Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 5 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingalill Olsen (A) [11:50:31]: (ordfører for saken): Kommuneproposisjonen er regjeringens melding til kommunesektoren om hvordan kommuneøkonomien blir i 2012. Kommunene skal kunne planlegge neste år og være forberedt på eventuelle endringer. Derfor behandles kommuneproposisjonen nå før sommeren. De endelige rammene for kommunesektoren vedtas i forbindelse med statsbudsjettet. Den største endringen i 2012 blir Samhandlingsreformen og kommunal medfinansiering samt ansvaret for utskrivningsklare pasienter. Utbygging av velferdstjenestene fortsetter også i 2012.

Realveksten i de samlede inntektene vil bli mellom 5 mrd. og 6 mrd. kr, hvorav anslagsvis 3,75 mrd. og 4,25 mrd. kr vil være frie inntekter. Beregningene viser at sektoren kan få merutgifter til demografi stipulert til ca. 2,5 mrd. kr. Av dette må ca. 2,1 mrd. kr finansieres innen veksten i frie inntekter. Fylkeskommunene får mellom 0,5 mrd. og 0,75 mrd. kr i vekst i frie inntekter, herav er 400 mill. kr begrunnet med behov for drift og vedlikehold på det fylkeskommunale veinettet.

Kommunene og fylkeskommunene kan gå høstens valg trygt i møte i forvissning om at den høye satsingen på kommunesektoren videreføres, samt at kommunene får et større ansvar i den helhetlige helsepolitikken. For Arbeiderpartiet handler høstens valg om disse tre hovedsakene: arbeid, helse og eldre. Vi leverer på alle disse områdene i kommuneproposisjonen.

Arbeid har alltid vært Arbeiderpartiets nøkkel til å utvikle og bygge landet. Slik er det ennå, og slik vil det være i framtiden. Vi har høy sysselsetting, ikke minst i kommunal sektor, hvor én av fem sysselsatte i landet arbeider. Siden 2005 er det skapt nesten 47 000 nye årsverk i kommunesektoren, jf. tall fra Statistisk sentralbyrå for fjerde kvartal fra 2005 til 2010. Det er altså i perioden under den rød-grønne regjeringen. Den viser en økning i sysselsetting på 13,6 pst. Det er ikke bare tørre tall. Det er mennesker som yter en viktig jobb, og som hver og en bidrar til at samfunnet vårt fungerer: Det er barnehageansatte, lærere, hjelpepleiere og sykepleiere, dyktige ansatte som jobber med ungene våre, og gir de eldre en verdig eldreomsorg.

Høyre påstår at det har vært en sterk vekst i byråkrati og i administrasjon i kommunene. Selv om det er grundig tilbakevist av bl.a. KS, vil jeg si følgende: Økningen i administrasjon i kommunene har i prosent vært langt lavere enn økningen i samlede årsverk i kommunene og langt lavere enn for de tjenestene som har vært regjeringens satsingsområde: barnehage, pleie og omsorg og skole. Det var altså en høyere andel administrasjon da Høyre satt med kommunalministeren, enn det er nå. I 2005 var andelen 14,5 pst., mens i 2010 var andelen til administrasjon 13,3 pst. Dette skulle dokumentere at veksten ikke har vært for høy, men det er likevel alltid viktig å ha et våkent øye med hva midlene går til. Men gode offentlige tjenester krever også administrasjon. Noen må sende ut vedtak om barnehageplass, sørge for at ansatte får lønn, at innbyggerne får den informasjonen de etterspør, og har krav på. Administrasjon er en forutsetning for et velfungerende samfunn, hvor innbyggerne får sine tilbud og rettigheter. Derfor synes jeg det er ganske frekt at Høyre henger ut en gruppe ansatte som gjør en viktig jobb i sine kommuner.

Arbeid gir kommunale tjenester til innbyggerne i kommunen og god kommunal velferd. Sikre og trygge arbeidsplasser gir stabilitet, forutsigbarhet, trygg skatteinngang og er med på å stabilisere bosettingsmønsteret i landet. Vi ser likevel behov for og ønske om mobilitet i arbeidsstokken.

En av de store utfordringene for kommunesektoren fremover er å rekruttere fagfolk gjennom å framstå som attraktive arbeidsgivere med gode fagmiljø, spennende utfordringer og fokus på kompetanse. La meg understreke at det ikke bare er skapt arbeidsplasser i offentlig sektor med denne regjeringen. Siden 2005 er det skapt 250 000 nye arbeidsplasser, hvorav to tredjedeler er i privat sektor – eller over 160 000.

Helse er en av Arbeiderpartiets fanesaker. Vi starter nå med å implementere Samhandlingsreformen ute i kommunene fra 2012. Mange kommuner er allerede i gang. Nå skal alle med. Bedre samhandling mellom de ulike nivåene innen helsesektoren, mer forebygging og tidlig intervensjon skal gi befolkningen bedre helse. Det er et langsiktig arbeid hvor det tar tid å måle resultat, men den menneskelige gevinsten vil være enorm hvis vi kan begrense og redusere omfanget av sykdommer som man kan forebygge, eksempelvis livsstilssykdommer som diabetes 2, KOLS, overvekt, høyt blodtrykk og hjerte- og karsykdommer. Tanken er at man skal behandle pasienten på lavest mulig nivå. Det som må gjøres på sykehus, skal gjøres der, mens det som kan utføres i hjemkommunen, skal gjøres der. Det innføres kommunal medfinansieringsplikt for kommunene, og det overføres 5 mrd. kr til kommunesektoren fra helseforetakene. Kommunene får ansvar for utskrivingsklare pasienter fra dag én. Det betyr at kommunene må ta pasientene hjem til kommunen, eller de kan betale helseforetakene, sykehusene, for videre innleggelse fram til kommunene selv er i stand til å tilby plasser til dette formålet.

Det legges fram en ny kostnadsnøkkel for kommunal medfinansiering og utskrivingsklare pasienter i denne proposisjonen for å fordele midlene kommunene imellom. Vi skal følge utviklingen knyttet til finansieringen nøye. Dette er nybrottsarbeid, og det skal foretas justeringer raskt dersom en ser uttilsiktede virkninger.

Eldre er Arbeiderpartiet tredje hovedsak foran kommunevalget i 2011. Eldre er en ressurs, og det blir heldigvis stadig flere eldre som har god helse, og som lever lenger. Det er en indikator på at velferdssamfunnet Norge fungerer godt på mange områder. Nylig viste offisielle tall at stadig flere eldre står lenger i jobb. Noen har likevel behov for mer hjelp gjennom en sykehjemsplass eller et annet heldøgns omsorgstilbud. Meldingene fra Kommune-Norge var at det ikke var nok plasser tilgjengelig. Disse signalene ble tatt på alvor, og satsene ble økt betydelig for bygging av sykehjemsplasser og heldøgns omsorgstilbud. Vi får positive tilbakemeldinger fra kommunene på denne økningen, men kommunene ytrer også bekymring for om de klarer framtidig drift av nye plasser. Dette er signaler som Arbeiderpartiet tar på største alvor, og vi kommer til å ha tett dialog både med kommunesektoren og KS for å følge utviklingen. Også innen helse, pleie og omsorg er antall årsverk økt betydelig. Fra 2005 til 2010 har sektoren økt fra 124 976 årsverk til 145 718, noe som utgjør en økning på 16,5 pst.

Regjeringen vil legge fram et forslag til ny lov om kommunale vann- og avløpsanlegg. Målet er å sikre offentlig eierskap til vann- og avløpsinfrastruktur. Vann og avløp er vesentlige basistjenester som bør være under fellesskapets kontroll. Arbeiderpartiet vurderer disse planene som et skritt i riktig retning.

Vi registrerer at Fremskrittspartiet er imot det. De sier i en merknad til kommuneproposisjonen at de vurderer det slik at om kommunene selv skal sørge for disse tjenestene, kan det få

«utilsiktede økonomiske konsekvenser, for eksempel dyrere tjenester og at tilsynet blir mer lemfeldig».

Fremskrittspartiet, partiet som er for øremerking, detaljstyring av kommunene, statlig overoppsyn og minst mulig bruk av lokalt skjønn i den enkelte kommune, mener at offentlig eie og kontroll av vann- og avløpsanlegg kan føre til mer lemfeldig tilsyn. Også i innstillingen til denne kommuneproposisjonen er Fremskrittspartiets forslag fulle av selvmotsigelser.

Presidenten: Presidenten vil bare gjøre oppmerksom på at bruk av ord som «frekk» og «frekt» om medrepresentanter, normalt ikke oppfattes som parlamentarisk språkbruk.

Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:01:06]: Representanten Ingalill Olsen viser til at regjeringa og regjeringspartia har foreslått ein realvekst på 5–6 mrd. kr i neste års kommunebudsjett. Det skaper eit inntrykk av at den reelle, verkelege og faktiske veksten i kommunane på neste års statsbudsjett skal vere i denne storleiken. Det som er eit lite problem her, er at ein i denne veksten ikkje har teke omsyn til at kommunane får auka rentekostnader. Ein har heller ikkje teke omsyn til at det blir fleire innbyggjarar i landet, i Kommune-Noreg. Det er også mange andre kostnadsdrivande ting som det ikkje er teke omsyn til når ein skryter av kor mykje meir pengar kommunane skal få neste år.

Spørsmålet mitt er: Meiner representanten Ingalill Olsen at den reelle, verkelege og faktiske veksten hos kommunane neste år blir på 5–6 mrd. kr?

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen

Ingalill Olsen (A) [12:02:10]: Ja, økningen til kommunene er på det nivået. Det betyr at demografien ligger inne i dette, som jeg nevnte i mitt innlegg.

Når det gjelder økte renter, er det et forhold som kommunene må regne med, og som de må ta med i vurderingen når de tar opp gjeld. Det at renten svinger, vet alle ansvarlige kommuner, og det må de forholde seg til.

Trond Helleland (H) [12:02:56]: Jeg merket meg at saksordføreren for kommuneproposisjonen brukte hele innlegget sitt på dels å angripe Høyre og Fremskrittspartiet og dels å starte valgkampen for Arbeiderpartiet. Nå fikk vi også høre de tre hovedsatsingsområdene i kommunevalgkampen, nemlig arbeid, helse og eldre. Det er verdt å merke seg for foreldre som er opptatt av at barna skal få en god skole, at Arbeiderpartiet fortsatt ikke har tenkt å prioritere skolepolitikken når de nå går ut i kommunevalgkampen.

Men arbeid er jo viktig. Da er det interessant også å merke seg at Arbeiderpartiet fortsatt sverger til den tro at hvis du får alle pengene inn i statskassa og så deler skatteinntektene ut igjen til den enkelte kommune, vil du skape et dynamisk arbeidsliv. Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet la kommunene beholde en andel av selskapsskatten, som gjør at det lønner seg å satse på næringsutvikling i norske kommuner?

Ingalill Olsen (A) [12:03:54]: Skatt er en inntekt til både stat og kommune, men det er samtidig også en mulighet for kommunene til å omfordele midler. Vi tok noen grep i fjor for å endre skatten. Det har ført til bedre økonomi i kommunene, og det har ført til at mange kommuner klarer seg bedre. Det betyr selvfølgelig en reduksjon for de kommunene som ligger over landsgjennomsnittet, men samtidig ser vi at det vil bli mer utjevning, det vil gi bedre velferd, og vi mener at det er et riktig omfordelingsgrep.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:04:45]: Jeg la også merke til at Arbeiderpartiets satsingsområde var arbeid, helse og eldre.

Jeg har lyst til å peke på den såkalte eldremilliarden som regjeringen bevilget i nysaldert budsjett i 2010. Den er ikke videreført i inneværende år, og det er heller ingen signaler i kommuneproposisjonen om at det kommer mer i 2012.

Kristelig Folkeparti og Venstre inngikk et forlik med regjeringspartiene om en satsing på eldre, en rettighetsfesting av verdighetsgarantien. Men samtidig ble det slått tindrende klart fast at dette ville komme til å koste penger, og at kommunene skulle få overført penger, slik at verdighetsgarantien kunne settes ut i livet. Men når disse pengene ikke kommer, hvor mye er da den avtalen verdt? Og hvor mye er verdighetsgarantien verdt når regjeringspartiene faktisk ikke overholder avtalen?

Ingalill Olsen (A) [12:05:52]: Vi har et prinsipp om rammefinansiering. Kommunene er de beste til å vurdere hvordan de skal fordele midlene som de blir tilført over statsbudsjettet. Vi har akkurat fått nye tall som viser at vi fra i fjor til i år faktisk har greid å tilsette mange flere. Det betyr at vi bare i løpet av det siste året har fått en mye bedre eldreomsorg i dette landet. Rammeprinsippet ligger fast, og det betyr at vi faktisk har en god eldreomsorg. Men vi skal selvfølgelig følge opp verdighetsgarantien, og enhver kommune er seg bevisst eldreomsorgen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:06:59]: Framstegspartiet har eit anna kommunalpolitisk utgangspunkt enn regjeringa og dei raud-grøne partia. Kjernen i vår kommunepolitikk er setje mennesket i sentrum. Kommunen er til for innbyggjarane og ikkje omvendt. Det offentlege har eit overordna ansvar for å kontrollere kvaliteten på tenestene og finansiere dei grunnleggjande velferdstenestene som blir leverte, men treng ikkje ta på seg oppgåver som private kan løyse like godt eller betre.

Derfor ønskjer vi ei behovsstyrt statleg finansiering av dei grunnleggjande velferdstenestene. Det betyr at når det oppstår eit behov, utløyser det automatisk ei finansiering. Om nokon har behov for ein sjukeheimsplass, vil det utløyse ei statleg finansiering. Om ein bur i ein fattig eller ein rik kommune, vil ikkje vere avgjerande for kva tenester ein får, for tenestene vil vere finansierte av staten.

Oppgåver som kommunane tek på seg utover grunnleggjande velferdstenester, skal hovudsakleg finansierast ved lokal skattlegging. Men inntil vi får gjennomslag for vår primærpolitikk, tek vi sjølvsagt utgangspunkt i dagens rammeløyvingssystem og dei utfordringane det gir.

Framstegspartiet er tydeleg på at dei rammene som Regjeringa har signalisert gjennom kommuneproposisjonen for 2012, langt frå er tilstrekkeleg i forhold til dei utfordringane kommunane står overfor.

Regjeringa og talspersonen frå Arbeidarpartiet skryter av at opplegget i kommuneproposisjonen vil gi ein realvekst på mellom 5 og 6 mrd. kr neste år. Det kan skape eit inntrykk av at den reelle, verkelege og faktiske veksten til kommunane neste år er i den storleiken. Dette er med respekt å melde feil. Korfor er det feil? Jo, fordi ein i den summen, når ein altså bereknar denne realveksten, berre tek omsyn til lønns- og prisvekst. Auka kostnader som kommunane får neste år på grunn av befolkningsvekst, aldrande befolkning, auka rentekostnader – om renteprognosane slår til – auka pensjonskostnader og auka kostnader på grunn av nye, pålagte oppgåver, er det ikkje teke omsyn til. Derfor er dette villeiande, og vi meiner at det som er foreslått frå regjeringa, ikkje er nok for å sikre kommunane ein tilstrekkeleg økonomi.

Derfor foreslår Framstegspartiet å auke kommunerammene neste år med 5 mrd. kr meir enn det regjeringa og regjeringspartia går inn for. Vi meiner at ein slik auke er nødvendig for å sikre grunnleggjande velferdstenester til innbyggjarane i kommunane, og derfor foreslår vi også følgjande fordeling:

• 1,5 mrd. kr meir i driftsmidlar til kommunal eldreomsorg

• 1 mrd. kr meir øyremerkt grunnskulen

• 300 mill. kr meir til kommunal rusomsorg og psykiatri

• 200 mill. kr meir til kommunalt barnevern

• 2 mrd. kr meir til oppgradering av fylkesvegnettet enn det regjeringa har foreslått

No er det altså ikkje berre Framstegspartiet som meiner at kommunane treng meir pengar. Også kommunesektorens interesse- og arbeidsgivarorganisasjon, KS, meiner at kommunane må få auka rammene i forhold til det regjeringa har foreslått.

Mykje går feil veg i Kommune-Noreg. Kommunane slit med dårleg økonomi. Det tyder veldig mange tilbakemeldingar på. Gjeldsbyrda til kommunane har dobla seg dei seks åra Senterpartiet har hatt kommunalministeren. Nye oppgåver er blitt pålagde kommunane, f.eks. Samhandlingsreforma, som vil medføre betydelege utfordringar for kommunane i tida framover.

Framstegspartiet fryktar at ein allereie anstrengd økonomi i mange kommunar vil forverrast neste år.

Det betyr også at dei enorme etterslepa mange kommunar opplever i forhold til rehabilitering av kommunal bygningsmasse og infrastruktur som følgje av ein anstrengd kommuneøkonomi, ikkje blir reduserte, men vil auke ytterlegare. Dette er også noko som Framstegspartiet ønskjer å ta tak i når statsbudsjettet for 2012 skal behandlast.

Når det gjeld eldreomsorga, er det òg store svakheiter. Det er klart at det her trengst meir handling, og ikkje berre prat. Vi synest det er eit stort paradoks at Noreg, som altså er eitt av verdas rikaste land, framleis har ei jamn nyheitsdekning i media om store problem og elende i eldreomsorgssystemet. Framstegspartiet meiner at denne situasjonen er heilt uakseptabel, men det er dessverre ein heilt naturleg konsekvens av eit sosialistisk system som rasjonerer eldreomsorgstilbodet basert på rammeløyvingane, med økonomiske rammer som er for små, og som fritt kan brukast til andre formål til trengsel for omsorg av pleietrengande eldre. Når det ikkje er automatikk i at det blir stilt midlar til rådvelde i takt med eit veksande behov og ei veksande eldrebefolkning, må køar, ventelister og høgare tersklar for hjelp nødvendigvis bli resultatet.

Framstegspartiet er likevel glad for at tilskotsordninga for bygging av omsorgsbustader og sjukeheimsplassar tidlegare i år blei styrkt, men klare tilbakemeldingar frå kommunane viser at det dei no treng, er midlar til å drifte eldreomsorga – og det har altså Framstegspartiet følgt opp i denne innstillinga.

Sjølv om kommunane treng meir pengar, er det avgjerande at dei avgrensa midlane som kommunane har til disposisjon, blir brukte på ein optimal måte, slik at ein får maksimalt med velferd ut av kvar krone. Derfor er det viktig at ein legg til rette for konkurranse, både intern konkurranse og ekstern konkurranse, slik at ein får ei god utvikling. Eg vil òg tilføye at konkurranseutsetjing ikkje er det same som privatisering, slik enkelte synest å tru. Så lenge finansieringa framleis skal vere offentleg, og det meiner Framstegspartiet, er dette ikkje privatisering, men konkurranseutsetjing.

Vi har i dag også eit budsjetteringssystem i kommunane, eit rekneskapssystem, som er forelda, og som dekkjer til den reelle økonomiske situasjonen i kommunane. Det er ikkje avskriving, som kjent, men avdrag som går som ein driftskostnad. Om vi hadde gjort ei endring i tråd med den måten som private bedrifter fører rekneskapa sine på, ville det ha medført raude tall i kanskje dei fleste av landets kommunar. Men det er altså realiteten, og då meiner vi at det er viktig å synleggjere korleis det står til i Kommune-Noreg.

Kommunestrukturen er òg eit tema som eg tenkte eg skulle komme innom. I dag har vi altså 430 kommunar i Noreg. Dei fleste – veldig mange, i allfall – meiner at det er litt i overkant, og at det hadde vore hensiktsmessig å få ein reduksjon. Framstegspartiet meiner også at vi burde fått ein reduksjon, men dette skal skje på ein frivillig måte. Det er sjølvsagt viktig at ein legg til rette for dette og bruker dei økonomiske verkemidla som ein har.

No er det positivt at det i denne proposisjonen er lagt inn forslag om at ein skal auka overgangsordningane, frå 10 + 5 år til 15 + 5 år. Det er eit skritt i riktig retning og noko som Framstegspartiet har ivra for lenge. Det gjer sjølvsagt at tapet, i form av reduserte inntekter ved å slå saman kommunar, vil bli mindre. Men framleis vil det altså vere eit tap, spesielt for dei minste kommunane. Det ønskjer Framstegspartiet å gjere noko med, slik at det er ingen som skal tape på å slå seg saman.

Eksempel viser, frå eit spørsmål som er stilt til statsråden, at når to kommunar på under 3 000 innbyggjarar i Nord-Troms eller Finnmark slår seg saman, vil dette medføra eit inntektstap for desse kommunane på 31,6 mill. kr 2010-kroner etter 20 år. Det betyr at kommunane må effektivisere tilsvarande for å komme i null. Derfor er dagens finansieringsløysing til hinder for at ein får til gode, frivillige kommunesamanslåingsprosessar. Om vi hadde fått til det, ville vi også kunne ha avvikla fylkeskommunen som eit eige politisk og administrativt nivå og frigjort ytterlegare milliardar som ein kunne ha nytta betre i kommunane.

Til slutt vil eg på nytt fremme dei forslaga som Framstegspartiet står bak, anten aleine eller saman med våre venner i Høgre og Kristeleg Folkeparti.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hilde Magnusson (A) [12:17:25]: Representanten Hagesæter var i sitt innlegg kritisk til regjeringens kommuneopplegg og spår kutt og dramatisk forverrede forhold i norske kommuner. Akkurat det har Hagesæter spådd tidligere.

I debatten om statsbudsjettet for 2010 sa Hagesæter bl.a. at kommunene ikke ville oppleve en forbedret økonomi, og han understøttet argumentasjonen sin med å vise en undersøkelse hvor seks av ti rådmenn mente at den økonomiske situasjonen for kommunene ville forverres.

I går fikk vi fasiten fra Statistisk sentralbyrå: Det ble 10 000 flere sysselsatte i kommunal sektor i 2010 – 3 000 flere årsverk i pleie og omsorg.

Hvordan mener Hagesæter at kommunene har vært i stand til å ansatte 10 000 flere hvis økonomien er forverret?

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:18:17]: No er det altså slik at om ein er rundt om i Kommune-Noreg og snakkar med lokalpolitikarar, både frå Framstegspartiet og frå Arbeidarpartiet, opplever dei ikkje noko forbetra økonomi i kommunesektoren.

Det er blitt fleire tilsette, det er det, men det kjem bl.a. av at det også har blitt fleire innbyggjarar i Kommune-Noreg. Det er også blitt fleire krav og pålegg som er blitt velta over på kommunane, noko som gjer at ein må ha fleire tilsette. I tillegg er det også andre ting: Alle prognosar tilseier at ein vil få ein renteoppgang i tida som kjem. Gjelda er nesten fordobla sidan den raud-grøne regjeringa tok over makta. Ein har også ei aldrande befolkning, og det gjer at det kostar meir å drifte kommunane. Og alt tyder på at ein også får auka pensjonskostnader i åra framover. Derfor er det altså slik at kommuneøkonomien ikkje er blitt betre – og ikkje vil bli betre til neste år.

Heikki Holmås (SV) [12:19:34]: Opp mot den rød-grønne regjeringens fordelingspolitikk som har sørget for å utjevne forskjellene i Norge og sørget for mer velferd, mer skole og mer eldreomsorg rundt omkring over hele landet som følge av en målrettet satsing på offentlig velferd i stedet for skatteletter, står Fremskrittspartiets utdelingspolitikk. Fremskrittspartiet spiller med Monopol-penger og deler ut i alle retninger. De deler ut til formuesskattelette, som foreslås hvert eneste år, og deler nå ut 5 mrd. kr til kommunene. Det er lekepenger som vi aldri kommer til å se snurten av, for vi ser at samarbeidspartiene til Fremskrittspartiet ikke har de samme pengene. Da blir det knallhard prioritering for Gjermund Hagesæter og Fremskrittspartiet: Hvis du har valget mellom å fjerne hele formuesskatten, slik som Fremskrittspartiet vil, og å øke velferden rundt omkring til folk som bor i kommunene, hva ville du velge å gjøre først?

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:20:40]: Då vil eg seie: Ja takk begge deler. Vi har altså eit overskot på statsbudsjettet for inneverande år. Prognosane tilseier 313 mrd. kr i overskot. Det betyr at vi har råd til skattelette, som gjer kvardagen enklare for folk flest – det skal lønne seg å jobbe, og det vil også tryggje norske bedrifter og dermed arbeidsplassar. Vi har også råd til å sikre vedlikehald av fylkesvegane, som vi foreslår, og vi har meir pengar til kommunane, slik at innbyggjarane får dei tenestene dei har krav på.

Vi har også råd til å gjere noko med dei 280 000 som står i sjukehuskø i dag og ventar på behandling. Det er uverdig å ha så mange i helsekø. Desse køane må ned. Det er snakk om mange skjebnar, så det må vi få rydda opp i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trond Helleland (H) [12:22:10]: Høyre har foreslått en økonomisk ramme for kommunesektoren både i 2009, 2010 og 2011 som hadde gitt kommunene et økonomisk handlingsrom på linje med regjeringens opplegg. Vårt alternativ innebærer imidlertid at en større andel av inntektene ville komme gjennom at kommunene hadde fått beholde mer av egne skatteinntekter. I motsetning til regjeringens opplegg ville et samlet opplegg fra Høyre ha betydd en jevnere vekst for sektoren, fortsatt fokus på effektivisering og fornying og forventninger til sektoren i samsvar med de økonomiske rammene.

Kommuneproposisjonen for 2012 inneholder få overraskelser. Den rød-grønne regjeringen fortsetter en politikk hvor kommunene får stadig mer begrenset politisk handlingsrom, hvor staten fortsetter sin sentraldirigering, og hvor verdien av næringsutvikling i egen kommune ikke blir honorert.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at en tradisjonelt har kunnet dele den statlige styringen av kommunene inn i to hoveddimensjoner: styring av målsettingene eller styring av virkemidlene. Styring av virkemidlene i forhold til kommunene har tidligere vært mye brukt, f.eks. gjennom øremerking av midler. Under dagens regjering ser vi imidlertid at styringen er dobbel. Riktignok reduseres andelen øremerkede midler, men styring gjennom andre føringer, som forskrifter, regelverk og lover, har økt parallelt med den statlige styringen av målsettinger på vegne av kommunene, gjennom både rettighetslovgivning, maksimalprising på ulike tjenester og målsettinger som f.eks. full barnehagedekning.

Denne dreiningen innskrenker handlingsrommet til de lokale beslutningstagerne, og vi mener at regjeringen Stoltenberg har skapt en stor forventningskrise i Kommune-Norge. Gjennom media og i den politiske debatten skapes det inntrykk av at Kommune-Norge har fått økte midler til å forbedre tjenestetilbudet. Etter vår mening er dette feil.

Kommunesektoren har hatt store utfordringer knyttet til kostnadsveksten. Regjeringen har ikke vist evne til å ta inn over seg de nye utfordringene som kommunesektoren står overfor.

Kommunenes utgifter har de siste årene økt mer enn det regjeringen overfører. Praksisen fra dagens regjering er at kommuner får tilskudd det første året et tiltak blir innført, men at regjeringen deretter fjerner tilskuddet. Denne praksisen medfører at kommuner blir pålagt oppgaver som ikke er fullfinansiert. Dette bekreftes bl.a. i PwCs og KS' FoU-prosjekt: «Hvem tar regningen? Er statlige reformer fullfinansierte?», hvor bl.a. barnehagereformen og dens finansiering evalueres.

Under dagens regjering har kommuner og fylkeskommuner fått stadig flere lovpålagte oppgaver uten at finansieringen følger med. Dette medfører at kommunene må kutte i sine øvrige ansvarsområder.

Frihetsbehovet for Kommune-Norge må også innebære frihet fra underfinansierte reformer. Regjeringen truer på mange måter kommunenes frihet gjennom manglende finansiering og løfter som stiller lokalpolitikere i utfordrende situasjoner, fordi de ikke er i stand til å levere det som forventes av dem. Friheten til å kunne prioritere i tråd med lokalpolitiske ønsker har dermed blitt svekket. Den viktigste friheten for kommunene er likevel frihet til å gi gode nok tjenester og frihet til lokal tilpasning. Det som truer denne friheten, er først og fremst at det ikke er ressurser til å utvikle og vedlikeholde kompetansebaserte, stabile og lokalt tilpassede tjenester på de områder som vurderes som de mest sentrale: skole, helse og omsorg.

En forenkling fra dagens system til en tonivåmodell med kun stat og kommune vil bidra til effektivisering. Høyre mener at utover Kvalitetskommuneprogrammet har regjeringens arbeid med fornying i kommunesektoren stoppet helt opp. Kommunene er nå inne i et tøft arbeid med omstilling og effektivisering for å få utgiftene i samsvar med inntektsnivået. Hvis ikke kommunene i dette arbeidet får muligheter til å omstille og effektivisere for å få mer igjen for pengene, blir konsekvensene reduksjoner i tjenestetilbudet og redusert kvalitet, parallelt med økte forventninger som følge av regjeringens retorikk.

Regjeringen varsler i kommuneproposisjonen at den vil fremme forslag om lovfesting av samkommunemodellen. KS og kommunene selv har uttalt seg klart mot en slik ordning, og Høyre stiller seg kritisk til at regjeringen allikevel ønsker å fremme en proposisjon om samkommuner og økt byråkrati. Vi vil naturligvis komme tilbake til dette når saken blir fremmet for Stortinget. Vi viser videre til en uttalelse fra KS' landsstyre i fjor, 28. mai, der de sier at:

«Regjeringen foreslår at skatteinntektenes andel av kommunesektorens inntekter reduseres fra 45 pst. til 40 pst.»

Det står riktignok 4 pst. i innstillingen, men det er altså en feil som må rettes opp.

Videre:

«Skattesvake kommuner vil tjene på det, mens kommuner hvor innbyggerne bidrar med mer skatt taper. Landsstyret i KS mener at lokal forankring av inntektene er viktig for det lokale selvstyret.»

Vi deler denne oppfatningen og mener at kommunene må få beholde minst halvparten av egne skatteinntekter. Det er viktig at kommunene stimuleres til å drive aktivt nærings- og utviklingsarbeid, slik at en kan bidra til økt verdiskaping og vekst i skatteinntektene. Ved stadig å redusere skatteinntektenes betydning for kommunene motvirker regjeringen en slik utvikling.

Det er svært viktig at kommunene får beholde deler av selskapsskatten lokalt. Det skaper et viktig grunnlag for kommunene for å kunne føre en positiv og fremtidsrettet næringspolitikk. Med regjeringens opplegg, hvor en reduserer skatteandelen til kommunene til 40 pst., og heller ikke lar kommunene beholde en del av selskapsskatten, er insentivene for utvikling av en vekstkraftig næringspolitikk i kommunene effektivt fjernet. Dette er svært uheldig og sender signaler om at kommunenes innsats på dette området er av liten betydning. Det er stikk i strid med hva Høyre mener. Derfor har gledelig nok både Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti samlet seg om følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at 4,25 pst. av selskapskatten tilbakeføres til kommunene.»

Det er gledelig at en samlet opposisjon nå slår fast at kommunene skal ha noe igjen for å legge til rette for næringsutvikling og arbeidsplasser. Dette passer naturlig nok ikke inn i regjeringens blinde tro på omfordeling: trekk alt inn i statskassa, og del sjenerøst ut igjen til kommunene. Det er regjeringens motto. Det hørte vi også i representanten Ingalill Olsens innlegg. Hun snakket om at kommunene skulle få gleden av å forvalte det som staten delte ut, istedenfor å tenke at de skatteinntektene som skapes lokalt, og de inntektene som skapes lokalt, faktisk er kommunenes – inntekter som da blir sendt til og trukket inn i statskassa, for så å bli delt ut igjen.

Kommunene vil få en økning i sine frie inntekter på mellom 3,75 og 4,25 mrd. kroner i 2012. Kostnader knyttet til den demografiske utviklingen er på om lag 2,1 mrd. kroner og må dekkes av veksten i frie inntekter. KS forventer en høyere utgiftsvekst enn hva regjeringen forutsetter.

Så over til noen fagområder som kommunene har ansvaret for. Barnehager er ett av dem. Høyre er opptatt av å sikre et godt kvalitetsmessig og mangfoldig barnehagetilbud for alle barn. Jeg vil vise til Høyres tidligere merknader om delkostnadsnøkkelen for barnehagene, hvor vi var kritiske til bl.a. utdanningskriteriet som fordelingskriterium. Statssekretær Sandbakken i Kommunal- og regionaldepartementet sier til Kommunal Rapport 27. mai 2011 at utdanningskriteriet viser tegn til å bli svekket da det ettersom flere benytter tilbudet om barnehageplass, har mindre betydning for etterspørselen etter barnehageplass. Regjeringens egne beregninger viser at det ble opprettet om lag 1 100 flere heltidsplasser i barnehagene enn anslått i 2010. Dette tyder på at utdanningskriteriet som et objektivt og rettferdig fordelingskriterium er ytterligere svekket. Høyre er bekymret for at dette fører til en skjev fordeling av tilskudd mellom kommunene, noe som til syvende og sist går ut over barna, foreldrene og de ansatte i barnehagen.

Vi er også bekymret over at den pedagogiske bemanningen i barnehagene er svekket, og at mange private barnehager opplever usikkerhet om hvilke økonomiske rammer de skal forholde seg til, etter at ny forskrift om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd trådte i kraft 1. januar 2011.

Også innenfor det kommunale barnevernet er det store utfordringer. Det har blitt behørig debattert i denne sal mange ganger, og jeg går ikke videre inn på det, men viser til de lange og mange merknadene som opposisjonen har om barnevern i innstillingen.

Vi står på terskelen til en valgkamp, der flere tusen kandidater for første gang har stilt seg til disposisjon, er motiverte og ønsker å være med på å utforme sitt lokalsamfunn. Jeg og Høyre ønsker å gi disse kandidatene større tillit enn det regjeringen vil. Vi ønsker å gi kommunepolitikerne rett til å være herrer i eget hus, vi vil redusere den statlige dirigeringen og overstyringen, vi vil gi kommunene redskap som gjør at næringsutvikling lønner seg, og vi vil at lovlige vedtak fattet i kommunale organ, folkevalgte organ, ikke skal kunne overprøves ved bruk av statlig skjønn av byråkrater uten folkevalgte verv.

Vi vil ta lokaldemokratiet på alvor. Vi vil at de topp motiverte førstegangskandidatene skal være like entusiastiske ved utløpet av neste valgperiode som de er nå rett før valget. Norske kommuner må få større frihet. Vi trenger en frihetsreform for Kommune-Norge!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Håkon Haugli (A) [12:32:07]: Representanten Helleland er sikkert enig i at det er forskjell på det å være på fest og det å måtte kutte i kommunebudsjetter. Ved flere tidligere korsveier, og også i merknaden til årets kommuneproposisjon, har Høyre tegnet et dystert bilde av situasjonen i Kommune-Norge.

I debatten om statsbudsjettet for 2010 mente Helleland at regjeringens opplegg

«vil kreve omstilling og kutt fra kommunenes side».

I går la SSB fram tall som viser en vekst på 10 000 sysselsatte i norske kommuner.

Kan Stortinget nå få en innrømmelse fra Helleland om at han tok feil da han karakteriserte 2010-budsjettet som et kuttbudsjett, og kan Helleland forklare hvordan hans beskrivelse av omstilling og kutt er forenlig med uttalelser fra Høyres nestleder Jan Tore Sanner om at de rød-grønne har skapt kostnadsfest i kommunene?

Hva mener egentlig Høyre: Er norske kommuner på fest, eller er de på avmagringsdiett? Eller er kanskje sannheten et sted midt imellom – at nøkternhet preger norske kommuner, (presidenten klubber) men at det står ganske bra til?

Presidenten: Da er taletiden over.

Trond Helleland (H) [12:33:16]: Representanten Haugli hadde mye på hjertet i replikken sin, og jeg skjønner at det er vanskelig å få plass til alt.

Men det som er utgangspunktet til representanten Haugli, er at Høyre visstnok skal ha sagt at det står så dårlig til i Kommune-Norge. Nei, det står ikke dårlig til i Kommune-Norge. Høyre har gitt akkurat de samme rammene for kommunesektoren som regjeringen har gjort – som jeg begynte innlegget mitt med – i 2009, 2010, 2011, og vi kommer antagelig til å ligge på det samme i 2012.

Det er ikke Kommune-Norge som er problemet, det er regjeringen. Det er regjeringen, som overhodet ikke ønsker å gi kommunene tillit, ved at det stadig blir mer sentraldirigering. Det blir mer sentralstyring, det blir overstyring og detaljregulering. Statsråd Navarsete har jo varslet en egen melding om dette, som Stortinget visstnok skal få, kanskje rett før valget. Det blir interessant, for det er jo en erkjennelse av at denne regjeringen har feilet. De klarer ikke å ta kommunene på alvor gjennom å gi dem den friheten de faktisk fortjener.

Heikki Holmås (SV) [12:34:28]: Det var, etter min oppfatning, en komplett uforståelig avslutning fra Trond Helleland til den forrige replikken, all den tid det er vi og vår regjering som har sørget for at en aldri har hatt større andel frie midler rundt omkring i kommunene. Kommunene velger selv hvordan de vil bruke disse pengene innenfor alt det de selv mener er felles regler og felles fornuftig politikk, som framkommer her på Stortinget.

Ellers merket jeg meg at her om dagen var Bent Høie fra Høyre ute og mente at Oslo kommunes måte å drive anbudspolitikk på overhodet ikke var riktig i forhold til barnevern, og hvordan det blir drevet. Jeg regner vel med at Høyre kommer til å være ute og egentlig ønske å detaljregulere kommunene på det området. Jeg er hjertens enig med Bent Høie, men den beste måten å gjøre noe med det på er å skifte ut styret i Oslo.

Men jeg skulle spørre om skatt. Det er de rikeste kommunene, Asker og Bærum, som vil tjene på politikken til Trond Helleland. Det finnes ingen dokumentasjon på at det å øke skatteandelen fører til mer næringsutvikling.

Trond Helleland (H) [12:35:37]: Jeg vet ikke om det var et spørsmål, eller om det var en konstatering fra Holmås’ side, det han avsluttet med. Han hevdet at jeg hadde en uforståelig avslutning av mitt forrige replikksvar. Jeg klarte heller ikke helt å få sammenhengen i det representanten Holmås snakket om.

Men det han sa, var jo at det var – jeg holdt på å si – fryd og gammen i Kommune-Norge, fordi de hadde så mye frie midler. Men jeg viste i mitt innlegg til at demografi tar veldig mye av de frie midlene, og hvorfor skal regjeringen legge fram en stortingsmelding om den statlige overstyringen av norske kommuner, hvis det ikke er noe problem? Det er jo åpenbart et problem, når statsråd Navarsete gjør dette til en av sine hovedsaker. Jeg er helt enig med statsråden i at Kommune-Norge er overstyrt. Fylkesrådmannen i Sogn og Fjordane har startet en egen Facebook-side, der han ber om innspill om statlig detaljstyring og overstyring av norske kommuner.

Holmås bør lese den meldingen som kommer, og antagelig bli klok.

Heidi Greni (Sp) [12:36:56]: Representanten Helleland skaper et inntrykk av at økonomiutviklingen har vært dårligere under denne regjeringen enn den var fram til 2005.

En som kom inn i lokalpolitikken i 2005, og som kjempet den første saken, som gjaldt nedsettelse av en øksekomité for kraftige nedskjæringer i alle tjenesteområder i kommunen på grunn av dårlig kommuneøkonomi, kjenner seg ikke helt igjen. Det er fortsatt store utfordringer med å være lokalpolitiker, men nå går diskusjonen mer på hvor vi skal øke tjenestetilbudet, og hva slags nye stillinger vi skal utlyse, istedenfor hvor vi kan vi skjære ned, og hvem vi må si opp.

10 000 nye stillinger i 2010 tyder jo på at det går rette veien i Kommune-Norge. ROBEK-tallene fra 2005 viser at det var knapt 120 kommuner på ROBEK-lista i 2005. I 2009 (presidenten klubber) var det 42 kommuner. Tyder ikke det på at (presidenten klubber igjen) vi har fått en bedre kommuneøkonomiutvikling (presidenten klubber igjen) i dag?

Presidenten: Presidenten ber om at representantene holder seg innenfor den tildelte taletiden.

Trond Helleland (H) [12:38:10]: Jo, vi har fått en bedre økonomi de siste årene i kommunene, men når det gjelder 2005, som representanten Greni innledet med, var jo det det beste året for kommunene når det gjaldt økonomi. Da var det en voldsom vekst i kommuneøkonomien etter noen magre år.

Dette reflekterer jo den generelle økonomiske utviklingen i samfunnet. Det kan jo ikke være sånn at kommunene i Norge har en voldsom handlefrihet i de årene der staten og næringslivet ellers ligger med brukket rygg. Det har vært en eksplosjon i økningen i Statens pensjonsfond utlands disponible midler, noe som naturligvis også tilfaller en av de viktigste velferdsprodusentene i landet, nemlig norske kommuner.

Så jeg er glad for at det har gått bra med oljeprisen, at vi har klart å sette til side og holdt handlingsregelen og samtidig gitt rom for økt utvikling i norske kommuner.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Heikki Holmås (SV) [12:39:23]: (komiteens leder): Når vi diskuterer kommuneøkonomi i Norge og utsikten for den norske velferdsstaten, der kommunene spiller en helt sentral rolle, er det litt forunderlig at man ikke ser dette i et internasjonalt perspektiv – ser på verden rundt oss, ser på Europa, på resten av Europa og de landene som er mest kritisk utsatt, sånn som Hellas.

Der er det sånn at du har barbering av de offentlige budsjettene, drastiske kutt. Etterdønningene etter finanskrisen er dramatisk, med skyhøy arbeidsløshet – en ødeleggende arbeidsløshet for ungdomskullene, som hindrer ungdom i å komme inn og få seg sin første jobb, og som dermed antageligvis i mange omganger kommer til permanent å sørge for at de aldri kommer seg inn.

Dette er mange land som har prøvd oppskrifter, fra høyre til ytterste høyre. Jo mer høyrevridd landene har vært, jo mindre bra har det gått for en del av dem under år med oppbygging og kutting i skatter, og isteden satsing på privat næringsliv på en måte som ikke har vært bærekraftig.

I kontrast til dette står Norge, en fredelig «øy» helt nord i Europa. Vi har den laveste arbeidsløsheten i hele Europa. Vi har hatt stigende sysselsetting i en lang periode. Også i år forventer vi nye arbeidsplasser med flere folk som gjør en jobb. Vi har hatt innvandring fra andre land i Europa for å bidra til den verdiskapingen og velferden. Mange av dem blir værende her når det går dårlig i andre land.

Vi har god økonomi i Norge på grunn av at vi har et rød-grønt styre som ikke har skuslet vekk pengene til skattelette, men isteden investert i framtid, i verdiskaping og i velferd. Det kan vi ikke glemme når vi har denne store diskusjonen.

I en sånn situasjon er det KS uttrykker at de har forståelse for den veksten i kommuneøkonomien som kommer i Norge. I årene etter finanskrisen kniper vi inn for å sørge for å spare i gode tider, sånn at vi har penger på bok til de dårlige tidene, når de kommer – og vi vet de kommer.

Derfor er det godt å se at når vi øker kommunebudsjettene, bidrar det til mer velferd for folk over hele landet. I går kom tall fra Statistisk sentralbyrå som viser at i løpet av de rød-grønnes periode med styre har vi altså fått over 50 000 nye årsverk rundt omkring i kommunene, som har gått til skole, som har gått til utdanning, til barnehage, med den kjempestore barnehagerevolusjonen vi har vært gjennom, til velferd for både ungdom og eldre som trenger det – til omsorg for alle sammen. Det er målsettingen vår: å bruke de store pengene nettopp på omsorg.

Det er ingen tvil om at velferdsstaten og satsingen på kommunene er viktig på flere forskjellige måter. Det ene er at det bidrar til å utjevne forskjellene. Velferdsstaten utjevner forskjeller. Istedenfor å satse på mer skattelette, mest til dem som har mest – sånn som Gjermund Hagesæter var inne på når han går for et knallhardt forsvar for å fjerne formuesskatten, som vil gi mest til dem som har mest – står det å satse på velferd for en utjevningspolitikk. Derfor ser vi også at forskjellene synker i Norge, og har gjort det under den rød-grønne regjeringen.

Det med at forskjellene blir mindre, er etter min oppfatning det vakreste som er med Norge. Samfunn med små forskjeller er samfunn der mennesker har tillit til hverandre. Det er ikke så vanskelig å forstå, for når forskjellene er små, føler vi oss i samme båt. Da stiller vi opp for hverandre, og når vi stiller opp for hverandre, blir vi kjent og får tillit til hverandre, og så er vi med på en dugnad for fellesskapet, fordi det kommer oss alle til gode.

Er det noen i denne salen som tror at dugnad er frivillig? Vi har akkurat en diskusjon om integrering, der ordet «dugnad» står sentralt. Akkurat det ordet har man ikke på alle språk, men alle sammen forstår det å hjelpe hverandre, for det ligger rotfestet i de aller fleste kulturer.

Men i borettslaget mitt, der jeg vokste opp, var det sånn at en av naboene mine overbeviste meg om at det fantes et eget rom i helvete for dem som ikke var med på dugnaden. Dugnad er obligatorisk. For mennesker har tillit til hverandre når de kjenner hverandre og vet om hverandre, og folk vet hvem ordføreren i kommunen deres er. Derfor er lokaldemokratiet nettopp viktig for denne tilliten.

I Vinje kommune hilser alle på Arne Vinje. Det er kult å være ordfører i Vinje og hete Vinje. Det skulle vært som om jeg het Heikki Oslo når jeg representerte Oslo. Det hadde vært gøy.

Det er i Kommune-Norge at det norske fellesskapet bygges og rundt omkring i lokalsamfunnene at dugnaden skjer. Det er det kommuneproposisjonen og kommunevelferden går ut på. Vi driver på til høsten når det skal være valg, og går til valg nettopp på akkurat dette: å skape kommuner som er gode for folk og gode for miljøet. Med oss rød-grønne i førersetet, med SV med en hånd på rattet, skal vi hindre at høyresiden styrer oss i retning av et permanent nedrykk til Adecco-ligaen, og isteden holde oss i eliteserien, akkurat sånn som Brann gjør.

Derfor jobber vi for et godt lokaldemokrati. Sentralt i det å drive et godt lokaldemokrati er å ha en god arbeidsgiverpolitikk. Jeg mener at vi som kommunerepresentanter på Stortinget og kommunenes beste dialogpartnere må jobbe for kommunene, der våre lokale folkevalgte skal forpliktes til å jobbe for mer heltid, flere faste stillinger, mot privatisering og mot sosial dumping, for den jobben gjenstår fremdeles i mange kommuner. Det er sånn vi skaper kommuner med god velferd av høy kvalitet.

Siden jeg kom på Stortinget første gang, har Oslo passert både 500 000 og 600 000 innbyggere. Misforstå meg rett: Hver eneste ny innbygger i Oslo er hjertelig velkommen. Men helst ville jeg at flere av dem som ønsker det, skal få bo i den kommunen de kommer fra, eller i den kommunen de har lyst til å bo i i resten av landet. Det å satse på god kommuneøkonomi er den beste måten å drive distriktspolitikk på. Det er klart at disse nye arbeidsplassene – over 50 000 nye årsverk, som har kommet rundt omkring i Kommune-Norge de siste årene de rød-grønne har styrt – kommer over hele landet. De kommer ikke bare i Oslo eller i Bergen, slik at folk flytter og blir boende i storbyene. De kommer over hele landet. Vi vet at det er mange damer som jobber i det offentlige. Det å sørge for at det finnes arbeidsplasser både til damer og menn rundt omkring over hele landet, er utrolig viktig. Derfor er god kommuneøkonomi avgjørende for bosetting over hele landet. Det er god næringsutvikling.

Jeg var i forrige uke ute i Øygarden utenfor Sotra. Der har mitt favorittselskap – Sway heter de – fått lov til å sette opp verdens største vindmølle, som er en halv gang høyere enn Oslo Plaza. Den som er nabo, er lokal SV-er, Aud Karin Oen. Hun er nærmeste nabo og har stemt for i kommunestyret, men hun har sagt til meg at hvis ikke den vindmøllen er nede etter testperioden på fem år, kommer hun personlig og kaldkveler meg. Det ser jeg ikke på som en dødstrussel, men det viser kombinasjonen – hvordan lokalt engasjement for å støtte opp om næringsutvikling også bidrar til bosetting og utvikling over hele landet.

Det er så mye som skjer rundt omkring over hele landet. I nabokommunen til Oslo over vannet, Nesodden, har SV-ordføreren Christian Hintze Holm gått Bellona-bygget, som til nå er et av de husene i landet som er mest energieffektivt, en høy gang med energisparing, ved nettopp å satse på lokal kompetanseoppbygging i næringslivet, ved å stille knallharde krav til hvordan man kan gå foran i å bygge bortimot passive hus, og enda lenger når det gjelder energieffektivisering. Sånn er det når dugnadsånden og det lokale engasjementet er med på å skape de symbolprosjektene som viser at det er mulig å føre en politikk som bidrar både til bedre miljø og næringsutvikling.

Selv om det er mange SV-ere som burde nevnes i denne sammenhengen, kan jeg ikke la være å nevne Bergen kommune. Vi i kommunalkomiteen var i Bergen og så på bosssug. Bossug er en fantastisk ting. Det er et avfallssug. Det handler rett og slett om at man bygger opp en infrastruktur for å samle sammen boss. I stedet for å ha alle bilene som kjører rundt, og bosspannene som står rundt omkring over hele byen og er med på å forsøple og skape rotteplage, har Bergen kommune gått foran i å etablere bossug på en skikkelig måte. Paradoksalt nok får Høyre-, Kristelig Folkeparti- og Fremskrittsparti-byrådet sin egen nasjonale politikk midt i ansiktet, fordi de selv var med på å åpne for å pålegge konkurranseutsetting av næringsavfall. Nå ser de at innhenting av næringsavfall og det at mange næringsdrivende ikke har lyst til å være med på det, er med på å gjøre bossug dyrere for alle. Jeg er glad for at regjeringen skal se på denne saken for å fremme satsing på infrastruktur for framtiden.

Jeg kan ikke la være å nevne den enorme innsatsen kommunene gjør for å skape gode oppvekstkommuner for folk. Barnehagerevolusjon og god kvalitet er ting som bidrar til at folk trives i kommuner over hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:49:42]: Representanten Holmås trekte fram Hellas i dag. Han viste til at Noreg har greidd seg betre gjennom finanskrisa enn Hellas har gjort. No trur eg nok at Noreg har litt meir olje enn Hellas. Vi har ikkje berre oljeinntekter som er stipulert til å gi oss eit overskot i år på 313 mrd. kr, men vi har også eit oljefond som er på 3 100 mrd. kr. Eg trur ein skulle ha vore ganske uheldig og klart å rota det ganske mykje til dersom Noreg i ein slik økonomisk situasjon ikkje skulle komme bra ut.

Heikki Holmås viste også til at Noreg ikkje har skusla bort pengane til skattelettar. Mitt spørsmål er då: Meiner Holmås at dersom skattebetalarane får behalde meir av sine inntekter, blir desse pengane skusla bort utan mål og meining?

Heikki Holmås (SV) [12:50:44]: Det mener jeg selvfølgelig ikke. Jeg mener at de kan bli det, men selvfølgelig er det ikke sånn at alle skattepenger skusles bort. Vi ser veldig klart hvordan det å bidra til dugnad i fellesskap – for å få fram god skole, god velferd for folk i stedet for å gjøre disse velferdsgodene fullstendig avhengig av inntektene til folk, om de har god eller dårlig råd – er noe av det som er avgjørende. For å samle inn skatter i fellesskap og å spleise på disse godene er en mye bedre løsning enn å skusle vekk pengene. Men det er ingen tvil om at hvis man gir 7 mrd. kr, 12 mrd. kr eller enda mer i formuesskattelette, vil de aller fleste pengene gå til de folkene som har over 3 mill. kr i inntekt. Det er å skusle vekk penger fra fellesskapet, som i stedet kunne vært investert i forskning og utvikling til fellesskapets beste.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:51:48]: I all selvrosen var Heikki Holmås også innom barnehagesatsingen og barnehagereformen og det at vi nå har full barnehagedekning. Det er bra. Det støtter Kristelig Folkeparti også.

Men så har Kristelig Folkeparti også tatt til orde for en opptrappingsplan når det gjelder full barnevernsdekning innen 2017. Statsråd Lysbakken har etter hvert begynt å dele Kristelig Folkepartis bekymring for de svakeste av de svake, barn som trenger ekstra hjelp. Men jeg kan ikke se noe i kommuneproposisjonen som sier at det ligger an til økt satsing på barnevern. Når skal den rød-grønne regjeringen og regjeringspartiene sørge for at barn ikke bare har en barnehageplass, men at de også har et trygt og godt hjem?

Heikki Holmås (SV) [12:52:46]: Geir Jørgen Bekkevold legger fram en visjon som jeg deler, nemlig at alle unger som trenger hjelp fra det offentlige for å klare livene sine, enten sammen med foreldrene sine i første omgang eller eventuelt få et tilbud utenfor hjemmet, i fosterfamilie eller annet, er umåtelig viktig å sørge for.

Som Bekkevold ganske riktig sier, ligger det ikke en klar opptrappingsplan her i kommuneproposisjonen i årene som kommer.

Jeg vet at Bekkevold har fått med seg at Audun Lysbakken som barneminister – også barnevernminister – har en klar ambisjon om å få til en opptrapping av barnevernet i de årene som kommer, og det året vi har bak oss nå, med et kjempeløft, har vært et viktig og tydelig signal i den retning.

Trond Helleland (H) [12:54:00]: Representanten Holmås var jo gjennom det meste av Europa og ulike norske kommuner i sitt innlegg, uten at substansen dermed ble noe særlig tyngre.

Men han utfordret meg i stad på dette med økonomien i norske kommuner. Etter å ha finlest tallene, må en jo konstatere at under denne regjeringen har realveksten vært 2,86 pst. av inntektene de fire siste årene, mens under Bondevik II var realveksten 4,2 pst. Det er ett tall som Holmås kan kommentere.

Et annet tall er at gjeldsnivået i norske kommuner har økt fra 20 pst. i 2007 til 40 pst. i dag. Er dette en utvikling Holmås synes er heldig – særlig sett i lys av at regjeringen og Norges Bank og andre varsler at rentenivået skal gå ganske kraftig opp i tiden framover. Er Holmås betrygget på vegne av norske kommuner?

Heikki Holmås (SV) [12:55:03]: Jeg synes det er uforståelig hvis det er slik at Høyres representant her mener det er galt å investere i den oppgraderingen av barnehager, bygging av nye barnehageplasser, bygging av nye sykehjem og satsing på eldreomsorg i denne tiden med eldrebølge, som nettopp gjør at gjelden til mange kommuner øker. Hvis det er slik å forstå at Høyre egentlig mener at man ikke burde bygge disse sykehjemmene og ikke burde bygge disse barnehagene, så hadde det vært interessant å få vite før vi går ut i valgkampen.

Det er klart at det å investere for framtiden krever at du har økonomi til å gjøre det, og jeg opplever at kommunene er trygge på at vi, den rød-grønne regjeringen, er den sterkeste garantisten de har for fortsatt vekst i årene som kommer. Hvis du ser på den samlede kommuneøkonomien, så mener jeg at vi på toppen under Erna Solberg hadde knapt 150 kommuner på ROBEK-listen. Den er altså omtrent en tredjedel i dag av det den var den gang. Det er antagelig det beste målet på om du har en streit kommuneøkonomi som det går an å leve med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Greni (Sp) [12:56:33]: Kommunesektoren er en sektor som berører alle innbyggerne i Norge. Alle lever vi våre liv i en kommune, og alle mottar vi en eller annen form for kommunal tjeneste. En sterk offentlig sektor og felles velferdsordninger er en nødvendig forutsetning for å sikre alle likeverdige tjenester. For å tilpasse politiske prioriteringer til innbyggernes behov er det nødvendig å desentralisere de fleste tjenestene til kommunene.

Kommunesektoren har fått en betydelig vekst under denne regjeringen – fra 2005 til 2010 på hele 48,2 mrd. kr., dvs. på 17 pst.

Til tross for betydelige forbedringer har Kommune-Norge store utfordringer også i tiden fremover. Antall eldre vil øke de kommende årene, og dermed vil etterspørselen etter tjenester i pleie- og omsorgssektoren øke. Gjennom Samhandlingsreformen vil kommunene få tilført nye og spennende oppgaver og mange nye kompetansearbeidsplasser.

Samhandlingsreformen skal gjennomføres over tid fra januar 2012. Kommunene får overført 5 mrd. kr fra staten, fra helseforetakene, for å finansiere de nye oppgavene. Reformen skal sikre et effektivt pasientforløp og gode tjenester på lavest mulige effektive nivå. Hovedintensjonen med reformen er at brukerne skal få tilgang på helsetjenester så nær hjemmet som mulig.

Opposisjonen hevder at kommunene ikke er i stand til å løse disse oppgavene, og man kan av og til få inntrykk av at pasientene fra 1. januar blir kastet ut fra sykehuset og satt på gata hvis hjemkommunen ikke står klar med et tilbud. Slik er det selvsagt ikke.

Mange kommuner har allerede bygd ut sitt tilbud og kan ta imot utskrivningsklare pasienter, f.eks. tilby heldøgnsplasser, fra 1. januar 2012. Andre kommuner har valgt å løse disse oppgavene i samarbeid med nabokommuner og har bygd opp eller er i ferd med å bygge opp et interkommunalt tjenestetilbud på dette feltet. Atter andre er ikke kommet like langt i prosessen, og de vil velge å kjøpe tjenestene av helseforetakene i en overgangsperiode. Alle disse løsningene er like riktige.

Det er mye viktigere at kommunene tar seg god tid til planlegging, får på plass nødvendig kompetanse og kan gi pasientene et tilbud som er minst like godt som det helseforetaket kan gi, før de tar over oppgavene. Det er mye viktigere enn at tilbudet er på plass til en bestemt dato.

Regjeringen har som mål at alle kommuner skal kunne tilby et dagaktivitetstilbud til demente innen 2015. For å sikre en opptrapping av dagaktivitetstilbudet foreslås det å opprette et øremerket tilskudd som vil gi 5 000 nye pasienter et dagtilbud deler av uken. Dagaktivitetstilbudet bidrar til å gi demente en meningsfylt hverdag, og i tillegg er det et viktig avlastningstilbud til de pårørende. Et godt og forutsigbart avlastningstilbud gjør at demente kan bo hjemme i egen bolig mye lenger.

Uavhengig av kommunestruktur vil det være et stort behov for ulike former for interkommunalt samarbeid. Når samkommunemodellen nå blir lovfestet, vil kommunene få et nytt verktøy å velge når det gjelder organisering av interkommunalt samarbeid. Den legger til rette for at kommuner kan samarbeide på tvers av alle sektorer under et felles samkommunestyre, og vil være spesielt godt egnet for kommuner som har alt sitt interkommunale samarbeid i faste samarbeidsregioner.

Senterpartiet vil legge vekt på god folkevalgt styring og kontroll når det gjelder ulike interkommunale samarbeidsformer, særlig på viktige områder som helse og velferd.

Nye oppgaver som følge av Samhandlingsreformen organiseres etter min mening best enten etter vertskommunemodell med politisk nemnd eller etter samkommunemodellen.

Det er ikke til å stikke under stol at kommunene står overfor store utfordringer, både på grunn av befolkningsutvikling og på grunn av flere nye oppgaver, men jeg har tiltro til at lokalpolitikerne har både evne og vilje til å løse disse oppgavene på en grundig og god måte, også i 2012. Dagens dokument svarer godt på utfordringene som kommunene står overfor. Inntektene øker, og kommuneproposisjonen gir anstendige rammer for gode tjenester til stadig flere brukere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [13:01:40]: Representanten Greni skryter òg av at det er ført over mykje pengar til kommunane. Eg vil då vise til senterpartiordføraren i den senterpartistyrte kommunen Gloppen, som har lagt ned grendeskulen og klagar over dårleg økonomi. Er det slik at senterpartiordføraren i Gloppen kommune har sløst bort pengane, eller kan det vere at økonomien til kommunane ikkje er så bra som ein høyrer snakk om, når det vert vist til at ein har overført masse pengar? Kan det vere at ein rundt omkring i Kommune-Noreg opplever at pengane, dei frie midlane, vert oppetne av vesentleg auka kostnad?

Heidi Greni (Sp) [13:02:42]: Nå kjenner ikke jeg situasjonen i Gloppen kommune spesielt, så den kan jeg ikke kommentere.

Når det gjelder skolestrukturen rundt omkring i Norge, er nedleggelsene der ofte et resultat av lave elevtall, at de vil ha større pedagogiske miljø, men også et resultat av økonomiske utfordringer. Rammene gir kommunene muligheten til selv å velge hva de vil prioritere. Kommuneøkonomien i Norge har generelt blitt mye bedre den siste perioden. Vi ser at antall stillinger i Kommune-Norge har økt med 10 000 bare det siste året.

Hva Gloppen kommune har prioritert, har jeg ikke kjennskap til. Men det kan jo være andre tjenester, f.eks. økning til eldreomsorg, som har blitt prioritert på en annen måte i den kommunen.

Michael Tetzschner (H) [13:03:50]: Det var representanten Grenis rosemaling av kommunesektoren som fikk meg til å gripe ordet. Vi har nemlig noe som heter Register om betinget godkjenning og kontroll – blant de innvidde: ROBEK-listen. Hvis det er slik at alt er i orden og det gode beveger seg fra å være godt til å bli stadig bedre, hvordan kan det ha seg at antallet ROBEK-kommuner er jevnt stigende siden 2007? De har altså steget fra 42 til 44, så til 48 og 49, og nå har de passert 50 i 2011. Det er en jevn og sikker stigning, og en utvikling i gal retning, etter mitt skjønn. Hvordan harmonerer det med representantens rosende ord om utviklingen i kommunesektoren?

Heidi Greni (Sp) [13:04:48]: Hvis du kaller stigningen fra 2007 til 2010 fra 42 til 50, var det vel du sa, for en voldsom stigning, kan du heller spekulere i hvordan vi klarte å få ned antall ROBEK-kommuner fra bortimot 120 i 2005, da den rød-grønne regjeringen overtok, til 42. Det tyder vel på at det har vært en ganske dramatisk nedgang i den perioden. Jeg tror at det vil være variasjoner i Kommune-Norge når det gjelder økonomien, i den størrelsesordenen, 42 til 50 – det vil gå opp og ned uansett kommuneøkonomi. Vi ser at det er mange kommuner som nå tør å investere, og som klarer å betjene de investeringene de gjør. Det bygges barnehager, det bygges heldøgns omsorgsplasser, og det tyder vel på at det ser atskillig lysere ut i Kommune-Norge nå enn det gjorde for seks år siden.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om at all tale skal rettes til presidenten.

Michael Tetzschner (H) [13:05:56]: Nå er det riktig at det var en formidabel nedgang de siste årene av Bondevik II-regjeringen, bl.a. fordi man hadde en vellykket økonomisk politikk som gjorde at kommunene i større grad fikk naturlige skatteinntekter, som satte dem i bedre stand. Men de årene jeg refererte til, er fem år under rød-grønt styre hvor utviklingen går i gal retning, enda man skryter av at man har bevilget mer over budsjettene enn noen gang før. Så spørsmålet gjenstår: Er man fornøyd med utviklingen når det tross alt ikke er en helt ubeskjeden stigning på 20 pst. fra basisåret 2007?

Heidi Greni (Sp) [13:06:39]: Jeg registrerer at representanten Tetzschner fortsatt beskriver dette som en dramatisk økning på 20 pst., mens en nedgang på to tredjedeler ikke er en dramatisk nedgang. Det klarer jeg ikke helt å forstå.

Jeg tror dette er en ganske naturlig variasjon som er et tegn på at Kommune-Norge nå har investert ganske kraftig, bl.a. i barnehageutbygging. Jeg føler at hele Kommune-Norge nå har fått en styrket økonomi og det er mer optimisme, låneopptaket tyder også på det. Det har vært problematisert av opposisjonen at kommunene har fått for stort låneopptak. Jeg vil heller si at det tyder på at det er investeringsvilje og investeringsevne i Kommune-Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:07:28]: Kristelig Folkeparti legger til grunn at politiske beslutninger skal tas på lavest mulig hensiktsmessig nivå. Dette forutsetter at maktfordeling og finansiering er slik at både kommuner og fylkeskommuner har virkemidler til å ivareta sine oppgaver. Kommunene er den viktigste leverandøren av velferdstjenester. Dette krever en forutsigbar og god kommuneøkonomi. Det må være samsvar mellom kommunens pålagte oppgaver og kommunens økonomi. Statlige reformer og pålegg må derfor følges opp med tilstrekkelige frie midler, men disse hensynene er dessverre ikke tilstrekkelig ivaretatt i regjeringens opplegg for kommunene i 2012.

Kristelig Folkeparti mener det ikke er riktig, som det antydes av regjeringen i kommuneproposisjonen, at opplegget for kommuneøkonomien i 2012 vil gi mulighet for forbedret tjenestetilbud og fortsatt vekst utover det som demografiutviklingen, økte renter, pensjonskostnader og økte lønninger krever. Realiteten er vel den at det for mange kommuner blir et status quo, og kanskje også noen kommuner dessverre er nødt til å kutte i viktige tjenestetilbud som pleie og omsorg, skole og barnevern.

Kristelig Folkeparti mener at kommuneopplegget må styrkes med 1 mrd. kr i frie midler utover regjeringens forslag dersom det skal være rom for større økonomisk handlefrihet. Behov for økt kvalitet i helsetilbudet, skoler og eldreomsorg, brukerstyrt personlig assistanse, ressurskrevende tjenester og opprustning av barnevernet viser at kommunene sårt trenger større handlingsrom.

Kristelig Folkeparti har lenge kjempet for å få til en opptrappingsplan for det kommunale barnevernet. Kristelig Folkeparti har bl.a. foreslått en opptrappingsplan for å nå full barnevernsdekning innen 2017. Kommunene rapporterer om store uløste utfordringer i det kommunale barnevernet. Jeg er glad for at statsråd Lysbakken har gitt uttrykk for at barn og unge ikke skal vente på å få hjelp hvis de trenger det, men jeg vil samtidig peke på de fortsatt store udekte behovene som kommunenes søknader og kommunenes rapporteringer viser. Dette handler om å gi de mest sårbare barna best mulig omsorg.

Så også noen tanker rundt Samhandlingsreformen. Samhandlingsreformen er en svært viktig reform og kan betegnes som en omveltning av helsetilbudet i Norge. Den aller største endringen går på hvordan helsetilbudet skal organiseres, da mer ansvar og flere oppgaver flyttes fra de regionale helseforetakene og ned til kommunene. Jeg er enig i prinsippet i Samhandlingsreformen om at større deler av pasientforløpet skal overføres fra spesialisthelsetjenesten til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, men det er en rekke spørsmål som fremdeles står ubesvart.

For å løse de nye oppgavene i Samhandlingsreformen må kommunene bygge opp både fasiliteter og ikke minst kompetanse. Dette vil medføre store utgifter. Allerede i dag må mange kommuner la økonomiske hensyn veie tyngre enn kvalitet og faglig standard på tjenester på grunn av presset i kommuneøkonomien. Det vil også være betimelig å spørre: Hvor mange kommuner er egentlig helt klare når reformen nå trer i kraft om under et halvt år? Og hva skjer med de kommunene som henger etter?

Det er viktig nok en gang å påpeke at dette er en reform som innebærer store endringer i alle kommuner i hele Norge – i hele landet. Det er endringer for små kommuner, og det er endringer for store kommuner. Derfor har det vært Kristelig Folkepartis syn i denne saken at en slik reform må implementeres i et tempo som passer. Mange kommuner føler at dette er noe som blir dratt nedover hodet på dem, og det tjener verken kommunene eller pasientene, eller reformen som sådan.

Til slutt tar jeg opp de forslag som Kristelig Folkeparti er med på å fremme i denne innstillingen.

Presidenten: De forslagene er tatt opp av representanten Hagesæter tidligere i debatten.

Det blir replikkordskifte.

Eirik Sivertsen (A) [13:12:25]: Kristelig Folkeparti skriver i sine merknader i innstillingen sammen med Fremskrittspartiet og Høyre bl.a.:

«Gjennom media og i den politiske debatten skapes det et inntrykk av at Kommune-Norge har fått økte midler til å forbedre tjenestetilbudet. Det er etter disse medlemmers oppfatning feil.»

I går fikk vi tallene fra Statistisk sentralbyrå som viser at det er blitt nesten 10 000 flere sysselsatte i kommunesektoren i løpet av 2010. Da er det formålstjenlig å minne representanten om hva han sa i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2010:

«Kommuneopplegget er i år ikke bedre enn det må være. Det er et stramt budsjett som ikke øker handlingsrommet for kommunene.»

Det må være frustrerende for kommunepolitikere rundt om i landet vårt som må ta støyten for den politikken som regjeringen fører. Med fasiten i hånden – ser representanten Bekkevold at hans karakteristikk av 2010-budsjettet kanskje var noe pessimistisk? Og kan det ikke også være sånn at representanten tar feil i sine spådommer om budsjettet for 2012?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:13:33]: Det er interessant å lese statistikker, og det er interessant å se hva det er i disse statistikkene man kanskje ikke er så veldig opptatt av å peke på.

Kommune-Norge er veldig forskjellig. Det skulle vært veldig interessant å se om disse 10 000 arbeidsplassene er jevnt fordelt rundt omkring i alle kommuner i Norge. Det er det ikke sikkert de er. Og det skulle vært veldig interessant å se hvor disse kommunene som har gått til økt sysselsetting, har fått inntektene fra. Kan det f.eks. være at de har økt boligbeskatningen, at de har vært tvunget til på den måten å få inn inntekter til å ansette flere? For det er behov for flere ansatte, og jeg pekte i min replikk til representanten Ingalill Olsen på verdighetsgarantien, som kommer til å kreve langt flere ansatte enn de 10 000 nye arbeidsplassene som er blitt opprettet i 2010.

Heikki Holmås (SV) [13:14:47]: Kristelig Folkeparti er sammen med Høyre og Fremskrittspartiet om et forslag som handler om å tilbakeføre selskapsskatten til kommunene. Jeg utfordret i sted Trond Helleland på om han overhodet kjenner til noen som helst slags form for statistikk, forskning – noe som helst – som viser at økt næringsbeskatning til kommunene vil føre til økt satsing på næringslivet. Tvert imot vil det, sånn som vi jo kjenner til, føre til mer penger til en del kraftkommuner og til de kommunene som har folk med høyest inntekt, høyest sysselsetting og lavest arbeidsløshet.

Mitt inntrykk er at bykommunene har en naturlig magnetisme på befolkning som kommer til seg, mens en god del distriktskommuner har større problemer, og der er alle politikerne på tvers av partiene opptatt av næringsvirksomhet.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:15:54]: Kristelig Folkeparti er i likhet med Høyre og Fremskrittspartiet opptatt av at kommunene også skal kunne få lov til å beholde en del av sine skatteinntekter utover det som regjeringen legger opp til, derav også selskapsskatten. Jeg vil gjenta det som Trond Helleland sa: Det er viktig at vi også stimulerer kommunene til å drive med næringsutvikling. Dette gjelder både små og store kommuner, og selskapsskatten kan være et incitament til at man faktisk legger betydelig arbeid ned i det. I dette ligger det også en erkjennelse av at regjeringen ikke leverer nok. Kommunene må også sørge for egne inntekter. Vi ønsker som sagt å la kommunene få lov til å beholde mer av sine skatteinntekter enn det regjeringen legger opp til, slik at de skal bli i stand til å kunne produsere gode, viktige tjenester for befolkningen.

Heikki Holmås (SV) [13:16:51]: Nå gjør Geir Jørgen Bekkevold den samme feilen som både Fremskrittspartiet og Høyre ofte gjør når de presenterer dette, nemlig å framlegge dette som en argumentasjon for at det blir mer penger til kommunene hvis man gir dem muligheten til å beholde noe av selskapsskatten. Sannheten er jo, som også under den forrige regjeringen, at man tar av rammeoverføringene til alle kommunene og gir til de kommunene som har de største næringsinntektene og de største skatteinntektene. Det er altså noen av de rikeste kraftkommunene, det er de rike kommunene Asker og Bærum, og det er en del bykommuner, som har en naturlig magnetisme.

Jeg gjentar spørsmålet: Er det sånn at Geir Jørgen Bekkevold eller Fremskrittspartiet eller Høyre, for den saks skyld, kan legge fram noen som helst dokumentasjon på at det blir mer satsing på næringsutvikling i kommunene hvis man har denne type næringsbeskatning tilbakeført til kommunene, på bekostning av alle de andre som er mer næringssvake?

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:17:50]: Han gjentar for så vidt det samme spørsmålet, og jeg må også få lov til å gjenta det samme svaret: Det er viktig å lete etter gode incitamenter som gjør at kommunene kan øke sine inntekter, for så å produsere gode tjenester for befolkningen. Dette er ett lite element som kan bety noe for om ikke alle kommuner, så i hvert fall for en stor del kommuner, nettopp fordi det stimulerer til næringsutvikling. Det er utrolig viktig at vi legger inn de incitamentene så lenge kommunene ikke får overført det de trenger for bl.a. å bygge ut eldreomsorgen slik vi har blitt enige om at en skal, men som regjeringen ikke leverer på i form av overføringer til kommunene.

Så dette handler om å gi incitamenter som gjør at kommunene kan bli bedre i stand til å øke sine inntektsmuligheter gjennom å beholde mer av sine ordinære skatteinntekter, men også å stimulere til næringsliv ved at de kan beholde noe av selskapsskatten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [13:19:15]: Nå står vi foran et lokalvalg, og i Venstre har vi klart å mobilisere mellom 6 000 og 7 000 mennesker som er villige til å stille til valg på våre lister. De er, som Trond Helleland sa, veldig motivert, og har veldig lyst til å gjøre en jobb for sine lokalsamfunn og gjøre kommunen sin bedre. Fra Venstres ståsted er det to store utfordringer når det gjelder den jobben de blir satt til å gjøre, for det første den utrolige strukturkonservative holdningen vi har i forhold til kommunestruktur, og for det andre iveren etter å regulere og styre kommunene fra denne sal.

Når borgere møter velferdsstaten, eller når borgere møter i fellesskapet sine institusjoner, møter de nesten alltid kommunen. Og de beste løsningene blir laget lokalt. Det er best både økonomisk og måten man forvalter penger på, å finne gode lokale løsninger, og det er best for den enkelte borger at man lager løsninger som er tilpasset borgeren, og ikke tilpasset det som ser godt ut fra en merknad i stortingssalen eller fra en VG-forside.

Vi starter nå en stor samhandlingsreform som Venstre støtter intensjonene i, men som krever stor grad av faglighet. Utfordringen for velferdsstaten nå framover er å oppnå stor grad av faglighet. Derfor mener Venstre at vi burde hatt en plan for å få større kommuner som kunne tilstrebe seg denne fagligheten og vinne fram i kampen om fagfolk, som er det som kommer til å bli framtidas distriktskamp.

Venstre ønsker ikke større kommuner for innsparing, men vi ønsker større kommuner fordi vi vil delegere mer makt ned. Vi vil gjøre det lettere å kunne foreta lokale prioriteringer, og da må man ha enheter som er i stand til å ta på seg det ansvaret.

Den andre store utfordringen når det gjelder kommunenes makt, er den statlige styringen. Vi har hørt at det kommer en melding, men vi har likevel fremmet et forslag her i salen, som jeg vil ta opp, da vi ønsker at man skal ha en ordentlig gjennomgang av alt av regler og forskrifter. For regjeringa har rett i at det er mindre øremerking nå enn det var før. Senterpartiet har sikkert passet på ved alle budsjettanledninger å kjempe mot øremerking. Men det hjelper ikke at man klarer å vinne kampen om øremerking hvis man stadig lager flere forskrifter, regler og lover for hvordan det skal jobbes i hver enkelt kommune. En tredjedel av kommunene mener bl.a. at de rapporter altfor mye, og norske kommuner bruker rundt 700 årsverk bare på innrapportering på statlige tall. Lokaldemokratiet styres av mellom 4 000 og 7 000 paragrafer og forskrifter. Det at man ikke klarer å være mer presis enn at det handler om mellom 4 000 og 7 000, sier vel nok i seg sjøl om hvordan vi styrer lokaldemokratiet vårt.

Ting blir ikke mer rettferdig av å lage flere regler. Vi tror det blir mer rettferdig av å delegere mer makt.

Venstre er kjempeglad for at 16-åringer i mange kommuner får prøve ut sin stemmerett. Men når du spør 16-åringene om hva som skal til for at de skal stemme, svarer de at da må stemmen deres bety noe. Hvis en 16-årings stemme faktisk skal bety noe i kommunene, må vi gi mer makt til den enkelte kommune, og ikke bare produsere politikere som er desillusjonerte og oppgitt over lokaldemokratiet vårt hver gang vi mobiliserer folk til valg.

Venstre kommer til å stemme for forslagene nr. 1, 2, 3 og 11, pluss vårt eget, som vi håper vi får støtte til.

Nå har jeg 50 sekunder igjen, og hvis jeg hadde hatt tid, skulle jeg tatt på meg historielærerjobben min og snakket litt om dugnadens historie i Norge. Dugnadshistorien er dramatisk mye eldre enn sosialismen. Dugnadshistorien i Norge går tusenvis av år tilbake i tid. Dugnad i Norge har vært basert på frie, sjølstendige borgere – ikke trusler om helvete. Det er kanskje her vi kommer til forskjellen på Venstres og SVs syn på fellesskap. Vi tror at fellesskap bygges mellom frie, sjølstendige borgere, mens noen tror at det beste fellesskapet blir til når noen kan true med et eget sted i helvete.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Heikki Holmås (SV) [13:24:31]: Når Venstre utfordrer meg på dugnad, stiller jeg opp, jeg!

Jeg har en utfordring til Venstre, fordi jeg mener at Venstre bommer på en viktig ting i spørsmålet om dugnad. For øvrig tror ikke jeg på helvete, så jeg har ingen problemer med den skremselspropagandaen som naboen stilte opp med. Det som er utfordringen, er: I likhet med The Spirit Level, boken som peker på en god del sammenhenger mellom økonomisk likhet, små forskjeller i et samfunn og tilliten mellom mennesker i et samfunn, tror jeg at jeg og Trine Skei Grande er enige om at tillit mellom mennesker er en forutsetning for at vi stiller opp for hverandre i gode fellesskap og skaper gode fellesskap, og stiller opp for hverandre i dugnad.

Er det ikke da viktig, synes Trine Skei Grande, å bidra til en samfunnsutvikling der de økonomiske forskjellene mellom folk er små i stedet for, slik som det har vært i hele Vest-Europa, at de er blitt større de siste årene?

Trine Skei Grande (V) [13:25:37]: Jeg tror først og fremst på himmelen, og er ikke så veldig opptatt av helvete, så jeg lar meg ikke trigge av det.

Det representanten Holmås må skjønne, er at mye av det som heter fellesskap i Norge, er ikke blitt bygd på sosialisme. De store fellesskapsreformene bygd i dette landet, i denne salen, som sykelønnsordningen, 8-timersdagen – alle de viktige reformene – er bygd på sosialliberalismen, som har som utgangspunkt de frie borgerne. Jeg mener selvfølgelig, som Heikki Holmås, at du bygger fellesskap gjennom å ikke ha store forskjeller i et samfunn, men det betyr ikke at du ikke skal ha forskjeller. Det betyr ikke at folk ikke skal ha drivkraft til å ønske å være med på å påvirke framtida si, ønske og faktisk få lov til å bli rik i et samfunn, også. Det er også en drivkraft som frambringer noe positivt i et samfunn, og det er nok der forskjellen mellom sosialisten og liberaleren ligger. Jeg tror at det også bringer frihet, fellesskap og velferd når vi lar den drivkraften være hos folk.

Heikki Holmås (SV) [13:26:42]: Jeg er helt enig med Trine Skei Grande i at friheten til mennesker, friheten til å ytre seg, friheten til å kunne stemme, til å velge, til å organisere seg, til å delta og organisere seg i fagforeninger for å kjempe for sosial rettferdighet er grunnleggende friheter – alt dette – som jeg tror at jeg og Trine Skei Grande er dønn enige om.

Ta f.eks. denne byen. Denne byen er landets mest klassedelte by. Her velger Venstre gang på gang på gang å støtte Fremskrittspartiet og Høyres byråd – et byråd som har byrådsrepresentanter som sier at de ser ikke på det som sin oppgave å utjevne de sosiale forskjellene i Oslo. Det er altså i en by der levealdersforskjellene mellom de bydelene som jeg og Trine Skei Grande bor i, og vestkanten er inntil tolv år – tolv års levealdersforskjell! Spørsmålet er: Er det ikke et mål å få ned de levealdersforskjellene og de økonomiske forskjellene som er med på å forårsake nettopp dette?

Trine Skei Grande (V)[13:27:44]: Selvfølgelig er det det, og Venstre syns det er viktig. Det er derfor Venstre presser gjennom de budsjettforlikene vi faktisk presser igjennom med dagens byråd, slik at de må gjennomføre denne politikken, og slik at det faktisk ikke er noen sjanse for at et sosialistisk byråd kommer til makt i denne byen. For folk syns det er en positiv utvikling. Vi har fått til så mye positiv utvikling på så mange sektorer i denne byen, men det vi blir klamme av, er SV, som stadig vekk skal sentralstyre byen.

La meg kort nevne et eksempel: Man har innført makspris på barnehager. Hva har det ført til i Oslo? Jo, det har ført til at alenemødre med 150 000 kr i inntekt får økt prisen med 100 kr i måneden, mens familier på vestkanten har fått 30 000 kr – 40 000 kr mer å rutte med i året fordi man har innført makspris. Det høres fint ut fra Stortingets talerstol, men i praktisk politikk har det presset Oslo til å gjøre forskjellene større.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:29:07]: Eg vil byrje med å setje Noreg i eit større perspektiv: Samanlikna med mange land i Europa er me privilegerte. Medan andre land må handtere ei veksande statsgjeld og skjere ned på velferdsordningar, kan me debattere kor stor inntektsveksten til kommunane skal verte i 2012.

Eg reiser mykje rundt i Noreg og erfarer at det vert gjort mykje godt arbeid i kommunane til beste for innbyggjarane, som t.d. Tolga kommune. Ungdomsskuleelevane i Tolga kan vise til særs gode resultat i matematikk, faktisk blant dei beste i landet. 9.-klassingar frå ungdomsskulen der vann tidlegare i vår andrepremie i den landsomfattande matematikkonkurransen KappAbel. Tolga kommune er òg ein utviklingsorientert skuleeigar som satsar på vidareutdanning, og som prioriterer deltaking i vidareutdanningsprogrammet Kompetanse for kvalitet.

Eit anna døme er Salangen. Kommunen har etablert eit tilflyttarkontor som gjer det lettare for dei som ynskjer å flytte til kommunen. På spørsmål om jobbtilbod, bustad og barnehage står tilflyttarkontoret klar til å svare. Kommunen gjer òg ein framifrå innsats for å integrere flyktningar. Salangen har gjennom 20 år vist at dei er ein av dei kommunane og lokalsamfunna i Distrikts-Noreg som lukkast best i arbeidet med mottak, busetting og integrering av einslege mindreårige asylsøkjarar.

Regjeringa sitt opplegg for 2012 legg til rette for vidare utbygging av kommunale tenester som t.d. barnehage, skule og omsorgstenester, og til styrking av drift og vedlikehald av fylkesvegane.

Samhandlingsreforma inneber at om lag 5 mrd. kr vert overførte til kommunane i samband med dei nye oppgåvene. Eg registrerer at kommunane har mange spørsmål om reforma, som trer i kraft 1. januar 2012. Mitt svar til kommunane er at dette er ei stor reform som skal tre i kraft over fleire år. Mykje avklaring skal skje på statleg hald. Kommunane skal starte planlegginga, men alt må ikkje vere på plass 1. januar. Samstundes merkar eg ei stor semje om intensjonane i reforma. Det vert fleire eldre, sjukdomsbiletet vert endra, og det er behov for meir førebygging og folkehelsearbeid. Det er behov for ei reform for desentralisering og førebygging. Mitt inntrykk er at Kommune-Noreg sjølv meiner det er rett å leggje denne oppgåva til kommunalt nivå. Me etablerer ei følgjeevaluering, slik at me kan korrigere kursen undervegs dersom det er behov for det. Og det er mange av dei små distriktskommunane som har gått saman og laga distriktsmedisinske senter, som er modellen for mykje av innhaldet og intensjonen i Samhandlingsreforma.

Regjeringa prioriterer kommunane. Vi har auka inntektene deira med 48 mrd. kr. Det svarar til ein årleg realvekst på 2,7 pst. i perioden 2005–2011. Dette er faktiske rekneskapstal frå Det tekniske berekningsutvalet for kommunal og fylkeskommunal økonomi. Høgre og Kristeleg Folkeparti hevdar i innstillinga at kommunane under den borgarlege regjeringa vart høgare prioritert, ved at dei fekk ein årleg realvekst på 4,2 pst. i gjennomsnitt. Dette er feil. Tala frå Det tekniske berekningsutvalet viser ein årleg gjennomsnittleg realvekst på 2,2 pst. for åra 2002 til 2005.

Sidan 2005 har det vorte 72 000 fleire tilsette i kommunal sektor, tilsvarande 48 000 årsverk. Det har vore heilt nødvendig for å få til t.d. full barnehagedekning og utbygging av pleie- og omsorgstenesta. Til samanlikning vart det 8 600 fleire tilsette under den førre regjeringa. Og eg er glad for at årsverka i all hovudsak går til tenester og ikkje meir byråkrati. Talet på tilsette i kommunane auka frå 2005 til 2010 med 14 pst., medan tilsette i administrasjonen berre auka med 2,2 pst.

Høgre og Framstegspartiet føreslår å auke skattedelen av inntektene til 50 pst. Kva for konsekvensar vil det ha? Til dømes vil framstegspartiordføraren i Stranda få 1,4 mill. kr mindre å rutte med. Framstegspartiordføraren i Os vil få 3,4 mill. kr mindre, og Høgre-ordføraren i Sørreisa vil få 1,1 mill. kr mindre. Framstegspartiordføraren i Fredrikstad vil få 23 mill. kr mindre. Og slik kunne ein fortsetje med mange mindre og mellomstore kommunar, der både Framstegspartiet, Høgre og dei andre partia har ordførarar og mange folkevalde som ville få ein stor skuffelse. Derimot vil Bærum få 126 mill. kr meir. Eg er imot ei slik omfordeling til kommunar med høgt inntektsnivå. Det vil gi meir ulikskap i tenestetilbodet i landet, og det er ikkje påvist nokon samanheng mellom tilbakeføringa av skatteinntekter og ei sterkare satsing på næringsarbeid.

Det vil alltid vere trong for meir pengar. Mitt inntrykk – etter å ha reist land og strand rundt og vore på mange kommunekonferansar – er at Kommune-Noreg er rimeleg nøgd med inntektsramma for 2012. Så er eg klar over at det er variasjonar i den økonomiske situasjonen mellom kommunar. Nokre kommunar slit med å balansere budsjetta. Eg har stor tillit til at dei folkevalde greier og evnar å prioritere oppgåvene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:34:30]: Bodskapen til kommunalministeren er i dag den same som han har vore mange gonger tidlegare, og det er at kommuneøkonomien er strålande, og ikkje berre er han strålande, han blir også betre og betre år for år.

Når vi er rundt omkring i kommunane, får vi likevel eit anna inntrykk, ein annan bodskap, og det er at kommuneøkonomien ikkje er spesielt god i det heile. Det er i alle fall eit faktum at sidan den raud-grøne regjeringa overtok, er kommunegjelda dobla. KOSTRA-tala som kom i går, viser også at inntektene frå eigedomsskatten aukar. Det kom inn 7,1 mrd. kr i eigedomsskatt i fjor. Det er 9 pst. auke. Det er no 307 kommunar som tek inn eigedomsskatt, det er altså blitt seks fleire siste år.

Spørsmålet mitt er då: Viss kommuneøkonomien er så god som kommunalministeren meiner, korfor aukar då eigedomsskatten?

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:35:33]: For det fyrste sa eg vel ikkje i innlegget mitt nokon plass at kommuneøkonomien var strålande. I mine innlegg i landsstyret i KS har eg kvart år i dei to åra eg har vore der, sagt at det er nøkterne budsjett, men dei legg til rette for å oppretthalde eit høgt aktivitetsnivå, eit aktivitetsnivå som denne regjeringa, og me, har bygt opp – ikkje minst i dei fyrste åra etter at me tok over, då me dei fire fyrste åra tilførte 13,2 mrd. kr i frie midlar til fri prioritering lokalt. I dei fire føregåande åra var det til samanlikning 5,3 mrd. kr. Når me ser på talet på årsverk, talet på menneske som skal løyse oppgåvene, seier det alt om aktiviteten. Det er forskjell på 8 000 og 72 000 tilsette.

Michael Tetzschner (H) [13:36:32]: Jeg hørte til min glede at statsråden refererte til de som rapporterer om kommuneøkonomien til departementet, nemlig Det tekniske beregningsutvalg. Det må jo bety at statsråden legger vekt på det som kommer derfra. Da har jeg gleden av å sitere følgende fra det samme utvalget:

«Gjeldsnivået i kommunesektoren har økt kraftig de senere årene, fra vel 20 pst. av inntektene ved utgangen av 2007 til over 40 pst. ved utgangen av 2010. (…) Gjeldsoppbyggingen bidrar til at kommunesektorens økonomi blir mer sårbar for framtidige renteøkninger.»

En lignende utvikling de fire neste årene ville altså gjøre at norsk kommunesektor, hvis den var et land, kom på linje et eller annet sted mellom Hellas og Portugal.

Mitt spørsmål til statsråden er: Mener hun at man nå har funnet den riktige, forsvarlige gjeldsgraden, eller er den for høy?

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:37:38]: I all vår kommunikasjon med kommunesektoren understrekar me kommunanes både plikt og rett til å prioritere sine eigne midlar, for det er minimalt med øyremerking. Det er òg kommunane sjølve som har ansvar for å ha ein økonomiplan i balanse. Det at me no berre har 50 kommunar i ROBEK-registeret, tyder på at ein har kontroll med kostnadene.

Då renta gjekk ned, vart det sjølvsagt ikkje drege inn midlar frå kommunesektoren, dei fekk behalde dei. Men det har heile vegen vore klart – og klart kommunisert – at om renta går opp, skal kommunesektoren òg ta høgd for å evne å betene ho innanfor dei rammene dei har. Og da får ein i Kommune-Noreg vere glad for at ein har ei regjering som tek høgd for å dekkje både pris- og lønsvekst, demografi og pensjonskostnad, og som legg inn midlar til dei nye oppgåvene som me tildeler kommunane – utover det som skal dekkje demografi og pris- og lønsvekst.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [13:38:45]: I neste sak skal vi diskutere et forslag fra Fremskrittspartiet om å legge ned fylkeskommunen. I statsrådens brev til komiteen sier hun at det ikke er aktuelt, det skal fortsatt være tre forvaltningsnivåer i Norge: kommune, fylkeskommune og stat.

Så har det kommet snikende inn et nytt forvaltningsnivå, nemlig samkommuner, et fjerde forvaltningsnivå som nå skal lovfestes og innføres. Jeg har et spørsmål: Er Samhandlingsreformen den eneste årsaken til at vi får dette fjerde forvaltningsnivået? Hva er kostnadene for byråkrati knyttet til dette, er det gjort noen utregninger her? Eller er dette Senterpartiets grep for å forhindre tvangssammenslåing av kommuner?

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:39:39]: Samkommunemodellen er eit tilbod til kommunar som ynskjer å samarbeide om velferdsoppgåver, i tillegg til vertskommunemodellen, som ein har i dag.

Det er ikkje eit fjerde forvaltingsnivå, det er eit sidestilt samarbeidsorgan der folkevalde skal sitje og styre. Eg er òg veldig tydeleg på at eg ynskjer folkevalde nemnder dersom ein nyttar vertskommunemodellen. Det er viktig at det er kommunestyret som har direkte innverknad på korleis avgjerder vert tekne, til forskjell frå annan type interkommunalt samarbeid som handlar om drift. Så får no veljarane i den enkelte kommunen avgjere kven som skal sitje og styre. Som regel er det administrasjonen som gjer det, uavhengig av om det ligg til den enkelte kommunen eller til eit samarbeidsorgan.

Somme har vore imot samkommunemodellen fordi ein trur han vil hindre kommunesamanslåing. Somme har vore imot fordi ein trur han vil bidrage til samanslåing. Eg trur ingen har rett. Eg trur det vil vere eit organ for samarbeid. Så får tida vise om ein lokalt vel frivillig å slå seg saman eller ikkje.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Håkon Haugli (A) [13:41:09]: På de elleve fylkesreisene kommunal- og forvaltningskomiteen har vært på siden høsten 2009, har vi møtt mange, mange lokalpolitikere. De har hatt ulike ståsteder og ulike innspill, men én ting har de felles. Ikke en eneste av dem vi har møtt, ikke en eneste lokalpolitiker, har uttrykt noe ønske om å få tilbake det inntektsregimet som rådet da Erna Solberg var kommunalminister. Det er lett å forstå, for mange kommuner opplevde at de i perioden 2001–2005 måtte gjøre kutt i kommunale tjenester – som resultat av knappe rammer og fordi det hvert år ble lagt inn krav til effektivisering.

Representanten Michael Tetzschner fra Høyre antydet tidligere i dag at antall ROBEK-kommuner kan være et mål på helsetilstanden i Kommune-Norge – ja, kanskje det. I 2004, etter at Høyre hadde sittet i regjering i tre år, var antall ROBEK-kommuner 118, en økning på 61 fra 2001. Likevel kaller Tetzschner i dag en økning fra 42 til 49, en økning på 7 kommuner, dramatisk. Faktum er at vi har hatt mellom 40 og 50 ROBEK-kommuner siden 2007, og at dette nivået er det laveste siden ROBEK-registeret ble opprettet i 2001.

Siden 2005 har det blitt 72 000 ansatte, 48 000 nye årsverk, i norske kommuner. Det er mange lærere, barnehageansatte og andre – og det gir mye velferd. For eksempel er det hver eneste dag med rød-grønn regjering blitt elleve nye ansatte i pleie- og omsorgstjenestene. Det har stor betydning for eldre og pleietrengende i hele landet.

Da Stortinget debatterte kommuneproposisjonen for 2010 – 17. juni 2009 – gikk representantene fra opposisjonen én etter én opp på talerstolen for å advare mot redusert aktivitet i kommunesektoren. Representanten Bent Høie fra Høyre brukte begrepet «markant svekkelse». Kristelig Folkepartis Bjørg Tørresdal snakket om «en kommuneøkonomi i sterk ubalanse». Nå som vi har fått fasiten, kan vi slå fast at de tok feil.

Nå er angrepsvinkelen en annen, nå hevder Høyre at «byråkratiet» vokser i kommunene. I et intervju i Dagsavisen 8. juni kunne vi lese at Høyres Jan Tore Sanner mener:

«Det første de rødgrønne gjorde da de kom i regjeringskontorene var å tillyse fest i Kommune-Norge.»

Like feil som opposisjonen tok da de mente det ville bli nedgang i kommunenes aktivitet i 2010, tar de nå, når de advarer mot vekst i kommunenes administrasjon.

Arbeiderpartiet er opptatt av at kommunesektoren skal drives godt og effektivt, slik at innbyggerne får flest mulig og best mulig velferdstjenester. Og det er faktisk akkurat det som skjer: Korrigert for pris- og lønnsvekst var andelen som ble brukt til sentraladministrasjon i kommunesektoren i 2010 den laveste på ti år. Med andre ord: Norske kommuner bruker pengene på velferd, ikke på administrasjon.

I perioden 2005–2009 økte norske kommuners inntekter med nesten 90 mrd. kr. Av denne veksten gikk 6 pst. til administrasjon. 94 pst. gikk til skole, barnehager, barnevern, eldreomsorg og annen velferd. Det må være et tankekors for Høyre – som har varslet kamp mot byråkratiet – at kommunesektoren i dag drives med mindre administrasjon enn i 2005, da Høyre hadde sittet fire år i regjering. Representanten Trond Helleland svarte ikke på spørsmålet om hvordan Høyre kan mene det er fest, og samtidig mene at det må kuttes i Kommune-Norge.

Uansett er jeg overbevist om at landets lokalpolitikere verken kjenner seg igjen i skremmebildet fra debatten i dag eller i at det er «kjøpefest». Kommunene bruker de økte inntektene godt. Samtidig blir det flere eldre, det må bygges barnehager og skoler – andre gode formål står i kø.

Hver dag må norske kommunestyrer utvise nøkternhet og ta vanskelige valg. Det er grunn til å gi kommunene honnør for at de prioriterer omsorg og utdanning, og for at de driver kostnadseffektivt og ubyråkratisk.

Høyres utspill om det voldsomme byråkratiet i kommunene gir et galt bilde. Det er likevel verdt å merke seg, for som signal om hva kommunene har i vente – og ikke minst hva mottakerne av kommunale tjenester har i vente – om Høyre skulle komme i regjeringsposisjon, er det viktig.

Bård Hoksrud (FrP) [13:45:46]: Som et av verdens rikeste land burde Norge også hatt verdens beste infrastruktur. Det kan man med enkelhet slå fast ikke er tilfellet. Nettopp derfor går Fremskrittspartiet inn for en storsatsing på vei og annen infrastruktur i hele landet. Dessverre har bedre veier aldri kunnet være hjertesak for verken Arbeiderpartiet, SV eller Senterpartiet – når vi ser et fylkesveinett som forfaller i et tempo og et omfang som vi aldri før har sett.

Istedenfor å la staten ha ansvaret for utbyggingen av trygge veier i hele Norge overførte den rød-grønne regjeringen 1. januar 2010 over 17 000 km med dårlig vedlikeholdte riksveier til fylkeskommunene. Sannheten er at fylkene i motsetning til staten ikke har ressurser til å ivareta disse veiene på en tilfredsstillende måte. Hva gjør regjeringen med det? Jo, fremfor å sørge for at midlene til vedlikehold er på plass og satse på trafikksikkerhet, senker de rød-grønne fartsgrensen fra 80 km/t til 70 km/t veldig mange steder. Regjeringens passive politikk betyr forsinkelser, kø, kork og kaos for folk flest. Bortkastet tidsbruk som følge av dette kan faktisk føre til at folk får feriefølelser og ferieopplevelser ødelagt denne sommeren som kommer.

Jeg tror vi alle kan være enige om at det er stor avstand i norsk politikk i samferdselsspørsmål – fra Fremskrittspartiet, som vil ha et nasjonalt bompengefritt motorveinett på 2 500 km mellom de største byene, til den rød-grønne regjeringen, som foreslår å bygge 240 km motorvei i perioden 2010–2019. Og det er sannelig ikke mange flere kilometer ny vei som vil la seg realisere med Kristelig Folkepartis og Høyres politikk heller.

Dessverre er gapet mellom Fremskrittspartiets offensive samferdselspolitikk og de rød-grønnes ansvarsfraskrivelse bare blitt større de siste årene. En av grunnene til det er at det i løpet av de siste årene har blitt veldig mye dyrere å bygge og vedlikeholde det norske veinettet, men de rød-grønne følger ikke opp med pengene som skal til.

Et eksempel på dette er at indeksen for materialkostnad for asfaltering av veier har økt fra 128,9 første kvartal 2009 til 178,0 første kvartal 2011. Dette tilsvarer en kostnadsvekst på 38,1 pst. i løpet av de to siste årene, og bare fra fjerde kvartal 2010 til første kvartal 2011 har indeksen økt med hele 7,5 pst.

Dette bidrar til store utfordringer for fylkeskommunene, som i 2010 som sagt overtok over 17 000 km vei som i stor grad var dårlig vedlikeholdt, og mange steder har et akutt behov for oppgradering.

I innstillingen til kommuneproposisjonen for 2012 fremmer derfor Fremskrittspartiet forslag om 2 mrd. kr ekstra, øremerket til vedlikehold og oppgradering av fylkesveinettet. Dette er midler som vil sette fylkeskommunene i stand til å starte reduksjonen av det enorme etterslepet fylkesveiene har. Etterslepet er på et sted mellom 23 mrd. kr og 25 mrd. kr, noe som sannsynligvis er et lavt anslag.

Når transportkomiteen har reist rundt og besøkt fylkene i hele landet, har vi gjort det til en fast øvelse å spørre hvordan man har tenkt å stoppe opp og ta igjen forfallet på fylkesveinettet. Da innrømmer de fleste at med de pengene man nå får til dette, har man rett og slett ikke noe svar på hvor mange år man trenger for å kunne ta igjen forfallet.

Utfordringen er at med de pengene fylkeskommunene mottar per i dag, vil etterslepet trolig aldri kunne bli tatt igjen. Det tragiske med det er at folk i hele landet i uoverskuelig fremtid vil oppleve dårlige og trafikkfarlige veier, fordi staten ikke tar ansvaret sitt og bevilger de nødvendige pengene til å ta igjen forfallet.

Det verste er at denne unnfallenheten fra flertallets side bidrar til at visjonen om null hardt skadde og drepte i trafikken ikke kan nås, fordi dårlige veier svært ofte enten er hovedgrunnen eller er en vesentlig medvirkende årsak til at ulykkene skjer. Jeg håper derfor at regjeringen tar til fornuft og støtter Fremskrittspartiets forslag om 2 mrd. kr ekstra til fylkesveinettet i budsjettet for 2012.

Det er ikke veldig lenge siden man hadde store utfordringer i Hedmark og Oppland, med flom og problemer, noe som vil gjøre at det er et stort behov for ekstra penger. Da kunne regjeringen kommet i forkjøpet – og ikke i etterkant – og bevilget midler for å rydde opp. Her er muligheten: 2 mrd. kr mer til fylkeskommunene i 2012 vil gjøre at mange fylkeskommuner – i hvert fall de fylkeskommunene som er i en akuttsituasjon – kan gjøre noe med fylkesveinettet som er ødelagt på grunn av flom og andre naturutfordringer. Det kunne man tatt høyde for og gjort noe med allerede, fordi man visste at i 2012 kommer det enda mer penger for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet og forfallet.

Michael Tetzschner (H) [13:50:47]: Kommunesektoren har siden finanskrisen vokst mer enn andre samfunnsområder i vår økonomi. Kommunesektoren gir viktigere vekstimpulser i norsk økonomi enn aktiviteten i husholdningene, i bedriftene og i staten for øvrig.

Finanskrisen rammet norsk næringsliv hardt, og produksjon og sysselsetting falt umiddelbart ganske kraftig. Kommunene fikk mer enn sin naturlige andel av den finanspolitiske tiltakspakken – og langt større enn kommunesektoren i andre sammenlignbare land. Mye av denne veksten har av kommunene vært finansiert ved økt låneopptak. De siste årene har, som vi har vært inne på, nettogjelden økt som andel av inntekt; den har økt fra 20 til ca. 40 pst., ifølge Det tekniske beregningsutvalg.

Jeg har i løpet av debatten merket meg at de rød-grønne partier er særdeles fornøyd med sysselsettingsvekst og økt forbruk i kommunesektoren som sådan. Man er ikke så opptatt av å se hen til hvilke virkninger, hvilke goder, hvilke tjenester som produseres for befolkningen. Så det ser ut som om man bruker kommunesektoren som et alternativt arbeidsmarked, at man anlegger arbeidskraftperspektivet på det. Det kan man selvfølgelig til en viss grad gjøre, men jeg tror vi i denne sal må minne hverandre om at det ikke er bærekraftig å ansette befolkningen i det offentlige når man møter bortfall av økonomisk aktivitet i vareproduserende sektor og i næringslivet for øvrig.

Så er det dette at de rød-grønne partiene har en tendens til å si at pengebruken i kommunesektoren er investeringer. For det første er det jo ikke riktig, for mye av den økte pengebruken er at man blåser opp utgiftssiden hva gjelder drift. Men der kommunene investerer i faste anlegg, i bygninger osv., kan man konstatere at det ofte er lite rentable investeringer, fordi mange av de kommunale investeringene fører med seg økte driftsutgifter senere. Dette er interessant ut fra en samlet vurdering av samfunnsøkonomien, fordi velstanden i samfunnet er jo avhengig av at vi bruker ressursene på en slik måte at kapitalen kanaliseres til områder som gir avkastning og dermed grunnlag for ny og senere vekst.

All sterk, lånefinansiert vekst vil måtte ta slutt på et eller annet tidspunkt. For kommunesektoren kan økt rente- og avdragsbelastning, sammen med lavere inntektsvekst – fra skatteinntekter, f.eks. – være det som vil bidra til et omslag. Derfor er gjeldsgraden faretruende høy. Om den ikke truer i dag, har den altså potensial for å være farlig på sikt. Den er også en trussel mot fremtidig handlefrihet og kan faktisk gi negative vekstimpulser senere når man må stramme inn fra det forbruksnivået man har lagt seg til som en vane.

En konsolidering av økonomien i kommunesektoren vil senere kunne kreve større tilpasninger og mer smertefulle omstillinger hvis man ikke kommer i gang i tide. Derfor burde man bruke de gode tidene til i større grad å omstille kommunene mens de har ressurser og kan finansiere denne omstillingen, uten at det på noen måte behøver å gå ut over velferdsytelsene til befolkningen.

Jeg har lyst til å minne om at Høyres alternative opplegg for kommunene ikke tilsier mindre penger, men smartere bruk av penger. Vi ønsker også at kommunene skal ha sitt handlingsrom, som i større grad er finansiert ved et lokalt næringsliv, gjennom egne skatteinntekter, og ikke i samme grad være avhengige av offentlige overføringer. Det er selvsagt slik – også for kommuner – at de inntekter man har selv, og som skriver seg fra produktivt næringsliv, er tryggere enn inntekter man er avhengig av blir overført fra andre, i første rekke fra staten. Så Høyres opplegg gir altså jevnere og sikrere vekst.

Vi ser også at kommunene i sitt omstillingsarbeid stadig møter på standardkrav og forskrifter og lover som gjør at man ikke kan gjøre tingene på en ny og nyskapende måte. Her kunne de ha hatt behov for en helt annen håndsrekning fra nasjonalforsamlingen, som mer kritisk hadde gått gjennom de statlige påleggene, nettopp for å utløse lokal kreativitet og nye løsninger.

Et annet område er at nye frie midler, som i kommuneproposisjonen fremstår som frie, i virkeligheten går med til å fylle gamle hull i form av underfinansierte reformer. Nye frie inntekter går altså med til å dekke undervurderte utgifter som følge av gamle pålegg og gammel politikk.

Jeg vil i denne sammenheng peke på at landets nasjonalforsamling også må interessere seg for kommunestrukturen, der man ser at de frivillige kommunesammenslåingene uteblir. Selv der man lokalt vil kunne gripe umiddelbare rasjonaliseringsgevinster, har vi også lagt det opp slik at mange av tilskuddsordningene faktisk favoriserer den kommunestrukturen vi har i dag, og dermed ikke blir noe bidrag til naturlig omstilling og det å få ut ressurser fra f.eks. byråkrati, som kunne ha vært brukt bedre ved å produsere velferdstjenester for lokalbefolkningen.

Jeg er enig med representanten Skei Grande i at det er to aspekter ved kommunesammenslåingen. Det er å ha faglig kritisk masse – vi lever i et mer spesialisert samfunn, og det er mange fagmiljøer som blir for spinkle i den enkelte kommune – men jeg tør også legge til at hvis man har større enheter, er det mulig – hvis man har vilje – å få den administrative delen ned på et lavere nivå, for med den strukturen vi har i dag, blir det en del dublering av grunnadministrasjonen som vil følge med enhver kommune som skal drives.

Avslutningsvis vil jeg oppholde meg litt ved Samhandlingsreformen, som er nevnt på sidene 75 til 83 i proposisjonen. Det er en meget mørk skygge over Kommune-Norge. Fra tilhengerne av Samhandlingsreformen har den kommunale medfinansieringen vært utropt til å være juvelen i kronen. I virkeligheten er dette et ganske stort eksperiment, som dessverre settes i gang i full skala fra 1. januar 2012. Reformen er så stor at man burde ha gått mer skrittvis frem. Man burde ha skaffet seg kunnskap om disse teoretiske forestillingene om at kommunene virkelig kan drive forebyggingsarbeid, slik at det kan avleses på forbruket av spesialisthelsetjenester, før man setter denne teorien ut i livet under meget uforutsette og uforutsigbare betingelser.

Jeg vil peke på at det som er grunnleggende for å gi folk – i vårt tilfelle kommunene – ansvar for å husholdere med egne budsjetter, er at de i størst mulig grad skal kunne påvirke sine inntekter og ikke minst sine utgifter. Men selve ideen om medfinansiering, hvor man altså skal bli belastet for en viss andel av hva spesialisthelsetjenesten koster på statlig nivå, er jo nettopp et eksempel på at kommunene ikke vil kunne påvirke på noen som helst måte hva denne reformen vil koste for dem, fordi det heller er styrt av statens behov for utgiftsmedvirkning – altså finansiering av spesialisthelsetjenesten – enn av hvilke behov man egentlig konkret har i den enkelte kommune.

Vi får bare konstatere at man har valgt ikke å lytte til råd fra fagfolk og fra opposisjonen om å ta reformen skrittvis og skaffe seg kunnskap om hvordan den faktisk virker. Og man får bare registrere at flertallet ønsker at reformen da skal bli til mens den innføres.

I tillegg til gjeldsoppbygging vil selve virkningene av en reform man ikke vet hvordan fungerer – om man har truffet riktig med finansieringsprinsippene – være av de største usikkerhetsmomentene for kommunesektoren i de kommende år.

Eirik Sivertsen (A) [14:01:08]: Vi vil gi folk en reell mulighet til å velge hvor de vil bo, og samtidig sikre likeverdige levekår for alle i dette landet. Grunnlaget for den velferdsstaten vi har skapt, er nettopp at vi har tatt i bruk de mulighetene som ligger i de ulike delene av landet.

Mange kommuner har i dag store utfordringer når det gjelder befolkningsutviklingen. Folk flytter fra de mindre kommunene og inn til regionale sentre, eller til de store byene. Dette er ikke en utvikling som er spesiell for Norge. Vi ser det samme i Europa, og kanskje spesielt i Øst-Europa.

For å motvirke denne sentraliseringstendensen fører regjeringen en aktiv distrikts- og regionalpolitikk. Det å øke verdiskapingen og sysselsettingen gjennom å styrke lokale og regionale næringsmiljøer, legge til rette for entreprenørskap, sikre den fysiske infrastrukturen og redusere avstandsulempene er alt sammen viktige mål for å videreutvikle levedyktige lokalsamfunn og regioner.

Opposisjonen har i dag vært opptatt av at det kommer mange nye jobber i offentlig sektor. Ja, vi har i dette landet de siste årene skapt over en kvart million nye arbeidsplasser – 70 000 i offentlig sektor, men det store flertallet er kommet i privat sektor.

Lokale ressurser og utnyttelse av dem må være grunnlaget for utvikling av funksjonelle arbeidsmarkedsområder, hvor arbeidsplasser, bosted og tjenestetilbud ses i sammenheng. Utnytting av ressurser må gi lokale ringvirkninger. For å bidra til reduksjon av sentraliseringen vil også utvikling av småbyer og mindre regionale sentre – med utgangspunkt i de lokale fortrinnene – være viktig. Større arbeidsmarked, med flere muligheter, vil bidra til at færre må flytte, og at flere kan komme tilbake til en attraktiv arbeidsplass. Storbyområdene og større regionale sentre må ivareta funksjonen med å balansere befolkningsutviklingen mellom landsdelene.

Det viktigste for at noen skal bosette seg et sted, er kanskje at det finnes en meningsfylt arbeidsplass å gå til – en arbeidsplass som passer med de kvalifikasjonene og den utdanningen man har. Når en stadig større del av befolkningen har høyere utdanning, skaper det større utfordringer i de mindre folketette områdene av landet, hvor det tradisjonelt har vært drevet næringer med lavere krav til formell utdanning. Det bidrar til sentraliseringstendensen, og det bidrar til å opprettholde skjevfordelingen av inntekter i en sentrum–periferi-dimensjon. Det er en av grunnene til at omfordeling er en viktig mekanisme, som vi også har styrket gjennom å redusere skatteandelen i kommunenes inntekter.

Også i framtiden vil folk bo i hele landet, i mange kommuner, og alle har krav på likeverdige tjenester. Det skal ikke være vesensforskjeller på grunnleggende velferdstilbud innenfor pleie og omsorg, barnehage eller skole. En av de viktigste faktorene for å sikre denne likeverdigheten er kyndige og kompetente medarbeidere i alle kommuner over hele landet. Det er etter min oppfatning grunn til å være bekymret når det fortsatt er kommuner med én eller færre fagstillinger i barnevernet, og som ikke samarbeider med andre kommuner. Det går på bekostning av stabiliteten og kvaliteten i tjenestene for noen av de menneskene som aller mest trenger et godt tjenestetilbud.

Norsk Sykepleierforbund pekte under høringen i komiteen på at små fagmiljøer er en helt sentral begrunnelse for at få sykepleiere ønsker å jobbe på sykehjem og i hjemmetjenestene i kommunene. Under samme høring uttrykte Norsk Vann bekymring for mangel på ingeniører i kommunene. De får støtte i NOU 2011: 3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet. Det utvalget peker på at mange kommuner har små og sårbare fagmiljøer, og at dette kan gå ut over kvaliteten på tjenester og hemme rekrutteringen. Jeg er derfor enig med statsråd Navarsete når hun uttaler til Fagbladet 14. mars i år:

«Målet må være at kommunene blir enda mer robuste og attraktive som arbeidsplasser.»

Når kommunalkomiteen reiser rundt i mange av landets kommuner, registrerer vi at diskusjoner om kommunestrukturen foregår. Flere steder der dette diskuteres, etterspørres det økonomiske incentiver for å sikre reell frivillighet ved sammenslåing. Arbeiderpartiet mener det er grunnlag for å lytte til og drøfte de forslagene som kommer med hensyn til hvordan dette kan gjøres. Det tidligere nevnte utvalget peker jo også på at det i dag ikke foreligger noen slike incentiver for frivillige kommunesammenslåinger.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende å sikre robuste, funksjonelle og bærekraftige kommuner – ikke fordi vi skal spare penger, men fordi både vi på Stortinget og innbyggerne ute i kommunene stiller stadig større krav til hva kommunene skal gjøre i barnevernet, i skolen, i barnehagene, og når det gjelder arealplanlegging, beredskap og mye annet. Kort sagt: Arbeiderpartiet vil ha funksjonelle og bærekraftige kommuner, fordi vi skal forsterke, forbedre og fornye velferdstilbudet, ikke bygge det ned.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Hilde Magnusson (A) [14:06:03]: Fellesskapsløsningene skal ligge til grunn når det offentlige skal løse velferdsoppgaver innenfor helse, omsorg og arbeid.

En av de viktigste oppgavene kommunene har, er det kommunale barnevernet. De barna som trenger ekstra oppfølging på en eller annen måte, må bli sett og få den hjelpen de trenger. Barn som er i en sårbar situasjon, skal være trygge på at samfunnet stiller opp for dem. Vi klarer dessverre ikke alltid det.

Jeg blir bekymret når det fortsatt er 70 av landets 430 kommuner som har én eller færre fagstillinger i barnevernet. I noen kommuner har barnevernet en 20-prosentstilling, og de har heller ikke noe samarbeid med andre kommuner. Er det nok, kan vi spørre oss.

Med så små stillingsbrøker eller få ansatte vil det kunne gå på bekostning av stabiliteten og kvaliteten i tjenestene for noen av de menneskene som aller mest trenger et godt tjenestetilbud. I mange kommuner har de slått seg sammen i et interkommunalt samarbeid for å få større stillingsbrøker innen barnevernet. Det er fornuftig for å lage fagmiljøer som blir attraktive å jobbe i.

Barnevernssaker kan til tider være krevende, og det å sitte alene med de sakene i et lite lokalsamfunn er ikke lett. Ved å ha større fagmiljøer vil kommunene få bedre kompetanse, noe som vil komme alle parter i en barnevernssak til gode.

Interkommunalt samarbeid har noen steder resultert i et økende antall saker. Det er ikke nødvendigvis fordi det er blitt flere barnevernssaker over natten, men det kan ha noe å gjøre med at det er lettere å ta kontakt med barnevernet når det er lokalisert i en nabokommune eller det er en ansatt fra en annen kommune man kan henvende seg til, og ikke i en kommune med 1 000 innbyggere hvor ting er veldig gjennomsiktig.

Men når det gjelder å få fram saker til barnevernet, har vi fremdeles mye å gå på. De som jobber med barn, har en meldeplikt som går utenfor taushetsplikten. Det er derfor bekymringsfullt at av bekymringsmeldinger som kommer til barnevernet, kommer bare rundt 3 pst. fra barnehagene. Det er viktig at kommunene legger til rette for at det føles trygt å melde fra, og at sakene som blir meldt, blir tatt på alvor og fulgt opp.

Rapporten Kostnadsutvikling i det kommunale barnevernet utgitt av Telemarksforskning på oppdrag av KS i 2010 viser at det har vært en realøkning i kommunenes totale nettoutgifter til barnevernet på 24 pst. fra 2002 til 2009. I samme periode har antall barn med tiltak fra barnevernet økt med 35 pst. For å bidra til at barnevernet over hele landet skal kunne gi rett hjelp tidlig til utsatte barn og unge, foreslo regjeringen i statsbudsjettet for 2011 å øremerke 240 mill. kr til en styrking av det kommunale barnevernet.

Komiteen viser i sine merknader til den kraftige økningen i antall barn med barnevernstiltak. Komiteen mener denne økningen er foruroligende sett i lys av at gruppen barn i alderen 0–17 år langt fra har vokst like raskt. Komiteen mener derfor det er grunn til å ha en gjennomgang av oppgave- og ansvarsforholdet mellom kommunene og staten på barnevernsområdet, for å få et helhetlig barnevern som ivaretar barnas interesser på en god måte. Komiteen trekker også fram innspillene KS har gitt til det regjeringsoppnevnte panelet som skal se på organisering, innhold og ressursbehov i barnevernet.

Regjeringen har styrket overføringene til det kommunale barnevernet, og vil fortsette med det i årene framover. Regjeringen har de siste årene økt bevilgningene og lagt til rette for økt antall ansatte i barnevernet. Vi skal ha full gjennomgang av barnevernet, og regjeringen skal legge fram en stortingsmelding som skal drøfte utfordringene og foreslå nye løsninger. Omorganiseringen av barnevernet ble gjort av den siste borgerlige regjeringen. Av hensyn til barna vil vi selvsagt vurdere dagens organisering, for å finne den organiseringen som vil gi flere barn den hjelpen de trenger.

Lise Christoffersen (A) [14:10:22]: Så langt i debatten har det vært mye fokus på veksten i kommunesektoren under den rød-grønne regjeringen. Det er fullt fortjent. 47 000 nye årsverk til viktige oppgaver innen velferd og skole er en betydelig vekst. Den vil fortsette, men det er bare en del av bildet.

Det er rundt 300 000 flere sysselsatte i dag sammenlignet med 2005, og de aller, aller fleste nye jobbene har kommet i privat sektor. Det er positivt. Det bidrar til verdiskaping og gode skatteinntekter til kommunene. Sammen med økte overføringer legger det grunnlaget for ny og bedre velferd.

Det viktigste er imidlertid ikke hva som er gjort, men hva som fortsatt må gjøres. I Aftenposten i går sto det en interessant «stillingsannonse» basert på nye tall fra SSB:

«Norge er (en) velutviklet økonomi med 2,5 millioner ansatte. Det er gode tider i sikte med sterkt stigende etterspørsel til 2014. Derfor blir det 220 000 ledige stillinger (…) Både norske og utenlandske arbeidstagere er velkomne til å søke.»

En viktig understreking: Norge trenger innvandring av ren egennytte.

Vi har internasjonale forpliktelser til å ta imot mennesker i nød. Den fanen skal vi holde høyt, men ikke så høyt at vi sitter igjen med et falskt bilde av virkeligheten. Da kunne vi lett komme til å tro at innvandring er en belastning, noe vi gjør av veldedighet, og glemme at vi faktisk er avhengig av fortsatt innvandring for økt verdiskaping og fortsatt velferd. Det krever imidlertid at vi greier å kvalifisere så mange som mulig til aktiv deltakelse på arbeidsmarkedet. Mange av dem vil trenges i kommunene.

Kommuneproposisjonen nevner tre viktige innsatsområder for en bedre integrering – raskere bosetting av flyktninger, bedre språkopplæring og tiltak for å sikre at kvalifiserte innvandrere faktisk kommer til intervju. Når Fremskrittspartiet i sine merknader kaller dette diskriminering satt i system, er det å snu saken fullstendig på hodet. Diskrimineringen er der i fullt monn allerede og må bekjempes, av åpenbare grunner.

10. mai kom Brochmann-utvalgets utredning om velferd og migrasjon. Et hovedpoeng i utvalgets utredning er nødvendigheten av å vri velferdsordningene våre enda mer fra passive stønader til aktivisering og kvalifisering. Vi har allerede startet den jobben på noen områder. Introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere, kvalifiseringsprogrammet for langtids sosialhjelpsmottakere, Ny sjanse-programmet med vekt på en del innvandrerkvinners omfattende kvalifiseringsbehov er eksisterende eksempler på denne måten å tenke på. Det arbeidet må forsterkes.

For to dager siden presenterte Kaldheim-utvalget en omfattende utredning med 230 forslag til en bedre integrering. Et hovedpoeng er at tross høyt sysselsettingsnivå blant innvandrere i Norge er det behov for enda sterkere fokus på kvalifisering av innvandrere og flyktninger, og med langt sterkere vekt på å måle faktiske resultater. Integreringspolitikkens mål må ikke bare være å gi muligheter, men også å sørge for at mulighetene blir brukt.

Dagbladet hadde i går en interessant Side 3-artikkel som viste til forskjeller i tilnærmingsmåte mellom de to utvalgene, men likhet i svar – yrkesdeltakelsen blant innvandrere må opp. 6. juni fikk justisministeren utredningen fra Berge-utvalget om mottakstilbudet for asylsøkere – «I velferdsstatens venterom», som de kalte den. De anbefaler å fylle tiden på venterommet med kvalifiserende tiltak, herunder arbeidsmarkedstiltak.

I sum peker de tre utvalgenes anbefalinger i samme retning: systematisk og mer målrettet kvalifisering. Det er den samme retningen som Arbeiderpartiets landsmøte pekte ut i april i år. Vi vet nok. Nå må vi handle, og kommunene får en nøkkelrolle. Dermed blir en god kommuneøkonomi viktig av flere grunner – sikre gode velferdstjenester, skaffe kvalifiserte folk til å levere dem, og sist, men ikke minst, kvalifisere nødvendig arbeidskraft som næringslivet allerede nå etterspør, men ikke fullt ut får tak i. Dermed blir rød-grønn kommunepolitikk den beste politikken, også for næringslivet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:14:58]: I likhet med forrige taler, fra Arbeiderpartiet, er også Fremskrittspartiet selvfølgelig opptatt av å lykkes med integreringspolitikken. Men det er ikke sånn at det er en ensidig størrelse som ikke er avhengig av andre faktorer. Det fundamentale, som er grunnlaget for å drive integreringspolitikk, er innvandringspolitikk. Når man ikke evner å se de to tingene i sammenheng – den rekordartede innvandringen vi opplever til kongeriket og integreringspolitikken – vil man heller aldri komme videre. Vi må gjøre noen fundamentale endringer med innvandringen til landet hvis vi skal lykkes med å integrere dem som allerede er her.

Men det var ikke derfor jeg tok ordet. Jeg hadde faktisk tenkt å si litt om lokaldemokratiet. Vi behandler kommuneproposisjonen i dag, og der er det ofte festtalene kommer, med representanter fra regjeringen og regjeringspartiene som overgår hverandre i å skryte av og understreke viktigheten av lokaldemokratiet. Det skal Fremskrittspartiet være den første til å si seg enig i, men da må man også vise det gjennom praktisk handling. Og det er der denne regjeringen ikke står til troende.

Det er altså sånn at her i landet kan du ikke bygge en veranda med byggehøyde over 2,5 meter uten å ha tillatelse fra kommunen. Du kan ikke oppføre et stabbur uten å ha tillatelse fra kommunen. Men hvis du har lyst til å opprette et asylmottak, gjerne midt i et boområde, trenger du ingen tillatelse. Da er det fritt frem for UDI å gjøre som de vil. Det har vi fått ganske godt illustrert. Jeg refererer til Drammens Tidende og Lierskogen, asylmottaket der, hvor naboene rett og slett føler utrygghet når man nå skal gjenåpne asylmottaket der. Det er mennesker som forteller om at man føler seg utrygge. Man tør ikke la sine egne barn bevege seg fritt i sitt eget boområde. Man opplever tyveri og hærverk, og for å komme med et lite eksempel så er det en jente på åtte år som forteller at hun føler seg utrygg i sitt eget bomiljø. Det er helt vanvittig. Det er kanskje ikke parlamentarisk å si det. Men i et land hvor man er opptatt av lokaldemokrati, i hvert fall sier det i flotte taler, gjerne her fra denne stol, så er man det når det gjelder stabbur, man er det når det gjelder byggehøyde på veranda, men ikke når det gjelder at folk skal føle trygghet i sitt eget nærområde. For da overkjører man dem og oppretter mottak uten å snakke med beboerne i nærområdet. Jeg synes det er trist, og det understreker at denne regjeringen overhodet ikke har noe å fare med når det kommer til å ta lokaldemokratiet på alvor. Derfor må man få på plass en ordning. Man må involvere kommunene og de berørte partene på en helt annen måte, sånn som Fremskrittspartiet har foreslått, hvis man skal kunne ta folk på alvor. Det eneste UDI her i denne situasjonen tilbød befolkningen i Lier som følte seg uttrygge, var en alarm – en boligalarm finansiert av UDI, riktignok i en begrenset periode, kanskje et år eller noe sånt. Det var det UDI kunne hjelpe disse menneskene, som følte utrygghet i sitt eget nærområde, med.

Det er trist. Man kan godt snakke med store ord og flotte vendinger om lokaldemokratiets viktighet, og jeg vet at statsråden tar det på alvor. Derfor skulle jeg gjerne ha ønsket at statsråden kommenterte dette – at kommunalministeren kom med noen tanker rundt det paradoksale at lokaldemokratiet bestemmer veranda og stabbur, men lokaldemokratiet har ingen kontroll over asylmottak.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [14:20:09]: Kommunene er store velferdsprodusenter. Stadig flere oppgaver blir løst i kommunene nær der folk bor. Det er bra. Men det gir også noen utfordringer for mange kommuner som har få innbyggere og ligger langt unna det en kaller sentrale strøk. Spredt bosetting er en utfordring, men det er også et stort gode. Vi vil ha spredt bosetting i dette landet sånn at kulturlandskap, matproduksjon, muligheter for jakt og fiske og andre goder vi har, kan ivaretas.

De fleste oppgavene løser kommunene alene, selv om det etter hvert er mer og mer vanlig å finne sammen i interkommunale løsninger. De aller fleste foretrekker det framfor å slå seg sammen, med alle de ulempene de aller fleste da ser for seg. Og selv om jeg gjerne skulle ha sett at flere kommuner slo seg sammen, er det mange svært gode interkommunale samarbeid som eksisterer, ikke bare mellom små kommuner. Større kommuner ser seg også tjent med å samarbeide om en rekke oppgaver, særlig innenfor tekniske og administrative områder.

Samhandlingsreformen vil ytterligere utfordre kommunene, og særlig dem med få innbyggere. Min kjennskap til kommuner i eget fylke er at de nå har budd seg godt på den reformen nettopp gjennom interkommunalt samarbeid. Det som er viktig for meg i denne sammenhengen, er at samarbeidet er forpliktende og forutsigbart, gir god politisk styring og, ikke minst, at samarbeidet er åpent og gjennomsiktig, for kommunestyret, innbyggere og offentligheten for øvrig. Min skepsis til de interkommunale selskapene, de såkalt IKS-ene, er nettopp at en mangler tilstrekkelig åpenhet og innsikt i det som foregår der. Det kan en også si er en utfordring for vertskommunemodellen. Innimellom har jeg hørt den modellen noe respektløst omtalt som det rådmannsstyrte interkommunale samarbeidet. Selv om det er feil, gir det noen signaler til oss som politikere om at vi skal være opptatt av å sikre god politisk styring av de interkommunale samarbeidene. Tjenestene som utføres der, er de enkelte kommunestyrenes klare ansvar. Det skal vi også huske.

Jeg var med og etablerte den første samkommunen i Norge. For oss som var med i den prosessen, svarte nettopp den modellen på mye av det som jeg er kritisk til når det gjelder de andre modellene. Jeg kjenner ikke meg ikke igjen i bl.a. Høyres beskrivelse, at denne modellen for interkommunalt samarbeid betyr mer byråkrati. Evalueringen som er gjort av samkommunemodellen, viser at den har bidratt til både bedre og billigere tjenester til innbyggerne i de samarbeidende kommunene.

Jeg er svært glad for at regjeringen nå sier at den vil fremme en lovproposisjon om lovfesting av samkommunemodellen. Det vil gi bedre forutsigbarhet for de kommunene som har valgt å prøve ut denne modellen, og som ønsker å videreutvikle den. Det er også gledelig at regjeringen vil gi ut en veileder om interkommunalt samarbeid. Jeg registrerer at den veilederen vil legge mest vekt på vertskommunemodellen. Det hadde vært bra om den også tok for seg interkommunale selskap og samkommuner, synes jeg, både for å synliggjøre ulike alternativer kommunene har, og for å understreke viktigheten av åpenhet ved valg av interkommunalt samarbeid. Uten åpenhet rundt samarbeid undergraves lokaldemokratiet og setter det interkommunale samarbeidet i vanry. Demokratiet er avhengig av at all offentlig virksomhet foregår åpent, og at det praktiseres meroffentlighet omkring virksomhetene. Det er jo noe av utfordringene ved privatisering av fellesskapsløsningene. En rekke oppslag i media omkring arbeidsforholdene i eldreinstitusjoner drevet av private aktører, viser tydelig det.

Interkommunalt samarbeid kan være en god måte å løse kommunale oppgaver på, men det utfordrer generalistkommunen, og det utfordrer det lokale demokratiet. Et godt lovverk og rammeverk omkring den slags type samarbeid er derfor helt nødvendig. Jeg vil derfor enda en gang understreke viktigheten av og gleden over den varslede lovendringen og den kommende veilederen. Begge deler vil bidra til å styrke det interkommunale samarbeidets legitimitet.

Åge Starheim (FrP) [14:25:03]: No har vi i denne sal og frå media sett og høyrt skrytelista frå dei raud-grøne politikarane. Dette står i sterk kontrast til signala som vi høyrer ute i Kommune-Noreg.

I kommunane generelt og i distriktskommunane spesielt sit rådmenn, kommunesjefar og lokalpolitikarar frå alle politiske kulørar og riv seg i det håret dei måtte ha, fordi dei ikkje er i stand til å yte dei gode tenestene til innbyggjarane sine som dei svært gjerne ville. Regjeringspartia generelt og Arbeidarpartiet spesielt verkar meir opptekne av å framskaffe byråkratar enn personar som kan utføre dei tenestefunksjonane som det er bruk for ute i kommunane, som t.d. omsorgspersonar, lærarar og andre som skal utføre lovpålagde oppgåver.

Sjølv om vi i Framstegspartiet ikkje er samde i den måten lovpålagde oppgåver vert finansierte på, ser vi behovet for å styrkje kommunal sektor ut over det som noverande regime legg opp til.

Framstegspartiet har derfor auka løyvingane til offentleg sektor med 5 mrd. kr. For å sikre at midlane vert brukte på ein slik måte at sjuke og gamle, elevar på skulane, kommunalt barnevern, personar med rusproblem og dei med psykiske vanskar får den hjelp og støtte dei har krav på, foreslår Framstegspartiet å øyremerkje desse midlane. Dette gjer vi ikkje fordi vi har mistillit til våre lokalpolitikarar, men vi ser at dei raud-grøne lokalpolitikarane rundt om i landet ikkje nyttar midlane til berre lovpålagde oppgåver, men strør rundt seg med løyvingar til kulturprosjekt og sentrumsfornying.

Eg har lyst å trekkje fram eit eksempel i Sogn og Fjordane, der ein av våre gruppeleiarar i ein kommune var kritisk til eit stort og dyrt kulturprosjekt. Då gjekk Arbeidarpartiet sin gruppeleiar på talarstolen og sa at ein behøvde ikkje å bekymre seg for økonomien, for no har vi fått ei regjering som leverer.

Grunnen til at eg trekkjer fram dette eksempelet, er at raud-grøne politikarar ute i distrikta trur på skrytelista til sine sentrale kameratar. Resultatet er at midlane som regjeringa skryter av at dei har løyvt til helse og omsorg, til skular og vegar, vert brukte til heilt andre oppgåver. Når så den økonomiske krisa går opp for raud-grøne lokalpolitikarar, er dei raske til å foreslå innføring av eigedomsskatt for å redde situasjonen.

Endeleg har dei raud-grøne politikarane oppfatta at det står dårleg til med barnevernet rundt omkring i kommunane. Når dei så har kome med den innrømminga, noko vi i Framstegspartiet er glad for, meiner vi at dei bør støtte vårt forslag om å auke regjeringa sitt forslag med ytterlegare 200 mill. kr., slik som vi har gjort i vårt forslag.

Vi vil vise til at barneombodet har avdekt grove manglar innan den kommunale barnevernstenesta. Det er avslørt tilfelle der kommunar i periodar har vore fullstendig utan barnevernsdekning.

Framstegspartiet meiner at dette ikkje kan lastast små kommunar med ein allereie pressa økonomi, men vi vil like fullt få fram at slike brot er heilt uhaldbare, og at dette er noko verken vi eller kommunane kan leve med lenger.

Kari Henriksen (A) [14:29:26]: Kommunene er ikke hva de en gang var. Og for å være ærlig, så har de vel aldri vært det. Selv om streken rundt kommunene stort sett er den samme, forandres innholdet. Samarbeid og fellesskap på tvers av kommunegrenser og forvaltningsgrenser har for lengst nådd praksisfeltet. Forskjellige måter å organisere samarbeidet på er arbeidet fram lokalt.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for gode lokale løsninger. Ja, for å kunne satse på fellesskapet må vi organisere velferdstjenestene slik at de er tilgjengelige der folk bor og jobber.

Å skape verdier i kommunene og fordele velferd krever engasjerte og dyktige lokalpolitikere og sunn nasjonal økonomi – barnehagetilbud til alle barn, styrket barnevern, forbedret skole, økt kompetanse og bedre omsorg. Dette har regjeringen og kommunene levert. Derfor er Norge verdens beste land å bo i.

Arbeiderpartiet vil videre – forbedre, forsterke og fornye. Det er et viktig kommunalpolitisk valgløfte for alle som snart skal ut i valgkamp for Arbeiderpartiet.

Kommunepolitikere er arbeidsgivere. Det betyr at de har ansvar for å få ned andelen deltidsstillinger. Etter landsmøtevedtak i Arbeiderpartiet og andre partier er det få som ikke har fått med seg den meldingen. Prosjektet Saman om ein betre kommune tar kommunenes arbeidsgiveransvar på alvor. Kvalitet, heltid, redusert sykefravær og økt kompetanse er hovedpilarer i satsingen. Høyrepartiene ønsker mindre regulering i arbeidslivet, at ansatte skal jobbe lenger, og at tillitsvalgte lokalt skal få mindre innflytelse. Blå-blå kommuner har dette som sine fremste valgløfter foran kommunevalget. Strammere arbeidsgiverpolitikk skal realiseres, også lokalt.

Framtidens velferd er avhengig av at det tas politiske grep for å utvikle god velferdsteknologi i kommunene. Hagen-utvalget la i dag fram sin rapport – på ipad. Velferden kan bli bedre under forutsetning av at lokalpolitikere setter seg inn i hva denne teknologien kan brukes til, og hva den ikke kan eller ikke skal brukes til. Teknologi er ikke bare støttesystemer, det er gode forebyggings-, behandlings- og oppfølgingssystemer også.

Regjeringen vil utjevne sosiale ulikheter innen helse. Velferdsteknologi kan bidra til dette. Ny teknologi må utvikles i sosialtjenesten, på rusfeltet, i psykisk helsevern og overfor personer med kroniske og sammensatte sykdommer. Teknologi redder liv, men gir også folk bedre liv. Regjeringen gir tydelige styringssignaler som skal følges opp av helsedirektoratet. Det er bra!

Barn og unge er spesielt omtalt i helselovene, sosialtjenesteloven i Nav, og justisministeren har lovet, etter en interpellasjon jeg hadde i mai, at barn og unge av straffedømte skal få eget fokus i lovverket. Det er bra. Alle disse barna bor i kommunene. Arbeiderpartiet satser på barn – de er framtida – og arbeidet med å utjevne varige helseforskjeller starter med dem.

Satsing på barnevern og fokus på barn og unge i lovverket må kommunene følge opp. Samhandlingsreformen er et godt virkemiddel når lovbestemmelsene skal omdannes til praktisk handling, og tett samarbeid med Nav er nødvendig.

Arbeiderpartiet er en garantist for at kommunene skal kunne skape verdier, til forskjell fra Høyre som kutter i regional næringslivsstøtte og midler til landbruk. Mange lokalsamfunn i Vest-Agder og i resten av landet ville ha fått store utfordringer hadde dette vært posisjonens politikk. Arbeiderpartiet vil kommune, fellesskap, og vi vil forvalte fellesskapets verdier effektivt og klokt, til beste for innbyggerne – nå og i framtida.

Så vil jeg bare knytte noen små refleksjoner til det som er sagt her i dag. Representanten Trond Helleland prøver å framstille Høyre som et frihetsparti og snakker om at det er behov for en frihetsreform. Jeg må si at for meg virker det mer som en handelsreisendes forsøk på selge hullene i Jarlsbergosten. Fremskrittspartiets Amundsen snakker om festtaler. Det motsatte av festtaler er begravelsestaler. Det bruker opposisjonen ganske mye tid på. Men begravelsestalene er mer alvorlige. De vil faktisk begrave velferdsstaten Norge slik den er i dag.

Tord Lien (FrP) [14:34:37]: Alle barn i Norge bor i en kommune, og de aller, aller fleste barna våre går også i en kommunal skole. Nå skal ikke jeg bagatellisere, men hvis man gjør en feil når man bygger en vei, får det økonomiske konsekvenser, men det kan man enkelt rette opp igjen. Men hvis vi ikke gir barna våre et godt skoletilbud, får det konsekvenser som altfor ofte varer livet ut, med de utfordringene det gir i forhold til manglende tilknytning f.eks. til arbeidslivet.

Forrige taler snakket om å begrave velferdsstaten. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at hvis vi ikke lykkes i skolen, vil det også bidra til å gi velferdsstaten et skudd for baugen. Vi er helt avhengige av å lykkes med skolen. Da må kommunene også gis ressurser. 95 pst. av norske elever går på skole i kommunene. Disse kommunene må gis ressurser som setter dem i stand til å drive en god skole. Vi vet f.eks. at det som er det aller, aller viktigste om skolen skal lykkes med å nå alle barn og gi dem en best mulig utdannelse, er kompetente lærere. Kompetente lærere er det aller, aller viktigste kriteriet i skolen. Da må man ha offensive etter- og videreutdanningsprogrammer. Man må gi lærerne påfyll i pedagogikk, i fag, i didaktikk. Derfor er det svært gledelig at 4 000 lærere – 4 000 lærere – søkte om plass i etter- og videreutdanningsprogrammer som regjeringen har etablert. Det er kanskje for lite, kanskje tallet burde ha vært 6 000–7 000 hvis vi skulle ha klart å nå alle lærerne innen rimelig tid. Men da er det jo trist at kommunene bare gis ressurser til å finne plass til 1 500. De aller fleste lærerne som har vært villig til å bruke sin arbeidstid til å ta etter- og videreutdanning, får altså ikke tilbud om etter- og videreutdanning fordi kommunene ikke gis ressurser til dette. Det kan løses på to måter. Det kan løses ved å gi kommunene flere midler, men det kan, og bør, også løses ved at staten tar en større del av regningen over Kunnskapsdepartementets budsjetter.

Men så er vi i denne sal enige, tror jeg, om at vi må ha en skole som ser alle barna. Jeg har også inntrykk av at vi er enige om at en av måtene å gjøre det på, er praksisretting av undervisningen i større grad enn i dag – noe kirke-, utdannings- og forskningskomiteen for tiden bruker mye tid på å diskutere. Men det blir bare festtaler og fine ord å snakke om praksisretting dersom ikke kommunene gis økonomiske muskler til faktisk å bygge den infrastrukturen som skal til for å drive med praksisrettet undervisning.

Det er nesten sånn at det er de barna som er så heldige at de går på en gammel skole, som i dag har tilgang til fysikk- og kjemirom, sløydsaler og skolekjøkken. På grunn av en presset økonomisk situasjonen i kommunene bygges det stadig flere skoler uten denne typen praksisrom.

Jeg vil bare avslutte med å si at mener vi noe med det å skape en skole som ser alle elevene, også dem som har behov for mer praksisrettet undervisning, er vi nødt til å gi kommunene mulighet til det gjennom et styrket kommunebudsjett. Jeg trakk fram noen tall i sted, at over 4 000 lærere ønsker å bruke sin arbeidstid på etter- og videreutdanning, men at man bare klarer å finne midler til 1 500. Da snakker vi om at vi kommer til å nå alle lærerne i løpet av noe sånt som 200 år. Vi må ha større ambisjoner enn det for skolen, som er så viktig for landets framtid.

Susanne Bratli (A) [14:39:34]: De rød-grønne partiene legger opp til fortsatt vekst i kommunesektorens inntekter. Vi har en helt annen situasjon for kommunene og fylkeskommunene nå enn for bare få år siden. Den rød-grønne regjeringen fortsetter sin satsing på kommunesektoren, for det er først og fremst i kommuner og fylkeskommuner at velferden skapes.

Når veksten i kommunesektorens inntekter fra 2005 til 2011 har vært på 48 mrd. kr, er det klart at dette vises i Kommune-Norge. Vi ser det gjennom de 48 000 nye årsverkene siden 2005. Det er de årsverkene som produserer velferden i kommunene. Det er det som er førskolelærerne i barnehagene, lærerne i skolene, sykepleierne i helse- og omsorgstjenesten, ansatte i barnevernet og ansatte i den fylkeskommunale tannhelsetjenesten. Bare i 2009 og 2010 har det blitt 5 000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten. Dette viser at vi er godt i rute med å nå målet om 12 000 nye årsverk i perioden 2008–2015. Denne satsingen i kommunene gir innbyggerne bedre tjenester og mer velferd. Dette bidrar til at Norge er verdens beste land å bo i.

De av oss som har en nær fortid som kommunepolitikere eller fylkespolitikere, og har vært med på reiser før og etter 2005, vet også at hverdagen i Kommune-Norge er totalt forandret. Dette har også innbyggerne merket. Det var ikke behagelig å være ordfører i Overhalla i 2003 og være nødt til å si opp sykepleiere og si opp aktivitøren på sykehjemmet. Det var heller ikke behagelig å være medlem av fylkesrådet i Nord-Trøndelag før 2005 da man hele tiden fokuserte på nedskjæringer og atter nedskjæringer. Det gikk ut over kvaliteten i de videregående skolene. Det gikk ut over kvaliteten på fylkesveiene. Den gangen var fokus, når det gjaldt fylkesveiene, hvordan man skulle få grusveiene mest mulig farbare. I dag er fokuset, når det gjelder fylkesveiene i Nord-Trøndelag, hvordan vi skal få asfaltert dem fortest mulig.

Det å lese merknadene fra komiteen har vært både interessant og opplysende. Særlig har jeg lagt merke til at det i merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet går igjen ord som konkurranse, frihet for kommunene, økt lokaldemokrati og mer øremerking. Hvordan man skal få til mer frihet og lokaldemokrati ved å øremerke mer av pengene, forstår ikke jeg. Hvordan det skal bli mer lokaldemokrati i distriktskommunene hvis utjevningen mellom kommunene skal reduseres eller fjernes, forstår jeg heller ikke. Hvordan det skal bli mer lokaldemokrati ved å legge ned fylkeskommunen, forstår jeg heller ikke. Hvis man legger ned fylkeskommunen, blir det mindre, ikke mer, lokaldemokrati. Realiteten vil være at regionalt statlig byråkrati får mer makt og flere oppgaver, og det kan vel knapt kalles styrking av lokaldemokratiet selv om mange fylkesmenn har en fortid i politikken.

Fylkeskommunene gjør en viktig jobb, og de er viktige regionale motorer for regional utvikling. Fylkeskommunene er ikke overkommuner, men de fyller en viktig rolle i å dyrke fram regional samhandling og styrke regionale fortrinn og derigjennom bidra til økt verdiskaping og sysselsetting regionalt. Det er viktig med et politisk valgt regionalt nivå som tar denne rollen, for bare politikere vil ha den legitimiteten som kreves for å kunne gå inn og ta på seg ledertrøyen i sånne regionale prosesser.

Gjennom forvaltningsreformen fikk fylkeskommunene overført nye oppgaver. 17 000 km vei ble overført til fylkeskommunene, halvparten av eierskapet til Innovasjon Norge, viktige oppgaver innenfor marin sektor, noe på landbruk, noe på miljøvern, kultur og viktige oppgaver innenfor forskning og utdanning.

Jeg synes det er viktig fra denne talerstolen å skryte av fylkeskommunene og måten de har løst sine nye oppgaver på. De aller fleste fylkeskommunene har vært offensive som ny eier av 17 000 km veier. De bruker mer penger enn det staten gjorde på disse veiene, og det skjer mye over hele landet når det gjelder veibygging. Som viktig eier av Innovasjon Norge har fylkeskommunene aktivt tatt i bruk eierskapet. Gjennom å ha et eierforhold til Innovasjon Norge har samhandlingen mellom fylkeskommunene og Innovasjon Norges fylkeskontor styrket seg. Innovasjon Norge blir i større grad betraktet som fylkeskommunenes næringsavdeling. De regionale forskningsfondene er på plass, og regionale forskningsstrategier er utarbeidet og iverksettes fortløpende.

Styrkingen av kommuneøkonomien ser vi også resultatet av i fylkeskommunene. Det satses stort innenfor videregående opplæring. Nå er det fokus på kvalitet og det å få flere igjennom et utdanningsløp i videregående skole. Det bygges nye skolebygg tilpasset dagens krav. Det var noe annet enn å diskutere nedleggelse av videregående skoler, slik vi gjorde før 2005. Det er betryggende for kommuner og fylkeskommuner at vi fortsetter satsingen på Kommune-Norge, for vi vet at det er i kommunene og fylkeskommunene at velferden skapes.

Representanten Bård Hoksrud var opptatt av situasjonen i de flomrammede områdene og hvordan fylkeskommunene skulle makte å få i orden bl.a. veiene etter flommen. Da kan vel jeg bidra til å berolige Fremskrittspartiet med å vise til at statsministeren allerede for lengst har sagt at selvfølgelig skal storsamfunnet stille opp slik at man kan løse de nye oppgavene og de ekstraoppgavene som er en følge av flommen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bendiks H. Arnesen (A) [14:44:58]: Kommunene står nærmest våre innbyggere og leverer de viktigste velferdstjenestene til innbyggerne – 365 døgn i året, dag og natt. Jeg vil ved denne anledningen berømme alle de tusener av kvinner og menn som arbeider i kommunal tjeneste, og som gjør en fantastisk jobb. Rekrutteringen av dyktige kommunale medarbeidere vil fortsatt være avgjørende viktig for våre kommuner.

Jeg hører i denne debatten at det blir kritisert at kommunene også driver med tiltak som ikke er lovpålagte. Min erfaring som gammel kommunepolitiker er at kommunene ofte må utføre ikke lovpålagte oppgaver for i det hele tatt å kunne utføre de lovpålagte oppgavene på en god måte, og for å kunne gi innbyggerne gode, helhetlige tilbud. Jeg har i den forbindelse lyst til å nevne kommunenes ansvar for å jobbe med lokal næringsutvikling – og viktigheten av det.

For mindre kommuner er det avgjørende viktig at de selv driver aktiv næringsutvikling og lokal tilrettelegging. Her er ofte ordførernes innsats av stor betydning. Regjeringens klare målsetting om å ta hele landet i bruk er av den største viktighet for at kommunene skal kunne gjøre en god jobb i denne sammenheng. Det må ikke bare være snakk om store, gigantiske etableringer, men tilrettelegging for at også de små bedriftene på mindre steder skal ha livets rett. Det er dette som skaper mangfold og attraksjon, og det er viktig at dette fortsatt blir prioritert.

La meg til slutt si noen ord om kommunestruktur. Jeg er av dem som er godt fornøyd med formuleringen i Soria Moria-erklæringen som sier at endringer i kommunestrukturen skal være basert på frivillighet. Selvfølgelig skal vi diskutere hvilken kommunestruktur som er best for innbyggerne, og selvfølgelig skal nødvendige justeringer foretas når det er det beste for innbyggerne, men vi kan ikke sitte her i Oslo og tegne kart over hvilken kommunestruktur som er best for innbyggerne våre. Ingen må heller leve i den villfarelsen at bare kommunene blir store nok, er alle økonomiske problemer i kommunene løst.

La meg også tilføye at vi ikke må glemme avstandene og den spredte bosettingen når vi diskuterer kommuneøkonomi eller kommunestruktur.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:48:05]: Det er kommunene og kommuneøkonomien som er grunnlaget for mange av de viktigste velferdstilbudene i velferdssamfunnet vårt. Derfor er overføringene til kommunene og kommuneøkonomien et viktig grunnlag for videre utvikling av det velferdssamfunnet og de velferdsordningene vi har. Men kommunene har også andre inntekter, og derfor er det å holde orden i økonomien for å legge til rette for god skatteinngang gjennom god aktivitet i næringslivet også en viktig faktor for kommunenes evne til å løse sine oppgaver.

Kristelig Folkeparti mener at det er behov for å styrke kommuneøkonomien for 2012 med 1 mrd. kr i frie inntekter utover regjeringens forslag. Ingen partier kan påberope seg at deres opplegg kan løse alle utfordringene kommunene står overfor – og alle de tøffe prioriteringene som kommunene er nødt til å gjennomføre også neste år – men nettopp fordi det er i kommunene de grunnleggende velferdstjenestene utvikles og drives, er det viktig at vi prioriterer og setter inn innsatsen nettopp der.

Demokratiet vårt, både nasjonalt og lokalt, er en fantastisk styrke for det norske samfunnet. Men demokratiet har også noen utfordringer ved seg. Siden det er en kamp om ressursene og kamp om oppmerksomheten når vedtakene skal fattes både lokalt og nasjonalt, er det ofte en fare for at det er de sterkeste stemmene som høres best, som når fram, og som får de største ressursene. Ikke desto mindre er det en særlig forpliktelse for oss som politikere både nasjonalt og lokalt å se hvem som trenger det mest, og hvilke stemmer som har størst behov for å bli hørt.

Kampen for å styrke barnevernet har Kristelig Folkeparti ført over lang tid, og vi kommer til å fortsette den kampen til vi har på plass en opptrappingsplan for full barnevernsdekning – og at den er gjennomført. Vi er glad for at regjeringen for 2011 la inn øremerkede midler. Men vi ser at behovene er større, og vi ønsker at midlene skal økes. Vi savner en tydelig plan fra regjeringen som viser at man skal trappe opp disse midlene, at dette ikke bare skal behandles fra budsjett til budsjett, men slik regjeringen varslet planer for opptrapping av sykehjemsdekning, barnehagedekning og andre områder, fortjener nå barnevernsungene en nasjonal plan for opptrapping – til full dekning.

Heidi Ørnlo (A) [14:51:23]: Kommuneopplegget vi i dag har til behandling, gir grunnlag for gode velferdstjenester i 2012. Økningen som det er lagt opp til i kommunenes inntekter, er nødvendig og viktig for å fange opp befolkningsveksten og det økende behovet for kommunale velferdstjenester.

Vi ser at ute i kommunene er det et stort behov for ressurskrevende tjenester. Dette gjelder innen helse og omsorg for pasienter både under og over 67 år, det gjelder innenfor barnevernet, og det gjelder for spesialundervisning, for å nevne noen områder.

Det ble i kommuneproposisjonen for 2011 gjort viktige grep da det kommunale inntektssystemet ble revidert, og man fikk kostnadsnøkler basert på rent faglige og oppdaterte tall, samtidig som skatteandelen av kommunenes samlede inntekter ble redusert. Og endringen i skatteandelen sett i forhold til Høyres forslag om å øke den til 50 pst., i stedet for å redusere den, ville innebære et inntektstap for en kommune som Horten på 8 mill. kr i år.

Det nye inntektssystemet var, og er, et viktig skritt i riktig retning for å sikre befolkningsrike kommuner på begge sider av Oslofjorden et inntektsgrunnlag og en rammeoverføring som gjør at de nærmer seg resten av Kommune-Norge.

Men selv med det løftet som er gjort, er det fortsatt slik at kommuner i Vestfold gis de laveste overføringene i Kommune-Norge. Vestfold har stor tilflytting og har over tid gjennomgått store omstillinger innenfor industri og skipsfart. Så når man ser at f.eks. Horten skårer lavt på levekårsindeksen og har en høy andel av sine innbyggere på trygd, er det vel ikke lenger noen i denne sal som tror at Vestfold er «gullkysten».

Jeg ser optimistisk fram til en fortsatt utvikling av det kommunale inntektssystemet, som gjør at alle kommuner skal ha en reell mulighet til å gi likeverdige tjenestetilbud, inkludert kommunene i Vestfold.

Ingalill Olsen (A) [14:53:57]: Vi er vant med at Fremskrittspartiet har penger ingen andre har. Så også i år. De overbyr regjeringen med 5,3 mrd. kr – ingen liten sum, men siden det er valgår i år, har de tatt godt i. De har ikke dekket inn inntektstapet for kommunesektoren når de fjerner eiendomsskatten, eller dokumentert hva det betyr for de minste kommunene at de skal stykkprisfinansiere overføringer til skole, barnehage og sykehjemsplasser. Det er flere enn min distriktskommune som kan skjelve hvis stykkprisfinansiering skulle bli gjennomført. Bosettingsmønsteret i Norge ville blitt rasert. Ikke engang Fremskrittspartiordførere som driver sine kommuner med tildelte rød-grønne penger, har klart å fjerne eiendomsskatten.

Ingen fra Fremskrittspartiet har forklart sitt mantra om differensiert stykkpris, og hvordan det skal fungere – kanskje fordi det vil ramme distriktene og de tynt befolkende kommunene, kanskje fordi det vil flytte makt og beslutninger fra de lokalt folkevalgte til statlig byråkrati, kanskje fordi det er et sterkt angrep på lokaldemokratiet. I tillegg vil Fremskrittspartiet fjerne kommunenes mulighet til å ta inn eiendomsskatt. De burde synliggjøre i innstillingen til kommuneproposisjonen hvordan kommunene skal kompenseres for inntektsbortfallet. Det gjør de ikke. Man kan lure på hvorfor.

Representanten Hagesæter påsto i sitt innlegg at kommuner er styrt av et sosialistisk system som rasjonerer ut eldreomsorg. Jeg vet ikke om noen, verken arbeiderparti-, høyre- eller fremskrittspartistyrte kommuner, som rasjonerer ut eldreomsorg. Men det føyer seg inn i svartmalingen fra Fremskrittspartiet og deres noe spesielle virkelighetsoppfatning. Jeg sier ikke at eldreomsorgen er perfekt eller uten utfordringer, men begrepet «rasjonalisering» er meget spesielt og gir assosiasjoner til noe vi ikke ønsker å høre.

Representanten Starheim var ikke likere. Han ville øremerke fordi de ikke stoler på rød-grønne politikere som sløser bort midler på kultur- og stedsutvikling, samt at alt er elendig og kutt i Kommune-Norge. Også her er det systematisk virkelighetsforvrengning og tro på sentralisert styring. Det er ingen tiltro til det lokalpolitiske skjønn. Og det er interessant å merke seg foran en kommunevalgkamp.

Irene Johansen (A) [14:57:17]: Alle husker Ernas sultefôring av kommunene, da hun var kommunalminister, for å tvinge kommunene til å slå seg sammen og drive mer effektivt. Det førte til et dårligere tilbud innenfor skole og eldreomsorg og helse- og sosialtjenestene som hver og en av oss bruker. Regjeringen Stoltenberg går motsatt vei. Det er i kommunene velferdstjenestene tilbys og utføres overfor innbyggerne. Det er derfor grunnleggende viktig at kommunene settes i stand til både finansielt og strukturelt å yte disse tjenestene på en god måte.

Kommunesektoren har fått et betydelig løft under denne regjeringen. Fra 2005 til og med 2011 var realveksten i kommunesektorens inntekter 48,2 mrd. 2011-kroner, noe som tilsvarer en inntektsvekst i perioden på 17 pst. Halvparten av veksten er frie inntekter. Inntektsveksten har bidratt til å bedre kommunenes økonomiske situasjon og satt dem i stand til å bygge ut det kommunale tjenestetilbudet og ansette flere. Regjeringen fortsetter styrkingen av kommuneøkonomien også i 2012, og legger opp til en vekst i samlede inntekter på mellom 5 og 6 mrd. kr. Og det er bra, for Arbeiderpartiet har høye ambisjoner for velferdstjenestene som ytes. Vi vil bygge ut sykehjemsplasser og omsorgsboliger til alle som har behov, slik vi har gjort det med barnehageplasser. Det gir trygghet og forutsigbarhet for de eldre og for de ansatte i kommunene. Vi vil ha flere lærere og lektorer og flere yrkesgrupper inn i grunnskolen. Vi skal gjennomføre Samhandlingsreformen som gir kommunene utfordringer i forhold til samarbeid om forebyggende helsearbeid og pleie. Og vi skal gjennomføre Kulturløftet, for å nevne noe. Det er derfor mye å bruke de økte rammene til.

På tross av forbedringene som er oppnådd de siste årene, er det fortsatt utfordringer. Fra og med 2012 utvides kommunenes ansvar i og med at Samhandlingsreformen trer i kraft. Samtidig øker tallet på de yngste eldre kraftig, og veksten i antallet eldre vil fortsette i årene som kommer. I sum betyr dette at kravene til kommunene som velferdsleverandør øker. Gjennom å styrke kommuneøkonomien også i 2012 legger regjeringen forholdene til rette for en fortsatt utbygging av tjenestetilbudet. Men økte ressurser er ikke nok. Kommunene må bidra gjennom å finne effektive og gjennomtenkte løsninger lokalt.

Arbeiderpartiet mener det er behov for en ny kommunestruktur for å få funksjonelle og bærekraftige kommuner, og vil positivt stimulere til kommunesammenslåinger. Men slike strukturendringer bør fortrinnsvis skje frivillig.

Som følge av den sterke veksten i kommunale investeringer de siste årene må det også være stor oppmerksomhet om gjeldsøkningen i kommunesektoren. Hovedinntrykket er at kommunesektoren har håndtert den økte gjeldsbyrden på en god måte. Antallet kommuner i økonomisk ubalanse ligger på et historisk sett lavt nivå.

Jeg vil til slutt peke på østfoldkommunenes situasjon, som ifølge en undersøkelse gjort av SSB for Kommunaldepartementet i år er blant kommunene som har flest antall fattige. Østfold er et gammelt industrifylke i randsonen til Oslo. Fylket er i omstilling, men har fortsatt dårlige levekår og lavt utdanningsnivå. Endringene som har vært gjort i inntektssystemet, har gått i riktig retning for de store bykommunene i Østfold, men disse utfordringene må få ytterligere fokus framover.

Lise Christoffersen (A) [15:00:27]: Jeg har bare et par kommentarer til innlegget fra representanten Per-Willy Amundsen. Han påsto at flertallet ikke klarer å se innvandring og integrering i sammenheng, og begrunnet det i rekordartet innvandring til Norge. Jeg regner med at den formuleringen er valgt med omhu, for å tegne et feil bilde. For Per-Willy Amundsen vet like godt som alle andre at den rekordartede innvandringen til Norge nå er arbeidsinnvandring, som næringslivet etterspør, mens antallet asylsøkere går ned.

Jeg har også lyst til å kommentere den andre påstanden hans, om at plan- og bygningsloven gjelder for stabbur, men ikke for asylmottak. Det er også selvfølgelig helt feil. Plan- og bygningsloven gjelder for begge typer tiltak. Det var en referanse til det som har skjedd i Lier. Da kan jeg opplyse om at det nå pågår prosesser rundt et eventuelt fortsatt asylmottak i Lier som kjøres etter plan- og bygningsloven – bl.a. kravet om adkomstvei og en eventuell omlegging av den. Samtidig skal jeg være den første til å understreke at situasjonen rundt mottaket i Lier ikke er god. Det henger delvis sammen med en dårlig forhistorie. Vi har også tatt det opp med justisministeren, som sa seg enig. Informasjonen til kommune og befolkning har ikke vært god nok. Det har nå vært gjennomført et møte med kommunen, og en skal fortsette med å følge opp saken – også fra politisk ledelse i Justisdepartementet.

Når det er sagt, har jeg også lyst til å tilføye at kommunen selv er pålagt, etter den nye plan- og bygningsloven, å sørge for informasjon til sine innbyggere. Det er altså ikke sånn som det har vært framstilt fra tid til annen i denne saken, at det overhodet ikke hadde vært kontakt med kommunen på forhånd. Det stemmer ikke. Foreløpig er det ikke tatt stilling til hva slags type drift det eventuelt skal være i Lier i framtiden. Det er også viktig informasjon, som det er viktig å få ut til dem som blir berørt. Vi skal på vår side, som representanter fra Buskerud, sørge for å holde godt tak i den saken, og sørge for å holde den på et godt spor.

Når det gjelder forholdet mellom mottak og omgivelser, avhenger veldig mye av hvordan mottakene drives. Det vet jeg, for jeg har selv vært nærmeste nabo til et asylmottak over lengre tid. Der var det aldri noen som helst problemer.

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:03:23]: Det vert frå opposisjonens side teikna eit dystert bilete av situasjonen i Noreg, for når ein hevdar et det står ille til i kommunane, hevdar ein jo eigentleg at det står ille til i landet vårt. Det må eg få lov til å ta avstand frå. Me kan sjå at rundt oss, i nesten kvart einaste land har dei problem – eg vil nesten kalle det problem, ikkje berre utfordringar – som er heilt framande i denne sal. Ein kuttar i velferd, ein legg ned tenester, ein tek frå innbyggjarar rettar som ein har hatt, fordi ein har ein økonomisk situasjon som er heilt annleis enn i Noreg.

Den beskrivinga som vert gitt av opposisjonen i dag, står i grell kontrast til dei undersøkingane som er gjorde av kor nøgde folk er med tenestene i kommunane. For då seier faktisk dei aller fleste at dei er veldig godt fornøgde. Kanskje vil ein då seie at dei har ikkje betre vett, men eg trur folk rundt omkring i landet har veldig godt vett.

Det har ikkje minst si årsak i alle dei tusenvis av tilsette, i byråkrati, og ikkje minst i tenester direkte mot innbyggjarane som kvar einaste dag gjer ein fantastisk jobb. Eg ser det sjølv, heime hos oss. Eg ser heimesjukepleia, som besøkjer mi svigermor og gjer hennar dag god, eg ser det rundt meg i mitt nabolag, eg ser det i min kommune, eg ser det i nabokommunar, og eg høyrer og ser eksempel når eg er rundt i alle andre kommunar rundt om i landet.

Lat det ikkje stå igjen etter denne debatten at det står så ille til i gamlelandet, for det gjer det ikkje. Det er mykje som òg kan verte betre. Derfor jobbar regjeringa kvar einaste dag med det, på ulike sektorar. Men utgangspunktet vårt trur eg nesten parlamentarikarar i alle andre land vil misunne oss. Det må me ta med oss.

Eg tykkjer Lise Christoffersen svara greitt på Per-Willy Amundsen si utfordring, men han utfordra òg statsråden på forholdet mellom demokrati og det å drive integrering og byggje asylmottak. Kommunane har, og skal ha, styring over denne aktiviteten, som dei skal ha det over andre aktivitetar. Så har det vore eit høyringsforslag ute, som Framstegspartiet har merknad til i innstillinga, og det har vore stort engasjement i høyringa når det gjeld det å gi fylkesmannen tilvisningsrett overfor kommunar. Det er klart at ein slik tilvisningsrett vil utfordre lokaldemokratiet. Det viser òg høyringsfråsegner. Eg skal ikkje kommentere det meir enn å seie at det er eit stort arbeid som no går føre seg i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i den saka.

Så når det gjeld både asylmottak og busetjing, er sjølvsagt kommunane den viktigaste instansen for å lukkast.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:06:50]: Statsråden har rett i éin ting, og det er at Noreg har eit heilt anna økonomisk utgangspunkt og ein heilt annan økonomisk situasjon enn dei aller, aller fleste land. Det kjem av at vi på mange måtar har vunne i Lotto. Vi har funne enorme oljerikdommar, som igjen medfører at vi opererer med eit anslått overskot på statsbudsjettet i år på 313 mrd. kr. Vi har også pengar på bok: Vi har eit oljefond som no er på ca. 3 100 mrd. kr. Det er heilt riktig noko som dei fleste land misunner oss.

Men det som er paradoksalt oppe i dette, er at samtidig som vi aldri, aldri har hatt så mykje pengar på bok som vi har i dag, har kommunane heller aldri, aldri hatt så mykje kommunegjeld som dei har i dag. Vi har ein nasjonal rikdom, ei statleg overflod. Samtidig har ein i mange kommunar ein kommunal fattigdom som dessverre også går ut over innbyggjarane.

Representanten Ingalill Olsen likte ikkje omgrepet som eg hadde brukt, eller setninga som eg hadde brukt, om at regjeringa rasjonerer ut eldreomsorg. Eg forstår godt at representanten Olsen ikkje synest at det er noko spesielt fint omgrep, men det er altså det som er sanninga. Vi har i dag eit rammeløyvingssystem, og dersom ikkje rammene er store nok i den enkelte kommunen til å oppfylle og utføre dei tenestene som det er behov for innanfor eldreomsorga, er det altså ikkje alle som får dei tenestene. Derfor går Framstegspartiet inn for at vi skal ei behovsstyrt statleg finansiering av grunnleggjande velferdstenester i kommunane. Det betyr altså at vi skal ha ein differensiert stykkpris, som betyr at tenestene, som regel, i Finnmark då vil koste meir og få ei betre finansiering enn tenestene i sentrale område av landet.

Men det som er poenget med dette, er at dersom ein har eit behov, utløyser det også automatisk ei finansiering, slik at alle får dei tenestene dei har behov for, uavhengig av om ein bur i ein rik eller i ein fattig kommune.

Representanten Ingalill Olsen sa også at vi ikkje hadde innarbeidd fjerninga av eigedomsskatteloven og fjerning av eigedomsskatt i vårt alternative opplegg i kommuneproposisjonen for 2012. Det har altså si årsak i at vi rett og slett ikkje har fått gjennomslag for å fjerne eigedomsskatteloven, og då må vi ta utgangspunkt i det som er realitetane, nemleg det at han består også neste år.

Heidi Greni (Sp) [15:09:58]: Jeg vil gjerne kommentere et par av de påstandene som har kommet fram i debatten her i dag.

Flere har vært inne på at den rød-grønne regjeringen skal være mer opptatt av å øke byråkratiet enn av å øke antallet stillinger blant dem som faktisk utfører tjenestene i kommunene. Det har blitt skapt et bilde i media av at det har vært en voldsom økning i oppbyggingen av byråkrati, og at administrasjonsandelen i kommunene har økt. Det er fullstendig feil. Tvert imot har antall administrativt ansatte prosentvis gått ned fra 14,5 pst. i 2005 til 13,6 pst. i dag.

Hver dag i denne perioden har vi økt antall ansatte i Kommune-Norge med 26 – 25 som driver tjenesteyting enten i hjemmesykepleie eller i sykehjem, som er lærere, som er ansatt i barnehage, osv., og én administrativt ansatt per 25 ute i tjenesten. Antallet administrasjonsansatte har økt med 2,2 pst. i denne perioden, mens vi har fått en 14 pst. økning når det gjelder dem som faktisk er ute i tjenesteyting. Det synes jeg er en veldig god andel.

Representanten Tetzschner var veldig skeptisk til at Samhandlingsreformen skulle innføres i full skala fra 2012. Ja, hvis det hadde vært tilfellet, hadde jeg også vært veldig bekymret. Det er altså ikke tilfellet. 2012 er starten på en gradvis innføring av Samhandlingsreformen. Kommunene får ansvaret for utskrivingsklare pasienter. Kommunene får bruke tid på å bygge opp andre tilbud, f.eks. oppfølging av kronikere, respiratorbehandling i sykehjem osv., og fristen for å skaffe døgnkontinuerlig øyeblikkelig hjelp er satt til 2016. Det vil si at kommunene har fire år på seg til å bygge opp et døgnkontinuerlig øyeblikkelig hjelp-tilbud, enten på egen hånd eller gjennom interkommunalt samarbeid. Det er altså ikke noe som skal skje over natten, de får bruke tid på å bygge opp dette tilbudet, og jeg tror Kommune-Norge er i stand til å få dette på plass lenge før 2016.

Michael Tetzschner (H) [15:12:54]: Det var til statsråd Navarsetes formaning om at vi ikke måtte svartmale. Det er i og for seg en god huskeregel, det, og mye er veldig bra i Norge. Annerledes kan det vel ikke være når 15 pst. av statens inntekter kommer fra en ikke-fornybar ressurs – så en skulle nesten aktivt måtte gå inn for å sette økonomien over styr.

Men de folkevalgte har jo også en plikt til å se om det kan være andre faremomenter, selv om vi er ubekymret i dag. Da er jeg litt bekymret over at statsråden er så ubekymret at hun viker unna f.eks. et spørsmål om oppbygging av gjeldsgraden.

Vi har altså hatt kommunalt selvstyre siden 1837. I løpet av de fire siste årene har gjeldsgraden i kommunene, målt som gjeld i forhold til inntekter, blitt fordoblet – i løpet av de fire siste årene. Så er spørsmålet: Er dette en uinteressant observasjon, eller er det bare «sortseere» som oppholder seg ved slike bekymrede tanker? Og så er neste spørsmål: Er det uinteressant om denne utviklingen fortsetter? Hva kan vi vente oss de fire neste årene – en ny fordobling? Når vi stiller disse spørsmålene i all vennskapelighet til statsråden, blir det ikke svart. Da gir det meg anledning til én gang til å stille et spørsmål, som jeg ikke fikk svar på. Jeg skal prøve å stille det så greit som jeg stilte det i sted, da det ikke ble besvart, og håper på bedre lykke nå – og det var følgende: Er statsråden fornøyd med gjeldsgraden i kommunene, eller er den for høy?

Håkon Haugli (A) [15:15:01]: Det var representanten Hagesæters innlegg som fikk meg til å tegne meg igjen. Han antyder at det nærmest er en automatikk i at oljeinntekter kommer hele folket til gode. Slik er det ikke. Det finnes en rekke eksempler på det. Det er nok å se til MidtØsten for å se at velferd handler om noe mer enn det. Jeg synes også det er på sin plass å minne om at hele verdien av oljeformuen tilsvarer ca. ett års arbeidsinnsats. Det som skaper verdier i Norge, er det arbeidet som gjøres, ikke minst rundt omkring i kommunene hver eneste dag.

Det er også litt av et paradoks at om det hadde vært opp til det partiet som er ivrigst etter å bruke oljepenger, hadde ikke Norge hatt noe oljefond. I sin iver etter å selge unna statlig eiendom tok Carl I. Hagen på 1970-tallet til orde for å selge alle Norges olje- og gassressurser for den latterlig lave sum av 10 mrd. kr til utenlandske selskaper. Det ville vært dramatisk, og det går en klar linje fra det til det vi ser i kommunene i dag, når f.eks. Fremskrittspartiets næringsbyråd i Oslo ønsker å selge kommunens kraftverk, Hafslund og E-CO. Det er like lite klokt. Om ikke de politiske forskjellene har vært tydelige her i salen i dag, er de det i alle fall i Kommune-Norge.

Statsråd Liv Signe Navarsete [15:16:46]: Den førre talaren tok mitt poeng, men det er eit viktig poeng å nemne at mange land har store naturressursar, òg oljeressursar. Men det er veldig få land som har forvalta dei på ein slik måte som me har gjort i Noreg. Trass i Framstegspartiets forslag har me hatt ei klok forvalting, som gjer at alle innbyggjarar i dette landet nyt godt av dei ressursane.

Så til representanten Tetzschner. Høgre gjeld speglar det høge investeringsnivået som kommunane har hatt dei siste åra – nye sjukeheimar, fleire omsorgsbustader, fleire skuleplassar og ikkje minst ei storstila utbygging innan barnehagesektoren. Me må tole høgre lån for å kunne betre tenestetilbodet og byggje nye eller utbetre eksisterande skuletilbod, sjukeheimar og barnehagar. Kommunane ser ut til å greie å betene renter og avdrag på dei låna dei har. Det er det me må måle det i. Talet på kommunar i økonomisk ubalanse ligg på eit veldig lågt nivå sett i forhold til tidlegare år. Sjølv om 50 kommunar sjølvsagt kan seiast å vere for mykje, er det iallfall berre ca. ein tredel av det som var for ein del år tilbake.

Så er det ikkje all gjeld som belastar kommunebudsjetta. Noko vert vidareformidla til privatpersonar og selskap. Noko knyter seg til rentekompensasjonsordningar for skuler og kyrkjer, der staten dekkjer renteutgiftene. Noko knyter seg til tenester som vert finansierte gjennom gebyr, fyrst og fremst dei såkalla VAR-tenestene. Samtidig er det, som eg sa i replikkvekslinga, viktig at kommunane tenkjer nøye gjennom korleis dei brukar pengane sine – om dei kan tole høgre gjeld og høgre rente, på same måten som private bedrifter og private hushald må tenkje gjennom det. Dei må ta høgd for det i sine budsjett og sine økonomiplanar.

Investeringar og lån skal bidra til å gi dei som treng det, eit betre tilbod. Det er òg eit uttrykk for optimisme, framtidstru og tru på at ein har ei regjering som speler på lag, når ein tør å investere. Investeringsnivået har gått betydeleg opp. Aktivitetsnivået har gått betydeleg opp. Talet på tilsette har gått betydeleg opp. Til saman gir det eit betre tilbod til innbyggjarane, i tillegg til at dei har ei regjering dei kan spele på lag med.

Det var sagt tidlegare i debatten at ein høyrer få eller ingen rop – det var vel ingen rop – om at Erna Solberg skal vende tilbake til Kommunaldepartementet. Det høyrer heller ikkje me. Eg møter ofte Høgre-ordførarar, Framstegsparti-ordførarar, Kristeleg Folkeparti-ordførarar og Venstre-ordførarar som uttrykkjer stor tilfredsheit med at vi har ei raud-grøn regjering og ikkje ei blå-gul regjering, som me hadde.

Spørsmålet er ikkje om kommunalministeren er nøgd med gjeldsgraden, spørsmålet er om kommunane kan betene gjelda si, om dei gir innbyggjarane dei tenestene innbyggjarane skal ha, og om dei i sine langsiktige planar tek høgd for det. Som ein kommunalminister som har sterk tru på lokaldemokratiet og på at vettet, og rekneferdigheitene, er lokalt fordelt, tek eg det for gitt at kommunane gjer det dei skal gjere, nemleg å investere i takt med dei rammene som kommunane har.

Avslutningsvis ein liten visitt innom ein påstand som kom tidleg i debatten, om at veksten har vore så mykje større i Statens pensjonsfond no i den seinare tida enn det var under Høgre-regjeringa, og at me difor kan bruke mykje meir pengar: Eg må berre seie at volumveksten i BNP var 2,3 pst. i perioden 2002–2005 og 0,9 pst. i perioden 2006–2010. Om me ser på BNP Fastlands-Noreg, var han 2,9 pst. i den fyrste perioden, og 2,5 i den andre. Det har noko å gjere med korleis ein prioriterer innan dei rammene ein har. Denne regjeringa prioriterer velferd og næringsutvikling i heile landet.

Presidenten: Salen vil kanskje ha registrert at statsråden fikk tilnærmet dobbel taletid. Det skyldtes at klokken her ikke ble satt på før det var gått mellom to og tre minutter.

Neste taler er representanten Gjermund Hagesæter, som har hatt ordet to ganger, og dermed får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:21:29]: Grunnen til at eg tok ordet no, var ein påstand som kom frå representanten Haugli om at Carl I. Hagen på eit eller anna tidspunkt skal ha foreslått å selje all oljeaktivitet i Nordsjøen til private. Eg kjenner ikkje til dette forslaget. Det kunne vore greitt å få vite kva dato dette var. Eg tviler på at dette er eit forslag som er fremja i Stortinget.

Mitt poeng er uansett at det ikkje ville vere nokon dramatikk i dette som representanten Haugli hevda. Det har lita betyding for inntektene til staten om det er staten som driv oljeutvinning, eller om det er private som gjer det. Det kjem sjølvsagt av at vi har særskatt på oljeutvinning. Oljeselskapa betalar 78 pst. skatt. Dei beheld berre 22 pst. sjølve. 78 pst. går altså rett inn i statskassa. Då betyr det mindre kven som eig drifta og driftar oljeutvinninga.

Presidenten: Presidenten tillater seg å minne om at vi har en lang, lang, lang kveld foran oss, som slutter med sak nr. 21, der vi skal diskutere jagerfly.

Heikki Holmås (SV) [15:22:55]: Jeg tok ordet for å påpeke et par ting i den debatten som har vært, men jeg kan ikke la være å begynne mitt innlegg med å svare Gjermund Hagesæter. Det ene er: Det som var forslaget fra Carl I. Hagen den gangen, var å gjøre det samme som det man gjorde i Danmark, nemlig å selge oljen på rot. Slik gjør man i Danmark, der Mærsk Møller er den som strør om seg med milde gaver og bygger opera i København, istedenfor å sørge for at pengene kommer folket til gode. Det er en måte man kunne gjøre det på – som Fremskrittspartiet ville elsket, siden det var snakk om privat kapital – men det hadde altså vært dårlig for det norske folk.

Det andre er: I forrige tiår, på begynnelsen av 2000-tallet, var det slik at Fremskrittspartiets Siv Jensen ivret veldig for å sette ned nettopp denne skatten innenfor oljesektoren, noe som – ifølge Dagbladet og ifølge noen utregninger som er gjort på dette – hadde ført til at vi ville tape et sted mellom 1 000 og 2 000 mrd. kr på det norske oljefondet. Det er mulig dette er småpenger i Fremskrittspartiets verden, men i min verden er dette betydelige beløp. Men Fremskrittspartiet får nå ta ansvar for sine egne avgjørelser, så får vi ta ansvar for våre.

Til Bård Hoksrud: Man fikk nesten inntrykk av at det ikke ble bygget veier, og at det med Fremskrittspartiet skulle bygges motorveier over hele landet. Jeg vet ikke om det var en drømmesituasjon eller et mareritt, men for mange av oss som ikke ønsker motorvei over Hardangervidda, høres dette temmelig forferdelig ut. Dyrt er det også. Det fremstilles som om det ikke bygges noe særlig veier. Jeg kan forsikre representanten Hoksrud om at med all den kjøringen min rundt omkring på norske veier, så legger jeg merke til at det bygges overalt. Det bygges svært mange steder. Jeg må innrømme at når Bård Hoksrud sier at det er dumt å overføre dette til fylkeskommunene og la folk få bestemme lokalt hvor veiene skal gå, og at vi i stedet skal overlate det til Bård Hoksrud, så vil jeg si at jeg har vesentlig større tillit til at Terje Søviknes i Os vet hvor veien bør gå mellom Os og Bergen, enn det jeg har til Bård Hoksrud.

En siste ting der, i forhold til denne ideen om at ingenting skal finansieres med bompenger: Det er ganske mange lokale veiprosjekter som blir til på grunn av at man lokalt velger å ta den dugnaden det er å betale bompenger for å få en tunnel som aldri ville blitt prioritert på Stortinget. Jeg er temmelig sikker på at tunnelen mellom Finnøy og Rennesøy i Rogaland ikke ville blitt fullfinansiert av Stortinget. Men lokalbefolkningen der sier at de vil heller ha en tunnel som de betaler 175 kr for hver gang de passerer, i noen år, fremfor å vente på at Bård Hoksrud en eller annen gang skal finne ut at han har noen milliarder som han ikke har kastet ut av vinduet, men som han i stedet vil gi. Befolkningen stoler heller på seg selv, og det er bra.

Presidenten: Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [15:26:15]: Jeg la merke til at statsråd Navarsete tillot seg litt ironi på slutten. Hun hadde ikke registrert noe rop etter Erna Solberg som gikk ut på at hun skulle vende tilbake til Kommunaldepartementet. Det er jeg i grunnen enig i. Men det må jo være fordi de ropene i så fall overskygges av dem som vil ha henne inn i statsministerens kontor – hvis man skal legge folkemeningen til grunn.

Men kanskje det viktigste i denne saken er å registrere bekymringsdybden – om den finnes – hos statsråden for en utvikling som hennes eget tekniske beregningsutvalg sier er bekymringsfull. Da er det ikke et spørsmål om hvorvidt kommunene akkurat i dag klarer å betjene renter og avdrag, men de er sårbare for en renteoppgang. Da må det jo være betimelig å spørre om man ikke er bekymret for fremtiden, for hvis man er ubekymret, er man selvfølgelig heller ikke i stand til å formulere en politikk som løser problemet når det oppstår.

Presidenten: Håkon Haugli har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Håkon Haugli (A) [15:27:26]: Jeg vil sitere Carl I. Hagen, som fra Stortinget i 1975 sa følgende:

«Vi foreslår derfor å selge rettigheter som Statoil har bl.a. i Statfjord-feltet til andre. Så vidt vi har undersøkt er det i dag ikke noe problem å selge rettigheter for 10 milliarder kr.»

Han kalte også Statoil for «gambling» og gikk imot statlige investeringer i Nordsjøen. Etter hva jeg forstår, er dette også omtalt i Hagens biografi som én av få feilvurderinger. Jeg synes for øvrig det også er verdt å merke seg at representanten Hagesæter lidenskapelig forsvarer petroleumsskatten på 78 pst. Det tar vi med oss til andre debatter.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:28:21]: Det er nesten litt vittig å registrere hvor interessert enkelte representanter er i ord som falt i stortingsdebatter nesten 40 år tilbake i tid. Hvis en skal ta på alvor den type sammenligninger, så mener jeg å huske at det var en del av de stortingspartiene som befinner seg her i dag, som i sin tid – det var vel på 70-tallet – var imot farge-tv. Så det er mye rart man kan diskutere hvis man går langt nok tilbake i tid. Jeg konstaterer at Fremskrittspartiet aldri har fremmet et slikt forslag i Stortinget, og da faller hele sammenligningen på sin egen urimelighet.

Jeg tegnet meg fordi jeg synes representanten Lise Christoffersen, og for så vidt også statsråden, tok litt lett på min utfordring, som handler om at norske kommuner opplever at det opprettes asylmottak midt i boligområder uten at de i realiteten har noen som helst mulighet til å nedlegge veto. Dette handler ikke om plan- og bygningsloven; dette handler om at kommunene er maktesløse når UDI finner ut at de skal plassere asylmottak her eller der.

For å vise til min egen hjemkommune, Harstad: Der ble ordføreren informert via NRK Kveldsnytt om at det skulle opprettes et asylmottak midt i byen, for øvrig også i et boligfelt, og dét er vel ikke et spesielt godt eksempel på at denne regjeringen har tillit til lokaldemokratiet når man aksepterer den type overstyring fra UDI. På samme måte går denne regjeringen nå svært langt. Når det gjelder bosetting, skal man ikke overlate det til det lokale skjønn lenger, her skal man også overstyre. På viktige felt, i viktige saker som berører innbyggerne i mange norske kommuner, overkjører man dem totalt og opptrer nærmest arrogant. Det eneste UDI kan tilby, er alarm – boligalarm – når berørte naboer ikke synes noe særlig om at det opprettes asylmottak. Da får man slike situasjoner som Maria på 8 år forteller om: Jeg vil ikke ha mottaket tilbake, for da tør jeg ikke sykle på veien eller leke i skolen lenger. Det er en realitet, og så snakker denne regjeringen om lokaldemokrati. Det står ikke til troende.

Så prøver man å si at velferdstjenester ikke er noe som er avhengig av kommunenes økonomi, at man nærmest har fri tilgang til dem. Her er det store utfordringer. Sannheten er at en sykehjemsplass i Kommune-Norge er avhengig av at kommunen har høye inntekter, og at de gjerne har et fossefall i nærheten.

Presidenten: Lise Christoffersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lise Christoffersen (A) [15:31:42]: Det ser ut som om det er min lodd her i dag å korrigere representanten Per-Willy Amundsen. Jeg er litt i tvil om representanten lar seg korrigere, men et siste forsøk:

Når det gjelder forslaget som har vært på høring, om ny ordning for bosetting av flyktninger, bunner det i at vi i dag har en ordning som ikke fungerer godt nok. Folk blir sittende passive på mottak lenge etter at de har fått vedtak om at de får opphold i Norge. Det er dårlig integreringspolitikk. Det forslaget som har vært på høring, har som siktemål at kommunene skal få større innvirkning på bosetting enn det de har i dag, ved at i stedet for å forholde seg til IMDi en for en skal kommunene i en region kunne diskutere seg imellom og fordele oppgavene seg imellom, på en helt annen måte. Det vil styrke kommunenes forhandlingsposisjon overfor staten i forhold til det som er i dag. Så det vil representere en styrking og ikke en overstyring.

Presidenten: Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:32:54]: Jeg forstår at representanten Christoffersen ønsker å pakke inn det som er overstyring av kommunene. Sannheten er at norske kommuner ikke er i stand til å håndtere innvandringspolitikken denne regjeringen er ansvarlig for. Det er det vi ser resultatet av når kommuner opplever å få asylmottak i sin midte, og opplever problemstillinger når mennesker skal ut i kommunene og integreres der. Grunnen til at det blir slik, er at denne regjeringen ikke har kontroll på innvandringspolitikken. Det er ikke riktig som representanten Christoffersen sier, at asyltallene er på vei ned. Nei, asyltallene for mai i år er de nest høyeste vi noensinne har registrert i kongeriket. Regjeringen har selv økt sine anslag. Vi er langt unna å være på et normalnivå i ankomster av asylsøkere til Norge. Dette må snart denne regjeringen ta ansvar for og slutte å skyve det over på norske kommuner.

Presidenten: Heikki Holmås har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Holmås (SV) [15:33:59]: Vi kan ikke la feilaktige inntrykk stå igjen. Når det gjelder antallet mennesker som søker asyl i Norge, er det slik at vi i løpet av de første fem månedene foreløpig ligger på omtrent samme nivå som i fjor. I fjor var det en nedgang fra året før på 42 pst.

Når det gjelder spørsmålet om vi har kontroll på innvandringspolitikken – ja, det har vi. Det er slik at flesteparten av menneskene som innvandrer til Norge, kommer fra andre europeiske land. Den neste største gruppen kommer gjennom familiegjenforening, og på tredjeplass, sammen med studieinnvandring, kommer asylinnvandring. Bare for å sette ting litt i perspektiv, for Per-Willy Amundsen framstiller dette på en feilaktig måte.

Jeg synes det er interessant at mens Per-Willy Amundsen i alle andre sammenhenger ser til Danmark, gjør han det ikke i bosettingspolitikken, slik regjeringen har gjort. Vi ser at det funker godt i Danmark, og vi tror det skal funke i Norge også.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.