departement varslet at vi tar sivilombudsmannes brev og beslutning til etterretning, og at det kommer til å være retningsgivende for det arbeidet som vi skal gjøre i framtiden.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:27:33]: I to og et halvt år har regjeringen ved Olje- og energidepartementet forhandlet mot ESA i en sak som overfor Stortinget blir sagt bare er en tilpasning til gjeldende praksis. Endringen er så ubetydelig at man ikke trengte å involvere Stortinget på et tidligere tidspunkt, og heller ikke offentligheten. Dette er ikke lett å forstå. For hvis man bruker to og et halvt år av arbeidstiden, skulle man tro at det var viktige saker man forhandlet om, at dette ikke bare er en tilpasning til gjeldende praksis. Statsråden sier i sitt innlegg at man ikke sendte saken på høring fordi det ikke var rom for endringer via en høring. Det er nokså spesielt i forhold til høringsinstituttet.

Mitt spørsmål er: Er dette egentlig en tilpasning til gjeldende praksis, med to og et halvt års arbeidsinnsats?

Statsråd Ola Borten Moe [17:28:40]: Det at en sak tar to og et halvt år, trenger ikke være uttrykk for at man har brukt all sin tid og energi på dette spørsmålet i hele perioden. Men det har vært nødvendig å bruke godt med tid for å komme fram til en formulering som vi mener er dekkende, en formulering som gjør at vi nå får lovfestet det som er gjeldende praksis. Så mitt svar er: Ja, det forslaget til lovendring som nå foreligger, er i tråd med gjeldende praksis; det vil sikre et lovverk som er i tråd med EØS-avtalen. Det vil gi legitimitet til det lovverket og være et godt beslutningsgrunnlag for både Stortinget og regjeringen når vi nå skal i gang med det jeg tror vi alle er enige om, nemlig ny aktivitet, spesielt nordover. Og den aktiviteten skal selvsagt få ringvirkninger på land, som vi har sett at den har fått i andre landsdeler tidligere.

Dagfinn Høybråten (KrF) [17:29:56]: Den måten som statsrådens departement omtaler forholdet til Stortinget på i brevet til Stortingets eget kontrollorgan, sivilombudsmannen, 11. mai i år, har fått sterke reaksjoner, og det er vel begrunnet. Derfor er det bra at statsråden nå sier at departementet tar selvkritikk både på form og innhold i det brevet.

Det er han også nødt til å gjøre, fordi det foreligger et svar fra sivilombudsmannen som er gjengitt i innstillingen. Der sier sivilombudsmannen at etter ordlyden

«gir bestemmelsen ikke adgang til å nekte innsyn på bakgrunn av slike hensyn» – altså slike hensyn som departementet har nevnt.

«En praksis lik den departementet har lagt opp til, må i tillegg anses å være i strid med de grunnleggende hensynene bak innsynsretten.»

Det betyr i rene ord at dette er et lovbrudd. På den bakgrunn vil jeg gjerne gi statsråden anledning til å beklage dette brevets form og innhold overfor Stortinget. Vil statsråden gjøre det?

Statsråd Ola Borten Moe [17:30:59]: Som jeg har sagt flere ganger tidligere og fra denne talerstolen akkurat nå, tar departementet og jeg selvkritikk både på brevets form og på brevets innhold. Så håper jeg det er nok for representanten Høybråten. Men jeg har lyst til å understreke at vår opplysningsplikt overfor Stortinget, det beslutningsgrunnlaget som Stortinget her har fått seg forelagt, er komplett, er tilfredsstillende, slik som det skal være når en regjering og et departement legger fram en lovproposisjon.

Erna Solberg (H) [17:31:57]: En av de viktigste rosverdighetene som ofte trekkes frem når man skal vurdere demokratiet i Norge, er den brede høringsrunden som man alltid tar i Norge før beslutninger skal fattes i nasjonalforsamlingen, slik at alternative synspunkter kommer på plass. Det valgte regjeringen ikke å gjøre i denne sammenhengen. Det betød, mener jeg, at man i utgangspunktet ikke hadde et godt nok beslutningsgrunnlag for dette.

Det verste med dette har jo vært det brevet som ble sendt. Jeg forstår at statsråden tar avstand fra innholdet i det brevet til sivilombudsmannen, for det brevet gir innsyn i en måte å tenke på som er veldig langt fra det man forventer skal være tenkemåten i et norsk embetsverk i forhold til Stortingets arbeidsform.

Da er mitt spørsmål til statsråden: Vil statsråden foreta seg noe for å sørge for at embetsverket klarer å få en annen politisk tankegang enn det at man skal holde noe hemmelig fordi det jo kunne komme en politisk debatt rundt en sak før regjeringen har fattet beslutning?

Statsråd Ola Borten Moe [17:33:08]: Alt som forlater mitt departement, er også mitt ansvar. Det betyr ganske enkelt – i hvert fall i mitt hode – at hvis det er ting som må endres, er det mitt ansvar å sørge for at så skjer. Vi har varslet at sivilombudsmannens brev kommer til å være utslagsgivende for vår praksis også i framtiden.

Når det gjelder punktet om høring, gjennomførte mitt departement forhandlinger med ESA over en lang periode. Vi kom fram til et forhandlingsresultat. Det var et resultat som vi hadde brukt lang tid på å få fram, og det representerer en slags fasit som vi ikke orienterer Stortinget om, men som vi nå i dag inviterer Stortinget til å vedta. Det vil være slik – det vet sikkert også representanten Solberg – at et ferdig framforhandlet resultat er det svært vanskelig å endre, også gjennom en høringsprosess.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bendiks H. Arnesen (A) [17:34:45]: Debatten om denne saken har vært ganske omfattende de siste ukene, og det synes jeg faktisk er bra. Dette sier jeg fordi den særlig har dreid seg om tilstedeværelse i de områdene hvor ny og framtidig petroleumsaktivitet skal finne sted. La oss håpe at vi får den samme positive debatten når vi skal vedta en økt petroleumsaktivitet i nord.

Jeg har merket meg at det i debatten om endringer av petroleumsloven har blitt antydet at olje- og energiministeren bevisst skal ha forsøkt å skjule noe i saken. Dette er en virkelighetsbeskrivelse jeg på ingen måte kan dele. Her har departementet vært inne i en forhandlingsprosess med ESA om lovteksten, med det mål å holde lovteksten uendret. Alle forstår at vi ikke er tjent med et stort mediekjør under slike forhandlinger. Derfor forstår jeg at dette har vært vanskelig, at det ikke kunne ha vært gjort på noen annen måte, og at ingen har hatt noe ønske om å holde noe som helst tilbake for Stortinget.

Jeg har merket meg at ESA har krevd endringer i lovteksten, men at de ikke har hatt innvendinger mot hvordan Norge har praktisert bestemmelsen. Dette må bety at vi kan beholde vår praksis som hittil. Jeg synes statsråden har redegjort godt for dette her i dag.

Jeg har stor forståelse for de innvendingene til lovendringen som har kommet fra høringsinstansene til komiteen, bl.a. fra Troms fylkeskommune, men jeg tror ikke en utsettelse av saken vil tjene til noen bedre løsning – kanskje tvert imot. Det vil uansett være viljen til petroleumsaktivitet og den praktiske gjennomføringen som må være aller viktigst for at vi skal få de ønskede regionale ringvirkningene. Selskapene må forstå at uten tilstedeværelse og uten at de bidrar til regionale ringvirkninger, så får de heller ikke gehør hos innbyggerne for sine ønsker om nye arealer for leting og utvinning. Dette kan ingen lov klargjøre tydeligere. Folk er opptatt av regionale ringvirkninger, og dette synet kan bli avgjørende for tilgangen på nye områder.

La meg til slutt uttrykke en smule undring over dem som i denne saken legger for dagen et stort engasjement for regionale ringvirkninger av økt petroleumsaktivitet i nord, men som samtidig er mot økt aktivitet for denne næringen i nord.

Oskar J. Grimstad (FrP) [17:37:51]: Forslaget som er til behandling, kan reise prinsipielle spørsmål rundt ringverknadspolitikken for olje- og gassektoren. Petroleumsnæringa som er den viktigaste verdiskaparen og industrien i landet, har i dag nærmare 250 000 direkte og indirekte sysselsette over heile landet. Det at næringa er viktig, gjer at samfunnet har eit stort engasjement i saker som gjeld nettopp denne industrien.

Det er til det beste for industrien, næringa sine tilsette, våre folkevalde og samfunnet elles at endringar i eller forslag til nye lover og forskrifter knytte til nettopp denne industrien blir grundig drøfta i det offentlege rommet. Det er derfor svært uheldig at saka ikkje har vore send på høyring før saka blei send over til Stortinget. Høyringsrunden er viktig i ein demokratisk prosess for at Stortinget skal kunne få alternativ informasjon, vurderingar og synspunkt frå alle partar som ønskjer å ytre seg, òg frå fagmiljø uavhengig av departementet.

Denne næringa skaper som nemnt betydelege ringverknader og verdiskaping i store delar av Noreg. Dette er ofte ein føresetnad for ei positiv haldning til opning av nye og prospektive område for petroleumsnæringa.

Desse ringverknadene har eit breitt nedslagsfelt og gjeld forskingsinstitutt, leverandørindustri, verft og reiarlag, der mange i dag er blant dei heilt fremste teknologisk og industrielt, òg internasjonalt sett. Det er derfor forståeleg at ein i fleire av desse miljøa ønskjer føreseielegheit for nasjonale krav. Også for aktuelle framtidige landsdelar for petroleumsaktivitet vil dette vere avgjerande for ei positiv tilnærming til opning av nye område.

Gjeldande formuleringar i petroleumslova § 10-2 ber i seg tydelege mekanismar for å sikre at Noreg som nasjon kan forme petroleumsverksemda, og at ein der kan bidra til at det blir skapt ringverknader regionalt og lokalt basert på sunn forretningsmessig konkurranse som pris, kvalitet og god HMS-basis. Då er det svært viktig at kompetansen blir bygd opp der han er ønskt og trungen, ikkje minst i Nord-Noreg.

Dersom dette ikkje kjem på plass, vil den føreslåtte endringa av petroleumslova med svekte krav til organisasjon, leiing og lokalisering av basar, kunne medføre mindre lokale og regionale ringverknader av forhåpentlegvis framtidig auka petroleumsaktivitet i Nord-Noreg.

Derfor er det så meiningslaust at denne saka ikkje har vore ute til høyring, slik at denne tilpassinga til EØS-lovverket blei vurdert og akseptert, slik ho burde ha blitt. Spesielt er dette ille då statsråden kjem frå Senterpartiet, som skulle ha alle interesser av å setje Distrikts-Noreg og næringslivet der i stand til å handtere dei nye utfordringane som ligg i lovtilpassinga.

Framstegspartiet meiner at brevkorrespondansen mellom OED og sivilombudsmannen tydeleg viser at regjeringa bevisst har forsøkt å halde saka skjult for offentlegheita på bakgrunn av innanrikspolitiske omsyn, for å unngå å få debatt i offentlegheita. Slik mangel på openheit er heilt uakseptabel, og det er all grunn til å spørje seg om dette representerer eit unnatak, eller om det er regelen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [17:41:07]: Før jeg sier mer om prosessen, to ord om sakens innhold: Denne saken dreier seg om en regjering som uten videre kamp med Brussel gir fra seg et distriktspolitisk verktøy som vi har hatt i den distriktspolitiske verktøykassa i årevis – brukt eller ikke brukt, det har vært der. Etter dagen i dag er det der ikke lenger, og det uten at denne regjeringen som har gått til valg på en større åpenhet i europapolitikken, har praktisert den åpenheten i denne saken. Tvert imot har man forsøkt å legge lokk på saken og skjule den. Det er ikke bra.

Statsråden sier at han tar selvkritikk på både form og innhold når det gjelder dette brevet. Jeg skjønner at det er så langt vi kommer i retning av en beklagelse her i salen, jeg skal ikke presse det lenger. Det betyr vel at brevet i etablert politisk ordbruk kan karakteriseres som en glipp.

Det som jeg imidlertid er helt uenig med statsråden i, er at informasjonen overfor Stortinget har vært god nok. Proposisjonen var ikke bedre enn at komiteen ønsket å få en åpen høring om saken, for i tillegg å opplyse saken. Men ikke nok med det – i strid med vanlig praksis har verken statsråden eller utenriksministeren kommet til Stortingets organer eller til Europautvalget i Stortinget og informert om de forhandlingene som var i gang, og det åpningsbrevet som var kommet. Det skjer vanligvis i alle slike saker. Kan man ikke gjøre det i et åpent forum, så gjør man det i Stortingets organer.

Det som er situasjonen her, er at statsråden bruker det faktum at man har kjempet i to år for status quo, for å beholde dagens lov, som en begrunnelse for at man ikke har kommet til Stortinget. Da må jeg som medlem av Europautvalget få lov til å opplyse at i de fleste saker som Europautvalget blir orientert om, fra fagstatsråder eller fra utenriksministeren, er det nettopp det som er tilfellet. Norge kjemper for å beholde sin lovgivning, sitt regelverk, sine spesielle ordninger. Ellers er det som regel ikke noen sak å få tilpasset norsk lovgivning til EU-regelverket. Derfor holder denne begrunnelsen overhodet ikke, verken saklig sett eller som noen begrunnelse for å ha holdt denne saken unna Stortingets organer.

Jeg håper at statsråden har en bedre begrunnelse her i dag enn den han har gitt uttrykk for i brev til komiteen, for det er helt uholdbart og stikk i strid med det som er vanlig praksis i denne typen saker.

Tor-Arne Strøm (A) [17:44:27]: Dette har vært en omfattende og etter hvert også vanskelig sak, og det er bra med engasjement i slike viktige saker. Dette skulle nesten bare mangle ettersom det er en stor nasjonal sak, spesielt i forhold til debatten om tilstedeværelse og ikke minst i forhold til ringvirkninger.

Det som bl.a. har skapt debatten, er at regjeringen foreslår en endring i petroleumsloven for å sikre bedre samsvar mellom lovens ordlyd og Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det er jo slik at vi har en EØS-avtale, og den må vi forholde oss til.

I tillegg vil loven §10-2 gjennom endringen også bedre reflektere den praksis som er etablert i medhold av bestemmelsen som det er bred politisk enighet om. Vi mener også at den nye bestemmelsen bedre reflekterer etablert praksis. Ikke minst kan en se til erfaringene fra felt som bl.a. Skarv, Snøhvit og Goliat, som viser at nye utbygginger utenfor Nord-Norge gir nye arbeidsplasser og økt aktivitet. Det har vi sett resultatene av.

Nye funn, aktiv leting og tildelingspolitikk og mulig åpning av nye arealer skaper optimisme og forventninger til ringvirkninger i landsdelen. Derfor må jeg sterkt beklage den svartmalingen som Kristelig Folkeparti står inne for. I denne situasjonen er det svært viktig at det ikke kan sås tvil om hvorvidt Norges lovgivning vedrørende krav til organisasjon og bruk av baser er i tråd med landets forpliktelser etter EØS-avtalen. Jeg – og vi – mener at den foreslåtte endringen vil gjøre lovverket og Norges praktisering av bestemmelsen mer robust.

Selskapene både forstår og må forstå at uten regionale ringvirkninger får de heller ikke gehør for aktivitet i disse områdene. Det er blitt sagt mange ganger fra denne talerstolen, og det kan også sikkert gjentas mange ganger.

Så helt til slutt: Det er ikke hver dag jeg siterer fra en professor, men jeg skal gjøre det i denne sammenhengen. I Nordlys 1. juni i år sa rådgiver og professor ved Universitetet i Nordland Johan Petter Barlindhaug bl.a. følgende – jeg skal bare ta et kort utdrag fra det han sa, og jeg synes man skal lytte til det og høre hva han sa:

«De som vil være tunge aktører må etablere seg her. Du kan ikke forstå mørketid, is og fiskere fra et kontor i London.»

Det synes jeg var veldig godt sagt, og jeg tror han har helt rett i det han sier.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:47:29]: Gjennom mer enn 17 år med EØS-avtalen har norske politiske myndigheter fastholdt at petroleumsloven § 10-2 og dens krav til ledelse og baser kan opprettholdes og er i tråd med våre internasjonale forpliktelser gjennom EØS-avtalen.

Dette er et sterkt og viktig standpunkt. Petroleumsloven § 10-2 oppstiller krav til ledelse og baser. Ledelseskravet kan fravikes etter konkret vurdering i den enkelte sak, og dette har vært paragrafens innhold siden unntaksbestemmelsen ble ført inn i 2003. Dagens paragraf sikrer at det fortsatt kan stilles krav om ledelse, samtidig som man gir åpning for unntak. Unntak fra kravet om ledelse er således i tråd med paragrafen og innebærer ikke en praksis som nødvendiggjør endring av paragrafen.

Dersom ESA eller selskapene mener at norsk lov og praktiseringen av den ikke er i tråd med våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen, kan de bringe saken inn for EFTA-domstolen. Så har fortsatt ikke skjedd – mer enn 17 år etter at EØS-avtalen trådte i kraft, og 16 år etter at konsesjonsdirektivet ble implementert i norsk rett. Bevisbyrden etter dagens § 10-2 i petroleumsloven ligger med andre ord på ESA og på selskapene. Slik bør det fortsatt være.

Gjennom det historiske faktum, EØS-tilhengernes mange uttalelser om petroleumslovens stilling i EØS-avtalen og behandlingen av denne saken er det ikke godtgjort at den nye formuleringen av § 10-2 som er lagt fram, er den eneste mulige formulering som vil kunne oppfylle våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. Dette taler for at norske myndigheter bevilger seg mer tid i denne saken og bl.a. ser den i sammenheng med den varslede petroleumsmeldingen. En slik prosess vil også gi mulighet for Stortinget til å gå dypere i hvorvidt dagens praksis faktisk er i tråd med den nye paragrafen, spesielt i saker der norske myndigheter og selskaper har avvikende syn på ledelse og baser. Med basis i dette vil det videre være klokt å gjenoppta forhandlingene med ESA om krav til rettighetshavernes organisasjon og ledelse.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [17:49:44]: I Nord-Norge har en rekke arbeidsplasser, store deler av næringene og mye av velferden lenge vært knyttet opp til naturressursene som finnes der – fiskeri og havbruk, for å nevne noe av det viktigste. Når vi nå ser at også petroleumsvirksomheten flytter tyngdepunktet nordover, skaper det en enorm forventning i Nord-Norge om at petroleumsvirksomheten i nord skal gi like store ringvirkninger på land som den samme virksomheten gir i sør.

Kristelig Folkeparti er i likhet med regjeringen opptatt av at det føres en aktiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk som medvirker til nettopp verdiskaping, arbeidsplasser og velferd der folk bor. Regjeringen har virkelig dratt opp forventningene til at petroleumsvirksomheten skal gi nye, store muligheter i nordområdene. I nordområdesatsingen Nye byggesteiner i nord skriver de følgende:

«Regjeringen arbeider for å legge til rette for petroleumsbasert sysselsetting og verdiskapning i Nord-Norge. (…) På sikt vil økt petroleumsaktivitet i Barentshavet på norsk og russisk side kunne føre til behov for lokalisering av støttefunksjoner på land. Det vil derfor være nyttig å utrede behovet for ulike alternative baser i Øst-Finnmark (…)»

Det er riktig at dette var tilfellet da Nye byggesteiner i nord ble skrevet, men dette vil ikke nødvendigvis være tilfellet etter dagen i dag. For den saken vi nå behandler i Stortinget, vil svekke de kravene oljeselskapene i dag møter om å lokalisere virksomhet og arbeidsplasser i Norge. En slik svekkelse vil kunne medføre mindre lokale og regionale ringvirkninger av en framtidig økt petroleumsvirksomhet i Nord-Norge.

Så litt til prosessen. I et brev til sivilombudsmannen 11. mai i år, som det er blitt henvist til tidligere, skriver Olje- og energidepartementet:

«Et innsyn i nevnte brev fra ESA ville kunne medføre presseomtale av saken eller omtale av den fra andre, og dette var det politisk viktig for regjeringen å forhindre. Dette var ikke minst viktig av hensyn til partigruppene på Stortinget, som lett ville få forfeilede inntrykk av saken dersom den ble galt eller ukritisk omtalt offentlig.»

Det er så «ein knapt kan andast». Denne saken går både på tvers av regjeringens ambisjon fra Soria Moria om en tydelig og åpen europapolitikk og regjeringens ambisjoner om å legge til rette for petroleumsbasert sysselsetting og verdiskaping i Nord-Norge. Det er svært overraskende at regjeringen med Senterpartiet som ansvarlig både for distriktspolitikk og olje- og energipolitikk kan bøye seg så til de grader for EU og legge fram en slik lovendring uten så mye som et sukk.

Ivar Kristiansen (H) [17:52:57]: Det er ikke til å undres over at det fremføres ganske sterk kritikk i denne saken her i dag. Den må også ses på bakgrunn av at Stortinget etter seks år med rød-grønn regjering ennå ikke har fått fremlagt en petroleumsmelding som illustrerer hva slags ambisjoner man har på dette området, som går på å utnytte handlingsrommet i petroleumsloven, som oppfølging av øvrig petroleumspolitikk.

Jeg vil bare si til statsrådens bakkemannskaper her i Stortinget, som på mange måter prøver å bortforklare miseren, at en del av de som snakker varmt om ringvirkninger, får en anledning i morgen når forvaltningsplanen skal behandles, til å gi et velbegrunnet ja når man skal votere, og ikke stemme mot det forslaget som fremmes.

Jeg er veldig glad for at vi har en statsråd som er adskillig mer ydmyk og tar selvkritikk i denne saken, hvor det uomtvistelig er sånn at man ikke har ønsket å ha en åpen kommunikasjon med Stortinget. Samtidig besværer statsrådens bakkemannskaper seg over ESA-nasjonenes forbindelser til Norge, men foretar det kunststykket ikke å ønske en prosess der innbyggere og institusjoner i Norge som berøres av petroleumsloven, blir gitt anledning til å delta i en kommunikasjon – en dialog – rundt høringsinstituttet. Det ble faktisk sånn at opposisjonspartiene måtte tvinge dette frem i komiteen.

Nordnorske fylkeskommuner har gitt uttrykk for hva de mener om denne prosessen, og har gitt viktige innspill. Dette handler om petroleumsnasjonen Norges fremtid. Petroleumsloven har et betydelig handlingsrom. Dette handler ikke bare om selskapenes vilje, det handler også om hva slags ambisjoner myndighetene har – utøvelse av myndighetsfunksjoner – etter hvert som virksomheten kryper nordover. Det grenser til fullstendig passivitet når vi ser hvordan myndighetsutøvelsen også følges opp – eller mangel på oppfølging – i dette spørsmålet.

Dette er en veldig stor sak som berører nye deler av Norge, Kyst-Norge, og hvor man skulle si at det bare skulle mangle at man ikke tar seg bryderiet med å lytte til hva slags inntrykk disse sitter igjen med. Det må ikke bli sånn at inntrykket skal være at risiko skal krype nord, og at verdiskaping skal videreføres i sør. Det skal heller ikke være sånn at man tror at: Jo, vi er for ringvirkninger, vi er for endringer i petroleumsloven, men vi er imot petroleumsaktivitet i nord. Dette henger ikke helt på greip.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Frank Bakke-Jensen (H) [17:56:09]: Oljevirksomhet og ringvirkninger i nord er et hett tema. Det er et viktig tema, og det er en debatt som på mange måter skal skape ny optimisme, ny næring, og det skal skaffe en landsdel ny kompetanse og øke verdiskaping.

Det er problematisk når man av og til opplever at de politiske prioriteringene ender opp med at man kun kan prioritere det rød-grønne prosjektet, og må se bort fra alt annet. Det er beklagelig når man opplever at man får mistanke om at her har man underslått informasjon, og man får mistanke om at man kan ha fått svekket mulighetene for å skape lokale ringvirkninger. Den prosessen som har vært her, er ikke heldig, og den har ikke vært med på å skape for stor optimisme nordover.

Det er blitt gjort forsøk i denne salen på å koble det mot EØS-avtalen, EU-saken, og lage en liten omkamp på dette. Her har det fra SV vært sagt: Hva var det vi sa? Vi må være klar over at nasjonal selvråderett faktisk også for en stor del handler om nasjonal saksbehandling og på hvilken måte vi evner å synliggjøre at det vi gjør politisk, skal skape framgang, og at det skal skape sikkerhet for næringsutvikling i landet.

Troverdighet på dette punktet er viktig. Troverdighet på dette punktet handler faktisk også om nasjonal selvråderett. Da skaper man klima for god næringsutvikling, og det kan synes som om statsråden har et stykke jobb å gjøre i så måte.

Trine Skei Grande (V) [17:58:05]: Venstre kommer i dag til å stemme for lovendringene som er foreslått, og støtte dem, men vi har lyst til å komme med noen merknader ettersom vi ikke er representert i komiteen. Vi vil uttrykke støtte til opposisjonens merknader når det gjelder behandlinga av denne saken.

For det første har vi regler for hva som skal sendes på høring. Det kan godt hende at statsråden har fulgt dem her, men poenget med en høring er jo ikke bare å endre, det er også å belyse. Det ville vært helt meningsløst å arrangere høringer i Stortinget under denne flertallsregjeringa hvis poenget var å påvirke og endre, for her blir det ikke endret noe som helst. Men faktisk har høringa og offentlig debatt et poeng i det offentlige ordskiftet, og sånn sett har høringa også vært viktig for å kunne belyse ting som ikke har blitt belyst på annen måte.

Så synes jeg at en flertallsregjering, når det gjelder disse feltene knyttet til åpenhet, knyttet til offentlighet og høring, bør være ekstra varsom og ekstra åpen, ikke ekstra brautende og ekstra lite lyttende, som vi oppfatter dem her. Jeg mener det er ekstra viktig for en flertallsregjering å prøve å tilstrebe mer offentlighet og mer åpenhet knyttet til prosessene. Det er jo heller ikke første gang – som statsråden er godt oppmerksom på, som tidligere medlem av kontrollkomiteen – at sivilombudsmannen påpeker akkurat disse tingene. Han har nok en stor jobb å gjøre med å snu kulturen i eget departement for å sørge for at disse prinsippene som ligger her knyttet til åpenhet og debatt, faktisk blir ivaretatt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [18:00:21]: Jeg synes det er flott at det ved en endring av petroleumsloven i alle fall er så mange talere her i denne salen, for dette er egentlig en ubetydelig endring, men vi har fått en god debatt.

Jeg har behov for å kommentere noen av påstandene som er framkommet i denne debatten.

Representanten Bendiks H. Arnesen sier at han synes det er rart at man legger ned et så stort engasjement når det gjelder ringvirkninger i nord, når man samtidig er mot oljeutvinning i nord. Hvis denne påstanden er myntet på undertegnede og Kristelig Folkeparti, er dette en helt feil påstand i forhold til om vi vil ha oljeutvinning i nord. Kristelig Folkeparti er opptatt av ringvirkninger, og vi er opptatt av å flytte olje- og gassutvinninger i nord, men samtidig sier vi nei til olje- og gassutvinning i de sårbare områdene i nord. Men om vi skal flytte, om vi skal åpne opp Barentshavet, vil morgendagens debatt vise.

Representanten Strøm viser til utbyggingene av Skarv, Snøhvit og Goliat og de ringvirkningene som disse utbyggingene har gitt i nord. Det er nettopp fordi det er innenfor dagens lovverk. Disse utbyggingene har skjedd med utgangspunkt i dagens petroleumslov. Derfor er det irrelevant å trekke fram disse som eksempler når det gjelder de endringene vi i dag drøfter. Kristelig Folkeparti svartmaler ikke i denne saken, men vi mener – og det har også kommet fram i saken – at nå er det helse, miljø og sikkerhet som er eneste årsak til at vi kan kreve organisasjon eller baser her i landet.

Representanten Serigstad Valen viser til at slaget sto på 1990-tallet, og jeg regner med at det var EØS-avtalen representanten Valen siktet til. Men det er altså slik at i Soria Moria-erklæringen sies det:

«Hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk ligger fast, herunder sterk oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i NATO, EØS-avtalen (...)»

Så representanten Valen og Kristelig Folkeparti er helt overens i denne saken.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende, er at statsråd Ola Borten Moe ikke engang har støtte fra eget parti i denne saken. Når vi hører på representanten Lundteigens innlegg, argumenterer representanten Lundteigen akkurat på det som Kristelig Folkeparti ber om, at dette ikke er den eneste muligheten, men at vi må gjenoppta forhandlingene med ESA for å finne andre muligheter for å kunne ha base og kunne ha organisasjoner i Norge. Dette er nokså oppsiktsvekkende. Dette var fra representanten Lundteigens innlegg i denne sak, og det er det verdt å merke seg.

Statsråd Ola Borten Moe [18:03:27]: Først noen avsluttende merknader knyttet til prosess. Jeg merker meg med stor interesse den debatten som har gått knyttet til det. Jeg har lyst til å si hvert fall én ting, og det er at det at Stortinget i seg selv velger å arrangere høringer på et forslag som regjeringen legger fram, kan knapt kalles oppsiktsvekkende. Det vil jeg kalle en del av Stortingets ordinære måte å behandle ulike forslag på, og en del av Stortingets selvsagte rett til å hente inn informasjon fra andre kilder enn regjeringen. At det skjer i denne saken, har jeg vanskelig for å karakterisere som dramatisk.

Når det så gjelder spørsmålet om Europautvalget skulle vært involvert, er det en skjønnsvurdering. La meg bare si det sånn: Jeg synes at de argumentene som er ført i marken av representanten Høybråten og det som mindretallet i denne salen har skrevet inn i merknads form i innstillingen, er relevante oppfatninger av hvordan denne typen saker kan håndteres i tiden som kommer.

Så vil jeg si at alternativet til at vi – altså mitt departement og denne regjeringen – nå har ført forhandlingene med ESA, lagt fram dette alternativet til petroleumsloven § 10-2 overfor Stortinget, er en betydelig prosessrisiko som kunne ha endt med at man ikke hadde hatt en petroleumsparagraf i det hele tatt. Det vil jeg mene hadde vært et betydelig tilbakeskritt, og ville redusert vår mulighet til å styre aktivitet nordover betydelig.

Da er vi over på framtid. Dette forslaget slår fast at vi skal kunne fortsette med det som er etablert praksis. Vi skal ha de samme mulighetene i framtiden som vi har hatt i fortiden til å skape ringvirkninger på land. Det er med stor glede jeg merker meg det brede flertallet blant alle Stortingets partier knyttet til at den fantastiske muligheten som nå kanskje åpner seg i nord, skal brukes til å gi ringvirkninger på land, til å gi vår nordligste landsdel de samme mulighetene som man har opplevd tidligere. Jeg kan forsikre representanten Kristiansen om at det er et stort engasjement i mitt parti, i hele regjeringsapparatet, for å få dette på plass, og ser man på de byggesteinene som er lagt på plass gjennom de tre siste månedene, tror jeg knapt man vil finne en eneste representant for norsk olje- og gassnæring som ikke deler den optimismen og entusiasmen som jeg nå gir uttrykk for.

Tor-Arne Strøm (A) [18:06:51]: Jeg skal ikke forlenge denne debatten så mye.

Når det er snakk om Kristelig Folkeparti og svartmaling, mener jeg at man ut fra det man har skrevet i sine merknader, prøver å skape pessimisme. Jeg skjønner poenget, for som representanten fra Kristelig Folkeparti sa her i sted, er det faktisk slik at man ikke ønsker noen aktivitet i Nordland VI og VII og Troms II. Det er viktig at man ser framover og ikke prøver å punktere den ballongen.

Men det som også fikk meg til å ta ordet, var noe positivt som i hvert fall kom fram i høringene. Så kan man gjerne si det kom fra OLF, men de slår fast følgende i sin høring om Prop. 102 L, endringer i petroleumsloven, og jeg skal referere det overfor denne forsamlingen:

OLF støtter forslaget til endring i petroleumsloven og legger til grunn ESAs lovforståelse.

Så sier de følgende:

• 1. Lovforslaget viderefører dagens praksis.

• 2. Forslaget vil ha få eller ingen konsekvenser for petroleumsvirksomheten i Norge.

• 3. Forslaget vil ikke svekke petroleumsvirksomhetens positive ringvirkninger, verken lokalt, regionalt eller nasjonalt.

I denne sammenhengen stoler jeg faktisk mer på OLF enn jeg stoler på KrF.

Jeg synes det er viktig å få disse tingene fram, og at man ser også de ringvirkningene som blir av denne virksomheten nå, bl.a. det som jeg sa i mitt tidligere innlegg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.