Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trond Helleland (H) [15:36:29]: (ordfører for saken): Det kunne nå vært fristende å dra opp den store debatten om fylkeskommunen, men jeg skal prøve å la det ligge.

Vi har behandlet dette representantforslaget fra Fremskrittspartiet på en grei måte i komiteen. Det er et flertall som avviser forslaget, og som viser til svarbrevet fra statsråd Navarsete av 25. mai. Flertallet er Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, mens Høyre og Fremskrittspartiet støtter forslaget om å avvikle fylkeskommunen – ikke veldig overraskende når begge partier har programfestet dette og har det som et mål.

Det jeg føler er hovedutfordringen for fylkeskommunen framover, så lenge den eksisterer, er å få bevist at fylkeskommunen faktisk bidrar til et styrket lokaldemokrati. Noen var litt inne på det i debatten om kommuneproposisjonen. Jeg mener at regionreformen, som jo var blåst opp på forhånd, og som ble mye mindre enn det en hadde tenkt, ikke har gitt fylkeskommunene noen økt status i befolkningen. Valgdeltakelsen ved lokalvalg er dessverre veldig lav, og den er enda lavere ved fylkestingsvalg enn ved kommunevalg. Fylkeskommunen skaper i veldig liten grad – i hvert fall i store deler av landet – lokalpolitisk engasjement. I sitt svarbrev til komiteen sier statsråd Liv Signe Navarsete:

«Eit levande og desentralisert demokrati med brei deltaking er grunnleggjande for å kunna møta samfunnsutfordringane på ein god måte.»

Ja, det er representantene fra både Høyre og Fremskrittspartiet helt enig i. Problemet er at fylkeskommunen ikke bidrar til dette. Det er primærkommunene som bidrar til et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse. Jeg mener derfor at fylkeskommunen bør nedlegges, og at oppgavene fordeles mellom stat og kommune. Fylkestingsvalget høsten 2011 bør være det siste, og ved valget i 2015 bør avviklingen av det tredje forvaltningsnivået være et faktum. Fremskrittspartiet og Høyre fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige forslag for å igangsette arbeidet med å avvikle fylkeskommunen som selvstendig folkevalgt forvaltningsnivå, slik at fylkestingsvalget i 2011 blir det aller siste.»

Med det har jeg tatt opp det forslaget jeg refererte.

Presidenten: Da har representanten Trond Helleland tatt opp det forslaget som han refererte.

Åge Starheim (FrP) [15:39:17]: Det er vel kjent for mest alle at vi i Framstegspartiet lenge har arbeidd for å avvikle fylkeskommunen som sjølvstendig forvaltningsnivå. Derfor har vi fremja forslaget som i dag er til behandling i Stortinget.

Eg vil ta utgangspunkt i Innst. S nr. 166 for 2006–2007 om regionale fortrinn – regional framtid.

Før denne saka vart behandla i Stortinget i 2007, hadde regjeringa store vyar om ei regional framtid. Som dei fleste hugsar, enda dette med eit drabeleg mageplask for regjeringa. Det vart inga stor endring på regionane. Stort sett stod ein igjen med at regjeringa overførte svært dårlege vegar som staten hadde ansvaret for, til fylkeskommunane.

Etter Framstegspartiet sitt syn er det beklageleg at regjeringa stoppa prosjektet som skulle evaluere fylkeskommunane slik som dei hadde fungert til då, og det er etter det eg kjenner til, heller ikkje gjort noka evaluering etter 2007.

Framstegspartiet er oppteke av at offentlege oppgåver vert løyste på lågast mogleg effektivt forvaltningsnivå. Lokale folkevalde organ bør og skal ha ansvaret for oppgåver som krev lokalt politisk skjønn, tilpassing og prioritering. Befolkninga vil då erfare konsekvensane av politikken og gjennom val kunne øve nær innflytelse. Framstegspartiet vil likevel påpeike at dagens offentlege utfordringar medfører at ein snarast må vurdere om dagens kommunestruktur er robust nok til å løyse desse utfordringane på ein tilfredsstillande måte. Eg vil i denne samanhengen nøye meg med å nemne Samhandlingsreforma, som Stortinget vedtok for få dagar sidan. Eg er redd for at ein om kort tid vil oppleve eit ras av interkommunale samarbeidsselskap rundt om i heile landet. Etter mitt skjønn er dette lite ønskjeleg, og demokratiet er den tapande parten. Framstegspartiet er av den oppfatninga at kommunane si rolle som samfunnsutviklar må styrkjast, slik at kommunane kan utnytte handlingsrommet for lokal utvikling og verdiskaping.

Etter at helsereforma kom i 1999, har ikkje fylka hatt oppgåver som etter vårt syn kan rettferdiggjere dette mellomnivået. Fylkeskommunane sin styrke etter 2002 har vore som eigar og drivar av vidaregåande opplæring. Det er etter vårt syn ikkje ei oppgåve som er tilstrekkeleg til å oppretthalde eit direkte folkevalt mellomnivå. Etter Framstegspartiet sitt syn kan det vere fleire måtar å organisere vidaregåande opplæring på, anten ved å overføre dei vidaregåande skulane til primærkommunane eller ved at dei vert skilde ut som sjølvstendige stiftelsar med eigne driftsstyre.

Framstegspartiet er oppteke av at kommunane skal sleppe til stadigheit å oppleve at lokale demokratiske vedtak vert overprøvde av fylkesmannen. Kommunane må ha anledning til å bruke skjønn, eit skjønn som sjølvsagt skal liggje innanfor rammene av lova.

Framstegspartiet er oppteke av at kommunane i størst mogleg grad skal kunne bestemme over korleis areala i kommunane skal forvaltast. Dette inkluderer politikk som gjeld strandsone, vindmøller, nasjonalparkar, sjøareal og verneområde.

Ein kan nesten påstå at einaste argument for å behalde fylkeskommunen er å behalde eit stort byråkrati. Framstegspartiet, saman med Høgre, foreslår derfor i dagens sak å be regjeringa setje i verk arbeid med å avvikle fylkeskommunen som sjølvstendig folkevalt forvaltningsnivå, slik at fylkestingsvalet i 2011 vert det aller siste.

Susanne Bratli (A) [15:43:27]: Jeg registrerer at virkelighetsoppfatningen når det gjelder fylkeskommunene, spriker veldig. Som fylkespolitiker i Nord-Trøndelag fra 1995 til 2009, hvorav de siste seks årene som medlem av fylkesrådet, må jeg bare si at jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen av fylkeskommunene som Høyre og Fremskrittspartiet opererer med. Måten enkeltrepresentanter fra disse partiene til stadighet omtaler fylkeskommunen og fylkespolitikerne på, provoserer meg kraftig. Én ting er å mene at forvaltningsnivået må avvikles, men så lenge det ikke har skjedd, vil jeg minne om at fylkeskommunene tross alt har en viktig rolle og utfører viktige oppgaver. Det fortjener både de ansatte og politikerne i fylkeskommunene ros for.

Å omtale fylkeskommunen som noe som gjør at vi får mer byråkrati i Norge, må være å snakke mot bedre vitende. Om vi legger ned fylkeskommunen, må likevel noen utføre de oppgavene fylkeskommunene har i dag. Og disse «noen» er de ansatte. Det blir ikke færre ansatte i offentlig sektor av å flytte oppgavene til andre forvaltningsnivå. De får bare andre arbeidsgivere. De aller fleste ansatte i fylkeskommunene er faktisk lærere i videregående skole eller ansatte i tannhelsetjenesten.

Fylkeskommunene er både politiske institusjoner og forvaltningsorganer. De har bl.a. ansvaret for videregående opplæring, tannhelsetjeneste, regional- og lokal samferdsel, strategisk bruk av nærings- og distriktspolitiske virkemidler, operativt ansvar for tilretteleggende virkemidler for næringsutvikling og lokalsamfunnsutvikling. De driver med fylkesplanlegging, folkehelsearbeid, kultur og kulturminneforvaltning – for å nevne noe. Mange offentlige oppgaver løses best i et geografisk perspektiv mellom landet som helhet og den avgrensning som kommunene representerer. Dette er for det første oppgaver som angår eller har virkning for et større område enn den enkelte kommune, og som derfor trenger kommuneoverskridende løsninger.

For det andre er det oppgaver som av hensyn til stordriftsfordeler løses best med et større befolkningsgrunnlag enn det de fleste kommunene har. Og for det tredje er det oppgaver som krever mer ressurser i form av økonomi og spesialisert kompetanse enn hva den enkelte kommune har til rådighet. Det er behov for et folkevalgt regionalt nivå for å løse mange av disse oppgavene. Fremskrittspartiet er redd for et ras av interkommunale samarbeidsløsninger, hørte jeg nettopp. Da er det i hvert fall ikke logisk å foreslå å legge ned fylkeskommunen.

Fylkeskommunene gjør en viktig jobb. De er viktige regionale motorer for regional utvikling. Fylkeskommunene er ikke overkommuner, men fyller en viktig rolle ved å dyrke fram regional samhandling, styrke regionale fortrinn og derigjennom bidra til økt verdiskaping og sysselsetting i regionene. Det er viktig med et politisk valgt regionalt nivå som tar denne rollen, for det er bare politikere som vil ha den legitimiteten som kreves for å kunne gå inn og ta på seg ledertrøyen i sånne prosesser regionalt.

For ikke lenge siden stod jeg faktisk på denne talerstolen og skrøt av fylkeskommunene for måten de har løst de nye oppgavene de fikk i forbindelse med forvaltningsreformen på. Dette viser at fylkeskommunene er godt egnet til å få nye oppgaver. Jeg mener at vi heller burde diskutere å gi fylkeskommunene flere oppgaver enn å diskutere å legge dem ned.

Helt til slutt vil jeg si følgende: Det blir mindre, ikke mer lokaldemokrati av å legge ned fylkeskommunene. Alle disse oppgavene som må ses i et større perspektiv enn kommunenivå, kan ikke overføres til kommunene. Å legge ned fylkeskommunen vil i realiteten bety at oppgaver vil bli overført fra et regionalt folkevalgt nivå til den regionale statsforvaltning. Det blir det ikke mye lokaldemokrati av. Det kan man ikke påstå styrker lokaldemokratiet.

Heikki Holmås (SV) [15:47:34]: (komiteens leder): Dette er jo et rituelt forslag som forslagsstillerne ikke kan ha noen illusjoner om å få gjennom i denne salen, fordi det er godt etablert at et flertall i denne salen mener at fylkeskommunen er viktig for lokaldemokratiet. Så kan en si at det er greit for folk, både før lokalvalgkampen og før neste stortingsvalgkamp, å være klar over at med Høyre og Fremskrittspartiet ved roret ville man fått det nedlagt – fått mindre lokaldemokrati, ikke mer lokaldemokrati.

Fremskrittspartiet, som jo i sin tid ble startet som et parti – eller som en bevegelse – for sterk nedsetting av statlige skatter og avgifter, framstår i dag som den varmeste forsvarer av en sterk stat, som skal styre over lokaldemokratiet både på fylkesnivå og lokalt. Som Åge Starheim sier, skal kommunene sitte igjen og bestemme over arealpolitikken og det som ligger ellers, altså det som handler om å drifte skoler, som de ønsker full kommersialisering av og frislipp når det gjelder å slippe til kommersielle aktører, og som dermed ikke lenger skal være en kommunal oppgave å drive. Det samme gjelder for eldreomsorg, der de skal ha et svært statlig byråkrati som skal bestemme hvem det er som skal ha behov for tjenester, istedenfor sånn som det er i dag, der en har et lokaldemokrati som gjør dette på nærmest mulige nivå, der mennesker kan ha kontakt med sine nærmeste lokalpolitikere hvis de mener det er noe som er riktig galt, og der en også har ankemuligheter til statens representanter for fylkesmannen hvis det går så galt. Så dette er antidemokrati, etter min oppfatning, og et skudd for baugen for det som er vår viktigste demokratilovgivning etter 1814 og Grunnloven, nemlig formannskapslovene som sikret lokaldemokratiet en god mulighet. La det være det.

Når det gjelder nedleggelse av fylkeskommunen, har vi tidligere sett hvordan oppgaver som blir flyttet på, går til statlig nivå. Jeg tror ikke noen av oss som i dag skal evaluere f.eks. den helseforetaksreformen som vi har gjennomført, mener at den førte til mer lokaldemokrati. Jeg tror mange vil si andre positive ting, og vil trekke fram andre sider ved den, men det er jo ingen som mener at det blir mer lokaldemokrati og mer styring og større forståelse lokalt blant folk, ved at man statliggjorde hele helsesektoren. Det tror jeg ikke noen vil påstå.

Vi har tilsvarende innenfor andre etater, hvor man har vært underlagt demokratisk kontroll på fylkesnivå eller kommunalt nivå, og så har staten overtatt. Der har man sett mer anbudsutsetting og har i mindre grad tatt hensyn til lokalt næringsliv, lokal langsiktighet for folk som er frivillige, og som driver frivillige organisasjoner og annet, og hvor du i større grad har kortsiktige statlige etater som driver på en helt annen måte. Jeg skal ikke si mer om dette.

SV er for fylkeskommunen. Vi mener det funker bra. Vi ønsker å overføre flere oppgaver til fylkeskommunen og til kommunene rundt omkring i landet. Vi er positive til de samarbeidene som foregår rundt omkring. Vi støtter opp under den prosessen som skjer i Agder, og som blir spennende. Der har SV-lagene både i øst og vest gått sammen og sagt at de ønsker ett Agder. Det blir spennende å se på folkeavstemningen der og den levende debatten som komiteen hadde mulighet til å ta del i da vi var der nede. Det er folk som skal bestemme dette på en ordentlig måte. Mer er det strengt tatt ikke å si i denne saken.

Heidi Greni (Sp) [15:51:36]: Forslagsstillerne tar til orde for at mer makt skal desentraliseres, og at oppgavene skal løses så nær innbyggerne som mulig, og ønsker derfor å avvikle fylkeskommunen som et selvstendig folkevalgt forvaltningsnivå.

Første del er Senterpartiet helt enig i. Oppgaveløsning så nærme brukeren som mulig er en av våre hjertesaker. Samhandlingsreformen er nettopp en slik politikk i praksis. At avvikling av fylkeskommunen vil bidra til å desentralisere makt, er jeg imidlertid helt uenig i. Det vil selvsagt virke tvert imot.

Forslagsstillerne legger til grunn en storstilt kommunesammenslåing, slik at de nye storkommunene kan overta oppgavene som i dag ligger til fylkeskommunen. Det blir poengtert at kommunesammenslåinger skal være frivillig, samtidig som overføringene til kommunene skal vris i en retning som straffer kommuner som ikke ønsker å bli en del av en slik storkommune. Dette er det jeg vil kalle for frivillig tvang. Så lenge økonomiske incitamenter vil gjøre det umulig for mindre kommuner å bestå som selvstendige kommuner, kan vi ikke snakke om frivillighet. Jeg har ikke noe imot kommunesammenslåing, men det må komme som et lokalt initiativ og som resultat av reell frivillighet. Erfaringer fra Danmark viser at det langt fra er sikkert at man sparer penger på å konstruere større kommuner, heller tvert imot. Jeg tror vi ville gjort oss de samme erfaringene her.

Staten dekker i dag alle engangskostnader ved kommunesammenslåing. Kommuneproposisjonen som vi nettopp har behandlet, foreslår å utvide perioden for inndelingstilskudd fra 15 til 20 år. Det er derfor ingen økonomiske hindringer for at kommuner i dag kan velge å slå seg sammen hvis de ønsker det.

Senterpartiet mener det er behov for et sterkt folkevalgt regionalt nivå, i tillegg til kommune og stat. Flere store velferdsoppgaver løses best på regionalt nivå, f.eks. tannhelsetjenesten og videregående opplæring.

Store deler av riksveinettet har nå blitt overført til fylkeskommunene, og vi i Senterpartiet håper at vi også i framtiden kan overføre flere oppgaver til fylkeskommunen.

Vi har et tilretteleggingsansvar for verdiskaping også i distriktene, og det krever en politikk med ulike løsninger for ulike næringer og ulike løsninger for ulike regioner.

Bærekraftig utvikling, god næringsutvikling, demokrati, god planlegging og klok arealbruk løses best med en god lokalkunnskap og regional samhandling og styring. Da er et sterkt regionalt nivå, en sterk fylkeskommune, en forutsetning.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:55:04]: Kristelig Folkeparti legger til grunn at politiske beslutninger skal tas på lavest mulig hensiktsmessige nivå. Kommuner og fylkeskommuner er førstelinjetjeneste med tanke på tilrettelegging for næringsliv og samfunnsutvikling.

Å møte samfunnsutfordringene på best mulig måte krever et levende og desentralisert demokrati. Jeg ser i statsrådens brev til komiteen at regjeringen er opptatt av å legge til rette for et levende folkestyre lokalt og regionalt med folkevalgte som utnytter lokale og regionale fortrinn til beste for innbyggerne, næringslivet og samfunnet for øvrig. Av den grunn ønsker man å opprettholde tre forvaltningsnivåer i Norge.

Kristelig Folkeparti deler statsrådens syn og kommer derfor ikke til å støtte Fremskrittspartiet og Høyres forslag i denne saken.

Allikevel må det sies at for at ikke fylkeskommunen skal forvitre og nærmest råtne på rot, er det viktig at dette forvaltningsnivået har oppgaver og ansvar som forsvarer dette nivået.

Jeg deler forslagsstillernes oppfatning av at regionreformen ble en svært så amputert utgave av en reform. Kristelig Folkeparti ønsket også større og mer slagkraftige regioner enn dagens fylkeskommuner.

Forvaltningsreformens kanskje største gavepakke til fylkeskommunene var mange mil med dårlig vedlikeholdte riksveier – og tusen takk for det! Jeg vet at dette er snøen som falt i fjor, men vi må hele tiden vurdere hvilke oppgaver som er hensiktsmessige, og hvilken ansvarsfordeling det skal være mellom de ulike forvaltningsnivåene i Norge.

I dette Dokument 8-forslaget er man også innom temaet kommunesammenslåing. Kristelig Folkepartis holdning til dette er at vi ser at det for flere kommuner kan være hensiktsmessig å slå seg sammen, men slike prosesser må primært stimuleres ut fra gode, lokale samarbeidsløsninger med fokus på lokaldemokrati, gode tjenester til innbyggerne og velfungerende enheter. Frivilligheten må legges til grunn for kommunesammenslåing. For kommuner med stor geografisk utstrekning og spredt bosetting eller perifer beliggenhet kan det være lite å hente på sammenslåing med andre. Derfor er det lite konstruktivt kun å telle hoder og nærmest lage en mal på hvor mange innbyggere en kommune bør ha for å være hensiktsmessig. Men jeg har lyst til å presisere at også slike kommuner med store smådriftsulemper må sikres økonomisk grunnlag for å gi befolkningen likeverdige tjenestetilbud.

Så må vi også ta med oss at flere undersøkelser har vist at folk i små kommuner er vel så tilfreds med tjenestetilbudet som i større kommuner. Noen undersøkelser viser faktisk også at befolkningen i små kommuner er mer fornøyd.

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:58:46]: Som saksordføraren sa da han viste til brevet mitt til komiteen, er regjeringas politikk å leggje til rette for eit levande folkestyre både lokalt og regionalt – det å ha regionalt folkevalde som kjenner sitt område, som evnar å sjå sektorar i samanheng, som evnar å sjå utviklingstrekk og utviklingsmoglegheiter på tvers av sektorar, på tvers av kommunar og faktisk på tvers av fylke – for det finst òg samarbeid som Vestlandsrådet og andre samarbeidsråd mellom fylke som er viktige. For eksempel er Vestlandsrådet veldig viktig for å få til ein ferjefri E39. Utan det samarbeidet mellom fylke som såg dei regionale fortrinna med å få ein ferjefri E39 på plass, hadde neppe den saka stått så høgt på dagsordenen som ho gjer i dag – berre for å nemne eit lite eksempel.

Eg har sjølv ti år bak meg som fylkespolitikar. Det var ti lærerike år. Eg har òg vore mange år i lokalpolitikken. Det er ein god basis å ha med seg for ein statsråd i Kommunal- og regionaldepartementet. Men det er likevel ikkje derfor eg er oppteken av å sikre at me skal behalde fylkeskommunen. Det eg lærde som fylkespolitikar, var at fylkeskommunen, dei regionale politikarane, har moglegheiter, at dei er viktige for folk, at dei er viktige for kommunane, og at dei sannsynlegvis er viktigare i område der ein ikkje har dei store tyngdepunkta, som Bergen, Trondheim, Kristiansand og Oslo – ja, Oslo er jo sjølv ein fylkeskommune og kommune – for å nemne nokre. Me ser òg at fylkeskommunen står sterkare i dei delar av landet som kanskje ikkje har ein stor by, der det kan sjå ut som om det er ei viss tevling om kompetanse og det å ha eigarskap til utviklingsoppgåva.

Samarbeid er eit viktig stikkord knytt til fylkeskommunen. Det å ha fylkespolitikarar og fylkesordførarar som evnar å byggje relasjonar, evnar å samarbeide med næringslivet, evnar å samarbeide med frivillige organisasjonar, evnar å sjå gode løysingar for samferdsle, næringsutvikling og velferdsutvikling på tvers av sektorar, er heile ideen bak at eg er oppteken av at fylkeskommunane skal ha ein plass i det norske forvaltningssystemet.

Eg høyrer at fleire seier at regionreforma ikkje var omfattande nok. Men det var ei demokratireform. Regionane fekk frå 1. januar 2010 ansvar for fleire nye oppgåver og fleire verkemiddel til å nå dei måla som det enkelte fylket set seg. Dei har ansvar for samfunnsutviklinga regionalt. Dei har vorte styrkte som demokratiske aktørar. Bakgrunnen var jo nettopp å styrkje fylkeskommunen i rolla som regional utviklingsaktør. Derfor var samferdsle, forsking, innovasjon, miljøvern, planlegging og landbruk viktige oppgåver å leggje til fylkeskommunen. Det at ein kan sjå dette i samanheng, at ein kan sjå det på tvers, at ein kan finne dei gode løysingane utan å verte så sektororganisert og -orientert – som eg kjem til å drøfte i den stortingsmeldinga som Stortinget skal få om stat og kommune – som me ser at enkelte statlege sektorar har utvikla seg til å verte, er ein stor styrke for samfunnsutviklinga i dette landet.

Det er ein stor styrke å ha regionale politikarar som evnar å kjenne sitt omland på ein heilt annan måte enn ein kan når ein sit i nasjonalforsamlinga, utan på nokon måte å deskreditere nokon her, for her er det folk som jobbar godt for sine fylke. Men her sit ein med heile landet som arena. I ein fylkeskommune sit ein med eit meir avgrensa område. Ein har heilt andre moglegheiter til å utvikle lokalkunnskap, til å spele på lag med dei lokale aktørane, ikkje minst når det gjeld næringsutvikling, skape arbeidsplassar, skape vekst, innovasjon, dyrke gründarane, sjå vidaregåande utdanning i samanheng, ha godt med høgare utdanning, utvikle samarbeid på tvers av nivå og sektorar. Så fylkeskommunen har ein viktig plass i det norske demokratiske systemet.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [16:04:09]: I brevet frå statsråden står det m.a.:

«Eit levande og desentraliserte demokrati med brei deltaking er grunnleggjande for å møte samfunnsutfordringane på ein god måte.»

Mi erfaring ute blant folk flest er at det er få som er opptekne av fylkeskommunen. Når eg spør folk om dei kan hugse når dei sist var i kontakt med fylkeskommunale organ, er det veldig få som i det heile har vore i kontakt med fylkeskommunale organ. Vi registrerer også at oppslutninga om fylkestingsvalet ikkje har vore særleg bra. Eg har då vanskeleg for å tru at dette vil betre seg i framtida, og meiner at vi kan klare oss utan dette nivået. Er statsråden ueinig i det?

Statsråd Liv Signe Navarsete [16:05:15]: Dette kan jo minne om tidlegare tider heime i fylkestinget i Sogn og Fjordane, der me hadde våre replikkrundar.

Eg er nok ikkje einig med Starheim i dag – det har hendt at me har vore ueinige før òg. Det er jo ikkje fylkeskommunen si fyrste og største oppgåve å vere i kontakt med enkeltmenneske i alle delar av fylket, men å vere i kontakt med ordførarar, næringsliv, vidaregåande skular, høgskular, forskingsinstitusjonar, med å byggje innovative, gode miljø for å skape vekst og utvikling. Det er den viktige rolla. Den rolla har m.a. fylkesordførar Nils R. Sandal i vårt heimfylke teke. Det er viktig det ein har fått til i Florø knytt til oljebasen. Det er viktig det ein har fått til på vidaregåande skule. Me har bygt nye, framtidsretta skular. Mange foreldre og elevar er glade for at dei har regionale folkevalde som ser behovet i dei enkelte delar av fylket.

Trond Helleland (H) [16:06:25]: Det var interessant å høre den gamle replikkvekslingen fra fylkestinget i Sogn og Fjordane. Det var kanskje vel så interessant å høre statsrådens svar til Starheim der hun nærmest omgjorde fylkeskommunen fra å være et organ som skulle ha kontakt med innbyggerne, til å være en profesjonell lobbyist som skulle bidra til oljeutvinning på Vestlandet, som skulle sørge for at E39, kyststamveien, skulle realiseres, osv. Det er vel kanskje det innbyggerne har sett, fordi valgdeltakelsen, som var 70,3 pst. – som ikke er spesielt høyt – da fylkeskommunen kom i 1975, har gått jevnt og trutt nedover. Ok, nå hadde man en liten oppgang sist gang, men deltakelsen er altså nede på 57,5 pst. Hvor langt ned må valgdeltakelsen ved fylkestingsvalget gå før statsråden blir bekymret og ser på dette som et organ som har liten legitimitet hos befolkningen?

Statsråd Liv Signe Navarsete [16:07:30]: Statsråden er oppteken av valdeltaking, knytt til både fylkestingsval og kommuneval – og òg til stortingsval. Det å få folk opp av sofaen og ut og stemme er viktig. Og det er viktig at folk då ser kva viktig rolle f.eks. fylkeskommunen har nettopp til å vere døropnar og å vere på lag med kommunane når dei skal møte ulike delar av det statlege forvaltningsapparatet, for det er av og til krevjande for både større og mindre kommunar. Det er bra å ha ein fylkesordførar med seg når ein kjem i delegasjonar inn til storting og regjering. Så det er òg ein viktig bit av fylkeskommunens rolle, for det er ein viktig bit av utviklingsrolla å byggje sitt fylke og sin del av landet.

Men valdeltakinga må fyrst og fremst stimulerast gjennom at me som rikspolitikarar er med og lyfter fram dei lokale og regionale politikarane i samband med val, og ikkje berre køyrer rikspolitikk og lagar motsetjingar som på ein måte ikkje eksisterer lokalt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Neste taler er forøvrig også fra Sogn og Fjordane.

Tor Bremer (A) [16:09:00]: På min eigedom, fleire hundre kilometer inn Sognefjorden frå vestlandskysten, er det gjort rike kulturminnefunn frå jarnalderen og folkevandringstida, som romerske dinarar frå år 0.

Dette skal ikkje vera eit innlegg om historia om ein fleiretusenårig europeisk kulturpåverknad på vestlendingane eller, for den delen, på heile kyststripa vår. Det kunne det ha vore – og kanskje det blir det – men like mykje skal det vera eit innlegg der eg vektlegg norske regionar sine tette, konstruktive og framtidsretta samarbeid med andre europeiske regionar.

Det handlar om ei rik kulturell utveksling, og ikkje minst handlar det om erfaringsoverføring og gjensidig stimulering til alt utviklingsarbeid. Me snakkar altså om ein fleiretusenårig samarbeidstradisjon som skapar kulturelt mangfald og utvikling, og ikkje minst utviklar næringslivet vårt, som i neste omgang legg grunnlaget for verdiskaping og arbeidsplassar i heile landet.

Me vestlendingar og resten av Kyst-Noreg har i alle desse tusenvis av åra vore bevisste på at vekstimpulsane og vekstpotensialet finn me i det store utlandet.

Og då er eg komen til mitt hovudpoeng. Dette arbeidet blir i dag leidd av fylkeskommunane, i tett dialog med næringslivet vårt. Fylkeskommunane våre har – for å bruka det uttrykket – den regionale kompetansen. Det betyr at dei sit tett på det lokale og regionale næringslivet, og kjenner utfordringane og ikkje minst moglegheitene som ligg lokalt og regionalt.

Det er viktig å vera bevisst på at i denne samanhengen er Noreg ikkje spesielt homogent. Ja, eg vil våga den påstanden at Noreg er eit av dei minst homogene landa i Europa.

Det som er godt utviklingsarbeid i Østfold og i Akershus, er noko anna enn kva som er fokuset i innlandet. Sørlandet har sine utfordringar og moglegheiter, medan Vestlandet, også kalla for gullkysten – som alle veit – har sine moglegheiter. Og slik kan me gå heile kysten rundt.

Såleis er det avgjerande viktig at me har eit regionalt system for analyse, for utarbeiding av lokale og regionale strategiar og for gjennomføring av utviklingsarbeidet som saman med næringslivet syter for næringsutvikling og verdiskaping, til glede for heile nasjonen.

Det er dette systemet og dette verdifulle samarbeidet for verdiskaping no forslagsstillarane med lite heltemodig innsats vil nulla ut og antakeleg overføra til eit statleg byråkrati. Det fell slik sett inn i tradisjonen der høgresida meiner at næringsutvikling og jobbskaping er utelukkande ei sak for næringslivet og enkeltbedrifter. Det er me i Arbeidarpartiet naturlegvis djupt ueinige i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.