Steinar Gullvåg (A) [13:25:24]: En hendelse for to år siden i Tønsberg er den egentlige bakgrunnen for denne interpellasjonen. Da ble vår verdenskjente fiolinist Arve Tellefsen fotgjenger etter en trafikkontroll. Tellefsen, som da var 72 år gammel, hadde nemlig oversett det faktum at de som har fylt 70 år, må ha legeattest for å oppebære retten til å kjøre bil.

EUs førerkortdirektiv, som innføres i januar 2013, hever aldersgrensen for legeattest til 75 år som en konsekvens av levealdersutviklingen i Europa. I Norge øker den gjennomsnittlige levealderen med to måneder i året. Fortsetter denne utviklingen, vil vi om 20 år leve tre år og fire måneder lenger enn i 2012. De fleste eldre er sprekere enn noen gang, samtidig som det etter hvert blir flere som i høy alder trenger fellesskapets hjelp og støtte for å opprettholde sin livskvalitet.

Det er ikke bare i arbeidslivet at eldrebølgen slår innover oss. Den opplever vi i høy grad også i trafikken. Ennå er det slik at lokalavisene bringer bilde og omtale av 100-åringer som fortsatt kjører bil. Om 20 år vil det trolig være så vanlig at ingen gidder å bry seg med det!

Noen tall kan belyse dette: Blant kvinner over 80 år var det i 2005 73 pst. som ikke hadde bil. Blant menn var det samme år bare 23 pst. som ikke hadde bil. Like interessant er det at i aldersgruppen 65–69 år var det 71 pst. av kvinnene og 93 pst. av mennene som hadde bil. Og i aldersgruppen 60–64 år viser tallene at 89 pst. av kvinnene og hele 95 pst. av mennene hadde bil.

Mitt poeng er at de som var 64 år i 2005, har passert 70 år nå, og selv om det nok er noen som har lagt førerkortet på hylla, kjører de fleste av dem fortsatt bil – ikke bare fordi bilen nærmest er en forlengelse av kroppen, men fordi bilen er helt vesentlig for eldre menneskers mobilitet og dermed også livskvalitet.

Kvinner lever gjennomgående lenger enn menn. Likevel leverer kvinnene inn førerkortet tidligere enn menn. Kvinnene slutter å kjøre bil når de blir 78,5 år gamle, mennene venter til de er 79,5 år. Men det varer neppe lenge før kvinnene tar igjen mennene i så måte. Samlet sett blir det altså flere eldre som kjører bil lenger.

Nå er det rett nok slik at evnen til å kjøre bil synker med høy alder, men i dag er det altså seks av ti i aldersgruppen 80–85 år som har førerkort, og hver femte person over 90 år er fortsatt bilfører.

Jeg tror ikke vi helt har tatt inn over oss betydningen av denne utviklingen. Hensikten med denne interpellasjonen er derfor å rette oppmerksomheten mot eldre i trafikken, og dessuten bidra til at eldre i trafikken blir et tema i transportplanrevisjonen – i den gode hensikt å legge til rette for at flere kan kjøre bil i høy alder. Det er viktig fordi det har så stor betydning for eldres velferd, men også fordi det skaper en del utfordringer.

Av den grunn synes jeg det er betimelig at vi nå får en diskusjon om egne ordninger for eldre i trafikken. Det kan eksempelvis være begrenset lokal kjørerett eller begrenset kjørerett til den tida av døgnet da det er lyst, for dem som har problemer med å kjøre i mørke.

I denne omgang velger jeg altså å konsentrere meg om bilens betydning for eldres velferd, vel vitende om at gode kollektivløsninger og spesialtransport er like viktig for dem som ikke har anledning til å bruke bil, eller som er bevegelseshemmede.

For en tid tilbake var Dagsrevyen opptatt av utrykningskjøretøyenes problemer med å komme fram i trafikken. En polititjenestemann kunne da fortelle alt folket at det fortrinnsvis var eldre bilførere som ikke overholdt vikteplikten, og dermed hindret utrykningskjøretøyene i å komme fram. Rent bortsett fra at slike utsagn i beste fall er svogerforskning, er de stigmatiserende og diskriminerende overfor eldre i trafikken. Det finnes ikke belegg for å hevde at eldre jevnt over er dårligere bilførere enn andre.

Sammenlignet med f.eks. unge bilførere har eldre langt lavere ulykkesrisiko. Samtidig er det klart at risikoen øker med høy alder, skjønt de fleste tilpasser sin kjøring etter evne. De kompenserer for manglende ferdigheter med større forsiktighet. Vi vet at mange eldre unnlater å kjøre bil på tidspunkt med høy trafikk, holder seg til områder der de er godt kjent, kjører lite når det er glatt eller i mørke, osv. Jeg hadde nær sagt føyd til: Eldre bilførere er som gruppe de som i størst grad holder fartsgrensene. Men det er også svogerforskning.

Ulykkesrisikoen reduseres dessuten gjennom Vegvesenets oppfriskningskurs for eldre bilister, det som kalles «Bilfører 65+», som kanskje bør endres til «Bilfører 70+» som en konsekvens av levealdersutviklingen. Svært mange eldre bilister deltar på disse kursene, hvilket i seg selv er et uttrykk for at mange ser nytten av dem. Når aldersgrensen for legeattest nå heves til 75 år og førerkortet de facto må fornyes, er det et spørsmål om dette tilbudet bør utvides kraftig.

Mye tyder på at demens i trafikken er i ferd med å bli et alvorlig trafikksikkerhetsproblem. Demens er en snikende sykdom som utvikler seg over tid. Hyppigheten øker i høy alder. I Norge har vi liten kunnskap om demensproblemet i trafikken. I utlandet, og da først og fremst i USA, er det gjort noen studier av dette problemet. Folk som daglig steller med trafikksikkerhet i Statens vegvesen mer enn antyder at flere av de tilfellene vi har hatt med kjøring mot kjøreretningen på firefelts motorveier, kan tilskrives demens. Bilførerne har i de enkelte tilfellene rett og slett ikke vært i stand til å oppfatte trafikksituasjonen.

Ifølge Knut Arne Engedals lærebok om demenssykdommer er demens en sjelden sykdom i aldersgruppen under 65 år. 1 pst. i aldersgruppen 65–69 år lider av sykdommen, men så øker det til 3–4 pst. i aldersgruppen 70–75 år og 7–8 pst. i aldersgruppen 75–79 år. I gruppen over 80 år er det hele 20 pst. som er demenssyke. Studier fra USA viser at demente, sammenliknet med en kontrollgruppe med friske i samme aldersgruppe, har to til to og en halv gang høyere ulykkesfrekvens enn andre som ferdes på veien.

Ifølge dr. Anne Brækhus ved Oslo universitetssykehus, som har studert demens i en årrekke, er det viktig at fastlegene er oppmerksomme på – og legger vekt på – dette ved utstedelse av helseattest. Enda viktigere blir dette når vi vet at kravet til helseattest heves til 75 år. Det er imidlertid vanskelig – også for legene – å vurdere om, og når, den mentale svikten er så stor at vedkommende kan være en fare i trafikken.

Det er i seg selv et problem at det oftest er fastlegene, som ikke alltid har godt nok erfaringsgrunnlag på dette området, som skal utstede helseattest til eldre bilførere. Det er med andre ord pasientens fastlege som eventuelt skal frata vedkommende kjøreretten. Det kan føre til at pasienten ikke lenger betrakter legen som medspiller, men motspiller, med de negative konsekvensene dette får. Når vi dessuten vet at pasienten ofte oppfatter det å miste førerkortet som en regulær frihetsberøvelse, undres jeg ikke over at fastlegene ofte lar tvilen komme pasienten til gode.

Så skal jeg skynde meg å legge til at en Alzheimer-diagnose ikke er ensbetydende med at pasienten mister førerkortet. Det finnes gode eksempler på at pasienter med tidlig Alzheimer har gjennomført førerprøve med godt resultat.

I det store og hele bør det etter min oppfatning forskes mer på demens i trafikken – av hensyn til trafikksikkerheten og eldre menneskers mobilitet og livskvalitet.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [13:35:37]: Representanten Gullvåg tek opp ei viktig sak. Den generelle helsetilstanden blir stadig betre, gjennomsnittsalderen i befolkninga er aukande, og eldre trafikantar – både som bilførarar og fotgjengarar – utgjer ein stadig større del av trafikantane. Tala viser at om lag 80 pst. av befolkninga over 65 år vil ha førarkort i 2020. Den eldre befolkninga er i tillegg i aukande grad meir mobile, og dei har jamt over meir køyreerfaring enn tidlegare generasjonar.

Det er likevel ei kjensgjerning at ulukkesrisikoen aukar vesentleg for trafikantar over 75 år. Ved aldring blir dugleik og evne til å ferdast sikkert redusert. Samtidig er det særs viktig for livskvaliteten for eldre at dei kan halda fram med ein aktiv og mobil livsstil, så lenge det er forsvarleg av omsyn til trafikktryggleiken.

Statens vegvesen gjennomførde i perioden 2007–2010 eit etatsprosjekt om høgrisikogrupper i vegtrafikken. Eldre bilførarar er ei av gruppene i prosjektet. Unge bilførarar, motorsyklistar, rusmiddelmisbrukarar og innvandrarar med ikkje-vestleg bakgrunn vart rekna på same måten. Bakgrunnen for at eldre vart definerte inn som ei høgrisikogruppe, var bl.a. at ein såg at eldre trafikantar i like stor grad som unge bilførarar er utløysande part i dei ulukkene dei er innblanda i.

Prosjektet har bl.a. kartlagt nærmare kva for typiske ulukker eldre er involverte i, og kva for årsaker som ligg bak ulukkene. F.eks. fann ein ut at sjukdom er den hyppigaste medverkande årsaksfaktoren i dødsulukker for førarar over 75 år. Dette viser at vi må ta helsekrava for eldre bilførarar på alvor.

Samstundes ser vi at dei eldre bilførarane som har mykje køyreerfaring, klarer seg betre enn dei som køyrer lite, noko som også vart understreka av interpellanten. Dette viser behovet for å spreia kunnskap om kor viktig det er å oppretthalda eigen dugleik og eiga køyretrening. Opplæringstiltak retta mot eldre bilførarar er såleis viktig.

Dei funna som vart gjorde gjennom høgrisikoprosjektet, har gjeve oss mykje nyttig erfaringsmateriale for alle dei omhandla gruppene. Dette er noko vi kan byggja trafikktryggleiksarbeidet vidare på i neste transportplanperiode.

Når det gjeld helse, har folkehelsa dei seinare åra stadig vorte betre. Gjennomsnittleg levealder stig. Den eldre befolkninga i Noreg er friskare og sprekare enn nokon gong. Dette gjeld stort sett òg dei fleste landa i EU.

Fram til no har det vore slik at dei som er over 70 år, må ha med seg helseattest når dei køyrer bil. På grunn av den generelle betringa i helsetilstanden i befolkninga har Samferdselsdepartementet vedteke å heva grensa for krav om helseattest frå 70 til 75 år. Noreg er her heilt på linje med EU. Endringa trer i kraft frå januar 2013, og kor lenge førarretten er gyldig, vil gå fram av sjølve førarkortet.

Sjølv om den generelle helsetilstanden blant eldre er god, må vi ta på alvor at svekt helse inneber ein risiko for trafikktryggleiken. Det er viktig å ha gode mekanismar for å fanga opp dei som faktisk ikkje oppfyller helsekrava til å køyra bil. Eg vil i den samanhengen gjerne få lov å nemna eit arbeid som har vore sett i gong i Møre og Romsdal. Der har Statens vegvesen, politiet og fylkeslegen etablert eit samarbeid for å fanga opp personar som ikkje lenger fyller helsekrava for å ha førarkort. Her dreier det seg ikkje om å endra eller innføra eit strengare regelverk, men om å praktisera og handheva regelverket, i tråd med det lovgjevar har lagt opp til. Ifølgje Statens vegvesen har talet på dødsulukker i fylket allereie gått ned som følgje av dette forbetra samarbeidet.

For å medverka til sikker mobilitet for eldre bilførar har Statens vegvesen i over ti år drive kurset «Bilførar 65+». Kurset er eit frivillig og nyttig tilbod til alle som er over 60 år. Det blir arrangert på dei fleste stader i landet. Gjennom diskusjonar, samtalar og køyretrening får eldre hjelp til å kunna halda fram med å bruka bil på ein trygg måte.

Målet er ifølgje Statens vegvesen sitt handlingsprogram for trafikktryggleik å få 30 pst. av dei aktuelle årsklassane til å vera med på kurs innan 2013. Kurset blir marknadsført gjennom annonsar, på nettet og gjennom brev.

Fleire tusen personar har vore med på «Bilførar 65+»-kurs til no. Tidlegare deltakarar har fortalt at dei har hatt stort utbytte av kurset, ikkje minst på grunn av at mange tema blir gjennomgått etter ynske frå deltakarane og er lokalt tilpassa. Dette kan gjelda alt frå rundkøyringar i nærmiljøet og utfordrande vikepliktssituasjonar til meir generelt om feltskifte og parkering.

Transportøkonomisk institutt utførte i perioden 2004–2006 ei undersøking av effekten av «Bilførar 65+». Dei som hadde gjennomført slikt kurs, vart samanlikna med personar som ikkje hadde teke kurset. Rapporten viser 18 pst. redusert ulukkesrisiko blant menn og 71 pst. blant kvinner.

Dessverre har deltakinga minka noko dei seinare åra og er no under 20 pst. For å endra denne negative utviklinga vurderer Statens vegvesen for tida heile kursmodellen og ser på alternative måtar å driva kursa på, slik at ein kan famna flest mogleg av førarane i aktuell alder.

Eldre er òg ei utsett gruppe som fotgjengarar. Tala for 2011 viser at 18 fotgjengarar vart drepne i vegtrafikkulukker. Av desse var ni over 65 år. Årsaka til at eldre er overrepresenterte i fotgjengarulukker er nok samansette. Generelt kan ein seia at universell utforming kombinert med teknologi, bl.a. intelligente transportsystem, kan bli viktigare framover både for tryggleiken og for framkomsten for fotgjengarar.

Lat meg elles seia at representanten Gullvåg sjølv nemnde fleire tiltak som det er vel verdt å sjå nærmare på. Han fokuserte òg på forsking. Det er nok ingen tvil om at sjølv om ein her har utgreiingar, større prosjekt som har vorte følgde over lengre tid, kan òg den delen heilt openbert forsterkast. Her er det viktig med både oppdatert kunnskap om den faktiske situasjonen og kunnskap om tiltak som kan medverka til ein endå tryggare trafikk òg for eldre.

Steinar Gullvåg (A) [13:45:49]: Jeg vil takke statsråden for at hun for det første åpenbart har fokus på de eldre i trafikken, og spesielt fordi hun framhever to elementer som har svært stor betydning for eldres sikkerhet, mobilitet og livskvalitet i framtida. Det første elementet er at de såkalte gjenoppfriskningskursene, som har gitt svært gode resultater, skal videreføres og videreutvikles, slik at flere kan delta på dem. Jeg antydet forsiktig i mitt innlegg at man kanskje skulle flytte 65+ til 70+, fordi jeg tror det er av enda større betydning at gruppen mellom 70 og 75 år får del i en slik gjenoppfriskning og opplæring. Jeg vet at dette også har vært med i vurderingen, men at man ikke har tatt noen stilling til dette ennå, men jeg vil i hvert fall understreke at behovet for slike kurs øker med økende alder.

Det andre elementet som statsråden understreker, er bruken av ny teknologi, som helt åpenbart vil komme til å gjøre det lettere for dem som har ulike – jeg skulle til å si – både sansehemninger og bevegelseshemninger, å kunne ferdes trygt i trafikken. Tenk bare på det som er blitt vanlig i bilene, elektroniske avstandsmålere både foran og bak, og det er vel ikke lenge til at vi også får elektronikk som gjør det mulig å kommunisere bedre mellom vei og bil, f.eks. elektroniske midtdelere – i tillegg til all den automatikken som finnes i moderne biler i dag, som gjør det mulig for førerne å ferdes tryggere i trafikken.

Så jeg takker for statsrådens svar og understreker nødvendigheten av fortsatt å ha fokus på dette når vi nå beveger oss inn i transportplandiskusjonen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [13:48:55]: Eg merka meg representanten Gullvåg si oppfordring om kanskje å sjå noko nærmare på grenser for 65+. Eg tenkjer at det å ta utgangspunkt i at her er det fleire tusen som er veldig fornøgde med å ha gjennomført dette kurset, kanskje fyrst og fremst understrekar behovet for å marknadsføra dette endå betre, å gjera det kjent for fleire, få endå fleire til å stilla opp på dette, framfor å flytta grenser, men eg tek det med meg i det vidare arbeidet.

Representanten Gullvåg nemnde òg bruk av geografisk avgrensa førarkort for eldre. Det er slik i dag at regelverket opnar for geografisk avgrensa førarrett etter ei nærmare konkret vurdering av lege og av Statens vegvesen. Det inneber altså at når personar som ikkje oppfyller helsekrav til å få førarrett for eit nærmare avgrensa område, typisk eige nærområde – og ein har gjort ei vurdering av det enkelte tilfellet – køyrer i sitt nærområde, kan det oppstå uventa situasjonar som kan medføra fare for føraren sjølv eller for andre trafikantar.

Eg vil òg nytta høvet til å understreka endå ei side. Det er for det fyrste gleda over at vi frå 1. januar fekk på plass ei moglegheit til å likestilla køyring under påverknad av alkohol – altså oppfølging/straff i forhold til det – med bruk av andre rusmiddel og medikament. Her har det vore noko usikkerheit blant eldre som bruker nødvendige legemiddel. Lat meg då seia at så lenge medikamenta blir brukte slik dei er skrivne ut av legen – og ikkje medfører at ein er påverka – så køyrer ein lovleg. Det blir vurdert individuelt som før. Dei faste grensene for ruspåverka køyring gjeld ikkje for desse tilfella.

Det var svært nødvendig og viktig å få på plass eit likestilt regelverk for det som i sum kan kallast «ruspåverka køyring». Det blir sagt at det kanskje er så mange som 100 000 køyreturar kvar dag som skjer i ruspåverka tilstand på vegane våre, og det er viktig å skilja mellom dette og bruk av medikament som er skrivne ut av lege.

Eg ser fram til dei innspela som måtte no koma i denne interpellasjonen: Eg kjem til å fylgja dei opp både i departementet og i Statens vegvesen. Eg trur det er viktig at vi fokuserer endå sterkare enn det vi gjer akkurat no på denne aldersgruppa, og sikrar på den eine sida mobilitet og på den andre sida trafikktryggleik.

Magne Rommetveit (A) [13:53:14]: Det er viktige poeng representanten Gullvåg tek opp i denne interpellasjonen, og eg synest òg at statsråden har gjeve ei grundig utgreiing rundt emnet. Debatten her i dag er viktig også for oss i transportkomiteen som no framover skal arbeida med revisjonen av Nasjonal transportplan.

Trafikkauken på vegane våre har vore formidabel dei siste tiåra. Det er rett som interpellanten peikar på, at også talet på eldre sjåførar har vore – og er – sterkt aukande, samstundes med at levealderen aukar år for år, og at det stadig vert fleire eldre eldre som også køyrer bil.

Statens vegvesen har gjennomført eit prosjekt om høgrisikogrupper i vegtrafikken, og saman med kategoriar som unge bilførarar, motorsyklistar, rusmiddelmisbrukarar og innvandrarar med ikkje-vestleg bakgrunn har altså eldre bilførarar vore ei av gruppene dette prosjektet har konsentrert seg om. Grunngjevinga for å definera eldre som ei høgrisikogruppe i dette prosjektet var m.a. at ulukkesstatistikkane syner at eldre trafikantar i like stor grad som unge bilførarar er utløysande part i dei ulukkene dei er innblanda i.

Når det er sagt, er det også viktig å påpeika at eldre er som andre folk, dei er forskjellige. Og sjølv om eldre som gruppe er meir ulukkesutsette i trafikken enn dei som ikkje er eldre, er det svært mange av våre eldre bilførarar som også er av våre beste og mest røynde bilførarar. Derfor meiner eg fokuset og eventuelle tiltak meir må vera retta mot bilførarar med risikoåtferd enn mot alder. Lang røynsle gjev i utgangspunktet betre sjåførar, men det er heller ikkje noko ein kan løyna at aldring også inneber svekking av sansar og reaksjonsevne, som også er svært viktig for trygg trafikkåtferd. Det må då vera viktig, både for sjåførar og for medtrafikantar, at dei av dei eldre som har risikoåtferd i trafikken, vert avdekte før det skjer alvorlege uhell, og at tiltak kan setjast inn.

Det er slett ikkje alltid at ein eldre bilførar, som kanskje har køyrt feilfritt i 50 år, sjølv er den som først ser at køyringa er farefull for seg sjølv og for andre. Då kan det også vera svært belastande når nære familiemedlemar er dei som føreslår sanksjonar mot bilkøyring. I ein del tilfelle må, etter mitt syn, fastlegane vera meir opptekne av denne sida ved helsekontroll av eldre, og i ein del tilfelle burde dei nok ha vore tøffare i å nekta vidare bilkøyring. Det må vera rett at aldring også inneber at ein oppdaterer seg på køyreferdigheiter og sikrar seg teknisk oppdatert utstyr som gjer trafikken tryggare både for seg sjølv og for andre.

Sjølv er eg vel ikkje akkurat eldre, men dei fleste vil vel kunna karakterisera meg som halvgammal. Eg synest sjølv at eg er ein nokså perfekt sjåfør, og eg har òg vore av den meininga at eg har vore ein nærast perfekt fritidsbåtskipper etter mange år og fleire båtar, heilt til eg melde meg på og begynte på båtførarprøvekurs her på huset. Først då forstod eg kor mykje eg ikkje hadde fått med meg tidlegare. Eg kjem til å vera meir påpasseleg, særleg på dei tryggleiksmessige delane av sjølivet når eg no i desse dagar startar på ein ny båtsesong.

Ut frå dette synest eg at kurset «Bilførar 65+» må vera eit svært godt tiltak. Sjølv om det er mange eldre bilførarar som har gjennomført dette kurset, skulle eg gjerne sett at alle som kjem i den alderen, går gjennom denne oppfriskinga.

Arne Sortevik (FrP) [13:57:57]: Honnør til representanten Gullvåg for å ta opp en viktig sak. Det er ikke så ofte honnøren kommer fra undertegnede til Gullvåg, men desto større grunn til å gjøre det i denne sammenhengen.

Det som gjør at både jeg og vi i Fremskrittspartiet synes dette er interessant, er ikke bare fordi jeg selv er 65 år. Det er at det går inn på et område som omhandler at vi får lengre levealder i befolkningen, og at det har konsekvenser på en rekke områder, også innenfor trafikken. Derfor er det en viktig sak.

Helsen hos eldre bedres: Derfor må kanskje gamle, litt inngrodde og firkantede problemstillinger om at alder nødvendigvis er et problem, kanskje snus litt på. Det reflekteres jo gjennom det som nå skjer gjennom EU-initiativ, ved å endre førerkortreglene også i Norge fra 1. januar 2013, slik at man flytter en aldersgrense fra 70 til 75. I den forbindelse vil jeg også gi min støtte til synspunktet fra representanten Gullvåg om at man kanskje bør flytte «Bilfører 65 +» til 70 +.

Når det er sagt, er det også grunn til å reflektere over at det nok er mange bilførergrupper som trenger oppfriskning. Vi kan så å si daglig oppleve i trafikken at det er en god del underlig atferd fra trafikanter som tydelig viser at mange hadde hatt godt av litt oppfriskning. Men oppfriskning er viktig, og det som er lagt til rett for «oss eldre» bilførere, får jeg si, bør jo mange gjøre bruk av. Herved er oppfordringen om det gitt.

Jeg har lyst til å vise til hva Statens vegvesen selv sier om dem som gjennomfører dette:

«Med gjennomført oppfriskningskurs og helseattest sammen med førerkortet er eldre blant de tryggeste på veien.»

Det er jo dit vi vil, at flest mulig skal være tryggest mulig på veien. Det er ikke bare vi eldre bilførere som har et ansvar for å medvirke til det, det har alle trafikanter, og spesielt alle bilførere.

Det som jeg savner i statsrådens omtale av interpellasjonen, er det materielt praktiske som er berørt i interpellasjonen, nemlig at det ikke lenger skal være nok med en separat helseattest, men at man altså må ha fornyet førerkort. Jeg håper at det er en litt byråkratisk og firkantet ordning, hvor man bare skal ha et nytt dokument. Det er litt uklart om det ligger i det at man også skal ha en form for ny førerprøve. Jeg vil gjerne ha en avklaring av det. Selv det å kreve et nytt kort, altså et nytt dokument, er jo, som jeg nettopp sa, litt byråkratisk. Er det nødvendig? Tryggheten må jo ligge i en legeerklæring.

Det gir meg anledning til å si, som andre har sagt, at det ligger et betydelig ansvar på legene, som da gir legeattesten til dem som må ha det for fortsatt å kunne kjøre bil, og at det ikke blir lettvint og enkelt gjort. Ofte blir det kanskje ikke legefaglig godt nok gjort av hensyn til et langt forhold mellom en fastlege og en pasient. Det må være et reelt innhold i legeattesten. Det må også være sånn at det må være lett å få dette fornyet når de helsemessige forholdene ligger til rette for det.

Jeg må minne om at gruppen eldre er ganske omfattende. Jeg står her som 65-åring, og vi har altså sett reportasjer om folk som kjører bil med førerkort – lovlig – både når de er 90 år, 95 år og faktisk også opptil 100 år. Så det er et langt spenn når vi snakker om eldre i trafikken, også etter at aldersgrensen er hevet fra 70 til 75 år. Fremfor alt må det være enkelt for dem som fortsatt skal få lov til å være bilførere, og det bør flest mulig få anledning til. Når levealderen øker, og helsen hos mange eldre blir bedre, er mobilitet viktig for alle eldre, og da er bil og bilbruk en viktig del av en slik mobilitet.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Myraune (H) [14:03:01]: Først en takk til Steinar Gullvåg, som tar opp et viktig spørsmål – og som for oss som har kommet litt lenger, blir viktigere og viktigere etter hvert.

Rommetveit betegnet seg selv som «halvgammal». Det synes jeg var å ta i litt mye. Som eldste innvalgte på Stortinget betegner jeg meg selv som godt voksen – og har ikke kommet lenger enn det. Det er kanskje litt med utgangspunkt i det Gullvåg tar opp, om at vi lever stadig lenger, og for hvert år vi får anledning til å være med, legger vi til to måneder. Jeg har sagt til meg selv at jo flere år jeg blir med, jo flere måneder legger jeg på – og med referanse til min frue som har sagt til meg: Hvis du skal få igjennom alle dine prosjekter, må du bli minst 150 år. Da tenker jeg som så: Ja, da får jeg prøve på det da.

Jeg hører til dem som synes det er moro å kjøre bil. Det er veldig nyttig for meg – og jeg kjører veldig ofte bil – for jeg bor på landsbygda, og der går det ikke mye offentlig kommunikasjon. Det ble nevnt tidligere i interpellasjonsdebatten, også av statsråden, at en mulig avgrensning – geografisk avgrensning – med tanke på om man kan kjøre, nok er en mulighet.

Gullvåg nevnte at for mange av oss er bilen en forlengelse av kroppen. Vi har jo hatt noen morsomme tilfeller der man har beskrevet en flott bil som en forlengelse av kroppsdeler. Men i mange tilfeller er det sånn at man forflytter seg så intimt med bilen at det oppleves som om bilen er en forlengelse av deg selv.

Det er ingen tvil om at etter hvert som man blir eldre, observerer man ting senere, og man reagerer litt senere. Men det er kanskje evnen til å observere som blir svekket først. Men i likhet med Rommetveit tror jeg at det finnes andre trafikanter som gjennomgående er like farlige i trafikken som de eldre. Jeg var senest vitne til det forleden dag – like før flyplassen. Det var en brøytesjåfør som hadde kjørt inn i en annen bil, og jeg skjønte ikke hvorfor, men det kom i media dagen etterpå – han var jo ruspåvirket. Jeg tror nok at det er flere av dem enn vi ønsker å tro, som er farlige i trafikken – uten at det er eldre mennesker.

I min hjembygd er gruppen av dem som utgjør frivillighetssentralen, som bringer mat ut til dem som ikke er i stand til å ordne det selv, og som drar ut og både måker snø og gjør andre tjenester, over 80 år. Jeg tror at vi kanskje i enda større grad enn det vi hittil har gjort, burde begynne å se på de eldre som en ressurs, ikke bare som en gruppe mennesker som man må passe på, og som trenger hjelp og støtte. Hvis det går sånn som mange ser ut til å tro, vil antall år man kan få være med og yte i samfunnet, i stedet for å motta, øke. Jeg er jo tilfeldigvis en av dem som har sagt at hvis du får beholde helsen, er det ingen grunn til å stoppe med å bidra og yte på grunn av en fysisk alder.

Som ungdom husker jeg skrekken da vi i trafikken møtte dem vi kalte for «hattkall», særlig hvis han kjørte en Opel Rekord. En med hatt i en Opel Rekord var livsfarlig. For det første kjørte han veldig sakte, så han hemmet trafikken, og for det andre, når han kom til et kryss, var han usikker på hvor han skulle kjøre hen.

Noe av problematikken er nok at de eldre kjører litt saktere. Derfor skulle det ha vært anledning til å kjøre ut av veien. Det er noe av det som kommer opp i de kursene som holdes, og jeg har stor sans for kursvirksomhet for å friske opp kunnskapen og kanskje gi ny kunnskap med tanke på hvordan man kan unngå å være en hemsko i trafikken.

Det er sjelden du hører om gamle folk som kjører for fort, og som kjører ut, men de kan ofte være årsaken til en ulykke fordi de ligger og presser trafikken i veldig sakte fart. Derfor var jeg inne på at dette med geografisk avgrensning kan være en mulighet.

Gullvåg var inne på dette med Alzheimer. Kong Olav brukte å løse matematiske likninger for å holde seg oppdatert. Han hadde lært litt av noen som hadde begynt med det samme og håpet at det hjalp.

Ellers er jeg enig med Gullvåg: Å endre oppfriskningskurset fra «Bilfører 65+» til «Bilfører 70+» synes jeg er et godt forslag. Jeg er glad for at Meltveit Kleppa har sagt at hun vil se på de tiltakene som Gullvåg har presentert.

Steinar Gullvåg (A) [14:08:34]: Jeg takker for en god runde om de eldre i trafikken og føler trang til å understreke det selvfølgelige i at det er ingen av oss som ønsker en rekke eldre bilførere farende rundt omkring på norske veier, og er en fare for seg selv og andre. Det er det nødvendig å understreke. Samtidig er det viktig å understreke at bilen er et velferdsgode for eldre mennesker som gjør at deres livskvalitet blir bedre enn om de ikke har adgang til å kjøre bil.

Det å legge til rette for at eldre mennesker har anledning til å ferdes trygt i trafikken, er etter min oppfatning en stor samfunnsoppgave, en samfunnsoppgave som vi ikke har tatt tilstrekkelig høyde for til nå, når eldrebølgen nå kommer inn i trafikken. Med den oppmerksomhet som derav følger, vil vi altså måtte se på andre muligheter enn det vi har vært villige til så langt.

Spørsmålet blir altså: Hvordan skal vi klare å luke ut de som av helsemessige årsaker ikke kan fortsette sin ferd på veiene? Statsråden nevnte dette prosjektet som har pågått i Statens vegvesens regi i Møre og Romsdal, og som allerede har ført til færre ulykker. Men jeg har hørt andre reaksjoner også på dette prosjektet, bl.a. fra pensjonistforeningene, som har følt dette som et inngrep overfor de eldre og de eldres interesser.

Det som er så viktig, er at vi passer på balansen mellom restriktive tiltak på dette området, og utnytter det mulighetsrommet som dagens trafikkregler egentlig gir for begrenset kjørerett i ulike sammenhenger.

Jeg føler meg ganske sikker på at statsråden tar hensyn til dette i sitt videre arbeid med trafikksikkerheten for de eldre, og ser med et godt blikk på betydningen av økt livskvalitet.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [14:11:44]: Lat meg takka representanten Steinar Gullvåg for den sekvensen som han no inviterte til. Det er ikkje kvar dag at ein på denne måten deler personlege erfaringar slik som ein har gjort i denne interpellasjonsdebatten. Utan å bli skulda for å vera stigmatiserande må vi vel vera einige om, vi som har delteke i denne debatten, at dette er ein type spørsmål som òg på same måten kunne vorte debattert i f.eks. organisasjonen Vi Over 60. Det er vel slik at det var ein slik type debatt som no brått oppstod her.

Så var det eit par konkrete spørsmål som eg skal svara på. Det eine er spørsmålet om fornying av førarkortet. Kor omstendeleg er det etter nye reglar, spurde representanten Sortevik. For det fyrste er det slik at vi kunne velja mellom 10- og 15-årsperiodar. Vi valde 15 for å gjera dette så enkelt som mogleg, men i tillegg er det slik at fornyinga skjer etter eit administrativt vedtak – så ingen store prosedyrar rundt det.

Så ein siste gong innom kurset «Bilførar 65+». Der er det slik at ei av dei erfaringane som Statens vegvesen har å visa til, er at effekten av dette kurset er størst for dei yngste deltakarane, altså dei yngste av dei som er 65+. Det er nok òg noko å ta med seg i det vidare arbeidet.

Elles merkar eg meg det Gullvåg sa om å leggja vekt på livskvalitet som det overordna, og balansen mellom det å vera romsleg og tiltak og regelverk.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 11 avsluttet.