Bjørn Lødemel (H) [12:53:46]: Presidenten klarte seg rimeleg bra. Det kjem kanskje av god sidemålsopplæring i skulen!

Dette er første gongen Stortinget debatterer rovviltpolitikk etter forliket i 2011. Mange har venta i spenning på korleis det nye rovviltforliket ville bli gjennomført, og det har vore knytt stor spenning til om intensjonane og dei konkrete målsetjingane i forliket ville bli ein realitet.

Eg vil bruke mesteparten av denne interpellasjonen til å drøfte dei sidene av rovviltpolitikken som ikkje har fungert fram til no, og mindre tid på det som er bra.

Høgre er uroa over dei signala som har kome frå regjeringa si side, ikkje minst det vi har sett om fastsetjing av jaktkvotar for gaupe. Den overprøvinga av dei regionale rovviltnemndene vi har sett i denne saka, er svært beklageleg.

Høgre har jobba lenge for å få ein betre rovviltpolitikk. Allereie i 2007 hadde Høgre framlegg i Stortinget om ei grundig evaluering av rovviltforliket frå 2004. Regjeringa har ikkje følgt opp viktige føresetnader for rovviltforliket frå 2004, og det har vore aukande konfliktar – det er noko som alle har sett.

Den største utfordringa i rovviltpolitikken fram til i dag har vore stor mistillit til forvaltninga frå landbruksnæringa og innbyggjarane i rovviltbelasta område. Forvaltninga har ikkje hatt evne eller vilje til å gjennomføre viktige sider av rovviltforliket frå 2004, som t.d. todelt målsetjing, og at område med stor rovviltbelastning skulle avlastast.

Då rovviltforhandlingane starta i 2011, var det viktig for Høgre å få ein breiare gjennomgang av heile rovviltpolitikken i staden for å ta føre seg berre nokre få tema, slik det var lagt opp til frå regjeringa si side. Heldigvis fekk vi gjennomslag for det, sjølv om vanskelege tema, som ulv, blei utsette.

Høgre ønskjer ein rovviltpolitikk som kan stå seg over tid, der kunnskap og tillit er avgjerande. Derfor arrangerte Høgre ei stor høyring på Stortinget i mars 2011, der fleire forskarar og mange organisasjonar med ulike syn var til stades. Det var ein konstruktiv og god debatt, og eg vil hevde at Høgre er eitt av dei partia som jobbar mest målretta med rovviltpolitikken for tida.

Også på siste landsmøte i Høgre var rovviltpolitikken tema. I ein resolusjon om landbruket står det i eit avsnitt:

«En forfeilet rovviltpolitikk truer og fortrenger i dag grunnlaget for landbruket. Stortingets forutsetninger fra 2004 er brutt og konfliktene blir flere. Høyre vil ha en forskningsbasert rovviltpolitikk basert på lokal forvaltning og respekt for eiendomsretten og enkeltmenneskers og lokalsamfunns rettigheter».

Den siste setninga er svært viktig for Høgre, fordi det vil vere nøkkelen til å skape gjensidig respekt mellom forvaltning og beitenæring, og det er kjekt å sjå at det har blitt ein del av teksten i rovviltforliket.

Høgre har store forventningar til at dette blir følgt opp. Derfor er dei siste dagars hendingar med reduksjon av gaupekvoten både skuffande og øydeleggjande – skuffande fordi det ikkje er i tråd med rovviltforliket når det gjeld formuleringane om at forvaltninga skal byggje på «vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap», og det er eit klart brot på formuleringa om at det skal «legges vekt på regional forvaltning».

Dei regionale rovviltnemndene har gjort ein samvitsfull og god jobb for å balansere bestanden etter bestandsmålet, og då blir det fullstendig feil at Miljøverndepartementet brukar ein halvferdig prognosemodell for å overprøve deira vurderingar.

Dette vidarefører den mistilliten som har vore til forvaltninga, og det er svært beklageleg at departementet på denne måten aukar konfliktnivået. Det vil vere skadeleg for gjennomføringa av resten av forliket dersom ikkje ministeren ryddar opp i dette.

Eg forventar at statsråden brukar dette høvet til å grunngje vedtaka, og at ministeren vil gripe inn for å endre kvotane.

Dagens rovviltpolitikk er mange stader ein rein fortrengingspolitikk. I forliket står det at rovviltforvaltninga skal utøvast på ein slik måte at det ikkje er behov for beitenekt på grunn av rovvilt i prioriterte beiteområde, og at det skal utbetalast full erstatning frå første dag dersom det blir innført beitenekt.

I Brennpunkt på NRK 8. november var det eit program om sauebonden Jostein Omli i Steinkjer, som blir trua med beitenekt på grunn av store tap til rovvilt.

I dette området er det dokumentert tap til bjørn, jerv, gaupe og kongeørn. Området ligg utanfor yngleområdet for bjørn, talet på ynglingar for gaupe er dobbelt så stort som bestandsmålet, og den store kongeørnbestanden blir ikkje forvalta.

Det er ikkje tvil om at forvaltninga har hovudansvaret for dei store tapa til sauebonden Jostein Omli. Derfor blir det fullstendig feil at det er han som skal få øydelagt moglegheitene for å drive garden på grunn av rovvilt.

Ein beitenekt vil vere feil medisin for å rette opp dette. Det offentlege kan ikkje berre skubbe ansvaret frå seg og krevje at ein bonde på denne måten skal ofrast. I staden må forvaltninga sørgje for at det totale rovviltpresset blir lågare, og dermed også at tapstala blir akseptable.

Den sørsamiske tamreindrifta er eit viktig tema i rovviltforliket. Det er ikkje tvil om at rovdyra har blitt ei større og større utfordring for den sørsamiske tamreindrifta.

I rovviltforliket heiter det at «det skal iverksettes nødvendige tiltak både innenfor rovdyrforvaltningen og reindriften med sikte på å sikre situasjonen for sørsamisk tamreindrift», og at det ikkje skal vere «rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for tamrein».

Det siste punktet er ikkje gjennomført, og det skal bli interessant å høyre kva ministeren vil gjere for å sikre at rovdyr ikkje skal representere skadepotensial i kalvingsområde.

Eit viktig spørsmål når ein skal vurdere tiltak for å sikre tamreindrifta, er å setje inn tiltak som reduserer det totale rovviltpresset. Mange stader er også kongeørna ein trussel.

Eg stilte følgjande spørsmål om dette 30. november 2011:

«I rovviltforliket heiter det: «Kongeørn må inngå i overvåkingsprogrammet på lik linje med de øvrige rovviltartene, og kartlegging av kongeørnbestanden må ferdigstilles så raskt som mulig. Det er viktig å redusere usikkerheten knyttet til antall hekkende par av kongeørn og skadeomfanget forvoldt av kongeørn på husdyr og tamrein.» Bestanden er i dag langt over bestandsmålet. I Nord-Trøndelag er det betydeleg skadeomfang både på husdyr og på tamrein.»

I svaret frå stand-in-statsråd Lysbakken kom det fram at ein skal sjå på moglegheitene for å få kongeørn inn i det eksisterande forskingsprosjektet, saman med gaupe og jerv – eventuelt i komande forskingsprosjekt. Statsråd Lysbakken var einig i at dette var det behov for, og han ville bringe det vidare. Korleis er det med den saka no?

Det er også avgjerande at forvaltninga følgjer opp forliket og formuleringane om at det skal leggjast til rette for raskare uttak av skadedyr, uavhengig av om bestandsmåla er nådde, og det skal setjast korte fristar for handsaming av søknader om skadefelling, slik at skadane på beitedyr blir minimale. Kva slags nye tiltak vil statsråden setje i verk på dette området?

Høgre ser at det er svært viktig å skape tillit til forvaltninga, og at ein byggjer på gode faglege råd. Det er også avgjerande at dei som kjem med desse råda, er heilt uavhengige av forvaltninga.

Derfor er det svært positivt at Rovdata og Statens naturoppsyn skal styrkjast som fagorgan, og at Rovdata no skal ha heile ansvaret for bestandsregistreringa og for å rapportere om avstanden mellom bestandsmål og faktisk måloppnåing. Eg meiner det er eit viktig verkemiddel for å skape tillit.

Når vi veit at dette er ei målsetjing, blir det endå meir uforståeleg at Miljøverndepartementet få månader etter at forliket blei godkjent i Stortinget, innfører ein ny prognosemodell som gjer at departementet kan redusere kvotane på gaupe – slik vi har sett no.

Sist veke var eg med på opninga av Norges Jeger- og Fiskerforbund sitt nye jakt- og fiskesenter i Flå i Hallingdal. Heile energi- og miljøfraksjonen frå Høgre besøkte Bjørneparken i haust, og vi var svært imponerte over det vi fekk sjå. Samlokaliseringa av Bjørneparken, Rovdyrsenteret og opplæringssenteret til Norges Jeger- og Fiskerforbund vil bli gull verd i framtida.

I rovviltforliket heiter det:

«Det skal arbeides aktivt med kompetansehevende tiltak for lisensfelling, og etableres et bedre kurstilbud med sikte på å effektivisere lisensfellingen. Slike tiltak bør gjennomføres i nært samarbeid med frivillige organisasjoner.»

Heile dette anlegget i Flå passar som hand i hanske til desse formuleringane. Auka kunnskap på fagleg grunnlag i Rovdyrsenteret og opplæring av jegerar i Norsk Jeger- og Fiskerforbund sitt nasjonale opplæringssenter i svært innbydande omgjevnader i Bjørneparken blir eit flott kinderegg for å auke kunnskapen og kompetansen når det gjeld rovvilt. Det bør liggje godt til rette for offentleg støtte til dette flotte anlegget framover.

Høgre er glad for at ein samla komité støtta seg til våre merknader i budsjetthandsaminga sist haust, og det lovar bra for vidare støtte.

Det er framleis mange viktige tema som ikkje er avklara i rovviltforliket. Det gjeld bl.a. naudverje og ulv. Høgre har gjort det klart at vi ønskjer naudverje for hund, og vi har problem med å forstå kvifor det blir somla slik. Når det gjeld ulv, har Høgre også sendt klare signal om at ulvebestanden må ned når bestandsmåla for ulv skal avgjerast i 2013.

I forliket blir det vist til at det skal setjast ned eit utval som skal evaluere ulvesona. Eg håpar at statsråden kan orientere om korleis dette blir gjort, og korleis det går med forhandlingane med Sverige om grenseflokkane.

Elles ser eg fram til ein god og konstruktiv debatt.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [13:04:10]: La meg takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema som det er stort engasjement om rundt omkring i det ganske land – et tema hvor Stortinget har inngått et bredt forlik, og hvor det er viktig at vi ikke bare inngår forlik og deler innflytelse. Vi må også dele ansvaret etterpå for å gjennomføre forliket. Han tar også opp et tema som det er – jeg får si – en årtusenlang historie for at mennesker er interessert i. Svært mange byer og steder i verden bygger sine myter rundt rovdyr. Det er nok å tenke på Roma, som ble bygd da Romulus og Remus ble tatt og satt i en kurv, eller eventyrene og mytene hvor rovdyr spiller en helt sentral rolle. Jeg tror at når jeg ligger på dødsleiet, er omtrent noe av det siste jeg vil komme til å glemme, det å gjengi Rødhette og ulven og Ulven og de sju geitekillingene utenat. Dette har jeg gjort så mange ganger for barna mine at det er omtrent det siste jeg kommer til å huske – sammen med et par skøytetider fra 1960-tallet. Så dette er sentralt for mennesker, og det har det alltid vært.

Jeg vil rose den samarbeidsviljen som Stortinget har vist gjennom rovdyrforliket, men jeg vil også invitere Stortinget til å være med og ta ansvaret for gjennomføringen av den politikken. Det er ikke slik, som det antydes i interpellantens spørsmål, at det meste går galt. Svært mye går framover og går bedre i norsk rovdyrpolitikk. Høyre burde være med og ta gleden og æren for det, for Høyre har vært en konstruktiv bidragsyter. Høyre var med på rovdyrforliket i 2004, Høyre spilte en sentral rolle i rovdyrforliket i 2011, og Høyre er dermed en viktig premissleverandør for dette.

Da er det heller ingen grunn til å svartmale. Tvert imot: Man bør dele alt det som går bra, og hvis Høyre vil være med og dele det, skal jeg med glede – på regjeringens vegne – også gjøre det.

Tapstallene for sau går ned, ikke opp. Fjorårets tapstall for sauer drept av rovvilt er de laveste på ti år. Tapene er siden 2007 gått ned med 25 pst. på landsbasis. Husk da på at dette er i en periode da det har vært en vesentlig økning av rovdyrbestandene. Likevel har tapstallene gått ned. Mer enn det: Det er historisk sett mer sauer i Norge enn noen gang før. Vi har gått fra 1,5 millioner sauer i 1925 til 2,3 millioner sauer i 2009. Den største økningen av sauer i Norge har vært i nettopp den perioden da vi også har hatt en økning av rovdyr – altså i perioden fra 1970. Som alle vet, var for alle praktiske formål noen av de store rovdyrene utryddet i Norge i 1970. Tallene for dem har økt siden, og det samme har saueholdet, så det er ikke noe belegg for påstanden om at det går galt på dette området. Det er mange problemer og konflikter, men hovedbildet er at vi har lavere tapstall for sau, til tross for at vi har flere rovdyr.

For det andre er vi i ferd med å nå de bestandsmålene som Stortinget har bestemt. Det er ikke noen liten prestasjon. For noen av dem når vi det ved å gå ned til de tallene Stortinget har bestemt – det gjelder gaupe og jerv – og for ulv og bjørn arbeider vi for å komme opp til de bestandsmålene Stortinget har bestemt. For ulv ble målet om tre ynglinger nådd for første gang i Norge i 2010, og så langt tyder mye på at det målet også ble nådd for 2011. For bjørn har vi et stort avvik fra bestandsmålet. Der er det fortsatt et godt stykke igjen for å komme opp på det bestandsmålet Stortinget fastsatte. Det var 15 i 2004. Det er 13 ynglinger i henhold til fjorårets forlik. Vi er på ca. seks i dag, så det er et godt stykke igjen. Men også bjørnebestanden i Norge øker.

Gaupebestanden har i de senere år ligget betydelig over bestandsmålet. Men gjennom intensivert jakt har vi lyktes med å få gaupebestanden ned mot bestandsmålet. Det er ifølge den nye prognosemodellen – som også interpellanten var inne på – sannsynliggjort at vi før jakt i 2012 har en gaupebestand i Norge på 67 ynglinger, som er så nær bestandsmålet på 65 ynglinger som det går an å komme. Det er ikke et område hvor det er mulig å være absolutt presis, men sånn omtrentlig presis, og 67 sammenlignet med 65 tror jeg er så presis som vi kan klare å være.

Når det gjelder jerv, har det vært mer krevende, ettersom lisensjegerne ikke har lyktes med å ta ut de tildelte kvotene. Derfor fortsetter vi, i tråd med rovviltforliket, med ekstraordinære uttak av jerv for å redusere bestanden i de regionene hvor det er nødvendig.

Så altså: Vi har mindre tap av sau, trass i flere rovdyr, og vi nærmer oss bestandsmålet som Stortinget har satt, ovenfra og nedenfra. Men det er jo Stortingets intensjon, som vi er satt til å forvalte.

For det tredje er den nye nemndmodellen i det store og det hele godt mottatt. Den ble opprettholdt og styrket i rovviltforliket våren 2011. Fylkesmennene, Direktoratet for naturforvaltning og Statens naturoppsyn får mye skryt for sin beredskap og raske saksbehandling av akutte skadesituasjoner. Det betyr ikke at det ikke fortsatt er mye å gjøre for å få dette til å fungere enda bedre. Men ofte når jeg reiser, møter jeg folk selv blant de mest kritiske til rovdyrpolitikken som sier at jammen fylkesmannen i mitt fylke kan man nå på telefon og få en rask skadefellingstillatelse når det er en akutt situasjon. Så også her er det mye skryt, trass i at det selvsagt er mye som kan gjøres bedre.

Overvåkingen fungerer bedre enn tidligere, og jeg er veldig glad for at Lødemel også trakk fram det nye Rovdata. Det er positivt mottatt og nyter stor tillit. La meg legge til at dette «ting for ting» bare er mulig fordi man bevilger mer penger på dette området – som den rød-grønne regjeringen har gjort. Sammenlignet med andre, tidligere regjeringer har det altså vært vesentlig økt bevilgning på området, og det gjør at ting som Rovdata og mange andre gode tiltak er mulig.

Så har det vært en spesiell kritikk av at vi har gjort om gaupekvotene i tre regioner. La meg da først si at det er svært få av vedtakene fra rovviltnemndene som er blitt omgjort av Miljøverndepartementet eller meg. I fem av de åtte regionene er det ikke gjort endringer – bare i tre. La meg for å forklare hvorfor ta Nordland som eksempel. I Nordland finnes det et bestandsmål på ti ynglinger. Vi vil nå 5,3 ynglinger i Nordland fylke med et bestandsmål på ti. Med andre ord: Man ligger vesentlig under bestandsmålet for det fylket. Da har ikke rovviltnemnda i Nordland gjort jobben sin når de setter en gaupekvote som vil føre til at man ikke kommer opp mot Stortingets fastsatte bestandsmål. Dette er nettopp basert på den vitenskapelig erfaringsbaserte prosessen som interpellanten etterspør.

Problemet med tidligere beregningsmåter er at det ikke er tatt hensyn til fjorårets jakt når man har fastsatt bestandsmålene. Nå er det blitt laget en prognosemodell som tar hensyn til fjorårets jakt, og vi tror den er den mest presise det er mulig å komme fram til. Men la meg også si det veldig klart at dersom det skulle vise seg at Miljøverndepartementet her tar feil, og at gaupebestanden blir en annen i de tre utsatte regionene enn hva vi tror, skal vi selvsagt korrigere den feilen og sørge for at det da blir anledning til å ta ut flere gauper i de regionene. Vi har, for å si det slik, en bibel på dette området, og det er Stortingets fastsatte bestandsmål. Vi skal prøve å nå dem – ikke over og ikke under, men sånn omtrent. Og – igjen: Skulle det vise seg at Miljøverndepartementet tar feil, skal vi selvsagt korrigere kursen i tråd med interpellantens ønsker. Men så langt tror vi at vi nå baserer oss på det beste vitenskapelige grunnlag som det er mulig å ha.

Når det gjelder rovviltforliket fra 2011, så la meg bare si at vi har fastsatt regionale bestandsmål for bjørn. Trass i at vi jo er langt fra å nå målet, synes vi likevel det er naturlig å fordele den endringen fra 15 til 13. Vi setter i gang, som interpellanten også etterspør, overvåkingsprogram for kongeørn, med mer intensiv overvåking og mer forskning og med det siktemål at vi kan få kongeørn med inn i den normale rovviltforvaltningen. Vi har tatt initiativ til et samarbeid med Sverige. Jeg har hatt flere møter med den svenske miljøvernministeren. Statssekretær Heidi Sørensen har møtt den svenske statssekretæren. Så snart Sverige er ferdig med sin rovdyrutredning, vil vi ta sikte på å komme videre i et felles norsk-svensk samarbeid om bl.a. forvaltning av ulvestammen. La meg også si at vi i de samtalene har gjort det veldig klart at vi fra norsk side ikke synes det er noen god idé å sette ut valper fra svenske dyreparker som et ledd i ulvebestanden, fordi det forkludrer bildet mellom ville dyr og tamme dyr, men også fordi vi ikke kan være helt sikre på at ikke dyr fra dyreparker har en annen oppførsel enn ulver født i det ville. Vi setter i gang det arbeidet som interpellanten spurte om når det gjelder ulvesonen.

Man kan si at vi gjør en masse tiltak på informasjonsområdet i samarbeid med en rekke ulike rovdyrsentre. Flå, som ble nevnt her, er et av de sentrene som har nytt godt av rause bevilgninger fra den rød-grønne regjeringen. Jeg er glad for at det har også Høyres støtte. Namsskogan Familiepark er et annet eksempel, og det kan nevnes flere.

Vi vil selvfølgelig også sørge for at Stortinget får forslag til lovendring rundt nødvergebestemmelsene for hund. La meg til slutt si at Rovdata nå legger ut og lanserer en såkalt app som gjør det enda enklere for folk der ute å registrere sine rovdyrobservasjoner.

Bjørn Lødemel (H) [13:14:21]: Eg takkar for ein grundig gjennomgang.

Det er spesielt at heile Stortinget er samla om eit rovviltforlik, og derfor er det også store forventningar, bl.a. frå Høgre, til at dei intensjonane som låg i forliket, skal følgjast opp. Derfor ønskte eg også å reise ein sånn debatt i Stortinget her i dag.

Når det gjeld fastsetjinga av jaktkvote på gaupe, er det ikkje tvil om at det er ein uferdig prognosemodell som er laga. Det er heller ikkje tvil om at det blir oppfatta som sterk mistillit til rovviltnemndene. Det må rettast opp.

Når det gjeld tapstalet for sau, er det heller ikkje tvil om at sauenæringa har blitt fortrengt frå sterkt rovviltbelasta område. Når det gjeld jerv, er det ei stor utfordring. Eg vil bruke eit eksempel frå mitt eige heimfylke, Sogn og Fjordane. I rovviltforliket er det mest sentrale punktet om beiteprioritert område at det ikkje skal vere rovdyr som representerer eit skadepotensial i prioriterte beiteområde for husdyr. Sogn og Fjordane er i dag prioritert beiteområde. Likevel opplever ein i Indre Sogn at særleg jerven gjer stor skade på sau. Truleg er det sju jervar som har gjort skade på sau sist sommar.

I dag er det lisenskvote på fire jervar i Sogn og Fjordane. I tillegg har det blitt gjeve to skadeløyve. Problemet er berre at desse dyra ikkje blir tekne ut. Lisensjakta går ut i morgon, og ingen av dei fire jervane er felte. SNO har teke del i jakta på slutten, utan resultat. Dermed er det stor fare for at alle dei sju jervane som har gjort skade sist beitesesong, vil halde fram også det komande året. Det er ikkje akseptabelt. Både Miljøverndepartementet og SNO må ta affære.

I 2011 blei ynglingsområdet for jerv i sone 3 utvida til grensa mot Sogn og Fjordane. Vi veit at sone 1 i Sogn og Fjordane er prioritert beiteområde. Når vi har sett korleis jervuttaket i fylket fungerer, treng ein ikkje vere rakettforskar for å sjå at den utvidinga av yngleområdet som er gjort i sone 3, vil få svært negative konsekvensar for beitenæringa i grenseområda i Sogn og Fjordane.

Når vi i tillegg ser at myndigheitene ikkje er i stand til å handtere dei utfordringane som er i dag med uttak av skadedyr, vil dette kunne få dramatiske konsekvensar for heile beitenæringa i desse grenseområda – frå Stryn i nord til Lærdal i sør. Kva vil statsråden gjere for å rette opp dette?

Elles er eg svært spent på kva som kjem frå dei andre partia. I aviser og tidsskrift er det blitt signalisert sterk ueinigheit om det som har skjedd når det gjeld fastsetjing av gaupekvotar. Eg er spent på å høyre kva partia seier, både dei som er i regjering, og dei som er utafor regjeringa.

Statsråd Erik Solheim [13:17:36]: La meg først si til interpellanten at han selvsagt har helt rett, til tross for at rovdyrpolitikken det siste tiåret totalt sett må kunne sies å være svært vellykket for Norge – vi har hatt et redusert tapstall for sau samtidig som vi har hatt en vesentlig økt rovdyrbestand, nøyaktig hva Stortinget har ønsket med den dobbelte politikken, at vi skal ha beitenæring, og vi skal ha rovdyr, så det må kunne sies at totalt sett har Norge lyktes – betyr det selvsagt ikke at det ikke er mange lokale konflikter, og at det er mange mennesker som føler seg utsatt. Det kan være hjerteskjærende å se store tap i sin egen saueflokk eller reinflokk som følge av rovdyr. Folk kan føle seg truet av rovdyr. Så det betyr ikke at det ikke er mange konflikter knyttet til det.

Et av de viktigste virkemidlene i så måte er soneinndelingen, hvor noen områder skal være prioritert for rovdyr og andre skal være prioritert for sauehold og andre utmarksnæringer. Vi vil gjøre hva vi kan for at den soneinndelingen skal fungere bedre. Vi mener det er gode tegn på at den fungerer, men den bør absolutt fungere bedre.

Jeg er ikke spesielt kjent med situasjonen i Sogn og Fjordane som ble tatt opp. Jeg vil bare innby til en dialog om det, både med Lødemel og selvfølgelig også med den rovviltnemnda som dekker Sogn og Fjordane. Vi ønsker mest mulig dialog om alle disse spørsmålene.

Det samme gjelder for jerv. Som jeg sa innledningsvis, har det vist seg å være mye vanskeligere å få lisensjakt til å fungere når det gjelder jerv, og derfor har vi hatt ekstraordinære uttak. Det er også et tema som vi vil innby til dialog om. Vi vil i dag sende ut et brev til alle våre forlikspartnere for å innby til en dialog om alle disse spørsmålene og hvordan vi kan bli bedre.

Til slutt, om gaupe, siden det har vært det mest omstridte: La meg si at i region 2, som er Vestfold, Aust-Agder, Buskerud og Telemark, la rovviltnemnda opp til en jakt på 32 dyr, og Miljøverndepartementet har vedtatt 15. Grunnen til det er at riktignok har gaupebestanden i dette området ligget over bestandsmålet, men som representanten Ropstad veldig godt fikk fram i spontanspørretimen forrige onsdag, har den nå gått ned, og prognosemodellen viser at vi vil ha 11,5 ynglinger i dette området før jakt, mot et regionalt bestandsmål på 12. I Midt-Norge er det mye av den samme situasjonen. Også der er det etter vår oppfatning sånn at man nå vil ligge under bestandsmålet hvis man legger seg på det jaktnivået som rovviltnemnda har lagt opp til. Aller klarest er dette i Nordland, som jeg tidligere viste til, hvor man er nede mot det halve av Stortingets bestandsmål hvis man skulle legge det til grunn som foreslås av rovviltnemnda. Så vi har gjort dette i beste hensikt for å oppnå de målene Stortinget har satt.

Marianne Marthinsen (A) [13:20:53]: Takk til interpellanten. Det er grunn til å takke interpellanten, for han var en av dem som bidro til å oppnå den enigheten vi fikk til i Stortinget i forrige sesjon. Det at man maktet å få til en sånn enstemmighet i Stortinget rundt forvaltningen av en så viktig del av naturen vår, er et kvalitetstegn ved det norske parlamentet.

Så mener jeg også at det er bra at Stortinget er med på å diskutere og følge med på oppfølgingen av forliket.

Det er ingen klokke som går, president.

Presidenten: Det skal vi ordne.

Marianne Marthinsen (A) [13:21:30]: Takk, president.

Jeg vil gjerne begynne med å forsvare den todelte målsettingen, for den er det mange som angriper. Det er mange som hevder at det er helt umulig å skulle kombinere det å ha beitedyr, det å utnytte hele denne utmarksressursen som vi har, med det å ha levedyktige bestander av rovdyr. Men det er min påstand at alternativene til en todelt målsetting er fryktelig dårlige. Det ene er utryddelse. Én ting er at vi er internasjonalt forpliktet til å ta vare på rovviltbestandene våre, at det er moralsk feil å utrydde dem. Men rovdyra har en faktisk verdi i norsk natur som det store flertall av befolkningen setter pris på. Så vil det også være moralsk feil å forvalte rovdyra på en sånn måte at det ikke lar seg gjøre å drive beitenæring i landet. Dessuten viser de store tallene, som statsråden også refererte til, at todelt målsetting lar seg gjennomføre. Vi har bygd opp rovviltbestandene våre samtidig som det aldri har vært flere beitedyr i Norge enn det det er akkurat nå.

Men det er også viktig for meg å få sagt at vi ser at det er noen områder hvor konfliktene er veldig store. Det at tallene i stort er gode, oppleves nok som ganske uvesentlig der man opplever store tap, der man f.eks. ser at man ikke får kontroll på jervebestanden, der man ser store utfordringer i forhold til sørsamisk tamreindrift eller føler at man ikke får gehør for sin egen virkelighetsbeskrivelse. Derfor mener jeg det er bra at man fikk til et nytt forlik. Jeg mener at forliket tar en del grep som er med på å styrke den todelte målsettingen og dempe konflikt.

Statsråden har jo gått igjennom den rent praktiske oppfølgingen av forliket, så det skal ikke jeg gjøre, men jeg vil gjerne understreke noen punkter som er viktige for oss. For det første har forliket et veldig tungt fokus på bestandsovervåking og registrering, og det mener jeg er et nøkkelpunkt. Det er gjort mye her de siste årene, og det er bra, for det er umulig å bli enig om hvordan man skal forvalte en rovdyrbestand hvis man ikke er enig om hvor mange dyr man har, og om hvordan verden ser ut. Det er enormt konfliktskapende dersom man opplever at det går bjørn oppe i lia, men får beskjed av staten om at nei, det gjør det ikke.

Nå har vi bedre tall enn noensinne, men det har vært et forbedringspotensial med hensyn til kontakt med publikum, så jeg synes at denne utviklingen – hvor f.eks. Rovdata kommer med en «app» – er veldig bra. Jeg tror også at vi har en del å gå på når det gjelder oppfølging av disse observasjonene, at man ser at observasjonene tas på alvor og følges opp i forvaltningen.

Et annet nøkkelpunkt var hvordan vi skulle få effektivisert jakta. Da regjeringen inviterte til forlik, var det med utgangspunkt i bestandstall for bjørn og ulv og nødverge for hund. Stortinget valgte å utvide det, og det mener jeg var riktig og viktig. For noen av de største utfordringene vi har knyttet til tap, til konflikter med beitenæring, handler jo først og fremst om forvaltning av jerv og gaupe. Det å klare å effektivisere jakta er et nøkkelpunkt her. Vi har fortsatt store utfordringer på jerv. Det var interpellanten inne på i sitt andre innlegg. Også på bjørn sliter vi med å ta ut de kvotene som blir fastsatt, og her var forliket veldig tydelig på at staten skal ta et større ansvar enn det man så langt har gjort. Man kan aldri garantere for et resultat – man styrer ikke vær og vind, og man har ikke ubegrenset med ressurser – men nemndene har nå fått mulighet til å få staten på banen tidligere. Det er viktig at det følges opp, både gjennom budsjett og gjennom instrukser ut i forvaltningen, og det oppfatter jeg også at skjer.

Så raskt til nemndenes rolle, som ble styrket gjennom forliket, særlig sekretariatsfunksjonen: Nemndene skal være i førersetet i dialogen med staten om hvor den ekstra innsatsen skal inn. Men i kjølvannet av den debatten som har oppstått rundt gaupekvotene, er det viktig for oss å få sagt at det ikke var slik at Miljøverndepartementet og regjeringen ble fratatt det politiske ansvaret for å sikre at Stortingets mål nås. Vi har en rett og en plikt til overprøving. Den terskelen skal være høy, det har vi understreket. Overprøving er ikke noen ønskesituasjon, men man kan få inntrykk av at enkelte mener at det var i strid med rovdyrforliket at det ble overprøvd. Det er det ikke. Det er umulig å pålegge regjeringen mål uten praktisk mulighet til å sørge for at de oppnås.

Så vil jeg helt til slutt nevne at nødverge for hund var et viktig punkt for Arbeiderpartiet i forliket. Det er bra at statsråden signaliserer at det følges opp, og det er viktig at det skjer raskt, slik at paragrafen gjøres gjeldende før kommende jaktsesong.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:26:48]: Gjennom den siste tida har vi opplevd at det har gått ein ny – og ganske høgrøysta – debatt om det samrøystes vedtekne rovdyrforliket. Debatten går på tolkinga av forliket. Mange meiner at Miljøverndepartementet legg til grunn ei tolking som nettopp truar dette breie forliket. Resolusjonar og fråsegner kjem på løpande band og er harde i sine karakteristikkar av Miljøverndepartementet. Også fylkeslag i Senterpartiet har kome med knusande fråsegner – sist no frå Sør-Trøndelag senterparti. Dei forlangar at rovdyrforliket blir følgt opp på alle punkt, og at ei overprøving av viltnemnder er fullstendig uakseptabel.

Beitenæringane gleder seg over at Stortinget i juni i fjor vedtok at det ikkje skal vere rovdyr med skadepotensial i prioriterte beiteområde. Senterpartiets Erling Sande seier i media at det er greitt å sjå an situasjonen i tida før beitesesongen, men når beitesesongen nærmar seg og det er rovdyr i beiteområde, skal dei takast ut eller flyttast. Så eg ser fram til å sjå korleis regjeringspartnaren Senterpartiet vil argumentere og te seg denne gongen.

Per 2010 var det, som vi veit, 113 hannbjørn – 33 for mange, ifølgje Miljøverndepartementet. Her må ein også sørgje for å få på plass eit uttaksregime, eksempelvis sporsnø, for å nå målet. Men det framstår noko underleg når Miljøverndepartementet i sitt brev til Direktoratet for naturforvaltning gir klart uttrykk for at ein har låg forventning til å kunne ta ut den avtalte kvoten. Det sender eit signal det også.

Framstegspartiet er oppteke av at rovdyrforliket ikkje misser sin legitimitet, og at teksta i forliket ikkje blir utvatna. Det bør heller ikkje dei andre forlikspartnarane kunne leve med – spesielt ikkje Senterpartiet. Bakgrunnen for denne frykta er at Miljøverndepartementet overkøyrer den rovviltnemnda som i særklasse har levert mest gaupe til norsk natur gjennom tidene. Større mistillit er det vanskeleg å finne eksempel på i norsk rovdyrforvaltning. Også frå region 2 er det sendt ei knusande fråsegn mot departementet si overprøving. Også Sametingsrådet har kome på bana, ved Ellinor Marita Jåma, som seier at demokratiet blir undergrave. Ho sa dette under feiringa av samane sin nasjonaldag. Og i spørjetimen sist onsdag stilte eg spørsmålet: Ser ikkje miljøvernministeren at rovviltforliket og skjørheita i det blir trua av den parten som nettopp skulle sørgje for å vareta det? Svaret blei dessverre ikkje som forventa. Eg høyrer at ministeren i dag beskriv det som «svært vellykket». Ein opplever det ikkje slik i mange bygder.

Når det blir argumentert med at tapstala har gått ned, står det i eit underleg lys i forhold til budsjettet som er vedteke for 2012, der beløpet er auka betydeleg nettopp til erstatning.

Rovviltforliket har eit todelt mål om å sikre ei berekraftig rovviltstamme og grunnlaget for beitenæringa i heile landet. Men det ser ut som om det er berre det eine målet om berekraftige rovviltbestandar miljøvernministeren vel å styre etter. Også fleire meiner at Stortinget sitt vedtak blir utfordra, slik saka framstår no. Det framstår svært uheldig.

Så til sjølvros. Sjølvros skal ein naturlegvis lytte til, så når representanten Lødemel meiner at Høgre er det partiet som har arbeidd mest målretta, høyrer vi det. Men vi gløymer heller ikkje at Høgre var med på eit forlik tidlegare som knapt har skapt meir strid. Lat oss derfor sørgje for at dagens forlik ikkje får same skjebne.

Eli Skoland (H) [13:31:08]: Den offentlige debatten når de samme høyder når strandproblematikken diskuteres som når vi diskuterer de begrensninger ulvens gjeninntreden legger på oss som bor i den østlige delen av landet. For en bydame som meg tok det tid før jeg virkelig skjønte hvilken belastning rovdyrproblematikken representerer for Bygde-Norge, men nå etter nærmere 20 års fartstid har jeg ingen problemer med å sette meg inn i hvilken belastning det må være for dem som mister sitt livsverk som offer for rovdyrangrep.

Et motiv for å drive jakt har helt siden middelalderen vært å bekjempe rovdyrplagen. «Bjørn og ulv skal i alle høve vera utlæge» – altså fredløse – «deira verk vil ingen mann svara for – utan berre i det tilfellet at bjørn er innringa i hi», står det i Gulatingsloven. Fram til midten av 1800-tallet var ulven svært utbredt her i landet. Fra da avtok bestanden, og det forhatte rovdyret forsvant fra store deler av Sør-Norge. Før forliket i 2003 ble vi fortalt at den skandinaviske ulvestammen var tilbake, den var svært truet, den måtte vernes mot innvandrende ulv fra Russland for ikke å få genblanding, og utsetting var helt uaktuelt. I dag oppfatter jeg at den samme miljøbevegelsen sier at det alltid har vært en stamme, vandringen har vært stor, genetisk må vi sikre verdifulle innvandrende gener fra Russland – og vi skal til og med akseptere utsetting av dyreparkulver. Nå hører jeg riktignok at ministeren sier at han ikke stiller seg bak dette.

Vi skal selvsagt ta vare på det som er vårt ansvar, men å ta ansvar for en russisk ulvestamme som det skytes mellom 12 000 og 15 000 av i året i Russland, og som de ikke klarer å holde nede, er – med all respekt – forunderlig. Russisk ulv er utbredt fra Stillehavet til Atlanterhavet gjennom hele Sibir. Norge blir alltid i ytterkant av dens utbredelse. Den skandinaviske ulvestammen finnes ikke. Nå bestyrer vi en innavlet ulvestamme som er adskilt fra sine artsfrender i Russland. Russisk ulv er ikke truet, men svært livskraftig. Norge har ingen betydning for dens overlevelse. Norsk utmarksbruk – beite, jakt og landskap preget av bruk – er atskillig mer truet.

Så et eksempel fra et lokalt miljø i Elverum. I forrige måned besluttet sauebøndene Eli Dørum og Kåre Kleiva seg for å anke beslutningen i Eidsivating lagmannsrett, der de ble dømt for ikke å ha opptrådt aktsomt da de i 2007 slapp sauene sine på utmarksbeite. Tapet den beitesesongen var 98 sauer, som enten ble drept eller skadd av ulv og bjørn. Begge parter har erkjent dette tapet, men Dørum og Kleiva ble nektet fullverdig erstatning for de drepte dyrene. Regjeringsadvokaten mente at bøndene i stor grad kunne bebreides for tapet som hadde oppstått, og at dyreeiere er forpliktet til å gjøre alt i deres makt for å hindre tap av dyr. Dommen fra Eidsivating lagmannsrett vil, dersom den blir stående, få betydning ikke bare for disse sauebøndene, men også for sauebønder i andre deler av landet. Det er derfor svært viktig for dem å slå fast om utmarksrettighetene er reelle eller ikke. Får vi ikke bruke beiteretten vår så fort det oppstår problemer med rovdyr, sier de to, har vi heller ingen reell beiterett. Da må sauebonden avvikle så fort rovdyrene kommer. Det kan ikke være slik at utmarksrettighetene våre bare skal stå på papiret. De må være reelle.

Det prinsipielle i denne saken blir understreket ved at Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Norsk Sau og Geit, i tillegg til Elverum kommune, er partshjelpere. De går inn med økonomisk støtte, slik at de to skal makte å gjennomføre en sak for Høyesterett. Det hører med til historien at Kleiva og Dørum i 2008 inngikk en avtale med staten om å begynne med rugeeggproduksjon. Dette skulle de få omstillingsmidler til, som kompensasjon for bortimot å avvikle sauedriften. Prosjektet står i stampe. De har en tomt på fire mål som står klar, men markedet har endret seg. Dette er dessverre et eksempel på fantasifulle og feilslåtte ideer til verdiskapingsprosjekter fra tiltaksapparatet, og det bare understreker at det er bønder som skal drive landbruk, og ikke tiltaksapparatet.

Mennesker fordrives ikke over natten, men blir grunnlaget for et liv i Bygde-Norge borte og muligheten til å råde over egen eiendom og økonomien i landbruket for liten, vil det kun være flukten tilbake.

Erling Sande (Sp) [13:36:22]: Rovdyrproblematikk er eit politikkområde som skapar stort engasjement, både i og utanfor denne salen. Noko av grunnen til det er at for nokon er ikkje rovdyr ei problemstilling ein blir kjend med gjennom folkeeventyra, det er faktisk ramme alvor. Det er slik at folk lever livet sitt og har arbeidsplassane sine i område med rovdyr, der storsamfunnet har sagt at det skal vere rovdyr. Dei har stor kunnskap om naturen og dyra i sitt område som dei har tileigna seg gjennom lang tid, erfaringsbasert kunnskap i tillegg til teoretisk kunnskap, som er verdifull. Dei opplever stundom at verkelegheita er noko annleis sett frå deira ståstad, enn hos dei som har gjerne har stor teoretisk kunnskap om rovdyr, men som sit langt unna det å oppleve dei.

Med det som bakteppe var det ikkje minst gledeleg, òg sett frå Senterpartiet si side, at eit samla storting klarte å bli einig om eit forlik i rovviltpolitikken i fjor vår, eit forlik som for fyrste gong – etter vårt syn – gjekk i retning av å lyfte fram nettopp den erfaringsbaserte kunnskapen, som vektla den regionale forvaltninga, og – ikkje minst – i tydelegare grad enn tidlegare tok på alvor dei som lever livet sitt og driv næring i område med mykje rovvilt.

Det er svært mykje bra i det forliket, og mykje går no i riktig retning. Men det viser seg likevel at nokre av dei premissane, eller – skal vi seie – nokre av dei elementa som dette forliket inneheld, blir tolka ulikt rundt omkring av forvaltninga. Eg skal omtale nokre av desse momenta. Eit av dei er det som går på praktisering av uttak av dyr som representerer eit skadepotensial i prioriterte beiteområde. Det blir òg stilt spørsmål ved forholdstala som skal gje eit maks tak på talet på hannbjørnar. Og så blir forvaltninga sitt ansvar for å ta ut dyr problematisert, slik at ein ikkje endar opp med eit tal som er mykje høgare enn det som blei vedteke i denne salen.

Frå Senterpartiet si side meiner vi det er liten grunn til å tolke desse momenta på annan måte enn slik dei er utforma i forliket etter dei intensjonane som låg bak. Då det blei drøftingar kring det å ta ut rovdyr som representerer eit skadepotensial, var bakgrunnen for den debatten at ein hadde hatt fleire tilfelle der ein hadde gjort observasjonar og funn som tydde på at det var rovdyr i beiteområdet i perioden før beitesesongen. Ein kunne late vere å gjere noko, fått store skadar, fått konflikt, fått ei dyr og ressurskrevjande jakt som kanskje òg var resultatlaus, og på den måten fått masse minusteikn etter at beitesesongen opna, i staden for å ta desse skadedyra ut i forkant, unngått konflikten, unngått skadeuttaksjakta og unngått erstatningsutbetalingane. Då seier det seg sjølv at når nokre fylke framleis krev to kadaverfunn før ein ser på eit dyr som skadedyr, er det dagens praksis. Men det kan umogleg vere den praksisen som fleirtalet i denne salen la opp til då ein skreiv inn dei setningane.

Vi vil frå vår side derfor leggje til grunn at observasjonar og funn som tyder på at det er rovdyr i eit område ved inngangen til beitesesongen, må resultere i jakt og uttak av desse. Når det gjeld forholdet til naturmangfaldslova, er det viktig å understreke at i lovarbeida for den lova lyftar faktisk eit samla storting fram den koplinga det er mellom lovverket og den særskilde rolla som rovdyrpolitikken har der, og som er den rovdyrpolitikken som denne salen har sagt skal vere gjeldande – at det er det som gjeld.

Forliket tydeleggjer forvaltninga sitt ansvar for å ta ut både skadedyr, potensielle skadedyr og dyr som det er gjeve lisensfelling på, men som ikkje er felte i den ordinære jakta.

Når det gjeld bestandstalet, er det heller ikkje der, etter Senterpartiet sitt syn, noko stort tolkingsrom. Og tilsvarande gjeld at det ikkje skal praktiserast beitenekt etter dyrevelferdslova i område som er prioriterte beiteområde. Der har Landbruksdepartementet òg bedt Mattilsynet rapportere der det ser ut til å vere tilfellet.

Heilt til slutt: Overstyringa som Miljødepartementet hadde av nemndene når det gjaldt rovvilttalet på gaupe, meiner vi er uheldig fordi det bidreg til å svekkje den intensjonen ein hadde om å styrkje den regionale forvaltninga. Skal ein få ei god forvaltning, skal ein få rapportar inn til Rovdata, må ein ha tillit.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Per Roar Bredvold (FrP) [13:41:45]: Jeg vil først takke interpellanten for en sak som har store konsekvenser i store deler av landet, mens den i andre deler har mindre interesse, selvfølgelig avhengig av om en har rovdyr eller ikke.

For oss som lever med rovdyrene, fikk rovdyrforliket en blandet mottakelse. Personlig var jeg noe skeptisk til det, mens andre mente at det i hvert fall var et skritt i riktig retning, hvor en både tok hensyn til det å opprettholde en rovdyrstamme og samtidig tok hensyn til dem som har bufe som næring – alt dette en god måte å håndtere og løse en vanskelig sak på, men teori og praksis er ikke alltid så enkelt.

I mitt hjemfylke, Hedmark, har vi hatt store rovdyrskader gjennom alle år. Som et grensefylke til Sverige har vi i tillegg ikke bare vært avhengig av de norske avgjørelsene, men også hva Sverige ønsker å gjøre. Det som nå uroer mange, er svenskenes planer om å sette ut ulv fra dyreparker, eventuelt importere ulv fra andre steder i verden. Dette for å få nye gener og nytt blod i den svenske ulvestammen, da den plages med innavl. Denne utplasseringen er noe mange av oss ikke ønsker, da vi tror at ulveproblemene vil øke betraktelig etter dette. Dermed vil vi få en enda vanskeligere hverdag for våre bufeholdere, inklusiv dem som driver med reindrift. Bare i Glåmdalsregionen har saueholdet blitt halvert siden 1999. Min påstand er at dette stort sett skyldes vår rovdyrpolitikk.

Det blir stadig færre som har bufe som enten hel- eller deltidsjobb, og som dermed danner grunnlag for en inntekt. Dermed forsvinner arbeidsplassene og distriktene avfolkes, for det å finne nye arbeidsplasser er ofte svært vanskelig.

Det er også vanskelig å få omstillingsmidler for å satse på alternativ drift. Dette er også svært dyrt. Ofte gir disse omstillingsmidlene kun midler til noen få søkere, da potten er for liten til at alle relevante søkere kan få.

En annen ting som er urovekkende med en stor rovdyrstamme, er menneskenes reduksjon av livskvalitet. Livskvalitet er så mangt, men det kan være fritt å bevege seg ute i naturen og høste av naturens goder uten å føle frykt eller redsel. Det å kunne jakte i henhold til gjeldende bestemmelser og lover er en annen del av livskvaliteten til folk flest. Deler av Hedmark vurderer nå å redusere f.eks. elgjakten, da rovdyrene tar så stor del av elgbestanden at elgjakt vil kunne redusere elgstammen til et minimum og under det som er tilrådelig.

Jakt og naturopplevelser er for mange grunnen til at de lever og bor ute i distriktene. I tillegg er dette blitt en mulighet til nye arbeidsplasser og hertil positive ringvirkninger. Forsvinner også dette, blir det enda mindre igjen å leve av og for.

Jeg tror at vi må ta sterkere grep i rovdyrforliket. Det vi har bestemt, må evalueres ved behov, og det må eventuelt tas nye avgjørelser. De forskjellige sonene må respekteres, og når ting ikke fungerer, må man ta grep. Det å true med beitenekt var vel kanskje ikke det lureste overfor dem som opplever store tap av dyr.

Jeg mener at skal vi ha levende distrikter med livskvalitet og et variert næringsliv, må vi ha en rovdyrpolitikk som styres av dette, ikke av det å ha en stor, bærekraftig rovdyrstamme.

Ingjerd Schou (H) [13:45:38]: Jeg er veldig glad for at denne interpellasjonen er satt på dagsordenen. Det gir oss en god anledning både til å drøfte rovviltforliket og til å ta opp problemer som er aktuelle i dagens situasjon. På denne dag kan vi lese på TV 2s nyhetssider at ulven går over 120 mil for å finne seg en mer eller mindre fast eller løs forbindelse for å oppfylle sitt kjærlighetsforhold. Det passer bra på valentinsdagen, men det betyr vel også at genene blandes over mil og grenser og landegrenser.

Statsråd Solheim uttalte til TV 2, slik det kan leses, at han gjerne ser at vi setter ut vill, finsk ulv for å blande genene og sånn få en mer bæredyktig stamme. Da er det naturlig å spørre statsråden: Hvor i forliket ligger dette?

I mitt fylke, Østfold, har dette i løpet av helgen og dagen i dag medført utallige henvendelser. Det er en høyrøstet debatt, særlig i grensetraktene i mitt fylke, Østfold – i Rømskog, Aremark, Marker og Halden – der man veldig klokt melder tilbake at her kommer regjeringen med ganske mange regionale midler for at det skal være trivelig og artig å bo i Distrikts-Norge, bygge og bo og etablere næring som tilpasses det Bygde-Norge man er en del av. Så plasserer man ulv i tillegg og tar gjerne inn litt vill, finsk ulv for å gjøre det mer attraktivt å bo i disse grensetraktene. Det er med andre ord å blande to tiltak som gjør at det for det første ikke er mulig å drive den næringen man holder på med, ikke jakte og ei heller med trygghet gå rundt hushjørnet uten at man hører et ulvehyl eller oppdager ulven. I Eidsberg kommune i mitt fylke er det nå rapportert om et mulig nytt ulverevir, og at det er ulveunger i vente i løpet av våren.

Det er utfordrende å bo i disse områdene med en stor belastning av rovdyr og samtidig drive næring og jaktvirksomhet. Det gir noen ekstra utfordringer. Det setter sinnene i kok. Det er belastninger som man påfører bygdene og grunneierne. Man mister livsverk, og man forringer også jaktmulighetene og den ekstra inntektskilden som ligger i dette.

Jeg vil veldig gjerne at statsråden gir en tilbakemelding på om det er slik at man nå har en bestand som er for stor, at det er 33 ulvedyr for mange, samtidig som man ønsker å importere vill, finsk ulv og vet at ulven går langt for å finne seg en make. Er det slik at dette er hjemlet i rovviltforliket, og er det slik at statsråden faktisk har tenkt å gjennomføre dette med de utfordringene som allerede ligger i Distrikts-Norge?

Heidi Greni (Sp) [13:49:14]: Først vil jeg takke interpellanten for å ta opp et grundig viktig spørsmål. Konfliktene mellom rovdyr og beitenæringen har vært økende over årtier i store deler av Norge. Rovviltforliket som vi fikk i juni 2011, var etter min mening et klart steg i riktig retning, i hvert fall hvis vi hadde fått øyeblikkelig iverksetting av de tiltakene som der er skissert. Ja, det var en forutsetning for å bevare det som er igjen av beitenæringen, og for å kunne opprettholde tamreindriften. Vi kan ikke stelle oss slik at en feilslått rovdyrpolitikk skal bety den visse død for den sørsamiske tamreindriften.

Som vi så på tv i går kveld, er det stadig større utfordringer som truer tamreindriften i Norge. Det nye rovdyrforliket tydeliggjorde at det skal være lokal og regional forvaltning. Det var en presisering av at der bestandsmålene var nådd, skulle det være lokal forvaltning, og det var rovviltnemndene som skulle sette kvotene. Likevel opplever vi nok en gang at disse lokale rovviltnemndene blir overprøvd.

For to år siden møtte jeg som vara i Stortinget. Da var det akkurat samme situasjon. De ble overprøvd. Jeg mente det også var i strid med det gamle rovdyrforliket. Nå var jeg glad for at vi ikke skulle få den situasjonen en gang til. Men til tross for at det er presisert at det skal være lokal forvaltning, opplever vi nå dette igjen. Rovviltnemnda i region 6, som består av Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag, ble overprøvd av Miljøverndepartementet. Startkvoten på 50 gauper ble redusert til 44. Reservekvoten på ti dyr ble fjernet, på tross av at man hadde forvaltet denne stammen veldig godt, kanskje altfor godt, for den ligger bortimot 50 pst. over bestandsmålet. På landsbasis ble nemndas kvote på 157 dyr kuttet til 118. Som det heter i rovdyrforliket:

«Det er et mål at den regionale myndigheten i rovviltforvaltningen skal styrkes.

Rovdyrforvaltningen må baseres på en politikk der hensynet til å sikre overlevelse til alle de store rovviltartene i norsk natur må kombineres med en forvaltning som totalt sett bidrar til å dempe konfliktene og motvirke utrygghet innenfor den todelte målsettingen.»

Rovviltforliket ble framforhandlet med bakgrunn i et stadig økende problem med rovdyrangrep på bufe. Vi ble enige om at det skulle legges vekt på regional forvaltning og den todelte målsettingen om beitebruk og rovdyr og om enkeltmenneskets og lokalsamfunnets livskvalitet.

For oss som har levd årtier i rovdyrpressede områder, er ikke dette et eventyr om Rødhette og ulven, det er faktisk ramme alvor. Det er på tide at beitenæringen, reindriften og alle de som lever med rovdyr utenfor stueveggen, blir tatt på alvor. Problemet vårt er at mange stort sett har et forhold til Rødhette og ulven og ikke kjenner dette på kroppen.

I helgen var jeg på fylkesårsmøtet til Sør-Trøndelag Senterparti. Tilbakemeldingen derfra var soleklar: Overprøving av vedtak om gaupekvoten, som rovviltnemnda har fattet på faglig grunnlag, er uakseptabelt. Det oppfattes som en omkamp om rovdyrforliket.

For oss i Senterpartiet er det viktig at rovviltforliket umiddelbart følges opp før det er for sent. Beitenekt i prioriterte beiteområder skal ikke lenger forekomme. Tapstallene må ned i beitenæringen. Vi er utålmodige.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:53:58]: Jeg synes det er verdt å reflektere over hvorfor denne saken skaper så stort engasjement, og hvorfor så mange ble så sinte da Miljøverndepartementet kom med sin beslutning om å overprøve de lokale rovviltnemndene. Jeg tror det skyldes tre ting.

For det første tror jeg veldig mange hadde en forhåpning om at man etter rovviltforliket skulle klare å få ro i forvaltningen av rovdyrene i Norge. Det er bare verdt å minne om, som også tidligere taler her sa, hvor imponerende det egentlig er at man på et felt hvor det er så stor uenighet både mellom partiene og i og for seg også innad i mange partier, hvor det er så mange forskjellige meninger og så stort engasjement både blant dem som er såkalt for rovdyr og dem som er såkalt mot rovdyr, at man klarte å samle et bredt flertall på Stortinget for en rovdyrforvaltning. Det ga forhåpninger lokalt – med rette. Jeg tror mange blir ekstra skuffet og sinte når de nærmest ved første korsvei ser at det ikke blir mer ro rundt rovdyrforvaltningen i Norge, snarere tvert imot.

Den andre grunnen – tror jeg – er nettopp det som var en sentral bestanddel i rovdyrforliket, nemlig poenget om lokal forvaltning. Nå kan det selvfølgelig være faglig uenighet om hva som er en riktig måte å se en ansvarlig rovdyrbestand på, men det var uten tvil en av de aller viktigste delene for Høyre og for andre i rovviltforliket, at man skulle ha delegering av makt og reell myndighet til lokale myndigheter.

Den tredje tingen – og det synes jeg dessverre begynner å bli symptomatisk for veldig mange saker som ligger i skjæringspunktet mellom forvaltning, vern og bruksinteresser – er måten det skjer på. Her kommer det altså en beslutning som for området som Telemark er en del av, innebærer at fellingskvoten går ned fra 32 til 15 dyr. Det er ikke bare en justering, det er over en halvering av antall fellingstillatelser dagen før jakten skal starte.

Som vanlig, må jeg nesten si, i denne type saker, føler ikke partene seg involvert, de føler seg ikke engasjert, og løftet om dialog kommer i etterkant. Det er blitt symptomatisk for denne regjeringen og for Miljøverndepartementet at ministeren og statsråden alltid – eller i hvert fall ofte – kommer til Stortinget med en ydmyk holdning. Det er beundringsverdig, og det setter jeg pris på, men det er altså i etterkant av konflikten. Jeg skjønner at folk nå begynner å bli litt utålmodige når det hele tiden sies at man skal ha dialog, at man skal klare å få forståelse, og at man skal forsøke å finne fram til omforente løsninger – men i etterkant av at konfliktene igjen blusser opp. Det synes jeg er unødvendig.

Jeg tror at man også i denne saken, om man da ikke hadde noen intensjon fra regjeringens og departementets side om å gjøre noe med hvert av disse tre punktene – altså om man ikke mente at det var noe overordnet poeng å ha ro og stabilitet i rovdyrforvaltningen, om man ikke mente at det var et overordnet poeng at man skulle fokusere mer på lokal forvaltning – i hvert fall kunne tenkt på måten dette legges fram på, og måten dette gjøres på.

Jeg innser at det sannsynligvis er for sent å gjøre noe med dette i år, men jeg håper ikke at vi også neste år og i årene fremover vil komme i en situasjon hvor statsråden må komme og appellere – eller love dialog – etter at det har blusset opp en ny konflikt. Jeg synes folk fortjener ro, orden og stabilitet i rovdyrforvaltningen. Det betyr også at det norske embetsverket – eller staten, departementet, direktoratet – er nødt til å forholde seg til situasjonen på en langt mer ydmyk måte enn det man har gjort til nå.

Bård Hoksrud (FrP) [13:58:18]: Dette er en sak som virkelig vekker følelser, vil jeg tro, i de aller fleste fylker. Jeg synes det er ganske interessant å registrere at det etter forliket sist sommer har vært bred politisk enighet om hva man vil. Senest bare for noen dager siden var Senterpartiets leder, kommunalministeren, ute og skrøt hemningsløst av at man ønsket å åpne for mer lokal styring og selvråderett. Det var statsrådens egne ord, at man ønsket at det skulle være mer kommunal selvråderett. Så opplever vi altså dagen før man skal starte gaupejakten i Telemark, at det kommer et vedtak fra Miljøverndepartementet, som kun er basert på de innspillene man har fått fra direktoratet, som klart og tydelig slår fast at man ser helt bort fra de lokale rovdyrnemndenes anbefalinger og vedtak. Det betyr at man i den delen som Telemark er med i, skal redusere fra 32 til 15 dyr, som foregående taler også sa. Da er det viktig å ha med seg at miljøvernavdelingen i Buskerud fylkeskommune, som er saksforbereder for saken til rovviltnemnda, anbefaler 30. Likevel anbefaler departementet totalt å neglisjere det som fylkesmannens miljøvernavdeling, som saksforebereder i Buskerud, anbefaler, og halverer altså anbefalingen fra den instansen.

Det som er trist med det som nå skjer – jeg er redd for at jeg må være enig med foregående taler – er at vi nok er kommet litt for langt i år. Men det dette bidrar til, er at det forliket man inngikk sist sommer, er i ferd med å bli undergravd. Ikke minst er tilliten til de lokale rovdyrnemndene i ferd med å bli undergravd. Det er veldig trist at departementet på denne måten kun tar hensyn til den ene parten, altså direktoratet og anbefalingene som kommer derfra, og ikke tar hensyn til dem som sitter som folkevalgte i rovdyrnemndene. Jeg tror faktisk de har veldig god kompetanse til å si hva som er best for deres region og deres anvarsområde.

Jeg håper virkelig at dette er siste gang vi opplever at man undergraver det forliket som denne salen har fattet vedtak om, og at man for fremtiden lytter til de lokale rovdyrnemndene og sørger for at det som blir vedtatt der, faktisk også blir fulgt opp, for å sikre legitimiteten til disse utvalgene og ikke minst sikre legitimiteten til de vedtak vi fatter i denne sal.

Bjørn Lødemel (H) [14:01:50]: Eg vil takke for ein god debatt. Eg vil også ta imot invitten frå ministeren om dialog. Men det er også viktig, slik som representanten Torbjørn Røe Isaksen seier, at den bør koma på førehand. Det vi ser no, er uheldig.

Marianne Marthinsen snakka om todelt målsetjing. Det er ei todelt målsetjing vi ønskjer å praktisere. Det er ingen som ønskjer å utrydde rovviltet i Noreg, men ei todelt målsetjing er krevjande. Det betyr at ein må ha ei forvalting som er rask på labben, og som har tillit – ikkje minst. Ho seier også at Miljøverndepartementet har rett og plikt til å overprøve. Eg tykkjer det høyrest veldig ut. Det er vel det vi har sett resultatet av no: reaksjonane på at dei har brukt rett og plikt til å overprøve. Når vi veit at grunnlaget er ein uferdig prognosemodell, er dette uheldig.

Elles var det eit forsøk på ros frå representanten Grimstad, og det tek vi sjølvsagt til oss. Denne interpellasjonsdebatten er eit initiativ til å få ein debatt om rovviltpolitikken, og til liks med representanten Grimstad har Høgre vore uroleg for den behandlinga av rovviltforliket frå 2004 som vi har sett.

Representanten Eli Skoland fastslo det som også ligg i grunnlagspapira for rovviltforhandlingane, at den ulven som er i Noreg, er russisk. Ho peika også på saka til Dørum og Kleiva, som no er anka inn for Høgsterett – ei veldig alvorleg og viktig sak. Det er eit eksempel på fortrenging av rettar og næringsmoglegheiter.

Elles har representanten Sande roa seg ein del i høve til dei uttalane som har kome i media. Men det er viktig å ta med seg det som blir sagt om å ta ut skadedyr før beitesesongen startar. Eg vil berre vise til det som skjer, og dei utfordringane som ein har i Sogn og Fjordane, der ingen av dei fire jervane som går på jervekvota, har blitt tekne ut. Det er ei utfordring som også statsråden må ta med seg, korleis ein løyser det vidare framover.

Det har vore mange spennande innspel. Eg ser heilt klårt at det er behov for å ha ein debatt gåande om rovvilt. Det er mange som er opptekne av desse utfordringane, og eg trur vi gjer rett i å vidareføre den debatten også på ein sakleg og god måte. Høgre skal gjerne vere vertskap for det også vidare.

Statsråd Erik Solheim [14:05:00]: La meg også takke representanten Bjørn Lødemel for en god interpellasjon, en skikkelig fin debatt som det er lagt til rette for, og også innby til videre samarbeid. Som sagt vil forlikspartnerne bli innkalt til et møte i nær framtid, og det blir sikkert rik anledning til å komme tilbake til dette i Stortinget.

Jeg bygger på det jeg er sikker på er det store, brede, ofte tause flertallet i Norge – i en debatt som ofte er dominert av ytterpunktene – som ønsker å støtte Stortingets politikk, nemlig at vi skal ha både utmarksnæring og rovdyr i Norge. Det er slått fast nå av et enstemmig storting, og inntil nylig av et nesten enstemmig storting. Alle undersøkelser viser at det er det store, store flertallet av folket som er der. Da påligger det oss, og også Stortinget, et ansvar for ikke å la de ytterliggående få lov til å prege debatten.

Jeg tar til meg det som Torbjørn Røe Isaksen sa, og som andre også har vært inne på i ulike former, nemlig at jeg er sikker på at miljøforvaltningen kan være mer ydmyk, at vi skal være flinkere til å gå i dialog i forkant av beslutningene og ikke i etterkant. Samtidig spiller jeg ballen litt tilbake til Stortinget, for noen av innleggene jeg hører her, er for alle praktiske formål et angrep på selve rovdyrforliket. Når man f.eks. argumenterer for at vi ikke skal ha ulv i Norge fordi man har ulv i Russland og andre steder, er det stikk i strid med hva Stortinget selv har fastsatt. Og det er uheldig hvis stortingsrepresentanter – de står selvfølgelig fritt til å gjøre det – argumenterer for sine meninger, men da må man også tydeliggjøre at man argumenterer mot sitt eget parti og det Stortinget har fastsatt, for ellers blir debatten uryddig. Det blir en veldig vanskelig debatt hvis man først vedtar noe her, og så skal representanter løpe rundt og finne noe som er galt ved det, og kritisere.

Det som særlig har vært framme, er gaupekvotene. La meg bare si at jeg har én ambisjon: Vi skal oppfylle Stortingets rovviltforlik til punkt og prikke. Det skal vi gjøre ved å bruke de lokale rovviltnemndene som viktigste redskap. De skal ha ansvaret.

Alle de som har kritisert, har hoppet over et forhold: Hva skal Miljøverndepartementet gjøre når en rovviltnemnd legger opp til en jaktkvote som åpenbart bryter med Stortingets rovviltforlik? Det kan hende det ikke er like klart i de to andre tilfellene, men i tilfellet Nordland vil det altså bli en halvering av gaupebestanden der, slik vi oppfatter det, i forhold til Stortingets rovviltforlik. Det fører til at vi bør gripe inn. Hvis Stortinget mener man ikke skal gripe inn, bør det komme tydelig fram, så vi iallfall kan innby til en dialog om hva vi skal gjøre i slike tilfeller.

Det sies at det er en uferdig modell. Ja, jeg er enig i det. Den er uferdig, som alt på dette området, men det er den beste vi har. Vi har ikke noen bedre måte å beregne dette på.

La meg til slutt igjen understreke det jeg har sagt: Dersom det skulle vise seg at Miljødepartementet har tatt feil i dette, at vi får høyere gaupebestand i de tre områdene enn hva vi tror, skal vi selvsagt være de første til å korrigere den feilen og sørge for at flere gauper blir tatt ut.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.