Linda C. Hofstad Helleland (H) [09:54:12]: Alle barn har rett til en trygg og god oppvekst. Å ta vare på barna våre er en av samfunnets viktigste oppgaver. Å ta ansvar for det er kanskje noe av det aller viktigste ansvaret vi kan påta oss, både som medmennesker og også som folkevalgte.

Heldigvis har de aller fleste barn foreldre som gir dem omsorg og kjærlighet, men dessverre er det sånn at noen barn ikke har foreldre som er i stand til å gi dem det. Disse barna har vi et ekstra ansvar for å fange opp. Disse ungene må bli sett, og de må bli oppdaget, men det er langt fra nok. De må også følges opp, bli gitt hjelp og bli tatt vare på. Her er det dessverre altfor stor svikt i sikkerhetsnettet vårt.

Jeg er glad for at vi i dag skal diskutere hvordan vi på en bedre måte kan følge opp disse ungene. Det er viktig å prate om det, men det er også viktig å handle – for å gi dem hjelp.

Vi må ha et godt sikkerhetsnett for de ungene som faller utenfor. Dessverre har dagens sikkerhetsnett altfor mange og for store hull. For å tette hullene må offentlige etater som helsestasjon, barnevern, barne- og ungdomspsykiatri samarbeide og jobbe proaktivt mot barnehagene, skolene og frivillig sektor. Kort sagt: Vi i Høyre vil gi velferd som virker for barn, og derfor er vi opptatt av barns psykiske helse, barn som mobbes, fattige barn og barn som utsettes for vold og overgrep.

Ni av ti barn går i barnehage. Det gir oss en god mulighet til å hjelpe barn som har det vanskelig – tidlig i livet deres. Men i dag er det sånn at for mange barnehageansatte ikke har tilstrekkelig kompetanse til å følge opp barn som har det vanskelig. Kvaliteten på tverrfaglig samarbeid i kommunene er for ujevn, og vi har dessverre heller ikke oversikt over omfanget, dvs. hvor mange unger dette gjelder.

For mange er det vanskelig å snakke om barn som har det vondt hjemme. Jeg tror flere av oss som har besøkt mange barnehager, har hørt barnehageansatte som forteller at de gjør sitt aller beste for å se etter tegn, se etter symptomer og melde fra. Ofte går de og føler på at noe er galt, og de går med en vond magefølelse, men det er ikke alltid så lett å sette ord på det og heller ikke å følge opp videre. En barnehageleder som jeg nylig snakket med, fortalte meg at det hun gruet seg mest til i sin nye jobb som leder av en barnehage, var den dagen hun måtte melde fra til barnevernet om tilfeller av vold eller overgrep mot et av hennes barnehagebarn. Vi snakket mye om dette, og som hun selv sa: Uten kunnskap og opplæring om hvordan vi skal håndtere slike vanskelige situasjoner, gjør det oss ansatte veldig utrygge. Hun fortalte at to timer valgfag om temaet vold og overgrep mot barn var alt hun hadde hatt gjennom sin utdannelse som førskolelærer. Det forteller oss politikere at det er kunnskap og kompetanse som fører med seg trygghet, og det er det som gjør at det er enklere å melde fra, si fra, og ikke bare gå og føle på den vonde magefølelsen.

I en tidlig livsfase er barn søkende og har behov for omsorg og stimulering. Selv om mennesket er i en utviklingsprosess gjennom hele livet, skjer det en helt spesiell utvikling i småbarnstiden som avhenger av at barn får god oppfølging av sine nærmeste.

Vold og overgrep mot barn er fremdeles tabubelagt. Dette er et tema som det er viktig at vi snakker om, men det blir allikevel ofte skjøvet under teppet, for det er vanskelig å forstå at barn kan bli utsatt for vold og overgrep i sitt eget hjem, der de skal være som tryggest. Det er vanskelig å fatte at omsorgssvikt kan gå så langt at voksne som har omsorg for barn, også kan begå overgrep og vold mot egne barn.

Bladet barnehage.no nr. 2 hadde på trykk en veldig god artikkel som het De usynlige barna. De har brukt veldig mye ressurser på å kartlegge hvordan systemet svikter de barna som utsettes for vold og overgrep. I den artikkelen kan vi lese at fra 2006 til 2010 steg antall anmeldelser av familievold med 500 pst., fra 487 saker til 2 474.

Ni av ti norske barn går i barnehage store deler av dagen, i snitt over 30 timer per uke. Barnehagen har fått medansvar for omsorg og oppdragelse. Det gjør at barnehagen er viktig for å avdekke vold og overgrep mot barn i en tidlig fase av livet deres. Alle barnehageansatte har en personlig lovpålagt meldeplikt når de har grunn til å tro at et barn utsettes for omsorgssvikt eller vold. Dessverre er det likevel slik at for få meldinger kommer fra barnehagen. I 2010 fikk barnevernet over 8 000 bekymringsmeldinger om vold, men bare ca. 7 pst. kom fra barnehagene. En del barnehager gjør et veldig godt arbeid, og de oppfordrer foreldrene til selv å henvende seg til barnevernet. Derfor kommer ikke disse sakene inn i statistikken, men disse tallene er likevel noe vi skal ta alvorlig.

Barnehageansatte er kanskje – om man kan kalle det det – en av de viktigste trådene i det sikkerhetsnettet som skal fange opp utsatte barn tidlig i livet. I barnehagen handler det om at de som møter barna, har tilstrekkelig kompetanse, slik at de vet hva de skal se etter. Likevel gir ikke dagens førskolelærerutdanning noen obligatorisk opplæring i å tyde signaler, forholde seg til eller handle når man mistenker at barn har vært utsatt for vold eller overgrep. Høyre mener derfor at en vesentlig større del av utdanningen som utdanner barnehagepersonell, må omhandle problemstillingene knyttet til utsatte barn. Det at de ansatte i barnehagen får nødvendig kunnskap, gjør at flere melder inn bekymringer, og flere barn vil fanges opp av det offentlige sikkerhetsnettet på et tidlig tidspunkt. Vi har nesten 90 000 ansatte i norske barnehager, og hvis det er bare de nyutdannede barnehageansatte som har lært dette gjennom sin utdannelse, vil det ta flere tiår før alle ansatte i barnehagene har fått nødvendig kompetanse for å fange opp disse barna. Høyre ønsker derfor å ha en konkret satsing på kompetanseheving innenfor volds- og overgrepsutsatte barn for ansatte som jobber i barnehagene i dag.

Regjeringen ga i 2009 ut veilederen Til barnets beste. Den skulle bedre samarbeidet mellom barnehagene og barnevernet. Jeg er litt bekymret for at den veilederen i seg selv ikke er nok. Nå, snart tre år etter at den ble innført, hører vi ofte fra fortvilte barnehageansatte som melder fra til barnevernet om vold og overgrep mot barn, men som ikke får tilbakemelding fra barnevernet. Det oppleves ofte som frustrerende for de ansatte, for ungen kommer fremdeles i barnehagen, og de vet ikke om saken er tatt tak i eller ikke. Det er viktig å få på plass at den regelen blir ivaretatt på en god måte. Når barnehageansatte går til det skritt å melde fra om sin bekymring, må de også få en tilbakemelding. Veilederen foreslår at barnevernet årlig skal komme på foreldremøter. Mange barnehageansatte forteller at de aldri har opplevd dette. Jeg håper derfor at statsråden kan si noe om hva regjeringen vet om de konkrete effektene av veilederen.

Det hadde også vært interessant å høre kunnskapsministeren si noe om hvor mange kommuner det er som har innført systematisk arbeid knyttet til vold og overgrep mot barn, barnehagens rolle i dette og ikke minst hva vi vet om kommuner som jobber forebyggende inn mot barnehagen fra barnevernet og tverrfaglige team. Jeg ser frem til kunnskapsministerens redegjørelse om hvordan regjeringen jobber aktivt med disse tiltakene.

Høyre har store forventninger til regjeringens nye rammeplan for barnehageutdanningen. Det er med stor bekymring vi registrerer at verken vold eller overgrep er nevnt spesielt i den nye rammeplanen, og at kunnskap om barn i vanskelige livssituasjoner og barns rettigheter kanskje drukner som to av til sammen 92 kunnskaps-, ferdighets- og kompetansemål. Jeg ser frem til at ministeren utdyper mer i detalj hvordan høyskolene kan sørge for at de nyutdannede får tilstrekkelig kunnskap om volds- og overgrepsutsatte barn.

Jeg ble veldig glad da jeg registrerte at statsråd Halvorsen i 2010 erklærte at hun ville satse på dette feltet. Løftene om å trene alle voksne som jobber i barnehage, til å se unger som mishandles, tro på dem og gjøre noe med det viser at statsråden tar dette arbeidet veldig alvorlig. Så håper jeg at vi gjennom debatten får diskutert mer konkret hvordan kommunene, barnehagene og ikke minst førskolelærerutdanningen skal sette de barnehageansatte bedre i stand til å avdekke vold og overgrep mot barn.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:04:35]: Jeg vil takke representanten Hofstad Helleland for at hun tar opp et viktig spørsmål som jeg er veldig opptatt av. Det er en veldig styrke i dette arbeidet at det er så stor tverrpolitisk enighet om at barnehagen er sentral i å forebygge og varsle hvis barn utsettes for overgrep eller mishandling.

Regjeringen har stor oppmerksomhet rettet mot hva vi kan gjøre for at ansatte i barnehage og skole skal bli bedre til å oppdage og hjelpe barn som er utsatt for vold og overgrep. Det er helt sentralt at de ansatte har nødvendig kompetanse til å kunne vurdere når det er grunn til å melde fra til barnevernstjenesten om bekymring for et barn. Alle ansatte i barnehager og skoler er i henhold til henholdsvis § 22 i barnehageloven, § 15-3 i opplæringsloven og § 7-4 i privatskoleloven pålagt opplysningsplikt til barnevernet, uten hinder av taushetsplikten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.

Når det gjelder barnehagene, er det først og fremst barnehageeiernes, altså kommunenes, ansvar å sørge for at de ansatte har den nødvendige kompetanse for å etterleve gjeldende regelverk. De offisielle tallene fra Statistisk sentralbyrå for 2007 viste at barnehagene kun var meldeinstans for 4 pst. av påbegynte undersøkelsessaker hos barnevernet, noe som omfatter i overkant av 1 000 saker. Andelen gjelder for hele aldersgruppen 0–18 år og øker til om lag 15 pst. dersom kun barn i barnehagealder medregnes. Statistikk for 2010 viser at meldinger fra barnehager fortsatt bare utgjør rundt 4 pst. av meldingene som førte til undersøkelse, men antall saker har økt og omfatter nesten 1 500 saker. I saker som gjelder omsorgssvikt og mishandling, meldte barnehagene 305 saker, tilsvarende 5 pst., i 2007 og 588 saker, tilsvarende 7 pst., i 2010. Dette gjelder fortsatt for hele aldersgruppen 0–18 år, vi har ikke tall som viser andelen for barn i barnehagealder. Når det gjelder skolen, meldte den 13 pst. av sakene i 2010.

En kartlegging foretatt av NOVA i 2009 viser imidlertid at det kan være grunn til å tro at barnehagene sender noen flere bekymringsmeldinger og har mer kontakt med barnevernet enn det som framkommer av den offisielle barnevernsstatistikken, som representanten Hofstad Helleland var innom. NOVA viser til at det ikke finnes oversikt over hvor mange anonyme drøftinger barnehagene har med barnevernet i løpet av et år, heller ikke hvor mange foreldre som veiledes til å ta kontakt med barnevernet fra barnehageansatte, eller om saken er kjent for barnevernet fra før, og en ny melding vil nødvendigvis bli registrert som ny sak eller bare lagt på den allerede eksisterende saken. Så antakelig står det litt bedre til enn de harde fakta viser, men det er dog en stor utfordring.

I rammeplanen for barnehagens innhold og oppgaver påpekes det at det bør etableres et generelt og systematisk samarbeid mellom barnehage og barnevern, og at den enkelte kommune må finne hensiktsmessige løsninger på hvordan barnehage og barnevern skal samarbeide. Det bør tilstrebes et samarbeid basert på jevn og formalisert kontakt, på felles mål for barnet og på kunnskap om hverandres arbeidsoppgaver og arbeidsform. Fylkesmennene skal gi råd til og motivere kommunene til samarbeid mellom tjenester og ulike institusjoner som arbeider med barn og unge og deres familier.

Jeg vil i denne forbindelse få sitere følgende fra Flatø-utvalgets NOU i 2009 om bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge:

«Utvalget mener også at det bør sikres en tettere kontakt mellom fagfeltene som yter tjenester til barn utenom skole og barnehage, og dem som ivaretar barna i barnehagen og skolen. Det bør opprettes møteplasser for tverretatlig/tverrfaglig samarbeid, hvor PP-tjenesten, det psykiske helsevernet for barn og ung, kommunehelsetjenesten og barneverntjenesten kan bidra til kunnskapsheving ved informasjon om hva de ansatte i barnehage og skole skal være oppmerksomme på, hva det er viktig å observere, og hva som kan være tegn på avvikende utvikling.»

Jeg vil nevne følgende tiltak som er gjennomført eller startet opp:

Barnevernloven er blitt endret, og den nye bestemmelsen åpner for en bedre og mer åpen samhandling mellom barnevern, barnehage og skole. Det gamle regelverket var til hinder for at barnehagen og skolen fikk vite hvordan meldinger ble fulgt opp. Bakgrunnen for lovendringen er å styrke samarbeidet med og tilliten til barnevernstjenesten. I NOVA-undersøkelsen sa f.eks. ni av ti barnehagestyrere at terskelen for å melde fra til barnevernet ville være lavere hvis man hadde gode samarbeidserfaringer fra tidligere. Da er det også viktig at barnehagen får informasjon om hvordan det har gått med den bekymringsmeldingen de har sendt.

Barnehagelovutvalget har foreslått å innføre mer presise krav i barnehageloven, som at barnehagen bør ha skriftlige retningslinjer for rutiner når man er bekymret for et barn, og det presiseres at alle ansatte har et ansvar, ikke bare styrer, og at kommunen skal utarbeide rutiner for samarbeid mellom barnehage og barnevern. Utvalgets utredning har vært på høring og vil bli en del av det som vurderes i forbindelse med forslagene.

NOVA har vist at i 2008 hadde 61 pst. av barnehagene etablert kontakt med barnevernstjenesten, at 64 pst. hadde skriftlige rutiner for å håndtere mistanke om overgrep, mishandling og omsorgssvikt, og at 30 pst. hadde rutiner som ikke var skriftliggjort. Da gjensto det bare 6 pst. som ikke hadde rutiner i det hele tatt. Det er slik at det store flertallet av barnehagene er oppmerksomme på dette, har det som tema og har rutiner.

Som et av oppfølgingstiltakene etter stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagene har Kunnskapsdepartementet i samarbeid med Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet gitt ut en felles veileder for å styrke samarbeidet mellom barnevernet og barnehage. Veilederen kom i 2009, og den skal bidra til å heve kompetansen hos alle ansatte i barnehagene og i barnevernet. Veilederen tar spesielt for seg barnehagens plikt til å gi opplysninger ved alvorlig bekymring for et barn. Den tar også for seg barnevernstjenestens plikt til å gi tilbakemelding når barnehagen har meldt bekymring om samarbeid og kommunikasjon mellom barnevernstjeneste, barnehage og foreldre. I en planlagt oppfølgingsundersøkelse om ulike sider ved kvaliteten i norske barnehager sier vi eksplisitt at vi ønsker informasjon om barnehagenes kjennskap til, bruk av og vurdering av BLDs veileder om samarbeid mellom barnehagen og barnevernstjenesten.

Jeg har også lyst til å understreke at ansatte i barnehager og skoler ikke selv skal vurdere om det er hold i en bekymring. De skal melde fra til barnevernet, og så er det barnevernet som skal vurdere den bekymringen de har. Det er en viktig påpekning.

Jeg mener at det å satse på å styrke kompetansehevingen for alle barnehageansatte om utvikling og behov bidrar til økt bevissthet om det å fange opp og forstå hvordan barn har det. Kunnskapsdepartementet har fra 2005 og fram til i dag firedoblet bevilgningene til ulike kompetansetiltak for ansatte i barnehagene. Lederutdanning for styrere, veiledningstilbud for nyutdannede førskolelærere, kompetansetiltak for assistenter i alle fylker, etter- og videreutdanningstilbud for førskolelærere og deltidsutdanning for å rekruttere assistenter til førskolelæreryrket har bidratt til økt kunnskap om barns omsorgs- og livssituasjon. Flere av etter- og videreutdanningstiltakene har vektlagt forebygging og tidlig innsats.

En ny, helhetlig kompetansestrategi for barnehageområdet vil bli lagt fram sammen med meldingen om framtidens barnehager i 2013. Den nye kompetansestrategien skal gjelde fra 2014, og departementet utreder nå innretning og innhold for kompetansetiltak for alle ansatte i barnehagene.

Dagens førskolelærerutdanning skal sørge for at studentene får kunnskap om førskolebarn med behov for særskilt hjelp og støtte og deres familier. NOKUTs evaluering viste at det er behov for en utdanning som er mer i takt med samfunnsutviklingen og behovene i dagens barnehage. Vi etablerer derfor en ny og bedre førskolelærerutdanning fra høsten 2013. Den nye utdanningen skal bl.a. vektlegge det økte mangfoldet i barnehagen, særlig det at vi har hatt en økning av andelen barn under tre år, barn med særskilte behov og flerspråklige barn. Det vil bli lagt økt vekt på førskolelærernes kunnskap om barns ulike oppvekstvilkår og førskolelærernes evne til tverrprofesjonelt samarbeid. Førskolelærerne skal opparbeide seg ferdigheter til å identifisere særskilte behov hos enkeltbarn og på bakgrunn av faglige vurderinger raskt iverksette tiltak. I de nasjonale retningslinjene for den nye rammeplanen omtales bl.a. barnehagens samfunnsmandat, barns rettigheter samt personalets oppgaver og ansvar i møte med barn i vanskelige livssituasjoner.

Kunnskapsdepartementet har i forskrift om rammeplan for de nye grunnskolelærerutdanningene følgende generelle formuleringer på dette området: Kandidaten skal ha kunnskap om barn i vanskelige situasjoner og om barns rettigheter i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Kandidaten skal i samarbeid med foresatte og faglige instanser kunne identifisere behov hos elevene og iverksette nødvendige tiltak.

Jeg takker representanten Hofstad Helleland for å ta opp denne problemstillingen. Det har vært en problemstilling som hun tidligere også har benyttet anledningen til å rette søkelyset mot. Det tror jeg er et viktig ansvar som vi fra Stortinget og regjeringens side kan ta, nemlig å snakke om problematikken i de sammenhengene vi er.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:15:15]: Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse. Jeg ble særlig glad for å høre at det jobbes så systematisk når det gjelder kompetansestrategien som skal legges frem i forbindelse med stortingsmeldingen neste år. Jeg tror det er veldig viktig at vi ser den i sammenheng med den barnehagemeldingen som vi ser frem til kommer i 2013.

Jeg kunne likevel ønsket å høre hvor tydelig statsråden vil være i sin beskjed til landets barnehageutdanninger når det gjelder det som ligger i rammeplanen, for vi opplever jo at de ulike institusjonene vektlegger dette veldig ulikt i dag, og om statsråden ønsker å være mer konkret i sin beskjed til institusjonene om hvor stor del av utdanningen dette skal være.

Det er også et annet moment som jeg har lyst til å komme inn på, og som jeg ønsker å høre statsrådens tanker om: taushetsplikten. Mange av oss får høre den kjente uttalelsen om at taushetsplikten blir misbrukt av folk, at den virker mot sin hensikt, og at den ikke er til barnets beste. Selv om det kanskje er vanskelig å se hva vi konkret skal gjøre for at ikke taushetsplikten skal være til hinder, hadde jeg ønsket å høre hvilke tanker statsråden gjør seg om hvorvidt taushetsplikten i dag er til hinder, f.eks. knyttet til helsesøster. Vi hørte en sak på NRK denne uken om en tannlege som oppdaget misbruk av barn. Han tok kontakt med helsesøster, men han måtte anonymisere, og barnet fikk ikke hjelp fordi systemet og taushetsplikten opplevdes som et hinder. Jeg synes at i dette perspektivet og i den diskusjonen vi har knyttet til barnehagene, er det veldig interessant å høre.

Jeg ser frem til den videre debatten, og synes at det er veldig interessant å høre hvilke innspill de andre partiene har knyttet til hva vi kan gjøre mer konkret for å heve kompetansen til dem som allerede jobber i barnehagene, og hva mer vi kan gjøre knyttet til utdannelsen for fremtidige barnehageansatte.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:18:20]: Det er viktig at de ulike utdanningsinstitusjonene har mulighet til, ut fra den rammeplanen som vi bestemmer, å konkretisere hva slags innhold og opplegg de skal ha for sine utdanninger. Men jeg har en veldig klar forventning om at alle som tilbyr førskolelærerutdanning og lærerutdanning, sørger for at deres studenter og kandidater får opplæring i dette temaet. Det er fordi, punkt én, man skal være trent når det gjelder hva slags typer oppførsel fra barn man skal se etter hvis man skal være en observant voksen i barnehagene, og punkt to, fordi det ofte er ganske vanskelig å ta tak i denne typen problematikk.

Det er barn som går i barnehagen hvor de ansatte i barnehagen sikkert kjenner foreldrene ganske godt. De kan være litt – hva skal en si – usikre på om de faktisk observerer riktig. Det kan være ganske krevende å forholde seg til foreldre i en situasjon hvor man kanskje går rundt med en mistanke om dette er barn som er utsatt for overgrep. I den situasjonen kreves det betydelig styrke, og det krever god ledelse i barnehagen. Det er riktig at alle ansatte i barnehagen har en selvstendig plikt til å si fra, men det er klart en dyktig leder i en barnehage vil hjelpe og støtte de ansatte der gjennom å få beskjed videre til seg om det.

Min klare forventning er at alle utdanningssteder har et opplegg rundt dette, og at alle nyutdannede blir trent i hva man skal se etter. Men det må være en bevissthet i den enkelte barnehage hele tiden rundt dette, og derfor er kompetansestrategien som vi skal legge fram i forbindelse med stortingsmeldingen i 2013, også en viktig del av dette.

Så mener jeg at de endringene som er gjort i det siste når det gjelder taushetsplikt, burde ivareta den muligheten som ulike yrkesgrupper som kan komme i kontakt med barn som er utsatt for overgrep og mishandling, har til å varsle, og at den ikke kan oppfattes som et hinder for å varsle. Men hvis det skulle være eksempler på noen svakheter der, ser jeg gjerne på det. Der hvor kommunene sørger for at alle ulike instanser samarbeider godt, vil også barnehagene raskt kunne få beskjed om at barnevernet faktisk følger opp de bekymringsmeldingene som er. De kan få beskjed om hva slags tiltak som settes inn, slik at man kan samarbeide godt rundt det barnet det gjelder.

Kåre Simensen (A) [10:21:26]: Jeg vil også takke representanten Hofstad Helleland for at hun tar opp et så viktig spørsmål som inneholder så mye vondt for alle som er involvert.

At mørketallene er så høye som det vises til i interpellasjonen, forteller at vi alle har utfordringer – som medmennesker, som barnehageansatte eller som stortingspolitikere. Vi kan alle bidra. I en slik sak som denne bør vi – på samme måte som vi har en nullvisjon om antall drepte i trafikken – ha en nullvisjon som hindrer barn i å bli utsatt for overgrep. Kanskje en uoppnåelig visjon, men vi må kunne flagge det. Derfor er slike debatter som dette viktige. Vi må sette dette på dagsordenen, ville snakke om det og ikke minst erkjenne dette som et stort problem i samfunnet – her i landet, og i andre land.

At man i denne debatten retter fokus inn mot det arbeidet som ansatte i barnehagene gjør, er forståelig. Jeg vil ikke kritisere dem for å gjøre et dårlig arbeid på dette området. Jeg vil heller ikke lempe større belastninger over på dem enn over på oss andre, men fordi de som yrkesgruppe er i så nær kontakt med barn i sin hverdag, er det viktig at de klarer å se tegn på at ting ikke er som de skal være, på et så tidlig tidspunkt som overhodet mulig.

Som statsråden sa i sitt innlegg, har regjeringen stor oppmerksomhet på denne problemstillingen, og så er det slik at vi alle kan bli bedre på å varsle når vi har mistanke om at overgrep finner sted. At de som jobber med barn i sin hverdag, skal ha nødvendig kompetanse for å kunne vurdere når det er grunn til melde fra til barnevernstjenesten om bekymring for et barn, er opplagt. Alle ansatte i barnehager og skoler er i henhold til ulike lover pålagt opplysningsplikt til barnevernet uten hinder av taushetsplikten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller at det foregår andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Det bekrefter bare at vi tar dette på alvor.

Interpellanten spør hva regjeringen gjør for at de ansatte får tilegnet seg nødvendig kompetanse på dette området. Denne regjeringen har gjort mye og vil fortsatt gjøre mye. Man har gjennomført flere viktige tiltak for å bidra til at barnehager blir i bedre stand til å melde fra til barnevernet om overgrep og omsorgssvikt.

Ett tiltak er en endring av barnevernloven, som gjør at barnehagene har rett til å få en tilbakemelding om konkret oppfølging av sakene de har meldt. Dette bidrar også til et bedre samarbeid mellom barnevern og barnehager og til at barnehagene får kunnskap om hvorvidt bekymringsmeldingen er blitt fulgt opp eller ikke.

Et annet tiltak er at det er laget en veileder, som også statsråden viste til i sitt innlegg, som tar opp barnehagens plikt til å sende bekymringsmelding.

Det er i tillegg verdt å nevne at Kunnskapsdepartementet fra 2005 og fram til i dag har firedoblet bevilgningene til ulike kompetansetiltak for ansatte i barnehagene – lederutdanning for styrere, veiledningstilbud for nyutdannede førskolelærere, kompetansetiltak for assistenter i alle fylker, for å nevne noen.

Men det er i denne sammenheng viktig å si at det er barnehageeiers ansvar å gi sine ansatte nødvendig kompetanse etter det til enhver tid gjeldende regelverk. Mye er gjort, men det gjenstår ennå mye, og ser en på tallene som både interpellanten og statsråden henviste til, bekrefter de nettopp det.

Men de tallene vi her viser til, er statistikk. Den kartleggingen fra NOVA i 2009 som begge de to som har hatt ordet før meg, viste til, viser at det er grunn til å tro at barnehagene sender noen flere bekymringsmeldinger og har mer kontakt med barnevernet enn det som framkommer av den offisielle barnevernsstatistikken.

Når vi ser på tallene og tiltakene som det er referert til fra statsrådens side, kan man alltid diskutere om det er nok. Så lenge barn blir utsatt for omsorgssvikt, vil en alltid sitte igjen med følelsen av at man har gjort for lite. Det er ingen god følelse. Så får trøsten – om man kan bruke et slikt ord i denne saken – være at vi alle skal være glad for at enhver sak som meldes inn, kan være et viktig bidrag til at ett barn mindre havner i den forferdelige statistikken over barn som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt.

Vi har alle et ansvar, uavhengig av hvor vi har vår arbeidsplass. Bare det å bry seg og gjøre sin plikt som medmenneske i ansvaret om å melde fra er av stor betydning, i tillegg til det arbeidet som ulike instanser gjør.

Min oppfordring til oss alle er: Vi kan alle bli bedre på å forhindre at barn blir utsatt for overgrep og omsorgssvikt.

Solveig Horne (FrP) [10:26:36]: I likhet med de foregående talere vil jeg takke interpellanten for å ta opp et så viktig tema og igjen sette det på dagsordenen her i Stortinget.

Vi snakker alltid om å bry oss, at vi alle har et ansvar for å se barna og varsle, og det er veldig viktig. Men det er bekymringsfullt at så få varslinger kommer fra barnehagene. Når vi vet at nesten 94 pst. av alle barn oppholder seg i barnehagen – vi vet at barna er i barnehagen fra tidlig på morgenen til utpå ettermiddagen – er det de som jobber i barnehagen, som har et stort ansvar for å se disse barna. Det er de som ser dem i hverdagen, som må ha et ansvar for å melde fra.

Vi vet at når et barn slår seg og får plaster på foten sin, kanskje, eller på armen sin, er de veldig interessert i å vise dette – se, jeg har fått plaster på! Hvis et barn blir utsatt for et overgrep, prøver de å skjule det. Da er det barnehagepersonalets ansvar – det skal ringe noen klokker – for å se dette barnet, for vi vet at hvert eneste barn har en stor lojalitet overfor sine foreldre, og de tør ikke si fra at det såret, det merket, har mamma eller pappa forårsaket. Det er noe av det som er viktig når det gjelder å se disse barna.

Så til det man kan gjøre. Som også statsråden var inne på, er det slik at når det gjelder førskoleutdanningen, er det varslet at dette skal tas inn som tema i barnehagelærerutdanningen, men er det nok? Den nye utdanningen skal begynne høsten 2013, men det tar altså tre år før disse førskolelærerne er ferdig utdannet.

Da er mitt forslag her for å sikre den informasjonen at de som allerede jobber i barnehagen i dag, kanskje også må gjennomgå noen kurs eller får et krav på seg til kompetanse på en eller annen måte, slik at de kan få en oppdatering på hvor viktig det er å varsle barnevernet.

Mange av dem som jobber i barnehage i dag, har kurs bl.a. i brannsikring og HMS. Kanskje skulle det også vært et kurs for de ansatte med tanke på hva de skal se etter for å se de barna som blir utsatt for overgrep.

I dag er alle barnehager pliktig til å samarbeide med skolene, men de er ikke forpliktet til å samarbeide med barnevernet før noe skjer. Hvorfor er det slik at det er så vanskelig for barnevernet å samarbeide med barnehagene? Hvorfor kan ikke de to instansene, som begge to skal jobbe til beste for barna, samarbeide mye mer og tenke at de skal gjøre det som er best for barnet, istedenfor å sitte på hver sin tue? Det er kjempeviktig at vi får på plass et tverretatlig samarbeid, og at barnehagene har et mye bedre og tettere samarbeid med barnevernet. Det bør formaliseres, og en må få til et samarbeid om dette. Noen barnehager gjør det – det må jeg også si – og de har barnevernet inne på personalmøter og på foreldremøter. Noen barnehager har også et mye tettere samarbeid med politiet. De føler ofte at det er enklere å samarbeide med og kunne ha informasjonsmøter med politiet, enn det er å samarbeide med barnevernet.

Så gjelder det taushetsplikten, som flere har vært inne på, og hvor viktig det er at vi har en gjennomgang av den. Det viktigste her er å passe på at disse barna ikke blir utsatt for vold og overgrep.

Så vet vi at veldig mange familier som på mistanke om at barnevernet er kommet inn i bildet, eller at barnehagene har varslet, har lett for å flytte til en annen kommune. Da forsvinner de ut av den kommunen, og barna forsvinner ut av den barnehagen. Derfor er det viktig å få på plass et varslingssystem, slik at kommunen har ansvaret for å varsle barnevernet i den kommunen som de flytter til. Det er også viktig at når det blir varslet – som interpellanten var inne på – at barnehagene får en tilbakemelding. Har det blitt gjort noe med den saken, eller har det ikke blitt gjort noe med den saken? Vi trenger ikke å bekymre oss mer, for vi har kontroll, og vi har gjort noe, kan barnevernet si. Det må også komme på plass, mye bedre enn det det har vært til nå.

Det som er viktig her nå, er at vi alle må satse på å få på plass skikkelige rutiner og få dette inn i utdanningen til førskolelærerne. Ikke minst håper jeg statsråden kan ta dette med seg også når det gjelder de som arbeider i barnehagene i dag, at de også kan få ta kurs og få kompetanseheving akkurat på dette temaet.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Svein Harberg (H) [10:31:55]: Dette er en sak jeg skulle ønske ikke var et nødvendig eller aktuelt tema i Stortinget. Dessverre er det ikke slik. Takk til Linda Hofstad Helleland som setter dette på dagsordenen. Det er en viktig sak.

Det er ganske grusomt å tenke på at hver gang vi ser en flokk barn fra en barnehage som leker eller er på tur, barn som oppleves som fulle av glede og liv, så sier statistikken at flere i den flokken har vært utsatt for eller har vært vitne til vold. Ja, det er til og med sannsynlig at noen i den flokken har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er ganske ubegripelig for de fleste av oss at dette kan ha et slikt omfang, men nettopp det ubegripelige er antagelig en av de største utfordringene. Det ubegripelige er ofte vanskelig å se eller i det hele tatt å se etter. Det er slike utfordringer det er vårt ansvar som politikere å gripe fatt i.

Å håndtere en samtale med barn, kolleger eller foreldre omkring disse forholdene er krevende. Det krever først av alt god kunnskap. Denne kunnskapen er i de fleste barnehager i dag mangelfull, og det kommer selvsagt av at dette ikke har vært sentralt i utdanningen av personalet i barnehagene. Det har heller ikke vært systematisk kunnskapsoppdatering av dem som er i arbeid i barnehagene. Her trenger vi innsats fort!

Det er forresten ikke helt sant at det ikke finnes oppfølging av dem som arbeider i barnehagene med tanke på å lære dem om vold og overgrep, men det skjer ikke i regi av det offentlige. Det systematiske arbeidet skjer i regi av, og etter initiativ fra, Stine Sofies Stiftelse, en organisasjon som ble opprettet nettopp på bakgrunn av en tragisk sak der små barn ble utsatt for seksuelt misbruk og drept. Det er ganske underlig at en slik stiftelse må samle inn penger og kjempe år for år for å beholde støtten fra det offentlige, for å gjennomføre noe av den opplæringen av ansatte i barnehage og skole som burde være en soleklar oppgave for det offentlige selv. Stine Sofies Stiftelse har gjort en kjempeinnsats, laget et flott materiell, og gode ledere i barnehager og skoler rundt om i landet har tatt dem inn og brukt materiellet deres for å synliggjøre og lære oss alle hva vi skal se etter, og hvordan vi skal håndtere slike saker. Stiftelsen tar på seg oppgaven og utfører den på en god måte. Det er flott, men det kan på ingen måte frita oss for ansvaret. Vi har ansvaret for å dekke behovet for pedagogisk personale som kan se faresignalene, som på bakgrunn av god opplæring på en pedagogisk god måte kan gripe fatt i og ikke minst være med på å forebygge vold og overgrep mot barn. Høyre vil ha dette på plass som en sentral del av utdanningen, og det er med det engasjementet som bakgrunn at Hofstad Helleland har tatt saken opp i Stortinget i dag.

Jeg kjenner til mange ansatte i barnehage og skole som i møte med slike saker blir utrygge og føler seg som svømmeudyktige som er blitt kastet ut på dypt vann uten badering. Den utryggheten må vi hjelpe dem ut av. Riktig håndtering er avgjørende for resten av livet for dem det gjelder.

De tallene vi har hørt i dag, er tragiske, og hvert enkelt tilfelle, hver enkelt hendelse, er tragisk. Dette må vel være den plassen, som andre har vært inne på, i det politiske arbeidet hvor en nullvisjon absolutt må være på sin plass – uten uenighet. Det kan vi bare oppnå ved å sette inn ressurser. Det kan vi bare oppnå ved å la temaet være en sentral del av barnehagelærer- og lærerutdanningen. Det kan vi bare oppnå ved å ta kunnskapen og engasjementet fra ildsjeler som Ada Sofie Austegard og Stine Sofies Stiftelse på alvor og gi dem den naturlige plass og den nødvendige støtte, slik at de nesten 90 000 som arbeider i barnehagen i dag, får den kunnskap og kompetanse de trenger for å se de utsatte barna. Det kan vi bare oppnå ved å omgjøre festtalene om barnas beste til virkelig politikk. Statsråden har et helhetlig ansvar for den oppfølging barna får, fra de starter i barnehagen, og til de har fullført utdannelsen. Gjennom dette løpet må også kampen mot vold og overgrep intensiveres, bare slik kan vi sikre gode resultater og nye, bedre holdninger hos framtidige generasjoner.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [10:36:51]: Jeg må også rette en takk til interpellanten for å sette en svært viktig sak på dagsordenen – og også en takk til kunnskapsministeren for svaret vi har fått.

Vi vet at jo tidligere et barn som er utsatt for omsorgssvikt, oppdages og tiltak iverksettes, jo større er sannsynligheten for en positiv utvikling. Eller sagt på en annen måte: Det å vokse opp med vedvarende omsorgssvikt kan ødelegge deg for livet.

Med denne bakgrunnen kommer vi stadig tilbake til drøftinger om hvordan vi kan sørge for at flere får hjelp så tidlig som mulig. Alle voksne har et ansvar og en meldeplikt, og da må vi se på hvordan vi kan få ned terskelen for å varsle om mistanke om omsorgssvikt, det være seg nabo, familie, jordmor på sykehus, helsestasjon, barnehageansatt eller ansatte i skolen.

Når vi vet at de aller fleste barn nå går i barnehage i Norge, og altså at det er barnehageansatte som ofte er voksenpersonene som har hyppigst kontakt med barna utenfor hjemmet, er det viktig at de har tilstrekkelig kompetanse til å oppdage at ungene ikke har det bra, og ikke minst hvordan de skal gå fram i slike saker. Barnehageansatte er ofte tett på foreldrene, og det kan være vanskelig å vite når man skal varsle. Mange kvier seg for å ta opp sin bekymring av frykt for samarbeidet med foreldrene, de kan være redde for å ta feil, og de kan være redde for å bryte lovbestemt taushetsplikt, sjøl om man vet at man er unntatt taushetsplikt. Det er helt nødvendig å ha kunnskap om tegn på at barn er utsatt for bl.a. omsorgssvikt, og kunnskap om aktuelle framgangsmåter for barnehagens samarbeid med foreldre og med barnevernet. Undersøkelser har påpekt at barnehageansatte ikke føler seg kompetente til å håndtere problemstillinger knyttet til vold og overgrep mot barn. Da er det vårt ansvar å sørge for kompetansehevende tiltak, som kunnskapsministeren også redegjorde for at det er iverksatt en rekke av, og også gjennom den nye kompetansestrategien som vil bli framlagt. Vi ser fram til at den kommer i 2013.

Både interpellanten og ministeren viser til kartleggingsundersøkelsen fra NOVA. Den blir også omtalt i Øie-utvalgets innstilling Til barnas beste. Her blir det påpekt at årsakene til det lave antallet bekymringsmeldinger er flere. Det vises også til at sannsynligheten for å melde saker til barnevernet er størst for barnehager som har etablert forhold til barnevernstjenesten, og som har gode erfaringer med tidligere samarbeid, videre at det er dobbelt så mange kommunale som private barnehager som melder fra om bekymringer. Dette viser at det er svært viktig med gode samarbeidsrelasjoner. Utvalget gir en anbefaling om at det i ny barnehagelov inntas en bestemmelse om at kommunen har plikt til å utarbeide rutiner for samarbeid og kunnskapsutveksling mellom barnehage, barnevern, helsestasjon og andre berørte instanser, og at denne bestemmelsen inntas i ny barnehagelov. Dette påpekte også statsråden i sin redegjørelse. Vi vet at den har vært ute på høring, og vi kommer helt sikkert til å komme tilbake til dette.

Kunnskapsministeren og interpellanten viste også til veilederen som kom i 2009 for å styrke samarbeidet mellom barnevernet og barnehagen. Den skal bidra til å heve kompetansen i både barnehagesektoren og barnevernstjenesten, samt til samarbeid og kommunikasjon. For å få en oversikt over hvorvidt barnehagene kjenner til, bruker og vurderer denne, er jeg glad for at det nå søkes informasjon om dette i planlagt oppfølgingsundersøkelse om ulike sider ved kvaliteten i barnehagene. Det er vel og bra med en veileder, men vi må også vite om den blir brukt, om den har effekt, og da forventer jeg at vi får en tilbakemelding på de undersøkelsene som foretas, og at det blir fulgt opp i ettertid.

Det er ikke lenge siden Meld. St. 13 for 2011–2012 Utdanning for velferd, Samspill i praksis, ble behandlet. Her påpekes også viktigheten av samarbeid og samspill, samt at vold, overgrep og omsorgssvikt er et av kompetanseområdene som er viktig for alle velferdsutdanningene. Et helt konkret eksempel er faget pedagogikk og elevkunnskap i den nye grunnskolelærerutdanningen, som skal gi lærerne kunnskap om barn i sorg og krise, overgrep og vanskelige livssituasjoner som barn kan komme i, slik at de kan gripe inn tidlig der det trengs.

En kontinuerlig bevissthet og et tett samarbeid er essensielt, og da er det viktig at problematikken stadig tas opp – jeg er glad for at interpellanten reiser den her – og at det er mye engasjement tverrpolitisk i denne saken. Vi må ha et tett samarbeid mellom barnehage og barnevern, samt skole og barnevern. Det fordrer også et tett samarbeid på departementsnivå. Nå har vi hørt kunnskapsministeren og hennes redegjørelse om hva som gjøres fra Kunnskapsdepartementets side, og det er ikke lenge siden vi i en annen interpellasjonsdebatt hørte barne- og likestillingsministeren si:

«Jeg er opptatt av at de som jobber med barn, har tilstrekkelig kunnskap til å kunne oppdage barnemishandling.»

Dette vitner om at det er et generelt trykk på det, et generelt engasjement. Jeg er glad for at vi har tverrdepartemental enighet, og at vi har en tverrpolitisk enighet om hvor viktig denne saken er.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:42:04]: Jeg vil takke for alle de gode innleggene i debatten. Jeg synes vi har hatt en veldig god debatt, der vi tar utgangspunkt i at vi kanskje ikke er helt fornøyd med tingenes tilstand, og at vi erkjenner at vi kan bli mye bedre og sette barnehageansatte bedre i stand til å håndtere disse tingene. Det er jeg veldig glad for at det er så stor politisk enighet om.

Jeg er veldig enig i innlegget fra representanten Kvifte Andresen fra SV: Det er vel og bra at vi har en veileder, det er kjempefint, men vi må vite at den blir brukt. Det er viktig å vite for oss som folkevalgte at de redskapene og de verktøyene som politikerne tar initiativ til, er noe som kommunene følger opp, som barnehageeier følger opp, og som kommer de ansatte til nytte og barna til gode.

Jeg ser frem til at kompetansestrategien kommer. Inntil da har Kunnskapsdepartementet en tildeling av midler til kompetanseutviklingskurs for assistenter og fagarbeidere i barnehagen. Det hadde vært interessant om statsråden kunne si litt om omfanget av disse midlene og litt mer konkret om hva de går til.

Jeg er også glad for det representanten Harberg tok opp i sitt innlegg om det personlige initiativet som Stine Sofies Stiftelse sammen med Eli Rygg og flere som er opptatt av overgrep mot barn, har tatt for å heve kompetansen i barnehagen rundt denne problematikken. Det viser bare at det er et skrikende behov for mer kompetanse. Når vi reiser rundt i barnehagene, får vi også veldig mye tilbakemeldinger på den utryggheten det fører med seg ikke å ha nok kunnskap om hvordan man håndterer disse tingene, det å ha følelsen av at man ikke har nok kunnskap om hvilke symptomer man skal se etter, og hvordan man skal forholde seg til barnet og ikke minst til de voksne. Det er enkelt å sette seg inn i for oss som har barn selv i barnehagen, og som har et veldig godt forhold til barnehageansatte, at det ikke er lett å komme med en sånn beskjed eller gi en sånn melding når du vet at du skal møte og se foreldrene i øynene neste dag. Da skal du være ganske så sikker på den magefølelsen. Jeg håper at vi ganske raskt, med denne kompetansestrategien, men også med førskolelærerutdanningen, får satt alle barnehageansatte i stand til å ta tak når en føler at det er riktig å gjøre det.

Statsråd Kristin Halvorsen [10:45:26]: Jeg takker for en konstruktiv og god debatt om et tema som det heldigvis er tverrpolitisk enighet om er viktig at barnehagene er oppmerksomme på, har kompetanse på og tar tak i. Vi tar med oss innleggene, engasjementet og de forslagene som mange har vært inne på her nå, når vi skal lage stortingsmelding om framtidens barnehager, og når vi skal diskutere kompetansestrategien videre. Det gir oss god anledning til å omsette dette i enda mer konkrete tiltak enn det vi har allerede.

Vi kan helt sikkert være mer – hva skal jeg si – systematiske. Men det jeg tror er det viktigste, er at hele denne problemstillingen eies lokalt. Det er der man sitter med det lokale barnevernet, det er der man sitter med barnehagene, det er der man har en mulighet til å dra disse ulike kompetansemiljøene sammen og finne de gode løsningene rundt enkeltbarn. Hvis vi da også klarer å følge opp gjennom førskolelærerutdanningen, gjennom barne- og ungdomsarbeiderutdanningen, gjennom mulighetene for videreutdanning og andre typer kompetansetiltak, og hele veien ta ansvar for den kunnskapen som de ansatte i barnehagene skal ha, klarer vi å sørge for at vi er i en situasjon hvor flere har kunnskap, flere føler seg trygge på å ta affære, flere orker å stå i den situasjonen der du kanskje skal melde fra til barnevernet om en forelder som du kjenner godt, og respekterer godt, og der det er veldig lett å lete etter unnskyldninger for at du umulig kan ha rett i det du har observert.

Men mitt inntrykk er at når det gjelder både mot og kunnskap – kunnskap om lovverk og regelverk, kunnskap om at taushetsplikt ikke skal være til hinder – har mange flere det i dag enn for noen år siden. I den sammenheng har også de private organisasjonene, f.eks. Stine Sofies Stiftelse, hatt en stor betydning, fordi det har vært med på nettopp å få opp oppmerksomheten. De kan også bidra inn i dette bildet. Men det er vårt ansvar at vi har utdanninger som forbereder dem som skal jobbe i barnehagen, på denne problemstillingen, at vi har ledelse lokalt som sørger for at det følges opp, at vi peker på at det er en viktig del av barnehagens oppdrag å se de mest sårbare barna, og at de har trygghet og kompetanse til å iverksette tiltak og melde fra til barnevernet når de mener det er grunnlag for det. Da skal de altså ikke selv kvalitetssikre utfallet, de skal melde fra om sin bekymring, og så skal barnevernet gjøre sin del av det.

Presidenten: Dermed er sak nr. 2 ferdigbehandlet.