Frank Bakke-Jensen (H) [10:02:44]: Havbruksnæringen er en av de viktigste eksportnæringene vi har. På tross av en vanskelig finanssituasjon der ute, og dermed dårligere priser for produktene, har den klart seg rimelig bra når man tar hensyn til eksportinntektene og lønnsomheten. Dette sier oss at målt mot historien har næringen utviklet seg i positiv retning. Den framstår som en mer moderne, kunnskapsbasert og markedstilpasset næring enn tidligere.

Det er også en næring som har jobbet hardt med miljøutfordringer. Den har hatt store prosjekter når det gjelder sykdom, den har jobbet med lakselus, og den har hatt store prosjekter når det gjelder rømning. På tross av enkelte tilbakeslag ser man klare tegn på at situasjonen blir stadig bedre. Næringens påvirkning på villaksen er også et komplisert tema som det jobbes seriøst med. Villaksen i seg selv er et komplisert spørsmål, og den store havbruksnæringen kompliserer dette bildet ytterligere. Felles for alle problemstillingene er at man må bygge arbeidet på fakta. Bare en kunnskapsdrevet utvikling vil gi det ønskede resultat.

En følge av næringens vekst og suksess er at næringen nå arbeider i et skarpere søkelys, både fra det offentlige og fra media, en annen er at næringens størrelse og raske vekst gjør at den setter betydelige spor etter seg. Høyre er helt enig i at det er riktig og viktig at man fra politisk hold stiller strenge miljøkrav til næringen. Det bør også, i den grad det har vært uklart, poengteres at det er viktig at næringen har klare politisk vedtatte mål å forholde seg til.

Bakgrunnen for denne interpellasjonen er derfor todelt. Det som konkret utløste den, er overskriften vi kunne lese i media i november 2011. I en pressemelding fra Klima- og forurensningsdirektoratet kan man i overskriften lese «Fiskeoppdrettere mangler miljøkunnskap».

Klif har vært på en inspeksjonsrunde til et utvalg oppdrettere og mener at alt ikke er slik de forventer å finne det. I pressemeldingen listes det opp en rekke forventninger fra Klif til oppdretterne. Blant annet skal de «utarbeide kriterier for akseptabel forurensning av anleggets resipient i risikovurderingen», og «det skal settes konkrete, målbare miljømål for påvirkning av resipienten».

Her stiller jeg følgende spørsmål til statsråden: Vil det ikke være riktigere at Klif på oppdrag fra ansvarlig politisk myndighet utarbeider klare krav til hva som er akseptabel forurensning? Og vil det ikke være mer troverdig at Klif i forhold til vedtatt regelverk setter konkrete, målbare miljømål for påvirkning av resipienten?

I Høyre tror vi det er riktig og viktig at man fra det offentlige er tydelig på hvilke krav som stilles.

Det er også for oss som er kjent med næringen, lett å skyte ned påstander som «fiskeoppdrettere mangler miljøkunnskap», når de er så vagt fundert som i denne rapporten. Jeg kan faktisk med patos hevde at dette ikke stemmer, og få kan gi meg feil.

Pressemeldingen egner seg altså dårlig til det den burde være ment til: å opplyse og være et viktig innspill i debatten om næringens miljøpåvirkning. Det må derfor være lov til å stille spørsmål om hvorfor en statlig etat må bruke slike virkemidler for å prøve å skaffe seg en stemme i debatten, for samme dag konkluderer en arbeidsgruppe som er nedsatt av Miljøverndepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet, med at mål satt i dagens lovgivning gir tilfredsstillende resultater, og at det ikke finnes tegn til målbare endringer i næringssaltkonsentrasjonen på de lokasjoner de har målt. Vel er dette et begrenset antall anlegg, vel er det fra et lite område, og vel er det bare ned til en viss dybde, men dette er en av de første undersøkelsene som med troverdighet kan si noe om dette. Man tilfører med denne rapporten debatten kunnskap, og pressemeldingen fra Klif står plutselig i et litt underlig lys – merk det jeg tidligere sa om faktabasert og kunnskapsdrevet prosess.

Når forskjellige etater og direktorater sår tvil om målte verdier, tradisjonelle metoder eller vedtatte måls egnethet og troverdighet, blir det problematisk for samfunnet rundt å forholde seg til disse tallene.

Det er den andre motivasjonen for denne interpellasjonen. For oss som skal gjøre politiske vedtak, er det komplett umulig å forholde seg til offentlige etater som driver sitt informasjonsarbeid etter malen til Klif. Det kan virke som om man av og til har en konkurranse om hvem som skal skyte hardest og knuse mest.

Vi har fra de siste årene flere eksempler på harde debatter mellom forskjellige statlige fagdirektorater. I Høyre er vi veldig glad i debatter, men det må være lov til å se på bakgrunnen. En stund kunne det se ut som om det hadde brutt ut åpen strid mellom Direktoratet for naturforvaltning og Havforskningsinstituttet. Der opplevde vi den morsomheten at en forsker kunne være engasjert i et lakseråd, finansiert av Direktoratet for naturforvaltning, der man stilte seg kritisk både til metode og tall – noe den samme personen måtte stille seg bak når hovedarbeidsgiveren, Havforskningsinstituttet, presenterte sitt syn på saken dagen etter. Dette er lite egnet til å skape troverdighet for fakta.

Fiskeridirektoratet presenterte tall for avlusing av oppdrettslaks som viste en klar og gledelig forbedret situasjon – dette var midt i en opphetet debatt om temaet – og opplevde dagen etter å bli skutt ned av Mattilsynet. Mattilsynet stilte seg tvilende til om tellemetoden holdt ønsket standard. Dette ble et eksempel på veldig dårlig timing. Diskusjon rundt og valg av metode bør være avklart lenge før, all den tid en hel næring, miljøverninteressene og det politiske miljøet var enig i at de resultatene som kom av tellingen, skulle si noe om den videre utviklingen for næringen. Hvordan skal egentlig vi som politikere forholde oss til slike prosesser? Og det viktigste: Hvordan skal næringen forholde seg til slike prosesser?

Statsråd Solheim og statsråd Berg-Hansen arrangerte i fjor et seminar der man hadde satt seg som mål å rette opp i en del av disse problemene. Jeg må få lov å spørre statsråden om han mener at man har lyktes med det, sett i lys av hva Klif presterer i sin pressemelding.

Så til villaksen. Hvordan er så situasjonen for villaksen? Det er i enkelte miljøer nå en opplest sannhet at problemene til villaksen i stor grad skyldes negativ påvirkning fra oppdrettsnæringen. Er dette riktig? Har vi kunnskap nok om villaksen til å konkludere slik? Nei, sier veldig mange. Da blir min bekymring at vår forvaltning av denne kanskje ikke er god nok. Min bekymring er at slakke politiske tømmer skal forverre situasjonen også for villaksen. Det må være mulig å bruke statlige institusjoner på en slik måte at kunnskapen de formidler, får større troverdighet enn i dag, dette både av hensyn til villaks og oppdrettslaks.

Høyre ønsker en næring med en troverdig miljøprofil. Dette vet vi at også næringen selv ser på som en viktig verdi. Da må det også være en sentral oppgave for ansvarlig politisk myndighet å tilføre debatten den troverdigheten som kreves for å nå dette målet. Vi opplever ikke at det er sånn i dag.

Høyre ønsker også at villaksstammene skal ha så gode vilkår som mulig. Da gjelder samme regel. Troverdig behandling av faktabasert kunnskap gir den beste debatten og de riktige politiske vedtakene. Dette skylder vi både laks, næringsliv og samfunnet for øvrig.

Fra Høyre mener vi helt klart at det er et politisk ansvar å sørge for at vi får en troverdig debatt.

Statsråd Erik Solheim [10:09:52]: Interpellanten stiller et veldig direkte spørsmål og trekker så opp et mye bredere bakteppe. Jeg må nok si at jeg synes det er det bredere bakteppet som er det mest interessante, men la meg først svare på det direkte spørsmålet.

Svaret på det er i ett ord – nei, det er ingen motsetning mellom resultatene av den tilsynsaksjonen som Klima- og forurensningsdirektoratet la fram, og rapporten fra ekspertutvalget om overgjødsling. Grunnen til at det ikke er noen motsetning mellom dem, er at det er to helt forskjellige temaer vi tar opp. Tilsynsaksjonen vurderte ikke størrelsen på utslippene fra de enkelte anleggene eller miljøeffekten av dem. Tilsynet rettet seg mot oppdretternes styringssystem og etterlevelse av krav til internkontroll. Aksjonen viste at mange oppdrettere må styrke sin kunnskap om miljøeffekten av virksomheten, i samsvar med regelverket, og det er nå dialog mellom fylkesmennene, Klima- og forurensningsdirektoratet og næringen om dette.

Det å si at oppdrettere ikke har god nok kunnskap på dette området, er selvsagt ikke det samme som å si at alle oppdrettere ikke har god nok kunnskap om dette. Jeg antar at Bakke-Jensen heller ikke mener at samtlige oppdrettere i Norge har god nok miljøkunnskap, og at vi derfor fort kan bli enige om at det gjelder å styrke miljøkunnskapen hos dem som ikke har god nok miljøkunnskap.

Rapporten om overgjødsling har på sin side gitt oss mer kunnskap om effekter av næringsutslipp fra oppdrettsvirksomheten, men peker samtidig på kunnskapshull. Det er altså ingen motsetning mellom tilsynsaksjonen og overgjødslingsrapporten, simpelthen fordi de tar opp to forskjellige spørsmål.

Og så, før jeg kommer til selve oppdrettsnæringen, vil jeg advare Bakke-Jensen og Høyre på et viktig punkt. Det er gjentatte ganger krav fra Stortinget om at jeg eller regjeringen skal skape ett faglig syn på viktige områder i Norge. Jeg ber Stortinget tenke gjennom hvor farlig det er. Vi skal altså sitte i regjeringen og sikre at alle statlige eksperter på ulike områder kommer fram til ett omforent syn. Det synet skal legges fram for Stortinget og offentligheten. De som virkelig vil tape på dette, er ikke regjeringen, for vi vil få alle de ulike faglige innspillene. De som vil tape på dette, er jo Stortinget, opinionen og – ikke minst – opposisjonen, som da bare vil få tilgang til ett faglig syn, istedenfor ulike faglige syn som bryner seg på hverandre.

Jeg tror nesten alle innser at det sjelden er ett faglig syn i en sak som er riktig, og at det er en fordel å få fram flere. Derfor har jeg gitt en veldig klar instruks til Klima- og forurensningsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, NORAD, Riksantikvaren – alle de institusjoner som er under meg: Legg fram etter beste evne deres faglige vurdering, også om jeg skulle være uenig i vurderingen. Riksantikvaren har gått så langt som til å si at han er uenig i, kritisk til, regjeringens politikk på områder, og hvis Stortinget virkelig ønsker dette vekk, og ønsker ett faglig syn framlagt – og det vil da selvsagt være identisk med statsrådens – tror jeg man er på veldig, veldig farlige veier. Som sagt, de som vil tape mest, er ikke regjeringen, men den frie debatt og meningsytring.

Her må også Høyre være litt prinsipielle og ikke bare hoppe rundt som populister. Da f.eks. helsedirektøren og utdanningsdirektøren gikk ut og sa at ut fra deres faglige syn ville det være en fordel med store kommuner i Norge, tok det ti sekunder før Høyre var i media og hyllet dette kloke, fornuftige utspillet, som vel alle kan si ligger litt i utkanten av helsedirektørens og utdanningsdirektørens opplagte faglige kompetanse.

Ja, var det ikke en fordel at det belyste debatten, eller burde de hatt munnkurv på dette området? Vær så snill å skape litt prinsipielle avklaringer på dette punktet, ellers får vi problemer med styringssystemet. Og for å gjenta poenget: Det er altså ikke regjeringen som vil tape på dette, men den offentlige debatt og opposisjonen aller mest.

Så til det bredere bakteppet som Bakke-Jensen trekker opp, og som er veldig, veldig viktig – det er jeg enig i. Oppdrettsnæringen er en stor og viktig næring i Norge med rundt 20 000 sysselsatte og bidrar ikke minst til næringsliv i distriktene, ikke minst i områder som ellers er blant de mer næringsfattige i Norge. Oppdrett og havbruk er også en merkevare for Norge. Jeg husker jeg var i Sør-Frankrike en gang, og da det var Spaghetti Norvegiénne, var det spaghetti med norsk laks, og da det var Pizza Norvegiénne, var det pizza med norsk laks. Det er få norske merkevarer på matområdet, neppe noen annen, som er på linje med laks. Så dette er viktig for norsk profilering og for arbeidsliv og sysselsetting i Norge og også for inntektsskaping.

Det er også en næring – der er jeg også enig med Bakke-Jensen – som har gjort vesentlige framskritt. Et opplagt eksempel er bruken av antibiotika, som har gått dramatisk ned i forhold til hva den var ved høydepunktet på 1980-tallet. Men samtidig er det en næring hvor du fortsatt oftere enn i en del andre næringer finner unnskyldninger for ikke å gjøre noe med et problem, framfor en resolutt vilje til å gjøre noe med det.

Jeg har utfordret næringen mange ganger, og jeg gjentar det her: Ta den samme innstillingen som industrien kom til en gang på 1970-tallet. Da var det en sterk folkeopinion som presset industrien til å ta miljøproblemene på alvor. Det var et storting og en regjering – og internasjonalt – som regulerte industrien. Industrien sluttet å finne unnskyldninger for hvorfor man ikke skulle gjøre noe med industriforurensningen, men brukte sin kreative evne og skaperkraft, og det ufattelige momentum som ligger i industrien, til å løse problemene. Realiteten er at i dag er ikke industriforurensning noe problem å snakke om i den vestlige del av verden – på grunn av den kombinasjonen av opinion og statlig regulering, og skaperkraften og energien som ligger i næringen selv.

Dette bør være rettesnoren også for oppdrettsnæringen – å bruke tid og krefter ikke på å finne en professor et eller annet sted i verden som kan så tvil om at det er reelle miljøproblemer i næringen, men å ta fatt i problemene og løse dem ett for ett. Heldigvis er det mange aktører i bransjen som selv har denne innstillingen. For to dager siden møtte jeg Marine Harvest, det største norske oppdrettsselskapet – jeg tror det er det største oppdrettsselskapet i verden – og samtalen med dem er et uttrykk for akkurat dette: De ønsker å finne tekniske løsninger og ta tak i miljøproblemene og løse dem – ikke å finne grunner til hvorfor man nå må sitte stille og vente. Jeg ber om Stortingets drahjelp til å legge det presset på næringen som gjør at de løser problemene.

Da er det tre spørsmål som må løses, slik det står i dag – det kan selvfølgelig komme andre miljøproblemer i framtiden: Det er lakselus, rømning og de umiddelbare utslippene fra anleggene. Mange av disse spørsmålene vil kunne løses f.eks. ved lukkede anlegg i sjø. Det vil ta tid å utvikle dem, men næringen – f.eks. Marine Harvest – er i ferd med å se på om man kan komme et godt stykke lenger i utviklingen av fisken i lukkede anlegg, for så etterpå å sette den ut. Det vil ha betydning for f.eks. rømningsfaren. Så det er dette presset for disse teknologiske løsningene jeg er ute etter.

Hovedproblemet er lakselus og rømning. Forekomsten av lakselus i norske elver er bekymringsfull. Det er smitte fra oppdrettsanleggene. Totalt er det en nedgang i lakselus – i prosent av massen – men så lenge man har fått en stadig større biomasse i anleggene, øker det selvsagt faren for at villaks og ørret blir smittet fra anleggene. Her er det satt i gang en rekke tiltak i samarbeid med næringen selv, bl.a. ny lakselusforskrift, samordnet lusebehandling, soner for samordnet brakklegging, forskning på steril fisk, og en rekke andre tiltak som kan bidra til å minske lakselusproblemet.

Det andre store problemet er rømning. Det er et betydelig innslag av rømt oppdrettslaks i norske elver. Det kan bidra til en genetisk degenerering av laksestammene, og vi ønsker å bekjempe det. Igjen: Mange aktører i næringen selv sier at ja, dette er et problem som vi vil være med på å bekjempe. Mange aktører i næringen er selvfølgelig også flaue over de svære rømningene som vi har sett det siste året, og som ikke hører noe sted hjemme. I det øyeblikk en får en sikkerhetskultur i denne næringen, som man har i en del andre næringer, så vil selvsagt denne typen store rømninger være til å unngå. Det er altså det å ta tak i problemene og løse dem som er veien å gå framover – ikke å finne grunner til hvorfor man ikke bør gjøre det.

Til slutt om næringssalter, som er det Bakke-Jensen spør om: Det er betydelige utslipp av næringssalter fra oppdrettsanlegg. Det er fortsatt ingen klar enighet om hvor stort dette problemet er, altså hvor høyt oppe i vannmassene man kan finne næringssaltene, men et middels stort norsk oppdrettsanlegg har utslipp av næringssalter tilsvarende en by på ca. 50 000 innbyggere. Det er en urimelighet å påføre vesentlige kostnader for alle andre næringer for å redusere utslippet av næringssalter, samtidig som oppdrettsnæringen ikke tar tak i problemet på samme måte. Oppdrettsnæringen har større utslipp av næringssalter enn landbasert industri og kommunale avløp til sammen.

For å avslutte med å svare på et av Bakke-Jensens spørsmål: Det vi er ute etter, er en lik regulering av alle utslipp, slik at man ikke får en særbehandling av noen typer utslipp, men en lik regulering av alle utslipp av næringssalter til sjø, enten de kommer fra landbruk, fra kloakk, fra annen næringsvirksomhet eller fra oppdrettsnæringen.

Frank Bakke-Jensen (H) [10:20:08]: Når statsråden møter oss i debatt, har han en egen evne til å vri på ting og til å etterlyse at Høyre skal være mer prinsipiell i debatten. Den store feilen han gjør denne gangen, er at han beskylder oss for å gjøre det vi beskylder ham for å gjøre. Av og til kunne man – i forhold til interpellasjonsdebatten – tenke seg å ha 10 minutter til, så kunne man holdt hele innlegget på nytt og åpnet med å be statsråden om å høre etter. For nå kan statsråden ha hørt lite av det jeg sa.

Det store problemet, som jeg nevnte her, er måten man kommuniserer fakta på. Jeg påpeker det samme problemet som statsråden påpeker. Jeg sier at hvis man ikke er nøye med hvordan de statlige etatene legger fram fakta, dreper man noen av stemmene i debatten, og da får man ikke det mangfoldet av meninger som både Høyre og statsråden etterlyser, og som både Høyre og statsråden mener er viktig. Når man har statlige etater som bruker denne typen metoder i sin kommunikasjon – som pressemeldingen fra Klif, som overhodet ikke er ryddig når det gjelder fakta – hindrer man de mange stemmene i debatten, og man hindrer altså at man får en faktabasert debatt. Så statsråden tegner et bilde av hvordan det egentlig bør være, som er veldig likt det som Høyre ønsker. Han evner bare ikke å få det til.

Så til en del av de spørsmålene jeg stilte i mitt innlegg, som han hoppet over. Når Klif mener at næringen skal utarbeide klare krav til miljøpåvirkning, klare krav til akseptabel forurensning, spurte jeg: Er det ikke riktigere at det er Klif som utarbeider denne typen krav? Skal det være slik at hver enkelt aktør skal synse om hva som er akseptabel miljøpåvirkning? Og i forhold til vedtatt regelverk: Er det ikke riktigere at Klif – og ikke aktørene – setter konkrete, målbare miljømål for påvirkning av resipienten?

Så stilte jeg spørsmålet: Hvorfor må en statlig etat bruke virkemidler som pressemeldingen fra Klif for å nå fram i debatten? Er ikke det et bilde på at denne debatten er litt skeiv? Er ikke det et bilde på at vi ikke får fram stemmene, slik som vi vil ha fram stemmene i debatten?

Jeg tror at statsråden og Høyre har de samme målene, og jeg ser at statsråden og Høyre tegner opp de samme ønskene for hvordan debatten bør være. Det er min ærlige og oppriktige mening at statsråden har et stykke å gå for å skape det klimaet som gjør at vi får fram de gode meningene, får fram den faktabaserte kunnskapen for den gode debatten.

Statsråd Erik Solheim [10:23:08]: Jeg er glad for å høre at Høyre og jeg har samme oppfatning på dette området, nemlig at man skal tillate – og ikke bare tillate, men oppmuntre – ulike faglige etater i staten til å komme fram med sin beste faglige vurdering. Så må politikerne, dvs. regjeringen og Stortinget, selvfølgelig gjøre de overordnede valgene om hva av dette man ønsker å legge vekt på. Jeg er glad for å høre det, men det har vært så mange eksempler på at Høyre går ut med frontalangrep på de statlige etatene som gjør det, når man ikke liker det man hører, men er kjempeglad for statlige etater som gjør det, når man liker det man hører, at jeg fortsatt tillater meg å etterlyse en viss prinsipiell holdning her, fordi prinsipielt å ønske velkommen uttalelser man er enig i, men ville sette munnkurv når det gjelder uttalelser man ikke er enig i, er for meg ikke et prinsipp.

Hvis jeg kan nevne noen eksempler utover det jeg hørte her nå, har Direktoratet for naturforvaltning kommet med uttalelser man har mislikt. Da har det vært krav om at jeg skulle komme med munnkurv – det var kanskje fra Fremskrittspartiet og ikke Høyre. Når man ikke likte ting riksantikvaren sa, skulle det settes munnkurv på riksantikvaren. Men når riksantikvaren kritiserer regjeringen for ikke å gi nok penger til kulturminnevernet, er det selvsagt en uttalelse som man liker å høre, og det derfor er riktig og viktig at riksantikvaren kommer med. Det må være en viss grad av prinsipiell holdning til dette, hvis det skal fungere. Jeg gjentar at min oppfatning av det riktige – men det er delte meninger om det mange steder i statsapparatet – er at de faglige etatene bør ha handlefrihet til å legge fram sitt syn, for det beriker den offentlige debatt, og det sikrer mot at vi gjør feil. Jo mer du ensretter den faglige debatten, jo mer det er ett offisielt syn, jo større sjanse er det for å gjøre feil.

Men hvis vi er enige om dette, håper jeg at vi for ettertiden vil få positive uttalelser fra Høyre når de faglige etatene kommer med synspunkter, også hvis det skulle være ting som ikke akkurat på det tidspunktet passer inn i Høyres kram.

Så skjønner jeg at det er en viss kritikk av at det er sendt ut en pressemelding. Man kan selvfølgelig alltid diskutere ordlyden i en pressemelding, men hvis ikke de offentlige etatene skal kunne sende ut en pressemelding, vil de heller ikke offentlig kunne komme ut med sitt syn. Man anser det som en viktig del av offentligheten at de kommer ut med sitt syn. Noen ganger vil de komme ut med det i rapporter som går den interne veien, men andre ganger må de delta i offentlig debatt, f.eks. gjennom en pressemelding – ikke debatt i betydningen munnhuggeri, men på beste måte å legge fram sitt faglige syn for vurdering for storting, regjering og allmennheten.

Jeg vil til slutt si: Ja, vi ønsker det Bakke-Jensen sier, og en regulering av utslippene og målbare miljøkrav til næringen og til andre aktører som slipper ut næringssalter, er en viktig vei framover.

Ingrid Heggø (A) [10:26:20]: Oppdrettslaksen er det nærmaste Noreg kjem ei merkevare. Det er ei tid sidan oppdrettseventyret starta. Det er faktisk over 40 år sidan dei første norske pionerane lykkast med å setja ut dei første laksesmoltane i merdane.

Oppdrett er ei viktig næring for Noreg og bidreg til både eksportinntekter, aktivitet og sysselsetjing. Oppdrett er heller ikkje ei lita næring lenger, som ministeren òg var inne på, for kvar dag vert det eksportert ti millionar måltid – det er ei alvorleg stor mengd.

Samtidig som vi lagar gode rammevilkår, òg for denne næringa, må vi ha med oss miljøaspektet i det. Alle oppdrettsanlegg har krav om regelmessige miljøundersøkingar under anlegget. Oppdrettarane skal i tillegg føreta ei risikovurdering av korleis verksemda påverkar miljøet rundt anlegget. Det er desse krava Klif sin tilsynsaksjon viste at oppdrettarane ikkje hadde følgt godt nok opp.

Miljøvernministeren viste til at tilsynsaksjonen og overgjødslingsrapporten omhandlar ulike problemstillingar, og at resultata av desse på ingen måte slår kvarandre i hel, slik eg oppfattar det. Den oppfatninga har eg òg av desse rapportane.

Eg er svært nøgd med at Fiskeri- og kystdepartementet arbeider med ei rekkje tiltak, m.a. ny lakselusforskrift, samordna lakselusbehandling og soner for brakklegging og for å setja ut fisk. Maks tal fisk i merdar er eit anna tiltak, og vi har ikkje gått inn for produksjonsauke, unnateke i Troms og Finnmark, på grunn av lakselusproblematikken. Dette er bra, men sannsynlegvis ikkje nok.

Arbeidarpartifraksjonen var i Ålesund førre veke og besøkte ei rekkje spanande bedrifter og føretak. Ei av dei dreiv med forsking, m.a. på laksesjukdommar, og dei lykkast. Dei viste til gode resultat. Det er òg nyleg sett i verk eit nytt stort prosjekt, finansiert av Forskingsrådet, som skal forsterka kunnskapen om korleis rømt oppdrettslaks påverkar villaksen. Dette er viktig forsking.

Eg er samd med interpellanten i at det er avgjerande viktig at både næringa og myndigheitene jobbar vidare for å sikra at denne viktige næringa for Noreg vert forvalta på ein kunnskapsbasert og berekraftig måte.

Interpellanten sa at Høgre meinte det er både viktig og riktig å stilla strengare miljøkrav til næringa. Men konkret kva som er Høgre si løysing på utfordringane i havbruksnæringa, klarte eg ikkje heilt å oppfatta – det vera seg lakselus og tiltak mot lakselus og røming, eller anna. Er ein for eller mot landanlegg? Er ein for eller mot produksjonsauke? Er ein for eller mot prinsippet om at forureinar betalar, òg på dette feltet? Er ein for eller mot at næringa sjølv skal ha høgre gebyr, skal vi innføra avgifter, eller korleis skal vi angripa det?

Næringssalt frå oppdrett utgjer berre nokre få prosent av total mengd næringssalt som vert transportert langs kysten av Noreg med kyststraumen. Men det urovekkjande er at utsleppa frå oppdrettsnæringa er større enn utsleppa frå landbasert industri og kommunale avløp til saman. I mengd er det likevel veldig mykje. Forsking på korleis ein kan snu næringssaltet frå å vera avfall til å vera ein ressurs, f.eks. som gjødsel, vil vera innovasjon og nytenking og ein god måte å angripa det på.

Det er gledeleg at oppdrettsnæringa sjølv bl.a. er i ferd med å testa ut ulike former for lukka anlegg. Denne teknologien vil kunna løysa fleire av miljøutfordringane i næringa – både røming, spreiing av lakselus og utslepp av næringssalt er lettare å kontrollera ved lukka anlegg. På den andre sida: Viss vi skal ha desse lukka anlegga på land, mistar vi vårt komparative fortrinn, som er at fjorden reinsar seg sjølv, og at vi ikkje treng store mengder elektrisk kraft for å få gjennomstrøyming i anlegga og for å byta vatn, f.eks.

Kunnskapsbaserte løysingar og forsking er viktig også i denne næringa. Det er derfor gledeleg at forsking har fått ein så betydeleg auke under den raud-grøne regjeringa. Kva næringa sjølv bør bidra med, og på kva måte, er innspel som eg reknar med at vi får mange av i samband med den varsla sjømatmeldinga. Eg ser fram til mange rådslag og mange innspel rundt om i landet for å få gode, langsiktige rammevilkår for næringa innafor berekraft.

Avslutningsvis vil eg visa til bærekraftstrategien for havbruksnæringa som eit godt dokument og ei god leiesnor.

Oskar J. Grimstad (FrP) [10:31:36]: Spørsmålet om norsk havbruk har negative effektar i fjord- og kystområde, har vore diskutert i lang tid, og ueinigheita har til tider vore svært stor i dei ulike forskingsmiljøa. Påstandar og skuldingar om kunnskapsløyse og miljøskadeleg åtferd på generelt grunnlag har ein også dessverre opplevd i denne debatten. Det kom derfor som ein lette for mange aktørar i havbruksbransjen då ein rapport frå ei ekspertgruppe sett ned av Fiskeri- og havbruksdepartementet i samråd med Miljøverndepartementet svært så eintydig konkluderte med at næringssaltutslepp frå havbruk ikkje har negative konsekvensar for vasskvaliteten i norske fjordar.

På nær same tidspunkt opplever ein likevel at Klima- og forureiningsdirektoratet i ei pressemelding med brei penn fastslår at fiskeoppdrettarar manglar miljøkunnskap. Dei listar vidare opp ei rekkje forventningar til oppdrettarane. Éin ting er at faktabasert forvalting av ei så viktig næring som havbruk blir skadelidande, då slike prosessar slett ikkje er eigna til å gi verken politikarar eller andre eit godt faktagrunnlag for vedtak, men den skaden havbruksnæringa blir påført i opinionen, er like viktig å vere klar over. Vi veit alle kva betydning denne næringa har for sysselsetjing og aktivitet i næringsfattige strøk langs kysten, i tillegg til dei store eksportinntektene til fellesskapen. Dessverre blir dette lite vektlagt i eit samfunn som nærmast veltar seg i enorme petroleumsinntekter.

Då ville det vere meir konstruktivt om alle offentlege aktørar og Miljøverndepartementet og Klima- og forureiningsdirektoratet i fellesskap med næringa i større grad ville gå saman og sjå på utfordringane ein har, og bli einige om tiltak for løysingar for å støtte opp under biletet av ei havbruksnæring som produserer verdas reinaste og kvalitetsmessig flottaste produkt. For ingen er tent med at ein fellesskap sine tilsynsmyndigheiter nærmast opptrer på kvar sin planet med lite koordinering og til skade for seg og ei svært viktig næring.

Dette handlar om driftige arbeidsfolk langs kysten, som har bygd opp ei næring som åleine leverer 12 millionar sjømatmåltid kvar dag. Eg høyrde at representanten Heggø sa 10 millionar fat. Det mest oppdaterte er faktisk 12 millionar fat i dag. Dei fortener heller eit klapp på skuldra for sitt bidrag til mat på alle desse millionar av fat. Men alle store næringsaktørar må akseptere å vere gjenstand for eit kritisk søkjelys og krav frå mange hald. Havbruksnæringa er ikkje noko unntak og må sørgje for at dei driv på ein måte som blir akseptert av omgivnadene.

Lakselusproblematikken er breitt debattert og viktig å få kontroll på. Også rømming er eit stort problem, og eit problem som også Framstegspartiet synest er uakseptabelt. Viss ein er villig til å gå inn i petroleumsnæringa og sjå på kvalitetskrava og HMS-krava ein set der, har havbruksnæringa ein del å lære av rømmingsproblematikken, som eg igjen understrekar er uakseptabel.

Når det gjeld kritikk, må han vere faktabasert og dokumenterbar, slik at ein kan setje eit kritisk søkjelys på løysingane framfor å dyrke problema.

Så nemner miljøvernministeren dette med lakselus, og han kom med ein faktafeil. Lakselus finst ikkje i elvane. Dei finst i fjordane, men ikkje i ferskvatn.

Heilt til slutt nokre synspunkt på at Framstegspartiet var nemnt som ein av dei som mislika synspunkt frå dei offentlege aktørane. Direktoratet for naturforvalting var nemnt. Det er rett. Framstegspartiet var ute og kritiserte Direktoratet for naturforvaltings Janne Sollie på bakgrunn av synspunktet hennar om at havbruksnæringa burde halverast. Det handlar ikkje om fagleg vurdering, det handlar om politikk og ikkje noko anna. Og det er ikkje direktoratet sitt arbeidsområde.

Ivar Kristiansen (H) [10:36:06]: Det er ingen tvil om at norsk oppdrettsnæring har store utfordringer. Det har de i sin korte historikk kontinuerlig hatt å håndtere. Men de har faktisk gjennomført en industriell revolusjon i utvikling, også innenfor markedskunnskap, produksjon, eksport og kunnskap i det vide og brede, som virkelig fortjener stor respekt. Denne næringen hadde fortjent en større politisk honnør enn det man er vitne til også i dag. Man glemmer at dette er en næring som har en produksjon på rundt 1 mill. tonn. Jeg føler at statsråden fullstendig undervurderer virkningene av de utsagn som kommer fra statens egne direktorat, som stadig vekk får lov til å gå til angrep på en næring som skal overleve i et komplisert marked. Dette er en næring som har en produksjon som er opp mot fire til fem ganger større enn det norsk landbruk har i kjøttproduksjon, som har klart å få antibiotikaforbruket ned og nå ligger på mellom 0 og 1 pst. av det totale konsumet av antibiotika i Norge.

Jeg føler at statsråden ikke tar interpellanten på alvor. Han snakker om at Høyre nå på nytt utøver populistiske utsagn. Det er ikke det denne interpellasjonen handler om. Vi er på linje med alle andre politiske partier som ønsker å komme rømning til livs, og å få klare, faglige anvendelser av lakselusens virkning på villaksen i forhold til produksjonen av oppdrettslaks osv.

Men dette er en næring som skal overleve i markedet, i et internasjonalt marked, og som har ca. 95 pst. eksport. Hvis vi har en statsråd som ikke begriper at denne næringen skal leve av et omdømme i markedet, tror jeg det er på tide at regjeringen tar seg en «time-out» i garderoben og spør seg selv om man virkelig tjener kysten. Det er 20 000 arbeidsplasser, det investeres, det er 1 000 oppdrettsanlegg rundt omkring i landet, det er over 220 settefiskanlegg i landet, og det er en matprodusent av rang som skal leve av sitt omdømme. Da kan man ikke ha en sånn slapp holdning til måten de offentlige vesen kommuniserer på, som statsråden nå legger sin hånd over og aksepterer i dag. Dette er heller ikke til å leve med for en næring som gjør sitt ytterste for å prøve å bli enda bedre på både sitt omdømme og på sin egen miljøvignett. Hvis man aksepterer at disse vesenene – Klif og Direktoratet for naturforvaltning, som ønsker å halvere denne næringen – fortsatt skal få lov til å operere i fri dressur, vil dette bære galt av sted.

Hvis statsråden istedenfor å svare på noe annet enn det interpellanten spør om, heller tar seg en samtale med disse vesenene, som er hans egne instrumenter, vil det tjene både norsk oppdrettsnæring, markedssituasjonen og det politiske bildet av hele denne næringen, som vi i hvert fall verbalt ønsker å støtte mer enn hva vi tilsynelatende synes å gjøre, for det bærer preg av å være til de grader halvhjertet oppfølging av denne næringen. Det kan ikke være sånn at kommunikasjonen skal få lov til å være så upresis, at dette bildet – denne vignetten – skal få lov å henge igjen overfor norsk eksportnæring i særdeleshet, og spesielt når det gjelder norsk oppdrettsørret, laks og andre produkter som etter hvert kommer.

Jeg bare gjentar at vi skal være kritiske, vi skal ha strenge krav, og vi skal ha våre djerve mål og sette en standard for næringen, som skal overleve i markedet. Jeg tror næringen er veldig klar over at det er norsk oppdrettslaks og oppdrettsørrets omdømme i markedet som er deres beste salgsegenskap, men da kan vi ikke ha det sånn at de viktigste vesen som gir råd til regjering og miljøverndepartement, gang på gang får lov til å gjenta sitt budskap om at dette er en næring som mangler miljøkunnskap. Det er ikke særlig motiverende for dem som skal ut i et marked som domineres av finanskrise, og som skal slåss for markedsandeler hver dag, å ha den drahjelpen fra et departement som burde ha djervere mål når det gjelder veiledning.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [10:41:18]: Jeg vil takke interpellanten for å løfte debatten om forvaltningen av norsk havbruksnæring. Som interpellanten var inne på, er det viktig at forvaltningen har en felles forståelse av de miljøutfordringene som er i oppdrettsnæringen. Det er også en interessant avveksling at det denne gangen er miljøministeren som sitter i salen, og ikke fiskeriministeren.

Fiskeri- og havbruksnæringen er avgjørende for verdiskaping og sysselsetting langs kysten vår. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne, at Kristelig Folkeparti ønsker en sterk oppdrettsnæring i Norge. En miljømessig, bærekraftig oppdrettsnæring er fullt mulig, og Norge har alle forutsetninger for å sørge for at denne oppdrettsnæringen blir verdensledende på miljø.

Bærekraft er en forutsetning for at Norge skal være verdensledende på eksport av sjømat og bidra til å sikre økt verdiskaping langs kysten. Økonomisk bærekraft må gå hånd i hånd med miljømessig bærekraft, og dette krever planer for langsiktige, strukturelle endringer i reguleringen av oppdrettsnæringen.

Regjeringen la i 2009 fram en bærekraftstrategi der det ble lagt vekt på fem hovedområder der oppdrettsindustrien påvirker miljøet: genetisk påvirkning og rømning, sykdom, forurensning og utslipp, arealbruk og bruken av fôr. Disse fem hovedområdene har vært problemområder siden oppstarten av oppdrettsindustrien, og etter 40 års drift er det nå på tide at man får til endringer. Det må være en prioritert oppgave å løse disse problemene.

Det er derfor positivt å se at der regjeringen sviktet, tok næringen selv tak. Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening, FHL, la i sommer fram en rekke tiltak mot lakselus og rømning. Blant annet forplikter næringen seg til smittereduksjonstiltak, økt innrapportering av luseproblematikk og mer forskning og utvikling. Dette viser at næringen er interessert i å løse de utfordringene som næringen står i, og bør ses på som et signal til oss politikere om at de ønsker å ta ansvar, ønsker å bli ansvarliggjort.

Så vil jeg gi regjeringen honnør for innspillet om å redusere biomassen i merdene, men spørsmålet som da melder seg, er hvordan antall merder, og følgelig areal, må økes for å opprettholde den totale biomassen i næringen. Jeg skulle gjerne hørt hva regjeringen tenker om det.

Jeg mener en rekke konkrete tiltak må iverksettes for å sikre en bærekraftig lakseoppdrettsnæring. Større oppdrettsenheter og mer eksponerte lokaliteter gjør at det må utvikles ny kunnskap, forbedret teknologi og mer robuste operasjoner for å mestre lusesituasjonen i fremtidens lakseoppdrett.

Det må bevilges mer penger til forskning og utvikling, og da spesielt til utvikling av demonstrasjonsanlegg for lukkede systemer i sjø, eller anlegg med tilsvarende sikkerhetsnivå. Kristelig Folkeparti etterlyser også en plan for overgang til denne type anlegg innen 2020. Lukkede systemer kan bidra til å redusere problemene med rømning og sykdoms- og parasittspredning og ivareta både næringsutvikling og kravet om en miljømessig bærekraftig oppdrettsnæring. Fremtidig kapasitetsøkning kan f.eks. forbeholdes dem som driver lukkede anlegg eller anlegg med tilsvarende sikkerhetsnivå. Slike anlegg er allerede i drift i Kina og i Canada.

I 2011 var eksportverdien bare av laks på 29,2 mrd. kr. Oppdrettsnæringen burde derfor ha råd til å bli pålagt de tiltak som må til for å sikre at næringen er miljøvennlig, at den bygger på fornybare ressurser, og at den kan bidra til verdiskaping langs kysten i Norge i mange år fremover.

Kristelig Folkeparti mener at forpliktende miljøtiltak er avgjørende både for å sikre oppdrettsnæringen muligheter for bærekraftig og lønnsom produksjon på sikt og for å bevare villaksen og sjøørreten i Norge. Da er det en forutsetning at regelverket er klart, og ikke minst at forvaltningen er samstemt og tydelig.

Erling Sande (Sp) [10:46:17]: Interpellanten tek opp eit tema og ein konfliktakse som ikkje er ukjent for denne salen. Havbruksnæringa er ei stor og viktig næring for landet vårt, og samtidig set ho, til liks med mange andre næringar, eit fotavtrykk på miljøet. Vårt ansvar som politikarar i denne salen, og elles, er å finne dei rette verkemidla, den rette balansen, for å sikre at denne næringa kan utvikle seg innafor berekraftige rammer. Til det treng vi kunnskap. Vi treng den erfaringsbaserte kunnskapen, og vi treng forsking som kan vurderast og samanstillast, slik at vi kan ha eit best mogleg avgjerdsgrunnlag.

Så skal vi forlange, sjølvsagt, at den kunnskapen blir kommunisert på ein ryddig måte. Samtidig er kunnskapen avgjerande viktig for oss, og vi kan vektleggje han ulikt i denne salen ut frå ulike politiske ståstader, men vi kan ikkje nekte for at han eksisterer. Då er det ryddig å gå inn og korrigere det som måtte vere av feil eller vrangførestellingar, eller presisere kunnskap opp mot annan kunnskap som vi har.

Forvaltinga og dei statlege etatane sitt ansvar er å svare på bestillingar frå politiske styresmakter, drive kontroll på oppdrag av politiske styresmakter og gjere det med den best tilgjengelege kunnskapen. Det på eigen kjøl å framskaffe kunnskap og setje dagsorden er etter mitt syn i større grad opp til den frie forskinga, kunnskapsinstitusjonane våre, men det vil også vere kunnskap som i sin tur kjem forvaltinga og politiske styremakter til gode.

Regjeringserklæringa slår fast at Noreg skal bli verdas fremste sjømatnasjon, og det skal leggjast til rette for vidare vekst i havbruksnæringa innafor berekraftige rammer. Det inneber at vi som nasjon skal liggje i front kunnskapsmessig på område som berekraftig ressursbruk, havmiljø, klima, produktutvikling og marknad. Havbruksnæringa har stor betydning langs heile kysten, men ho har også utfordringar knytt til t.d. lakselus og rømming. Derfor er det viktig at dei tiltaka som regjeringa har peika ut i sin strategi for havbruksnæringa, blir følgde opp.

Vi er òg frå Senterpartiet si side opptekne av å understreke den store verdiskapinga som denne næringa bidreg med til landet. Vi snakkar om ein verdi i 2010 på heile 33,4 mrd. kr – 10 pst. av eksporten frå Fastlands-Noreg og 20 000 arbeidsplassar rundt om i landet vårt. Det er utvilsamt ei viktig næring.

Så har ein òg frå regjeringa si side vore tydeleg på kva vilkår som blir sette for vekst i oppdrettsnæringa. Desse er at lusenivået t.d. må vere innafor dei grensene som myndigheitene aksepterer, at resistensutviklinga må vere under kontroll, og at dei tiltaka som elles er sette i verk for å redusere problema, må ha effekt.

Det må gå an å ta til vitande og endåtil gje ros for den innsatsen som har vore gjord i næringa for nettopp å redusere desse problema, men samtidig vere tydeleg på at dei krava og forventningane som eksisterer til næringa, står fast, anten det gjeld resistent lakselus eller rømming.

Senterpartiet er oppteke av å vidareutvikle både sjømatnæringa og lakseturistnæringa. Det er ei kjend sak at desse to næringane blir sette opp mot kvarandre. Vi trur at dialog, samarbeid og tydelege krav frå styresmaktene er den rette vegen å gå. Vi må anerkjenne det ansvaret vi har for å ta vare på villaksen. Det er eit internasjonalt ansvar som vi er forplikta på. Det ligg òg stor verdiskaping i den næringa. Samtidig må vi kunne leggje til rette for den dialogen og den måten å forvalte på som gjer at desse to næringane kan ha ein god sameksistens. Då ligg kunnskap og erfaring i botnen om ein skal nå gode politiske avgjerder.

Harald T. Nesvik (FrP) [10:51:11]: Først av alt vil jeg få lov til å takke interpellanten for å forsøke – jeg gjentar å forsøke – å få i gang en debatt om et svært viktig område når det gjelder oppdrett, og hvilke signaler man sender til næringen. Interpellanten har gjort sitt beste for å få i gang en debatt, for å få mer opplysning og for å løfte den inn i denne salen. Svaret er et forsøk på å skyve ansvaret tilbake til representanten, som prøver å sette i gang debatten, og ikke noe svar i det hele tatt.

Jeg vil prøve å komme inn på noen få temaer. Norsk oppdrettsnæring er en suksesshistorie. Det er en suksesshistorie som begynte med den første vellykkede utsetting av fisk i 1971 – for litt over 40 år siden. Etter det har dette vokst til å bli en milliardeksportnæring for Norge.

Enkelte har også etterlyst at næringen må bidra mer. Det som er det interessante, er at oppdrettsnæringen er en næring som produserer mat. Vi har en del næringer som produserer mat i Norge, men oppdrettsnæringen er faktisk en vellykket næring, også økonomisk – det er sågar sånn at man betaler for markedsføringen sin i utlandet. I tillegg er det slik at da man økte MTB, maksimalt tillatt biomasse, i Troms og Finnmark, måtte man betale ekstra for å få lov til å produsere litt mer mat. Når man får tildelt konsesjoner, må man betale millionbeløp for å få lov til å være med og produsere mat i Norge. Jeg tør se hvilke andre næringer i Norge som produserer mat, som faktisk må betale millionbeløp i konsesjon for å få lov til å begynne å produsere mat. Jeg har ikke sett et eneste krav til landbruksnæringen i den sammenheng om at hvis du skal ha x antall dekar, skal du betale 10 mill. kr. Den debatten tror jeg vi aldri kommer til å oppleve i denne sal.

Det har vært en voldsom utvikling fra starten i 1971 og fram til i dag, og forhåpentligvis vil vi få en enda større vekst i framtiden, for vi vet at jordas befolkning øker, og vi vet at mye av den matproduksjonen som da må skje, må skje via vekst i havet. Når vi ser på de forskjellige villfiskressursene som vi har, er det helt åpenbart at i andre farvann enn de norske er det betydelig overfiske og store problem knyttet til mange bestander. Det er helt åpenbart at oppdrett kommer til å måtte vokse for å skaffe den økende befolkningen i verden mat.

Når det gjelder medisinering og den biten, har vi sett at det har gått betydelig ned. Da jeg studerte fiskeri på begynnelsen av 1990-tallet, var vi nettopp opptatt av hvordan man skulle komme ut av den onde sirkelen, og hvordan man skulle få en enda mer sunn næring knyttet til fisken, og det er svært lite medisinering av fisk i dag. Man har faktisk kommet så langt at man kan vaksinere fisken mot en del sykdommer.

Det som er det underlige i denne saken, er nettopp måten disse direktoratene agerer på. Jeg synes det er positivt at vi har en debatt, og vi skal ha en debatt, men da må man slutte å få et sånt pressemeldingsdebattsystem, der man sender ut en pressemelding med bakgrunn i at man representerer det og det direktoratet, og er konklusiv i teksten sin. Istedenfor å debattere dette i det åpne landskapet sender man ut en pressemelding der man er konklusiv. Man har en leder for Direktoratet for naturforvaltning som går ut og sier at laksenæringen bør halveres. Man er ikke er villig til å se på andre muligheter. Jeg vil henvise til NOU 1999:9 Til laks åt alle kan ingen gjera? – det såkalte Rieber-Mohn-utvalget. Det påpekte også en del knyttet til forholdet mellom villaks og oppdrettsnæring. De anbefalte at i områder som kunne være utsatt for nettopp genetisk innblanding i elvene, burde man se på muligheten for å gi rene ørretkonsesjoner, for den regnbueørreten som vi bruker i oppdrett i dag, kan ikke formere seg med villlaksen. Men det har man da gått bort fra. Ørret kan også produseres der man har et høyere innslag av brakkvann, dvs. at lusenivået også vil være svært lavt, fordi lakselusa ikke trives i ferskvann og da vil slippe fisken.

Næringen har også selv satt i verk en rekke tiltak, som felles avlusning og sterkere krav til det tekniske ved anleggene, men det er utopi å tro at vi kan knipse og si at vi skal kunne ha lukkede anlegg. Men det som kan bli vellykket, er å få redusert antall måneder som fisken står i sjøen, nettopp slik at utsig av fisk til havet, som kommer fra elvene, kan slippe å gå gjennom lusebefengt vann. Det er der vi må sette inn tiltakene, og ikke bare ødelegge debatten, men skape debatt.

Frank Bakke-Jensen (H) [10:56:20]: Først må jeg få takke for bidragene til interpellasjonen, som for meg er en viktig interpellasjon, og som drar opp en viktig problemstilling. Den var tenkt rettet mot det prinsipielle i forhold til hvordan debatten går, og hvordan de statlige etatene deltar i denne debatten. Vi lyktes kanskje delvis.

Jeg er veldig fornøyd med at statsråden var nødt til å bruke Fremskrittspartiet som eksempel på at Høyre hadde trådt over den prinsipielle streken, for jeg står veldig trygt på to føtter i forhold til at vi har en riktig prinsipiell tilnærming til denne debatten. Det er ikke sånn at vi i mangel på argumenter er nødt til å springe ut og finne syndebukker i det statlige apparatet.

Jeg har ikke noen problemer med at statlige etater sender ut pressemeldinger, men av og til kan jeg slite med ordlyden og måten budskapet er formulert på, så det har vært det korte budskapet i denne interpellasjonen. Det må være lov å se på hvordan man deltar i den offentlige debatten. Det er ikke sånn at denne interpellasjonsdebatten handler om hvorvidt Høyre er for eller imot lakselus. Høyre er i utgangspunktet for lakselus. Den er en del av skaperverket, og den skal være der, men den skal være der i den grad vi har behov for den. Det er heller ikke sånn at jeg i denne debatten tar opp om Høyre er for eller imot produksjonsøkning. Det eneste vi har sagt, er at denne produksjonsøkningen skal være basert på økologisk bærekraft. Jeg har ikke registrert at det er noen som er imot det. Vi har stilt oss tvilende til om produksjonsøkningen skal være regulert i forhold til markedet, som skjer i dag, men det er en annen del av en helt annen debatt.

Det er i korte trekk sånn at vi mener statsråden har et ansvar for at statlige stemmer deltar i debatten på en sivilisert måte, med den begrunnelsen som jeg nevnte tidligere. Det er viktig for Høyre at vi får alle stemmene fram i debatten – det er ikke noen som skal tråkkes på. Slik statsråden opererer i dag, mener vi at vi ikke får den faktabaserte, gode debatten som vi trenger. For å si det med barnehagepartiet SV mener jeg at statsråden har sendt etatene ut i fri lek. Forsvarspartiet Høyre mener at det er større grad av sluttet orden som trengs for at vi skal gå den beine vei til det gode mål.

Statsråd Erik Solheim [10:59:09]: Trass i litt store ord har debatten i hovedsak vist at det er en bred enighet i Stortinget – en bred enighet som mange har tatt del i – om hvor viktig oppdrettsnæringen er for Norge. Det ble diskutert om det var ti eller tolv millioner retter som ble servert hver dag – uansett er det veldig mange. Det er 20 000 ansatte, det er en utrolig viktig næring, og det er en stor suksesshistorie. Det er kanskje den største næringsmessige suksesshistorien i Norge de siste par tiårene. Det er også enighet om at en har gjort mye for å ta tak i flere av de viktigste miljøproblemene, ikke minst har en fått ned bruken av antibiotika drastisk, og mange andre miljøproblemer er det også gjort noe med.

Så er det også enighet om at viktige miljøproblemer gjenstår: lakselus – ja, det er en del av skaperverket, men det er noen deler av skaperverket vi ønsker å ha en viss begrenset mengde av, det tror jeg Høyre og regjeringen er enige om – rømning og den umiddelbare miljøpåvirkningen på havbunnen rett under som følge av næringssalter og eventuelt at de næringssaltene sprer seg i fjordsystemer. Alle disse må næringen tilskyndes å ta tak i. Jeg er enig med representanten Nesvik og andre i at det må skje i dialog med næringen. Det er riktig at mange aktører i næringen selv ønsker det, men det er også stemmer i næringen som bruker tid og krefter på å finne forklaringer på hvorfor man ikke bør gjøre noe.

Jeg har deltatt på en serie konferanser med næringen de siste årene. Vi har hyppige møter. Jeg registrerer begge disse stemmene. Jeg ønsker å gi makt, myndighet og støtte til dem i næringen som ønsker å ta tak i problemet, ikke til dem som ønsker å utsette problemløsningen.

Her har vi også et tema som flere har vært inne på, nemlig omdømme. Ja, det er et omdømmespørsmål når man diskuterer problemer i en næring, men jeg er helt sikker på at den viktigste omdømmefaktoren er om folk ser en næring som har gjort mye bra, men som så tar tak i sine problemer og løser dem ett etter ett. Ser folk en slik næring, er det lett å skape et godt omdømme.

Jeg er enig med Oskar J. Grimstad i at vi skal ha en faktabasert tilnærming. Jeg nevnte at oppdrettsnæringen kan lære mye av industrien – ja, men vi kan også lære mye av oljenæringen, som har en langt strengere sikkerhetskultur enn den man har hatt i oppdrettsnæringen til nå. Flyindustrien er et annet område – for å nevne en industri hvor sikkerhet har vært så altoverskyggende for alt man gjør, at man har fått en fantastisk sikkerhetskultur. Det var 700 døde i verdens flytrafikk i fjor, og det skyldes en gjennomgående sikkerhetskultur i alle ledd.

Det vi er og blir uenige om, er de statlige etatene. Den pressemeldingen som Klima- og forurensningsdirektoratet har sendt ut, er en nøktern gjennomgang av resultatet av en undersøkelse. Det må være en fordel at den kommer ut «i friluft». Havbruksnæringen kan reagere. Opposisjonen og opinionen får tilgang til denne informasjonen, den skal ikke være en lukket del av et system.

Jeg vil fortsette å forsvare etatenes rett til å legge fram faktabasert, god kunnskap for offentligheten.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 avsluttet.