Bård Vegar Solhjell (SV) [11:40:19]: Som mange andre hugsar eg kor eg var i 3-tida den 11. september 2001. Eg hadde stavra meg ned til Stortinget etter å ha feira valresultatet til SV til langt på natt. Eg høyrde utbrotet til Anne Berit, konsulenten i stortingsgruppa, og som framleis jobbar der, då ho såg kva som skjedde, på tv. Sidan sat vi der, framfor tv-en.

I politisk forstand tok det tiåret vi har bak oss, til den dagen. Dagen etter vedtok NATO at terrorangrepet hadde utløyst artikkel 5 i Atlanterhavspakta. Eit USA-leia angrep på Afghanistan kom raskt etter, med ulike enkeltland som deltakarar.

I Noreg vart den utvida utanrikskomiteen informert om norske styrkebidrag nesten på dagen for ti år sidan, den 30. november 2001. Saka vart så lyfta inn i stortingssalen og debattert der den 5. desember 2001. Eit forslag frå SV om at «Stortinget samtykker ikke i at norske styrker stilles til disposisjon for militære operasjoner i Afghanistan under USAs kommando», vart avvist mot SVs stemmer.

Stortingsdebatten er tankevekkjande lesing – for det første fordi han ikkje skulle finne stad. Eit vedtak i saka var uaktuelt.

«Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det.»

Det var den eintydige meldinga frå utanrikskomiteens leiar, Thorbjørn Jagland.

For det andre var trua på militære verkemiddel i kampen mot terror stor. «De amerikanskledede militære operasjonene er helt avgjørende for å kunne lykkes i kampen mot internasjonal terrorisme», sa utanriksminister Jan Petersen.

Det var knapt nokon, med unntak av SV, som stilte spørsmål ved om eit militært angrep mot Afghanistan faktisk var eit lurt tiltak mot terror, og om norsk militær deltaking var vårt beste bidrag.

For det tredje var det fleire som meir enn antyda at krigen i Afghanistan ville vere over om kort tid, og at demokrati og likestilling kom til å sigre.

«USA og de allierte er i ferd med å vinne krigen i Afghanistan. Nå må vi sørge for ikke å tape freden.»

Det sa statsråd Hilde Frafjord Johnson den 5. desember 2001.

Kva kan vi lære av debatten? Vel, vi kan i alle fall lære at vi ikkje visste eller forstod kva vi gjekk til. Snart ti år seinare veit vi at grunnen til å vere i Afghanistan er utvida og til dels endra, at krigen har vart lenger enn nokon la til grunn. Situasjonen på bakken er ein heilt annan enn for få år sidan, og vi strekkjer kapasiteten til norske militære styrkar for å stille opp. Vi er rett og slett med i ein annan krig enn den vi gjekk inn i i 2001.

Det har skjedd viktige forbetringar i Afghanistan på det tiåret. Fleire, ikkje minst jenter, går på skule. Det er oppretta ei rekkje nye helsetilbod i landet, og både politi, hær og rettsvesen er betre utrusta. Landet har gjennomført eit val som trass i alle vanskar må kallast demokratisk. Men det er dessverre ikkje hovudbiletet. Det er meir negativt. Tryggleiken er verre enn på mange år. Utviklinga går mykje seinare enn ho skulle. Det er i liten grad satsa på å byggje opp landet sin kapasitet, og styret er ustabilt. Det er gjort feil undervegs, som det òg vart åtvara mot.

Noreg bruker store summar på utviklingshjelp til Afghanistan kvart år, nesten like mykje som på den militære operasjonen. Regjeringa har auka bistanden og betra innretninga på han. Det store biletet er likevel at det internasjonale samfunnet bruker ti gonger så mykje på krigen i Afghanistan som på å førebu freden, og det er altfor lite til å styrkje den sivile utviklinga.

I ein rapport frå ACBAR, koordineringsorganet for frivillige organisasjonar i Afghanistan, skriven av Matt Waldman i 2008, vert situasjonen for bistand til utvikling av landet gjennomgått. Regionen får langt mindre bistand enn andre konfliktområde har fått. Afghanistan fekk ein tidel av kva Bosnia fekk dei første to åra per innbyggjar, og ein femdel av kva Irak fekk dei første fem åra per innbyggjar. Det er omfattande sløsing og misbruk. 40 pst. av bistanden går tilbake til givarland, og bistanden er på langt nær godt nok samordna. Med andre ord: for lite, for kaotisk og for seint.

SV har i mange år argumentert for at alle partar må samlast ved forhandlingsbordet, og at Noreg må snakke med alle. «Å forhandle med Taliban og beholde et demokrati i Afghanistan, nei, det tror jeg ikke mye på», sa Erna Solberg til Nettavisen i 2008. Siv Jensen raljerte med meg i ein debatt året etter ved å seie at SV vil ha teselskap med Taliban. Kai Eide var FNs spesialutsending til Afghanistan i åra 2008–2010. Eg veit ikkje om det var teselskap han hadde med Taliban-leiarar, men hans «of course I met Taliban leaders» var eit befriande, direkte svar som gjekk på tv-stasjonar over heile verda. No deler dei fleste internasjonale aktørar eit slikt syn. Føresetnaden for eit fredeleg og demokratisk Afghanistan er jo å inkludere alle i politikk og samfunnsliv. Som i andre fredsprosessar må ein ha dialog med alle grupper som speler ei rolle. Det er lett å seie, men svært krevjande å gjennomføre, og det har dessverre gått altfor lang tid før det vart eit mål.

«Har den militære oppbyggingen i Afghanistan ført oss nærmere en løsning på konflikten i landet? Jeg tror svaret er et ganske klart nei. Den stadige militariseringen av USAs – og dermed Vestens strategi – har brakt oss fjernere fra en løsning og ikke nærmere.»

Slik formulerer Kai Eide seg i boka si, men han legg til:

«Jeg er ikke motstander av et fortsatt internasjonalt militært nærvær.»

Dette dekkjer òg mitt syn på ein god måte. I dag er det ei tillitskrise mellom dei internasjonale styrkane og den afghanske sivilbefolkninga. Opptrappinga av konflikten har ført til at dei sivile dødstala stig. I 2010 er det over 10 000 drepne – sivile, opprørarar og utanlandske og afghanske styrkar samla sett. Over 2 000 av dei drepne var sivile afghanarar. Det vil seie at kvar dag døyr fem-seks sivile som følgje av krigen.

Eg meiner Noregs syn på strategien har dreidd i klart riktig retning, men at det vert for lite internasjonal dreiing i riktig retning. Leiaren for tryggingspolitisk avdeling i den tyske forskingsstiftinga «Stiftung Wissenschaft und Politik», dr. Markus Kaim, er blant dei som har påpeikt at ulike motiv i ulike land, og endringar over tid, har gjort det vanskeleg å verte einige om den nødvendige dreiinga i den internasjonale strategien.

Ni av ti krigar varer lenger og går dårlegare enn det strategane trur på førehand. Det meste går annleis og varer lenger. Den første entusiasmen går over i kritikk, vanskar og tvil. Samtidig er avgjerda om å sende soldatar ut i krig kanskje den vanskelegaste og mest alvorlege vi politikarar tek. Det er derfor eg meinar at vi i Noreg må utvikle ein doktrine for når det er aktuelt å sende norske soldatar ut i krig eller andre militære operasjonar, og når det er uaktuelt – eit sett av krav som skal vere oppfylte.

Det å ha ein doktrine, eit sett av kritiske spørsmål til oss sjølve, vil ikkje redusere debatten eller gjere svaret enklare, men det kan gje ein meir reflektert og opplyst debatt. Ikkje minst er dette viktig fordi vi er ein liten medlem av ein stor forsvarsallianse, NATO, der det vert stilt ei rekkje krav til oss. Noreg skal kjenne seg forplikta overfor dei organisasjonane vi er medlem av, uansett kva for syn ein har på medlemskapen, men vi skal òg vere forplikta til sjølve å vurdere kva som er rett og gale. Grunnlaget for ein slik doktrine kan f.eks. vere:

• Vitale omsyn til internasjonal fred og felles internasjonal tryggleik må vere truga. Korkje Noreg eller andre land bør sende militære styrkar til ein krig som vi ikkje er heilt sikre på er nødvendig, for å oppnå eit større gode, å bevare fred.

• Alle andre middel enn militær makt må vere prøvde. Dersom vi skal setje liv i fare, er det eit absolutt minstekrav at alle andre verkemiddel enn dei militære er prøvde først.

• Målet for den militære deltakinga må vere klart og oppnåeleg. Om alt anna er prøvd, gjenstår det likevel å vurdere om det er mogeleg å oppnå dei måla ein har militært, som krigane i Afghanistan og Irak viser.

• Den militære aksjonen må ha eit klart FN-mandat. Vi må berre delta i militære operasjonar som har eit eksplisitt FN-mandat, fordi Tryggingsrådet er det einaste organet som har legitim kompetanse til å utøve makt, ifølgje FN-pakta.

• Den militære aksjonen må ha politisk støtte i Noreg, uttrykt gjennom eit vedtak i Stortinget. Eg meiner vedtak om militær deltaking i ein omfattande internasjonal operasjon bør gjerast i Stortinget. Det er normalt ingen praktiske eller tidsmessige problem med det.

Dette er altså ingen fasit. Poenget er å ansvarleggjere oss som politikarar og tvinge oss til å vurdere det nøye.

Det er ikkje lett i dag å sjå ein positiv veg vidare for Afghanistan. På sett og vis kan ein seie at den politikkendringa som no skjer i det internasjonale samfunnet, og førebuingane til ei militær tilbaketrekking kjem både for seint og for tidleg. Det kjem for seint fordi omlegginga mot sivil utvikling og ein politisk inkluderande forhandlingsstrategi skulle ha kome for mange år sidan. Og det kjem for tidleg fordi det er vanskeleg å sjå at Afghanistan i løpet av få år skal vere i stand til å sikre tryggleik, demokrati og økonomisk utvikling i sitt eige land.

Kampen for ei betre framtid for Afghanistan er ikkje tapt. Han vil aldri gå tapt, men då er det nødvendig at FN, NATO og vi her i Noreg endrar strategi for å støtte utvikling, demokratisering og statsbygging i landet. Det er nødvendig at vi bidreg tungt til å støtte Afghanistan lenge etter at krigen og den militære deltakinga er over.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:50:21]: Interpellanten Solhjell viser til at det har gått ti år siden Norge besluttet å sende militære styrker til Afghanistan.

Ingen regjering tar noen gang lett på oppgaven med å sende norske styrker til internasjonale operasjoner – ikke denne, og jeg tror heller ikke de forrige. Debatten i 2001 belyste denne kompleksiteten. Når vi nå ser tilbake, er det naturlig å stille spørsmålet: Var det tungtveiende grunner til at Norge burde bidra i Afghanistan? Står beslutningen seg i dag?

Når vi skal besvare et slikt spørsmål, må vi for redelighetens skyld isolere beslutningen, målet og hensikten fra det vi har erfart i årene etter. Mange av de omstridte erfaringene bygger ikke på beslutningen om å engasjere seg militært, men på den måten operasjonen ble utviklet – basert på en rekke valg og beslutninger i årene som fulgte. Det er fortsatt min klare oppfatning at det var rett å engasjere seg militært, og at det var rett at Norge var blant dem som bidro.

Våre første styrker var i Afghanistan mot slutten av 2001 som en del av Operation Enduring Freedom, basert på våre allianseforpliktelser i NATO og FN-paktens paragraf 51, selvforsvarsretten. Hovedtyngden av våre bidrag har vært – og er – i den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF, som er tuftet på et mandat fra FNs sikkerhetsråd. I forbindelse med regjeringsskiftet i 2005 ble det besluttet å samle all norsk militær innsats i ISAF.

Det er tungtveiende grunner til at Norge strekker seg langt for å bidra til å støtte opp under FNs vedtak. Dette er et bærende prinsipp i norsk utenrikspolitikk. Vi har likeledes en forpliktelse som NATO-medlem til å støtte de operasjoner alliansen påtar seg.

Nå ser vi konturene til avslutningen av det militære nærværet i Afghanistan. Overføringen av ansvar til afghanske sikkerhetsstyrker er allerede i gang. Ja, mer enn det: Mot slutten av dette året, 2011, vil halvparten av den afghanske befolkningen være bosatt i områder som er overført til afghanske sikkerhetsstyrker. President Karzai annonserte i helgen den neste overføringsfasen.

Norge støtter denne prosessen, og vi vil tilpasse vårt militære bidrag i henhold til denne. Vi har en klar strategi for avslutningen av vårt nåværende militære engasjement innen utgangen av 2014.

Vi kan se tilbake på ti krevende år i Afghanistan. Norske liv har gått tapt, nordmenn med og uten uniform er blitt skadd, fysisk eller psykisk. Våre soldater, vårt sivile personell, bistandsarbeidere og alle deres familier fortjener anerkjennelse, respekt og takknemlighet. Norsk personell og deres pårørende skal føle seg trygge på at beslutningen om å sende norske styrker til Afghanistan var – og er – resultatet av en grundig vurdering og basert på et solid flertall i Stortinget.

Vi forbereder oss nå på neste ukes Afghanistan-konferanse i Bonn. Den gir en spesiell anledning til å se tilbake på både debatten i Stortinget for ti år siden og Bonn-konferansen den gangen. Jeg mener vi i dag kan slå fast at møtet i Bonn i 2001 undervurderte den politiske dimensjonen ved konflikten. Taliban ble ekskludert fra Bonn i 2001. Isolert sett kan vi forstå dette, Bonn var på sett og vis «seierherrenes konferanse». Men samtidig hadde møtet den mangel at det ikke var inkluderende, eierskapet til resultatene og prosessen videre ble ikke bredt nok, og konferansen la ikke tilstrekkelig vekt på hva som kreves for å oppnå politisk dialog og forsoning. Dette førte til at vi mistet verdifull tid når det gjaldt å legge til rette for nettopp dette – en politisk løsning og forsoning.

Videre har vi sett: Det internasjonale nærværet i Afghanistan var de første årene i for stor grad fokusert på den militære innsatsen og på en antakelse om at Taliban og andre opprørsgrupper kunne nedkjempes militært – ja, at Afghanistans fremtid kunne vinnes gjennom militær innsats alene. Men dette – som var arven fra Bonn i 2001, for å si det slik – står i kontrast til virkeligheten. Det har aldri virket på den måten i Afghanistan, ikke før og ikke nå. Videre ble det internasjonale engasjementet svekket som følge av militær innsats og oppmerksomhet om Irak, Afghanistan gled inn i annen rekke. Taliban og andre opprørsgrupper fikk anledning til å bygge seg opp og bli slagkraftige. Prisen for disse feilene ble høy.

Jeg mener viktige erkjennelser har påvirket både strategi og innsats. Det er nå allment erkjent at denne konflikten må finne en politisk løsning. Det er mulig å snakke om politiske prosesser som omfatter alle deler av den afghanske befolkningen, også de som har såkalte Taliban-sympatier. Det er lagt til grunn at det må bygges afghansk kapasitet til å ta sikkerhetsansvar selv. Jeg mener Norge har vært tydelig på å bidra til denne realitetsorienteringen. Men dette er ikke en rettlinjet prosess, den er komplisert, i en utsatt sikkerhetssituasjon, med et ustabilt politisk landskap i en svært krevende regional kontekst. Regjeringen arbeider med å klargjøre innretningen på vår samlede innsats, militært og sivilt, og vi vil komme tilbake til Stortingets organer etter den avklaringen snarlig.

Som sagt vil det militære oppdraget, slik vi kjenner det, være avsluttet i løpet av 2014. Men vi vil ikke kutte båndene til land og folk allikevel. Jeg kan allerede nå si at vi vil forbli i Afghanistan med betydelige bistandsmidler i flere år fremover. Det gjelder også i provinsen Faryab, hvor vi i dag har hovedtyngden av vår militære innsats. Dessuten er jeg opptatt av å videreføre vår innsats for å styrke det regionale samarbeidet rundt Afghanistan. Norge har i flere år engasjert landene i regionen i en uformell dialog om regionale utfordringer. Vi la til rette for forhandlinger mellom landene forut for Istanbul-møtet den 2. november i år. Afghanistan leder nå an i den videre oppfølgingen, og vi er rede til å gi vår videre støtte – noe jeg vil understreke under Bonn-konferansen neste uke.

Når vi leser referatet fra debatten i 2001, ser vi at den var åpen og den var kritisk. Debatten resulterte i at et bredt politisk flertall støttet beslutningen om å sende norske styrker til Afghanistan. Debatten viste at det politiske Norge var klar over hvilket komplisert oppdrag vi sto overfor. Jeg mente at Norges konstitusjon ga oss gode retningslinjer for det. Jeg kan ikke på stående fot ta stilling til representanten Solhjells forslag om en doktrine. På øret høres det ut som om det han vektlegger, i stor grad – slik jeg ser det – er dekket opp gjennom den prosessen vi har i Norge i dag. Kanskje er det lagt litt for stor vekt på at man skal ha garantier for utfallet av innsatsen. I et slikt område tror jeg særlig viten om det nøyaktige utfall av en så kaotisk situasjon – hvor det militære bidraget tross alt er den siste løsning man tyr til – ikke er lett å skaffe. Men det fundamentale for Norge er at det er politisk støtte og forankring i Stortinget for de beslutningene regjeringen tar, selv på et område der den har et prerogativ, som i utenrikspolitikken.

Bonn-konferansen om Afghanistans fremtid arrangeres neste uke, og den vil vise at vi står ved et veiskille. Prosessen med å bygge ned og avslutte den internasjonale stabiliseringsstyrken ISAF er påbegynt. Vedtaket ble fattet på NATOs toppmøte i Lisboa i desember i fjor, og prosessen skal – som nevnt – være avsluttet innen 2014. Vi er en del av dette. Vi har gått inn med de allierte og vi vil gå ut med de allierte, på en ordnet måte i forhold til afghanske myndigheter. Dette er en tilnærming afghanske myndigheter slutter fullt og helt opp om, og stikkordet er her – som på det politiske og økonomiske området: afghansk eierskap. Det vil også finne sted neste uke viktige avklaringer når det gjelder det fremtidige sivile internasjonale engasjementet i Afghanistan. Viktig lærdom og erfaringer fra ti års engasjement må være bestemmende for omfanget og innretningen på internasjonalt engasjement videre. Afghanistan står foran store utfordringer. Sikkerhet er krevende. Taliban er svekket, men ikke satt ut av spill. De har ikke vanskeligheter med å rekruttere nye soldater og iverksette nye angrep, eksemplene fra de siste ukene er mange. Det viser at motkreftene fremdeles er sterke, og at de ikke lar seg overvinne militært. Derfor må det holdes tydelig fokus på behovet for å utvikle den politiske prosessen, og dette er en oppfatning som afghanere er enige i, som våre allierte nå i økende grad deler og som FN legger til grunn.

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Det har, til tross for massiv internasjonal innsats, betydelige utfordringer når det gjelder levekår. Den vanskelige sikkerhetssituasjonen er en ekstra byrde for et land som forsøker å bedre leveforholdene for innbyggerne. Det er viktig at folk tør å engasjere seg politisk, at foreldre kan sende barn på skolen, at folk kan gå ut i gatene for å handle og at mennesker med ressurser ser seg tjent med å investere og skape arbeidsplasser. Vi er tydelige på at en videreføring av den internasjonale sivile innsatsen forutsetter at afghanske myndigheter tar større ansvar for å få bukt med den utbredte korrupsjonskulturen. Mye er gjort, men mye gjenstår.

Et annet område der det kreves styrket innsats, er oppfyllelse av internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, ikke minst verne om og styrke kvinners rettigheter. Kvinners rettigheter må også garanteres ved en eventuell fremtidig politisk fredsavtale mellom den afghanske regjering og Taliban. Mange er urolige på bakgrunn av Taliban-regimets holdninger og handlinger på 1990-tallet. Dette er en uro vi deler, og vi arbeider med å få økt oppmerksomhet og forståelse for nettopp denne problemstillingen – ikke bare i Afghanistan for øvrig, men også i andre land.

Avslutningsvis: Mange utfordringer gjenstår, men mye er oppnådd – la oss ikke glemme det. Afghanistan er ikke lenger et fristed for Al Qaida. Med mandat fra FNs sikkerhetsråd gikk vi inn i Afghanistan for å bekjempe internasjonal terrorisme og hindre at Afghanistan er base for internasjonale terrororganisasjoner. Vi har lyktes med dette. Afghanistan er i dag et land med folkevalgte ledere. Kvinner har stemmerett – et stort fremskritt. Afghanistan kan vise til gode resultater som forbedring av infrastruktur, særlig innen vei og elektrisitet, skolebygg og elevtall. Det er gjort en solid innsats med å bygge opp og trene den afghanske hæren, og politiet tar gradvis over ansvaret for landets sikkerhet.

Fortsatt er vi underveis. Engasjementet som ble innledet i 2001, ser annerledes ut nå. Vi ser utgangen på det militære engasjementet, afghanerne tar over innsatsen. Fortsatt vil det være slik at retningslinjene for norsk, politisk, militær og sivil innsats vil være fast forankret i et bredt flertall på Stortinget.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:00:26]: Eg vil takke for svaret, som eg synest hadde ein klok og reflekterande tone. Ikkje minst er eg glad for påpeikinga av at det frå relativt tidleg av vart gjort feil i det internasjonale samfunnet, både med den manglande satsinga på utvikling og med den manglande politiserte strategien, som fekk avgjerande konsekvensar. Det er i det heile ikkje overraskande for meg at utanriksministeren svarte sånn, for eg har ei rekkje gonger høyrt han, òg i internasjonale samanhengar, ta opp behovet for ei endring i den retninga.

Lat meg begynne lite grann med begynninga. Var avgjerda i 2001 riktig i første omgang? Eg er heilt einig i at det må vurderast ut frå den kunnskapen og dei målsetjingane vi hadde den gongen, og der er nok mitt svar for så vidt like klart som utanriksministeren sitt, men det er det motsette – det er nei.

Målsetjinga med angrepet på Afghanistan var først og fremst å hindre at Afghanistan skulle verte ein oppmarsjstad for internasjonal terrorisme. Det er ingen tvil om at det i mindre grad har vore det etterpå, men avskaffa som det er det ikkje. Det har med ulike grunnar å gjere, bl.a. Pakistan si rolle dei siste åra og at det no er grenseområda i Sør-Afghanistan og over i dei vestlege områda av Pakistan som framleis er det.

Men i tillegg må ein måle det opp mot alternativet. Alternativet var neppe å la vere å gjere noko. Alternativet var ein heilt annan, koordinert, massiv internasjonal politiinnsats, sivilinnsats og målretta innsats mot terrorisme, utan eit omfattande militært angrep på og ei overtaking av Afghanistan – eit land som er omtrent tre gonger så stort som Frankrike. Det hadde vore det reelle alternativet den gongen. Ut frå det meiner eg ein må setje store spørsmålsteikn ved kor langt ein har kome.

Det andre er at grunngivinga endra seg gradvis. Sjølv om det ikkje kan forklare den første avgjerda, er det riktig i alle fall å sjå på lengda på engasjementet, for grunngivinga endra seg ganske raskt i retning av å slå Taliban varig tilbake, og etter kvart til demokrati og statsbygging. Ja, ein har oppnådd ting på begge område, men ikkje nok. Taliban er ikkje sett varig tilbake som ei kraft i Afghanistan dei siste åra, snarare tvert imot. Og vi har, som eg var inne på i innlegget mitt, kome for kort når det gjeld statsbygging.

Heilt til slutt vil eg berre seie at det eg har forsøkt å ta opp og kallar ein doktrine, eller eit sett av kriterium, tolka utanriksministeren heilt riktig. Det er i stor grad i tråd med den politikken regjeringa i dag fører.

Poenget mitt er heller ikkje at eg trur vi kan vedta ein fasit, sjekke mot han, og så har vi svaret, anten same dag eller fem år etterpå. Det er ufatteleg komplekse spørsmål, men nettopp derfor kan dei når dei vert tekne opp eitt og to og tre og ti år etterpå, kome betre i sentrum enn dei gjorde då vi stod oppe i nokre dramatiske dagar og veker då avgjerda vart teken.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:03:52]: La meg bare si at jeg synes dette er en god og viktig debatt. Derfor vil jeg igjen berømme interpellanten for å stille spørsmålet. Det gir anledning, særlig nå ti år etter, til å stille spørsmål i tillegg til dem vi har diskutert i denne sal ved ulike typer redegjørelser.

Jeg ser også poenget interpellanten har, om at man kunne gått annerledes til verks i 2001. Samtidig har jeg liten tro på en strategi som den jeg hører representanten nå skisserer, med en massiv politiinnsats. Det har erfaringen vist. For hvis poenget var – som jeg mener det var legitimt å anta – at det her hadde foregått et angrep på USA, fra et geografisk og politisk lokalisert sted, og som fant sted planlagt, uttenkt i Afghanistan, med eller uten direkte samtykke fra myndighetene, vel, så forelå selvforsvarskriteriene som FN-pakten stiller opp. Da er ikke en massiv politiinnsats svaret. Det kan jeg forstå under omstendighetene.

La meg i parentes si at den internasjonale sikkerhetsinnsatsen de siste ti årene som det har vært mest utfordrende å gjennomføre, er politiinnsatsen, hvordan man skal få politifolk fra andre land til å gjøre et fornuftig og effektivt arbeid i Afghanistan. Det går på opplæring av afghanere til selv å drive politiet. Det har som sagt vært noe av det aller, aller vanskeligste.

Jeg vil legge til, når vi nå har mer av fasiten enn vi hadde i 2001, at det er ett grunnleggende forhold, som man så høsten 2001, men som er blitt så tydelig senere, og som vel utfordrer all historisk lærdom når det gjelder å drive militær virksomhet mot opprørsbevegelser. Det er at når opprørsbevegelsen har sikkert tilhold i et naboland, så er det fryktelig vanskelig. Dimensjonen knyttet til grensen mellom Afghanistan og Pakistan, som er blitt et mye dypere, mer krevende, ømtålig og følsomt problem, som vi har sett bare i de seneste dager, viser hvor vanskelig det er.

Så vil jeg bare til sist si at det som er blitt fremsatt som en doktrine av representanten, både i skrift og i tale, er interessante elementer. Jeg mener, som sagt, at de stort sett på en ryddig måte oppsummerer det vi har som bakgrunn for det norske beslutningssystemet i dag. Jeg mener også at det er ganske godt grunnlag for å gå tilbake i dag til ryddige innlegg og vedtak i 2001, for å se hva det politiske Norge mente da. Vi har noen hver i forbindelse med denne interpellasjonen kunnet gå igjennom og lese både referater fra Stortinget og andre dokumenter som gir et utgangspunkt for hva som var holdningen. Det var en veldig klar forankring i det som var FN-paktens bestemmelser, og jeg mener Norge her har opptrådt i henhold til det. Det var lagt stor vekt på Sikkerhetsrådets vedtak og etter hvert på det ansvaret som NATO fikk, og som vi er en del av.

Svein Roald Hansen (A) [12:07:09]: Problemstillingen interpellanten reiser, er todelt: Hvordan kan begrunnelsen for vår deltakelse i desember 2001 bidra til en exitstrategi framover, og kan forventningene den gang lære oss noe om hvordan Stortinget bør håndtere en eventuell liknende situasjon?

I likhet med utenriksministeren mener jeg at debatten 5. desember 2001 belyser kompleksiteten i den oppgaven vi påtok oss. Vi gikk inn i Afghanistan med bevisstheten om at jobben ikke var over når Taliban-regimet var nedkjempet. Det var da den krevende oppgaven egentlig begynte.

Så må vi erkjenne at oppgaven med å bistå afghanerne med å bygge et mer demokratisk styresett og gjenoppbygge landet etter flere tiår med borgerkrig og, ikke minst, skape respekt for menneskerettigheter skulle vise seg mer krevende enn mange trodde. Det bidro heller ikke at USA gikk til krig i Irak, noe som tok både ressurser og politisk oppmerksomhet bort fra oppgavene i Afghanistan.

Gjennom disse ti årene er mye oppnådd, slik både interpellanten og utenriksministeren viser til. Det er positivt. Men vi ser også at mye gjenstår, spesielt på det politiske området. Det er holdt demokratiske valg. Men de demokratiske strukturene er skjøre. De gamle, grunnleggende strukturene i det afghanske samfunnet synes sterke. Forsoningen, som er nødvendig for å bygge bro over gammelt fiendskap og motsetninger, mangler.

Hvordan skal vi håndtere beslutningsprosessene i en tilsvarende situasjon?

Det grunnleggende er det bred enighet om: Uten en folkerettslig forankring i et FN-vedtak er norsk deltakelse i slike operasjoner utelukket. Det hadde operasjonen i Afghanistan. I tillegg vedtok NATO at angrepet på USA 11. september utløste artikkel 5 i NATO, noe som også ville forpliktet oss, men dette ble senere ikke brukt som begrunnelse for operasjonene. FN-resolusjonen ga mandatet. Begge deler gir ikke bare et folkerettslig mandat, det forplikter oss som FN-medlem til å stille opp, hvis vi har relevante bidrag å yte.

Likevel er det selvsagt nødvendig at vi tenker grundig gjennom hvordan vi best kan bidra. Er det gjennom militære bidrag? Er det gjennom sivile bidrag? Er det gjennom politiske bidrag? I Afghanistan har vi bidratt på alle disse tre frontene, politisk bl.a. ved å engasjere landene i regionen til en uformell dialog om de regionale utfordringene, slik utenriksministeren også pekte på.

Interpellanten gir et oppspill til et sett kriterier som må være oppfylt før vi deltar i denne type operasjoner – eller som vi i hvert fall kan vurdere deltakelsen opp mot: et klart FN-mandat, krav om vital betydning for fred og felles trygghet og et klart og oppnåelig mål for den militære aksjonen. Dette tror jeg det er, og vil være, bred enighet om, det er i tråd med regjeringens politikk og oppfylles, etter min mening, også av beslutningen som ble tatt for ti år siden.

Arbeiderpartiets hovedtalsmann i debatten 5. desember 2001, Thorbjørn Jagland, sa det slik:

«Til dem som har hevdet at det ikke var riktig å bruke militære virkemidler i Afghanistan, har jeg lyst til å si følgende: Da hadde Taliban fortsatt med å herje i Afghanistan».

Og han kunne ha lagt til: Al Qaida og andre terrornettverk hadde fortsatt hatt sitt fristed.

Et mer krevende kriterium vil være at «alle andre virkemidler enn militære skal være prøvd først». Det kan være en god rettesnor i mange konflikter, men stilt overfor et overraskende angrep som 11. september 2001 og et regime som Taliban i Afghanistan ville et slikt kriterium kunne bli et vern for angriperen og ikke et bidrag til å løse konflikten.

Det er situasjoner der politiske virkemidler krever et minimum av felles forståelse, et minimum av felles verdier. Stilt overfor politiske krefter som bruker selvmordsbombere, og som ikke viker tilbake for å bruke egen befolkning som mål for terroren, synes et slikt felles grunnlag å være fraværende. Da gjenstår dessverre bare maktmidler.

Til slutt til spørsmålet om et ja til deltakelse i FN-operasjoner av denne karakter skal kreve stortingsvedtak, også når det ikke er snakk om å sende vernepliktige. Da krever Grunnloven et slikt vedtak. Med utgangspunkt i regjeringens prerogativ mener jeg det er viktig å hegne om det instituttet den utvidede utenriks- og forsvarskomité representerer. Det er situasjoner hvor det er viktig med fortrolighet mellom regjeringen og et samlet storting for å ivareta norske interesser i følsomme saker. Det betyr ikke at det ikke kan føres en debatt om den beslutning regjeringen lander ned på etter å ha konsultert Stortinget, slik vi hadde for ti år siden.

Morten Høglund (FrP) [12:12:07]: Jeg vil også få takke interpellanten for å ta opp et viktig tema til debatt. Det er alltid nødvendig og riktig å ha en evaluering når en militæraksjon har pågått over så lang tid. Jeg mener at den beslutningen som vi var med på høsten 2001, om å stemme for et norsk engasjement i Afghanistan, står seg godt, og at den var riktig. Jeg mener ikke minst den var riktig fordi Afghanistan ikke lenger er et fristed for internasjonal terrorisme. Jeg mener at man ikke hadde klart å oppnå dette på samme måte uten et klart militært virkemiddel, som vi valgte å være en del av.

Den militære operasjonen ble aldri vurdert som enkel. Det hørte jeg ikke i debatten. Da vi gikk inn i Afghanistan, tror jeg ikke man så for seg alle de kompleksitetene og utfordringene man sto overfor, men som vi i dag, med den erfaringen vi nå har, vet om – men enkelt var det ikke.

De humanitære utfordringene ble ikke glemt. Før vi kom til debatten 5. desember 2001, som det har vært referert til, ble det i Stortinget behandlet en sak – faktisk en av de første sakene som kom fra Bondevik-regjeringen etter valget i 2001 – om et humanitært bidrag for å avhjelpe den situasjonen i Afghanistan som vi visste kom til å bli vanskelig etter 11. september, uansett hva som hadde skjedd av internasjonal oppmerksomhet knyttet til Afghanistan. Dette var jo et oppløp til Bonn-konferansen. Stortinget var samlet sett fullt ut villig til å være med på det sporet, og det var stor oppmerksomhet også om det, ikke like mye om penger som om det militære, men det var bred oppmerksomhet.

Hvis jeg skal snakke for egen del, så man ikke like klart hvor kompleks regionen var, og hvor vanskelig ikke minst Pakistan ville være i dette. Pakistans forhold til Afghanistan og til de vestlige og internasjonale styrkene har gått fra kanskje krevende og utfordrende til å bli svært vanskelig, for ikke å si nesten negativt. Pakistans nylige beslutning om å boikotte den kommende Bonn-konferansen er nok et signal på at man nå overhodet ikke er i takt, man snakker ikke sammen. Den realiteten har vel vært der over lang tid, men dette gjør at muligheten for en politisk løsning uteblir. Det så man nok ikke like klart høsten 2001.

Når representanten Solhjell ønsker en doktrine, må jeg si at vi ønsker et forslag velkommen. Hvis representanten Solhjell og SV ønsker å legge frem et forslag til drøfting og debatt i Stortinget, skal vi ta det på det største alvor og vil behandle det med den respekt det fortjener. Det skulle bare mangle!

Men nå vil jeg si, i likhet med utenriksministeren, at det er en veldig høy terskel, har jeg opplevd, hos alle politikere for å gå inn i militære operasjoner, si ja til å sende norske styrker ut i utenlandsoppdrag eller hvilke som helst skarpe oppdrag. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte. De forhold som representanten Solhjell trekker opp, er i all hovedsak en del av en slik vurdering. Det kan fort bli en litt teoretisk debatt å sette opp et sett av faste kriterier, men, som sagt, vi ønsker dette velkommen. Det å ha en debatt, helst i Stortinget, når vi sender soldater ut i oppdrag, er en ønsket situasjon, og vi bidrar gjerne til det hvis det er av tidsmessige årsaker, eller det er andre forhold som tilsier at det er mulig.

Ellers vil jeg si at Stortinget i løpet av disse ti årene vi har vært i Afghanistan, jevnlig har diskutert innretningen på vårt bidrag, både det humanitære, det bistandsmessige, det politiske og det militære. Det vil vi fortsette med. Så Stortinget har vært villig til å gjøre de nødvendige endringer, som vi har sett behov for, underveis.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:17:21]: Jeg vil først få takke for muligheten for å ha en debatt om dette i Stortinget. Det har vi heldigvis mange ganger i Norge, til tross for at det er bred politisk enighet om vårt engasjement i Afghanistan. Vi har det her i salen, vi har det i mediene, vi har det på konferanser og seminarer som arrangeres landet rundt. Alle vi som er til stede her nå, er aktive i disse debattene.

Jeg vil også si at det det siste halvannet året vel har skjedd en ganske stor realitetsorientering når det gjelder hva norske styrker gjør i Afghanistan, og hva vårt bistandsmessige og humanitære engasjement går ut på, og det er bra.

Jeg vil samtidig også få benytte anledningen til å si til alle dem som er engasjert i NGO-er humanitært og bistandsmessig, og til alt norsk militært personell som er i Afghanistan, at de gjør og har gjort – i over ti år og vel så det – en fantastisk god innsats, både på vegne av Norge og for å løse utfordringene i Afghanistan.

Det er altså sånn at det å sende militære styrker er en beslutning som er regjeringas, ifølge Grunnloven. Men så er det selvfølgelig sånn at det skjer konsultasjoner med Stortinget gjennom den utvidede utenriks- og forsvarskomité – en konsultasjon og et organ som representanten og interpellanten ønsker å legge ned. Som tidligere utenriksminister Jan Petersen sa i debatten i 2001:

«Ifølge Grunnloven er Kongen både øverstkommanderende for de væpnede styrker og leder for utenriksstyret. Regjeringen er med dette gitt myndighet til å lede utenriks- og sikkerhetspolitikken.»

Utenrikskomiteens leder den gangen, Thorbjørn Jagland, fulgte opp, og han var meget klar:

«Det er ikke bare slik at det er unødvendig å fatte noe vedtak i denne saken. Vi mener at det ville gjøre ansvarsforholdet mellom storting og regjering uklart hvis vi skulle gjøre det.»

Han sier videre:

«Jeg sier også dette fordi Norge på en klar og tydelig måte må følge opp de vedtakene som vi har vært med på i NATO under artikkel 5 og i FNs sikkerhetsråd under artikkel 51.»

Det er mange ting som har gått bra i Afghanistan, det er mange ting som er utfordrende, og det er mange ting som har gått dårlig. 29. september deltok jeg, sammen med daværende statssekretær, nå forsvarsminister, Espen Barth Eide, og daværende forsvarsminister, nå justis- og beredskapsminister, Grete Faremo, på en konferanse om nettopp Afghanistan ti år etter.

Det er mange ting jeg tror man er nødt til å se på med et veldig åpent blikk. Det ene er selvfølgelig situasjonen i regionen, som er så avgjørende for det som skjer i Afghanistan. Det er behov for tydeligere internasjonal koordinering, det er viktigheten av å planlegge på lang sikt og ikke alltid lete etter «quick fix»-løsninger og, ikke minst, erkjenne at Afghanistan er et land med mange interne konflikter, som også går langt utenpå det som har med Vesten og ISAF å gjøre. I tillegg vil jeg også understreke at provinsguvernøren i Faryab, Abdul Haq Shafaq, nevner spesielt arbeidsledighet som et problem, og som også er rekrutterende.

Det var i debatten 2001 en stor erkjennelse av både at dette kom til å bli langvarig, og at det kom til å bli vanskelig. Det var sånn at daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold sa:

«Situasjonen er i rask utvikling, men den militære aksjonen i Afghanistan kan bli langvarig.»

Daværende utenriksminister, Jan Petersen, var også inne på at det internasjonale samfunnet nå sto overfor et stort spekter av problemer som måtte løses. Blant annet viste regjeringa det ved å ha som sitt første svar på situasjonen i Afghanistan å fremme en melding om vårt humanitære engasjement. Det er bra at Norge har opprettholdt det og styrket det over flere år.

Jeg må få reservere meg mot det representanten Solhjell sier i sitt innlegg angående en doktrine. Han sier det vil føre til en mer reflektert og opplyst debatt. På meg virker det som om representanten sier at det er det ikke i dag. Det er en kritikk av hans egen regjering, og det er kritikk av tidligere regjeringer. Ingen regjering, intet storting, tar lett på å sende unge menn og kvinner ut i en krigssituasjon i et fremmed land.

Det er sånn at SV tapte voteringen i 2001, men de gikk senere inn i en regjering som i seks år har bidratt til å opprettholde vårt militære engasjement i Afghanistan. Da må SV ta et valg, for jeg har foreløpig ikke sett et eneste grunnlovsforslag fra SV som endrer hvordan vi driver beslutningsprosessen rundt militære styrker, nemlig ved å endre Grunnloven § 25. Og inntil et sånt grunnlovsforslag ligger på bordet, antar jeg at også SV støtter tolkninga om at dette er regjeringas prerogativ, og Stortinget skal konsulteres før slike beslutninger fattes.

Lars Egeland (SV) [12:22:43]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten, som gir en varamann på kort visitt en mulighet til å understreke SVs krigsmotstand, som vi deler med store deler av det norske folk, om ikke flertallet.

Norge har nå vært i Afghanistan dobbelt så lenge som vi sjøl var okkupert under den andre verdenskrigen. Det er også lenger enn Vietnam-krigen varte, som ble skjellsettende for mange, sikkert også for denne forsamlinga.

Kostnadene har vært enorme, og de er økende. I 2010 brukte amerikanerne like mye som i de fem første årene alene. Per 22. november var antallet drepte soldater fra okkupantene 2 740, inkludert norske falne. Når det gjelder antallet drepte sivile, er anslagene mer omtrentlige og varierer mellom 17 000 og 37 000. Det er ingen av de foregående talerne som har nevnt antall falne.

Begrunnelsen for vår deltakelse var at vi skulle bidra for å hindre framveksten av internasjonal terrorisme, sikre fred og stabilitet, bidra til utvikling og hindre nød. Ikke bare er målene ikke nådd, men det har altså kostet titalls tusen mennesker livet, og vi har brukt ressurser som ved alternativ bruk kunne ha reddet flere titalls tusen menneskers liv.

Anders Romarheim, som i dag er forsker ved Institutt for forsvarsstudier, analyserte i sin hovedoppgave i 2005 hvordan det propaganderes for å starte en krig. Han påviser at de to vanligste propagandavirkemidlene som følger krigen mot terrorisme, er å skape frykt og å overføre denne på en situasjon som ikke er relevant – og det var å svare på 11. september-angrepet med å starte krig mot Afghanistan. Frykten er også målet for terroristene. Dermed ender befolkningen i en kryssild av frykt, skapt av både terrorister og okkupanter.

Britisk etterretning uttalte eksempelvis under Irak-høringen i fjor at krigene i Irak og Afghanistan har økt faren for terror. Krigen i Afghanistan har bidratt til økt oppslutning om radikale islamister og forsterket «oss mot dem»-problematikken.

Sjøl om flere områder er roligere enn før, er neppe fred og stabilitet begreper lokalbefolkningen vil bruke for å beskrive Afghanistan i dag. Soldatene tvinges til å gjemme seg i sine forlegninger og kan knapt beskytte seg sjøl, og de er sterkt utsatt om de beveger seg ute blant dem de skulle hjelpe. Antall veibomber og andre bombeangrep har økt. Oppslutningen om Taliban er sterk – som følge av krigen.

Forskningsdirektør Arne Strand ved Chr. Michelsens Institutt uttalte nylig at Afghanistan er et godt bilde på hvordan krigen mot terror har gått de siste ti årene. Det er ingen lystig analyse.

Det parlamentariske systemet i Afghanistan er preget av nepotisme og er i kaos. Blant innbyggerne er det sterke etniske spenninger, og det er en enormt stor frykt for borgerkrig.

Det er langt flere usikre områder i landet nå enn for ti år siden. Det blir et stadig større spørsmål hvordan menneskerettighetssituasjonen vil utvikle seg, sier Arne Strand, ifølge universitetsavisa På Høyden.

Når det gjelder målet om utvikling, har det skjedd positive ting innenfor skole og helse. Situasjonen for kvinner er også bedre, men flere kvinnefiendtlige vedtak av parlamentet viser at internasjonalt press ikke påvirker dette politikkområdet. På grunn av målsettingen om å lindre nød er det mange som har fått det bedre etter at Taliban ble svekket. Samtidig er svært mange berørt av de mange tusen sivile livene som har gått tapt i krigen. Når det gjelder utvikling – eller manglende/feil utvikling – er det kanskje også et poeng å peke på opiumsindustrien, som gjør at Afghanistan er storlangeren til Norge, de har over 90 pst. av markedet.

Afghanistan er et langsiktig utviklingsprosjekt som ikke kan demokratiseres gjennom en kortsiktig militær kampanje, sier norsk antropologis nestor, Fredrik Barth, som har forsket mye på Afghanistan. Man måtte da forsere en utvikling som har tatt flere hundre år andre steder, og det er et fåfengt prosjekt. Det stråler av tradisjonell vestlig etnosentrisme, sier den sikkerhetspolitiske rådgiveren Øystein Steiro.

I dag er de fleste enige om at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan. Vi må svare på tre spørsmål: Var det riktig å gå inn? Er Norges innsats noe vi kan stå for i dag? Og er det riktig å trekke seg ut? SV mener at det var galt å gå inn. Vi mener vi ikke kan stå for å være i Afghanistan, og vi bør være pådrivere for en så rask som mulig tilbaketrekking.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:28:03]: Norge har bidratt med styrker til militære operasjoner i Afghanistan i ti år. For å forstå bakgrunnen for denne beslutningen er det helt nødvendig å gå tilbake til det som var den politiske virkeligheten høsten 2001, da beslutningen ble tatt.

Angrepene på USA 11. september 2001 introduserte noe helt nytt og uventet på den internasjonale politiske agendaen. En av våre nærmeste allierte siden annen verdenskrig ble angrepet på egen jord i et angrep som var så ødeleggende, omfattende og så godt planlagt at det ikke ble oppfattet som noe annet enn en krigserklæring. Stemningen i den vestlige verden var svært usikker. Hvem sto bak? Hva var begrunnelsen? Kunne USA eller andre av deres allierte vente lignende anslag?

For et land som har basert store deler av sin forsvars- og sikkerhetstenkning på NATO-medlemskap, ga dette angrepet helt nye utfordringer. Etter konsultasjon i NATO ble angrepet tolket som et angrep som krevde at NATOs kollektive forsvarsartikkel ble tatt i bruk. Engasjementet i Afghanistan ble et spørsmål om solidaritet med nære allierte og NATO. For Norge ble svaret i 2001 – som vi vet – at vi støttet opp under NATO og allierte da vi gikk inn i Afghanistan.

Det er med bakgrunn i situasjonen i 2001 vi nå må vurdere vårt ti år lange militære bidrag i Afghanistan. Beslutninger om å bruke militær makt er av de vanskeligste og mest ubehagelig politikere kan bli bedt om å ta. Heller ikke denne beslutningen var enkel. Når vi først valgte å gjøre det, er det viktig at vi er åpne om hvorfor. Vi gikk inn i Afghanistan på grunn av NATO og vårt nære forhold til USA. Støtte til medlemskap i NATO er en viktig del av vårt lands forsvarspolitikk.

Gjennom å ivareta våre allianseforpliktelser i NATO på en god måte sikrer vi Norges framtidige sikkerhetspolitiske plattform. Men for oss var det helt avgjørende at operasjonen fikk et FN-mandat. Denne operasjonen hadde det. I resolusjon 1368 slo Sikkerhetsrådet fast at terroranslagene utgjorde en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og understreket USAs rett til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51.

I resolusjon 1373 påla rådet alle stater å gjennomføre tiltak for å stanse finansieringen av internasjonal terrorvirksomhet. Senere har det fulgt mange resolusjoner om situasjonen i Afghanistan fra FNs sikkerhetsråd.

Konflikten i Afghanistan illustrerer tydelig at militærmakt har sine begrensninger, og fordi bruk av militærmakt er så krevende som det er, både moralsk, politisk og økonomisk, må vi som er politisk ansvarlige for militære operasjoner, alltid være kritiske til hva vi kan oppnå. Dersom vi tviler på at militær innsats er nødvendig, må vi tørre å stille spørsmålet om det skal fortsette. Det er ikke å undergrave egne beslutninger, men å ta det store ansvaret som følger med det å ta avgjørelsen om bruk av militærmakt.

Det er langt fra sikkert at ti nye år med militære styrker i Afghanistan vil gi det ønskede resultatet for det afghanske samfunnet. Vi ønsker derfor nedtrappingen av den internasjonale militære tilstedeværelsen velkommen og mener det er helt rett at man så fort som mulig overfører ansvaret for sikkerhet til afghanerne selv. Samtidig mener vi det er viktig å opprettholde innsatsen for et Afghanistan med bedre beskyttelse av menneskerettigheter, rettssikkerhet og fysisk sikkerhet. Derfor må vi også, når de militære styrkene er ute, støtte opp med en bred sivil bistandsinnsats og ta det ansvaret som vi har, når vi har bidratt i den operasjonen vi har gjort, i over ti år.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:32:21]: Når historikere diskuterer hvilke lærdommer som kan trekkes av tidligere erfaringer, er det verdt å lytte kritisk. Når politikere overtar rollen som historieskrivere, er det verdt å lytte ekstra kritisk. Det gjelder nok også dagens debatt.

Likevel vil jeg takke representanten Solhjell for interpellasjonen. Det er flere grunner til å lete etter historiens lærdom. Alf Prøysen nevnte en av dem – muligheten til å «rette oppatt æille feil ifrå i går». Og om ikke det alltid er mulig, så gjelder det i alle fall å unngå å gjøre de samme feilene om igjen. Det er vel dette som heter erfaringslæring. Det er et nytt ord som jeg har lært av representanten Skei Grande i dag.

I lys av slik læring kan vi nok se at både det politiske, det humanitære, det utviklingspolitiske og det militære engasjementet i Afghanistan har vist seg å bli langt mer krevende enn mange så for seg for ti år siden. Men det er også feil å overse den realisme som alt den gangen ble lagt for dagen. Den er virkelig blitt bekreftet av historien siden.

Tidligere utenriksminister Jan Petersen innledet sin redegjørelse den 5. desember 2001 med tre setninger, som alle er blitt bekreftet av historien siden.

Setning nr. 1:

«Kampen mot internasjonal terrorisme har et langsiktig perspektiv og krever et bredt sett av virkemidler.»

Ja, erfaringen har til fulle bekreftet at vi trenger et langsiktig perspektiv – og et bredt sett av virkemidler.

Setning nr. 2:

«Norge deltar aktivt i denne kampen, både politisk, økonomisk, rettslig og militært.»

Ja, skiftende regjeringer har bekreftet også dette. Vi har f.eks. langt fra satset bare på militære midler; vi har virkelig prøvd ut mange andre virkemidler også.

Setning nr. 3:

«I den globale koalisjonen mot terrorisme spiller FN en helt avgjørende rolle.»

Det er også riktig. FN ga ikke bare et klart folkerettslig mandat for de militære aksjonene mot Al Qaida og Taliban i Afghanistan. FN-paktens artikkel 51 la i seg selv grunnlaget for USAs rett til selvforsvar.

For det fjerde illustrerte debatten dobbeltheten vi ofte ser – på den ene siden en sunn motvilje mot militær maktbruk, på den annen side samtidig en erkjennelse av at militære virkemidler dessverre av og til må brukes. Stortingsdebatten i 2001 ble ikke minst preget at SVs tvisyn på dette. Kristin Halvorsen hadde først argumentert høylytt mot alliert luftstøtte i kampen mot Taliban og Al Qaida og hevdet at bombing virker mot sin hensikt, det bare styrker Taliban. Men den allierte luftstøtte til Nordalliansen førte raskt til sammenbrudd i Talibans militære styrker. I debatten erkjente daværende SV-representant Bjørn Jacobsen at SV nok hadde tatt feil da de trodde at maktbruk «ikkje ville verka». Og siden 2005 har jo SV som regjeringsparti forsvart og hatt medansvar for rekordstore norske militære bidrag til det som er krigshandlinger i Afghanistan. Så selv om tvisynet er beholdt ved agitasjon mot krigen, både i stortingssalen og rett utenfor her, er det et faktum.

Jeg vil for øvrig gi ros til daværende SV-representant Bjørn Jacobsen, som i sitt stortingsinnlegg forklarte denne dobbeltheten med å slå fast at «SV ikkje er eit pasifistisk parti, men vi har i vårt parti veldig mange pasifistar, og vi skal føre ein politikk som kan gjere at òg dei kan vere i vårt parti». Det var prisverdig klar tale. Og jeg skjønner det.

Både utenriksministeren og andre har pekt på en rekke ting vi kan ta lærdom av. Av tidshensyn skal jeg bare framheve ett forhold. Det viste seg at moderne våpenmakt effektivt og raskt bidro til Taliban-regimets fall og beskyttelse av Al Qaidas treningsleirer for terrorisme. Men én ting er å felle det totalitære voldsregimet som Taliban sto for – det lot seg gjøre på noen måneder – men å forandre afghansk kultur og samfunnsliv for å kunne innføre en sentral regjering basert på frihet og demokrati, menneskerettigheter og rettstat tar nok, som enkelte talere her med gode referanser til solide Afghanistan-kjennere har referert til, snarere generasjoner.

I et slikt perspektiv trengs det realisme uten å oppgi visjonene. Og i mellomtiden må vi kunne avfinne oss med mangelfulle kompromisser for å skape nødvendig stabilitet, slik at afghanerne selv kan hjelpes til en mer fredelig, men temmelig tidkrevende samfunns- og kulturendring.

Det burde være unødvendig, men det er faktisk slik at vi er inne i en veldig krevende fase for det norske bidraget, for de norske soldatene og for mannskapene som er der. Jeg vil bare fra Kristelig Folkepartis side understreke at vi står fullt og helt bak de beslutninger vi har vært med på, også i denne krevende fasen, og vi står bak våre soldater i Afghanistan. De skal vite at det vi diskuterer her, er nødvendig erfaringslæring, men det er ikke et uttrykk for at vi holder seminarer mens de gjør den krevende jobben.

Trine Skei Grande (V) [12:37:42]: Jeg vil også takke interpellanten for muligheten til å kunne se seg tilbake og kunne evaluere, sjøl om det ikke virker som om så mange har endret så mye standpunkt. Men jeg syns at representanten Høybråten hadde et veldig klokt innlegg, som viste noen av forskjellene i denne debatten. Flere av sitatene er fortsatt brent fast i minnet mitt.

Det har vel knapt nok vært en krig, eller en krigføring, i vår historie – da snakker jeg om historie virkelig langt tilbake – som har blitt slik som man trodde at den skulle bli. Det er vel knapt noen krig som er ført med de midlene man trodde man skulle føre krigen med, da man gikk inn. Heller ikke i de store krigene våre har det vært slik. Ingen gikk inn i første verdenskrig og trodde at den skulle bli en skyttergravskrig med gass, og ingen gikk inn i annen verdenskrig og trodde at den skulle bli avsluttet med atomvåpen. Alle krigene i vår historie har endret karakter. Det er vanskelig for oss å fastslå at vi alltid skal vite hva den skal ende med.

Det er ikke lenge siden vi ga støtte i denne salen til å sende militære styrker til Libya. Det var mange som da sa at dette er noe vi ikke overskuer virkningene av – kanskje må vi være i Libya i mange tiår framover når vi først har sagt ja til å delta. Det endte ikke slik som de verste tankene vi hadde.

I dag står det egyptiske folket i lange køer for å stemme. Det er jeg veldig glad for, men det betyr ikke at de stemmer på et liberalt parti. Det betyr ikke at det demokratiet de nå kjemper for å få på plass i Egypt, skal være på plass i løpet av ett eller to år. Sjøl da vi vedtok vår grunnlov i 1814, tok det ganske mange år før vi kunne kalle Norge et ordentlig demokrati. Det å bygge demokrati tar mye lenger tid. Sjøl om vi gleder oss over enkelte ting som går i riktig retning, kommer vi til å få mange slag i ansiktet – også når det går i feil retning.

Det hviler et stort ansvar på et parlament, og ikke minst på en regjering, å fatte de vedtakene vi her snakker om. Som parlamentarisk leder i et regjeringsparti på den tida husker jeg debattene som veldig alvorlige, og det var et ansvar som en virkelig følte var tungt å ta. Jeg har ingen følelse av at verken det norske parlamentet eller – tror jeg – noen norsk regjering gjør det med lett hjerte. Det hviler et stort ansvar på en når en gjør det.

Det er fint at vi også klarer å takle uenigheten om oppdragene. Hvis det er noe jeg skulle ønsket meg, så er det at vi hadde hatt større respekt for dem vi sender for å gjøre en jobb, sjøl om vi kan være uenig i jobben de skal gjøre. Jeg har et godt bilde fra min amerikanske familie da jeg var på besøk hos dem under krigen i Irak. De var sterkt imot krigen i Irak, men alle sammen reiste seg da soldatene gikk forbi i opptoget. En kan være uenig med dem som har sendt dem ut i en jobb, men en skal alltid vise respekt for den jobben de har. Derfor ser jeg det litt som en uttalelse fra en førstereisgutt når en snakker om norske soldater som okkupanter og debatten som propaganda.

Det som er et viktig utgangspunkt for all utenrikspolitikk og alle internasjonale deltakelser for Norge som et lite land – som vi må innrømme at vi er – er de internasjonale strukturene som vi lener oss på. Vi bør ikke ha noe ønske om på noe som helst område å svekke noen av de internasjonale strukturene vi deltar i. Det er faktisk det å kjempe for verdensdemokratiet gjennom å styrke FN og de internasjonale strukturene som blir viktige grep framover når vi skal delta i internasjonale operasjoner. Derfor er det å ha et FN-mandat og det å spille på lag med NATO viktige faktorer også når vi skal fatte disse vedtakene. Det er klart at da har Senterpartiets parlamentariske leder rett – at det å være en del av det internasjonale samfunnet og spille etter de internasjonale reglene blir også en viktig faktor for å bestemme seg for hvilke grep man skal ta som en regjering i Norge.

Tore Nordtun (A) [12:42:46]: Amerikanske og internasjonale styrker inntok Afghanistan som et ledd i bekjempelsen av internasjonal terrorisme. Al Qaida skulle bekjempes, og det var viktig å sette en strek for terrorismens fristed, der den kunne utvikle seg ytterligere.

Stortingets vedtak den gangen var ikke enkelt. Det var forankret i FNs vedtak om å engasjere oss militært og være en del av den internasjonale styrken. Jeg synes det er viktig i dag å kunne slå fast at det var en samlet regjering – og i dag et samlet storting – som står bak de beslutningene som vi tok for ti år siden.

I 2001, da vi gikk inn i Afghanistan, var det et av verdens fattigste land. Afghanistan var herjet av krig gjennom 20 år. Ekstrem tørke mot slutten av 1990-tallet forsterket ytterligere fattigdom, hungersnød og muligheter til å etablere et livsgrunnlag for nasjonen.

Hva så i år 2011? Kvinnene har fått plass i parlamentet og bidrar også på en rekke områder nasjonalt og lokalt. Det er gjort store framskritt i flere utviklingsretninger, f.eks. innenfor helse og sosial, skoletilbud, infrastruktur, politi etc.

Til tross for stor innsats fra flere nasjoner har fortsatt mange mennesker en usikker livssituasjon i Afghanistan.

Norges bistand i 2010 var på hele 750 mill. kr, og også andre nasjoner har bidratt med betydelige summer. Tross alt dette er resultatene blandet på dette området.

Norge mistet sin første soldat i 2004. Stadig farligere er det nå blitt i Afghanistan. De siste fem årene er forholdsvis flere soldater blitt drept enn i de fem første årene. I 2010 mistet Norge hele fire soldater på oppdrag i Afghanistan. Det var en av de mørkeste dagene siden andre verdenskrig.

Men det er veldig viktig for oss å stille oss fullt og helt bak våre soldater, som vi har bedt om å gjøre denne vanskelige oppgaven for oss. De skal ha vår anerkjennelse og respekt.

Vi må vel konstatere også etter ti år med krigføring i Afghanistan, og som en del av det internasjonale samfunn, at det er et stykke igjen før afghanerne kan stå på egne bein.

Både sikkerheten og utviklingen har et stykke igjen. Rapporter viser også at det har skjedd uheldige ting med våre milliarder til forskjellige ulike områder innen humanitært arbeid, men afghanerne er nå i ferd med å bygge opp et samfunn, slik vi tenkte, og det er et samfunn i forandring.

Hva er strategien nå og etter datoen for uttrekk? Det er viktig at vi diskuterer dette i fellesskap her i Stortinget under full åpenhet, og at det er godt forankret i Stortinget. Etter alt det som har skjedd, er det viktig at vi ikke svikter det afghanske folk når vi nå trekker oss ut militært. Nå må vi overføre mer ansvar til afghanerne, og vi må bygge opp en sterkere tillit mellom det internasjonale samfunn og afghanerne selv. Når vi skal forberede freden, må den også ha tillit blant det afghanske folk. Den må også ha et afghansk eierskap hvis vi skal lykkes videre i bekjempelsen av internasjonal terrorisme.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:47:15]: Først vil eg takke for debatten. Eg synest det har vore mange gode innlegg. Den har iallfall lært oss eit par ting.

For det første: Dersom dette er det representantane Skei Grande og Høybråten kalla erfaringslæring, er det prega av at vi har mange erfaringar. Vi har lært ein god del, men ingen av oss har endra så mykje standpunkt frå det vi hadde, på bakgrunn av erfaringa og læringa.

For det andre: Eg vil seie at det at det vart debattert i Stortinget for ti år sidan, faktisk gjer at vi veit kva alle sa den gongen. Vi kan lese gjennom referata på førehand, halde oss til dei og tolke dei på litt ulikt vis. Det har ein eigen verdi at alt vart sagt i openheit då avgjerda vart teken, og at det var ein debatt her i stortingssalen. Det synest eg kanskje vi skal leggje endå større vekt på i fortsetjinga.

For det tredje: Eg vil berre kort kommentere spørsmålet om avgjerdsprosessar, prerogativ og mitt innlegg om ein såkalla doktrine. For det første vil eg kalle det eit innspel i debatten basert på erfaringar i den utvida utanrikskomiteen dei siste åra og på korleis eg ser på erfaringane med både Afghanistan-debatten og Libya-debatten. Spørsmålet om korleis ei avgjerd bør takast, og nedlegging av den utvida utanrikskomiteen kom òg på basis av mine eigne erfaringar dei siste par åra, og at eg – etter det eg erfarte i sommar og tida rett før – sette meg litt inn i historia både til den utvida utanrikskomiteen og Grunnlova på det punktet. Det ein kan seie, er at det er heilt riktig at Kongen – eller regjeringa som det betyr i denne samanhengen – har eit såkalla prerogativ, eller ein forrang. Men det er òg riktig at det er heilt generelt omtala, og at korleis ein forankrar sin politikk i Stortinget, f.eks. gjennom den utvida utanrikskomiteen, vert gitt eit betydeleg spelerom innanfor Grunnlova.

Til slutt: SV gjekk til val på at Noreg skulle trekkje seg ut av Afghanistan militært så raskt som mogleg. Så vart vi einige om ei regjeringsplattform, og det er ei samla regjering som i dag står bak styrkane våre i Afghanistan, noko som er heilt sjølvsagt. Når ein ber folk gjere ein jobb for Noreg i utlandet, står ein bak det, uansett syn, og vi står bak regjeringas felles politikk. Det at vi står samla om det, gir oss også eit spesielt ansvar for vegen vidare i Afghanistan. Det som gleder meg, er at det no verkar som det er breiare einigheit enn tidlegare – for det første om at det er behov for ein heilt annan politisk strategi med fokus på ei brei forhandlingsløysing, regionalt basert, og det er framleis brei einigheit om ei sterk sivil satsing. Det gleder meg stort at det vert uttrykt så klart frå utanriksministeren at Noreg over tid må vere til stades og bidra humanitært og utviklingsmessig i Afghanistan. Eg takkar igjen for debatten.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:50:30]: Jeg har et par oppsummeringspunkter. For det første vil jeg si til dem som fra tid til annen hevder at det er lite debatt om Afghanistan i Norge, at jeg mener det er feil. Jeg forstår at dette vanskelige temaet, hvor det ikke er enkle svar, kan utløse spørsmål om at vi burde ha en høyere profil på debatten, men jeg mener med respekt å melde at vi har ofte debatt om saken. Jeg tror både forsvarsministeren og jeg kan si at i tillegg til debatter vi har i norske politiske organer, er dette på dagsordenen kontinuerlig i våre internasjonale møter. Jeg skal møte min britiske kollega i morgen, og det er Bonn-konferanse til uken. Denne debatten går også internasjonalt.

Så reiser spørsmålene om militært engasjement viktige verdispørsmål. I kveld, uten å bruke dette som en reklame, har Refleksserien sin oppsummerende debatt under tittelen «Norge i verden. Idealist eller realist?». Det er et spenn mellom det å ville gode ting og det å ha en strategi for å få dem til. Afghanistan mener jeg er et eksempel på det, og det reiser mange vanskelige avveininger. Jeg synes også vi har fått belyst dem her i debatten i dag og i andre sammenhenger i det politiske miljøet.

Jeg har bare lyst til å avslutte med dette. Jeg begynte mitt innlegg i dag med å si at ingen regjering – som politisk myndighet – tar lett på det ansvaret det er å sende – og sammen med Stortinget bevilge penger til å sende – militært personell ut. Men de som nå er ute i oppdrag for Norge, militært, sivilt, hjelpearbeidere, diplomater, skal vite følgende fra denne sal: En samlet regjering står bak dem. Den står bak det samlede norske nærværet i Afghanistan – og de har et samlet storting i ryggen for det oppdraget. Nå når det nærmer seg slutten av året, skal de vite at den støtten er kontinuerlig og vedvarende, og vil fra regjeringens side være der så lenge de er på et så viktig oppdrag for Norge og NATO og med et FN-klarert mandat.

Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.