Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Espen Granberg Johnsen (A) [10:24:13]: (ordførar for sak nr. 3): Den raud-grøne regjeringa har inngått ei avtale med regjeringa i Sverige om ein felles grøn elmarknad mellom landa, ein felles sertifikatmarknad, som vil leggje grunnlaget for betydelege investeringar i fornybar elektrisitet i både Noreg og Sverige.

Til saman skal Sverige og Noreg byggje ut 26,4 TWh fornybar kraft frå 2012 til 2020. Det er ein betydeleg auke i kraftproduksjonen på om lag 10 pst. av dagens produksjonskapasitet i landa, noko som tilsvarar forbruket til 1,3 millionar hushaldningar, med eit gjennomsnittleg forbruk på 20 000 kWh per hushaldning.

Med ein slik felles norsk-svensk sertifikatmarknad vel Noreg og Sverige å byggje vindkraft, vasskraft og kraftproduksjon basert på bioenergi. Innføringa av elsertifikat vil vere eit viktig verktøy for at Noreg kan innfri sine forpliktingar om fornybar energiproduksjon i samsvar med EUs fornybardirektiv.

Fornybardirektivet har som mål å etablere eit felles rammeverk for å fremje bruk av energi frå fornybare energikjelder i EU-landa. Kvart medlemsland skal bidra ved å oppfylle separate mål for delen fornybar energi av total energibruk innan 2020, slik at det bidreg til det overordna EU-målet om 20 pst. fornybar energi. Direktivet set eit samla mål for Noregs fornybardel på 67,5 pst. i 2020.

Elsertifikata vil føre til ei stor mengd ny elektrisitet. Derfor må vi byggje ut eit robust straumnett innanlands og mellom Noreg og utlandet.

Ei styrking av overføringane til utlandet er nødvendig for å handtere den auka mengda kraft. Nye samband med utlandet skal baserast på samfunnsøkonomisk lønsemd, medrekna verknaden på kraftmarknaden, forsyningssikkerheita, miljøet, kraftsystemet og behovet for meir innanlands nett.

Noreg er i dag ein del av ein europeisk og nordisk kraftmarknad, og særleg i tørrår er vi avhengige av import av kraft for å ha ei tilfredsstillande forsyningssikkerheit.

Utbygging av ny kapasitet mellom Noreg og utlandet må kome norske forbrukarar og næringslivet til gode, slik det gjer gjennom styrkt forsyningssikkerheit og gjennom incentiv for investeringar i ny kraftproduksjon.

Eksport av rein fornybar kraft frå Noreg kan også bidra til ei energiomlegging i land som i dag baserer seg på kolkraft, slik at dette òg gir ein positiv klimaeffekt.

Elsertifikatmarknaden er altså ei formidabel satsing på fornybar kraftproduksjon. Ordninga vil ytterlegare styrkje Noreg som eit føregangsland innan utbygging av fornybar kraft. Oppstarten av elsertifikatmarknaden skjer 1. januar 2012, og samarbeidet vil vare heilt fram til 2035. Eit så langsiktig samarbeid gir gode, stabile rammer for industrien og industriarbeidsplassane.

Loven behandla Stortinget i juni i år. Det er no ein samrøystes komité som sluttar seg til den inngåtte avtala.

Nikolai Astrup (H) [10:27:38]: (ordfører for sak nr. 2): Det er snart åtte år siden regjeringen Bondevik II utarbeidet det første lovforslaget om et felles elsertifikatmarked med Sverige. Planen var å ha det klart 1. januar 2007 – fem år før vi faktisk vil nå dette målet. Dagens regjering har tatt seg god tid i forhandlingene og har endt opp med et resultat som til forveksling ligner det den samme regjeringen avviste i februar 2006. Det er beklagelig at regjeringen ikke sluttførte forhandlingene for syv år siden. Det har ført til at mange gode fornybarprosjekter har blitt satt på vent eller lagt helt til side.

Kraftsituasjonen i Norge har endret seg siden 2004. Da var bakteppet et vesentlig kraftunderskudd, og prognosene viste at dette ville øke i årene fremover. I dag er de fleste enige om at Norge og Norden styrer mot et betydelig kraftoverskudd.

Når det likevel er bred enighet om å bidra til å utløse ny fornybar energiproduksjon i Norge, må det ses i sammenheng med våre klimapolitiske ambisjoner og EUs krav om økt fornybarandel i Norge.

Ledende aktører i kraftmarkedet mener Norden vil få et kraftoverskudd opp mot 40 TWh innen 2020. Dette gir økt forsyningssikkerhet for Norge, men også mulighet for miljøvennlig industriutvikling, økt kraftutveksling med våre europeiske naboland og mulighet for å erstatte fossile energikilder i Norge med fornybare.

Fornybardirektivet setter et samlet mål for Norges fornybarandel på 67,5 pst. i 2020. Statsråden har i udatert brev til komiteen opplyst at Norges fornybarandel var 61,9 pst. i 2008 og 64,9 pst. i 2009.

Fornybarandelen vil trolig synke noe i 2010 sammenlignet med 2009. Likevel har Norge et meget godt utgangspunkt for å nå fornybarmålet i 2020, gitt vårt potensial for økt produksjon av fornybar energi, energieffektivisering og energiomlegging.

I lys av dette er et mål om 67,5 pst. fornybarandel i 2020 ikke spesielt ambisiøst, og med innfasing av elsertifikater fra 1. januar 2012 bør det være relativt enkelt å nå.

Regjeringen kan imidlertid ikke benytte vårt gode utgangspunkt som en sovepute. Klimaforlikets forpliktelser kan bare nås ved å redusere bruken av fossil energi betydelig, noe som igjen forutsetter mer fornybar energi og mer effektiv bruk av de energikildene vi allerede har.

Dersom regjeringen skal oppfylle klimaforlikets krav til nasjonale kutt i klimagassutslippene, vil det sannsynligvis være nødvendig å overoppfylle kravene i fornybardirektivet.

I den forbindelse er det verdt å nevne at en økning i fornybarandelen utover EUs fornybarmål kan selges til andre land som ikke har like gode forutsetninger for å nå sine fornybarmål som det Norge har. Dermed har vi både økonomiske og klimapolitiske grunner til å utløse så mye som mulig av Norges fornybarpotensial, uavhengig av EUs måltall i 2020.

Det gjør seg imidlertid ikke selv. Norge bør ha bedre virkemidler for energieffektivisering og energiomlegging. Per i dag er Norge det eneste landet i Europa uten klare mål for energieffektivisering. Samtidig vet vi at den mest miljøvennlige energien er den som ikke brukes.

Enovas virkemidler er ikke tilstrekkelige til å utløse det store potensialet for energisparing som ligger i offentlig og privat bygnings- og boligmasse. Alternative virkemidler bør utredes og implementeres, som f.eks. skattefradrag for enøktiltak, hvite sertifikater eller en utvidet støtteordning, lik den Oslo kommune har.

En annen viktig faktor for å utløse Norges fornybarpotensial er redusert saksbehandlingstid i NVE og Olje- og energidepartementet. Mer enn 600 småkraftverk venter på konsesjon i NVE. Det er ikke uvanlig med seks års behandlingstid, og dersom saken ankes til Olje- og energidepartementet, kan det påregnes nye år med venting. Dette er kanskje den største flaskehalsen i arbeidet med å øke fornybar energiproduksjon akkurat nå. Det er alvorlig, fordi Norge skal finansiere 13,2 TWh i elsertifikatmarkedet, uavhengig av om produksjonen faktisk skjer i Norge eller Sverige.

Med den saksbehandlingstiden NVE opererer med, er det imidlertid grunn til å frykte at Norge ikke vil klare å levere halvparten av kraftproduksjonen på denne siden av kjølen, og at norske skattebetalere dermed finansierer kraftproduksjon i Sverige som burde ha kommet i Norge. Dette er en landskamp Norge ikke er rustet til å vinne – ikke denne heller, for å si det sånn. For forbrukerne spiller dette liten rolle, ettersom vi har et felles strømmarked med Sverige, men for næringslivet i Norge representerer lang saksbehandlingstid tapte muligheter.

En annen flaskehals er kapasiteten i kraftnettet, både innenlands og til utlandet. Viktige forbindelser har det dessverre tatt uforholdsmessig lang tid å få på plass, bl.a. på grunn av manglende forarbeid og svak forankring i berørte lokalsamfunn. Praksis må endres.

Det er også verdt å merke seg at Statnett har varslet utsettelse og kansellering av viktige utenlandsforbindelser. Dette er svært uheldig for videreutvikling av Norge som et grønt batteri i Nord-Europa og sender helt feil signal til viktige beslutningstakere, spesielt i Tyskland og Storbritannia.

Det er vanskelig å se for seg at Statnetts snuoperasjon ikke er politisk motivert og initiert. Til statsråden vil jeg derfor si: Innelåst kraft i perioder med overskudd og mangel på kapasitet i perioder med underskudd er ikke til hjelp for noen, verken for produsenter, næringsliv eller husholdninger. Det er slett samfunnsøkonomi og elendig bedriftsøkonomi.

Regjeringen fastslår med rette at det er i transportsektoren det vil være mest krevende å innfri fornybardirektivet. Direktivet stipulerer et selvstendig mål om 10 pst. fornybarandel innen 2020. Skal vi nå dette, må det gjennomføres tiltak også her.

Henning Skumsvoll (FrP) [10:32:58]: Stortinget behandler i dag to saker som er komplementære til hverandre, nemlig et felles marked med Sverige for elsertifikater og EUs fornybardirektiv. Stortinget behandler dette direktivet og vil gi sitt samtykke til en innlemmelse i EØS-avtalen. EUs fornybardirektiv omfatter elektrisitet, oppvarming, avkjøling og transport. Hvert medlemsland har levert inn sine forventede bidrag.

Som på de fleste områder innenfor energi har Norge ikke store vanskeligheter med å tilfredsstille direktivets krav om en fornybarandel på 67,5 pst. for elproduksjon. 2009-nivået lå på 64,9 pst.

Et felles elsertifikatmarked med Sverige anslår en økning av fornybar energi på 26,4 TWh innen utgangen av 2020. Sertifikatordningen som Stortinget vil vedta i dag, vil være et viktig virkemiddel for å nå målsettingen om 67,5 pst. fornybar elproduksjon innen 2020.

Norge forplikter seg til å betale elsertifikater for 13,2 TWh, uavhengig av hvor mye som blir produsert i Norge. Av denne grunn er det derfor viktig at prosessene som leder fram til utbygging av fornybar energi, kommer i gang så fort som mulig. Saksbehandlingstiden i NVE og Olje- og energidepartementet må reduseres betraktelig hvis målsettingen om 13,2 TWh innen utgangen av 2020 skal kunne realiseres.

Det er også viktig å merke seg at hver part kan bestemme om anlegg som kommer i drift etter 2020, skal gis innlemmelse i ordningen, forutsatt at det ikke gis elsertifikater senere enn for utløpet av år 2035. Denne ordningen bør Norge benytte seg av, siden behandlingen av konsesjoner tar svært lang tid.

Andre virkeområder for energisparing er energieffektivisering og energiomlegging. På disse områdene har Norge et betydelig potensial, som bør følges bedre opp i tiden fremover.

Til slutt vil jeg bemerke at det har vært stor enighet i komiteen, og det er gledelig, for disse to sakene er svært viktige for utviklingen av fornybar energiproduksjon i Norge.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:35:48]: I framtiden vil Norges fornybarandel i energimiksen være enda høyere enn den er i dag. Det er både takket være at vi er velsignet med tilgang på mye fornybar, ren vannkraft, og vi har et stort potensial for vindkraft og annen fornybar energi, og fordi regjeringen vil legge til rette for mer fornybar energi. Det gjør vi både ved innlemmelse av fornybardirektivet – med de norske forpliktelsene det fører med seg og innebærer – og ved å etablere det felles grønne sertifikatmarkedet med Sverige.

Regjeringen har en sterk og sammenhengende politikk for fornybar energi. Det vil snart legges fram en nettmelding som behandler vårt framtidige behov for et robust og sikkert sentralnett. Selv om opposisjonen er svært opptatt av de om lag 5 TWh med vindkraft som er avslått på grunn av åpenbare miljøhensyn, så er de ikke like ofte opptatt av de 10 TWh med ny vindkraft som det allerede er gitt konsesjon til.

NVE er styrket de siste årene for å begrense saksbehandlingstiden. Jeg er enig med representanten Skumsvoll i at det er viktig å sikre dette, og med oppstarten av dette felles sertifikatmarkedet sikrer vi Norges lederskap i satsingen på fornybar energi, både til hjemmebruk og til samspill med andre land.

Det er viktig å se fornybar energi, klima og energisparing i sammenheng. Når vi etter hvert løser kraftproblemene, f.eks. i min hjemregion Midt-Norge der Bondevik-regjeringens bygging av Ormen Lange fikk skjebnesvangre konsekvenser, er det et tegn på at Norge er på vei inn i et kraftoverskudd. Da er smart strømnett og god samhandling med våre naboland viktig. Det var en av tingene vi i den norske delegasjonen til klimatoppmøtet i Durban snakket mye med våre kolleger fra de nordiske landene om, og det er noe de ønsker å snakke mer med oss om framover. Da er fortsatt satsing på energisparing viktig.

Vi har et kjempepotensial for energisparing i Norge. Arbeidet med smart strømnett i Malvik kommune i Sør-Trøndelag, f.eks., viser at bare å innføre smart strømsparing som muliggjøres av toveiskommunikasjon i nettet, gir mye større effekt enn de mobile gasskraftverkene man har i beredskap der. Derfor er det også gledelig at vi framskynder byggingen av smart strømnett i Norge, og at det kommer på plass først i en av de hardest rammede regionene, nemlig i Midt-Norge.

For å sikre lønnsomheten i fornybar energi og styrket energisparing må overskuddet vi får fra den fornybare energien, overskuddet vi får av kraft i framtiden, brukes til å elektrifisere sektorer som i dag er fossile. Jeg merker meg at mens jeg var bortreist på klimatoppmøtet, var Fremskrittspartiets talsmann, Per-Willy Amundsen, ute og uttalte at det er virkelighetsfjernt å skulle elektrifisere store deler av norsk sokkel. Det undrer jeg meg litt over. Da kan ikke representanten Amundsen ha fått med seg at vi allerede har elektrifisert Gjøa, Valhall og Troll, og skal elektrifisere det framtidige Goliat, men også at vi har elektrifisert prosjekter som det kanskje ikke burde blitt noe av, av krafthensyn, som f.eks. Ormen Lange. Vi får størst klimaeffekt av bygging av ny fornybar energi hvis den brukes til å erstatte energi som i dag er fossil. Det blir et veldig viktig bidrag til norsk klimapolitikk i årene som kommer, og det er et godt sikkerhetstiltak på norsk sokkel.

Transportsektoren er en annen sektor der vi må være ambisiøse framover. Moderne elbiler dekker en veldig stor del av det behovet man har i hverdagen i dagligkjøringen i Norge. I tillegg til gode rammebetingelser for å kjøpe elbil, som regjeringen har lagt til rette for gjennom omleggingen av incentivene innenfor bilavgiftssystemet, er det et robust nett og god tilgang på strøm som er viktig for å få til det. I framtiden vil vi også kunne få et samspill mellom bilene folk bruker, og strømnettet som sørger for enda bedre energieffektivitet.

Tyngre transport har også et stort potensial, innenfor f.eks. biogass. Dermed er regjeringens arbeid med klimameldingen viktig innenfor denne sektoren.

Så er det riktig, som representanten Astrup fra Høyre sier, at det ikke skal være for vanskelig å nå de forpliktelsene Norge har tatt på seg ved fornybardirektivet. Men det er likevel viktig å bruke de mulighetene og verktøyene det grønne sertifikatmarkedet og fornybardirektivet og satsingen på en klimavennlig politikk, gir oss. Det er ikke en skam om vi klarer å overoppfylle forpliktelsene og målene, det er tvert imot noe jeg synes vi bør ta mål av oss til.

Erling Sande (Sp) [10:40:55]: (leiar i komiteen): For Senterpartiet er arbeidet for å leggje til rette for fornybar energi heilt sentralt. Verda står overfor store klima- og energiutfordringar i åra som kjem, og Noreg har store ressursar innan fornybar energi i form av vatn, vind og bio. Vi treng å gå frå det fossile energisamfunnet til det fornybare. Vi har gode – for ikkje å seie dei beste – føresetnadene for å bidra til denne overgangen.

Å utnytte meir av dei fornybare ressursane til å skape fornybar energi vil ikkje berre vere rett miljøpolitikk, det vil òg skape verdiar, aktivitet, arbeidsplassar og kunnskap.

Av og til er det rett å gå lenger enn det marknaden sjølv legg til rette for, for å stimulere til ny teknologi eller miljøvenleg produksjon. Ordningar som kan stimulere til å fremme fornybarsektoren, er difor viktige for Senterpartiet og viktige for regjeringa. På denne bakgrunnen var det svært viktig for Senterpartiet å få på plass ein grønt sertifikat-marknad. Det er svært gledeleg at Stortinget i dag samtykkjer til inngåing av ein avtale mellom Noreg og Sverige. Det er fyrste gong to land har blitt samde om ein slik felles sertifikatmarknad.

26,4 TWh er mykje fornybar kraft, kraft som vil vere med og sikre kraftforsyninga innanlands, bidra til å hindre framtidige kraftkriser, det er kraft som kan vidareforedlast eller brukast i nye marknader, og det er vonleg òg kraftoverskot som kan bidra til å erstatte meir forureinande kraftproduksjon andre stader.

Det ligg eit stort verdiskapingspotensial i produksjonen av denne fornybare krafta. Produksjonen vil skje over heile landet og leggje til rette for sysselsetjing og kompetanseutvikling. Satsinga vil kunne bidra til auka fokus på forsking og utvikling innanfor denne sektoren og auka tilgang på kraft som òg vil kunne ha ei positiv betydning for eksisterande og ny industri.

Avtalen mellom Noreg og Sverige om grøne sertifikat vil bety store moglegheiter for landet vårt, men det vil òg bere med seg nokre utfordringar. Ei av dei er nett, for det hjelper ikkje å ha eit stort potensial på produksjon av fornybar energi dersom ein ikkje har infrastruktur til å bringe fram denne nye energien. Oppgradering og styrking på alle nettnivå og auka nettutbygging er ein viktig strategi. Det vil kunne bety fleire store kraftliner – ja, det vil bety det.

Regjeringa skal ha ros fordi ein så tydeleg har peika på behovet for denne nettinfrastrukturen, og peika på at det er nødvendig sjølv om han er synleg i landskapet. Det går ikkje an å vere på barrikadane for produksjon av fornybar energi, men vere mot den infrastrukturen som skal føre denne energien fram, slik enkelte røyster i debatten synest å gje inntrykk av.

Avtalen med Sverige vil òg utfordre oss på konsesjonshandsaming. Det krev auka fokus og auka innsats i direktorat og departement, slik at ein sikrar at desse sakene blir handsama i tide, og at ein får realisert dei anlegga som må til for å produsere fornybar energi.

Etableringa av ein grønt sertifikat-marknad vil òg gjere det lettare for Noreg å nå dei målsetjingane som vi no vedtek for fornybardelen i energimiksen som følgje av EU sitt fornybardirektiv. EU gjer, til liks med Noreg, ein innsats på klimaområdet, og fleire direktiv som Europaunionen vedtek, får konsekvensar for Noreg gjennom EØS-avtalen.

Senterpartiet sitt standpunkt når det gjeld både norsk EU-medlemskap og EØS, tør vere kjent. Men arbeidet EU gjer på fornybarområdet, er viktig for klimaarbeidet globalt, og dei forpliktingane som Noreg får gjennom fornybardirektivet, vil bidra til det same. Senterpartiet meiner målet om ein fornybardel på 67,5 pst. er godt innanfor rekkevidda. Noreg har store ressursar innan fornybar energi og stort potensial for å nytte dei. Den utviklinga som fornybardirektivet no bidreg til, samsvarer godt med dei programformuleringane som vi i Senterpartiet har i vårt program, og som vi hadde arbeidd for at Noreg skulle innført – uavhengig av kva direktiv som måtte komme frå EU.

Transportdelen av direktivet kjem til å trenge ein målretta og forsterka innsats for å sikre den fornybardelen vi har forplikta oss til. Her er koplinga til fornybar energiproduksjon og satsing på å nytte meir elektrisitet i transportsektoren, i tillegg til å halde fram med å styrkje elbilsatsinga vi har i Noreg, viktige grep.

La meg avslutte med å gje ros til regjeringa og dei statsrådane som har lagt ned eit stort arbeid i å få fram den felles sertifikatmarknaden med Sverige. Med det har ein nådd ein milepæl i arbeidet med fornybarsatsing og fått på plass ei ordning som kan bety mykje i åra framover, både for sysselsetjing, verdiskaping, teknologiutvikling og klima.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:46:07]: Bondevik II-regjeringen startet tidlig på 2000-tallet et arbeid for å etablere et felles norsk-svensk marked for grønne sertifikater for elproduksjon. Hensikten med dette arbeidet var å få til en økt satsing på fornybar energi. I St.meld. nr. 18 for 2003–2004 varslet regjeringen oppstart av et felles marked fra 1. januar 2006.

Grønne sertifikater ble imidlertid skrinlagt som virkemiddel kort tid etter at den rød-grønne regjeringen tiltrådte i 2005. Etter et mislykket forsøk på å etablere en alternativ støtteordning for fornybar energi ble det i klimaforliket enighet om at regjeringen skulle gjenoppta forhandlingene med Sverige om et felles grønt sertifikat-marked. Regjeringen har nå kommet til enighet med Sverige om oppstart av et felles marked for grønne sertifikater fra 1. januar 2012, og i dag samtykker Stortinget omsider i denne avtalen.

Avtalens ikraftsettelse forutsetter imidlertid at det såkalte fornybardirektivet er på plass. EUs fornybardirektiv skal sikre at 20 pst. av energiforbruket i Norge er fornybart innen 2020. I tillegg kommer et bindende mål om 10 pst. fornybarandel i transportsektoren. Direktivet omfatter både elektrisitet, oppvarming, avkjøling og transport. For å nå målet om en fornybar energiandel på 20 pst. i EU innen 2020 har hvert EU-land blitt tildelt bindende nasjonale mål for hvor mye hvert land må øke sin fornybarandel i sluttforbruket av energi.

Norge har i dag en fornybarandel på 60 pst., takket være den storstilte vannkraftutbyggingen i forrige århundre. Dette er den høyeste fornybarandelen i Europa, men dersom oljevirksomheten vår på norsk sokkel hadde vært regnet med, hadde fornybarandelen bare vært på 42 pst. EUs beregningsmetode i direktivet ville gitt Norge et krav om en økning av fornybarandelen på 14–15 prosentpoeng, dvs. en fornybarandel på mellom 64 pst. og 75 pst. Intensjonen i direktivet er nemlig at alle land må bidra mye, uavhengig av fornybarandelen de har fra før. Kristelig Folkeparti er imidlertid tilfreds med at regjeringen har kommet til enighet med EU om et samlet mål for Norges fornybarandel på 67,5 pst. innen 2020.

Norge har et betydelig potensial for økt produksjon av fornybar energi, energieffektivisering og energiomlegging. I lys av dette er et mål om 67,5 pst. fornybarandel innen 2020 ikke spesielt ambisiøst, og med innfasing av elsertifikater fra 1. januar 2012 bør det være relativt enkelt å nå.

Regjeringen har i klimaforliket allerede forpliktet seg til klimamål som bare kan nås ved å redusere bruken av fossil energi betydelig, noe som igjen forutsetter en økt andel fornybar energi og en mer effektiv bruk av energien. Ettersom klimaforliket ligger til grunn for regjeringens politikk og regjeringspartiene har flertall i Stortinget, forutsetter Kristelig Folkeparti at fornybardirektivet overoppfylles fra regjeringens side, noe også representanten Serigstad Valen tok til orde for tidligere i denne debatten. En økning i fornybarandelen utover EUs fornybarmål kan selges til land som ikke har like gode forutsetninger for å nå sine mål som Norge har.

Fornybardirektivet stipulerer et selvstendig mål om en fornybarandel på 10 pst. i transportsektoren i Norge innen 2020. Her har Norge en lang vei å gå. Elektriske biler utgjør i dag kun 0,1 prosentpoeng, jernbane, T-bane og trikk utgjør 1 prosentpoeng, og biler som går på biodrivstoff, utgjør 3–4 prosentpoeng av samlet transport i Norge. Samlet utgjør alle disse faktorene en fornybarandel i transportsektoren på mellom 4 og 5 prosentpoeng. Dette vil si at vi innen 2020 har tatt på oss en forpliktelse til å doble denne avtalen i løpet av de neste tolv årene. Her har vi mye å strekke oss etter, og her må det være en storstilt satsing hvis det vedtaket vi i dag gjør, ikke bare skal bli et papirvedtak, men en virkelighet i folks liv.

Borghild Tenden (V) [10:51:15]: Bare noen korte kommentarer, for Venstre er selvsagt glad for at vi endelig kan vedta og få på plass elsertifikater.

Som flere har vært inne på – energibygging krever mange år med planlegging og pengebruk fram til en ferdig utbyggingsplan. Det haster derfor med å få på plass rammebetingelser for fornybar energi som utløser utbygging, slik at Norge ikke havner på etterskudd når det gjelder å få en overgang fra fossil til fornybar energi, og med å oppfylle de målene fornybardirektivet kommer til å pålegge oss.

Jeg har brukt tid på dette før her i Stortinget, men jeg vil si det igjen: Venstre skjønner fortsatt ikke hvordan det er mulig at regjeringen bruker tid og krefter på å forhandle ned Norges fornybarforpliktelser i forhandlingene med EU – tid og krefter som burde vært brukt på å få klimagassutslippene i Norge ned, i samsvar med et klimaforlik de har vært med på å underskrive. Men slik er det, og nå er i alle fall en avtale med EU på plass.

Venstre er fornøyd med at det nå er et samlet storting som innser at markedet er den beste motoren for å få på plass en fornybarsatsing i Norge. Markedet avgjør prisene på elsertifikatene. Dersom det produseres mye fornybar kraft, vil prisen bli lav, men dersom det bygges ut for lite kapasitet i forhold til de politiske målsettingene, vil etterspørselen etter grønne sertifikater bli større enn tilbudet. Det vil medføre økt pris og dermed gjøre det mer lønnsomt å investere i fornybar elektrisitetsproduksjon. Dette er etter Venstres syn bra.

Men et stort flertall her i Stortinget mener at enkelte aktører ikke skal være med på dette spleiselaget. Flertallet mener at store deler av industrien skal slippe å betale den reelle prisen for energi, og ønsker derfor at hele regningen skal dyttes over på normale forbrukskunder. Resultatet vil være at norske forbrukere skal betale mer for at industrien skal slippe unna.

Det er en stor mengde energi det er snakk om her. For Venstre er det et viktig prinsipp at forurenser skal betale, og det hadde vi også trodd var viktig for en del andre partier her på Stortinget. Vi stiller oss derfor uforstående til at dette prinsippet ikke skal gjelde i denne sammenheng, og viser til at vi foreslo å rette opp dette ved behandlingen tidligere i år uten å få flertall.

Statsråd Audun Lysbakken [10:53:54]: I olje- og energiministerens fravær har jeg gleden av å si noen ord om den viktige saken som Stortinget behandler i dag. Stortinget skal altså gi sitt samtykke til at Norge deltar i EØS-komiteens beslutning om innlemmelse av fornybardirektivet i EØS-avtalen og til avtalen mellom Norge og Sverige om et felles elsertifikatmarked.

Hensikten med fornybardirektivet er å sikre et langsiktig samarbeid i Europa for å fremme produksjon og forbruk av fornybar energi. Direktivet etablerer et felles rammeverk og setter bindende nasjonale mål. Målet er at EU i 2020 skal ha en andel fornybar energi som er 20 pst. av totalt energiforbruk. Dette er en betydelig økning fra 2005 hvor andelen fornybar energi i EU var på rundt 8,5 pst. Ved å etablere bindende mål og ha en klar strategi ønsker man å gi forutsigbarhet og en langsiktig stabilitet i politikken på området. Dette er viktige forutsetninger for at aktørene skal være villige til å investere i fornybar energi og å utvikle den teknologien som kreves.

I Norge er målet en andel på 67,5 pst. fornybar energi i 2020. Dette norske målet er det klart høyeste målet i Europa og er ambisiøst av flere grunner.

For det første: Når andelen av fornybar energi er høy i utgangspunktet, slik som i Norge, kreves det en betydelig økning i fornybarproduksjonen per år bare for å kunne opprettholde denne andelen, gitt at det totale energiforbruket øker. For å nå målet på 67,5 pst. vil det med en gjennomsnittlig vekst i energiforbruket på 0,5 pst. per år kreves en økning i fornybarproduksjonen på rundt 30 TWh. Dette er mye energi.

For det andre: Vi har gjennom mange år ført en aktiv energiomleggingspolitikk. Mange av tiltakene med lave kostnader er alt gjennomført. Blant annet har energiomleggingspolitikken i regi av Enova vært rettet inn mot nettopp å oppnå et størst mulig energiresultat for de midlene som har vært stilt til disposisjon. Det samme gjelder på andre områder av energiomleggingspolitikken. Bruken av olje til varmeformål er sterkt redusert gjennom en aktiv politikk de senere årene. Vi skal fortsatt satse på energiomlegging og energieffektivisering, men det er usikkerhet knyttet til hvor mye dette vil påvirke vår fornybarandel.

For det tredje: Andre land kan i betydelig grad oppnå økt fornybarandel ved å erstatte fossilbasert kraftproduksjon med fornybar energi. Det kan vi ikke i Norge. Her kommer nesten hele kraftproduksjonen fra fornybar energi. Målet om å øke den fornybare energiproduksjonen i Norge er en viktig del av vår regjerings energi- og klimapolitikk.

Økt fornybarproduksjon i Norge krever at vi har forutsigbarhet og stabilitet i rammebetingelsene, samt gode og effektive prosesser for å få fram nye prosjekter. Et viktig virkemiddel for å nå målet om økt fornybarandel er det elsertifikatmarkedet som vi nå er i ferd med å etablere sammen med Sverige. Fornybardirektivet åpner for å benytte samarbeidsmekanismer, slik at et land kan finansiere utbygging i et annet land for å nå fornybarmålet i 2020. Et felles sertifikatmarked mellom Norge og Sverige er et eksempel på en slik samarbeidsmekanisme. Formålet med avtalen med Sverige er å sikre utbygging av ny fornybar kraftproduksjon fram til 2020. Gjennom elsertifikatmarkedet har Norge og Sverige som mål å bygge ut totalt 26,4 TWh ny elproduksjon basert på fornybare energikilder i 2020. Det felles systemet har oppstart 1. januar 2012 og vil vare fram til april 2036.

Elsertifikatordningen er en langsiktig satsing som krever stabile rammer i mange år framover. I avtalen med Sverige fastsettes hvordan en rekke elementer i dette samarbeidet skal håndteres. Avtalen innholder detaljerte bestemmelser om hvordan sertifikatmarkedet skal fungere, og vil binde landene sammen i et langsiktig og tett samarbeid. Gjennom elsertifikatmarkedet vil nye anlegg for fornybar elproduksjon få en inntekt fra salg av elsertifikater i tillegg til inntekten fra salg av elektrisitet. Elsertifikatsystemet gir norsk kraftnæring en unik mulighet til å gjennomføre prosjekter.

I tillegg til sertifikatmarkedet vil videreføring av Enovas virkemiddelbruk innen satsingsområdene energieffektivisering, økt bruk av fornybar varme og fullskala demonstrasjon av nye energiløsninger bidra til å nå fornybarmålet.

Vi legger også til grunn at målet om en fornybarandel på 10 pst. i transportsektoren nås. Målet er likt for alle EU-land. For Norge vil det bety økt bruk av biodrivstoff og elektrisitet i transportsektoren. Etter at vi nå får på plass disse to viktige milepælene, kommer gjennomføringsfasen. Det betyr videreutvikling av nasjonal politikk, en handlingsplan og videre internasjonalt samarbeid om fornybar energi.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Henning Skumsvoll (FrP) [10:59:07]: Det var i 2004 enighet om at alle som bygger fornybaranlegg etter 2004, skulle være med i sertifikatordningen da denne ble innført. Cirka 160 anlegg ble bygget i perioden 2004–2009.

Regjeringen har imidlertid vedtatt at det bare er anlegg bygget etter september 2009 som blir med i sertifikatordningen.

Mitt spørsmål er: Synes statsråden at de som bygget anlegg mellom 2004 og 2009, har blitt dårlig behandlet av den rød-grønne regjeringen når de ikke får delta i sertifikatordningen?

Statsråd Audun Lysbakken [10:59:49]: Det temaet representanten Skumsvoll tar opp, er for så vidt en velkjent diskusjon, men jeg ber om forståelse for at min tid til å forberede denne debatten har vært begrenset. Jeg tror derfor ikke det er riktig av meg å gå inn i for mange detaljer rundt svarene fra Olje- og energidepartementet. Jeg vil heller oppfordre representanten til å sende inn et skriftlig spørsmål og få svar fra olje- og energiministeren.

Nikolai Astrup (H) [11:00:28]: La meg få lov til å takke statsråden for hans innlegg, som var informativt og godt.

Jeg har to spørsmål. Det ene er: Kan Stortinget forutsette at finansieringsgrunnlaget for de grønne sertifikatene vil være likt i Norge og Sverige?

Det andre spørsmålet går på noe statsråden sa i sitt innlegg, nemlig at han forutsetter en økning i energiforbruket hvert eneste år fremover. I hvilken grad er energieffektivisering en del av dette bildet? Arnstad-utvalget har tidligere pekt på et betydelig energieffektiviseringspotensial på 10 TWh i private husholdninger alene. Tar statsråden høyde for dette i sin spådom om en økning i energiforbruket i årene som kommer, eller vil Arnstad-utvalgets potensial fremdeles være uforløst når vi kommer til 2020?

Statsråd Audun Lysbakken [11:01:23]: Jeg takker representanten for gode spørsmål. Samtidig må jeg nesten bare svare det samme som jeg gjorde til forrige spørrer, at min mulighet til å svare på disse spørsmålene er begrenset akkurat nå, så jeg vil oppfordre til at de også stilles skriftlig til olje- og energiministeren.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:01:52]: I den saken vi nå har til behandling, har både representanten fra Høyre, representanten fra SV og jeg tatt til orde for at fornybardirektivet og vår andel av fornybar energi på norsk side bør kunne overoppfylles.

Mitt første spørsmål er: Hvordan stiller statsråden seg til en slik overoppfyllelse når vi har et så godt utgangspunkt?

Mitt andre spørsmål er om den delen av fornybardirektivet som gjelder transportsektoren. Der må vi ha en dobling i løpet av de neste åtte årene. Statsråden pekte på at biodrivstoff og el vil bli viktig her. Kan statsråden si litt om hvilke virkemidler regjeringen vil komme med? Han pekte på en handlingsplan om dette – når vil den komme på plass, slik at man klarer den doblingen innen åtte år?

Statsråd Audun Lysbakken [11:02:48]: Som jeg sa i mitt innlegg, har regjeringen med dette og også gjennom Stortingets tilslutning i dag tatt på seg ambisiøse mål når det gjelder å øke fornybarandelen. Det er jeg veldig glad for.

Når det gjelder akkurat hvor langt vi kan nå, og spørsmålet om en eventuell overoppfyllelse, er det noe som det er naturlig at olje- og energiministeren kommer tilbake til.

Transportsektorens ansvar for å få ned samlede norske utslipp og få til en omlegging til nye energikilder er stort og viktig. Uten transportsektorens bidrag vil ikke Norge nå de målene vi har satt oss.

Regjeringen har en lang rekke virkemidler både på energisiden og på samferdselssektoren. Når det gjelder handlingsplanen knyttet f.eks. til innfasing av nye typer drivstoff, tror jeg også jeg må henvise til olje- og energiministeren og be om at spørsmålet fremmes skriftlig.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:04:02]: Årsaken til at jeg tegnet meg på talerlisten, var et ganske uforståelig og lite sammenhengende angrep som kom fra SVs Snorre Serigstad Valen om elektrifisering av sokkelen.

Fremskrittspartiets utgangspunkt har hele tiden vært følgende: Dersom man i en utbygging skal elektrifisere, er det en vurdering selskapene selv må gjøre på økonomisk grunnlag. Petroleumsnæringen selv må ta de bedriftsøkonomiske vurderingene av hvorvidt det er fornuftig, rasjonelt. Det er heller ikke en kostnad som kan veltes over på strømkundene. De ekstra kostnadene en slik elektrifisering medfører, må bæres av utbygger.

Det som er litt av representanten Serigstad Valens, SVs – egentlig denne regjeringens – problem, er den ideologiske tilnæringen man ser ut til å ha valgt å ha angående elektrifisering av sokkelen. Fremskrittspartiet, derimot, legger til grunn kost–nytte-vurdering. Det må være sånn at dersom man vil elektrifisere, må man også ta med seg kostnadene i det regnestykket. De beregningene som er gjort for Snøhvit, som var et konkret eksempel her, viser at elektrifisering der kan koste så mye som over 10 mrd. norske kroner. Det vil bety en kostnad på ca. 1 918 kr per tonn CO₂ – en dyr måte å redusere CO₂-utslippene på, særlig når vi vet at man for en langt rimeligere pris kan kjøpe CO₂-kvoter i EU-systemet. Vi snakker i realiteten om at det blir 20 ganger dyrere. Da er det litt merkelig at denne regjeringen, og i særdeleshet SV, har denne ideologiske tilnærmingen. En skulle jo tro at dersom man vil redusere CO₂-utslippene og anvende samfunnets penger på det, må en ta kuttene der man får mest mulig effekt. Det må være prinsippet. I alle andre sammenhenger er det et prinsipp i Stortinget og noe all rasjonell økonomisk virksomhet legger til grunn, nemlig at effekten og resultatene er det som skal være avgjørende – ikke ideologi, ikke symbolpolitikk, men resultater.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet i hvert fall er en veldig klar røst på dette området i motsetning til i særdeleshet SV. Vi legger til grunn kost–nytte, så får heller SV drive med sin symbolpolitikk og fortsette det som i realiteten vil føre til at man får mindre kutt i CO₂-utslipp per anvendt krone.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:07:14]: Det er eit paradoks at 1,3 millionar hushald kunne hatt glede av rein fornybar kraft i staden for importert kraft basert også på kol. Innfasing av 26,4 TWh ny elproduksjon i Norden kunne ha bidrege til dette dersom ikkje denne regjeringa hadde kasta vekk så mange år. I Midt-Noreg har vi i denne perioden hatt rekordhøge straumprisar. Vi har investert milliardar i to mobile gasskraftverk i same periode som ein har valt ikkje å gå for ei sertifikatordning som kunne ha innfasa og gitt oss god, fornybar straum. Men vi får sjå framover og sjå kva som no skal til for å klare å innfase desse 26,4 TWh snarast mogleg. Ein av føresetnadene her er at NVE får nødvendig hjelp til å redusere behandlingstida for å få sett i gang bygging av dei nye kraftverka som vil liggje inne i sertifikatordninga. Det er heilt nødvendig at statsråden har fokus på akkurat denne biten først og fremst for å unngå at mange av kraftverka ikkje blir ferdigstilte innanfor virkeperioden til sertifikatordninga. Det er viktig at ein har nødvendig fokus der.

Så er det dessverre også slik at mange utbyggjarar føler seg lurte av denne regjeringa som rett og slett ikkje tok tak i sertifikatordninga, slik at enkelte mister denne. For mange var det ein føresetnad for å få positiv økonomi ut av satsing og investering. Det er også denne regjeringa sitt ansvar, og det er beklageleg i ei tid då denne regjeringa går fremst i verda i forhold til klima og klimautfordringa. Sertifikatordninga, ny og rein produksjon som dette inneber, ville vere eit av dei gode verkemidla i den samanhengen. Dette verkemiddelet maktar ikkje denne regjeringa å ta i bruk så tidleg som dei kunne, og det er berre deira ansvar.

Siri A. Meling (H) [11:09:43]: Høyre er glad for at vi omsider setter punktum for å få innført elsertifikatmarkedet sammen med Sverige, og at vi nå også får bli en del av fornybardirektivet.

Elsertifikatmarkedet med Sverige ble jo av regjeringen Stoltenberg i sin tid lagt i skuffen, bl.a. fordi en da mente at norske forbrukere ville få en uforholdsmessig stor regning i forbindelse med finansieringen av dette markedet. Det er jo nettopp det vi på mange måter nå får, gjennom det at Norge og norske forbrukere skal betale for halvparten av det volumet som skal frem innen 2020, dvs. at vi skal finansiere 13,2 TWh ny fornybar produksjon. Det da å sørge for at investeringene kommer i Norge og ikke i Sverige, at ikke norske strømkunder skal finansiere investeringer i Sverige, må da være overordnet viktig for Norge. Når vi vet hvilke utfordringer vi har med tanke på tiden det tar å konsesjonsbehandle søknader om ny energiproduksjon, når vi vet tiden det tar å konsesjonsbehandle søknader om ny infrastruktur, som er helt nødvendig for å få frem mer produksjon, er det klart at vi har ganske store utfordringer, og det haster med å finne løsninger på dette. Regjeringen har selv varslet at de vil komme med en helhetlig energimelding som på mange måter vil fange opp disse spørsmålene, etter at en NOU blir lagt frem tidlig i 2012. Kanskje får vi en stortingsmelding høsten 2012, kanskje først i 2013, og det er for sent i forhold til de utfordringene vi har med å sikre rammebetingelsene for det å få frem mer fornybar energi. Vi trenger å få ned konsesjonsbehandlingstiden. Vi vet at NVE har fått tilført store ressurser til å doble saksbehandlingskapasiteten sin. Allikevel tar det altså bortimot seks år å få konsesjonsbehandlet en søknad. Så kommer ankebehandling i tillegg, som gjerne kan ta ett år eller to, det også. Så vi trenger å styrke den delen av arbeidet for å legge til rette for at fornybarinvesteringene faktisk kommer i Norge.

En annen helt elementær forutsetning for at dette skal skje, er at det er et marked for denne nye produksjonen, og da blir måten vi kobler oss opp mot større markeder i utlandet, på, viktig for at det i det hele tatt skal være lønnsomhet i denne type nyinvesteringer. Så her òg etterlyser vi fra Høyres side en sterkere profil fra regjeringen og en økt hastighet i det å få bygd ut infrastruktur.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:12:46]: Dette var et lite avklarende svar fra Fremskrittspartiet og representanten Amundsen. Det er jo et interessant signal fra Fremskrittspartiet at det – slik jeg forstår representanten Amundsen – er selskapene og selskapene alene som skal vurdere og bestemme formen for krafttilførsel til oljeinstallasjonene. Jeg lurer på om jeg skal tolke det som at Amundsen og Fremskrittspartiet ønsker å endre lovverket på dette området. Dette er for så vidt et ekko av Fremskrittspartiets petroleumspolitikk over flere tiår. Det er troen på at mindre offentlig styring og eierskap er veien å gå, alt fra eierskap til konkrete felt til mange års forslag om å legge ned Petroleumstilsynet og innlemme det i Arbeidstilsynet. Det er jo det som er å la seg blende av ideologi. Ikke å anerkjenne behovet for å redusere utslippene fra norsk sokkel bunner jo i Fremskrittspartiets generelle forhold til klimapolitikk – vil jeg tro, og mistenke – og vi vil jo kanskje få avklart den nye klimapolitiske talsmannens syn på menneskeskapte klimaendringer i løpet av neste debatt.

Elektrifisering av sokkelen er ikke et ideologisk spørsmål, det er et klimapolitisk spørsmål, det er et energipolitisk spørsmål, og det er et HMS-politisk spørsmål. Så kan representanten Amundsen godt avfeie den diskusjonen med å si at alle andre enn Fremskrittspartiet er blendet av ideologi, men da må jo den kritikken i så fall også ramme Klima- og forurensningsdirektoratet, som i et brev nylig skriver:

«Klif mener imidlertid at elektrifisering av Hammerfest LNG er et tiltak innenfor akseptable kostnader i forhold til andre tiltak for å redusere CO₂-utslippene og møte Norges nasjonale klimamålsetting. Klif vil derfor anbefale at CO₂-fri energitilførsel til Melkøya blir sett i sammenheng med videre utbygging enten dette gjelder første trinns utbygging…eller Tog II.»

Mener representanten Amundsen at også Klima- og forurensningsdirektoratet i sine vurderinger lar seg blende av SVs ideologi?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:15:24]: Til tross for et sleivete innlegg fra forrige representant er det en gledelig debatt vi har i dag. Vi vedtar endelig grønne sertifikater etter mange års utsettelse og trenering fra regjeringen. Dette er viktig for forutsigbarheten for norsk fornybar energiproduksjon.

Prinsippene som ligger i bunnen her, er i tråd med de prinsippene Fremskrittspartiet sa burde gjelde, da vi skrev våre merknader i 2004. Slik sett er vi veldig glade, spesielt fordi vi vet at i løpet av de siste årene har regjeringen endret sin politikk til å komme Fremskrittspartiets prinsipper i møte og akseptere dem. Soria Moria I-erklæringen er årsaken til at vi ikke hadde denne debatten i 2006, men måtte vente i seks år, fordi SV fikk gjennomslag for at vannkraft i utgangspunktet ikke skulle være med i grønne sertifikater. Nå er vannkraft med, det er veldig bra. Jeg er glad for at SV tapte og har svelget nederlaget, slik at vi nå kommer oss videre.

Men det er viktig, hvis dette skal bli en suksess, at en får en likebehandling av kraftsituasjonen i Norge og i Sverige. Det er det dessverre elementer i denne avtalen som tyder på at vi ikke får. Selv om vi sier at vi skal dele målsettingene og legge til rette i stor grad, vet vi at det er forskjeller. Når det f.eks. gjelder avslutningsperioden, er svenskene mer fleksible. Hvis en er heldig og kommer med et prosjekt om f.eks. to år, vil sannsynligheten for at en får realisert det i Norge, være liten, mens den vil være stor i Sverige, fordi svenskene er fleksible på slutten.

Vi skal huske hva olje- og energiministeren sa i energitidsskriftet Europower nylig, nemlig at de som ikke allerede nå har begynt å søke om konsesjon, vil sannsynligvis ikke kunne bli ferdige med prosessen til sertifikatperioden er ferdig. Det betyr at da går de heller til svenskene. Det at regjeringen ikke tar dette på alvor og gjør endringer, synes jeg er veldig beklagelig.

Den andre delen handler om hvorvidt konsesjonsbehandlingen går fort nok. Vi har i Dagens Næringsliv den siste uken sett konflikten mellom Olje- og energidepartementet og Miljøverndepartementet, der NVE og OED sier at Miljøverndepartementet er en propp i systemet. Slik kan det ikke være; regjeringen må rydde opp.

Når det gjelder strømnettet, er det veldig bra at Snorre Serigstad Valen og andre sier at dette er viktig, men vi skal huske at Statnett var i Ålesund i mai 2006 og sa at kraftlinjen til Midt-Norge kunne være på plass høsten 2011. Statnett kunne bygd den, men regjeringen har ikke fått ut fingeren. Nå er det høsten 2011, og man har ennå ikke begynt å bygge.

Så til elektrifisering. Fremskrittspartiet er for elektrifisering når det er fornuftig, men når det koster skjorta, er vi imot det. Det burde ikke være noen nyhet for Snorre Serigstad Valen. Men dette handler om at vi skal bruke vannkraften til å erstatte fossil energi med lav virkningsgrad først. Norske gasskraftverk er rimelig effektive, og i en kost–nytte-vurdering er det meningsløst å bytte ut moderne gasskraftverk mens det fortsatt får sive ut kullkraft på kontinentet. Det blir som å ville bekjempe hungersnød med å produsere gåselever framfor å dyrke ris og poteter til de fattige landene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

Da går vi til sak nr. 1.