Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:18:39]: (ordfører for saken): Først vil jeg som sakens ordfører få takke komiteen for et godt samarbeid. Til tross for ulik tilnærming fra posisjon og opposisjon har vi lyktes med å skrive oss sammen på en del vesentlige områder. Det er jeg glad for, og det er også verdt å merke seg.

Norsk kraftforsyning er i hovedsak basert på fornybar vannkraft. I 2009 var Norges samlede kraftproduksjon på 133 TWh. 95 pst. av dette var vannkraft. Resten fordelte seg med ca. 1 TWh vindkraft og ca. 5 TWh varmekraft. Norge har store naturgitte forutsetninger for å øke produksjonen av fornybar energi betydelig.

I NVEs energistatus for 2010 framgår det at gjenstående potensial for vannkraft i Norge er på mer enn 20 TWh. Da ser man bort fra alt som er vernet eller avslått tidligere. Mesteparten av dette potensialet er småkraft.

Når det gjelder potensialet for landbasert vindkraft, er også dette stort i Norge. NVE og Enova har anslått at det fram mot 2025 vil være mulig å bygge ut mellom 17 og 21 TWh landbasert vindkraft. Per i dag er i underkant av 1 TWh av dette potensialet satt i produksjon.

Det teoretiske potensialet for vindkraft til havs er enda større. Avhengig av hvilke dybder man opererer på, er vindkraftpotensialet på norsk sokkel et sted mellom 18 og 420 TWh. Som om ikke dette er nok, har vi et stort potensial for utbygging av saltkraft, tidevannskraft, bølgekraft og bioenergi. Samlet sett er potensialet fra disse teknologiene anslått til nærmere 100 TWh.

Vi kan herved slå fast at Norge er et land velsignet med store fornybare energiressurser. Vi er allerede i dag en energistormakt, og vi har forutsetninger for å bli enda mye større.

Dessverre er det i dag alvorlige begrensninger når det gjelder muligheter til å utløse dette potensialet. For det første har vi en behandlingstid for nye konsesjonssøknader som er altfor lang. For det andre har vi manglende kapasitet i strømnettet. Ifølge Energi Norge ligger det nå mer enn 800 konsesjonssøknader om utbygging av vann- og vindkraft og venter på å bli behandlet hos NVE. 600 av disse konsesjonssøknadene gjelder småkraftverk. Behandlingstiden for det enkelte anlegg kan være opp mot fem år.

Det har vært en nødvendig styrking av bevilgningene til konsesjonsbehandling i NVE de siste årene. Likevel er den samlede konsesjonsbehandlingstiden for lang. Det er det en samlet komité som gjentar i denne innstillingen. Derfor vil det være behov for å styrke kapasiteten både for behandlingen av konsesjonssøknadene i NVE og for ankebehandlingen i Olje- og energidepartementet. Kristelig Folkeparti mener også det er viktig å se på forenklinger i prosedyrene for saksbehandlingen som kan få prosessen til å gå raskere.

Den store forventede kraftutbyggingen som skal på plass når vi nå har fått de grønne sertifikatene, gir også strømnettet nye og store utfordringer. Dagens strømnett er en effektiv flaskehals mot nye kraftutbygginger og nytt kraftforbruk. Mens Sverige har fire parallelle 400 kV kraftledninger fra nord til sør i landet, som forgrener seg til åtte strekk i sentrale strøk, mangler vi fortsatt en sammenhengende 400 kV kraftledning fra nord til sør i vårt eget land. Per i dag er hele Nord-Norge i praksis avskåret fra å bygge ut vindkraft, selv om det er her vi har det største potensialet.

Det er alvorlig at dagens lange behandlingstid både for kraftproduksjon og ny nettutbygging kan resultere i at kraftprosjekter ikke får tilgang til de grønne sertifikatene. Konsekvensen av dette vil i tilfelle være at norske strømkunder betaler for at kraftutbyggingen og verdiskapingen skjer i Sverige. Vi må sørge for at det ikke blir tilfellet.

Kristelig Folkeparti er enig med resten av opposisjonen i at det er behov for en tiltaksplan med formål å få ned den samlede behandlingstiden i konsesjonssaker. Det bør utvikles et enklere lovverk med mindre overlapp, mer effektiv saksbehandling og bedre koordinering mellom energi- og miljømyndighetene. Kristelig Folkeparti støtter også at det utarbeides tidsfrister for saks- og klagebehandling av energianlegg hos NVE og OED med tilhørende sanksjonsregime.

Jeg tar herved opp de forslagene som Kristelig Folkeparti er medforslagsstillere til i innstillingen.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Marianne Marthinsen (A) [13:23:59]: Jeg vil for det første, i likhet med saksordføreren, begynne med å si at dette er en innstilling hvor komiteen står samlet om mye av både virkelighetsbeskrivelsen og vurderingen av behovet for å få til raskere konsesjonsbehandlingsprosesser.

Det er en samlet komité som slår fast i sine merknader at køen for behandling av konsesjonssøknader hos NVE per i dag er altfor lang. Konsesjonsbehandling er jo et tilbakevendende tema når vi diskuterer fornybarsatsing i Stortinget – og barrierer. Vi har hatt mange og lange diskusjoner om grønne sertifikater. Vi har etter hvert inngått en avtale med Sverige som innebærer at over 26 TWh ny fornybar kraft skal inn i markedet innen 2020. Det er viktig i seg selv, men vi har også en klar ambisjon om at mye av det skal realiseres i Norge. Det ble også påpekt i merknader til elsertifikatloven.

Vi har et ønske om at det skal generere næringsvirksomhet i Norge, at det skal generere utvikling av fornybar teknologi i Norge, så dette er en ambisjon som handler om mer enn bare produksjon av kilowatt. Derfor er det viktig å ta disse barrierene alvorlig.

Det er to områder som peker seg ut som helt åpenbare hindringer for at det kan skje. Det ene er nett, og behandler jo nettmelding som neste sak her i salen. Det andre er konsesjonsbehandling av kraftprosjektene. Man kan altså ikke ha konsesjonssøknader liggende så lenge at det blir umulig å komme i gang innen 2020. Det er mye av årsaken til at fokuset er så stort som det er på konsesjonsbehandling fra regjeringens side. Gjennom de siste årene har bevilgningene til NVE økt kraftig. Det tok litt tid før vi begynte å se resultater av det. Det har sin naturlige forklaring i at det å lære opp nye saksbehandlere tross alt tar litt tid, men jeg forventer og tror at man nå er på rett vei. Tallene viser i hvert fall tydelig at man tar unna vesentlig flere konsesjonssøknader enn det man gjorde for få år siden.

Så sier komiteen også samlet at det er behov for en systematisk gjennomgang av rutinene, slik at vi sikrer at behandlingstiden går ned. Mitt inntrykk er at det arbeidet skjer, f.eks. ved at man nå blir mer bevisst på å behandle flere søknader i samme område i sammenheng. Man har altså fått på plass prioriteringskriterier for vindkraft og retningslinjer for vindkraft og småkraft, og det er bra.

Så foreslår opposisjonspartiene et ekspertutvalg. Jeg må si at jeg stiller meg tvilende til at et utvalg vil være svaret på de utfordringene som vi har her. Jeg har mer tro på at vi gjør den jobben som må gjøres, og utruster både NVE og OED, som jo står for klagebehandlingen, med de ressursene som faktisk trengs for å ta saksmengden unna, og at man hele veien har en kritisk innstilling til om det jobbes godt nok og om arbeidet kan organiseres på bedre måter.

Når det gjelder konsesjonsbehandling av store nettutbygginger, kommer vi tilbake til det i neste debatt om nettmeldingen, hvor det ligger varslede endringer i konsesjonssystemet og hvor hensikten nettopp er å få tidsbruken ned. Jeg vil bare si helt kort om det at jeg mener det er et veldig fornuftig grep å sørge for at man får en politisk avklaring av behovet for mer nettutbygging langt tidligere i prosessen enn det som har vært tilfellet til nå. Det er mer demokratisk riktig, etter min mening, men jeg er også overbevist om at det vil føre til en vesentlig enklere prosess i fortsettelsen enn det vi har sett eksempler på i det siste.

Så jeg mener det er bra at komiteen her innstiller på at dette er et forslag som vedlegges protokollen, og at man har et kontinuerlig fokus på det, en kontinuerlig utålmodighet i Stortinget etter å sørge for at konsesjonsbehandlingstiden går ned, slik at vi faktisk får realisert de kraftprosjektene som naturlig bør realiseres i Norge.

Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [13:28:25]: Norsk vannkraft er næring, det er industri, det er samfunnsbygging, og det er god miljøpolitikk. De store kraftselskapene løfter store prosjekter som gir fornybar energi, til glede for hele landet – og sågar for utlandet.

For eiere av planlagte mindre kraftverk er det økonomiske løftet ofte langt større sett i forhold til tilgjengelig kapital, og ofte er det høy risiko og krav til veldig lange investeringer som ligger til grunn for en slik satsing. Ut fra et totalt vannkraftpotensial i Norge på over 200 TWh er det om lag 30 TWh, altså 15 pst., som enten venter på behandling eller er såkalt restpotensial. Det er mye. I tillegg må det sies at sannsynligheten er stor for at deler av det som i denne saken omtales som restpotensial på til sammen 23 TWh, ikke realiseres raskt nok på grunn av lang saksbehandlingstid og dertil nøling fra investorer.

Konsesjonsbehandlingstiden er for lang – det er komiteen enig i – men den har vært for lang i for mange år uten at tiltak har virket på tilfredsstillende måte. Det foreslås i denne saken at det bl.a. legges fram en tiltaksplan som raskt kan iverksettes for å redusere den samlede konsesjonsbehandlingstiden for kraftutbygging og overføringsnett for elektrisk kraft. Det er et godt forslag. Jeg oppfatter forslaget som vilje til i en kortere periode å prosjektorganisere konsesjonsbehandlingen innen forsvarlige rammer uten senket kvalitet til behandlingen, for å få realisert gode prosjekter innen fristen i elsertifikatordningen. Det er bare fornuftig, og dersom man vil ta et krafttak for å klare det, er man positiv til forslaget, og vil man ikke, kan man støtte seg kun på Meld. St. 14 for 2011–2012 om utbygging av strømnettet. Men den inneholder alene ikke de endringer som kreves for en offensiv saksbehandling for å komme i mål innen fristen, og den er ikke så konkret som en tiltaksplan kan være.

I brevet fra Olje- og energidepartementet som er vedlegg i saken, skriver statsråden:

«Jeg mener at dagens planlegging og konsesjonsbehandling i hovedsak er godt egnet for å nå målene i nettpolitikken».

Når vi vet at realisering av småkraftverk er tett knyttet opp til nettpolitikken for å kunne avlevere produsert kraft, er det litt skuffende å lese at man ikke er villig til å se på en tiltakspakke for å redusere saksbehandlingskøen. Dette bremser etter min oppfatning utviklingen av en god miljøpolitikk, det bremser god distriktspolitikk, og det bremser grunneieres og andres vilje til å investere for framtiden. For grunneierne i distriktene er det særs viktig å kunne utvikle eiendommen på en sikker måte i nye, produktive retninger som tjener både lokalt næringsliv og arbeidsplasser og gir grunneierne noe ekstra å leve av, og at de får lov til å realisere dette innen rimelig tid.

Siri A. Meling (H) [13:32:19]: Mye av norsk industri er bygget med basis i våre naturressurser, og to forhold gjør at vi står foran et nytt mulighetsbilde når det gjelder investeringer i ny fornybar energiproduksjon. For det første representerer klimautfordringen at vi og våre gode naboer i Europa har satt mål om en større andel fornybar energi. For det andre har vi nylig inngått en avtale med Sverige om et felles elsertifikatmarked for å stimulere frem 26,4 TWh ny fornybar energiproduksjon innen utgangen av 2020. Begge deler representerer et mulighetsvindu for Norge, norske energiprodusenter, norske lokalsamfunn og norsk industri. Dette mulighetsrommet ønsker Høyre at vi skal kunne benytte oss av, og vi vil legge til rette for en politikk som stimulerer frem denne type investeringer.

Ordningen med elsertifikater innebærer at norske forbrukere skal finansiere halvparten av denne ordningen uavhengig av om investeringene i ny fornybar energiproduksjon kommer i Norge eller i Sverige. For Høyre er det derfor viktig at minimum halvparten, dvs. 13,2 TWh investeres i Norge. Jeg tviler på at norske forbrukere og norsk næringsliv er interessert i å subsidiere investeringer i Sverige.

Bakgrunnen for at Høyre fremmet representantforslaget som nå behandles, er erkjennelsen av at tiden det tar å få konsesjon til nye prosjekter – både nye fornybarutbygginger og infrastrukturprosjekter – er lang, så lang at den representerer en flaskehals i forhold til å utnytte mulighetsbildet frem mot 2020. Saksbehandlingstiden for nye konsesjonssøknader er lang både for førstegangsbehandling i Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, og for ankebehandling i Olje- og energidepartementet. Spesielt gjelder dette søknader som omhandler småkraft. Ifølge Energi Norge ligger det mer enn 800 konsesjonssøknader for utbygging av vann- og vindkraft og venter på å bli behandlet i NVE. Om lag 600 av disse er søknader om småkraft. Dersom disse prosjektene skal komme under ordningen med elsertifikater, må de være i drift innen utgangen av 2020.

I dag skriver vi 15. mai 2012. Det betyr at det er 3 150 dager igjen til å skru på startknappen på et nytt fornybart energiprosjekt, dersom du ønsker å benytte deg av subsidieordningen som det felles elsertifikatmarkedet med Sverige representerer.

Utbygging av en del energiprosjekter er omfattende og tidkrevende også etter at en eventuell konsesjon faktisk er gitt. Dette betyr at konsesjoner sannsynligvis bør være endelig avklart innen 2016–2017 for at disse skal komme inn under elsertifikatordningen. Når vi samtidig vet at behandlingstiden for nye energiprosjekter kan være opp til fem år, betyr dette at spørsmålet om raskere konsesjonsbehandling er overmodent i forhold til å ta reelle grep. NVE har fått økt saksbehandlingskapasiteten – ifølge statsrådens brev til energi- og miljøkomiteen datert 28. mars 2012 er antall årsverk innen konsesjonsbehandling i NVE doblet siden 2005 – og NVE har gjort endringer for raskere saksbehandling. Ifølge samme brev er det også endringer i fokus og ressurser innen Olje- og energidepartementet. Spørsmålet er om dette er nok. Fra Høyres side er vi utålmodige etter å få resultater i form av flere endelig avgjorte konsesjoner.

Derfor er jeg glad for at vi og de andre opposisjonspartiene står samlet om å kreve raskere behandling av energiprosjekter. Vi står samlet om å be regjeringen utarbeide en tiltaksplan som raskt kan iverksettes for å redusere den samlede konsesjonsbehandlingstiden. Videre ønsker en samlet opposisjon at det utarbeides tidsfrister for saks- og klagebehandlingen av energianlegg hos NVE og OED. I den sammenheng er det viktig at fristene også har konsekvenser for andre aktører som har innspillsmuligheter i disse saksprosessene.

Vi har etter hvert utarbeidet en rekke lover og forskrifter for hvordan søknader om energianlegg skal behandles, hvilke hensyn som skal tas, verdier som skal balanseres opp mot hverandre, og ulike aktører som har medinnflytelse over søknadens utfall. Dette har sannsynligvis vært en stor bidragsyter til å forlenge tiden det tar for å behandle konsesjonssøknader. En samlet opposisjon ønsker å nedsette et ekspertutvalg for å utvikle et enklere lovverk med mindre overlapping, mer effektiv saksbehandling og bedre koordinering mellom de ulike myndighetsinstansene.

For norsk energiproduksjon, norsk industri og norske arbeidsplasser er det uheldig at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet signaliserer at de vil stemme imot disse forslagene.

Politisk enighet om energiutbygging er sannsynligvis også en forutsetning for raskere saksbehandling. Med tanke på alle de saker som har avdekket en intern uenighet mellom regjeringspartiene, er det nærliggende å mistenke at f.eks. statsråden i Olje- og energidepartementet har en ulik innfallsvinkel til en del prosjekter enn hans kollega i Miljøverndepartementet, som representerer et annet parti. Denne type interne dragkamper er også en hemsko i forhold til rask saksbehandling.

Knut Magnus Olsen (Sp) [13:37:42]: For Senterpartiet er bruk av naturen en kjernesak. Vi vil legge til rette for bærekraftig høsting av naturressursene som Norge har til rådighet. For å utnytte potensialet er et godt utbygget nett en forutsetning, men det kommer jeg mer tilbake til i neste sak.

I innstillingen til denne saken redegjør komiteen godt for potensialet i fornybar kraftutbygging, som mange av representantene før meg også har vært inne på. Samtidig er det slik at vi også er enig i at køen for behandling av konsesjonssaker hos NVE er for lang. Der vil jeg understreke at regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for å effektivisere konsesjonsbehandlingen av både nett og produksjon. Flere tiltak vil bli gjort.

Det er verdt å understreke at økte krav til dokumentasjon av kunnskapsgrunnlag og vurdering av samlet belastning også har økt.

Jorden skal forvaltes bærekraftig og langsiktig – også når det gjelder utbygging av fornybar kraft. Derfor må det tas hensyn til naturgrunnlag og miljø. Tiltakene som er gjort for å effektivisere konsesjonsbehandlingstiden, ivaretar dette på en god måte.

Saksbehandlingskapasiteten er betydelig styrket, og antallet årsverk i NVE er, som flere har sagt, doblet siden 2005. Kapasiteten i OED er også styrket. Det samme gjelder nødvendig koordinering mellom nett og produksjon i konsesjonsbehandlingen.

I sitt svarbrev til komiteen viser statsråden også til en rekke andre tiltak. Til sammen har det gitt klare resultater. Det betyr ikke at Senterpartiet er fornøyd. Vi skal fortsatt arbeide aktivt for at den gode utviklingen fortsetter, og dermed legge til rette for at regjeringens ambisjoner om fornybarutbygging innen 2020 nås.

Statsråd Ola Borten Moe [13:40:02]: La meg først få takke komiteen for å ha tatt opp og bidratt til å ta opp et viktig tema på en konstruktiv måte. Jeg synes den innstillingen som ligger på bordet i dag, og den virkelighetsforståelsen som mange har – på tvers av partilinjene og uavhengig av de forslagene som opposisjonen fremmer – er riktig og konstruktiv.

Elsertifikatavtalen med Sverige viser regjeringens høye mål og høye ambisjoner innenfor utbygging av fornybar energi. Avtalen gir klare mål og økt forutsigbarhet, for både bransjen og myndighetene, i årene som kommer. Med sertifikatordningen på plass har regjeringen lagt til rette for at energiselskapene kan ta fatt på utbyggingen av de prosjektene som allerede har fått konsesjon. Men vi tar også på alvor vårt ansvar for å sørge for at tilstrekkelig mange prosjekt får tillatelse i tiden som kommer, og at de prosjektene som får tillatelse, har et nett å knytte seg til. Det stiller høye krav til framdriften i konsesjonsbehandlingen og på nettsiden.

Når det gjelder regjeringens tiltak for å øke effektiviteten og å styrke og tydeliggjøre de politiske valgene tidlig i konsesjonsbehandlingen på nett, viser jeg til stortingsmeldingen om utbygging av strømnettet som er til behandling etter denne saken.

For å bedre og effektivisere framdriften i behandlingen av prosjekter for utbygging av ny fornybar produksjon er mye gjort de senere årene. Blant annet er saksbehandlingskapasiteten betydelig økt, koordineringen mellom nett og produksjon er styrket, og prioriteringskriterier for vindkraft er innført for å sikre at de beste prosjektene blir behandlet raskere. Retningslinjene for vindkraft og små vannkraftverk er fastsatt, og veiledningsmaterialet til tiltakshavere er forbedret.

Ønsket om effektivitet må balanseres mot behovet for forsvarlighet. Jeg merker meg at også representantene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i sine forslag er enig i at økt effektivitet ikke må gå på bekostning av kvaliteten på saksbehandlingen. De senere årene er kravene økt bl.a. til utredninger, dokumentasjon, kunnskapsgrunnlag, vurdering av samlet belastning og konsultasjoner. Det medfører en mer omfattende saksbehandling på en rekke områder og bidrar ikke til å redusere tidsbruken i konsesjonsbehandlingen – uavhengig av intern kapasitet hos energi- og vassdragsmyndighetene.

Med vårt lov- og regelverk skal man ta mange hensyn, og det er mange hensyn som skal balanseres for å finne fram til de prosjektene og utformingen av dem som totalt sett er gunstigst for samfunnet. Likevel har effektiviseringstiltakene gitt resultater. NVE og OED har de fem siste årene gitt endelige konsesjoner til dobbelt så mye vindkraft, og til nesten 20 pst. mer vannkraft, enn i den foregående femårsperioden. NVE har i de siste fem årene ferdigbehandlet hele 13,6 TWh vannkraft, vindkraft og fjernvarme. En del av disse sakene ligger nå til klagebehandling i departementet.

Selv om mengden saker som avgjøres årlig, har økt kraftig de senere årene, betyr ikke det at vi er fornøyd. Framdriften i konsesjonsbehandlingen må øke ytterligere for at vi skal nå de ambisjonene som regjeringen har satt seg for fornybarutbygging innen utgangen av 2020. Dette er en utfordring som både Olje- og energidepartementet og NVE retter stor oppmerksomhet mot.

Jeg merker meg med glede at representantene deler regjeringens synspunkt om at framdrift i konsesjonsbehandlingen er viktig. Bred politisk enighet om fornybarsatsing er viktig for å skape forutsigbarhet. Mange tiltak for å effektivisere konsesjonsbehandlingen av både nett og produksjon er allerede gjennomført, og flere tiltak vil bli gjort. Jeg tror imidlertid ikke at det er en tiltaksplan vi mangler – nå må vi gjøre jobben.

Mindretallet foreslår innføring av tidsfrister for saksbehandling og klagebehandling av energianlegg, både hos NVE og OED, med tilhørende sanksjonsregime. Innføring av tidsfrister for saker med så betydelig kompleksitet innenfor en rekke samfunnshensyn er lite tjenlig. Slike tidsfrister vil være til hinder for en forsvarlig samlet vurdering av prosjektene i samme område – noe som er viktig både for koordinering mot nettutviklingen og for å finne fram til de beste prosjektene. Dette vil ofte kunne føre til at fasiten blir avslag istedenfor en skikkelig saksbehandling, og vil derfor ikke være et bidrag til en raskere fornybarutbygging.

Tidkrevende utredninger om lovforenklinger, tidsfrister og sanksjonsregime vil ikke fjerne det faktum at det også i framtiden vil være i konsesjonsbehandlingen vi er nødt til å ta avveininger mellom reelle interessemotsetninger. Det er etter mitt skjønn ikke disse forslagene som kommer til å løse utfordringene vi står overfor, men det er nitid og skikkelig arbeid innenfor det lovverket vi har.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tor Sigbjørn Utsogn (FrP) [13:45:28]: Bakgrunnen for forslaget er at prosjekter ofte tar lang tid å bygge. Det kan ta år.

Spørsmålet mitt er: Kan statsråden garantere at alle konsesjonssøknader innenfor elsertifikatordningen er ferdig behandlet innen 2016–2017, sånn at prosjektene kan være i produksjon innen utgangen av 2020?

Statsråd Ola Borten Moe [13:46:02]: Det spørsmålet representanten tar opp, mener jeg er viktig og grunnleggende. Det påligger meg, departementet og NVE et stort ansvar i årene som kommer, å få nok saker igjennom systemet. Det er vårt ansvar, og det er selvsagt vårt mål at dette skal gjøres innenfor en tidsramme som gjør det mulig å delta i elsertifikatordningen. Da er den nødt til å være i produksjon innen utgangen av 2020.

Jeg kan ikke love at alle som søker, får ferdigbehandlet sine søknader innen 2016 eller 2017. Men jeg kan love at alle gode prosjekter, alle prosjekter det er mulig å se for seg skal bli gjennomført, skal – når man tar hensyn til beskrankningen i det norske nettet – få en skikkelig saksbehandling innen den tid.

Siri A. Meling (H) [13:47:14]: Statsråden sier at regjeringen ikke ønsker å slutte seg til forslaget om å gi tidsfrister, selv om vi fra vår side tenker at det kan være en pådriver for å sikre rask saksbehandling.

Så mitt spørsmål er om statsråden tror at kvaliteten øker proporsjonalt med tiden en bruker når det gjelder konsesjonsbehandling.

Statsråd Ola Borten Moe [13:47:47]: Nei, det tror jeg ikke, og av og til kan det sågar være motsatt, nemlig at raske avgjørelser kvalitativt kan være vel på høyde med de prosessene som tar tid.

Når vi likevel ikke ønsker å slutte oss til et regime med tidsfrister, er det fordi jeg er redd for at det kan virke kontraproduktivt. Jeg deler ambisjonen som jeg opplever er å få ned saksbehandlingstiden og opp kapasiteten. Men jeg er redd for at man i kompliserte prosesser der ulike reelle og legitime hensyn skal veies opp mot hverandre, og der man også er nødt til å vurdere samlede virkninger, fort kan komme i en tvangssituasjon der man for å nå tidsfristen blir nødt til å si nei til prosjekter som er gode, og som ellers ville fått ja. Dermed oppnår man det motsatte av det man ønsker.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:48:50]: Takk til statsråden for gode ord. Det er viktig å ta med seg at statsråd og komité – energi- og miljøpolitikere – ser likt på virkeligheten.

Vi har økt saksbehandlingskapasiteten, det er blitt bedre koordinering, og det er gjort prioriteringer. Likevel sier en samlet komité at i dag er behandlingstiden i NVE for lang. Statsråden sa selv i sitt innlegg at han ikke er fornøyd, og at han vil rette stor oppmerksomhet mot NVE og OED.

Mitt spørsmål er da: Hva vil den oppmerksomheten innebære, slik at vi – som komité og som ansvarlige på dette området – når vi ikke er fornøyde, kan bli det i framtiden?

Statsråd Ola Borten Moe [13:49:48]: Representanten vet jo at mitt viktigste mål er å gjøre Stortinget, og representanten, fornøyd med den jobben som blir gjort. Det er til tider krevende, men vi gjør hva vi kan.

Når det er sagt, har jeg behov for å si at jeg mener saksbehandlingstiden i NVE i dag er for lang. Jeg mener at vår egen kapasitet i Olje- og energidepartementet er under konstant forbedring. Det er viktig, det er riktig, og det er noe jeg, og regjeringen, kommer til å ha kontinuerlig fokus på framover: Hvordan kan vi øke kapasiteten, hvordan kan vi jobbe smartere, hvordan kan vi få saker fortere gjennom systemet? Noe av svaret ligger i flere saksbehandlere og økte ressurser, noe ligger i endring av konsesjonssystemet, som vi inviterer Stortinget til å si noe om i neste sak – nettbehandlingssaken – noe ligger i regionale planer knyttet til vindkraft, osv. Jeg tror ikke det finnes ett enkelt svar på hva vi er nødt til å gjøre. Det er summen av alle tiltak og alle strategier vi iverksetter for å nå målet, som kommer til å gi et godt resultat til slutt.

Siri A. Meling (H) [13:51:14]: Som jeg sa i mitt innlegg, er tiden overmoden med hensyn til å ta reelle grep som faktisk virker. Én ting er statistikk, en annen er fremtid, og, som jeg også sa i mitt innlegg, er det 3 150 dager igjen før en må trykke på startknappen for å komme inn under elsertifikatmarkedsordningen. Det tar i dag opptil fem år å få behandlet en konsesjon. Altså må svaret ligge i 2016–2017 for at en faktisk skal kunne benytte seg av ordningen med elsertifikater.

Hvis jeg leverte en søknad om konsesjon til statsråden i dag, kunne han da garantere at min søknad ville bli behandlet på en måte som gjorde at jeg eventuelt kunne benytte meg av elsertifikatmarkedet og trykke på startknappen innen 2020?

Statsråd Ola Borten Moe [13:52:08]: Det ville vært mitt mål og min ambisjon – med noen forbehold. For det første ville jeg da anbefalt representanten Meling å levere inn en konsesjonssøknad i et ikke vernet vassdrag. Det øker sannsynligheten for rask saksbehandling betydelig. Jeg tror også det er viktig å ha et godt prosjekt som ikke i for stor grad utfordrer andre hensyn som denne salen legger stor vekt på i andre sammenhenger. Jeg tror det er viktig at det ligger i en del av landet der det er tilgang på nett, og der vi lykkes med å få på plass nettkapasitet i god tid før 2020.

Er de tingene på plass, er det mitt mål, min ambisjon og min klare forutsetning at representanten Meling skal få svar i god tid til å kunne bygge ut før 2020.

Siri A. Meling (H) [13:53:00]: Med all respekt for statsrådens kunnskap må jeg påpeke at dersom jeg hadde søkt i et vernet vassdrag, ville min søknad blitt ferdigbehandlet veldig fort, fordi jeg da ville fått avslag.

Et annet spørsmål er – som jeg også var inne på i mitt innlegg – den politiske uenigheten vi kan ane som er mellom de ulike partier som leder ulike departementer. Det er klart at hvis vi skal få en raskere konsesjonsbehandling, er det avgjørende at regjeringen kan være tydelig på og stå samlet om prioriteringen med hensyn til utbygginger. Så mitt spørsmål til statsråden er om han etter at det nå har vært et statsrådsskifte i Miljøverndepartementet, opplever at det er et bedre klima for bedre samordning, slik at vi kan ha håp om raskere saksbehandling og raskere avklaringer av disse konsesjonssøknadene.

Statsråd Ola Borten Moe [13:53:57]: Jeg er klar over at verna vassdrag er verna vassdrag, men Stortinget har også vedtatt at man skal kunne tillate utbygginger på inntil 1 MW i verna vassdrag, hvis det ikke går på bekostning av de verdiene man ønsker å verne.

Så til spørsmålet om samarbeidet med Miljøverndepartementet. Det har jeg hele tiden opplevd som godt og konstruktivt. Jeg tror det er viktig å understreke at Miljøverndepartementet og Olje- og energidepartementet er satt til å ivareta ulike interesser, ulike sektorer, og at det innenfor alle regjeringer – tror jeg – vil være sånn at man til tider målbærer saker med et forskjellig utgangspunkt. Det ligger det ingen dramatikk i; det er sånn vårt system er designet. Jeg har alltid opplevd at samarbeidet mellom OED og MD er godt og konstruktivt. Jeg opplever nå at det er bred forståelse i regjeringen og i Miljøverndepartementet for at vi trenger en kjapp og god konsesjonsprosess for å nå våre felles mål knyttet til fornybar energiproduksjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.