Sonja Irene Sjøli (H) [10:11:43]: En stor gruppe pasienter med kroniske smerter har et mangelfullt tilbud. For å synliggjøre dette vil jeg ta fram en historie om en ung mann på 35 år, som rett før jul kom til smerteavdelingen ved Oslo universitetssykehus. Han kom med ambulansefly, som var den eneste forsvarlige måten å reise på. Før dette hadde han vært innlagt i fem uker på et lokalt sykehus et annet sted i landet, der helsepersonell hadde forsøkt å redusere hans intense smerter så godt de kunne. De hadde prøvd det meste. Han har levd i et smertemareritt i seks år.

Personalet på lokalsykehuset hadde forsøkt å få ham overført til et bedre behandlingstilbud og hadde vært i kontakt med flere regionsykehus for å høre om de kunne ta imot pasienten. Ingen av sykehusene ville fordi de manglet kunnskap og behandlingstilbud.

På Oslo universitetssykehus sa de seg villige til å ta imot ham, men bare poliklinisk. Han ble derfor innlosjert på pasienthotellet. Fordi han var avhengig av pleie, måtte hans mor fly til Oslo fra en tredje landsdel for å innlosjeres på sønnens dobbeltrom på hotellet.

Denne unge mannen har kone og flere barn, og smertene er i ferd med å ødelegge hele familien. Han klarer ikke å være far for sine barn og opplever at situasjonen i praksis er en belastning for hele familien, og han er selv dypt deprimert.

På Rikshospitalet fikk han et par polikliniske timer innimellom andre allerede oppsatte pasienter, og på morgenen den tredje dagen ble han fraktet tilbake til sitt lokalsykehus. Der er han fortsatt innlagt, uten noe godt tilbud, og uten at smertene er behandlet. Han venter på ytterligere utredning av sine smerter samt et bredt tverrfaglig tilbud.

Dette er historien om en pasient som trenger et behandlingstilbud som ikke eksisterer i Norge i dag. Hans historie er dessverre ikke unik, det er mange i hans situasjon. I dag er det ingen som vet hvor mange som er såpass sterkt smerterammet som denne mannen, og det er bl.a. derfor behandlingsmiljøene etterspør et kvalitetsregister.

Men vi vet at en stor andel av befolkningen har langvarige smerter og er storforbrukere av helsetjenester og trygdeytelser. Dette er en sammensatt gruppe av mennesker med ulike historier og sykdomsbilder. Det er kreftpasienter, det er pasienter med muskel- og skjelettlidelser, og det er pasienter som har psykiske og somatiske lidelser.

Det er sterke historier om mennesker som har store belastninger og betydelig redusert livskvalitet. Forfatter Mette Grøholdt skrev en prisbelønnet kronikk for en stund tilbake hvor hun beskrev en opplevelse av å være en av de stumme plagede – de som ikke konkurrerer med akuttragediene i løssalgsavisene, og som ikke er synlige i helsevesenets prioriteringer. Mange av dem er helbredet for alvorlig sykdom, men er allikevel ikke friske.

Mange av disse pasientene blir langvarig sykmeldt, utstøtt av arbeidslivet og får dårlige levekår som forverrer situasjonen. I den store undersøkelsen Pain Proposal fremgår det at 25 pst. av kroniske smertepasienter oppgir at de har mistet jobben på grunn av smertene.

Hele 50 pst. av alle uførevedtak skyldes kronisk smerte og er den viktigste årsaken til at så mange blir uføretrygdet. For den enkelte betyr dette at de mister muligheten til å delta og bidra i arbeidslivet, og at de ikke lenger får være en del av det sosiale fellesskapet på jobben. I tillegg mister samfunnet viktige ressurser.

Forekomsten av kronisk smerte hos barn og ungdom er dårlig kartlagt i Norge, men noen kartlegginger tyder på at stadig flere barn sliter med smerter, og at stadig yngre aldersgrupper rammes.

En studie av 12–15-åringer i Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag viser at 17 pst. var regelmessig plaget av hodepine, magesmerter, ryggsmerter eller smerter i armer og ben. Forbruket av smertestillende medisiner blant 15–16-åringer er høyt og har steget betydelig de siste ti årene.

Langvarig smerte rammer altså en stor del av befolkningen. Nesten uansett omfang av smerteproblematikk møter de et helsevesen som mangler kompetanse og behandlingstilbud. De med omfattende smerteproblematikk opplever ofte langvarig sykehusopphold, uten å få et tilfredsstillende resultat.

I primærhelsetjenesten ser man at det er behov for å samhandle med en tverrfaglig smerteklinikk i sitt sykehusområde, men det er flere sykehusområder som mangler et tverrfaglig behandlingstilbud. Blant annet hadde Sørlandet sykehus planlagt å opprette en tverrfaglig smerteavdeling, men den satsingen ble strøket fra budsjettet tidligere i år.

Siden 2007 har oppdragsdokumentene fra Helse- og omsorgsdepartementet hatt med en formulering om å bedre situasjonen for smertepasienter gjennom å øke kompetanse og kapasitet på sykehusene, uten at det i nevneverdig grad har bedret tilbudet. I år er det ingen slik formulering i oppdragsdokumentene. Jeg vil be helseministeren kommentere bakgrunnen for dette og spørre om økt kompetanse og økt kapasitet i smertebehandling ikke lenger er en prioritert oppgave.

Fagmiljøene etterspør en bred innsats for å bedre kompetansen og undervisningstilbudet og at man må sikre et likeverdig og medisinsk tilfredsstillende diagnose- og behandlingstilbud over hele landet. I tillegg mener de det er behov for regionale og nasjonale nettverksfunksjoner for å sikre kompetanseoverføring til alle ledd i helsetjenesten. Det må også sikres kompetanseutbygging på spesielle befolkningsgrupper, f.eks. når det gjelder behandling av barn. Det er dokumentert at ubehandlet smerte hos barn og unge har avgjørende betydning for om de kan tilpasse seg samfunnet, fullføre skolegang og delta i arbeidslivet.

Jeg vil berømme Helse Sør-Øst, som i vinter har utarbeidet en veileder for tilbud til pasienter med langvarige smerter. De anbefaler bl.a. at det etableres tverrfaglige smerteklinikker i hvert sykehusområde som kan behandle smerteproblemer som ikke kan håndteres godt nok i kommunehelsetjenesten eller i den øvrige spesialisthelsetjenesten. De anbefaler et minimum av kompetanse i tilknytning til en tverrfaglig smerteklinikk som også skal bidra til at lokalmedisinske sentre har nok kompetanse til å avklare og behandle enklere smertetilstander. De anbefaler å videreutvikle det regionale kompetansesenteret for behandling av langvarige smerter i tilknytning til avdeling for smertebehandling ved Oslo universitetssykehus, og det regionale kompetansesenteret kan gjennom forskning, tverrfaglig fagutvikling og nettverksfunksjoner styrke kunnskapsbasen for smertebehandling. De anbefaler også at kompetansesenteret skal etablere fagnettverk som omfatter hele helseregionen, at det settes frister i tråd med prioriteringsveilederen, og endelig at finansieringen må styrke opprettelse og drift av tverrfaglige smerteklinikker. Dette er forslag og anbefalinger som Høyre støtter.

Jeg vil utfordre helseministeren til å ta tak i de anbefalingene som er gitt av Helse Sør-Øst, og la det bli retningsgivende og gjeldende for hele landet. Det forutsetter imidlertid at det blir avsatt midler til å kunne gjennomføre satsingen.

Fagmiljøene etterspør nasjonale, faglige retningslinjer for smertebehandling, og jeg vil be helseministeren sørge for at slike blir utarbeidet. Det vil kunne bidra til en mer lik behandling uansett hvor en bor i landet.

Det er viktig å sikre bedre kapasitet i tilbudet til smertepasienter. Minst like viktig er det å sikre god kvalitet. Vi må sikre at hjelpen faktisk hjelper. Dessuten må vi ivareta pasientsikkerhet på en bedre måte enn i dag. Skal vi kunne bidra til å sikre god kvalitet, er det avgjørende å heve kompetansen betydelig.

Fastlegene er første linje ut mot pasientene, og de må ha nødvendig kunnskap til å vurdere pasientenes smerte- og helsetilstand. Om lag 50 pst. av alle konsultasjoner hos fastlegen dreier seg om smerter. Likevel gis det bare få timers undervisning i smertebehandling på medisinstudiet. Det er nødvendig å styrke fastlegenes kompetanse med hensyn til å tolke og forstå kronisk smerte. Dette er ikke minst viktig når den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal ta et større ansvar for pasienter med kroniske lidelser som et ledd i Samhandlingsreformen.

Dette er et forsømt område innen helsetjenesten, og jeg ser fram til å høre helseministerens svar på disse utfordringene.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:20:38]: Det er anslått at opp mot 30 pst. av den voksne befolkningen lider av kroniske smertetilstander. Langvarige smertetilstander kan ha mange årsaker, og det er nødvendig med ulike tilnærmingsmåter. Etablering av tverrfaglige miljøer som kan utrede pasienter og gi råd og veiledning til helsetjenesten, har vært viktig.

Det har vært økende oppmerksomhet rundt kroniske smerter. Temaet tas nå inn i grunnutdanningen for medisinstudenter og bør også tas inn i spesialistutdanningen for en rekke spesialiteter. Helsedirektoratet skal nå gjennomgå dagens spesialiststruktur og vurdere om det er behov for endringer, sett i lys av hva slags behov det er for spesialister i fremtiden.

Behandling av kroniske smerter er en tverrfaglig oppgave. Legespesialister, psykologer, fysioterapeuter og sykepleiere er aktuelle yrkesgrupper i et slikt samarbeid. Fagmiljøene har signalisert at det kan være aktuelt å etablere et såkalt kompetanseområde innen medisin for dette området. Helsedirektoratet er i gang med å prøve ut en slik modell for lindrende behandling og vil etter hvert vurdere andre fagområder.

Regjeringen har rettet spesiell oppmerksomhet mot pasienter med kroniske smerter, bl.a. gjennom styringsbudskapet til de regionale helseforetakene. Her har jeg bedt om at de særskilt rapporterer om tilbudet til denne pasientgruppen. Alle de regionale helseforetakene har gjort en innsats for å styrke tilbudet til pasienter med kronisk smerte, omtalt i statsbudsjettet for 2012.

Den vesentlige delen av behandlingen må likevel ivaretas i primærhelsetjenesten, med faglig veiledning fra spesialisthelsetjenesten. Og det må satses på økt kunnskap om kronisk smerte blant allmennlegene og annet helsepersonell i kommunehelsetjenesten.

For å sike at vi har nok og kompetente medarbeidere i omsorgstjenesten, har vi styrket årsverksinnsatsen betydelig. Vi bevilger om lag 300 mill. kr årlig til kompetansetiltak i omsorgssektoren.

Etter fastlegeforskriftens § 7 har fastlegene ansvar for allmennlegetilbudet til personer på sin liste. Ansvaret innebærer bl.a. planlegging og koordinering av individrettet forebyggende arbeid, undersøkelse og behandling. Videre har fastlegen ansvar for pasientens journal med oppdatering av sykehistorie og legemidler. Fastlegens ansvar er nærmere presisert i utkast til revidert fastlegeforskrift som nå har vært på høring.

Utredning og diagnostisering av kroniske smertetilstander er komplisert og tidkrevende. Det er viktig med god samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten og god koordinering fra fastlegens side. Henvisning til spesialisthelsetjenesten ved behov for undersøkelser inngår i krav til forsvarlighet i helsepersonellets yrkesutøvelse, jf. helsepersonelloven § 4. Forskning tyder på at henvisningene fra fastlegene ikke alltid inneholder den informasjon mottakeren trenger for å vurdere videre tiltak. For å møte dette foreslår departementet å stille krav til kvaliteten på henvisninger fra fastlege i utkastet til revidert fastlegeforskrift.

I undersøkelsen representanten refererer til, har fastlegene selv gitt uttrykk for behov for mer kunnskap om kroniske smertetilstander. Fastlegene er primært generalister, og det forventes at fastlegene har god kunnskap på en rekke områder. Dette stiller store krav til vedlikehold og oppdatering av kunnskap. Ved utgangen av 2010 var rundt 62 pst. av fastlegene spesialister i allmennmedisin. For å opprettholde spesialiteten i allmennmedisin kreves resertifisering hvert femte år, noe som også gir mulighet for fordypning.

I tråd med Samhandlingsreformen skal en større andel av tjenestene i årene fremover leveres i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det betyr økt behov for kompetanse og forskning på flere fagfelt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, herunder allmennmedisin. Det er også behov for å bygge opp og styrke infrastrukturen for forskning.

Mange allmennleger opplever ofte at deres kunnskapsgrunnlag kommer til kort i den daglige praksis. Dette gjelder bl.a. for muskel- og skjelettplager og psykiske lidelser. Dette er de vanligste diagnosetypene i allmennpraksis, og de viktigste årsakene til langtidssykefravær.

Det er etablert fire allmennmedisinske forskningsenheter i tilknytning til de medisinske fakultetene ved universitetene i Bergen, Oslo, Tromsø og Trondheim. Disse kom i gang i 2006, og driver forskning på en rekke problemstillinger, også samhandling. Helsedirektoratet følger opp og koordinerer virksomheten. Det bevilges midler over statsbudsjettet til basisdrift/videreutvikling av forskningsenhetene. Det arbeides i tillegg med å styrke annen forskning og kunnskapsutvikling i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Den nye helse- og omsorgstjenesteloven gir kommunene medvirkningsansvar for forskning. Hensikten er å sikre at kommunene utøver en viss aktivitet som kan understøtte forskning om tilbudene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. De lokale samarbeidsavtalene mellom helseforetakene og kommunene skal også omfatte forskning.

Å leve med kroniske smerter er en stor belastning for den enkelte, og det er igangsatt flere tiltak for å bedre tilbudet til denne pasientgruppen. Alle regionale helseforetak har arbeidet for å styrke tilbudet til pasienter med kronisk smerte, og det er etablert tverrfaglige smerteklinikker tilknyttet helseforetak i alle fylker, unntatt to. Det er viktig at helseforetakene sørger for at smerteklinikkene har tilstrekkelig med ressurser og tverrfaglig kompetanse.

Helsedirektoratet har laget en egen prioriteringsveileder for smertetilstander. Departementet har også gitt direktoratet i oppdrag å vurdere om det er aktuelt å utarbeide nasjonale faglige retningslinjer på dette området. Slike retningslinjer må også si noe om samhandling mellom kommunehelsetjenesten, de tverrfaglige smerteklinikkene og spesialisthelsetjenesten.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:27:44]: Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg tror vi er enige om de utfordringene som ligger her. Jeg hørte også statsråden komme med en del konkrete ting som blir gjort, og at tilbud blir bygd opp. Men fagmiljøet mener nok at dette ikke er nok.

Hvis jeg oppfattet statsråden riktig, vil hun sørge for at det blir utarbeidet nasjonale, faglige retningslinjer for smertebehandling. Jeg vil be om at statsråden bare bekrefter det. Jeg tror det er viktig, for det vil bidra til å heve kompetansen og kvaliteten når det gjelder smertebehandling. Som jeg var inne på, er det også et sterkt ønske fra fagmiljøene for å sikre en tilnærmelsesvis lik behandling over hele landet.

Både smerteklinikkene og avtalespesialistene bidrar nå til å nå helsepolitiske mål om å gi pasientene et bedre og mer helhetlig helsetilbud uten innleggelse i sykehus. Men dersom smerteklinikkene og avtalespesialistene skal kunne bidra med et bedre tilbud, må finansieringssystemet også legges til rette for dette. Gjennom flere henvendelser fra pasienter er Høyres stortingsgruppe gjort kjent med at medikamentell behandling i smerteklinikk i noen tilfeller faller utenfor dagens refusjonsordninger. Et konkret tilfelle dreide seg om en pasient som trengte store doser smertestillende medikamenter. Dersom hun skulle få refusjon for kostnadene, måtte hun selv ta medikamentene ut på apotek og medbringe dem til smerteklinikken.

Dette mente imidlertid legen var uforsvarlig, fordi dosene var potensielt farlige. Dersom legen selv delte ut og administrerte medikamentet, fikk ikke pasienten refusjon. Jeg vil be statsråden kommentere om hun vil endre systemet slik at en behandler på smerteklinikkene kan gi samme smertebehandling med refusjon som behandlere på sykehus.

Høyre har tidligere tatt dette opp med statsråden, men vi fikk dessverre ikke noe gehør for dette da. Men jeg har et håp om at det er mulig å endre oppfatning. Dette er iallfall et paradoks i lys av Samhandlingsreformen, som skal bidra til bedre behandling utenfor sykehus.

Jeg tror også at dersom vi ikke sørger for at pasientene får god tilgang til ny, trygg og effektiv behandling i den offentlige helsetjenesten, vil det kunne bidra til en mer klassedelt helsetjeneste. De som har god økonomi, kan kjøpe seg god behandling, mens andre ikke har mulighet for dette. Dette kan særlig ramme smertepasienter som ofte har redusert inntekt som følge av sin helsetilstand. Så vårt felles mål må være å gi pasienter med kroniske smerter bedre livskvalitet og mer livskraft. Det vil også gi samfunnet en større bærekraft.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:30:58]: La meg først kvittere ut det som gjelder betalingssystemet, som man var inne på måtte endres. Til det har jeg bare lyst til å si at hvis det er slik at det er hindre i betalingssystemet, må vi gjøre endringer i det. Det skal jeg i hvert fall ta med meg videre.

Så mener jeg faktisk at det har vært gjort, og at det gjøres, mye. Det viste seg i Årlig melding 2010–2011, som kom til departementet i 2011, at dette var et område som de regionale helseforetakene hadde satset på og bygget godt ut. Og, som jeg sa, det var også etablert tverrfaglige smerteklinikker tilknyttet helseforetakene i alle fylker unntatt to. Jeg er helt enig i at det er viktig å få dette alle steder.

Det er også riktig at det vurderes nasjonale retningslinjer. Jeg må bare si at det ikke bare er en enkel sak å lage disse retningslinjene, for når det gjelder smertepasienter, dreier det seg om veldig mange ulike grupper pasienter – som også interpellanten var inne på i sitt første innlegg. Det gjelder kreftpasienter, det gjelder reumatikere, og det gjelder nevrologiske lidelser. Det er mange typer pasienter som ikke nødvendigvis kan behandles på bare én måte – og det er mange ulike typer kompetanse som skal inn. Det betyr ikke at vi ikke skal lage bedre veiledere og retningslinjer, for det er jo en god måte å få ut kompetanse, til f.eks. fastleger, men det som er viktig, og som jeg er veldig enig med interpellanten i, er å få til et system som skaper den gode samhandlingen mellom sykehuset og kommunen, slik at det er nok kompetanse i kommunen, hos fastlegen spesielt, til å henvise riktig og til å gi god behandling over tid når det er nødvendig.

Sonja Mandt (A) [10:33:37]: Takk til interpellanten som tar opp et tema som berører veldig mange – og veldig mange kvinner – men som mange ikke roper veldig høyt om. Jeg synes det er godt at slike temaer kommer på dagsordenen med jevne mellomrom her i salen, og at debatten kan synliggjøre om vi klarer å lage et bedre tilbud og en bedre hverdag for dem som sliter. Det er den tause gruppen, og derfor er det viktig at vi er et talerør.

Grunnene for smerte kan være mange. Det å ha kroniske smerter påvirker hele livet, ikke bare dem som rammes, men også dem som er rundt. Det å delta aktivt i samfunnslivet eller arbeidslivet kan være vanskelig, og for mange preges hverdagen av det å overleve. Ulike medikamenter, behandlingsmetoder og gode tips brukes for å prøve alt for å bli bra. Det er mange som lever med skuffelsen når ingen ting virker. Fysiske plager blir fort psykiske, og en er inne i en ond sirkel. En kan bare tenke seg fortvilelsen når ingen ting virker.

Spørsmålet er om fastlegenes spillerom brukes godt nok. Smerteklinikker kan være et alternativ, men ikke alle kan komme dit, noe også interpellanten nevner. Ventetidene er ofte lange, og ikke alle som henvises, kommer heller inn etter vurdering. Det er derfor viktig å ha ulike tilnærminger til problemene, og det er viktig å ha et bredt tilbud som dekker flere ting. Økt kunnskap og fokus på helseutdanningene er også nødvendig. Det kan være alt fra riktig bruk av medikamenter, riktig henvisning til fysioterapi, til bruk av avslapningsøvelser eller gruppeterapi. Fysisk aktivitet kan hjelpe noen, mens andre trenger hvile. Derfor er kunnskap om smerte viktig. En tverrfaglig tilnærming med både leger, manuellterapeuter og psykomotoriske tiltak kan være et alternativ.

Jeg har vært opptatt av denne saken lenge. Allerede i oppdragsdokumentet i 2006 ble det stilt særskilt krav til at tilbudet til kroniske smertepasienter skulle styrkes. Der sto det bl.a.:

«(…) i samhandling med primærhelsetjenesten styrke tilbudet til pasienter med kroniske smerter. Det skal legges til rette for tilstrekkelig kompetanse og kapasitet for å møte utfordringene på dette området, bl.a. ved smerteklinikkene.»

Vi er ikke der ennå, dessverre.

Statsråden viser i sitt innlegg til hvordan dette er nå, og at hun følger dette nøye opp. Det er jeg veldig fornøyd med. Det er mange som trenger et bedre tilbud, og derfor er det viktig å ha økt fokus på dette.

Smerte er en subjektiv opplevelse, og det er ofte vanskelig å diagnostisere. Det er også derfor det er så vanskelig for de mange med kroniske smerter å få et godt tilbud.

I bladet Glimt – medlemsbladet til Foreningen for Kroniske Smertepasienter – kan en lese om de ulike metodene som kan øke livskvaliteten. Én metode er kognitiv terapi, som kan hjelpe i hverdagen, og når vi snakker om en god dag, er det for mange ikke en smertefri dag, men en dag med mindre smerter.

Det å ha tilleggsbekymringer knyttet til økonomi, oppfølging av barn og arbeidssituasjon kan igjen øke smerten. Derfor er det også viktig at offentlige instanser, som Nav, er en brikke i det å takle hverdagen. Smidige løsninger og god oppfølging er viktig, og ikke minst er det å bli trodd og bli tatt på alvor et bidrag til det å mestre.

Fastlegenes tid til å lytte er viktig – og også oppfølging av de pasientene som trenger det. Det er bra med henvisninger, men det hjelper lite hvis en ikke når fram. Medisinering har vi sett kan være en fare i seg selv dersom det blir det eneste alternativet. Vi har dessverre sett at mange har blitt avhengig av medikamenter, som er en tilleggsbelastning til smerten. Derfor er, som statsråden nevnte, kunnskap om smerter så viktig å få på plass.

Frisklivssentraler og selvhjelpsgrupper, som kommunene kan tilby, kan også bidra til en bedre hverdag, og lavterskeltilbud som legene er kjent med, bør være en del av det tilbudet som blir gitt.

Jeg er veldig glad for at det vurderes å utarbeide nasjonale retningslinjer hvor en ser på sammenhenger og samhandling, for på dette feltet er det viktig at ting fungerer sammen. Bedre kunnskap og et variert tilbud er viktig både for samfunnet og den enkelte og ikke minst for livskvaliteten til den enkelte. Det viktigste er kanskje det å lære å takle smerte, for en smertefri hverdag kan for mange være en utopi.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:38:48]: Kronisk smerte rammer rundt 30 pst. av den voksne befolkningen og er den viktigste årsaken til langtidssykefravær og uførhet. Forekomsten øker med alderen, og kvinner er mer utsatt enn menn.

De hyppigste kroniske smertetilstandene oppstår i muskler og skjelett. Oftest er dette uspesifikke rygg- og nakkesmerter og andre smerter av ukjent eller sammensatt årsak. Jeg tror vi alle kjenner personer som har vært ut og inn av behandling av forskjellig slag, f.eks. fysioterapi, som virker for en periode, og tilbake på jobb, men så tilbake igjen med de samme ryggsmertene, uten at vi noen gang kommer i mål med å fjerne årsakene.

Forbruket av smertestillende legemidler og tall også fra andre land tyder på at kroniske smerter til dels er vanlig også i barneårene og dessverre ganske vanlig i ungdomsårene. Forbruket av smertestillende for disse er høyt og har steget de siste årene.

Dessverre er det slik at man ofte etter langvarige undersøkelser av barn og unge finner at det faktisk egentlig ikke feiler disse noe fysisk, men at de kroniske smertene rett og slett handler om mobbing, angst og mistrivsel på skolen. Kunnskap rundt dette synes mangelfull, samtidig som jeg antar at det er tverrpolitisk enighet om viktigheten av kompetanse og årvåkenhet rundt akkurat dette også.

Slik jeg oppfatter situasjonen i Norge, er kroniske smerter mangelfullt kartlagt. Forekomsten av mange sykdomstilstander som gir kronisk smerte, er ukjent. Som følge av dette har man ikke grunnlag for å si om forekomsten har endret seg spesielt over tid.

Men vi vet at kroniske smerter øker risikoen for redusert psykisk helse, og at faren for avhengighet av vanedannende medisiner er svært stor. Dette handler da ikke om behovet for å ruse seg, men at mengden medisiner har ligget for høyt for lenge.

Kroniske smertepasienter har to–fire ganger høyere forekomst av angst og depresjoner og har dobbelt så stor forekomst av selvmord som befolkningen for øvrig. Søvnproblemer er veldig vanlig.

Jeg har flere ganger hatt møte med personer som lider av amalgamforgiftning. De har det til felles at det virker umulig å få stilt en diagnose. De lever med store smerter og forskjellige smerter, samtidig som de føler at de ikke blir trodd. Skikkelig behandling uteblir, og man prøver og feiler selv. De sier selv at mange som har vært i samme situasjon som dem, har begått selvmord. Å leve med smerter konstant samtidig som man ikke blir trodd, blir rett og slett uutholdelig for enkelte.

Kroniske smerter er, som tidligere nevnt, den hyppigste årsaken til langtidssykefravær og uførhet i Norge i dag. En analyse av data fra Levekårsundersøkelsen 2005 viser at kroniske smerter forklarer 54 pst. av uførhetstilfellene, og smerter er trolig den vanligste årsaken til at pasienter oppsøker helsevesenet. Så egentlig er dette et ganske stort tema.

Det er derfor etter Fremskrittspartiets mening svært viktig å få satt fokus på problemstillingen og kartlegge hvem og hvilke grupper som faktisk ikke har et alternativt behandlingstilbud, som f.eks. de med kjeveskade. Debatter i denne sal har det vært i årevis, men enkelte blir fortsatt utestengt fra behandling, hjelp og forståelse. Det er som politiker vondt å møte disse menneskene og ikke kunne gi dem håp om noe bedre.

Helseministeren påstår stadig at alle skal få et tilbud. Faktum er at enkelte tar opp flere hundre tusen kroner i lån og reiser utenlands. Disse hadde neppe satt seg i stor gjeld hvis hjelpen faktisk fantes i det norske helsevesenet.

For mange er smertestillende medisiner det eneste som virker. Dessverre fungerer disse godt bare i en kortere tidsperiode, men gir stor risiko for tilvenning og avhengighet. Da oppstår nye problemer og utfordringer, som helsevesenet heller ikke er så veldig flink til å følge opp eller ta på alvor.

Enkelte føler de blir fanget i et system der det sies at de skal få hjelp, men hvor de opplever at lite skjer. Helseministeren skisserte en rekke tiltak i sitt innlegg, men mye av dette har vi hørt før, og det er vanskelig å være veldig optimistisk.

Bent Høie (H) [10:44:11]: En undersøkelse fra 2006 viser at nordmenn i større grad enn andre europeere har kroniske smerter. Mens en av fem på kontinentet lider av kroniske smerter, er en av tre nordmenn rammet. Det betyr at så mange som en million nordmenn kan være rammet av kroniske smerter i ulik grad. Dette er en sammensatt gruppe av mennesker med ulike historier og ulike sykdomsbilder. Det er kreftpasienter, det kan være pasienter med muskel- og skjelettlidelser, og det er pasienter som har psykiske eller somatiske lidelser.

Regjeringspartiene besluttet i forbindelse med statsbudsjettet for 2010 å avvikle ordningen med refusjon for poliklinisk fysioterapi. Høyre og de andre borgerlige partiene stemte mot dette, fordi vi fryktet et kutt i mange viktige tilbud, bl.a. til pasienter med kroniske smerter. Dessverre har vi fått rett i dette. Eksempelvis er et tilbud om behandling i varmtvannsbasseng redusert eller avviklet en rekke steder i landet. Dette rammer bl.a. pasienter med muskel- og skjelettlidelser som er helt avhengige av dette tilbudet for å fungere i hverdagen og på arbeid. Så det som skjer samtidig som regjeringen snakker om samhandling, er at samhandlingen om disse pasientene blir dårligere.

Høyres leder, Erna Solberg, tok dette opp med helse- og omsorgsministeren i en egen interpellasjonsdebatt for to år siden og utfordret statsråden på å sikre finansiering og videreføring av disse viktige tilbudene. Statsråden lovte den gangen å vurdere spørsmålet på ny, men dette har dessverre ikke gitt noe resultat så langt. Dette er en behandling som er avgjørende for pasientenes helse og livskvalitet, og dermed for pasientenes mulighet til å mestre hverdag og jobb.

Det tar også altfor lang tid før nye medikamenter og behandlingstilbud kommer pasientene til gode. Skal vi sikre alle likeverdige helsetjenester av god kvalitet, må en også sørge for rask og god tilgang til effektive og trygge behandlingstilbud. Med dagens system kan det ta flere år fra Legemiddelverket anbefaler refusjon for et medikament, til pasienten faktisk får dette til støtte i behandlingen. Dette skyldes at regjeringen ikke har prioritert å bevilge midler til disse nye behandlingstilbudene. Det fører til en større belastning for pasientene og større utgifter for helsetjenesten og for samfunnet. I slike tilfeller er det ikke spørsmål om å ha råd til å gi pasienten bedre behandling, men om å ha råd til å la være, og da tenker jeg på både menneskelige og økonomiske omkostninger.

Høyre fremmet i fjor et forslag i Stortinget om raskere og bedre tilgang til legemidler. Vi foreslo bl.a. at alle legemidler som er anbefalt refusjon, skal omtales i statsbudsjettet. Det er helt riktig at det er Stortinget som skal prioritere mellom legemidler og andre helsetiltak, men da må også Stortinget vite grunnlaget for sine prioriteringer. Da må en også vite hvilke behandlingstilbud våre fagmyndigheter anbefaler å gi støtte til, og som eventuelt regjeringen velger ikke å prioritere. Dessverre har våre forslag om å få denne informasjonen i forbindelse med statsbudsjettet blitt stemt ned, men det er heldigvis bred enighet om dette blant våre samarbeidspartnere i opposisjonen.

Når en ser på smertepasientenes situasjon, er det nettopp utfordringer knyttet til at dette er en sammensatt pasientgruppe. Det er en pasientgruppe som i mange sammenhenger lider i stillhet, og som ingen er talerør for. Det er også en pasientgruppe som det kreves ganske sammensatte og kompliserte tilbud til for at de faktisk skal få hjelp.

Jeg er veldig glad for denne interpellasjonsdebatten. Jeg håper at den også kan føre til at smertepasientene får mer oppmerksomhet, og at en tar med deres hensyn når en utvikler helsepolitikken på alle de områdene der det faktisk er behov for å gjøre forbedringer for disse pasientene.

Kjersti Toppe (Sp) [10:48:57]: Eg vil òg takka interpellanten for å ha teke opp eit viktig felt innan helse. Det angår ei stor gruppe menneske og eit felt der vi ikkje er gode nok på førebygging, og ei pasientgruppe som ikkje får tilstrekkeleg oppfølging når det gjeld diagnostikk og behandling.

Når vi opererer med tal som at 30 pst. av den vaksne befolkninga lir av kroniske smertetilstandar, viser det at vi har eit betydeleg folkehelseproblem. Det plasserer oss i toppen av smertestatistikken av land i Europa. Mens ein av fem på kontinentet lir av kroniske smerter, lir ein av tre av kroniske smerter i Noreg.

Som mange representantar har teke opp, gir smerte invalidiserande plager og er nok ei viktig årsak til sjukefråvær. Det er òg ei kjensgjerning at pasientar med kroniske smerter ofte slit med sosiale og økonomiske problem, og at ein av fire opplyser at dei har mista jobben på grunn av smertene. Desse pasientane kan utgjera heile 50 pst. av uførevedtaka. Det viser litt av kor alvorleg dette er.

I ein artikkel i Dagens Medisin i haust står det ein statistikk som viser at det tek opp til sju år frå symptomdebut til ein får fullført diagnostikk og behandling, og at det er vesentleg lenger enn gjennomsnittet elles i Europa. Det viser at vi treng meir fokus på denne pasientgruppa på både diagnostisering og behandling. Eg vil takka statsråden for svaret hennar, og eg sluttar meg til behovet for styrking av både tilbodet i spesialisthelsetenesta og handteringa av smertepasientar hos fastlegane. Det er positivt at det no blir vurdert å utarbeida faglege retningslinjer.

Men det viktigaste spørsmålet som vi treng svar på, er kvifor det er slik at nordmenn har mest vondt av alle i Europa, og om vi kan gjera meir for å bli betre på førebygging. Det er mange slags årsaker til dette – kor stor samanheng har det med at vi har eit lågt aktivitetsnivå i befolkninga f.eks.? Eit anna spørsmål er kvifor vi sidan 2000 har fått ei fordobling i ungdommens bruk av smertestillande. Er det slik at ungdom i dag har dobbelt så vondt som dei hadde for ti år sidan? Dette er vist i ein artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening nr. 15 i august 2009. Tala der er at 70 pst. av 16-årige jenter og 50 pst. av gutane bruker reseptfrie smertestillande medikament månadleg. Men ein av fire gutar, altså 25 pst. av gutane, og 26 pst. av jentene bruker smertestillande medikament dagleg. Det er ikkje heilt normalt, synest eg. Dette viser at det er viktig at vi òg ser på tiltak for denne gruppa og ser på årsakene til at det er blitt slik. Ungdomane opplyser sjølve lite drikke på skulen og uregelmessig eting som årsak. Det er det jo mogleg å gjera noko med.

Det er eit faktum at overdriven bruk av smertestillande i seg sjølv kan gje hovudverk. Legemiddelverket opererer med tal som fortel at 30 000 nordmenn lir av medikamentindusert hovudverk.

Endring av livsstil kan i mange tilfelle vera betre behandling for desse enn tablettbehandling. Meir fysisk aktivitet er òg eit veldig viktig tiltak – og viktigare enn vi trur.

Vi må også snakke om haldningar. Då eg skulle google mine artiklar i dag, kom det opp ein annonse for smertestillande tablettar på Internett-sida. I butikkane dekkjer vi til snus, medan Paraceten står og lyser mot oss. Eg skal ikkje gå inn på butikksalet, men det gjer kanskje noko med haldningane til desse medikamenta, at dei er lette å ta, men kanskje ikkje alltid så lure å bruka.

Vi må sjå til det sentrale målet vårt for legemiddelpolitikken, nemleg å sikra rett bruk – særleg for desse unge som brukar smertestillande ganske hyppig.

Det som interpellanten tek opp, gjeld meir dei kroniske smertepasientane – og eg skal ikkje ta fokus vekk frå dei. Det er viktig å sikra eit betre tilbod for den gruppa, slik at det ikkje tek så lang tid før dei får rett diagnose, og at dei blir meir synlege som pasientar. Det må vi også ha fokus på i helsepolitikken vår.

Laila Dåvøy (KrF) [10:54:13]: Først vil jeg få takke interpellanten Sonja Irene Sjøli for å reise denne viktige saken og debatten i dag.

Siden 2007 har Helse- og omsorgsdepartementet, gjennom oppdragsdokumentene, gitt de regionale helseforetakene i oppdrag å styrke tilbudet til pasienter med kronisk smerte – både kapasitets- og kompetansemessig. Men i årets oppdragsdokument er pasientgruppen ikke nevnt – noe jeg finner meget beklagelig.

I skriftlig spørsmål fra meg, datert den 30. juni 2009, spurte jeg helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen om hvordan tilbudet til smertepasienter ble håndtert i de ulike regionale helseforetakene. Han innrømmet da at de ikke ble fulgt godt nok opp, til tross for klare føringer i oppdragsdokumentene. Men han svarte videre at Helse- og omsorgsdepartementet nå hadde hatt møte med de regionale helseforetakene – altså i 2009 – og han forsikret at tilbudet til pasienter med kroniske smerter skulle følges opp av departementet.

Noe har heldigvis skjedd, men debatten i dag viser at det ikke er nok. I likhet med andre som har hatt ordet her i dag, er jeg veldig glad for at statsråden signaliserer at det vil komme nasjonale, faglige retningslinjer. Det tror jeg det er et sterkt behov for.

Det er stor variasjon i tilbudet til pasientgrupper ut fra hvor de bor i landet. Det er flere fylker som ikke har noe godt tilbud til pasientgruppene ennå. Interpellanten nevnte bl.a. Sørlandet sykehus HF. De har strøket en planlagt tverrfaglig smerteavdeling fra inneværende års budsjett. Resultatet av det er at pasienter tilhørende Sørlandet sykehus må overføres til andre sykehus, som ikke har planlagt for disse pasientene. Dette fører igjen til lengre ventetider.

Barn er også en gruppe med særskilte behov når det gjelder smertebehandling. Årsakene til smerter hos barn er gjerne sammensatte. Et tverrfaglig behandlingsapparat med bl.a. lege, sykepleier, fysioterapeut og psykolog/psykiater er derfor helt nødvendig.

Jeg vil gjerne spørre helseministeren i dag om hun vil gjeninnføre fokus på smertepasienter i oppdragsdokumentene, for det er jo slik at det som står nedfelt skal prioriteres. Det er lettere å gjennomføre det enn det som ikke står – selv om det, ifølge statsråden, skjer ganske mye bra, og det er fint. Men det er for stor variasjon i kompetansen og i tilbudet i landet vårt. Fagfolkene ønsker mer fokus på dette.

I likhet med interpellanten vil også jeg vise til veilederen som en arbeidsgruppe i Helse Sør-Øst utarbeidet i 2011. Den er spennende lesning, og den har mange gode forslag. I tillegg til forslaget om tverrfaglige smerteklinikker i hvert sykehusområde – altså mer enn i hvert fylke – påpeker de behovet for tverrfaglige team innen ulike fagfelt. Disse består minimum av legespesialister, spesialsykepleiere, psykologer/psykiatere og fysioterapeuter.

De tverrfaglige smerteklinikkene, mener denne arbeidsgruppen, skal bidra til at lokalmedisinske sentre har nok kompetanse til å avklare og behandle enklere smertetilstander. Jeg synes dette er veldig spennende og fremtidsrettet – ikke minst med tanke på Samhandlingsreformen og det at spesialisthelsetjenesten har fått et utvidet veiledningsansvar mot kommunene våre.

Jeg kjenner ikke helt statusen til arbeidsgruppens forslag, men det den anbefaler, er i alle fall ikke fullt ut gjennomført i Helse Sør-Øst ennå.

Kristelig Folkeparti, i likhet med Høyre, finner forslagene her meget relevante og gode.

Til sist vil jeg nevne det forslaget som de også har, om et regionalt kompetansesenter for diagnostisering og behandling av langvarige smerter. Dette er også spennende. Ikke minst ser jeg mulige synergieffekter med tanke på opposisjonspartienes tidligere forslag i Stortinget om å opprette regionale diagnostiske sentre. Dessverre ble det nedstemt i denne salen. Likefullt vil jeg be helseministeren om å bidra til å tenke nytt og helhetlig. Dette bør kanskje også tenkes i sammenheng med at jeg tror diagnostiske sentre – som de nå har i Danmark, og som de jobber med i Sverige – også faktisk en gang kommer her i landet. Selv om forslaget er initiert fra opposisjonen, må jeg si at det er et kjempegodt forslag.

Jon Øyvind Odland (Sp) [10:59:13]: Det er veldig merkelig at de kanskje viktigste debattene i denne salen foregår med nesten tom sal. Jeg håper virkelig at folk ser på dette fra kontorene sine.

Som vanlig reiser representanten Sjøli en veldig viktig problemstilling. Jeg vil gripe fatt i dette litt historisk først og deretter veldig konkret.

Jeg var en av dem som kjempet for smertepasienter på 1980-tallet, da dette ble fullstendig sett ned på og feiet bort fra våre fagmiljøer. Vi kjempet en kamp. Jeg hadde en veldig god kollega i Bergen som var sammen med meg på disse barrikadene, og vi etablerte de første smerteklinikkene. Og det var det som var starten på noe som sprang ut fra anestesi- og intensivspesialiteten, til vi i dag kan snakke om smertepasienter som en fullverdig gruppe pasienter. Jeg var veldig glad for at representanten Mandt sa at dette fortsatt er en kvinnesak. Når det gjelder de som har eksakte diagnoser, kreftpasienter, tverrsnittslesjoner og ettervirkninger etter kompliserte operasjoner, er det mye greiere. Men de som havner i denne diffuse sekken, der vi aldri klarer å stille en diagnose, stiller svakt, og det er for en stor del kvinner. Dette må vi ha med, og vi må reise det som en fanesak også for rettigheter.

Det jeg vil peke mest på, er utdanning – utdanning av fagfolk fra basis, knyttet til primærhelsetjenesten. Dette må vi få fokus på i utdanningen av både medisinerstudenter, sykepleiere, psykologer, fysioterapeuter og gjerne også andre spesialiteter.

Den siste pasienten jeg henviste fra min spesialistpraksis til en smerteklinikk, fikk beskjed om at det var tolv måneders ventetid. Det er helt uakseptabelt. Dette må vi bare ta inn over oss, og så skal vi forbedre det. Måten å forbedre det på bør knyttes opp til Samhandlingsreformen. Vi bør få tverrfaglige miljøer utenom disse klinikkene, som gjør at vi kan få en form for utredning som går foran, slik at vi kan avlaste spesialistklinikkene. De bør ta seg av de store, vanskelige, kompliserte tilfellene. Men vi må styrke utdanningen på basisnivå.

Vi må også styrke utdanningen av fastlegene, som i øyeblikket har altfor liten kompetanse på smertebehandling. Det vil si at vi bør få en form for prosedyrebøker som de bør kunne oppfylle hvis de blir ansatt som fastleger, og hvis de får det, vil det også gå veldig klart fram hva slags kompetanse de mangler. Vi må bruke våre spesialistklinikker til å utdanne fagfolk som jobber direkte mot pasientene knyttet til Samhandlingsreformen. Dermed vil vi få et krav til henvisninger som gjør at vi slipper å la pasientene seile fram og tilbake på grunn av mangelfull kompetanse i det første leddet som pasienten møter.

Det flerfaglige og tverrfaglige elementet i dette er at vi for all del må ha utelukket de somatiske og psykiske lidelser, der det er en klar diagnose, for de kan vi kanskje ta hånd om på annet vis. Slik får vi differensiert systemet, så vi kan bruke en kompetanse knyttet til det virkelig kompliserte.

Så jeg vil slå et slag for at vi lager curriculum i utdanningen, som er veldig spesifisert når det gjelder hva vi ønsker, etter at vi nå faktisk har 25 års erfaring med smerteklinikker og smertebehandling. Så må vi utvikle tverrfaglige prosedyrebøker og sjekklister.

Det siste jeg ønsker å ta opp i denne sammenheng, er at våre smertepasienter ofte faller mellom mange stoler når det gjelder arbeidslivet. Vi taper ressurser i form av den kompetansen de har, og vi taper også masse økonomisk på grunn av at vi ikke klarer å få dem inn i et differensiert arbeidsliv. Det har jeg nevnt før, at vi må få til en veldig klar tilnærming til og samarbeid med Nav-systemet. For det verste som skjer disse pasientene, er at de faller helt ut av arbeidslivet. Vi må få tilpasset det de klarer med sin kompetanse og sin kapasitet.

Helt til slutt vil jeg nevne våre refusjonsordninger for medikamenter. Der er jeg veldig enig med representanten Høie: Dette må vi få forenklet.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:04:28]: Jeg vil takke mine gode kolleger for en god og konstruktiv debatt. Det har vært mange gode innspill. Spesielt vil jeg nå mot slutten trekke fram representanten Odlands innlegg og de innspillene som han kom med fra sin spesialistpraksis. Det er det verdt å lytte til.

Jeg er tilfreds med at statsråden nå vil se på de hindringer som ligger i finansieringssystemet for å kunne få et tilbud om smertebehandling utenfor sykehus. I oppdragsdokumentet for 2012, som flere har vært inne på, er dette området ikke nevnt, men jeg er veldig glad for at statsråden nå bekrefter at det som har stått i tidligere oppdragsdokument, fortsatt gjelder. Det tror jeg er svært viktig å få formidlet til de regionale helseforetakene, slik at oppbyggingen av behandlingstilbudet ikke stopper opp. Jeg viste til Sørlandet sykehus som nå har strøket et planlagt tilbud fra budsjettet, noe også representanten Dåvøy var inne på. Jeg vil spørre statsråden på hvilken måte hun vil se til at de regionale helseforetakene følger opp det som tidligere er blitt gitt gjennom oppdragsdokumentene.

Statsråden sa også at hun ville vurdere nasjonale retningslinjer, og var enig i at det vil bidra til å øke kompetansen og kvaliteten og en bedre tilgang til behandling over hele landet. Og som jeg sa i mitt tidligere innlegg, vil fagmiljøene veldig gjerne ha retningslinjer, og de bidrar mer enn gjerne for å få disse på plass.

Det er en grunnleggende verdi i et humanistisk samfunn at vi har en helsetjeneste som gir pasienter god lindring og behandling uavhengig av menneskets bakgrunn og funksjonsevne, f.eks. er lindrende behandling ved livets slutt ikke lønnsomt, men allikevel spesielt viktig og verdifullt. Det er nettopp i omsorgen for de svakeste at våre verdier må vise seg sterke. Derfor er ikke spørsmålet bare om vi har råd til å gi smertebehandling i helseøkonomisk forstand. Det er også et spørsmål om vi som samfunn ivaretar de verdier som ikke lar seg måle og veie i kvantitative størrelser, som f.eks. respekten for menneskeverdet. Ut fra denne og andre etiske verdier er det åpenbart at vi som samfunn må ta oss råd til å gi smertepasientene bedre livskvalitet gjennom god lindring og behandling.

Det er mye god vilje, både hos statsråden, hos helseforetakene og her i salen, og det er ikke minst et sterkt engasjement og en sterk vilje ute i fagmiljøene for å bedre behandlingstilbudet innen dette området. Men det vanskeligste gjenstår, og det er å fortsette denne satsingen og bygge opp et godt og tilfredsstillende tilbud, og jeg forventer, som jeg sa, at statsråden følger opp at de regionale helseforetakene fortsetter denne satsingen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:07:48]: Dette har vært en interessant debatt, for det dreier seg om så veldig mange ulike grupper. Da blir det gjerne til at man har en overordnet debatt om veldig mange forskjellige områder.

Det prøvde jeg å si litt om tidligere, og det er mange som har vært inne på det. Vi må ikke skape et inntrykk av at all smertebehandling i Norge er dårlig, for det er den ikke. Når det gjelder palliativ medisin, lindrende behandling, er det et område som har stort fokus, både i sykehusene og i kommunene, fordi vi er så opptatt av at den kompetansen skal ut, og fordi – som interpellanten var inne på i sitt siste innlegg – det å gi lindrende behandling, spesielt ved livets slutt, er særdeles viktig. Det skal vi gjøre på en god måte.

Når det gjelder retningslinjer, kommer det til sommeren retningslinjer som dreier seg om vanedannende legemidler. Her er smertebehandling et eget kapittel. Når det gjelder de andre nasjonale retningslinjene jeg nevnte, er det arbeidet så vidt kommet i gang. Jeg kan ikke si når disse retningslinjene kommer. Men nå hører jeg jo noe vi ikke alltid hører: veldig mye positiv omtale av Helse Sør-Øst. Det må gå an å bruke Helse Sør-Østs retningslinjer hvis de har laget noe som de andre ikke har laget like godt. Sånt gjør man jo veldig ofte.

Sonja Mandt var inne på at dette dreier seg veldig mye om kvinner. Det gjør det jo. Det er veldig mye kvinnehelse det er snakk om. Kompetansesenter for kvinnehelse ved Rikshospitalet har mange forskningsprosjekter som berører dette temaet, både direkte og indirekte.

Kjønaas Kjos sa noe som faktisk er ganske viktig. Hun snakket om barn og unge og smertestillende. Det var også representanten Toppe inne på. Det er jo litt tankevekkende at årsaken til smerte ikke er slik at vi i helsetjenesten kan ta ansvaret for alt. Det dreier seg om skolen, idrettslag, fritid, nærmiljø, venner, familie, pårørende – mange, og utenfor helsetjenesten. Her er det vel sånn at når vi ser på Samhandlingsreformen og forebygging, er det enormt viktig å ha fokus på dette.

Representanten Høie spurte også hvorfor nordmenn i større grad enn andre har vondt. Jeg tenker at det er litt av det samme. Vi må utvide denne debatten litt utover bare det å behandle.

Bare litt til Dåvøy: Det er altså ikke slik at vi må gjenta alle pasientgrupper i hvert eneste oppdragsdokument. Da hadde det blitt noen telefonkataloger som ikke var til å håndtere. De gjelder fremdeles.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 7 avsluttet.