Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 2 timer og 30 minutter og fordeles slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 50 minutter, Fremskrittspartiet 35 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.
Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalere fra hver partigruppe og inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.
Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Sonja Mandt (A) [10:04:51]: (ordfører for sak nr. 1): Vi behandler i dag Meld. St. 16 for 2010–2011, Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015.
Som saksordfører vil jeg takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. Vi har hatt tre store saker samtidig, som har krevd mye arbeid. Men vi har jobbet sammen om det gode resultatet som nå foreligger. Mye er samstemt, men noen steder tydeliggjøres de politiske skillelinjene.
Det er bred enighet om de store hovedlinjene. Det er viktig når vi lager planer og lovverk med så stor innvirkning på framtidens helsevesen. Det vi nå gjør, er en av de største endringer som gjøres innenfor helse i vår tid, og stor enighet sikrer forutsigbare og trygge rammer.
Komiteen har hatt en stor og nyttig høringsrunde. Takk til alle som kom med innspill til komiteen – flere av disse finnes i innstillingen.
Nasjonal helse- og omsorgsplan viser den langsiktige veien i Samhandlingsreformen, som ble vedtatt i fjor. Her utdypes hovedmålene: rett behandling på rett sted til rett tid, og hvordan samhandle bedre. I fjor stilte vi diagnosen, nå kommer medisinen. Dette er den politiske kursen som tar de juridiske, organisatoriske, økonomiske og faglige grepene som må til for å sette reformen ut i livet.
Den norske folkehelsen er god, og vi har en av verdens beste helsetjenester. Likevel er det dessverre noen som opplever at de ikke får den hjelpen de skal ha når de trenger den, eller at behandlingen blir fragmentert. Målet vårt er å endre og bedre dette.
Forebygging og folkehelse gjennomsyrer framtidens helsetenkning. Vi må forebygge mer for å kunne reparere mindre. Det vi forebygger i dag, får ikke den største effekten i morgen. Vi må tenke på framtiden for å se resultatene. Derfor er skole og barnehage noen av de viktigste arenaene å starte på. Vi må ha tålmodighet, for endring tar tid.
Kommunene er den viktigste arenaen for forebygging, og de får nå plikt til å identifisere egne helseutfordringer og sette i gang tiltak. På den måten påvirker de befolkningens helse. De må også samarbeide med frivillig og ideell sektor, for helse skal tenkes i alle ledd og nivåer, og av alle.
Samhandlingsreformen gir kommunene mer ansvar for egne innbyggere, og det må være økonomisk interessant å sette i gang tiltak. Derfor innføres en medfinansiering. Den kommunale medfinansieringen er koblingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. I komiteen er det uenighet om hvordan dette skal innrettes. Flertallet mener at medfinansiering gir kommunene noe å strekke seg etter og er et positivt insitament, mens mindretallet ønsker en annen innretning, som jeg regner med de kommer til å redegjøre for.
Medfinansiering betyr at kommunene skal betale en del av regningen ved innleggelser. Det vil bidra til å bygge opp alternative tilbud i kommunene, med en god pleie- og omsorgstjeneste som kan gjøre mer enn det den gjør i dag av behandling. I medfinansieringen er det en del viktige unntak når det gjelder innleggelser, som operasjoner, fødsler, og det er et tak på 30 000 kr for særlig ressurskrevende enkeltopphold. Det legges heller ikke opp til kommunal medfinansiering for psykisk helsevern, rusbehandling og opphold i private opptreningsinstitusjoner.
Selv om psykisk helse og rus nå holdes utenfor, betyr ikke det at ansvaret ikke er plassert. Også her må kommunene tenke helhetlig og fokusere på hele livsløpet, på bolig og forebygging.
Kommunene og sykehusene får plikt til å inngå samarbeidsavtaler som skal legge til rette for behandling nær der pasienten bor. Mange kommuner har allerede etablert lokalmedisinske senter der spesialisthelsetjenesten og avtalespesialister er viktige samarbeidspartnere. Slike senter kan inneholde ulike funksjoner, og bidrar til raskere behandling av god kvalitet. Det betyr at de som trenger helsetjenester ofte, kan få behandling i sitt nærmiljø. Kommunene skal ha ansvar for dem med avklart sykdomsbilde, mens der det er uavklart eller er alvorlig sykdom, er sykehuset stedet. Denne endringen betyr altså ikke at pasienter ikke skal på sykehus lenger, men det vil være som i dag, at det er sykdomsbildet og legen sammen med pasienten som avgjør hvor du skal være.
Kommunene må bygge opp tilbud for utskrivningsklare pasienter, med ansvar fra første dag. De får også plikt til å etablere tilbud med øyeblikkelig hjelp og døgntilbud for pasienter som har behov for behandling eller observasjon. Dette fases inn fram til 2015.
Kommunene kan forebygge behovet for innleggelser gjennom ulykkesforebyggende og rusforebyggende arbeid. De kan redusere feilmedisinering, og de kan tilsette kommunefarmasøyter. Det skjer allerede veldig mye i kommunene i dag som kan videreutvikles, og flertallet mener at det skal fortsette. Kommunene er i gang. Mindretallet ønsker piloter og at ting skal skje litt saktere.
Fastlegen har en stor og viktig rolle. Vedkommende er en sentral del av det lokale helsetilbudet og er bindeleddet mellom første- og annenlinjetjenesten. Denne kompetansen bør utnyttes bedre ved at mye av det som gjøres på spesialistnivå, bør kunne gjøres hos fastlegen. Kommunene kan bygge ut ambulante, tverrfaglige team som er knyttet til de lokalmedisinske sentrene, og de kan supplere fastlegene med oppfølging av kronikergrupper og deres familier.
En samlet komité mener at det er behov for en sterkere satsing på rehabilitering og habilitering, og at grenseoppgangen mellom hva som skal være spesialistrehabilitering og den kommunale rehabilitering, må gjennomgås. Det er særlig eldre og kronikere som vil ha god nytte av en rehabilitering i kommunal regi. Uavhengig av hvordan dette etableres, skal det være et tverrfaglig opplegg med god kvalitet.
Spesialisthelsetjenesten må utvikles videre og ta i bruk nye metoder og virkemidler. Det er viktig at nye ting som bør sentraliseres, blir sentralisert, mens det som kan gjøres like godt på det lokale nivået, skal gjøres der. Lokalsykehusenes rolle er i den sammenheng viktig, og det må være breddekompetanse og god kvalitet der.
Komiteen er noe uenig i hva et lokalsykehus skal inneholde, og hvor detaljert det skal beskrives, men meldingen angir en del funksjoner som bør være til stede – som røntgen, laboratorium og spesialister med breddekompetanse. Vi i de rød-grønne mener at det skal være anestesi ved de sykehus med akuttberedskap som allerede har anestesi i dag, og mener dette utfyller det regjeringen selv skriver om innholdet. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker en minstestandard for lokalsykehus. Like viktig som gode sykehus er gode prehospitale tjenester for en rask og sikker behandling til det rette stedet.
Når det gjelder IKT, er komiteen samstemt, og mener det bør legges opp til en nasjonal styring når det gjelder IKT-utviklingen framover. Alt det spennende som skjer, må videreutvikles. Jeg nevner eResept, mer bruk av elektroniske meldingssystemer, nasjonal helseportal og nasjonal kjernejournal. Velferdsteknologien må også videreutvikles. Pasientsikkerhet, etikk, forskning, ledelse, utdanning og kvalitet er momenter som er viktige i framtidens helsevesen, og som både meldingen og innstillingen belyser godt.
Vi er bekymret for den framtidige mangel på helsepersonell. Vi må sørge for at det rekrutteres, utdannes og beholdes personell. Kvalitetsløftet 2015 bidrar, men flere tiltak må til, og flere unge må velge helse som sitt yrke i framtiden.
Meldingen har som mål å forebygge og utviske sosiale helseforskjeller. Samtidig gir den retningen innenfor helsepolitikken: mer ansvar til kommunene og mer tydelig klargjøring av hva sykehusene skal gjøre. For første gang vil en kommunepolitiker vite hva spesialisthelsetjenesten også gjør.
Reformen er en tillitserklæring til kommunene, som vi mener kan gjøre jobben. Kommunene er mer enn klare. De er allerede i gang. Det finnes utrolig mange flotte, spennende tiltak som er klare, og som de bruker nå, men vi vet at de kan enda mer.
Forebygging tar tid. Fortjenesten av det arbeidet som vi nå i dag legger fram, kommer på sikt. At vi er på rett vei, er udiskutabelt. Denne meldingen og lovverket er til beste for pasientene, noe som har vært vårt mål hele tiden.
Jeg ser fram til debatten her i dag om framtidens helsetjenester.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Erlend Wiborg (FrP) [10:13:16]: En samlet komité, med unntak av Høyre, har en felles målsetting om at tannhelse må bli det offentliges ansvar på lik linje med øvrige helsetjenester. For å nå dette målet må man starte med dem som har størst behov. Da lurer jeg på: Hva er årsaken til at regjeringspartiene ikke støtter Fremskrittspartiet og Kristelig Folkepartis forslag om gratis tannbehandling for eldre med funksjonstap?
Sonja Mandt (A) [10:13:45]: Vi har satt i gang mange tiltak i forhold til å nå svake grupper og stadig få inn nye grupper. Jeg vil nevne rusmisbrukere, jeg vil nevne fengselsinnsatte. Vårt mål for tannhelse er å få en egenandelsordning der alle får mulighet til å få en billigere tannhelse. Det har vi tro på. I tillegg vil vi se på det med 75-åringer pluss. Så i St.meld. nr. 35 for 2006–2007 Om framtidens tannhelsetjeneste legger vi en del føringer for hvor vi vil. Men per i dag er det ikke målet vårt å gi gratis behandling til alle, for dette må utredes videre med et egenandelstak.
Bent Høie (H) [10:14:28]: Mange hadde forventninger til at ny nasjonal helseplan også skulle være en sykehusplan der Stortinget fikk et ord med i laget om hva som skulle være minimumsinnholdet i de ulike sykehustyper. Ikke minst hadde en håp om dette siden det står i Soria Moria-erklæringen at Nasjonal helseplan skal bli mer operativ, og alle opposisjonspartiene på Stortinget mener det, regjeringspartiet Senterpartiet mener det, og regjeringspartiet SV mener det. Likevel fikk vi altså en ny nasjonal helseplan der en hadde laget en definisjon av lokalsykehus som, for å si det slik, var skreddersydd for den aktuelle situasjonen, med én sykehusavdeling i ett fylke for å unngå en belastning knyttet til det som står i Soria Moria-erklæringen, at ingen lokalsykehus skal legges ned. Hva er bakgrunnen for at Arbeiderpartiet er så redd for at Stortinget skal få lov til å mene noe om minimumsinnholdet i sykehus og skal holde dette tett inntil brystet internt i regjeringen?
Sonja Mandt (A) [10:15:38]: Jeg mener at meldingen inneholder veldig mye av det representanten Høie etterlyser. For i planen ligger det veldig mange krav til hva et sykehus bør inneholde. Jeg nevnte i innlegget mitt både det med laboratorier, røntgen og spesialister med breddekompetanse. Her mener jeg mye allerede ligger inne. Det er ikke alle sykehus som har det per i dag, så her er det muligheter.
Vi har også utvidet når det gjelder det meldingen nevner om anestesi. Vi ønsker å beholde den beredskapen som allerede er på de sykehusene som har akuttberedskap i dag. Så jeg mener at meldingen ivaretar det som representanten Høie etterlyser.
Laila Dåvøy (KrF) [10:16:37]: Representanten Mandt var inne på viktigheten av forebygging og folkehelse. Det er jeg veldig enig i. Så er det slik at flere høringsinstanser har påpekt at å satse mer på forebygging og folkehelse vil være et stort løft for kommunene. Vi vet også at resultatene kanskje kommer mange år senere. Flere høringsinstanser har også påpekt at i det økonomiske opplegget for oppfølgingen av Samhandlingsreformen er lite og ingenting spesifikt avsatt til forebyggende virksomhet. Det vil nødvendigvis komme en pukkeleffekt av utgifter i kommunene, dersom de virkelig skal klare å forebygge. Jeg tror at hvis reformen skal lykkes, er vi nødt til å få til dette på en eller annen måte. Hvordan har man tenkt at kommunene skal få til det store løftet, når det ikke er spesifikt hjemlet noen utgifter til dette?
Sonja Mandt (A) [10:17:43]: Jeg tror at både i meldingen og i innstillingen vår ligger det en endring av tankemåte – å tenke forebygging. Det er ikke nødvendigvis økonomi som bestandig skal til. Det som skal til, er å tenke over hva vi egentlig snakker om når vi snakker om folkehelse. Jo, vi snakker om gang- og sykkelveier, i forbindelse med teknisk etat, vi snakker om gode vannanlegg. Vi snakker om det som faktisk skjer i kommunene i dag. Men vi må tenke folkehelse litt annerledes enn vi kanskje har gjort før. Jeg tror vi skal tenke forebyggende, litt annerledes enn vi hittil har gjort – at alt skal koste penger. I den sammenheng er frivillige og ideelle organisasjoner et veldig viktig supplement for å få til dette i kommunene. Det gjør allerede en kjempejobb. Der blir jo systemet smurt i forhold til tilskudd. Så jeg tror at endring av tenkemåte er noe av det viktigste vi som stortingspolitikere og kommunepolitikere bør gjøre i framtidens helsevesen.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Per Arne Olsen (FrP) [10:19:12]: (ordfører for sak nr. 2): Som saksordfører for helse- og omsorgsloven har jeg først lyst til å takke komiteen for et ryddig og skikkelig arbeid, som har gjort det mulig å behandle saken her i dag. Men selve utgangspunktet for saksordførerskapet ble laget av tidligere saksordfører, Jon Jæger Gåsvatn, og han fortjener en stor takk for et meget godt arbeid. Den takken drister jeg meg til å gi på vegne av hele komiteen. Samtidig har jeg lyst til å ønske ham god bedring under hans sykmelding, også på vegne av hele komiteen.
Det viktigste utgangspunktet for den nye loven er selvfølgelig Samhandlingsreformen. Men komiteen understreker også at de mange lovendringsforslag ikke er utløst av Samhandlingsreformen alene, men av at det lenge har vært et behov for å samordne og rydde opp i de kommunale lovene og i lovene på en del tilgrensende områder. Og det er viktig å understreke at til tross for at regjeringspartiene avviste blankt opposisjonens invitt til et bredt forlik, deler alle partier i denne sal det samme utgangspunktet, nemlig et ønske om mer satsing på forebyggende og rehabiliterende arbeid. Vi deler alle også i utgangspunktet det synet at vi ønsker å behandle flere mennesker så nær der de bor som overhodet mulig.
En bekymring opposisjonen har, er at en med det som for oss framstår som hastverk, har skadet høringsperioden, og at det med endringer i over 41 lover, bl.a. endringer i pasientrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven – og i tillegg en utstrakt fullmaktsbruk – er nærmest uforsvarlig å behandle dette på så kort tid, ikke minst når man i tillegg forventer at norske kommuner skal være klare til å implementere dette allerede fra kommende år. Dette er i utgangspunktet en vanskelig oppgave.
En samlet komité understreker at det overordnede målet med lovforslaget er å legge til rette for bedre samhandling, større tverrfaglig samarbeid og helhetlige løsninger i kommunene. Befolkningen skal sikres lik tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av diagnose eller behov, alder, kjønn, personlig økonomi og bosted.
Komiteen ser også at gjeldende rett og den regulering som i dag finnes av samarbeid mellom forvaltningsnivåene, ikke er tilstrekkelig til å ivareta pasientenes behov for helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester. Det vises til at når kommuner og foretak skal samarbeide og planlegge behandlingsforløp, skal dette bygge på LEON-prinsippet og den lovfestede ansvarsfordelingen. Hele komiteen er positiv til at avtaleinstituttet benyttes for å fremme samhandling og mener at det er fornuftig å fastsette plikt for kommuner og foretak til å inngå samarbeidsavtaler.
Komiteen ser det også som viktig at det gjennom nasjonal rammeavtale, standardavtale og veiledningsmateriell tilstrebes en stor grad av likhet i formen på de avtaler som skal inngås, og komiteen slutter seg til at det opprettes en rådgivende tvisteløsningsnemnd etter modell fra barnevernets tvisteløsningsnemnd for å håndtere uenighet mellom partene. Komiteen finner det også naturlig at uenighet eventuelt skal kunne bringes inn for domstolene hvis ikke partene vil følge tvisteløsningsnemndas anbefaling.
Det er i dag inngått samarbeidsavtale mellom de fleste kommuner og deres nærmeste sykehus, bl.a. om utskrivningsklare pasienter, og det er en utstrakt faglig kontakt mellom allmennlegene og sykehusene om de pasienter de har et felles ansvar for. Et stort antall kommuner har etter hvert kommet inn i et samarbeid med sykehus om å tilby desentraliserte spesialisthelsetjenester, bl.a. i de mye omtalte lokalmedisinske sentra. Dette etablerte samarbeidet vil være et godt grunnlag for et mer omfattende og formalisert samarbeid.
Jeg er i tillegg glad for at hele komiteen advarer mot at en som konsekvens av at skillet mellom helsetjenester og omsorgstjenester fjernes kan få en dreining slik at tjenester som det i dag ikke kan kreves egenbetaling for, nå kan bli underlagt egenbetaling, samt at en enstemmig komité ber departementet om å følge denne utviklingen nøye. Undertegnede er også glad for at komiteen ser at finansieringsordningen kan føre til ekstra belastninger i perioder, f.eks. for såkalte feriekommuner og studentkommuner osv.
Når det gjelder selve hovedgrepet for finansieringen, har det ikke vært mulig å komme til enighet. På dette tidspunkt er det vel da naturlig å gå over til å presentere Fremskrittspartiets særmerknader og forslag. Det faktum at vi i dag behandler flere saker under ett, gjør at jeg også kommer til å komme innom noen av disse.
De sakene som komiteen har behandlet, illustrerer den politiske forskjellen mellom den rød-grønne regjeringen og den politikken Fremskrittspartiet ønsker og den politikken som de borgerlige partiene i stor grad står samlet om. Vi skilles ad fra de rød-grønne både når det gjelder pasientsikkerhet, profesjonsnøytralitet og finansieringsmodellen – både uttrekket fra sykehusene og ikke minst den såkalte medfinansieringen. Det faktum at spesialisthelsetjenesten skal trekkes ned 5 mrd. kr, er det uenighet om. De borgerlige partiene har det grunnleggende utgangspunkt at saker, og denne reformen, bør bygges nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned. Og ikke minst har de borgerlige partiene en forståelse for – som vi ikke registrerer hos de rød-grønne – at det kommer til å ta tid å bygge opp den kompetansen som kreves av kommunene i denne saken.
Når vi alle sammen vet, som vi bl.a. diskuterte sist fredag, at bakteppet er en situasjon i de regionale helseforetakene med store utfordringer økonomisk og ikke minst faglig, mener jeg at vi går inn i et farlig lende, og det, som jeg også sa på fredag, med en regjering og en statsråd som ikke har full kontroll når det gjelder de regionale helseforetakene. Bakteppet for dette er selvfølgelig også at vi har 280 000 mennesker i kø samtidig som vi skal foreta dette nedtrekket.
Forrige ukes hendelser forsterker nødvendigheten av det som Fremskrittspartiet har sagt mange ganger, samt påpekt i behandlingen av sakene som vi i dag skal votere over. Hendelsene viser etter min oppfatning både at de regionale helseforetakenes tid er over og at dette unødvendige og svært byråkratiske leddet bør fjernes. Etter min oppfatning viser de også at finansieringen må endres. Det er faktisk et paradoks, i hvert fall for undertegnede og for Fremskrittspartiet, at helseministeren lar den økonomiske tappingen av helseforetakene fortsette gjennom store og uforsvarlige kuttkrav, samtidig som vi har 280 000 mennesker i kø. Og nå skal det altså kuttes ytterligere og overføres midler til kommunene ved den saken vi i dag behandler.
Fremskrittspartiets løsning – vi ønsker at sykehustjenestene skal være finansiert av staten, og at pengene følger pasienten – er vel kjent, og den kan ikke gjentas for ofte.
Fremskrittspartiet sier helt klart nei – det gjør også de borgerlige partiene – til en såkalt kommunal medfinansiering på sykehusbehandlinger. Dette vil øke terskelen for sykehusinnleggelser, først og fremst for eldre mennesker, og det vil øke de geografiske helseforskjellene som vi har i dette landet. Og det vil på sikt tappe en allerede sterkt presset spesialisthelsetjeneste for enda mer penger og kanskje også for kompetanse.
Istedenfor å træ regjeringens forslag ned over hodet på Kommune- og Helse-Norge gjennom en ovenfra-og-ned-holdning, ønsker altså Fremskrittspartiet at samhandlingsarenaene skal skapes nedenfra og opp, gjennom gode lokale forsøksprosjekter rundt omkring i landet. Vi ønsker at slike lokale initiativ skal legge grunnlaget for samhandlingen, slik at vi kan lære av de gode prosjektene der ute og overføre de gode erfaringene videre opp til andre over det ganske land.
Jeg skulle gått inn i mye annet også, men tiden tillater kun nå at jeg fremmer de forslag som Fremskrittspartiet er med på. Det gjelder alle de sakene vi har til behandling som vi nå tar under ett, og jeg anser forslagene for referert.
Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslag han refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Tore Hagebakken (A) [10:29:34]: Mitt spørsmål er knyttet til folkehelse og logikk – en eventuell logikk. En samlet komité vil gjøre helsefremmende valg enklere og billigere, men samtidig sier komiteen, enstemmig, at en også vil gjøre helseskadelige valg mindre attraktive. Men når vi i innstillinga logisk nok videre sier at det i større grad må tas i bruk prisvirkemidler, hopper Fremskrittspartiet av som det eneste partiet. Hvordan vil Fremskrittspartiet gjøre helsefremmende valg enklere og billigere, og helseskadelige valg mindre attraktive, uten å bruke prisvirkemidler?
Per Arne Olsen (FrP) [10:30:17]: Man skal lytte nøye når representanten Hagebakken snakker om logikk. Det har jeg også gjort denne gangen, uten at jeg nødvendigvis har funnet mye av det Hagebakken og hans parti står for, som spesielt logisk. Men det er altså fullt mulig i et folkehelseperspektiv å bruke positive virkemidler – man kan bruke skatteincentiv. Fremskrittspartiet har f.eks. flere ganger tatt til orde for, uten at de rød-grønne partiene vil være med på det, å gi skattelette i form av f.eks. å fjerne arbeidsgiveravgift for treningssentre. Der hvor små og mellomstore bedrifter ikke har råd til å kunne ha et eget opplegg for sine ansatte, men vil kjøpe en plass på et lokalt treningssenter for å bedre folkehelsen, blir det skattlagt av de rød-grønne partiene. Det er et av mange tiltak Fremskrittspartiet har vært tilhenger av å endre på, men dessverre ikke har fått støtte fra de rød-grønne partiene til.
Geir-Ketil Hansen (SV) [10:31:26]: I Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2011 prioriterer partiet skattelette i størrelsesorden 20 mrd. kr framfor satsing på helse. I tillegg er profilen på skatteforslaget slik at den prioriterer dem med høyest inntekt, de får mer – konsekvens: økte forskjeller.
Mitt spørsmål til representanten Olsen er: Hvorfor prioriterer Fremskrittspartiet skattelette høyest, og hvorfor prioriterer Fremskrittspartiet økte forskjeller, når målsettingen i politikken er å utjevne helseforskjellene?
Per Arne Olsen (FrP) [10:32:12]: Nå er både spørsmålet og premissene for spørsmålet feil, og da blir selvfølgelig også hele utgangspunktet feil. Det er altså ikke slik at Fremskrittspartiet har prioritert skattelette fremfor helse i sitt statsbudsjett, vi har klart å prioritere begge deler. Det er faktisk mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Fremskrittspartiet har brukt over 2 mrd. kr mer enn de rød-grønne, mer enn representanten Hansen, på helse og på spesialisthelsetjenesten på norske sykehus, som ville ha forhindret mye av det vi ser i kongeriket i dag, med kuttene som bl.a. Oslo universitetssykehus står overfor. Det har vi gjort samtidig som vi foreslår skattelette. Det er heller ikke riktig, som representanten Hansen sier, at profilen på vårt skatteopplegg ville gagne de aller rikeste. Vi har faktisk en profil på vårt skatteopplegg som gir mye skattelette i bunnen til vanlige folk, og som har alminnelige inntekter, og det er vi faktisk veldig stolte av.
Kjersti Toppe (Sp) [10:33:22]: For få år sidan var Framstegspartiet med på å innføra føretaksmodellen. Eg registrerer at Framstegspartiet i dag meiner at det systemet dei var med på å innføra, skapar store forskjellar i helsetilbodet, er byråkratiserande og eit fordyrande mellomledd. Framstegspartiet føreslår no at det i staden skal opprettast eit sjukehusdirektorat. Eg trudde at Framstegspartiet var eit parti som var imot auka byråkratisering. Eg synest det er eit paradoks at dei no er pådrivarar for nok eit direktorat i Helse-Noreg. Eg lurar på om representanten Per Arne Olsen kan forklara meg korleis eit direktorat betre skal kunna sikra dei lokale behova enn eit regionalt styre der folkevalde i dag sit i fleirtal?
Per Arne Olsen (FrP) [10:34:11]: Det er fullt mulig for meg å forklare det. Hvorvidt kunnskapen går inn, får bli opp til representanten selv. Men det er riktig, som representanten Toppe sier, at Fremskrittspartiet var en tilhenger av foretaksmodellen. Mye av det vi har fått til, har vært veldig bra, og vi er fortsatt tilhenger av et statlig eierskap – at vi nå slipper å ha 20 forskjellige eiere av norske sykehus, men har én eier, den norske stat, er veldig bra. At vi ønsker at sykehusene er organisert som foretak, er vi fortsatt tilhenger av. Det er de regionale helseforetakene vi ønsker å fjerne, det unødvendige byråkratiet som jeg trodde at også Senterpartiet gjerne ville fjerne. Jeg mener også at ett direktorat er bedre enn fire helseforetak – det blir mindre byråkrati av ett byråkrati enn av fire. Vi kan godt ta det regnestykket ved en senere anledning.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Geir-Ketil Hansen (SV) [10:35:35]: (ordfører for sak nr. 3): Bakgrunnen for at Stortinget i dag vil sette hovedfokus på forebygging og tidlig innsats i helsepolitikken, baserer seg på tre svært viktige analyser av framtidens utfordringer.
Den ene er at vi vet at 70 pst. av alle alvorlige sykdommer som blir behandlet på sykehus, er livsstilsrelaterte. Vi klarer ikke å løse det i framtiden bare ved å øke behandlingskapasiteten, vi må gjøre noe mer. Vi må prioritere tidlig innsats, vi må prioritere forebygging.
Nummer to: Som følge av vår høye levestandard lever vi lenger, og behovet for helsetjenester og helsepersonell vil øke formidabelt de neste 15–20 årene. Om vi ikke tar grep nå, vil det være behov for all ungdom som går ut av videregående skole, i helsevesenet, og det går ikke.
Jeg vil trekke fram en faktor til: Vi har større helseforskjeller i Norge enn det de har i land det er naturlig å sammenlikne oss med, og vi bruker mindre på forebyggende helse.
Vi kan ikke vente til utfordringen blir akutt, vi må begynne nå. Det er det langsiktige perspektiv som legges til grunn i dag.
Jeg har vært saksordfører for folkehelseloven og skal innlede med å kommentere den. Jeg vil først takke komiteen for godt samarbeid. Det er enighet om det aller meste.
Folkehelseloven er en milepæl. Det er en milepæl at vi nå skal vedta en lov som har bekjempelse av sosiale helseforskjeller som formål. Det vil kreve stor innsats på tvers av alle sektorene, målbevisst over lang tid. Folkehelseloven understreker at folkehelsen ikke bare er et individuelt ansvar, men et ansvar for fellesskapet. Noe av det viktigste vi gjør med folkehelseloven, er å flytte helseansvaret. Det blir for snevert når kun helsetjenesten skal ha helseansvar. 90 pst. av folkehelsearbeidet skal foregå utenfor helsesektoren. Med denne loven flyttes folkehelseansvaret til et overordnet kommunalt nivå. Et av lovens hovedprinsipper er at det skal være helse i alt vi gjør.
En folkehelserapport fra 2010 om helsetilstanden i Norge slår fast med nærmest brutal ærlighet hvor hardt sosiale forskjeller virker. En gjør en teoretisk øvelse der en ser hva virkningen ville ha vært av å heve befolkningen til helsenivået til de best stilte gruppene. Da kommer det som svar at hvert år dør 1 000 for mange av hjertesykdommer og 500 for mange av lungekreft. Totalt kunne 4 300 liv vært spart årlig. Det gir oss en pekepinn om betydningen av å bekjempe helseforskjellene i samfunnet. Det er derfor lovens andre prinsipp er at den skal virke utjevnende, den skal bekjempe sosiale helseforskjeller.
Frivilligheten er svært viktig for folkehelsen. Idrettslag, kulturorganisasjoner og barne- og ungdomsorganisasjoner bidrar med arenaer for tilhørighet, mestring og glede for svært mange av oss. Det er også derfor komiteens flertall foreslår å styrke lovteksten knyttet til kommunenes ansvar for frivilligheten. Med den nye loven skal kommunene legge til rette for frivillighet. Innretningen av dette er selvsagt et spørsmål man må håndtere lokalt og i nært samarbeid med frivilligheten selv. Dette arbeidet er en del av det tredje prinsippet, prinsippet om medvirkning. Medvirkning handler like fullt også om at hver enkelt skal ivareta sin egen helse, samtidig som myndighetene skal legge til rette for å gjøre de gode valg.
Et av våre sterkeste kort for å sikre en god helse for befolkningen er et velregulert arbeidsliv. Da NHO arrangerte sin årskonferanse i januar under vignetten Velferdsfella, tok de mål av seg til å vise at befolkningen jobber mindre. I 1850, sier NHO, ble rundt halvparten av vår våkne tid benyttet til arbeid, i 1950 rundt 35 pst. og i 2000 rundt 25 pst. Men dette er jo framskrittet. Det er traktor heller enn hest. Vi jobbet nok mer i 1850, men hvordan var samfunnet for øvrig? I 1886 var levealderen 51 år, i 1950 var den økt med 20 år, i 2000 var den nesten 76 år, og i år er den enda høyere. Det handler om økt levestandard og om medisinske framskritt. Det å ha et arbeidsliv folk kan leve med, er avgjørende viktig for helse og velferd, for samfunnsutvikling og for hvor lenge vi får leve.
Det manifesterer seg klart: Presten kan vente 81 leveår, servitøren og drosjesjåføren ti færre år. Folkehelseloven er et større arbeid – en styrket arbeidsmiljølov, et sterkt offentlig helsevesen med lave egenandeler, satsing på miljø og kollektivtransport for å gi bedre lokale luftforhold. Folkehelseloven gir kommunene sterke virkemidler for å sikre at helseaspektet blir tatt med i all lokal planlegging og samfunnsutvikling. Mange kommuner og fylkeskommuner har gjort, og gjør, veldig mye bra på dette området. Det er mange gode eksempler å lære av. Vi har også et kommunenettverk for folkehelse. Men for framtiden skal ikke dette bare være basert på lokale ildsjeler og entusiastiske medarbeidere i kommunesektoren. De blir svært viktige også i framtiden, men nå får alle landets kommuner og fylkeskommuner et ansvar, og ikke minst staten også. Regjeringen skal følge opp folkehelseloven med en gjennomføringsplan. Den skal omfatte økonomiske virkemidler, utvikling av et bedre kunnskapsgrunnlag og styrking av kompetansen. Dette arbeidet skal gjennomføres på tvers av departementene og på tvers av alle sektorer. Jeg vil understreke at denne loven og også det som står om folkehelse i Nasjonal helseplan, er et første viktig steg på veien. Ansvaret blir plassert, og utfordringene blir beskrevet. Men oppfølgingen av dette arbeidet som regjeringen skal gjøre, blir svært viktig om folkehelsesatsingen skal få det løftet over hele landet som vi nå forventer.
Til slutt vil jeg bare vise til de to forslagene om endringer av loven, før jeg avslutter som saksordfører og går over på mitt innlegg om de øvrige lovene som SV-representant.
La meg aller først uttrykke glede for det gjennombruddet vi i dag kommer til for folk med funksjonsnedsettelser. Endelig fatter vi et vedtak som pålegger regjeringen å komme tilbake med forslag om rettighetsfesting, og det gjelder BPA, ordningen med brukerstyrt personlig assistent. Jeg vil berømme alle som har vært tålmodige og arbeidet fram mot dette målet. SV har en lang tradisjon for å støtte frigjøringsbevegelser, og den kampen folk med funksjonsnedsettelser kjemper, er en sånn kamp. Vi som politikere har et ansvar for å støtte opp under det. Rettighetsfesting av BPA blir et sånt bidrag. Det er jeg veldig glad for at vi i dag skal fatte vedtak om.
Da Helsetilsynet nylig førte tilsyn med oppfølgingen av lov om sosiale tjenester i Nav, fant tilsynet direkte lovbrudd i 45 av 50 kommuner. Det er svært alvorlig. Det har vært viktig for oss å sikre gode klageordninger, og vi har kommet fram til en god løsning, som sikrer klageadgang og adgang for klageinstansene til å omgjøre vedtak. Regjeringen har tatt inn over seg mye av kritikken som kom gjennom høringsrunden mot det opprinnelige forslaget. For SV vil jeg understreke at det er viktig å styrke rettssikkerheten, særlig for de mest utsatte gruppene. Det mener jeg vi nå har fått til.
Rekrutteringen av leger til kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i hele landet og alle landets kommuner blir svært viktig i årene som kommer. Derfor er det naturlig at det blir reagert når en så vellykket ordning som turnuslegeordningen skal omlegges. Det blir reagert fordi det loddtrekningssystemet som har vært praktisert, i stor grad har lagt grunnlaget for rekruttering av nyutdannede leger til hele landet. I innstillingen skriver en samlet komité at eventuelle endringer i turnustjenesten for leger ikke må gå på bekostning av rekruttering og legedekning i distriktene. Det er viktig. De kvalitetene som turnuslegeordningen har for både legeutdanningen og ikke minst for rekruttering av leger til hele landet, må følge med i den nye ordningen som regjeringen nå jobber med.
Den nye loven slår sammen den gamle sosialtjenesteloven med kommunehelseloven. Det er uttrykt bekymring for at det sosiale ansvaret i loven er svekket. Jeg forstår den bekymringen, men er også klar på at det fra lovgivers side ikke er intensjonen at dette skal svekkes. Det er derfor gjort endringer etter høringsrunden. Kommunene har fortsatt et klart ansvar for å fange opp de som vil falle utenfor, og det er en svært viktig del av velferdsstaten vi nå snakker om. Jeg vil understreke lovens formål som bl.a. understreker at den skal «fremme sosial trygghet, bedre levevilkår for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer». Dette er et tungt ansvar, et ansvar jeg forventer at kommunene tar på det største alvor, også i framtiden.
I Nasjonal helseplan har lokalsykehusene fått en spesiell omtale. Det er beskrevet et minimumsnivå for lokalsykehus. Lokalsykehusene skal ha heldøgns spesialisthelsetjeneste, som et minimum ha døgnberedskap i indremedisin og kompetanse til å utføre enkle kirurgiske prosedyrer på døgnbasis. Det står videre at i områder med lange avstander og vanskelige kommunikasjonsforhold er det et særlig behov for å kunne håndtere akutte tilstander.
Komiteens flertall har også tilføyet at det må være anestesiberedskap ved disse lokalsykehusene. En skulle tro at anestesi var en selvfølge når det gjaldt akuttberedskap, men det er det ikke. Det viser seg at det planlegges, og det har vært planlagt, lokalsykehus med akuttberedskap uten anestesi. Derfor er denne understrekingen tatt med.
Når det gjelder fokuset i spesialisthelsetjenesten for øvrig og i sykehusene spesielt, er pasientsikkerhet og kvalitet hovedfokuset. Til tross for at vi har et helsevesen og en spesialisthelsetjeneste som rangeres helt på topp internasjonalt, så begås det feil. Pasientsikkerheten er ikke alltid god nok, og det er rettet et kritisk søkelys på kvalitetssystemene på våre sykehus. Direktøren i Helsetilsynet sier også klart at sykehusene er for dårlig på å lære av feil som blir gjort. Feil blir gjentatt, og det er et symptom på at kvalitetssystemene ikke er gode nok. Regjeringen har varslet en stortingsmelding om pasientsikkerhet. Jeg imøteser den og håper den vil bli bredt anlagt. Jeg mener at pasientsikkerheten må vurderes i et bredt perspektiv. Vi må se på hvordan styringssystemene virker. Sikkerhet og kvalitet må få høyeste prioritet.
Så til slutt bare noen få ord: Vi når ikke over alt med kort taletid. I helseplanen gir regjeringen startsignalet for det som til sist må bli en tannhelsereform. Tennene skal bli en del av kroppen, som det heter. Nå skal vi utrede hvordan dette skal skje. En gang i framtiden mener jeg at tannhelse må bli en del av folketrygden slik som annen helse er. Det fremstår som en merkverdighet at vi ikke har tannhelse fullt inne i folketrygden. Det er min og SVs målsetting at vi skal komme nærmere målet med den utredningen som nå iverksettes.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:48:24]: SV har i årevis snakket om å redusere økonomiske forskjeller, og i seks år har de sammen med regjeringen forsøkt å få dette til. Det har vært mislykket. Antall fattige er ikke blitt redusert i det hele tatt.
I forbindelse med denne folkehelseloven gjentas det gjentatte ganger at man skal utjevne disse økonomiske forskjellene, men det ligger ingen forslag til hvordan det skal gjøres. Er det slik at SVs oppskrift fortsatt er å skattlegge de aller rikeste og holde de fattigste like fattige, eller er det slik at SV har gitt opp?
Geir-Ketil Hansen (SV) [10:49:10]: Det er jo feil at vi ikke har bidratt til å redusere forskjellene. I den tiden denne regjeringen har sittet, er forskjellene i Norge redusert, og det er som følge av den skattepolitikken som er ført, bl.a. med eiendomsskatt. Så det er en utvikling som går i motsatt retning av hva Fremskrittspartiets skattepolitikk ville ha bidratt til.
Så sier spørreren at det ikke foreligger konkrete forslag til hvordan vi skal gjennomføre folkehelseloven, hvis jeg oppfattet spørsmålet riktig. – Det var ikke det. Kan du gjenta spørsmålet, da?
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:49:40]: Hvordan skal dere redusere de økonomiske forskjellene?
Geir-Ketil Hansen (SV) [10:49:42]: Vi har begynt å gjøre det. De er redusert, og hvis vi får fortsette, vil de bli ytterligere redusert. Så utgangspunktet for spørsmålet er helt feil.
Sonja Irene Sjøli (H) [10:49:59]: Representanten Hansen var inne på at kommunene skal få omfattende ansvar for å ivareta det brede folkehelsearbeidet og tydeliggjør spesielt kommunenes samarbeid med de frivillige, og det er bra.
Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker i innstillingen på at mange brukere får sine helse- og omsorgstjenester utført av private tjenesteytere etter avtale med kommunene. Vi vil gjennom lov tydeliggjøre kommunenes plikt til å samarbeide med brukerorganisasjonene, frivillige organisasjoner og private tjenesteleverandører. Hvorfor vil ikke SV samarbeide med private? Hva er det i det hele tatt som er så galt med gode private tilbud?
Geir-Ketil Hansen (SV) [10:50:50]: Nei, det er ikke noe som er galt med gode private tilbydere. Det som står i loven, er en understreking av at man har en plikt til å samarbeide med frivillig sektor. Vi mener at det er riktig at loven utformes slik. Men det er klart at når kommunene skal følge opp folkehelsesatsingen, vil det være helt naturlig at man samarbeider med alle som kan bidra til bedre folkehelse. Da er det klart at også private institusjoner, helseinstitutter osv. kommer til å være med på det laget. Så det er ikke lagt opp til at det er til hinder for å samarbeide med private, slik loven er utformet.
Laila Dåvøy (KrF) [10:51:42]: I innstillingen fra komiteen skriver regjeringspartiene at loven i større grad enn tidligere lov er en fullmaktslov, altså dette at man skal lage en del forskrifter i etterkant som regjeringen skal fastsette.
Så sier også partiene at der det legges opp til større endringer, bør også Stortinget delta i prosessen, f.eks. ved omtale i budsjettene som kommer. Nå er det nærmere 30 forskrifter som enten skal lages eller endres før iverksettelsen av disse lovene i 2012.
Mitt spørsmål er egentlig om representanten Hansen mener at Stortingets deltakelse kan ivaretas når så mye skal endres, og når dette må være på plass antakeligvis lenge før statsbudsjettet kommer neste gang.
Geir-Ketil Hansen (SV) [10:52:47]: Jeg mener det blir lagt til rette for at det kan ivaretas på en god måte. Vi får rapporter om oppfølgingen av folkehelseloven i 2012. Jeg håper vi får det i forbindelse med kommuneproposisjonen i 2012 og i forbindelse med statsbudsjettet for 2013. Det er en lov som vil bidra til en omfattende oppfølging på tvers av sektorer, på tvers av departementer. Jeg er ganske trygg på at Stortinget får anledning til å følge dette opp på en god måte. Det tror jeg også vil være nødvendig.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Bent Høie (H) [10:53:41]: (komiteens leder): De sakene vi har til behandling i dag, er en videre oppfølging av den stortingsmeldingen som Stortinget behandlet i fjor vår.
Jeg vil først benytte anledningen til å takke saksordførerne for sakene for en utmerket jobb og for et godt samarbeid i komiteen, som har gjort det mulig, innenfor en krevende tidsramme, å få gjennom så store saker som innebærer såpass store endringer ikke minst av lovverket.
Det en ser ut fra de innstillingene som ligger på bordet i dag, er at den enigheten som Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Høyre etablerte i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen i fjor vår, er videreført i de sakene som også er knyttet til de lovendringene som disse fire partiene står sammen om.
Det er også verdt å minne om at det var et ønske fra disse partiene i fjor vår at en skulle få til en forhandling med regjeringspartiene om en så pass stor helsereform som dette i utgangspunktet var tenkt som, der en kunne sikre Norge et bredere politisk grunnlag for den reformen enn det en nå ser. Jeg konstaterte i fjor vår at regjeringspartiene ikke ønsket forhandlinger, og vi kan også konstatere at gjennom behandlingen av disse tre store sakene har det ikke vært noen tilnærminger fra regjeringspartiene knyttet til å få et bredt forlik i disse sakene. Men vi ser i hvert fall at den enigheten som er etablert i opposisjonen, fortsatt står ved lag. Det betyr allikevel at her har vi en helsereform der et regjeringsskifte i 2013 også kan få betydning for innholdet i reformen.
Det er et paradoks at vi har en regjering som ber helsetjenesten om å samhandle, få samhandling i helsetjenesten, men som ikke er i stand til selv å samhandle om helsetjenesten.
I de tre store sakene vi har til behandling i dag, vil en se at det er tre vesentlige hovedforskjeller i tilnærmingen til denne reformen. Opposisjonen og regjeringspartiene er alle enige om at dette er en riktig retning å gå for den norske helsetjenesten, men virkemidlene er en uenige om.
For det første handler det om måten en tenker reform på. En ser at flertallet legger opp til en ovenfra-og-ned-reform, der en trer en mal utover hele landet for en reform som skal gjennomføres i rekordfart, mens opposisjonen er mer opptatt av at dette kunne blitt en nedenfra-og-opp-reform, der en lot tjenesten utvikle seg lokalt og ikke minst gjennom ulike typer forsøk. Det å prøve ut ulike modeller i ulike deler av landet mener vi ville vært mye klokere enn å gjennomføre en modell for alle på så kort tid.
Dette har vi også bred erfaring med fra andre reformer, ikke minst innenfor helsevesenet, der en ser at gjennomføringen f.eks. av fastlegereformen gikk veldig bra nettopp fordi en valgte en annen type tilnærming, mens en i andre reformer, som i Nav-reformen, har valgt denne tilnæringen og har sett resultatene av det.
Den tredje hovedforskjellen er også knyttet opp mot finansieringsmodell, der en ser at flertallet gjennomgående er veldig opptatt av at dette skal være et nullsumspill der en overfører penger fra spesialhelsetjenesten til kommunehelsetjenesten og mener at det skal være veien å gå for å bygge opp denne reformen, ikke minst gjennom kompliserte og byråkratiserende finansieringsmodeller.
I de tre store sakene, ny nasjonal helse- og omsorgsplan, kommunal helse- og omsorgstjenestelov og folkehelselov skal jeg kort redegjøre for hva som er Høyres hovedalternativer. Det vil også være alternativer som vi står sammen med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre om.
Nasjonal helse- og omsorgsplan burde etter vår oppfatning også ha vært en nasjonal, operativ sykehusplan, som inneholdt en beskrivelse av hva som skal være minimumstilbudet i de ulike typene sykehus, og ikke bare en beskrivelse av hva som skal være et minimumstilbud i et lokalsykehus. Det ville flyttet mye av diskusjonen om det vi ser veldig mange er opptatt av, nemlig hvordan sykehusstrukturen i Norge skal se ut: bort fra foretak og inn i folkevalgte organ, inn i Stortinget, der ansvaret hører hjemme.
I siste fase i behandlingen av Nasjonal helse- og omsorgsplan fikk en en diskusjon der regjeringspartiene gikk inn og foretok en endring knyttet til anestesi. Det viser helt åpenbart at den definisjonen av innhold i lokalsykehus regjeringen har kommet fram til, ikke er basert på en god prosess der faglige anbefalinger ender opp med politiske avveininger, men der en i sene nattetimer, som vi har fått illustrert tydelig på tv, sitter og flikker fram og tilbake i politiske beslutningsprosesser for å ivareta politiske mål knyttet opp mot en erklæring som alle ser spriker totalt.
Det er en feil prosess knyttet til hvordan livsviktige funksjoner opp mot sykehusinnhold skal etableres. Her burde en hatt en nasjonal helseplan som bygde på gode faglige råd, gode lokale prosesser og så en politisk avveining til slutt i Stortinget. Nå legger regjeringen opp til at også dette skal forankres i forskrifter. Det er en gjennomgangstone i dette lovverket at mange viktige beslutninger nå flyttes fra Stortinget og inn i forskriftsprosesser.
Opposisjonen viser til at samhandling ikke bare handler om å samhandle om tjenester, men også til at det er store utfordringer knyttet til mangel på tjenester. Spesielt foreslår en i forbindelse med Nasjonal helse- og omsorgsplan både en opptrappingsplan innenfor rehabilitering og en opptrappingsplan innenfor rus.
Den nye kommunale helse- og omsorgsloven er jo en sammenslåing av den gamle kommunehelseloven og sosialtjenesteloven. Høyre foreslår her, sammen med Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, at navnet på loven fortsatt bør inneholde begrepet «sosial». Det er vesentlig, for dette ikke bare er en helse- og omsorgslov, det skal også være en sosiallov. Veldig mange mennesker fødes faktisk inn i denne loven og har gjennom hele livet behov for tjenester som er forankret i den – uten at de nødvendigvis er verken pasienter eller har et omsorgsbehov, selv om de har behov for denne type tjenester. Omsorgsbegrepet er i denne sammenheng i altfor stor grad et ovenfra-og-ned-begrep i forhold til sosialbegrepet. Derfor har det stor symbolsk betydning.
Regjeringspartiene foreslår kommunal medfinansiering. Den kommunale medfinansieringen som er foreslått, basert på diagnoser, vil innebære en reell aldersdiskriminering i det norske helsevesenet. Mange var glade da regjeringen gikk ut og sa at den droppet forslaget om å innføre en 80-årsregel i loven. Men det den har kommet tilbake med, er i realiteten akkurat det samme, for de medisinske diagnosene som den kommunale medfinansieringen skal bygge på, er i all hovedsak medisinske diagnoser som rammer eldre. Loven og argumentasjonen rundt dette bygger på den oppfatning at for mange eldre mennesker åpenbart kommer for raskt inn på sykehus. Dette finnes det ikke faglig grunnlag for å hevde. Helsetilsynets fireårige satsing på tilsyn med tjenester for eldre, som en fikk en rapport om i 2010, viser det stikk motsatte, nemlig at innleggelse direkte i sykehjem og ikke via sykehus, hvor den diagnostiske kompetansen finnes, ble nevnt som konkret eksempel på svikt. Helsetilsynets tilsynserfaring fra enkeltsaker viser også at altfor mange eldre ikke får et raskt nok tilbud om sykehusinnleggelse. Regjeringens egen ekspertgruppe knyttet til eldre i helsetjenesten, som ble nedsatt i forbindelse med denne reformen, kom til nøyaktig den samme konklusjonen: Det er en utfordring at eldre mennesker kommer for sent inn på sykehus. Det å innføre en kommunal medfinansiering for eldre mennesker som skal inn på sykehus, vil i realiteten bygge opp barrieren for denne pasientgruppe til å komme på sykehus. Det er direkte alderdiskriminering, som nå bygges inn i loven. Det er vi imot.
Representanten Sonja Irene Sjøli vil komme inn på vårt syn på profesjonsnøytralitet, som er et annet område der kommunehelsetjenesten svekkes, som følge av den loven som vedtas i dag.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Tove Karoline Knutsen (A) [11:03:58]: «Ansiktsløse byråkrater» er et begrep som representanten Høie stadig bruker for å beskrive styremedlemmene i de regionale helseforetakene. En av de antatt ansiktsløse må da være Høies egen partifelle som sitter i styret i Helse Nord, fylkesordføreren i Troms, Terje Olsen – for øvrig et svært så synlig og respektert menneske i sitt heimfylke.
Høyre sier i sine merknader at de vil ha vekk de regionale helseforetakene, men det står ikke noe om hva de vil ha i stedet. Men partiet tar til orde for en brei utrulling av kommersielle tilbud i helsevesenet gjennom private aktører, som ifølge Høyres nye helsestrategi kan etablere seg der de vil, og innenfor det feltet de ønsker, for så å sende regninga for pasientbehandling til fellesskapet – uten at de trenger å avtale med det offentlige, som tilfellet er i dag. Ser ikke representanten Høie at det innebærer at ansiktsløse kapitaleiere med adresse Skatteparadis kan komme til å få en hittil uerfart innflytelse over ressursbruken i norsk helsevesen?
Bent Høie (H) [11:05:00]: Vi velger å bruke begrepet «ansiktsløse byråkrater» når viktige politiske beslutninger om sykehusstruktur og innhold i sykehus fattes av foretak innenfor et system som folk rett og slett ikke kjenner seg igjen i, fordi beslutninger om viktige funksjoner i deres lokalsamfunn ikke lenger fattes av folkevalgte, men av byråkrater og foretaksstyrer. Det er en modell vi mener ikke passer. Vi mener at dette i mye større grad burde vært demokratisk forankret gjennom en nasjonal helse- og omsorgsplan forankret her i Stortinget.
Når det gjelder de private tilbudene, vil disse være avhengige enten av avtaler med det offentlige eller av at pasientene velger tilbudet. Og det er jo ingenting som er mer demokratisk enn at hver enkelt av oss får være med og påvirke tilbudsstrukturen gjennom våre egne valg. Så jeg klarer ikke helt å se den koblingen som representanten Tove Karoline Knutsen her foretar.
Geir-Ketil Hansen (SV) [11:06:16]: Forutsetningen for å kunne videreutvikle et godt helsevesen, som vi har i Norge, er at vi bygger på den offentlige velferdsmodellen vi har i dag. Den bygger på at helsevesenet drives i regi av det offentlige, med et privat supplement. Men i Høyres politikk er det kommet tydelig fram at man mener at det private ikke skal være et supplement, men et alternativ til det offentlige. Da vil jeg vise til følgende: Da spesialisthelsetjenesteloven ble behandlet sist, skrev Høyre i sine merknader i innstillingen:
«Høyre mener samfunnsmessige hensyn ikke bør legges til grunn for godkjenning av helseinstitusjoner (…)»
Da er mitt spørsmål: Er det fortsatt Høyres politikk at man ikke skal legge samfunnsmessige hensyn til grunn når man skal godkjenne private helseinstitusjoner?
Bent Høie (H) [11:07:08]: Høyre mener ikke at private bare skal være et alternativ til den offentlige helsetjenesten, vi mener de skal være en del av den offentlige helsetjenesten. Det er jo der hovedforskjellen mellom oss og de rød-grønne ligger. Når de rød-grønne partiene lar private alternativ vokse opp, men som en ikke er villig til å ta i bruk i offentlig regi, skaper det et todelt helsevesen – i Norge har vi i dag det mest todelte helsevesen vi har hatt etter krigen. Folk som har god økonomi nå, kan kjøpe private tilbud, mens de som har dårligere økonomi, blir satt i en lengre og lengre helsekø.
Når det gjelder dette med «samfunnsmessige forhold», er det bare et begrep som er brukt i loven, nettopp for at vi skal kunne bruke politiske hensyn til å nekte etablering av gode private tilbud. Det må være tilbudets kvalitet som er avgjørende for at en får etablert dette. Så er en avhengig av avtaler eller av at den enkelte av oss faktisk velger tilbud.
Heidi Greni (Sp) [11:08:28]: Høyre har hevdet at dagens kommunestruktur er et hinder for gjennomføringen av Samhandlingsreformen, og at de små kommunene ikke vil være i stand til å ta på seg nye og større oppgaver.
Min bekymring går i motsatt retning. I dag er det de største kommunene som er dårligst på å ta imot utskrivningsklare pasienter. Det er de største kommunene som har høyest innleggingsprosent, dvs. at fastlegene i små distriktskommuner tar et større ansvar for sine pasienter, og unngår i større grad unødige innleggelser.
Brukertilfredsheten – også når det gjelder helsetjenester – er størst i de små kommunene. Gjennomføringen av Nav-reformen skapte størst problemer i Oslo og Bergen, ikke i de små distriktskommunene. Skyldes dette bare dårlig politisk styring i de store kommunene Oslo og Bergen, eller er det slik at viljen til å ta ansvar og evnen til å lykkes faktisk er størst i de mindre og mer oversiktlige kommunene?
Bent Høie (H) [11:09:35]: Det er et ganske komplisert bilde som representanten nå tar opp i sin replikk.
Det er helt åpenbart at en del av de basistilbudene som noen av kommunene i dag skal ha, er oppgaver mange av de små kommunene er flinke til å løse, mens oppgavene er betydelig større og mer krevende for de store kommunene. Men hvis en ser for seg det som ligger som en intensjon i denne reformen – at kommunene skal ta på seg større og mer kompliserte oppgaver, f.eks. det de nå blir pålagt gjennom å ha et døgntilbud innenfor øyeblikkelig hjelp, gjennom å hindre innleggelse i spesialisthelsetjenesten, gjennom en kommunal medfinansiering – kommer ikke minst behovet for en mer og mer spesialisert kompetanse til å bli en hovedutfordring. Innenfor både helseområdet og andre områder ser vi at det er et problem at for mange kommuner er for små. Det er nettopp derfor kommunene selv velger å jobbe interkommunalt, fordi de ser at de ikke makter å løse oppgaven alene.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Kjersti Toppe (Sp) [11:11:03]: (ordførar for sak nr. 4): Noreg har i dag eit godt utvikla offentleg helsevesen og ei relativt sett frisk befolkning med høg levealder. Men folkehelsa og helse- og omsorgstenestene skal gjerast endå betre med dei sakene Stortinget har til behandling i dag.
Det vi vedtek i dag, er starten på ei viktig omlegging av helsepolitikken i Noreg. Vi skal sikra meir desentralisering av helsetilbodet, meir samhandling mellom kommune og stat og meir fokusering på førebygging og tidleg intervensjon.
Noreg har til no brukt ein vesentleg mindre del av helsebudsjettet til førebygging og folkehelsearbeid enn mange andre land. I ny folkehelselov slår vi fast at folkehelse og førebygging skal vurderast på alle politikkområde og i alle planar, både statleg, regionalt og lokalt. Vi vil ta i bruk strukturelle grep og befolkningsretta tiltak, slik at vi gjer dei sunne vala lettare. Auka fysisk aktivitet, betre kosthald, mindre rusmiddelmisbruk og mindre uheldige strålingsvanar er blant dei vesentlege faktorane for å betra folkehelsa.
Folkehelsearbeidet må skje i kommunane, der folk bur. Senterpartiet er trygg på at kommunane vil ta ansvar og setja førebygging i sentrum, med eit kunnskapsbasert og målretta folkehelsearbeid.
Senterpartiet er svært glad for at kommunane får ansvar for nye, konkrete lovfesta oppgåver, og for at samarbeidsavtalar mellom kommunar og føretak blir ei plikt. At kommunane skal få plikt til å bidra til forsking, er òg veldig bra. Lovfesting av døgntilbod for straks-hjelp-plassar i kommunal regi er òg fornuftig. Dette kan f.eks. organiserast i eit lokalmedisinsk senter. Poenget er at pasientane får eit kommunalt helsetilbod før, i staden for eller etter sjukehusbehandling, dersom dette vil gi eit like godt eller betre tilbod for pasienten. At kommunane skal få ansvar for utskrivingsklare pasientar frå dag éin, er eigentleg sjølvsagt – og på høg tid. Desse pasientane har ikkje noko på eit sjukehus å gjera og vil få eit betre tilbod i kommunen.
For å lykkast med Samhandlingsreforma er det òg viktig at legevakttenesta blir styrkt. Senterpartiet er glad for dei tiltaka som allereie er varsla, og ser fram til ei ytterlegare styrking av dette viktige prehospitale akutttilbodet.
Senterpartiet støttar fullt ut at det må gjerast ei revidering av fastlegeforskrifta, der ein presiserer listeansvaret og innfører nasjonale funksjons- og kvalitetskrav.
Samhandlingsreforma betyr i realiteten kompetansearbeidsplassar innan helse ute i kommunane. Dette vil heva statusen og rekrutteringa til dei viktige kommunale helsetenestene i lokalsamfunna. Størstedelen av veksten når det gjeld ulike helsearbeidarar, skal skje i kommunane, der folk bur. Utdanningane og spesialiseringane i helsestellet må òg spegla av dette.
Senterpartiet meiner det er nødvendig at dei økonomiske verkemidla understøttar dei ønska endringane i helsepolitikken, og sluttar seg til at den avgrensa forma for kommunal medfinansiering for somatiske behandlingar blir innført frå 2012. Kommunane skal òg få det økonomiske ansvaret for utskrivingsklare pasientar frå dag éin. Straks-hjelp-tilbodet skal fullfinansierast. Spleiselag mellom kommunar og føretak kan som i dag gi grunnlag for samarbeidsprosjekt som lokalmedisinske senter. Veksten i helsebudsjettet skal i åra som kjem, i all hovudsak skje i kommunane.
For sjukehusa sin del har regjeringa i Nasjonal helse- og omsorgsplan for første gong lagd fram ein minimumsdefinisjon på kva eit lokalsjukehus skal innehalda. Det meiner Senterpartiet er positivt. Senterpartiet er glad for at regjeringspartia under stortingsbehandlinga har tydeleggjort at sjukehus med akuttfunksjon også skal ha krav til anestesiberedskap. Helse- og omsorgsplanen gjer det klart at breiddekompetansen ved lokalsjukehusa må sikrast. Senterpartiet ser fram til den gjennomgangen som skal gjerast av helseføretaksmodellen. Spesielt er det bra at ein skal vurdera styringspraksis og lokal og regional forankring.
Avslutningsvis vil eg peika på at dei ulike rettslege, økonomiske, faglege og organisatoriske ordningane som no blir foreslått i dei sakene vi i dag har til behandling, og som er endra etter høyringsrundane, vil gi reforma ein god start. Senterpartiet meiner det er positivt at Samhandlingsreforma skal gjennomførast gradvis, og at det skal gjerast ei følgjeevaluering av dei nye verkemidla.
Til opposisjonen, som kritiserer alle verkemidla utan andre reelle alternativ, men som samtidig bedyrar at dei er einige i intensjonen, vil eg sitera Ibsens Peer Gynt:
«Ja, tænke det; ønske det; ville det med, – men gøre det! Nej; det skjønner jeg ikke!»
Senterpartiet skjøner i alle fall at vi må gjera noko i helsepolitikken. Vi meiner det har vore nok av planar der vi snakkar om førebygging, der vi ønskjer å styrkja folkehelsearbeidet, der vi vil sørgja for å styrkja kommunehelsetenesta. No gjer vi noko med det.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jon Georg Dale (FrP) [11:16:08]: Det har vorte min lodd her i livet å påpeike Senterpartiets dobbeltkommunikasjon, og det ser dessverre ikkje ut til at eg vert arbeidsledig med det første.
Det er jo ein gong slik at helseministeren har stått på denne talarstolen i Stortinget mange gonger og sagt at lokalsjukehusa slit med å rekruttere tilstrekkeleg kompetanse, og derfor må ein samle kompetansen. No skal altså Senterpartiet og regjeringa i denne saka flytte kompetansen ut frå sjukehusa, som altså har titusenvis av pasientar, ut til kommunar med 300 000 og 1 500 innbyggjarar. Og samtidig hevdar ein at helsetenesta vil verte betre. Ein kan jo berre undre seg over kor dei faglege vurderingane vert av.
Men spørsmålet til representanten Toppe er enkelt: Når desse kommunane får ansvaret for komplisert spesialisthelseteneste, ser ein ikkje då at pasientane nødvendigvis må få eit dårlegare tilbod enn dei har i dag?
Kjersti Toppe (Sp) [11:17:08]: Det som eg er heilt overtydd om, er at den desentraliseringa av spesialisthelsetenesta som desse sakene inneber, vil gi eit betre pasienttilbod. Eg er heller ikkje i tvil om at det er sjukdom nok i Noreg til at vi har behov for både lokalsjukehus og at kommunane kan gjera meir av enkelte oppgåver, og at ein kan få f.eks. ambulerande poliklinikkar. Vi må ha tiltru til kommunane, til at folk vil arbeida i kommunane, og til at pasientane skal få helsetilbodet sitt nærmare der dei bur. Enkelte plassar er lokalsjukehuset den staden som vil kunna ta dei lokalmedisinske senter-funksjonane. Det må kommunane sjølve finna ut av, for dette er ei reform som skal byggjast nedanfrå og opp, sjølv om eg høyrer at opposisjonen hevdar det motsette.
Sonja Irene Sjøli (H) [11:18:16]: Nasjonalt råd for fødselsomsorg har vært tydelig på at den som skal ha ansvar for følgetjenesten for kvinner i fødsel til fødeavdelingen, må ha kompetanse i grunnleggende fødselshjelp, kunne håndtere komplikasjoner som bl.a. blødninger, transportfødsel, og det nyfødte barnet.
Departementet sier at dette i praksis vil være en jordmor, men at også andre yrkesgrupper kan være aktuelle. Hvilke andre yrkesgrupper mener representanten Toppe har den nødvendige kompetansen til å ta dette ansvaret? Er det fastlege, ambulansepersonell, hjemmesykepleier eller drosjesjåfører?
Dette er et eksempel på konsekvensen av profesjonsnøytralitet. Dette er bekymringsfullt, fordi vi ser i dag at det er dårlig jordmordekning ute i kommunene. Følgetjenesten er elendig, og med økt sentralisering vil det bli en ytterligere forringelse av tilbudet. Det er bakgrunnen for at Høyre foreslo å lovfeste kvinnenes rett til jordmortjeneste. Er representanten Toppe fornøyd med følgetjenestetilbudet til gravide og fødende kvinner i distriktene?
Kjersti Toppe (Sp) [11:19:23]: Eg meiner at følgjetenesta for gravide ikkje er bra nok i dag, verken i distrikta eller i dei bynære kommunane der det er ei viss reisetid.
Det som no er på gang, er desse avtalane som vi må få på plass, at helseforetaka tek det ansvaret som dei fekk for over eitt år sidan, og at fødande kvinner i alle kommunar der ein har krav på følgjeteneste med tanke på reisetid, får det. Så har vi òg i innstillinga til representantforslaget frå Høgre som vi behandlar i dag, sagt at vi skal få ein gjennomgang av finansieringsordningane for jordmødrer i kommunane, for eg trur det er der først og fremst problemet no ligg – at det ikkje løner seg for kommunane å tilsetja jordmødrer. Dei har faktisk tent på å senda gravide kvinner til fastlegen, sjølv om dei gravide faktisk ønskjer å gå til jordmor. Dette vil eg arbeida for at vi skal få ei ordning på.
Laila Dåvøy (KrF) [11:20:37]: Representanten Toppe og Senterpartiet har vært sterkt opptatt av lokalsykehusene.
Mitt spørsmål er: Er representanten Toppe fornøyd med de foreslåtte minimumskravene til lokalsykehus som er definert i Nasjonal helseplan, og nå også i det tillegget som komiteen har fått fra regjeringspartiene? Eller gjenstår det mer arbeid knyttet til standarden på lokalsykehusene?
Kjersti Toppe (Sp) [11:21:14]: Først vil eg seia at det har skjedd veldig mykje positivt når det gjeld lokalsjukehusa, sidan den gongen vi tok over regjeringskontora i 2005. Det var jo masse protestar mot lokalsjukehusa og det som skjedde med dei då. Det var derfor vi fekk inn den setninga om at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned.
Slik eg ser på det som står i denne planen i dag, er det ein minimumsdefinisjon. Det er ikkje den gylne regelen, men den absolutte minimumsdefinisjonen, og det er på grunn av at det faktisk er ein del sjukehus i dag som har f.eks. akuttfunksjon med avgrensa akuttberedskap, men som ikkje har kirurgi. Derfor er det naturleg – det har eg vore oppteken av, og det har vi vore opptekne av – at når vi snakkar om akuttfunksjonen på eit sjukehus, har vi meint at då må det vera anestesiberedskap til stades for at det skal vera eit fagleg godt nok tilbod.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Laila Dåvøy (KrF) [11:22:28]: Kristelig Folkeparti støtter de viktige og gode målene for Samhandlingsreformen. La meg oppsummere dem i tre hovedpunkter:
å styrke det forebyggende helsearbeidet
å gi pasientene bedre helsehjelp der de bor
å sikre et mer helhetlig tilbud til pasientene
Men jeg må få påpeke at vi mener reformens lover er for dårlig forberedt. De bærer preg av hastverksarbeid, og det regjeringen ikke har rukket, skal man ordne selv ved å lage forskrifter. Det er minst 28 punkter der innholdet i loven kan eller skal avklares i forskrift etter at den er vedtatt, og i praksis er Stortinget som lovgivende forsamling ekskludert fra å påvirke mye av innholdet. Dette gjelder bl.a.:
hvilke oppgaver som skal utføres av de enkelte nivåene
hvilken kompetanse kommunene trenger for å utøve de ulike tjenestene
utformingen av den kommunale medfinansieringen for inneliggende pasienter
Arbeidsdelingen mellom nivåene – hvem som skal gjøre hva – burde vært avklart, ettersom ny arbeidsdeling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten jo er fundamentet i loven. Gjennom avtaler skal kommuner og helseforetak avklare oppgavedeling. Dette vil kunne skape mer ulikhet, og ikke mindre, i landet vårt.
I tillegg til de to lovene og Nasjonal helseplan, som vi behandler i dag, er det behov for en nasjonal sykehusplan, og også en gjennomgang av spesialisthelsetjenesten. Nasjonal sykehusplan har flere enn opposisjonspartiene etterlyst. Allerede i dag ser vi at sykehusfunksjoner avvikles, uten at kommunene vet hva de får i stedet. Nordfjord sjukehus er et godt eksempel. Senest i helgen fikk jeg en fortvilet henvendelse fra Nordfjord. Før helgen kom prosjektutkast fra Helse Vest for det de kaller Fremtidens lokalsykehus – med høringsfrist 17. juni kl. 12. Dersom utkastet til mandat blir endelig slik det står nå, vil alle lokalsykehus i fremtiden bli lokalmedisinske sentre, ifølge den henvendelsen jeg fikk. Prosjektet skal nemlig være en pilot for innhold i og organisering av andre lokalsykehus. I mandatets første strekpunkt står det at de skal utvikle et lokalmedisinsk senter ved Nordfjord sjukehus. Jeg tar det for gitt at dette er avklart med helseministeren.
Noe av hovedpoenget i Samhandlingsreformen er at kommunene skal få et større ansvar, og det er lagt opp til at de skal bygge opp egne institusjoner eller døgnplasser for øyeblikkelig hjelp. Kristelig Folkeparti mener det er for tidlig å lovfeste denne nye oppgaven nå. Vi mener dette bør prøves ut gjennom ulike forsøk i forkant. Kommunene er langt fra å ha den nødvendige kompetanse eller infrastruktur per i dag, spesielt gjelder det de minste kommunene.
Kristelig Folkeparti sier også, sammen med de andre opposisjonspartiene, nei til kommunal medfinansiering for sykehusopphold nå – dette ved å pålegge kommunene å betale en egenandel tilsvarende 20 pst. av kostnadene for sykehusbehandling av pasienter med medisinske diagnoser. Det kan føre til at kommuner med trang økonomi kan forsinke sykehusinnleggelse for å spare penger, uten at de har forsvarlig tilbud til pasientene. Jeg mistenker ikke kommunene for ikke å ville, men jeg tror rett og slett at ikke de er i den situasjonen at de har nok kompetanse. Vi kjenner i alle fall ikke konsekvensene av dette, og flere høringsinstanser har advart mot en for rask innføring. Dette bør etter min mening også utprøves over tid. Selv om noen kommuner kan vise til veldig godt samarbeid med helseforetak, er det ingen som har prøvd ut alle tiltak som nå foreslås, i sammenheng. Vi vil lett kunne få et svarteperspill om økonomi mellom sykehus og kommuner.
Kommuner som har mye ressurser, kan ha en fordel, men regjeringen mangler en helhetstenkning og en oversikt som viser hvilke kommuner som har økonomi og kompetanse til å klare de nye pålagte oppgavene, og hvilke som vil få store utfordringer. Det mangler rett og slett en nasjonal styring som sikrer likeverdige og gode helsetilbud over hele landet.
Kristelig Folkeparti mener, i likhet med mange høringsinstanser og partier i Stortinget, at reformen burde vært utprøvd gjennom flere prøveprosjekter før den innføres i hele landet. Store og små prosjekter, også noen med kommunal overtakelse av bestilleransvaret, ville vi ønsket.
Forskrift om en verdig eldreomsorg – verdighetsgarantien – dreier seg om hva som er et grunnleggende tjenestetilbud for å sikre en verdig, trygg og meningsfull alderdom. Den gir en kortfattet og klar veiledning til ansatte samtidig som den gir en oversikt over hva eldre og pårørende kan forvente av den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Verdighetsgarantien sikrer i tillegg et minimumskrav av kvalitet. Dersom garantien reelt skal fungere som en garanti, kreves god kompetanse og riktig bemanning.
Mange opplever dessverre i dag at garantien blir brutt. Det er alvorlig når Statens helsetilsyn melder at rundt 50 pst. av dem som retter klager mot kommunen for brudd på rett til nødvendig helsehjelp, får helt eller delvis medhold i klagen. Det er særdeles leit at ikke regjeringspartiene i Stortinget støttet Kristelig Folkepartis merknad om at verdighetsgarantien øker rettstilstanden for de syke eldre, slik det så klart var nedfelt i høringsnotatet. Dette er et brudd på den verdighetsgarantien vi ble enige om, sammen med Venstre og regjeringspartiene.
Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig å kartlegge behovet for sykehjemsplasser for å kunne oppnå full sykehjemsdekning i 2015. Dagens satsing tar utgangspunkt i at tjenesteapparatet dekker behovene i eldrebefolkningen, men rapporter viser at det per i dag allerede er et udekket behov blant de sykeste eldre. Det fører til at andre deler av tiltakskjeden får økt belastning, og at kvaliteten reduseres. Dessuten er det ikke mange sykehjem som er tilgodesett med nye stillinger de siste årene – dette til tross for at de aller sykeste eldre bor her. De fleste nye stillingene i helse- og omsorgssektoren har gått til yngre under 67 år og til hjemmetjenestene, som også trengte det.
Forekomsten av demenssykdommer er stigende med økende alder, men yngre personer helt ned i 30–40-årsalderen kan også få en demenssykdom. En demensdiagnose berører hele familien på en krevende måte. Derfor er gode, helhetlige tilbud i alle faser av sykdommen avgjørende for helse og livskvalitet, også hos pårørende.
Kristelig Folkeparti vil påpeke spesielt behovet for å lovfeste dagaktivitetstilbudet for hjemmeboende demente nå, og ikke vente til 2015 slik regjeringen legger opp til. Vi vil også påpeke behovet for å tilrettelegge botilbud med aktiviteter som gir gjenkjennelse, trygghet, og som får frem «de gylne øyeblikk», og også å sikre kvalitet og kompetanse i demensomsorgen, og at arbeidsmetoder som gir trygghet, trivsel, mestring og verdighet for den enkelte, tas i bruk.
Faste møteplasser for eldre er så viktig at Kristelig Folkeparti vil lovfeste tilbud om eldresenter i helse- og omsorgstjenesteloven. Organiseringen kan være forskjellig, enten i regi av frivillige organisasjoner eller i samarbeid med kommunene.
Kristelig Folkeparti er meget skuffet over at regjeringen trenerer saken om brukerstyrt personlig assistent og ikke benytter anledningen til å lovfeste dette tilbudet nå. Utsettelse av lovfesting begrunnes med en rapport om kostnadsberegninger for kommunene, noe som må oppfattes som et vikarierende argument, og som regjeringen har hatt snart seks år på å finne ut av. Allerede i 2005 lovet daværende helseminister Sylvia Brustad å følge opp Stortingets vedtak om rett til BPA.
Det handler om hjelp til å få den praktiske delen av hverdagen til å fungere – ting vi som går gjennom livet i turbofart, tar som en selvfølge. Det handler også om verdighet, respekt og deltakelse. En ung BPA-bruker sa det så treffende: Brukerstyrt personlig assistent er for meg mine armer og føtter.
Til sist litt om et annet stort og kontroversielt forhold, nemlig forslaget om profesjonsnøytralitet. Kristelig Folkeparti opplever det på grensen til selvmotsigende når det stilles krav til kommunene om å ta mer ansvar for pasientbehandling – noe som krever mer kompetanse og mer fagfolk – samtidig som det innføres en profesjonsnøytral lov som nettopp vil svekke kravene til kompetanse. Vi mener det må stilles strengere krav til kompetanse i kommunene for å sikre god helsehjelp. I tillegg til leger må det være bl.a. sykepleiere, jordmødre, fysioterapeuter, psykologtjeneste og annet helsepersonell. Etter massive protester har regjeringen foreslått en lovhjemmel der de kan, ikke skal, gi forskrifter, men det er ingenting i innstillingen fra regjeringspartiene som tyder på at dette er raskt forestående.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Wenche Olsen (A) [11:32:53]: Kristelig Folkeparti har jo tidligere vært tydelig på å skille mellom ideelle aktører og private kommersielle aktører innenfor helsesektoren. Kristelig Folkeparti har til og med frontet at det skal være egne ordninger for ideelle aktører som leverer tjenester til det offentlige.
I det lovverket som vi behandler her i dag, og i planen som er lagt fram, er Kristelig Folkeparti med på flere merknader hvor man likestiller ideelle og kommersielle aktører. Da vil jeg gjerne spørre representanten Dåvøy om det er en ny politikk fra Kristelig Folkeparti, og om man nå helt likestiller ideelle og kommersielle aktører.
Laila Dåvøy (KrF) [11:33:33]: Takk for spørsmålet.
Det er helt riktig at Kristelig Folkeparti har ønsket egne ordninger for ideelle aktører. Det står fast. Jeg antar at i dette tilfellet viser representanten til det som står om brukermedvirkning i loven, der det nevnes både ideelle institusjoner og private institusjoner. Når man har avtale fra kommunene eller staten med ideelle eller private institusjoner, skulle det bare mangle at det ikke også skulle være brukermedvirkning i forhold til disse som faktisk brukes.
Geir-Ketil Hansen (SV) [11:34:21]: Jeg skal spørre om noe som vi har diskutert før i denne salen, nemlig helseregionene. Vi bygger jo vår spesialisthelsetjeneste på det regionale prinsipp, nemlig gjennom helseregionene. Bakgrunnen for det er at Norge er et stort og langstrakt land med ulik befolkningssammensetning og ulik bosetningsstruktur, og det regionale prinsippet bidrar til at vi kan bygge ut spesialisthelsetjenesten best mulig i forhold til disse forskjellene. I tillegg bidrar jo også den regionale organiseringen til at vi får en rettferdig og riktig fordeling av ressursene, pengene. Magnussen-utvalget har bidratt til det, og det ligger til grunn.
Kristelig Folkeparti ønsker å avvikle denne ordningen, sammen med Fremskrittspartiet og Høyre, og sentralisere styringen til et sykehusdirektorat. Ser ikke representanten Dåvøy at man da kan slå beina under nettopp det å kunne utvikle en spesialisthelsetjeneste i hele landet på en god måte?
Laila Dåvøy (KrF) [11:35:23]: Nei, vi ser det ikke slik. I evalueringen av de regionale helseforetakene kom det frem at likeverdige helsetjenester var blitt bedre internt i de fire regionene, men det var ikke i særlig grad blitt bedre når det gjaldt mellom de regionale helseforetakene.
Grunnen til at vi vil avvikle de regionale helseforetakene, er at de har gjort en god jobb med strukturendringer, men tiden er nå moden for å desentralisere flere oppgaver til helseforetakene der ute. Men vi ønsker en sterkere nasjonal politisk styring, og den mener vi skal foregå i departementet, gjerne i eieravdelingen. Det må selvsagt utredes hvordan dette skal gjøres på en best mulig måte. Men til forskjell fra Fremskrittspartiet ønsker ikke vi å bygge opp et helsedirektorat. Vi tror det kan bli bedre likeverdige tjenester over hele landet dersom vi får en sterkere nasjonal politisk styring fra det sted, fra det departement, som helsestatsråden styrer.
Kjersti Toppe (Sp) [11:36:35]: Eg har eit spørsmål som gjeld folkehelselova. Eg ser det er ein merknad i innstillinga frå komiteen, der Kristeleg Folkeparti er saman med Framstegspartiet og Høgre om å
«understreke at folkehelsearbeidets politiske virkemidler er, og må være, begrenset av en del sentrale prinsipper om hva som er politikkens legitime domene. Disse medlemmer mener det er viktig å presisere at individers rett til å ta frie valg og plikt og rett til å kunne ta ansvar for eget liv, gjør at folkehelsemessig gevinst ikke alene og i seg selv kan legitimere et politisk tiltak.»
Spørsmålet mitt er: Kva er det Kristeleg Folkeparti tenkjer på? Eg må spørja når det gjeld alkoholpolitikken: Er det slik at «folkehelsemessig gevinst ikke alene og i seg selv kan legitimere et politisk tiltak» når det gjeld alkoholpolitikk og den linja regjeringspartia står for i den saka, f.eks.?
Laila Dåvøy (KrF) [11:37:31]: Jeg tror det er veldig viktig med lovreguleringer, og i en del tilfeller innenfor alkohollovgivningen er representanten godt kjent med hva Kristelig Folkeparti mener. I seg selv kan ikke alle politiske vedtak legitimere folkehelsetiltak. Så er det slik at selv om vi beslutter en lov, er det ikke sikkert at dette blir fulgt opp på en god nok måte der ute. Dermed er poenget i folkehelsearbeidet at det er heller ikke bare helsesektoren som gjennom denne loven kan vedta folkehelse. Vi trenger at både samferdselssektoren og miljøsektoren engasjerer seg på ulike måter. Det sies at det bare er 10 pst. som kan reguleres av folkehelsearbeidet gjennom helselovene. Det betyr at vi kan faktisk ikke bare gjennom helselovene få nok folkehelsearbeid. Det må skje over hele linjen.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Borghild Tenden (V) [11:38:50]: Samhandlingsreformen er et viktig grep med styrking av kommunehelsetjenesten, og det er bra at det er bred enighet om hovedinnholdet. Jeg vil imidlertid starte med å si litt om Nasjonal helse- og omsorgsplan.
Det er ingen hemmelighet at vi i Venstre er lite fornøyd med denne planen. Den er vag når det gjelder sykehustilbudet. Den inneholder fortsatt kommunal medfinansiering, og den svikter når det gjelder kommunereform. Venstre mener dette fører til at reformen blir gjennomført ovenfra og ikke nedenfra, som flere har vært inne på.
Jeg tar det siste først: Reformen plasserer en rekke omfattende arbeidsoppgaver på kommunene. Skal kommunene klare å ta ansvaret for omsorgen til sine innbyggere, må mange kommuner bli større og sterkere.
Venstre har vanskelig for å tro at 431 kommuner er svaret på utfordringen om bedre kvalitet i fremtidens omsorgstilbud. Venstre frykter at reformen blir mislykket dersom små kommuner med liten kompetanse blir pålagt oppgaver de ikke er i stand til å overta. Da kan vi risikere at vi får et dårligere helsetilbud enn i dag. Derfor har Venstre fremmet forslag, som snart er omdelt i salen, håper jeg, om at regjeringen legger fram en plan med sikte på å redusere antallet kommuner i Norge for å sette kommunene i stand til å kunne møte de økte oppgavene som følge av Samhandlingsreformen.
Når det gjelder nasjonal helse- og omsorgslov, mener vi det er behov for en nasjonal sykehusplan som definerer hva et sykehus må inneholde, og som omhandler prioriteringer i helse- og omsorgstjenestene. Venstre ønsker i likhet med de andre opposisjonspartiene en mer operativ plan, som Stortinget kan være med på å påvirke. Venstre er ikke imot en omstillingsprosess i sykehusstrukturen, men vektlegger åpenhet, ærlighet og politisk styring. Vi reagerer på at regjeringen sier at dagens desentraliserte sykehustilbud skal opprettholdes, samtidig som de lokalt tømmes for viktige funksjoner. Venstre mener derfor regjeringen med jevne mellomrom bør komme med en stortingsmelding som tydeliggjør regjeringens politikk for omstillingsprosesser i helseforetakene.
Når det gjelder kommunal medfinansiering, mener Venstre at det er store uklarheter. Den er detaljert nok når det gjelder medfinansiering ved innleggelser og øyeblikkelig hjelp, men uklar drifts- og investeringsmessig. I et svar på et skriftlig spørsmål fra undertegnede svarte statsråden i mars:
«Kommunene vil få tilført friske midler gjennom den generelle veksten i frie inntekter, spesifikke oppgaveoverføringer fra spesialisthelsetjenesten i tillegg til midlene knyttet til de finansielle virkemidlene i reformen.»
Dette er verken tydelig eller betryggende for de kommunene som nå forbereder seg på å ta mer ansvar for helse- og omsorgsbehovet for sine innbyggere.
Venstre mener effekt av reformen avhenger av finansieringen. For 2012 får kommunene et beløp som skal gå til å dekke økte kostnader med overtakelse av utskrivningsklare pasienter. Men det stimuleres ikke til oppbygging av kommunale tilbud som kan erstatte opphold i sykehus. Da blir faren stor for at pasientene blir værende i spesialisthelsetjenesten. Eneste forskjell er da at helseforetaket fakturerer kommunene i stedet for staten.
Det er først og fremst usikkerhet knyttet til Samhandlingsreformen som bekymrer Venstre, og det gjelder også tid og omfang. Jeg tror vi også må begynne å se reformen fra kommunenes ståsted. For å illustrere poenget mitt vil jeg trekke fram et sitat fra rådmannen i min egen kommune, Bærum, som sier:
«Jeg er bekymret. Det meste er fortsatt uklart. Det eneste som er sikkert er at dette vil koste skjorta.»
For det er slik at den konkrete finansieringen til kommunene ikke blir endelig vedtatt før statsbudsjettet for 2012 blir vedtatt i denne sal i begynnelsen av desember. Det gir Oslo kommune knapt én måned fra vedtaket i Stortinget er gjennomført. Én måned er, for å si det forsiktig, svært kort tid. Bedre blir det ikke av at det er svært uklart hvilket omfang de nye oppgavene som blir gitt til kommunene, vil få, og det er vanskelig å se omfanget av de ulike behandlingsformene norske kommuner nå skal sette seg i stand til å tilby. Jeg vet det er svært vanskelig for norske kommuner også i dag å begynne å forberede seg, nettopp fordi usikkerheten er stor rundt det faktiske omfanget av reformen.
Regjeringen har foreslått at kommunene får betalingsansvar for utskrivningsklare pasienter fra første dag. Det er vel og bra, men problemet er at grunnlaget for antall pasienter som staten kompenserer for, er preget av stor usikkerhet. For å bruke Oslo kommune som eksempel så varierer anslaget gitt fra ulike fagorganer fra 15 000 nye liggedøgn til 60 000 nye liggedøgn. Kommunens egne registreringer i perioden 2007–2010 tyder på at antall liggedøgn etter utskrivningsklar-meldingen er vesentlig høyere enn det tallet departementet så langt opererer med. Det sier seg selv at dette kan få store økonomiske konsekvenser for kommunene.
Økonomien er en ting, men det skal også en mengde nye fagfolk på plass i norske kommuner fram mot 2012. Men antall ulike diagnoser som må behandles, er helt uvisst. Størrelsen på de ulike behandlingstilbudene er helt i det blå, noe som tilsier at det vil være utrolig om man klarer å få på plass et kvalitetsmessig godt og tilpasset tilbud før 1. januar 2012 – spesielt med tanke på at de økonomiske rammene ikke er på plass før i desember, altså bare én måned før. Hvor alle disse nye pasientene skal plasseres, er et problem, men det er klart at hvis Oslo kommune blir nødt til å ta over lokalene til Aker sykehus for å få dette til, får jeg opplyst at det vil være det samme som å slå Oslo kommune konkurs. Jeg vil understreke at dette er en situasjon for Norges største by, med et godt faglig byråkrati og en stor og fleksibel helse- og omsorgssektor. Hvordan alle de små kommunene med under 2 000 innbyggere skal få dette til, må nesten statsråden gi oss et godt svar på.
For å ta frem noen andre oppgaver som i dag har usikker finansiering og usikkert omfang, kan jeg nevne at kommunene får 20 pst. medfinansieringsansvar for medisinsk behandling i sykehusene, økt sektorovergripende ansvar, oversikt over lokale helseutfordringer, iverksettelse av nødvendige tiltak for å møte disse og en ny plikt for kommunene til å tilby døgnopphold for personer med behov for øyeblikkelig hjelp. At dagens kommunestruktur og kommuneøkonomi skal være i stand til å bære dette, er jeg meget usikker på.
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester skal tydeliggjøre kommunenes plikt og ansvar når Samhandlingsreformen settes ut i livet. Av ansvar oppsummeres i innstillingen: samarbeid, kompetanse, forebygging, egenmestring, behandling, omsorg og rehabilitering.
Nå sitter ikke Venstre i helse- og omsorgskomiteen, og vi fikk tilgang til innstillingen først fredag morgen, så jeg må ta forbehold om at det er noe jeg ikke har fått med meg, men i mitt hode fremstår det uklart. Jeg synes loven er uklar på mange områder, og at mye overlates til forskrifter, men det har flere representanter vært inne på, bl.a. Dåvøy og Høie, så jeg skal ikke bruke tid på det.
Jeg vil gjerne understreke at Venstre er positiv til de store grepene i Samhandlingsreformen, at vi mener at store oppgaver burde flyttes til kommunesektoren, og at en langt større del av helsetjenestetilbudet bør ligge på et så lavt forvaltningsnivå som mulig. Men jeg vil nevne hvor viktige samarbeidsavtalene som norske kommuner skal ha med helseforetakene, blir, for å sørge for at det hele tiden vil være pasientens beste som ligger til grunn for vedtak, og ikke økonomi eller interessekonflikter. Pasienter skal ikke være lenger enn absolutt nødvendig på sykehus, men å skrive ut pasienter for tidlig uten at tilbudet til de utskrevne pasientene er godt nok, vil også komme til å bli svært kostbart – både økonomisk og menneskelig.
Avslutningsvis: Jeg vil avslutte der jeg begynte. Samhandlingsreformen er et viktig grep med styrking av kommunehelsetjenesten, og det er bra at det er bred enighet om hovedinnholdet i Samhandlingsreformen. Helsetjenestene skal skje nærmere der folk bor, kommunene får en større rolle, og vi kan håpe på at kvaliteten i det norske helsetilbudet blir bedre. Alt dette er bra. Den store oppgaven er for det første å gjøre kommunene i stand til å møte denne oppgaven. Den andre store utfordringen er om statsråden raskt klarerer og konkretiserer innholdet i reformen gjennom alle sine kommende forskrifter, slik at helsevesenet blir mer sømløst, men ikke så sømløst at det ikke lenger henger sammen eller i verste fall rakner.
Presidenten: Presidenten antar at representanten skal ta opp de forslagene som er fremmet?
Borghild Tenden (V) [11:48:21]: Jeg tar opp de forslagene Venstre har fremmet.
Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Det blir replikkordskifte.
Sonja Mandt (A) [11:48:41]: Representanten Tenden startet med å si at Venstre var litt misfornøyd med planen, men det mantraet som jeg syntes gjennomsyret innlegget, var at svaret er større kommuner.
Når vi ser på det samarbeidet som skjer i dag rundt omkring i hele Norges land, ser vi at det skjer mye på tross av at vi har mange kommuner og mange kommuner med forskjellig størrelse. Så det må vel være noe annet som kan være et incitament for å få den planen, enn å slå sammen. 12 LMS-er, altså lokalmedisinske sentre, er jo bevis på det motsatte.
Hvor er Venstres tro på kommunenes engasjement og muligheter?
Borghild Tenden (V) [11:49:23]: Som jeg sa i mitt innlegg, mener vi i Venstre at det er svært viktig med en kommunesammenslåing. Vi vil ikke tvangssammenslå kommunene, men vi mener at vi før eller senere må sette et tak på hvor mange kommuner vi vil ha i dette landet, og så må man legge inn incitamenter for at kommunene slår seg sammen frivillig. Det har vært Venstres holdning lenge, og vi er faktisk veldig skuffet over at det ikke blir tatt på alvor i denne innstillingen, for vi er helt sikre på at større og sterkere kommuner er viktig for å få gjennomført nettopp denne reformen. Vi må ha stor kompetanse ute i Kommune-Norge. Det har vi ikke per i dag. Det vet vi at vi ikke har, og derfor er det viktig at vi får attraktive fagmiljøer i større kommuner.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:50:45]: I vår levetid har det skjedd dramatiske endringer i behandling av en rekke sykdommer. Dette betyr at helsevesenet må tilpasse seg, slik at vi alltid kan tilby best mulig behandling. For noen få tiår siden var det lite å stille opp med hvis man fikk hjerteinfarkt. Nå kan diagnosen stilles i ambulanse eller helikopter, og om nødvendig kan blodproppen fjernes på et av sykehusene som har den type behandling. Samtidig har kunnskapen om forebygging økt, og dødeligheten på grunn av hjerte- og karsykdommer går endelig nedover.
Med økt levealder er det flere som blir rammet av kreft, men det er også flere som overlever sykdommen. Vi vet at flere blir rammet av sykdommer som KOLS, diabetes 2 og muskel- og skjelettlidelser, og at vi blir flere eldre. Vi må derfor bli bedre til å behandle pasienter med slike kroniske lidelser og som trenger oppfølging over tid, og ofte fra flere instanser – ikke bare å behandle først når akutt sykdom oppstår.
Endringer i sykdomsbildet og i den demografiske utviklingen gjør det nødvendig med endringer i helse- og omsorgstjenesten. Vi må fortsatt forandre for å forbedre.
Det er to år siden vi la frem St.meld. nr. 47 for 2008–2009, Samhandlingsreformen, som beskrev retningen og innholdet i reformen. I april la vi frem to lovforslag og en nasjonal helse- og omsorgsplan, og nå skal vi sette Samhandlingsreformen ut i livet.
Alle er enige om at det er bedre å hindre at sykdom oppstår enn å reparere – først og fremst for den enkelte, men en friskere befolkning er også bra for samfunnet. Derfor skal vi satse på å fremme helse, god forebygging og tett oppfølging av dem som blir syke.
Samhandlingsreformen er både en retningsreform og et langsiktig utviklingsprogram for å sikre kvalitet og bærekraft. Reformen er allerede i gang. Nå kommer vi med virkemidlene: økonomiske, rettslige, organisatoriske og faglige. Det er summen av virkemidlene som endrer kursen, og vi går gradvis og forsvarlig frem. En større del av veksten i helsebudsjettene skal komme i kommunene de neste årene. Vi vil følge gjennomføringen tett fremover.
Det skal lønne seg for kommunene å satse på folkehelse. Det skal lønne seg å forebygge sykdom og bygge opp egne tilbud. Gjennom kommunal medfinansiering vil kommunene får større ansvar for innbyggernes helse. De skal betale en del av regningen når innbyggerne legges inn på sykehus, slik at kommunene blir seg bevisst kostnadene ved behandling, og at alternativ bruk av pengene kan fremme helse, forebygge sykdom og gi like god eller bedre behandling nærmere der folk bor. Kommunene vil få overført mer en 4 mrd. kr fra sykehusene til å betale sin del av disse kostnadene.
Mange utskrivningsklare pasienter blir liggende i sykehus for lenge. Det er ikke bra for pasienten, og det er kostbart for fellesskapet. Derfor skal kommunene overta finansieringsansvaret for utskrivningsklare pasienter fra første dag. 560 mill. kr skal overføres til kommunene. Pengene vil være et incentiv til å lage gode tilbud til disse pasientene.
La meg gjøre det helt klart: Samhandlingsreformen skal gi bedre behandling til alle pasienter. Alle som trenger spesialisthelsetjenester, skal selvfølgelig fortsatt få det. Det er verken rådmannen eller økonomisjefen eller ordføreren i en kommune som bestemmer når pasienter skal på sykehus. Det er som før legens beslutning som gjelder. Mange som legges inn på sykehus i dag, kan få like gode eller bedre alternativ gjennom kommunene. Samtidig vil det å bygge opp kompetansen i kommunene være viktig for at de som trenger å komme på sykehus, faktisk får det.
For en del pasientgrupper er det særlig viktig å komme raskt til spesialist. Det gjelder særlig f.eks. ved mistanke om alvorlig kreftsykdom. For å sikre disse pasientene rask diagnose og behandling innføres det nå veiledende tidsfrister for de ulike delene av behandlingsforløpet.
Fra 2016 vil alle kommuner få plikt til å etablere tilbud om øyeblikkelig hjelp som døgnopphold for pasienter som har behov for behandling eller observasjon. Noen kommuner har allerede opprettet slike tilbud, f.eks. ved Fosen Distriktsmedisinske Senter. KOLS-pasienter er blant dem som får et trygt og godt tilbud der, og som gjør at de oftere kan slippe sykehusinnleggelse.
Ny helse- og omsorgstjenestelov presiserer et felles verdigrunnlag for hele den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Vi får et samordnet lovverk, og loven skal sikre at samhandling blir en realitet. I tillegg foreslås det endringer i en rekke andre lover for å legge til rette for samhandling.
Kommuner og sykehus får plikt til å inngå avtale om samhandling og oppgaveløsning på flere områder. Et mål vil være å unngå innleggelser hvis pasienten kan få et like godt eller bedre tilbud i kommunen. Hvem har ikke hørt om den nyresyke pasienten som må reise milevis til sykehuset? Samarbeidsavtalene mellom sykehus og kommuner skal ta tak i dette. Pasientene skal slippe å reise til sykehus for behandling som de kan få alternativt i nærmiljøet sitt.
Loven styrker pasientenes og brukernes posisjon. Den skal sikre at de får delta i utforming av tjenestetilbudet i mye større grad enn i dag. Alle vil tjene på det. De som er brukere av helse- og omsorgstjenester, har erfaring, kunnskap og meninger som er helt nødvendig for å utvikle dem videre. Loven er utformet på en overordnet og profesjonsnøytral måte. Dette er gjort nettopp fordi kommune skal ha frihet til å utvikle tjenestene sine i tråd med lokale forhold og behov. Kommunene er forskjellige, behovet for kompetanse og kapasitet varierer. Det har vi tatt hensyn til. Men vi stiller tydelige krav til kvalitet i lovverket, og sørge-for-ansvaret er tydeliggjort.
Folkehelseloven handler om at vi skal tenke helse i alt vi gjør, lokalt, fylkeskommunalt og nasjonalt. Folkehelsearbeidet skal forankres i kommune- og fylkesplaner for å sikre langsiktig og systematisk arbeid. Kommunene skal bruke alle sektorer og virkemidler for å fremme innbyggernes helse. Kommunen skal selv ha oversikt over egne folkehelseutfordringer, mens staten får ansvar for å fremskaffe data og gjøre dem tilgjengelige for kommunene. Når vi kjenner utfordringene og årsakene, kan vi iverksette tiltak som fremmer helse og utjevner sosiale helseforskjeller.
For å nå målet om trygghet for alle må fremtidens helse- og omsorgstjenester ha god kvalitet. Skal vi lykkes, må vi utdanne, rekruttere, utvikle og beholde kompetent personell. Regjeringen har tydelig vist at vi følger opp satsingen på flere årsverk i kommunene. Antall ansatte innenfor omsorgssektoren øker, og målet om 12 000 nye årsverk innen 2015 er derfor innen rekkevidde.
Vi lovfester i dag at alle virksomheter i kommune- og spesialisthelsetjenesten skal drive systematisk arbeid for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. Jeg vil følge opp disse temaene i egen stortingsmelding, som regjeringen skal fremme i løpet av 2012.
Så til påstanden om hastverk. Jeg tør minne om at arbeidet med Samhandlingsreformen har pågått i over tre år – ja, enda lenger hvis vi ser på alle de utvalg som faktisk har jobbet med forarbeidet til dette. Vi har hatt en åpen og inkluderende prosess underveis, med høringer, folkemøter og møter med kommuner og organisasjoner. Vi har hatt et tett samarbeid med KS. Vi har mottatt mange innspill, og vi har utviklet virkemidlene i dialog med sentrale aktører.
I politiske debatter er vi ofte mer opptatt av uenighet enn av enighet. Slik har det vel også kanskje vært i denne saken. Det er full oppslutning om Samhandlingsreformen som idé, og det er også bred enighet om hovedgrepene. Det høres også her i dag. Så er det noe uenighet om enkelte av virkemidlene.
Denne regjeringen har ikke bare ideene til Samhandlingsreformen. Vi gjennomfører dem også. Mens høyresiden her vil gå langsomt frem, er regjeringen heller utålmodig på vegne av pasientene. Jeg vil lage systemer, slik at helsetjenesten samhandler bedre, og at pasientene dermed får bedre oppfølging. Det haster. Men vi har ikke hatt hastverk med virkemidlene. De er grundig og godt gjennomtenkt, og vi vet av erfaring at sykehus og kommuner kan samhandle. Samhandlingsreformen handler om å vri innsatsen mer mot forebygging og om å tenke litt annerledes. Vi kommer langt med vilje og engasjement, men vi må også ha systemer som understøtter en annen tenkemåte. Det er det virkemidlene i reformen er til for.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Per Arne Olsen (FrP) [12:00:06]: Til statsrådens avslutning i forhold til tempo skal det bemerkes at det i høringssvarene advares nettopp mot at det har gått for fort. Jeg vil også minne statsråden om at til tross for at arbeidet har pågått i tre år, ble saken lagt fram for Stortinget rett før påske i år, og dette har vært en svært rask prosess. Jeg er redd for at tempoet i denne saken og ovenfra-og-ned-holdningen kan resultere i at Nav-reformen fremstår som en mønsterreform i forhold til det vi skal vedta her i dag.
Statsråden brakte selv på banen eldreomsorgen, og det er et viktig element i det hele. Vi er også redd for at dette kan bety at eldre ikke kommer så raskt til sykehus som de burde. Mitt spørsmål blir: Hvordan skal statsråden sikre full sykehjemsdekning innen 2015 når man ikke har oversikt over behovet i dag og kommunene heller ikke får lov til å operere med ventelister?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:01:10]: Representanten Per Arne Olsen var innom mange tema som det kunne være interessant å ta fatt i, bl.a. dette med å advare mot å gå for fort frem. Kanskje jeg skal begynne med det, for det vil jeg faktisk avvise. Vi har jobbet med Samhandlingsreformen i flere år. Stortinget har hatt St.meld. nr. 47 for 2008–2009 til behandling, og den lå i Stortinget lenge. Det var forarbeidet, som konkret kom i Stortinget. Så har flere andre utvalg før det jobbet med forarbeidene til Samhandlingsreformen, og det har vært høringsutkast ute. Det var ikke veldig spennende i april hva vi kom med, bortsett fra at vi selvfølgelig også har lyttet til høringsinnspillene, folkemøtene vi har hatt, den dialogen som har vært, og alle de innspillene som vi har fått på nettet gjennom den netthøringen vi har hatt. Så vi har hatt en lang og bred prosess.
Når det gjelder eldreomsorg, følger vi jevnt og trutt Omsorgsplan 2015 og bygger opp i henhold til det både på kapasitet og på kompetanse.
Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.
Bent Høie (H) [12:02:22]: Denne regjeringen har i seks år trenert innføringen av en rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse. Selv den siste saken, som ble lagt fram av denne statsråden, argumenterte mot en sånn rettighetsfesting. Nå har stortingsflertallet bedt om at regjeringen kommer tilbake med en rettighetsfesting, mens opposisjonen i dag foreslår den konkrete lovparagrafen. Det er skapt store forventninger om at rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse nå blir raskt innført. Kan statsråden garantere for at regjeringen vil legge fram en lov som rettighetsfester personlig assistanse for brukere med store behov, og at loven blir gjeldende i løpet av 2012?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:03:14]: Jeg vil minne om at i løpet av disse årene hvor denne regjeringen har sittet, har langt flere fått ta del i brukerstyrt personlig assistanse, som er en særdeles god ordning for veldig mange funksjonshemmede som trenger den ekstrahjelpen i hverdagen. Så er det et anmodningsvedtak, som regjeringen selvfølgelig vil følge opp. Det innebærer også at det må gjøres en del videre beregninger. Det skal vi gjøre. Vi har gjort noe arbeid allerede – det er kjent – men vi skal også jobbe videre for å få dette på plass.
Laila Dåvøy (KrF) [12:04:04]: Jeg vil ta opp en litt annen sak. Det går på hvilke oppgaver som skal utføres på de enkelte nivå, og hvilken kompetanse kommunene trenger for å utøve ulike tjenester. Det kan gis i forskrift senere. Det står i loven, og det er også bekreftet av regjeringspartiene i innstillingen. Jeg vil spørre statsråden hva som skal til for at man vil kunne få utarbeidet disse forskriftene når man har lagt det til en kan-bestemmelse, for etter min mening burde vi hatt forskrifter i og med at man har lagt opp til en profesjonsnøytral lov. Så hva skal til, og hvordan vil regjeringen håndtere dette fremover?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:04:49]: Det har i debatten vært mye snakk om dette med forskrifter, og at man reagerer på bruken av forskrift. Jeg vil minne om at det allerede eksisterer mange forskrifter som gjelder. Og mange av de nye forskriftene er til avløsning for gamle forskrifter. Så er det én som går på nettopp dette med oppgavedelingen mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene, som vi vil jobbe med nå. Det er også en ganske sterk revidering av fastlegeforskriften. Det er en rekke forskrifter det skal jobbes med, og det vil vi gjøre nå – det arbeidet er allerede i gang.
Når det gjelder oppgavefordelingen mellom de ulike nivåene, er det en ny forskrift som selvfølgelig er viktig i arbeidet fremover. Men dette er også noe som vil ivaretas gjennom avtalene som vil være inngått mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten, og som vil være veldig viktig for hva som konkret utføres på det enkelte nivå.
Borghild Tenden (V) [12:06:03]: Jeg brukte en del av mitt innlegg til å snakke om kommunesammenslåing. Undersøkelser viser at det er mange der ute som mener at det er viktig, eller kanskje avgjørende, for at dette skal lykkes. Mener statsråden at det er like enkelt for en liten kommune å overta ansvaret som følger av den nye helse- og omsorgsloven, eller er statsråden enig med Venstre i at det kan bli en utfordring for de minste kommunene?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:06:32]: Kommunene i Norge er veldig ulike, og det er ikke slik at de aller minste kommunene nødvendigvis kan klare å gjøre det som de største kommunene gjør. Det dreier seg også om å ha tilstrekkelig kompetanse. Derfor er vi veldig tydelige på at kommunene bør samarbeide. Og vi har gode eksempler, for vi har tross alt hatt mange års erfaring med samhandling i Norge. Vi kan gå til Hallingdal Sjukestugu på Ål, eller Alta eller andre steder i landet. De er også gode der hvor kommunene inngår samarbeid. Men hvis vi skal vente på at kommunene selv ønsker å slå seg sammen, tror jeg vi må vente lenge. Derfor er det viktig at kommunene samarbeider, og at de får til gode ordninger. Og jeg har vært så pass mye rundt og sett på omsorgstjenestene f.eks. i kommunene at jeg kan si at det er slett ikke alltid at de store har det beste tilbudet.
Per Arne Olsen (FrP) [12:07:42]: Jeg ser meg nødt til å stille spørsmålet fra representanten Høie én gang til. Spørsmålet hans var faktisk om statsråden kommer tilbake til Stortinget i 2012 med rettighetsfestingen, og det bør det kunne svares på med et ja eller et nei – og ingen utredning. Kommer statsråden tilbake når det gjelder BPA, til Stortinget i 2012?
Det neste spørsmålet gjelder en sak som er litt glemt i alt det vi holder på med i dag, at oppholdskommuner i større grad enn før skal måtte betale for tilbud til tjenestemottakere. Det er noe som vil ramme f.eks. voksne døve og døvblinde, og de institusjonene vi har på det både her i byen, i Vestfold og andre steder. Hvis man gjør om på dette, betyr det at en del oppholdskommuner som i dag har hatt et tilbud, også til mange andre som kommer fra det ganske land, i større grad må ta kostnadene selv, og sånn sett også kanskje må kutte i dem. Jeg ønsker statsrådens svar på om det er hensiktsmessig.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:08:41]: Siste delen av spørsmålet var noe uklart for meg. Men det er vel vanskelig å be representanten Per Arne Olsen om å gjenta det – det dreide seg om vertskommuner for døve og døvblinde?
Per Arne Olsen (FrP) [12:09:06]: Blant annet. Hvis jeg får lov, president?
Presidenten: Ja, hvis det kan bidra til en avklaring i debatten, er presidenten liberal på det.
Per Arne Olsen (FrP) [12:09:11]: Det gjøres en endring i tilskuddsordningen, hvor oppholdskommune, f.eks. Oslo, som i dag har et senter for døve og døvblinde, skal betale en større andel av kostnadene også for dem som går på skolen som kommer fra andre kommuner, i motsetning til tidligere, da kommunen man kom fra skulle betale en del av kostnadene.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:09:34]: Akkurat det spørsmålet vil jeg gjerne få komme tilbake til. Representanten skal gjerne få et skriftlig svar på endringen og hvordan det nå er tenkt finansiert.
Når det gjelder spørsmålet om brukerstyrt personlig assistent, er det – som jeg har sagt – et veldig klart anmodningsvedtak som ligger her i forbindelse med arbeidet i Stortinget. Det skal selvfølgelig regjeringen komme tilbake til Stortinget med på egnet måte så snart som mulig. Men det er også slik at noen utredninger må gjøres, for det er noen forutsetninger i det vedtaket. Vi har gjort utredninger allerede, men det må gjøres noe mer. Så skal vi komme tilbake så fort som mulig.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Tore Hagebakken (A) [12:10:40]: Om vi i komiteen ikke har blitt enige om alt – det framgår for så vidt av debatten så langt – har det vært god samhandling i komiteen. Det vil jeg understreke. Det arbeidet som sluttføres i dag, har gått effektivt og fint for seg – og honnør også til saksordførerne som har gjort en solid innsats.
Som Sonja Mandt sa, er Samhandlingsreformen en stor tillitserklæring til kommunene og – jeg vil legge til – lokalpolitikerne. Jeg tror de vil løse oppgavene godt, men det trengs mye og fruktbart samarbeid for at vi skal få ut størst mulig helsemessig og samfunnsmessig gevinst av reformen. Det er derfor positivt å se alt kommunesamarbeid som nå etableres – og mye har jo vært etablert fra før – innenfor helse- og omsorgstjenestene. Slik blir kommunene også sterkere og bedre samarbeidspartnere overfor spesialisthelsetjenesten, og aller viktigst: Slik kan befolkningen få et enda bedre helse- og omsorgstilbud – ja, rett og slett, får vi håpe, bedre helse.
For også i forebyggingsøyemed kan samarbeid mellom kommuner gi større og nye muligheter. Fylkeskommunene har også en viktig rolle i denne sammenhengen, som det er grunn til å minne om, og sjølsagt vil de frivillige organisasjonene og andre bidragsytere, som vil stille opp og skal være samarbeidspartnere, være viktige. Og kommunene må sørge for at de trekkes aktivt med.
Kort sagt: Alle gode krefter skal gå sammen og legge best mulig til rette for at flest mulig skal kunne leve et lengst mulig og godt liv. Så har vi sjølsagt hver og en det aller største ansvaret for å ta best mulig vare på egen helse, så lenge vi har mulighet for det.
Det er et stort engasjement knyttet til Samhandlingsreformen i svært mange av landets kommuner. Det er kommet inn 301 søknader – mange fra samarbeidende kommuner – om å få ta del i de 131 mill. kr som i år er satt av til prosjektmidler i forbindelse med reformen. Det viser tydelig at tida er inne for å iverksette reformen over hele landet fra 1. januar 2012, med de økonomiske virkemidler regjeringa har foreslått.
Jeg mener at kommunalt medfinansieringsansvar med den innretningen og i det omfanget som er foreslått, balanserer bra med de ulike hensyn som må tas for å sikre en trygg gjennomføring, uten å eksponere kommunene og spesialisthelsetjenesten for uheldig risiko. Det samme gjelder ordningen med at kommunene skal betale for utskrivningsklare pasienter som blir liggende på sykehus.
Jeg mener også at flyttingen av midler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene og fordelingen av pengene kommunene imellom vil bli gjennomført på en så rettferdig måte som mulig, slik det er lagt opp. Det var for øvrig betryggende å høre direktørene i de regionale helseforetakene under komitéhøringen forsikre at uttrekket av penger fra deres virksomhet er i en slik størrelsesorden at det absolutt er til å håndtere. Så får tida vise hvor mye av disse pengene som kommer tilbake til spesialisthelsetjenesten.
Jeg vil understreke viktigheten av godt samarbeid mellom helseforetakene og kommunene, ikke minst i månedene fram til 1. januar, for å sikre en best mulig start på reformen og minst mulig overgangsproblematikk. Eventuelle endringer i spesialisthelsetjenestens tilbud som følge av reformen må harmoniseres godt med hva kommunene har fått bygd opp og kan tilby. Det lovpålagte avtaleverket blir sjølsagt viktig, men det er også særlig viktig med god samarbeidsånd.
Helseforetakene og kommunene må også støtte opp under hverandre med hensyn til å sikre velkvalifisert personell og etablere spleiselag der det er naturlig. Særlig aktuelt er spleiselag knyttet til etablering og drift av lokalmedisinske sentra.
I dag har vi tolv slike sentre. To av disse befinner seg i mitt hjemfylke, Oppland: på Otta i Sel kommune og på Fagernes i Nord-Aurdal. På Otta har for øvrig kommunen, med noen millioner også fra fylkeskommunen, bygget et senter til nesten 100 mill. kr. Sykehuset Innlandet, gjennom sykehuset på Lillehammer, er en meget god og aktiv samarbeidspartner. Sel har også fått nasjonale prosjektmidler.
Gjennom denne satsingen legger Sel kommune og samarbeidende kommuner i regionen til rette for at spesialisthelsetjenester kommer nærmere lokalbefolkningen, og slik blir de kommunale tjenestene enda bedre.
Jeg synes det er så fint å se dialysepasienter slippe å reise timevis flere dager i uka for behandling, slik de før gjorde til Lillehammer. Nå er det seks slike behandlingsplasser på Otta, og det har vært dialysetilbud der i mange år. Den i disse dager flomrammede kommunen fortjener honnør for hvordan de satser på å bygge ut gode helse- og omsorgstjenester. Og de er ikke alene. En hel del norske kommuner har i flere år vist vei for Samhandlingsreformen. Dette er ingen ovenfra-og-ned-reform, slik høyrepartiene hevder når de skal bortforklare mangel på egne alternativer.
Samarbeid handler ofte om å gå sammen både faglig og økonomisk. De foreslåtte økonomiske virkemidlene er på ingen måte ment å skulle erstatte de gode spleiselagene; jeg vil understreke det sterkt. Jeg synes Steinkjer er et godt eksempel. Der finansieres det lokalmedisinske senteret ved at de samarbeidende kommunene, det lokale helseforetaket og det regionale helseforetaket dekker en tredjedel hver. Hvordan finansieringen av de lokalmedisinske sentrene skal innrettes rundt omkring i Norge, vil jo sjølsagt avhenge av hva sentrene inneholder, og graden av spesialisthelsetjeneste.
Den nye kommunale helse- og omsorgsloven danner sammen med folkehelseloven og Nasjonal helse- og omsorgsplan rammene for Samhandlingsreformen. Men det nye lovverket er ikke utløst alene av reformen. Det har lenge vært behov for å samordne og rydde opp i lovverket, slik det nå gjøres.
Jeg er for øvrig glad for de endringer som ble gjort i lovforslaget etter høringsrunden med hensyn til fylkesmannens muligheter til å kunne fatte nytt vedtak i forbindelse med klagebehandling, i tillegg til å kunne oppheve vedtak og sende saken tilbake til ny behandling i kommunen. Dette er viktig for brukernes rettssikkerhet.
Med den nye helse- og omsorgsloven får kommunene et sørge-for-ansvar uten å pålegges bestemte måter å organisere tjenestene på. Pliktene kommunene har, er utformet mer overordnet og profesjonsnøytralt enn tidligere. Vi mener at en detaljert opplisting av enkelte profesjonsgrupper i loven vil kunne gi inntrykk av en prioritering som kunne være uheldig, eksempelvis for pasienter eller brukergrupper med behov for tjenester fra profesjoner som ikke er listet opp i loven. I det gamle lovverket står f.eks. fysioterapeuten nevnt, men ikke ergoterapeuten. Nå vil de bli likestilt.
Kommunale helse- og omsorgstjenester vil kreve tilgang på et vidt spekter av personell med ulik kompetanse. Om ny lov gir kommunene større frihetsgrad til å velge organisering av tjenestene, og om loven er profesjonsnøytral, er det lagt klare føringer på kommunene med hensyn til faglig forsvarlighet i tjenesten som sikrer at tjenesten bemannes med kvalifisert personell. Departementet gis også hjemmel til å kunne gi forskrift om krav til innhold i tjenestene, herunder bestemmelser om kompetansekrav for ulike typer tjenester.
Vi har fått høre her i dag at loven er utformet for overordnet, og at det er for mange hjemler for departementet til å kunne gi forskrift. Jeg synes det er fornuftig å gå fram på denne måten, særlig sett i lys av at en her skal innfase en stor reform. Da kan det være behov for tilpasninger underveis. For Norge er variert, og det trengs variasjon – skreddersøm ut fra lokale forhold og behov – men alle skal sikres et kvalitativt godt tilbud.
Eksempelvis kan et detaljert lovverk med klare grensedragninger mellom spesialisthelsetjenesten og kommunens ansvarsområde virke hemmende på å finne gode samhandlingsløsninger. En samlet komité sier at det vil være noen overlappinger og gråsoner, og understreker viktigheten av at disse avklares gjennom å finne hensiktsmessige løsninger som tar hensyn til forutsetninger og behov. Nettopp derfor er det åpnet for at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelser om hva som er helse- og omsorgstjenester etter loven, og likeledes gi forskrift etter spesialisthelsetjenesteloven om hva som skal anses for å være spesialisthelsetjenester – hvis det viser seg å være behov for en slik mer detaljert beskrivelse og avklaring.
I dag kommer Stortinget til å slå fast at brukerstyrt personlig assistanse skal rettighetsfestes for brukere med stort behov. Riktignok ber vi regjeringa utrede videre de økonomiske og administrative konsekvenser. For alle er tjent med å ha flest mulig fakta på bordet, og at vi kvalitetssikrer innretningen. Men vi understreker at regjeringa raskt skal komme tilbake til Stortinget med et slikt forslag.
Rettigheten skal etableres innenfor de økonomiske rammer som gjelder i dag, og innebærer at disse brukerne sjøl kan velge om de ønsker tildelt bistand utført som BPA eller som ordinære tjenester.
Samhandlingsreformen har stor oppslutning. Nå gjelder det å komme i gang. Om vi ikke vet hundre prosent hvordan alt vil gå, er det viktig at vi kommer i gang, og at alle er med – vi sier det gjerne slik – og det fra start. Vi trenger ikke å gå veien om piloter over hele landet. Vi har piloter allerede, og kommunene er utålmodige etter å få greie på de statlige betingelsene som vi nå vedtar i dag.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:21:03]: Samhandling er den røde tråden i sakene vi skal behandle i dag, og det betyr at dette burde være en god dag for folk flest.
Vi skal snu utviklingen fra å reparere folk til i større grad å forebygge. Vi ønsker at hjelpen skal gis på riktig nivå, og vi ønsker at nivåene skal samhandle. Om vi lykkes, vil vi få et bedre og sammenhengende helsevesen, et friskere samfunn og bedre utnyttelse av ressursene.
Det er et samlet storting bak disse hovedtankene. Veien dit er vi imidlertid ikke like enige om.
Det er en samlet komité som står bak en rekke merknader til loven, men samtidig er det ingen tvil om at innstillingen også flere steder inneholder ett syn fra regjeringspartiene og et annet syn fra en samlet opposisjon.
De siste seks ukene har jeg vært tettere på det norske helsevesen enn jeg kunne ønske meg. Jeg har sett et helsevesen fjernt fra det som helseministeren snakker om. Jeg vil derfor på det sterkeste benytte anledningen til å anbefale helseministeren når hun «følger utviklingen nøye», at hun følger den nøye der ute hvor det skjer, og ikke fra sitt kontor.
Jeg har sett et helsevesen med fantastiske ansatte som gjør det beste ut av situasjonen, ansatte som er vennlige og medfølende, men som hele tiden må si: Det vet jeg ikke, det kan jeg ikke svare på, beklager at du må vente så mye, beklager at vi glemte deg.
Jeg har møtt et helsevesen som står langt fra å samhandle, og det er slett ikke vanskelig å se at vi bruker helsekronene på en lite effektiv måte.
Min datter hadde i løpet av 14 dager og tre legebesøk kun fått utdelt smertestillende. Da man endelig oppfattet hvor alvorlig hennes tilstand faktisk var, ble hun umiddelbart innlagt. Hun ringte meg, og gråtende fortalte hun at hun var innlagt på Ahus. Jeg ble litt overrasket over denne voldsomme reaksjonen hennes og prøvde å forklare at det var flott at det endelig skjedde noe, at hun var i gode hender, og at de nå ville finne ut hva som var galt. Gråtende forteller hun meg at det jo er 270 000 syke mennesker i Norge som venter på å komme inn på sykehus, og når de legger inn meg, må jo det bety at jeg er fryktelig syk. Tror du det betyr at jeg skal dø? spør hun.
Jeg har aldri tenkt på at lange ventetider kan virke så skremmende på folk som ikke er vant med å være syke. Dette, sammen med flere andre ting vi har opplevd disse seks ukene, har gitt meg nye perspektiver på vårt helsevesen. Min datters sykdom har også vist meg at det ikke er alt som kan forebygges. Hennes sykdom er ikke forårsaket av noe hun har gjort eller ikke gjort. Dette må vi aldri glemme.
Når vi nå skal vedta en ny lov om folkehelse, hvor lovens intensjon er å styrke folkehelsen og utjevne sosiale forskjeller i helse og levekår, må vi aldri glemme at det finnes mye som kan skje i folks liv som er utenfor vår og deres rekkevidde, og som verken handler om dårlige valg eller dårlige levekår. Spesialisthelsetjenesten kan vi aldri bygge ned.
Folkehelseloven vil nå pålegge kommunene å tenke helse i alt de gjør og foretar seg. Dette er sider jeg har vært spesielt opptatt av. Helse handler nemlig ikke bare om hva man putter i seg. Trivsel og mulighet for å skape seg sine egne gode liv er helt avgjørende for å ha god helse. Da handler det om å gi folk mulighet til å ta sine egne gode valg, fordi de har kunnskapen de trenger, og fordi samfunnet gir dem denne muligheten. Vi kan aldri vedta god helse. Folk må ønske det og forstå det. Dette tror Fremskrittspartiet på i mye større grad enn det å tvinge folk via høye avgifter og forbud.
Fremskrittspartiet er også opptatt av å ta fokuset vekk fra begrepet «å utjevne forskjellene» når det gjelder hvor mye penger den enkelte har å rutte med. Den rød-grønne regjeringen har vært opptatt av dette i seks år, uten å lykkes. Flere statistikker viser dette.
Å endre forskjeller betyr nødvendigvis ikke at de som har aller minst, får det bedre. Dersom du lever i en økonomisk situasjon som gjør at hver dag er en kamp for å overleve, hjelper det deg overhodet ingen ting om naboens bankbok f.eks. halveres fra 20 mill. kr til 10 mill. kr. Det eneste som hjelper, er at du selv får mer å rutte med, slik at du selv igjen får sove om natten og kan gjøre fornuftige valg framfor å ta billige og dårlige valg som du vet ikke er godt for din helse.
Samtidig er det viktig å gi barn gode oppvekstvilkår. Å gi barnehageansatte og lærere kunnskap om å avdekke omsorgssvikt og gi dem mot til å melde fra om det, vil gi flere barn en bedre start på livet. Men da forutsetter det et barnevern som har tid til å sette inn riktige tiltak i hjemmet umiddelbart. Gir vi barna en god barndom, gir vi dem større mulighet for god helse i voksen alder.
For Fremskrittspartiet har det også vært viktig å legge til rette for varmtvannsbasseng, fysioterapi og behandlingsreiser til varmere strøk. Videre er pleiepenger, omsorgslønn, støttekontakt og brukerstyrt personlig assistent svært viktige tiltak for å gi funksjonshemmede barn og voksne, og deres nærmeste, gode liv. Gode liv, hvor man er en del av samfunnet, gir god helse.
At regjeringen har trenert en rettighetsfesting av BPA i seks år, er rett og slett helt utrolig. Spørsmålet må være hvilket menneskesyn og livskvalitet vi bør legge til grunn. Er det akseptabelt at man er avhengig av snille slektninger og venner for å kunne oppleve noe hyggelig? Er det akseptabelt at man aldri kan gå på kino fordi det ikke er innvilget nok enkelttimer til vedkommende?
BPA-brukere trenger støtte til samfunnsdeltagelse. Et ensidig fokus på helse- og omsorgstjenester blir feil. BPA gir funksjonshemmede frihet, likestilling og et livsløp der de selv legger premissene. Tekniske hjelpemidler og en selvstyrt personlig assistent åpner livet. Noen har fått muligheten allerede, andre får den ikke.
At man har valgt å delegere retten til frihet og likestilling for funksjonshemmede til kommunale saksbehandlere som skal porsjonere ut godene etter hva man finner dekning for i kommunebudsjettene, står i grell kontrast til Arbeiderpartiets slagord om at «alle skal med». Helseministerens svar her i dag bekrefter at en rettighetsfesting ikke vil være på plass i 2012 heller.
Fremskrittspartiet konstaterer at lokalpolitikerne i kommunene ofte har oppe til debatt forskjellige sider som har innvirkning på lokalbefolkningens helse. Mangel på engasjement er ikke hovedutfordringen, men de prioriteringer som må gjøres. Å øke fokuset og øke innsatsen for en bedre helse for innbyggerne vil ikke kunne gjennomføres dersom de midler som stilles til disposisjon, innskrenker muligheten for å gjøre gode og riktige vedtak.
Fremskrittspartiet støtter Legeforeningens anmerkninger om at de største besparelsene ved at befolkningen generelt får bedre helse, vil komme staten til gode, og at de største helsegevinstene ligger flere tiår fram i tid. Det er derfor vanskelig å se at regjeringens optimisme rundt det nye lovverket står i stil med de ressursene som kommunene blir gitt. Fremskrittspartiet etterlyser derfor øremerkede midler for at loven skal kunne følges opp optimalt.
Fremskrittspartiet konstaterer at en samlet komité står bak merknaden om å lage et samfunn med like muligheter for alle. Det er derfor med undring jeg samtidig konstaterer at man har egne merknader for enkelte grupperinger i samfunnet.
For Fremskrittspartiet er det ingen tvil: Alle, uavhengig av alder, kjønn, bosted og bakgrunn, skal gis akkurat samme mulighet til å være en del av samfunnet og skal gis de samme muligheter til å ta gode valg og skape sitt liv til beste for seg selv og for samfunnet. Diskriminering, kvotering og særordninger, enten de er positive eller negative, er ikke en ønsket innretning for oss.
Det er også med undring jeg leser at enkelte partier synes å ha dårlig kunnskap om boligpriser og valg av bosted. Her påstås det at personer og familier med dårlig råd står i fare for å måtte bosette seg i områder med støy og forurensning, mens faktum er at midt i sentrum av de største byene, hvor støyen og forurensningen er på det høyeste, er boligprisene høyest. Prisene faller ofte proporsjonalt med reduksjon av støy og forurensning – ved at man flytter lenger unna bykjernen.
Videre vises det til at de med dårlig råd må bosette seg steder hvor tilbudet om fritidsaktiviteter er dårligst. Mange ute i distriktene har langt færre fritidsaktiviteter å velge mellom enn folk som bor i byen. Men de har ikke blitt tvunget til å bosette seg der på grunn av dårlig økonomi. Snarere tvert imot vil nok de fleste hevde at de bor slik fordi de ønsker det, og fordi de trives der.
Men det som faktisk er et problem for dem med dårligst råd, er at til tross for at regjeringen mener at frukt og grønt i skolen er veldig viktig, har regjeringen ikke vært i stand til å innføre dette for alle, og til tross for at det å holde egenandelene lave er viktig for dem som har aller minst fra før, har egenandelene økt hvert eneste år med denne regjeringen. (Presidenten klubber.) Da kommer vi tilbake …
Presidenten: Tiden er ute.
Sonja Irene Sjøli (H) [12:31:16]: Forslaget til ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov tydeliggjør kommunenes overordnede ansvar for å sørge for helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Kommunenes plikt videreføres, men foreslås utformet mer overordnet og profesjonsnøytralt.
Regjeringen ønsker ikke å binde opp kommunene med særskilte organisatoriske eller personellmessige løsninger. Det er derfor heller ikke lagt føringer for hva som kreves av kompetanse for å utføre de ulike tjenestene, eller hvem som skal vurdere hvilken kompetanse som kreves. Regjeringen mener flere yrkesgrupper kan utføre mange av de samme tjenestene.
For Høyre er det avgjørende at tjenestene som tilbys, er av høy kvalitet, og at de gis etter behov og til rett tid. Vi er imidlertid i likhet med Statens helsetilsyn, Norsk Sykepleierforbund, Den norske jordmorforening, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og mange andre høringsinstanser sterkt bekymret for at profesjonsnøytralitet kan skape usikkerhet om hva som er tilstrekkelig kompetanse når det gjelder utførelsen av enkelte tjenester.
Kommunene har allerede i dag krevende faglige oppgaver, kommunene er svært ulike, og Samhandlingsreformen vil øke oppgavene både i omfang og kompleksitet. Derfor er det helt avgjørende at kvaliteten på helse- og omsorgstjenestene sikres.
Høyre mener at hensynet til rettssikkerhet og likeverd tilsier en viss statlig styring, og at forsvarlighetskravet alene ikke vil være tilstrekkelig til å holde kvaliteten på kommunenes tilbud på et forsvarlig og ønskelig nivå. Lovforslaget med sin profesjonsnøytrale form kan føre til at kommuner ansetter personell uten nødvendig fagkompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Dette er en utvikling Høyre ikke kan akseptere.
Det er visse yrkesgrupper den kommunale helse- og omsorgstjenesten er avhengig av for å kunne gi et faglig forsvarlig tilbud. Høyre foreslår, sammen med Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, å ta inn flere yrkesgrupper, og at lovteksten § 3-2 første ledd nr. 4 skal lyde:
«Utredning, diagnostisering og behandling, herunder fastlegeordning, psykologtjenesten, sykepleietjeneste, fysioterapitjeneste og jordmortjeneste.»
At disse gruppene er nevnt, innebærer selvsagt ikke noen begrensning for kommunene til å benytte andre yrkesgrupper for å løse oppgavene innen helse- og omsorgssektoren. Kommunene har ikke lovfestet plikt i dag til å sørge for psykologtjeneste, men vi mener det er en nødvendig presisering både som en konsekvens av opptrappingsplanen for psykisk helse og av hensyn til de oppgavene kommunene nå vil få ansvar for når det gjelder gjennomføringen av Samhandlingsreformen. Vi mener det må utarbeides en plan for å sikre psykologkompetanse i kommunene. Kommunene trenger nødvendig fagkompetanse både til tjenestene som skal ytes, og til å vurdere hva som mangler av kompetanse for å løse helse- og omsorgsoppgavene.
Regjeringen og regjeringspartiene mener profesjonsnøytralitet er gunstig for å fremme sammensetningen av fagkompetanse på tvers av profesjoner og deltjenester, og at profesjonsnøytralitet vil motvirke at noen fremstår som viktigere enn andre. Hvis ideologien er at det ikke er viktig hvem som skal gjøre det, bare jobben blir gjort, mener Høyre det er en farlig vei å gå. Det kan bety en nedtoning av behovet for høy kompetanse innen sykepleie og andre helsefag og dårligere kvalitet på helse- og omsorgstjenestene til innbyggerne. Allerede i dag vet vi at over 30 pst. av dem som jobber i omsorgssektoren i kommunene, er ufaglærte.
Noen faggrupper er viktigere enn andre i en konkret situasjon, avhengig av kompetanse, rolle, funksjon og ikke minst pasientenes behov. Høyre mener bestemt at god samhandling krever at den enkelte kjenner sitt eget fag, er tydelig på sin egen faglige styrke og har oppmerksomhet på fagets begrensninger.
Nøkkelen til faglig og tverrfaglig profesjonelt arbeid er kunnskap, respekt og fleksibilitet i samhandlingen. Høyre er imot profesjonsnøytralitet, fordi vi mener at profesjonsnøytralitet er umulig. Fagfolks handlinger er alltid basert på et verdigrunnlag, selv om verdiene varierer fra person til person.
La meg bruke sykepleien som et eksempel. Alle mennesker utøver ulike former for omsorg, men sykepleierne har ansvar for faglig profesjonell utøvelse av helsefremmende og rehabiliterende pleie- og omsorgsfunksjoner. Vi vet jo også at mangelfull sykepleiefaglig kompetanse er en utfordring nå i de kommunale helsetjenestene. Vi mener at profesjonsnøytralitet vil utvanne en helt nødvendig samhandling i helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Hvis alt skal være nøytralt, blir det ingen spesifikk kunnskap å tilføre og ingen å samhandle med. Når profesjonsnøytralitet vektlegges, vil strukturene få styre enda sterkere. Det er kanskje det regjeringen ønsker.
Det er jo sammenhengen mellom profesjonskunnskap og forsvarlighet som er avgjørende for kvaliteten på de tjenestene som gis til brukerne. Profesjonsnøytralitet vil først og fremst kunne ramme de pasientgruppene som det er stort fokus på i Samhandlingsreformen, nemlig de som har sammensatte og komplekse hjelpebehov og stort behov for koordinerte tjenester, og i tillegg de som vil kunne profitere på økt forebygging og helsefremmende innsats.
Gode individuelle helsetjenester, god samhandling mellom tjenestenivåene og rundt den enkelte pasient sikres ved faglig kompetanse innen profesjoner. Hensiktsmessig og økonomisk organisering må ikke gå på bekostning av forsvarlighet. En tydelig faglig identitet og integritet er en forutsetning for gode tjenester i kommunene. Summen av trygg profesjonsidentitet gir et tverrfaglig samarbeid til det beste for brukerne.
Høyres Dokument 8-forslag om tiltak for å styrke kapasiteten og kvaliteten i den kommunale jordmortjenesten inngår som en del av denne debatten, selv om saksordføreren ikke prioriterte å nevne dette med ett ord – og det er jo også et signal. Bakgrunnen for at Høyre fremmet dette forslaget tidlig i vår, var at det i forbindelse med Stortingets behandling av St.meld. nr. 12 for 2008–2009 En gledelig begivenhet ble fattet et anmodningsvedtak om at regjeringen skulle fremme forslag om å styrke jordmortjenesten med hensyn til både kapasitet og kvalitet, og at dette skulle legges fram for Stortinget i egnet form.
Helsedirektoratet fikk på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet i hasteoppdrag, ifølge Helsedirektoratet, å utrede forslag til tiltak for å styrke jordmortjenesten. Rapporten «Utviklingsstrategi for jordmortjenesten. Tjenestekvalitet og kapasitet» forelå i mai 2010.
Vi hadde derfor forventet at regjeringen hadde lagt fram konkrete forslag i budsjettet for 2011. Det skjedde ikke, og det oppsto et vakuum i oppfølgingen av fødselsmeldingen i den kommunale jordmortjenesten. Følgetjenesten for fødende, som ble helseforetakenes ansvar fra 1. januar 2010, fungerer overhodet ikke etter intensjonen, og mange kommuner har mistet tjenesten, også ved beredskap. Tilbudet til gravide og fødende er rett og slett blitt dårligere.
Høyre er tilfreds med at en samlet komité er enig med Høyre når det gjelder de utfordringer som er omtalt i vårt forslag og de løsninger som er foreslått, unntatt på et punkt som jeg vil komme tilbake til.
Gravide følges opp i kommunehelsetjenesten. De føder i spesialisthelsetjenesten og har størsteparten av barseltiden i kommunehelsetjenesten – og den lokale jordmortjenesten skal derfor ha en sentral rolle i oppfølgingen også i barseltiden. Dette krever samhandling. Vi forventer nå at statsråden følger opp Stortingets vedtak både overfor helseforetakene og utdanningsinstitusjonene for å sikre en trygg og forsvarlig jordmortjeneste.
Den norske jordmorforening mfl. har uttrykt sterk bekymring for forslaget om profesjonsnøytralitet, og det med rette.
I stortingsmeldingen En gledelig begivenhet uttalte Nasjonalt råd for fødselsomsorg at følgetjenesten må ha kompetanse i grunnleggende fødselshjelp, komplikasjoner osv. samt kunne ta seg av nyfødte i tilfelle transportfødsel. Og departementet sier i samme melding at det i praksis vil være jordmor, men – merk dette, president – at også andre yrkesgrupper kan være aktuelle.
Og jeg spør nå igjen statsråden hvilke andre yrkesgrupper hun mener har denne kompetansen for å ivareta dette ansvaret. Er det fastleger, ambulansepersonell, hjemmesykepleiere eller drosjesjåfører? Jeg stilte statsråden et spørsmål tidligere i vår om hvem som skulle avgjøre den faglige vurderingen, og da svarte hun at det må gjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er ikke spesielt betryggende. Jeg snakker av erfaring som distriktsjordmor og jordmor ved fødeavdeling i 15 år med beredskap og følgetjeneste. Slik tjenesten fungerer i dag er det rett og slett ikke godt nok, og mange steder er det uforsvarlig.
Det er bakgrunnen for at Høyre har fremmet forslag om å gi kvinnene rett til jordmortjeneste i kommunene. Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet støtter forslaget, men regjeringspartiene stemmer imot og begrunner det med viktigheten av profesjonsnøytralitet i kommunehelsetjenesten. Det er som sagt ikke betryggende. Med en større sentralisering av fødslene vil flere få lenger vei til fødeavdelingene, og det er større behov for en forsvarlig jordmorberedskap og følgetjeneste i distriktene. Det er nå to år siden Stortinget behandlet fødselsmeldingen. Når det gjelder jordmortjenesten i kommunene, blir det, som jeg sa, bare verre og verre.
Høyre har som sagt fremmet dette forslaget, og det gjør vi for å sikre at kvinnene – de gravide, fødende og barselkvinnene – får en lovfestet rett til jordmortjenester, og at det ikke kan bortforklares med dårlige kommunale budsjetter.
Jorodd Asphjell (A) [12:41:51]: Helt siden arbeidet med St.meld. nr. 47 for 2008–2009 ble påbegynt av tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen, har debatten om arbeidet med å skape et enda bedre helsevesen i Norge gått land og strand rundt i over tre år.
Samhandlingsreformens intensjon med rett behandling på rett sted til rett tid har vært et overordnet mål for hele reformen og arbeidet som har vært nedlagt. Norge er av FN kåret til verdens beste land å bo i, og dette skyldes i stor grad vårt helsevesen og alle dyktige helsearbeidere som har høy kompetanse.
Norge bruker i dag stadig mer penger på å utvikle et stadig bedre helsevesen, som skal gi trygghet til befolkningen når man blir rammet av sykdom. En av våre aller største utfordringer er hvordan vi skal dreie innsatsen mer over fra reparasjon til forebygging.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen overtok den viktige stafettpinnen da Samhandlingsreformen ble vedtatt av Stortinget i juni 2009. I dag behandler vi tre viktige saker: Nasjonal helse- og omsorgsplan, ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester og ny folkehelselov.
Siden 2009 har statsråden og den rød-grønne regjeringen hatt stort fokus på utviklingen av ny helsepolitikk til pasientens beste. Organisasjoner, institusjoner, helseforetak og kommuner har deltatt i utviklingen av de sakene som i dag behandles i Stortinget.
Ingen har vel tidligere invitert så bredt i utviklingen av viktige helsepolitiske saker som denne regjeringen. Deltakelsen har vært meget bra. Det har kommet inn ca. 900 høringssvar på de to ulike lovene, over 1 600 høringssvar i forbindelse med Nasjonal helse- og omsorgsplan, og 697 høringsinstanser har uttalt seg i denne utviklingen.
I løpet av disse årene har statsråden i samarbeid med kommuner, helseforetak og frivillige organisasjoner etablert flere pilotprosjekter om hvordan god samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten – samhandling som skal bidra til at flere får tilgang til bedre helsetjenester i sitt nærområde, og samtidig bidra til at høyt spesialiserte tjenester blir samlet og utviklet i gode og brede fagmiljø.
Folkehelseloven skal bidra til en samfunnsutvikling som styrker folkehelsen og utjevner sosiale forskjeller i helse og levekår. Folkehelsearbeid krever systematisk og langsiktig innsats. Grunnlaget for god helse legges først og fremst utenfor helsetjenesten. Dette utfordrer alle samfunnssektorer til å tenke helse i alt vi gjør, samtidig som det utfordrer helsesektorens evne til å samarbeide med andre sektorer.
På tross av at befolkningens helse er bedre enn noen gang, er det fortsatt et stort potensial i å fremme helse og forebygge sykdom og for tidlig død. Alkoholproblemer, bruk av tobakk og sukker, kosthold og inaktivitet er de største områdene vi bør ta tak i. Da hjelper det ikke å sette ned priser og ha flere utsalgssteder osv. Det bidrar ikke til bedre folkehelse, men frukt og grønt i barnehager, frukt og grønt i skoler, bidrar til å styrke folkehelsen.
Mye av dette grunnlaget for god folkehelse legges i barne- og ungdomsårene. Folkehelsearbeid handler om å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge, forebygge skader og sykdom, utvikle et samfunn som legger til rette for sunne levevaner, som beskytter mot helsetrusler og fremmer fellesskap, trygghet, inkludering og deltakelse. Dette arbeidet må gjøres i kommunene. Kommunene har ansvar for egne innbyggere, men også for å utvikle tilbud som er i samsvar med de utfordringene kommunene har. Som en start er det bevilget 230 mill. kr til lokalt folkehelsearbeid.
Norge har en stor frivillig sektor som hver dag bidrar med aktivitet, kompetanse og motivasjon for å fremme bedre folkehelse. Det er viktig at det offentlige understøtter dette arbeidet, slik at denne sektoren kan fortsette sitt viktige arbeid.
En kan nevne mange organisasjoner både innenfor friluftsliv og annet – bl.a. Norges Idrettsforbund – som har stor aktivitet i alle landets kommuner, og som hver dag bidrar til fysisk aktivitet i hverdagen for barn, unge og voksne. Disse organisasjonene har mange lavterskeltilbud til alle aldersgrupper, som er viktige og som vi må understøtte for å nå våre mål om en bedre folkehelse for alle.
Den rød-grønne regjeringen har også merket seg innspillene fra Sametinget angående samiske pasienters og brukeres behov for tilrettelagte tjenester. Dette må også bli vektlagt ved utformingen av helsetjenesten i framtiden – spesielt i de kommunene som er innenfor forvaltningsområdet for samiske språk, men også i andre kommuner i landet.
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:47:03]: I dag er ein merkedag for helsetenesta i kommunane i Noreg: Nasjonal helse- og omsorgsplan, ny lov om kommunale helse- og omsorgstenester, og ny folkehelselov vil vere grunnsteinane for gjennomføringa av Samhandlingsreforma. Saman med dei økonomiske verkemidla som Stortinget seinare skal handsame som ein del av kommuneopplegget, gir dei rammeverket for reforma.
Demografiske endringar og framveksten av livsstilssjukdommar tvingar fram ei endring i måten helsetenestene vert utforma på. Samhandlingsreforma er det største grepet som er teke for å kome desse utfordringane i møte.
Kommunane får no betydelege økonomiske incentiv for å arbeide for betre helse blant innbyggjarane sine – ja, ein kan attpåtil seie at no vil det løne seg å halde folk friske. Dei skal samarbeide med føretaka, men òg med frivillig sektor. Alle gode krefter skal dra i lag.
Gjennom betre samhandling skal reforma sikre fleire, betre og tidlegare helsetenester der folk bur, altså desentralisering og førebygging. At innbyggjarane kan få meir helsehjelp i – eller i nærleiken av – heimkommunen, at fleire får hjelp tidleg, og at sjukdommar vert førebygde, er framtidsretta, men ambisiøse mål. Dette vil gi eit betre tilbod til enkeltmenneske, men vil òg gi betre berekraft samfunnsøkonomisk.
Makt, midlar og oppgåver skal flyttast til kommunane. Det vil stille store krav til organisering og samhandling. Tilsette på alle tenestenivå i helsetenesta må samarbeide til beste for pasient og innbyggjar. Spesialisthelsetenesta må samarbeide betre med kommunehelsetenesta. Alt me gjer, skal ha innbyggjarane i sentrum.
Eg har stor tillit til kommunane si evne til å få nytt ansvar og til å løyse fleire oppgåver. Kommunar over heile landet har allereie vore i gang med denne tenkinga lenge. Eg har besøkt kommunar over heile landet der ein har satsa stort – på lokalmedisinske senter saman med helseføretaket, på frisklivstilbod i samarbeid med frivillige organisasjonar, eller på rehabiliteringstilbod som kan ta imot pasientar tidleg frå sjukehuset.
Noreg har fleire hundre kommunar som fortener skryt for å vere i forkant og for å tenkje langsiktig og til det beste for sine innbyggjarar. Eg er ikkje i tvil om at dei norske kommunane fint kan handtere dei utfordringane dei får gjennom Samhandlingsreforma.
Regjeringa ynskjer med Samhandlingsreforma å støtte opp under det gode arbeidet som skjer lokalt, og vidareføre dette. Det er dette arbeidet som attpåtil har vore modell for Samhandlingsreforma, nemleg framsynte kommunar som greier å samarbeide og byggje opp gode tenester lokalt til beste for sine innbyggjarar.
Det er eit overordna mål at helsetilbodet skal vere likeverdig i heile landet. Lokalsjukehusa vil òg i framtida spele ei viktig rolle for å nå dette målet. Nasjonal helse- og omsorgsplan, som no er til behandling i Stortinget, slår fast dette. Nasjonal helse- og omsorgsplan legg dei politiske føringane som dei regionale føretaka skal styre etter. Innbyggjarane i Noreg skal ha likeverdige helsetenester, uavhengig av kvar dei bur.
I dag utgjer lokalsjukehuspasientane 60–75 pst. av pasientane i alle norske sjukehus, og ca. 60 pst. av pasientane som vert lagde inn, har akutt hjelpebehov innan 24 timar. Lokalsjukehusa må difor ha ein tydeleg plass i behandlingskjeder der dei bidreg til god og heilskapleg behandling.
Eg er glad for at Nasjonal helse- og omsorgsplan legg klare føringar for at lokalsjukehus der det er lange avstandar og/eller kommunikasjonane er vanskelege, skal ha breie akuttfunksjonar, inkludert anestesi. Dette gjer at innbyggjarane kan føle tryggleik for at dei får nødvendig helsehjelp når det skjer noko. Dei fleste av oss kan reise langt når det er ei planlagd innlegging i eit sjukehus. Då vil vi alle ha det beste tilbodet, uavhengig av kvar tilbodet vert gitt. Men når ulukka rammar – på vegen eller i arbeid, eller når nokon av våre næraste plutseleg vert akutt sjuk, til dømes får hjerneslag – då tel minutta. Då må det vere akuttkompetanse på lokalsjukehuset, og ambulanse, slik at dei kan gjere dei livsnødvendige vurderingane og setje i gang behandling eller stabilisering for vidare transport så raskt råd er.
Helse er eit av dei viktigaste områda i livet vårt, iallfall når sjukdom rammar, eller når ulukker inntreffer. Langsiktig arbeid for å betre folkehelsa vil vere ein viktig grunnpilar i det arbeidet som kommunane no skal overta. Det å halde oss lenger friske når me vert – fleire – eldre, vil òg ha ein gevinst for samfunnet, men aller, aller mest for den enkelte innbyggjar, som slik får betre livskvalitet og eit betre liv.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Jon Georg Dale (FrP) [12:52:20]: Den noverande sosialtenestelova vert i dag skifta ut. Eg har derfor lyst til å vise litt til alle dei lovbrota overfor folk med utviklingshemming som er avdekte – 34 av 35 tilsyn viser lovbrot. Norsk Forbund for Utviklingshemmede skriv følgjande på sine nettsider:
«I dag vedtar Stortinget en ny helse- og omsorgslov. NFU har argumentert for å styrke den statlige styringen på feltet. Vi har fått god respons både fra Sv og Ap. Når loven representerer en svekkelse av rettsikkerheten for mennesker med utviklingshemning, kan dette vanskelig forstås som annet enn at Senterpartiet med Liv Signe Navarsete, er proppen i systemet. Kommunalminister Liv Signe Navarsete ofrer rettsikkerheten til mennesker med utviklingshemning av frykt for å pålegge kommunene flere plikter.
En bør absolutt stille spørsmålet med det etiske grunnlaget i det å prioritere distriktspolitikk på bekostning av menneskerettigheter.»
Korleis føler statsråden det er å måtte bere børa – at vi skal fortsetje med lovbrot overfor utviklingshemma?
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:53:24]: Som kommunalminister, og som partileiar, kan eg sjølvsagt ikkje akseptere lovbrot overfor verken psykisk utviklingshemma eller andre grupper i samfunnet vårt. Fleire grupper i samfunnet har fått rettsleg vern, og det er eit press frå endå fleire grupper om å få det. Det som er viktig, er at me set kommunane i stand til å yte dei tenestene dei skal ha, til alle, uavhengig av kva gruppe ein måtte dele innbyggjarane inn i. Alle innbyggjarane skal ha rett til å få dei tenestene dei har krav på. Dersom mange nok får rettar, vil rettane til slutt ikkje bety noko for dei som har dei, då har etter kvart alle dei same rettane – den såkalla tribuneeffekten.
Det som denne regjeringa har gjort, er å styrkje kommuneøkonomien, styrkje kommunane – 48 000 fleire tilsette gjer dagleg ein kjempeinnsats for at alle skal få betre tenester i dette landet, ikkje minst dei som treng det mest.
Bent Høie (H) [12:54:32]: I forbindelse med at det innføres kommunal medfinansiering for spesialisthelsetjenesten er dette nå avgrenset til medisinske diagnoser. Disse medisinske diagnosene har det til felles at de stort sett rammer eldre mennesker. Derfor har kommunalministeren i kommuneproposisjonen fordelt disse pengene etter alderskriterier, noe som er en klar bekreftelse på dette.
Statens helsetilsyn, som har hatt en fireårig satsing på tilsyn med tjenester til eldre, la i 2010 fram en rapport som viser at direkte innleggelse i sykehjem, og ikke via sykehus, hvor man har den diagnostiske kompetansen, veldig ofte ble nevnt som eksempler på svikt i tjenesten. Ikke minst viser denne rapporten også at mange eldre mennesker kommer for sent til sykehus. Regjeringens eget ekspertutvalg på eldremedisin har kommet til den samme konklusjonen: Eldre mennesker kommer for sent på sykehus.
Hvordan vil kommunal medfinansiering for pasienter som stort sett er eldre mennesker, bedre deres tilgang til sykehus?
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:55:45]: Reforma som i dag vert innført via vedtak her i Stortinget, vil gi fleire menneske betre tenester nærare seg. Eg har i mitt liv sett på nært hald kva det betyr at avstanden ikkje er for lang til sjukehuset når ein har eldre menneske med samansette lidingar, for det vert mange innleggingar. Nykelordet her er at ein skal få desentralisert kompetanse. Dei som treng sjukehusinnlegging, skal få sjukehusinnlegging òg i framtida. Det er ikkje slik at ein skal sile blant eldre menneske og seie at når ein er over 80 år, skal ein ikkje få sjukehusplass. Dei som treng det, skal få det, men ein skal få endå betre kompetanse nærare, og ein skal kunne behandle fleire, både yngre og eldre, nærare der dei bur. Det gir betre livskvalitet. Men stikkordet er kompetanse. Det vert eit viktig arbeid i tida framover å sikre kommunar og helseføretak den nødvendige kompetansen som dei treng for å vareta det på ein god måte.
Laila Dåvøy (KrF) [12:56:56]: Kommunene har til nå kunnet søke prosjektmidler knyttet til Samhandlingsreformen, som vi har vært inne på tidligere i dag. Den ordningen skal nå fases ut, i takt med at det kommer nye finansieringskilder som skal gjelde fra 2012. Det er vanskelig, når vi leser proposisjonen, å finne ut av hvordan dette skal skje, og hvor fort den skal fases ut. Mange kommuner spør om de prosjektene som de nå har satt i gang, ikke lenger vil bli videreført, ved at f.eks. helseforetakene trekker seg ut av dem. Det er bekymringen. Samtidig skal det også gis tilskudd til nye samhandlingsprosjekter, der kravet er at det skal være inngått avtale før tildeling av tilskudd gis til kommunene.
Mitt spørsmål gjelder egentlig forholdet mellom det som skal fases ut og de nye som kommer inn, hvor lenge de skal vare før de også fases ut. Jeg synes rett og slett det er litt vanskelig å finne ut av det i proposisjonen. Jeg antar at kommunalministeren har sett litt nærmere på dette.
Statsråd Liv Signe Navarsete [12:57:58]: No står det òg i kommuneproposisjonen at Helse- og omsorgsdepartementet jobbar vidare, og at me òg kjem tilbake i budsjettet med konkretisering på nokre punkt som kan oppfattast som ikkje heilt avklarte i proposisjonen. Det er sagt veldig tydeleg, for arbeidet går føre seg framleis.
Når det gjeld samhandlingsmidlar og dei prosjekta som er sette i gang, skal dei sjølvsagt finansierast vidare. Det er jo naturleg når det har vore forsøkt over år å få dette innført som ei varig ordning. Det skal skrivast avtale med helseføretaka om at dei prosjekta som skal opp, har si forankring i ein avtale med helseføretaket. Eg tenkjer at det er naturleg. Så vert det viktig for oss og for meg som kommunalminister og for helse- og omsorgsministeren, å sikre at kriteria frå dei avtalane er så gode at ein får både likeverdige partar i avtalen og ein avtale som tek høgd for dei prosjekta som skal opp å stå inn i framtida.
Jon Georg Dale (FrP) [12:59:11]: I sitt førre svar på min replikk seier statsråden at det viktigaste er å setje kommunane i stand til å betale for det tilbodet ein skal ha. Så er paradokset at òg denne reforma er underfinansiert. Når det gjeld utskrivingsklare pasientar, er det estimert at t.d. Oslo skal få dekt 15 000 liggedøgn, mens dei i realiteten har 32 000 liggedøgn. Det betyr at etterslepet på det aleine utgjer mellom 60 og 120 mill. kr. Likevel er ei av dei andre hovudutfordringane at kommunane ikkje har hatt økonomisk moglegheit til å byggje opp kompetansen, som no når dei skal overta tilbodet frå spesialisthelsetenesta.
Spørsmålet er derfor: Er statsråden komfortabel med dei økonomiske verkemidla som ligg i denne reforma, og dei som kommunane allereie har motteke, og er det tilstrekkeleg for å sikre kompetanseutvikling i kommunane?
Statsråd Liv Signe Navarsete [13:00:08]: Reforma som skal innførast no, er kostnadsrekna på same vis som me kostnadsreknar andre reformer, nemleg ved at me òg dreg inn KS og partane som er med, saman med departementa, og reknar. Eg har tillit til dei reknestykka som er lagde fram, sjølvsagt har eg det, for dei er stipulerte ut frå dagens situasjon.
Når det gjeld utskrivingsklare pasientar, har me sagt at det er nokre kommunar, deriblant Oslo, som ikkje får dette fullt ut dekt opp i dag, for me har veldig mange pasientar liggjande som kommunen eigentleg skulle ha teke imot. Allereie i 2003 innførte høgreregjeringa eit system der kommunane skulle overta desse pasientane utan fem øre i kompensasjon. No får ein midlar til å gjere det – inkludert Oslo, som då ikkje får dekt dette heilt opp no, dei har me sagt skal få ein kompensasjon i ein overgangsfase – så dei kan byggje opp dei tenestene lokalt. Det er eit viktig poeng, som òg er teke med i kommuneproposisjonen.
Bent Høie (H) [13:01:14]: Landets eldre, som vil oppleve at det blir vanskeligere å komme på sykehus med denne reformen, har ingen grunn til å bli beroliget av statsrådens forrige svar. For det første har jeg ikke sett noen som har tatt til orde for at den type spesialistkompetanse som finnes på sykehus, skal desentraliseres til kommunene. For det andre vil den loven som nå legges fram, være såkalt profesjonsnøytral. Det betyr i realiteten at det som vedtas i dag, er en svekkelse av kravet til kommunene om å ha helsekompetanse.
Opposisjonen har i likhet med både Statens helsetilsyn, Norsk Sykepleierforbund, Den norske jordmorforening, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon og mange andre høringsinstanser påpekt nettopp dette at kommunene gjennom denne reformen får et svekket krav til å ha helsekompetanse, samtidig som de blir presset til å ta store nye oppgaver, ikke minst overfor syke eldre med sammensatte lidelser. Hvordan skal en profesjonsnøytral lov innebære at en får bedre kompetanse i kommunene?
Statsråd Liv Signe Navarsete [13:02:24]: Det er viktig, når då helse- og omsorgsministeren sit her, at ho svarar på dei helsefaglege spørsmåla. For meg som kommunalminister tenkjer eg om kompetanse følgjande:
Den desentraliseringa av kompetanse som ligg i reforma, handlar om å byggje opp lokalmedisinske senter, både i byar og i distrikt. Det har ein alt gjort mange plassar. Det er faktisk modellen, delvis, for reforma. Det kjem spesialistar ut – til Valdres, til Hallingdal, til Jæren, til Ørlandet – og er der nokre dagar i veka og utfører veldig mange oppgåver. Dialyse kan ein ta lokalt i staden for å reise lange avstandar med dei kostnadene det har for den enkelte si helse. Det er ikkje slik at alle pasientar må reise lange vegar inn, det går i staden spesialistar ut frå sjukehusa til dei lokalmedisinske sentra. Det er noko av clouet her. Då får ein kompetanse ut, og dei spesialistane kan òg vere med og byggje kompetanse for dei som jobbar der fast.
Så her er mange columbi egg, og det er mykje bra i denne reforma som vil kome folk i dette landet til gode.
Presidenten: Replikkordskiftet er omme.
Tove Karoline Knutsen (A) [13:03:53]: (ordfører for sak nr. 5): Debatten i dag inkluderer representantforslaget i Dokument 8:130 S for 2010–2011, som tar til orde for at det må innføres et såkalt pakkeforløp i kreftbehandlinga i Norge, etter modell fra Danmark. Som ordfører for den saken skal jeg starte med den i mitt innlegg.
Den danske 48-timersmodellen for behandling av kreft opererer med en frist som omfatter at man skal være i gang med en utredning innen 48 timer, og at man skal ha fått en plan for hvordan denne skal gjennomføres. Sjølve utredningstida vil naturlig nok variere, fordi ulike diagnoser krever tester av forskjellig tidslengde. Derfor er det viktig at man tar for seg hele pasientforløpet, fra henvisning fra fastlege til oppstart av behandling og med klare mål for tidsbruk knyttet til de enkelte krefttypene.
I Danmark ble modellen med «pakkeforløp» innført etter flere års kritikk av lange ventetider i kreftbehandlinga. Tallene for i fjor var faktisk dårligere i Danmark enn i Norge for flere alvorlige krefttyper når man måler median ventetid fra mottatt henvisning til start av behandling. Danmark har fremdeles lavere overlevelsesrate etter kreft enn andre nordiske land.
Statens helsetilsyn påpekte i 2010 at risikonivået i norsk kreftbehandling er for høyt. Dette har med flere forhold å gjøre – som sein diagnostikk, for dårlig informasjonsflyt og at de ulike aktørene er for lite koordinerte. Derfor er det svært viktig at helse- og omsorgsministeren tidligere i vår ga Helsedirektoratet beskjed om at det skal foretas revisjon av de nasjonale retningslinjene for diagnostisering, behandling og oppfølging av kreftpasienter. Målet er å innføre maksimale tidsfrister for hvert av de ulike leddene i utrednings- og behandlingsforløpet for kreftpasienter i alle helseforetakene. Mer penger til pasientbehandling, flere kvalitetsindikatorer og klare frister for de ulike delene av pasientforløpet er viktige stolper i regjeringas politikk. God informasjon om faktiske ventetider, der tallene fra de regionale helseforetakene blir oppdatert jevnlig, er et annet viktig element i de kravene som Helse- og omsorgsdepartementet nå stiller overfor helseforetakene.
Flere regionale helseforetak har påbegynt et arbeid for å lage gode og effektive pasientforløp, slik at unødig venting kan elimineres. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge har man satt i gang en effektivisering av pasientforløpene for flere kreftformer, herunder lungekreft og kreft i mage og tarm. Sammenlignet tidsbruk før og etter innføring av helhetlig pasientforløp viser betydelige forbedringer og mindre variasjoner når det gjelder ventetid for pasientene – dette til tross for at Universitetssykehuset Nord-Norge etter funksjonsfordelinga i Helse Nord i 2010 fikk flere av kreftpasientene som hører innunder det regionale helseforetaket, enn man hadde tidligere. Det viser at mye kan oppnås ved å gå inn i og forbedre sjølve organiseringa av pasientforløpene, uten at dette nødvendigvis krever økte økonomiske rammer.
Det har i det siste vært et sterkt offentlig søkelys på pasientskader og pasientsikkerhet. Det er viktig. Den første pasientskaderapporten fra norsk helsevesen kom i 2004 og ble utført av professor Peter F. Hjort, som da anslo at ca. 15 000 personer årlig ble skadet i helsevesenet, og at så mange som 2 000 antakelig døde. Det er uakseptable tall. Derfor er det bredt anlagte arbeidet denne regjeringa nå gjør, så viktig. I dette arbeidet inngår de nye retningslinjene for ventetider i kreftbehandlinga og tilhørende nye kvalitetsindikatorer. Den store pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender ble lansert av helseministeren i januar i år og involverer alle helseforetakene. Det skal jobbes målrettet både på individ- og systemnivå for å øke sikkerheten, og for at helsesektoren i større grad blir en lærende organisasjon. Vi skal ha gode meldingssystemer og tilsynsmessig god oppfølging av uønskede og alvorlige hendelser. Ei utrykningsgruppe i regi av Statens helsetilsyn for øyeblikkelig aksjon ved alvorlige hendelser eller dødsfall i helsevesenet ble opprettet i fjor og skal evalueres etter to år. Ut av den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen skal det utvikles et nasjonalt sett av indikatorer for pasientsikkerhet, som skal gjøre det mulig med en løpende evaluering.
Jeg er glad for at denne regjeringa om ikke lenge vil legge fram den første stortingsmeldinga om pasientsikkerhet noensinne. Det tror jeg vil gi et godt grunnlag for det viktige arbeidet vi har å gjøre på dette feltet i årene framover.
Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.
Erlend Wiborg (FrP) [13:09:04]: De sakene vi nå behandler, berører folk flest sine liv på mange områder. Jeg kommer til å fokusere mest på helse- og omsorgsplanen, men kommer også innom de andre sakene.
Selv om det er mye og bra innen helse og omsorg i Norge, gjenstår det mye. Det er et paradoks at det er på de områdene politikerne har tilnærmet monopol, at det fortsatt er flest mangler og ikke minst mye usikkerhet i befolkningen. I Nasjonal helse- og omsorgsplan legger regjeringen til grunn at det er et offentlig ansvar å fremme god helse og ikke minst å forebygge sykdom. Fremskrittspartiet er noe skeptisk til en så kategorisk påstand, da vi er klare på at hvert enkelt individ er hovedansvarlig for sin egen helse.
Vi mener at det offentliges oppgave er å finansiere, tilrettelegge og veilede befolkningen sånn at hver enkelt innbygger kan ta de valg som de mener er best for seg og sin helse. Derfor går vi imot flere av de formynderske grepene de øvrige partiene går inn for. Vi er imot prinsippet om å bruke pisk for å få befolkningen til å gjøre som denne sal ønsker. Mange års erfaring har vist oss at denne politikken ikke virker.
Uavhengig av hvor mye vi styrker det forebyggende arbeidet, vil vi også i fremtiden ha behov for gode helsetjenester til befolkningen. Skal vi ha gode og forutsigbare helsetjenester, må vi sørge for å benytte alle de gode kreftene i samfunnet, også de private. Da er det synd at det er en gjennomgangsmelodi i de sakene vi nå behandler, at man i stor grad ønsker å utelate de private kreftene innenfor forebygging og ikke minst ved behandling. For det virker underlig at vi ikke velger å benytte oss av all den kompetansen, erfaringen og arbeidskraften de private kan bidra med. Enda mer underlig blir det når regjeringen selv innrømmer at økt bruk av private aktører kan være med på å redusere helsekøene. Men denne innrømmelsen har veldig liten verdi så lenge man ikke legger frem noen konkrete forslag på hvordan vi kan benytte oss av denne ressursen.
En viktig del av folks helse handler ikke minst også om trygghet – trygghet for å vite at helsetjenestene er der når behovet er der. Vi ser samtidig at vi gjennom lang tid har hatt mye usikkerhet ute i befolkningen rundt lokalsykehusene. Denne usikkerheten må vi ta på alvor. Da hadde det vært ønskelig med en tydeligere og klarere regjering, som var klar på hva den ønsket, og ikke minst tok folks bekymring på alvor. Dette er noen av grunnene til at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti ønsker en operativ sykehusplan integrert i helse- og omsorgsplanen. Dette ville medført langt større forutsigbarhet for de ansatte, men ikke minst for nåværende og fremtidige pasienter. Hvis vi samtidig som vi innfører en sykehusplan, avvikler de regionale helseforetakene, får vi muligheten til å tenke helhetlig og forutsigbart, noe som vil være til det beste for alle.
Så vil jeg kort innom tannhelse: Jeg synes det er et paradoks at vi fortsatt ikke har likestilt tennene med øvrig helse. Her har det vært mange lovnader fra mange partier uten at det har blitt fulgt opp i praktisk politikk. Men når alle har en felles målsetting, er det jo underlig at det kun er Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti som står bak forslaget om å legge til rette for gratis tannbehandling til alle eldre med funksjonstap.
Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det fortsatt gjenstår mye innen omsorgsfeltet på lik linje med helseområdet. Også på dette området har man en politikk som ikke har klart å løse mange av de utfordringene vi står overfor. Det er kanskje på tide å endre medisin og begynne med full statlig finansiering og en likebehandling av alle aktører i samfunnet. Først da vil vi kunne løse utfordringene og gi folk flest den omsorgen og det pleiebehovet de har, når behovet er der, og ikke som i dag, når kommuneøkonomien og lokalpolitikerne ønsker det.
Wenche Olsen (A) [13:14:00]: Samhandlingsreformen har fokus på å forebygge sykdom og skader istedenfor å reparere i ettertid. Man har fokus på å utjevne helseforskjeller og gi rett behandling til rett tid og på rett sted. Den retningen tror jeg alle sammen er enig i, men det er veien fram dit hvor synet deler seg.
Noen ganger når helsedebatten går, kan man få inntrykk av at det meste er galt i helsevesenet. Derfor synes jeg det er viktig å ha med seg at Norge flere ganger av FN har blitt kåret til verdens beste land å bo i, og mye av grunnen til det er nettopp helsevesenet vårt. Men selv om vi er blant dem som har verdens beste helsevesen, har vi fortsatt utfordringer. Vi blir stadig flere eldre, og vi lever lenger. Det er et positivt tegn på at vi lever i et godt velferdssamfunn, men det gir oss også økende behov for helsetjenester. Derfor skal vi hele tiden jobbe for å bli bedre. De to lovene og planen vi behandler her i dag, vil legge til rette for det.
Vi har i Norge god helse generelt, men vi ser store forskjeller i befolkningen. Det er en utfordring vi må ta på alvor. Alle har selvfølgelig ansvar for sin egen helse, men det er viktig å bidra til at folk kan ta gode valg på vegne av sin egen helse. Skal vi få til det, kan vi ikke fokusere bare på helsevesenet. Det må være fokus på kosthold, fysisk inaktivitet, røyking, alkohol og rusmiddelbruk. Andre faktorer som påvirker helseforskjellene, er frafall i skolen, utdanningsnivå, inntekt, sosiale nettverk, tilknytning til arbeidslivet og dårlig arbeidsmiljø. Det betyr at vi må ta i bruk alle sektorer.
Når representanten Wiborg påstår at pålegg og økte skatter ikke virker, er det helt feil. Røykeloven og skattleggingen av tobakken viser jo en reduksjon av røykere, spesielt blant de yngre.
Samhandlingsreformen legger opp til at kommunene skal få et større ansvar både for forebygging og for oppgaver som spesialisthelsetjenesten gjør i dag. Derfor er det positivt når vi ser i en undersøkelse gjennomført av bladet Kommunal Rapport at åtte av ti ordførere sier de er positive til reformen.
Interessen for reformen kommer også tydelig fram når vi ser at det var 301 søknader på årets samhandlingsmidler. Rundt omkring i hele Norges land er det i gang gode samhandlingstiltak. Det er åpnet flere lokalmedisinske sentre, og flere er under planlegging. Derfor er jeg litt overrasket over hvor bekymret opposisjonen er når vi ser alle de gode prosjektene som er i gang.
Da vi behandlet samhandlingsmeldingen, var opposisjonen der og sa at den kommer altfor sent, og det er altfor lite igjen av innholdet. Nå behandler vi loven og planen, og tonen her i dag er at det er altfor mye, og det skjer altfor fort. Derfor er det godt at vi har den positive holdningen til reformen ute i kommunene. Det vil bidra til at vi lykkes med den.
Representanten Høie sa at han ønsket seg en nedenfra-og-opp-reform. Da kan jeg fortelle ham at det er nettopp det denne reformen er. Lokalmedisinske sentre, sykestuer m.m. er ikke noe tidligere helseminister Hanssen fant opp. Dette er ideer og tiltak som de kommunale arbeiderne og de lokale helseforetakene har drevet fram. Jeg anbefaler virkelig å ta en tur rundt i landet og se all den positive samhandlingen som finnes der ute.
Kommunene får med den nye loven et sørge-for-ansvar for helsetjenestene de har ansvar for, på lik linje med helseforetakene. For å lykkes med reformen er det viktig at spesialisthelsetjenesten og kommunene jobber godt sammen, og at det utarbeides forpliktende avtaler dem imellom. Helseforetakene har ansvar både for å bidra med kompetanse, men også med midler inn i de lokalmedisinske sentrene. Kommunene har en stor grad av frihet i hvordan de vil organisere helsetjenestene, men det stilles også store krav til kvaliteten.
Jeg er glad for at departementet har tatt inn psykisk helse tydelig i lovteksten for å understreke at psykisk helse og omsorgstjeneste inngår i kommunenes sørge-for-ansvar. Vi har hatt en opptrappingsplan, og det har vært fokusert mye på psykisk helse, men fortsatt ser vi at det kan bli nedprioritert i forhold til somatisk helse. Derfor er jeg glad for at avtalene mellom helseforetakene og kommunene også er tydelige på samarbeidet om hvordan det psykiske helseområdet skal komme tydelig fram.
Jeg er glad for at vi endelig er der at brukere med stort behov nå skal få rett til en brukerstyrt personlig assistent. Anmodningsvedtaket om at regjeringen raskt skal komme til Stortinget med et rettighetsforslag, er svært positivt, og det er en milepæl. Det er viktig at vi får en god gjennomgang av kostnadsvurderingene for kommunen, og ikke minst at den gjennomgangen tar med seg de positive samfunnsøkonomiske konsekvensene av en rettighetsfesting.
Jon Georg Dale (FrP) [13:19:26]: Opposisjonen har hevda hardnakka i heile dag at denne reforma er bygd ovanfrå og ned og ikkje nedanfrå og opp. Det er mange gode grunnar for å hevde det.
Hovudutfordringa i denne reforma, som i alle andre reformer, er at ein først og fremst har systemfokus. Kommunane må handterast slik og slik og systema må fungere slik og slik, og så gløymer ein pasientane oppi det heile. Det er den største utfordringa i denne reforma.
Ein vedtek no at fram til 2016 skal helseføretaka sine rammer verte reduserte med 5 mrd. kr, trass i at behovet for vekst innafor helseføretaka har vore formidabel dei siste 10–15 åra. No skal ein altså snu på flisa og begynne å kutte rammene til helseføretaka, utan at ein har brukt ei einaste krone på å byggje opp den kompetansen som trengst rundt om i alle landets 430 kommunar. Det gir dårlegare pasienttilbod. Derfor er desse forslaga som regjeringspartia i dag stemmer for, langt frå tilstrekkelege for å lage ei reform for framtida.
Eg snakka seinast førre helg med ein kommuneoverlege som var heilt overbevist om at kommunane fekk 4,2 mrd. kr meir i 2012 for å starte med Samhandlingsreforma. Det viser litt av utfordringa når dei ansvarlege i kommunane faktisk ikkje har betre oversikt over kva denne reforma fører med seg. Det er ikkje rart at dei slit i kommunane med å forstå det, når stortingsfleirtalet ikkje forstår kva dette vil gi av utfordringar for kommunane.
Kompetanse vert bygd nedanfrå. Når ein reduserer rammene til helseføretaka utan å ha bygd opp kompetansen, er det omtrent som å sjå sjukepleiaren som i dag jobbar på sjukehuset, gå frå ein 98 pst. stillingsbrøk til 97 pst., til 96 pst. osb. Det skal trappast ned trass i at 280 000 pasientar framleis ventar på behandling. Så skal ein byggje det opp i kommunane i etterkant av kutta i helseføretaka, men då vert kommunehelsetenesta på etterskot heile vegen. Dette ansvaret og denne utfordringa burde regjeringa sjå.
Det er ikkje rom for prosessar knytte til omstilling. Det er ikkje tid og det er ikkje økonomiske incentiv som demmer opp for den utfordringa kommunane får. Kommunane kjem til å overleve det. Dei som vert hardast ramma, er dei som får redusert helsetilbod. Viss ein skal endre og innføre kommunal medfinansiering, burde ein begynt der Framstegspartiet har sagt, gjennom å tilføre omstillingsmidlar både i helseføretaka og i kommunane, slik at kommunane gradvis kan byggje opp den kompetansen dei har behov for. Då må fleire kommunar samarbeide, fordi kommunestrukturen er uhensiktsmessig. Det er det eine. Det andre er at berre då vil pasientane sleppe ulempa med å verte flytta frå spesialisthelsetenesta til primærhelsetenesta.
Vidare seier regjeringspartia seg i dag fornøgde med at ein no også skal ha anestesiberedskap på lokalsjukehusa. Det er vel og bra, det er eit steg i rett retning. Men det hjelper jo lite å ha folk på sjukehusa som kan bedøve pasientane, når dei som skal vidareføre operasjonen, faktisk ikkje er der lenger. Det er jo eit par paradoks at ein har anestesiberedskap på lokalsjukehusa, mens ein f.eks. fjernar ortopeditilbodet i Nordfjordeid, som regjeringa har bestemt seg for.
Slaget om lokalsjukehusa stod i denne salen for eit par månader sidan, då Framstegspartiet tok til orde for å stoppe omorganiseringsprosessen knytt til lokalsjukehus. Då var Senterpartiet fråverande. Det er dei også i dag.
Are Helseth (A) [13:24:17]: Det er en merkedag for Helse-Norge når Stortinget i dag vedtar de overordnede virkemidlene for Samhandlingsreformen. Lovene og helseplanen operasjonaliserer tanker og visjoner om fremtidens helsetjeneste fra stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen og fra flertallsmerknadene.
Stortingsmeldingen kom i juni 2009. Stortinget behandlet meldingen i april 2010, etter brede høringer, og i dag behandles lover og plan. Etter to år med politisk debatt og solid belysning av problemer og muligheter er det likevel enkelte som vil at vi skal gå langsommere. Det er bred politisk enighet om hvor vi er, og hvor vi skal: Vi skal forebygge mer og gi flere tilbud nærmere der folk bor. Likevel vil opposisjonen forsinke disse forbedringene for det norske folk. Vi vil ha en trygg gjennomføring av både den nye kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Samhandlingsreformen skal gjennomføres gradvis. Samhandlingsreformen er et utviklingsprogram. Mange kommuner og sykehus er allerede kommet langt.
Regjeringen vil systematisere og forbedre arbeidet for kvalitet og pasientsikkerhet gjennom egen stortingsmelding og gjennom endringer i helse- og omsorgsloven. Lovforslaget går bl.a. inn for å flytte meldeordningen etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-3 fra Helsetilsynet til Nasjonalt kunnskapssenter, i tråd med internasjonale anbefalinger. Ved å holde meldesystemet atskilt fra sanksjonssystemet mener internasjonale autoriteter at meldefrekvensen vil øke, og det vil bidra til raskere læring fra uheldige hendelser og økt pasientsikkerhet. Men det er viktig å understreke at Helsetilsynet fortsatt skal motta meldinger om alvorlige hendelser og alvorlig systemsvikt. Lovforslaget går derfor ut på at kunnskapssenteret skal varsle Statens helsetilsyn når det er noe i meldingene som tyder på alvorlig systemsvikt.
De fleste av oss vil trenge hjelp fra helsetjenestene i kortere eller lengre tid når vi blir eldre. Samhandlingsreformen vil styrke helsetjenestene for eldre. Mange eldre har flere diagnoser og sammensatte lidelser. Derfor vil mange ha glede av mer utbygde helsetjenester der de bor. I store deler av Norge er det lang reisevei til poliklinikker, laboratorieundersøkelser, cellegiftbehandling og dialyse. Dette er allerede annerledes for alle som i dag får hjelp ved de tolv lokalmedisinske sentrene som er bygget opp.
Gjennom Samhandlingsreformen skal vi styrke kompetansen i omsorgssektoren. Det er viktig at universitets- og høyskolesektoren tar inn i utdanningsprogrammene de nye oppgavene som vil møte mange av de nyutdannede.
Jeg har hatt mulighet til å reise over hele landet og har deltatt på kanskje hundre møter med innledning og debatt om Samhandlingsreformen. Det er mange fellestrekk ved disse møtene. Ett fellestrekk er interessen for forebyggende helsearbeid. Det er en klar tilbakemelding fra alle disse debattene: Folk er klare til å ta opp kampen mot de nye bakteriene i livet sitt. De heter tobakk, alkohol, sukker og at vi beveger oss for lite. Vi har heldigvis den kunnskapen som trengs for å bekjempe diabetes type 2, kols og mange kreftformer.
Et annet fellestrekk fra møtene er hvor mange kommuner som allerede har gjort mye, ofte uten å være klar over at det er kjernen i Samhandlingsreformen. Jeg besøkte sist uke kommunestyret og -administrasjonen i Søgne. De har kommet langt! De har allerede på plass folkehelseplan, omsorgsplan, korttidsplasser, demenskoordinator, avtale med sykehuset, avtaler med nabokommuner, mange sykkelveier og en flott kyststi. Og på toppen av det hele: Søgne kommune får neste år 1,1 mill. kr for å ta ansvar for utskrivingsklare pasienter. I fjor hadde man i Søgne bare to liggedøgn for mye på sykehuset.
Avslutningsvis: Gjennom debatten i dag skaper opposisjonen usikkerhet om helsetilbudet til eldre i fremtiden. Opposisjonen gir i realiteten uttrykk for total mistillit til alle landets fastleger, alle landets sykehjemsleger og alle landets legevaktsleger. For det er slik hos oss, og skal være slik i alle kommende år, at legen, og bare legen, skal bestemme når vi skal inn på sykehus, uansett alder. Og legen skal fatte avgjørelsen på faglig grunnlag – utelukkende på faglig grunnlag.
Harald T. Nesvik (FrP) [13:29:39]: Sjelden har vel en sak blitt møtt med mer tro på å få til forandring enn saken om denne såkalte reformen.
Da tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen la fram denne saken i juni 2009, kunne man lese følgende fra NTB:
«Bevilgningene til sykehus skal ikke kuttes, og legestillinger ved sykehusene skal ikke avvikles.»
I dag går man i retning av på sikt å inndra midler fra sykehusene, og vi vet ikke hvordan veksten vil bli.
Daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen uttalte følgende under et intervju med VG Nett:
«Jeg mener helt klart at logistikken må bedres, og nå er jeg inspirert av blant annet bilprodusenten Toyota.»
Jeg er litt usikker på hva daværende Bjarne Håkon Hanssen lærte av Toyota, for etterpå har i hvert fall Toyota måttet kalle inn en rekke biler på grunn av betydelige feil og mangler.
Det kan faktisk hende at dette eksemplet var bedre enn det Bjarne Håkon Hanssen så for seg den gangen, for det er dessverre grunn til å tro at en del av den reformen som vi nå er i ferd med å vedta, kan få som konsekvens at vi kan få flere svingdørspasienter, nettopp fordi man stadig vekk vil forsøke å få pasienten raskere ut i kommunen. Vi kommer muligens til å få betydelig større kommunale forskjeller, fordi man ikke har fått på plass den kommunestrukturen som bl.a. Bjarne Håkon Hanssen snakket så ivrig om til å begynne med, før han måtte inn og skaffe flertall i den rød-grønne regjeringen før framleggelsen. Det var helt åpenbart at i den tiden diskuterte man hvilken størrelse som måtte ligge til grunn for at man skulle klare å oppfylle de målsettingene som denne reformen var ment å oppfylle. Man snakker om et sted mellom 20 000 og 40 000 innbyggere i et slikt samarbeid. Dette samarbeidet er ikke på plass. Vi er i ferd med å innføre selve reformen, lovene og reglene uten at rammeverket ligger til grunn. Dette er svært betenkelig.
Videre var representanten Toppe i sitt innlegg inne på det, da hun karakteriserte den skepsisen som opposisjonen hadde i denne saken. Hun viste til Ibsen:
«Ja, tænke det; ønske det, ville det med, men gøre det!»
Det er noe annet. Det som er det spesielle, er at hvis representanten Toppe også hadde gått videre i Ibsens sitat, hadde hun faktisk kunnet finne et enda bedre sitat, som passer bedre på denne saken som foreligger til behandling i dag – det står faktisk på fortauet rett utenfor huset her – og lyder som følger:
«Og livet har lært mig, ikke at tro på talemåder.»
Det er det faktisk grunn til å minne om i denne saken, fordi ut fra de forventningene som er stilt til selve saken, er dette en sak som på langt nær klarer å oppfylle det som befolkningen hadde trodd man skulle få til.
Det som svært mange nå uttaler frykt for, er at dette vil kunne medføre rasjonering av helsetjenester for dem som har mest behov for det. Det er et alvorlig varsku som vi bør se på. Vi har også innenfor omsorgssektoren sett at det vi har stor mangel på, er nettopp personell. Da stiller jeg det store spørsmålet til statsråden som jeg forventer at statsråden svarer på i løpet av debatten. Hvis man ikke skal hente leger bl.a. fra sykehusene, som statsråd Hanssen i sin tid sa man ikke skulle gjøre, må jeg spørre: Hvor skal disse personene hentes fra?
Alle i denne salen er opptatt av forebygging, og alle i denne salen ønsker en forbedring med hensyn til både livskvalitet og tilbud. Men en av de viktigste faktorene som vi i dag faktisk må klare å få på plass, er lokalsykehusene, ikke minst lokalsykehusenes innhold og funksjon. Selv om man har sagt at lokalsykehus skal ha anestesi, hva da med de andre viktige faktorene som må være til stede på et lokalsykehus? Vi må slutte å snakke om lokalsykehus bare som en bygning og begynne å snakke om innholdet i lokalsykehus. Det er det som er viktig, og dessverre – denne reformen har floppet.
Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Kari Henriksen (A) [13:35:07]: Til forskjell fra foregående taler er jeg veldig glad for at regjeringen har svar og ikke bare spørsmål.
Jeg blir litt filosofisk når jeg hører slike debatter. En kan stille seg spørsmålet: Hører sykdom med til det å leve? Og hvor skal det ende?
Mange fra andre land ser på Norge som tilnærmet himmerike, det er en viktig påminning. Vi er i elitedivisjonen. Vi er på topp i verden. Regjeringen styrer med politisk kløkt og klokskap, og nå tas det et sjumilssteg for å forankre en samhandlingsideologi.
Utjevning av sosiale forskjeller i helse er derfor en av de viktigste utfordringene vi har i gjennomføringen av de vedtak som fattes her i dag. Jeg vil si som representanten Sonja Mandt sa, at disse lovene og den planen som vedtas i dag, innebærer ikke bare praktiske ting, men det er faktisk en helt ny måte å tenke på. Da er det viktig å henlede oppmerksomheten på formålsparagrafene, for det er de som viser vei.
Jeg vil signalisere noe som jeg mener bør komme inn i forskriftene som det skal jobbes videre med. Et av disse momentene er fokuseringen på barn og unge. Folkehelseloven har ikke eksplisitt pekt på barn og unge som et spesielt satsingsområde, men i de fleste andre lovverk i helse- og sosialsektoren er barn og unge inne som et eget område. Det er også på gang å få disse barn og unge inn i straffeloven og kriminalomsorgsloven. Men skal ulikheter i helse utjevnes, er vi helt avhengige av å starte med barn og unge.
Brukerperspektivet skal styrkes, og det er veldig bra. En bør ha en tydelig fokusering på de barn som lider under foreldres eller omsorgspersoners manglende ansvar når det gjelder omsorgsevne, når brukermedvirkning skal diskuteres. Brukermedvirkning for barn og unge som lever under slike forhold, går gjennom foreldre som ikke makter den oppgaven.
Når det gjelder teknologi, er det veldig bra at det blir pekt på sentrale områder for bruk av ny teknologi. Det er veldig bra at det tas helhetlig grep, slik at en får en enhetlig praksis ute i helseforetakene på dette.
Teknologi vil være viktig for all samhandling og kommunikasjon, men også for kvalitet, for hverdager og livsvilkår for den enkelte. Teknologien skal ikke bare gi liv, men skal hjelpe folk til å leve, og den skal brukes aktivt for å utjevne ulikheter på helseområdet, slik at en må tenke på teknologi innenfor rusfeltet, psykisk helsevern og kroniske og sammensatte lidelser.
Helt til slutt skal jeg bare kommentere litt av det som har kommet fram fra høyresiden om ovenfra-og-nedad-holdning. De vil få mer ovenfra-og-nedad-holdning med et eget direktorat.
Dagfinn Høybråten (KrF) [13:38:27]: Jeg har et spørsmål til helseministeren i forbindelse med denne saken, fordi behandlingen av den – både proposisjonen og regjeringspartienes opptreden i innstillingen – sår tvil om et veldig viktig forhold for Kristelig Folkeparti, nemlig: Er regjeringen til å stole på når man inngår avtaler?
I forbindelse med verdighetsgarantien ble følgende formulering forhandlet mellom Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene:
«Med dette» – altså verdighetsgarantien – «vil eldres rettstilstand styrkes og dermed medføre et forsterket tjenestetilbud til denne brukergruppen. Dette fører til at kommunenes mulighet til å avslå tjenestetilbud med begrunnelse i ressurssituasjon og tilgang på personell innskrenkes.»
Jeg ønsker å vite hvorfor denne framforhandlede formuleringen ikke er videreført inn i proposisjon og innstilling i det lovverket om verdighetsgarantien som Stortinget behandler i dag. Er det en glipp? Eller er det slik at regjeringen ikke lenger står fast ved disse formuleringene, som ble avtalt mellom daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen og ledelsen i Kristelig Folkeparti og Venstre på den tiden?
Så vil jeg benytte resten av min taletid til å si at dette er en merkedag for den norske helsetjenesten. Det ble stilt en helt riktig diagnose av Wisløff-utvalget, som ble nedsatt av Bondevik II-regjeringen allerede i 2003, og som avga sin innstilling til daværende statsråd i 2005. Så har det gått seks år. Nå har vi endelig fått på bordet en skisse til en reform som nå skal gjennomføres. Det er en skisse, fordi det mangler vesentlige deler av den som skal komme i forskriftsverket, og det mangler en troverdig gjennomføringsplan. Jeg er av dem som tror at denne saken hadde vært tjent med å ha kommet fram til Stortinget tidligere, men den hadde vært tjent med at man hadde gått mer skrittvis fram, slik man gjorde med fastlegereformen, som er den mest vellykkede helsereformen de siste 15 år. Det kan jeg si fordi den hadde sin bakgrunn i flere regjeringer og skiftende flertall og ble gjennomført ut fra hensynet til at kommunene er forskjellige, ut fra hensynet til at mange parter må samarbeide om man skal få til et godt samspill i helsevesenet, og ut fra hensynet til at det er forskjell på små og store kommuner.
Jeg vil våge den påstand at det er et dristig løp man legger ut på her, i lys av de erfaringer jeg har med både vellykkede og mindre vellykkede store sosiale reformer. Jeg tror at jeg også vil slå fast at det er en reform for de store kommunene. Det er ikke en reform for den kommunestrukturen Norge har, og som Stortingets flertall ikke er villig til å gjøre noe med.
Gerd Janne Kristoffersen (A) [13:41:50]: Det er en stor dag i Stortinget i dag når rammeverket for Samhandlingsreformen kommer på plass. Jeg har stor tro på at den systematikken og kvaliteten som nå legges til grunn for utøvelsen av tjenester i hele helse- og omsorgssektoren, vil føre til et bedre og mer tilpasset opplegg for pasienter og brukere. Et område jeg er spesielt opptatt av i denne sammenhengen, er utvikling av utdanningene i sektoren, og hvordan vi kan sørge for økt forskning og utvikling innenfor omsorg.
Regjeringen har varslet en melding til Stortinget om velferdsutdanningene, og det er bra. Dagens utdanninger er hver for seg gode utdanninger, men samhandlingsperspektivet i helse-, omsorgs- og velferdssektoren er altfor lite vektlagt. Til tider har det istedenfor samhandling vært uheldige kompetanse- og profesjonsstridigheter i sektoren. Det har vi mindre av i dag, men det er uten tvil helt nødvendig med sterkere vektlegging av samhandling og respekt for hverandres kompetanse – kompetanse som utfyller hverandre, og som gir et helhetlig tilbud for brukere og pasienter.
Forskningen innenfor omsorgssektoren har kommet altfor kort i Norge. Jeg er derfor glad for at dette har stor oppmerksomhet nå. Det er et område som har hatt liten prioritet innenfor omsorgen selv og i universitets- og høyskolesektoren. I forrige stortingsperiode opplevde vi at sykepleierutdanningene ikke ble godkjent av NOKUT på grunn av manglende førstekompetanse i utdanningene. Nå fikk det sin løsning ganske raskt, men er et klart signal til oss i Stortinget om hvilken prioritet forskning innenfor omsorgssektoren har.
Om vi skal kunne utvikle omsorgssektoren slik at kvaliteten i tjenesten blir slik vi ønsker, må vi legge enda bedre til rette for den type forskning. Altfor mye kunnskap innenfor omsorg er en taus kunnskap. Slik kan det ikke være. Vi har gjennomført store reformer tidligere, bl.a. innenfor psykisk helsevern, hvor jeg tror mange feil kunne ha vært unngått om praksisnær forskning og evaluering hadde vært en mer systematisk del av gjennomføringen av reformen, slik som det nå legges opp til i Samhandlingsreformen. Vi er i dag mye bedre rustet til å gjennomføre forskningsprosjekter innenfor omsorgssektoren enn tidligere. De treårige høyskoleutdanningene skal være forskningsbaserte, og vi har etablert mange utdanninger på mastergradsnivå. I tillegg har vi etablert nasjonale sentre for omsorgsforskning rundt om i landet. Disse sentrene har god forankring ved høyskolene og i kommunene gjennom deltakelse i ulike forskningsprosjekt. Men jeg mener at aktiviteten ved sentrene skulle ha vært større. Vi har behov for mye mer kunnskap enn det vi har i dag, for å møte de utfordringene vi står overfor i omsorgssektoren, og for å kunne motivere til å tenke helse i alt det vi gjør.
Bente Thorsen (FrP) [13:45:04]: I denne saken om ny kommunehelselov – der kommunene blir tillagt enda større ansvar for innbyggernes helse, og ministeren selv har gått høyt på banen for å sette fysisk aktivitet i fokus – forundrer det meg virkelig at forebygging som fysisk aktivitet har fått så liten oppmerksomhet. Jeg registrerer også at flere av høringsinstansene reagerer på dette.
Det er ikke tvil om at vi har store utfordringer i forhold til å få flere til å være i fysisk aktivitet. Derfor er det viktig å fokusere på og legge forholdene til rette for fysisk aktivitet for alle aldersgrupper, også i skolen. For at kroppen skal fungere, er det viktig at vi bruker den aktivt.
Sunne livsstilsvaner i ung alder er en viktig bærebjelke for framtidig god helse. Spesielt viktig er det når vi setter aktivitet i sammenheng med at flere av oss blir uføretrygdet før vi når pensjonsalder.
Utviklingen skyter fart. Det kan komme til å bli langt verre. Ungdommer blir tyngre og tregere for hvert tiår. Undersøkelser viser at langt færre elever går eller sykler til skolen, de blir kjørt – i det hele tatt er det mindre fysisk aktivitet blant barn og unge.
Ifølge en undersøkelse sitter tenåringsgutter i snitt 44 timer framfor skjermen per uke, og det etter skoletid. Da kan en lett se for seg at fysisk aktivitet ikke er det de bruker aller mest tid på. Fysisk aktivitet er noe av det viktigste i forhold til forebygging av muskel- og skjelettlidelser, diabetes og andre livsstilssykdommer.
Kommunene har ansvar for både helse, forebygging og skole. Denne muligheten til å ivareta forebygging i skolen blir ikke ivaretatt av regjeringen. Fremskrittspartiet mener det er behov for mye mer fysisk aktivitet i skolen. Dette er nødvendig dersom de politiske målsettingene om en bedre folkehelse skal nås. Økt fysisk aktivitet kan gi langvarige resultater, sett i et folkehelseperspektiv. Undersøkelser viser også at fysisk aktive barn og ungdommer blir mer aktive som voksne. Elever som har mest fysisk aktivitet i skoletiden, har de mest positive holdningene til fysisk aktivitet.
Vi vet også at fysisk aktivitet påvirker læring positivt. Derfor mener vi at det må vektlegges mer enn i dagens skole.
Fremskrittspartiet mener at innsatsen i planen ikke står i stil med det regjeringen ønsker. På nyåret får Stortinget til behandling Meld. St. 22 for 2010–2011 Motivasjon – Mestring – Muligheter. Denne vil gi muligheter for å ivareta fysisk aktivitet i skolen. Fremskrittspartiet vil komme med tiltak i forbindelse med meldingen, og vi forventer at flertallet vil komme med konkrete tiltak for å legge til rette for mer fysisk aktivitet, ved at en tar et nasjonalt løft innenfor skolen for å fremme folkehelsen, slik at intensjonene i planen blir oppfylt.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:48:18]: Samhandlingsreformen er en reform som kan betegnes som en omveltning av helsetilbudet i Norge. Den aller største endringen går på hvordan helsetilbudet skal organiseres, der mer ansvar og flere oppgaver flyttes fra de regionale helseforetakene ned til kommunene.
Jeg er enig i prinsippet i Samhandlingsreformen, men det er en rekke spørsmål som fremdeles står ubesvart. For å løse de nye oppgavene i Samhandlingsreformen må kommunene bygge opp både fasiliteter og kompetanse, og dette vil medføre store utgifter. Allerede i dag må mange kommuner la økonomiske hensyn veie tyngre enn kvalitet og faglig standard på tjenestene, på grunn av presset kommuneøkonomi.
Blant annet vil Samhandlingsreformen forplikte kommunene til å sørge for tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Dette vil gi store kostnader for kommunene, og det er derfor viktig – som flere har vært inne på – at denne ordningen fullfinansieres. I tillegg må det dokumenteres at kommunene har nødvendig fagkompetanse og kapasitet til å håndtere øyeblikkelig hjelp, døgnopphold, på en god måte.
Samhandlingsreformen legger også opp til profesjonsnøytralitet. Jeg er skeptisk til en slik tilnærming. I verste fall kan lovforslaget, på grunn av sin profesjonsnøytrale form, føre til at kommuner ansetter personell uten nødvendig fagkompetanse i helse- og omsorgstjenesten. Derfor er det viktig å videreføre et lovkrav om visse nøkkelprofesjoner, i tillegg til fastlegene, innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Det er trist å se at rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse nok en gang blir trenert av regjeringen. Denne gangen begrunnes det med en rapport fra Helse- og omsorgsdepartementet om kostnadsberegninger for kommunene. Rapporten er laget av et utvalg der alle medlemmene har interesse av å drive kostnadsberegningene opp. I rapporten er det ensidig sett på kommunenes kostnader, og ikke på samfunnsgevinsten.
I Sverige delfinansierer staten kostnadene ved BPA på en slik måte at kommunene har interesse av at flest mulig med assistansebehov søker denne ordningen. Det ville trolig vært en god løsning i Norge også.
Til slutt er det betimelig å stille følgende spørsmål: Hvor mange kommuner er egentlig helt klare når reformen trer i kraft om under et halvt år? Hva skjer med de kommunene som henger etter? Det er viktig nok en gang å påpeke at dette er en reform som innebærer endringer i alle kommuner i hele landet – små og store. En slik reform må implementeres i et tempo som passer. Mange kommuner føler at dette blir dratt nedover hodet på dem nå, og det tjener verken kommunene, pasientene eller reformen som sådan.
Tove Karoline Knutsen (A) [13:51:38]: Denne regjeringa har gjort et betydelig arbeid for å understøtte innføring og bruk av IKT i helse- og omsorgstjenestene. Det er bra, for aktørene i helsevesenet har så langt ikke snakket godt nok sammen gjennom de IKT-systemene man har til rådighet. Delvis skyldes dette at lovverket ikke er godt nok for slik kommunikasjon, delvis at systemene ikke er samsnakkende.
Regjeringas IKT-strategi skal understøtte bedre samordning og samhandling gjennom bruk av IKT i helsesektoren. Norsk Helsenett skal gi aktørene i sektoren et redskap for trygg, felles kommunikasjon, og Nasjonal Helseportal skal ha oppstart i sommer. Andre viktige IKT-satsinger er også underveis, som e-resepter, nasjonal kjernejournal, flere databaserte helseregistre og større bruk av elektronisk meldingsutveksling.
Kommunikasjons- og velferdsteknologi er utrolig viktig for at hverdagen skal bli bedre for pasienter og brukere. Derfor er det bra at det regjeringsoppnevnte Hagen-utvalget har som mandat å se på nettopp dette, og at regjeringa også kommer med en stortingsmelding om e-helseteknologi og IKT i 2012.
Så vil jeg komme inn på svaret som representanten Bent Høie ga meg i replikkordskiftet. Jeg synes representanten Høie gjør det veldig lett for seg sjøl. Mantraet om at pengene skal følge pasienten, kan fort bli det motsatte, nemlig at pasienten må følge etter pengene, dvs. der de kommersielle aktørene finner det lønnsomt å etablere seg. Det er som kjent verken på Fosenhalvøya eller i Finnmark, men i befolkningstette strøk og innenfor medisinske områder som gir god avkastning på hver investerte krone. Denne typen etablering av klynger – eller skal vi si overetablering, som det lett kan bli – har det ved seg at de skaper stor etterspørsel, særlig i de befolkningsnære områdene. Disse miljøene har også det ved seg at de suger ressurser, både økonomiske og personellmessige.
Jeg har lett med lys og lykte i Høyres strategi for å se om det finnes formuleringer om hva slags redskaper partiet mener man skal ha for nasjonal styring av helsevesenet under et slikt regime som Høyre foreskriver, f.eks. når det gjelder fordeling av ressurser geografisk, mellom ulike pasientgrupper, eller når det gjelder ivaretakelse av de pasientene som i utgangspunktet ikke er så bedriftsøkonomisk interessante for kommersielle aktører. Men jeg finner ingenting. Jeg tolker det dit hen at Høyre med sin nye helsestrategi faktisk gir opp å ha nasjonal styring, til fordel for private løsninger. Det er dårlig nytt for mange av oss rundt om i landet. Jeg vil nesten si det sånn at i et sånt lys blir til og med ansiktslause byråkrater det inkarnerte bildet på den pure, reine godhet og rettferdighet, intet mindre.
Kjersti Toppe (Sp) [13:54:44]: I dag har vi til behandling eit representantforslag om tiltak for å styrkja kapasiteten og kvaliteten i den kommunale jordmortenesta. Eg er saksordførar for den saka, og eg beklagar at eg ikkje følte at eg hadde tid til å koma inn på denne i mitt første femminuttsinnlegg. Det betyr ikkje at saka ikkje er viktig, tvert imot er det heilt sentrale utfordringar som representantforslaget tek opp, og det er eit saksområde som eg sjølv er veldig oppteken av.
Eg vil understreka at Stortinget tidlegare har vore – og er framleis – heilt samstemte på at jordmortenesta skal styrkjast med omsyn til både kapasitet og kvalitet. Helsedirektoratet har òg på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet greidd ut forslag til ulike tiltak for å styrkja jordmortenesta. Eg vil òg visa til statsrådens brev av 4. mai til komiteen, der det er gjort greie for regjeringa sitt pågåande arbeid for å styrkja jordmortenesta. Heile komiteen har slutta seg til statsrådens avgjerd om å gjennomgå takstsystemet for jordmødrer og vurdera dette ut frå formålet, og eventuelt i samanheng med tilsvarande system for andre yrkesgrupper.
Faktum er at dagens takstsystem kan verka avgrensande på jordmødrenes yrkesgjennomføring, og kan verka mot si hensikt som økonomisk incitament. Komiteen har òg tverrpolitisk trekt fram at tilbod som gir grupperettleiing og livsstilsrettleiing tidleg i graviditeten, er viktig førebyggjande tiltak som må utviklast. Komiteen peikar òg på at samarbeidet mellom fastlege og jordmødrer i kommunane må styrkjast, at det er viktig at utdanningskapasiteten for jordmødrer blir vurdert, og ser det som positivt at statsråden forsikrar om at ho vil følgja nøye med på utviklinga.
Mange jordmødrer jobbar i dag i små deltidsstillingar, og nyutdanna jordmødrer slit med å få arbeid. Dette er uakseptabelt. Derfor er det positivt at Helse- og omsorgsdepartementet i år har stilt krav til dei regionale helseføretaka om å sørgja for at dei som hovudregel brukar faste stillingar og avgrensar bruken av mellombelse stillingar til eit minimum. Også i kommunane har KS gjennom kvalitetsavtalen forplikta seg til å leggja forholda til rette for å redusera ufordelaktig bruk av deltidsstillingar.
I ny kommunal helse- og omsorgslov er det føreslege ei lovendring om profesjonsnøytralitet. Opposisjonen meiner at dette fører til at jordmødrer ikkje blir tilsette, og vil bøta på dette med å lovfesta retten til jordmorteneste. Regjeringspartia meiner at jordmortenesta skal kunna byggjast opp med andre verkemiddel. Det viktigaste er at lovvedtakets krav om fagleg forsvarlegheit i tenesta legg føringar på kommunane og set krav om at tenesta blir bemanna med kvalifisert personell. I tillegg vil ei forskrift kunna setja krav til innhald i tenesta, herunder føresegner om kompetansekrav for dei ulike typar tenester.
Heilt til slutt om følgjetenesta. Vi er like opptekne av at ho skal fungera betre enn i dag som representanten Sonja Sjøli og Høgre er. Det er dei regionale helseføretaka som har ansvaret, og vi må få på plass avtalar om korleis ordninga skal praktiserast. Det har vi òg merknadar om – og helseministeren skal følgja opp dette nøye.
Geir-Ketil Hansen (SV) [13:58:08]: Etter å ha hørt på debatten har jeg merket meg, kanskje ikke overraskende, at de mest markante kritikerne av de sakene vi har til behandling i dag, har vært representantene fra Fremskrittspartiet. Da føler jeg meg fristet og utfordret til å gjenta det jeg sa i replikkordskiftet til representanten Per Arne Olsen tidligere i dag, nemlig at Fremskrittspartiet har prioritert skattelette foran helse i sin politikk.
Partienes politikk kommer jo til uttrykk når man behandler statsbudsjettet – hvordan man prioriterer økonomisk. Fremskrittspartiet prioriterte i årets budsjett 20 mrd. kr i skattelette, og i de tabellene som er kommet fram i deres alternative forslag, er det skattelette til dem som har høyest inntekt, altså 4 000 kr for dem som tjener mellom 300 000 kr og 350 000 kr, og over 100 000 kr for dem som tjener millionbeløp, 2–3 mill. kr. Det er altså en skattelette til dem som tjener mest og har mest. Hvis man i tillegg tar med avgiftsletter, blir forskjellene enda større.
Med de formidable utfordringene det norske samfunn kommer til å få i de nærmeste 20–30 årene innenfor helse, innenfor kommunehelsetjenesten, innenfor omsorgssektoren, og jeg tar gjerne med utdanningssektoren, med betydelige ressursøkninger innenfor disse sektorene, vil det ikke være rom for skattelette på den måten som Fremskrittspartiet foreslår. Det er definitivt, og da må man gjøre valg. Og Fremskrittspartiet har gjort valg, de prioriterer stor skattelette. På siste landsmøte ble det skjerpet at det skulle hete at Fremskrittspartiet er et parti for sterk nedsetting av skatter og avgifter. Da er det det som er realiteten. Da nytter det ikke å være høy og mørk, som det heter, når man har sektordebatter, enten det er på helsesektoren eller på samferdselssektoren. Man har gjort et valg, og man har prioritert skattelette; man har prioritert økte forskjeller i samfunnet.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:00:35]: Det er en interessant debatt å lytte til. Jeg må si innledningsvis at det er litt rart at ikke begeistringen er større og de konkrete alternativene sterkere, for alle har uttrykt at de er enige om veivalget. Men det må være doseringen på kurvene som er noe ulik. Det er vel egentlig sånn det er.
Jeg skal bare kommentere noen av påstandene som har kommet. Den første er at denne reformen vil øke terskelen for sykehusinnleggelse. Man kan like gjerne se det på motsatt måte – at den ikke vil gjøre det nettopp fordi det at vi bygger opp tilbudet i kommunene, vil også føre til økt kompetanse i kommunene. Representanten Bent Høie vet veldig godt at vi tok to alternative forslag ut på høring når det gjaldt hvilke diagnosegrupper dette skulle gjelde – det var personer over 80 år eller medisinske diagnoser. Vi valgte medisinske diagnoser på bakgrunn av høringene. Det har ingenting å gjøre med at vi skal diskriminere eldre. Det er en veldig alvorlig påstand, og det ønsker vi absolutt ikke. Vi ønsker med Samhandlingsreformen å gi et langt bedre tilbud til eldre.
Litt i forlengelsen av dette med å utsette sykehusinnleggelser på grunn av økonomi: Det er helt uhørt om en lege skulle spørre en økonomisjef om de hadde penger til å legge folk inn på sykehus. Det er ikke det det dreier seg om. Denne dreiningen av penger – at kommunene skal være med og medfinansiere 20 pst. av innleggelsene – kommer til å gå over tid. Det er ikke sånn at alle kommuner står klare med et øyeblikkelig-hjelp-tilbud 1. januar. Da har man inngått avtaler med sykehusene, og så vil de tjenestene som ikke kan utføres i kommunene, utføres i sykehusene. Men kommunene har et veldig klart ansvar, både for å inngå disse avtalene og for pasientene. Når jeg sier at vi skal følge nøye, er det selvfølgelig mange som kommenterer det. Men akkurat i denne saken er det viktig med en følgeevaluering både når det gjelder hvilken innvirkning dette har på kommunenes økonomi, og hvilken innvirkning det har på sykehusenes økonomi.
Så må jeg bare si at når det gjelder ventetider, har jeg vært enig i at mange ganger opplever vi at ventetiden har vært for lang. Men ikke glem at 70 pst. av alle innleggelser er øyeblikkelig hjelp. Det må altså ikke skapes et inntrykk av at man ikke kommer seg på sykehus i dette landet, for det gjør man faktisk. Men ventetidene går nå ned. Det er bra, og vi arbeider aktivt for at de skal fortsette å gå ned.
Nå fikk jeg ikke svart Høybråten. Det får jeg ta etterpå.
Presidenten: Statsråden har anledning til å be om ordet flere ganger, men i denne omgang var taletiden ute.
Bente Thorsen (FrP) [14:03:57]: Representanten Hansen viste til at Fremskrittspartiet prioriterer skattelette. Men vi snakker faktisk om Arbeiderpartiets helsepolitikk, Samhandlingsreformen, som på mange områder er uferdig. Det var kanskje bedre om han brukte tid på å snakke om den saken.
Samhandlingsreformen skal tre i kraft allerede fra 1. januar neste år. I den forbindelse har vi stort behov for godt utdannet helsepersonell med både ulik og tverrprofesjonell kompetanse. For å ha tilgang til nok helsepersonell som også har god faglig utdanning i tråd med nye oppgaver, er det stort behov for å ta i bruk mer forskningsbasert utdanning i sektoren. Høgskolen Stord/Haugesunds samarbeidsprosjekt med kommunene om forskning og utvikling i primærhelsetjenesten er en modell som med fordel kan brukes nasjonalt. Dette prosjektet har fokus på tverrprofesjonell samarbeidslæring i sykehjemspraksis. Siktemålet er å lære av, om og sammen med hverandre. Studenter fra sykepleierutdanningen, ergoterapeut- og fysioterapeutstudenter arbeider på samme sted i sammenfallende periode.
En undersøkelse i Helse Stavangers dekningsområde, gjennomført av Iris, viser at det vil være en mangel på hele 1 300 helsefagarbeidere i 2030, med utgangspunkt i en middels befolkningsvekst. I tillegg vil regionen ha 700 sykepleiere i manko og rundt 200 spesialsykepleiere for lite. Det er ingen grunn til å tro at forholdene er stort bedre i andre kommuner og fylker. Samtidig meldes det om at mange som går på helsefagarbeider, ikke fullfører studiet. Statistisk sentralbyrås framskrivning, datert den 28. januar 2011, viser at selv med optimistiske anslag utdannes det ikke flere helsefagarbeidere enn de som går av med pensjon. Dette må bli tatt på alvor, da vi vet at denne arbeidsgruppen er av vital betydning for at innbyggerne skal få et godt tjenestetilbud.
En av grunnene til at mange velger å slutte, oppgis å være lav lønn i yrket. Ifølge SSB er det i 1. kvartal 2011 8 500 ledige stillinger i omsorgstjenesten i institusjoner i Norge. Så det spørs om en ikke også må være villige til å se på om man kan heve lønnen for å få nok fagarbeidere.
Søkertall til helsefag, sykepleierutdanning, viser at det er over dobbelt så mange søkere som det er plasser per april 2011. Dette viser at regjeringen må vise politisk vilje til å satse atskillig mer på at flere får ta helsefagutdanning.
Det lover ikke godt at en i dagens Kommune-Norge må ty til ekstravakter, vikarbyråer og midlertidig arbeidskraft, til dels fra utlandet, for å erstatte for få hender og mangelen på kvalifisert arbeidskraft. Det er faktisk bare et halvt år før reformen trer i kraft.
Fremskrittspartiet er skeptiske til om pasientene vil få et virkelig godt tilbud allerede fra nyttår når det er så store utfordringer i saken alt nå. Fremskrittspartiet har mange gode forslag i saken, som setter pasientene i fokus. Disse må iverksettes dersom Samhandlingsreformen skal fungere.
Bent Høie (H) [14:07:15]: Helseministeren etterlyste mer begeistring i Stortinget for denne reformen. Jeg vil si at helseministeren har et stort ansvar for den manglende begeistringen selv, for hvis helseministeren hadde evnet det som hun ber helsetjenesten gjøre, nemlig samhandle med opposisjonen om denne reformen, hadde vi kanskje opplevd en tverrpolitisk begeistring her i dag.
Så var helseministeren også inne på dette med at en har droppet 80-årsgrensen og innført medisinske diagnoser istedenfor. Vel, medisinske diagnoser rammer i all hovedsak eldre mennesker, noe som ikke minst kommuneproposisjonen beviser når regjeringen fordeler disse 4,2 mrd. kr etter alderskriteriet. Dette er ikke noe som opposisjonen har funnet på på egen hånd. Regjeringen nedsatte en ekspertgruppe med noen av våre fremste innen eldremedisin – fra både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten – som konkluderte med å advare mot denne modellen. De hadde nøyaktig den samme begrunnelsen som opposisjonen, nemlig at det er en økt fare for at eldre mennesker blir holdt tilbake for lenge i kommunehelsetjenesten, noe som allerede er et problem i dag.
Jeg prøvde, i likhet med representanten Per Arne Olsen, å få helseministeren til å bekrefte tidspunktet for når rettighetsfestingen av brukerstyrt personlig assistanse kommer. Det lyktes vi ikke i, så jeg vil nå utfordre dem som står bak forslaget – helseministeren var veldig nøye på at hun skulle følge opp forslaget – til å anslå om det vil være mulig å få rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse i løpet av 2012. Grunnen til at jeg er opptatt av dette, er at Stortinget hadde et tilsvarende anmodningsvedtak i 2004, som ble fulgt opp av Bondevik-regjeringen. Jeg stilte etter regjeringsskiftet spørsmål til helseminister Brustad om når regjeringen ville komme tilbake med rettighetsfesting. I oktober 2005 sa den daværende helseministeren:
«Jeg er tilfreds med hovedinnholdet i forslaget som er skissert i St.prp. nr. 1 (…) fra den avgåtte regjeringen Bondevik, og tar sikte på å følge opp dette i et høringsnotat med det første.»
Det er seks år siden en tidligere helseminister sa dette, og den nåværende helseministeren sa i realiteten akkurat det samme i dag. Jeg ønsker ikke at det skal gå seks nye år før en får en rettighetsfesting av brukerstyrt personlig assistanse. Så det vil være en stor fordel om de som står bak dette anmodningsvedtaket, fra Stortingets talerstol i dag kan garantere at det blir en lovfesting av brukerstyrt personlig assistanse i løpet av 2012. Hvis ikke kan ikke dette forslaget som vedtas i dag, oppleves som noe annet enn en ny trenering av en sak der det fort kan gå nye år før dette blir vedtatt.
Sonja Irene Sjøli (H) [14:10:31]: Et hovedpoeng med Samhandlingsreformen er å forebygge mer for å reparere mindre. En satsing på habilitering og rehabilitering vil være helt i tråd med en slik målsetting. Vi er gode på akuttmedisin i Norge, og vi redder heldigvis stadig flere fra hjerteinfarkt, slag og trafikkulykker. De fleste får god hjelp til å overleve, men når blålysene er slått av, får mange for dårlig hjelp til å leve videre. Det er godt dokumentert både av SINTEF og Helsetilsynet at opptreningstilbudet svikter i mange ledd. Dette betyr tapte muligheter for mange mennesker som helt unødvendig blir avhengig av helsetjenester og trygdeytelser. En satsing på habilitering og rehabilitering vil gi pasientene bedre hjelp til å mestre hverdag og jobb. Det er en god investering i livskvalitet for mange mennesker, samtidig som det er en god samfunnsmessig investering å redusere behovet for trygdeytelser og helsetjenester.
Høyre påpekte under behandlingen av Samhandlingsreformen i fjor at vektleggingen og satsingen på habilitering og rehabilitering var altfor dårlig, ja bortimot fraværende.
Høyre er tilfreds med at lovforslaget synliggjør at habilitering og rehabilitering er noe langt mer enn medisinsk habilitering og rehabilitering. Det må ha et livsløpsperspektiv. Brukermedvirkning må være grunnleggende, og den enkeltes mål må være styrende for innholdet i prosessen.
Innholdet i denne tjenesten kan reguleres gjennom forskrift, og Høyre forventer at bl.a. arbeidsrehabilitering defineres der.
Rehabilitering prioriteres i altfor liten grad i kommunene i dag. Høyre mener at det profesjonsnøytrale lovforslaget fra regjeringen ikke er like sterkt som gjeldende lov, og vi frykter i likhet med sentrale og tunge høringsinstanser at dette kan føre til en ytterligere nedprioritering av rehabiliteringsfeltet.
En god rehabilitering krever tverrfaglighet, og både fysioterapeuter og ergoterapeuter er viktige fagpersoner. Brukermedvirkning og individuelt tilpassede pasientforløp er svært viktig for pasienter med langvarige rehabiliteringsbehov.
Så vi håper at statsråden følger opp dette og legger spesielt vekt på de yrkesgruppene som skal bidra til en god habilitering og rehabilitering.
Per Arne Olsen (FrP) [14:13:10]: Nok en gang er jeg da nødt til å avlegge representanten Geir-Ketil Hansen et besøk etter at han, nok en gang, har forsøkt å komme med feilaktig informasjon i denne salen om at Fremskrittspartiet prioriterer skattelette fremfor helse. Jeg har forklart ham dette tidligere. Når vi bruker mange milliarder kroner mer på helsevesenet enn det hans egen regjering er villig til, handler det altså om å prioritere. At Fremskrittspartiet i tillegg har en god skattepolitikk og ønsker å redusere skatter for å skape flere arbeidsplasser og et nytt engasjement i næringslivet, er også god politikk.
Når representanten Hansen også refererte til Fremskrittspartiets landsmøte hvor han mente vi hadde endret partiets politikk til nå å være for sterk nedsettelse av skatter og avgifter og offentlige inngrep, finner jeg det nødvendig å gjøre representanten oppmerksom på at det kommer mye rart innom våre landsmøter, deriblant journalister, men jeg har altså ikke sett Geir-Ketil Hansen der. Og sitatet han refererer, har vært en del av Fremskrittspartiets politikk siden Anders Lange innførte det i 1973, så det må eventuelt være det landsmøtet han har vært på.
Jeg har videre lyst til å avlegge BPA-ordningen et besøk. Den borgerlige opposisjonen står samlet om å rettighetsfeste brukerstyrt personlig assistanse, altså BPA. Med de utfordringer som velferdsstaten Norge står overfor i fremtiden, er BPA en vinn-vinn-ordning for alle parter. Brukerne får en mulighet til selv å organisere hjelpen de trenger, med den de vil, til de tider de vil. Det er brukerstyrt. Med BPA får mange funksjonshemmede muligheten til et mer aktivt og uavhengig liv, og for staten er dette en avlastning i forhold til all annen tjenesteytelse og organisering av omsorgstjenester. Når vi da opplever den motstand som vi gjør fra de rød-grønne partiene, må det i dag være litt flaut å måtte sitte i denne salen og stemme imot en rettighetsfesting og et forslag som altså er helt i tråd med eget landsmøtevedtak. Nettopp derfor vil jeg gjerne få lov til også her å utfordre representanten Geir-Ketil Hansen, som har vært ute i en del medier og sagt at dette nå er i orden. Det er ikke i orden når man i denne sal i dag har tenkte å stemme ned forslaget om rettighetsfesting og derimot «anmode» nok en gang. Derfor har jeg lyst til å følge opp det representanten Høie her sa. Når statsråden ikke vil bekrefte om hun kommer tilbake med dette til denne sal innen 2012, vil jeg spørre representanten Geir-Ketil Hansen og de rød-grønne representantene: Forventer de at statsråden skal komme tilbake innen 2012? Eller: Når forventer de at dette skal være vedtatt?
Laila Dåvøy (KrF) [14:16:24]: Jeg vil veldig gjerne ta opp igjen verdighetsgarantien, i og med at statsråden ikke svarte på representanten Høybråtens spørsmål.
Som jeg sa i mitt innlegg tidligere i dag, opplever veldig mange i dag at garantien blir brutt. Det er ganske alvorlig at det er så mange som klager på brudd på retten til nødvendig helsehjelp. Det er bakteppet.
Jeg er nødt til å lese opp igjen noe av det som sto i høringsutkastet som vi – Venstre, Kristelig Folkeparti og regjeringspartiene, les Bjarne Håkon Hanssen og departementet – var 100 pst. enige om. Der slås retten til et verdig tjenestetilbud fast. Så står det:
«På denne måten blir kommunehelsetjenesteloven § 2-1 annet ledd en tydelig presisering av det som følger av bestemmelsens første ledd. Denne utdypingen og klargjøringen, sett i sammenheng med forslagene i en ny forskrift om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien) presiserer innholdet i rettigheten til tjenestetilbudet for eldre. Med dette vil eldres rettstilstand styrkes og dermed medføre et forsterket tjenestetilbud til denne brukergruppen. Dette fører til at kommunens mulighet til å avslå tjenestetilbud med begrunnelse i ressurssituasjon og tilgang på personell innskrenkes.»
I forbindelse med innstillingen har jeg på vegne av Kristelig Folkeparti lagt inn følgende, for nettopp å få vite – være helt sikker på – at regjeringspartiene bekrefter det som står i høringsnotatet:
«Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti» – jeg sto dessverre alene igjen med dette – «mener eldre menneskers rettsstilling styrkes gjennom denne lovendringen. Kommunenes frihet på dette punktet innskrenkes, og pliktene til kommunene øker.»
Dermed endres dagens rettstilstand når begrepet «verdighet» fremheves i pasientrettighetsloven i samsvar med forslaget til forsvarlighetsbestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Litt jus, men helt identisk med det som vi var enige med regjeringen om da Bjarne Håkon Hanssen var statsråd. Det er utrolig viktig for oss å få vite hvorfor ikke regjeringspartiene fikk lov til å gå inn på dette. Det var jo dette vi var enige om.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:19:33]: Vi står overfor en svært viktig utfordring som kan bedre samspillet mellom kommunenes primærhelsetjeneste og statens spesialisthelsetjeneste. Soria Moria II-erklæringa slår fast at ingen lokalsjukehus skal nedlegges, og vi vet at lokalsjukehuspasienter utgjør 60 pst.–75 pst. av pasientene i norske sjukehus.
Lokalsjukehusene må ha en tydelig plass i behandlingskjeden – og jeg vil understreke behandlingskjeden – der de bidrar til god og helhetlig behandling. Og jeg vil understreke kvalitet, som gir trygghet. Kvalitet skal sikres, og derved kan to av tre pasienter som behandles ved spesialisthelsetjenestens lokalsjukehus, best ivaretas her.
På ethvert samfunnsområde er det en dynamisk utvikling. Krav og tilbud endres, og folks oppfatning av trygghet endres også. Vår oppgave som folkevalgte er å dyrke fram den samfunnsutvikling som vi ønsker på de ulike områdene. I innstillinga om framtidas spesialisthelsetjeneste viser regjeringspartienes medlemmer i komiteen til helse- og omsorgsplanens definisjon av lokalsjukehus med akuttfunksjon. Lokalsjukehus med akuttfunksjon må ha som et minimum – og jeg understreker minimum – indremedisinsk akuttberedskap samt enklere kirurgiske prosedyrer på døgnbasis. Dette er altså ikke den gylne regel, men minimum kompetanse for statlige institusjoner som kan kalles sjukehus.
For Senterpartiet er det svært avgjørende å sikre en dynamisk kvalitativ utvikling av våre lokalsjukehus, hvor breddekompetanse på akuttberedskap i indremedisin, kirurgi, eksempelvis blindtarm og beinbrudd, anestesi, røntgendiagnostikk, eksempelvis MR og CT, og laboratorietjenester inngår. Dette innholdet er også svært sentralt i utdanning av fagfolk ved lokalsjukehusene gjennom turnus og assistentlegestillingene. Lokalsjukehusene er en viktig utdanningsinstitusjon.
I Vestre Viken HF er det fire sjukehus. Ringerike sykehus og Kongsberg Sykehus er viktige lokalsjukehus, med funksjoner i dag som jeg har referert til. Statsråden må som eier merke seg at det er en samlet Buskerud-benk som har uttalt seg slik at Kongsberg og Ringerike skal være kvalitativt trygge lokalsjukehus med dagens breddekompetanse i framtida. Det var svært sentralt da sjukehusene ble overført fra fylkeskommunen til staten at staten som eier skulle følge opp den folkevalgte meningen representert her på Stortinget. Jeg vil også påpeke at skal det være mulig å sikre det, må en endre ledelsesmodell ved sjukehusene, slik at ethvert sjukehus får en stedlig ledelse. Det er ikke mulig å ivareta sjukehus på en god og kvalitativ dynamisk måte uten at en har en stedlig ledelse. Slik er det i alle slike viktige institusjoner.
Gjermund Hagesæter (FrP) [14:22:49]: I denne debatten er det blitt sagt mange flotte ord, og det er ingen tvil om at det òg ligg gode intensjonar bak dei flotte orda. Då vi behandla Nav-reforma i denne salen for ei stund tilbake, blei det òg sagt mange flotte ord, og det var heller ingen tvil om at det i samband med den reforma òg låg gode intensjonar bak. Men likevel er det ingen, eller veldig få, som meiner at Nav-reforma er ei vellykka reform. Det betyr sjølvsagt at det skal meir til enn flotte ord og gode intensjonar for at ei reform skal lykkast.
Når det gjeld Samhandlingsreforma, inneber ho at kommunane skal få nye oppgåver og eit større ansvar. Då er sjølvsagt eit viktig spørsmål om dei 430 kommunane som vi har i Noreg i dag, er klare til å ta på seg desse nye oppgåvene og dette nye ansvaret.
Representanten Sonja Mandt sa følgjande: «Kommunene er mer enn klare.» Eg veit ikkje kva kommunar representanten Sonja Mandt har vore i kontakt med. Det er mogleg at Oslo er klar, at Bergen er klar, at dei store kommunane er klare, men dei tilbakemeldingane som eg har fått når eg har vore rundt i Kommune-Noreg, er at dei ikkje er klare. Vi har i dag, som sagt, 430 kommunar, der Oslo er den største med nesten 600 000 innbyggjarar, og Utsira den minste med 218 innbyggjarar. Det er vanskeleg å sjå at Utsira med 218 innbyggjarar og f.eks. Modalen med ca. 350 innbyggjarar skal kunne ta på seg mange nye, store oppgåver. Dei tilbakemeldingane eg har fått når eg har vore rundt i Kommune-Noreg, er uvisse og frustrasjon.
For eit par veker sidan var eg i Møre og Romsdal. Der var det ein kommunepolitikar som uttalte følgjande: Samhandlingsreforma kjem til å bli så kaotisk at til samanlikning kjem Nav-reforma til å framstå som ei solskinshistorie. Vonleg tok han lite grann i, vonleg blir det ikkje så ille som han framstilte det, men eg fryktar dessverre at det kan gå ganske gale. Eg oppfattar Samhandlingsreforma framfor alt som ei reform som er til for å skape inntrykk av at det skjer noko positivt, og eg oppfattar òg Samhandlingsreforma som ei reform som skal bidra til å flytte fokus vekk frå dei 280 000 enkeltskjebnane som i dag står i helsekø. Kanskje burde ein i større grad fokusert på å få redusert køane og i mindre grad på nye reformer.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:26:00]: De store linjene diskuteres mye, men reformen skal jo settes ut i kommunene. Norges minste regionråd ligger i Setesdal, og kommunene Evje og Hornnes, Bygland, Valle og Bykle samarbeider i regionen interkommunalt, bl.a. innenfor helsefeltet. Samhandlingsreformen har stått på agendaen i setesdalsregionen i hele to år. Flere prosjekter er igangsatt, bl.a. innen psykisk helse og rus. Et lokalmedisinsk senter planlegges lokalisert til Evje, og det jobbes med dette i tett samarbeid med Sørlandet sykehus. Det fortjener de ros for. Jeg har tro på at det skal bli et godt prosjekt, men langt fra alle kommuner er kommet like langt.
For å lykkes med Samhandlingsreformen er man avhengig av at kommunene får tid til å bygge opp den nødvendige kompetansen når de skal påta seg nye og utvidede oppgaver. Endringene som følger av reformen, vil få store administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene og burde derfor fått en mer gradvis innføring, slik at kommunene fikk tilpasset sin organisasjon og drift til de nye oppgavene.
Når det gjelder Samhandlingsreformens intensjon om at folk skal få hjelp der de bor, vil reformen for innbyggerne i Distrikts-Norge bety at enkelte tjenester vil ytes geografisk langt unna der de er bosatt. Det å utvikle kvalitativt gode tjenester med denne reformen vil være ressurskrevende og ta tid. Det er også krevende å finne de gode administrative samarbeidsformene som gjør det juridisk mulig å samarbeide på tvers av kommunegrensene. Å sikre tilstrekkelig kompetanse til å utføre de nye oppgavene stiller også store krav til kommunene i forhold til både rekruttering og oppbygging av sterke fagmiljø i samarbeid med andre kommuner. Jeg beklager derfor regjeringens hastverk med å innføre reformen så lenge virkemidlene er så uklare.
Jeg stiller meg kritisk til om de økonomiske incentivene, slik de er beskrevet til nå, er tilstrekkelige til å oppnå intensjonene i Samhandlingsreformen. Det er store byråkratiske kostnader knyttet til samhandling, både interkommunalt og i samhandlingen med sykehuset. Det er viktig at det er ressurser både i kommunene og i helseforetaket til å samhandle reelt. Nye måter å organisere helsetjenesten på, f.eks. i lokalmedisinske sentra, medfører også investeringskostnader. Det hjelper ikke med statlig prosjektstøtte dersom det ikke finnes midler til å føre gode prosjekter over i en driftsfase. Når en kommune som f.eks. Bykle får ca. 800 000 kr i 2012 til å møte Samhandlingsreformen, og deler av dette beløpet skal brukes til å medfinansiere sykehusopphold, sier det seg selv at det ikke er mye igjen til investeringer og oppbygging av nye kommunale tilbud. Det er bekymringsfullt.
Sonja Mandt (A) [14:29:16]: Jeg vil bare kommentere noe av det som har vært tatt opp under debatten her.
Opposisjonen har kritisert bruken av forskrifter. Jeg synes det er litt snodig. Vi vedtar i dag lovene, og forskriftene skal følge opp både det vi vedtar her, og det vi har jobbet med. Vi må jo ta høyde for å revidere en stor andel av lovverket når vi gjør så mange endringer. Vi må endre, vi må revidere, vi må fastsette nye, og vi må ta de tekniske endringene. Jeg er sikker på at en klargjøring av det som har vært etterlyst her i forhold til profesjonsnøytralitet, er veldig godt å ha i en forskrift. Det bør vel være i alles interesse.
Opposisjonen ønsker flere prøveprosjekter. Vi mener at det ikke er nødvendig, for her har det vært mange prosjekter rundt omkring. Tolv lokalmedisinske sentre er beviset. Søbstad, Fosen og Ål – og flere gode eksempler som er nevnt – er lokalt initiert. De er kommet etter lokale initiativ, og de dekker de lokale behovene.
Kristelig Folkeparti etterlyser lovfestet rett til dagtilbud nå, med én gang, mens vi ønsker å vente til ting er på plass. Vi legger til rette for det store antall demente som er ventet i framtiden, ved å bygge tilrettelagte boliger. Vi gjennomfører «Den gode dag», og vi gir kompetanse til ansatte gjennom Demensomsorgens ABC, der over 9 000 nå har deltatt. I motsetning til det reformen legger opp til, vil altså Kristelig Folkeparti ha en lovfesting nå – mens reformen skal knas og eltes, og det skal ventes med hensyn til nye prosjekter. Noen ganger er det ikke helt sammenheng. Noen ganger er det for lite og for sent, og noen ganger er det for fort og for mye. Til lags åt alle kan ingen gjera.
Vi bygger reformen fra kommunene, ikke som Fremskrittspartiet påstår at vi gjør, ovenfra og ned. Fokuset Fremskrittspartiet har, er at vi tar pengene fra spesialisthelsetjenesten. Ja, vi omfordeler og behandler på rett sted. 4,2 mrd. kr er det vi snakker om – det er 5 pst. av basisbevilgningene til sykehusene – og veldig mye av det skal tilbakebetales om ikke kommunene lykkes. Eksemplet representanten Helseth viste til fra denne talerstolen, er typisk når det gjelder tilbakebetaling og utskrivningsklare pasienter. De hadde 8 000 kr å betale inn.
Den sammenligningen som ble gjort med Nav, er heller ikke reell. Vi etablerer ingen nye institusjoner. Reformen skal innføres gradvis, og vi har ingen sammenslåing av kommunale og statlige institusjoner. Vi har tro på at det er det beste for kommunene, vi har tro på at det er det beste for pasientene. Og ja: Jeg har vært i kontakt med mange kommuner og har besøkt mange kommuner som er absolutt klare. Og de er i gang. Jeg stoler på det jeg både hører og ser, og det er ikke bare Oslo vi har sett. Rett behandling på rett sted til rett tid, det er det vi egentlig snakker om her.
Jon Georg Dale (FrP) [14:32:35]: Til liks med representanten Geir-Ketil Hansen skal eg også snakke om Framstegspartiet sin utmerkte helsepolitikk. Det er jo litt spesielt å høyre representanten Hansen etterlyse budsjettmidlar til helseføretaka gjennom statsbudsjettbehandlinga når ein samstundes veit at Geir-Ketil Hansen og alle hans partikollegaer i SV – og elles i regjeringa – stemmer imot kvar gong vi kjem med nye forslag. Geir-Ketil Hansen skal få rikeleg anledning allereie førstkommande fredag til å stemme for auka løyvingar til helseføretaka. Eg tippar at vi ikkje ser den same høge sigarføringa frå SV då.
Det er jo slik at Framstegspartiet brukar pengar på skattelette, det er vi veldig stolte av. Men samtidig har vi løyvd fleire milliardar kroner meir til helseføretaka i det opphavlege statsbudsjettet for 2011. Men det er ikkje nok, for helseføretaka har også store organisatoriske utfordringar, som vi har vore inne på tidlegare. Det vert stadig fleire byråkratar – 17 000 byråkratar i helseføretaka, 14 000 pasientsenger og 8 500 legar. I helseføretaka er det dobbelt så høg byråkratfaktor som legefaktor. Då kan gjerne Geir-Ketil Hansen vere svært fornøgd med helsetenestene, men eit eller anna er på ville vegar.
Når ein då veit at også fleire av desse byråkratane – fleire enn 10 000 – jobbar med heilt andre ting enn pasientbehandling, berre understrekar det poenget. Her er det enorme organisatoriske utfordringar, som SV og regjeringspartia glatt hoppar bukk over, og ein fortset med å marme på det same dei har gjort heile tida, nemleg at det er kontroll på helsetenestene. Men kvifor ser vi då unntakstilstanden ved OUS? Kvifor ser vi at legar på anestesien i Bergen åtvarar? Kvifor ser vi kampen om lokalsjukehusa? Kvifor ser vi oppslag etter oppslag om feilbehandling av pasientar, om det faktisk var kontroll der ute? Ja, Geir-Ketil Hansen veit betre enn det han gir uttrykk for på talarstolen her om tilstanden i norsk helsevesen. Det er ingen grunn til å rosemåle meir enn det regjeringspartia allereie har gjort.
Så er det fornøyeleg å høyre Per Olaf Lundteigen snakke om definisjonen av lokalsjukehus. Han legg seg jo på ein heilt annan definisjon enn det Senterpartiet kjem til å stemme for i dag, for han legg seg på Framstegspartiet og Legeforeningen sin definisjon av innhaldet i lokalsjukehusa. Per Olaf Lundteigen var ikkje i salen då vi foreslo å stoppe omstillingsprosessane, trass i at han var etterlyst frå talarstolen. Då stod slaget – det står igjen i dag, om definisjonen av minstekrav til eit lokalsjukehus. Då kan gjerne Per Olaf Lundteigen og Senterpartiet late som dei er einige med Framstegspartiet og Legeforeningen i definisjonen, men når ein kjem til votering seinare i dag, viser dei den haldninga dei eigentleg står for.
Gunvor Eldegard (A) [14:35:47]: Dette er ein viktig dag for folk i landet vårt. Om du er sjuk, skal du få rett behandling på rett stad til rett tid. Det er det Samhandlingsreforma dreiar seg om. Me veit at mange pasientar opplever at tenestene ikkje samhandlar godt nok. Det gjeld både innan sjukehus og mellom sjukehus og kommunehelseteneste. Enkelte pasientar som i dag får behandling eller er utskrivingsklare frå sjukehus, kan faktisk få like god eller betre behandling og omsorg i eigen kommune. Da bør dei få det.
Det siste året har me satsa mykje på å behandla sjukdom. Det er bra. Men me må verta flinkare til å førebyggja. Ifølgje WHO kan 80 pst. av hjarteinfarkt, 90 pst. av diabetes og 30 pst. av tilfella av kreft førebyggjast eller utsetjast med endringar i kosthald, fysisk aktivitet og røykjevanar. Det skal løna seg å førebyggja sjukdom i forkant i staden for å reparera i etterkant. Derfor skal me satsa meir på å unngå at folk vert sjuke, og sørgja for at det løner seg for kommunar og sjukehus å samarbeida.
I mange år har eg jobba for noko som er kalla helsestasjon for eldre i Ski. Det har resultert i ein seniorkontakt, som eg personleg ønskjer å utvida enda meir. Der skal dei eldre få tilbod om heimebesøk det året dei fyller 75 år, med formål om bl.a. praktiske tilretteleggingar – kanskje små ting som gjer kvardagen enklare for dei. I tillegg kunne me kanskje avdekkja einsemd. For me veit at veldig mange eldre sit mykje aleine. Det er god førebygging å sørgja for å få desse ut av huset og i saman med andre. Andre ting kan vera f.eks. matlagingskurs for eldre menn, for me veit at rett kosthald er utruleg bra for førebygging. Det er det det handlar om: Me må hindra at folk vert sjuke av sjukdommar som faktisk kan førebyggjast. No er det faktisk eit incitament for kommunane å førebyggja, og det er noko av det viktigaste med vedtaket i dag.
For å få til denne reforma treng me lokalmedisinske senter. Førebels er det berre tolv i landet, men sju er under planlegging. Kommunane er òg nøydde til å samarbeida for å få til samhandlinga.
I Follo meiner eg at me må utvikla eit felles lokalt medisinsk senter. Ski sjukehus er ei naturleg plassering av eit sånt senter. Der har me plass, og frå før har me legevakt, poliklinikk og palliativ avdeling der, så moglegheitene for å få eit veldig godt lokalt medisinsk senter er verkeleg til stades.
Heilt til slutt: Eg er òg glad for den gode løysinga som me har funne for Lærdal sjukehus.
Robert Eriksson (FrP) [14:38:55]: Det har vært interessant å følge dagens debatt. Mye har vært sagt, men la meg aller først få lov til å uttrykke min bekymring for det vedtaket stortingsflertallet er i ferd med å gjennomføre.
Vi har et helsevesen som etter mitt skjønn i dag er ute av kontroll, og som er preget av kaos. Senere dagers medieoppslag, ikke bare de siste dagene, men faktisk det siste året, har vist den ene saken etter den andre som har indikert hvilken krise som er i helsevesenet. Mye av den krisen skyldes faktisk pengespørsmål. Da er svaret fra regjeringen at man nok engang skal starte en stor reform med å begynne i feil ende ved å skru ned enda mer penger, som gjør at man øker kaoset og usikkerheten enda mer. Hvem blir da de store taperne? Jo, det er helt klart pasientene. Det vil føre til store utfordringer og problemer.
Ta f.eks. mitt eget fylke, Nord-Trøndelag. Det er jo fristende å spørre statsråden og flertallet i denne salen hvordan man har tenkt at Namsskogan kommune, med 920 innbyggere, skal kunne bygge opp et fullverdig og godt helsetilbud fra 1. januar 2012, og hvordan man har tenkt at Lierne kommune, med sine 1 400 innbyggere, skal klare det samme, når man ikke har klart å begynne nedenfra, nemlig med å bygge opp kompetansen og ressursene i kommunene. Det bare beviser at man har startet i feil ende, og at problemene vil eskalere.
Hvordan har utviklingen vært siden denne regjeringen overtok? Jo, vi har fått 70 000 flere som står i kø. Det er det resultatet helseministeren kan slå i bordet med: 70 000 mennesker som ikke får den behandlingen de skulle hatt, kjapt nok. Vi har også registrert i senere tid at folk som er syke, som har blitt tatt prøver av, og prøvene er blitt sendt ut til sykehusene, selv må purre på for å få svar på dem, fordi man har mistet dem på sykehusene, ikke har kontroll over hvor de er, fordi man ikke har kapasitet. Den kapasiteten ønsker den sittende regjeringen å bygge ned enda mer, så man skal få enda større kaos.
Jeg bare registrerer at man må være ressurssterk og frisk hvis man skal være syk i de rød-grønnes helsevesen.
Så har jeg helt avslutningsvis lyst til å vie representanten Geir-Ketil Hansen noen få ord. Han snakker om at Fremskrittspartiet har valgt skattelette. Nei, Fremskrittspartiet har valgt en bedre helsepolitikk. Jeg registrerer at de rød-grønne og SV har valgt en helsepolitikk som bygger på forskjellsbehandling, der direktøren med høy lønn skal få muligheten til å kjøpe seg private helsetjenester, mens den vanlige arbeideren blir stående igjen i den rød-grønne helsepolitiske køen.
Tore Hagebakken (A) [14:42:11]: Først skal jeg prøve å svare på spørsmålet fra Bent Høie om gjennomføring av rettighetsfesting av BPA for brukere med særlig store behov. Det står jo i anmodningsforslaget at regjeringa skal komme raskt tilbake til Stortinget med et forslag. Med «raskt» ønsker vi jo det raskest mulig, men i hvert fall i løpet av vårhalvåret 2012. Hvis vi da ser for oss normal tid, for å bruke det uttrykket, fra Stortinget fatter vedtaket til rettigheten iverksettes, så er jeg vel veldig nær ved å svare ja på spørsmålet fra Bent Høie, som bruker uttrykket «i løpet av 2012». Jeg tror jeg vil ordlegge meg slik.
Så må jeg si at det er en svartmaling, jeg vil nærmest si uten like, fra Fremskrittspartiet. Skal vi klare å få dette til på en god måte, er det viktig at vi også evner å inspirere herfra. Dessuten: I folkehelsesammeheng er svartmaling rett og slett halvfarlig. En må ta med seg det også. Når Nesvik her framme framfører det jeg nærmest vil kalle en arie av svartmaling, synes jeg det går over alle grenser. Men det jeg faktisk er mest indignert over, er denne mistilliten overfor kommunesektoren, for det er faktisk det mye handler om. Når en ser hvor dyktige kommunene er, ser alle de flotte prosjektene rundt omkring og hører hva som blir sagt her inne, står det i grell kontrast til hverandre. Det står i grell kontrast til hverandre – så mye godt arbeid som skjer der ute.
Jeg synes også jeg hører mistillit knyttet til legestanden som nå skal begynne å ta helt andre hensyn og bruke faget sitt i forhold til når en skal legges inn på sykehuset. Jeg tror dere kan ta det litt med ro. – Ikke du da, president, men de jeg nå egentlig omtaler. – Så det var det.
Så vil jeg også legge til at jeg ennå ikke har hørt en eneste kommune som klager på at en føler seg overkjørt av staten i forbindelse med denne reformen. En prater om at det er ovenfra og ned, ovenfra og ned. Det har blitt et mantra i dag. Men det er jo sagt fra flere av oss at det er mange gode prosjekter rundt omkring i landet som har inspirert fram denne Samhandlingsreformen, og slik er det faktisk. Det kommunene nå venter på, er å få klarhet i hva slags virkemidler staten stiller opp med osv., og hvordan lovverket blir, og det vedtar vi i dag. Så nå er vi i gang. Og sjøl om vi da har forskriftshjemler, er det i dag politikken vedtas.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:45:27]: Jeg skal svare representanten Høybråten på spørsmålet om verdighetsgarantien. Som veldig godt kjent er også retten til et verdig tjenestetilbud tatt inn i pasientrettighetsloven. Plikten for kommunene til å tilby dette er tatt inn i den nye kommunale helse- og omsorgsloven. Forskriften er meget detaljert, noe som er vel kjent – også for Høybråten – og presiserer rettighetene som eldre har. Det gir også en prioritering av innsatsen i forhold til eldre. Jeg går ikke igjennom alle detaljene som ligger i forskriften, for det er vel kjent. Men det gir en enklere klagebehandling for eldre hvis de ikke får det tilbudet de skal ha, og det skal ikke være noen tvil om at regjeringen jobber hardt for å skape et bedre tjenestetilbud til eldre.
Så til den store bekymringen for landets kommuner: Da må jeg bare si at i april hadde Kommunal Rapport en undersøkelse i norske kommuner. Det viste seg der at åtte av ti ordførere var for reformen, og et flertall støttet også at kommunene skulle ha et større ansvar for innbyggernes helse. Jeg må si at når jeg hører på Fremskrittspartiet, er jeg glad for at Fremskrittspartiet ikke har ansvar for helsepolitikken i Norge, for da hadde vi ikke hatt evne til forandring og fornying av helsetilbudet, enten det gjelder sykehusene og deres oppgaver – hva de kan gjøre – eller andre ting.
Norge er et av de landene som bruker mest penger på helse. Vi har flest leger per innbygger. Hadde f.eks. representanten Eriksson hørt etter, så hadde han fått med seg mange ting som han stusset på i innlegget sitt.
Folk står kortere tid i kø nå. Jeg er enig i at mange står i kø, men spørsmålet er jo ikke hvor mange som står i kø. Det er hvor lenge de står i kø, som er det alvorlige. Hvis folk venter for lenge, er det helt klart at det går ut over livskvalitet. Det kan gå ut over helse, og det kan gå ut over evnen til å arbeide. Derfor er det viktig å få ventetiden ned.
Så er det jeg sier, ikke en unnskyldning for de tilfellene av feilbehandling som vi har sett i det siste. De er tvert imot en påminning om hvor viktig det har vært – som jeg har vært veldig opptatt av – å ta et krafttak for pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten.
Så har jeg bare lyst til å si til Sonja Sjøli at jeg er veldig opptatt av at vi skal ha en trygg og forsvarlig jordmortjeneste. Særlig er kortere liggetid på sykehusene viktig i denne forbindelse. Det følger vi opp, både med retningslinjer og annet.
Dagfinn Høybråten (KrF) [14:48:52]: Jeg takker for at statsråden kommenterte mitt spørsmål. Men det var det hun gjorde, hun svarte ikke på det. Mitt spørsmål var hvorfor regjeringen i proposisjonen og regjeringspartiene i innstillingen ikke kunne ta inn en formulering vi var enige om i forhandlingene om verdighetsgarantien, nemlig at eldres rettstilstand styrkes.
Jeg er nødt til å gjøre noe uvanlig, og det er å avsløre hva som har foregått i forhandlingene. Denne saken ser jeg så alvorlig at jeg ønsker å gjøre det. Vi forhandlet om verdighetsgarantien, og regjeringen ønsket å føre inn i avtalen den formuleringen de har brukt i proposisjonen, nemlig at verdighetsgarantien kan allerede innfortolkes i gjeldende rett. Det ble avvist i forhandlingene. Likevel tar man det inn i høringsutkastet, og man tar det inn i lovproposisjonen – i stedet for den formuleringen man var enige om.
Dette er jo ikke noe vi tar opp bare fordi vi vil krangle. Vi er opptatt av at verdighetsgarantien reelt sett skal være en brekkstang for å styrke eldres rettigheter i dette landet, slik Det norske Arbeiderparti lovet velgerne i 2009 med et skriftlig brev fra statsministeren til alle landets pensjonister. I stedet opplever vi at regjeringen går rundt og tilbake igjen til en formulering som var forkastet i forhandlingene.
Jeg sier dette til skrekk og advarsel for alle som i framtiden vil forhandle med denne regjeringen. Slik er vi blitt behandlet!
Presidenten: Da er neste taler representanten Kjersti Toppe, som er en av fem saksordførere.
I og med at vi behandler fem saker samtidig, er det sånn etter Stortingets forretningsorden at saksordførere og statsråd ikke har den begrensning som gjør at en ikke kan få ordet mer enn to ganger pluss en gang til et kort innlegg.
Jeg minner da om at representanten Toppe er saksordfører for spørsmål knyttet til tiltak for å styrke kapasiteten og kvaliteten i den kommunale jordmortjenesten.
Toppe, vær så god.
Kjersti Toppe (Sp) [14:51:19]: I debatten har fleire teke opp at Samhandlingsreforma blir hasteinnført. Eg ønskjer å presisera at det ikkje stemmer. Det vi planlegg for, finst det mange gode erfaringar med allereie. I mange år har vi eigentleg hatt pilotprosjekt. Det er nettopp desse eksempla som legg grunnlaget for dei endringane som skal skje på sikt, i samband med Samhandlingsreforma.
Samanlikninga med fastlegereforma meiner eg heller ikkje er heilt reell. Dette galdt ei yrkesgruppe, ikkje ei heil helseteneste. Samhandlingsreforma blir gradvis innført, slik saka ligg i dag. For eksempel er det krav om at hjelp straks skal bli innført i løpet av ein treårsperiode, dvs. at vi skal hauste erfaringar undervegs.
Kommunal medfinansiering er òg betydeleg avgrensa i forhold til det som opphavleg låg i planen, og først seinare skal denne eventuelt utvidast til andre medisinske område.
Opposisjonen hevdar at kommunal medfinansiering av medisinsk innlegging er aldersdiskriminering. Eg vil ta avstand frå ein sånn påstand. Eg vil på ein måte retta det tilbake igjen til at det er å spela på folk sin redsel for ikkje å få best mogleg behandling når ein treng det.
For kva er er det verste som kan skje dersom innleggingspraksisen ikkje blir endra? Kva er det verste som kan skje for kommunen? Jo, det er jo at innleggingsfrekvensen blir den same. Det betyr at kommunen ikkje sparer pengar. Men ei ekstra økonomisk belasting skal det jo ikkje bli.
Poenget er nettopp det som representanten Are Helseth tok opp i eit tidlegare innlegg: Det er ikkje rådmennene som legg inn på sjukehus. Det er det legane som framleis skal gjera, og då er det faglege vurderingar som skal leggjast til grunn.
I dag er det sånn at legar ikkje har eit kommunalt tilbod å leggja inn i. Det er det vi skal oppretta, og det skal vera kjende problemstillingar, kjende behandlingsrutinar og ikkje berre uerfarte tilstandar. Vi har særleg gode erfaringar med kommunale tilbod òg i dag, der pasientar kan koma etter innlegging, f.eks. ved Søbstad sykehjem i Trondheim, som har fantastiske resultat, og der vi ser raskare rehabilitering. Endåtil har det vist seg at det blir færre dødsfall når pasientane får eit sånt tilbod etter ei innlegging. På Stjørdal lokalmedisinske senter, som vi var på besøk hos, fortalte dei at pasientar prøvde å bestilla plass på det senteret etter at dei hadde vore innlagde i sjukehus, fordi det hadde så godt ry på seg.
Heilt til slutt: Det er jo ikkje sånn at eldre pasientar har godt av å bli innlagde på sjukehus. Det er ei stor feiloppfatning. Eldre pasientar har veldig godt av å bli behandla mest mogleg i nærleiken av der dei bur.
Presidenten: Neste taler er representanten Geir-Ketil Hansen, som til tross for at han har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, får 3 minutters taletid, fordi han er ordfører for sak nr. 3, om folkehelseloven.
Geir-Ketil Hansen (SV) [14:54:33]: Jeg ble stilt et direkte spørsmål tidligere i debatten av representanten Per Arne Olsen om BPA, om når vi forutsatte at dette kom tilbake til Stortinget.
Når det gjelder BPA, er det jo formulert veldig tydelig i det som blir vedtatt i dag, at man skal komme raskt tilbake til Stortinget med lovforslaget om BPA. Da forutsetter vi at det skjer raskt, og 2012 er naturlig å forvente det tilbake, til kommuneproposisjonen om nødvendig.
Så har jeg fått noen kommentarer tilbake fra Fremskrittspartiet i forhold til min påstand om at Fremskrittspartiet prioriterer skattelette foran helse. De kommentarene tilbake har jo vært som forventet: Ja takk, begge deler. Men med prioritering går ikke det; noen ting må komme først. Min påstand er, hvis man leser budsjettforslaget fra Fremskrittspartiet, at de har satt skattelette først.
Så helt til slutt: Som saksordfører var det ett område jeg ikke omtalte i mitt innlegg – bare noen få ord om det. Det er forholdet til den samiske befolkningen. Det ble jo omtalt i forbindelse med loven, og det har også vært ført drøftinger mellom Sametinget og Helse- og omsorgsdepartementet i forkant om disse formuleringene. Helse- og omsorgskomiteen understreket da også i forslaget til lov om folkehelse at Norge har en særlig forpliktelse til å sikre helsetjenester tilpasset den samiske befolknings behov – det er ikke en enstemmig komité, Fremskrittspartiet er ikke med på den komitémerknaden – og videre at kommuner med samisk befolkning også i sine oversikter over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer – som alle kommunene får – vil «vurdere om det er spesielle utfordringer både når det gjelder å forbedre helse og påvirkningsfaktorer for den samiske befolkningen». Det kom også fram under høringen at man per nå ikke gjennom forskning kan konstatere om det er forskjeller i helsetilstanden mellom norsk og samisk befolkning. Det synes undertegnede var spesielt interessant, og jeg forutsetter at departementet vil og oppfordrer departementet til å gå videre nettopp på det området. For det er viktig for oss når vi skal utforme politikk i forhold til samisk befolkning, om man kan få synliggjort om det er forskjeller, om det er ekstra tiltak man bør sette inn.
Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får i denne omgang ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Laila Dåvøy (KrF) [14:57:32]: Jeg skal avslutte med å være litt glad i dag, jeg. Det går på BPA-ordningen, som vi har kjempet for i mange år. FFO la frem et nyhetsbrev for bare få dager siden, hvor de også var svært glad fordi regjeringen nå var blitt pålagt, som de sa, å utarbeide et forslag om å lovfeste retten til å velge BPA.
Jeg vil jo si at det påhviler statsråden og regjeringen et sterkt ansvar nå å gjennomføre det som Stortinget én gang vedtok for lenge siden, i 2005, og som nå er blitt bekreftet i Stortinget. Jeg er veldig glad for de helt klare uttalelsene både fra Arbeiderpartiet og SV her om at BPA-ordningen kommer, og jeg oppfattet jo også statsråden slik, selv om ikke tidsaspektet er vedtatt.
Jeg vil be statsråden: Vi skulle hatt det på plass i 2012, men jeg merker meg at det kommer i alle fall i 2012.
Erlend Wiborg (FrP) [14:58:44]: Jeg vil også takke for en god debatt, men det er et par ting jeg ønsker å kommentere.
Representanten Tore Hagebakken la mye vekt på at han mener at Fremskrittspartiet har mistro til kommunene, og at vi svartmaler situasjonen. Men det Fremskrittspartiet har gjort i denne debatten, er jo faktisk å poengtere de harde fakta, som at sykehuskøene har økt med 20 000 hvert eneste år under denne regjeringen, til totalt nesten 280 000. Vi har poengtert flere av manglene og utfordringene vi står overfor, da vi ønsker å løse dem. Vi har poengtert at det har vært en stor usikkerhet ute i befolkningen rundt lokalsykehusene. Dette er jo ikke å svartmale situasjonen. Dette er å konstatere fakta, og det er da viktig at vi må kunne ta tak i de utfordringene vi fortsatt har innenfor Helse-Norge, for å få løst dem.
Som jeg sa tidligere i dag, ser vi at den medisinen som har blitt gitt gjennom mange år, ikke virker. Vi registrerer at den medisinen dagens regjering har tatt i bruk, ikke virker. Da er det jo underlig at mens sykehuskøene øker, benytter vi oss ikke av alle de gode kreftene, også de private. Det er også underlig at man ofte skyver ansvaret over på kommunene. Jeg har stor tiltro til at kommunene ønsker det beste for sine innbyggere. Det handler også om at vi må kunne gi lokalpolitikerne muligheten og ikke minst økonomien for å få dette til.
Så må jeg også si at det er et paradoks når man på nyhetene kan høre at i Polen holder det med 8 mil til nærmeste sykehus, mens i Norge skal det være 15. Det er et paradoks.
Avslutningsvis: Representanten Geir-Ketil Hansen var på nytt opptatt av Fremskrittspartiets politikk og skattelette. Han satte også skattelette opp mot en god helsepolitikk, som om de to områdene var de eneste i statsbudsjettet. Det hadde vært fristende å stille et spørsmål til Sosialistisk Venstreparti, om all skattelette betyr dårligere helse. For jeg registrerer også at regjeringen, som Geir-Ketil Hansens parti er en del av, gladelig gir skattelette til sine støttespillere.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–5.
(Votering, se sidene 4745, 4777 og 4782)
Forslag nr. 1 lyder:
Forslag nr. 2 lyder:
Dokument 8:130 S (2010–2011) – representantforslag fra Per Arne Olsen, Kari Kjønaas Kjos og Jon Jæger Gåsvatn om å innføre såkalt «pakkeforløp» innen kreftomsorgen og deler av iskemisk hjertesykdom etter dansk modell – vedlegges protokollen.