Lise Christoffersen (A) [12:25:15]: (ordfører for saken): Kapittel 2 i utlendingsloven av 2008 handler om visum til Schengen og Norge, herunder § 13, som sier at søknader om visum avgjøres av Utlendingsdirektoratet, men at myndighet til å avgjøre søknad om visum også kan legges til utenrikstjenesten, og at myndighet til å innvilge Schengen-visum etter § 10 kan legges til en utenrikstjeneste tilhørende et annet Schengen-land.

Den sistnevnte bestemmelsen kom inn i utlendingsloven da Norge trådte inn i Schengen-samarbeidet i mars 2001. For at et annet Schengen-land skal kunne innvilge visumsøknader til Norge, må vi ha en representasjonsavtale med det aktuelle landet. Vi har i dag tolv slike avtaler, som omfatter ca. 70 forskjellige steder i verden. Motsatt representerer vi Norden, Nederland og Tyskland på til sammen 27 steder samt Østerrike på ett sted.

Disse representasjonsavtalene bygger på et serviceprinsipp, der alle Schengen-land oppfordres til å være til stede i alle visumpliktige land. Rent praktisk ordnes dette gjennom representasjonsavtaler om å behandle søknader på vegne av hverandre. Ny visumforordning trådte i kraft i april 2010. Da ble visumsamarbeidet utvidet til å omfatte avslagskompetanse, i tillegg til den tidligere innvilgelseskompetansen. Det gjelder en minstestandard for hvordan et eventuelt avslag skal utformes og begrunnes. Det samme gjelder hvordan en klage skal behandles. Klagen behandles av det samme landet som behandlet og avslo visumsøknaden. Disse standardene er i tråd med norsk forvaltningsrett.

Regjeringen fremmer i denne saken et forslag til en endring i utlendingsloven § 13, slik at representasjonsavtalene våre heretter vil omfatte både innvilgelse, avslag og klagebehandling. Begrunnelsen er todelt – dels fordi det gir søkerne en bedre service, dels fordi flere Schengen-land ved reforhandling av representasjonsavtalene nå stiller krav om at de også får delegert avslagskompetanse, ellers vil representasjonsavtalene ikke bli fornyet, med de ulempene det medfører, både for enkeltpersoner og for utlendingsmyndigheter.

Saken har vært på bred høring, med få merknader. Komiteen mente derfor at det ikke var behov for ny høring i forbindelse med Stortingets behandling av lovforslaget. En enstemmig komité slutter seg til regjeringens forslag.

Et par av høringsinstansene har stilt spørsmål ved om saksbehandlingen tilfredsstiller våre krav. Departementet har redegjort for dette på en god måte i proposisjonen. Dessuten er dette en ordning som det er valgfritt for søkerne å benytte seg av. Den som vil, kan fortsatt levere søknad til nærmeste norske utenriksstasjon. Vi har også fått opplyst at ordningen vil bli evaluert på vanlig måte. En slik evaluering trenger nødvendigvis ikke å bli omfattende, siden Utenriksdepartementet viser til at det er få visumsøkere til Norge fra de stedene som omfattes av våre representasjonsavtaler.

Komiteen har også bedt om at regjeringen ser på mulighetene for et samarbeid med det svenske konsulatet i Erbil i Irak, slik at visum kan søkes derfra, eventuelt leveres der for behandling et annet sted. Her forstår jeg at statsråden vil gi oppdatert informasjon i sitt innlegg.

For øvrig inneholder proposisjonen forslag til oppretting av feil i en del paragrafer i utlendingsloven. Siden dette bare er tekniske endringer, har komiteen valgt å ta disse til etterretning, uten noen kommentarer.

Innstillingen er, som nevnt, enstemmig.

Statsråd Grete Faremo [12:29:02]: Jeg er glad for at det er tilslutning til forslaget om endringer i utlendingsloven for å gi hjemmel til at andre Schengen-land etter avtale skal kunne få kompetanse til å avslå en visumsøknad på vegne av Norge, ikke bare innvilge på vegne av Norge, som vi har regler for nå.

Siden Norge og andre land som deltar i Schengen-samarbeidet, ikke har ambassader i alle land, har avtaler om representasjonssamarbeid, med henblikk på å innvilge visum på vegne av hverandre, vært en viktig del av Schengen-samarbeidet også for Norge siden vi ble Schengen-medlem i 2001. Dette samarbeidet er med på å effektivisere utlendingsforvaltningen og bidrar til raskere saksbehandling. Det innebærer økt service overfor søkerne og er ressursbesparende der Norge ikke har egen ambassade. Det er viktig at dette samarbeidet nå utvides til å kunne innebære at landene også kan avslå en søknad på vegne av hverandre, på samme måte som de kan innvilge på vegne av hverandre.

Det at vi gir Schengen-land myndighet til også å avslå visumsøknader på vegne av Norge, er avgjørende for å få videreført de representasjonsavtalene vi i dag har med sentrale Schengen-land. Jeg vil likevel understreke at vi selvsagt vil følge med i utviklingen, og skulle antall visuminnvilgelser endre seg vesentlig i negativ retning, er det naturlig å se nærmere på en eventuell sammenheng med avslagspraksis i de land som representerer oss.

Komiteen har i sin innstilling berørt situasjonen for irakiske visumsøkere og reist spørsmålet om det er mulig å finne løsninger, slik at visumsøknader kan fremmes fra Erbil i Nord-Irak, eventuelt gjennom et annet Schengen-lands konsulære representasjon. Det svenske konsulatet i Erbil er nevnt som en mulighet. Etter det jeg er kjent med, har imidlertid konsulatet i dag ikke viseringsmyndighet. Jeg vil i denne sammenheng peke på at situasjonen i landet gjør det nødvendig for Schengen-land å ta hensyn til den sikkerhetsmessige utfordringen en kø av visumsøkere kan innebære. Vi skal likevel ha spørsmålet med oss videre, og jeg ser det uansett som naturlig å avvente utrullingen i regionen av Schengens visuminformasjonssystem, VIS, og se på muligheter i lys av dette. VIS skal etter planen være i funksjon mot slutten av året.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.