Lise Christoffersen (A) [11:56:10]: Litt over 12 pst. av befolkningen vår er innvandrere, til sammen ca. 600 900 personer. 500 000 har selv innvandret. Cirka 100 000 er født i Norge av innvandrerforeldre. De kommer fra 215 forskjellige land. Vi har i dag en kunnskaps- og erfaringsbase, ikke minst når det gjelder språk og kultur, som er langt bredere enn tidligere i vår i historie. Dette mangfoldet er en styrke for Norge, forutsatt at vi evner å ta denne kunnskapen i bruk i arbeidsliv så vel som i sivilsamfunn. Utgangspunktet er godt.

Vi har bygd et velferdssamfunn basert på verdier som demokrati og menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd som gjelder på alle politikkområder, også integreringspolitikken. Vi ønsker et samfunn med små forskjeller. Vi vil ikke ha et samfunn der sosiale forskjeller følger etniske skillelinjer. Det handler om språk, utdanning, arbeid, fritid, sosiale nettverk, helse og kjønn. Spørsmålet er om frivillige organisasjoner kan bidra til å forhindre og/eller utjevne slike forskjeller. Kan innvandrerorganisasjonene bidra? Hva driver de egentlig med? Vil innvandrerorganisasjonene bidra? Hvem er innvandrerorganisasjonene til for? Hvilke formål tjener de? Er de representative for innvandrerbefolkningen – for både menn og kvinner, gutter og jenter? Hvem er innvandrernes stemme i den offentlige debatten, er det enkeltindivider eller representerer de noe mer? Hva med forholdet til tradisjonelle norske organisasjoner? Er det kontakt? Ønskes slik kontakt? Hvis ja, fra hvem – fra innvandrerorganisasjonene, fra de tradisjonelle organisasjonene, eller er det bare myndighetene som ønsker det? Er organisasjonenes muligheter for bidrag til integrering undervurdert – eller kanskje overvurdert? Hvordan kan de eventuelt bidra mer? Har de gode svar på utfordringene i integreringspolitikken, eller er det bare noe vi tror? Blir de i det hele tatt spurt?

La meg starte med det opplagte. Mye går bra med integreringen i Norge. Det slås bl.a. fast av det såkalte Kaldheim-utvalget i NOU 2011:14. Sammenlignet med andre OECD-land klarer innvandrerbefolkningen i Norge seg godt både når det gjelder arbeid, utdanning og deltakelse i samfunnet, men samtidig ser vi noen klare utfordringer. Det er lavere sysselsetting, mer vedvarende lavinntekt og fattigdom i deler av innvandrerbefolkningen, spesielt blant kvinner. Sosial arv er dessuten et velkjent fenomen, der levekårsutfordringer gjerne overføres fra en generasjon til den neste.

SSB har kartlagt kjønnsforskjeller i levekår blant innvandrere fra ti ulike land: Menn har det bedre enn kvinner. Menn har mer utdanning og yrkeserfaring fra hjemlandet, de er i større grad sysselsatt i Norge, de behersker språket bedre, de gjør mindre husarbeid – noen som kjenner seg igjen i det? Og de er mindre ensomme og har flere norske venner.

I St.meld. nr. 20 for 2006–2007 om sosiale helseforskjeller påpekes det hvordan en del helseproblemer er mer utbredt i visse etniske grupper enn i andre. I et prosjekt om minoritetshelse ved Ahus vises det bl.a. til høyere forekomst av diabetes, muskel- og skjelettplager, psykiske lidelser, problemer i tilknytning til svangerskap og fødsel, for å nevne noe.

Dette er noen eksempler på utfordringer. Kaldheim-utvalget fremmer 230 forslag til en bedre integrering. Noen av forslagene handler om frivillige organisasjoner og deres betydning.

Frivillig sektor er en av bærebjelkene i det norske samfunnet og fyller mange formål. Det er først og fremst en arena for sosial kontakt, interessefellesskap og felles aktiviteter, men også en læringsarena for demokrati og deltakelse og derigjennom innflytelse. Deltakelse i frivillige organisasjoner kan også gi tilgang til sosiale nettverk som er viktige for inkludering på andre arenaer. Spørsmålet er om frivillig sektor er utnyttet godt nok som virkemiddel for integrering.

I St.meld. nr. 39 for 2006–2007 Frivillighet for alle drøftes betydningen av sivilsamfunnet for innvandrere og deres etterkommere. Det slås tydelig fast at innvandrerorganisasjonene er helt nødvendige samarbeidspartnere for myndighetene i utformingen av en integreringspolitikk som virker. I virkeligheten forholdt det seg litt annerledes. I undersøkelser om hvilken påvirkning disse organisasjonene faktisk hadde, var resultatet heller nedslående: Innvandrerorganisasjonene hadde relativt liten makt, med begrenset kontakt med myndigheter på ulike nivåer. Myndighetene selv var passive, og innvandrerorganisasjonene brukte i liten grad de etablerte kanalene for kontakt. Betydningen av at tradisjonelle frivillige organisasjoner aktivt søker å rekruttere innvandrere, ble dessuten understreket, men dit var det fortsatt en lang vei å gå.

Nyere undersøkelser nyanserer dette bildet, men Kaldheim-utvalget viser at innvandrerbefolkningen deltar mindre i sivilsamfunnet, særlig blant dem med dårlige levekår, blant kvinner og unge, valgdeltakelsen er mye lavere, de er sterkt underrepresentert i maktposisjoner i det offentlige og i arbeidslivet, de er bedre representert i lokalpolitikken enn på riksplan. De deltar i mindre grad i frivillig arbeid innen kultur og fritid, i velforeninger og i fagforeninger, men er mer aktive enn resten av befolkningen innen velferd, utdanning og i religiøse organisasjoner.

Utvalget advarer så mot en situasjon der minoriteter blir stående utenfor en sentral lærings- og fellesskapsarena i det norske samfunnet. De peker på tre hovedveier til integrering gjennom organisasjonsdeltakelse:

• ved at innvandrerbefolkningen deltar i allmenne organisasjoner som idretts-, interesse- og fagorganisasjoner

• ved at innvandrerbefolkningen danner sine egne organisasjoner

• brobygging mellom de tradisjonelle organisasjonene og innvandrerorganisasjonene

I Soria Moria sier regjeringen at den vil øke støtten til frivillige organisasjoner som gjør en innsats for velferdssamfunnet, og at norske frivillige organisasjoner skal stimuleres til å inkludere personer med innvandrerbakgrunn. Utfordringen blir hvordan man skal få dette til. Finnes det virkemidler som ikke er prøvd? Kan etablerte virkemidler brukes på en mer systematisk måte enn hittil?

Hvilket ansvar bør, kan eller skal vi legge på innvandrernes egne organisasjoner? De fleste undersøkelser konkluderer med at innvandrerorganisasjonene er viktige arenaer for «hjelp til selvhjelp». Men noen hevder det motsatte. For et par år siden uttalte f.eks. Aslam Ahsan, velkjent innvandrerpolitiker i Norge, følgende til TV 2: «Tilskuddsordninger til innvandrerorganisasjoner bør avvikles snarest mulig.» Han mente at disse organisasjonene virker mot sin hensikt og forsto ikke hvorfor tredje- og fjerdegenerasjons innvandrere skal få offentlig støtte til tiltak som bidrar til segregering. Han mente i stedet at innvandrere skulle være en naturlig del av norsk organisasjonsliv.

De færreste vil vel antakelig trekke det så langt. Sosiale nettverk har en verdi i seg selv, men kan bli både innadvendte og segregerende. Det gjelder for alle organisasjoner. For eksempel har Amal Aden gått kraftig i rette med norske kvinneorganisasjoner for å være for unnfallende når det gjelder likestilling i enkelte innvandrermiljøer. Så utfordringen er å finne virkemidler for brobygging på tvers, der fordelene går begge veier. Mange innvandrere er ressurssterke, men mangler nettverk i det norske sivilsamfunnet. Mange tradisjonelle norske organisasjoner trenger nye medlemmer og folk som er villig til å gjøre en jobb.

Nyere forskning, f.eks. ved Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, gir noen indikasjoner på både hva som hemmer og hva som fremmer slik deltakelse. Innvandrere og nordmenn for øvrig deltar i litt ulike organisasjoner. Forskjellen er størst i religiøse organisasjoner, med overvekt av innvandrere, og innen idrett, med overvekt av etnisk norske. Innvandrere trenger både vilje til kontakt og skolering i norsk organisasjonsliv. Tradisjonelle organisasjoner trenger vilje til både kontakt og skolering i hva integrering faktisk innebærer av omstillinger. Det mangler fellesarenaer der ulike nettverk kan møtes. De arenaene må skapes lokalt. En arbeidsgruppe i det tidligere Arbeids- og inkluderingsdepartementet fremmet i 2008 bl.a. forslag om å etablere frivillighetskoordinatorer i kommunene. Et stort ubrukt potensial for en bedre integrering kan trolig utløses dersom vi greier å målrette både støtteordninger og andre tiltak, basert på bedre kunnskap om forskjeller og likheter, hindringer og muligheter. Hensikten med denne interpellasjonen er å forsøke å starte en debatt om hvordan potensialet for integrering gjennom frivillige organisasjoner kan utnyttes bedre enn det vi har greid hittil.

Jeg ser fram til debatten og til statsrådens svar.

Statsråd Audun Lysbakken [12:05:45]: Jeg har lyst til å takke representanten Christoffersen for at hun reiser en viktig debatt. Det er et godt eksempel på hvordan stortingssalen også kan brukes til å reise diskusjoner som det ikke nødvendigvis finnes ett enkelt svar på i form av ett vedtak vi kan gjøre som løser alle problemstillinger, men der en bred diskusjon i seg selv er av stor betydning.

Frivillige organisasjoner er sentrale aktører på en rekke viktige samfunnsområder. De bidrar til mangfold, til livskvalitet, til kultur, til utvikling av politikk og demokratiske holdninger og ideer. Slik har de stor samfunnsmessig verdi.

Organisasjonene er møtesteder som fremmer mellommenneskelig tillit og forståelse. Regjeringen ser frivillig sektor som en av grunnpilarene i demokratiet. For den enkelte skaper deltakelse i frivillige organisasjoner mulighet for felles opplevelser, for vennskap, for identitet og tilhørighet. Frivillige organisasjoner er også derfor en arena for inkludering og integrering.

I frivillighetspolitikken vektlegger regjeringen en varig styrking av rammevilkårene som skal komme hele frivillig sektor til gode. Regjeringen er opptatt av lokal frivillighet og av organisasjonenes bidrag til et inkluderende samfunn.

Omfanget av frivillig organisering og frivillig innsats i Norge er høyt i internasjonal sammenheng. Det sa også interpellanten litt om i sitt innlegg, men la meg utdype og kanskje også gjenta litt, for det er en viktig del av bakteppet for diskusjonen. Andelen av befolkningen som utførte frivillig arbeid i 2009, var på 48 pst. Også innvandrerbefolkningen deltar aktivt i frivillig arbeid. Forskning på dette feltet viser at om lag en tredjedel av minoritetsbefolkningen deltar i dugnad og frivillig innsats. Her er botid og språk avgjørende for hvem som deltar.

Selv om tallene for minoritetsbefolkningen er lavere enn for befolkningen som helhet, er andelen av innvandrerbefolkningen som utfører frivillig organisasjonsarbeid i Norge, ganske høy i internasjonal sammenheng. Hvis vi tenker oss at frivillig deltakelse for befolkningen som helhet hadde vært på nivå med innvandrerbefolkningens deltakelse, hadde Norge fortsatt vært i verdenstoppen i frivillighet.

Frivillig sektor gir et bilde av hva folk engasjerer seg i, og hva folk er opptatt av. Slik gis viktig informasjon om samfunnet. Hvis grupper systematisk faller utenfor, speiles ikke mangfoldet i samfunnet vårt. Et inkluderende, frivillig organisasjonssamfunn er derfor viktig for et samfunn som er åpent og bygger på tillit. Et levende demokrati er et deltakende demokrati. Det er altså grunnleggende samfunnsmål vi snakker om, Det viktigste bidraget fra frivillig sektor til en vellykket inkludering er ganske enkelt – men også, som vi vet, av og til ganske vanskelig – å inkludere alle grupper i sitt arbeid.

Frivillige organisasjoner kan bidra til integrering på flere ulike måter, og interpellanten var selv innom det.

For det første: gjennom et inkluderende organisasjonsliv som aktivt går inn for å rekruttere medlemmer fra andre grupper enn de som tradisjonelt har deltatt.

For det andre: gjennom at innvandrere deltar i innvandreres egne organisasjoner som bygger broer ut mot andre organisasjoner og mot resten av samfunnet. Frivillige organisasjoner skaper en bredde av stemmer i debatten rundt inkludering og integrering.

For det tredje: gjennom at innvandrere deltar i organisasjoner der de kan ha fellesskap med andre i samme situasjon.

Forskningen viser at det ikke er en motsetning mellom å delta i innvandrerorganisasjoner og å delta i resten av samfunnet. Innvandrerorganisasjoner bidrar bl.a. til «hjelp til selvhjelp» ved å gi informasjon om det norske samfunnet til nykommere. Deltakelse i disse organisasjonene gir trivsel, styrket selvfølelse og bidrar til økt tillit på individnivå. Det ser ut til at deltakelse i en organisasjon med personer som ligner en selv, har lignende bakgrunn som en selv, også skaper bedre vilkår for kontakt med andre mennesker. På den måten kan også innvandrerorganisasjoner virke positivt for økt deltakelse og økt kontakt med andre innbyggere.

Staten kan legge til rette for frivillighet, primært gjennom økonomiske støtteordninger og gjennom den institusjonaliserte dialogen med organisasjonene. Mitt departement gir derfor tilskudd til frivillig virksomhet over kap. 821, post 71. Der gis det støtte til lokale innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet i lokalsamfunn. Det gis videre støtte til organisasjoner som arbeider forebyggende mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Det gis også støtte til organisasjoner som driver informasjonsarbeid rettet mot nyankomne innvandrere.

Til slutt gis det støtte til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet. Dette gjelder i hovedsak de organisasjoner som tidligere ble omtalt som «landsdekkende organisasjoner på innvandrerfeltet». I forslag til statsbudsjett for 2012 foreslår departementet at to nye ressursmiljø får tilskudd, nemlig avisen Utrop og nettverket LIM – Likestilling, integrering og mangfold. Dette er altså en ny måte å dele ut penger til disse organisasjonene på, som Stortinget jo skal diskutere i forbindelse med budsjettinnstillingen om ikke så veldig lenge.

Sammen med Kulturdepartementet bidrar mitt departement med finansiering til Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor. I 2010 utarbeidet senteret, på oppdrag fra departementet, flere rapporter om frivillig sektor og innvandrere. Inkluderingsutvalget, som ble oppnevnt av regjeringen i april 2010, avleverte 14. juni i år sin utredning om Bedre integrering. Frivillighet og innvandrerbefolkningens deltakelse i sivilsamfunnet er viet stor plass i utredningen. Inkluderingsutvalget foreslår en rekke tiltak. Et av tiltakene ble fulgt opp i budsjettproposisjonen for 2012, gjennom økt støtte til lokal frivillighet på integreringsfeltet. Andre vil bli vurdert i forbindelse med melding til Stortinget om integreringspolitikken, som vil bli lagt fram neste år.

De lokale midlene som nå foreslås utdelt, vil gå inn i Groruddalssatsingen og satsingen på Oslo sør gjennom økt støtte til frivillig virksomhet der. Det tror jeg blir en viktig ny dimensjon ved den satsingen, og forhåpentligvis et verktøy for å trekke de frivillige enda mer inn i områdesatsingen vår.

Når det gjelder integreringsutvalgets rapport, er det der en rekke ulike forslag som vi fra regjeringens side skal vurdere, men som også vil være av stor interesse for Stortinget og for alle som er opptatt av frivillighet og integreringspolitikk. Blant forslagene er f.eks. å oppmuntre idrettslag til å fokusere særlig på treningsmuligheter for jenter og ungdom med innvandrerbakgrunn, f.eks. gjennom å få en bredere sportsportefølje, for det kan hende at det er andre typer idretter som appellerer til ungdom med minoritetsbakgrunn.

Et annet forslag er å bruke tilskuddsordninger til å stimulere til lavterskeltilbud i idrettslag og i andre organisasjoner. Utvalget ønsker også å bruke skolene og innvandrerorganisasjonene bedre i rekrutteringsarbeid og informasjonsvirksomhet om betydningen av deltakelse, og de ønsker å satse på kulturelle eller sosiale lag i lokalmiljøene som retter seg mot andre interesser enn de sportslige, og der personer kan komme sammen basert på felles interesser uavhengig av bakgrunn.

Jeg tenker at det er viktig å understreke det også representanten var inne på i forbindelse med innlegget i sted, nemlig at en del av forskjellene i deltakelse trenger ikke først og fremst å være knyttet til etnisitet, men kanskje i større grad knyttet til den sosiale posisjonen som den enkelte har i samfunnet. For vi ser at forskjellene i deltakelse mellom innvandrerbefolkningen og den øvrige befolkningen i ganske stor grad følger det mønsteret i forskjell vi kan se knyttet til folks klassemessige tilhørighet, altså at innvandrerbefolkningen er dårligere representert, ikke minst i de frivillige organisasjonene som driver med kulturvirksomhet og fritidstiltak, mens de er godt til stede når det gjelder dugnad, borettslag, politisk arbeid og en del andre viktige felt. Det mønsteret kan vi også se i den norske befolkningen for øvrig, basert på menneskers sosiale posisjon og klassemessige tilhørighet.

Jeg vil avslutningsvis nevne at Kulturdepartementet nå arbeider med en stortingsmelding om kultur og inkludering. Der vil regjeringen bl.a. beskrive hvordan vi skal legge til rette for at flere deltar i det frivillige kulturlivet, særlig da grupper som i dag deltar lite. Det vil gjelde bl.a. personer med minoritetsbakgrunn, og vil være en viktig oppfølging av dagens tema.

Lise Christoffersen (A) [12:16:06]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg synes det viser at regjeringen allerede er i gang. Jeg synes også at regjeringen nå føyer en ny og spennende dimensjon til områdesatsingen. Det finnes en foreløpig rapport om en slik satsing i bydelen Veitvet i Oslo som det skal bli spennende å følge videre.

Jeg tenkte jeg skulle bruke innlegg nr. to til å vise til noen eksempler som det går an å lære av. Det første er et eksempel fra egen hjemkommune, Drammen, som er innvandrerby nr. to i Norge:

For snart seks år siden satte muslimer og kristne hverandre stevne på Fjell bydelshus. Muslimske kirkeledere, alle de ansatte i Bragernes menighet, prost, prester, menighetsråd og stab, frimenighetene i byen og alle interesserte i nærmiljøet på Fjell var invitert. Til grunn for møtet lå det et ønske om at muslimer og kristne i Drammen måtte respektere hverandres egenart og i tillegg ha fokus på de felles verdiene vi har i vårt samfunn. Hovedbudskapet var at gjensidig respekt, kjærlighet og fred må være på plass før det har noen mening å snakke om ytterligere integrering av innvandrere. Drammen og omegn tros- og livssynsforum ble dannet, og det er fortsatt høyst oppegående og aktivt.

I 2009 ble en imam ved en menighet i Drammen siktet for vold mot koranskolebarn. Etter initiativ fra dialogforumet og Drammen Minoritetsråd førte denne negative hendelsen til at Drammen kommune satte i gang kurs for religiøse ledere fra over 60 menigheter, der tema var lover og regler i Norge, skadevirkninger av vold, undervisningsmetoder som passer barn, og hvordan voksne kan forstå barn bedre.

Så et helt annet eksempel: Diabetes er en raskt økende sykdom i alle befolkningsgrupper. En del innvandrermiljøer er imidlertid svært overrepresentert. En undersøkelse fra Romsås i Oslo viste en forekomst på 28 pst. blant kvinner og 14 pst. blant menn fra Sør-Asia. Blant innbyggere fra vestlige land er forekomsten 3 pst. blant kvinner og 6 pst. blant menn.

Diabetesforbundet i Norge er et eksempel på en tradisjonell organisasjon som tar ansvar og har satt mangfold og likeverd i fokus. Med støtte fra Helsedirektoratet og ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering har de gjennomført en rekke tiltak for å nå ut med informasjon, både skriftlig og muntlig, på et språk innvandrerne forstår. Med sine 138 lokallag og 40 000 medlemmer har de en enorm kontaktflate og satser på intern skolering av sine medlemmer til å bidra aktivt lokalt. De må søke midler hvert eneste år. Med større forutsigbarhet i finansieringen, slik Kaldheim-utvalget påpeker, kan faktisk Diabetesforbundet bli en av myndighetenes beste samarbeidspartnere for å realisere en av de aller viktigste målsettingene i Samhandlingsreformen, både ved å tilføre kompetanse sentralt og kanskje aller best ved aktiviteter som når ut til dem det gjelder.

Jeg er derfor glad for at statsråden i sitt svar vektlegger en varig styrking av rammevilkårene for frivillig sektor.

Statsråd Audun Lysbakken [12:19:26]: En av grunnene til at det er viktig å få opp denne diskusjonen, er jo at det noen ganger i offentligheten har vært presentert et bilde som har bidratt til å skape et inntrykk av at det i seg selv skulle være uheldig om mennesker med innvandrerbakgrunn organiserte seg med utgangspunkt i sin gruppe. Det er klart at vi alltid skal være på vakt for tendenser som fører til varig segregering. Vi skal tilstrebe at mennesker med ulik bakgrunn organiserer seg på tvers, og at målet skal være at det er like naturlig for nordmenn med minoritetsbakgrunn som for andre nordmenn å være med i de brede, samlende organisasjonene. Da har nordmenn med minoritetsbakgrunn et ansvar selv for å ønske å delta der, og så har organisasjonslivet og frivilligheten et ansvar for å tilrettelegge. Jeg ser bl.a. i min jevne kontakt med barne- og ungdomsorganisasjonene at de som jobber bevisst med det, får det til. Det er mulig, men det krever en ekstra bevissthet, akkurat som det har krevd en ekstra bevissthet i organisasjonslivet å inkludere kvinner og jenter i deler av frivilligheten der de tidligere var ekskludert, akkurat som det krever en ekstra bevissthet å få inn barn og unge med nedsatt funksjonsevne. På samme måte kreves det en ekstra bevissthet for å sørge for at vårt mangfold i det norske samfunnet reflekteres i vårt organisasjonsliv.

Jeg har lyst til å understreke nettopp det interpellanten også var inne på innledningsvis, at organisasjoner som springer ut av innvandrermiljøene, kan være en bro inn i det norske samfunnet og inn i organisasjonslivet for øvrig. Det kan jo minne litt om den innvandringshistorien som vi kjenner godt her i landet, nemlig nordmennene som i sin tid utvandret til USA, og som der i stor grad ble møtt av etnisk norske miljøer, organisasjoner og andre, som ble måten man orienterte seg på i det nye samfunnet – og etter hvert kom inn i det. Det må være målet her også.

En av grunnene til å støtte et mangfold av organisasjoner for mennesker med minoritetsbakgrunn er at vi må unngå at det f.eks. bare er religiøse organisasjoner og trossamfunn som er veien inn i det norske samfunnet. Vi trenger fra myndighetenes side å ta et ansvar for et mangfold i organisasjonslivet blant innvandrerne på samme måte som vi gjør det i samfunnet for øvrig.

Da er det også viktig å legge merke til at når vi nå fordeler penger til nasjonale ressursmiljøer, fordeler vi penger til en rekke organisasjoner som utfordrer egne miljøer på verdier og verdenssyn. LIM er nevnt. Minotenk er en annen. Mitt departement deler også ut penger til organisasjonen Skeiv Verden, for homofile og lesbiske med innvandrerbakgrunn. Det ville være meningsløst om vi skulle innføre et prinsipp ut fra etnisitet som gjorde det umulig å støtte den type organisasjon.

Roald Aga Haug (A) [12:22:48]: Ei hovudlinje for Arbeidarpartiet er å sikra at samfunnet gir tryggleik, ansvar, rettar og utviklingsmoglegheiter for alle. Det er menneska som er Noregs framtid. Kvar enkelt sitt bidrag har betyding for at vi som samfunn skal lykkast.

I denne salen hadde vi i går debatt om valdeltaking. Eg tok då opp problemstillinga med at valdeltakinga for innvandrarar med norsk statsborgarskap er låg. Ved vala i 2001 og 2005 nytta berre rundt 50 pst. i denne gruppa seg av stemmeretten. Dette indikerer at vi har ein veg å gå for å sikra innvandrarar viktig deltaking i samfunnet.

Arbeidarpartiet meiner at nøkkelen til god integrering er gode norskferdigheiter. Derfor er norskopplæringa styrkt i introduksjonsprogramma. Det er svært viktig at innvandrarar lærer det norske språket og dei sosiale og kulturelle rammene i Noreg. Norsk er etter vårt syn ein inngangsbillett til samfunnet og eit viktig grunnlag for sosial mobilitet. Her er det viktig med tidleg læring på ulike arenaer. Språk er også ein av føresetnadene for deltaking i sivilsamfunnet.

Den frivillige sektoren er ein av berebjelkane i det norske samfunnet. Her står deltaking og dugnad sentralt. Folk frå ulike samfunnslag og kulturar kan møtast. Språk er grunnleggjande for fullverdig deltaking. Interesseorganisasjonar og frivillige foreiningar kan, i tillegg til andre viktige oppgåver, vera arenaer som bidreg til å styrkja kompetanse og kunnskap om det norske samfunnet. Her, som i arbeidslivet, skjer det verdifull læring og utveksling av kulturell kompetanse, sosiale kodar og norsk språk. Slik kan innvandrarar og etnisk norske læra å forstå kvarandre sine kulturar betre. Frivillige organisasjonar er sentrale aktørar i sine nærmiljø og er ein del av det felles ansvaret vi har for å fremma integrering. Derfor har Arbeidarpartiet vedteke eit eige program for å nytta frivilligheit og kultur i integreringsarbeidet. Norges idrettsforbund har i handlingsplanen sin at dei skal fremma auka deltaking blant unge, uavhengig av kulturell bakgrunn. Dette er bra, og Arbeidarpartiet meiner at det må stillast krav til at sentrale organisasjonar arbeider med auka deltaking. Noreg har eit mangfald av lag og organisasjonar. Barn og ungdom møtest lokalt i laga og opplever sosial omgang med andre. Dette er eit solid potensial for aktivt å fremma integrering.

Arbeidarpartiet ønskjer å styrkja bl.a. idrettslaga si rolle i integreringsarbeidet. Det har vore gjennomført ulike prosjekt på området, og vi ønskjer at dette skal utviklast vidare for å styrkja sosiale nettverk gjennom frivillige organisasjonar. Det er viktig for oss å bidra til større kompetanse til å møta innvandrarforeldre i foreiningane. Vi må bidra til å laga arenaer for dette. Får vi tak i foreldra, når vi også barna – gjerne også omvendt. Lik tilgang og moglegheit til oppleving og utfalding er sentral.

Undersøkingar viser at det ikkje berre er økonomi som gjer at barn og unge ikkje deltek i fritidsaktivitetar, men det er også religiøse og kulturelle grunnar. Vi må få fleire frå innvandrarmiljøa med. Felles aktivitet og utfalding hos barn med forskjellig bakgrunn er for oss sentralt i integreringa. Her vil vi at alle flyktningmottak skal knyta til seg frivillige organisasjonar som kan gi motivasjon til deltaking frå innvandrarar. Då når vi mange, og vi er sikre på at dette vil vera eit viktig element i å styrkja samhandlinga mellom mottaka og samfunnet elles og frivillige lag og organisasjonar. Vidare vil vi støtta opp om lokalidrettslag og andre frivillige organisasjonar som arbeider aktivt for å inkludera alle etniske grupper.

Dette er viktige byggjesteinar i ein heilskapleg og offensiv integreringspolitikk.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [12:27:46]: Det er et viktig spørsmål interpellanten reiser; et spørsmål som egentlig åpner for en meget bred debatt både når det gjelder hva de forskjellige organisasjonene kan bidra med for å bedre integrering, og hvilken innretning en skal ha på offentlig støtte til frivillige organisasjoner på området. Det er også en debatt med utrolig mange svar, med utrolig mange muligheter, men også med en del begrensninger. Det er en debatt jeg håper ikke vil stoppe her i dag.

God integrering avhenger av veldig mange faktorer. Vilje til integrering er vel den aller viktigste faktoren, og den faktoren bygger ofte på – sies det – bakgrunnen, etnisitet og religion. En annen viktig faktor er deltakelse i arbeidslivet. Arbeidsplassen er i Norge en av de aller viktigste og største sosiale arenaer vi har. Uten jobb kan det være lettere å lukke seg inne i sitt eget miljø og få mindre mulighet til å delta i det åpne sosiale nettverket og derigjennom bli kjent med og knytte kontakter utenom sitt eget etniske eller religiøse miljø.

Når det ble nevnt her at arbeidsdeltakelsen i innvandrerbefolkningen er ganske høy, er det riktig, men vi må også huske på at innvandrerbefolkningen ikke er en ensartet gruppe. Det er store forskjeller innen de etniske miljøene når det gjelder arbeidsdeltakelsen – som sagt både i de etniske miljøene og mellom kjønnene. Der har vi en viktig utfordring som vi må ta tak i.

Bomiljøet er også en faktor som spiller en stor rolle for integrering. Et bomiljø der du kommer inn som innvandrer, og der det også bor mange etniske nordmenn – kanskje i tillegg til andre innvandrere – vil bidra til at det blir en enklere integrering enn om du bosetter deg i et miljø der det kun er innvandrere fra eget etnisk miljø. Det vil gjøre det vanskeligere å oppnå kontakt med det øvrige samfunnet.

Så har vi frivillige organisasjoner, og der gjelder akkurat det samme. Mange av de frivillige organisasjonene vi har i Norge – som velforeninger, syklubber, nabotreff osv. – er miljøer som er utrolig viktige for å skape integrering, og for at innvandrere som kommer til Norge, skal føle tilhørighet til landet og til det miljøet som er i Norge.

Interpellanten viser til en undersøkelse som tyder på at organisasjoner basert på opprinnelsesland og etnisk og religiøs tilhørighet har begrenset kontakt med nasjonale og lokale myndigheter. Det er naturlig da å anta at kontakten med lokalsamfunnet ellers også er noe begrenset. Det er logisk å anta at organisasjoner der medlemskap er basert på opprinnelsesland og/eller etnisk og religiøs tilhørighet, neppe er spesielt inkluderende – snarere tvert imot. Jeg tror det bidrar til en segregering som er lite integreringsfremmende.

Det er grunn til å merke seg at når man i Norge må ha egne fora for å skape kontakt mellom innvandrerorganisasjoner og norske myndigheter, og når det avsettes øremerkede midler for å bedre dialogen mellom innvandrerorganisasjoner og myndigheter, er det etter min mening noe som i utgangspunktet er fundamentalt galt.

Det er mange frivillige organisasjoner som er opptatt av å inkludere alle og å arbeide for integrering. Disse gjør en god jobb, og man må trekke på disse organisasjonenes erfaringer og bidra til at disse organisasjonene får levelige betingelser. At det nå i forbindelse med forslaget til statsbudsjett legges opp til en annen innretning når det gjelder statstilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet, tror jeg ikke vil være udelt positivt. Jeg mener integreringsarbeidet er best tjent med at den offentlige støtten blir dreid fra støtte til innvandrerorganisasjoner basert på opprinnelsesland, etnisk og/eller religiøs tilhørighet, til støtte til hele spekteret av frivillige organisasjoner som jobber med integreringsarbeid i lokalmiljøet. Det må være et politisk mål i integreringsarbeidet at støtten konsentreres til integrerende aktiviteter mer enn til segregerende aktiviteter.

Frivillige organisasjoner som utøver aktiviteter som burde være allmenne, vil i denne sammenheng være relevante. Jeg vil også vise til at det i en del organisasjoner foregår en del uryddighet når det gjelder forvaltning av offentlige midler. Derfor er det viktig at vi har en god kontroll med disse, både for å luke ut useriøse aktører og for å bidra til å skape et godt omdømme for dem som driver med integreringsarbeid.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Trond Helleland (H) [12:33:04]: Jeg vil takke representanten Christoffersen for å ta opp et viktig tema. Som vel også statsråd Lysbakken var inne på i sitt innlegg, skriver Inkluderingsutvalget at dette er et saksfelt vi egentlig vet for lite om. Vi kan, både Christoffersen og jeg, referere til våre erfaringer fra Drammen, der i hvert fall min eldste sønn har deltatt i prosjekter som heter «Idretten gjør fargeblind» osv., som var viktige forsøk på integrering, og som fortsetter, men som har støtt på mange vanskeligheter fordi det har vært vanskelig å engasjere innvandrerforeldre til å delta på linje med norske foreldre.

Men det vi vet veldig lite om, tror jeg, er hva som skjer i de lokalsamfunn der det kanskje bare er noen få innvandrere – i bygder, i mindre byer. Deltar de i det «blandakoret»? Går de i musikkorpset? Er de med i aktiviteter som 4H og andre ting som er vanlige aktiviteter på bygdene? Inkluderingsutvalget skriver at de vet for lite om det, og jeg tror det nå må være en utfordring til Lysbakken når han skal lage en integreringsmelding, at vi finner litt mer ut av dette. For frivilligheten er – det ligger i navnet – frivillig, og vi kan ikke stå her på Stortingets talerstol og diktere hvor folk skal delta, men vi kan «legge til rette for», og vi kan «stimulere til».

Det å stimulere til at organisasjonene som driver med integreringsarbeid, og som ønsker å løfte dette opp, basert på dokumenterte resultater kan få ekstra støtte, tror jeg er viktig. Men hovedsaken må jo være gjennom introduksjonsordningen, som nå blir styrket, å gi dem som kommer til Norge, et grunnlag og kunnskap om det som er så viktig i veldig mange norske samfunn. Det ble jo sagt en gang – det er mulig det ikke er gyldig lenger – at det er fire millioner nordmenn og sju millioner medlemmer. Det sier litt om det viktige aspektet av folks dagligliv som frivilligheten er.

Så er jeg blant dem som faktisk tror det er viktig at innvandrerne også har sine egne organisasjoner. Jeg studerte i USA i 1981, og det første jeg fikk oppdrag om da, var å være norsklærer på Sons of Norway i Fargo. Der var det mange – det var omtrent ikke en sjel som kunne norsk – som ville lære noen norske ord, og de ville lære litt om sitt opphav og sin «heritage». Sånn vil det jo være i Norge også, og sånn er det. At somaliere har sin egen forening, at irakere har sin egen forening og kurdere har sine foreninger, må vi akseptere. Spørsmålet er, og det blir en viktig avveining som statsråden og Stortinget må gjøre: I hvor stor grad skal vi gi disse økonomisk støtte – organisasjoner som først og fremst er en sosial arena der en møtes for å ha det hyggelig sammen og snakke om gamlelandet? Skal de ha noen stor økonomisk støtte? Eller skal vi rette innsatsen inn mot dem som nettopp bidrar til integrering, og som – som flere har vært inne på – bygger bruer, driver med hjelp til selvhjelp osv.? Dette er det ikke så veldig lett å dykke ned i, for ofte er det lukkede miljøer, og det er vanskelig å få oversikt over hva som skjer. Men det må i hvert fall være veldig tydelig at den offentlige støtten bør gå til arbeid som bidrar til integrering.

Så er det også et annet felt som Høyre stadig kommer tilbake til, og som jeg tror vi vil komme mer og mer tilbake til i årene som kommer, nemlig: Hva med arbeidsinnvandrerne våre – hvor er de i dette bildet? Hva med den polske snekkeren som sang i koret i Gdansk, før han kom til Hallingdal for å snekre? Kan han være med i «blandakoret»? Er han med i «blandakoret»? Er det i det hele tatt noe fokus på den delen av befolkningen? Alle som jobber i fiskeriindustrien, deltar de i det frivillige arbeidet, og blir de således integrert i det norske samfunnet og får seg både venner og et bedre ordforråd, får et bedre norsk, bedre integrering? Der tror jeg det er viktig å følge med i årene som kommer, for vi vet at den absolutt største gruppen nå er og vil bli arbeidsinnvandrere som kanskje ikke har lang tilhørighet eller blir veldig lenge på samme sted – det er litt avhengig av arbeidssituasjonen. Men mange av dem slår rot, tar med seg familien og deltar i samfunnet. Blir de tatt vare på og integrert i det frivillige Norge?

Jeg tror det er viktig at de organisasjonene som her går foran, om det er Røde Kors eller andre, idrettslagene også, naturligvis, og virkelig ønsker å fokusere på dette og trekke innvandrere med inn i det norske samfunn, blir honorert for det, basert på de resultatene de oppnår, slik at det ikke bare blir svulstige programerklæringer, men at reelle tiltak blir iverksatt. Så jeg ser fram til at Lysbakken kommer til Stortinget med integreringsmeldingen og håper på en fin debatt videre.

Heikki Holmås (SV) [12:38:26]: Det å delta i organisasjoner er en opplæring i demokrati. Jeg husker at jeg i min ungdom trodde at det fantes en sosialistisk måte å organisere organisasjoner på og en høyresidemåte å organisere organisasjoner på og drive litt partipolitikk og alt mulig sånn. Så skjønte jeg etter hvert at det var helt feil, for alle i Norge drev jo etter Tillitsmannen av Einar Gerhardsen. Det er et litt viktig poeng når det gjelder integrering i Norge, og for folk som kommer til Norge, nemlig at hvis du har knekt koden til én norsk organisasjon og lært deg hvordan den funker, vet du hvordan alle funker – sånn i stort. Derfor er det å sørge for å trekke med folk som kommer til Norge, inn i det ordinære organisasjonslivet ekstremt viktig.

Jeg tenker som så at noe av det som ministeren har mulighet til å gjøre, kan gjøres med penger, gjennom litt styring av penger og sånn. Men jeg tenker at hovedgreien vi må gjøre, er å sørge for at alle de vanlige organisasjonene som driver i Norge, skjønner at de må ta en del av ansvaret for å drive integreringsarbeidet. Det gjør ganske mange. Men det er litt vittig: Hver onsdag morgen møter jeg våre lokalpolitikere, SV-ere, i Oslo – vi har fast møte på onsdager. Når jeg kommer ut derfra etterpå, stiller Turistforeningen i Oslo og omegn med seniorbuss. La oss si det sånn: Det er ikke veldig mange mennesker der som ikke er hvite i håret, og det er ikke veldig mange mennesker der som er mørke i huden, som deltar på de seniorturene som går rundt omkring, opp i Nordmarka, for å gå på turer. Nettopp der hadde det vært viktig at de var seg sitt ansvar bevisst, og sa ok, greit, vi prøver en egen satsing for å trekke med flere av de seniorene som er godt voksne, og som har innvandret til Norge på et eller annet tidspunkt. For det handler rett og slett om å finne de fellesskapene som er helt nødvendige for å sørge for at når du kommer på eldresenteret når du er gammel, treffer du kanskje noen der som du har gått på tur med den gangen du var senior, ferdig med yrkeslivet, men likevel ikke ferdig pensjonist. Så jeg tror den store, viktige strategien er å sørge for at alle organisasjoner i Norge bidrar godt.

Det er mange former for organisasjoner. Jeg ble litt i stuss da Trond Helleland sa at vi må rette pengene inn mot dem som driver med integreringsarbeid, for jeg mener jo – og det er av de tingene som både høyresiden og venstresiden, i hvert fall den anstendige delen av høyre- og venstresiden, har vært enige om – at organisasjonslivet har en egenverdi. Det er ikke sånn at de er et supplement til det offentlige, men organisasjonene har en verdi i seg selv. Derfor er de viktige. Hvis vi er enige om det, er det viktig å støtte opp om alle organisasjoner der folk velger å gå sammen og organisere seg på sin måte. Vi har en haug med organisasjoner i Norge i dag som får fritak for moms gjennom Frivillighetsregisteret. Det er ikke grenser, det kan være ølsmakerforbundet, det lokale veilaget, velforeningen – alt mulig. Alt dette handler om at vi aksepterer og anerkjenner at organisasjonslivet har en egenverdi.

Så er det også en del områder der jeg tenker vi er nødt til å tenke igjennom politikken vår på nytt, for på noen områder tror jeg de frivillige er vesentlig bedre enn det offentlige til å gjøre en jobb. For eksempel: Vi vet at det er mange russiske damer som gifter seg med nordmenn. Likevel har vi ikke et integreringstilbud til dem. Antakeligvis hadde det vært viktig om vi støttet en selvhjelpsorganisering eller en selvorganisering av russiske damer, gjerne under en paraplyorganisasjon som Røde Kors eller andre organisasjoner, altså at vi støttet opp under folk som innvandrer til Norge, som på en måte er i en felles situasjon, og som egentlig trenger hjelp og bakking til å kunne ha treffpunkter. Vi kan ikke ha en egen kommunalt ansatt som kan russisk i enhver kommune i Norge. Da er det antakeligvis bedre å bakke opp alle dem som kommer som innvandrere. Et annet eksempel er alle au pair som finnes i Norge. Det er ingen tvil om at det hadde vært en styrke om vi hadde hatt kontaktpunkter og støttet opp under en organisering av au pair som er i Norge, og som ikke ville kunne norsk godt, som førstespråk, men man hadde muligheten til å ha treffpunkter. Der må vi tenke nytt når det gjelder organisering frem mot integreringsmeldingen.

Så vil jeg være enig med Trond Helleland i én ting, og det er hvordan vi tenker rundt arbeidsinnvandring. Det er ingen tvil om at når det gjelder den største gruppen innvandrere til Norge, har vi i dag ingen særskilte integreringstiltak særskilt rettet mot den. Det er igjen ingen tvil om at de stedene der vi har organisasjoner som gjør en aktiv innsats lokalt for organiseringen, der fungerer også integreringen best.

Kari Henriksen (A) [12:43:50]: Først takk til Lise Christoffersen, som tar opp en viktig sak, en sak som berører oss alle uansett etnisk bakgrunn. Ja, organisasjoner har en egenverdi, og det å være sammen i fellesskap beriker og utvikler oss alle sammen. Jeg skal bruke dette innlegget til å reflektere litt over forskjellige momenter som ofte kommer opp i disse debattene.

Først kan en slå fast at organisasjoners primære mål er å stenge noen ute. Det hører med til organisasjoners mål. Hvis de ikke skal stenge noen ute, er det ikke noen organisasjon. Det som er spennende å se, er at vi har en retorikk i Norge som tar utgangspunkt i at alle norske organisasjoner er veldig inkluderende, mens innvandrerorganisasjoner er ekskluderende. Det kunne jeg tenke meg å få litt mer kunnskap om. Jeg tror ikke det er rett. Vi har nordlandslag og sørlandslag, og nåde den nordlendingen som kommer i sørlandslaget, for å si det sånn – og det hører til her i Oslo.

Så er det et poeng som ofte blir nevnt, og det er dette med villighet til integrering. Igjen ligger det en uuttalt premiss, som om den villigheten mangler i innvandrerorganisasjonene, men er til stede i fullt monn i norske organisasjoner. Jeg tror det ikke er sånn heller.

Ørsal Johansen var inne på et meget vesentlig poeng, tenker jeg. Det gjelder hvor vi bor i landet. Da er vi inne på et spørsmål om virkemidler. For hvilke virkemidler vil vi ta i bruk for å sørge for variert bosetning i alle deler av landet – i alle deler av Oslo, f.eks.?

Så tok også representanten Ørsal Johansen opp et poeng, om man trenger spesielle stimuli for å binde disse organisasjonene sammen, eller for å integrere innvandrerorganisasjoner i de norske. Jeg husker ikke helt, men jeg tror representanten konkluderte med noe sånt som at det må være noe galt hvis man skal bruke den linjen. Da må det være veldig mye galt når Fremskrittspartiet vil ha ombudsordninger for å sikre dialog mellom f.eks. brukergrupper og det offentlige forvaltningsnivået – når vi vil ha brukerkontakter, som også er et element for å bygge ned de kulturelle forskjellene mellom to kulturer eller organisasjoner, for å snakke i stort.

Flere har sagt at vi vet for lite. Jeg tror at av de sporene man bør gå etter når man skal finne ut mer, vil det første sporet som kan gi oss mest kunnskap, være å se på våre egne organisasjoner i mye større grad. Man bør gå inn og undersøke: Hvor tolerante er vi? Hvilke kriterier er det vi legger til grunn for gode inkluderingsstrategier? Hvilke organisasjoner henvender seg direkte til innvandrere, f.eks.? Hvor flinke er vi i vårt ansvar for å skape et mangfoldig samfunn? Hvor mange av oss her på Stortinget har f.eks. ringt og spurt om å bli med i en innvandrerorganisasjon – enten det er idrettslag, innen kultur, eller hva som helst?

Jeg tror en annen ting som kan være viktig å se på, er å undersøke tålegrensen vår for annerledeshet. Når vi snakker om innvandring, snakker vi ofte, veldig ofte, om språk. Vi snakker nesten aldri om villighet til å forstå. Jeg skulle ønske at vi undersøkte mye mer hverandres villighet til å forstå, selv om ikke språket eller ordene er lett forståelige.

Disse refleksjonene håper jeg kan bli en del av den videre debatten. I det store bildet dreier dette seg om hvordan vi konstruerer hverandre i det offentlige rom, og om hvordan vi skaper våre egne forestillinger om oss selv og om de andre. Der trenger vi mer kunnskap.

Lise Christoffersen (A) [12:49:06]: Jeg har lyst til å starte med å takke for debatten. Jeg ser fram til at den debatten skal fortsette. Jeg ser fram til to stortingsmeldinger, både om integrering og om kultur og inkludering. Jeg synes det har vært en god debatt.

For å ta det siste først: Jeg er overbevist om – basert på egne erfaringer – at viljen til å forstå kommer med kjennskap og vennskap. Den kommer når vi har tilgang til gode møteplasser. Det har ellers vært litt forskjellige syn på hva som er de mest treffsikre virkemidlene. Det synes jeg er bra. Vi skal ha en debatt om det, for jeg tror ikke svaret er gitt med to streker under én gang for alle.

Jeg synes alle innleggene på en måte har tatt fatt i betydningen av at alle får tilgang til de norske kodene for å kunne fungere i det norske samfunnet. Trond Helleland var inne på arbeidsinnvandrerne. Ja, det er en viktig gruppe å ta med når vi tenker inkludering. Morten Ørsal Johansen var inne på et veldig viktig poeng, som egentlig berører boligpolitikken: Hvis vi sørger for at ikke alle rimelige boliger er på samme sted, blir det kanskje lettere for idrettslagene å inkludere.

Tillitsmannen av Einar Gerhardsen var nevnt. Boken er jo pensum i Fremskrittspartiet. Kanskje den også kan bli pensum på introduksjonsprogrammet?

Når det gjelder Seniorsaken: Hvordan ser egentlig en fargerik seniorsak ut? Vi kan jo utfordre Seniorsaken selv til å gi oss svaret på det. Hva er definisjonen på en inkluderende verdighetsgaranti? Der tror jeg møtet med innvandrernes sosiale nettverk har verdifull kompetanse å tilføre storsamfunnet.

Mange eksempler har vært nevnt. Jeg tenkte jeg skulle koste på meg et siste lite eksempel, som ikke bare handler om tiltak i én organisasjon, men om mobilisering av et helt lokalsamfunn. Kommunalkomiteens besøk i Vinje kommune ga i hvert fall meg noen aha-opplevelser. Det er en kommune som har hatt stor suksess med integrering av somaliere, faktisk så stor at ordføreren sier: Ja, vi tar gjerne imot flere flyktninger her i bygda, men helst somaliere, for dem har vi så gode erfaringer med.

I 2008 feiret bygda stort 20-årsjubileum for da den første somalieren kom til Vinje. De har gode resultater. Kun to flyktninger er på stønad. Resten jobber, tar utdanning og tilfører lokalt næringsliv nødvendig kompetanse. Alle ungene går enten på videregående eller tar høyere utdanning og er med på to eller flere fritidsaktiviteter. Foreldrene stiller opp som trenere og ledere i lokale idrettslag. På spørsmål fra oss om det ikke var noe som helst som skurret i den kommunen, svarte ordføreren: Jo, det kunne nok bli litt murring når innvandrerne gikk forbi de etnisk norske i skiløypa. Så hva er egentlig Vinjes hemmelighet? Trolig at de har greid å mobilisere hele lokalsamfunnet, fra husmorlag til idrettslag. Sånne erfaringer er det nyttig å spre og bygge videre på i et langsiktig og systematisk arbeid.

Statsråd Audun Lysbakken [12:52:20]: Når det gjelder Vinjes hemmelighet, så er det fristende å legge til at en del av hemmeligheten er at de har ordfører fra SV.

I en debatt der det har vært sagt svært mye klokt, og der enigheten har vært bred, tror jeg vi kan være enige om at det må til en rekke virkemidler, men ikke minst må det til en bevisst holdning og innsats fra lokale myndigheter og nasjonale myndigheter – men først og fremst fra frivilligheten og minoritetsbefolkningen selv.

Vi støtter i dag ulike typer organisasjoner. De store pengene over statsbudsjettet går til de brede, frivillige organisasjonene, men vi støtter også spesifikt organisasjoner for og av innvandrere. Jeg mener det er klokt å fortsette med det, og en av grunnene til det er at vi vet at vi har gode støtteordninger for alle trossamfunn i Norge. Det er viktig at trossamfunnene ikke skal være den eneste møteplassen mennesker med innvandrerbakgrunn har, hvis de f.eks. ønsker at barna skal lære om foreldrenes kultur og språk. Det er i seg selv en begrunnelse for å opprettholde støtten til den type organisasjoner.

Jeg er enig med representanten Helleland i at hva slags tilbud, hva slags rammer og hva slags oppmerksomhet vi har rundt arbeidsinnvandrernes situasjon i Norge, blir en av de store nye utfordringene i integreringspolitikken, og det blir også tema i integreringsmeldingen.

Så merker jeg meg med glede en ny tone – som jeg vil kalle det – fra Fremskrittspartiets nye talsmann, som forhåpentligvis innebærer at skifte av talsmann også innebærer en justering i den politiske kursen i disse debattene. Representanten Ørsal Johansen sa mye som jeg er enig i, men la meg helt kort kommentere noe jeg ikke er enig i, nemlig at det at vi legger opp til «institusjonalisert dialog» mellom myndighetene og innvandrerbefolkningen er et problem. Det gjør vi jo i ganske stor grad gjennom støtte til organisasjoner, men også gjennom f.eks. Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene. Det er jo framhevet mange ganger at en av de viktige forskjellene på Norge og en del av de landene der konfliktnivået er høyt mellom majoritet og minoriteter, nettopp er at vi har en bedre og mer velfungerende, jevn dialog. Det er f.eks. en av forskjellene mellom Norge og Danmark, og det mener jeg vi skal holde fast ved.

Klokken 14 i dag skal jeg åpne Frivillighet Norges konferanse Møteplass 2011, der de har en utstilling som handler om innvandreres bidrag til frivilligheten. Portrett av endring, heter utstillingen, og det er passende fordi vi har hatt denne debatten her i dag, og jeg skal bringe det med meg dit. Den konferansen tar nettopp sikte på å bringe minoritetsorganisasjonene sammen med den brede frivilligheten i Norge. Der vil det være, sier Frivillighet Norge til meg, omtrent 40 pst. med bakgrunn fra minoritetsmiljøene og bred deltakelse fra frivilligheten for øvrig. Det er også et godt tegn på at de tar dette på alvor.

Takk for en god debatt.

Presidenten: Idet vi ønsker statsråden lykke til på konferansen, så avsluttes hermed også debatten.