André Oktay Dahl (H) [10:40:50]: Da skal vi gire opp litt.

Temaet for denne interpellasjonen er hvorvidt regjeringen – fortsatt – ikke vil ta i bruk tilgjengelige virkemidler for økt oppklaring av f.eks. voldtektsforbrytelser, og hvordan vi skal sikre flere domfellelser. Selv om vi sikkert kommer til å høre at det handler om hvor ivrige vi i Høyre er etter såkalt å privatisere strafferettspleien, så handler det ikke om det. Dette handler om i hvilken grad vi tar voldtektsofre på alvor, det handler om kvaliteten på DNA-analyser, og det handler først og fremst om mer rettssikkerhet ved å bruke «second opinion»-miljø – ikke bare prate om det.

Regjeringens motstand mot å bruke andre enn RMI og FHI – Rettsmedisinsk institutt og Folkehelseinstituttet – har siden 2005 vært såkalt ideologisk fundert. Men den samme regjeringen bruker altså private til langt mer inngripende oppgaver. Da handler det ikke om ideologi eller prinsipper, for en ideologisk motstand forutsetter en noenlunde helhetlig tilnærming til det – noe regjeringen altså ikke har. I dette spørsmålet er det vanskelig å se at det handler om noe annet enn vrangvilje – en vrangvilje til skade for landets voldtektsofre, for kvaliteten på DNA-analysearbeidet og til skade for rettssikkerheten. Høyre har i lang tid etterlyst regelmessig statistisk rapportering fra RMI og FHI for suksessrater og tidsbruk. Dersom det nå foreligger – og det bør det gjøre, ettersom dette i følge tidligere statsråd Storberget var på trappene i 2009 – må denne dokumentasjonen fremlegges. Siden Stortinget har besluttet å fortsette løsninger med RMI/FHI som eneleverandør og ikke måles opp mot andre, må Stortinget gis anledning til – som vi gjentatte ganger har tatt til orde for – å få fremlagt skriftlig dokumentasjon over tidsbruk, suksessrater og oversiktlige kostnader for rettsgenetiske tjenester.

Med unntak av årsrapporten fra RMI for 2009 har ikke vi sett at Stortinget har fått innsyn i en slik publisert, og ikke minst helhetlig, oversikt. Høsten 2009 stilte jeg spørsmål om dette. Da viste justisministeren til 30 dagers saksbehandling. Ifølge årsrapporten, som først ble offentliggjort sent på høsten 2010, var den på nærmere 100 dager – og økende den gangen. Jeg ber derfor statsråden i dag om konkret svar på når man vil få en rutine for å utarbeide skikkelige og helhetlige årsrapporter som Stortinget kan forholde seg til – noe tidligere RMI-direktør Ballo forsøkte å få i gang, men som tydeligvis ikke ble rutine likevel. Ballo gikk som kjent av etter kort tid i møte med analysemonopolet – som garantert stort sett gjør en bra jobb – men regjeringen ønsker tydeligvis ikke at noen skal evaluere denne jobben for å etterprøve hva som skjer, og ikke skjer.

Som påpekt mange ganger gjennom fem–seks år: GENA i Stavanger kan altså motta prøver, anonymisert, med strekkodemerking. GENA leverer resultater i samme format som FHI. Jeg har selv besøkt Metropolitan Police i Storbritannia. De bruker flere forskjellige laboratorier – alle private – til forskjellige oppgaver innen denne type tjenester. GENA ble startet av en driftig og utålmodig kvinne som hadde et genuint engasjement for å gjøre jobben bedre, og det samme skjedde i England fra 1997. Vi ble der fortalt at politiet får månedlige oversikter over antall prøver – og ikke minst suksessrater – fra hver enkelt leverandør, noe Høyre har etterlyst i flere år. Er det egentlig for mye forlangt når det gjelder hva politiet bør ha?

Rettssikkerhet og «second opinion» er viktig for et samlet storting. Det ikke å benytte uavhengig og kvalifisert «second opinion» blir i Ragna Aarlis bok «DNA-bevis» fra 2011 beskrevet som å skje på bekostning av dem som utsettes for kriminalitet. Det er fordi det ikke legges til rette for å benytte de muligheter som finnes for rask og effektiv etterforskning og mulig oppklaring av kriminalitet. DNA kan være det mest effektive etterforskningsverktøyet, men da må analysene skje raskt og – ikke minst – gi resultater.

Norsk politi bør få økt ansvar og myndighet med hensyn til håndtering av rettsgenetiske analyser. Det tar om lag fem arbeidsdager å analysere enkle sporprøver i England og i Sverige. I London-området er det et krav at laboratoriene oppnår mer enn 95 pst. suksess på å fremskaffe profiler fra enkle prøver. Til nå har man overfor Stortinget forklart lave suksessrater og lange analysetider med svakhet i politiets egne rutiner. Hvorvidt RMI/FHI kunne ha gjort et bedre analysearbeid, blir ikke utfordret. Dette ønsker man altså heller ikke å sjekke ut nærmere når man på grunn av regjeringens stivbenthet takker nei til kostnadsfrie «second opinion» DNA-analyser i 20 medieomtalte overfallsvoldtektssaker som ikke ga resultater ved FHI. Forstå det den som vil!

I juni 2011 informerte midlertidig direktør ved RMI, Thor Håkstad, ledelsen ved Universitetet i Oslo om at instituttet ikke lenger har restanser på DNA-analyser, og det høres jo bra ut, men det er grunn til å spørre hvordan man selv velger å definere restanser. Det ene er at dette ikke den gang ble oppgitt for alvorlig kriminalitet. Det mer viktige er selve restansebegrepet, som noen får adgang til å definere selv. Restanser er dynamiske og underlagt tilbud og etterspørsel. Kriminaltekniske laboratoriers restanser er ikke statiske: Antallet er i konstant endring ettersom laboratoriene øker egen kapasitet gjennom effektivisering, som å ansette flere eller implementere tilleggsutstyr, ettersom lovendringer innføres i forbindelse med DNA-testing av kriminelle, eller – selvfølgelig – ettersom laboratoriene mottar økende saksmengder eller mister erfarne DNA-analytikere. Spørsmålet er hvor lenge FHI vil være såkalt restansefri og skal få lov til å definere selv hva det vil si å være restansefri.

Da vi diskuterte spørsmålet om «second opinion» under justisdebatten i fjor, uttalte statsråden at «denne nye diskusjonen om en annen gangs kontroll» virket «litt søkt». Videre uttalte hun:

«Det virker nærmest som et virkemiddel for å sikre private leverandører innpass for å gjøre noe som andre vurderer som faglig unødvendig. Det blir i min verden sløsing med offentlige midler.»

For det første er ikke dette en ny diskusjon. Den har pågått i fem–seks år. For det andre tilbyr GENA, som nevnt, gratis analyser. For prøver som ikke har gitt resultater ved RMI/FHI, og hvor GENA har erfaring med at de faktisk finner DNA der hvor RMI/FHI har testet negativt, må man jo kunne si at politiet har alt å vinne på å gi prøvene en mulighet til. Ellers kastes de jo uansett. Sløsing med offentlige midler må jo være at man har brukt flere hundre millioner på en DNA-reform uten at vi vet om tjenestene har kommet opp på det nivået som vi må kunne forvente, og som tillates, ikke minst av teknologien. For det tredje har vi fremdeles ikke etablert ferdig et «second opinion»-miljø. Det skulle etableres i Tromsø, men det har ennå ikke skjedd, og regjeringen bevilget heller ikke penger til det i budsjettet. Man velger altså å bruke mye penger uten å legge til rette for et «second opinion»-miljø så raskt som mulig.

Det eneste nye er at vi har en statsråd som i desember lot som om debatten om «second opinion» var ny. Det har vært premisset hele tiden, uavhengig av spørsmålet om GENA. Det faktum at Advokatforeningen så vel som politijuristene under åpen høring med justiskomiteen gir klar støtte til at GENA bør nyttes for å sikre bedre rettssikkerhet, raskere og bedre analyser, burde gjøre et visst inntrykk. Meg bekjent er verken Advokatforeningen eller politijuristene noen som tar spesielt lett på spørsmålet om rettssikkerhet eller forholdet offentlig/privat i strafferettspleien. I motsetning til statsråden vil jeg ikke betegne dem som noen som kommer med faglig unødvendige innspill på vegne av f.eks. landets voldtektsofre, slik statsråden valgte å gjøre 2. desember.

Mener statsråden fortsatt at Advokatforeningen og politijuristene tar feil når de ønsker et «second opinion»-miljø nå?

Statsråd Grete Faremo [10:50:15]: Regjeringen og et flertall i Stortinget er av den oppfatning at rettssikkerhet og kvalitet best sikres ved at den type analyser vi her snakker om, utføres i offentlig regi og uavhengig av forretningsinteresser. Behandling og analyse av DNA-spor i straffesaker er håndtering av bevismateriale og et ledd i en bevissikringskjede og skal bl.a. tilfredsstille strenge krav til rettssikkerhet. Jeg vet ikke hva interpellanten sikter til med at denne regjeringen «bruker private aktører til langt mer omfattende bevisinnhenting». Bruk av private aktører til å utføre undersøkelser og analysevirksomhet i strafferettspleien er ikke ukjent i norsk politiarbeid, men hittil har slike tjenester primært blitt kjøpt i tilfeller der offentlige instanser ikke selv har nødvendig fagkompetanse.

Innledningsvis vil jeg få gjøre det helt klart at jeg ikke betviler Høyres motiver for sitt engasjement for kjøp av private analysetjenester.

Min forgjenger er flere enn én gang fra Stortingets talerstol blitt bedt om å ta stilling til kjøp av de aktuelle tjenester fra et konkret privat firma, endog bedt om å vurdere statlig overtakelse av det samme. Jeg vil med én gang gjøre det klart at jeg ikke vil gå inn på en slik diskusjon knyttet til et bestemt privat firma. Det ville kreve egne prosesser i tråd med eksisterende regelverk og ansvarsområder knyttet til offentlige anskaffelser og statlige eierskap.

Både kriminaltekniske, rettsgenetiske og rettstoksikologiske analyser kan i prinsippet anskaffes ved kjøp i det private markedet. I stedet for et system med offentlige og private laboratorier som kappes om å bistå på kommersiell basis, har Norge valgt å samle ekspertisen i institusjoner, og da i Folkehelseinstituttet og Kripos, underlagt offentlig styring og kontroll. Dette er også i samsvar med hva som er valgt i våre nordiske naboland, og har vært en levedyktig modell under skiftende regjeringer og politikk.

For personprøver er kapasiteten hos FHI mer enn stor nok i forhold til oppdragsmengde. De store kapasitetsmessige utfordringene knyttet til behandling av sporprøver i begynnelsen av DNA-reformen er håndtert gjennom målrettet restansenedbygging og reduksjon av saksbehandlingstid. Circa 80 pst. av sporsakene behandles innen 30 dager og er innenfor målet som ble satt.

Svært alvorlige saker som overfallsvoldtekter og andre saker som politiet prioriterer, blir behandlet i en egen prosess med egne frister. De som har erfaring med behandling av slike saker, vet godt at tidsbruken ikke knytter seg til selve DNA-analysen av en sporprøve. Den gjennomføres på få dager. Det manuelle arbeidet med å beskrive og undersøke materialet, f.eks. klær og funn av biologisk materiale i overfallsvoldtekter, hører til de mest tidkrevende undersøkelser. En enkelt sak kan inneholde fra én til opptil flere hundre sporprøver i tillegg til prøver fra impliserte personer i et anmeldt forhold. I slike saker må politiet i samarbeid med FHI gjøre en prioritering av det innsendte undersøkelsesmaterialet. Spormateriale og referanseprøver fra impliserte personer mottas ofte i flere omganger og på ulike tidspunkter. Dessuten hender det at impliserte i saken endrer forklaring underveis i etterforskningen. Alt dette medfører ofte nye vurderinger og nye analyser eller tilleggsanalyser. Dette krever enhetlige prosesser og nødvendig bemanning med kompetanse. Kvalitet så vel som behandlingstid i disse sakene er avhengig av at alle ledd i bevissikringskjeden fungerer godt sammen, og at det er etablert gode rutiner mellom oppdragsgiver og analyseinstitusjonen. Den sakkyndiges oppdrag skal alltid avsluttes med en skriftlig rapport til bruk i retten. Saken må være undersøkt og belyst på best mulig måte. Alle detaljer må være riktige, slik at den såkalte «chain of custody» er ivaretatt. Rettssikkerheten for de impliserte er avgjørende.

Er det noe som utredninger på området har vært opptatt av, og som representanten Høybråten pekte på i sin interpellasjon høsten 2010, er det behovet for en rasjonell og enhetlig organisering av disse tjenestene. Sakkyndigtjenester på straffesaksområdet har felles utfordringer, og en helhetlig tenkning er nødvendig. Det må ligge et bunnsolid offentlig og helhetlig tilbud til grunn, slik man både i Danmark, Sverige og andre land har vært framsynte nok til å bygge ut. Da regjeringen iverksatte DNA-reformen 1. september 2008, var det en reform som omfattet tiltak over et bredt spekter. Sentral finansiering av DNA-analyser, slik at det ikke lenger er økonomien i politidistriktene som avgjør hvorvidt biologiske spor skal undersøkes, ble innført samtidig med et nytt lovverk for utvidet DNA-registrering. Økt laboratoriekapasitet har vært nødvendige tiltak, men vel så viktige er tiltakene for kompetansebygging i politiet og mer effektiv innhenting og bedre sikring av DNA-spor under etterforskningen. Analyseresultatet er ikke mer pålitelig enn sitt svakeste ledd. Hvordan politiet samler inn og behandler sine kriminaltekniske spor, er følgelig av stor betydning for rettssikkerheten. Avdeling for biologiske spor ved FHI har utført DNA-analyser i et betydelig antall straffesaker over lang tid. FHI viser til at arbeidet ved avdelingen som omfatter sporundersøkelser, er akkreditert etter standarden ISO 17025. I undersøkelsene benyttes de samme anerkjente og etablerte metodene som i andre tilsvarende laboratorier. FHI deltar også i såkalte ringtester som viser at kvaliteten på arbeidet er høy og i henhold til de krav som den internasjonale standarden stiller.

Jeg er kjent med at det har vært hevdet at flere av overfallsvoldtektene kunne blitt oppklart ved bruk av mer følsomme analysemetoder. Etter det jeg har fått opplyst, knytter det seg stor usikkerhet til om resultatet fra slike analyser og det biologiske materialet analysen er basert på, kan knyttes til den kriminelle handlingen. Retten kan reise berettiget tvil om holdbarheten av beviset, med etterfølgende «ekspertstrid». Hvis slike analyser markedsføres overfor politiet til tross for at de er beheftet med stor usikkerhet med hensyn til resultatet, synes jeg dette er svært betenkelig.

Sporanalyse er et spesialisert område. Den nødvendige kompetanse erverves over tid ved å arbeide med konkret materiale i mange forskjellige saker. Både Folkehelseinstituttet og Kripos nyter etter min mening i dag stor respekt for det arbeidet som gjøres, både allment og også i domstolene, som mottar disse sakkyndige rådene. De nyter også stor respekt blant forsvarere og i norsk politi og påtalemyndighet.

Interpellanten spør hvorfor jeg mener Advokatforeningen og politijuristene tar feil når de «påviselig kan hevde at dagens modell er til skade, f.eks. for voldtektsutsatte».

Jeg kan ikke se at det er saklig grunnlag for at interpellanten eller andre kan hevde at dagens modell, nemlig et offentlig ansvar for bevissikring, påviselig er til skade for voldtektsutsatte. Vi er alle enige om viktigheten av å framskaffe raskere og faglig pålitelige resultater som kan brukes som bevis ved overfallsvoldtektene og i andre saker. Dette mener Stortingets flertall gjøres best i regi av det offentlige og innenfor betryggende rammer, uavhengig av private forretningsinteresser.

André Oktay Dahl (H) [10:58:40]: Man får nesten murpussen i pannen av å høre denne argumentasjonen. Når man ikke vet hva det siktes til, når man viser til at det offentlige bruker private firmaer langt mer inngripende, kan statsråden umulig ha fulgt med i debatten før jul og i tidligere debatter.

Så til argumentet om at man ikke vil bruke andre der det offentlige har tilstrekkelig fagkompetanse. Da burde det jo bekymre statsråden at man i årevis brukte RMI, som ikke var akkreditert, som ikke rakk å få til en akkreditering, mens det delvis privateide GENA hadde det. Til overmål brukes lederen av GENA som sakkyndig i norske rettssaker på grunn av sin fagkompetanse.

Jeg har stor forståelse for at man ikke vil diskutere ett konkret firma. Men nå er det sånn at dette delvis privateide firmaet er det eneste miljøet i Norge – ved siden av RMI nå, som har blitt akkreditert til slutt – som har kompetanse nok, og som har tilbudt gratisprøver til beste for landets voldtektsofre for å finne ut om det var noe mer å finne. Det er grunnen til at de brukes som sakkyndig i norske rettssaker.

Så kom argumentet om at det aldri er bedre enn det svakeste ledd. Det er veldig rart at man i Norge ikke vil finne ut hva som er det svakeste ledd. Man sier automatisk at det er politiets DNA-innhenting som er det svakeste ledd, fordi man ikke vil se på om kvaliteten på RMI/FHIs arbeid er så bra. Er det så bra, er det jo ingenting å frykte. Da bør man jo åpne for at andre kvalifiserte får lov til å se om det er noe å finne.

Det mest parodiske er at GENA faktisk har fått en pris fra Næringsdepartementet for at det er fantastisk med kvinnelig gründerskap – og så vil ikke Justisdepartementet kjøpe de tjenestene som vedkommende, og selskapet, har fått prisen for.

RMI/FHI nyter stor respekt. Da bør statsråden ta en tur utenfor landets grenser og snakke med noen av de fremste amerikanske ekspertene på DNA-analyse og høre om alt står så bra til. Det er selvfølgelig veldig mye bra arbeid som gjøres – og poenget vårt er heller ikke å sverte RMI/FHI – men vi konstaterer at Advokatforeningen, politietterforskere, jurister og folk som er voldtektsofre, kontinuerlig sier at dette går sakte. Da er spørsmålet: Når har statsråden tenkt å fremlegge en konkret, helhetlig årsrapport som Stortinget kan forholde seg til, som i det minste kan dokumentere at tall man kommer med, er riktige, og som det er mulig for Stortinget og andre å etterprøve med hensyn til den fantastiske kvaliteten man sier at man har – til skade for landets voldtektsofre?

Statsråd Grete Faremo [11:02:04]: Jeg tror denne debatten så langt har bidratt til å avklare at vi er enige om viktigheten av å ha et godt system for disse viktige analysene. Jeg mener også at vi har en god modell for dette, og at denne er utviklet gjennom de senere år på en god måte, ikke minst i kjølvannet av DNA-reformen.

Etter min oppfatning er det også avdekket uenighet rundt prioriteringer knyttet til hvor viktig det er å bidra til å dra med seg flere aktører – så å si uansett. Vi har et samarbeid også med utenlandske analysemiljøer. Det kommer som resultat av at vi i forbindelse med noen prøver faktisk har sett det riktig å trekke på kompetansemiljøer også utenfor våre egne miljøer. Disse besitter grundig spesialkompetanse.

Politidirektoratet mottar løpende rapporter fra FHI om tidsbruken ved analyser, og jeg legger til grunn at direktoratet rapporterer til departementet dersom det skjer en utvikling i tidsbruken som er negativ, eller at prøver ikke leveres til politidistriktene innenfor de frister som er satt. Hvis det er nødvendig å innføre nye frister rundt disse forholdene, vil jeg selvsagt komme tilbake til det.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [11:04:45]: Jeg vil skryte av interpellanten for nok en gang å ha bidratt til å sette denne problemstillingen på dagsordenen.

I interpellasjonen står det at «Høyre med flere» har tatt opp denne saken flere ganger, og jeg regner med at jeg representerer «med flere». Det er riktig at Fremskrittspartiets representanter har tatt opp denne saken et betydelig antall ganger, i likhet med interpellanten og hans parti – både gjennom interpellasjoner, skriftlige spørsmål, muntlige spørsmål, merknader og ikke minst gjennom forslag i en rekke innstillinger som justiskomiteen har behandlet i de siste periodene. Likevel klarer vi ikke å få bevegelse i denne saken.

Det er én ting jeg har merket meg i de innleggene som statsråd Faremo har holdt så langt i dag, og det er: drives best i offentlig regi, uavhengig av private forretningsinteresser. Det er ikke helt ulikt det som tidligere statsråd Storberget også har sagt fra denne talerstol. Men det viser at denne saken har blitt et ideologisk mantra for denne regjeringen. Det er ideologi – motstanden mot private løsninger, private aktører – som er det avgjørende i denne saken, og ikke at vi skal ha et mangfold, muligheten for «second opinion», fagmiljøer som tester hverandre og konkurrerer med hverandre for å skape et best mulig resultat for det vi alle ønsker – å få oppklart så mange som mulig av disse sakene så raskt som mulig. Derfor må denne typen ideologi legges til side, for det er ikke med på å skape resultater for dem som er berørt av dette, og når så mange aktører i disse fagmiljøene, i politiet, blant advokater osv., tydelig har sagt at de ønsker flere muligheter til å kunne ta disse analysene.

Det er – selv om man tillater andre aktører enn en offentlig aktør – en selvfølge at det skal stilles kvalitetskrav. Man skal jo ikke – som det virket som om statsråden her antydet – bare godta hva som helst. Hvis staten skal inngå avtale med et privat drevet institutt om analyser, er det klart at man i en slik prosess skal stille klare kvalitetskrav, målbare krav, til den typen virksomhet. Denne private aktøren som er nevnt her, er villig til å inngå den type avtale. I så måte burde den nye justisministeren, Faremo, være skremt av alle de historiene som nettopp er avdekket rundt driften av tidligere Rettsmedisinsk institutt, og de mangler på kvalitet og dårlig drift som er avdekket en rekke ganger i de senere årene rundt den virksomheten. I hvilken grad kan vi være trygge på at det som blir produsert i den virksomheten, har de kvalitetsmessige krav som vi etterspør? Det tror jeg det er god grunn til å stille spørsmål om.

Det er også blitt avdekket spørsmål rundt ryddighet i driften av Rettsmedisinsk institutts virksomhet i forhold til monopolsituasjonen og konkurranse med andre virksomheter i et konkurranseutsatt marked, f.eks. ved private farskapsanalyser. Her har det manglet en ryddighet, og jeg forutsetter at regjeringen har tatt opp disse punktene med Rettsmedisinsk institutt og Folkehelseinstituttet, slik at disse nå har blitt minimalisert.

Anders B. Werp (H) [11:10:04]: Dette er et tema som fra Høyres og Fremskrittspartiets side har vært tatt opp til debatt flere ganger i løpet av de siste årene. La meg bare presisere aller først at fra Høyres side dreier dette seg på ingen måte om å diskreditere de eksisterende offentlige fagmiljøene eller å promotere et privat alternativ. Det er det saken aller minst dreier seg om. For oss dreier dette seg om rettssikkerhet og effektiv etterforskning, intet annet. Men også denne gangen møtes vi av ideologiske argumenter og ikke av det jeg vil kalle faglige argumenter. Jeg registrerer endog – og jeg ser på talerlisten i dette øyeblikk – at det er ikke én eneste representant fra regjeringspartiene i denne sal som har bedt om ordet i debatten. Jeg vet ikke hva det skyldes. Det kan hende man har gått tom for argumenter, jeg vet ikke, eller kanskje man føler at saken er utdebattert. Men vi registrerer altså at det overhodet ikke engasjerer regjeringspartiene på Stortinget. For oss i Høyre og andre som har hatt ordet til fordel for å bygge opp alternativer, er det altså viktige prinsipielle spørsmål denne saken berører.

Det undrer meg at statsråden i sitt innlegg ikke berører sluttrapporten utarbeidet av Universitetet i Bergen datert 15. juni 2011. Det er et forskningsarbeid utført på oppdrag fra Justisdepartementet, og det er interessant å merke seg rapportens konklusjon som altså dreier seg om DNA-analyse. Den konkluderer på to vesentlige punkter med at det er manglende endringsdyktighet i de eksisterende offentlige analyseinstitusjonene. For det andre påpeker rapporten at fraværet av mulighet for såkalt second opinion er et problem knyttet til rettssikkerhet. Men et så faglig tungt innlegg i debatten finner man altså ikke i det hele tatt anledning til å berøre. Når vi i justiskomiteen i tillegg møter representanter både fra Advokatforeningen og Politijuristene som påpeker akkurat det samme fra sine ulike ståsteder i rettspleien, bør det begynne å engasjere en debatt utover det å gå i en ideologisk skyttergrav og hevde at det offentlige har alle svar på alle spørsmål hele tiden i alle saker. Høyre tror ikke det er slik. Vi må løfte blikket og åpne opp for mer og større perspektiver i debatten, slik at vi på den måten kan ivareta både bedre etterforskning og bedre rettssikkerhet.

Høyre kommer selvfølgelig til å følge opp dette videre, og jeg håper at fraværet av engasjement i debatten fra de rød-grønne ikke er et signal om at de ikke bryr seg om temaet som sådan.

André Oktay Dahl (H) [11:13:36]: Det er heldigvis mindre enn to år til 2013. Når listene skal skrives over fornuftige ting som skal gjøres i løpet av de første hundre dagene, har jeg en snikende positiv mistanke om at en ny regjering kommer til å legge mye mer vekt på at man skal styrke norske fagmiljøer – lytte til Advokatforeningen, lytte til Politijuristene, lytte til landets voldtektsofre – for å sørge for bedre rettssikkerhet framfor å ri prinsipper man later som om man har, men som man ikke har fordi man bruker private miljøer på andre områder.

Det var bra at statsråden nevnte utenlandsk analysemiljø, for det har ikke vært noe problem å sende til private bedrifter i utlandet fra f.eks. UDIs side tidligere. Kjernespørsmålet her er hvorfor statsråden ikke vil bruke «second opinion» når FHI ikke får klare svar på sporprøver. Det er umulig å forstå, spesielt er det vanskelig å forstå med tanke på at GENA – som man ikke vil diskutere – har tilbudt seg å gjøre det gratis. GENA har tilbudt seg å la seg bli overtatt av det offentlige, sånn at det kan være i fullstendig offentlig eie, hvis det var eierskapet som var problemet. Til alt overmål er det slik at GENA i flere år var bedre kvalifisert ved at de var akkreditert, i motsetning til hva RMI ikke greide på mange år. Da er spørsmålet: Hvilke kvaliteter er det da man etterspør? Det er en sirkelargumentasjon som er vanskelig å forstå.

Men, som nevnt, det er kort tid til 2013, og det tror jeg vi skal være glad for. I mellomtiden får vi kanskje sette vår lit til tidligere stortingsrepresentant Ballo, som meldte seg ut av SV, og som sa opp sin stilling som direktør ved RMI fordi han møtte analysemonopolet og manglende politisk interesse, og nå har meldt seg inn i Arbeiderpartiet – at statsråden lytter til ham og har en langt mer aktiv holdning til hva man skal forvente av krav til effektivitet og ikke minst resultater når det gjelder DNA-analyse, fremfor bare å fremføre taler som vi har hørt flere ganger før, men som dessverre er til skade for fagmiljøer og rettssikkerheten i dette landet.

Statsråd Grete Faremo [11:16:33]: Jeg forstår at debatten om dette temaet er ført mange ganger, men jeg vil likevel benytte anledningen til å takke interpellanten for å gi anledning til debatt nok en gang.

Jeg har lyst til å understreke at etter det jeg har hørt, er det fortsatt ingen – og det er jeg glad for – som trekker i tvil kvaliteten ved prøvetakingen ved FHI på en slik måte at det er grunn til å stille spørsmål. For alt det vi har sett så langt, tyder på at det ikke er grunn til å stille spørsmål om kvaliteten ved måten prøvene analyseres på ved FHI, og de anvender også denne ISO-godkjente modellen. Men prøvene er kompliserte og omfattende, og vi har derfor også vært inne på tidsbruken knyttet til dette, hvor bare selve analysen av prøvene i seg selv kan være det som tar minst tid, men hvor det også er viktig å sikre at de prøvene som er knyttet til den alvorligste kriminaliteten, tas raskt.

Det er antydet at den løsningen som er valgt, er dogmatisk. Til det vil jeg bare bemerke at det er vanskelig å øyne det når man ser at samme modell er anvendt i flere av våre europeiske naboland, ikke minst våre aller nærmeste – Sverige og Danmark – og at dette er en modell som har fungert lenge og gjennom skiftende politiske konstellasjoner.

Det er også interessant at man når man snakker om å anvende private aktører, synes å tenke at dette i så fall vil kunne være en anbudskonkurranse bare rettet mot norske aktører. Skulle man se på muligheten for dette, ville dette måtte være et anbud som gikk ut bredt i Europa. Da ville man kanskje sitte med en helt annen løsning, hvor det var større problemer med å sikre en kvalitet vedvarende over tid, enn hva man kan nå med den gode, etablerte løsningen vi har, og som jeg forutsetter at vil virke godt framover.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.