Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heidi Sørensen (SV) [11:36:48]: (ordfører for saken): Vitenskapelig forskning viser oss det erfaringsbasert kunnskap har fortalt oss i mange år: Det viktigste for elevens læring er læreren. Mange nok og gode nok lærere er det viktigste for å skape en god skole. Det er derfor bra at Norge har en høy andel av lærere i skolen med godkjent kompetanse for undervisning. Utfordringen er, som forslagsstillerne peker på, at det fortsatt er midlertidig ansatte uten lærerkompetanse i undervisningsstillinger. Regjeringen har i lang tid tatt denne utfordringen på alvor og arbeider med å redusere dette antallet og øke andelen lærere med godkjent kompetanse for undervisning.

Det er skoleeiers ansvar å sørge for å ha riktig og nødvendig kompetanse i sine skoler, slik det står i opplæringsloven. Det innebærer at de har ansvar for å tilsette lærere med godkjent kompetanse.

Stortinget behandlet våren 2012 lovforslag om å innføre krav om relevant fagkompetanse for å undervise i enkelte fag. På den måten sørger staten for at skoleeiere tilsetter lærere med høy kompetanse for å møte framtidens krav. De nye grunnskolelærerutdanningene sørger for at nyutdannede lærere vil ha kompetanse til å oppfylle de nye kravene. For skoler som ikke klarer å tilsette personer som oppfyller kompetansekravene for tilsetting, er det gitt rom for å tilsette midlertidig en som ikke oppfyller kravene. Dersom midlertidig ansatte har ønske om å bli lærere, må de følge normale eller tilpassede utdanningsløp for lærerutdanning. Det er også viktig å peke på at det er ledig kapasitet på lærerutdanningene i dag, dersom midlertidig tilsatte skulle ønske å utdanne seg til lærere.

Når skoleeiere bruker midlertidig ansatte, er det ofte på grunn av at det mangler kvalifiserte lærere. For å møte den mangelen, har vi iverksatt GNIST-satsingen for å få flere og bedre lærere. Det er et nasjonalt samarbeid mellom kommunesektoren, lærerorganisasjoner, skoleledere, universitet, høgskoler og statlige utdanningsmyndigheter. Med GNIST-partnerskapet ønsker man å øke statusen til lærere og rekruttere flere gode lærere for framtiden. Kampanjen «Har du det i deg?», som ble startet i 2009, har vært en suksess. I 2012 er det over 50 pst. flere som ønsker å utdanne seg til lærere, enn det var i 2008. Dette er det sentrale tiltaket for å redusere antallet ikke-kvalifiserte i skolen. Skoleeiere har som nevnt hovedansvaret for organiseringen av skolen, rekruttering og utvikling av lærere og har dermed en helt sentral rolle også i GNIST.

Satsingen på videreutdanning er statens bidrag til skoleeierne for at lærerne raskere skal nå den standarden på kompetanse de bør ha i undervisningsfagene.

Kunnskapsdepartementet, KS og arbeidstakerorganisasjonene ble høsten 2011 enige om en ny avtale for fordeling av kostnadene til vikarmidler. Fra august 2012 dekker staten 50 pst. Kommunene og lærernes andel er 25 pst. Staten finansierer kostnadene ved studieplassene, mens skoleeier dekker kostnadene til læremidler, reiser mv. Målet med den nye avtalen er å få flere kommuner til å delta. Antallet lærere har økt fra om lag 1 500 til over 1 800 som følge av endringen.

Oppsummert: Vi vil fortsatt satse på rekruttering av studenter til lærerutdanning med høy kvalitet og kompetanseutvikling for lærere. Vi vil fortsatt prioritere rekruttering til GNIST og sørge for god kvalitet i lærerutdanningen, og vi vil satse på videreutdanning for lærere i tråd med «Kompetanse for kvalitet». I tillegg vil regjeringen gjennom kartleggingene skaffe oversikt over hvordan skoleeierne vil ivareta lærernes kompetanse og motivere kommunene og fylkeskommunene til å ta sitt ansvar for å ha en høyt kvalifisert lærerstab.

Jeg har ingen lang erfaring fra utdanningsfeltet, men jeg tror det samme gjelder på utdanningsfeltet som på mange andre områder, at skal du få noe til virke kraftig, er det et isolert poeng at du ikke kommer med nye ting hvert halvår. Tiltakene som er iverksatt for å møte utfordringene, som forslagsstillerne og regjeringen er enig om, må få mulighet til å virke hvis resultatene skal oppnås ute i skolene.

Med det vil jeg anbefale komiteens innstilling.

Presidenten: Da har representanten Heidi Sørensen anbefalt komiteens innstilling.

Tor Bremer (A) [11:42:00]: Eg trur at alle deler intensjonen i det framlagte forslaget.

Dette er ikkje noko særnorsk fenomen. Dette er eit forhold som dei fleste land diskuterer – altså temaet læraren sin faglege og pedagogiske kompetanse. Det er òg slik at i alle land er det stor forskjell på prestasjonane til elevane frå skule til skule. Slik er det òg i Noreg. Det er alvorleg, men vel så alvorlig er det at det er mange gonger så stor skilnad i prestasjonane til elevane frå klasserom til klasserom. Kva fortel det oss? Jo, det fortel oss at det er stor skilnad i kompetansen lærarane imellom.

I dag har me ein solid stamme av lærarar i skulen med ei god utdanning, som difor har ein godkjend kompetanse for utdanning, men me har òg mange mellombels tilsette i skulen utan ein nødvendig lærarkompetanse i undervisningsstillinga. Mange av dei gjer ein god jobb, naturlegvis, men det er eit ønske om å få flest mogleg til å ha ei godkjend lærarutdanning i botnen.

Dette er litt av bakgrunnen for at regjeringa nyleg la fram eit lovforslag om at det skal innførast eit krav om relevant fagkompetanse for å kunna undervisa i eit fag. I den framlagde lovproposisjonen vert det varsla om at endringane vil innebera krav om 60 relevante studiepoeng for å undervisa i dei fleste faga på vidaregåande skule. Det same poengkravet vil gjelda for undervisning i norsk/samisk, matematikk og engelsk på ungdomsskulen. For dei fleste andre faga i ungdomsskulen og i norsk/samisk og matematikk på barnetrinnet, vert kravet 30 studiepoeng. Kravet skal ikkje gjelda for dagens lærarar som har ei utdanning frå tidlegare. Dette forholdet blir – som ein sikkert har lagt merke til – konkretisert i ei forskrift som skal ut på høyring.

Når det gjeld dagens system, er det ikkje slik at ein er utan noka form for styring av problemstillinga. Kompetansereglane er i dag knytte til å verta tilsett i ei undervisningsstilling – kort og godt om ein har nødvendig relevant, fagleg og pedagogisk kompetanse. Dette er det naturleg nok skuleeigaren som har ansvaret for. Poenget er at kompetansen må vera tilpassa lokale behov. Nasjonalt ligg ansvaret på etter- og vidareutdanninga, som skal bidra til at lærarane når ein ønskt kompetanse i dei faga som vedkommande skal undervisa i.

I statsbudsjettet, som vart lagt fram i går, var det også ei tydeleg presisering av retninga på etterutdanningane. Lesing, skriving og rekning skal prioriterast i lag med kunnskap i klasseleiing. Dette er både rette, tydelege og nødvendige signal. Lærarane våre har dei viktigaste leiarfunksjonane i samfunnet, og difor må dette på plass også i etterutdanningane.

Eg vil også signalisere at me frå Arbeidarpartiet si side ser at me òg må vera villige til å ta ein debatt om dagens ordning kan overleva i eit lengre tidsperspektiv. Altså: Har du ei fullført lærarutdanning, ja, så er du automatisk godkjend til å kunna undervisa. Spørsmålet er om me må vurdera å innføra ei slags ordning med sertifiserting for lærarar og skuleleiarar, som bl.a. òg inneheld ein rett og plikt til etter- og vidareutdanning.

Uansett: GNIST-partnarskapen og strategien «Kompetanse for kvalitet» er per i dag ein god måte å organisera satsinga med rekruttering og auka lærarkompetanse på.

Det blir spennande å følgja utviklinga framover, spesielt om skuleeigarane er sitt ansvar bevisst og vil prioritera nokre av dei viktigaste tiltaka for å heva kvaliteten i skulen, nemleg læraren sin kunnskap og kompetanse.

Bente Thorsen (FrP) [11:46:43]: Først vil jeg takke forslagsstillerne for å ta opp behovet for å utdanne ufaglærte lærere. Dette er en veldig viktig sak.

Læreren er den viktigste personen for elevens utbytte i skolen, noe som gjentas til stadighet, både av skolesektoren selv og av samtlige politiske partier. Dette betyr at det må satses på lærernes kompetanse dersom man ønsker å gjøre norsk skole enda bedre. Men det kan virke som om innholdet i disse ordene har ulik betydning – alt etter om det er opposisjonen eller posisjonen som har ordet.

I dag mangler ca. 3,6 pst. av lærerårsverkene undervisningskompetanse for trinnene de underviser i. Det høres ikke så veldig mye ut, men når vi omsetter dette i tall, utgjør det ca. 9 000 lærere i grunnskolen. Og i denne saken kommer det fram at det også på kommunenivå er betydelige forskjeller.

Ifølge en nyhetssak fra NRK Nordland 28. februar 2012 bruker en del kommuner ufaglært arbeidskraft til å undervise i 20 pst. eller mer av timene i grunnskolen. Det er ganske formidabelt. Dette er bekymringsfullt og bør bekymre langt flere enn opposisjonen. Norge ligger på topp – for å uttrykke det negative på en positiv måte – når det gjelder å ikke fullføre videregående skole. Vi ligger på bunn når det gjelder antall gutter som ikke har leseforståelse, og som ikke fullfører skolen på normert tid, sammenlignet med relevante land. Grunnene til dette er at de har for svake kunnskaper fra grunnskolen.

Tilsynelatende tar alle partiene dette på alvor og vil snu den negative trenden, men når det så kommer til handling, vises det liten vilje til å gjøre noe som koster penger, men som vi vet vil nytte, og som dermed ville gitt flere ungdommer troen på framtiden og vissheten om at de hadde tilegnet seg kunnskap som de har bruk for.

Denne regjeringen vil heller bruke 74 mill. kr i året på å gi en kulturskoletime til elevene i 1. til 4. klasse. Dette ville gitt ca. 400 lærere etter- og videreutdanning i et halvt år. Nå er det ikke alle som liker at vi setter de to tingene opp mot hverandre, men politikernes ansvar er faktisk å prioritere. Da må jeg si at jeg skulle mye heller ønske at vi hadde prioritert disse 74 mill. kr til etter- og videreutdanning.

I statsbudsjettet for 2013 sier regjeringen følgende:

«Menneske er Noregs viktigaste ressurs. I Noreg utgjer den menneskelege kapitalen om lag 80 pst. av nasjonalformuen. Å gi kvar enkelt moglegheit til å utvikle seg heile livet er viktig både for den einskilde og for den vidare utviklinga av kunnskapssamfunnet. Dette er òg heilt sentralt for å sikre eit kunnskapsbasert arbeids- og næringsliv, særleg i økonomisk urolege tider.»

Videre fremheves det følgende:

«Kompetansen til lærarane er den enkeltfaktoren som har mest å seie for læringa til elevane dersom ein ser bort frå den sosiale bakgrunnen deira.»

Denne saken viser at det dessverre er stor forskjell på det som regjeringen og stortingsflertallet uttrykker teoretisk, og hva de gjør i praksis for at lærerne skal bli best mulig kvalifisert for å undervise i skolen. Vi får bare håpe at det i løpet av debatten er noen som ser at det er behov for et spesielt utdanningsløft for ufaglærte lærere.

Hermed vil jeg fremme mindretallsforslaget i saken, fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre.

Presidenten: Representanten Bente Thorsen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Elisabeth Aspaker (H) [11:51:07]: Forskningen har ettertrykkelig slått fast betydningen av den gode læreren. En virkelig god lærer blir man heller ikke uten å beherske både selve faget og formidlingen i møte med elevene. Høyre mener det ikke er mulig at nasjonale myndigheter har slik kunnskap, og så unnlater å ta konsekvensene av den.

Et offentlig skoletilbud er i seg selv ingen garanti for at elevene blir møtt av lærere med den kompetansen som kreves for å undervise på det aktuelle trinnet. Høyre mener det er en myndighetsoppgave å bidra til kvalitetssikring av opplæringstilbudet, fra grunnskole til universitet.

Vår kunnskap om betydningen av tidlig innsats og kvalitet i begynneropplæringen setter regjeringspartienes uvilje mot Venstre forslag, som kan sikre et kvalitativt bedre og et mer likeverdig skoletilbud, i et noe merkelig lys. Venstre fortjener ros for å ha fremmet dette forslaget og for å fokusere på en av norsk skoles betydelige utfordringer, å skaffe nok kvalifiserte lærere.

Det er alvorlig når om lag 9 000 lærere i norsk grunnskole mangler undervisningskompetanse på de trinnene de underviser på. Vi må erkjenne at tilgangen på utdannede lærere mange steder er til dels svært problematisk. Resultatet er at kommuner og skoler må gå til ansettelse av lærere som ikke har en fullverdig lærerutdanning.

Høyre mener slike ansettelser bare kan forsvares dersom skoleeier og nasjonale myndigheter legger til rette for kompetanseheving for disse lærerne, og at vilkår om nødvendig tilleggsutdanning blir en del av ansettelseskontrakten. Hensynet til elevene tilsier at vi ikke kan forholde oss passive til lærere som ikke tilfredsstiller kravene til kompetanse på de trinnene de underviser på.

I statsbudsjettet for 2013 skriver regjeringen:

«Kompetansen til lærarane er den enkeltfaktoren som har mest å seie for læringa til elevane dersom ein ser bort frå den sosiale bakgrunnen deira.»

Mener regjeringen og kunnskapsministeren det man skriver i budsjettet, burde regjeringspartiene i dag helhjertet ha støttet opp om et videreutdanningsløft for ansatte i skolen som mangler undervisningskompetanse.

En regjering som bedyrer at den slår ring om fellesskolen uten å sikre at skolen har kvalifiserte lærere, har i realiteten sviktet elevene. Vi kan ikke ha en skole der elevene blir prisgitt flaks med hensyn til hva slags utbytte de får av skolen. Slik kan vi ikke ha det. Elevene får denne ene sjansen i livet til skolegang. Det forplikter samfunnet til å sørge for at elevene gis det best mulige læringstilbudet, uavhengig av hvor i landet man bor.

Det kan ikke innvendes mot forslaget fra Venstre at det ikke er gjennomførbart, for på dette området har f.eks. Høgskolen i Telemark vist vei. Høgskolen tilbyr faktisk fullverdig lærerutdanning, der halvparten av studentene befinner seg på campus i Telemark, og resten av kullet består av mindre studiegrupper plassert rundt omkring i hele Norges land. Sanntidsundervisning gjennom moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi mellom Høgskolen i Telemark og f.eks. de fem lærerstudentene som vi møtte i Kirkenes, vitner om helt nye muligheter og viser hvordan moderne IKT-verktøy kan overvinne både avstand og geografi og legge til rette for svært viktig kompetansebygging på skoler som ellers ville ha slitt med å greie å få tilgang på nok utdannede lærere.

Det er faktisk ganske oppmuntrende å oppleve hvordan noen av aktørene i utdanningssektoren nå tar mål av seg til å kunne levere mer fleksible utdanningstjenester og fylle kompetansehull i skolen. Det er særlig i distriktene dette er en utfordring.

Høyre mener det er på tide å legge listen høyere for lærere og på bred front utfordre universiteter og høyskoler til å tilby mer skreddersydde kompetansehevingstilbud. Høyre varsler dessuten omkamp om kompetansekrav for lærere, som vi mener må omfatte alle lærere, også dem som er i skolen i dag. Skal vi vente til vi får nyutdannede lærere som tilfredsstiller de nye kompetansekravene som regjeringspartiene fikk vedtatt før sommeren, vil det ta mange tiår før alle norske elever kan være sikre på å møte en lærer som oppfyller kompetansekrav som ble vedtatt i 2012. Det er ikke tilfredsstillende. Å avstå fra å kreve relevant kompetanse i skolen mener Høyre er en forsømmelse overfor elevene.

Dyktige lærere er nøkkelen til at skolen skal kunne lykkes bedre med å utjevne sosiale forskjeller og kompensere for foreldrebakgrunn. Derfor har regjeringspartiene et forklaringsproblem når de i dag vil stemme ned et forslag som skal bidra til å sikre alle elever, uavhengig av bosted, den samme muligheten til å få et godt skoletilbud.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:56:29]: Som vi nå har hørt, er det ingen politisk uenighet om betydningen av lærerens faglige kompetanse for kvaliteten på undervisningen. Lærerens faglige og pedagogiske kompetanse er en nøkkelfaktor for kvaliteten på undervisningen og avgjørende for elevenes læringsutbytte. La meg for egen del føye til lærerens egnethet som en forutsetning for kunnskapsformidling – men det er en litt annen diskusjon.

Som saksordføreren var inne på, har denne regjeringa satt i gang flere tiltak for å heve kompetansen i og bedre rekrutteringen til læreryrket. Lovforslaget om nye kompetansekrav for undervisningspersonale, som regjeringa la fram i vår, innebærer en ytterligere skjerping av kravene til fagkompetanse, utover de krav som ble fastsatt i ny kompetanseforskrift fra 2008. Innskjerping i opplæringsloven og tilhørende forskrifter når det gjelder krav til undervisningskompetanse i det enkelte fag, vil sikre en heving av den faglige kvaliteten på undervisningen.

Gjennom den nye lærerutdanningen er det gjort grep for å sikre en mer spesialisert grunnutdanning tilpasset de ulike trinnene og de ulike fagene. For å styrke ungdomstrinnet har regjeringa begynt arbeidet med å videreutvikle lærerutdanningen med et eget program for 8.–13. trinn. Dette vil gi rom for mer faglig konsentrasjon direkte tilpasset ungdomstrinnet og bedre lærernes didaktiske og pedagogiske kompetanse rettet inn mot denne aldersgruppen.

Denne regjeringa har også gjort endringer i finansieringsordningen som gjelder etter- og videreutdanningen, i favør av skoleeier og arbeidstaker.

Så må en i denne diskusjonen pare beina riktig når det gjelder ansvarsforholdene. Det å sikre at en i organisasjonen har den nødvendige kompetanse og legger til rette for kontinuerlig kompetanseutvikling, er en kjerneoppgave for arbeidsgivere i alle virksomheter – også i skolen. Det å sørge for at de ansatte i skolene besitter faglige kvalifikasjoner, er en svært viktig oppgave for skoleeier, ikke minst dersom en ønsker å oppnå faglige resultater.

Kompetanseutvikling er et ledelsesansvar, som betyr at lederen har tid til og nødvendig innsikt i målrettet og systematisk kompetanseutvikling av personalet sitt. Jeg tror vi fortsatt har en vei å gå for at den enkelte skoles administrasjon blir styrket når det gjelder å avlaste rektor, slik at rektor får mer tid til personalledelse og utvikling av sin skole.

Kompetanseutviklingsplaner er viktig og riktig, men vi må passe på at de får riktig adressat. Det er den enkelte kommune og den enkelte skole som må kartlegge sine kompetansebehov. Det bør utarbeides tidsplaner og gis tilbud om etterutdanning for å sikre at de tilsatte som mangler formell undervisningskompetanse, får de nødvendige kvalifikasjoner. Det vil være til egen vinning.

Når det er sagt, har statlige utdanningsmyndigheter sjølsagt også det overordnede ansvaret for kompetanseutvikling i skolen. Derfor har regjeringa iverksatt en rekke tiltak gjennom strategien «Kompetanse for kvalitet», der skoleeiere, lærere og nasjonale utdanningsmyndigheter siden 2009 har brukt betydelige ressurser på videreutdanning i prioriterte fag og områder. Men vi må konstatere at det hadde vært ønskelig om enda flere hadde søkt de tilbudene som gis.

Forslagsstillerne retter spesielt oppmerksomheten mot dem som mangler studiepoeng og formell kompetanse i de fag de underviser i – det er det som tas opp i forslaget. Men i debatten her har det dreid seg lite grann.

Oppmerksomheten burde rettes mot den store gruppen som helt mangler formell lærerkompetanse, men som har jobbet i skolen i mange år og gjerne vil fortsette i skolen. Her ligger et kjempepotensial. Jeg er sikker på at mange av dem som i dag underviser i skolen, men som sorterer under gruppen «ufaglærte» og dermed går på «løse» kontrakter fra år til år fordi de ikke kvalifiserer for fast ansettelse, gjerne skulle ha skaffet seg formell kompetanse dersom arbeidsgiveren la til rette for dette.

Ofte er dette voksne som ikke har mulighet til å studere på heltid, ikke bare av økonomiske årsaker, men også fordi familiesituasjonen gjør det vanskelig å ta et heltidsstudium på en høgskole.

Tilsvarende utfordring har vi hatt i barnehagesektoren og da vi innførte 6-årsreformen. Da ble behovet løst gjennom at det ble opprettet flere desentraliserte tilbud, der arbeidsgiverne samarbeidet med høgskolene og la til rette for en kombinasjon av studier og arbeid.

Det gis tilbud om desentraliserte lærerutdanninger i dag. Jeg tror opplysning om flere slike tilbud vil være en god løsning for å øke kompetansen blant mange av dem som arbeider i klasserommene.

Dagrun Eriksen (KrF) [12:01:32]: Da vi i komiteen behandlet Prop. nr. 84 L for 2011–2012 om kompetansekrav for lærerne, var komiteen enig i at det er behov for å innføre krav om at den som skal undervise, må ha relevant kompetanse i undervisningsfaget og ikke bare i forbindelse med ansettelse.

Argumentasjonen fra komiteen var sterk og god: Forskning avdekker at læreren er den viktigste faktoren for elevens læringsutbytte.

Komiteen understreket videre viktigheten av å styrke kompetansen hos lærerne. Målet er at lærere skal ha relevant utdanning i alle fag de underviser i.

Det jeg da ikke skjønner, er hvorfor regjeringspartiene mener at dette målet tydeligvis ikke skal gjelde for lærere som allerede arbeider i skolen, og som mangler kompetanse.

Jeg skulle gjerne også likt å vite hvorfor regjeringspartiene velger å avvise dette forslaget med «vedtas ikke», mens de i andre saker i dag har ønsket at forslaget skal vedlegges protokollen.

Mener regjeringen at det faktisk ikke er behov for særskilte videreutdanningstiltak for lærere som ikke blir omfattet av kravet til de nye lærerne?

Opposisjonen har tidligere fremmet ambisiøse forslag om et løft i etter- og videreutdanning av lærere som regjeringen også har valgt å stemme imot. Sånn sett er ikke dagens avvisning noe nytt. Mest av alt er det vel kanskje en bekreftelse på at regjeringen ikke ser viktigheten av å satse på etter- og videreutdanning for lærere.

Kristelig Folkeparti ser dette annerledes. Vi mener at lærerne er skolens viktigste ressurs. Vi mener at kvaliteten i skolen avhenger av kvaliteten på lærerne, og vi mener at våre barn og elever fortjener verdens beste lærere. Da er det selvsagt for oss et behov for særskilte videreutdanningstiltak for lærere som ikke vil bli omfattet av kravet.

Her er det betimelig å vise til Ordspråkene 24.4, som sier:

«Med kunnskap blir rommene fylt av kostbare, vakre skatter.»

På den måten tror jeg vi kan få levende klasserom med gode, kompetente lærere, som har den kunnskapen de trenger i alle fag, og dem som ønsker en etter- og videreutdanning.

Vi ønsker også at kompetansekravet skal omfatte mer enn norsk, samisk og matematikk på barnetrinnet, og norsk eller samisk, matematikk og engelsk og andre fag på ungdomstrinnet. Smaler vi inn på hvilke fag kompetansekravet skal gjelde, er vi i Kristelig Folkeparti redde for at det kan være med og skape a- og b-fag i skolen.

Elever lærer på forskjellig måte. For mange kan det å ha praktisk-estetiske fag være med på å utvikle de teoretiske fagene og prestasjonene i dem. Derfor mener vi at det bør innføres krav til kompetanse også for praktisk-estetiske fag på barne- og ungdomstrinnet.

Vi kan bare registrere at regjeringen i dag aktivt stemmer ned et forslag det burde vært bred enighet om. Velgerne bør merke seg hvem som ønsker en regjering som satser på lærere, som satser på en ambisiøs etter- og videreutdanning av lærere – ja, som ønsker seg verdens beste skole. Så får vi se hva regjeringsalternativet blir etter neste høst.

Trine Skei Grande (V) [12:05:34]: Det er fristende å bruke saksordførerens retorikk. Dette handler ikke om GNIST. Dette handler ikke om etter- og videreutdanning for å oppnå kompetanse og kvalitet. Dette handler ikke om endring av lærerutdanninga. Dette handler først og fremst om at det er 9 000 ufaglærte i norsk skole der mange er veldig godt motivert til å være lærere. Noen av dem syns det er kjempemorsomt å jobbe med barn. Noen av dem syns det er fantastisk å stå ved kateteret eller lede gruppearbeidet, men de har ikke kvalifikasjonene til å gjøre det fullt ut.

Jeg har sjøl vært en sånn lærer. Jeg har hatt grunnfag i alle fag jeg har undervist i, men jeg har ikke hatt pedagogikk. Det betyr at det går fint så lenge det går fint, men når du får problemer, når du får elever med utfordringer, som elever med spesielle læreutfordringer, er du ikke kvalifisert til å gjøre noe med det.

Det er det denne saken handler om. Det handler om at vi sliter med å rekruttere lærere inn i norsk skole. Det er ikke sånn at kommunen ansetter ufaglærte fordi de har spesielt lyst til det, men fordi de må – det er tross alt bedre å ha en historielærer med historie grunnfag eller mellomfag enn å ha en historielærer uten noe historiekunnskap. Derfor ansetter man de ufaglærte.

Da er min utfordring: Hva hvis noen setter seg ned med hver enkelt av dem – som hvis min fantastiske rektor Lucia hadde kommet til meg og sagt: Trine, jeg tror du kan bli en god lærer, men da må du ha det siste, pedagogikken, på plass. Nå skal vi to sette oss ned og lage en plan for hvordan du skal få det. Ja, da hadde i hvert fall opposisjonen sluppet en politiker som meg. Men kanskje skolen hadde blitt belemret med en lærer som meg.

Da vi la fram dette forslaget, trodde vi faktisk at dette var noe vi kanskje kunne klare å skrape sammen et flertall for. I sommer ble vi faktisk ganske optimistiske, for da gikk Marianne Aasen ut i Dagsavisen. Der sto det:

«Aasen har brukt den første tida av sommerferien på å pønske ut hvordan skolen skal bli bedre. Noe av det som står øverst på hennes liste, er å gjøre de anslagsvis 9 000 ufaglærte som jobber i den norske skolen bedre rustet til å undervise.»

Så sier Aasen:

«Mange ufaglærte i skolen fungerer i praksis som ordinære lærere. Det er en gruppe som trenger kompetanseheving. Den realistiske måten å gjøre dette på – med mindre alle disse skal ta utdanning og være tre til fem år ute av yrket – er å gi dem en intensivopplæring».

Da trodde jeg i min naivitet at nå var det gjort. Jeg så, da Arbeiderpartiet i sin programprosess la fram debattheftet sitt om kunnskap, at det står der at de skal gjennomgå et særskilt kompetanseløft for ufaglærte som underviser i skolen i minimum tre år. Det jeg lurer på, er om Arbeiderpartiet har blitt stoppet av SV eller noe sånn. Er det liksom SV som har satt seg på bakbeina og vil trenere Arbeiderpartiets ambisjoner om å gjøre ufaglærte til faglærte i norsk skole? Eller er det noe annet som har skjedd? Er det kanskje Senterpartiet som absolutt vil stoppe et sånt forslag fra å komme igjennom?

Jeg tror kanskje at det er det at det var noen andre av oss som foreslo det, og da kan man ikke stemme for det – samme hvor godt det er, og samme om man sjøl mener det samme. Men det viser også at når man lover noe og har gått og grublet en hel sommerferie på den store utfordringen innenfor norsk skole, er det ikke så mye verdt, sjøl om man har sagt det i eget partiorgan.

Her er det snakk om at noen rektorer må sette seg ned med sine 9 000 ufaglærte – men mange godt faglærte – lærere og se på hvordan man skal lage en plan. Det betyr at man må være kreativ når man tenker ut hvilke undervisningsmetoder man skal ha for at folk skal kunne kombinere dette med et yrkesliv. Dette handler om å fange talenter. Mange av disse er gode talenter, som er godt motiverte til å gjøre jobben. Norsk skole trenger dem. Norsk skole trenger ingeniørene eller dem som kommer rett fra studier, eller andre som syns det er inspirerende å jobbe med unger og ungdommer bak eller foran et kateter.

Vi trodde dette var noe vi klarte å få flertall for. Men noen har stoppet det. Jeg vet ikke helt hvem det er, men kanskje vi i replikkvekslingen etterpå kan få klarlagt det.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:10:55]: Før flere talere hiver seg på til de største, retoriske høyder, vil jeg be flertallet om at denne saken blir vedlagt protokollen. Det er fordi jeg mener at det er mange viktige og vesentlige problemstillinger som tas opp i forslaget, men at det også er noen avveininger som bør gjøres. Det jeg synes er vanskelig i denne diskusjonen, er ikke å være enige om at læreren er den viktigste for elevenes læring og hvor viktig det er med kompetanse og kvalitet i lærerutdanningen, i etter- og videreutdanningen og hele veien i skoleutviklingen, men å bli enige om hva det betyr at det er kommunene som er skoleeiere, som har arbeidsgiveransvar, og hvor stor andel av ansvaret som skal ligge på dem og hvor mye ansvar vi skal ta på statens hånd. Jeg er helt sikker på at det blir en mye bedre skole hvis alle kommuner er seg sitt ansvar bevisst hver eneste dag når det gjelder hvordan de skal utvikle skolen. Men slik vår modell er lagt opp, kan ikke staten frata dem ansvaret for kompetanseutvikling for lærerne.

Vi har satt i gang veldig mange tiltak når det gjelder hvordan vi skal sikre at vi har gode og kompetente lærere. Vi har gjennom forskrift til opplæringsloven kapittel 14 gitt et forslag om å innføre krav om relevant fagkompetanse for å undervise i de enkelte fag. Endringen vil innebære at kravet om 60 relevante studiepoeng gjennomføres for å undervise i de fleste fag på videregående skole. Det samme poengkravet vil gjelde for undervisning i norsk/samisk, matematikk og engelsk på ungdomsskolen. For de fleste andre fag i ungdomsskolen og i norsk/samisk og matematikk på barnetrinnet blir kravet 30 studiepoeng. Slik vil vi sørge for at skoleeier tilsetter lærere med høy kompetanse for å møte framtidens krav. Grunnen til at jeg ikke har gått lenger enn det, er at man må gjøre noen avveininger om hvordan man skal klare å realisere de kompetansekravene man innstiller hele veien.

Vi har gjennomført en ny grunnskolelærerutdanning fra 1.–7. og 5.–10., som sørger for at nyutdannede lærere vil ha kompetanse til å følge opp de nye kravene.

Vi har også et omfattende program for videre- og etterutdanning. Dersom midlertidig ansatte har et ønske om å bli lærere, må de følge normale eller tilpassede utdanningsløp i dag for lærerutdanning. Jeg vil påpeke at det er ledig kapasitet på veldig mange utdanningsinstitusjoner rundt omkring i Distrikts-Norge som burde tilsi at man kunne få til det når skoleeier, dvs. kommunene, er opptatt av å få til gode løsninger der rektorer, lærere og skoleeiere blir enige med de lærerne som ikke har nødvendig kompetanse, om hvordan de kan få påfyll.

Vi har et omfattende arbeid gående for å rekruttere flere lærere, og det er veldig vellykket. Det er et samarbeid med partene som vi kaller for GNIST. Det har så langt sørget for at vi har rekruttert 50 pst. flere søkere til lærerstudiene enn vi gjorde i 2008. Det henger selvfølgelig sammen med denne kampanjen, men jeg tror også det henger sammen med at bevisstheten rundt hvilken forskjell man kan gjøre for andre menneskers liv hvis man er en god lærer, er blitt mye større. Den positive holdningen til skolen har også blitt mye større.

Vi har også et omfattende spleiselag når det gjelder videreutdanning av lærere. Kunnskapsdepartementet, KS og lærerorganisasjonene har blitt enige om at staten skal dekke 50 pst. fordi lærerne er en helt spesielt viktig yrkesgruppe for oss. Vi dekker 50 pst. av kostnadene ved videreutdanning. Kommunene dekker 25 pst., og lærerne selv dekker 25 pst. I inneværende år betyr det at 1 850 lærere deltar på videreutdanningsprogram. Jeg mener at det bør være mange flere. Jeg oppfordrer kommunene til å bruke det. Når jeg går gjennom listen over hvilke kommuner som bruker tilbudet og ikke, er det veldig varierende. Det er 152 av kommunene som ikke benytter seg av dette tilbudet. En tredjedel av dem er styrt av Høyre. Så hvis det er noen som har noen gode kontakter i Høyre her, vil jeg foreslå at de sender noen signaler ut om det, og så skal vi gjøre det til de rød-grønne. Jeg mener at det er en meget god «deal» for kommunene. Jeg kan ikke forstå at noen kan tro at det blir et voldsomt rush til videreutdanning hvis man endrer kommunenes andel fra 25 til 20. Her er det kommunenes ansvar for kompetansen som er det viktige.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [12:16:24]: Cirka 9 000 lærere i den norske skolen mangler undervisningskompetanse for de trinnene de underviser på. Alle er enige om at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring. Statsråden skrøt av at det satses veldig på videre- og etterutdanning til lærerne. Men faktum er at satsingen står på stedet hvil, og at mange ikke får den etterutdanningen de har behov for. Når det kommer til de lærerne som har minst undervisningskompetanse, er det ikke vilje til noen nasjonal satsing. I svarbrevet til representantforslaget understrekes det at det er et kommunalt ansvar å gi dette. Samtidig innrømmes det at statlige utdanningsmyndigheter har et medansvar og en rolle i etter- og videreutdanningen. Spørsmålet er da: Ser ikke statsråden nytteverdien av å prioritere å gi disse lærerne den nødvendige fagkompetansen gjennom et nasjonalt kompetanseløft?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:17:29]: Som det framgår av statsbudsjettet og som det har framgått i mange andre diskusjoner, har vi en omfattende satsing på etter- og videreutdanning. Rammen for neste år er ca. en halv milliard kroner. Det er det videreutdanningstilbudet som jeg allerede har vært innom, det 1 850 lærere får i inneværende år. Jeg oppfordrer alle kommuner til å melde seg på her og godkjenne de søknadene som rektorene sender videre på vegne av lærerne.

I tillegg har vi et omfattende etterutdanningstilbud. I løpet av dette skoleåret vil 3 600 lærere i ungdomsskolen ha fått etterutdanning og påfyll for hvordan de skal jobbe mer praktisk og relevant med lesing, skriving og regning.

Så er alltid dilemmaet hvordan vi avveier hva som er kommunenes ansvar, og hva som er vårt ansvar. Det er kommunenes ansvar å ansette kompetente lærere. Det er også kommunenes ansvar å samarbeide med sine rektorer og lærerværelser om hvordan man kan øke kompetansen. Men vi har vært inne og støttet kommunene i dette arbeidet på andre områder. Derfor er det viktig at vi opprettholder trykket på dette.

Elisabeth Aspaker (H) [12:18:50]: Denne saken tar jo opp det store kompetansehullet som er ute i skolen. Jeg må si jeg blir litt overrasket over at statsråden ikke vil ta ansvar for den kompetanseutfordringen vi har. Regjeringen tar jo ansvar for å innføre frukt og grønt over hodet på kommunene. Man tar ansvar for å innføre frivillig leksehjelp og ansvar for å innføre kulturskoletimer. Men man vil altså ikke ta ansvar for å sikre at ungene får topp kvalifiserte og utdannede lærere. Hva er det som gjør at statsråden vegrer seg for det som kanskje skulle vært hennes absolutt viktigste prioritering, nemlig å sikre kvalifiserte lærere som gir ungene et best mulig læringsutbytte?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:19:40]: Jeg kvier meg ikke i det hele tatt – tvert imot. Vi driver jo en omfattende oppbygging av kompetanse gjennom videreutdanning og gjennom etterutdanning. Det har vi gjort gjennom mange år. Det er veldig viktig – avgjørende viktig.

I tillegg har vi altså endret kompetansekravene i skolen, og dét er det kommunene som har plikt til å følge opp når de ansetter lærere, og når de er opptatt av å tilby etter- og videreutdanning til de lærerne de allerede har. Dette er den overordnede måten vi skal styre på når det gjelder å sikre kompetanse til lærere i skolen og sørge for at alle elever får et godt tilbud. For det er kommunene som er arbeidsgiverne, og det er de som må følge nasjonalt regelverk og lovverk når det gjelder å ansette kompetente lærere og sørge for at de underviser i de fagene de har kompetanse til, slik vi har gjort, når vi har endret loven.

Elisabeth Aspaker (H) [12:20:41]: Det er en realitet at det er mange flere lærere som ønsker seg etter- og videreutdanning. Det er også en realitet at mange kommuner har dårlig økonomi. Det er bakgrunnen for at Høyre har tatt til orde for at staten skulle påta seg en enda større andel av kostnadene knyttet til etter- og videreutdanning. Høyre har også vært opptatt av at vi må få en reform – en strategi – som sikrer rett og plikt til etter- og videreutdanning. Statsråden redegjør for en del fragmenterte ordninger. Men hvis vi tar inn over oss at vi har 100 000 lærere her i landet, så kan vi være enige om at ikke alle er like gamle i gamet. Noen er nyutdannet og trenger kanskje ikke kompetanseheving med det første. Så har vi et stort antall lærere som trenger kompetanseheving. Med de tiltakene og det systemet som statsråden viser til, kan den store majoriteten av disse lærerne ikke drømme om å få et tilbud om etter- og videreutdanning på kanskje flere tiår. Er det en god strategi, når skolen trenger å rekruttere lærere og framstå som en attraktiv arbeidsplass?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:21:43]: Den viktigste strategien her er at alle kommuner skjønner at det er de som har ansvaret for å sikre at de har kompetente lærere til å undervise elevene i sin kommune. Så har vi gått inn med et veldig raust spleiselag med kommunene, hvor vi betaler 50 pst. av videreutdanningen til dem som de har arbeidsgiveransvar for, fordi Høyre overførte arbeidsgiveransvaret fra staten til kommunene. Så tror representanten Aspaker og andre fra Høyre at hvis du endrer kommunenes andel av dette fra 25 til 20 pst., så kommer alle kommunene til å komme springende for å sikre den etterutdanningen. Det tror jeg ikke noe på. 25 pst. er en rimelig andel for kommunene å ta.

Det som er viktig, er at vi understreker at det er kommunene som har ansvar for å sikre at de har kompetente folk og ansvar for å gi sine lærere videreutdanning når de har behov for det, og når de ønsker det. Så her bør signalet gå. Her er det et meget godt tilbud. Det er ingen grunn til å tro at det blir store endringer ved at kommunenes andel endres fra 25 til 20 pst. Her er det én jobb Stortinget har å gjøre, og det er sammen å understreke det ansvaret som kommunene har.

Trine Skei Grande (V) [12:23:07]: Jeg har et veldig enkelt spørsmål. Da Arbeiderpartiet gikk så klart ut i sommer og støttet forslaget vårt – var det SV som stoppet det?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:23:19]: Absolutt ikke. Jeg mener at disse problemstillingene er veldig viktige. Men jeg mener også at det er veldig viktig at komiteen og Stortinget er samstemte og understreker at utgangspunktet her er at det er kommunene som har ansvaret for å ansette kompetente lærere og ta sin del av det. Jeg synes det er interessante ting som kommer fram i denne diskusjonen, men ansvaret for å rekruttere kompetente lærere må ligge på skolene og kommunene.

Trine Skei Grande (V) [12:23:48]: Statsråden mener altså at det ikke er statens oppgave å tilrettelegge ulike etter- og videreutdanningsløp. For sjøl om det er kommunen som betaler disse prosentene – om det er 20 eller 25 pst. – så er det likevel staten som er tilrettelegger for utdanningsløpene. Og det å lage et eget, spesielt opplegg som gjør det mulig for disse 9 000 fortsatt å jobbe prosenter som lærer, men også få etter- og videreutdanning – det å lage et spesielt løp for dem – må staten gjøre. Da har nok tydeligvis statsråden misforstått forslaget, for forslaget handler ikke om å ta fra kommunen ansvaret for å ansette riktige folk. Jeg tror faktisk kommunene prøver å ansette fagfolk som har utdannelse i de fagene de underviser i, men de klarer det ikke alltid, for det er faktisk ikke nok folk som står klar på søkerlista.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:24:43]: Jeg tror at representanten Trine Skei Grande har rett i at kommunene bestreber seg på å få lærere som har utdanning og den kompetansen som vi krever. Det jeg tror de absolutt kan bestrebe seg enda mer på – for en del av de lærerne de har, er i dag ufaglærte eller mangler noe – er å samarbeide med nærmeste høgskole eller en annen skole som har et tilbud for at de skal få påfyll og ta det som de mangler for å ha den rette kompetansen. Det er det jo mange kommuner som gjør i dag, og det burde absolutt flere gjøre. Det er fullt mulig, fordi høgskoler har ledig kapasitet på dette området, og de kan drive mer skreddersøm på dette området.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tor Bremer (A) [12:25:46]: I tråd med det debatten har avklara no, så vil eg foreslå på vegner av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet at me endrar framlegget til vedtak til at det blir vedlagt protokollen. Så skal eg argumentera litt for kvifor det, sidan det er meir i tråd med dei innlegga som har vore i salen her, og det er òg eigentleg det alle saman ynskjer.

Eg er naturlegvis glad for at representanten Skei Grande les Arbeidarpartiet sine forslag til programformuleringar. Det bør ho fortsetja med – det er mange gode tips i det programmet som kan koma til nytte for fleire. Me deler gjerne med andre parti, når det gjeld programmet vårt.

Men det er og vert eit forslag. Eg veit ikkje korleis prosessen og kutymen er i Venstre når det gjeld forskjellen på vedtak i Stortinget og forslag til programprosess. Hos oss i Arbeidarpartiet er det vesentleg store forskjellar, og det er tydelege grenser. Det er slik at Marianne Aasen naturlegvis har grubla – det er hennar jobb – og ho grublar godt. Det er òg slik at Trond Giske har foreslege for landsstyret vårt nokre formuleringar som vart presist refererte av representanten Skei Grande. Landsmøtet skal så i mai månad gjera vedtak – eg trur dei kjem til å slutta seg til dette – men det betyr altså ikkje at me per i dag kan hiva oss om på hælen og stemma på tvers av eit gjeldande program. Representanten Trine Skei Grande er kanskje van med at ho og landsmøtet er det same. I Arbeidarpartiet er me litt større, så me må ha nokre andre prosessar.

Eg skal gjenta det eg sa i debatten for å understreka kva vår ståstad er. Eg nemnde dette med å innføra ei sertifiseringsordning for lærarar, nettopp for å stilla enda tydelegare krav til kompetanse enn berre det ei lærarutdanning vil gje. Og eg nemnde òg tydelegheita av ein rett og ein plikt til etter- og vidareutdanning for dei same lærarane som underbyggjer dette. Så sa eg at per i dag er strategien «kompetanse for kvalitet» ein god ståstad for å gå vidare. Eg tykkjer òg at me skal ta oss den tida som trengst for at skuleeigaren skal få vist sitt ansvar, at han er seg sitt ansvar bevisst i forhold til det som har vore problemstillingane her i dag, nemleg eit skikkeleg kompetanselyft for lærarane. Me må gje skuleeigaren det vesle pusterommet som han treng for å få gjennom dette. Eg har tillit til at skuleeigaren kjenner si besøkstid og vil gjera dette, men ingenting er hogge i stein for alltid. Me er viljuge til å innskjerpa formuleringane, og difor tek me med oss dei signala og den debatten som har vore her i dag, og ynskjer, som sagt, forslaget vedlagt protokollen.

Presidenten: Presidenten forstår det da slik at forslaget til vedtak endres fra «vedtas ikke» til «vedlegges protokollen». Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.