Presidenten: Presidenten vil foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte.

– Det anses vedtatt.

Martin Kolberg (A) [14:21:11]: Jeg er svært glad for å kunne legge fram et bredt forlik om rovviltpolitikken til behandling her i dag. Det hører til et parlaments viktige oppgaver å forvalte natur og økosystemer på en forsvarlig måte, og det er et kvalitetstegn ved Det norske storting at vi klarer å samle oss om en forutsigbar og helhetlig politikk for rovdyrene våre.

Den todelte målsettingen ligger til grunn for rovdyrforvaltningen. Vi skal ha både rovdyr og beitenæring i Norge. Vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på rovdyrbestanden. Samtidig har vi en lang tradisjon for å utnytte utmarka vår til næringsformål. Det er en viktig del av vårt landbruk, og det har vært med på å forme det norske kulturlandskapet. Det har vi også en plikt til å ta vare på.

Jeg har hørt noen hevde at den todelte målsettingen ikke lar seg realisere, og at det er et uttrykk for feighet når vi ikke innrømmer at beitenæringen og rovdyr ikke lar seg kombinere. Men da er det grunn til å spørre: Hva er alternativet? Vi må makte å føre en politikk som kombinerer begge hensyn, og gjennom dette forliket gjør vi viktige grep for å få dette til.

For oss har det vært viktig å unngå symbolpolitikk og finne fram til tiltak som reelt bidrar til å redusere tapene i beitenæringen og dempe konfliktnivået. Dessuten: Vi holder bestandsmålene på et nivå som er forsvarlig med tanke på artens overlevelse, men senker samtidig terskelen for å ta ut streifdyr og enkeltindivider som gjør skade. Vi slår tydelig fast at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial, i områder som er prioritert til beitebruk. Vi senker terskelen for skadefelling og pålegger staten et langt større ansvar for å bidra til at kvotene som fastsettes, faktisk tas ut.

Å senke terskelen for å ta ut skadegjørere er spesielt relevant når det gjelder bjørn. Vi har i dag en stor skjevhet mellom antallet binner og antallet hannbjørn, og det gjør at vandrende hannbjørn ikke bidrar til reproduksjon og oppfyllelse av ynglingsmål. Det er i hovedsak disse vandrende hannene som gjør skade. Når vi setter et tak på 1,5 hannbjørn per binne, vil det bety vesentlig færre vandrende hannbjørn, samtidig som ynglingsmålet holdes på et anstendig nivå. Samtidig blir det nå bestemt at forvaltningen av bjørn overføres til regionale nivå når man når ti ynglinger.

Ulven er det eneste av de store rovdyrene som har status som kritisk truet. Bestandsmålet på tre helnorske ynglinger ble nådd for første gang i fjor. Det er ikke sikkert at vi når det i år. Sverige er i gang med en omfattende faglig utredning som skal gi oss svar på hvor stor den sørskandinaviske ulvestammen må være for at den skal kunne karakteriseres som levedyktig. Forlikspartnerne mener det er naturlig og logisk at ulven forvaltes i et nært samarbeid med Sverige, og vi vil gå inn i forhandlinger om å få til en avtale om ulveforvaltningen umiddelbart etter at den svenske utredningen er ferdig, i 2012. Fram til det skjer, ligger bestandsmålet for ulv fast.

Spørsmålet om nødverge for hund har vært debattert i denne salen gjentatte ganger. Det er en viktig sak for befolkningen som bor i ulvesonen, og vi er glad for at vi endelig har fått dette på plass.

Mange større og mindre forvaltningsgrep gjøres gjennom dette forliket for å tydeliggjøre forvaltningen. Det er etter forlikspartnernes mening helt nødvendig for å få ned konfliktnivået i store deler av landet.

Da regjeringen inviterte Stortinget til å inngå et bredt forlik, var det med utgangspunkt i bestandsmålene for ulv, bjørn og nødverge for hund. Det ble tidlig klart at Stortinget ønsket å gå bredere til verks og diskutere rovdyrpolitikken mer generelt. Det har nå Stortinget gjort, og det mener jeg er bra.

La meg slå fast at gjennom dette forliket tydeliggjør vi hvordan forvaltningen av de store rovviltartene våre skal foregå, og vi sikrer forutsigbarheten. Det er viktig både for rovviltartenes overlevelse og for dem som driver næringsvirksomhet og lever i områder med rovdyr.

Helt til slutt vil jeg her fra talerstolen rette en stor takk til mine kolleger for samarbeidet om dette. Jeg retter også en takk til fagfraksjonen, som har arbeidet med denne saken over lang tid.

Med dette tar jeg opp forslagene som er referert i Representantforslag 163 S.

Presidenten: Representanten Martin Kolberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:27:02]: Fremskrittspartiet har vært med på et viktig forlik, og vi er glad for at vi fikk gode resultater i dette. Det er etter vår oppfatning et viktig linjeskifte i politikken som nå stadfestes. Den politikken som har vært ført basert på 2004-forliket, har ikke gitt de resultatene som en ønsket. Det tror jeg også alle forlikspartnerne innså, da en tross alt satte seg ned og ville vurdere den politikken som var.

Intensjonen er at en reduserer konfliktene som kom i kjølvannet av norsk rovdyrforvaltning. Det tror jeg vi skal få til. De konkrete punktene som ligger i avtalen, og de intensjonene som ligger bak, gjør at en kan ha de bestandsmålene en har, samtidig som en sørger for at konfliktnivået reduseres ved at de som lever med rovdyr, får større innflytelse på forvaltningen. Det er viktig.

Jeg vil si takk til dem vi har forhandlet med, både da forhandlingene var på komiténivå, og da de var på parlamentarisk leder-nivå. Vi har opplevd dem som ganske krevende, men veldig ryddige og konstruktive. Til tross for betydelig uenighet med hensyn til hvordan en skal tolke internasjonale konvensjoner, med hensyn til hvordan en skal opprettholde levedyktige bestander – om de skal være på norsk eller på skandinavisk nivå – og med hensyn til mange ulike måter å se problemene på, har en vært opptatt av å se på hvordan en kan løse dette til beste for både rovdyrene som skal leve, husdyrene som skal gå på beite, og folk som lever i de rovdyrutsatte områdene. Det synes jeg er veldig bra. Jeg håper dette også kan gjenspeiles i andre store saker der det er viktig å få til forlik. En vil spesielt oppfordre regjeringen til å prøve å få til forlik i Stortinget i flere saker, framfor å presse igjennom sin politikk med knappest mulig margin.

Det som Fremskrittspartiet legger vekt på her, er at en nettopp gir mer makt til dem som lever i rovdyrutsatte områder. En får dermed sjansen til å bedre lokal forvaltning, en får sjansen til å ta ut skadedyr raskere og bedre enn før, og nødvergeretten styrkes. Dette gjør at de rovdyrene som – hvis vi sier det litt enkelt – lever fredelig, får bli. De rovdyrene som skaper utrygghet og gjør skade, får en i større grad enn i dag en sjanse til å forsvare seg mot. Det er det som jeg oppfatter trengs for at en også skal få ned konfliktnivået, at folk føler at de har makt til å gjøre noe med situasjonen hvis den blir for uholdbar. Jeg tror ikke det er mange folk i dette land som ønsker å utrydde rovdyr bare for å ha gjort det, men folk ønsker å ha en følelse av trygghet der de bor, en følelse av at de kan leve i lokalsamfunnene sine uten å være redd for hva de møter når de går ut døra. Det ivaretar forliket, samtidig som forliket ivaretar at man ikke får skuddglade folk som kan gå rundt og ta seg til rette. Det er den andre siden. Skal man ha en forvaltning som får aksept på både miljøvernersiden og rovdyrmotstandersiden, må alle leve opp til det ansvaret som ligger i forvaltningen.

Det er en del spørsmål som blir utsatt, ved at en skal utrede dem. Det gjelder bl.a. ulveforvaltning. Der antar jeg at alle er innforstått med følgende: Det at ulv står omtalt, betyr ikke at noen av partiene tar ansvar for forliket i 2004 når det gjelder ulv. Det kommer vi tilbake til. Det gjelder også rovdyrsone.

Når det gjelder bjørn, opplever vi at det er gjort betydelige forbedringer, som gjør at det blir lettere å forvalte bjørnebestanden uten konflikt. For jerv og gaupe opprettholdes bestandsmålene, men ved at man får større grad av lokal forvaltning og mulighet for skadedyruttak, tror jeg nok at det blir en forbedring for befolkningen.

Det er også viktig å fokusere på de elementene som handler om opplæring, større kunnskap for rovviltnemndene, for de som skal drive jaktlag, osv., slik at man både får utført oppgavene sine korrekt, får tatt gode faglige beslutninger, slik at de som eventuelt skal ut og jakte på rovdyr, gjør dette på en god og presis måte. Det ligger begrensninger på skadedyruttak i dag, og enkelte opplever at kommunegrenser eller klokken setter en stopper for uttak av definerte dyr. Slik sett er jeg glad for at dette i framtiden blir lettere å få til uten de begrensningene.

Men igjen: Vi er godt fornøyd. Vi følte at Fremskrittspartiet fikk godt gjennomslag. Men vi følte også at alle partene kan være glade for det forliket som ligger på bordet, for det veier hensyn for og imot på en god måte. Og så håper vi at gjennomføringen ivaretas av miljøvernministeren på den måten forlikspartnerne hadde intensjon om.

Erna Solberg (H) [14:32:24]: Den måten Det norske storting har arbeidet på i denne saken, er vel noe utradisjonell – med om ikke blanke ark, så i alle fall ikke proposisjoner eller forslag fra regjeringen i bunnen. Det har selvfølgelig også gjort at det av og til har vært en litt vanskelig prosess å forholde seg til – og kanskje også å se hvordan man skulle komme igjennom.

Når vi til slutt har kommet igjennom med et forlik som alle partiene på Stortinget står bak, er det en ganske betydelig bragd, for dette er et område hvor meningene i de partiene som er representert her, i realiteten er noe forskjellig, og hvor følelsene knyttet til debattene rundt dette er ganske sterke. Likevel er det en seier for ønsket om stabilitet, forsvarlighet og langsiktighet, men man er også nødt til å gjøre noe for å få redusert konfliktnivået i en del områder og i en del lokalsamfunn i Norge som i dag opplever en ganske betydelig følelse av belastning på grunn av storsamfunnets ønske om å bevare flere rovdyr i vårt samfunn.

Da er det utrolig viktig at det samme storsamfunnet, representert ved oss som politikere, evner å se hvordan vi kan gjøre konfliktene mindre, samtidig som vi når målet, nemlig at vi skal ta vår del av internasjonale forpliktelser til å bevare våre store rovdyr og sørge for at de kan videreutvikle seg. Men vi må se det i en sammenheng, ved å se hvilken stamme rovdyret tilhører, for vi er en del av det skandinaviske området, og derfor må vi også se på hvordan vi sammen med våre naboland skal gjøre dette.

For oss har det vært viktig hvis vi skal få til konfliktreduserende tiltak, å gi mer lokal råderett i disse sakene, gi bedre mulighet for forvaltningen lokalt, som er tett på beslutningene, til større makt og større innflytelse. Vi hadde nok et ønske om å få dette til enda tydeligere, men dette er et kompromiss hvor vi har slått fast at siden vi har nådd bestandsmålene på ulv, på jerv og på gaupe, er det nå regional forvaltning som skal være svaret, for det er det som sto i 2004-forliket. I tillegg er vi blitt enige om regional forvaltning på et tidligere tidspunkt enn ved fullt bestandsmål på bjørn. Vi tror at dette vil bidra til mindre lokale konflikter, og vi har understreket at regionalforvaltningen er første instans, og at klageadgangen skal gå videre til Miljøverndepartementet.

I tillegg har vi fått til en reduksjon når det gjelder bestandsmålene på bjørn, og det er stor enighet om at den belastningen en del hannbjørner utgjør, er for stor til at vi fortsatt skal beregne to hannbjørner per binne. Vi har i stedet gått ned til 1,5. Det betyr at det blir færre av de bjørnene som kanskje oppleves som mest konfliktskapende, fordi det er de som gjør mest skade når de vandrer rundt. Det vil altså bli en endring på det.

I tillegg er det et vesentlig punkt som jeg tror er viktig, og det er at vi er blitt enige om beitenekt. Selv om målsettingen vår er at det ikke skal bli beitenekt etter dyrevelferdsloven i årene fremover med en bedre forvaltning av rovviltet, er vi altså blitt enige om det grunnleggende prinsippet – synes jeg – for enhver forvaltning av storsamfunnet når det gjelder privat eiendomsrett, nemlig at hvis det blir ilagt beiterettnekting, skal man samtidig kompenseres fullt ut fra dag én. Reglene skal lages av departementet, men det er nå stadfestet at det er full kompensasjon. Det tror jeg det er mange som vil bli glade for. Dette er jo et område hvor det for øyeblikket er betydelig uro ute, for det er ganske mange bønder som har fått varsel fra Mattilsynet om beitenekt. Derfor ser jeg fram til at man skal klare å løse dette i årene fremover.

Det er mange små og store tiltak som vil bidra til bedre forvaltning i årene fremover. Det kanskje vanskeligste temaet har vi i realiteten utsatt, nemlig den langsiktige politikken for ulv. Det betyr at vi vil komme tilbake til dette. Forhåpentligvis klarer vi å få til en felles skandinavisk forvaltning av ulven og få klare prinsipper for det. Det vil i så fall gjøre det mulig å opprettholde ikke bare bærekraften, men også en forsvarlig forvaltning i de områdene som i dag opplever størst belastning.

Snorre Serigstad Valen (SV) [14:37:46]: Jeg velger i denne samarbeidets debatt å tro at jeg ikke ble flyttet nedover talelisten av vrangvilje fra presidentens side.

Rovdyr er en del av norsk fauna, og rovdyr beriker norsk natur. Det er en viktig inngang til denne debatten. Litt for ofte er premisset for diskusjonene om rovvilt at rovdyr utelukkende er en belastning, eller at vi utelukkende tar vare på de fire store rovdyrene fordi vi har en internasjonal forpliktelse til å gjøre det. Men det er også viktig å fastslå at rovdyr er en del av norsk fauna, og at dette er dyr vi skal ta vare på.

Når alle er fornøyd med et forlik, i hvert fall i denne saken – alle fra SV til Fremskrittspartiet – er det nok kanskje en del mennesker som blir mistenksomme og tenker at her ligger det et eller annet begravd. Det er jo en mistanke jeg for så vidt har forståelse for, men i dette tilfellet stemmer det ikke. Jeg er helt enig med representanten Solvik-Olsen i at alle partier har grunn til å være fornøyd med dette forliket. Det er fordi jeg tror at begge sider i denne debatten har vært nødt til å tenke: Hva er viktigst for oss? Da lå løsningen nettopp i det som mange forutså før vi startet forhandlingene, i felles aksept for de fire store rovdyrene i norsk natur, i felles aksept for bestandsmål og i å gjennomføre endringer i forvaltningen, som det har vært et sterkt ønske, fra lokalt hold, om å gjennomføre.

Jeg skal ikke gjenta de endringene i forvaltningen og de nye grepene vi gjør, som andre representanter har gjort rede for. Jeg har lyst til å ta én ting, som også Solvik-Olsen var innom. Det skal arbeides med kompetansehevende tiltak for lisensfelling og etablering av flere kurstilbud, og vi skal prioritere kursing av fellingslag. Det er viktig. Det er viktig både for å unngå farlige situasjoner i den noe utvidede jakten vi vil oppleve framover, og det er viktig fordi alle er enige om at det er lisensjakten som skal være bærebjelken i hvordan vi eventuelt skal regulere disse bestandene – og det er viktig.

På forvaltningsfronten gjør vi en del endringer som er kloke, mener jeg. Vi øker kapasiteten i sekretariatene. Det tror jeg er viktig, og det er noe jeg tror alle partiene har fått mange tilbakemeldinger om. Vi oppfordrer kommunene til å ha større kompetanse i rovdyrspørsmål, og vi forplikter oss til å bruke midler på det. Vi ber regjeringen om å pålegge miljøforvaltningen å utrede tidsfrister for behandling og klager knyttet til skadefelling, og i ett tilfelle flytter vi også forvaltningsmyndighet til rovviltnemndene når vi har nådd ti ynglinger av bjørn.

Så bare litt overordnet til slutt om bakteppet for dette forliket: Jeg må bare si at jeg møtte en skoleklasse utenfor salen her i stad. Det ble redegjort for hvem det var bilder av på veggene, og hvem de ulike bystene var av, og da klarte jeg ikke å dy meg. Jeg måtte løpe bort til dem og si at vi politikere holder ikke bare på med polemikk i salen her, men noen ganger skriver vi historie. Og det gjør vi definitivt i dag.

Tidligere handlet norsk politikk om å utrydde de store rovdyrene fra norsk natur, og slik Stortinget ofte gjør, lyktes vi med målsettingene. Vi klarte å utrydde rovdyrene. Det førte til at vi i 1930 hadde verken bjørn eller ulv i norsk natur. Siden den gang har det foregått en sakte reetablering av disse artene. I dag har vi om lag 30 ulv og ca. 160 bjørn. I dag vedtar vi altså et enstemmig forlik, der alle partiene slutter seg til at disse fire store rovdyrene er en del av norsk fauna. Det er historisk, og det er det all grunn til å være glad for og fornøyd med. Det vil gi nettopp den forutsigbarheten som jeg tror alle er glade for.

Det stemmer at vi skal ta stilling til nye bestandsmål for ulv senere, og at det ikke skjer noen endringer i ulvepolitikken inntil videre. I Sverige er man nå ferdig med utredninger som ligger til grunn for den nye, oppdaterte rovdyrpolitikken der, som de skal vedta på sin side. Der er det anbefalt å doble antall ulv og øke antall bjørn betydelig. Vi har vedtatt vårt forhandlingsutgangspunkt med Sverige i nye samtaler. Jeg ser fram til å vedta nye bestandsmål i samarbeid med Sverige, med dette som bakteppe.

Så vil jeg bare takke for et veldig godt samarbeid med alle partier.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [14:42:57]: I overskriften til forslaget kommer det fram at det handler om rovvilt, rovdyr og forvaltning av våre rovdyr. Men det handler like mye om folk. Det som er det flotte ved dette forliket, er at det tar folk på alvor, og at det er en helt annen tone i forhold til de utfordringene lokalbefolkningen har, som har rovdyrene tett på kroppen.

Jeg representerer et fylke, Hedmark, der vi har alle de fire store rovdyrene, og der konfliktnivået har vært veldig høyt. Det har vært mye sterke følelser. Jeg tror noen av følelsene har bakgrunn i at man ikke har følt at man har blitt lyttet til, at man ikke har følt at man har blitt sett, og at man delvis har blitt latterliggjort eller gjort dum. Dette forliket viser at hele Stortinget tar disse utfordringene på alvor, at vi tar på alvor de utfordringene folk som har rovdyr tett på kroppen, har. Det i seg selv er et konfliktdempende tiltak – kanskje nesten det viktigste konfliktdempende tiltaket.

Vi i Senterpartiet mener at kursen har blitt snudd i dette forliket, og at det har blitt innført veldig mange gode tiltak. Jeg vil nevne noen av dem.

Det blir bl.a. mer regional forvaltning – et godt tiltak for at de som bor nær problemene, skal få større makt til å løse dem. Det blir innført nødverge for hund. Det har vært en stor debatt over flere år. I Norge har vi en levende jaktkultur, og det tar vi på alvor. At det nå blir innført nødverge for hund, er et godt svar på den utviklingen vi har fått der.

Hannbjørn skal tas ut. Unge hannbjørner, som unge menn, skaper mye trøbbel. Det har vært veldig mange unge hannbjørner, spesielt i mitt fylke, som har reist rundt uten mål og mening, og skapt mye bøll på sin vei. Når det nå blir slått fast på Stortinget at de skal tas ut, er det særdeles klokt. Det vil være et effektivt og målrettet tiltak som gjør at det blir mindre skader når det gjelder beitedyr og beitebruk, og mindre lokal uro. For eksempel noen kilometer fra der jeg bodde, var det en ung hannbjørn som prøvde å komme seg inn i et hus mange ganger i fjor høst. Den vil det nå bli lettere å ta ut. Det er bra, og det er klokt.

Det offentlige skal ta et langt større ansvar for å ta ut skadedyr. Det er vi som har innført at vi skal ha rovvilt, og da skal vi også ha et ansvar for å ta dem ut. Det blir lagt mindre restriksjoner når det gjelder skadefelling, både tidsperioden den skal foregå i og det geografiske området hvor man kan foreta skadefellingen. Noe som har skapt utrolig stor frustrasjon, er hvis du har fått en skadefelling på et dyr og du kommer til en kommunegrense og så får du plutselig ikke felle allikevel selv om det er samme dyret. Det skal det endres på. Det slås også veldig tydelig fast at i prioriterte beiteområder har rovdyrforvaltningen ansvaret for at de prioriterte beiteområdene faktisk skal være prioriterte beiteområder, og at det ikke er den enkelte beitebruker, men at det er forvaltningen, det offentlige, som skal gå inn og ta det ansvaret når man har sagt at et område skal være prioritert for beitebruk. Dette er noen av en rekke tiltak som vil hjelpe folk, og som vil få ned konfliktnivået.

Så er det flere som har vært innom dette med ulv. Der er det også betydelige grep. Det er et viktig prinsipp som blir innført, og det er at grenseulven skal regnes som en faktor på 0,5. Det har vært et stort konflikttema at man har veldig mange grenseulvflokker som ikke blir regnet med i det norske bestandsmålet. Hvis man har fire–fem flokker på grensen, og ingen blir regnet med, gir det et feil bilde av hvor mye ulv det faktisk er i Norge. Nå slår Stortinget fast at man for framtidige standsmål skal ha regnet med den ulven som faktisk er der, og at grenseulven skal regnes inn med en faktor på 0,5. Så får vi diskutere når vi kommer tilbake til det hva som skal være det nye nasjonale bestandsmålet. Der vil det være ulike utgangspunkt med bakgrunn i de posisjonene vi hadde i 2004.

Jeg vil også løfte fram punktet om beitenekt – det er hyggelig å være så enig med en representant fra Høyre som jeg er i dag – der det sies helt tydelig at det skal gis full kompensasjon fra dag én. Det er et nytt godt punkt.

Så til slutt: Tonen i forliket viser at nå tar man lokalbefolkningen på alvor, man tar beitebrukerne på alvor, og man tar dem som bruker naturen rundt omkring i Norge, på alvor og sørger for at alt blir mer forutsigbart. Det blir mulig å bruke utmarka, mulig å høste fra utmarka, mulig å ha et levende landbruk i hele landet, og man tar også på alvor den store frustrasjonen som har vært for dem som driver med jakt, ved at man innfører nødverge for hund. Dette er et godt forlik som drar politikken i riktig retning.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:48:05]: Stortinget demonstrerer i dag igjen sin evne til å samle seg om en stor og viktig avtale. Jeg kan ikke huske at Stortinget på noe tidspunkt jeg har vært med i norsk politikk, har vedtatt en så omfattende og detaljert instruks til noen regjering som det dette rovdyrforliket representerer. Det er en dimensjon i den avtalen vi har inngått, som er viktig for Stortinget, for det betyr at dette ikke bare er en avtale inngått mellom partigrupper, men landets nasjonalforsamling vil etter alt å dømme i dag vedta dette i form av en instruks til statsråden og hans forvaltning. Det gir også et godt grunnlag for oppfølgingen.

Jeg mener at vedtaket på en svært god og balansert måte ivaretar Norges forpliktelser til å bidra til levedyktige rovdyrbestander, samtidig som det ivaretar hensynet til enkeltmenneskers og lokalsamfunns trygghet og livskvalitet. Og det løser konkrete utfordringer for landbruk og reindriftsnæring.

Jeg vil slutte meg til takksigelsene. Jeg vil særlig nevne Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Martin Kolberg, som på en utmerket måte loset oss gjennom de avgjørende fasene av forhandlingene. Jeg vi også nevne forhandlingsleder Eirin Sund som også konstruktivt og løsningsorientert ledet forhandlingene i den første runden.

Det er ikke alle som til enhver tid har trodd at vi faktisk skulle ende opp med denne brede, tverrpolitiske avtalen. Kristelig Folkeparti har helt siden regjeringen inviterte til forlik i trontaledebatten vært klar på at vi har ønsket et bredt forlik, og vi har gitt tydelig uttrykk for at vi mente det var behov for en ny og forbedret politikk, fordi 2004-avtalen ikke fungerte i forhold til dagens utfordringer. Kristelig Folkepartis landsstyre har på en konstruktiv måte og tidlig i fasen vist sine posisjoner, og jeg er glad for å kunne si at vi føler vi har fått betydelig gjennomslag i det som i dag blir vedtatt.

Den historiske enigheten om rovdyrpolitikken er kunnskapsbasert, den vil forebygge konflikter og den vil gi større trygghet. For Kristelig Folkeparti var det viktig å styrke tiltroen til rovdyrforvaltningen bl.a. gjennom effektivt uttak av skadegjørende rovdyr, og å sikre at bestanden av rovvilt ikke vokser utover de fastsatte målene. Det handler bl.a. om å sørge for et mindre antall skadegjørende streifbjørn, og vi har vært opptatt av å heve kompetansen og styrke grunnlaget for regional og lokal forvaltning ut fra nasjonale bestandsmål. Med denne avtalen styrker vi den regionale forvaltningen, og vi sikrer en bedre balanse mellom hensynet til beitedyr og rovdyr, bl.a. ved et raskere uttak av skadedyr.

Kristelig Folkeparti ønsket også at nødvergebestemmelsene skulle omfatte rovdyrangrep på hund. Det er urimelig å forlange at folk skal stå stille og se på at hunden deres blir drept av en ulv uten å kunne gripe inn. Jeg vil derfor nevne spesielt at det er viktig at vi nå er enige om at rovdyr kan avlives ut fra nødverge ved direkte angrep på hund.

For Kristelig Folkeparti har det vært vesentlig at bestandenes tilstand vurderes i sammenheng med tilstanden til svenske bestander. Vi har nå en tverrpolitisk enighet om at Norge skal forhandle med Sverige om at ulvene i grenseområdet mellom våre to land skal telles med i bestandsmålet. Det settes et tak på antall hannbjørn, slik at det ikke overstiger halvannen ganger tallet på binner, og bestandsmålet for ynglinger av bjørn er satt til 13. Det vil også bli satt effektive frister for saksbehandlingen.

Rovdyrforvaltningen handler i bunn og grunn om forvalteransvaret og sikring av levedyktige bestander på den ene siden, om hensynet til livskvaliteten i norske lokalsamfunn og enkeltmenneskers trygghet, og til landbruks- og reindriftsnæringen på den andre siden. Forvalteransvaret er grunntanken i kristendemokratisk miljøpolitikk. Målet med all politikk skal være å løse dagens utfordringer uten at det går på bekostning av framtidige generasjoners muligheter til å oppfylle sine behov. Derfor skal mennesker forvalte jorden på en best mulig måte og sørge for en bærekraftig utvikling. Dette omfatter bl.a. å ta ansvar for det biologiske mangfoldet. Derfor er det viktig for Kristelig Folkeparti at de fire store rovdyrartene bjørn, ulv, jerv og gaupe må forvaltes kunnskapsbasert, slik at vi tar vår del av ansvaret for å sikre levedyktige bestander av disse.

Den utrygghet som oppleves i enkelte områder, må tas på alvor, og det opplever jeg at dette vedtaket gjør. Det må møtes med tiltak. Vi har også sett de konkrete utfordringene landbruksnæringen har stått overfor. Det er svært viktig og gledelig at Stortinget i dag vedtar et forlik som møter disse utfordringene på en god, ansvarlig og balansert måte.

Jeg vil også understreke at Norge som nasjon har et ansvar for den sørsamiske kulturen. Sørsamisk kultur er uløselig knyttet til reindrift. Både den sørsamiske kulturen og reindriftsnæringen er i dag kritisk truet av en stor og økende rovdyrbestand. Vi er glad for at Stortinget i dag tar grep som skal møte denne situasjonen.

Vi gikk til forhandlinger med stor utålmodighet for å få til en enighet. Det er viktig at Stortinget nå er kommet fram til det – gjør dette vedtaket. Det gir en klar instruks til regjering og forvaltning om nødvendige endringer av politikken.

Trine Skei Grande (V) [14:53:34]: Ibsen sa at viljen, det er den som teller, viljen frigjør eller feller.

I dag viser Stortinget vilje, vilje til et forlik, og jeg mener at forlikene er juvelen i det norske parlamentet. Det er når vi klarer å sette oss ned med vanskelige og viktige saker, klarer å få til en enighet som dette, at man virkelig ser at politisk arbeid kan føre til noe som bringer oss videre.

Hvorfor var det viktig for Venstre å være med på et forlik her? For det første er det et ekstremt konfliktfylt område som hadde veldig godt av en bred enighet. Det er også konfliktfylt fordi det er en stor majoritet blant folket som støtter en politikk, men som ikke snakker høylytt om den, mens en del av folket føler seg ordentlig tråkka på av den politikken som føres – og det fører til mistillit i vårt politiske system.

Og så tror jeg vi skal være så ærlige at vi sier at nesten alle partier er delt i saken, for vi har noen deler av partiet som står for én politikk, mens andre deler av partiet synes at den politikken er tung å bære, ut fra hvor de bor.

Det er viktig å si at vi nå har slått fast at vår politikk skal bygge på en kunnskapsbase vi har, at den skal bygges opp videre, og at vi har en felles forståelse for at det å ha en kunnskapsbasert politikk på dette området faktisk er viktig. Venstre har hatt Bern-konvensjonen og naturmangfoldsloven som utgangspunkt for våre standpunkt.

Det jeg synes er veldig flott i dag, og som jeg synes er en stor seier, er at vi, alle partiene på Stortinget, har bestemt at alle de fire store dyrene er med i vårt felles ansvar, og at de skal finnes i norsk natur. Det har det faktisk vært usikkerhet om før i dag.

Så er det sånn at også dette forliket gir flere rovdyr. Vi har nådd bestandsmål på gaupe og jerv. Vi skal ha en diskusjon med svenskene om ulv. Bjørn skal vi videre opp på, men vi får til en bedre balanse mellom hunner og hanner, noe som jeg tror er veldig konfliktforebyggende.

Så er det sånn at vi har blitt enige om at vi skal prøve å få til en felles enighet med svenskene når det gjelder ulv. Det tror jeg er grunnleggende riktig og grunnleggende konfliktdempende, fordi veldig mange av de ulvene som skaper problemer, er streifulver som vi har felles med svenskene, og som vi bør ha en felles forvaltning og politikk med.

Jeg synes det også er bra at vi skal se på ulvesonene og på inndelingen av dem, og at vi også kan se på fordeling av jerv i forhold til belastningen som det sørsamiske miljøet blir utsatt for, som representanten Høybråten tok opp. Det tror jeg er kloke korrigeringer i forhold til det forrige forliket.

Så skal vi bli tatt med på råd når det gjelder nye erstatningsordninger. Jeg har bare lyst til å nevne to setninger om det når statsråden sitter og hører på. For oss er det viktig at vi som fellesskap bestemmer at vi skal ha noen rovdyr i norsk natur. Det er det noen som må bære byrden av. Det er noen som faktisk må gjøre den jobben som vi som fellesskap bestemmer at vi skal gjøre. De bør få betaling for den jobben de skal gjøre. Derfor mener Venstre at vi burde hatt et erstatningssystem der folk får betalt for den jobben de må gjøre for fellesskapet, med å være en beitenæring som skal fungere sammen med rovdyr som vi er enige om at vi skal ha. Da bør de få betalt for den jobben og den belastningen. At vi i dag har et erstatningssystem som er grunnleggende destruktivt, der folk får betalt for å lete etter kadaver, er en dårlig strategi for å bringe forståelse mellom dem som har belastninga, og dem som har bestemt at de skal ha den belastninga. Kanskje kan folk få mer betalt for å gjøre forebyggende tiltak enn bare å få betalt for å lete etter kadaver.

Til slutt vil jeg gjøre som andre, takke både parlamentarisk leder i Arbeiderpartiet, fraksjonslederen til Arbeiderpartiet i komiteen og alle de andre partene rundt bordet. Jeg har lyst til å slutte med det som sto øverst på arket fra min rådgiver, som han sendte ut til alle fylkeslederne nå, for der sto det: Om en vil, er det utrolig hva man får til.

Statsråd Erik Solheim [14:58:38]: La meg starte med å gratulere Stortinget, gratulere alle dem som har gjort denne fine jobben.

Regjeringen innbød Stortinget til å finne et sånt forlik, og regjeringen har skaffet mye av det kunnskapsmaterialet som Stortinget har fattet vedtak på grunnlag av. Men det er Stortinget som har gjort denne jobben, og jeg mener dette er en historisk dag, og det er en merkedag for norsk natur.

Det mest grunnleggende som skjer i dag, er at et enstemmig storting sier at vi skal ha alle de fire store rovdyrene i norsk natur. De er en del av norsk natur, og de skal være der, og meg bekjent er det første gang et norsk storting noensinne sier dette. Det er historisk. Så sier Stortinget også at nettopp for å kunne ha rovdyr i norsk natur må vi redusere konfliktene rundt disse rovdyrene. Det er også positivt, og selvfølgelig helt i tråd med regjeringens politikk. Jeg må også legge til at jeg mener at Stortinget i dag fatter et vedtak som er i tråd med det jeg mange ganger har sagt fra denne talerstolen, at det tause flertallet i Norge, det store, brede flertallet i Norge, mener at vi skal ha både utmarksbeitenæring i Norge og rovdyr i Norge. Vi har unngått de to ekstreme ytterpunktene – dem som er imot alle rovdyr, og dem som mener at vi ikke trenger sauenæring – og vi har funnet et godt, dekkende kompromiss oss imellom.

La oss på denne historiske dagen huske at i 1845 vedtok Stortinget at vi skulle utrydde alle rovdyr i Norge. Den politikken virket, og fram til rundt 1930 kom vi så nær null som det er mulig å komme. Det fantes omtrent ikke rovdyr i Norge. Jeg husker ennå, så sent som da jeg var guttunge, den frykten vi alle følte når det gikk et rykte i Sør-Gudbrandsdalen om at det var sett en ulv. Ingen kunne dokumentere det, men det var et rykte om det, og det var nok til at – jeg får si – hårene reiste seg på ryggene våre.

Det er selvsagt folk som også i dag føler ubehag med ulv, men det er en fundamentalt ny situasjon. Grunnen til det er at man i løpet av de siste tre tiårene gradvis har bygd opp levedyktige bestander av alle rovdyrene i Norge – selv om ulven fortsatt er kritisk truet. Men Stortinget sier altså at rovdyrene hører hjemme i norsk natur, og at de beriker norsk natur. Jeg er enig med Dagfinn Høybråten i at dette er i tråd med forvaltertanken. Jeg vil si at det også er i tråd med den alminnelige, gamle, historiske bondemoralen, nemlig at som samfunn skal vi videreføre norsk natur til neste generasjon i samme eller i bedre stand enn vi selv har mottatt den.

Vi skal drive forvaltning basert på kunnskap, og noe av det viktigste som har skjedd i denne debatten, er at vi har fått utrolig mye mer detaljert kunnskap. Det gjør at vi kan avvikle en del av de mytene som er rundt rovdyr, og basere oss på hva vi faktisk vet.

For en tid siden svarte jeg på spørsmål fra representanten Bredvold – et meget godt spørsmål – om en ulv, som da han stilte spørsmålet fredag, var rundt på Hamar-kanten og skapte problemer der. Da jeg svarte på spørsmålet onsdag uken etter, var den ulven langt inne i Sverige. I mellomtiden hadde den besøkt halve Sør-Norge, inkludert Lillestrøm, for å ta det nærmeste til Oslo. Med andre ord: Vi har detaljert kunnskap om hvordan den beveger seg, noe man ikke hadde før.

Stortinget har kommet fram til en rekke detaljerte forslag når det gjelder kunnskapsnivået. Regjeringen, Miljøverndepartement og miljøforvaltningen skal selvsagt følge opp disse. Jeg vil også si at Stortinget selvfølgelig da må sørge for de tilstrekkelige bevilgningene til dette på høstens budsjett, slik at man får muligheten til å følge opp de gode hensiktene som Stortinget nå har gitt uttrykk for.

Når det gjelder jerv og gaupe, er det små endringer. Når det gjelder ulv, er det historisk nye at det nå uttrykkelig sies – og det har jeg tatt til orde for mange ganger: La oss samarbeide mye mer med svenskene på dette området. Det er en svensk centerpartist som er miljøvernminister, Andreas Carlgren. Jeg gleder meg veldig til å samarbeide med ham om dette. I Sverige går debatten om å øke antall ulver i den svenske ulvesonen, og Carlgren er opptatt av ett spesielt forhold, nemlig hvordan man skal skape en link mellom den finsk-ugriske ulvesonen og den norsk-svenske ulvesonen for å hindre genetisk degenerering av ulvene. Men alt dette er temaer vi gleder oss til å samarbeide med svenskene om.

Når det gjelder bjørn, mener jeg Stortinget nå legger til rette for en veldig god politikk. Det er kombinasjonen av å sørge for at vi får flere bjørn i Norge. Det kommer vi til å få gjennom dette vedtaket, men samtidig kommer vi til å få mindre konflikt rundt bjørn i Norge, fordi vi bringer fram flere ynglende binner. Vi tar bedre vare på binnene. Vi tar også bedre vare på hannbjørner i binneområdene, men vi unngår hanndyr som gjør stor skade utenfor de områdene hvor binnene er. Så dette er en balansert, klok politikk som vil gi flere bjørn, men mindre skade, og det er akkurat det det brede flertall i Norge ønsker. Så takk til Stortinget for dette meget gode opplegget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 37.

Dag Terje Andersen gjeninntok her presidentplassen.