Svein Flåtten (H) [10:42:41]: Økt handel, tettere økonomisk integrasjon mellom land og nedbygging av handelsbarrierer er noen av forutsetningene for økonomisk vekst. Velstandsøkning i store deler av verden, ikke minst i Europa i etterkrigstiden, er en god illustrasjon på dette. Tanken og ideen om at handel og økonomisk samkvem skulle være både fredsskapende og skape økonomisk vekst gjennom utvisking av grenser og integrasjon i et forpliktende fellesskap, fikk først uttrykk gjennom Kull- og stålunionen, og ble videreført gjennom arbeidet som etter hvert resulterte i det EU vi ser i dag, med stadig tettere samarbeid.
Norge med sin tilknytning gjennom EØS deltar på sin måte i fellesskapet, ikke fullt ut, men ånden i fellesskapet, tanken om den frie bevegelse av mennesker, varer, kapital og tjenester, står også vi solid plantet inne i.
Tidligere statsminister og leder i Arbeiderpartiet, Thorbjørn Jagland, skriver i Aftenposten på søndag den 11. november, da han minnes ofrene for to store verdenskriger i Europa:
«Det er tross alt mindre logisk og klokt å starte krig mot mennesker man selger varer til eller kjøper varer fra.»
Det er ingen revolusjonerende verdensanskuelse eller noe nytt i det sitatet. Men det kan være godt å bli påminnet det, også i de daglige prosessene og i den daglige handelspolitikken som skal utøves i vårt land med vår åpne økonomi. Jeg tror det er slik at utsikten fra Strasbourg og nordover tydeligvis av og til kan fortone seg som noe klarere enn den andre veien. Og det er jo det som er temaet for denne interpellasjonen, nemlig en debatt om vår grunnholdning til både handelspartnerne i EU og til verden for øvrig om at vi er nettopp der hvor Arbeiderpartiets tidligere statsminister beskriver det, nemlig i det forpliktende fellesskap, litt på sidelinjen med vår særskilte tilknytning gjennom EØS-avtalen, kanskje på innbytterbenken, men definitivt ikke på en bortgjemt tilskuerplass. Vi er og bør være deltakere og ikke tilskuere i dette fellesskapet.
Nå var ikke saken om overgang til prosenttoll for en del landbruksvarer kimen til noen ny verdenskrig, selv om en del reaksjoner her hjemme på at noen, og særlig Høyre, i det hele tatt tok til motmæle, var ganske hørbare. Grunnen til vår motstand mot tolløkningene har vært utlagt bl.a. av utenriksministeren som generell landbruksmotstand og motstand mot importvern. Det er ikke riktig. Vi slår fast i vår alternative landbruksmelding at importvernet er meget viktig for norsk landbruk, men vi har ikke sagt noe om at vi er for økninger – tvert imot, vi mener at man skal forsøke å redusere tollhindringene mellom land, at man skal liberalisere handelen over tid nettopp i den ånd som våre handelsavtaler, innenfor WTO, ikke minst EØS-avtalen, tilsier. Derfor aktualiserte regjeringens forslag om overgang til prosenttoll denne debatten. Forslaget ble svært dårlig mottatt i EU. Det har vært kraftige reaksjoner fra flere land. Jeg har registrert at både utenriksministeren og landbruksministeren kan fortelle media at reaksjonene ikke egentlig er så sterke, og at mottiltak ikke er aktuelt. Men underteksten er ikke så positiv. Den norske holdningen mislikes generelt på bakgrunn av de intensjoner som våre avtalepartnere mener at bl.a. EØS-avtalen inneholder.
Landbruksministeren møtte landbrukskommissæren i EU forleden, og ifølge Ciolos’ talsmann etter møtet med den norske landbruksministeren skal kommissæren ha vært ekstremt skuffet over det han kalte de proteksjonistiske tiltakene fra Norge på ost og kjøtt. Han fremholdt også det selvsagte i EØS-avtalen, at det langsiktige forholdet må næres av begge parter. Jeg registrerer at disse utsagn ble møtt av representanten for den norske regjering, altså landbruksministeren, nærmest med et skuldertrekk på gangen etterpå og med en kommentar om at det kom ikke frem noe spesielt nytt. Men det må det ha gjort, fordi tonen fra regjeringen har vært at EUs motstand nærmest har kommet i gang etter en sterk påvirkning fra den norske opposisjonen, og at EU selv ikke ville ha en så negativ holdning til de ensidige tiltakene. Jeg konstaterer at så ikke er tilfelle.
Så mener man at vi har jusen på vår side i den konkrete saken om økninger. Akkurat det har Høyre ikke tvilt på et øyeblikk, heller ikke gitt uttrykk for, men jus er ikke alltid politikk, og jeg tror ikke det er noen grunn til å slipe de juridiske knivene for mye. De kan også brukes av våre avtalepartnere den andre veien. Ansvarlige for norske fiskeriorganisasjoner har nærmest blitt latterliggjort når de har vært urolige for sanksjoner eller straffetiltak.
Jusen hindrer selvsagt straffetiltak når det gjelder de rene tollsatser på norsk fisk i forhold til EU og EØS, men antakelig ikke når det gjelder land utenfor dette området. Det finnes også andre land som har slingringsmonn i sine forpliktelser og tollsatser etter WTO-avtalen. På fiskerisiden har vi også annet samkvem som krever en god ånd og tone, enn de rene handelsavtaler. Vi har ulike kvotearrangementer for eksport av sjømat som kompenserer for noe av tollsatsene. Flere av dem er midlertidige. Det skal forhandles, det skal snart forhandles om de såkalte bilaterale kompensasjonskvotene som reforhandles hvert femte år. Da snakker vi om markedsadgang for sild og makrell. Nye forhandlinger vil antakeligvis starte tidlig i 2013 med ostetolløkningene som et bakteppe. Ved forrige korsvei var dette et arbeid som av ulike grunner var forsinket hos kommisjonen i opp til halvannet år.
Tilsvarende har vi de autonome kvoter og industrikvotene for EUs industriproduksjon av fisk som også snart kommer i gang. Der er vi avhengig også av andre.
Så er det slik at utviklingen i retning av økt handel og nedbygging av tollmurer selvsagt ikke må gå for fort. Det må hele tiden balanseres mot hensynet til konkurranseutsatte næringer. Det er utvilsomt at handelsliberaliseringen kan svekke landbruksproduksjonen, men det kan på den annen side styrke matsikkerheten gjennom en økning av verdens matforsyning og et gjensidig avhengighetsforhold i matsektoren. Selv om landbruksproduksjonen i Norge på sikt kunne bli svekket, ville matsikkerheten internt fremdeles ha vært sterk på grunn av vårt betydelige overskudd av fisk – det, kombinert med en omlegging av virkemiddelbruken i landbrukspolitikken, ville kunnet øke produksjonen.
Men med økninger i tollen ensidig i en tid da Europa ligger nede for telling, som også utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse nettopp, selv om han ikke akkurat brukte de ordene, var dette dømt til å påkalle store reaksjoner.
Så må jeg si avslutningsvis at utenriksminister Barth Eide har gitt det beste før denne interpellasjon: en betydelig hyllest til Europa, til EU og til EØS. Det er nok å nevne uttrykk som at Europa er her. Det er jeg helt enig i, men Europa er også der, og det må vi ikke glemme.
Når han sier at innenrikspolitikk og utenrikspolitikk henger sammen, er jeg også ganske enig. Også dette har en referanse til den saken vi har diskutert innenrikspolitisk i Norge om tolløkningene og om betydningen det har i vårt forhold til EU og etter EØS-avtalen. Når han bruker uttrykk som at dette berører oss alle, at det er våre brødre og søstre som finnes der nede i Europa, er det helt umulig å være noe annet enn enig, for vi som kommer fra Høyre, liker den typen uttalelser, men vi liker også at det settes realiteter og praksis bak ordene. Derfor er det uforståelig at man ville utsette seg for de reaksjoner som våre brødre og søstre har kommet med i akkurat denne saken. Det er jo ikke slik at jus er bare jus her også. Det er bare å lese hva professor Sejersted, ekspert på EU-rett, sier om dette. Altså: Intensjonene i EØS-avtalen – særlig i artikkel 19 – om liberalisering av handel over tid, peker helt klart på at man fra begge sider skal bidra til å bygge dette ned.
Derfor må jeg si at etter den strålende innledningen til redegjørelsen til Barth Eide her i dag er det med interesse jeg ser frem til hans synspunkter på akkurat denne innenrikspolitiske saken om tolløkningene og hva det vil medføre for vårt forhold til Europa, og – ikke minst – hva utenriksministeren selv kan gjøre med det, hvis han mener at det er nødvendig å gjøre noe med det.
Utenriksminister Espen Barth Eide [10:52:57]: Jeg vil takke representanten Flåtten for interpellasjonen og anledningen til å utdype et spørsmål det har vært stor interesse for i den senere tid. Som representanten også ga uttrykk for, har jeg nettopp gått igjennom de overordnede ambisjonene for europapolitikken gjennom redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker, og jeg konstaterer med glede at representanten gir uttrykk for enighet om hovedlinjene i det som der ble sagt. Der slår vi jo nettopp fast at for regjeringen ligger EØS-avtalen fast, den er og vil fortsatt være basis for norsk europapolitikk.
Alle parter til EØS-avtalen anser den for å være gjensidig fordelaktig. Det er i partenes interesse å utvikle den videre. Den gir norske arbeidstakere, bedrifter og institusjoner tilgang til det indre marked på like vilkår som deres motparter i EU.
Alt dette ligger fast. Dette er et budskap som er tydelig kommunisert til våre samarbeidspartnere i EU. De rammer EØS-avtalen gir, og de forpliktelser den setter, vil fortsette å ligge til grunn for Norges europapolitikk.
Så er det slik at landbrukspolitikken ikke er en del av EØS. Det er slått fast i EØS-avtalens artikkel 8. Behovet for en egen norsk produksjon av landbruksprodukter har bred støtte i Stortinget, slik vi også nettopp hørte. Det er også bred enighet om at produksjon ikke kan skje uten et effektivt importvern og økonomisk støtte.
Norge står ikke alene internasjonalt om å støtte egen landbruksproduksjon. Mange land – ikke minst i EU – støtter landbruket. Dette skjer nettopp gjennom tollvern og annen økonomisk støtte på grunnlag av naturgitte og økonomiske forutsetninger for produksjonen. EUs regime og Norges regime er i struktur relativt like, men støttenivået er som kjent høyere hos oss. Når vi ser på de naturgitte forutsetningene for landbruksproduksjonen i land som henholdsvis Norge og Danmark, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor. Og når f.eks. Danmark har reagert på vårt forslag om å innføre prosenttoll, er det i første rekke et legitimt uttrykk for at en dansk regjering fremmer danske landbruksinteresser, på samme måte som det er vår oppgave å arbeide for norske interesser.
Samtidig er Norge en sterk, konsistent støttespiller for et avtalebasert internasjonalt handelssystem på globalt og europeisk nivå. Norge deltar aktivt og konstruktivt i forhandlinger. Vi følger lojalt opp våre forpliktelser i WTO og EØS-avtalen. Dette gjelder også EØS-avtalens artikkel 19 om basis landbruksvarer og protokoll 3 om bearbeidede landbruksvarer.
Vi kan i den hjemlige politiske debatten ha ulike meninger om dosering og innretning på importvernet, men det er mindre uenighet om at importvernet trengs, og at dette er sentralt i landbrukspolitikken – ja, faktisk en forutsetning for å drive jordbruk i Norge. Slik har det vært i mange år, uavhengig av regjeringenes farger.
Forslaget fra regjeringen innebærer at det innføres prosenttoll på 2 av i alt 14 tollinjer for ost og for visse typer lammekjøtt og biff/filet av storfekjøtt. Jeg er glad for at også representanten Flåtten anser at dette ikke kommer til å skape ny verdenskrig.
Det foreslås at 14 oster, som i dag faller inn under de 2 tollinjene, blir tatt ut og beholder dagens kronetoll på om lag 27 kr per kilo. Vårt forslag vil i utgangspunktet kunne berøre om lag 1 600 tonn av dagens import av ost fra EU som totalt er på om lag 9 000 tonn. Regjeringens syn er at denne endringen vil ha begrenset økonomisk betydning for EU på både kort og mellomlang sikt, nettopp fordi de berørte faste og halvfaste ostene vil bli importert innenfor den tollfrie kvoten til EU.
Så til kjøtt: De siste årene har det ikke vært foretatt noen import fra EU av lammekjøtt til full toll, mens importen av biff/filet har vært minimal, på om lag 17 tonn. Med andre ord: De økonomiske virkningene for EU av den foreslåtte omleggingen vil være små.
For utviklingsland har regjeringen foreslått en kvote for import fra GSP-land på om lag 500 tonn, noe som er det dobbelte av importen i 2011. Dette skulle gi disse landene gode muligheter for fortsatt vekst i eksporten av kjøtt til Norge.
I lys av dette er det noen som spør, herunder representanten Flåtten: Hvorfor foreslår regjeringen en omlegging? Årsaken er at den vil gi økt handlingsrom i jordbruksoppgjørene og i forhandlingene med norske bønder i årene som kommer.
Dagens kronetoll gjør at import til full toll snart er konkurransedyktig med norsk produksjon av ost. Det har altså vært et fall i beskyttelsesnivået fordi kronetollen har vært konstant. En fortsatt reduksjon av den reelle tollverdien vil kunne få store konsekvenser for tradisjonell norsk produksjon av oster som Norvegia og Jarlsberg.
Landbrukspolitikken er som nevnt ikke en del av EØS-avtalen. Avtalen inneholder i artikkel 19 likevel bestemmelser som skal legge til rette for handel også med landbruksprodukter. Representanter for EU har vist til dette i sin kritikk av regjeringens forslag. Spesielt har artikkelens bestemmelse om at partene skal bestrebe seg på å oppnå en fortsatt liberalisering av handelen med landbruksprodukter, blitt trukket fram. La meg derfor understreke: Dette er en bestemmelse regjeringen har fulgt opp og vil fortsette å følge opp.
Det har vært ført forhandlinger mellom EU og Norge med henvisning til artikkel 19 i flere omganger. De seneste liberaliserende tiltak trådte i kraft 1. januar 2012. Denne liberaliseringen som artikkelen foreskriver, kan vi tydelig se av handelstallene. EUs eksport av landbruksprodukter til Norge har økt med over 150 pst. siden år 2000, fra 10,7 mrd. kr i 2000 til 27,1 mrd. kr i 2011. Stigningen har vært jevn. Nesten 70 pst. av vår totale landbruksimport kommer i dag fra EU.
Et forhold som debatten ikke har trukket fram, er artikkelens bestemmelse om at liberaliseringen skal skje innenfor rammen av EUs og Norges respektive landbrukspolitikk. Som nevnt: Norsk landbrukspolitikk er tuftet på et sterkt tollvern. Dette er en forutsetning for å kunne opprettholde vårt landbruk.
EØS-avtalens artikkel 19 sier også at partene skal ta hensyn til resultatene fra Uruguay-runden. Resultatet av denne runden innebar at Norge kunne velge – for om lag 48 pst. av tollinjene på landbruksområdet – mellom kronetoll og prosenttoll. Ved implementeringen i 1995 valgte Stortinget å innføre kronetoll på de fleste toll-linjene. Samtidig sa regjeringen da at en omlegging til prosenttoll kunne bli aktuelt dersom tollvernet skulle vise seg utilstrekkelig med kronetoll.
Det heter i seneste avtale mellom Norge og EU om liberalisering av handelen med landbruksprodukter at partene skal sørge for at fordeler de gir hverandre i avtalen, ikke blir satt i fare av andre restriktive tiltak.
Regjeringens forslag til omlegging vil ikke true de konsesjoner Norge har gitt EU. EUs tollfrie kvote på ost på i alt 7 200 tonn blir ikke berørt. EUs tollfrie kvote på kjøtt på 900 tonn blir opprettholdt.
Denne foreslåtte omleggingen innebærer ingen endring i vår vilje til å følge opp våre WTO- og EØS-forpliktelser. Dette har vi understreket overfor EU og våre viktigste handelspartnere i EU, både på ekspertnivå og på politisk nivå. Senest gjorde jeg det selv under Nordisk Råds sesjon i Helsinki for noen uker siden. Landbruks- og matminister Slagsvold Vedum har gjort det samme i møte med EUs landbrukskommissær den 7. november. I EØS-rådets møte 26. november i Brussel vil jeg forklare omleggingen og den begrensede virkningen den vil ha for EUs eksportmuligheter både på kort og mellomlang sikt.
Svein Flåtten (H) [11:01:14]: Jeg takker for svaret.
Det som er nytt i det vi i dag hører fra utenriksministeren, er at det ikke lenger er den hjemlige opposisjon som bærer ansvaret for at denne saken er kommet opp, og det er jeg glad for at utenriksminister Barth Eide ikke gjentar fra Stortingets talerstol, for jeg tror ikke det er slik; jeg tror det er helt ekte reaksjoner fra EU på det som ble gjort.
Så har utenriksministeren gått igjennom en rekke teknikaliteter rundt landbrukspolitikken som jeg kjenner godt fra før, men det kan jo være greit å få slått dem fast.
Jeg tror at det sentrale poenget her er artikkel 19 og den ånd og intensjon som partene har lagt inn i det, også når det gjelder handel med landbruksvarer. Det er det som har vært dilemmaet her, for det er ingen tvil om at selv om man har det juridiske på sin side, har reaksjonene vært negative.
Jeg refererte i mitt første innlegg til landbruksminister Slagsvold Vedums siste besøk. Nå kjenner vi ikke det eksakte referatet fra det møtet, vi kjenner bare til hva som sies på gangen, men det er helt tydelig at dette ikke mottas positivt. Derfor synes jeg det for så vidt er positivt fra utenriksministeren at han nå tydelig har lagt vekk debatten med oss og heller ser fremover mot det han kan gjøre for kanskje å reparere på det som har skjedd, men også å holde seg til de avtaler som egentlig har vært, og bringe dem videre inn i de samtalene man skal ha med EU. For det er ingen tvil om at intensjoner, ånd og overordnede mål med et samarbeid er veldig viktig. Det var derfor jeg i mitt første innlegg la så vidt mye vekt på det utenriksminister Barth Eide også startet med, altså hyllesten til Europa: hvor viktig det er at vi er med, at vi har et godt forhold, og at vi vet at dette skal virke begge veier.
Nettopp derfor hadde det kanskje vært en idé om man akkurat i denne saken med tolløkninger, som man egentlig måtte vite ville påkalle reaksjoner, også hadde hatt noen forhåndssamtaler og kanskje forberedt våre brødre og søstre – jeg tror vi skal holde oss til den terminologien i dag – på hva som skal skje. Det kan være klokt å gi søsken beskjed i god tid om dårlige nyheter.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:04:40]: Jeg vil først returnere komplimenten og si at jeg er glad for at Flåtten nå også avklarer at vi er enige om at regjeringen har sitt på det tørre juridisk sett. Det er også det helt klare inntrykket vi har fått i samtalene med EU. Det er altså slik at vi, som jeg sa i mitt innlegg, handler innenfor det regelverk som gjelder, både med hensyn til WTO og EØS. Artikkel 19 har en intensjonserklæring som vi har fulgt opp, og som vi fortsetter å følge opp. Det står ikke i artikkel 19 at man ikke kan gjøre noen enkeltjusteringer i motsatt retning, men hovedretningen skal gå fra mindre til mer liberalisert omgang også med produkter på dette området. Det har skjedd, og det kommer til å fortsette å skje. Så man tar altså ut et enkeltvedtak og bruker det som en illustrasjon på en hel trend, mens den gjennomgående, beviselige, statistisk dokumenterbare trenden går motsatt vei.
Så er det jo alminnelig praksis at man ikke annonserer tiltak som kommer i forbindelse med statsbudsjettet, før statsbudsjettet legges fram. Det tror jeg er en etablert praksis som også gjelder overfor partnere utenfor Norge. Det er jo uansett en varslingstid for når dette tiltaket faktisk trer inn.
Jeg har lyst til å legge til til representanten Flåtten at jeg stemte ja til EU, og hvis det skulle dukke opp en ny anledning, ville jeg stemme det igjen. Jeg tror på norsk medlemskap i EU, og det tror jeg at jeg deler med representanten Flåtten. Men det var altså ikke EUs felles landbrukspolitikk som gjorde meg mest begeistret for EU. Det finnes sider ved EU-samarbeidet som imponerer mer enn det man har fått til på det landbrukspolitiske området. Hvis det er noe som bekymrer meg relativt lite, er det eventuelle forsøk på belæring fra EU om at man ikke skal ha importvern og subsidier, for det er et utbredt fenomen både i rike Norge og i rike EU sammenlignet med verden der ute.
Dette er altså en mild justering innenfor en hovedramme som har fungert i mange år, og det mener jeg vi skal kunne håndtere.
Så er det helt riktig at det er gitt uttrykk for spesielt fra dansk og svensk hold, og også fra kommisjonens side, både spørsmål og skepsis til dette, men jeg kan også avsløre at det ikke er første gang Norge og EU har en diskusjon med ulikt syn, og det finnes også tilfeller der EU-land har ulike syn på politikken som skal føres i EU/EØS-området. Det er en del av normal omgang mellom land.
Laila Gustavsen (A) [11:07:23]: Gjentatte ganger siden budsjettet ble lagt fram, har vi hørt påstanden om at økt toll på landbruksvarer for å beskytte norsk landbruk vil gi vanskeligere markedsadgang. Først var det for fisk, og gjennom dagens interpellasjon har representanten Flåtten utvidet elendighetsbeskrivelsen til å gjelde all norsk handel med Europa.
Flåtten sier samtidig at vi har jussen på vår side. Det grunnleggende spørsmålet er da: Hvorfor bruker Høyre så mye tid på å fremme EUs interesser og EUs ærend? Landbruk er unntatt fra EØS-avtalen. EU beskytter sitt landbruk med toll fra land utenfor Europa. Norge har handlefrihet til å gjøre det vi gjør innenfor både WTO- og EØS-avtalen.
Importvernet er veldig viktig i landbrukspolitikken. En skal ikke reise veldig mye rundt på norske gårder før en ser at naturens forutsetninger, tilgang på matjord, det at det er dyrt å produsere mat i Norge samt norske lønns- og arbeidsvilkår, gjør at importvernet rett og slett er nødvendig for at bonden skal kunne få en levelig pris for produktene sine. Spørsmålet norske bønder må stille seg, er hva slags landbrukspolitikk et eventuelt borgerlig flertall vil føre. Vil en fjerne importvernet og kutte subsidiene, sånn som Fremskrittspartiet vil og Høyre tydeligvis nå er i ferd med å akseptere? Vil Kristelig Folkeparti og Venstre ofre den norske bonden for å få lov til å sitte rundt Kongens bord?
Når vi endrer tollsatsene for en del produkter fra kronetoll til prosenttoll, er det viktig for lammekjøttprodusenter i Sogndal og Hallingdal, for storfebønder i Rogaland og for melkeprodusenter i Buskerud og over hele landet. Det er også noe norske forbrukere faktisk kan leve med.
Det er et faktum at norsk landbruks- og fiskeripolitikk er svært forskjellig, men sånn er det også i EU. Vi bruker våre fortinn på samme måte som EU gjør det i vår handel med hverandre. Det er i vår felles interesse. Det er ingen motsetning mellom at ett land, i dette tilfellet Norge, beskytter enkeltområder og likevel driver handel med andre. Det sa også utenriksministeren på en veldig god måte. Alle land i EU beskytter enkelte produkter, og dette er det aksept for.
Jeg har også lyst til å si at som ihuga EU-tilhenger og sterk forsvarer av EØS-avtalen, at jeg og Arbeiderpartiet godt kan leve med det vi her gjør innenfor landbrukspolitikken, fordi det er viktig for oss og for den norske bonden.
Høyre og Fremskrittspartiet har den siste tiden tatt Røkkes parti mot arbeidsfolk i fiskerinæringen. De har tatt EUs parti mot den norske bonden. Det synes jeg folk i Distrikts-Norge bør merke seg. Det er trist å se at Høyre pisker opp stemningen og løper EUs ærend gjennom å fremme koblingen mellom generell handel og landbruk, paradoksalt nok i strid med norske interesser. Det er en kobling som representanten Flåtten selv innrømmer ikke eksisterer i en eneste formell avtale, og det burde Høyre faktisk kjenne godt til.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:11:02]: Først av alt: Takk til interpellanten for å ha tatt opp en viktig sak. For bare å slutte meg til det både representanten Flåtten og delvis også utenriksministeren var inne på: Det er svært få som har stilt spørsmål knyttet til lovligheten av det som er gjort, men spørsmålet er hvorvidt man skal bruke hele det handlingsrommet man faktisk har i disse sakene. Så har man prøvd å bagatellisere litt hva disse endringene dreier seg om. Da kan det jo være greit å se litt på disse prosentsatsene, for når det gjelder det som har med omlegging av toll på biff å gjøre – altså filet av storfe – så vil den tollsatsen nå gå opp til 344 pst. Når det gjelder lammekjøtt – altså såkalt hele og halve lammeslakt – samt faste og halvfaste oster, blir tollsatsen for lammekjøtt 429 pst, mens det som gjelder for ostene, er 277 pst. Det kan godt være – som det ble sagt her, og som jeg stiller meg bak – at man har mulighet til å gjøre det i henhold til WTO. Det er helt greit. Men det som er spørsmålet, er hvilke signaler man sender til bl.a. EU, for Norge har gjennom jordbruksavtalen et system der vi subsidierer norsk eksport av Jarlsberg-ost i hundremillionersklassen. Vi har nå også fått en situasjon der vi i tillegg subsidierer norsk eksport av svinekjøtt til Ukraina. Det er de samme personene som skal innføre høyere tollsatser for å importere varer til Norge.
Det har vært vist til artikkel 19 i EØS-avtalen, og i artikkel 19 i EØS-avtalen heter det bl.a. følgende:
«Avtalepartene skal fortsette sine bestrebelser med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer.»
Utenriksministeren viste, særlig i sin oppfølging, til noe av det som har skjedd. Det er helt riktig at vi har kvoter knyttet til ost på 7 200 tonn, vi har kvoter knyttet til storfekjøtt på en del tonn. Men vi skal framover også videreforhandle de sideavtalene Norge har, knyttet til fiskeri. Jeg tror og håper virkelig at disse tingene ikke får den store effekten på lang sikt. Vi må gjøre den jobben. Men signaleffekten er dårlig, for vi skal inn i enkelte forhandlinger, og det er klart at våre avtalepartnere, som ser at Norge legger sterkere begrensninger på ett felt, vil ha det i bakhodet når Norge kommer og de skal forhandle på sine felt. Da kan de også si at de har full mulighet til det gjennom WTO-regelverket. Så det er klart at også EU kan endre sine satser og gå fra krone- til prosenttoll, og heve satsene. Men spørsmålet er om det er det vi ønsker.
Det er nettopp signaleffekten som er det alvorlige med denne saken, og det er nettopp den biten som gjør at regjeringen burde trukket dette forslaget, særlig fordi vi har sett enkelte fra regjeringen uttrykke – bl.a. landbruksministeren – at dette har liten eller ingen effekt. Ja, til og med i forbindelse med statsbudsjettet oppgir man ikke at det er noe proveny. Da er spørsmålet: Hvorfor er det da så viktig å gjennomføre akkurat dette tiltaket, som man ser skaper så mye uro og frustrasjon? Det er jo ikke slik, som utenriksministeren uttalte i et intervju i en avis, at man måtte være forsiktig med å kritisere dette, for det kunne gå troll i ord – et meget spesielt utsagn fra utenriksministeren. Jeg tror at hvis dette kan skape problemer, er det ikke opposisjonen som har skapt problemer, men det er regjeringen selv. Jeg håper virkelig det ikke får de konsekvensene man kan frykte. Dette må vi jobbe med, alle sammen. Det skal også vi fra opposisjonen gjøre, for det er veldig viktig for norsk næringsliv at vi får eksportert varene våre, bl.a. inn til EU, som tar en så stor andel av norsk fiskeeksport. Men vi må også forvente at regjeringen ikke legger disse problemene – og enda mer – som byrde på oss, slik de har gjort i denne saken. En symbolsak, sier regjeringen selv, men det er en viktig symbolsak – i negativ retning.
Peter Skovholt Gitmark (H) [11:16:23]: Økt handel er i norsk interesse. Den sterke velstandsøkningen som deler av verden har sett etter annen verdenskrig, skyldes i stor grad økt handel og tettere økonomisk integrasjon. Faktum er at de landene som har hatt størst økonomisk vekst, også er de landene som har utviklet sin handel aller mest. Dermed er det en sterk sammenheng mellom handel og økonomisk vekst.
Norsk økonomi er igjen svært eksportrettet. Det betyr at den økonomiske situasjonen i Norge i stor grad avhenger av utviklingen i verdensøkonomien. Siden verdensøkonomien blomstrer i tider med økt økonomisk samkvem, vil Norge, så vel som resten av verden, være tjent med økt handel.
Handel reduserer også fattigdom. Flere arbeidsplasser gir mennesker muligheten til å arbeide seg ut av fattigdom og skaper dermed en jevnere fordeling. Dessuten foreligger det et gjensidig avhengighetsforhold mellom fattigdomsreduksjon på den ene siden og respekt for menneskerettigheter på den andre siden. For Høyre er menneskerettigheter et av de viktigste satsingsområdene innen utviklingspolitikken. Dette er «makro», som det er viktig å ta med i den mikrodebatten vi nå har.
Så til de norske forhold. Norge er nettoimportør av jordbruksvarer og er således definert som et sårbart land når det kommer til landbruksprodukter. I 2010 importerte vi mat- og drikkevarer for 23,9 mrd. kr. Eksporten i år er på 4,5 mrd. kr – faktisk en økning på 10,5 pst. fra 2009. Til sammenligning eksporterte Norge fisk for 53 mrd. kr i 2010.
Men la det ikke herske noen tvil: Høyre ønsker et norsk landbruk. Vi vil legge til rette for verdiskaping i hele landet. For å få det til trenger vi et balansert importvern, og Høyre er enig i at importvernet er en viktig del av norsk matproduksjon. Imidlertid trenger globaliseringen seg på, og vi blir nødt til å vurdere hvordan vi kan skape konkurransekraft i norsk jordbruk. Vi bør ha et fokus på å styrke konkurranseevnen fremfor å «utnytte handlingsrommet i importvernet», som matprodusentenes organisasjoner kaller det. Regjeringen varslet i september i år overgangen fra kronetoll til prosenttoll på en rekke landbruksprodukter. På denne måten vil regjeringen øke tollsatsene. Det er ikke den riktige retningen å gå. Selv om det også – som interpellanten var innom flere ganger – isolert sett er innenfor rammen av WTO-avtalen, så strider det mot ånden i EØS-avtalen.
For Høyre er det også viktig å ivareta forbrukernes interesser. Vi produserer faktisk mat for at norske forbrukere skal kunne spise seg mette på mest mulig norskprodusert mat dersom de ønsker det. Det er en valgfrihet som må ligge til grunn, og den valgfriheten hegner Høyre om og arbeider for. Landbruksminister Slagsvold Vedum har ved flere anledninger sagt at overgangen fra kronetoll til prosenttoll ikke vil ha noen prisdrivende effekt og heller ikke vil medføre færre produkter å velge mellom for norske forbrukere. Det er fantasi, så landbruksministeren er åpenbart i en politisk tvangstrøye når han tror på den slags. En god illustrasjon på dette var statsråd Slagsvold Vedums besøk i mathallen i Oslo.
Høyre håper at vi får mange handelsforhandlinger i vår nære fremtid, for det er i norsk interesse å få på plass en ny WTO-avtale, og det er i norsk interesse at handelen, også med landbruksvarer, øker fra dagens nivå. Norge trenger partnere i denne type diskusjoner. Dermed betyr det mye hva slags symboler vi bruker, og hva slags symboler som ligger til grunn for norsk politikk. For Norge, med unntak av fisk, har det høyeste prisnivået for mat, alkoholfrie og alkoholholdige drikkevarer i hele Europa. Årsaken er selvfølgelig sammensatt, men én årsak er den norske målsettingen om beskyttelse av enkelte landbruksprodukter. Denne beskyttelsen har en kostnad som overføres til forbrukeren. En begrensning av landbruksbeskyttelsen vil redusere forbrukerens kostnader, i tillegg til å kunne øke vareutvalget.
Høyre mener vi trenger en nøktern vurdering av hva vår handelspolitikk koster norske forbrukere i form av økte priser og redusert utvalg. La det ikke herske noen tvil om at det er i norsk interesse å øke handelen.
Lars Peder Brekk (Sp) [11:21:47]: Vi kjenner jo til at Norge er et langt land. Det er et kaldt land – det er et land langt mot nord. På det beste har vi om lag 150 vekstdøgn i norsk matproduksjon. Eksempelvis er det i Sør-Sverige, i Skåne, iallfall 220 vekstdøgn.
Det er altså krevende å produsere mat i dette landet. I tillegg vet vi at sammenlignet med Sverige er lønnskostnadene der iallfall 25 pst. lavere enn i Norge. Så til tross for skjerming er også norsk matproduksjon sterkt konkurranseutsatt. Vi kan bare nevne konkurransen om kostbar arbeidskraft og internasjonale priser på råvarer, som også denne næringen står overfor.
Tollvernet er derfor en av grunnpilarene i norsk landbrukspolitikk. Det er bra det er enighet om det. Det er avgjørende for at vi skal opprettholde og øke matproduksjonen i hele landet. Det var derfor helt nødvendig å modernisere tollfastsettelsen på landbruksprodukter, som var i ferd med å bli utkonkurrert av billigere varer fra utlandet.
Uten et effektivt tollvern vil selvsagt norsk matproduksjon være sjanseløs i konkurranse med varer produsert i land med helt andre forutsetninger for å drive landbruk. All den tid det er tverrpolitisk enighet om å opprettholde landbruket – noen av oss har sågar ambisjoner om at næringen skal utvikle seg og produsere mer av den fantastiske maten nordmenn setter pris på – må det også være enighet om betydningen av et sterkt tollvern.
Interpellanten viser til det eksportrettede næringslivet. Det er vi enige om er viktig. La oss heller ikke glemme næringslivet som baserer seg på innenlandsmarkedet. Uten norsk råvareproduksjon er det fare for at svært mange av de 40 000–50 000 arbeidsplassene i næringsmiddelindustrien står i fare. Derfor har ikke bøndene stått alene om sitt krav om et mer effektivt tollvern, de har hatt bred støtte både i LO-systemet og i stor deler av NHO.
Enkelte later som at vi har egoistiske motiver, og at våre holdninger til handel med mat svekker landbruket i sør. Vi kalles proteksjonistiske, men jeg har lyst til å understreke at denne kritikken i liten grad kommer utenfra. Det er i den hjemlige debatten vi har sett de sterkeste reaksjonene på at norske myndigheter forsvarer norske interesser.
Så kan vi spørre oss: Hvor dramatisk er tollendringene? Betyr det at norske forbrukere vil ende opp med et snevert utvalg ost bestående av Jarlsberg og Norvegia? Er det slutt på franske oster i butikken – som enkelte media feilaktig har skapt et bilde av? Det er trist at norske forbrukere har blitt fôret med informasjon som er direkte feil. Det er ikke Camembert, Brie eller Roquefort som har fått økt toll. Faktisk har regjeringen – og det har jeg vært med på selv – utvidet kvoten for tollfri import fra 4 500 til 7 200 tonn. Det gir rom for mange hyllemeter med spennende oster i butikkene. Det er altså ikke spesialostene som trekker opp volumet – det er volumostene som tollendringen er beregnet for. Det er disse som truer den norskproduserte osten. I fjor importerte vi 52 tonn Roquefort og 568 tonn ferdigrevet hvitost, for å nevne det eksemplet.
Høyre frykter ikke bare at utvalget i butikkene skal bli mindre – de er også bekymret for motreaksjoner som følge av tollendringene på landbruksvarer. Det er vel det viktigste i diskusjonen i dag. Det mener jeg – og det mener regjeringen – at det skulle være liten grunn til. Vi har gode regelverk her som sikrer oss forutsigbarhet i markedsadgangen. EØS-avtalen regulerer spørsmålene om toll på sjømat til EU. Dette forplikter også EU, som ikke kan endre tollen på eget grunnlag.
Når opposisjonen bekymrer seg om Norge risikerer eksporten av sjømat, til tross for at man nå ser at dette er innenfor jussen – som det ble uttalt her i dag – mener jeg at det er grunn til å minne om at endringene er gjort innenfor WTO-regelverket. Dette er et regelverk som også Høyre har stemt for i sin tid. Som eksporterende sjømatnasjon skal vi være de første til å understreke at vi er helt avhengig av et velfungerende internasjonalt avtaleverk som WTO-avtalen der gir oss.
Svaret er at Høyre må slutte å stå med lua i handa når det gjelder forholdet til EU. Høyre må prioritere nasjonale interesser og norsk næringsliv framfor næringslivet i EU. Norge må legge bort den naiviteten vi har i handelspolitikken. Handelspolitikken preges av beinhard realisme, og det betyr også at vi er nødt til å ha en mulighet til å utnytte handlingsrommet som ligger i de avtaler vi har. Det gjelder også i tollsaker. Det gjør regjeringen. Det er Senterpartiet opptatt av. Det gjør også alle andre land som driver med handelspolitikk.
Terje Aasland (A) [11:26:59]: Det formelle regelverket og begrunnelsen fra regjeringen for å gjøre det som nå er foreslått, å gå fra kronetall til prosenttall, er glimrende redegjort for. Det ligger godt innenfor regelverket, og det ligger godt i sameksistens med det EU selv gjør på tilsvarende produkter. Jeg vil anbefale Høyres representanter kanskje spesielt å lese dette referatet – kanskje flere ganger – for å få forståelsen for det.
EU er verdens største eksportør. Hver dag eksporterer de for over 100 mill. euro. I det bildet er det vi nå snakker om, særdeles beskjedent, for å si det mildt. Når det gjelder Norge, som er EUs sjette største enkeltmarked – vi importerer landbruksvarer for totalt sett 40 mrd., 27 mrd. kommer fra EU – blir betydningen av sjømateksporten vår trukket opp. Ja, den utgjør til EU 30,5 mrd. kr. Sånn sett kan en si at vi egentlig har tilnærmet handelsbalanse med den importen av landbruksvarer vi har fra EU, og den sjømaten vi eksporterer til EU. Det er ganske interessante tall ut fra den debatten og den realiteten som ligger her.
Forholdet mellom import og eksport Norge/EU var én til fire i 1995. Det var én til ni i 2011. Denne debatten og denne interpellasjonen har selvfølgelig en annen begrunnelse enn vårt forhold til handel. Det er jo opplagt. Vi er levende opptatt av gode handelsordninger. Vi har gjennom finanskrise og en europeisk krise nå på ingen måte inntatt noen som helst proteksjonistisk holdning. Tvert om: Vi har sørget for å understreke betydningen av hva handel gjør. Men når det kommer til kjernen av det Høyre egentlig sier – det er det de på en måte prøver å romantisere den norske landsbygda med – er de for importvern når det gjelder landbruksprodukter. Men de er ikke mer for det enn at de faktisk vil senke det. Det er realiteten. Sånn sett tror jeg nok Høyres skuffelse i denne saken først og fremst handler om at det ikke er mer støy i EU, nettopp mot den politikken regjeringen har valgt for norsk landbruk. For det handler først og fremst om å sørge for at de marginale gårdsbrukene rundt omkring i landet kan opprettholde matproduksjonen. Det er det det handler om. Det er jo derfor en nå justerer opp mulighetene for å beskytte seg når det gjelder melk og osteprodukter – nettopp fordi osten er en form for batteri for norsk melkeproduksjon, og norsk melkeproduksjon opprettholder norsk landbruk i distriktene. Det er jo limet i det.
Jeg skjønner veldig godt, med Høyres inngang til norsk landbrukspolitikk, at de ser det som en fordel at importvernet svekkes, nettopp for å sikre at de slipper å begrunne opprettholdelse av distriktslandbruket gjennom overføringer fra staten. Det er jo det de fjerner gjennom sine budsjetter hvert eneste år – inngangen til å opprettholde et landbruk over hele landet.
Denne debatten har helt klart det som utgangspunkt, tror jeg. Selv om reaksjonene selvfølgelig og naturlig nok også kommer fra EU – de vil beskytte sine interesser – er det nok sånn at om ikke reaksjonene er sterkere her, har vi i hvert fall en veldig tendens til å opprettholde den debatten. Dette er en interpellasjon om en sak som ligger til behandling i Stortinget. Hvis ikke motivasjonen er å holde liv i denne debatten, så skjønner jeg ingenting. Det er helt opplagt at den bakenforliggende hovedårsaken til denne interpellasjonen, er at en ønsker å svekke importvernet for norske landbruksprodukter, og dermed igjen marginalisere et ytterligere marginalisert landbruk i Distrikts-Norge – nettopp for å kunne stå igjen og si at det vi ønsker å forsvare, er de store mulighetene rundt industrialisert landbruk i det sentrale østlandsområdet.
Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.
Ivar Kristiansen (H) [11:31:40]: Dette er blitt debatten der angrep tilsynelatende er blitt gjort til det beste forsvar i en sak som er så tynn og svak at den ikke står på fast grunn på noe som helst slags vis. Det har både utenriksministeren og regjeringspartienes talskvinner og -menn anskueliggjort veldig, veldig tydelig i dag.
Vi hadde en 40 minutter lang redegjørelse fra utenriksministeren om prinsippet for handel og om vår kontakt og vårt samkvem med Europa som det bare er å slutte seg hundre prosent – mer eller mindre – til, og som var meget god i sin fremstilling. Men dette er også debatten hvor den samme utenriksministeren og det samme Arbeiderpartiet har sviktet når praktiseringen av prinsippene skulle gjøres gjeldene. Man snur dette på hodet og går til angrep på Høyre, man går til angrep på norsk fiskerinæring, og man har definert situasjonen i Europa – hvor våre nærmeste handelspartnere sliter økonomisk, og hvor det er viktig av økonomiske årsaker, av sysselsettingsmessige årsaker og av demokratiske årsaker at den vanskelige situasjonen kan snus.
Det er åpenbart at de bærende prinsippene for denne politikken har sviktet når regjeringen skulle gjøre opp på kammerset. Utenriksministeren har rett og slett ikke gjort jobben sin: Han sviktet diametralt når man skulle beskytte de prinsipper som man selv angivelig slåss for skal gjelde i vår handelspolitikk og vårt samkvem med våre handelspartnere. Man har bevist nok en gang at tre fjerdedeler av vår eksport går til Europa, at Norge er en stor og åpen økonomi hvor over 40 pst. av vårt BNP er eksportrettet. Så prøver man å bagatellisere virkningene i en tid hvor G20-land gjør alt de kan for å redusere beskyttelsesvernet – i en tid for å gjenreise verdensøkonomien. Så lar man altså partner Senterpartiet få en midlertidig gevinst. Man har glemt Gro Harlem Brundtlands uttrykk om at alt henger sammen med alt. Jeg hadde i det minste regnet med at det uttrykket fortsatt hadde en viss aktualitet i alle fall i Utenriksdepartementet.
Har man glemt at norsk fiskerinæring har vært i 20 års konflikt med USA og 20 års konflikt med Europa? Har man glemt straffetoll? Har man glemt innføring av fôrkvoter, minstepris, antidopingtiltak? Har man ikke tatt inn over seg at hver dag man holder på med denne særegne, norske beskyttelsesformen, med økte tollkvoter og økt tollsats, indirekte gir en tapt mulighet for Kyst-Norge? Det er dette denne debatten handler om. Da burde man vært spart for at både utenriksministeren og representanter fra regjeringspartiene går til angrep på norsk fiskerinæring, går til angrep på Høyre, og sier at det er et annet motiv for denne debatten. Jeg skjønner godt at det føles ubehagelig å stå og snakke i Stortinget om fagre prinsipper for vårt samhandlingssystem og vår handelspolitikk med Europa, men hvor liv og lære så fundamentalt svikter for at ett miniparti skal få en midlertidig seier innad i regjeringen. Det holder ikke i det lange løp.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:35:32]: Som akademiker er det noen ganger behov for å gå til kildene. Kildene i denne sammenhengen er Innst. S 65 for 1994–1995 av 13. desember 1994, punkt 2.1.2.3 Tollberegningsgrunnlaget, hvor det står:
«I hvert enkelt tilfelle er det den tollsats som gir det høyeste tollbeløp ved innførsel som skal benyttes.»
Videre, i komiteens merknader – dette er en innstilling fra finanskomiteen, hvor Per-Kristian Foss var en av representantene – står det:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Rød Valgallianse, viser til at Norge har lagt fram bindingslister i GATT som viser både spesifikke satser og prosentvise satser.»
Og så kommer det:
«I hvert enkelt tilfelle er det den tollsats som gir det høyeste tollbeløp ved innførsel som skal benyttes»
– som skal benyttes.
Videre: Innst. 290 S for 2010–2011 av 29. mars 2011 fra finanskomiteen om handel med landbruksvarer, hvor en enstemmig komité i artikkel 19 sier:
«(…) reduksjonen av handelshindringer skal skje på gjensidig, fordelsmessig basis.»
Importverdien i 2000 fra EU var på 10,654 mrd. kr og utgjorde 64 pst. av norsk jordbruksvareimport. I 2009 var den på 22,866 mrd. kr, eller hele 68 pst., altså en dobling i volum – mer enn dobling – og en økning av prosentvis verdi.
Det vi snakker om, er seks tollinjer – svært lite i forhold til de mange hundre tollinjer som vi her snakker om – og det har svært liten betydning for handelen. Der det har betydning, er i forhold til dagens situasjon på ost.
Når representanten Nesvik snakker om at en ikke skal bruke hele handlingsrommet: Ja, det er så sant som det er sagt. Her brukes ikke hele handlingsrommet.
Det som rød-grønn regjering her har gjort, står altså på trygg avtalefestet grunn. Hvorfor økt toll? Jo, sjølsagt fordi det gir mulighet for økte markedspriser for norske jordbruksvarer. Punktum finale. Sjølsagt er det hele poenget. I en næring er man er nødt til å ha markedspriser som står i forhold til kostnadene for næringa i landet. Hvis man ikke har det, blir det ikke overskudd.
Partiet Høyre er ikke for økt toll, men er for liberalisering. Spørsmålet til Høyre er: Går Høyre imot tolløkningene? Si det tydelig og klart. La Høyre si tydelig og klart at de ønsker å redusere tollen. Det er en vinnersak for Høyre, det vil være tydelig for alle dem som setter seg inn i den verdikjeden som vi her snakker om.
Høyre sier at en ikke skal argumentere i forhold til inngåtte avtaler. Derfor sier representanten Flåtten at vi ikke skal slipe juridiske kniver. Nei, det juridiske grunnlaget er ikke til stede i det hele tatt. Faktum er at Høyre går i front for EUs handelsinteresser og snakker om disse interessene som brødre og søstre. Det er ikke noe nytt fra Høyre. Høyre representerer en handelsfamilie med internasjonalt eierskap i denne saka.
Det som er kjernen i saka, er altså økte markedspriser. Dersom norsk jordbruk og norsk næringsmiddelindustri ikke får økte markedsprismuligheter, vil avhengigheten av statsbudsjettet og staten bli enda større. Det burde partiet Høyre sky som pesten. Høyre presenterer seg som et parti for næringsinteressene, for næringsinteressene som skal leve av markedet, og så er man ikke villig til å gjøre noen små endringer som gjør muligheten til å leve av markedsprisene bedre. Det viser så til de grader hvor partiet Høyre står i denne saka.
Heldigvis: Kunnskapsrike gårdbrukere og kunnskapsrike næringsmiddelinteresser vet at deres muligheter for framtida er svært svekket dersom Høyre kommer til makta, for dette er kjernen i næringslivspolitikken for hele verdikjeden som har med mat å gjøre – enten det er gårdbruker, næringsmiddelindustri eller de norske matvarekjedene.
Irene Lange Nordahl (Sp) [11:40:40]: For norsk landbruk er det helt avgjørende at regjeringen nå tar grep som kan sikre bøndene anstendige inntekter også i framtiden.
Dette er avgjørende for at landbruket skal ha mulighet til å øke sin lønnsomhet framover. Kronetollen ligger på 1995-nivå, og hvordan kjøpekraften i Norge og lønnsveksten hos andre yrkesgrupper har utviklet seg etter dette, det vet vi alle. Bøndene derimot har stanget i dette tolltaket, og har ikke kunnet ta ut høyere pris for produktene sine selv om utgiftene har økt kraftig.
Dersom regjeringen ikke hadde tatt grep nå, ville dette kunne ført til en utvikling der færre bønder ville valgt å drive med matproduksjon i Norge, og vi ville ikke klart å øke matproduksjonen i takt med befolkningsveksten. Denne saken viser tydelig hvem som kjemper landbrukets sak, og hvem som heller er opptatt av å forsvare EUs interesser framfor våre egne.
Det er gjentatt og gjentatt, men kan tydeligvis ikke sies for ofte. Det vi her snakker om, er altså noen få produkter. Det er spesielt osten som har vært diskutert, men den tollfrie kvoten er altså større enn den som importeres i dag. Det tror jeg både forbrukerne i Norge og ikke minst dem som ønsker å selge sin ost til Norge, klarer å leve godt med.
Vi har både en offensiv og en defensiv handelspolitikk, og det er helt vanlig – EU har også det. De har f.eks. 2 pst. toll på fersk laksefilet, mens den er 13 pst. når den er røkt. Ergo beskytter EU sin egen industri, og det kommer også vi til å fortsette med i dette landet, og det er nødvendig.
Partiet Høyre er bekymret for Norges forhold til våre handelspartnere og for eksportnæringer som sjømatnæringen. Senterpartiet mener det ikke er noen grunn til bekymring for f.eks. eksporten av fisk fordi vi har gode regelverk her. For det første har vi et WTO-regelverk, som er veldig viktig for oss som sjømatnasjon, men vi har også en EØS-avtale som regulerer spørsmålene knyttet til toll på sjømat inn til EU. Det er en forpliktelse som også forplikter EU, og de kan ikke bare skru opp den tollen over natten.
Importen av landbruksvarer fra EU til Norge er doblet i løpet av de siste ti årene, og det før de nye, økte kvotene trådte i kraft 1. januar i år. I fjor utgjorde importen fra EU 27 mrd. kr. I denne saken har altså EU mest å tape om de ikke følger internasjonale regler.
Høyre og representanten Flåtten har i hele høst bekymret seg for de voldsomme motreaksjonene de ser for seg skal komme. Danmarks handelsminister, Pia Olsen Dyhr, sier hun er mindre bekymret for tollendringen enn det Høyre er. Hun sier:
«(…) det Norge har gjort, er ikke brudd på verken WTO- eller EØS-avtalen, og dette skaper ikke dype skår i forholdet mellom Norge og Danmark.»
Importvernet er en bærebjelke i den norske landbrukspolitikken. Med krevende naturgitte forhold og høyt kostnadsnivå er importvernet nødvendig for å nå våre landbrukspolitiske målsettinger. I landbruks- og matmeldingen har regjeringen og Stortinget forpliktet seg til å gi bedre inntektsmuligheter til landbruket. Dette forutsetter at det også framover vil være mulig å øke prisene i jordbruket.
Omlegging til prosenttoll vil gi rom for prisøkninger i jordbruksoppgjørene også i årene framover. De foreslåtte seks tollinjene representerer varer som er særskilt viktige for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Vi har også sett et sterkt engasjement fra både LO og deler av NHO omkring dette spørsmålet.
Vi har levende næringer som høster av naturen i hele Norge. Det er noe vi er veldig stolte av i landet vårt. Slik skal det også være i framtiden. Derfor satser Senterpartiet på en politikk som sikrer den norske bonden og de norske eksportnæringene.
Svein Flåtten (H) [11:45:09]: Takk for mange interessante innlegg om norsk landbrukspolitikk, om importvern og alt det som hører til. Men med all respekt, det var ikke egentlig det interpellasjonen gjaldt. Når særlig Senterpartiet bruker mye tid i sine innlegg til å snakke om et land som er langt og kaldt og bratt, og om hva de har behov for, så var det ikke det som var utgangspunktet. Jeg skjønner at man gjerne vil bruke anledningen til nok en gang å snakke om at Høyre har en landbrukspolitikk som er helt ubrukelig, men jeg synes også det er ganske påfallende hvis det er slik at det bare er ved å øke tollen at man kan gjøre det levelig for norsk landbruk.
Representanten Terje Aasland fra Arbeiderpartiet sier at Høyre egentlig har et annet utgangspunkt enn det vi sier at vi har, og at dette er en interpellasjon om saker som ligger i Stortinget. Dette er ikke noen interpellasjon om budsjettet. Dette er ikke noen interpellasjon om tolløkningene. Dette er en interpellasjon om hvordan man tenker om forholdet til våre handelspartnere. Det er en interpellasjon til utenriksministeren, om han tenker å overbevise våre handelspartnere om at vi ikke ønsker å gå i en mer proteksjonistisk retning, nettopp fordi de har oppfattet denne saken som at vi gjør det. Og det har ingen fra talerstolen sagt, at det ikke er noen reaksjon, fordi det er det. Ingen har heldigvis heller sagt at det er Høyre og opposisjonspartiene som her hjemme i Norge har dratt opp denne diskusjonen. Og det synes jeg egentlig er det vesentlige som har kommet ut av dette. Innleggene fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet går som sagt mest ut på å fremstille Høyres landbruk i et dårlig lys.
Men jeg takker utenriksministeren – det er mulig jeg er for optimistisk – fordi jeg synes jeg aner, ikke at han deler bekymringen min, for det har han sagt at han ikke gjør, men at han kanskje har en grunnholdning hvor det å ivareta ånden og tonen i internasjonale handelsavtaler, har en betydning utover det rent juridiske som man kan forholde seg helt firkantet til.
Utenriksminister Espen Barth Eide [11:48:16]: Jeg takker for en interessant og opplysende debatt.
Jeg savnet en avklaring på et spørsmål som både representanten Lundteigen, Laila Gustavsen og andre stilte til flere av representantene fra opposisjonen. Det er om vi kan få klarhet i om man faktisk vil gjeninnføre kronetoll – hvis man mot formodning skulle ende opp med flertall i denne sal – og om man da skal gjeninnføre den samme kronetollen, for der har vi empirisk bevis for at den kronetollen som har stått fast, har utgjort en stadig mindre del av prisen, slik at osten har blitt stadig mer konkurranseutsatt. Det har i årene som har gått, vært et fall i beskyttelsen som nærmer seg det punkt at det ikke lenger lønner seg å selge f.eks. Jarlsberg og Norvegia, og at andre oster, danske og spesielt svenske, vil overta det markedet. Jeg tror det er veldig interessant for velgerne og ikke minst for dem som har tilknytning til landbruket, å få vite om implikasjonene av kritikken av vårt tiltak er at man vil gjøre det motsatte. Det har man ikke svart på, til tross for flere spørsmål. Det er ikke flere anledninger her nå, men det er jo utmerkete anledninger hvis media spør i vandrehallen f.eks.
Så vil jeg si at jeg er grunnleggende tilhenger av handel og veldig glad for å tilhøre en regjering som jobber proaktivt i WTO og EØS for å øke handelen, for å liberalisere og for å leve opp til de intensjonene vi har der, inkludert i artikkel 19. Flere av talerne fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har jo påpekt at importen av landbruksvarer til Norge har gått kraftig opp de siste årene, inkludert de syv årene hvor vi har styrt, så det lever vi opp til. Men når man hørte på f.eks. representanten Kristiansens innlegg, hvis man kom inn i salen uten å vite hva man snakket om, kunne man kanskje få inntrykk av at det ikke dreide seg akkurat om et par tollinjer på ost, men nærmest om det store oppgjøret med norsk europapolitikk og norsk politikk i sin alminnelighet. Dette er en justering innenfor kjent politikk. Vi er strukturelt ganske like EU: EU beskytter gjennom subsidier og importvern, Norge beskytter gjennom subsidier og importvern, og det er en marginal justering. Det har jeg lyst til å si.
Jeg bekrefter at det har vært uttrykt bekymring fra svensk og dansk hold og til dels EU-hold, men jeg kan også opplyse om at ingen av dem – og jeg har jo møtt dem – har på noe tidspunkt koblet dette til fiskeri. Ingen har truet, antydet eller indirekte hintet om at dette skulle ha noe med norsk fiskerieksport å gjøre. Det har jeg bare hørt her i Norge, og her sier man hva man vil. Men jeg har altså spurt om hvor klokt det er å gjøre et poeng ut av at vi nesten burde blitt straffet på en helt annen sektor, som vil være direkte i strid med våre WTO- og EØS-forpliktelser, som også EU har overfor oss.
Presidenten: Debatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet, selv om det er varslet en viss videreføring i vandrehallen.