Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:35:45]: Utdanning og skolegang er en av de viktigste innsatsfaktorene for å gi barn og unge mulighet til å stå på egne ben senere i livet. En god skolegang gir mange barn den ballasten og det grunnlaget som trengs for å møte livets mange utfordringer. Av de barna som kanskje mer enn andre er avhengige av en god skolegang, nemlig barnevernsbarna, er det dessverre altfor mange som ikke får den utdannelsen de har krav på. Mange av disse barna opplever vanskeligheter senere i livet, ikke minst på grunn av tapt skolegang.

Barne-, ungdoms- og familieetaten offentliggjorde på forsommeren en brukerundersøkelse blant barnevernsbarn. Den viser bl.a. at bare 58 pst. av dem som bor på institusjon, går på skole hver dag. Det er altså 24 pst. som ikke går på skole, 25 pst. oppgir at de er helt eller litt enig i at de voksne ikke oppmuntrer dem til skolegang.

Opplæringsloven er tydelig: Alle barn har krav på opplæring. Likevel går altså opp mot én av fire barn ifølge denne undersøkelsen ikke på skole.

Dette er noen av våre mest sårbare barn – barn som på en eller annen måte er sviktet av sine foreldre, slik at staten må overta ansvaret for dem. Mange av disse barna sviktes igjen, men denne gangen av staten, for det er staten som har overtatt foreldreansvaret for disse barna. Samtidig har staten en plikt til å gi disse barna en skolegang.

De barna vi her snakker om, har fått en ufortjent tøff start på livet. Vi vet at mange av dem opplever vanskeligheter senere i livet. Forskning viser at skolegang er avgjørende for deres videre livskarriere, og undersøkelse fra Sverige viser at i gruppen blant de 20 pst. svakeste elevene er så å si alle barnevernsbarn. Dette gir grunn til bekymring.

Høyre er bekymret for at disse barna får enda dårligere forutsetninger for å klare seg senere i livet med tapt skolegang. Dette er barn som ikke får den utdannelsen loven sier at de skal ha. Når vi vet hvor viktig skolegang er for folks muligheter til å klare seg selv videre i livet, er dette en situasjon vi vanskelig kan leve med.

Forskerne bak rapporten er ifølge en artikkel i bladet Utdanning nr. 13/2011 spesielt bekymret for de yngste ungdommene, og de understreker at dersom grunnskoleelever ikke går på skole, «kan det her dreie seg om lovbrudd». Denne undersøkelsen bekrefter resultatene fra det nasjonale tilsynet om skolegangen til beboerne i barnevernsinstitusjoner som ble gjennomført i 2008. Tilsynet viste at det var mange ungdommer som ikke fikk et godkjent opplæringstilbud.

Fylkesmennene har funnet brudd på opplæringsloven i alle fylker. Samtidig melder de om at det ikke finnes noen oversikt over hvem disse barna er, og hvor disse skoleløse ungdommene befinner seg.

Jeg håper statsråden er enig med meg i at vi har grunn til å være bekymret for disse barna, og at det er nødvendig med tiltak på både kort og lang sikt for å sikre at også barnevernsbarna får det opplæringstilbudet de har krav på. Barnevernsbarn er en særlig sårbar gruppe, og Norge kan ikke være bekjent av ikke å gi disse barna tilfredsstillende skolegang og oppfølging.

Det er også alvorlig dersom det nå viser seg at barnevernsbarna ikke får det opplæringstilbudet de har rett til etter opplæringsloven. Kunnskapsdepartementet har ifølge svar til Stortinget ikke oversikt over hvor mange barn det her kan dreie seg om, og man kjenner ikke til at problemet er av en slik størrelsesorden som denne undersøkelsen viser til, og at det er så mange barnevernsbarn som ikke får den opplæringen de har krav på.

Enkelte fylkesmenn har den siste tiden advart om at situasjonen er mer alvorlig enn det man tidligere har antatt. For eksempel har fylkesmannen i Troms, som jeg har lyst til å trekke frem i denne sammenhengen, gjennom tilsyn med ulike barnevernsinstitusjoner sett at enkelte barn ikke følger ordinære opplæringsløp. Fylkesmannens bekymring er basert på enkelte observasjoner gjennom tilsyn, og de har derfor ikke kunnet anslå omfanget av problemet. Men det fylkesmannen i Troms gjør, er etter å ha avdekket dette å sette i gang en undersøkelse blant alle barnevernsinstitusjonene i fylket, der de etterspør nærmere informasjon om beboernes skoletilbud og organiseringen av dette. Fylkesmannen mener det er nærliggende å tro at det vil bli iverksatt tilsyn dersom kartleggingen bekrefter fylkesmannens mistanke om manglende regelverksetterlevelse.

Jeg er glad for initiativ som dette. Jeg håper statsråden også i denne debatten kan svare på hvordan situasjonen er i resten av landet. Er det tilsvarende kartlegging av eller tilsyn med opplæringsvirksomheten ved barnevernsinstitusjonene? Det tror jeg det er viktig at vi får klarhet i.

Hvorfor får ikke disse barna den opplæringen de har krav på? Det er nok flere og sammensatte årsaker til at barnevernsbarn er i denne situasjonen. Svaret kan være at barnet ikke er motivert. Det er lett å se for seg at en skolehverdag ikke er like god for alle disse. Mange av dem har flyttet flere ganger i løpet av sitt unge liv, de har kanskje bodd i flere fosterhjem, de har kanskje bodd i flere institusjoner, noe som har medført skifte av skole. Det faste holdepunktet og gode vennskapet som skolen representerer for mange barn, er overhodet ikke til stede. Manglende motivasjon hos barnet selv, sykdom og skolevegring er også mulige årsaker. Men det kan også være forhold ved institusjonen som er viktig å avdekke. Det kan bl.a. være dårlig samarbeid med skole eller for dårlig kjennskap til elevenes rettigheter og plikter som er årsaken.

Det er også naturlig å stille spørsmål om fylkeskommunen følger opp dette på en tilfredsstillende måte. Fylkeskommunen skal til enhver tid ha oversikt over hvilke barn og unge som bor i den enkelte barnevernsinstitusjon i fylket. De har et opplæringsansvar, og det forutsetter gode samarbeidsrutiner mellom institusjonen og den ansvarlige fylkeskommune. Det er ikke minst viktig at institusjonene har gode rutiner for å melde fra til den ansvarlige fylkeskommune om nyankomne barn og unge til institusjonen, slik at opplæringen kan komme i gang så raskt som mulig. Det er interessant å høre om statsråden mener at vi i dag har fylkeskommuner som håndterer dette på en tilfredsstillende måte over hele landet.

Samarbeidet mellom barnevern og skole er mange steder ikke så godt som vi kunne ønske oss. Flere steder blir barn ofte kasteball mellom ulike deler av det offentlige hjelpeapparatet og det tilbudet de har krav på. Her er det åpenbart store utfordringer for å få til et godt nok samarbeid. Et nærmere samarbeid mellom skole og barnevern er helt avgjørende.

Det er heller ingen tvil om at tallene i denne undersøkelsen viser at vi trenger bevisstgjøring i institusjonene om hvordan vi får til et sånt samarbeid, og hvordan vi sørger for at flere barn og unge på institusjon kommer seg på skolen.

Denne problematikken illustrerer nok en gang behovet for tidlig innsats i barnevernet, for det er nok også tall som reflekterer at vi for ofte kommer inn for sent, altså på et tidspunkt der ungdommene kanskje har vært lenge utenfor skolen, og der problemene har blitt så alvorlige at det er svært vanskelig å få dem tilbake til en skolehverdag. Det viser behovet for en snuoperasjon i barnevernet for å nå de mest utsatte barna tidligere enn det som gjøres i dag.

Når regjeringen legger frem arbeidet knyttet til både ny organisering i barnevernet og nye prioriteringer, har Høyre store forventninger knyttet til akkurat denne problemstillingen. Vi håper regjeringen gjør de skoleløse barnevernsbarna til et hovedfokus, og at dette er et område som blir løftet frem.

Barnevernsbarna er utvilsomt en gruppe barn som fortjener samfunnets fulle oppmerksomhet. Dette er barn som ikke lever det trygge, stabile livet som majoriteten av norske barn heldigvis gjør. Desto viktigere er det da at barnevern og skole sammen strekker seg maksimalt for å legge godt til rette for at disse barna kan få oppleve mestring og det å være en del av det sosiale fellesskapet som skolen representerer. En god skolegang for barnevernsbarna er en ambisjon vi alle bør arbeide i fellesskap for å innfri.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:45:40]: Representanten Linda C. Hofstad Helleland tar opp at utdanning og skolegang er noe av det viktigste alle barn og unge kan ha med seg som bagasje for å møte ulike utfordringer senere i livet, og det er veldig alvorlig at brukerundersøkelsen blant barn i barnevernet viste at én av fire barn på institusjon ikke gikk på skole. Jeg er derfor veldig glad for at denne interpellasjonen er reist, om at barn i barnevernsinstitusjoner og under omsorg fra barnevernet har utfordringer og behov som i dag ikke dekkes på tilfredsstillende måte.

Brukerundersøkelsen som Hofstad Helleland viser til, ble lagt fram av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i mars i år. Det er den første brukerundersøkelsen blant barn og unge over ni år i samtlige statlige og private barnevernsinstitusjoner, statlige fosterhjem og blant barn som får såkalt multisystemisk terapi, dvs. at de får behandling i hjemmet.

Denne undersøkelsen gir oss noen indikasjoner bl.a. på gruppens syn på deres skolegang. Når jeg presiserer indikasjoner, er dette på bakgrunn av at undersøkelsen på grunn av lav svarprosent ikke kan si så mye om hvor mange i hele målgruppen som er tilfreds med de ulike temaene det spørres etter. Med dette forbeholdet vil jeg likevel referere noen tall fra denne undersøkelsen, fordi den gir oss økt kunnskap om hvordan noen barn og unge som er i statlige barnevernstiltak, opplever det skoletilbudet de får – hva de er tilfreds med, og hva de er mindre tilfreds med. Det gir oss mulighet til å jobbe videre med spørsmålene.

Som representanten Hofstad Helleland peker på, viser brukerundersøkelsen at barn og unge i institusjon skiller seg særlig ut ved at hele 24 pst. oppga at de ikke går på skolen i det hele tatt. Dette gjelder ingen barn under 13 år, men en del barn og unge mellom 13 og 18 år, og nesten halvparten av unge over 18 år. Etter opplæringsloven har barn skoleplikt så lenge de går i grunnskolen, og dersom det er disse barna som ikke går på skole, kan det dreie seg om lovbrudd. Det er det imidlertid ikke mulig å identifisere på bakgrunn av undersøkelsen, altså hvor mange som er over og under grunnskolealder. Om det gjelder ungdom som normalt ville ha gått i videregående opplæring, er resultatene fremdeles alvorlige. Vi vet at frafall fra videregående opplæring innebærer en rekke risikomomenter for unge.

75 pst. av barna i brukerundersøkelsen gir uttrykk for at de trives på skolen, at de gjør det bra, og at de får hjelp av lærerne når de trenger det. Selv om dette er en forholdsvis høy andel, er det foruroligende at mange svarer avkreftende på påstanden om trivsel og mestring i skolen. 22 pst. av barn og unge som bor i institusjon, og 17 pst. som bor i henholdsvis statlige fosterhjem eller får behandlingstilbud i hjemmet, MST, er litt eller helt uenig i påstanden om at de trives på skolen. Dette er alvorlig, fordi både det faglige og sosiale læringsutbyttet og motivasjon til å fortsette på skolen er så avhengig av trivsel. Til sammenlikning viste Elevundersøkelsen 2010 at det var færre enn 6 pst. som sa at de ikke trivdes på skolen. Det er altså langt flere av de barna som på ulike måter har tiltak fra barnevernet, som ikke trives.

I dagens kunnskapssamfunn spiller skolegang, som vi alle vet, en svært viktig rolle for barn og unges framtid. Noen barn og unge har en vanskeligere oppvekst enn andre, og for mange i barnevernet preger også dette deres skolegang og framtidsutsikter. Tilværelsen på skolen kan også gi barn motgang som svekker deres trivsel og skoleprestasjoner.

Det er for øvrig godt dokumentert at barn som får hjelp av barnevernet, ikke lykkes godt nok i utdanningssystemet vårt. I en rapport fra 2008 framkommer det at tidligere barnevernsbarn har lavere utdanning, lavere inntekt, betydelig høyere arbeidsløshet enn øvrige innbyggere, og de mottar mer hjelpe- og omsorgstiltak. De har også dårligere helse og har gjennomgående lettere for å bli uføretrygdet som voksne. Mye tyder på at mange av disse ikke fikk den oppfølgingen som var nødvendig for at de skulle lykkes i skolen.

Barnevernet har ansvaret for å gi barn og familiene deres nødvendig hjelp og støtte, og støtte barna aktivt i deres skolegang. Skolen har ansvaret for å tilrettelegge for at barnevernsbarn trives på skolen, oppnår gode resultater og fullfører videregående opplæring. Sammen skal de bidra til å gi barnevernsbarn en bedre hverdag og en positiv framtid.

Jeg er kjent med at fylkesmannen i Troms gjennom tilsyn med ulike barnevernsinstitusjoner har erfart at enkelte barn ikke følger ordinære opplæringsløp. Fylkesmannen i Troms har i 2011 kartlagt beboernes skoletilbud og organiseringen av dette ved barnevernsinstitusjonene i fylket.

Det er en svært alvorlig sak dersom barn og unge ikke får opplæring. Jeg vil derfor be alle fylkesmennene om å gjennomføre samme type kartlegging av opplæringstilbudet i barnevernsinstitusjoner som fylkesmannen i Troms har gjort. På bakgrunn av den informasjonen vi da får, vil jeg drøfte med Utdanningsdirektoratet og fylkesmennene om det er behov for tilsyn i noen fylker, og hvordan disse tilsynene eventuelt bør innrettes.

Det er viktig å være klar over at det kan være flere og sammensatte årsaker til at barnevernsbarn ikke får den opplæringen de har krav på. Det kan være at fylkeskommunen ikke har rutiner for til enhver tid å ha oversikt over hvilke barn og unge som bor i barnevernsinstitusjonene. Det kan være forhold ved barnet eller ved den unge selv, slik som sykdom, skolevegring osv., og det kan være forhold ved institusjonen, f.eks. for dårlig samarbeid med skolen eller for dårlig kjennskap til elevenes rettigheter og plikter.

Fylkeskommunens opplæringsansvar forutsetter gode samarbeidsrutiner mellom institusjon og ansvarlig fylkeskommune. Ikke minst er det viktig at institusjonene har gode rutiner for å melde fra til ansvarlig fylkeskommune om nyankomne barn og unge til institusjonen, slik at opplæringen kan komme i gang så raskt som mulig etter ankomst til institusjonen.

Regjeringen har invitert fylkeskommunene – og alle har takket ja – til et systematisk samarbeid over en treårsperiode for å øke gjennomføringen i videregående opplæring – kalt Ny GIV. Dette er et partnerskap som har som mål å etablere varig samarbeid mellom stat, fylkeskommuner og kommuner for å bedre elevenes forutsetninger for å fullføre og bestå videregående opplæring. Siden barnevernsbarn er overrepresentert i frafallsstatistikken, håper vi å nå mange av dem gjennom denne satsingen. Gjennom prosjektet får bl.a. mange elever på 10. trinn mulighet til å heve kompetansen sin, sånn at de har en bedre mulighet til å gjennomføre videregående opplæring senere.

Ny GIV har også et prosjekt, kalt Oppfølgingsprosjektet, som er rettet mot unge mellom 16 og 21 år som verken er i videregående opplæring eller i arbeid. Etter et halvt år med prosjektinnsats har den fylkekommunale oppfølgingstjenesten på landsbasis halvert antallet ukjente ungdommer, altså ungdommer som vi ikke visste hvor var, fra nær 10 000 til under 5 000. Det jobbes hardt med å få skoler, oppfølgingstjenesten og Nav til å samordne bruken av virkemidler overfor målgruppen. Unge under barnevernet og tidligere barnevernsbarn er helt klart en viktig gruppe vi forsøker å nå gjennom dette prosjektet.

Gjennom partnerskapet Ny GIV har vi også tilknyttet Losprosjektet, som Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har satt i gang. Prosjektet, som er satt i gang i 14 utvalgte kommuner i åtte fylker, er rettet mot ungdom i alderen 14–23 år som særlig sliter med å mestre skole og arbeidsliv. Målgruppen er avgrenset til ungdom med sammensatte behov, dvs. ungdom som har behov for oppfølging fra flere tjenester og aktører. Gjennom prosjektet skal ungdom får én person å forholde seg til som sørger for tett oppfølging og hjelper ungdommene i kontakt med andre hjelpetjenester, samt bidrar til at ungdommene bedre kan nyttiggjøre seg av tilbud som gis i skolen eller av andre tjenester.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har også satt i verk en rekke tiltak for å styrke skoletilknytningen til barnevernsbarn. Blant annet er det utviklet en praktisk skoleveileder som verktøy for fosterforeldre og ansatte i institusjoner.

I Kunnskapsdepartementet har vi tatt kontakt med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet angående samarbeid om et oppdatert brev om varslingsrutiner når barn blir plassert utenfor hjemmet etter barnevernstiltak.

De to departementene har også satt i gang et langsiktig arbeid for å bedre barnevernsbarns skoletilknytning. Første arrangement var en brukerhøring i februar i år. Denne brukerhøringen ga verdifulle innspill til hva som kan gjøres for å bedre barnevernsbarnas tilknytning til skolen.

Neste skritt er å hente inn forskning om tiltak som kan bedre barnevernsbarnas skolesituasjon og utdanningsresultater. Regjeringen foreslår i statsbudsjettet for 2012 at det skal avholdes en internasjonal forskerkonferanse om dette.

Innspillene fra brukerhøringen og forskerkonferansen, sammen med satsingene under Ny GIV, vil gi bidrag til en langsiktig strategi for å bedre barnevernsbarns skoletilknytning.

Til slutt vil jeg takke representanten for å ha tatt opp denne viktige problemstillingen. Vi har alle et ansvar for å samarbeide godt for å forbedre dette.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [13:56:11]: Jeg vil takke statsråden for mange gode svar. Jeg tror det er veldig viktig at vi i tiden fremover har et økt fokus på utdanning og skole for barnevernsbarn. Det kan bety veldig mye for disse barnas senere livskarriere. Vi vet at nettopp mange av de barna som mislykkes i skolen, har en bakgrunn fra barnevernet.

Jeg tror det er viktig at vi ser på to aspekter ved denne saken. Jeg vil først sitere opplæringsdirektøren i Hordaland fylkeskommune, som i samarbeid med Bufetat og Bergen kommune har utgitt et hefte om nettopp dette.

«Når det gjeld barn og unge med rett og plikt til grunnskoleopplæring, må det så raskt som mogleg setjast i gang planlegging av eit opplæringsløp, samtidig som dei skoleansvarlege skaffar seg kunnskap om barnet/ungdommen sine behov for å kunne gi eit tilbod med tilfredsstillende utbytte av opplæringa.»

Det er jo nettopp det denne saken dreier seg om, at institusjonen må gjøre det de kan for å motivere og legge til rette for at barnet skal gå på skolen, samtidig som også skoleansvarlig gjør det de er pliktig til å gjøre.

Så tror jeg også det er viktig at vi legger til rette i skolehverdagen, fordi dette er barn som, i hvert fall mange av dem, har vanskelig for å ta til seg kunnskap på vanlig vis, nettopp fordi hodet og sjelen dessverre er fylt med veldig mange andre ting enn å suge til seg kunnskap. Da må vi se på hvordan disse ungene kan gis muligheter til å være i stallen eller på verkstedet og lære seg matematikk og andre skolefag der, og få et like stort utbytte av det.

Derfor er jeg glad for at Høyre i sitt alternative budsjett setter av 30 mill. kr akkurat til dette formålet. På den måten kan man tilby disse barna et mer individuelt skoleløp sånn at de kan lykkes ut fra sitt ståsted og gis muligheter til å klare seg senere i livet.

Jeg har helt på slutten lyst til å høre statsråden svare meg på nettopp det som handler om en individuell opplæringsplan, slik at disse ungene får et individuelt skoleløp. Hva tenker statsråden om det?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:59:38]: Jeg mener at utfordringene for barn som vokser opp på barnevernsinstitusjoner eller med andre tiltak fra barnevernet, ikke først og fremst dreier seg om spesialpedagogikk – i hvert fall er det mitt mål at det ikke skal gjøre det. En individuell opplæringsplan får man hvis man har behov for spesialpedagogiske tiltak. Men det som er utfordringen når det gjelder barnevernsbarn, er at mange er i en livssituasjon som gjør at de ikke i utgangspunktet nødvendigvis har lærevansker, men de kan få betydelige utfordringer med hensyn til å gjennomføre skolegangen sin.

Mitt mål er at vi skal ha en romslig skole der det er mer vekt på praktisk varierte måter å arbeide på, noe som gjør at flere barn blir møtt i skolen på en sånn måte at de mestrer de utfordringene de får. Det vil være min hovedinnfallsvinkel til dette. Så er det selvsagt sånn at barn som har spesielle utfordringer, skal få tilbud.

Jeg tror at skolen og barnevernet har vært to tunge institusjoner som hver på sin kant har hatt veldig forskjellige tradisjoner. Barnevernet skulle drive med omsorg, skolesystemet skulle drive med å ruste elever til faglige prestasjoner. Men begge disse to er avgjørende viktig for at barn skal ha et godt utgangspunkt i livet. Derfor er det avgjørende at vi klarer å få skole og barnevern til å samarbeide mye bedre framover. Vi må styrke dialogen og få opp forståelsen mellom barnevernet og skolen, sånn at barnevernsbarn får best mulig oppfølging fra begge systemer.

Vi har opplysninger om barn som har vokst opp i barnevernsinstitusjon eller på andre måter har fått hjelp fra barnevernet. Dette er barn som i utgangspunktet ofte har ganske store utfordringer. Vi vet at av dem som er over 25 år, har vi i ungdomsbefolkingen generelt 40 pst. med høyere utdanning. Av dem som har hatt kontakt med barnevernet, er det 8 pst. Så her har vi veldig mye å gå på.

Mitt utgangspunkt er ikke at disse barna i utgangspunktet har behov for spesialpedagogiske tiltak. Mitt utgangspunkt er at de har en krevende livssituasjon – en situasjon i forhold til sine foreldre og sin oppvekst som gjør at de har behov for å bli sett og fulgt opp på en langt bedre måte enn det vi klarer å gjøre i dag.

Med de tiltakene jeg nå har satt i gang, med langt bedre samarbeid mellom barnevernet og skolen – og med fylkesmennene, som skal skaffe seg oversikt over hvordan det står til i sine fylker når det gjelder hva som er situasjonen – mener jeg vi må klare to ting. Det ene er at retten til skolegang – som gjelder dem som går i grunnskolen – skal innfris. Det andre er at vi skal sørge for at flest mulig ungdommer gjennomfører videregående opplæring. Da er barnevernsbarn en del av dem som er i målgruppen for Ny GIV.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Hadia Tajik (A) [14:03:01]: En god skolegang, med vekt på kunnskap og mestring, er avgjørende for at unger skal ha muligheter i livet. Målet må alltid være å løfte elevene – aldri senke ambisjonene, uansett utgangspunkt.

Interpellanten tar opp en viktig problemstilling med hensyn til barnevernsbarn og deres muligheter til å lykkes med skolegang og senere arbeidsliv. Barnevernsbarn har samme rettigheter som andre barn i henhold til opplæringsloven § 2-1, og de bør også sikres samme muligheter. De har krav på å møte en skole som er ambisiøs på deres vegne, og som gir dem den oppfølgingen de trenger for å lære, for å lykkes. Sånn som jeg ser det, er noe av det aller viktigste at barnevern og skole samarbeider godt om skolegangen til disse ungene.

Barnevernet har ansvar for å følge opp barnevernsbarns skolegang, og utdanningsmyndighetene har ansvar for at barna får et tilpasset opplæringstilbud. Fra annen forskning vet vi at hjemmets engasjement for at barn skal gjøre en innsats på skolen, har mye å si for deres motivasjon. Blant elevene med høyest skolemotivasjon er det de som bor sammen med begge foreldrene, som er overrepresentert her. Et positivt og gjensidig samarbeid mellom hjem og skole er altså ofte av stor betydning for at barn og unge skal få realisert sine evner, anlegg og interesser på en god måte. Det bør være en påminnelse om hvor sårbare barnevernsbarn kan bli i forbindelse med skolegang. Da er det institusjonen de bor på, eller er knyttet til, som må ha deler av den støttefunksjonen som foreldre i veldig mange andre tilfeller fyller. Noen ganger får de den nødvendige støtten fra familien til barnet i tillegg, og mange ganger får de det ikke. Institusjonen må da gi ungene nødvendig hjelp og støtte så de kommer seg på skolen, sånn at de kan mestre fag og skolehverdag.

Det er, som både interpellanten og statsråden har vært inne på, sammensatte årsaker til at barnevernsbarn kan streve i møte med skoleverket. Det kan være mangel på rutiner hos institusjonene, det kan være forhold som ungdommen selv strever med, som kan gjøre skolegang vanskelig, det kan være sykdom eller andre problemer som krever behandling og oppfølging, og det kan være andre sider ved skoleeierne og måten de praktiserer sin rolle på, som gjør det vanskelig for disse ungene.

Jeg er kjent med at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har satt i verk en rekke tiltak for å styrke skoletilknytningen til barnevernsbarn. Statsråden har vært inne på både en del av dem og en rekke av tiltakene til Kunnskapsdepartementet.

I tillegg må det jobbes langsiktig og systematisk for å finne fram til de beste tiltakene framover. Her vil samarbeidet mellom barn og foreldre, i tillegg til fagfolk og forskere, være sentralt. Jeg har merket meg at regjeringen i statsbudsjettet for 2012 har foreslått at det skal bli avholdt en internasjonal forskerkonferanse om dette, og det mener jeg er et viktig skritt for å styrke tiltakene for å sikre skolegangen til disse ungene.

Det er både nyttig og nødvendig å diskutere hvilke utfordringer og problemer barnevernsbarn kan møte. Derfor setter jeg også veldig stor pris på det initiativet som interpellanten har tatt. Det er jo bare sånn man kan løse utfordringen med disse problemene.

Samtidig må vi ikke la oss blende av de mange utfordringene som barnevernsbarn i institusjoner og skoler kan stå overfor. Tidligere denne måneden ble dyktige Cecilia Dinardi utnevnt til Årets forbilde av barne- og likestillingsministeren. Den unge jusstudenten kom til Norge fra Chile som asylsøker med sin mor og sine to søsken da hun var 12 år gammel. Da hun var 13, ble hun plassert under barnevernets omsorg, og hun bodde i fosterhjem. Da hun var 17, ble hun mor til ei jente. Men et sterkt engasjement for situasjonen til barnevernsbarn førte også til at Cecilia Dinardi allerede som 16-åring var med på å etablere det som i dag er Landsforeningen for barnevernsbarn. Hun sitter også i styret for Oslo barnevernsamband. Det viser at det ikke bare er mulig å lykkes som barnevernsbarn, det er også mulig å gå foran og være et forbilde for andre unge. Vår oppgave må være å styrke de mulighetene.

Bente Thorsen (FrP) [14:08:09]: Først vil jeg takke interpellanten for at hun tar opp denne viktige saken, som gjelder skolegangen til barnevernsbarn. I dag er vi alle klar over hvor stor betydning skolegang og kunnskap har for at den enkelte skal kunne klare å stå på egne ben senere i livet.

En studie gjennomført av NOVA, som flere har vært borti, viser at barnevernsklienter har dårligere levekår enn landets øvrige befolkning. De har bl.a. lavere utdanning, mindre inntekt, er oftere avhengig av sosialhjelp, og en høy andel av dem er arbeidsledige.

Det er sikkert ulike grunner til at det er slik. Men det er ikke til å komme fra at grunnleggende ferdigheter og utdanning har utrolig mye å si for hvilke muligheter en får senere i livet. Undersøkelsen til Bufetat, som viser at 24 pst. ikke går på skolen i det hele tatt, mener Fremskrittspartiet må få hele klare og tydelige følger.

Barnevern, skole, kommune, fylke og andre organ som er involvert i barn som barnevernet har ansvaret for, må snarest finne gode måter å samarbeide på. Der har kunnskapsministeren sammen med andre ministre som har ansvar både når det gjelder kommune, fylke osv., et stort ansvar for at dette skal kunne fungere.

Men det som også er veldig urovekkende, er at 25 pst. av de voksne som arbeider i barnevernsinstitusjon, ikke oppfordrer og oppmuntrer barna til å gå på skolen. En slik holdning og praksis stiller Fremskrittspartiet seg veldig kritisk til. Jeg mener at dette er å gjøre disse barna en bjørnetjeneste og er noe som verken på kort eller lang sikt er med på å ivareta barns rettigheter i henhold til opplæringsloven, som gir alle barn i skolepliktig alder rett og plikt til opplæring.

Det er heller ingen tvil om at mange banevernsbarn som har hatt og har det svært vanskelig, har behov for ekstra oppfølging i skolen. Disse må bli langt bedre ivaretatt enn det som i mange tilfeller blir gjort i dag, gjennom tilrettelagt undervisning, individuelle opplæringsplaner og bedre støtte i det daglige på skolen for å fullføre skolegangen. Men en forutsetning for det er at voksne sørger for at de kommer seg på skolen.

Fremskrittspartiet vil likevel advare mot at barnevernsbarn blir stigmatisert og i utgangspunktet sett på som en svak gruppe som er mye svakere enn andre barn. Vi må ha samme forventninger og krav til disse barna som vi har til alle andre barn. Å ha forventninger og å stille krav til noen i denne sammenheng innebærer faktisk at vi bryr oss om og har tillit til at også barnevernsbarn er i stand til å ta til seg kunnskap og fullføre skolegang på lik linje med alle andre barn som vi har forventninger til og stiller krav til. Dersom dette ikke blir gjort, kan det tyde på en holdning som viser at en ikke har tro på det barnet som er barnevernets ansvar.

Fremskrittspartiet mener at undersøkelsene om skolegang og levekår til barnevernsbarn viser at det er viktig å handle raskt for få til et sammenhengende samarbeid mellom alle de ulike instanser som har ansvar for at barnevernsbarn møter opp på skolen og blir gitt det utdanningstilbudet som de har krav på.

Jeg registrerte også at kunnskapsministeren sa at ting var på gang – samarbeid var blitt opprettet mellom ulike instanser. Det er bra. Videre registrerte jeg at det ble reist spørsmål – de visste ikke helt hvem de barna det gjaldt, var, og hvor disse barna var. Fremskrittspartiet forventer faktisk at det allerede er tatt grep, slik at ansvarlige er blitt gjort oppmerksomme på at barnevernsbarns rettigheter blir fulgt opp. Dersom ikke det er gjort i brevs form eller gjennom annen informasjon, oppfordrer vi til det – gitt her som et strakstiltak. Det forventer vi faktisk. Når det gjelder at det i rapporten også ble reist tvil om om tallene er reelle i forhold til barns behov, mener vi at rapporten må bli tatt på alvor. Uansett om en er usikker på om tallet på barn som ikke går i skole, stemmer, og uansett om tallet på barn som ikke blir oppfordret til å gå på skole, stemmer, må det tillegges stor betydning, selv om en er usikker på tallet. Her har vi ingen å miste, for å si det slik, her må vi bare bruke alle instanser, slik at flest mulig får en god utdanning som er tilrettelagt for den enkelte.

Elisabeth Aspaker (H) [14:13:25]: Interpellanten tar opp en betimelig problemstilling om hvordan staten svikter opplæringsansvaret for barn som er under barnevernets omsorg. Konsekvensene av ikke å ha fullført grunnskole og videregående opplæring kan være svært alvorlig med tanke på muligheter for fremtidig samfunns- og yrkesdeltakelse.

Barnevernsbarn i institusjon er enkeltindivider. Vi kjenner begrepet «løvetannbarn» – barn som til tross for sin vanskelige livssituasjon, greier seg bra på skolen og senere i livet. Men vi vet også at mange barnevernsbarn har opplevd massiv omsorgssvikt og kan slite med psykisk sykdom, adferds- og rusproblemer. Dette er elever som vil kreve ressurser og tilrettelegging utover det vanlige i skolen.

Når ett av fire barn i institusjon ikke får oppfylt sine rettigheter til skolegang, tyder det på alvorlig svikt overfor de barna som fra før har det vanskeligst. Dagens ansvarsplassering hos fylkeskommunen for tilbud om skolegang fungerer åpenbart ikke etter intensjonen og er ingen garanti for at barnas opplæringsrett innfris.

Fylkeskommunenes ansvar for å sørge for at barnevernsbarn i institusjon får oppfylt sin rett til opplæring, virker fornuftig når det gjelder ungdom utover grunnskolealder, til de får oppfylt sin rett for videregående opplæring. Her kan også Ny GIV-tiltak bidra til at ungdom i barnevernsinstitusjon får oppfølging på linje med andre jevnaldrende.

Men min bekymring er knyttet til hvilke virkemidler fylkeskommunen rår over når det gjelder barn og unge i barnevernsinstitusjoner som er under 16 år og i grunnskolealder. Her kan Ny GIV muligens være et bidrag i 10. klasse, men hva med tiltak de forutgående ni årene i grunnskolen?

Den nåværende fylkesmannen i Troms har personlig engasjert seg sterkt bl.a. i barnevernbarnas situasjon gjennom det tverrfaglige initiativet Sjumilssteget, FNs barnekonvensjon praktisert i kommunen.

Ideen bak Sjumilssteget er å mobilisere alle gode krefter som jobber med barn, på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer. I Sjumilssteget er det innenfor barnevernet satt særlig søkelys på institusjonsbarna, der man skal være seg ekstra bevisst det skoletilbudet barna har rett og plikt til.

Det virker åpenbart å være en utfordring at fylkeskommunen har det formelle ansvaret, mens det gjerne kan være kommunen der institusjonen ligger, som i praksis skal gi skoletilbudet når barnet er i grunnskolealder. Erfaringsmessig krever disse barna ekstra ressurser. Da er det viktig at fylkeskommunene har dialog med aktuelle kommuner, slik at tilbudet til elever fra barnevernsinstitusjoner sikres og tilrettelegges på en best mulig måte.

Høyre er opptatt av at opplæringsretten også for barnevernsbarn i institusjon skal innfris. Jeg vil derfor be kunnskapsministeren i dag svare Stortinget på om departementet vil ta et initiativ overfor landets fylkeskommuner for å forsikre seg om at samarbeidet med kommunene er formalisert godt nok, slik at alle barn i barnevernsinstitusjoner faktisk får et skoletilbud, og ikke som i dag ser ut til å dette mellom flere stoler.

Mange barn og unge i institusjonsbarnevernet opplever å flytte flere ganger. Da er det avgjørende å sikre en mest mulig sømløs overgang fra et opplæringstilbud til et annet. Høyre mener at slike overganger kan gjøres tryggere og bedre dersom disse barna følges av en skreddersydd opplæringsplan. Da kan de nye skolene lettere ta over stafettpinnen.

Høyre er også opptatt av at opplæringstilbudet til barnevernsbarn i institusjon ikke må føre til ytterligere stigmatisering. Vi mener tvert imot at skolen kan være en svært viktig arena for å etablere nye venner og nye sosiale nettverk for disse barna, som ellers ofte bare har voksne mennesker rundt seg. I en utsatt livssituasjon, der det kan være langt mellom de faste holdepunktene, kan nettopp skolen bli et slikt positivt holdepunkt i hverdagen.

Å sikre skolegang for alle barnevernsbarn handler for Høyre om den totale kvaliteten på det statlige barnevernet. Derfor er vi utålmodige og kommer ikke til å gi oss før vi føler oss helt trygge på at alle barna får den opplæringen de faktisk har rett til.

Aksel Hagen (SV) [14:18:15]: Jeg syns også at Linda C. Hofstad Helleland tar tak i ei veldig viktig problemstilling. Skole og utdanning er viktig for oss alle sammen og sjølsagt særlig viktig for disse barnevernsbarna. Det har mange fått fram på en god måte.

For meg er dette et typisk eksempel på hvor viktig det er med generelt gode ordninger i velferdssamfunnet, og på at generelt gode ordninger som regel er best og nettopp det de trenger, de som er avhengig av særlig årvåkenhet og særlig oppmerksomhet.

En solid god skole med et mangfold av metoder og fag, og som har som god praksis å se enkeltelevene og sammen med enkeltelevene få til gode læringsprosesser, er det som er så avgjørende viktig å få til her. Det presenterte statsråd Kristin Halvorsen på en god måte i innlegget sitt. Det er nettopp en slik skole som barnevernsbarna i særlig grad trenger.

Jeg representerer et parti og et fylke som begge er veldig glad i fellesskolen og i nærskoleprinsippet. Fylkeskommunen er alltid viktig. Det understreket bl.a. Linda C. Hofstad Helleland på en veldig god måte i denne forbindelse.

Jeg tok kontakt med min egen fylkeskommune for å friske litt opp i hva deres vurderinger i denne saken var per dato. Jeg har sjøl vært fylkespolitiker i seks år der. De understreker sterkt at de fortsatt virkelig prøver å etterleve prinsippet om nærskolen, altså at det er i den skolen i den regionen som barnevernsinstitusjonen eller boligen eller fosterhjemmet ligger i, at undervisningsansvaret er plassert. Så tar jeg standardspørsmålet mitt, at det er vel for lite penger igjen til å gjøre den jobben som det er forutsatt at dere skal gjøre. Da svarte de overraskende nok nei, ressurser var ikke problemet. Jeg skal komme litt tilbake til det. Problemet var først og fremst det som flere har vært inne på, at dette er faglig veldig krevende, og det er samarbeidsmessig krevende, nettopp fordi fylkeskommunen skal spille denne koordinerende rollen.

Det de understreker videre, og som jeg er så enig i, er at det er så viktig at denne gruppa får opplæringa si som en del av et større fellesskap. Det skal altså være absolutt siste utveg at opplæringa skjer utenfor den offentlige skolen – den videregående skolen, den kommunale skolen. Det skal skje i fellesskapet. Det blir ei særlig utfordring at man skal klare å gi tilpasset undervisning til den enkelte, men det skal som sagt skje innenfor fellesskapet. Da skurrer det litt når jeg hører at Høyre i budsjettet sitt har lagt inn penger til ei form for opplæring som i hvert fall kan høres ut som er litt det motsatte, at man skal trekke eleven ut. – Det ristes på hodet her, så her kommer det kanskje et innlegg som vil motbevise det jeg nå sier, eller vise at jeg kanskje har oppfattet det litt feil, og det setter jeg stor pris på. For hvis vi skal snakke om både danning og utdanning, må nettopp disse barna i størst mulig grad få lov til å oppleve det fine det er å tilhøre et læringsfellesskap på den måten.

Så er jeg veldig glad for at statsråden understreket at dette skal alle landets fylkesmenn nå fokusere på. Jeg er glad for at statsråden allerede har, slik jeg oppfattet det, besvart spørsmålet fra Elisabeth Aspaker om hun vil ta noe initiativ overfor fylkeskommunen her. Det var vel det statsråden sa, at en skal ta et slikt initiativ.

Så vil jeg si litt mer om dette med ressurser: Her vet jeg at det er uenighet blant fylkeskommunene. Oppland fylkeskommune synes det er krevende med det finansieringsmessige, at det er det fylket som institusjonene ligger i, som skal betale den type undervisning. De føler at det er krevende å få hentet inn penger fra de kommunene som disse barna/ungdommene kommer fra. Slik sett mener de sjøl at de til en viss grad subsidierer denne aktiviteten. Men som sagt: Hovedpoenget deres er at problemet ikke er økonomi; problemet er det faglige utfordrende som ligger her, og ikke minst å få til det gode samarbeidet.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:23:36]: Først av alt: Takk til interpellanten for å ta opp en viktig problemstilling.

Som alle andre barn trenger også barnevernsbarna et godt hjem og en god skole, og når barnevernet har fått ansvar for å gi barna et hjem, blir det desto viktigere at vi tar det ansvaret alvorlig og legger til rette for at de får nettopp det. Der har vi en stor utfordring, for situasjonen i barnevernet er fortsatt alvorlig. I førstelinjetjenesten – det kommunale barnevernet – er de fortsatt kraftig underbemannet. Gjennom flere år har det vært en kraftig vekst i saksmengden.

Prisverdig nok kom regjeringen – etter press fra Kristelig Folkeparti – i inneværende års budsjett med øremerkede midler som styrker det kommunale barnevernet. Det var bare et første steg i forhold til det som er behovet. Dessverre ser vi at denne veksten i stor grad stopper opp i budsjettet for 2012. Der er det stort sett bare midler til at man fortsatt kan ha i arbeid dem som ble ansatt på årets øremerkede midler. Det viser behovet for en helhetlig nasjonal opptrappingsplan for barnevernet, en plan som kan trappes opp uavhengig av om budsjettet ser slik eller sånn ut det ene eller andre året, og at det er mer forpliktende.

Vi har mangel på fosterhjem, vi har mangel på tilsynsførere, vi har mangel på behandlingskapasitet i fylkesnemndene, som gjør at sakene tar for lang tid, og vi har for dårlig ettervern. Summen av dette er at det at de barna som i dag lever i barnevernsinstitusjoner og har problemer med å få gjennomført utdanning, ikke nødvendigvis bare er en konsekvens av omsorgssvikt i deres opprinnelige hjem. Det er også en konsekvens av et barnevern som ikke er satt i stand av regjeringen til å gjennomføre den jobben, den enorme oppgaven og det enorme ansvaret de har tatt på seg ved å ta over omsorgen for barna.

Nok en gang vil jeg understreke fra denne talerstolen at vi trenger en nasjonal opptrappingsplan for barnevernet, som setter oss i stand til å ta på alvor de barna som vi kan gå til det skritt å ta over ansvaret for.

Barnevernsbarna trenger et godt hjem, men de trenger også en god skole. En god skole møter barna, elevene, ut fra de behovene, de egenskapene og de mulighetene de har. En god skole møter et mangfold av elever med et tilbud til alle, enten man er teoristerk eller praksissterk – eller hva slags interesser og mulighet som ligger i hvert enkelt barn.

For mange barn som har en krevende bakgrunn, vil det også være viktig med faste rammer i den skolen for at de skal finne seg til rette. I skolepolitikken er Kristelig Folkeparti veldig opptatt av et godt hjem–skole-samarbeid, fordi hjemmet utgjør en enorm ressurs for den daglige oppfølgingen og dermed også for kvaliteten i skolegangen og opplæringen. Når barnevernet har blitt hjemmet, blir det desto viktigere med et godt samarbeid mellom barnevern og skole.

Det er alvorlig dersom det er slik at barn under barnevernets omsorg ikke får den opplæringen de har krav på. Barnevernsbarna er i ulike situasjoner og har ulik bakgrunn, og det er også slik at i enkelte perioder er situasjonen for enkelte så krevende at de ikke kan være i et klasserom. Da er det viktig at hver enkelt følges opp så tett at man får den opplæringen man har krav på – om ikke hver dag, så i hvert fall gjennom hvert enkelt skoleår – og får de samme mulighetene som andre til å klare seg i voksenverdenen.

Alle må få opplæring, alle må få et godt hjem, og alle må få en god skole.

Trine Skei Grande (V) [14:29:02]: Jeg vil også takke Hofstad Helleland for en veldig god interpellasjon og et godt initiativ.

Jeg har lyst til å symbolisere utfordringa med en sann historie fra en barnevernsinstitusjon i en liten distriktskommune i Norge. En gutt – jeg kan kalle ham Magnus – som var i slutten av ungdomsskolen, hadde veldig klare meninger om hva han ville. Han hadde hatt sommerjobb på en mekanisk bedrift i bygda, der han syntes var kjempemorsomt å jobbe. Han hadde vært på videregående og snakket med dem på den yrkesfaglige studieretninga han skulle gå, og han syntes at de lærerne var kjempekule. Dette hadde han lyst til. Han hadde til og med sett seg ut hvor i bygda han hadde lyst til å bo når han skulle flytte for seg sjøl.

Så snakket jeg med dem som jobbet på barnevernsinstitusjonen. De sa at det er veldig vanskelig med gutter som har så klare forventninger om hva de skal, hva de vil, og hvilke drømmer de har om framtida – når de vet at det hvert halvår blir vurdert om de i det hele tatt får bo videre på den institusjonen. Det går ikke an for barnevernsbarn å ha drømmer og planer som går utover seks måneder. Det går ikke an å drømme om hvilket boligfelt i bygda du har lyst til å bo i, eller hvilken mekanisk bedrift du drømmer om å få lærlingplass på. Det går ikke engang an for lederen for barnevernsinstitusjonen å gå ned til den mekaniske bedriften og spørre om en kan gjøre en langsiktig avtale om sommerjobb, juleferiejobb og lærlingplass – fordi en ikke vet om vedkommende er her om seks måneder. Det er noe av kjernen i hva som gjør det vanskelig å lykkes med dette. Dette er kanskje en av de store utfordringene vi har innenfor barnevernet også, at vi ikke gir ungene muligheten til å planlegge livet på lang sikt. Selv om vi alle mange ganger har snakket med 15-åringer som ikke vet hva de vil bli, er det ganske mange 15-åringer som vet ganske mye mer når du begynner å spørre dem litt inn i margen om hva de ikke vil gjøre, og hva de har lyst til å jobbe med. Jeg tror at et av kjernepunktene i årsaken til at mange faller utenfor systemet, er at det ikke går å ha denne langsiktigheten, det går ikke an å drømme seg bort når det gjelder hva man skal bli – for kanskje har mamma fått orden på rusproblemet sitt og om seks måneder skal man tilbake til henne. Kanskje skal vi også se på mange barnefaglige grep knyttet til f.eks. hvor mange sjanser mammaer og pappaer skal ha, og hvor mange ganger du skal kunne rive unger opp med rota, når de har lyst til å planlegge framtida si.

En annen viktig utfordring er skolens innstilling. På min reise rundt omkring på barnevernsinstitusjonene sier de der veldig ofte at de har et godt samarbeid med skolene, at de syns lærerne tar det som en utfordring å få unger med litt ekstra ballast inn i klassen, at de har en veldig åpen tone, og at mange synes det fungerer godt. Å få til det gode samarbeidet mellom institusjonene og skolene tror jeg er en viktig nøkkel for å lykkes.

Jeg tok opp denne problemstillinga i et spørsmål til statsråden 24. august, og jeg er kjempeglad for at representanten Hofstad Helleland nå har tatt dette opp i en interpellasjon, for det var et dramatisk mye bedre svar statsråden ga i dag enn det som kom i det skriftlige svaret da. Dette er ikke bare et formalistisk spørsmål, dette må ikke bli «skuvmil» mellom Barne- , likestillings- og inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Dette handler ikke om ansvar, heller ikke om penger – det handler bare om at noen må følge opp det ansvaret de faktisk har, og følge det helt i mål. Da må det ikke bli en krangel mellom to departementer, da må det ikke bli en krangel mellom statlige, kommunale og fylkeskommunale institusjoner. Det er faktisk et ansvar for å få disse ungene på skolen uansett. Man må ha forpliktelser, det må ikke føre til ansvarsfraskrivelse, man må ha klare spilleregler for hva dette er, for dette er en av nøklene til å få disse ungene på riktig «track» senere i livet.

Du bygger opp mye kompetanse i løpet av et barnevernsliv på hvordan du skal forholde deg til et offentlig støtteapparat – du blir kjempegod på det, du blir kjempegod på vanskelige samtaler og kjempegod på mange andre ting. Men det er faktisk også viktig at disse ungene får en ballast, slik at de kan klare seg i yrkeslivet, forfølge sine drømmer og forfølge den kunnskapen de trenger for å kunne skape seg ei framtid.

Karin Andersen (SV) [14:34:02]: For et par–tre år siden møtte jeg en representant for foreningen Voksne for Barn. Han sa en setning som jeg aldri kommer til å glemme:

«Vegen fra sviktet, krenket barn til vanskeligstilt, ruset og syk voksen er asfaltert med bindsterk forskning om at sammenhengen er entydig.»

Det betyr at hvis du har det vanskelig som unge, er riskoen for at du får det vanskelig som voksen, veldig stor. Tallene og forskninga viser at det er slik. Det er kanskje ikke så lett å konsentrere seg om gangetabell og tyske bøyingsformer hvis en er redd, fortvilet og sint og ikke engang vet hvor en skal bo om seks måneder – noe representanten Skei Grande tok opp. Her er det noen store utfordringer i livet til disse ungene, og det må være utgangspunktet for det vi gjør.

Jeg vil si litt om det representanten Skei Grande tok opp – dette med tryggheten i barnevernet, som jeg tror er helt avgjørende. Derfor har vi og statsråd Lysbakken nå forsøkt å endre systemet og søkt å få et samarbeid med frivillige organisasjoner. Vi er nødt til å få kontrakter som gjør at unger kan være trygge i hjemmet sitt. Vi må få vekk anbudssystemet, sånn at unger vet hvor de skal bo. Jeg er også helt enig i at vurderingen om hvor mange sjanser foreldre skal få, er vi nødt til å gå inn i – og det jobbes det med – fordi det skaper utrygghet som gjør at du ikke greier å få hodet ditt inn på det å lære, tror jeg. Det er kjempeviktig, kanskje viktigere for disse barna enn for mange andre.

Jeg vet dessverre at folk som har vanskeligheter i livet sitt stigmatiseres. Det handler om verdisett som vi andre har, og som samfunnet bærer med seg – at man faktisk blir ekskludert og sett litt ned på, og i hvert fall ikke stolt helt på, hvis man har sosiale vanskeligheter. Det er et stort kulturproblem som man må ta fatt i, også i skolen.

Det er viktig med god opplæring, at den må være individtilpasset. Da må det være et samarbeid internt i skolen med de andre instansene, som har vært sagt, men også med andre. Det kan hende at man i noen perioder er nødt til å finne noen andre arenaer å ha opplæring på, som kan løse noen vonde knuter som har kommet fordi man opplever mobbing, stigmatisering eller det å være utenfor i den situasjonen man er i.

Det er så et spørsmål om litt av det siste som Skei Grande var inne på – dette at man lærer å gå på trygd. Det er nå kommet noen nye rapporter som tilbakeviser dette. Det er ikke dét man lærer – men man bærer med seg de samme sosiale problemene, det er de sosiale problemene man har, som går i arv. Det betyr at det er de sosiale problemene vi er nødt til å løse. Jeg vil bare vise til at da vi behandlet lov om sosiale tjenester i Nav sist gang, la vi inn en ekstra setning i formålsparagrafen om at de sosiale tjenester spesielt skal ta hensyn til barn. Vi vet at disse barna også ofte er i kontakt med sosialtjenesten. Det er viktig, for unger kan i liten grad sjøl fremme dette som krav og søknader. Vi er avhengig av at det er noen voksne og et apparat der, som tar seg av det og sikrer at samarbeidet mellom alle disse instansene både ses og foregår i praksis. Her er det gjort flere undersøkelser av statlig tilsyn med både de kommunale tjenestene for barn og unge og de sosiale tjenestene, og de er dessverre nedslående, ved at dette ikke blir fulgt opp på en tett og god måte, og at man ikke sørger for at disse familiene får støtte tidlig nok til å kunne snu en vanskelig livssituasjon.

I 2009 la Flatø-utvalget fram sin rapport om bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge. Det jobbes det med internt i regjeringa, og det er mange gode forslag der som jeg er helt sikker på ville bedret situasjonen for barn som trenger hjelp fra barnevernet framover.

Så er det mange tall som tyder på at de barna som får et ettervern i barnevernet etter at de er fylt 18 år – det er jo få ungdommer ellers som ikke får hjelp av foreldrene sine etter at de er fylt 18 år, de fleste får jo det – og de trenger kanskje å ha noe som likner på et hjem å reise til etterpå de også, greier seg bedre enn de som ikke har fått det.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:39:29]: Jeg ønsker å takke alle som har deltatt i debatten, for en veldig god debatt om et viktig tema. Det har også kommet mange gode innspill i debatten som jeg er sikker på at statsråden tar med seg i sitt videre arbeid. Jeg tror også det er viktig at Stortinget debatterer denne saken. Det er viktig at vi som politikere setter denne saken på dagsordenen, ikke minst for de barna dette gjelder.

Jeg er veldig glad for den undersøkelsen som er foretatt blant barnevernsbarna, for det er nettopp det som gir oss en mulighet til å se hvordan det ligger an. Samtidig er det arbeidet som fylkesmennene i de ulike delene av landet skal gjøre, viktig, slik at vi får en oversikt over hvordan det ligger an. Dette er, som sagt, den første undersøkelsen som er gjort, og jeg tror videre det er viktig å følge opp for å se om det vil skje en endring, og om de tiltakene som settes inn, vil ha noen virkning for disse barna.

Til representanten Aksel Hagen, som sier at det skurrer litt for ham når han hører at vi i Høyre i vårt alternative statsbudsjett legger opp til 30 mill. kr til tiltak for disse ungene: Jeg vil berolige representanten med å si at disse midlene skal gå til de barna som har prøvd alt, der systemet har prøvd alt, der ungene selv har prøvd alt for å passe inn i fellesskolen, men hvor barnet kanskje er så traumatisert at det ikke klarer å forholde seg til en skolehverdag, som alle de andre barna gjør. Da må de ungene også få en sjanse. Til tross for den skaden som foreldrene og omgivelsene har påført dem, må vi gi også de ungene en sjanse. Det er kanskje nettopp med snekkerarbeid eller ute i verkstedet disse ungene i en periode har muligheten til å tilegne seg noe av den kunnskapen som de ikke får gjennom den vanlige fellesskolen, som de andre ungene får. Disse midlene er ment å brukes på de ungene som er i en vanskelig situasjon, og der man har prøvd alt for at de skal kunne håndtere en vanlig skolehverdag.

Så tror jeg også det helt til slutt er viktig å nevne for statsråden at Høyre her håper at det blir et veldig nært og godt samarbeid mellom de to departementene som dette berører, nemlig departementene med ansvar for skole og barnevern – at det blir et tett og godt samarbeid i tiden fremover.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:43:09]: Jeg synes det har vært en viktig debatt. De barna dette gjelder, har fortjent at Stortinget diskuterer hva som er deres situasjon, for vi vet at mange av dem har en utfordring med hensyn til skolegang som er større enn andre barns. Jeg vil ile til og understreke at det ikke dreier seg om at deres potensial for å lære eller deres evner skulle være noe som for barnevernsbarn er slik, og for andre barn er slik, men at de har en krevende hjemmesituasjon, ofte mye større omskiftelighet i sin tilværelse enn det andre barn har, og at det er et krevende utgangspunkt for stabilitet og trygghet rundt læring.

Derfor er det veldig viktig det som mange har vært inne på, de forholdene som ligger utenfor det skolen kan tilby noen løsninger på, nemlig stabilitet rundt de tilbudene man får, at vi klarer å få til gode samarbeidsavtaler med ulike barnevernsinstitusjoner, slik at dette ikke er barn som er ute på anbud til stadighet. Men det dreier seg også om stabilitet rundt situasjonen i forhold til hva som måtte være foreldrenes rettigheter, at en – hva skal en si – vektlegger det som er barnas behov. Det er vel noe som flere talere har vært inne på, at en i altfor lang tid ikke har sett barn som selvstendige subjekter i situasjoner der familiene har det vanskelig, men at de har fulgt med på et eller annet som er tilrettelagt for de voksne.

Jeg er veldig nøye på å understreke det utgangspunktet, for jeg synes at i noen innlegg har det vært noen tendenser til å si at dette er barn som har så krevende utgangspunkt at de må være i stallen, de må være på verkstedet, eller de må ha helt spesielle tilbud.

Det som er avgjørende viktig for alle barn, er at de lærer å lese, skrive og regne skikkelig, for det er grunnlaget og utgangspunktet for å kunne gjennomføre videregående opplæring og stå sterkt senere. Derfor er det med å få til en variert skole som gjør at barn med ulike utgangspunkt får muligheten til å tilnærme seg det stoffet man skal lære, på forskjellige og varierte måter, avgjørende viktig for alle barn – ikke bare for barnevernsbarn, men for alle barn. I tillegg er det å ha et godt læringsmiljø avgjørende viktig for alle. Man kan jo veldig fort tenke seg at hvis man skifter skole og klasse ofte, så ligger det noen spesielle utfordringer i det.

Så er det selvsagt sånn at barn som er under omsorg av barnevernet, har krav på akkurat det samme som alle andre barn som har behov for spesialundervisning eller spesielt tilrettelagte tilbud, nemlig faktisk å få det.

Fylkesmennene i alle fylker skal gå igjennom hva som er situasjonen når det gjelder barn som bor på institusjon, både med tanke på fylkeskommunen og med tanke på de kommunene som eventuelt skal tilby den grunnskoleundervisningen som en del av dem som er i barnevernsinstitusjoner, er avhengige av.

Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er avsluttet.