Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:06:11]: Klimameldingen blir av mange løftet fram som den store politiske saken i 2012, også av folk i regjeringspartiene – ikke fordi det er usikkerhet om hva som skal leveres i meldingen, for rammene for meldingen er trukket opp og vedtatt av et bredt flertall her på Stortinget i klimaforliket. Usikkerheten knytter seg til hvorvidt regjeringen akter å følge opp det som er vedtatt. Den siste tids medieutspill og lekkasjer fra regjeringens side tyder på at denne usikkerheten er vel begrunnet.
I klimaforliket som ble inngått på Stortinget 16. januar 2008, ble de overordnede målene fra regjeringens klimamelding fastholdt. Norge skal redusere utslippene av klimagasser med 30 pst. innen 2020 i forhold til 1990-nivå. Forhandlingene her på Stortinget og det etterfølgende forliket dreide seg om hvor stor andel av utslippskuttene som skal tas nasjonalt. Partene ble enige om at intervallet fra klimameldingen kunne utvides til 15–17 mill. tonn CO2-ekvivalenter i forhold til referansebanen når skog er inkludert. Dette innebærer at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner skal tas nasjonalt. Skogtiltak ble i klimaforliket anslått å gi et netto opptak av CO2 på 3 millioner tonn, som også er den øvre tillatte grensen for skogtiltak under Kyoto-avtalen.
Ny klimamelding var opprinnelig varslet framlagt i 2010. Meldingen har senere blitt utsatt tre ganger. I etterkant av hver utsettelse har miljøvernministeren forsikret Stortinget om at meldingen vil komme som lovet, for så å ombestemme seg i siste liten. Foreløpig siste utsettelse av meldingen ble varslet like i etterkant av hendelsene 22. juli. I media ble det sagt at det kun var snakk om noen måneders utsettelse på grunn av terrorangrepet, og at meldingen skulle komme i januar 2012. Denne utsettelsen har vi forståelse for. Men nå er det offisielle svaret til Stortinget at meldingen skal komme i løpet av 2012. Da er det gått mer enn fire år siden klimaforliket ble vedtatt, og mer enn seks år siden den rød-grønne regjeringen tiltrådte.
Norges utslipp av klimagasser har ligget relativt stabilt de siste årene. Nedgangen som kom i forbindelse med finanskrisen i 2008, ble hentet inn igjen med en kraftig utslippsøkning i 2010. Norges klimagassutslipp er i dag på høyde med toppåret 2005 – 8 pst. over 1990-nivå.
Kun åtte år gjenstår til 2020. Norge er så langt milevidt unna å realisere de målsettingene som Stortinget har vedtatt. Fire år etter klimaforliket er det ikke tatt stilling på nok områder til hvordan målene skal nås. Jeg trenger neppe å minne miljøvernministeren om at regjeringen er utøvende myndighet med ansvar for å gjennomføre den politikken som er vedtatt i Stortinget.
I stedet for å legge fram en klimamelding har regjeringen presentert sak etter sak for Stortinget som legger opp til økning av klimagassutslippene. Siste eksempel på dette er oljemeldingen som ble behandlet i Stortinget like før jul. Her ble utslippene fra olje- og gassvirksomheten på sokkelen oppjustert med hele 23 pst. i forhold til det som lå til grunn i klimaforliket. Ifølge framskrivingen i meldingen vil utslippene fra olje- og gassvirksomheten være høyere i 2020 enn de er i dag. Likevel ble det ikke fremmet et eneste nytt tiltak i meldingen for å redusere utslippene – tvert imot. På bitte lille julaften, 22. desember, etter at vi andre hadde tatt juleferie, vasket hus og bakt julekaker, sendte miljøvernministeren ut en pressemelding om at olje- og gassvirksomheten ikke lenger skal betale for sine egne utslippskvoter. Regjeringen vil heretter dele ut gratis utslippskvoter til oljeselskapene. Kristelig Folkeparti er tilhenger av julegaver, men vi kan godt tenke oss noen andre som fortjente denne julegaven bedre enn oljebransjen. For klimasaken var denne gaven et direkte tilbakeslag.
En annen sak som har gått i helt feil retning, er regjeringens prosjekter for CO2-håndtering. Under den rød-grønne regjeringen har to nye gasskraftverk blitt satt i drift i Norge – et på Kårstø og et på Mongstad. Beslutningen om bygging av Kårstø-kraftverket var, som noen vil huske, årsaken til at Bondevik I-regjeringen gikk av i 2000, fordi vi ikke ville være med på å uthule forurensningsloven. Disse to gasskraftverkene bidrar til sammen med 4,5 pst. av Norges samlede utslipp av klimagasser. Statsminister Stoltenberg og miljøvernminister Solheim har lovet å rense begge disse kraftverkene for CO2. Kårstø skulle ifølge Soria Moria-erklæringen I vært renset i 2009. Renseprosjektet på Mongstad, den såkalte månelandingen som vi alle kjenner til, skulle ifølge statsministerens nyttårstale i 2007 være renset i 2014. På bakgrunn av disse lovnadene er både Kårstø og Mongstad forutsatt renset og lagt inn i referansebanen og utslippsframskrivingen for 2020 og 2050 som klimaforliket bygger på. Status per i dag er at ingen vet om det blir noen rensing på verken Mongstad eller Kårstø, eller eventuelt når det blir noe av. Skulle rensingen utebli, må det iverksettes nye tiltak for 2,5 millioner tonn CO2 i en annen sektor i tillegg til det som er foreslått i Klimakur. Med dette vil jeg ønske regjeringen lykke til i det arbeidet.
Kristelig Folkeparti står fast ved klimaforliket, og vi forutsetter at regjeringen vil forholde seg til de mål og det forliket som blir vedtatt, når de en gang skal presentere sine forslag i klimameldingen. Diverse utspill og lekkasjer fra regjeringens side den senere tid har imidlertid fått meg til å bli usikker på hvorvidt regjeringen akter å stå fast ved forliket. For knappe to måneder siden, 11. november 2011, gikk Arbeiderpartiets statssekretær i Olje- og energidepartementet, Per Rune Henriksen, ut i VG og oppfordret til å gi blaffen i klimaforliket. Han uttalte at det ville være «dyrt og dumt» å ta så store utslippskutt hjemme, og at man må finne andre måter enn nasjonale mål som styrende for politikken. Kristelig Folkeparti tolker dette som et tydelig signal fra politisk ledelse i et av departementene med størst betydning for klimapolitikken.
Noen dager tidligere, 7. november, kunne samme avis, VG, fortelle at Finansdepartementet i et høringssvar til Miljøverndepartementet anbefaler at klimakuttene tas utenlands i stedet for i Norge. Finansdepartementet anbefalte dermed å bryte klimaforliket. Årsakene til anbefalingen skal ifølge VG være at man ikke hadde fått på plass en bindende internasjonal klimaavtale, at kostnadene ved klimatiltak i Norge har økt siden klimaforliket, og at utviklingen av ny miljøteknologi har gått langsommere enn forventet. Finansdepartementet foreslår derfor at man i stedet for kostbare utslippskutt på hjemmebane, heller bruker ressurser på kvotekjøp og fortsatt regnskogstiltak i utlandet.
Denne typen utspill og lekkasjer får meg til å lure på om klimaforliket kun var et spill for galleriet. Er det i realiteten slik at regjeringen inngikk et forlik med opposisjonen for å kjøpe seg tid til å regjere og for å binde opp opposisjonen og hindre kritikk i noen år? Har de gjentatte utsettelsene av klimameldingen kun vært trenering og utsettelse av et brudd som før eller siden måtte komme, og et virkemiddel for å kunne holde regjeringen samlet en stund til? Samtidig som vi vet at regjeringen i de fire siste årene ikke har brukte de anledningene de har for å få klimapolitikken på rett spor, har de heller ikke fremmet saker som er nødvendig å fremme.
Ingen bør være overrasket over at nasjonale klimatiltak blir dyrere når man aktivt velger ikke å gjøre noe. I 2008, da klimaforliket ble inngått, hadde man tolv år på å gjøre jobben. Nå er det bare åtte år igjen. I mellomtiden har regjeringen utsatt CO2-rensing på Kårstø og Mongstad, innført veiavgift på biodiesel, vedtatt en rekke nye oljeutbygginger på sokkelen uten elektrifisering og ikke minst unnlatt å iverksette klimatiltak som man vet er enten samfunnsøkonomisk lønnsomme eller billigere enn finansiering av tiltak utenlands.
Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre fremmet nemlig 27. april 2010 forslag i Stortinget om en rask iverksettelse av de samfunnsøkonomisk lønnsomme og billige klimatiltakene fra Klimakur 2020. Vi vet at dette ville gitt oss en stor reduksjon i samsvar med det klimaforliket som vi har inngått. Halvparten kunne vi tatt gjennom disse tiltakene, men regjeringen stemte det ned.
Mitt spørsmål til miljøvernministeren blir da som følger: Kan statsråden forsikre at ⅔-målsettingen, 15–17 mill. tonn nasjonale utslippsreduksjoner, vil ligge til grunn for tiltakene i klimameldingen som er varslet i 2012?
Statsråd Erik Solheim [11:16:23]: La meg først takke interpellanten for å ta opp et av de aller viktigste spørsmålene i vår tid, nemlig hvordan Norge og andre land skal svare på den veldig alvorlige trusselen mot jordkloden og menneskelig liv på kloden som klimaendring er.
Det er nå ganske nøyaktig fire år siden klimaforliket ble undertegnet 17. januar 2008. La meg i respekt for Stortinget lese opp nøyaktig hva som står på det kanskje mest avgjørende punktet i forbindelse med det interpellanten tar opp. Der står det:
«Partene mener derfor at intervallet fra Regjeringens klimamelding kan utvides til 15–17 mill. tonn CO2 ekvivalenter ift referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert. Dette innebærer i tilfelle at om lag to tredjedeler av Norges totale utslippsreduksjoner tas nasjonalt.»
Når interpellanten spør om det er klimaforliket som vil ligge til grunn for det regjeringen legger fram for Stortinget, er svaret ja. Jeg har gjentatt dette ved flere anledninger. Statsministeren har gjentatt det fra Stortingets talerstol. Klimaforliket – denne formuleringen og resten av det som står i klimaforliket – vil ligge til grunn for det regjeringen legger fram for Stortinget.
Klimaforliket er i virkeligheten både en mål- og en virkemiddelpakke. Det er her Stortingets og Norges målsetting ble formulert, men det er også en opplisting av en serie virkemidler. Dog er det sånn at de virkemidlene som er i selve klimaforliket, ikke vil lede til at vi når målene i det samme klimaforliket. Det må flere og sterkere virkemidler til for å nå de målene som er satt i klimaforliket.
I nasjonalbudsjettet for 2011 blir utslippene av klimagasser anslått å øke til 57,5 mill. tonn i 2020 og deretter avta til 53 mill. tonn i 2030 hvis dagens virkemidler videreføres. Det innebærer at utslippene vil anslås å ligge drøyt 15 pst. over 1990-nivå i 2020 og om lag 6 pst. over i 2030, med mindre man setter i verk nye virkemidler, og det er selvsagt det regjeringen vil foreslå i klimameldingen.
La meg understreke, så vi ikke forenkler debatten, at det er ingen enkel oppgave å legge på bordet virkemidler som bidrar til å nå de målene som ligger i klimaforliket, i tillegg til de virkemidlene som allerede er der. En ambisiøs norsk klimapolitikk er en stor utfordring, men som regjeringen skal leve opp til. Til hjelp med dette har vi bl.a. Klimakur, den mest omfattende utredningen som er gjennomført i Norge av tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslipp.
La meg så si at når det gjelder de virkemidlene som er i klimaforliket, så er de i all hovedsak gjennomført av regjeringen. En serie ting er gjort. Om lag 70 pst. av norske utslipp er underlagt avgifter eller kvoter, noe som gir et økonomisk motiv for å redusere utslippene. Det er innført grønne sertifikater, som vil bety en betydelig utbygging av fornybar energi i Norge. Dog må den også skje på en miljøvennlig måte. Det er verd å merke seg den folkeavstemningen som var i Solund kommune i går, som viste at flertallet i kommunen ikke ønsket vindkraft, som jo er en viktig energiform hvis vi ønsker mer fornybar energi. Men også vindkraft – som vannkraft – må bygges ut med skånsomhet med tanke på miljøet, så vi er nødt til å ha grundige planer for vindkraftutbygging, som for biomasse, vannkraft og alle andre energiformer. Men de grønne sertifikatene vil være en viktig stimulans til flere tiltak innenfor fornybar energi. Norge er verdensledende innen utviklingen av CO2-fangst og -lagring. Jeg er enig med interpellanten, dette skulle jeg inderlig ønske gikk fortere. Teknologiutviklingen har tatt lengre tid enn vi har ønsket, men det er altså slik at Norge er verdensledende på området. Det er innført nye energikrav til bygg, vi har fått på plass løsninger om kraft fra land til Gjøa, Valhall og Goliat på norsk sokkel. Mange andre tiltak kunne vært nevnt.
Interpellanten gjør et nummer ut av den angivelige julegaven som vi har gitt norsk petroleumsnæring. La meg bare si at den «julegaven» hadde en helt annen avsender enn den norske regjering. Den avsenderen het EU. Det var EU-systemet som sørget for at det ble gratiskvoter for norsk petroleumsnæring, det var ikke noe som den norske regjeringen ønsket. Hvis det er en næring som ikke ville trenge gratiskvoter, så er det virkelig petroleumsnæringen. I andre næringer kan det være gode grunner for å innføre det, men generelt har vi vært veldig, veldig restriktive. Vi ønsker ikke gratiskvoter, vi står på forurenser-betaler-prinsippet, men vi har altså et harmonisert system i EU, og det er årsaken til denne «julegaven». Og jeg er enig med interpellanten: Det var ikke en julegave til dem som trengte det aller, aller mest.
Så har regjeringen etablert et regelverk om køprising i de største byene. De største byene kan ta det i bruk. Jeg vil oppfordre de partiene som er på Stortinget, ikke minst Kristelig Folkeparti, til å bruke sin lokale makt til å sørge for at kommunene tar det i bruk. Det hjelper ikke at vi gir dem muligheten, hvis ikke våre lokale representanter aktivt oppsøker en slik mulighet.
Belønningsordningen for kollektivtrafikk er økt med om lag 90 mill. kr utover enigheten i klimaforliket. Det er inngått avtale om trafikkreduserende tiltak i fire byer: Bergen, Trondheim, Buskerudbyen og Kristiansand. Engangsavgiften for kjøretøy er lagt om. Utslippene fra nye biler er redusert med en fjerdedel – et betydelig resultat. Bevilgningen til jernbanen er økt betydelig de siste fem årene – fra 7 mrd. kr til 12,5 mrd. kr.
Fordelene for elbiler er så store i Norge at vi av elbilnæringen selv skildres som foregangslandet på elbilområdet i en sånn grad at vi ble invitert til å delta i den russiske Duma da Mitsubishi der skulle legge fram et land som virkelig var et sted hvor elbilnæringen kunne trives. Mitsubishi har, som også tidligere har vært nevnt, solgt sin tusende elbil i Norge og er vel nå oppe i 1 400 solgte elbiler – og andre kommer med elbiler. Det vil være en stor oppgave å sikre at man får et nett av ladestasjoner, slik at elbiler kan tas i bruk over hele landet. I tillegg til alt dette har Transnova satt i gang en rekke tiltak for å redusere CO2-utslipp fra transport.
En av de mest håpløse debattene som vi til tider har i Norge, er debatten om hvorvidt vi skal ha hjemlige eller internasjonale tiltak. Jeg ser det sånn at bare den som har fryktelig god tid på dette området, kan mene at vi skal ha enten hjemlige eller internasjonale tiltak. Vi må åpenbart ha både hjemlige og internasjonale tiltak. De tiltakene som Norge støtter og bidrar til internasjonalt, er av mye større faktisk betydning for å redusere CO2-utslippene enn dem vi gjør i Norge.
Et løst anslag for Brasils reduserte karbonutslipp som følge av dramatisk redusert avskoging med norsk støtte er at det tilsvarer 10–20 ganger – det er et konservativt anslag, det kan hende det er enda mer – alle norske utslipp til sammen. Med andre ord: Hvis Norge sank inn i Atlanterhavet og alt stoppet her, ville virkningen av dette bare være en ti–tjuendedel av hva Brasil har oppnådd på avskogingsområdet. Jeg kunne nevne mange andre eksempler. Selvfølgelig er det de internasjonale tiltakene som bidrar til den største nedgangen i klimagassutslippene, og som dermed sånn sett er de viktigste.
Men vi må også ha norske tiltak av særlig to grunner. Det ene er at Norge vil ikke ha noe som helst autoritet i den internasjonale klimadebatten dersom vi ikke gjør tiltak på hjemmebane. Å komme til klimaforhandlingene i 2015 eller 2020 på basis av at norske klimagassutslipp har økt mens det har gått ned i nær sagt alle andre industriland, ville vi ikke på denne basis snakket fra noen styrket posisjon i forhandlingene. Hvis ikke vi gjennomfører tiltak her hjemme, og hvis ikke vi demonstrerer at en avansert industriøkonomi som Norge kan få til et godt liv, industrivekst, økonomisk velstand og klimagassreduksjoner samtidig, har det ingen troverdighet at andre land skal gjøre det.
I tillegg er det i norsk næringslivs interesse at vi gjennomfører tiltak. Hvis vi venter med å gjennomføre tiltak som er gjennomført alle andre steder, er det åpenbart at Norge vil komme i bakleksa teknologisk. Det å være i forkant teknologisk vil nesten sikkert være et konkurransefortrinn på dette området. Siden klimatiltak i Norge normalt er dyrere enn i andre land, vil det å gjøre tiltak bare i utlandet og sitte og vente bety at klimatiltakene vil komme aller sist i Norge med den teknologiske ulempen det er for norsk næringsliv.
La meg si til slutt at jeg nå avviser fullstendig det bildet som en del gir, av at det ikke skjer noe i verden på dette området. Durban var det beste som kunne oppnås gitt dagens maktsituasjon i verden. Selvsagt skulle vi ønsket mer, men man bygget klart en ny etasje på klimahuset i Durban, og Durban har nå sikret at vi fram mot 2015 får en bred global forhandlingsprosess mot en avtale som inkluderer alle de store utslippsnasjonene.
I tillegg til dette gjør en serie land masse individuelt: Kina innfører ny teknologi på område etter område, Etiopia la i Durban fram en lavkarbonstrategi med norsk og britisk støtte. Det er første gang et fattig utviklingsland sier at de kan bli et mellominntektsland uten å øke sine klimagassutslipp i det hele tatt. De økningene de får i samferdsel og industri som følge av økonomisk framgang, skal kompenseres med tilsvarende reduksjoner i jordbruk og gjennom treplanting. Det er et fantastisk imponerende program. Mange andre utviklingsland gjør lignende ting. Jeg kan nevne Indonesia, Brasil og mange andre.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:26:59]: Statsråden kom med en viktig bekreftelse ved at han sier ja til at klimaforlikets målsetting om at 15–17 mill. tonn CO2-ekvivalenter – om lag to tredjedeler – skal tas i Norge innen 2020. Dette er en viktig bekreftelse når det gjelder forliket som er inngått. For det er ikke det som VG slår opp, at Finansdepartementet vil bryte klimaavtalen, eller at statssekretær Henriksen fra Olje- og energidepartementet går ut mot SVs klimakrav. Et ord på landets viktigste talerstol veier tungt, og jeg forventer at det blir fulgt opp i den meldingen som kommer.
Statsråden sier at klimaforliket er et forlik om mål og virkemidler, men at det må flere og sterkere virkemidler til enn dem som ligger der, for å nå disse målsettingene. Det var aldri tenkt at det var nok virkemidler i klimaforliket for å nå disse målsettingene. Derfor skulle vi få nye klimameldinger for å ta nødvendige nye grep.
Det som er utfordringen, er at vi går i feil retning. Nå ligger vi 8 pst. over 1990-nivå. Statsråden viste en annen analyse, men det er det 2010-tallene viser oss – de siste tallene vi har – at vi er 8 pst. over 1990-nivået. Da er utfordringen: Selv om statsråden prater pent om den politikken som regjeringen har ført, har vi altså gått i feil retning.
Ingen av oss som driver klimakampen, har sagt at dette er en enkel oppgave. Da hadde vi valgt noe helt annet å drive med. Vi må være utålmodige, og vi må være kreative, og vi må stå på og tenke langsiktig. Det er bare slik vi kan være med og redde kloden vår.
Jeg er enig i, og Kristelig Folkeparti er enig i, at vi må gjøre ting både hjemme og ute. Men utfordringen er jo at vi opplever at mye skjer i utlandet, internasjonalt, og at vi gjør for lite hjemme med tanke på at vi har virkemidler som går i feil retning, og at utslippene våre også går i feil retning.
Så er det slik at vi gjerne kan si at vi er verdensledende når det gjelder utviklingen av teknologi på CCS-rensing på Kårstø og Mongstad, og statsråden er utålmodig som meg. Utfordringen er at denne utviklingen går for sakte i forhold til de krevende tiltakene vi – eller regjeringen – må legge på plass. Hvis vi ikke kan si at vi kommer i mål med Kårstø og Mongstad innen 2020, skal det tas store kutt på andre områder. Det er en av de store utfordringene. Da nytter det ikke å slå seg på brystet og si at vi er verdensledende. Når det gjelder det forliket vi har inngått: Det skal vi oppfylle – med et stort ja og utropstegn, skrev undertegnede, og den lappen vil hun ta vare på til senere debatter.
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Statsråd Erik Solheim [11:30:17]: Det er kanskje ikke så veldig mye å tilføye. Det jeg sa nå, har statsministeren også sagt her tidligere. Så med all respekt for opposisjonen, det blir litt unødvendig å gjenta og gjenta det. Vi skal gjennomføre tiltak på basis av klimaforliket.
Det at det finnes enkeltstående stemmer i regjeringspartiene av en annen oppfatning, er en del av en helt normal politisk debatt. Jeg har – med all respekt – registrert en serie stemmer i Høyre som tar til orde for å bryte med klimaforliket. Jeg har likevel trygghet for at Erna Solberg og Høyres ledelse har tenkt å gjennomføre klimaforliket sammen med oss, selv om jeg hører enkeltstemmer som mener noe annet. Hvis noe annet er tilfellet, vil det være interessant å få det opplyst i debatten, selvsagt. Vi i regjeringen legger til grunn at vi har et bredt forlik. Vi skal gjennomføre politikk på basis av det forliket, og vi vil ha en utstrakt hånd til opposisjonspartiene om å gjennomføre denne nasjonale dugnaden sammen.
Det kommer ikke til å bli enkelt. Det vil måtte gjennomføres tiltak på alle vesentlige områder hvis vi i sum skal innfri det Stortinget har vedtatt. Det vil måtte være tiltak innenfor petroleum, innenfor industri, innenfor samferdsel, innenfor bygg og på alle andre vesentlige områder. Det er ikke ett enkelt tiltak som kan bringe oss i mål, men bare summen av tiltak på mange områder. En god del av disse tiltakene vil møte motstand i næringsorganisasjoner, i de forskjellige politiske partiene, i media, og noen av dem vil være upopulære hos velgergrupper. Så det vil kreve betydelig styrke fra Stortingets partier for å stå opp for og sørge for at vi i sum får en politikk som innfrir klimaforliket, som vi har sagt at vi skal gjøre.
Så deler jeg fullt ut Line Henriette Hjemdals utålmodighet. Det jeg dog allikevel må si, er at jeg har en absolutt utålmodighet for teknologisk utvikling, men den kan ikke vedtas av oss. Det har vist seg å ta lengre tid på noen områder enn noen av oss ønsket. Det kan vanskelig verken Stortinget eller den norske regjering beskyldes for å være ansvarlig for, i og med at det også tar lengre tid i andre land som er så uheldige verken å ha noe Kristelig Folkeparti eller en rød-grønn regjering, for å si det på den måten. Det må være andre faktorer som gjør at det tar lengre tid. Men den utålmodigheten er en utrolig viktig drivkraft. Uten en slik utålmodighet kommer vi ikke videre. Så la oss beholde den fram til klimameldingen kommer til Stortinget.
Marianne Marthinsen (A) [11:33:16]: Først takk til interpellanten for å ha reist denne debatten, og på den måten understreke tyngden i det forliket som Stortinget har vedtatt.
Så må jeg si at jeg begynner å bli ganske lei av at opposisjonen i alle mulige debatter prøver å skape et inntrykk av at ingenting skjer på klimaområdet, og at det ikke har blitt iverksatt et eneste tiltak siden forrige klimamelding. Det er – med all respekt – feil. Jeg skal ikke gjenta statsrådens redegjørelse for noen av de tiltakene som er satt i verk, men bare understreke at 70 pst. av norske utslipp er underlagt avgift eller kvoter. Vi har med andre ord kommet ganske langt i å få satt en pris på utslipp. Det skjer i en kontekst hvor nærmest hele verden, unntatt Europa, vegrer seg kraftig for å ta på seg forpliktelser og for ta nødvendige skritt i retning av CO2-prising, som vil være det aller viktigste tiltaket globalt for å få til utslippsreduksjoner.
Representanten Hjemdal var innom tildelingen av gratiskvoter på sokkelen. Jeg er sikker på at selv om representanten sto midt i julebaksten og kanskje hadde det travelt, hadde hun tid til å lese hele den pressemeldingen som kom 22. desember, og dermed vet hun at her har det vært forhandlinger med EU om et harmonisert regelverk, og også at det i den pressemeldingen står at regjeringen legger til grunn at petroleumsvirksomheten ikke skal få økonomiske lettelser som følge av kvotene, men at man skal fremme forslag som skal ivareta det. Det vil i hvert fall begrense kraftig verdien av denne julegaven fra EU.
Når det gjelder den kommende klimameldingen, så redegjorde statsråden veldig grundig for hva som er regjeringens gjeldende politikk. Jeg har egentlig lite å tilføye utover det. Det er Stortinget som bestemmer hvilke klimamål landet skal ha, og Stortinget har vedtatt at vi skal kutte 15–17 mill. tonn CO2-ekvivalenter innen 2020. Det står fast. Det står fast selv om alt vi har fått av dokumentasjon gjennom bl.a. Klimakur, viser at det er et mål som både blir vanskelig og til dels dyrt å nå. Men det skal sies at da klimaforliket ble vedtatt for fire år siden, var det ingen som ga uttrykk for at det kom til å bli verken lett eller gratis å nå målsettingene som ble valgt. Det kommer åpenbart til å bli krevende, men det har vi vært klar over lenge.
Så skal det også sies at mange av de debattene som ruller og går om klimaforliket, og hva det bør og ikke bør inneholde, er legitime. Mange av dem er også helt nødvendige, for det første fordi klimaforliket sier at mål og virkemidler skal evalueres underveis, men også fordi klimapolitikken er full av dilemmaer. Å sette ord på de dilemmaene er ikke det samme som å mene at Norge ikke skal gjøre noe på hjemmebane.
Flere har vært inne på fornybar energi, og jeg er veldig for at vi satser veldig tungt på det. Så energieffektigvisering – jeg er veldig for at vi satser tungt på det også. Men i forhold til det norske klimaregnskapet betyr jo dette lite. Det er fornuftige tiltak bl.a. fordi det vil bidra til å frigjøre ren energi som kan eksporteres.
Et annet helt åpenbart dilemma er mangelen på en global avtale som de fleste hadde tro på at skulle komme på plass den gangen det forrige klimaforliket ble undertegnet. At den avtalen ikke finnes, fritar ingen fra ansvar – tvert imot. Men det er klart at i en del sektorer ville det vært lettere å finne tiltak som har en åpenbar global klimagevinst om det var sånn at vi hadde en global avtale å forholde oss til.
At fraværet av en avtale skaper en debatt om hva som er en klok strategi for Norge og norsk klimapolitikk, synes jeg er ganske naturlig selv om svarene kan være forskjellige. Det er f.eks. ganske tydelig at håndteringen av kvotepliktig sektor ikke er rett fram. Jeg tror alle innser at det blir bortimot umulig å kutte 15–17 mill. tonn CO2-ekvivalenter dersom kvotepliktig sektor holdes helt utenfor. Men å bruke store summer her som ikke reduserer utslippene på europeisk nivå, ville være ganske uklokt med mindre det har en eller annen effekt utover de faktiske tonnene som kuttes – f.eks. teknologiutvikling.
Jeg har lenge ment at det har vært for lite fokus på de næringspolitiske mulighetene som ligger i å utvikle nye klimaløsninger. Klimatiltak betyr ikke deindustrialisering, det betyr reindustrialisering, sier Connie Hedegaard så godt. I en kontekst hvor California seiler opp som det store eksempelet på hvordan man har klart å «booste» både industri og økonomi gjennom klimatiltak, og hvor man ser lignende tendenser i store deler av Asia, er dette perspektiver som vi trenger å ta med oss inn i diskusjonene om klimatiltak i Norge fram mot både 2020 og 2050.
Jeg ser fram til at klimameldingen kommer. Jeg er overbevist om at det blir en god melding med mange offensive tiltak som både reduserer utslipp og bidrar til å skape nye arbeidsplasser, og det er tross alt det viktigste. Så målsettingene ligger fast, men tiltakene blir det aller viktigste å diskutere.
Per-Willy Amundsen (FrP) [11:38:33]: Det er underlig å følge denne debatten litt fra sidelinjen, for det er jo i realiteten det Fremskrittspartiet gjør når vi snakker om klimaforliket. Ofte er det ikke så veldig bra å sitte på sidelinjen, men akkurat i denne debatten må jeg si at jeg på vegne av Fremskrittspartiet føler det veldig behagelig at vi faktisk er på sidelinjen i forhold til klimaforliket. Det synes jeg den debatten som føres her i dag mellom forlikspartene, illustrerer ganske godt. Én ting er litt uenighet rundt oppfatningen av hva forliket egentlig innebærer, men det viktigste – og det har jo Fremskrittspartiet fremholdt hele veien – er den mangel på realisme som lå til grunn da forliket ble utarbeidet.
Det som blir mest underlig, er det temaet som er utgangspunktet for debatten. Dersom de verst tenkelige konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer skulle materialisere seg – og deltakerne i debatten her i dag har jo ikke vært tilbakeholdne når det gjelder adjektivbruken – er det jo veldig underlig, hvis man tror på det, at man velger å henge seg opp i hvor man kutter, og at det er det som er det store diskusjonstemaet. Jeg synes egentlig statsråd Solheim illustrerer det ganske godt med sitt regnskogeksempel. Dersom poenget er å redusere utslippet av klimagasser, må det jo være om å gjøre å redusere mest mulig til minst mulig kostnad, og da vet vi at kostnaden ved å ta de kuttene innenlands er langt høyere enn det vi kan oppnå ved å gjøre det i utlandet. Dermed blir det en litt dogmatisk tilnærming når man helt har hengt seg opp i ⅔-kravet. Det blir nesten, med all respekt, litt religiøse overtoner i det, for jeg oppfatter det som irrasjonelt, klart irrasjonelt, når man tydeligvis henger seg mer opp i hvor man skal kutte, enn i omfanget av kuttene.
Fremskrittspartiet har veldig vanskelig for å tro at det vil være mulig å oppnå ⅔-målsettingen, og de interne stemmene som har kommet fra regjeringspartiene i den åpne debatten, tror jeg egentlig illustrerer det veldig godt. Det blir veldig spennende å se hvordan den endelige klimameldingen blir, og hva som kommer til å matrealisere seg der. Men hvis man skal legge til grunn ⅔-målet, betyr det i realiteten at man velger bort norske arbeidsplasser, flytter dem til utlandet. Man velger bort verdiskaping. Det er irrasjonelt. Det er en irrasjonell politikk som overhodet ikke tjener land og folk, og all den tid klimautfordringen er av global karakter, tjener det heller ikke saken. Poenget må være mest mulig å redusere klimautslipp, og da handler det altså ikke om hvor man gjør det. Men jeg registrerer at det er den debatten som foregår mellom klimakameratene, mellom dem som i sin tid inngikk klimaforliket i 2008. Men det er altså en svært lite fruktbar debatt, og det blir noe litt dogmatisk over den.
Fremskrittspartiet legger til grunn at ja, vi skal – ut fra et føre-var-prinsipp – være med på å møte de utfordringene som kommer, men da må det skje der vi får mest mulig igjen for de ressursene vi anvender på å kutte i klimagasser. Det har en kostnad, og all den tid ingen av oss har et evighetshorn, må de kuttene skje ut fra en kostnadsmessig vurdering. Da er det altså kost–nytte-prinsippet som bør ligge til grunn i klimapolitikken, som det bør gjøre på alle andre områder innenfor politikkens sfære.
Nikolai Astrup (H) [11:43:37]: Statsråden trives godt med å reise utenlands. Det er forståelig – det er jo ikke mye i hans portefølje å glede seg over hjemme. Ambisjonene i klimapolitikken er det ingenting i veien med, men evnen til å omsette store ord i handling og konkrete klimatiltak har vist seg mangelfull. Noe er rett nok gjort, men på langt nær nok.
Med fare for å bli oppfattet som impertinent: Det smaker av dobbeltmoral når statsråden i det ene øyeblikket bedyrer at Norge har de høyeste klimaambisjonene i verden og er verdensledende, mens han i det andre øyeblikket utsetter klimameldingen – igjen og igjen og igjen.
Det er ingen tvil om at det blir vanskeligere og dyrere å gjennomføre klimaforliket for hver dag som går. Hvis statsråden utsetter klimameldingen lenge nok, vil det snart ikke være mulig å nå målene innenfor den tidsrammen som er satt, med tiltak som er til å leve med, og som ikke bidrar til karbonlekkasje.
Hvorvidt regjeringen står bak målene i klimaforliket, er uklart, noe interpellanten også antyder. Hvem som snakker på vegne av regjeringen i klimaspørsmål og energispørsmål, er også uklart. Hva regjeringen mener om utvinningstempo på norsk sokkel, oljesand i Canada, EUs drivstoffdirektiv – for å nevne noen få eksempler – er uklart. Kaoset blir komplett når vi diskuterer klimaforlikets mål om konkrete utslippsreduksjoner i Norge. Statsråden kaller dette en håpløs debatt, men den føres altså i hans egen regjering, av Per Rune Henriksen, av Kjetil Lund, av statsråden selv, av statsråd Ola Borten Moe, og alle sier de ulike ting om dette temaet. Og det som sies i avisen, er noe annet enn det som sies i denne sal.
Dette er svært uheldig for klimapolitikken, men det skaper også usikkerhet for alle de aktørene, ikke minst i næringslivet, som må vite hva de har å forholde seg til, og som nå ikke vet hva de kan forvente.
Midt i dette kaoset – og med en klimamelding i det blå – fortsetter statsråden reisevirksomheten. Noe forteller meg at han burde ha prioritert ferdigstillelse av klimameldingen. Klimaproblemet er tross alt vår tids viktigste og største utfordring. Bedre da å reise til Ghana, som statsråden gjorde i høst. Formålet var å promotere norsk oljeindustri – ingenting galt i det, all den tid oljen skal utvinnes uansett. I Ghana hadde han gleden av å vise frem norsk suksess og kompetanse, nemlig riggen «Eirik Raude». Med forbehold om at jeg husker riktig, er dette en rigg som er bygget i Kina, eid av grekere og registrert i et skatteparadis. Å kalle dette en norsk suksess er vel like relevant som å sette den samme merkelappen på vår nasjonale klimapolitikk.
Når det er sagt: Det er prisverdig at statsråden engasjerer seg sterkt i internasjonalt klimaarbeid. Alle land må bidra dersom vi skal møte målene i FNs klimapanel om 50–85 pst. kutt i klimagassutslippene innen 2050.
Klimautfordringen er global og må møtes med globale virkemidler. Derfor er det nedslående at utfallet av Durban-konferansen ikke er mer forpliktende. I påvente av en global klimaavtale må Norge gjøre sin del av jobben, og interpellanten reiser et viktig tema i den sammenhengen.
Norge har teknologi, kompetanse og kapital til å bidra med løsninger på utfordringen, og vi er blant de land i verden som best kan vise at det er mulig å kombinere vekst og høy levestandard med et klima- og miljøvennlig samfunn.
De siste par årene har Høyre fremmet en rekke forslag som vil bidra i riktig retning. Sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre har vi foreslått at regjeringen skal komme i gang med samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak fra Klimakur 2020, uten å vente på klimameldingen. Det er snart to år siden vi foreslo dette. Vi har foreslått en milliardinnsats for kollektivtrafikken i storbyregionene. Vi har foreslått et miljøteknologifond som kan bidra til å utvikle og implementere ny utslippsreduserende teknologi. Vi har foreslått en helhetlig gjennomgang av drivstoffavgiftene med mål om å gjøre det lønnsomt og forutsigbart å velge miljøvennlige alternativer, altså det stikk motsatte av regjeringens politikk på dette området. Før jul la vi også frem et forslag om en nasjonal strategi for biogass.
I vårt alternative statsbudsjett for 2012 foreslo vi å øke mineraloljeavgiften, men også å øke støtten til utskifting av oljefyr. Vi bevilget mer penger til forskning på fornybar energi og til belønningsordningen for gang- og sykkeltiltak i byene, og vi foreslo momstiltak for leasing av elbiler og batterier i elbiler – for å nevne noe.
Felles for alle disse forslagene er at de stemmes ned av regjeringspartiene. I stedet for å komme i gang med tiltak som vi uansett må iverksette, er regjeringens strategi å vente til man er enig om helheten i regjeringens klimamelding. Utfordringen er at det blir dyrere og mer krevende å nå de målene vi har satt oss, for hver dag som går. Med regjeringens tempo vil det snart ikke være praktisk gjennomførbart å nå målene i klimameldingen. I samme stund hørte vi statsråden før jul fortelle at han vil gjøre mer hjemme. Da han kom hjem fra Durban, sa han det i radioen. Han må gjerne gjøre mer, men han kan i det minste begynne med å gjøre noe.
I statsbudsjettet for 2012 er det ett nytt klimatiltak, og det er en ny avgiftspolitikk for plug-in hybridbiler – vel og bra, men det burde vært så mye mer.
Spørsmålet interpellanten reiser, er viktig, men det er også viktig å komme i gang med debatten om hvilke tiltak vi skal gjennomføre nå for å realisere lavutslippssamfunnet i et 2050-perspektiv.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:49:12]: Dagens Næringslivs utgave 11. november i fjor hadde en dramatisk overskrift over en to siders artikkel som oppsummerte Det internasjonale energibyråets siste rapport. «Advarer om ulevelig klode», sto det. Byrået ga klar beskjed. Fortsetter vi som i dag, kan vi komme til å varme opp jorda så mye at store deler av den vil bli totalt ubeboelig innen min sønn på to år statistisk sett vil takke for seg. Vi vet nå med en stor grad av sikkerhet at det er menneskenes utslipp av klimagasser som gjør at vi de neste tiåra vil stå overfor enorme utfordringer når det gjelder flom, tørke, uvær og påfølgende konsekvenser for matproduksjon, bosettingsmønstre, tilgang til vann og utrydding av arter – for å nevne noe.
Så vet vi også følgende: Vi får ikke en ambisiøs internasjonal klimaavtale i nærmeste framtid. Kvoteprisen er for lav og uforutsigbar til å utløse nødvendig omstilling og teknologiutvikling. Jo lenger vi venter med å handle, jo dyrere blir det, og klimaendringene vil endre markedene våre, produksjonsmåtene våre og levemåten vår, enten vi vil det eller ei. Så hva gjør vi da? Venter vi og ser, fortsetter vi som før – vi er jo bare et bitte lite land, det spiller da ingen rolle hva vi gjør – kjøper vi flere kvoter, eller griper vi de mulighetene som ligger i å føre en ansvarlig, offensiv og nasjonal klimapolitikk?
For oss i SV er dette et moralsk spørsmål. Vi kan ikke la være å handle med den kunnskapen vi nå har om klimaendringenes konsekvenser for jorda vår. Klimaproblemet handler dypest sett om rettferdig fordeling av goder og byrder – mellom land, mellom folk og mellom generasjoner. Videre er det nødvendig med kutt i rike land hvis vi skal få fram ny teknologi, teknologi som ikke vil være lønnsom hvis vi bare baserer oss på kostnadseffektive løsninger.
For Norges økonomiske bærekraft i framtida er det mye lurere å omstille seg gradvis i stedet for brått, og for norsk næringsliv er det nødvendig med forutsigbarhet og framtidsrettet tenking for å møte konkurransen fra utlandet på en offensiv måte. Det er ikke uten grunn at store deler av næringslivet, f.eks. norsk industri, står i front for å be om at vi skal få en offensiv og forutsigbar nasjonal klimapolitikk.
Å kutte i egne utslipp handler til syvende og sist også om å bygge broer og skape tillit mellom nord og sør, som andre representanter før meg har vært inne på. Norge må bli et av de rike landene som viser vilje til å ta ansvar selv, og som synliggjør at det er mulig å kombinere klimakutt med trygg og god velferd, at et lavutslippssamfunn ikke er en jammerdal, men at det tvert imot gir oss nye muligheter. Jeg vil gjenta representanten Marianne Marthinsens sitering av klimakommissær Connie Hedegaard, som sa at klimabeskyttelse ikke handler om deindustrialisering, men om reindustrialisering. Jeg mener at vi må snu tankegangen. Vi må slutte å henge oss opp i begrensningene, men heller se alle mulighetene som en offensiv klimapolitikk gir oss for arbeidsplasser – at den skaper robuste, framtidsrettede arbeidsplasser som står seg i konkurransen i moderne markeder, at vi ser at vi her kan skape byluft og byrom som gir en helt annen livskvalitet enn i dag, at vi kan få en framkommelighet, f.eks. når det gjelder jernbane, som binder landet sammen og skaper ny vekst i andre deler av landet enn bare rundt Oslo-området, at vi kan få på plass et folkehelseprosjekt der gang- og sykkelveier og tenking rundt det og tilrettelegging for det gir effekter som også har sider for både livskvaliteten og økonomien for Norge i framtida.
Jeg syns det er bra at representanten Line Henriette Hjemdal reiser debatt om den viktigste saken i 2012 – og også for framtida. Men som representanten Marthinsen sa, syns jeg det er synd at hun og andre forlikspartnere i stor grad snakker ned det som er oppnådd gjennom det forrige forliket. Det er blitt nevnt mange ting som har skjedd som en følge av forliket, men det er også flyttet på den politiske debatten og måten vi tenker på, også internt i regjeringsapparatet.
Jeg tror at vi skal klare å få til en offensiv norsk klimapolitikk framover. Jeg mener at vi må slutte med å snakke ned det vi har oppnådd i Norge, men heller hjelpe hverandre til å se de mange mulighetene som ligger i at vi fører en ansvarlig og framtidsrettet klimapolitikk.
Erling Sande (Sp) [11:54:26]: Senterpartiet står bak målsetjingane i det klimaforliket som vi var med på å lage her i Stortinget, og vi kjem til å bidra aktivt i både storting og regjering for at Noreg skal nå dei målsetjingane som vi har sett oss. Klimautfordringane er den store saka i vår tid. Eg håpar at når ein historisk ser tilbake på denne tidsbolken, vil ein summere opp med at vi hadde kunnskapen, vi hadde ressursane, og vi bidrog som nasjon utover det som var venta av oss i kampen mot klimaendringane.
Vi er så heldige å leve i eit land som er blant dei som har det høgste velstandsnivået i verda. Vår formue og vår velstand er dei seinare åra, ikkje utelukkande, men i stor grad gjort mogleg av inntektene frå petroleumsnæringa. Det er ei viktig næring. Men det er også ei næring – og blant dei næringane – som er bakgrunnen for dei menneskeskapte klimaendringane gjennom å bidra til utslepp av CO2. Derfor har vi eit moralsk ansvar for å bidra i det internasjonale klimaarbeidet – etter mitt syn har vi eit ansvar for i større grad enn mange andre land å bidra til internasjonalt forpliktande avtalar, til midlar og kunnskap når det gjeld klimatiltak og klimatilpassing både her og i utlandet, og ikkje minst verknadsfulle tiltak i eige land. Vi må vise at vi ikkje kjøper oss ut av klimavanskane, men at vi gjennomfører tiltak for å få ned kostnadane også i vårt eige samfunn. Det er viktig å vise at eit lågutsleppssamfunn også kan vere eit velstandssamfunn.
Samtidig vil det vere sånn at ein strategi der ein kjøper seg ut av klimaproblema, vil vere ei gigantisk bjørneteneste for norsk næringsliv. Dersom vi legg konklusjonane til FN sitt klimapanel til grunn, stoppar ikkje klimaarbeidet i 2020. Det vil halde fram med auka styrke, og omstillinga vil måtte kome. Dersom vi ynskjer eit norsk næringsliv som er i front når det gjeld miljø – og som dermed på sikt har konkurransekraft som følgje av det – kan vi ikkje leggje oss på Framstegspartiet og representanten Amundsen si linje. Han hoppar over heile denne dimensjonen. Det er ei ærleg sak å ikkje leggje konklusjonane til FN sitt klimapanel til grunn, men dersom det skal skje ei omstilling, må det vere eit poeng at også norsk næringsliv får ta del i denne utviklinga, og at vi legg til rette for det. Elles vil heile det internasjonale næringslivet – eller i alle fall næringslivet i svært mange land – vere omstilt til lågutsleppsaktivitet før det blir lønsamt å gjennomføre tiltaka i Noreg. Då har vi etter mitt syn gjort norsk næringsliv ei bjørneteneste.
Framtida vil altså kome med nye krav, vil fordre meir innsats, og vi har faktisk moglegheitene til å gjennomføre denne krevjande omstillinga og kome styrkte ut i den andre enden.
Vi ser det innanfor fornybar energi. Vårt land ligg i ein region som er blant dei regionane i verda som er mest spennande som energiregion, ikkje berre i forhold til olje og gass, men òg i forhold til fornybar energi, vind, vatn, bio – og alt det umodne som vi enno ikkje har fått økonomi i: bølgjekraft, tidevatnkraft, saltkraft, offshore vind og mykje anna. Her kjem det til å vere ei formidabel utvikling, og vi kan bidra. Vi kan skape aktivitet og arbeidsplassar og produksjon av rein energi. Det er ikkje slik, som det blei sagt tidlegare i debatten, at produksjonen av rein energi i Noreg er likegyldig i klimarekneskapen for vår nasjonale rekneskap. Dersom vi brukar den energien inn mot område som i dag er baserte på fossil energi, vil vi i realiteten få gevinst av det i form av lågare utslepp òg i vårt eige land.
Her skjer det mykje. Regjeringa gjennomfører veldig mykje god politikk på dette området. Vi har fått på plass grøne sertifikat, vi aukar produksjonen av fornybar energi betydeleg, gjennom Enova driv vi energieffektivisering i industri og i hushald, og gjennom ei formidabel satsing på forsking og utvikling på dette området har vi fått på plass Senter for fornybar energi og CCS, som bidreg til ny teknologi på dette området. Så gjennom vårt bidrag i klimakampen har vi ikkje berre moglegheit til å gjere det som er moralsk rett når det gjeld å bidra på riktig måte i klimaarbeidet, men vi kan skape grøne arbeidsplassar og skape grøn vekst.
Trine Skei Grande (V) [11:59:44]: Først vil jeg også takke interpellanten. Sjøl om jeg egentlig hadde ønsket at vi skulle hatt en klimamelding å diskutere i dag, er det prisverdig av interpellanten å minne regjeringa på hva det er vi skulle ha hatt på bordet. Problemet er jo ikke at ingen ting skjer, problemet er at vi går i feil retning når det gjelder utslippene i Norge. Det er mulig at representanten Marthinsen er lei, men jeg er redd. Jeg er redd for det som nå er i ferd med å skje i Norge, der utslippene bare øker når vi vet at vi må få dem til å gå i en annen retning. Kanskje skal vi slutte å snakke om global oppvarming? Kanskje skal vi nå snakke om det vi begynner å se rundt oss, nemlig mer og mer ekstremvær som påvirker hverdagen vår på uante måter?
Jeg er enig med statsråden i at det er en håpløs debatt, den om hvorvidt vi skal kutte hjemme. Problemet er at de gangene jeg er blitt provosert de siste månedene av en sånn debatt, har jeg blitt provosert av regjeringas medlemmer og støttespillere.
Nei, det er ikke gratis, og det er heller ikke lett. Og for å si det sånn, politikken har ikke hengt store medaljer på statsråder, regjeringer eller politikere som bare har gjort det som er gratis og lett. Det er faktisk når vi gjør de store endringene at vi måles. Vi vet alle hvorfor vi skal gjøre det, men det er også andre grunner. Samfunnene våre er i endring. Over hele verden er samfunnene i endring, fordi dette har blitt en ny faktor når det gjelder hvordan vi organiserer samfunnene våre. Dette er det teknologispranget som du kan si var i miniformat da nordmenn ikke alltid klarte å henge med da vi gikk fra seil til damp. Nå skal vi tilbake til seil i et nytt teknologisprang. Da kan vi lene oss tilbake og si at vi er så rike at vi kan betale andre for å gjøre det teknologispranget. Ikke nok med at vi ikke får gjort det vi skal gjøre, men vi kommer til å gjøre våre barn en bjørnetjeneste ved å overrekke dem et samfunn som teknologisk sett er helt i bakevja, og som ikke kommer til å skape arbeidsplasser som de kan leve av. Dette teknologispranget som vi nå snakker om, dreier seg om å skape framtidas arbeidsplasser. I stedet for å si at vi er så rike at vi kan slippe å gjøre det, bør vi heller si at vi er så rike at vi kan virkeliggjøre det på en enklere og greiere måte enn andre. Vi kan være med og skape de arbeidsplassene, den framtidige teknologien og de mulighetene.
Så må jeg kommentere innlegget til Per-Willy Amundsen. Jeg lurer på om det er kunnskapsløst, eller om det egentlig er litt ondskapsfullt – en av delene er det i hvert fall. Det eneste jeg kan si at jeg er enig med Per-Willy Amundsen i, er at det mangler en viss realisme i klimaforliket, men med et annet fortegn. Hvis vi leser tallene til klimapanelet, som vi har fått framlagt nå, kutter vi for lite i klimaforliket. Vi har for små ambisjoner i forhold til det vi egentlig bør ha i klimaforliket med tanke på de tallene som FNs klimapanel nå har lagt fram. Det er den manglende realismen i klimaforliket.
Problemet med denne regjeringa er jo ikke at de ikke mener noe. Vi har fått høre hva de mener når det gjelder klima. Det de mener, ligger i oljemeldinga. Det de mener, ligger i den utsatte klimameldinga – som ikke er så viktig. Det de mener, ligger i statsbudsjettet, der alle pilene peker i feil retning. Så problemet er jo ikke hva regjeringa mener, men at det de mener, ikke er godt nok. Derfor har vi i Venstre lagt fram hva vi er villige til å gå for, hvilke byrder vi mener vi skal være villige til å bære framover for å få til dette, og derfor har vi sagt hvilke grep som vi er villige til å gå for i Klimakur. Det er faktisk oppriktig ment som et håndslag. Vi viser kortene – det er ikke veldig strategisk riktig å gjøre det når man skal forhandle om samarbeid, men for oss er denne saken så viktig at vi er villige til å vise kortene på forhånd. Hvis vi ikke ser klimameldinga før utgangen av februar, kommer den til å komme som et Dokument nr. 8-forslag her. Det er jo skuddår i år!
Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:05:07]: Jeg har lyst til å takke for en innholdsrik debatt, som jeg synes vi har hatt den siste timen.
Da jeg hørte representanten Marianne Marthinsens innlegg, der hun omtalte gratiskvotene og at man ikke skulle få noen økonomiske lettelser i det regimet som regjeringen legger opp til, kan jo ikke det tolkes på så mange andre måter enn at regjeringen går inn for å øke CO2-avgiften til det nivået som CO2-avgiften var før man hadde kvoter, kanskje høyere. Det er eventuelt et spennende grep som regjeringen legger opp til.
Når det gjelder representanten Amundsen, hører han en religiøs overtone når det snakkes om totredjedelsmålet. Videre sier han at det er noe irrasjonelt over det. Representanten Amundsen avslører vel selv hvilke tanker han har om religion som noe irrasjonelt, og for meg er det da svar nok.
Representanten Marthinsen er lei av opposisjonen som forteller at ingenting skjer. I mitt innlegg sier jeg at ting skjer, men det skjer ikke fort nok, og vi går i feil retning. Det er den store utfordringen, altså at vi i dag ligger over 8 pst. over 1990-nivået i de utslippene vi allerede har sendt opp, og som vi kan måle. Den politikken som vi vedtok på de siste møtene her i salen før vi tok juleferie, vil også gjøre at utfordringen med å få til klimaforliket, blir enda tøffere.
Så er jeg enig i at vi skal se muligheten, som representanten Thorkildsen er inne på. Vi skal få ren byluft, vi skal få et rent byrom, og derfor fremmet jo Kristelig Folkeparti, sammen med Venstre og Høyre, et av Klimakur-tiltakene om sammenhengende sykkelvei. Det er et tiltak som sparer samfunnet for 10 000 kr per person, for vi får ned helseutgiftene! Det stemte altså regjeringspartiene ned i 2010 fordi de ville vente og se. Vi kunne ha gjort det. Vi vet hva som skal til, dette kunne vi ha gjort.
Og med respekt å melde: Jeg prøver å være ærlig i forhold til den klimakampen vi står i – ikke snakke ned noe, men være ærlig med hensyn til hvordan kartet og terrenget vi har framfor oss, er.
Jeg er utålmodig, og det er statsråden. Men det går ikke an at statsråden fraskriver seg ansvaret for de utslippene som skjer på Mongstad. Det er ansvar han har som statsråd.
Statsråden begynte med å si at han la klimamålet til grunn for klimameldingen. Det er bra. Da gjenstår det bare én ting: at det kommer nok tiltak i den klimameldingen som regjeringen har varslet i løpet av dette året, som innebærer at klimamålsettingene blir oppfylt.
Statsråd Erik Solheim [12:08:25]: Siden jeg har besvart spørsmålet grundig og det ikke er noe å legge til der, la meg avslutte med et par kommentarer til opposisjonens innlegg.
Fremskrittspartiets innlegg gikk ut på at det er mye, mye bedre å gjøre noe i utlandet enn å gjøre noe i Norge. Nå er det bare en måned siden Utenriksdepartementets budsjett ble behandlet fra denne talerstolen. Da gikk Fremskrittspartiets innlegg ut på at det var mye, mye bedre å gjøre noe i Norge, at vi måtte kutte drastisk ned på alle de pengene vi bruker til internasjonale klimatiltak. Så forstå det den som kan! Det går ikke an å si at det både er for varmt og for kaldt samtidig, og så kalle seg klimakritiker og kritisere klimatiltakene. Enten er det for varmt, eller så er det for kaldt. Man kan ikke både skjelle ut klimatiltak hjemme den ene dagen og klimatiltak i utlandet den andre dagen og tro at det er en sammenhengende politikk. Mer av dette hadde ikke vært vesentlig hvis Fremskrittspartiet bare sto på sidelinjen, som de selv sier, men det er jo vesentlig fordi Venstre åpenbart blir mye mindre provosert av dette enn av at noen personer fra regjeringspartiene sier noe annet enn statsministeren og jeg. Forstå det den som kan, at Per Rune Henriksen er mer provoserende enn Fremskrittspartiets innlegg her, og at det er mulig å anbefale samarbeid med Fremskrittspartiet, som jeg så en av Venstres talere nettopp gjorde på førstesiden i en av landets aviser. Og det partiet skal man samarbeide med, mens man lar seg provosere av at noen spredte representanter for regjeringspartiene motsier regjeringens politikk! Jeg forstår det ikke. Det er ikke mulig å forstå hvordan det skal kunne bli en klimapolitikk ut av det samarbeidet.
La meg også kommentere Høyre som ikke tok tak i den utfordringen de fikk, nemlig at en serie talspersoner fra Høyre har sådd tvil om klimaforliket. Jeg håper at Høyres stortingsgruppe tar opp det problemet i sine egne rekker. Høyres taler tok heller ikke opp at Høyre i den siste tiden har fremmet en serie forslag i Stortinget som ville øke norske klimagassutslipp, og at det ville være en fordel å få færre slike forslag. Høyres representant tok heller ikke opp det store problemet vi har, at når Stortinget gir lokale politikere mulighet til å gjøre klimatiltak, f.eks. gjennom køprising – det har bred støtte fra regjeringspartiene lokalt, og veldig ofte også støtte fra sentrumspartiene og Kristelig Folkeparti – mangler man støtte fra Høyre, som sitter med makt i de aller fleste større byene i Norge, til å gjennomføre nettopp disse tiltakene.
Jeg vil også komme med et personlig hjertesukk når et internasjonalt orientert parti som Høyre driver en form for billig populisme og sier at statsråden er for mye i utlandet. Med all respekt; det er ikke mulig å drive fram regnskogsatsing, norsk fornybarsatsing, Scatec som nå investerer store summer i solenergi i Sør-Afrika, eller et stort landbruksprogram for klimaendring uten at Jonas Gahr Støre, jeg og andre norske politikere er i utlandet. Høyre burde forsvare denne internasjonale innsatsen overfor opinionen og ikke drive populistisk frieri til noe som bare bidrar til at vi får en enda dårligere klimapolitikk enn den de selv beskriver – både i Norge og internasjonalt.
Presidenten: Sak nr. 2 er dermed avsluttet.