Bent Høie (H) [15:32:34]: Nasjonal kreftplan 1999–2003 ble vedtatt med en ramme på 2 mrd. kr. I mai 2006 la daværende helseminister Brustad fram en nasjonal kreftstrategi for perioden 2006–2009. Denne ble i statsbudsjettet for 2010 forlenget til å gjelde ut 2011. Det betyr at nå er det verken en nasjonal kreftplan eller en nasjonal kreftstrategi som gjelder.

Kreftforeningen har engasjert seg i behovet for en ny nasjonal kreftplan over lengre tid. Allerede den 9. juni i 2009 skrev Kreftforeningen brev til den daværende helseministeren, Bjarne Håkon Hanssen, og understrekte behovet for en ny plan. Det brevet ble aldri besvart. Den 14. juni 2010 skrev Kreftforeningen på ny til nåværende helseminister om at det hastet med å få på plass en ny nasjonal kreftplan. Det var ikke rart, siden den en hadde, allerede var degradert til en strategi og var forlenget, sånn at den i realiteten fungerte på overtid. Kreftforeningen har også ved flere anledninger – bl.a. i høringer i helse- og omsorgskomiteen – gitt uttrykk for behovet for en ny nasjonal kreftplan, og ikke minst at Kreftforeningen ønsker å bidra til utviklingen og gjennomføringen av en sånn plan.

Hvorfor er det behov for en ny nasjonal kreftplan? Det siste året har vist at dette er et område der det er et veldig sterkt engasjement, men der det også er mange spredte forslag – mange rapporter som viser gode resultater, og mange rapporter som viser store mangler. Det mangler en helhetlig tilnærming til kreft, som er en av våre virkelig store helseutfordringer.

Høyre fremmet i mars 2010 et omfattende representantforslag, med overskriften «… forsterket innsats mot kreft». Dette representantforslaget vil kunne være et godt utgangspunkt for utviklingen av en ny nasjonal kreftplan, for det tar for seg hele spekteret som en er nødt til å jobbe med i forbindelse med en sånn plan.

Det starter selvfølgelig med behovet for forebygging – forebygging i det brede folkehelseperspektivet. For eksempel har en de siste dagene hørt at den fysiske aktiviteten blant 15-åringer er på nivå med den til 70-åringene. Det lover ikke bra. En har også urovekkende resultater knyttet til utviklingen på fedmeområdene – dermed også når det gjelder kosthold. Også den mer målrettede forebyggingen, f.eks. diskusjonen om HPV-vaksine – hvilke aldersgrupper den skal gjelde for, om den skal gjelde gutter og ikke bare jenter – er et viktig spørsmål, som bør diskuteres i en større sammenheng.

I det året som har gått, har det vært spesiell oppmerksomhet rundt de utfordringene Norge har når det gjelder diagnostisering av kreft. Helsetilsynet lanserte i 2010 en rapport der en hadde gått igjennom mange av de sakene som hadde endt som klage- og erstatningssaker knyttet til kreft, for å etablere et bilde av risikosituasjonen knyttet til norsk kreftbehandling. Den viste at når det gjelder diagnostisering, er det i det norske helsevesen høy risiko for at en gjør feil, og det er også stor risiko for at feilene som gjøres, fører til alvorlige helseproblemer – i verste fall til dødsfall.

Norge har noen tilbud knyttet til det en kan kalle screening for å oppdage kreft tidlig, f.eks. gjennom Mammografiprogrammet og gjennom de prøveprosjektene som nå settes i gang knyttet til tarmkreft. Men det er viktig også å ha en diskusjon knyttet til hvilke strategier, hvilke prinsipper, som skal legges til grunn framover med hensyn til bruk av screening for tidlig diagnostisering.

Diagnostisering handler jo også om kapasitet i helsevesenet vårt, både knyttet til røntgen, laboratorievirksomhet, kompetanse, behovet for utvikling og til utdannelse av flere som kan jobbe med diagnostisering. En kan ikke bare vedta høye politiske mål om god kreftbehandling hvis en ikke samtidig bruker virkemidlene og ikke minst sørger for at det er nok personer med den rette kompetansen.

Det handler om organisering, og ikke minst handler det om forløpet – helt fra vi som enkeltmennesker skal være oppmerksomme på hvilke symptomer vi bør være spesielt oppmerksomme på, og når vi bør oppsøke fastlege, til hvilke symptomer fastlegen skal reagere på. Og ikke minst handler det om forløpet som skjer i helsevesenet i etterkant. Det har vært stor oppmerksomhet rundt regjeringens målsetting om 20 dager. Men en av de utfordringene som har kommet fram, er jo nettopp at helsevesenet vårt ikke er forberedt på en 20 dagers frist, og dermed vil en nasjonal kreftplan også i større grad kunne vise på hvilke områder vi har kapasitetsmangler i dag, og – ikke minst – hvor kapasitetsmangelen vil være framover i forhold til befolkningsutviklingen. Vi har diskusjonen rundt nytt diagnostiserings- og behandlingsutstyr, f.eks. knyttet til PET Scan og PET/MR, som nå er aktuelt.

På behandlingsområdet er det akkurat de samme spørsmålene som kommer fram: muligheten for behandling, hvilke systemer vi skal ha for å ta i bruk nye metoder, som f.eks. protonbehandling, kvaliteten på behandlingen ikke minst, og spørsmålet om utprøvende behandling. Mange pasienter finner heldigvis informasjon om behandlingsmetoder som er tatt i bruk i utlandet, behandlingsmetoder som er nye, og de ønsker selvsagt i en kamp for livet å ta i bruk disse behandlingsmetodene. Det er en stor fordel om vi har gode offentlige systemer for utprøvende behandling, slik at folk ikke setter hus og hjem i pant for å prøve ut behandling som f.eks. ikke har noen effekt.

Det som kanskje nå er et større og viktigere område enn den gangen en utarbeidet den forrige planen og strategien, er spørsmålet om rehabilitering – situasjonen knyttet til at mange får god behandling for kreft, mange overlever kreftbehandlingen, men de har allikevel vært gjennom en livskrise som setter sine spor, i en situasjon der omgivelsene kanskje bare forventer at en skal være veldig lykkelig og fornøyd med at en overlevde, mens en selv har store utfordringer knyttet til belastningen ved å gå gjennom en sånn livskrise, både som pasient og som pårørende, og spesielt knyttet til barn som pårørende.

Dette er bare noen av de områdene som en nasjonal kreftplan bør omfatte, men det er etter Høyres syn i hvert fall ikke tvil om at det er behov for å igangsette et nytt arbeid med å få på plass en ny nasjonal kreftplan. Vi har ingen kreftplan i dag, vi har ingen kreftstrategi i dag, og det er behov for å tilnærme seg dette spørsmålet på en helhetlig og grundig måte og ikke minst involvere Kreftforeningen og de andre frivillige organisasjonene og fagmiljøene som jobber med disse spørsmålene, i utarbeidelsen av en slik plan.

Jeg ser fram til statsrådens svar og debatten etterpå.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:42:03]: God og likeverdig kreftbehandling er viktig. Kreft rammer jo mange mennesker. Nesten 30 000 personer i Norge får hvert år sykdommen, og det er også en sykdom som er en stor belastning for dem som rammes, og for deres pårørende.

Nye tall fra OECD viser at Norge har svært gode resultater for kreftbehandling, målt i fem års overlevelse. For livmorhalskreft ligger vi helt på topp i OECD, og for brystkreft ligger vi best an i Europa. For tarmkreft ligger vi også godt over gjennomsnittet. For alle disse kreftformene er vi derfor også, naturlig nok, best i Skandinavia. OECD-tallene viser at vi er blitt vesentlig bedre sammenlignet med tall fra 2009.

Det er svært positivt at vi har så gode resultater. Likevel kan vi bli bedre, raskere og mer effektive med utredning og behandling. Det betyr mye for et menneskes livskvalitet å få behandling så fort som mulig. Vi har derfor satt som mål at 80 pst. av pasientene skal få behandling innen 20 virkedager, fra henvisning er mottatt av sykehuset. Dette målet er ambisiøst. Men bare på den måten kan vi bli bedre. Vi må identifisere flaskehalsene og tenke nytt om hvordan vi innretter tilbudet.

Nasjonal strategi for kreftområdet hadde et bredt spekter av mål og tiltak. Mange av disse gjelder fortsatt. I tillegg har vi utviklet nye nasjonale målsettinger, og forskning har gitt oss mer kunnskap. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å bedre kreftomsorgen i alle deler av helsetjenesten, og jeg tar sikte på å lansere en ny nasjonal kreftstrategi i løpet av året. Målet med en ny strategi vil være å peke ut retningen for kreftarbeidet fremover, slik at vi kan møte utfordringene på kreftområdet på en helhetlig og fremtidsrettet måte.

Forebyggende arbeid var et viktig tiltak i den nasjonale kreftstrategien. Det er fortsatt viktig å ha oppmerksomhet på god forebygging – som også interpellanten var inne på – for å hindre og begrense sykdom og skader. Norge har, som kjent, også screeningprogram for brystkreft og livmorhalskreft. Effekten av screening for brystkreft er under evaluering, og vi får stadig ny kunnskap. Det er derfor grunn til fortsatt å legge vekt på dette området, og vi må bruke den nye kunnskapen til å tilpasse tilbudet.

Kreft i tykktarm og endetarm er de hyppigste krefttypene for begge kjønn i Norge. Det oppdages om lag 3 600 nye tilfeller hvert år. Fem års overlevelse er det for ca. 60 pst. Vi har nylig satt i gang et pilotprogram for screening av tarmkreft. På sikt regner man med at dette kan redde inntil 300 liv hvert år. Undersøkelsene kan også forebygge mange krefttilfeller. Programmet skal prøve ut to ulike screeningmetoder. Så skal det besluttes hvilken metode som skal brukes i et nasjonalt program. 140 000 kvinner og menn fra Østfold-kommunene og Asker, Bærum og Ringerike blir invitert til å delta i dette prosjektet.

Som ledd i den nasjonale kreftstrategien er det utarbeidet nasjonale handlingsprogrammer med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av ulike kreftformer. Elleve programmer er ferdige, og de oppdateres jevnlig. Det arbeides nå med ni nye handlingsprogrammer. Handlingsprogrammene skal sikre et likeverdig tjenestetilbud av god kvalitet over hele landet. Dette arbeidet skal fortsette.

Vi trenger mer forskningsbasert kunnskap for å beslutte hva slags tiltak vi skal innføre på kreftområdet. Det gjelder for hele forløpet: forebygging, diagnostisering og behandling, og for videre oppfølging med rehabilitering og god omsorg. I 2011 ble det derfor etablert et femårig nasjonalt forskningsprogram for offentlig initierte kliniske studier på kreftområdet.

Norge deltar også i flere internasjonale prosjekter. Målet er å finne ut hvorfor det er forskjell i kreftoverlevelse mellom landene, og å utvikle kunnskap som kan bidra til å øke overlevelsen. International Cancer Benchmarking Project er et slikt prosjekt. Norge deltar sammen med bl.a. Storbritannia, Sverige og Danmark.

At flere mennesker får kreft, betyr også at det blir flere som ikke kan helbredes. Noen pasienter vil trenge behandling resten av livet for å forhindre at kreften sprer seg. Andre vil trenge lindrende behandling ved slutten av livet. Det er viktig å utvikle tilbudet til også disse pasientgruppene. Gjennom Samhandlingsreformen kan kommuner og sykehus samarbeide for at lindrende behandling i større grad kan skje i kommunene.

Det er nødvendig at leger som arbeider med lindrende behandling, har formell kompetanse i palliativ medisin. Vi bygger nå ut kompetansen på dette området. Helsedirektoratet har satt i gang en forsøksordning med å godkjenne leger i kompetanseområdet palliativ medisin. Målet er å få et mer enhetlig tilbud nasjonalt og bedre rekrutteringen til fagområdet. Pilotprosjektet skal evalueres i 2014.

Høsten 2011 arrangerte jeg en bredt anlagt konferanse der temaet var raskere kreftbehandling. Et av temaene var hvordan samhandling mellom kommuner og sykehus kan bli bedre for mennesker som har eller har hatt kreft. Jeg vil følge opp med en ny konferanse i løpet av våren. Den skal handle om gode forløp og oppfølging av mennesker som rammes av kreft, med særlig vekt på samhandling mellom fastlege og sykehus.

Vi får stadig bedre kunnskap om seneffekter. Ved å følge opp pasientene på en god måte er det mulig å begrense seneffekter. Forebygging og tidlig diagnostisering er viktig her. Jeg vil bruke innspillene på konferansen til våren som grunnlag for det videre arbeidet.

Systematisk arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet er sentralt i Samhandlingsreformen. I år skal vi legge frem Norges første stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgssektoren og tannhelsetjenesten. Denne meldingen skal legge grunnlaget for arbeidet med å bedre alle deler av helsetjenesten i årene fremover.

Nasjonal kreftstrategi for 2006–2011 har vært en vellykket satsing. Innholdet i strategien har i stor grad gyldighet også etter 2011. Gjennom et bredt spekter av tiltak skal alle kreftpasienter sikres likeverdig behandling av god kvalitet, uavhengig av hvor i landet de bor. Mange av tiltakene er i gang, og noen har jeg omtalt her i dag.

Jeg har pekt på tre områder hvor kreftbehandlingen kan bli enda bedre. Vi må sikre bedre informasjon og kontinuitet i utredningen, legge til rette for raskere diagnostisering og – ikke minst – overvåke komplikasjoner og seneffekter som kan oppstå i sykdomsforløpet. Sykehusene arbeider med å forbedre disse områdene – også i samarbeid med kommunene. Gjennom en ny nasjonal kreftstrategi vil regjeringen møte de utfordringer vi står overfor på kreftområdet.

Bent Høie (H) [15:49:54]: Jeg vil starte med å si at det er svært positivt at statsråden varslet at det allerede i løpet av 2012 vil bli lagt fram en ny nasjonal kreftstrategi. Det er viktig, og det er riktig, selv om Høyre nok hadde foretrukket at statsråden hadde brukt begrepet «nasjonal kreftplan» og ikke «nasjonal kreftstrategi». Erfaringsvis er det en forskjell mellom de to begrepene i den politiske verden. Det er at en kreftstrategi handler mye om retning og peker på virkemidler, mens en nasjonal kreftplan også inneholder forpliktelser som må følges opp i de årlige budsjettene.

Men siden vi ikke lenger har en gjeldende kreftstrategi, er jeg positiv til at statsråden sier at det vil bli lagt fram en strategi nå i løpet av 2012. Så er det jo fullt mulig å jobbe parallelt med å utarbeide en nasjonal kreftplan som kan tre i kraft på et senere tidspunkt.

Statsråden trakk fram de positivene delene av OECD-rapporten knyttet til resultatene av norsk kreftbehandling. Det er kriteriet knyttet opp til fem års overlevelse. Ser man på det andre resultatkriteriet som OECD bruker, nemlig dødelighet, er det et litt mer nyansert bilde. Hvis vi ser på kreft som helhet, vil Norge ha dårligere resultater enn både Sverige, Finland og Island i Norden. Her kan altså vektleggingen av resultatkriterier ha betydning for hvordan en tolker resultatet. Et eksempel på dette vil jo være at Norge kommer veldig godt ut når det gjelder brystkreft, for så vidt når det gjelder begge kriteriene, men spesielt knyttet til overlevelse. Det kan bl.a. skyldes at vi har et mammografiprogram som innebærer en screening som gjør at man oppdager kreft på et veldig tidlig tidspunkt. Dermed vil en veldig stor andel av dem som er med, registreres inn i den delen av populasjonen som har brystkreft, og naturlig nok også ha fem års overlevelse, mens dødelighet vil kunne gi et litt annet bilde.

Dette er den type forhold som det er viktig å diskutere i forbindelse med en nasjonal kreftstrategi. Så skal en selvfølgelig lære av de landene som er gode, men en kan også lære av de landene som har dårlige resultater, og som har satt i gang tiltak for å forbedre resultatene, og som kanskje har funnet ut nye måter å jobbe på.

Jeg er veldig glad for at statsråden gir uttrykk for en skal trekke på fagmiljøene gjennom å arrangere en egen konferanse knyttet til forløp, for det er et svært viktig spørsmål.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:53:14]: Tall kan alltid problematiseres, det er jeg helt enig i, men det må jo være lov å glede seg over at man faktisk går oppover på listen. Fra å ha middelmådige resultater – som ingen egentlig var fornøyd med i et helsevesen som bruker så mye offentlige penger på kreft, og på andre deler av helsevesenet – er det jo bra at vi har kommet bedre ut.

Så er det jo slik at det er ulike kreftformer i ulike land. Det er ikke slik at fordi man ikke hadde en strategi som varte lenger enn ut 2011, vet vi ikke hva vi skal gjøre på kreftområdet, for det vet vi jo. Det gjelder jo spesielt i forhold til handlingsprogrammene, i forhold til å legge opp forløpstider, gode behandlingsforløp, gode pasientforløp. Så når man får den brutale meldingen om at man har kreft, skal man i hvert fall i størst mulig grad ha et forutsigbart forløp. Dette er en veldig viktig målsetting som betyr mye for pasientene, og hvor vi ser at vi kan bli bedre, og hvor sykehusene jobber aktivt for å bli bedre.

Så er det helt riktig at vi vil trekke inn alle instanser i det nye arbeidet – selvfølgelig faginstanser, det er naturlig – men også f.eks. Kreftforeningen, som er en pådriver og gjør et viktig arbeid når det gjelder kreft.

I sitt første innlegg var interpellanten inne på dette med forebygging. Det er klart at det er et felles ansvar som vi har i samfunnet, hvor veldig mye av forebyggingen skjer i andre sektorer enn bare i helsesektoren. Men på noen områder er det viktig hva vi gjør – hva vi gjør i lovverket, hva vi gjør i vårt eget regelverk. Det går f.eks. på tobakk, som er faktor nr. 1 når det gjelder kreft generelt. Det går på fysisk aktivitet og fedme; vi ser at Norge – på en negativ måte – følger etter andre land som er verre enn oss, eller som har større utfordringer. Det er viktig at vi får gjort noe innen forebygging, for vi ønsker jo alle å leve lenger, ha gode liv, og skal vi klare det uten å bli en belastning og byrde for helsevesenet, er forebygging helt avgjørende. Derfor har vi også Samhandlingsreformen, som tross alt – selv i sin begynnelse, med f.eks. de helseprofilene som kommunene nå har fått – gir en god pekepinn på hvor man skal begynne folkehelsearbeidet.

Thomas Breen (A) [15:56:31]: Jeg vil starte med en ydmyk takk til din presidentkollega Andersen for adekvat bistand, slik at jeg er korrekt antrukket i denne debatten.

Kreft er et samlenavn på ca. 200 ulike kreftsykdommer som alle arter seg forskjellig. Kreftsykdommene har mange fellestrekk, men det er også mye som skiller dem fra hverandre. Dette innebærer at sykdomsforløpene for dem som får kreft, varierer mye, alt etter hvilken type kreft det dreier seg om. Prognosene varierer også mye fra person til person med samme krefttype.

Som statsråden var inne på i sitt første innlegg, er det om lag 30 000 nye mennesker som rammes av kreft hvert år. Den hyppigste kreftformen blant menn – med ca. 4 300 tilfeller i året – er prostatakreft. For kvinner er det brystkreft, med ca. 2 700 nye tilfeller i året.

Kreft rammer alle aldersgrupper, men spesielt eldre. De fleste nordmenn som får kreft, er eldre enn 50 år. Denne gruppen utgjør over 90 pst. Over halvparten av tilfellene inntreffer etter fylte 70 år. Ved tolking av krefttall bør man se på kreftutviklingen over flere år. Fra forrige femårsperiode, altså fram til 2005, til den siste perioden, fram til 2010, har forekomsten av kreft i Norge økt med 7 pst. for menn og med 3 pst. for kvinner.

Fortsatt dør mange av kreft, og alle vet om noen som har hatt kreft eller har kreft. Dette er også grunnen til at man har et stort fokus på kreft både i fagmiljøer, i politikken og i media. Det at en selv skal få kreft, eller at noen som står en nær, skal få kreft, er noe som bekymrer svært mange mennesker. Derfor er det gledelig når vi ser en bedring i statistikken. Det betyr at den medisinske og teknologiske utviklingen, sammen med politiske prioriteringer, fører til at mange flere enn før overlever kreftsykdommer, og mange flere enn før opplever å få en kjapp og god behandling som gjør deg frisk igjen. Det viser OECDs rapport fra oktober i fjor, hvor man har målt fem års overlevelse på brystkreft, livmorhalskreft og tykktarms- og endetarmskreft. Den rapporten viser at Norge på få år har gått fra middelmådige resultater for overlevelse på disse krefttypene til å ligge i toppen for overlevelse.

Det viser først og fremst at mye bra har blitt gjort. Det er et godt utgangspunkt for å gjøre ting enda bedre fordi det gir en stor trygghet om at vårt helsesystem kan ta i bruk ny teknologi og kunnskap på en effektiv måte. Og vi skal bli bedre! Som statsråden sa, vil vi også i tiden som kommer, jobbe videre for å bedre kreftomsorgen i alle deler av helsetjenesten. Hun vil også lansere en ny nasjonal kreftplan i løpet av året. Viktige elementer for å bli enda bedre på kreftbehandling vil komme i den nye planen, men en del av elementene kan man nok allerede nå peke på: Mer forskningsbasert kunnskap om hvilke tiltak man skal sette inn, kunnskap om hvorfor det er så stor forskjell i kreftoverlevelse mellom land, altså kompetanseoverføring, bedre tilbud for god og lindrende behandling for dem som ikke kan reddes, og å jobbe mot målene som regjeringen har satt seg for forløpstider, vil åpenbart være noen av de sentrale elementene. Men detaljene rundt dette vil vi altså få en anledning til å diskutere når den nye planen kommer.

Det er én ting jeg har lyst til å ta opp i denne interpellasjonen, og det er hva vi kan bidra med for at vår befolkning ikke skal føle unødvendig frykt – for sykdommen, men også for helsevesenet vårt.

Det ligger mye dårlig helse i å gå rundt å være unødvendig redd. Det jeg først og fremst tenker på, er hvordan vi som er helsepolitikerne, kan bidra til å nyansere medieoppslagene. Det har i lang tid vært god butikk for tabloidene å spille på frykt. Jeg mener at mange av de oppslagene man har sett den siste tiden, i grunnen kun egner seg til å skape frykt. Jeg mener ikke at vi skal dysse ned oppslag som har elementer av samfunnskritisk karakter. Men oppslag som mangler både kunnskap og informasjonsverdi, bør vi sammen forsøke å bidra til å gjøre mer kunnskapsrike og med bedre informasjonsverdi. For å gi et eksempel på hva jeg mener, kan jeg trekke fram TV 2s oppslag i høst om pasienter med prostatakreft, hvor det ble framstilt som brudd på forløpstidene som man hadde satt, når man ikke fikk behandling innenfor frister. Her ville f.eks. et par opplysninger gjort innslagene vesentlig bedre. For det første var ikke prostatakreft en del av de kreftformene man hadde satt mål om på de nye forløpstidene. Det var, som kjent, lungekreft, tykktarmskreft og brystkreft. For det andre har prostatakreft flere behandlingsalternativer, som kirurgi, hormonbehandling eller strålebehandling. Men ofte er det også medisinsk mest fornuftig med en strategi hvor man venter og ser, slik at man ikke setter i gang en behandling hvor effekten av bivirkningene og ulempene ved behandling blir større enn helsegevinsten ved behandling. Dette vet selvfølgelig vi i helsekomiteen, men ikke TV 2 og heller ikke mange i befolkningen. Den kunnskapen kunne helt sikkert ha bidratt til at færre mennesker hadde blitt redde av de innslagene. Jeg forsøkte å gi et intervju, men dessverre ble det klippet bort. Det er mulig at opposisjonspolitikere prøvde det samme, men det kom heller ikke med. Der har vi en jobb å gjøre i fellesskap.

Presidenten: Takk til representanten Breen. Hans takksigelser skal bli videreformidlet til rette vedkommende.

Vigdis Giltun (FrP) [16:02:02]: La meg kort starte med å takke interpellanten for at kreftsaken nok en gang blir satt på dagsordenen.

Kreft rammer de fleste familier, og alle kjenner noen, eller har hørt om noen, som har vært utsatt for altfor lang ventetid. Ventetider får konsekvenser. Selv om man finner gode behandlingsmetoder og kommer raskt til behandling, er ventetiden før man får stilt en diagnose, en tid som gjør at sykdommen utvikler seg. Det er i dag lang ventetid for radiologiske undersøkelser, og veldig mange av dem som blir henvist til en slik undersøkelse, får påvist kreft, selv om ikke legen som henviste dem, mistenkte at det var kreft. De får redusert livskvalitet. Selv om vi har god overlevelse på kreft, må vi ikke glemme at ventetider også fører til veldig mange senkomplikasjoner som gir redusert livskvalitet, og som også er kostbart for samfunnet. Jeg vil ikke, som statsråden, si at disse pasientene blir en belastning og byrde for helsevesenet, for helsevesenet er jo nettopp til for pasienter, uansett hva som feiler dem, men det gir i hvert fall en veldig redusert livskvalitet for dem som opplever stråleskader eller andre skader som følge av at de har fått behandling for sent.

Opposisjonen har de siste årene fremmet en rekke representantforslag for å forbedre behandlingen for norske kreftpasienter. Hvert eneste forslag har blitt stemt ned av regjeringspartiene. Om det skyldes manglende vilje eller evne til å forbedre situasjonen, skal være usagt, eller om det kun er en aversjon mot at opposisjonen kommer med forslaget, vites ikke. Men pasientene er de som lider, ved at det skjer for lite. Til tross for ti ulike representantforslag for å styrke kreftomsorgen er det altså nødvendig med denne interpellasjonsdebatten for at regjeringspartiene og statsråden skal få enda en mulighet til å gi Stortinget positive signaler om at behandlingstilbudet skal styrkes og forbedres.

Fremskrittspartiet deler Høyres syn på behovet for en kreftplan der man ser hele behandlingstilbudet samlet, men vi etterlyser samtidig mer konkrete tiltak. Svaret på morgendagens kreftbehandling ligger i forskningen, og derfor foreslår Fremskrittspartiet hvert år å styrke denne. Norske forskningsmiljø, eksempelvis ved Radiumhospitalet og Oslo Cancer Cluster, er gode forskningsmiljø av internasjonalt kaliber, men vi må forske mer på kreftbehandling og ulike krefttyper.

Videre er behandlingsforløpet for kreftbehandling avgjørende for resultatet. Altfor mange venter for lenge, og – som jeg sa – her må hele løpet tas inn, også tiden før diagnosen er fastsatt. Jeg kjenner personlig til tilfeller hvor det tok fem måneder fra vedkommende var hos fastlegen, til det ble stilt en diagnose. Det fikk alvorlige følger, selv om vedkommende er i live i dag.

Regjeringens behandlingsgaranti har vist seg å ikke være noen garanti allikevel. Det er et lite ambisiøst mål, synes jeg. Det er ikke fastsatt noen tidsramme for når det skal være på plass. Jeg synes også at det at kun 80 pst. skal få behandling innen den gitte tidsfristen, er lite ambisiøst. Når vi vet at det er 30 000 nye tilfeller i året, vil med andre ord 6 000 av disse måtte vente lenger. Det er ikke nødvendig med mer ventetid enn det som skal til for å forberede den behandlingen som må til. Hver eneste unødvendige ventedag er en stor påkjenning, både psykisk og ellers – både for familien og den det gjelder. Jeg mener at det er lite ambisiøst.

Norge ligger langt fremme på deler av kreftbehandlingen, og det er bra. Men selv om den medisinske utviklingen sørger for at flere pasienter overlever, har vi egentlig ikke oversikt over hvilke skader de lever videre med. Men det er også krefttyper, som f.eks. prostatakreft, hvor vi har langt fram før vi kan si at vi er i front. Flere land som tradisjonelt har hatt svakere resultat i kreftbehandlingen enn Norge, arbeider for å finne systemer som gir rask, effektiv og god behandling, og i Danmark gjennomfører de nå et pakkeløp ved en rekke kreftsykdommer som medfører at ventetiden går ned. Pasientene får raskere diagnostisering, og behandlingen starter raskere. Dermed øker også muligheten for at langt flere kan bli friske av sin kreftsykdom.

Regjeringen varsler en strategi og at det skal komme en plan, men det vi etterlyser, er tiltak. Verken planer eller strategi – selv om man selvfølgelig må ha begge deler – hjelper, før det kommer skikkelige tiltak som vi har god råd til å få på plass i dette landet.

Sonja Irene Sjøli (H) [16:07:19]: Bent Høie har på en grundig måte redegjort for Høyres forslag om en helhetlig plan for kreftomsorgen, så jeg skal ikke gjenta det, jeg vil bare utdype noen områder.

På flere områder er behandlingstilbudet til norske kreftpasienter blant de beste i verden. Når det gjelder innføring av nye legemidler og behandlingsformer, ligger Norge imidlertid etter mange europeiske land. Norge bruker mindre av flere typer kreftmedisiner enn mange land i Europa. Det er grunn til å vurdere nye virkemidler for å sikre at norske pasienter gis en bedre tilgang til ny behandling i tråd med den medisinske utviklingen.

65 pst. av kreftpasientene er i live fem år etter at kreftdiagnosen ble stilt. Svært mange har behov for opptrening og rehabilitering etter en krevende behandling, slik at de kan mestre både hverdag og jobb. Det handler jo ikke bare om å overleve, men om å leve videre. God rehabilitering er avgjørende for den enkeltes livskvalitet, og det er en god samfunnsmessig investering og vil kunne gi flere muligheter til å delta i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig.

Det er kjent for alle at det er dokumentert omfattende svikt i tilbudet om habilitering og rehabilitering generelt, men også for kreftpasienter spesielt. Høyre har ved flere anledninger her i Stortinget fremmet forslag om en opptrappingsplan for rehabilitering, med øremerkede midler til å styrke tilbudet i forhold til kapasitet, kvalitet, fagutvikling og forskning. Forslagene har imidlertid blitt nedstemt av regjeringspartiene. Rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter må bli en del av den helhetlige behandlingen og få bred plass i en ny kreftplan.

Hvert år får rundt 130 barn i Norge kreft. Heldigvis har vi utviklet gode behandlingsopplegg for barna, der de får behandling ved regionsykehusene og følges opp ved lokalsykehus eller poliklinikk nær der de bor. De fleste barn overlever kreft, men mange får senskader av mer eller mindre alvorlig karakter. Vi vet foreløpig for lite om hvor mange og konsekvensene, bl.a. fordi det er forsket lite på dette området, og fordi skadene opptrer først etter mange år. Dette er et område som det må forskes mer på.

Hvert år opplever rundt 4 000 barn og unge foreldre eller søsken som får en kreftdiagnose. Rundt 15 000 barn lever, ofte i flere år, i en familie med en mor, far eller søsken som har en svært alvorlig sykdom – eller de opplever at en nær person dør av kreftsykdommen. De opplever redsel, angst, savn og stor uro. De får også sin tilværelse snudd på hodet. Da er det viktig at vi ser barna, ser deres reaksjoner og behov. Barn som pårørende må også bli et tema i den nye kreftplanen. Foreldre som har kreftsyke barn, blir stort sett godt ivaretatt gjennom oppfølging, støtte og informasjon fra helsevesenet. Barn som lever med kreftsyke omsorgspersoner, får ikke den samme oppfølgingen. Kreftforeningen får tilbakemeldinger om manglende rutiner for å undersøke om den som har fått en kreftdiagnose, har omsorgsansvar og hvordan barna blir ivaretatt. Behandlende leger og annet helsepersonell føler stor usikkerhet om hva som skal kommuniseres til barna, og hvordan dette bør gjennomføres i praksis.

Jeg mener det bare er en mulighet: Kommunikasjon med barna må integreres i behandlingsopplegget. Derfor bør barn som pårørende av kreftsyke omsorgspersoner også være en del av kreftplanen. Jeg vil gjerne høre hva helseministeren tenker om det. Dette handler om å gi kreftsyke en trygghet for at barna blir ivaretatt i en slik alvorlig livssituasjon. Skal vi lykkes i å gi barn og unge som er rammet av kreft som pårørende, den støtten og oppfølgingen de har behov for, kreves det flerfaglig samarbeid og også samarbeid med frivillige, f.eks. gjennom grupper i Kreftforeningen.

Selv om mye er bra i norsk kreftbehandling, ser vi at vi henger etter på viktige områder. Vi kan altså bli bedre, som helseministeren også var inne på. Nøkkelen er å tenke langsiktig og samle innsatsen i en helhetlig plan. Hele behandlingskjeden må inn i en ny kreftplan eller strategi – iallfall må den være forpliktende.

Jon Øyvind Odland (Sp) [16:12:16]: Først vil jeg gi honnør til representanten Høie for interpellasjonen. Den er veldig god, veldig målrettet og veldig konstruktiv. Jeg vil også gi honnør til ministeren, som svarer på en så konstruktiv måte.

Senterpartiet har ikke lyst til å lage noen ny plan, slik det ligger an per i dag. Som en liten hilsen til Fremskrittspartiet vil jeg si at en strategi, som det nå legges opp til, vil kunne innholde en rekke tiltak som er veldig praktisk rettet. I stedet for at vi har ti enkeltforslag, er det mye bedre å ha en strategi som inneholder elementer for tiltak.

Vårt anliggende er først og fremst at vi har kommet i en situasjon der vi er veldig flinke i behandling av kreft. Vi har blitt så flinke at vi må rette søkelyset minst like mye mot de andre aspektene i en helhetlig kreftomsorg. Først og fremst må vi få økt fokus på forebygging. Det gode eksempelet er presidentens røykelov, som jeg tror presidenten fikk mye pes for en gang i tiden. Det viser seg i ettertid at selv om presidenten ble upopulær i øyeblikket, viser historien at han har rett. Vi må som politikere tørre å være upopulære når det gjelder en del slike tiltak. Min store sorg i arbeidslivet nå er at jeg ikke klarer å få norske gravide kvinner til å slutte å røyke. Hadde jeg klart det – de siste 10–15 pst. – hadde vi økt helsekvaliteten for de ufødte barna enda mer enn vi har gjort nå.

Så har vi snakket litt om screening, der vi nå foreslår nye tiltak. Det er tiltak som virkelig må vurderes nøye før de settes i verk. Det er kostbart, vi kan risikere at det blir mange falske positive og falske negative, noen får feil diagnose, og noen får ikke diagnosen. Det som kommer, må i hvert fall være grundig kvalitetssikret. Vi har det på livmorhalskreft, vi har det på mammografi, og nå forsøker vi det på tykktarmskreft. Det er veldig positivt at vi prøver, dette må evalueres kritisk underveis.

Jeg vil ikke gå så mye inn på selve behandlingen, for der ligger vi faktisk veldig langt framme nå. Når det gjelder forskning knyttet til nye medikamenter, ligger vi i verdenstoppen. Vi prøver ut det vi ser, men vi har veldig grundig kvalitetssikring før vi setter det i verk.

Det som ligger meg mest på hjertet nå, er de senfølgene vi har etter behandling. Det er faktisk så mange nå som blir friske av kreft, at vi har laget oss en samfunnsutfordring. Jeg vil ikke kalle det et samfunnsproblem, for det er ikke et problem for oss at vi berger mennesker. Og vi berger ikke bare mennesker, vi berger familier. Den senfølgen vi kan få f.eks. av å måtte leve med en stomi, leve med kateter, leve med lymfødem etter kreftoperasjoner, og ikke minst det utmattelsessyndrom som følger med å ha gjennomgått en langvarig cellegiftbehandling, er veldig undervurdert.

Når vi skal rehabilitere mennesker, familier, til et sosialt liv og til arbeidslivet, har vi en utfordring. Det er ikke så mange som har vært igjennom en lang cellegiftbehandling, som klarer den samme jobben som de klarte før de begynte behandlingen. Her har vi en stor oppgave, som egentlig går langt utenfor Helsedepartementet. Her trenger vi et samarbeid mellom ulike faginstanser. Vi trenger sosialvesenet, vi trenger ikke minst Nav, vi trenger et tett samarbeid med arbeidsgiversiden, så vi kan tilrettelegge for de gode tiltakene også for dem som har gjennomgått sitt livs hardeste krise. Vi trenger et samarbeid her, mellom fagfolk. Vi har legesiden, behandlingssiden, men først og fremst må vi få økt kompetanse også på forebyggingssiden.

I forbindelse med Samhandlingsreformen må vi få økt kompetanse hos fastlegene når det gjelder tidlig behandling, tidlig oppdaging, men ikke minst når det gjelder å være en ressurs for den enkelte og for familien når vi skal få folk tilbake til det sosiale liv og til arbeidslivet. En stor utfordring er kanskje også hvordan vi kobler dette til Nav-systemet. Hvordan kan vi få systemene våre til å hjelpe den enkelte her? For alle som vi nå, gledelig nok, klarer å gjøre friske, vil vi ha tilbake til et fullverdig liv.

Laila Dåvøy (KrF) [16:17:08]: Jeg har også lyst til å takke interpellanten Bent Høie for en god interpellasjon. Jeg er enig i alle de forslagene til innhold i en ny plan som han kom med. Det er behov for en ny nasjonal kreftplan som både gir uttrykk for den politikk regjeringen har, og som er forpliktende nok til at man må stå politisk ansvarlig for den i ettertid. Det vil gi forutsigbarhet, sikkerhet og betryggelse til pasienter og pårørende som mange ganger hver dag kjenner på usikkerheten om sine egne eller sine nærmestes fremtidsutsikter.

Vi kan godt diskutere strategi eller handlingsplan, men for meg er det faktisk slik at jeg er enig med interpellanten i at en handlingsplan, i alle fall tradisjonelt, slik vi har oppfattet det, ville vært best. En handlingsplan som utarbeides i departementene, vil ofte ha en rekke tiltak knyttet til seg. Det vil være tidsfrister nedfelt, og det vil også være ansvarshavende som er utpekt til å gjennomføre planen. Strategier som vi har hatt, både kreftstrategien og diabetesstrategien, har de siste årene, også fra brukerorganisasjonene, blitt kritisert for å være for lite forpliktende. Så jeg vil nå be statsråden om kanskje å tenke seg om en gang til. Det viktigste er kanskje ikke navnet, men at det blir en forpliktende oppfølging knyttet til den nye strategien eller kreftplanen som skal komme.

Regjeringen har også – jeg må få påpeke det – den senere tid vært noe utydelig overfor kreftpasienter. Da tenker jeg på den behandlingsgarantien, som nå er en målsetting, som regjeringen kom med i valgkampen. Det har skapt en usikkerhet blant mange kreftpasienter i dag. Personlig får jeg en del henvendelser fra kreftpasienter om hvordan dette nå skal tolkes, hvilke rettigheter de egentlig har.

Så har jo også opposisjonspartiene kommet med en god del forslag i Stortinget de siste årene, vil jeg si, også i det siste. Vi har også til behandling saker i dag. Blant annet har vi foreslått en forpliktende kreftgaranti, hvilket har vært vanskelig å få regjeringspartiene med på.

Vi kan måle, vi kan styre og følge opp, men det er nå engang sånn at dersom en pasient føler at hun eller han ikke har en reell rett til behandling, eller at sykehuset ikke har en reell plikt til å tilby den, hvis ikke referansepunktet er en rettighetsfestet behandlingsfrist som blir holdt, så er målinger og rapporter nytteløse.

Jeg er enig med statsråden i at det er mye bra. Vi har faktisk veldig gode fagfolk i dag. Jeg har også lyst til å påpeke et område som jeg tror vi ligger langt fremme på. Det er kreftsykepleiere i kommunene. Det skulle vært mye mer utbredt. Det er en fantastisk ordning. Det gir en utrolig trygghet som jeg håper at vi kan få inn i en ny kreftplan/kreftstrategi. Dette tror jeg er viktig.

Statsråden var inne på mange forskningsområder. Jeg er veldig opptatt av forskning og mener at det er utrolig bra, det regjeringen har satt i gang på dette feltet, så det har jeg lyst til å gi honnør for.

Ett område som interpellanten ikke var inne på, men som jeg har lyst til å løfte frem, er at vi leser en del bekymringsmeldinger om det enorme investeringsbehovet vi har innenfor spesialisthelsetjenesten. Vi har utstyr som bryter sammen, systemer som ikke snakker med hverandre, dårlig bygningsmasse – selvfølgelig ikke alle steder, men altfor mange steder. Det er nå slik blitt at enkelte sykehus nærmest er avhengige av private bidragsytere for å få tilgang til helt nødvendig utstyr. Dette blir også uforutsigbart. Jeg håper at dette blir en del av en ny plan/strategi.

Tall og statistikk er viktig, og den kan leses på ulike måter. Jeg tror det er helt nødvendig at vi ser på det positive og tar æren for det, men vi må også gå inn i det som er negativt, eller som ikke fungerer. Vi vet, og det har også denne debatten vist, at vi har mye igjen. Det er positivt, og jeg takker også statsråden for, at vi får en ny strategi eller plan.

Så vil jeg bare til sist vise til de mange forslagene som ligger fra opposisjonspartiene, og som jeg håper nå kommer inn i det som skal skje fremover.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [16:22:43]: Takk til interpellanten som reiser denne viktige debatten.

I Noreg i dag er det framleis mange som får diagnosen kreft. Sjølv om vi er gode på både diagnostisering og behandling, og langt fleire overlever, er det stadig mange som får denne diagnosen, og minst like mange som ikkje får den behandlinga dei har rett på i akseptabel tid. Sjølvsagt skal vi skryta av det vi har – det er viktig. Mange blir behandla, dei blir friske, og dei har ei god oppleving av helsevesenet, og det skal vi ikkje gløyma.

Eg har lyst til å fortelja to historier som eg har vore borti, og som eg synest er viktig å ta med i heilskapstankegangen når det gjeld dette med kreft.

Anna er 40 år og i fullt arbeid. Ho går til legen sin på grunn av at ho finn ein kul i brystet og blir vist vidare i systemet. Tida går, og ho blir til slutt, etter fleire purringar, kalla inn til undersøking på sjukehus. Då hadde det gått fem veker frå ho hadde vore hos fastlegen. Det gjekk vidare i cellegift, operasjon og stråling. Då det oppstod komplikasjonar, blei det vidare ulik behandling i systemet. Dette tok på, ikkje berre fysisk, men òg psykisk – ikkje berre for Anna, men òg for familien hennar. Så blei det ventetid for brystrekonstruksjon – ny ventetid. Anna er no komen dit at sjukepengane frå Nav er blitt reduserte til 66 pst, og ho har gått over på arbeidsavklaringspengar. Det er faktisk helsevesenet som er ein stor hjelpar i å setja Anna i denne situasjonen. Ho får på ein måte ein ekstradiagnose som heiter økonomisk bekymring, som i tillegg er påført av det norske helsevesenet, faktisk med støtte av den styrande regjeringa. Dette synest eg ikkje noko om. Eg synest det faktisk er uverdig.

Framstegspartiet har sett fram eit forslag om utvida sjukmelding for denne gruppa då vi ikkje kan sitja stille og sjå på at regjeringa påfører enkeltmenneske slike uverdige ekstrapåkjenningar.

Kristian er ein annan pasient der fastlegen ville ha utgreiing på prostatakreft. Han blei vist vidare, og tida gjekk. Kristian er ein smålåten mann og slo seg til ro med at det sikkert er vanleg med så lang ventetid. Til slutt var det fastlegen som etterlyste ei ny innkalling. Dei fann ikkje tilvisinga til Kristian, han måtte tilvisast på nytt, og då hadde det allereie gått seks veker frå han var hos fastlegen sin. Tida tikka vidare òg for han. Tida frå første tilvising frå fastlegen til ferdig behandling blei over 20 månader – altfor lenge.

Eg kunne ha fortsett med slike historier – historier som dreiar seg om menneske som er sjuke med kreft, der ventetida er spørsmål om liv og død. Det nyttar ikkje med flotte ord om at vi har behandla så og så mange fleire, og at så og så mange overlever kreft, sjølv om dette er bra. Likevel er ikkje dette godt nok. Framleis er det, i tillegg til både Anna og Kristian, fleire som er, eller kjem, i slike vanskelege situasjonar – slike situasjonar som systemet, organisering og ikkje minst riktig prioritering frå dei styrande er skuld i.

For Framstegspartiet er slike enkelthistorier – eller ei enkelthistorie – nok til at vi ikkje ønskjer å utsetja menneske for sånt. Ein gjer ikkje ein god nok jobb når det gjeld innsatsen mot kreft, fortel desse historiene. Derfor har ein framleis ein stor jobb å gjera. Framstegspartiet støttar ein forsterka innsats mot kreft der handlingskraft må vera målet og ikkje berre planar. Sjølvsagt støttar eg statsråden i at dei vil leggja fram ein strategi, men eg er ute etter handling.

I Soria Moria står det så fint at

«regionale foretak iverksetter tiltak for å redusere ventetidene for behandling og diagnostikk».

I tillegg står det like fint:

«Når sykdom rammer skal folk oppleve at de får et tilbud om behandling og pleie med kort ventetid og med størst mulig nærhet til brukeren.»

Det at det står i Soria Moria, hjelper lite når den aktuelle behandlinga er fråverande for mange. Kva legg eigentleg statsråden i omgrepet «kort ventetid»? No blei det nemnt at 80 pst. av befolkninga skal få behandling innan 20 dagar, men det er jo like viktig med dei resterande 20. Det kunne eg godt ha tenkt meg å få eit skikkeleg svar på.

Bent Høie (H) [16:27:03]: Jeg vil takke for en god og engasjerende debatt, som viser at det er tverrpolitisk tilslutning til å utarbeide en ny kreftstrategi, som, som det også kommer klart fram, er nødvendig. En sånn strategi vil kunne innholde veldig mye, men jeg vil spesielt trekke fram det som også flere andre har vært inne på, nemlig behovet for å se på og vite mer om forløpstider, behovet for å se på kapasitetssituasjonen nå, men ikke minst i forhold til de prognosene vi har framover knyttet til økningen i antall krefttilfeller, slik at det ikke kommer som en overraskelse på oss. Én ting er innkjøp av utstyr – medisinskteknisk utstyr osv. – det kan en alltids få tak i. En annen ting er behovet for kompetanse og utdannelse av fagfolk – det tar tid. Hvis en skal nå f.eks. det som er Høyres målsetting, å innføre en tidsfrist på 48 timer, som man har i Danmark, vil man også ha behov for en grundig diskusjon om behovet for utvidelse av kapasitet.

Så har flere vært inne på behovet for forebygging og rehabilitering, som er et område som ikke har fått nok oppmerksomhet. Så er det sånn at et av risikoområdene som Helsetilsynet trakk fram, og som det ikke snakkes så mye om, er faktisk risikoen for overbehandling og feilbehandling. Spesielt overbehandling er et område som vi må få mer oppmerksomhet på. Da er også diagnostisk utstyr, f.eks. PET, et viktig virkemiddel for å hindre overbehandling av personer som enten ikke vil ha glede av behandlingen eller der behandlingen vil være feilslått. Behandling på kreftområdet er veldig ofte også svært belastende, og derfor er ikke alltid behandling det beste alternativet.

Så er det blitt fremmet en rekke forslag fra opposisjonen på kreftområdet de siste årene. Jeg vil bare oppfordre statsråden om å finne fram alle disse forslagene og plukke og stjele så mye hun bare ønsker blant alle de gode forslagene som er fremmet.

Presidenten: Takk for det. Med den oppfordringen går ordet videre til statsråden.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:29:53]: Det er ikke ofte man blir oppfordret fra Stortingets talerstol til å stjele så mye man vil! Men vi skal bruke alle gode innspill, for det er ikke alltid det er så mange ulike varianter av å gjøre tingene på en god måte.

Jeg vil forsøke å svare på noe. Om det er strategi eller plan – det viktigste er faktisk at vi gjør noe konkret, og at sykehusene innretter behandlingen slik at man får et godt pasientforløp, en god pasientopplevelse, og at de behandler pasientene på hurtigst mulig måte.

Så var det representanten Vigdis Giltun som igjen viste til Danmark. Da må jeg vise til den konferansen vi hadde her i høst, hvor representanten fra Danmark faktisk sa: Vi må bare si at vi har ikke så gode resultater som Norge. Vi klarer ikke å oppnå så gode resultater, heller ikke på forløp, på det vi målte i fjor.

Så mener vi selvfølgelig at vi skal kunne bli bedre. Det er ikke slik at de 20 siste prosentene ikke blir tatt med når vi sier at for 80 pst. skal behandlingen være igangsatt etter 20 dager, det er fordi at for noen pasienter er utredningen så mye mer omfattende. Det er faktisk viktig sett i forhold til det Bent Høie sa i sitt siste innlegg, at noen ganger kan man komme i en situasjon hvor man overbehandler. Og får man en så alvorlig sykdom som kreft er, må man i hvert fall vite at man har oversikt over omfanget og vet hvordan det skal behandles. Men – da skal det også gå frem av journalen at det er gjort en slik vurdering. Det er også en del av arbeidet.

Til representanten Sjøli vil jeg si at det generelt sett er slik i Norge at når vi skal innføre nye metoder, skal de være trygge og utprøvde. Likevel er vi opptatt av å kunne bidra og være med i kliniske studier, og har også tatt initiativ til et nordisk samarbeid på dette området.

Når det gjelder barn som pårørende, ble det gjort en lovendring gjeldende fra 1. januar i fjor. Det er viktig at barn blir både sett og hørt, gitt riktig informasjon og blir ivaretatt når en av foreldrene, søsken eller andre nære er syke. Dette er noe som påhviler sykehusene sterkt. Det er også egne sykepleiere, i hvert fall på flere sykehus, som nettopp har dette som spesialområde.

Jeg er veldig enig med representanten Odland som snakket om å få systemene til å hjelpe den enkelte. Ja, det er nettopp det det dreier seg om, å lykkes med det.

Nå rekker jeg ikke å svare på mer, president.

Presidenten: Det kommer nye anledninger!

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:33:00]: Ja, det gjør det, og jeg skal love at vi skal gjøre alt vi kan.

Presidenten: Takk for det!

Dermed er debatten i sak nr. 6 avsluttet.