Svein Harberg (H) [18:29:35]: Det politiske arbeidet på Stortinget har for meg ett overordnet mål, nemlig å sikre muligheten for fortsatt velferd for kommende generasjoner i et trygt og godt samfunn. Sentralt i dette bildet står hva vi kan gjøre for at barn og unge gis de beste muligheter for fremtidig arbeid i et spennende næringsliv, et næringsliv som utvikler seg og skaper verdier. Verdiskaping sikrer velferden, og dermed er dette en god sirkel. Jeg tror det er enighet her i salen om at denne gode sirkelen vil vi ha, og jeg ser derfor fram til en debatt om hvordan regjering og storting i fellesskap kan bidra til dette.

Hvordan sikre et næringsliv som er optimistisk, som er i forkant og som fortsatt kan bemerke seg internasjonalt på grunn av høy kompetanse og unike løsninger? Kunnskap og konkurransekraft sikrer velferden, og et bevisst forhold til behovet for kunnskapsrike medarbeidere er derfor helt avgjørende. Jeg er bekymret over alle de tilbakemeldinger jeg får om mangel på medarbeidere med nok fagkunnskap, og om mangelen på søkere til stillinger som krever spisskompetanse og internasjonal kunnskap.

Gjentatte ganger har vi debattert handlingsrommet til universiteter og høyskoler. Lenge var det liten forståelse for denne problemstillingen fra departement og politisk ledelse, men etter at Handlingsromutvalget hadde avlagt sin rapport, synes det som om alle parter er enige om at handlingsrommet til denne viktige sektoren er redusert. Det er flere grunner til at det er blitt slik, og jeg skal ikke i denne sammenheng starte en stor budsjettdebatt, men det er viktig at vi tar inn over oss den utfordringen redusert handlingsrom gir. Det skaper en tøff hverdag for alle som arbeider i sektoren, men i første omgang rammer det studentene. Tilbakemeldingene fra studentene er da også at det er dårligere oppfølging av og tilbakemelding til den enkelte student, det er undervisning i stadig større grupper, veiledning skjer sjeldnere, og forskningsdeltakelse for studentene blir nærmest umulig å gjennomføre på en kvalitativt god måte. Det bekymrer meg at tilbakemeldingene er så tydelige på dette, og det må vel klart kunne sies at dette ikke er noen god måte å sikre topp utdanning på. Jeg er bekymret for at dette vil svekke rekrutteringen til noen av utdanningene, og jeg er spesielt bekymret for at vi på denne måten ikke fremstår som attraktive for studenter fra andre land. Studenter snakker sammen, på tvers av landegrensene, og siden Norge har et klart ønske om å tiltrekke seg utenlandske studenter, må vi også ha en strategi for hvordan vi skal sikre et tilbud som er attraktivt, har høy kvalitet og som har et godt renommé.

Oppegående studenter er harde dommere. Signalene fra studentene og ansatte ved universitet og høyskoler er sammenfallende og må tas på alvor, og det passer jo godt sammen med vårt ønske om å levere et best mulig tilbud. Jeg er spent på å høre hvilken strategi statsråden har for å rette på dette.

At arbeidsgivere i privat og offentlig sektor stadig oftere mangler kvalifisert arbeidskraft og må ansette folk fra en liste søkere der den beste fagkompetansen ikke er til stede, har selvsagt flere grunner. Det kunne vært fremmet flere interpellasjoner omkring det temaet. Det er imidlertid hevet over enhver tvil at vi utdanner for få personer til en del av de yrkesgruppene som strever mest. De offentlige utfordringene er spesielt innen helsevesen og skole, og der er utfordringene store. Jeg har ikke tenkt å ta dette spesielt opp i dag. Det får vi rikelig anledning til å ta opp når regjeringen kommer med sin melding om velferdsutdanningene neste vår. Det er en viktig melding, og det blir et viktig arbeid.

Det er imidlertid andre næringer som virkelig sliter, og som over tid har varslet at de på grunn av dette vurderer å flytte virksomheten sin til et annet land der det er lettere å skaffe kompetente medarbeidere. Det er en trussel vi ikke vil ha hengende over oss, og som vi må gjøre noe med.

Jeg har gjentatte ganger passet på å skryte av det utdanningstilbudet vi har i landet vårt, et tilbud der alle barn kan planlegge å bli mekaniker, designer, sykepleier, ingeniør eller forsker uten å måtte velge vekk noe på grunn av sosial eller etnisk bakgrunn. Vi har hatt og har et godt utdanningstilbud, og det er det som har dannet grunnlag for et norsk næringsliv som har en unik posisjon internasjonalt på grunn av kunnskapsbaserte tjenester til en hel verden. Kunnskapen har gitt konkurransekraft, kunnskap har gitt oss denne muligheten. Jeg bor selv i en landsdel – Sørlandet – som har en lang internasjonal historie gjennom sjøfart. Rederivirksomhet er fortsatt en stor virksomhet på Sørlandet, men det som virkelig har skutt fart, er leverandørindustrien. Det som har gjort at den tradisjonelle leverandørindustrien til sjøfarten nå skyter fart og har knoppskytinger, er at høyt kvalifiserte medarbeidere har løftet næringen inn som best i verden på løsninger for olje- og gassnæringen til sjøs. Det de selger, er så basert på de kloke hodene at multinasjonale selskaper kjøper opp virksomheter her og er tydelige på at de ikke vil flytte dem, for det er her kompetansen – de gode hodene – er. Det er flott. Slik vil vi ha det, men slik er vi ikke trygge på at det blir. Disse næringene må nå virkelig lete for å finne den kompetansen de trenger. De ser ut til å måtte inngå samarbeid med universiteter i andre land for å sikre rekruttering. Dét er jo ikke galt i seg selv, men hvor er Norges egen satsing på å skaffe den rette kompetansen til landets næringsliv?

Jeg har nå nevnt et eksempel på en kompetanseklynge som sliter. Disse har vi mange av. Det er Arena-klynger og det er NCE-er. Det er virksomheter spredt utover hele landet, virksomheter med optimisme og utvikling. Det er gode kunnskapsarbeidsplasser, de skaper arbeid for underleverandører, og de sikrer verdiskapingen over hele landet. Konkurransekraften deres i fremtiden er de gode hodene. Best på kunnskap og kompetanse er et konkurransefortrinn som slår!

Vi har et godt utbygd tilbud med fagskoler, høyskoler og universiteter. Vi har studenter som aldri før, men vi greier likevel ikke å utdanne nok av de gode hodene med den rette kunnskapen. Når vi så også sliter med å hente disse menneskene i en internasjonal konkurranse, er det grunn til bekymring.

«Norge lykkes ikke i å tiltrekke seg de beste globale talentene. To av tre kunnskapsbedrifter mener aktiv politikk er nødvendig. Regjeringen sover i timen», sier strategisk rådgiver i Abelia, Tarje Bjørgum.

Han sier videre:

«Norge oppleves ikke som en attraktiv destinasjon for mennesker med høy utdanning og etterspurt kompetanse. Nye tall viser at vi tiltrekker oss lavere kompetanse fra utlandet, målt i utdanningsnivå, enn hva som allerede finnes her. Sett fra verden er Norge langt fra førstevalget for kloke hoder.»

Bjørgum er videre bekymret over at ny forskning, innovasjon og kunnskap nå skapes utenfor Norges grenser, i globale forsknings- og kunnskapsmiljøer rundt om på kloden, uten at norske aktører har tette koblinger til talenter, entreprenører og forskere fra disse miljøene. Dette vil være en forutsetning for et konkurransedyktig næringsliv i et høykostland som Norge. Bjørgums bekymringer understreker også behovet for å ha en bevisst strategi for å beholde utenlandske studenter som har valgt å komme til Norge, og som fullfører sin utdannelse her. Disse studentene er en verdifull ressurs, som vi gjerne vil ha med oss videre. Hva vil vi gjøre for å beholde dem?

Jeg forventer ikke at statsråden eller Stortinget skal komme med et hokuspokus-vedtak som løser utfordringene norsk arbeidsliv står overfor når det gjelder å skaffe nok kompetente arbeidstagere, norske eller utenlandske. Det jeg imidlertid forventer, er at vi, før det er for sent, gjør det vi kan for å påvirke og legge til rette for en utdanning som i større grad griper fatt i utfordringen. Det krever at vi har en klar strategi for hvordan vi skal nå slike mål. Hvordan skal vi rekruttere de gode hodene? Hvordan skal vi utnytte de utdanningstilbudene vi har, slik at maritim sektor, olje- og gassnæringen, prosessindustrien, bygg og anlegg og andre næringer kan få god tilgang på nødvendig kompetanse? Hvordan skal offentlig sektor få god tilgang på kvalifisert helsepersonell, de beste lærerne og de beste saksbehandlerne i årene som kommer? Hvilken strategi har statsråden for utviklingen av utdanningsinstitusjonene våre?

Til slutt vil jeg minne om utgangspunktet for denne interpellasjonen: Kunnskap og konkurransekraft trygger velferden. Å trygge velferden er det viktigste vi kan gjøre for dem som kommer etter oss. Nå ser jeg frem til en debatt om hvordan vi vil bidra til det.

Statsråd Tora Aasland [18:39:06]: Økonomisk uro preger arbeidsmarkedet i mange europeiske land. Det viser at den utfordringen som representanten Svein Harberg gir meg, er særdeles viktig. Norge må ha et næringsliv som er dyktig på omstilling og innovasjon. Der er vi helt på linje. Høyere utdanning må svare på det kompetansebehovet som både privat og offentlig arbeidsliv står overfor, både i det korte perspektivet og i det lange perspektivet. Utfordringer må snus til muligheter, og vi må jobbe smartere. Utviklingen i arbeidsmarkedet og næringslivet viser at Norge framover vil trenge flere arbeidstakere med høyere utdanning. Særlig viktig blir realister, teknologer, økonomer, helsearbeidere og lærere. Der tror jeg også vi er på linje – og jeg viser til Harbergs innlegg her nå.

Regjeringen har siden 2009 finansiert nesten 7 000 nye studieplasser som ferdig innfaset vil utgjøre en økt kapasitet på bortimot 20 000 nye studieplasser. Disse studieplassene gir institusjonene anledning til å utvikle tilbud der det er nasjonale og regionale behov. Studietilbud i realfag og teknologi rekrutterer færre dyktige studenter enn behovet i samfunnslivet tilsier. Gjennom aktivt arbeid på en rekke områder ser det imidlertid ut som at vi gradvis lykkes med å bedre rekrutteringen på dette området. Treårig ingeniørutdanning kan f.eks. vise til en økning i opptaket for syvende år på rad. Dette er svært gledelig og et godt grunnlag å bygge videre på. Nært samarbeid med næringslivet er her selvsagt en suksessfaktor. Departementet vil følge søkningen til høyere utdanning tett, også i årene framover, for å vurdere behovet for ytterligere studieplasser.

Et styrket samspill mellom høyere utdanning og samfunnet rundt gjør at behovene i næringslivet som representanten Harberg viser til, raskere kan bli fulgt opp av universiteter og høyskoler. Mer samspill vil også bidra til økt kvalitet og relevans. Dette gjelder både innen forskning, studietilbud og studieinnhold. Kartlegginger viser mange gode eksempler på samarbeid mellom fagmiljøer og arbeidsliv. Men de samme undersøkelsene sier også at samspillet har vært for personavhengig, for fragmentert og for svakt forankret ved mange institusjoner. Selv om både representanten Harberg og jeg ønsker et sterkere samspill mellom universiteter og høyskoler og samfunns- og arbeidsliv, er det viktig å understreke at våre høyere utdanningsinstitusjoner i dag utdanner gode kandidater. Institusjonene gjennomfører ofte undersøkelser der de spør arbeidsgiverne om hvor tilfredse de er med nyutdannede kandidater. I undersøkelsene til både Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen kommer det fram at arbeidsgiverne er meget godt fornøyde med kandidatene når det gjelder faglig kompetanse, og ikke minst når det gjelder evnen til å møte endringer og å håndtere nye utfordringer. Dette er kanskje en av de beste kvaliteter ved norske arbeidstakere.

For å få økt oppmerksomhet om institusjonenes viktige samfunnsrolle har jeg lansert begrepet «samfunnskontrakt». Samfunnskontrakten skal bidra til at akademia og samfunns- og næringslivet får en større gjensidig forståelse for hverandre. Det er ingen motsetning mellom å bevare den faglige uavhengigheten til institusjonene og samtidig samarbeide aktivt med nærings- og samfunnsliv. Institusjonene må på en bedre måte synliggjøre betydningen av kunnskap, kompetanse og kulturen ved institusjonene. Og siden Harberg nevnte sitt eget distrikt spesielt, har jeg lyst til å berømme de nye universitetene for nettopp den evnen de har til å ha en god kontakt med arbeidslivet – det gjelder både Agder, Stavanger og Nordland – på en helt annen måte enn de store, gamle universitetene. Her er det viktig at dette kommer fram, og at disse institusjonene viser hvilken nytte samfunnet har av virksomheten. Samfunn og arbeidsliv må også få et eierforhold til de utdanningstilbudene vi har. Her er det startet opp spennende pilotarbeid i forbindelse med samfunnskontrakten både i nord og på Møre. Dette vil gi nyttig erfaring i å utvikle dette videre.

Samtidig er det nødvendig å stimulere til mer strukturerte møteplasser som er forankret i ledelsen, planer og strategier ved institusjonene. Alle institusjoner skal derfor i løpet av 2011 etablere et råd for samarbeid med arbeidslivet og utvikle en strategi nettopp for samarbeidet med arbeidslivet og samfunnslivet. I rådene skal det være representanter fra ulike sektorer. Arbeidslivet må komme med synspunkt på utdanningsbehov og innholdet i utdanningene. Jeg er særlig opptatt av at flere bachelor-grader blir mer relevante sett i forhold til behovene i arbeidslivet. Samarbeid i rådet vil gi mulighet for å legge til rette for nettopp en slik utvikling, og dette vil forhåpentligvis gi økt kvalitet og relevans på institusjonenes tilbud. Rådet kan i tillegg bidra til at utdanningsinstitusjonene gjennom utdanning og forskning i enda større grad bidrar til å utvikle arbeidslivet i en kunnskapsbasert og dynamisk retning. I det hele tatt er samspill og samarbeid helt vesentlige stikkord for å få dette til.

Kandidatene som går ut i arbeidslivet, må ha solid faglig kunnskap, endringskompetanse og vilje til å møte og løse nye utfordringer. Det er institusjonene som har hovedansvar for kvaliteten i utdanningene – og for å si det rett ut: Det er studentene selv som tar valgene. Men vi må jo prøve å motivere dem til å ta gode valg. Alle institusjoner må derfor ha strukturer og systemer som sikrer at utdanningene er forskningsbaserte og relevante. Flere institusjoner har imidlertid trolig et bredere forsknings- og utdanningstilbud enn det er faglig og økonomisk grunnlag for. Høy kvalitet på utdanning og forskning forutsetter at universiteter og høyskoler har robuste fagmiljøer med en tydelig profil. Derfor har jeg lagt vekt på at den enkelte institusjon forsterker det faglige administrative samarbeidet for å oppnå en tydeligere arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, det vi kaller for SAK – samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon. Jeg har tildelt 50 mill. kr til slike SAK-prosesser i 2010 og 2011, og foreslår tilsvarende i 2012. I tillegg har Norges forskningsråd en rekke virkemidler som bidrar til SAK, f.eks. nasjonale forskerskoler.

Et annet tiltak som vil styrke kvaliteten på kandidatene og bedre overgangen mellom høyere utdanning og arbeidsliv, er innføring av det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. Kvalifikasjonsrammeverket beskriver det læringsutbyttet som det forventes at alle kandidater skal ha ved endt utdanning, bl.a. når det gjelder kjennskap til innovasjon og nyskapingsprosesser. Et av målene med dette er å gjøre det enklere for arbeidsgiver å være kjent med kandidatens kompetanse etter fullført utdanning.

Åpne institusjoner er avgjørende for raskt å kunne møte endrede behov i næringslivet. Gjennom Kvalitetsreformen fikk universiteter og høyskoler økt frihet knyttet til faglige, økonomiske og organisatoriske spørsmål. Utviklingen mot mer selvstendige institusjoner skal fortsette. Men samtidig er det nødvendig at institusjonene benytter det betydelige handlingsrommet de faktisk har, innenfor gjeldende rammer. En liten bemerkning til Handlingsromutvalgets rapport som vi alle er sammen om å følge opp, for der var det pekt på både de utfordringene som staten og regjeringen har, men også på de utfordringene som institusjonene har selv. Det er prisverdig å se at flere av våre universiteter nå er i gang med å utrede sitt eget handlingsrom for å gjøre det enda bedre. Kvalitetsmessig bedre institusjoner, bedre utdanninger og bedre forskning vil kreve vilje til klarere prioritering og dermed også god ledelse fra institusjonenes side.

Et nytt nasjonalt grep for å øke institusjonenes handlingsrom er revideringen av mål- og resultatstyringen. Omleggingen medfører en vesentlig delegasjon fra departementet og til institusjonene. Virksomhetsmålene som departementet fram til nå har satt, blir fjernet. Disse skal nå den enkelte institusjon selv utarbeide. Dette vil gi det enkelte universitet og den enkelte høyskole større handlingsrom, og gi mulighet for å utvikle strategier og tilbud som er tilpasset institusjonens profil. Jeg håper at institusjonene utvikler sine mål i samarbeid med sine samarbeidspartnere, og at vi på den måten får gode og relevante utdanningstilbud og kandidater som er ettertraktet i arbeidslivet.

Til slutt vil jeg trekke fram betydningen av etter- og videreutdanning som avgjørende både for å gi virksomheter medarbeidere med oppdaterte kunnskaper og ferdigheter, og for å gi den enkelte trygghet i arbeidslivet. Det er derfor viktig at det legges til rette for fleksible utdanningstilbud på høyere utdanningsnivå, organisert både desentralisert og som fjernundervisning. For å bygge ut og oppgradere IKT-infrastrukturen ved institusjonene er det satt av 12 mill. kr til å utvikle prosjektet eCampus i 2012. En felles infrastruktur vil gi etter- og videreutdanningsstudenter enklere tilgang på studietilbud av høy kvalitet i alle deler av landet.

Samfunnet og næringslivet må ha tillit til den utdanningen kandidatene får. Denne tilliten oppstår ved at institusjonene leverer gode kandidater med relevant kompetanse for det arbeidslivet de skal ut i. Dette krever at institusjonene har gode rutiner for å utvikle kvalitet. I tillegg må det etableres faste møteplasser med arbeidslivet. Gjennom utveksling av erfaringer og utarbeidelse av strategier man kan stå sammen om, mener jeg både samfunnet og utdanningsinstitusjonene kan utnytte det beste hos hverandre, og at tilliten også blir gjensidig og dermed et utgangspunkt for å få til det som både Harberg og jeg er enige om: God kvalitet på de studentene vi utdanner, og studenter som har en kompetanse som passer med de ønskene og kravene som arbeidslivet setter.

Svein Harberg (H) [18:49:15]: Jeg takker statsråden for svaret.

Det er åpenbart mye vi er enige om, også veien vi skal gå. Det er kanskje hastigheten og virkemidlene underveis vi er litt uenige om. Det har kanskje også med roller å gjøre, det skal jeg innrømme.

Jeg har lyst til å gå tilbake til overgangen fra forrige interpellasjon og til denne. For der var det, synes jeg, en veldig fin avslutning. Der var vi enige om – ja, det er ikke nødvendigvis bare positivt – at vi er bedre på kunnskap enn på kapital. Men så var det så fint at kunnskapen er vår kapital, det er vi helt enige om. Det er derfor vi roper et lite varsko når vi ser at den kapitalen kanskje er truet, og den posisjonen og det virkemiddelet den kapitalen kan være, er truet. Da må vi være på hugget.

Så er det riktig når statsråden utfordrer samarbeidet mellom institusjonene og næringslivet. Det er en utfordring. Dette snakker vi om i omtrent alle debatter der vi snakker om hvordan høyere utdanning skal utvikle seg. Likevel ser vi at det ikke er alle steder vi får dette til å fungere. Statsråden nevnte selv de nye universitetene. Jeg vet bl.a. at prosessen med å bli universitet på Sørlandet og samarbeidet med næringslivet om det, gjorde at vi fikk mekatronikkutdanningen, f.eks. Det viser at det går an å utvikle nye ting.

Utfordringen vår er at det dukker opp nye ting som vi trenger utdanning i etter som hvordan disse industriene utvikler seg. Jeg vet bl.a. at mange av næringsklyngende nå føler et sterkt behov for å få kompetanse på logistikk. Mange av leverandørnæringene driver service og leverer deler og tjenester over hele verden og sliter med selve logistikkompetansen i virksomhetene sine. Det er andre slike tilleggskunnskaper som en må få inn.

Senest i dag har jeg hatt møte med en høyskole som har satt i gang et prøveprosjekt på en utdanning, og som nå vil gjøre det permanent, men som ikke har kommet med i tildelingen av plasser. Høyskolene kan jo ikke bare hive seg rundt, dvs. de kan gjøre det, men de får ikke finansiering til det. Der bør vi kanskje se om vi kan finne bedre løsninger for å imøtekomme høyskolene når de ser at her er det en næring som har behov for noe, vi har kompetanse til å løse det, vi vil gjøre det sammen med næringen, men vi trenger finansieringen.

Uansett tror jeg at det blir enda viktigere med en tydelig politisk ledelse som sier hva vi vil, hvor vi vil, og som også følger det opp i budsjettene. Men den debatten skal vi ta om et par uker.

Statsråd Tora Aasland [18:52:15]: For å si hva vi vil – vi vil ha utdanning av studenter med høy kvalitet. Og hvor vi vil – vi vil at det i utdanningstilbudet skal være en faglig styrke som gjør at studentene utdanner seg til noe faglig som er ettertraktet og etterspurt, men at det også i utdanningssammenheng og i studenttiden er en personutvikling – vi kan godt kalle det dannelse, vi kan kalle det en måte å bli utviklet som person på – slik at man kan håndtere de situasjonene som man som arbeidstaker eller senere som leder kommer inn i. Det er viktige mål ved våre utdanningsinstitusjoner.

Vi har et sett med universiteter og høyskoler som har en sterk faglig autonomi. De kan bestemme mye av dette selv, inklusiv hvor mange studenter de vil ha, men det er klart at det går noen grenser både når det gjelder grunnfinansiering og muligheter for å hente inn ekstra midler. De studieplassene som regjeringen har bevilget – vi har ikke et stykkprissystem i Norge – kommer i tillegg til det utgangspunktet som høyskolene hadde, og gir muligheter til f.eks. å utdanne flere innenfor ingeniørfag, flere innenfor læreryrket og flere innenfor helsefag. Det er de prioriteringene regjeringen har gjort, og det viser en tydelig retning for hva regjeringen mener er viktig.

Jeg deler ikke helt den veldig store bekymringen som Harberg gir uttrykk for. Det er klart vi har noen utfordringer, men vi har gode tilbud, og vi har som sagt gode tilbakemeldinger fra arbeidslivet om hva kandidatene kan når de kommer ut.

Det som jeg tror vi må være sammen om framover, er å tenke på hvordan vi skal finne den gode balansen mellom den selvstendigheten som høyskoler og universiteter har til å bestemme hva de vil utdanne til, og hva slags faglig grunnlag og faglig profil de vil ha, og hva det er arbeidsliv og næringsliv etterspør – kombinert, selvfølgelig, med studentenes egne valg.

Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, er det faktisk studentenes valg som er ganske avgjørende for mange av de tilbudene som eksisterer, men vi kan jo motivere studentene til å velge f.eks. ingeniørfag, lærerfag eller helsefag nettopp ved å prioritere det, slik som regjeringen har gjort.

Jeg tror vi langt på vei er enige både om målene og om retningen. Her er det mer et spørsmål om hvordan vi klarer å få dette til uten at det blir dårligere kvalitet, for det kan det ofte bli hvis man tar inn for mange og overoppfyller de måltallene man har for antall studenter. Her gjelder det å finne de gode balansene og et godt samspill mellom institusjonene og samfunnet rundt.

Tor Bremer (A) [18:55:43]: Samtidig som eg vil gi ros til interpellanten for invitasjonen til ein særdeles aktuell debatt, vil eg slå fast at i Noreg opplever me eit næringsliv som er sterkt prega av å vera kompetansebasert og ha ei optimistisk framtidstru. Me har eit konkurranseutsett næringsliv med stor omstillingsevne og som på mange område faktisk er i front globalt sett.

På Vestlandet rår igjen optimismen i næringslivet, og det lovar godt for landet. Det var nemleg slik at i dei fleste sektorane i næringslivet i Hordaland og i Sogn og Fjordane var det ein kraftig nedgang under finanskrisa i 2009. Det var ein nedgang som blei følgd av ein forsiktig optimisme i 2010. Pilane begynte igjen å peika oppover i starten av dette året, altså i 2011, og i siste halvdel av dette året er trenden ytterlegare forsterka.

Norsk økonomi er altså inne i ein klar vekstperiode trass i at det framleis er ein beskjeden vekstimpuls i verdsøkonomien. Nærmare 95 pst. av bedriftene på Vestlandet melder om stabile og styrkte marknadsutsikter i det inneverande året. Medan det i 2010, altså i fjor, i stor grad var dei tenesteytande næringane som hadde sterkast tru på framtida, syner årets resultat av Næringsbarometeret for dei to fylka at også industrien og bygg og anlegg har gode tider. Store delar av sentrale næringar som verkstadindustrien og skipsverftsindustrien melder om betra marknadsutsikter og ein auke i ordretilgangen. Nærmare 80 pst. av bedriftene reknar med stabil eller betra lønnsemd, og kvar fjerde bedrift planlegg å auka investeringane dette året.

Forsamlinga får ha meg tilgitt for at eg heile tida viser til Vestlandet, men det er fordi utviklinga på Vestlandet er ein god indikator for utviklinga i landet. Vestlandet er kjenneteikna av å ha eit svært utovervendt næringsliv, og dei store globale endringane som ofte kjem, merkar ein difor først der.

Sogn og Fjordane hadde den lågaste arbeidsløysa i landet, med 2,3 pst. av arbeidsstyrken registrert som heilt utan arbeid, mot 2,9 pst. på landsbasis. Men nærmare ⅓ av bedriftene i undersøkinga melder at dei har problem med å rekruttera relevant arbeidskraft. Av desse seier halvparten at dei ville hatt fleire tilsette dersom det hadde vore betre rekrutteringstilgang.

Mangel på nok arbeidskraft med høg kompetanse er altså ei av dei store utfordringane våre. Noreg er med andre ord i ein unik situasjon. Men dette bakgrunnsbiletet bør koplast til det faktum at Noreg må ta høgd for at den nye økonomiske krisa som i desse dagar råkar mange europeiske land, nok òg vil nå Noreg på eit tidspunkt om ikkje altfor lenge. Noreg må møta framtida med fleire arbeidstakarar med høg utdanning. Difor blir utdanningsinstitusjonane våre dei viktigaste kryssingspunkta våre for å sikra arbeid til alle og gode velferdstenester.

Sjølv om institusjonane i UH-sektoren stort sett gjer ein god jobb, er fråfallet i høgare utdanning alarmerande høgt. For dei 40 286 studentane som i 1999 starta på ei høgare utdanning, var fråfallet fram til 2009 på heile 36,9 pst. Det er elles ikkje ein ukjend prosentsats i politikken! Og – eg heldt på å seia – som vanleg kjem gutane dårlegast ut, med heile 44 pst. som ikkje fullførte utdanninga. Sjølv om kunnskapen og data på dette området kan vera noko mangelfulle, så er dette noko som naturlegvis må takast tak i.

For å auka merksemda om institusjonane si viktige samfunnsrolle har regjeringa, som forskingsministeren sa, lansert omgrepet «samfunnskontrakt». Ein slik kontrakt skal styrkja kontakten og forståinga mellom akademia på den eine sida og samfunn og næringslivet på den andre sida. I dette perspektivet vil eg også nemna kvalifikasjonsrammeverket. Det handlar om at innan utgangen av 2012 skal alle institusjonane ha implementert dette kvalifikasjonsrammeverket for den høgare utdanninga.

Det vil bety at me får ei tydelegare klargjering av kva læringsutbytte ein får på dei ulike nivåa i utdanninga. Dette vil altså bidra til at arbeidsgivarane på ein god måte blir kjende med kva kompetanse ein kandidat har etter utdanninga si.

Tord Lien (FrP) [19:01:08]: Jeg har notert meg at representanten Bremer var opptatt av det sterke og utadrettede næringslivet på Vestlandet. Han nevnte ikke i samme slengen den åpenbart kulturelt betingede – og sunne, må jeg si – skepsisen mot sentralmakten og det å betale skatt, som man også er kjent for på Vestlandet. Det er bra at jeg fikk tatt opp det.

Det er ikke så ofte jeg sier så veldig mye positivt om EU fra denne talerstolen – eller fra noen annen talerstol, for den saks skyld. La meg begynne med å si: Hadde det ikke vært for krisen i EU nå, som gjør at vi kan rekruttere faglært arbeidskraft fra både Polen og Øst-Europa ellers, men også høyt utdannet teknologisk kompetanse fra land som Italia og til dels Spania, så hadde den krisen, som jeg tror vi må kunne si at vi har i en del næringer i Norge, vært enda tøffere å håndtere.

Så er det ikke sånn at den teknologimangelen som man har i store deler av norsk næringsliv, bare rammer næringslivet. Den rammer også i stor grad kommunene, ikke minst på Vestlandet, hvor næringslivet faktisk står ganske sterkt, og hvor flere og flere kommuner har ubesatte stillinger med krav om teknologisk kompetanse.

Så er det sånn at det er noen studenter som kommer hit, og som reiser frivillig hjem. Det skulle vi selvfølgelig, som interpellanten var inne på, ha gjort noe med. Så er det også sånn at noen studenter, f.eks. fra u-landskvoten, blir tvangsreturnert hjem etter endt utdanning. Det er klart at hvis du kommer fra Somalia og reiser til Trondheim og tar en mastergrad i geofysikk, er det et rimelig begrenset arbeidsmarked i Somalia for den type kompetanse. De reiser ikke hjem for å bygge opp Afrika. De reiser til Canada for å bygge canadisk næringsliv og industri. Her mener jeg at vi kanskje kunne tatt en debatt om hvordan vi i større grad kan utnytte også den arbeidskraften som allerede er i landet, og som i noen grad har lyst til å være her, men som ikke får lov til å være her.

Jeg synes interpellanten holdt et godt innlegg, men jeg synes det er litt overraskende når man løfter denne type debatt, at man ikke diskuterer struktur, for det liker jeg veldig godt å gjøre. Forhandlingsrom er mer enn et finansielt handlingsrom. Jeg oppfatter det sånn at både rektoratene, departementet og Stortinget i stor grad har abdisert når det gjelder å gjøre de grep med høyere utdanning som er nødvendig for å forsyne næringslivet og arbeidslivet for øvrig med den kompetansen de har bruk for. Rektorer, stortingsrepresentanter og statsråder har overlatt til norsk russ – norske 18-åringer – å definere kapasiteten i høyere utdanning i Norge. Man kan si mye positivt om landets framtid, men om de er kvalifisert til å gjøre denne type strategiske vurderinger, er jeg litt tvilende til og mener nok at man kanskje må vurdere sterkere insitamenter overfor sektoren, for å få orden på dette. Det gjør vi gjennom SAK, som vi er enige om, samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. På sikt bruker vi kanskje andre virkemidler.

Det handler også om at ingeniørutdanningen, som flere har snakket om, har et spesielt stort frafall. Det er store regionale forskjeller på hvor frafallet er, hvilke høyskoler som gjør det veldig bra, og hvilke høyskoler som sliter mer. Så er det også sånn at man nå har innført en ny plan for ingeniørutdanningen, med, etter min oppfatning, større ambisjoner, som er helt riktig å gjøre, uten at det har fulgt ekstra finansiering med de ambisjonene. Det mener jeg er noe vi må få løst.

Så er det å håpe at den nye samfunnskontrakten, det nye målstyringssystemet til Kunnskapsdepartementet, ikke innebærer at vi nå får åtte like universiteter – størrelsen kommer nok ikke til å bli lik, uansett hva man måtte mene om det – men at profilen blir lik. Jeg håper vi vil se at universitetene utvikler seg i forskjellig retning, at de to breddeuniversitetene vi har her i Sør-Norge, fortsetter med det, men at de andre i større grad velger en klar og tydelig profil på det de skal gjøre. Jeg håper at både Stortinget og statsråden vil følge den i fellesskap.

Så sa interpellanten at det ikke er noe hokuspokus. Det er vel kanskje ikke et veldig parlamentarisk begrep, men det må jo presidenten vurdere, som sagt. Prerogativene til presidenten skal man ikke tulle med. Men det er i noen grad litt hokuspokus også, for dette handler om å øke studietallet – studiekapasiteten – innenfor noen disipliner, spesielt ingeniørutdanningen, og det håper jeg Høyre og statsråden tar med seg.

Presidenten: Presidenten lar «hokuspokus» passere.

Frank Bakke-Jensen (H) [19:06:29]: Jeg har ingen kompetanse på verken russefeiring eller hokuspokus, så jeg skal holde meg innenfor den parlamentariske ordlisten.

Hvordan sikre næringslivet tilgang på kunnskapsrike og kompetente medarbeidere, for slik å styrke konkurransekraften? Det er spørsmålet. Spørsmålet er betimelig, og det er på sin plass å takke interpellanten for både temavalg og vinkling.

Den norske offentlige debatten om kunnskap har det siste tiåret endret seg. Den har endret seg fra å dreie seg om hvordan man skulle unngå å snakke om kunnskapsnivået til elever og studenter, i fare for at man kunne stigmatisere den eller de som ikke presterte likt med gjennomsnittet, til at vi ved hjelp av innføringen av Kunnskapsløftet flyttet debatten til at vi nå har lov til å diskutere hva elevene kan, og hva studentene kan. Vi kan til og med spørre om norsk utdanningssektor skaffer de kompetente unge menneskene, med den kunnskapen vi trenger, uten at vi blir arrestert for det.

Dette har på mange måter vært en viktig endring. Først når det å måle evner og kunnskapsnivå gjøres, kan vi gå videre og sammenligne våre prestasjoner med andre land. Det er med basis i befolkningens kunnskapsnivå vi kan finne vår plassering i en global kunnskapsøkonomi.

Det har også vært en debatt om vi trenger så stort fokus på vår konkurransekraft. Vår evne til å konkurrere er helt avgjørende om vi skal bevare og utvikle det velferdsnivået vi har i dag. Vi liker å smykke oss med vår gode plassering i FNs kåring av levestandard. La én ting være helt klart: Vi beholder ikke den posisjonen uten at vi tar mål av oss til å være best på kunnskap.

Høyre mener vi må ha noen prinsipper på plass. Vi må måle deltakelse, gjennomføringsgrad og kunnskapsnivå i utdanningssektoren, og så må vi forbedre oss på de områdene der vi gjør dårlige målinger. Eksempel på hva vi kan forbedre, er, som det har vært nevnt nå, oppslutning om realfagene, for hvis vårt næringsliv skal ha et fortrinn, avhenger det av at vi har folk som behersker disse.

En tett symbiose mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner gir gode indikasjoner på at vi utdanner de riktige fagpersonene. Det handler om relevans. Eksemplene på at det er hull i utdanningsstigen, finnes. Utdanningen av russiskspråklige i Nord-Norge er ett av flere eksempler. Her mangler samsvar mellom ambisjonene til grunnskole, videregående skole og høyskolenivå. Dette gjør at det ikke er tilstrekkelig med kandidater gjennom hele løpet, og samfunnets behov for språkkyndige oppfylles ikke – dette til tross for at vi har en forholdsvis ambisiøs nordområdestrategi, som løfter akkurat denne typen utdanning frem som noe av det viktigste vi gjør, men vi evner ikke å gjennomføre.

Et annet viktig prinsipp er private aktørers deltakelse i nasjonale forskningsprogrammer. Det vil styrke forskningssektoren i Norge – både kvalitet, bredde og fleksibilitet. Her får Høyre ofte kritikk fra venstresiden for at vi skal privatisere all forskning. Det er feil. Vi vil sikre kvaliteten, relevansen og mangfoldet i forskningen.

Sist, men ikke minst, må vi se på norsk næringslivs evne til å konkurrere mot utlandet. Dette punktet er premissleverandøren for debatten om nasjonal konkurransekraft i en global kunnskapsøkonomi. Vi er for lengst kommet inn i tidsalderen som heter kunnskapssamfunnet. Det betyr, etter Høyres mening at vi foredler den kompetansen vi har med oss etter at vi levde i industrisamfunnet. Vi foredler den ved hjelp av ny kunnskap. Slik evner vi å bruke en kompetent befolkning og ny kunnskap til å omstille oss, slik at vi skårer høyt på levekårsstatistikkene også i fremtiden. Det er fremtiden vi snakker om.

Når vi fra talerstolen også diskuterer studenter som kommer til Norge, er problemstillingen akkurat like ens. Vi må ha et utdanningsløp som sikrer at vi utdanner unge mennesker til kompetent arbeidskraft, uavhengig av om de reiser ut av landet eller ikke. Det får vi gjøre noe med på annet vis. Men et utdanningsløp og en utdanningssektor som skaffer den kompetansen vi trenger – det er det spørsmålet det hele koker ned til. Da skaffer vi oss den konkurransekraften vi trenger.

Aksel Hagen (SV) [19:10:47]: Det er store spørsmål interpellanten ønsker å få svar på en novemberkveldstime i Stortinget.

To av oss i salen i dag var på gruppemøtet til SV i går. Der var også Torger Reve, BI-professoren. Han viste til en bedrift, som jeg tror verken var trøndersk eller fra Vest-landet, men fra Rogaland, som hadde som motto «dyrest og best». Han brukte det som en inngang til å få fram det poenget at vi framover må regne med – det har flere vært inne på – at Norge vil være et høykostland, og den eneste måten å overleve som høykostland på er å være best. Det er en god og ærlig tilnærming til den debatten vi har her i dag.

Utgangspunktet vårt er at vi er et land med den høyeste yrkesdeltakelsen i verden, og vi har en, relativ sett, høy fødselsrate. Vi har stor arbeidsinnvandring. Likevel ser vi på framskrivning etter framskrivning at vi får manko på mange typer arbeidskraft. Statsråden var på en god måte inne på det i innlegget sitt. Det gjelder alt fra høyt utdannede folk akademisk sett, men det gjelder også fagarbeidere.

Den helhetlige, store utfordringen vi står overfor, er at vi har en grunnleggende ubalanse i samfunnet vårt i dag. Det merker vi alle i løpet av noen ukers tid: Den ene dagen har vi besøk av Abelia, den andre dagen er det Tekna, den tredje dagen er det Utdanningsforbundet, og den fjerde dagen er det Byggenæringens Landsforening. Det viser på en veldig god måte at det er mange grupperinger som, veldig rett og riktig, er på jakt etter å få prate med oss for å få fram det store problemet som er knyttet til at det blir knapphet på god arbeidskraft.

Et bidrag i denne debatten som ikke er nevnt ennå, er at det sannsynligvis er et stort, uutnyttet potensial i den voksne befolkningen vår, og ikke minst den voksne delen av innvandrerbefolkningen. Mange undersøkelser viser at det er mange mennesker der ute, de fleste av dem i arbeid, som absolutt kan ønske seg noe videreutdanning, enten foredle den de allerede har, eller kanskje begynne på noe helt nytt. Den utdanningen må være lett tilgjengelig, og i stor grad må den gis i arbeidssituasjonen og der de bor. Slik kan en relativt høyt sysselsatt befolkning bli bedre sysselsatt ved at en får en mer oppdatert og relevant kompetanse i framtidssamfunnet vårt.

Et annet poeng i denne debatten, er, som vi har vært inne på tidligere, i andre debatter, at Norge er populært som studieland av ulike årsaker – ikke bare fordi det er billig å studere her, men det er et mer attraktivt land å studere i, ikke minst på doktorgradsnivå. Men da oppstår gjerne den utrivelige situasjonen at de i stor grad, enten tvangsmessig eller – først og fremst – frivillig, drar hjem igjen. De ønsker ikke å bosette seg her i landet. Det finnes mange årsaker til det, men jeg tror faktisk det er det jeg skal kalle, med mitt samfunnsplanleggingsspråk, bosettingsattraktivitet – altså at Norge blir et attraktivt samfunn å bo og jobbe i for hele familien. Der mener jeg vi er på god vei og gjør mange riktige ting utenfor det som er ansvarsområdet til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, nettopp at vi bygger opp en infrastruktur som gjør at her er det mulig å leve det moderne liv med små unger, og samtidig ha en yrkeskarriere, osv. Det vil gjøre det lettere for oss å beholde en slik kompetent arbeidskraft.

Så tror jeg eierskapspolitikk, som jo er et viktig og interessant tema som vi om en stund skal diskutere grundigere her i salen, også er viktig. Vi må beholde interessante bedrifter som etterspør den type kompetanse.

Helt til slutt har jeg lyst til å si litt generelt om de siste års utvikling i skolen. Jeg vet at Kristin Halvorsen uttrykte dette på følgende måte: Det kan ut fra visse innlegg som kommer i den politiske debatten, se ut som om norsk skole er helt håpløs, når vi ser på hvordan 12-åringene, 15-åringene og 16-åringene skårer på undersøkelser. Men når vi møter de samme igjen som 20-åringer, er de plutselig blant de beste, nettopp på grunn av at de har en modenhet, en sjølstendighet og en kreativitet som ikke minst det nye næringslivet vil etterspørre.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:16:10]: De tre siste interpellasjonene på dagens kart henger nøye sammen og går inn i hverandre, og også det som interpellanten tar opp, er et viktig spørsmål. Det er et viktig spørsmål ikke bare for dagens situasjon, men for hvordan vi også i fremtiden kan styrke konkurransekraften vår gjennom tilgang til kunnskapsrike medarbeidere. For å lykkes med dette mener jeg at noe av svaret på det er – som det er blitt sagt av flere – et tett samspill mellom næringslivet, universitetene og høyskolene. Store deler av næringslivet ser i dag behovet for langsiktig kunnskapsutvikling og forstår betydningen av et effektivt samspill mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet – der også mange av dem er viktige og aktive støttespillere. Det er positivt.

Jeg leste med interesse Abelias rapport «Honningkrukken Norge?» der fokus er «de kloke hodene» – at kunnskapsmedarbeidere og talenter er del av et globalt arbeidsmarked. For å vokse i Norge kreves det derfor ikke bare at vi utdanner våre egne ungdommer, men vi trenger også en tilførsel av høy kompetanse. Kunnskapsnæringen sysselsetter i dag over 500 000 personer og er den største sysselsetteren i privat sektor. Denne næringen er sentral fordi den også er viktig for andre næringer i Norge.

Som nevnt i starten av innlegget mitt: Næringslivet og utdanningsinstitusjonene må samarbeide, men også bedriftene må samarbeide og utveksle kunnskap – det ser vi mange plasser i landet, og det er veldig bra – samtidig som mye handler om en aktiv politikk og tiltak i regi av regjering og myndigheter.

Jeg kommer fra en del av landet der næringslivet, ikke minst den maritime næringen, allerede er internasjonalt orientert, og det jobbes mot utlandet for å skaffe arbeidskraft. Vi ser også at antall utenlandske studenter øker på Høgskolen i Ålesund, og slik er det også i andre deler av landet.

I rapporten fra Abelia leser vi at kunnskapsinnvandring må bli en del av næringspolitikken. Jeg synes det er en interessant tanke. Skal vi få tilgang på utenlandsk arbeidskraft, må det bli attraktivt å komme til Norge. Oslo Global Mobility Forum arbeider akkurat med dette for å finne ut hva som kreves for at kunnskapsmedarbeidere skal komme til Norge, og hva som skal gjøres for at de ønsker å bli her. Vi må selge Norge som et attraktivt sted å bo, jobbe og etablere virksomhet. Vi har et stykke vei å gå før vi kommer i mål. Langt mer enn det som blir gjort i dag, må derfor gjøres. Ikke minst må Innovasjon Norge komme sterkere på banen. Vi må gjøre det norske samfunnet mer internasjonalt orientert. I Ålesund, som jeg kjenner best, etableres det nå en internasjonal skole, et tilbud til både barn og unge som imøtekommer de utenlandske familienes behov. Det er som oftest ikke bare ett familiemedlem som kommer. Derfor er det nødvendig med mange og varierte jobbmuligheter tilpasset høyt utdannede tokarrierefamilier. I tillegg må bomiljøene oppleves som attraktive. Barnehagetilbud, kulturtilbud, gode skoler, variert idrettstilbud og rekreasjonsmuligheter blir tillagt stor betydning når familier og enkeltpersoner velger et bosted. Et samfunn kjennetegnet ved åpenhet, toleranse og gjestfrihet vil også være sentralt for å gjøre det attraktivt for personer fra andre land og kulturer å studere, bo og jobbe i Norge.

Til slutt: Det må settes en stopper for at norske kompetansemiljø flytter ut av Norge for å etablere seg der kompetansen er. Den trenden må snus. Det må bli mer attraktivt å være og å etablere seg i Norge. Vi må sørge for at Norge blir et så attraktivt land å bo og jobbe i at de 15 000 utenlandske studentene som står for 25 pst. av alle norske doktorgrader, blir i landet. Det er kanskje vel optimistisk, for i dag – dessverre – reiser flertallet av de utenlandske studentene ut av landet etter endt eksamen. Da har vi gitt dem en utdannelse – det er bra, det – for å la dem konkurrere mot oss i neste omgang. Det er ikke fullt så bra. Denne snuoperasjonen må vi få til. Det er mulig å få det til, men da trengs det en aktiv politikk på ulike politikkområder, de kreative tankene må komme fram, og mer målrettede strategier og aktive tiltak må på plass.

Svein Harberg (H) [19:21:21]: Som stolt sørlending var det vel likevel så vidt det holdt, da Tor Bremer hadde sitt innlegg, før jeg reiste meg og sang «Å Vestland, Vestland», men jeg greide å holde igjen.

Representanten Aksel Hagen viste til at han hadde hørt om bedriften som reklamerte med «dyrest og best». Hvis jeg ikke tar feil, har samme bedriftsleder blitt årets entreprenør. Det han har satset enorme ressurser på, er å rekruttere – ha et stort rekrutteringsgrunnlag – og å ta vare på de ansatte. Det er hans nøkkel til suksess. Det er bare med på å understreke at når vi har gode medarbeidere, gode folk, kan vi være best.

Ja, det er en utfordring å få folk til å bli. Kanskje vi må til med visningsturer. Det var noe som slo meg: Da det var noen tilsyn som ble flyttet rundt om i landet – til Sørlandet skulle Post- og teletilsynet reise – var vi altså fem ordførere som slo oss sammen, og sa at nå må vi fortelle noe om landsdelen vår. Vi reiste til Oslo, snakket med dem og presenterte oss. Vi inviterte dem på visningsturer til Sørlandet, og det gikk bra. Det har vært oversøkning til stillingene, og kanskje må vi gjøre konkrete, bevisste tilbud også når det gjelder utenlandsstudentene. Her er det mange attraktive bosteder, mange attraktive arbeidssteder. Dem må vi fortelle om og ha et bevisst forhold til.

Så bare et svar til Tord Lien, som savnet strukturdebatten: Det var helt bevisst at jeg ikke brukte ordet. Jeg tror ikke dermed Tora Aasland tror jeg har glemt det, for det har jeg spurt etter så mange ganger. Jeg hadde jo et par skjulte spørsmål: Hvordan skal vi utnytte de utdanningstilbudene vi har? Og hvilken strategi har statsråden for utviklingen av utdanningsinstitusjonene? Det lå en liten invitt der til også å tenke struktur i forhold til det, men jeg skal love at dette skal vi komme tilbake til.

Jeg har lyst til å si takk for debatten. Den har vært konstruktiv. Det som gjør meg optimistisk, er at det virker som om det er stor enighet om virkelighetsbeskrivelsen. Vi ser at vi har mye bra, vi ser at vi kan gå inn i noen nye utfordringer, og vi er enige om å gripe fatt i dem. Så skal vi passe på, være på hugget og pushe på, slik at vi får gjort konkrete tiltak for å møte det behovet.

Statsråd Tora Aasland [19:24:06]: Dette har vært en interessant debatt, og jeg tror at vi i oppfølgingen av denne debatten må være modige nok til ikke bare å utfordre de strukturelle sidene ved rekrutteringssak og kvalitetssak, men også være opptatt av hva slags innhold og hvilken kvalitet vi gir i utdanningen. Så både struktur og innhold må være de linjene vi fører debatten videre etter.

Jeg har bare lyst til å komme med noen kommentarer i dette siste innlegget.

Når det gjelder vår utvikling av tenkingen omkring samfunnskontrakt, og for så vidt utfordringene fra bl.a. Tord Lien, er mitt klare mål med det at der skal mangfoldet få rom. Vi har ganske mange høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Vi har fått mange indikasjoner på, ikke minst i Stjernø-utvalgets rapport, at vi har litt for mange som er små og sårbare. Denne regjeringen har da valgt å stimulere til faglig styrking gjennom SAK, altså samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, og i forlengelsen av det – samfunnskontrakt. Gjennom SAK kan man styrke sitt grunnlag både for forskning og for utdanning. Gjennom en utvikling av samfunnskontrakt kan man finpusse sin regionale profil, f.eks. som noe av de tre nordnorske fylkene er sammen om i vårt arbeid der med samfunnskontrakten, og de tre høyskolene i Møre og Romsdal, som er de som vi foreløpig har satt i gang en prosess for.

Dette er spennende, fordi man er forskjellig. Representanten Harberg etterlyste kompetanse innenfor logistikk. Jeg kan fortelle at på Høgskolen i Molde har de doktorgradsutdanning i logistikk, og jeg tror dette er et fag som sikkert kommer mange andre steder også. Men her er jeg veldig åpen for muligheter for samarbeid på tvers av både geografi og andre barrierer som måtte være der. Vi har som mål å bli sterke, vi har som mål at det skal være et tilbud der hvor vi har høyskoler, universiteter og kompetansemiljøer i dag, og det er bare snakk om å legge godt til rette for det.

Når det gjelder debatten om utlendinger og det å få dem til å bli i Norge, har jeg lyst til å snu litt på det og si at når vi sender norske studenter til utlandet, er det selvfølgelig greit at de blir der – noen gjør jo det – men vi synes jo det er all right å få dem tilbake. Jeg ser på det på den måten at når vi gir utenlandske studenter utdanning her i Norge, er det fint at de har med seg noe om Norge når de eventuelt reiser tilbake til sine respektive land, og det er fint at de har med seg sitt lands kultur og levemåte når de eventuelt blir i Norge.

Når det gjelder de mer tvangsmessige utfordringene her, er jeg ikke tilhenger av tvang, verken når det gjelder russen – jeg er spent på hva Fremskrittspartiet kommer med der – eller når det gjelder å få utenlandske studenter til å bli i Norge. Jeg ønsker ikke å bruke tvang i noen av de tilfellene, men jeg tror at god tilrettelegging og god motivasjon må være det beste utgangspunktet for å få en utdanning med god relevans og god kvalitet.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 9 ferdig.