Trond Helleland (H) [13:04:28]: Behovet og mulighetene for personbevegelse på tvers av landegrensene øker som følge av økt verdenshandel, reduserte transportkostnader, nedbygging av grensehindre og tettere samhandling mellom ulike land. Ulike kulturer kommer i kontakt med hverandre, og ideer, kunnskap og erfaring utveksles raskere og mer omfattende enn tidligere.

Økt arbeidsinnvandring er et viktig bidrag for å ta denne utviklingen på alvor og utnytte det potensialet som ligger i globaliseringen. Arbeidsmarkedet vil trolig være preget av økende migrasjon av arbeidstakere og tjenesteytere i årene framover, men også av større konkurranse om arbeidskraft mellom land.

Det å ha en bevisst og helhetlig politikk som sikrer en bærekraftig arbeidsinnvandring, er en av de største politiske utfordringene vi står overfor. Kunnskap og kompetanse sammen med mangfold i arbeidsstyrken er avgjørende for innovasjon og næringsutvikling i et stadig mer konkurranseutsatt og internasjonalt arbeids- og næringsliv. For å opprettholde dagens velferdsnivå og sikre verdiskaping gjennom en levende kunnskapsøkonomi må Norge føre en politikk som gjør landet i stand til å hevde seg internasjonalt i konkurransen om den kompetente arbeidskraft. Norsk arbeids- og næringsliv vil ha behov for spesialkompetanse for å klare konkurransen med internasjonale selskaper. Det utvidede internasjonale arbeidsmarkedet gir norsk næringsliv økte muligheter til å rekruttere nettopp den nødvendige arbeidskraften.

For ikke veldig lenge siden, i 1992, lagde SSB en stor rapport der de spådde folketallsutviklingen i Norge. Mellomalternativet spådde at det i 2016 ville være 4,3 mill. innbyggere i Norge. I 2012 vil Norge i løpet av ganske kort tid passere 5 mill. innbyggere.

Det er vanskelig å spå om framtiden, befolkningsveksten har vært mye større enn forventet. Økt innvandring er en hovedforklaring. Tross innvandringsstopp har vi hatt en formidabel tilstrømming fra utlandet – flyktninger, asylsøkere, familiegjenforening og, som en følge av EØS-avtalen, betydelig arbeidsinnvandring.

Den politiske debatten og det offentlige ordskiftet har i veldig stor grad fokusert på asylinstituttet og praktiseringen av dette. Jeg har stor forståelse for at dette er en viktig debatt, men debatten bidrar dessverre også ofte til å tilsløre virkeligheten. Virkeligheten er at den gruppen innvandrere som vokser sterkest, er arbeidsinnvandrere. Hvis en ser på de ti største innvandrergruppene i Norge, finner en gruppen fra Polen som en klar nr. 1, nr. 2 er gruppen fra Sverige, nr. 3 er gruppen fra Pakistan. Men på topp 10-listen finner vi også land som Tyskland, Danmark og Litauen.

Jeg viser til spådommene fra SSB i 1982. Da pekte de på at vi nok ville få en større nettoinnvandring til Norge i årene som kom. De antok en nettoinnvandring på 4 000 per år. I 2010 passerte nettoinnvandringen 40 000, altså ti ganger så mye som det en trodde for 30 år siden. Dette kan selvsagt snu igjen, men med dagens tunge økonomiske krise i Europa er det vel heller grunn til å tro at arbeidsinnvandringen vil øke, også fra land i Sør-Europa. Vi ser nå i både Bergen og Oslo at ulike organisasjoner, den katolske kirke f.eks., har opprettet et kontor for å hjelpe og rådgi arbeidssøkere fra Sør-Europa. Hanne Bjurstrøm har også kommentert dette, og hennes svar var at de som var blakke, burde reise hjem så snart som mulig.

Da er spørsmålet: Hva slags strategi har regjeringen for å tilrettelegge for den type arbeidsinnvandring som en nå står overfor? Det riktige er naturligvis at de som kommer, har en jobb når de kommer til Norge, men så lenge de er EØS-borgere, kan de også komme hit og søke jobb.

Vi skal senere – i løpet av året, forhåpentligvis – behandle oppfølgingen av Brochmann-utvalget og Kaldheim-utvalget, og statsråden har varslet at integreringspolitikken vil bli gjenstand for behandling her i huset. Det er bra, og det er mange utfordringer å ta tak i. Vi må selvsagt ta en debatt om hvordan velferdsordningene våre kan være bærekraftige, sett i lys av de forpliktelsene vi har gjennom EØS-avtalen. Men det aller viktigste vi kan bidra til, er at det er vekst i økonomien, slik at de som kommer til Norge for å jobbe, kan beholde jobben sin, og – enda viktigere – kvalifisere seg for nye og bedre jobber.

I går ble det offentliggjort arbeidsledighetsstatistikk for november 2011. Den viser en gledelig nedgang i arbeidsledigheten blant innvandrere. Størst nedgang har menn fra Øst-Europa, men også i andre grupper går ledigheten ned.

Det er etter Høyres mening viktig å se arbeidsinnvandrere som en viktig og avgjørende ressurs for Norge. Høyre har tidligere tatt opp viktigheten av at arbeidsledige arbeidsinnvandrere får tilbud om norskopplæring når de er ledige, og at dette må tilbys som en del av arbeidsmarkedstiltakene i alle deler av landet. I dag gis det slike tilbud i noen få fylker, det bør gis overalt. Norsk er nøkkelen til å lykkes i arbeidslivet, og økt norskkunnskap vil bidra til å gjøre det lettere å komme i arbeid igjen.

Arbeidsinnvandringen er ikke et byfenomen, men like viktig for distriktskommunene. I en rekke norske distriktskommuner er en helt avhengig av arbeidsinnvandrere for at hjulene skal gå rundt – i fiskeforedlingsbedrifter, industribedrifter, reiselivsbedrifter og servicebedrifter.

I fjor var jeg på Frøya og besøkte Salmars nye lakseforedlingsbedrift, verdens mest moderne produksjon av laks for verdensmarkedet. Det slo meg at parkeringsplassen utenfor var fylt av biler fra alle andre land enn Norge. Og riktig – bedriften har 430 ansatte, av disse er rundt 400 fra utlandet.

Kommunen hadde sett dette og var i gang med å kartlegge kompetansen hos de ansatte med tanke på at mange av dem kunne ha utdannelse som kommunen kunne benytte seg av. Hva er policyen for dette nasjonalt? Har en noen oversikt over hvor mange utenlandske helsearbeidere, ingeniører, mastergradskandidater etc. som arbeider på norske bedrifter, og som åpenbart kunne vært kvalifisert for andre jobber enn dem de innehar i dag? Mitt tips er at det er mange overkvalifiserte ansatte fra utlandet ved norske produksjonsbedrifter. Og når en samtidig vet at det er skrikende mangel på fagfolk i mange kommuner, burde flere gjøre som Frøya og kartlegge ansattes kompetanse.

I fjor var det en nedgang i folketallet i Norge i 112 kommuner. Men det var nettovekst i tilflytting fra utlandet i 421 kommuner. Bosettingen i distriktene er altså svært avhengig av innvandring fra utlandet, noe som ble bekreftet på Kommunaldepartementets distriktskonferanse på Voss i høst. Ordførerne fra Austevoll i Hordaland, fra Fremskrittspartiet, og Hasvik i Finnmark, fra Arbeiderpartiet, bekreftet dette og understreket at de gjorde alt de kunne for å legge til rette for at arbeidsinnvandrerne skulle trives og bli boende, fordi bedriftene i kommunene var helt avhengig av deres arbeidsinnsats.

Det som spesielt i Finnmark var frustrasjonen, var vanskene en støtte på med å rekruttere arbeidstakere fra Russland. Her kommer mange av de tiltakene Høyre tidligere har tatt opp, inn. For borgere av land utenfor EØS-området er det vanskelig å slippe til på det norske arbeidsmarkedet. Høyre mener dette burde vært enklere. Argumentet mot er at spesialistkvoten ikke oppfylles. Men når en hører erfaringene fra bedrifter og enkeltindivider med denne ordningen, kan en skjønne at denne kvoten ikke fylles.

Vi mener at seriøse bedrifter selv burde få avgjøre hvilke arbeidstakere de trenger, og hvordan en vil rekruttere dem. I dag er det en enorm papirmølle, som gjør at mange høykompetente arbeidstakere blir så frustrert at de gir opp å bli værende i Norge. Bedrifter bør kunne forhåndsgodkjennes, slik at faglærte/spesialister kan begynne arbeidet sitt der mens UDI saksbehandler søknaden. Det bør innføres et hurtigsporsystem for forhåndsgodkjente bedrifter. I dagens forskrift er det regulert hvem som kvalifiseres som spesialist for å falle innenfor ordningen. Det bør i større grad overlates til arbeidsgiverne/bedriften selv å bedømme hvorvidt en arbeidstaker har den rette kompetansen. Det vil fjerne byråkrati og frigjøre ressurser til behandling av mer kompliserte saker.

Saksbehandlingstiden og byråkratiet som møter mennesker som vil jobbe i Norge, er uholdbare. Fra mange bedrifter meldes det om saksbehandlingstid på opptil seks måneder for arbeidstakere fra ikke-EU-land.

I tillegg tar det for mange av de utenlandske arbeidstakerne som kommer hit som spesialister, veldig lang tid å få tildelt personnummer. Personnummer er en forutsetning for å åpne bankkonto, noe som igjen er et viktig element i det å kunne få utbetalt lønn. Videre får en ikke fastlege uten personnummer, og svært utfordrende blir det å skaffe forsikring, mobiltelefon osv., osv. Vi må derfor endre og forenkle prosessen med å søke om, og få tildelt, personnummer for arbeidsinnvandrere.

Arbeidstillatelse som faglært/spesialist kan gis i tre år, men ikke lenger enn arbeidsforholdets varighet. Fornyelse er en svært byråkratisk prosess som tar mye tid, og gir lange perioder med uavklart situasjon og stress for den det gjelder. Denne kontrollvirksomheten må kunne forenkles, spesielt for de bedriftene som forhåndsgodkjennes.

Bare 5 pst. av innvandrerne som søker seg til EU-landene, har høyere utdanning eller er faglærte, mens over 50 pst. av dem som får oppholdstillatelse i USA, har høyere utdanning. Vi trenger en vurdering av endringene i dagens system, og jeg ber regjeringen vurdere en helhetlig endring av arbeidsinnvandringspolitikken gjennom å se på erfaringene EU og USA har gjort seg på feltet.

Det viktigste i tiden framover blir en debatt om hvordan vi best mulig kan nyttiggjøre oss de ressursene og den kompetansen arbeidsinnvandrerne har. I dag er fokuset sterkt på dem som kommer til Norge etter å ha flyktet fra politisk undertrykkelse. Jeg ønsker et like sterkt fokus på de arbeidstakerne som er så mobile at de flytter til et ukjent land for å starte å jobbe.

Statsråd Audun Lysbakken [13:14:40]: Det er en viktig debatt som reises av representanten Helleland i dag. Jeg vil takke for at denne interpellasjonen er reist. Det er også en god debatt på vei mot den behandlingen som Stortinget etter hvert skal ha, og stortingsmeldingen om integrering som regjeringen vil legge fram.

Norsk næringsliv ville ikke klart seg uten arbeidsinnvandring. Vi er privilegerte i Norge. Mens resten av Europa opplever dyp krise, er det fortsatt vekst i norsk økonomi. Det gjør at mange vil se til Norge, når de ikke har mulighet til å få seg jobb i hjemlandet. Vi kommer fortsatt til å trenge arbeidsinnvandrere i årene som kommer, og vi har tatt imot et stort antall i årene som har gått. Fra 2004 til 2009 har det i alt innvandret 73 000 personer fra de ti EU-landene i Sentral- og Øst-Europa. 17. november 2011 skrev NRK på sine nettsider at Møre og Romsdal nå har blitt innvandringsfylke nr. 1, og at utfordringen for det fylket nå er å holde på arbeidsinnvandrerne for å sikre befolkningsvekst og for å holde høykonjunkturen gående.

Det viser seg altså at stikk i strid med det mange trodde da det ble åpnet for arbeidsinnvandring fra Øst- og Sentral-Europa, slår mange arbeidsinnvandrere seg ned i Norge. De siste årene har det vært en markert økning i antall familiegjenforeninger, særlig gjelder dette polske og tyske arbeidsinnvandrere i Norge.

Det betyr at arbeidsinnvandringen er med på å forandre Norge, og det betyr også – og der er jeg helt enig med interpellanten – at vi har behov for en integreringspolitikk rettet mot arbeidsinnvandrerne.

Den norske velferdsstaten har som en av sine grunnpilarer at tjenestene som tilbys, skal være universelle, og de skal gjelde alle bosatt i Norge – det være seg om det er utdanningssystemet, Arbeids- og velferdsetatens tjenester, helsetjenester eller andre offentlige tjenester.

Når det er sagt, kan det også være behov for tiltak som gjør det lettere for innvandrere og familiene deres å finne seg til rette i Norge. Først og fremst er det viktig å arbeide videre mot sosial dumping og for at arbeidsinnvandrerne skal få gode arbeidsvilkår. Da er informasjon om rettigheter og plikter viktig, og vi har tiltak som er rettet særskilt mot denne gruppen.

For eksempel får frivillige organisasjoner støtte til informasjons- og veiledningstiltak for arbeidsinnvandrere. Det inkluderer f.eks. prosjekter som skal formidle informasjon om plikter og rettigheter, samt bidra til nettverksbygging og integrering i lokalmiljøet.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har på oppdrag fra departementet laget en startpakke med systematisk informasjon om rettigheter og plikter, med praktiske råd og tips. Den heter Ny i Norge, og den er tilgjengelig både på nett og i trykt form. Den er utarbeidet på fem språk, og vi får veldig gode tilbakemeldinger på den. Til nå er det distribuert 165 000 eksemplarer av Ny i Norge, og den brukes både av innvandrere og offentlige tjenester.

I tillegg tas det sikte på at Arbeids- og velferdsetaten skal etablere en egen nettportal i løpet av 2012, som inngang til all relevant informasjon som gjelder arbeidsinnvandring og tjenesteimport.

Interpellanten trekker fram språkopplæring, og det er selvsagt av stor betydning. 1. september 2005 ble det bestemt i lov at arbeidsinnvandrere fra EØS-/EFTA-området verken har rett eller plikt til opplæring. Det ble da vurdert som rimelig at arbeidsinnvandrere selv betalte for opplæring, fordi de hadde inntektsgivende arbeid.

Opplæring i norsk og samfunnskunnskap er et av våre viktigste integreringstiltak. Selv om arbeidsinnvandrere har arbeid ved ankomst, er det av stor betydning at de lærer norsk. Det er viktig når det gjelder mobilitet på arbeidsmarkedet, det er viktig for evnen til å kunne fastholde en jobb, og det er viktig for å unngå dårligere arbeidsvilkår enn det befolkningen for øvrig har. Økt konkurranse om jobbene kan bety større vektlegging av norskkunnskaper ved ansettelser og oppsigelser. Ikke minst er norskkunnskaper viktig for deltakelse i samfunnet for øvrig, både for arbeidsinnvandrere og for de gjenforente familiemedlemmer.

Inkluderingsutvalget og Velferd- og migrasjonsutvalget har, som interpellanten også nevnte, nylig levert sine utredninger. De drøfter begge norskopplæring for arbeidsinnvandrere, men de har ulike anbefalinger. Mens Inkluderingsutvalget anbefaler gratis norskopplæring for arbeidsinnvandrere, går ikke flertallet i Velferd- og migrasjonsutvalget inn for noe generelt tilbud om gratis norskopplæring til EØS-borgere. Man anbefaler heller tilrettelegging av det tilbudet som finnes. Denne debatten om språkopplæring vil naturlig nok måtte bli et tema når regjeringen legger fram den nevnte meldingen om integreringspolitikk.

Med den økte arbeidsinnvandringen gis det norske samfunn tilgang til mye ny kompetanse. Det er ressurser som samfunnet vårt må utnytte på en best mulig måte. Derfor er det viktig at vi har oversikt over den kompetansen som innvandrere som gruppe besitter. Derfor etableres det en registreringsordning av utdanning i løpet av 2012. Det innebærer at alle utlendinger som tar opphold i Norge, skal ha mulighet til å registrere utdanningsinformasjon.

Når det gjelder innvandrere med behov for å få vurdert kompetansen sin, er det også viktig å ha gode ordninger. Vi har bl.a. realkompetansevurdering, og vi har yrkesprøving.

For arbeidsinnvandrere som blir arbeidsløse, har Arbeids- og velferdsetaten flere arbeidsrettede tiltak som egner seg godt, f.eks. arbeidsmarkedsopplæring, praksisplass eller lønnstilskudd. Nav-kontorene kan bidra til å styrke språkferdighetene til arbeidsløse innvandrere, bl.a. gjennom spesielt tilrettelagte kurs som kombinerer språkopplæring og arbeidspraksis. Nav Oslo og Akershus har f.eks. et eget tilbud om kvalifisering og formidling av arbeidssøkere som har polsk som morsmål.

Det aller viktigste for dem som kommer hit for å arbeide, er selvsagt forholdene i arbeidslivet. Ett av kjennetegnene ved den norske samfunnsmodellen er at det er små forskjeller mellom oss.

Det handler ikke bare om økonomi, men også om at sjefen og arbeiderne stiller mer eller mindre på like fot med hverandre, korrigerer hverandre og har en stor grad av felles eierskap til arbeidet. Man tar ikke bare likegyldig imot beskjeder, men deltar ofte med egen kompetanse, der alle føler et ansvar for å bidra til et best mulig sluttresultat.

Den økte arbeidsinnvandringen gjør at vi kan være på vei over i et samfunn der flere og flere er ansatt et annet sted enn der de jobber, der flere og flere har midlertidige kontrakter. Fellesforbundets rapport om innleie på byggeplasser i Oslo-området viser at 55 pst. av arbeidstakerne hos entreprenørene er innleide, hos underleverandørene var tilsvarende tall 43 pst.

Jeg vil nevne fire grunner til at faste ansettelser er viktig:

• Den faste ansettelsen gir trygghet og forutsigbarhet for ansatte. Vi vet at bare 16 pst. av dem som jobber for et vikarbyrå, har lønn mellom oppdrag.

• Den faste ansettelsen gir trygghet og forutsigbarhet for bedriften. Vi vet at opplæring, bedriftskultur og stolthet er viktig for kvalitet og samhold.

• Den faste ansettelsen gir trygghet og forutsigbarhet for banken som skal låne oss penger til tak over hodet.

• Og ikke minst: Den faste ansettelsen i en bedrift gjør fagorganisering mulig. Med ansatte fra alle kanter – ansettelsesmessig – kommer vi ikke dit.

Det viktigste svaret på hvilke utfordringer vi møter med økt arbeidsinnvandring, er knyttet til utfordringene for arbeidslivet. Det betyr også at de veivalg vi som samfunn tar når det gjelder organiseringen av arbeidslivet vårt, spillereglene i arbeidslivet vårt, kommer til å være avgjørende for om vi lykkes med integreringsprosessene eller ikke.

Enda viktigere enn i 2005 blir det å sikre en arbeidsmiljølov som sikrer retten til faste stillinger, som regulerer overtidsbruk, og som sikrer arbeidstakerne mot utnyttelse. Vi trenger et klart lovverk, og vi trenger et sterkt arbeidstilsyn for å etterprøve at lovverket overholdes. Derfor er det nær sammenheng mellom den politikk den rød-grønne regjeringen fører for å sikre spillereglene i arbeidslivet og bekjempe sosial dumping, og den politikk jeg har ansvaret for, som tar sikte på å integrere arbeidsinnvandrerne i det norske samfunnet for øvrig.

Regjeringen arbeider som nevnt med en stortingsmelding om integreringspolitikken som skal fremmes i 2012. I den forbindelse vil spørsmål som gjelder arbeidsinnvandrere bli drøftet. Det er som sagt behov for at integreringspolitikken løfter denne dimensjonen tydeligere. Der er jeg helt enig med interpellanten. Jeg ser fram til videre diskusjoner om temaet når meldingen skal behandles i Stortinget.

Trond Helleland (H) [13:24:49]: Jeg vil takke statsråden for svaret, spesielt fordi han i slutten av sitt innlegg understreket at dette var et tema som ville bli løftet opp i integreringsmeldingen. Litt av hensikten fra vår side har nettopp vært å fokusere på den veldig store gruppen som arbeidsinnvandrerne etter hvert har blitt, og som vi på mange måter ikke har noen egen politikk for. Det er jo ikke noe mål i seg selv å ha politikk for alt mulig hvis det fungerer, men det er en del utfordringer, særlig knyttet til hvilken kompetanse de har, og hvordan man kan utnytte den til det beste for det norske samfunnet. Der registrerte jeg også at statsråden nå lanserte en registreringsordning – han kan ha lansert den før uten at jeg har fått den med meg – der de som ønsker det, kan legge inn sin kompetanse og bakgrunn.

Det som også er veldig viktig, og som statsråden berørte, er dette med å få godkjent utdanning fra andre land. Der er det flere enn statsråden som har et ansvar. Dette er noe som vi stadig møter på. Folk som har en god utdannelse fra et annet land, sliter ofte tungt med å få den godkjent i Norge. Da er spørsmålet: Hvordan kan man gjøre det? Dette er det kanskje utdanningsministeren som må ta tak i, men det er ingen tvil om at det ligger mye kompetanse der. Jeg nevnte i stad at jeg hadde vært på Frøya. Der hadde de registrert at det var mange filetarbeidere med mastergrader i diverse fag, som med litt ekstra norskopplæring og litt tilpassing av sin kompetanse kunne skli greit inn i gode kommunale stillinger eller i andre stillinger der behovet for akademisk utdanning var til stede.

Jeg ser fram til at vi får den debatten om integreringsmeldingen. Jeg tror det er veldig viktig at vi der, som Lysbakken også poengterer, setter et ekstra fokus på arbeidsinnvandringen. At nettoinnvandringen til Norge nå er ti ganger så stor som man spådde for 30 år siden, sier litt om de utfordringene vi har, men det sier også litt om den attraktiviteten Norge har som et land der det er all right å jobbe. Da tror jeg det er viktig ikke bare å problematisere det som går på velferdsordninger og misbruk av dem, men heller aksentuere og få fram at det er mulig å få jobb i Norge. Det er mulig for gode krefter å komme hit og bidra til å bygge det norske samfunnet videre.

Statsråd Audun Lysbakken [13:27:40]: Det er ikke mye å sette fingeren på i det som representanten Helleland sa. Her deler vi mange perspektiver, selv om det selvfølgelig vil være slik når vi kommer til debatten om virkemidler, at vi ser ulikt på en del ting, ikke minst knyttet til arbeidslivsspørsmål. Men jeg tror jeg vil legge vekt på det vi er enige om, som er av veldig stor betydning, og det er at vi trenger en debatt knyttet til innvandring i Norge som i større grad reflekterer den endrede sammensetningen innvandringen har fått. Det er for ofte slik at vi diskuterer på premisser som i stor grad er formet av hvordan innvandringen så ut for ti år siden eller enda lenger tilbake.

Det er også viktig å ta inn over seg at det vi for en del år tilbake trodde ville være en midlertidig eller kortvarig innvandring, i stedet viser seg å bli etablering av nye permanente minoriteter i det norske samfunnet. Vi vil f.eks. få en permanent polsk-norsk minoritet, og det er selvfølgelig like viktig å diskutere den gruppens forutsetninger og muligheter for å bli aktive deltakere og fullverdige samfunnsborgere i Norge som det er for andre grupper som vi ofte diskuterer i integreringsdebatten.

Jeg har forhåpninger knyttet til registreringsordningen, som jeg nevnte. Jeg er også veldig enig med interpellanten i at det er en stor utfordring å sørge for at mennesker med bakgrunn fra andre land faktisk får uttelling for de kvalifikasjonene de har i Norge. Det er jo ikke bare et spørsmål som angår hver enkelt, men et spørsmål som er av stor samfunnsmessig betydning. Vi sløser jo med ressurser i Norge i dag når vi ikke klarer det.

Det finnes mange årsaker til overkvalifisering, og én av dem er den interpellanten pekte på knyttet til godkjenning av utdanning. Det er et prioritert område for regjeringen å komme videre med det. Det er, som det ble påpekt, Kunnskapsdepartementet som har hovedansvaret for det, men jeg har også god dialog med Kunnskapsdepartementet om det, fordi det er et spørsmål som i aller høyeste grad er relevant for hvorvidt vi lykkes i integrerings- og inkluderingspolitikken.

Jeg har avslutningsvis lyst til å nevne en utfordring vi ikke har vært inne på til nå, men som jo også er reell, og det er diskrimineringsutfordringen. Vi fikk nylig dokumentert til fulle gjennom et forskningsarbeid bestilt av departementet, at det i Norge er en ulempe å ha et utenlandskklingende navn når du søker jobb. Det er også en del av forklaringen på at en del mennesker ikke får uttelling for sine kvalifikasjoner. Det er det vanskeligere å finne enkle politiske løsninger på. Vi skal diskutere også det i meldingen, men det aller viktigste svaret er en holdningsmobilisering overfor folk og arbeidsgivere i Norge for å endre på det.

Lise Christoffersen (A) [13:31:01]: Opposisjonen beskylder ofte oss i flertallet for å ignorere gode mindretallsforslag. Jeg kunne tenke meg å bidra med en liten vri på akkurat det, for interpellantens tanke om en egen strategi for inkludering av arbeidsinnvandrere er god.

Statsråden har vist at mange viktige tiltak alt er gjennomført eller på trappene. Å synliggjøre tiltak på tvers av ulike departementer under overskriften arbeidsinnvandring kan være lurt, og statsråden har for så vidt sagt at han også kommer tilbake til det i forbindelse med integreringsmeldingen.

Inkludering av arbeidsinnvandrere handler om måten vi tar imot nye innbyggere på, men det handler like mye om egennytte. Tidligere finansminister Kristin Halvorsen uttalte allerede ved framleggelsen av sitt første egne budsjett i oktober 2006 at polakker redder regjeringens løfter. I et intervju med Fædrelandsvennen viste hun bl.a. til at det skulle bygges 19 300 barnehageplasser, og sa:

«Nå står det ikke på penger. Det er arbeidskraften som er utfordringen.»

Et av usikkerhetsmomentene var faktisk veksten i Polen da, som kunne gjøre det mindre attraktivt for polakker å komme hit.

NAV EURES viser at bruken av EU-arbeidskraft i fjor var den høyeste på tre år. Tre av ti bedrifter brukte slik arbeidskraft. 34 pst. av disse bedriftene oppga at de i stor grad var avhengige av denne arbeidskraften. Typisk er bygg og anlegg, industri og hotell- og restaurantbransjen, der henholdsvis 44, 45 og 67 pst. av bedriftene er avhengige av denne arbeidskraften. Behovet vil trolig øke framover, og ikke avta. EU-arbeidskraft er det som dominerer, men 15 pst. av bedriftene bruker også arbeidskraft fra tredjeland, med Finnmark på topp, med 28 pst. av bedriftene. De fem største rekrutteringslandene er Russland, USA, India, Thailand og Irak. Så språkopplæring er viktig, også for arbeidsinnvandrere.

Arbeiderpartiets landsmøte vedtok å utvide tilbudet om norskopplæring til arbeidsinnvandrere og deres familier. Her mener jeg det må være mulig å finne gode løsninger i et samarbeid mellom offentlig og privat sektor, særlig fordi hver fjerde arbeidsgiver allerede har satt i gang egne opplegg for språkopplæring av disse arbeidstakerne.

Interpellanten etterlyser også et arbeid for å sikre arbeidskraft til Distrikts-Norge. I fjor kom NOU 2011:3 Kompetansearbeidsplasser – drivkraft for vekst i hele landet, som er til oppfølging i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Et av hovedpoengene her er nettopp å sikre rekruttering av utenlandsk, kompetent arbeidskraft til distriktene. Men – og det er her jeg virkelig ønsker å utfordre Høyre litt – temaet arbeidsinnvandring er ikke bare en solskinnshistorie. En strategi for integrering av arbeidsinnvandrere kan aldri komme utenom temaet sosial dumping. Vi har alle sett groteske eksempler på grov utbytting av utenlandsk arbeidskraft: polakker som bygde Operaen for 62 kr timen, uten feriepenger, uten sykepenger, med falske papirer, to og fire sammen på rommet på hospits, med to dusjer på deling på 20 mann, polakker som har bodd i brannfeller, noen stuet sammen på madrasser på selve byggeplassen. Dette er altså ikke enkeltstående eksempler og ikke et godt utgangspunkt for bedre integrering av utenlandske arbeidstakere. Det er heller ikke et godt utgangspunkt at seriøse bedrifter bukker under for slik hensynsløs konkurranse.

Men regjeringens handlingsplaner mot sosial dumping har altså ikke fått særlig støtte verken fra Høyre eller Fremskrittspartiet i denne salen. De har stemt mot allmenngjøring av tariffavtaler, mot tillitsvalgtes innsyn i lønns- og arbeidsvilkår, og mot opplysningsplikten ved utstedelse av id-kort, for å nevne noe. På budsjettet for 2012 kuttet Høyre i treparts bransjeprogrammer mot sosial dumping.

Nå er vi så heldige at vi i tillegg til en varslet integreringsmelding også har Meld. St. 29 for 2010–2011 Felles ansvar for eit godt og anstendig arbeidsliv liggende til behandling i Stortinget. Det skal bli spennende å se hvordan Høyre stiller seg til den. Jeg mener alvorlig at uten at Høyre endrer innstilling og slutter helhjertet opp om arbeidet mot sosial dumping, har jeg vanskelig for å se hvordan tanken om en helhetlig strategi for inkludering av arbeidsinnvandrere egentlig kan ha noe for seg og føre noensteds hen.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:35:52]: Takk til interpellanten som reiser viktige spørsmål om eit tema og ei utfordring som blir større og større for kvar dag. Eg vil samtidig få lov å gratulera ministeren med familieauken.

Også eg vil ta opp at dette har veldig mykje å gjera med Arbeidsdepartementet. Det er det viktig at vi tek med oss. Det er òg ein av grunnane til at eg står her i dag. Eg synest faktisk at temaet som vi diskuterer her, gjeld like mykje den sida av saka.

Vi er alle orienterte om krisa i land i EU. Spesielt har Spania, Hellas og Italia vore i fokus når det gjeld økonomi og ikkje minst den store arbeidsløysa. Dette fører til enorme utfordringar for mange enkeltindivid og familiar, og respektive samfunn, og det gjer at Noreg med si låge arbeidsløyse og sine gode velferdstilbod blir høgt verdsett og ikkje minst sett på som eit lykkeland for desse som har kome i ein svært vanskeleg situasjon.

Vi har alle sett oppslag i media om ulike skjebnar: familiar som satsar alt dei har, og lukkar døra bak seg i heimlandet for å søkja lykka her i Noreg. Mange reiser etter marknadsføring om at Noreg har flust med jobbar og gode velferdsvilkår for barn og familiar. Så blir dessverre sjokket desto større når verkelegheita i Noreg er noko heilt anna. Ein ventar i veker for å få D-nummer, sparepengar blir reduserte, og ein nærmar seg fristen på tre månader for å skaffa seg jobb. Det seier seg sjølv at når ein i løpet av desse tre månadene skal skaffa seg arbeid utan å kunna språket og nærmast ikkje har tak over hovudet, blir det ei stor utfordring for alle partar.

Mange av desse arbeidssøkjarane har god utdanning og er godt nok kvalifiserte for mange jobbar som Noreg verkeleg har bruk for i framtida. Men er vi klare for å ta imot desse, eller lurar vi dei på ein måte litt når dei kjem hit og har brende bruer bak seg i heimlandet sitt? Har Nav nok kompetanse til å ta imot desse på ein god måte?

Skjebnane ein ser i tv-ruta viser at dei har ein glød og ein stå-på-vilje til verkeleg å få eit liv her i landet, noko som gjer at eg, og sikkert fleire, hadde ønskt å seia eit klart ja til desse menneska. Noreg har behov for dykk!

Arbeidsløysa vår er låg. Samstundes som ein skrik etter fleire ingeniørar og menneske innan helsesektoren, må det også vera ein god del av desse nye som har den etterspurde kompetansen. Her må mottakssystema jobba godt – saman med både offentlege og private arbeidsgivarar. Men eg trur det skortar ein del her. Det er mange kriterium som skal på plass, frå både ein arbeidstakar og ein arbeidsgivar si side. Desse må koordinerast godt og vera samstemde.

Utsegner frå rådgivar hos bistandsorganisasjonen Caritas understreka i november i 2011 at det er behov for den typen arbeidskraft. Veldig mange har utdanning frå heimlandet som lett kan omformast til det norske systemet, eventuelt byggjast vidare på. Det å ha ein godt mottakssystem er viktig. Vi opplever at dette ikkje er veldig godt – det kunne vore betre. Mange av utfordringane skulle dei tydelegvis ha gjort noko med før dei reiste frå heimlandet. Dette manglar det nok mykje informasjon om, og her må vi bli flinkare. Ein ser dette når det gjeld alle som kjem hit og ikkje har gjort det dei skal på førehand. Som statsborgar i EU-, EØS- og EFTA-land treng ein ikkje søkja om opphaldsløyve, men i staden registrera seg på nettet og deretter møta opp hos politiet i Noreg.

Frå 2010 til 2011 har auken i søknad om skattekort vore på heile 82 pst. for statsborgarar frå Hellas. Frå Spania har auken vore på 33 pst., og auken vil nok fortsetja. Men då må ein gi til kjenne dei utfordringane vi har – og ikkje minst gjera noko med dei. Det er leitt å sjå at menneske må tilbringa natta ute eller hos ein eller annan organisasjon for vanskelegstilte – menneske som kan bidra her og ha den rette kompetansen som Noreg skrik etter. Men dette har komme feil ut når det gjeld kva for opplysningar som har blitt gitt dei før dei drog. Samfunnet vårt gir dei ei litt flau og feil velkomsthelsing, og vi må gjera det beste vi kan for at dette ikkje skal fortsetja.

Frank Bakke-Jensen (H) [13:40:00]: Jeg takker interpellanten for en viktig og god interpellasjon – og også statsråden for et veldig bra innlegg. Det er behagelig å være i Stortinget under interpellasjonsdebatter der vi kan løfte blikket litt høyere enn til akkurat de nærmeste problemene. Her har det vært sagt mye klokt og mye godt.

Som finnmarking har jeg lyst til å ta opp en liten del av det som har med arbeidsinnvandring å gjøre, nemlig Norges forhold til vår store nabo i øst. Vi har gjennom nordområdesatsingen og den store, viktige utenrikspolitiske delen gjennom mange år prøvd å gjøre noe med reglene for arbeidsinnvandring fra Russland.

Det gode forholdet som har vært mellom finnmarkingene og Nordvest-Russland i mange, mange år er en viktig del av den suksessen norsk nordområdepolitikk har vært de siste årene. Det er med litt bismak man roper hurra, for siden jeg som ordfører i 2007 for første gang spurte om dette med arbeidsinnvandring – og for første gang opplevde hvor vanskelig det kunne være å komme inn som russisk arbeidstaker i Norge – har det skjedd veldig lite. Det er ikke det at saken ikke har vært i fokus. Kristin Halvorsen var den første statsråden som sa at dette skulle man få i orden. Bjarne Håkon Hanssen ga beskjed om at det bare skulle være snakk om dager før det skulle være på stell, og neste gang Kristin Halvorsen kom opp – et lite år etterpå – syntes hun det var merkelig at ikke ting var i orden. Problemet er at i dag er det akkurat like vanskelig.

Det litt merkelige i dette er at det unnskyldes med at Norge har en rolle i Schengen-samarbeidet. Det gjør dette vanskelig. Finland har akkurat den samme oppgaven i Schengen-samarbeidet, men de klarer denne saken mye, mye bedre. Det er altså enkelt å komme inn som arbeidstaker fra Russland til Finland, men det er vanskelig til Norge.

Det er mange fordeler med det å hente russisk arbeidskraft. Det er folk som er klimatilpasset, det er folk som står oss nær når det gjelder kultur, og det er viktig for det gode forholdet mellom Norge og Russland. Det er klart at den store arbeidsinnvandringen vi nå har fra Polen, gjør noe med forholdet mellom Norge og Polen – som land. Det vil være akkurat like viktig når det gjelder det gode forholdet vi er avhengig av å ha til vår store nabo i øst.

Vi har eksempler på at vi har fått inn russisk arbeidskraft etter mye byråkrati og lang, lang tid. Det som noen av de gode eksemplene viser, er at når vi har engasjerte arbeidsgivere – et engasjert næringsliv – konsentrerer de seg om å gi disse arbeidstakerne norskundervisning og undervisning i norske samfunnsforhold. De gangene dette har vært kombinert med klasser med innvandrere som har kommet av andre grunner – de har vært trengende – har dette gitt veldig gode resultater. Det gir økt status for folk som er kommet hit fordi de har et beskyttelsesbehov, å sitte i en vanlig klasse og lære språket sammen med folk som er arbeidstakere og er her av den grunn. Det gjør noe med folk at man får normalisert situasjonen så fort som mulig. Derfor tror jeg faktisk at det å jobbe mer mot at arbeidsinnvandrere også får disse tilbudene, kan gi mange pluss.

Så til Arbeiderpartiets og Høyres rolle når det gjelder sosial dumping: Vi kan selvfølgelig dissekere budsjett til vi er luta lei. Det er jo sånn at fra Høyres side har vi satt inn betydelige midler til Arbeidstilsynet for å ta den viktige oppgaven det er å jobbe mot sosial dumping. Det har vi gjort, fordi vi mener det ikke betyr noe om du er organisert eller ikke organisert. Du skal ikke utsettes for den type forhold i arbeidslivet – uansett. Så det at vi overhodet ikke bryr oss om den typen problemer, blir å trekke slutninger på feil grunnlag.

Heikki Holmås (SV) [13:44:37]: Jeg vil bare påpeke noe Frank Bakke-Jensen sier på slutten. Det er positivt at Frank Bakke-Jensen og Høyre er opptatt av arbeidsforhold for folk, men han viser en mangelfull forståelse for problemet hvis han sier at ingen skal utsettes for en sånn type arbeidsforhold. Det er altså sånn at i dette landet har vi avtalefrihet, og det å avtale å ha lavere lønninger enn andre er helt streit. Dette er et problem som jeg tenkte at jeg skulle ta opp i detalj, fordi akkurat når det gjelder arbeids- og sosial dumpingaspektet ved arbeidsinnvandringen, er det fryktelig viktig at Høyre er med på å dra lasset. Hvis ikke Høyre er opptatt av å gjøre noe med den sosiale dumpingen, betyr det at vi ikke klarer å bli enige om en fornuftig arbeidsinnvandringspolitikk. Jeg vil berømme Trond Helleland for å ta opp denne interpellasjonen og dra opp denne debatten om arbeidsinnvandring, for jeg mener at det er viktig at vi diskuterer det i en helhet – at man ikke kan se vekk fra sosial dumpingaspektet hvis man skal sørge for å få en god politikk.

La meg ta et eksempel: På Finnmarkskysten, Tromskysten, Nordlandskysten og videre har man hatt en nedgang i befolkningstallet. Så har man en økning igjen i både fiskeriindustri, verkstedindustri og annen industri. Hva skjer? Jo, akkurat det samme som Trond Helleland beskriver når han er på Frøya og besøker folk. Der står det massevis av biler med nummerskilt fra utlandet. Hvis de nummerskiltene er fra utlandet, og menneskene er innleid fra latviske vikarbyråer som tilbyr luselønn for de ansatte, betyr det et par ting. For det første betyr det at de lave lønningene til de menneskene, det at en del av bedriftene er konkurransedyktige, skyldes lønnsdumping. Det er lov etter norsk lov, men det er like fullt lønnsdumping. Det betyr at det er for lav lønn til at de menneskene som er der og jobber, bosetter seg i kommunen. Det betyr at det er negativt for integreringen, for man får på en måte et lite samfunn på siden at det lokalsamfunnet som er der. Det betyr også at de menneskene ikke bosetter seg i kommunen, noe som gjør at kommunen ikke får overføringer fra staten eller skatteinntekter fra de menneskene. Det betyr at det er for lav lønn til at de lokale menneskene, de som bor i kommunen og kanskje sågar er arbeidsløse i kommunen, har muligheten til å ta seg råd til å jobbe i bedriften. Det fører til at man bidrar til å kutte i lønnsnivået innenfor en bransje.

I salen ved siden av oss her nå pågår det et seminar i regi av Bård Vegar Solhjell, vår parlamentariske leder, som peker på nettopp konsekvensen av lave lønninger og større lønnsforskjeller, nemlig at man svekker tilliten i befolkningen som helhet, i tillegg til at man mister den fremste produktivitetsdriveren i det norske samfunnet, nemlig det at vi har verdens høyeste lønninger, noe som gjør at vi har større grad av mekanisering og industrialisering enn det man har andre steder.

Derfor sier jeg bare: Hvis Høyre ikke ser de negative konsekvensene av at utlendinger tilbys et lavere lønnsnivå gjennom utstrakt bruk av vikarbyråer fra andre land, mister man en del av det som er det viktige for å fremme den positive utviklingen når det gjelder vekst, velstand og produktivitetsøkning, som ligger i bunnen for alt. Derfor utfordrer jeg Høyre til å være klar og tydelig på: Dette er et problem man tar på alvor. Dette er et problem som vi i framtiden skal støtte den rød-grønne regjeringen i å bekjempe, for hvis ikke er ikke ordene om at man ønsker å sørge for en god arbeidsinnvandring, verdt noe som helst.

Da vil jeg gå tilbake igjen og si – nå vil jeg være positiv igjen overfor Trond Helleland, for jeg må jo være det innimellom, sånn at det er tydelig at jeg mener akkurat det – at jeg mener at det er veldig, veldig bra at Høyre har snudd i politikken sin og går inn for at også arbeidsinnvandrere skal gis et integreringstilbud. Vi må huske at det var Erna Solberg og Høyre som nettopp i 2004, da vi fikk EU-innvandring – altså 1. mai 2004, da vi åpnet for innvandring fra en del av de østeuropeiske landene – kuttet ut retten til språkopplæring som man hadde for arbeidsinnvandrere og for andre. Den gangen var det bare SV og Senterpartiet som var imot. Vi så at dette var negativt, for vi var opptatt av å sørge for at alle som kommer og har ønske om å bosette seg i Norge, skulle få muligheten til å lære seg norsk.

Jeg vil utfordre Høyre, for jeg synes det er positivt at de sier at arbeidsinnvandrere skal få muligheten til norskopplæring. Dette går både Arbeiderpartiet og Senterpartiet inn for. Det er et budsjettspørsmål, som alle andre spørsmål i denne type saker, men det kommer til å bli behandlet i forbindelse med integreringsmeldingen. Jeg vil også utfordre Høyre til å være med på å si at konene eller mennene til dem som er arbeidsinnvandrere til Norge, må få språkopplæring, for de følger ofte med og inkluderes på en måte bare delvis i arbeidslivet i dag.

Michael Tetzschner (H) [13:49:55]: Til foregående taler vil jeg si at Høyre absolutt er imot sosial dumping. Det er regler i Norge imot det, det er regler imot det i EU. Og så regner jeg med at siden representanten Holmås også representerer et regjeringsparti, kan jo partiet fremme akkurat de forslag for denne forsamling som retter skjevheter av en slik alvorlighetsgrad, som representanten bruker mye tid på å forklare oss andre. Så skal vi sikkert gå dypere inn i dette.

Så er det ellers deilig å høre SVs fremste radarpar egentlig hylle noe av det som er fruktene ved EU-samarbeidet, nemlig det indre markedet. For det er det som gjør at norsk næringsliv ikke går i stå, og at store deler av offentlig sektor heller ikke gjør det.

Det er en utbredt oppfatning at EU har etablert et fullt indre marked. Men det er helt nylig at Tyskland og Østerrike f.eks. åpnet opp sine arbeidsmarkeder for østeuropeiske innslag, først og fremst fra Polen. Etter hvert kommer også integrasjonen på plass innenfor arbeidsmarkedet, nå som de åtte nyeste medlemslandene i juni i fjor ble fullt ut inkorporert i det indre markedet for fri bevegelighet av arbeidskraft. Fortsatt mangler Bulgaria og Romania, så vi kan også oppleve at de innvandrergruppene, arbeidskraftinnvandringene, vil endre karakter og sammensetning i årene som kommer.

EU-kommisjonen har beregnet at en vitalisering og ny start av det indre markedet vil kunne utløse en gevinst på ca. 4 pst. av BNP i EU-området, som altså tilsvarer 500 mrd. euro, eller – omgjort til norske kroner – 3,5 billioner kr, hvilket er 3 500 mrd. norske kroner, så har vi det riktig. De har behandlet 50 forslag, hvorav 15 er særdeles aktuelle. Det mest virkningsfulle av disse forslagene er ytterligere bevegelighet av arbeidskraften.

Dette må vi som lovgivende organ være opptatt av og selvfølgelig også ramme inn arbeidsmarkedet etter norske prinsipper. Dog må jeg si til statsråd Lysbakken at når folk kommer hit, er det neppe fordi de skal tilkjennegi en politisk holdning eller tilslutning til den norske modell. De kommer rett og slett fordi de søker velstand, og de ønsker å arbeide seg til velstand. Da er ikke det viktigste hvilke rigide regler som eksisterer, men at det faktisk er arbeidsplasser. Da er verdikjeden følgende, for å minne om den: først ideer, så patenter, så produkter og så salg, hvis man er opptatt av privat sektor. Det er det som skal til for å tilby en ny start for dem som kommer fra andre deler av Europa. Det er altså ikke de sosiale ordningene, det er ikke en sammenpresset lønnsstruktur i og for seg som frister, men det er muligheten til å tjene bedre her enn alternativet, som for dem vil være å være hjemme.

Så legger jeg merke til at statsråd Lysbakken bruker denne anledningen til å argumentere generelt mot det man trenger fra en bedrifts ståsted for å kunne vurdere nyansettelser. Da er det for mange viktig at man ikke tar hele risikoen ved en nyansettelse, men at man kan gå veien om prøvetid, at man kan vurdere midlertidige ansettelser hvis man ikke er sikker på at arbeidsoppgavene fyller en fast stilling. Hvis man ikke innrømmer arbeidsgiver denne muligheten, må man diskutere andre muligheter, f.eks. utvide prøvetidsbestemmelsene eller på annen måte endre risikoen for feilansettelser. Man kan også se på oppsigelsesvernet. Det er flere måter å gjøre dette på.

Jeg vil i hvert fall oppsummere med at jeg er veldig glad for at statsråd Lysbakken ikke er ansvarlig statsråd for arbeidsmarkedsspørsmål. Det er en annen i regjeringen, fra et annet parti. Jeg er i grunnen veldig glad for alle departementer som SV ikke bestyrer, men i særlig grad dette.

Jeg tror at vi kan få en fin dialog, både om å bekjempe sosial dumping og om å beholde en viss fleksibilitet for dem som tar stilling til å ansette nye medarbeidere.

Trond Helleland (H) [13:55:19]: Jeg vil takke for de innleggene som har vært holdt. De har stort sett, med noen retoriske unntak, vært støtte til den – jeg holdt på å si – visjonen om å gjøre dette området til et viktig område i integreringsdebatten framover, og det var hensikten med interpellasjonen.

Så kan vi diskutere sosial dumping. Vi kan diskutere arbeidsmarkedspolitikk. Erna Solberg uttalte i Aftenposten den 12. januar at anklagene om at Høyre nærmest var for sosial dumping, falt på sin egen urimelighet. Vi har stemt for 19 av 24 tiltak som regjeringen har fremmet mot sosial dumping. Så er det andre syn på hvordan vi skal regulere arbeidsmarkedet som jeg ikke ønsker å dra inn i denne debatten, men som åpenbart Arbeiderpartiet og SV har behov for å trekke fram.

Det dette også kanskje bærer litt preg av, er at mange har en tendens til å se på arbeidsinnvandrere som noen stakkarer som kommer hit nærmest med lua i hånden, mens realiteten, og ønsket mitt i hvert fall, er at vi skal utnytte de positive ressursene arbeidsinnvandrerne har. Jeg husker fra før EØS-tiden. Da var det mange jordbærplukkere i Lier som var – jeg holdt på å si – både leger og rakettforskere. De var her for å tjene til livets opphold og kunne skaffe seg en god årslønn på noen uker på jordbæråkeren. Nå er det litt andre tider, for vi har et åpnere Europa. Det er større konkurranse om arbeidskraften. Det er ikke en del av Europa som er stengt, og som bare slipper ut folk noen uker om sommeren. Derfor må vi gjøre som Lysbakken åpenbart har tenkt å gjøre, nemlig å se på de ressursene disse innvandrerne besitter, og hvordan vi kan få dem integrert i det norske samfunnet.

Da vil jeg til slutt inn på norskopplæring. Jeg tar gjerne debatten om i hvor stor utstrekning det offentlige skal tilby arbeidsinnvandrere som har eller får en jobb i Norge, og familiene deres, norskopplæring. Det har skjedd mye siden 2005. Samtidig må jeg si at jeg er litt overrasket over at regjeringspartiene stadig unngår å svare på spørsmålet: Hva med de arbeidsinnvandrerne som er blitt arbeidsledige? Hvorfor kan ikke de få et tilbud om norskopplæring? Lysbakken nevnte i sitt innlegg det ene eksempelet som også Bjurstrøm nevnte for ett år siden, da vi hadde denne saken oppe i Stortinget, nemlig at Nav i Oslo og Akershus tilbyr norskopplæring som en del av arbeidsmarkedstiltakene. Det burde vært slik også i Møre og Romsdal, som er det store arbeidsinnvandrerfylket. Det burde vært slik i Buskerud, det burde vært slik over hele landet. Der mener jeg at regjeringen må få på plass en politikk, for det er ikke snakk om utdanning i stedet for trygd. Her er det snakk om å heve kompetansen til beste for samfunnet.

Statsråd Audun Lysbakken [13:58:32]: Jeg vil også takke for en god debatt og takke representanten Helleland for en konstruktiv tone og gode innspill.

Vi skal komme grundig tilbake til diskusjonen om norskopplæring. Der finnes det argumenter som kan trekke i ulike retninger, men det som helt åpenbart er av stor betydning, er at vi legger en strategi for hvordan flere arbeidsinnvandrere kan lære seg bedre norsk. Det er nødvendig når vi ser hvor mange som blir her permanent.

I tillegg til spørsmålene om gratis eller ikke, rett eller ikke, spørsmål knyttet til arbeidsløshet, som er absolutt relevant, og som ble tatt opp nå sist, gjelder det også noe jeg er opptatt av, nemlig å bedre mulighetene til å få norskopplæring på arbeidsplassen, for det å kunne kombinere yrkespraksis med å lære språket er ofte den mest effektive måten å lære norsk på.

Videre er jeg enig i representanten Bakke-Jensens betraktninger rundt betydningen av russiske arbeidsinnvandreres rolle i Finnmark. Da jeg tok over som inkluderingsminister, var noe av det første jeg gjorde å holde en serie folkemøter rundt om i landet for å møte innvandrerbefolkningen og få innspill knyttet til integreringspolitikken. Da hadde vi møte ikke bare i Groruddalen, men også i Kirkenes. Det var veldig nyttig og viktig og en god påminnelse om at integreringspolitikk og integreringsprosesser er ganske så forskjellig i ulike deler av landet.

Representanten Tetzschner mente at vi ikke skulle være så opptatt av hvilke rigide regler som finnes. Jeg er opptatt av regelverket i arbeidslivet, fordi vi vet at mange av dem som kommer til Norge, risikerer å stå med luen i hånden, ha svake rettigheter og større mulighet for å bli utnyttet og få dårligere betingelser enn andre hvis vi ikke har et sterkt regelverk. Jeg synes ikke det er «rigiditet». Jeg synes det er fornuftig, det er bra for den enkelte, det er bra for samfunnet og også bra for de seriøse delene av norsk arbeidsliv.

Derfor er det leit at Høyre i sitt alternative budsjett bl.a. har foreslått å kutte i støtte til treparts bransjeprogrammer i kampen mot sosial dumping, og at de også insisterer på at Arbeidstilsynet skal drive sin kamp mot sosial dumping alene, og at de ikke vil støtte tiltak i samarbeid med berørte fagforeninger. Det er en fagforeningsskepsis som jeg synes det er vanskelig å forstå. Tetzschner hadde noen betraktninger rundt hvilke departementer som burde styres av hvem. Jeg har naturligvis et annet syn på det. Jeg er glad for alle departementer Høyre ikke styrer – og det er heldigvis samtlige for tiden!

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 avsluttet.