Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:04:13]: Statistikk er spennende, og statistikk kan i de fleste tilfeller være nyttig – i hvert fall hvis den brukes på riktig måte. Statistikk kan også være en viktig forutsetning for at politikere og andre skal kunne fatte beslutninger, og da forhåpentligvis riktige beslutninger. Bakgrunnen for denne interpellasjonen er nemlig å kunne fatte beslutninger.

Minoriteter har, som Stortinget vet, egne språk. Vi har flere minoriteter i Norge. Samer, kvener, skogfinner, jøder, romani og norsk romani er noen av minoritetene vi har. Disse har et språk som de har krav på å få opplæring i, og som de kan bruke i sitt daglige virke. Fremskrittspartiet mener det er viktig å kartlegge hvor mange som har forskjellige morsmål i Norge. Blant annet vil det være til stor hjelp for kommuner som skal planlegge skolehverdagen for elever. Spesielt gjelder dette samisk. Stortinget er jo som kjent lite glad i å planlegge langsiktig. Vi har ettårsbudsjetter, eller knapt nok det – vi har halvtårsbudsjetter, i og med og at vi har revideringen – men når det gjelder kommunene stiller vi krav til at de faktisk skal ha fire års planlegging. Når de skal ha fire års planlegging, er det også godt å ha et grunnlag å kunne planlegge ut fra. Da er det også viktig å ha statistikk, slik at de har mulighet til å gjøre denne planleggingen og fatte de beslutningene de skal for fireårsperioden.

I dag finnes det ingen statistikk over hvor mange som prater forskjellige morsmål i Norge. Det finnes kun anslag på dette. I en artikkel om minoritetsspråk og minoritetsspråkbrukere i Norge, publisert i Språknytt i 2003, sier Lars Kulbrandstad noe om hvorfor det er vanskelig å lage slik statistikk. Jeg siterer:

«Verken ved folketellinger eller annen liknende offentlig registrering av personer i Norge blir det spurt om hvilket eller hvilke språk innbyggerne bruker i sitt dagligliv. Vi har heller ikke bredt anlagt forskning som kan gi oss direkte opplysninger om slike forhold. Derfor må oppgaver om antall minoritetsspråkbrukere i de fleste tilfeller baseres på skjønn og på anslag med utgangspunkt i kilder som primært dreier seg om noe annet.»

I samme artikkel sier Kulbrandstad at det er enklere å anslå tallet på dem som snakker minoritetsspråk i innvandrergrupper, men at det også her er atskillige usikkerhetsmomenter. Vi har statistikker, sier Kulbrandstad, over hvem som er født i utlandet, eller som har foreldre der begge er det. Vi vet hvor foreldrene kommer fra, og vi har kjennskap til språkforholdene i det landet. Men så har vi en del utfordringer med at en del har byttet språk, slik at de ikke lenger er minoritetsspråkbrukere. Det store flertallet av første- og andregenerasjonsinnvandrere behersker minoritetsspråkene.

Kulbrandstad sier også at det er vanskelig å anslå antall brukere av samisk og de som snakker de språkene i andre nasjonale minoritetsgrupper. Det er problematisk å bedømme hvor store befolkningsgruppene er, for vi mangler klare holdepunkter for å bestemme hvem som kan regnes som medlemmer av disse gruppene. Alle har det en kaller kjernemedlemmer, dvs. personer som har sentrale egenskaper som er relevante for medlemskap i gruppen, men det finnes også mange som er mer marginale medlemmer.

I St.meld. nr. 35 for 2007–2008 Mål og meining – Ein heilskapleg norsk språkpolitikk er språksituasjonen for nasjonale minoriteter omtalt. Her heter det at anslaget over hvor mange som bruker samiske språk i Norge varierer mellom 10 000 og 20 000. Det vises også til en undersøkelse som er gjennomført av Samisk Nærings- og Utredningssenter i 2000 på oppdrag fra Samisk språkråd hvor antall samisktalende anslås til 25 000. Omtrent halvparten av disse prater, leser og skriver samisk, mens det for de andre først og fremst er et talespråk.

Nordsamisk er, som vi vet, mest utbredt av de samiske språkene. De som prater lulesamisk i Norge, er anslått til om lag 500, mens sørsamisk blir snakket av noen få hundre personer til sammen i Norge og Sverige. I Handlingsplan for samiske språk i 2009 vises det til at nordsamisk er klassifisert som et truet språk på UNESCOs rødliste. Sør- og lulesamisk er klassifisert som alvorlig truede språk, og østsamisk, skoltesamisk, pitesamisk og umesamisk er karakterisert som utryddet i Norge. Dette er bekymringsfullt når vi vet at vi også har andre minoriteter som har sine språk – bl.a. kvensk. Man regner med at det er rundt mellom 10 000 og 15 000 kvener i Norge, og at antallet av dem som bruker språket, varierer mellom 2 000 og 8 000. Vi har også skogfinner, og man anslår at språket deres ble borte ca. på 1900-tallet. Jøder er også en minoritet med omtrent 1 100 medlemmer. Vi har romer, som anslås til 300–400 personer, og ca. 90 pst. av disse snakker romani, eller romani čib, som det også kalles. Norsk romani er et minoritetsspråk som tales i Norge, og det er rundt et par tusen som snakker det.

Dette er, som sagt, bekymringsfullt. Vi ser at spesielt samer har krav på å kunne lære seg språk, når vi vet at i grunnskolen er samisk en del av opplæringsplanen.

928 grunnskoleelever fikk opplæring i nordsamisk som førstespråk, og 1 145 fikk opplæring i nordsamisk som andrespråk i 2010/2011. 29 elever fikk opplæring i lulesamisk som førstespråk, og 68 fikk opplæring i lulesamisk som andrespråk. Det dreier seg ikke om mange personer, og bekymringen rundt det samiske språket er at det etter hvert vil dø ut, og at det ikke blir igjen særlig mange som i det hele tatt snakker det. Da er det viktig, som jeg åpnet med, at kommunene har mulighet til å planlegge for denne språkopplæringen.

Det som også er bekymringsfullt, er at Norge har underskrevet både ratifikasjoner og en del pakter. Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk ble vedtatt i 1992. Norge ratifiserte den i 1993, og den ble gjort gjeldende fra 1. mars 1998. Det er da Norge rapporterer. Vi har også fått anmerkninger om at vi ikke har statistikk når det gjelder minoritetsspråk i Norge.

Jeg vil sitere fra den fjerde rapporten som vi fikk fra språkpakten:

«Norske myndigheter gir bare grove anslag over antall personer som taler regions- eller minoritetsspråk i Norge. Grunnen til dette er mangelen på offisiell statistikk eller andre pålitelige data over hvor mange som taler språkene. Anslagene når det gjelder personer som taler kvensk, er ikke klare, ettersom myndighetene viser til anslag som varierer mellom 10 000 og 15 000 kvensktalende personer som bor i Norge.»

Samtidig er Norge et aktet medlem i FN. CERD, FNs rasediskrimineringskomité, har også vært ute og kritisert Norge for sin manglende statistikk. Jeg vil her referere hva komiteen sier i sin 17. og 18. periodiske rapport fra CERD:

«Komiteen gir på nytt uttrykk for at den er betenkt over mangelen på statistiske data i partens rapport om den etniske sammensetningen av landets befolkning.

Komiteen anbefaler at parten, i samsvar med punkt 8 i retningslinjene for rapportering, legger fram opplysninger om bruk av morsmål som en indikasjon på etnisk ulikhet, i tillegg til opplysninger hentet fra målrettede samfunnsundersøkelser som er gjennomført på frivillig grunnlag og med full respekt for dem det gjelder, har krav på personvern og anonymitet, og minner om komiteens generelle anbefaling nr. 8 om egenidentifisering blant personer med en bestemt rasemessig eller etnisk tilhørighet.»

Som jeg åpnet med i mitt innlegg: Det er viktig å ha denne statistikken. Vi blir kritisert fra internasjonalt hold fordi vi ikke har det. Og når Norge ratifiserer en pakt som Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk og vi er et aktet medlem av FN, burde vi ikke da etterleve det vi har ratifisert og ta imot den kritikken vi får, og kanskje også etterleve den og prøve å tilfredsstille de kravene vi selv har vært med på å sette gjennom å ha ratifisert disse forskjellige paktene?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:14:34]: La meg starte med å takke for interpellasjonen.

Det er riktig, som representanten Ørsal Johansen her peker på, at det ikke fins noen samlet oversikt over hvor mange individer i Norge som har andre morsmål eller førstespråk.

Jeg ønsker å svare på interpellasjonen ved å drøfte for det første hvilken hensikt en slik oversikt skal ha, for det andre hva vi vet om hvilke språk som snakkes i Norge, og for det tredje hva vi forstår med morsmål eller førstespråk, og hvordan det er mulig å innhente kunnskap.

Jeg vil også redegjøre for regjeringas politikk for å sikre det språklige mangfoldet.

Hvilken hensikt skal så en oversikt over språk som snakkes i Norge, ha?

En oversikt over hvilke språk som snakkes i Norge, ville dokumentere det språklige mangfoldet og de språklige ressursene som fins, synliggjøre viktige kunnskapsressurser i det norske samfunnet og dokumentere bruken av regions- og minoritetsspråk i Norge. Samisk, kvensk, romanes og romani er i Norge definert som regions- og minoritetsspråk og dermed omfattet av Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk.

Hva vet vi så om hvilke språklige ressurser befolkninga har, og om hvilke språk som snakkes i Norge i dag?

De fleste i Norge har norsk som morsmål, men det fins betydelige innslag av språk som benyttes av grupper som er i mindretall i befolkninga, blant nasjonale minoriteter og blant innvandrerbefolkninga.

Etter hvert som det har blitt flere innvandrere i Norge, er det, som representanten Ørsal Johansen peker på, stadig flere med en annen bakgrunn og dermed et annet morsmål eller førstespråk enn norsk. Innvandrere i Norge kommer fra alle verdenshjørner og fra minst 200 ulike land. Vi har oversikt over innvandrerbefolkninga, men det fins ikke noen samlet oversikt over hvor mange som snakker hvilke språk. Undersøkelser blant innvandrerbefolkninga der det spørres om språklige ferdigheter, har hittil lagt vekt på innvandreres norskferdigheter.

Svært mange av verdens språk er representert i Norge. Minst 200 språk er representert i innvandrerbefolkninga. Mange land har flere offisielle og uoffisielle språk og dialekter, slik at det kan være flere språk.

Det fins ikke noen samlet oversikt over hvilke språk som beherskes og snakkes blant nasjonale minoriteter. På grunn av manglende informasjon om bruken av samiske språk, igangsatte Sametinget og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet en kartlegging, Nordlandsforskning 2011–2012. Det innsamlede materialet ga ikke grunnlag for å tallfeste antallet brukere av samisk språk, men det viste at det er en oppgang i unges ferdigheter i sør- og lulesamisk, hvilket er gledelig.

Det fins noen kilder til informasjon om språk fra registerstatistikk og innrapporteringer til Statistisk sentralbyrå. Denne statistikken begrenser seg til følgende:

• Ifølge grunnskolestatistikken hadde 855 av over 600 000 elever i grunnskolen i 2011 samisk som morsmål.

• I 2011 hadde 20 721 elever i grunnskolen særskilt morsmålsopplæring og/eller tospråklig opplæring. 6 471 av disse elevene hadde morsmålsopplæring.

• Høsten 2011 ble det gitt morsmålsopplæring og/eller tospråklig fagopplæring i 92 språk. Dersom vi også tar med tilrettelagt opplæring, blir antall språk det gis undervisning i, 125.

• Barnehagestatistikken viser at omtrent 90 pst. av barn i alderen 1–5 år har barnehageplass. Andelen minoritetsspråklige barn har økt de siste åra. I 2011 var det registrert 30 500 minoritetsspråklige barn i barnehage, nærmere 11 pst. av alle barn i barnehage.

Hva forstår vi så med morsmål eller førstespråk, og hvordan er det mulig å innhente slik kunnskap?

Både morsmål og førstespråk defineres og brukes på ulike måter. Det illustrerer det dynamiske og kompliserte i å skulle kartlegge språk i Norge.

Morsmål defineres ofte med utgangspunkt i foreldrenes språk. I noen sammenhenger defineres det som det språket som snakkes i barnets hjem, enten av begge foreldrene eller av den ene av foreldrene i kommunikasjon med barnet. Et barn kan dermed ha to morsmål.

Førstespråket kan betegne det språket vedkommende har lært først, men også benytter mest og er nærmest knyttet til. Det kan betegne en persons muntlige, eventuelt også skriftlige hovedspråk. Førstespråk kan også brukes som et språk en lærer på et senere tidspunkt i livet, men som etter hvert kan bli det språket en identifiserer seg med.

Det tar tid å lære et nytt språk, og anvendelsen av språket endres også i takt med tida. En kartlegging av språk vil derfor kun gi et øyeblikksbilde.

Representanten Ørsal Johansens begrunnelse for å gjøre statistikk om språklig mangfold tilgjengelig er, for å sitere ham sjøl, «slik at man dermed kan tette noen kunnskapshull» – det var slik det ble framstilt i denne interpellasjonen. Sjøl er jeg veldig opptatt av det arbeidet som gjøres i Statistisk sentralbyrå med utvikling og vedlikehold av statistikk og analyser om migrasjon, integrering og levekår. Dette danner grunnlag for arbeidet med analyse og politikkutforming i mitt departement. Men oppdragene vi gir til Statistisk sentralbyrå er knyttet til behov for kunnskap i forbindelse med en eller flere utfordringer som skal løses, ikke kunnskap for kunnskapens skyld.

En økning av det språklige mangfoldet i befolkninga i Norge og flerspråklighet hos stadig flere innbyggere er en ressurs i en globalisert verden. Flerspråklighet representerer kommunikasjonsferdigheter, bidrar til kulturell innsikt og styrker mulighetene for internasjonal samhandling. Det kan være et konkurransefortrinn for Norge å dyrke fram flerspråklighet.

En kartlegging av språkkunnskaper og språkpraksis per husstand, eller på individnivå, ville være svært omfattende og ressurskrevende. Jeg syns ikke vi skal prioritere å bruke mye ressurser på å utvikle statistikk over språk som snakkes i Norge når vi ikke har behov for denne statistikken. Eksempler på fulltellinger per husstand eller på individnivå er Statistisk sentralbyrås folke- og boligtelling i 2000. SSB har gått bort fra slike omfattende fulltellinger, og lager nå statistikk basert på innrapportering og oppdatering av registre eller utvalgsundersøkelser. Derfor vil det være urealistisk å gjennomføre en totalkartlegging av språkkunnskaper og språkpraksis, men det vil være realistisk å gjennomføre mindre undersøkelser som konsentrerer seg om enkelte problemstillinger med relevans for politikkutvikling, eksempelvis den gjennomførte kartlegginga av bruken av samiske språk. Kunnskap om det språklige mangfoldet i befolkninga vil kunne innhentes gjennom ulike utvalgsundersøkelser, som kommune- og innbyggerundersøkelser og levekårsundersøkelser.

La meg så si noen ord til slutt om hva regjeringas politikk for å sikre det språklige mangfoldet er. Regjeringa har som mål å føre en språkpolitikk som styrker kulturelle røtter og motvirker kulturell forflatning, der språkvern er et element i vern av minoritetsrettigheter og minoritetskultur.

Gjennom behandlinga av St. meld. nr. 35 for 2007–2008 Mål og meining – Ein heilskapleg norsk språkpolitikk i 2009 stilte Stortinget seg bak en mer aktiv og helhetlig språkpolitikk. Språklig mangfold er et sentralt element og ett av fem hovedmål i regjeringas språkpolitikk.

Språklig mangfold gir ulike perspektiver på verden og er med på å motvirke kulturell og politisk ensretting, jf. St. meld. nr. 35 og handlingsplanen for samiske språk fra 2009.

Internasjonalt er det stor politisk enighet om at kulturelt og språklig mangfold må vernes. Eksempelvis er de samiske språkene, kvensk, romanes og romani anerkjent som regions- og minoritetsspråk. De er gitt et særskilt vern gjennom Den europeiske pakten om regions- og minoritetsspråk, som Norge har ratifisert.

Mange innvandrere har både språklig og annen kompetanse og er en ressurs for Norge. Jeg vil bidra til økt sysselsetting blant innvandrere og bedre bruk av innvandreres kompetanse i arbeidslivet. Dette er viktige perspektiver i den kommende stortingsmeldinga om integreringspolitikk, som også kommer til å ta fatt nettopp på språk, særlig behovet for å sikre gode norskkunnskaper og god norskopplæring, også for kvinner og for dem som ikke har gode kunnskaper fra de landene de kommer fra – og med et særlig blikk på barns muligheter, på utjevning av levekår og med det for øye at vi mener at flerspråklighet er en ressurs.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:24:44]: Jeg takker statsråden for innlegget og for gode opplysninger. Men jeg er også litt bekymret, for slik jeg tolker statsråden, vil ikke statsråden vite hvordan det står til med språk og minoritetsspråk i Norge. Det bekymrer meg også at statsråden overhodet ikke tar til seg kritikken fra internasjonalt hold og overhodet ikke vil gjøre noe for å imøtekomme kritikken fra internasjonalt hold. Det er bekymringsfullt.

Statsråden sier også at et slikt opptak av statistikk bare vil gi et øyeblikksbilde. Jeg er litt usikker på hva statsråden legger i et øyeblikksbilde, men når en fører statistikk og jevnlig innhenter opplysninger, gir ikke det et øyeblikksbilde, det gir et bilde av hvordan det er i dag og hvordan det vil se ut i framtiden – ikke minst hvordan en skal kunne planlegge for framtiden.

Statsråden var også inne på hvor vanskelig og lite hensiktsmessig det var å innhente slik statistikk. La meg da få opplyse om at flere land fører slik statistikk, bl.a. Finland, som er veldig nøye med og opptatt av å etterleve de kravene som kommer fra internasjonalt hold. Men hovedgrunnen til at de gjør det, er at lokale myndigheter skal bruke denne statistikken til samfunnsplanlegging, og denne statistikken brukes aktivt i så måte. De bruker da bl.a. det finske statistiske sentralbyrået og det går da gjennom folkeregisteret. Ifølge uttalelser fra Finland er ikke dette spesielt ressurskrevende, og det er ikke spesielt urealistisk.

Jeg ser ingen grunn til at vi i Norge ikke skal kunne gjøre det samme for å forenkle arbeidet i kommunene. Vi har i dag en del kommuner inne i det samiske forvaltningsområdet, og vi vet etter å ha undersøkt litt at det finnes rådmenn og politikere i samiske forvaltningsområdet i disse kommunene som ikke vet hvor mange – eller om det er noen – som snakker minoritetsspråk i kommunene. Jeg tror faktisk at kommunene har stort behov for å vite dette når de skal planlegge bl.a. skolehverdagen framover.

Det er også interessant å merke seg at en av de store kritikere til at vi ikke har slik statistikk i Norge, er Antirasistisk Senter, som stiller spørsmål ved den norske tilnærmingen og viser til at andre land har slik statistikk.

Så jeg håper at statsråden vil ta dette opp til en nøyere vurdering, og jeg håper at kommunene får anledning til å få tak i slik statistikk for å bedre sin planlegging, noe som også vil være ressursbesparende.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:28:05]: Jeg tror nok at representanten Ørsal Johansen trakk det jeg sa noe langt i sine konklusjoner. Det er heller ikke slik at vår regjering ikke lytter til det som kommer fra internasjonalt hold. Tvert imot er det jo – og jeg vil si ofte i motsetning til hva representantens eget parti vektlegger – slik at vi legger stor vekt på hva som kommer fra internasjonalt hold. Men da er det også viktig at vi forklarer hvorfor vi har den politikken som vi har. Vi forklarer det bl.a. ut fra de praktiske grunnene som jeg har anført, samtidig som dette ikke handler om at vi ikke ønsker å vite hvilket språk som snakkes, men at det er et spørsmål om hvordan en ønsker å bruke statistikken og om det er mulig å få tak i god nok statistikk til at det faktisk kan brukes til noe fornuftig. Det som vi i hvert fall har vært veldig opptatt av, er at vi både skal sikre ivaretakelse av morsmål og førstespråk, at vi skal sikre at elever lærer seg godt norsk, at vi tar utgangspunkt i det vi vet om bl.a. viktigheten av å kunne beherske morsmålet, det f.eks. å kunne ha tolketjenester tilgjengelig – det handler også om planlegging – det å ha flerspråklige assistenter i barnehagene som gir bedre tilbud til barna, og som gjør at barna føler seg tryggere og også lærer seg norsk raskere og får venner osv.

Så er det ikke minst viktig at vi har en god politikk for minoritetene og for urfolk i Norge, og der har vi, som jeg nevnte, gjort undersøkelser som bl.a. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og også Sametinget har stått bak. Det har gitt oss noe innsikt, og bl.a. syns jeg det er gledelig å se en positiv utvikling blant noen av disse språkgruppene.

Men det er ikke enkelt å skaffe denne statistikken, og man må i alle fall mene at det er så viktig at det forsvarer en ressursbruk i den andre enden. Med det innlegget som representanten Ørsal Johansen her framførte, regner jeg med at Fremskrittspartiet sjøl i sitt alternative budsjett kommer til å fremme midler til å foreta en slik språkkartlegging, og at man da også begrunner nærmere hvorfor det i så fall er en riktig ressursbruk og prioritering.

Det er ikke slik at vi ikke er interessert, men jeg begrunnet ganske inngående hvilke vurderinger vi har lagt til grunn når vi har landet på den konklusjonen vi har gjort.

Lasse Juliussen (A) [10:31:19]: Den interpellasjonen som er reist i dag, handler om noen av de viktigste ressursene for samfunnet vårt. Statsrådens svar synes jeg var godt, men jeg synes også at interpellasjonens tema gir grunnlag for å løfte inn noen perspektiver, fordi tema språk og minoriteter er viktig. Jeg vil derfor gjerne få tilføye noe.

Vi skal for framtiden ikke bare leve av oljen, det er mennesker som er den viktigste ressursen vi har. De med minoritetsbakgrunn og de som kommer fra andre land utgjør en viktig del av verdiskapingen i Norge. Tall fra Statistisk sentralbyrå tyder på at rundt 60 pst. av de nye sysselsatte fra 2004 til 2011 var innvandrere, og fra fjerde kvartal 2010 til fjerde kvartal 2011 sto innvandrere for 70 pst. av sysselsettingsveksten. Den største veksten skjer i privat sektor. Dette viser at det finnes klare sammenhenger mellom vekst og innvandring. Innvandring gir grunnlag for vekst, i den forstand at den fyller de behov for arbeidskraft som veksten skaper.

I Hedmark vil vi gjerne bli mange flere, 220 000 innbyggere i 2020 er ambisjonen. Uten innvandring blir dette målet vanskelig å nå. Flere folk skaper mer aktivitet, det gir grunnlag for vekst, og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at dette ikke minst også gjelder for innvandring. Da er det selvsagt viktig at språk prioriteres. Både for å skape gode liv for dem det gjelder, og for å gjøre dem i stand til å bli med i bygging av samfunnet er god språkopplæring avgjørende.

Nå er jeg i likhet med statsråden litt usikker på hva en slik statistikk som det spørres om, skal tjene til. Men det en eventuell statistikk ville ha gjort, var, som statsråden sa, å vise hvilke enorme språkressurser som finnes rundt omkring i landet vårt. Vi vet godt at det å ha tilgang på slike språkressurser blant oss vil være en fordel i en globalisert verden. Vi vet at det å lære flere språk fra en er liten styrker de generelle språkkunnskapene, samtidig som god morsmålsopplæring er med på å understøtte prosessen med å lære nye språk.

Vi har som sagt mange språklige ressurser i Norge, men noen ressurser er knappere enn andre. Det er uhyre viktig at debatter om morsmål, minoritetsspråk og norsk ikke bare handler om styrket norskopplæring, men også om å ta vare på, bevare og styrke andre språklige ressurser.

I Hedmark har vi en sørsamisk bosetting i Engerdal – i Elgå reinbeitedistrikt. Vi kjenner derfor godt til viktigheten av en aktiv politikk for å bevare språk og kultur. Her er det avgjørende at stat, fylkeskommune, kommune og Sametinget jobber godt sammen for å sikre ivaretakelsen av nettopp denne ressursen. Vi vet alt i dag hvilke behov som er rundt f.eks. det sørsamiske miljøet i Engerdal. Vi vet hva som skal til for å sikre videre ivaretakelse av språket i det sørsamiske området. Det er viktig at vi fortsetter å jobbe systematisk med å ta vare på det viktige kultur- og språkmiljøet som finnes der.

Det er mitt ønske at vi framover kan se språk, innvandring og minoriteter som ressurser i arbeidet for befolkningsøkning og vekst, og at vi etter beste evne forsøker å ta vare på og utnytte disse ressursene.

Trond Helleland (H) [10:35:11]: Jeg vil takke Morten Ørsal Johansen for interpellasjonen, selv om jeg kanskje ikke synes det er det mest sentrale tema å diskutere i Stortinget. Vi har i Norge tre offisielle språk, det er samisk, kvensk og norsk. Vi har fire minoritetsspråk som er knyttet til de nasjonale minoritetene, og vi har alle innvandrergruppene som bringer med seg sine språk inn til landet. Det er viktig å understreke at samisk og kvensk, men spesielt samisk, også er forvaltningsspråk i de samiske språkområdene. Vi i komiteen har vært rundt i ulike kommuner som har samisk som offisielt språk. Vi har møtt barnehagebarn som synger på samisk – og på kvensk – og det viktige er vel egentlig at vi legger vekt på at de som ønsker å benytte seg av muligheten til opplæring på dette morsmålet, får den muligheten. Det har vært et fokus på i komiteen de siste årene, og jeg synes det er et riktig fokus. Det er ganske knappe ressurser på disse områdene, og da ser ikke jeg poenget i å skulle starte en storstilt kartlegging av hele den norske befolkningen og hva slags språk de egentlig regner som sitt morsmål. Det viktigste er vel at de som ønsker opplæring i samisk – om det er nordsamisk, sørsamisk eller lulesamisk – får den opplæringen, og at den opplæringen er god og tilpasset den tiden vi lever i.

Derfor ser jeg ikke dette som noe stort problem. Jeg er litt usikker på når Ørsal Johansen brukte såpass mye tid på at Norge skulle oppfylle sine internasjonale forpliktelser, internasjonale konvensjoner. Jeg har i minne andre debatter der vi har diskutert bl.a. ILO-konvensjonen, der jeg ikke har hatt følelsen av at Fremskrittspartiet har vært like opptatt av å ivareta våre internasjonale forpliktelser.

Så jeg ser dessverre ikke helt behovet for dette, og jeg er litt overrasket over at Fremskrittspartiet ønsker å bruke x antall millioner kroner på et prosjekt som jeg ikke ser helt nytten av.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [10:37:51]: Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Først til Lasse Juliussen: Vi er ikke kritisert bare én gang, men flere ganger av internasjonale organisasjoner, og jeg vet at vi har en sørsamisk bosetting i Engerdal. Da er det interessant å høre om representanten Juliussen vet hvor mange i Engerdal som prater sørsamisk, og som har det som morsmål. Jeg tror Engerdal kommune hadde hatt nytte av å vite det når de skal planlegge opplæring i språk til elevene i skolen. Det er det som er hele poenget her, og det er derfor vi vil ha en slik statistikk.

At Trond Helleland har vært rundt i landet, og spesielt i Nord-Norge, og møtt unger som synger på samisk – ja, det er kjempeflott. Han ønsker også at de som ønsker opplæring, skal få det. Ja, det gjør Fremskrittspartiet også, men det krever planlegging. Det krever at kommunene på forhånd kan si lite grann om hvem som taler språket, og hvem som har behov for å få den opplæringen, slik at de kan planlegge for framtiden. Det sparer man faktisk ressurser på. Det er det de gjør i Finland. De bruker dette til å planlegge den framtidige opplæringen for elevene i skolen. At Norge ikke skal gjøre det, synes jeg er forunderlig.

Representanten Helleland var inne på ILO-konvensjonen, at vi ikke er så opptatt av å følge den. Jo, vi er opptatt av å følge forpliktelsene som ligger der, men vi mener at vi skal gå ut av ILO. Det er en helt annen sak, for vi har inngått ILO-konvensjonen på helt feil grunnlag – uten at vi skal ta den diskusjonen nå.

Men det som er poenget, er at vi kan ha statistikk tilgjengelig, og at det er enkelt å ha den tilgjengelig. Andre land har det, det er ikke store ressursbruken med det, og de ser en stor nytte i å gjøre det på grunn av samfunnsplanlegging. At Norge da ikke skal se seg interessert i å kunne planlegge for framtiden, synes jeg er forunderlig. Og jeg trodde at representanten Helleland, som kommer fra et parti som er rimelig opptatt av ressursbruk og økonomi, var mer interessert i at kommunene fikk anledning til å planlegge på en god måte, slik at de kan spare ressurser på det.

Men jeg takker for den lille del av debatten som har vært. Fremskrittspartiet mener fortsatt at dette er interessant. Vi vil selvfølgelig komme tilbake med flere forslag. Hvis statsråden ønsker det, skal hun selvfølgelig få det bakgrunnsmaterialet vi har – ikke minst fra Finland, for å se hvordan de gjør det der. Det kan være en hjelp for statsråden for eventuelt å vurdere dette på nytt og se om det er muligheter for å føre slik statistikk i Norge også.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:41:00]: Jeg har lyst til å understreke noen ting som jeg syns er viktige.

Det ene er at flerspråklighet er en ressurs. Man må legge til rette for stoltheten knyttet til det å beherske flere språk, legge til rette for at man faktisk får muligheten til å beherske flere språk – når man har et annet morsmål, et annet førstespråk – og ikke minst å legge til rette for at barn og unge som vokser opp med samisk bakgrunn, føler stolthet knyttet til det å være samer og ha en kulturell bakgrunn med dype tradisjoner. Dette burde være knyttet til stolthet, men fortsatt den dag i dag ser vi hvor sterk diskrimineringa er.

Det har selvfølgelig gjort inntrykk på oss alle sammen, historien om samejenta som ble utsatt for angrep. Jeg har bare lyst til å nevne det siden vi har samisk som tema her. Det var en særdeles alvorlig sak og viser nødvendigheten av at vi fortsatt jobber systematisk på alle nivåer med diskriminering – med å bekjempe det og fremme likestilling og likeverd i vårt samfunn. Vi skal ikke ta det for gitt at den typen holdninger er passé. Dette er noe som fortsatt dessverre er befestet i miljøer i Norge.

Jeg må også nevne møter med innvandrerungdom, som er norske, førstegenerasjons nordmenn, men med foreldre fra andre land, som forteller hvordan de hele tiden har tenkt på det som en ulempe å være tospråklig – å ha et ben i to forskjellige kulturer – framfor å tenke på det som en ressurs. Det er det også litt viktig at vi reflekterer rundt, hvis vi ønsker å skape et samfunn som er inkluderende for alle. Jeg tenker at det da er viktig å være tydelig på den ressursen som det er, at flere og flere mennesker i vårt land behersker flere språk. Det gir muligheter for næringslivet. Det gir en helt annen mulighet for kontakt internasjonalt, og det gir også muligheter for å være tolkeressurser for andre nyankomne osv. Det er et stort potensial som ligger i det. Det viktigste er kanskje å diskutere hvordan vi kan tilrettelegge for at den stoltheten får bre om seg framfor diskriminerende holdninger, mistenksomhet, at man i utgangspunktet syns det er en ulempe og bare fokuserer på ulempene knyttet til det å være flerkulturell. Jeg kunne i og for seg sagt mye om det i en diskusjon med Fremskrittspartiet, men jeg lar det ligge nå. Jeg syns likevel det verdt å merke seg de ordene som kommer fra representanten Helleland knyttet til det internasjonale engasjementet og viktigheten av å følge opp bl.a. en så sentral konvensjon som ILO-konvensjonen.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.