Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torgeir Micaelsen (A) [10:29:25]: (komiteens leder og ordfører for saken): Finansmarknadsmeldinga er en melding om utviklingen i – og reguleringen av – finansmarkedene i 2010.

Samlet sett gir denne meldingen et svært nyttig innblikk i stoda i finansmarkedene, både nasjonalt og internasjonalt, og behandlingen i finanskomiteen viser at det er bred enighet blant de politiske partiene her i salen om de aller fleste spørsmålene som er behandlet. Jeg skal derfor bruke min tid som saksordfører til kort å trekke fram noen av de viktigste momentene fra innstillingen.

Veksten i verdensøkonomien tok seg opp i 2010 etter finanskrisens herjinger. Men store budsjettunderskudd og høy statsgjeld i flere industriland gjør den videre utviklingen uviss. De omfattende hjelpetiltakene rettet mot bank- og finanssektoren, en aktiv motkonjunkturpolitikk og effektene av de automatiske stabilisatorene har påført mange land svært høye gjeldsbyrder. Å rydde opp i såkalt gammel moro blir en omfattende og krevende jobb i mange land framover.

Foreløpig har veksten heller ikke vært sterk nok til å bedre situasjonen på arbeidsmarkedene, og man ser fortsatt svært høy arbeidsledighet i mange land utenfor Norges grenser. En samlet komité er derfor bekymret for følgene vedvarende høy arbeidsledighet vil ha på økonomien og for enkeltmennesker, når ledigheten på tross av nedgang i noen land generelt forblir langt over nivået fra før finanskrisen.

Det er også gledelig at en samlet komité står sammen om at vi tross alt i Norge har kommet oss godt gjennom finanskrisen. Norske styresmakter la raskt om til en ekspansiv penge- og finanspolitikk, som igjen ga sterke impulser til den innenlandske etterspørselen. I tillegg har petroleumsnæringen holdt seg oppe, og dempet tilbakeslaget for oljerelatert industri. Vi har vært heldige, men den gode situasjonen vi nå befinner oss i – eller i hvert fall en bedre situasjon – kommer ikke av seg selv, den er et resultat av en rekke politiske valg.

Også vi i Norge står overfor utfordringer framover. Ny uro internasjonalt kan slå raskt inn i det norske finanssystemet. Vårt beste forsvarsverk mot internasjonale tilbakeslag er i den sammenheng evnen til å holde orden i eget hus framover.

En samlet komité er også bekymret over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt arbeidsledighet, eller fall i boligprisene. Konsekvensene av høyere rente kan utgjøre en trussel for enkeltpersoners økonomi, men også mot den overordnede finansielle stabiliteten, dersom folk ikke lenger har råd til å betjene sine lån.

En samlet komité understreker videre i innstillingen i år som i fjor, hvordan den norske innskuddsgarantiordningen har vært viktig for å sikre innskyternes rettigheter og stabilisere innskuddsdekningen i bankene. Komiteen gir på dette punktet full tilslutning til regjeringens arbeid overfor EU for å sikre videreføringen av den norske garantien.

Vi er også positive til at regjeringen arbeider for at Norge skal ta aktivt del i det arbeidet som skjer i kjølvannet av finanskrisen ved å innføre nye og bedre reguleringer av finansmarkedene.

Komiteen har i innstillingen videre vist til at et av spørsmålene som har hatt særlig fokus internasjonalt, er problemstillinger knyttet til bankene som såkalte systemviktige institusjoner. En samlet komité mener det er et viktig grep mot for stor risikotaking i bankene internasjonalt at det finnes infrastruktur, regelverk og planer, slik at sentrale og nødvendige funksjoner i såkalte insolvente finansinstitusjoner kan videreføres under en eventuell avvikling.

Fra komiteens flertall, regjeringspartiene i tillegg til Kristelig Folkeparti, har vi i innstillingen med et moment der man viser til at det i mange land nå foregår diskusjoner om hvordan man kan sikre at finansinstitusjonene i større grad betaler kostnadene forbundet med myndighetenes hjelpetiltak til bank- og finanssektoren. De samme partiene mener at dette spørsmålet også kan være relevant i Norge. Vi vil komme tilbake til diskusjonen om disse forslagene når Stortinget senere skal behandle Finanskriseutvalgets rapport.

Helt til slutt: Det har ved en inkurie sneket seg inn to nesten identiske setninger i flertallets merknad helt sist under kapittel 10.2, side 14 i innstillingen. Nest siste setning i flertallets avsluttende merknad skal strykes, så blir det korrekt.

Med dette anbefaler jeg innstillingen.

Ulf Leirstein (FrP) [10:34:02]: Finansmarkedsmeldingen for 2010 gir en samlet oversikt over denne viktige sektoren.

Som alltid gir meldingen en god og samlet oversikt, og finanskomiteen har også på de fleste områder levert enstemmige merknader, noe vi har gjort gjennom flere år. Det er vel på mange måter en styrke at vi kan være enige om situasjonsbeskrivelsen, og så kan det være at vi på enkelte områder selvfølgelig kan være uenige om hvordan en del utfordringer skal løses. Som en del av saksbehandlingen av meldingen, har det også i år blitt holdt høring med sentralbanksjefen. Sentralbanksjef Øystein Olsen leverte en solid innsats under høringen, etter mitt syn, og jeg har lyst til å uttrykke tilfredshet med klare svar på komiteens spørsmål – det var absolutt klare svar sentralbanksjefen leverte. Det var en positiv opplevelse – meget bra!

Stortingsmeldingen gir også et tilbakeblikk på fjoråret. Men vel så viktig: Når vi har denne meldingen til behandling, er det situasjonen i Europa og den øvrige verden vi bør vie mest oppmerksomhet, i likhet med i fjor.

Flere europeiske land har enorme utfordringer. Euroen er satt under betydelig press, og store beløp bevilges i et forsøk på å stabilisere økonomiene. Dette får også konsekvenser for Norge. Med en åpen økonomi og et stort eksportrettet næringsliv vil man merke den økonomiske uroen som råder i våre viktigste markeder. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi her i Norge også må være villig til å komme med tiltak som kan lette situasjonen for vårt lands næringsliv, hvis og når det kan bli behov for denne typen tiltak.

Det ble agert raskt da man hadde finanskrisen. Men ettervirkningene er der ennå, og også nå må man være villig til å komme raskt på banen med tiltak ved behov.

For Norge, som har penger på bok, kan en slik situasjon vi har i Europa, likevel være positiv på noen områder. Vi har gjennom Fremskrittspartiets forslag som skal behandles i revidert nasjonalbudsjett i morgen, utfordret Stortinget til å bevilge betydelig mer midler til nødvendige investeringer her hjemme. Og det er slik at med høy arbeidsledighet i mange europeiske land, har man det man populært kaller kjøpers marked. Vi som har økonomiske midler, burde nå benyttet en slik situasjon til nødvendig utbygging av norsk infrastruktur gjennom større anbud, hvor vi kan nyttiggjøre oss den ledige kapasiteten i Europa. Dette vil også være positivt for de land som nå sliter med høy arbeidsledighet.

La meg så gå over til situasjonen for vårt finansmarked. Jeg har lyst til å referere noe komiteen uttrykker, på følgende måte i innstillingen:

«Komiteen vil påpeke at robuste og effektive finansmarkeder og betalingssystemer krever god risikostyring og soliditet i finansinstitusjonene. Komiteen konstaterer samtidig at den norske reguleringen av finansmarkedene har vist seg å være vellykket gjennom den internasjonale finanskrisen. Soliditeten i de norske bankene ble også styrket i 2010, som et resultat av en økning i kjernekapitaldekningen i 2009. Komiteen poengterer imidlertid at Norge har en liten og åpen økonomi, og at det således er av avgjørende viktighet for våre interesser med solide finansielle systemer også på globalt nivå. Komiteen er derfor opptatt av at regjeringen følger internasjonale initiativer på disse områdene aktivt.»

Jeg har lyst til å presisere at de reguleringer Norge har hatt på dette området, har vært vedtatt med enstemmig tilslutning fra Stortinget. Behovet for gode og fornuftige reguleringer har vi altså alle vært for. Når man nå i det videre arbeidet skal vurdere behovet for endringer av lovverket, er det etter Fremskrittspartiets syn viktig at man i størst mulig grad legger seg på et nivå når det gjelder reguleringer, som harmonerer med resten av verden. Eventuelt større og striktere restriksjoner i Norge kan bli en hemsko i konkurransen. Her er det viktig at man i størst mulig grad samordner regleverk, og så langt konstaterer jeg at dette også har vært regjeringens uttrykte ønske.

Også i årets behandling av finansmarkedsmeldingen er det naturlig å vie oppmerksomhet til innskuddsgarantiordningen, som også saksordføreren gjorde i sitt innlegg. Det er et samlet storting som stiller seg bak viktigheten av å opprettholde dagens gode og fornuftige innskuddsordning i Norge. Fremskrittspartiet vil derfor gi ros til regjeringen for det arbeidet som har vært utført. Vi konstaterer at vi for så vidt ikke er helt i mål, men vi har tiltro til at vi skal kunne klare å komme i mål med en innskuddsgarantiordning som vil være positiv for det norske folk og det norske banksystemet.

Avslutningsvis vil jeg trekke fram en fellesmerknad fra opposisjonen knyttet til offentliggjøring av referat fra møtene i hovedstyret i Norges Bank. Som kjent offentliggjøres ikke referatene i dag. Blant annet Norges Bank Watch har gjentatte ganger påpekt viktigheten av en slik offentliggjøring. Det er et synspunkt Fremskrittspartiet deler. En slik offentliggjøring vil være å praktisere meroffentlighet og vil være positivt. Fremskrittspartiet er derfor glad for at en samlet opposisjon stiller seg bak denne merknaden.

Arve Kambe (H) [10:39:10]: Finansmarkedsmeldingen for 2010 tar for seg forutsetninger for og utsiktene til finansiell stabilitet.

En gjennomgang viser at krisepakkene har vært effektive, men at det er knyttet stor usikkerhet til den videre utviklingen i internasjonal økonomi, som også flere internasjonale aktører er opptatt av i disse dager. Oppgangen forklares selvfølgelig i første rekke med myndighetenes ekspansive økonomiske politikk, enstemmige vedtak i Stortinget samt at mange foretak bygger opp varelagrene sine. Omfattende hjelpetiltak rettet mot bank- og finanssektoren og en svært ekspansiv finanspolitikk har påført mange land høye gjeldsbyrder, som kommer til å påføre Europa økte utfordringer og derigjennom indirekte Norge også i de nærmeste årene.

Høyre er svært opptatt av norsk næringslivs konkurranseevne i det internasjonale markedet. Forholdsvis høy produktivitetsvekst i næringslivet har over flere år kompensert for relativt høye lønnsoppgjør sammenlignet med våre konkurrentland. Frontfagsmodellen i lønnsoppgjørene har medført at lønnsoppgjøret for konkurranseutsatt sektor har vært premissgivende for øvrige lønnsforhandlinger og resultater. Det har det vært et brudd med i år. Til og med på finanskomiteens høring om statsbudsjettet sa KS at deres eget lønnsoppgjør kanskje hadde gått over forventningene. Statlig og kommunal sektor var over privat sektor. Det kan etter vårt syn ikke lenger fortsette.

Den sveitsiske handelshøyskolen IMDs «World Competitiveness Yearbook» for 2011 kom ut i mai 2011. Rapporten viser at Sverige klatrer fra 6. til 4. plass på listen over landene med best konkurranseevne, mens Norge faller fra 9. til 12. plass. Den rapporten viser at Norges lønnsvekst er langt høyere enn veksten i vår produktivitet. Rapporten peker på flere faktorer som gjør at Norge faller på listen: et komplisert skattesystem med høye skatter, et lite fleksibelt arbeidsmarked, lite nytenkning og en mer lukket økonomi. Også på listen over effektivitet i offentlig sektor faller – kanskje ikke overraskende – Norge fra 7. til 11. plass.

Høyre konstaterer også i dag at regjeringen viser liten vilje og evne til å ta tak i disse utfordringene. Over tid vil svekket konkurranseevne og manglende modernisering av offentlig sektor undergrave den velferden vi alle ønsker å ha i Norge.

Den norske stat har ikke hatt direkte regnskapsmessige nettokostnader knyttet til tiltakene i forbindelse med finanskrisen. Staten har mottatt inntekter fra både Statens obligasjonsfond og Statens finansfond i hele perioden, og disse har faktisk alle sammen vært på markedsmessige vilkår. På denne bakgrunn ser vi det i Høyre som lite relevant å ilegge en ytterligere stabilitetsavgift med formål å dekke inn statens kostnader.

Finansielle tjenester er i hovedsak unntatt fra merverdiavgift. Det betyr at finansnæringen på denne måten ikke betaler den samme type avgifter som andre deler av norsk næringsliv og internasjonalt næringsliv gjør. Høyre vil likevel understreke at dette unntaket stort sett gjelder for hele næringen globalt sett, og vil advare regjeringen mot å innføre norske særavgifter som svekker norsk finansnærings konkurranseevne.

Finansdepartementet skriver:

«Finansdepartementet ser det som tenleg at Noreg følgjer opp dei nye likviditetsreglane frå Baselkomiteen relativt tidleg. Dei nye likviditetsreglane kan innførast raskare i Noreg enn i mange andre land. Årsaka er at den økonomiske utviklinga i Noreg er god, og at finansinstitusjonane er solide. Det gjev oss større fridom til å vurdera kva som er høvelege likviditetskrav i ljos av røynslene frå den internasjonale finanskrisa.»

I kjølvannet av finanskrisen er bred enighet om at det må innføres nye og bedre reguleringer av finansmarkedene internasjonalt, og det er igangsatt omfattende prosesser for å få dette på plass i G20, IMF, OECD, Baselkomiteen, Financial Stability Board, FSB, og EU.

Høyre er positive til det arbeidet som nå gjøres gjennom Baselkomiteen og i EU med nye krav til kapitaldekning. De nye reglene vil medføre endringer både når det gjelder soliditet og likviditet. Nye krav vil bidra til at finansnæringen blir mer robust ved nye kriser. Men Høyre deler noe av den skepsisen som Finanstilsynet har til å gjennomføre egne krav i Norge eller Norden. Høyre viser til den pressemeldingen som Finanstilsynet og Skogstad Aamo sendte ut på Finansnæringens dag:

«Foreløpig bør man være varsomme med å formulere norske eller nordiske særkrav til kapitaldekningen. Det er imidlertid realistisk å regne med en styrking av kapitaldekningen mellom 1 og 2 prosentenheter for å imøtekomme markedets krav i lys av de nye internasjonale kravene. I tillegg til at en stor del av de årlige overskudd må brukes til økt egenkapital, kan det da bli behov for mellom 30 og 50 milliarder fra markedet.»

Høyre vil, i likhet med Fremskrittspartiet, benytte anledningen til å gi regjeringen ros i forbindelse med den norske innskuddsgarantien. Selv om den formelt sett ikke er vedtatt, tyder alt på at Norge klarer å opprettholde den norske innskuddsgarantien. Dermed har regjeringen og finansministeren gjort en veldig god jobb for norsk næringsliv, for norske privatkunder og tilliten til bankene generelt. Det er godt jobbet, og et samlet storting slutter seg til det, vil jeg tro.

Høyre frykter at norske særkrav og eventuelle nye skatter for finansnæringen vil svekke næringens konkurranseevne og kunne gå ut over vekstmulighetene. Det kan bli vanskeligere for norske bedrifter å få lån, og prisen på kreditt vil kunne gå opp.

I finansmarkedsmeldingen har man også kommentert at Norges Bank gradvis har praktisert mer åpenhet, både generelt og i forbindelse med utøvelsen av pengepolitikken. Høyre støtter at referatene fra hovedstyrets rentemøter offentliggjøres, og synes at dette bør fortsette. Høyre deler denne oppfatningen og mener det vil være en naturlig videreføring av Norges Banks åpenhet, som også Norges Bank Watch sier. Det er riktig å offentliggjøre hvilke momenter som er drøftet i hovedstyrets rentemøter, dog uten å knytte dette til det enkelte styremedlem. Høyre mener at et slikt vedtak vil gi en enda bedre offentlig debatt om utøvelsen av pengepolitikken, og vil være egnet til å styrke Norges Banks renommé ytterligere.

Vi viser også til Høyres forslag om et finanspolitisk råd som nettopp ble nedstemt av Stortinget, som også kunne bidratt til det, men finansministeren har jo satt ned et slags utvalg som skal gjøre noe av det som det finanspolitiske rådet kunne ha gjort.

Høyre viser til restriksjonene i friheten til å avtale bonuser som ble behandlet i Prop. 117 L for 2009–2010, og som Høyre stemte imot. Høyre mener det er viktig at det vises moderasjon i finansnæringen. Det er et særlig ansvar for styrene å sikre dette. Flere har konstatert at høye bonuser har blitt byttet ut med en kraftig økning i fastlønn. Det ser ut til at dette har vært bransjens mottrekk mot begrensninger i bonusavtaler, i tillegg til at det nå benyttes mer og mer «sign-on fees» for å bytte arbeidsgiver. På denne bakgrunn setter vi et spørsmålstegn ved om regjeringens innstramming har fungert etter hensikten, og minner altså om at Høyre stemte mot denne begrensningen som regjeringen har foreslått.

Folketrygdfondet er også en del av finansmarkedsmeldingen og har som oppgave å forvalte Statens pensjonsfond Norge og Statens obligasjonsfond på vegne av departementet. I 2010 fikk man et resultat på kr. 17,8 mrd. kr, som gir en ganske pen avkastning på 15,3 pst. nominelt. SPN kjøper ikke lenger netto aksjer i Norge, ettersom fondet ikke blir tilført nye penger. Men det kan være verdt å minne om at staten er en svært stor aktør på Oslo Børs, både gjennom eierpostene i Statoil, Telenor, DnB NOR, Norsk Hydro og gjennom investeringene i SPN i tillegg.

Vi registrerer også at finansfondet, som ble opprettet 6. mars 2009, med en kapital på 50 mrd. kr, stort sett har den kapitalen intakt. Formålet var «å bidra midlertidig med kjernekapital til norske banker for å styrke bankene og sette bankene bedre i stand til å opprettholde normal utlånsvirksomhet.»

Erfaringen viste – heldigvis – at behovet var betydelig mindre enn man antok og fryktet. Småbanker søkte, og det ble til slutt innvilget kr 4,1 mrd. kr av de 50 mrd. kr. Nå gjenstår kun 1,5 mrd. kr fordelt på 25 småbanker, og det forventes en snarlig avvikling av fondet når bankene har betalt tilbake. Vi ser fram til en dialog med departementet og regjeringen om det.

Statens obligasjonsfond ble også opprettet i mars 2009 med tilsvarende ramme. Formålet med det fondet var å bidra til økt likviditet og bedre kapitaltilgang i kredittobligasjonsmarkedet i Norge. Ved utgangen av 2010 var det kun 9,3 mrd. kr som var plassert i markedet. Men fondet har faktisk i større grad bidratt til indirekte positive effekter på dette markedet og tjent penger også for staten. Regjeringen har varslet at dette fondet skal avvikles en gang i 2014, og vi ønsker å være med på den dialogen videre om det.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:48:56]: Dette er en interessant og viktig redegjørelse. Vi har til og med fått med et nytt kapittel i år med et historisk tilbakeblikk på strukturelle utviklingstrekk fra 1970 til i dag. Det mest slående er at finanssektoren har hatt en enorm vekst som andel av norsk økonomi. Det innebærer jo selvsagt at vi må ha et særlig våkent blikk på denne sektorens utvikling. Det ble jo også nylig grundig understreket da Norge ble kastet ut i en finanskrise sammen med store deler av verden for øvrig.

Vi har jo lært en god del av dette og av konsekvensene av den norske bankkrisa på 1990-tallet. Vi har lært at regulering er viktig, og at deregulering har klare farer forbundet ved seg. Vi har lært at problemene i finanssektoren kan slå raskt og kraftig inn i realøkonomien på måter som vi kanskje ikke hadde forutsett. Vi har lært at finanssektoren ikke bør bli for dominerende. Vi har lært betydningen av å regulere bonuser på en fornuftig måte. Vi har lært hvor viktig det er med systematisk og godt tilsyn. Vi har lært at velferdsstater kan være viktige også som buffere mot kriser, og at det mildt sagt kan diskuteres om det er riktig at finanssektoren skal skjermes for skatter og avgifter som andre sektorer må betale. Dette er jo diskusjoner som vi skal gå inn i nå til høsten, og som vi ser fram til å ta fra SVs side.

Det er jo til dels hjerteskjærende scener som utspiller seg i Europa om dagen. Det er skyhøy ledighet i mange land, og ungdomsarbeidsløsheten er mange steder dobbelt så stor som ledigheten for øvrig. Det gir jo særlig utfordringer både med tanke på faren for destabilitet, at ungdom mister troen på framtida, mister troen på at de kan ha framtida si i det landet, at mange velger å emigrere, at mange velger å søke seg til miljøer som er destruktive, og faren for fattigdom.

Noe av det som arbeidsløshet også fører meg seg, og som er en av hovedårsakene til at vi har vårt hovedfokus på å bekjempe ledighet, er at det forrykker maktbalansen mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og gjør at arbeidstakere blir utsatt for ekstra stor sårbarhet og mulighet for å bli presset til å godta betingelser man ellers aldri ville ha akseptert. Så man risikerer varig endring av samfunnet og et sterkt tilbakeslag når det gjelder rettigheter som har vært opparbeidet. Derfor er også fagforeningene veldig sterkt involvert i de diskusjonene og demonstrasjonene som nå pågår rundt i Europa.

Mange vet ikke hva slags alderdom de vil få, og mange vil være svært avhengige av familien sin framover. Alenemødre henvises til fattigkassa, også i land som tradisjonelt har tatt relativt godt vare på i hvert fall utsatte grupper. Mange mister boligene sine eller må bo hos sine foreldre og har ikke mulighet til å flytte ut. Vi hører også om personer oppe i 30-årene som ikke engang har mulighet til å få barn, som må velge det bort fordi man ikke har råd til å skaffe seg barn.

Det er en stor grad av bitterhet knyttet til det faktum at de som forårsaket krisa, enten gjennom at de la til rette for den gjennom deregulering eller gjennom at man satte grådighet i system, ansvarliggjøres i stor grad ikke for konsekvensene av krisa.

Så kan vi gå til vårt eget land og se hvor godt vi har klart oss gjennom denne krisa, og det er ikke tilfeldig. Det er bl.a. som følge av kraftfulle tiltak som ble satt i verk, og ikke minst at vi satset så massivt som vi gjorde på bevilgninger til offentlig sektor, som igjen sørget for at vi holdt hjulene i gang i privat sektor, bl.a. i byggenæringa. At vi også satset så mye på studieplasser og på styrking av GIEK og Innovasjon Norge og garantier ikke minst til bankene, var særdeles viktig.

Vi kan ikke forstå hvorfor man fra mindretallets side så effektivt velger å parkere flere av forslagene fra Finanskriseutvalget, særlig sett i lys av den situasjonen som vi nå ser i landene rundt oss, og at vi har behov for ytterligere virkemidler også i Norge for å forebygge nye kriser. Vi mener at vi må gå inn i disse debattene på en åpen måte.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:54:16]: Finansmarkedsmeldinga handler om forutsetninger og utsikter for finansiell stabilitet i Norge. Jeg vil starte med å minne om at i en markedsøkonomi er det viktig å holde fram normalsituasjonen for pris på penger, nemlig at det skal koste å låne og det skal lønne seg å spare. Det bør ikke være noen politisk konkurranse om å gjøre seg populær ved å fornekte denne hovedlinjen.

Som jeg sa i mitt forrige innlegg, har vi nå en lav rente på grunn av vår konkurranseevne og behovet for å holde verdien av norske kroner nede. Folks sparing og opptak av lån påvirkes sterkt av realrenta etter skatt. Skatteregler er derfor viktig, og det er et nasjonalt anliggende.

Det er en samlet komité som er bekymret over at stadig flere hushold i Norge har en gjeldsbelastning som gjør dem sårbare for høyere renter, økt ledighet og fall i boligprisene. Det er viktig å ta fram i det offentlige ordskiftet.

Når det gjelder regelverkprosesser etter finanskrisen, er den store diskusjonen de bankene som har en implisitt statsgaranti eller som i mange land kalles Too big to fail. Det er et viktig arbeid som pågår internasjonalt på dette området, bl.a. i Bank for International Settlements i Sveits. Det vi skal være klar over, er at når krisen har blitt noe mindre, kommer motkreftene tilbake med stor kraft for å sikre at det ikke gjøres endringer, slik at risikoen kan opprettholdes fordi det gir størst avkastning for dem som tenker på den måten.

Banker med implisitt statsgaranti, altså banker som oppnår rimeligere finansiering i obligasjonsmarkedet på grunn av bedre kredittvurderinger enn uten statsforventingene, er drøftet i Finanskriseutvalget. Finanskriseutvalget pekte på at det største finanskonsernet i Norge, DnB NOR, har en implisitt statsgaranti verdt mellom 1 mrd. kr og 4 mrd. kr. Det er oppsiktsvekkende at alle partier, unntatt Høyre, i en merknad sier at en

«viser til at den implisitte statsgarantien kan sees på som en statlig subsidie.»

Språk er makt. Her velger Høyre som det eneste partiet ikke å kalle denne implisitte statsgarantien ved sitt rette navn.

Det er for øvrig interessant at komiteens flertall, regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti, viser til at det i mange land er en debatt om finansinstitusjonene skal betale for kostnadene forbundet med myndighetenes hjelpetiltak til bank- og finanssektoren. Dette er en viktig debatt. Debatten i Norge har i stor grad gått på ikke markedstiltak, altså stabilitetsavgift og moms på finansielle tjenester, som er viktig og svært aktuelt, men en bør også se på regulatoriske krav som på en markedsmessig måte gjør det mer kostbart for finansinstitusjonene å ta stor risiko. Det var dette som var bakgrunnen for krisen – regulatoriske krav som følger markedet til enhver tid, som altså gjør at prisingen blir korrekt. Det er et tiltak som må drøftes grundigere, og jeg vet det er miljøer i Norge som er svært opptatt av det.

Når det gjelder egenkapitalkravene til finansinstitusjonene, har Norge større muligheter enn andre land til sjøl å vurdere og fastsette egnede egenkapitalkrav. Jeg vet at tidligere, før finanskrisen, var det en politisk kultur at vi stadig skulle svekke egenkapitalkravene. Vi så hvordan det gikk. Det er derfor bra at det i innstillinga påpekes at vi har større muligheter til å fastsette dette, og det må framstilles som en konkurransefordel for våre finansinstitusjoner ved at det er tryggere å samhandle med dem fordi de har en tryggere basis i sin egenkapital. Det er interessant at når det gjelder innskuddsgarantiordningen, så får en stadig større oppslutning om den norske fordi nettopp det medvirker til en slik stabilitet.

Helt til slutt til Det internasjonale pengefondet. Der er det også en svært sentral merknad fra alle partier, unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, som sier at Det internasjonale pengefondet skal ikke på ideologisk grunnlag framsette krav om privatisering og liberalisering når fondet velger å gi lån til stater. Det er viktig. Det er sterkt av Høyre og Fremskrittspartiet å si at Det internasjonale pengefondet kan på ideologisk grunnlag framsette krav om privatisering og liberalisering. Dette gjelder da i stor grad offentlige infrastruktur, som er helt sentralt for å få et velfungerende samfunn, og som i mange tilfeller er monopolvirksomhet, som dermed en privat aktør kan ta ut en monopolfortjeneste på.

Borghild Tenden (V) [10:59:24]: Det har blitt sagt mye allerede om den internasjonale økonomiske krisen og hvordan Norge står i en særstilling med robuste statsfinanser, noe vi nettopp også diskuterte i saken om forvaltning av SPU, så jeg skal ikke gjenta det.

Jeg vil gå rett på tre grep som jeg ber regjeringen vurdere i forbindelse med oppfølging av Finanskriseutvalgets innstilling:

• Det er behov for en pengepolitisk reform som mer effektivt motvirker sterk kredittvekst og utvikling av destabiliserende finansielle bobler.

• Det må settes strengere krav til egenkapitaldekning og likviditetsreserver i banker og andre finansforetak, som også representanten Lundteigen var inne på.

• Vi må styrke mangfoldet og konkurransen i finansnæringen, noe min forgjenger i finanskomiteen, Terje Johansen, var – og er – svært opptatt av.

Jeg er usikker på om vi helt har tatt konsekvensene av en viktig lærdom fra den norske bankkrisen på 1980-tallet, og som på nytt ble aktualisert av den siste finanskrisen. For å motvirke overdrevet sterk kredittvekst er det ikke tilstrekkelig for Norges Bank å operere med et snevert inflasjonsmål knyttet til konsumprisindeksen. Erfaringen har vist at denne noe snevre tilnærmingen ikke er tilstrekkelig for å møte de problemene som skapes gjennom sterk penge- og kredittvekst, problemer som først gir seg til kjenne gjennom oppblåste priser på boliger, eiendommer og verdipapirer – priser som ikke synes i konsumprisindeksen. Derfor mener jeg at det er nødvendig med en utredning med det siktemål å utvide Norges Banks mandat, slik at dette sterkere enn i dag også virker stabiliserende inn på den samlede kredittveksten og på prisutviklingen på eiendommer og verdipapirer.

Det overordnede målet for det internasjonale samarbeidet om nye finansregulatoriske reformer er å utvikle et bank- og finanssystem som vil virke mer stabiliserende inn på den økonomiske utviklingen, og bidra til å minske både risikoen og de negative virkningene av fremtidige finanskriser. Venstre mener at Norge bør gi et ekstra bidrag i dette arbeidet gjennom å være blant de første landene som gjennomfører nye og strengere internasjonale krav til banker og andre finansforetak, krav som styrker robustheten og motstandskraften mot kriser, basert på økte risikoavveide krav til egenkapitaldekning samt strengere krav til likviditetsreserver. På denne måten vil også det enkelte finansforetak settes i stand til å tåle kortsiktige likviditetskriser uten offentlig støtte.

Til slutt noe som står mitt og Venstres hjerte nær: En av de viktigste lærdommene fra de senere tiårs bank- og finanskriser er at de lokale og selveiende sparebankene har utgjort den klart mest stabiliserende delen av norsk finansnæring. Venstre mener at det er av stor betydning for både norsk økonomi og mange lokalsamfunn at det desentraliserte mangfoldet som sparebankene representerer, sikres i fremtiden. Derfor vil Venstre slå ring rundt sparebankenes institusjonelle status som selveiende finansinstitusjoner og passe på at alle finanspolitiske reguleringer og tiltak i størst mulig grad likebehandler små og store aktører og medvirker til at Konkurransetilsynets rolle i finansmarkedet kan intensiveres og styrkes.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:03:20]: Denne meldingen viser jo med all tydelighet hvor viktig det er å ha finansiell stabilitet. Jeg vil også gi ros til sentralbanksjefen for den redegjørelsen han ga i komiteen: nøktern, men med klare utfordringer også til politikerne, dvs. oss.

Jeg skal ikke gjenta alt det som er rett som ble sagt fra saksordføreren og andre, men bare peke på et par forhold. Det er husholdningenes gjeld og gjeldsgraden som mange nå kan få problemer med, med økende renter. Jeg så til og med at Forbrukerrådet nå ba regjeringen om å gjøre BSU-ordningen bedre, slik at det var mulig å skaffe seg egenkapital. Jeg synes jo Forbrukerrådet etter hvert går veldig langt i å komme med politiske anbefalinger, men la nå det ligge. Det er iallfall interessant at også et slikt organ nå ser dette i sammenheng. Jeg vet ikke om finansministeren har svart på den utfordringen – ellers kan han jo gjøre det her – om det er noen grunn til å se på BSU-ordningen, nettopp for å gi incentiver til økt sparing og mer egenkapital, slik at man ikke sitter med en gjeldsgrad, f.eks. på boliglån, som blir umulig å forholde seg til ved økte renter.

Det er klart at finanskrisen fortsatt blir et tema når vi diskuterer denne meldingen. Den krisen viste at bankene i gjennomsnitt hadde for liten egenkapital, ikke minst internasjonalt, for mye kortsiktig markedsfinansiering og for små buffere. Med den situasjonen vi hadde på slutten av 1980-tallet, er det klart at norsk banknæring og norske politikere lærte noe den gang som gjorde at vi sto bedre rustet denne gang. Samtidig hadde jo staten også finansielle muskler på sin side som ikke andre land hadde, og som gjorde at vi kunne komme banknæringen i møte.

Men spørsmålet nå er jo: Hvordan vil regjeringen forholde seg til forslagene fra Finanskriseutvalget? Vil man f.eks. ta et nordisk initiativ, som gjør at man går litt foran andre europeiske land, eller vil man, som selvfølgelig næringen ønsker, sitte stille og gå med på det alle andre land etter hvert også finner det nødvendig å gjøre? Noe av bakgrunnen for at krisen denne gangen ikke ble så stor for norske banker, var jo at norske politikere gikk foran forrige gang det var krise. Det er noe man også må ta med seg i vurderingen av tiltakene som nå blir anbefalt. Det som er helt sikkert, er at styresmaktene og myndighetene må ha midler til rådighet for å kunne styre en finansnæring i en slik krisesituasjon. Der må jeg si at jeg håper regjeringen følger opp mange av de forslagene som utvalget har kommet med.

Til avslutning vil jeg knytte noen ord til Det internasjonale pengefondet – Per Olaf Lundteigen var også inne på det. Vi er helt klare på at det kan være mye god rådgivning som gis fra IMF, men at IMF skal drive ideologisk politisk styring av enkelte land, er uakseptabelt. Derfor har vi – sammen med regjeringspartiene – vært med på den merknaden som det ble henvist til. Jeg synes det er et viktig prinsipp at vi skiller politisk styring fra rådgivning, som selvfølgelig kan være på sin plass, men som ikke kan ha politiske motiv i seg først og fremst.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:07:51]: Vi diskuterer finansmarknadsmeldinga for 2010 i en ytre ramme av uro. Det er grunn til å minne oss selv om den selvfølgeligheten at Norge er et land i verden, og at det er den internasjonale situasjonen som på mange måter legger rammen rundt den diskusjonen vi har i dag. Og her er det store utfordringer.

Grunnen til at dette er viktig for oss, er at en ny uro internasjonalt kan slå inn i norsk finansnæring og i norsk økonomi. Hvis uroen i statspapirmarkedene knyttet til situasjonen i utsatte euroland skulle spre seg ytterligere, kan det gi tap i norske finansinstitusjoner, økt risikopåslag i kredittmarkedene og svekket kredittilbud til husholdninger og foretak. Til nå i år har vi også sett betydelige virkninger av det som skjer internasjonalt, f.eks. i forbindelse med den politiske uroen både i Midtøsten og i Nord-Afrika, bl.a. gjennom høyere oljepris.

Flere talere har pekt på at gjeldsbelastningen i norske husholdninger er høy, og at den trolig vil øke videre i årene framover. En betydelig andel av bankenes utlån til husholdningssektoren er lån til husholdninger med svært høy gjeldsbelastning. Disse husholdningene er sårbare for et høyere rentenivå eller for en svakere utvikling i økonomien. Det er det lave rentenivået over tid som har gjort at mange husholdninger har tatt på seg for mye gjeld. Jeg vil si at en gjør klokt i å regne med at både det norske og det internasjonale rentenivået vil øke i tiden framover.

Forbedringer i de internasjonale finansmarkedsreguleringene som følge av erfaringer fra finanskrisen har betydning for utsiktene for finansiell og økonomisk stabilitet. For eksempel vil innføring av nye soliditetsregler, bl.a. de såkalte Basel III-kravene, bidra til lavere risiko i det internasjonale finanssystemet, men mange andre forbedringer vil trolig ikke bli gjennomført før om flere år.

Som et direkte svar på bl.a. det representanten Syversen tok opp, hadde jeg et møte med min svenske kollega tidlig i mai, der vi ble enige om å se på mulighetene for et samlet nordisk initiativ i forbindelse med innføring av de nye kapitalkravene i tråd med Basel III, og om vi skal gå noe raskere fram enn det som ligger i intensjonen.

Ellers skjer det også en internasjonal regelverksutvikling. Det gjelder nye regler i forbindelse med erfaringer fra finanskrisen – tilbake til Baselkomiteen som foreslår strengere krav til kapital og likviditet. EU-kommisjonen jobber med regeloppfølging i EU. Jeg tror at en i årene framover kan forvente økt internasjonalt samarbeid når det gjelder finansnæringen. Finansnæringen er en så global og teknologisert næring at det er viktig at en også ser regelutvikling i en større, internasjonal sammenheng.

Så vil jeg bruke noen ord på innskuddsgarantiordningen. Som det allerede er nevnt i debatten i dag, har regjeringen jobbet aktivt for at Norge skal kunne videreføre dekningsnivået på 2 mill. kr per kunde per bank. I den nylig avgitte innstillingen fra ECON-komiteen, dvs. finanskomiteen i Europaparlamentet, er det lagt inn en bestemmelse som vil tillate Norge å beholde dekningsnivået på 2 mill. kr, kombinert med et vilkår om at høyere dekningsnivå enn 100 000 euro kun kan tilbys innskytere bosatt i vedkommende land, i dette tilfellet Norge, noe som vil kunne forhindre konkurransevridninger. Rådet skal nå arbeide videre med saken. Senere i prosessen blir det såkalte trilogforhandlinger mellom parlamentet, rådet og kommisjonen. Det forventes vel nå at det blir en avgjørelse etter sommeren, dvs. under det polske formannskapet. Jeg hadde et møte med den polske kollegaen min for kort tid siden om saken – for å holde saken varm. Jeg vil også gi ros til komiteen og komitémedlemmene for helhjertet støtte, og for at de også jobber opp mot sine partifeller rundt omkring i Europa. Det har bidratt til resultatet så langt.

Så vil jeg minne om at en 1. januar i år etablerte et nytt finanstilsynssystem i EU. Tre nye tilsynsorgan driver tilsyn med enkeltinstitusjoner, såkalt mikrotilsyn, mens et nytt systemrisikoråd driver tilsyn med det finansielle systemet som helhet, såkalt makrotilsyn. Norge, Island og Liechtenstein får permanent observatørplass i mikrotilsynsorganene, og vil på adhocbasis – som det heter på EU-språket – kunne ta del i systemrisikorådet, men ikke der enkeltland eller enkeltforetak blir diskutert. Jeg vil understreke at regjeringen vil sikre at Norge ikke på noen måte gir fra seg suverenitet til de nye tilsynsorganene.

Det er et interessant kapittel i finansmarknadsmeldinga om utviklingen i finansnæringen de siste 40 årene. Det som har skjedd, er at denne næringen har vokst seg stor og betydelig. Det er en viktig næring for Norge. Og det kanskje ikke mange tenker på i det daglige, er at finansministeren ikke bare har et ansvar for lovutforming, tilsyn og kontroll, men også er næringsminister for denne næringen. Det er en oppgave som jeg tar på alvor, med tanke på både det å utvikle et framtidsrettet regelverk og det å ha gode rammer rundt næringen, men også bidra til at denne næringen blir en god, konkurransedyktig og framtidsrettet næring.

Hvis en skulle beskrive kort historien fra 1970 og framover, kunne en si det på følgende måte: fra rasjon og regulering til frislipp, krise og konsolidering. Vi er vel nå inne i konsolideringsfasen, som er viktig både for norsk og for internasjonal finansnæring. Og det andre nye som har skjedd i denne perioden, er at penger ikke lenger er bare penger, for å si det slik, men også har blitt en handelsvare og et produkt som i seg selv på en måte skal gi avkastning og nye produkter. Så vi lever i en spennende tid når det gjelder finansmarkedene.

Når det gjelder Norges Bank og utøvelsen av pengepolitikken, ligger forskriften fra 29. mars 2001 fast. Det er ingen grunn til å gjøre noe annet, for denne, sammen med handlingsregelen, som kom den samme dagen, har tjent oss vel, og jeg regner med at dette skal tjene oss vel også i tiden framover.

I mai i fjor økte Norges Bank styringsrenten med 0,25 prosentpoeng, til 2 pst. Renten ble deretter holdt uendret resten av året. Norges Bank har anslått at renten vil øke til vel 2,5 pst. mot slutten av 2011. Det som er viktig nå, er, som jeg sa tidligere, å ta inn over seg at både i Norge og internasjonalt forventer en at rentene vil øke framover, men selvsagt vil den økonomiske utviklingen både i Europa – de ulike land i Europa, både i og utenfor eurosonen – og i Norge, avgjøre hvor mye, og når dette skjer.

Så et punkt når det gjelder Statens obligasjonsfond. Folketrygdfondet har en viktig oppgave i å forestå forvaltningen av Statens obligasjonsfond. I meldingen er det vist til en selskapshendelse knyttet til en obligasjonsinvestering som gjorde at fondet ble sittende med aksjer i en kortere periode. I brev til Stortinget av 14. juni har jeg orientert om ytterligere en selskapshendelse som er knyttet til en obligasjonsinvestering i Statens obligasjonsfond.

Jeg mener det er viktig at Folketrygdfondet har tilstrekkelig grad av frihet til å sikre fondets verdier i denne type spesielle situasjoner, og jeg legger opp til å presisere dette i mandatet for Statens obligasjonsfond.

Til slutt noen få linjer om Det internasjonale pengefondet. Jeg vil si det slik at IMF er viktig for Norge. Norge er en viktig støttespiller for IMF, og det er også viktig å sikre både at IMF har tilstrekkelig utlånskapasitet, og at styringsorganene i IMF gjenspeiler det som er utviklingen i internasjonal økonomi og endret styrkeforhold mellom landene. Det blir også gjenspeilet i den kvotereformen som nå gjennomføres i IMF.

Jeg vil bare understreke at Norge legger stor vekt på arbeidet i IMF. Det er et viktig organ for å sikre den internasjonale finansielle stabiliteten i tiden framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [11:18:02]: La meg aller først få takke finansministeren for en statusoppdatering når det gjelder arbeidet med innskuddsgarantiordningen. Som finansministeren sikkert registrerte av mitt innlegg, er jeg meget godt fornøyd med den jobben regjeringen og ikke minst finansministeren gjør på dette området.

Spørsmålet gjelder den merknaden som ligger i innstillingen fra en samlet opposisjon, som går på en eventuell offentliggjøring av referatene fra rentemøtene i Norges Bank. Jeg har registrert at i de mange festtaler og i andre sammenhenger snakker regjeringen og mange politikere om behovet for mer offentlighet, og viktigheten av at man kan få de viktige debattene ut i det offentlige rom. Veldig mange aktører påpeker at det kan være en god idé å få offentliggjort referatene fra rentemøtene i Norges Bank, på lik linje med det som er praksis i mange andre land.

Jeg kunne gjerne tenke meg å få noen synspunkter fra finansministeren på om dette er noe han faktisk deler ønsket om og ser behovet for, og om det kan være mulig å få en endring av det.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:19:05]: Først: Det er viktig med åpenhet også når det gjelder diskusjoner omkring rentefastsettelsen og pengepolitikken. Da er det faktisk slik at sentralbanken har høstet stor anerkjennelse for måten en har gjort dette på, når det gjelder å legge fram offentlig de vurderinger som lå bak rentefastsettelsen. En legger fram rentebanen, en legger fram et eget notat i ettertid av hovedstyremøtet, der en viser til hvilke hovedhensyn som hovedstyret la vekt på, og en publiserer også viktige ting i Pengepolitisk rapport.

Så: Finansdepartementet legger stor vekt på åpenhet. Det er en av grunnene til at vi deltar i finansieringen av Norges Bank Watch. Men når det gjelder det konkrete spørsmålet – hvorvidt Norges Bank skal gå videre med å offentliggjøre referater – er det faktisk en sak som jeg overlater til Norges Bank og Norges Banks hovedstyre å vurdere. Men erfaring viser at de har lagt stor vekt på åpenhet, og jeg regner med at det også er en linje framover fra sentralbankens side.

Arve Kambe (H) [11:20:20]: Finansministeren antydet det som jeg var inne på i mitt innlegg om norske eller nordiske særkrav og raskere krav til kapitaldekning enn i EU-land og i andre land. Det er en samlet finansnæring som er rimelig bekymret for at det skal skje, uten at man vet hva de andre kravene vil være for de andre landene, og at en dermed starter på forhånd.

Finanstilsynet skriver i en pressemelding:

«Foreløpig bør man være varsomme med å formulere norske eller nordiske særkrav til kapitaldekningen.»

Finanstilsynet advarer mot den praksisen som finansministeren fra talerstolen i dag åpner opp for. Hvilken begrunnelse har finansministeren for det? Og hva slags dialog har man med norsk finansnæring i forkant av dette?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:21:15]: Det jeg refererte til, var et møte jeg hadde med min svenske kollega, der vi diskuterte muligheten for å se på om Norden skulle gå noe raskere fram med hensyn til å bygge opp kapitalen og soliditeten i næringen enn det som det ligger an til i tidsplanen fra Basel III.

Det er for så vidt to hensyn som er viktige. Det ene hensynet er selvsagt hensynet til hvor raskt en kan gå i forhold til konkurranseevnen for norsk finansnæring. På den andre siden: I en verden der det kan settes spørsmålstegn ved soliditeten til finansnæringen, vil jeg mene at det at en har en solid finansnæring med god egenkapitaldekning, med god likviditet og som det er stor tillit til, er et konkurransefortrinn.

Dette er viktige spørsmål hvor en må veie disse to hensynene. Jeg skal komme tilbake til det spørsmålet når vi har undersøkt dette litt nærmere i den nordiske kretsen.

Arve Kambe (H) [11:22:13]: I en artikkel i Dagens Næringsliv i dag, på dn.no, står det at LO-deleide Argo Securities er en av de røffeste oppkjøperne av personell, med høye bonuser, med høye «sign-on fees» – og med LOs nestleder Solbakken i styret.

På bakgrunn av den rød-grønne kritikken mot bonuslønninger og den rød-grønne kritikken mot «sign-on fees» o.l.: Synes statsråden at LO driver dobbeltmoral? Og er det som LO driver med i denne saken, i tråd med rød-grønn politikk?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:22:55]: Nå har ikke jeg satt meg inn i den aktuelle saken som det refereres til. Jeg så faktisk overskriften, men jeg leste ikke artikkelen – jeg rakk ikke det før jeg kom til Stortinget. Men jeg vil legge til grunn at LO handler som man snakker, også i de spørsmålene.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:23:25]: For noen av oss er det jo slik at når man har lest overskriften, føler man ikke noe behov for å gå videre inn i artikkelen. Det kan jo hende det ligger noe der også.

Jeg har lyst til å gå litt videre på dette med Finanskriseutvalget. IMF og utvalget er enige om at finansnæringen har særskilt gunstige skattevilkår. IMF foreslår bl.a. en aktivitetsskatt på finanssektoren. Danmark – med en borgerlig regjering, får jeg si – har jo innført en form for skatt på næringen.

Utvalgsmedlem Karen Helene Ulltveit-Moe skrev i Dagens Næringsliv:

«Vi skylder alle dem som mistet jobb og hus under finanskrisen å ta et oppgjør med næringens særvilkår.»

På en skala fra én til ti: Hvor enig er finansministeren med henne i at næringen har særvilkår?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:24:31]: Det er riktig at denne næringen f.eks. ikke har merverdiavgift og ikke er underlagt en del slike ting som andre næringer er. Men samtidig er det viktig å være klar over et par ting.

For det første foregår det et europeisk arbeid. Det er nå flere europeiske land som vurderer å innføre en balanseskatt, eller aktivitetsskatt, som en kaller det. Det er klart at i vår oppfølging av Finanskriseutvalget vil vi skjele til det som skjer i Europa med tanke på om man skal innføre lignende ting i Norge. For det andre betaler norske banker en avgift til Sikringsfondet. Det vi vurderer her, er om vi skal gjøre den avgiften obligatorisk, for i dag er det noen spesialregler knyttet opp mot når fondet er fylt opp. Men dette er spørsmål som vi vil komme tilbake til i forbindelse med oppfølgingen av Finanskriseutvalget. Jeg lover at dette skal vurderes grundig, men svaret er jeg ikke rede til å gi akkurat i dag.

Borghild Tenden (V) [11:25:42]: Vi opplever en sterk tilflytting og økning i barnefødsler i og rundt de store byene våre. Samtidig har ikke tilgangen på boliger stått i forhold til dette, og resultatet blir da en prisøkning, som ingen av oss ønsker. Ifølge SSB vil prisstigningen i år bli på 7 pst. på landsbasis, og da selvsagt høyere i pressområdene. Konsekvensene kan fort bli en ny boligboble og i det minste en raskere renteøkning enn det vi ønsker oss.

Jeg har kanskje ikke et spørsmål, men mer en utfordring til finansministeren. Hva mener finansministeren det er viktig at vi rikspolitikere kan gjøre for å motvirke dette og sikre tilgangen til boliger i pressområdene?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [11:26:33]: Boligmarkedet er viktig, både for dem som er på boligmarkedet, og for dem skal inn i boligmarkedet. Det spiller også en veldig viktig rolle i økonomien. Det er jo eksempler på at boligbobler har ført til betydelige forstyrrelser og faktisk også kriser i banknæringen. Så det er viktig å ha det synet på det.

Boligpolitikk og boligmarkedet har også en viktig fordelingspolitisk side. Det at folk skal kunne skaffe seg en god bolig, er på mange måter viktig for at folk skal føle trygghet og ha det bra. Det som nå skjer videre, er at vi vil drøfte dette spørsmålet i forbindelse med fordelingsmeldingen, som regjeringen vil legge fram noe senere i høst. Det er et utvalg som nå går gjennom boligpolitikken. Det skal også komme en boligmelding, som Stortinget vil få anledning til å diskutere på et senere tidspunkt. Dette viser jo at dette er et spørsmål som både regjeringen og opposisjonen vil få til diskusjon, og som vi må være opptatt av framover, for det betyr veldig mye både for finansnæringen og for den enkelte at man har en god balanse i boligmarkedet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [11:28:02]: Norge har kommet seg gjennom finanskrisen på en god måte. Krisen var det største tilbakeslaget i internasjonal økonomi etter annen verdenskrig, og vi ser nå, som flere har vært inne på, at mange land i Europa har store utfordringer med å håndtere sin statsgjeld i kjølvannet av de store redningsaksjonene rettet mot bank og finansinstitusjoner som ble satt i gang under krisen. Veksten i verdensøkonomien har tatt seg opp etter finanskrisen, men veksten har ikke vært sterk nok til at arbeidsledigheten i flere europeiske land har gått vesentlig ned. Dette skaper usikkerhet og uro hos mange enkeltmennesker og i mange land.

I et intervju i Dagens Næringsliv i går sa den kjente investoren og filantropen George Soros at Europa trenger en plan B, og pekte spesielt på situasjonen i Hellas. Han sa:

«Europa kan ikke la Hellas misligholde gjelden fordi det ville være et ukontrollert mislighold med katastrofale følger for (…) Europa.»

Norge er også en del av Europa, og landene der er våre naboer og nærmeste handelspartnere. Den ustabile økonomiske situasjonen i Europa og ellers internasjonalt kan lett slå inn i den norske økonomien, som er liten og sårbar. Samtidig skal man også være våken for endringer i vår egen økonomi som kan være med på å skape finansiell ustabilitet. Mange husholdninger i Norge har høy gjeld. Mesteparten av gjelden er knyttet til bolig, men mange husholdninger har også høy forbruksgjeld. Dette skaper problemer for det enkelte mennesket også her hjemme om renten stiger. Om mange husholdninger får problemer med å betale sine renter og avdrag på lån samtidig, kan det i neste omgang være en trussel også mot den finansielle stabiliteten i Norge.

Et godt forbrukervern er avgjørende for finansiell stabilitet. Finanskriseutvalget, som la fram sin innstilling nå etter jul, har fokus på det. De siste årene, og særlig i årene før finanskrisen, hadde vi mange eksempler på salg av sammensatte og lånefinansierte spareprodukter forbrukerne ikke forsto. De stolte på sin bank eller andre finansinstitusjoners rådgivere, og kjøpte produkter de tapte sine sparepenger på. Dette er det nå ryddet opp i i Norge, men det er ingen grunn til ikke å ha fokus på forbrukervern like fullt.

Vi har et godt regelverk og et godt tilsyn med finansmarkedet i landet vårt. Finanstilsynet grep f.eks. inn overfor banker og finansinstitusjoner når det gjelder krav til egenkapital ved boligkjøp. I tillegg er det innført frarådningsplikt overfor lånekunder som ikke er i stand til å betjene sin gjeld.

Finansdepartementet har i brev til Finanstilsynet i april i år også understreket viktigheten av forbrukerfokus – dette med henvisning til kompleksiteten som nå er i finansmarkedet, og de stadig nye produktløsningene som markedsføres. Det er bra.

Det er også viktig at forbrukerne selv blir mer bevisstgjorte når det gjelder produkter som tilbys innenfor finanssektoren. For å gjøre det enklere for forbrukerne er det etablert en finansportal som gjør det enklere å sammenligne priser og tjenester som tilbys oss som forbrukere. Finanssektoren selv er også opptatt av å utvikle denne portalen, og det er viktig at videre utvikling skjer i samarbeid med næringen. De fleste aktørene i denne viktige sektoren er seriøse og gode næringsaktører som har samme interesse som oss for at det ikke skal komme useriøse produkter på markedet – produkter som i neste omgang er med på å ødelegge næringens omdømme. Bevisste kunder – det være seg lånekunder eller kunder som vil investere sparepengene sine – er en fordel også for næringen.

Vi har de siste årene strammet inn lovverket på en rekke områder for å unngå at det oppstår nye finanskriser. Et eksempel er innstramming i bonusreglene. Det er skuffende at Fremskrittspartiet og Høyre fremdeles ikke er positive til de helt nødvendige innstrammingene som ble gjort i reglene om godtgjørelser og bonuser, for å motvirke incentiver til høy og kortsiktig risikotaking for ansatte i finanssektoren.

Det går veldig bra i Norge. Vi har god styring og kontroll med banker og finansinstitusjoner. Jeg imøteser imidlertid oppfølgingen av Finanskriseutvalgets innstilling, der det pekes på en rekke områder hvor vi, i likhet med andre land, kan gjøre tiltak for å sikre oss mot nye kriser.

Gunvor Eldegard (A) [11:33:31]: Fleire tilhøve i norsk økonomi peikar no i riktig retning. Utviklinga i norsk økonomi lovar godt for etterspørselen etter varer og tenester i tida framover. Det er positivt. Men i Europa er det fleire land med store budsjettunderskot og høg statsgjeld, og det er ei uro for at dette kan spreia seg vidare.

Me kan lesa i Dagens Næringsliv både i går og i dag om åtvaringar om ei ny finanskrise, og me såg òg at Obama åtvara mot dette her om dagen. Sjølv om ting går veldig bra i Noreg, er det viktig at me er vakne for det som kan skje, og det som faktisk skjer rundt oss.

Da er det viktig at me får på plass internasjonale reglar som kan vera med på å hindra at ei ny krise oppstår. Mange land arbeider med forslag til nye reglar og med endringar av regelverket. Baselkomiteen har kome med strengare krav til kapital og likviditet for bankar – dei såkalla Basel III-krava. Desse krava skal bidra til lågare risiko i det internasjonale finanssystemet. Det kan likevel ta tid før ein får innført desse endringane.

EU har òg etablert eit nytt finanstilsyn, og eg meiner at det er utruleg viktig at Noreg får delta der me kan i dei nye tilsynsordningane i EU.

Eg meiner òg at me både her heime og i Norden kan, og må, vera i forkant. Med nye reglar kan me gå føre for å påverka internasjonalt.

Eg synest òg det er viktig at me har eit godt forbrukarvern på finansmarknaden. Finanstilsynet har ansvar for forbrukarvern og forbrukarinformasjon. Det er ikkje så veldig lett for enkeltpersonar å manøvrera rett mellom alle produkt for sparing, lån, pensjonar osv. som finst på marknaden. Og sjølv om føretaka har plikt til å gje relevant og forståeleg informasjon om dei ulike finansprodukta, trur eg faktisk det er mange som likevel ikkje forstår kva dei går inn på. I Finankriseutvalets innstilling er dette òg påpeika. Dei føreslår tiltak som skal gjera det enklare for forbrukarane. Blant tiltaka er krav til rådgjeving om investeringsprodukt og utforming av standardrisikoprofilar i innskotspensjonsordning.

Eg vil seia litt om IMF òg. Rapporten til IEO, som er IMF sitt overvakingsorgan, syner at frå 2004 til 2007 verken åtvara IMF landa der krisa oppstod, eller medlemslanda meir generelt, om risikomomenta og svakheitene som førte til finanskrisa. IMF drøfta heller ikkje farane ved ein stadig meir lausslept kredittpraksis for bustadlån i USA, eller farane ved dei lite transparente finansielle instrumenta som vart konstruerte i samband med dette. Tvert imot, styresmaktene i USA fekk ros for ikkje å regulera for mykje, og for at dei la til rette for finansiell innovasjon! Så seint som i 2007 uttrykte IMF at det var gode utsikter for verdsøkonomien.

Eg meiner at dette er ganske alvorleg. Dette er faktisk verdas fremste økonomar. Men det er bra at IMF no ser ansvaret, og følgjer opp rapporten. Rapporten er viktig, og han legg eit godt grunnlag for å styrkja og forbetra IMF og det internasjonale vernet mot økonomiske kriser. Og me ser at etter kvart som verdsøkonomien fortset å betra seg, kunne IMF flytta fokuset frå krisehandtering til å prøva å læra av det som har skjedd.

Likevel er det store behov for lån frå IMF, og IMF har store uteståande lån. Da er det veldig viktig at IMF ikkje på ideologisk grunnlag skal setja fram krav om privatisering og liberalisering når fondet gjev lån til statar, og eg er veldig glad for at Venstre og Kristeleg Folkeparti støttar oss i den merknaden.

Men finanskrisa har skapt stor arbeidsløyse i verda. Over 30 millionar menneske har mista arbeidet sidan 2007. Den høge arbeidsløysa blant ungdom synest eg er veldig alvorleg. Eg kan ikkje tenkja meg noko meir sløseri med ressursar enn å ha ungdom gåande utan arbeid. I Spania er talet på arbeidslaus ungdom faktisk oppe i 25 pst.

Eg er veldig glad for at IMF og ILO skal samarbeida om tiltak som skal medverka til økonomisk vekst og utvikling, og spesielt at dei skal demma opp for den aukande arbeidsløysa.

IMF har ein viktig funksjon som det er viktig at me støttar opp om.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.