Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [21:32:43]: (ordfører for saken): Det er sent på kvelden, så jeg skal ikke holde noe langt innlegg.

I den saken vi nå skal debattere, legges det fram forslag om at regjeringen skal legge fram nødvendige forslag for å begrense muligheten for gjenopptakelse av utlendingssaker, slik at et endelig vedtak er endelig og ikke kan gjenopptas, og at regjeringen skal legge fram de nødvendige forslag som muliggjør opprettelse av en forvaltningsdomstol som behandler bl.a. klager i utlendingssaker.

Det er en felles oppfatning i komiteen at det høye antallet omgjøringsanmodninger er en alvorlig utfordring. Komiteen deler forslagsstillernes oppfatning om at det er viktig å ha en reell mulighet til klagesaksbehandling og beholde prinsippet om at saker skal behandles i to instanser for å ivareta rettssikkerheten til den enkelte, men like viktig er det å ivareta en forsvarlig og fornuftig saksbehandling.

Forvaltningen har i mange tilfeller en plikt etter internasjonale konvensjoner til å vurdere nye bevis eller andre nye opplysninger før utsendelse finner sted. Også norske regler, som f.eks. utlendingsforskriftens bestemmelse om den særlige betydningen av barns tilknytning, kan gi en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger.

I sin vurdering av saken oppgir statsråden å være opptatt av å finne tiltak som kan begrense dagens ressursbruk og hindre at omgjøringsanmodninger kan forsinke arbeidet med returer. Flertallet – alle utenom Fremskrittspartiet – imøteser statsrådens forslag om hvordan klagesaksutvalgets innstilling skal følges opp, og anmoder om at dette skjer i inneværende periode.

Jeg anbefaler komiteens tilråding, som er at saken vedlegges protokollen.

Lise Christoffersen (A) [21:35:00]: Jeg har startet mange debatter om utlendingssaker med å si at det går et hovedskille i flyktning- og asylpolitikken mellom Fremskrittspartiet på den ene siden og de øvrige politiske partiene på den andre siden, og så også i denne saken.

På vegne av Arbeiderpartiet stiller jeg meg fullt og helt bak det som saksordføreren sa.

Alle er enige om at antall omgjøringsanmodninger er høyt, og at det er en alvorlig utfordring, men bare Fremskrittspartiet er villig til å sette internasjonale konvensjoner og folks rettssikkerhet til side for å få antallet omgjøringsbegjæringer ned. De andre partiene ser etter løsninger innenfor det internasjonale regelverket som vi er forpliktet av. Statsråden skriver også i sitt svar at det høye antallet omgjøringsbegjæringer var en del av grunnlaget for at det såkalte klagesaksutvalget i sin tid ble nedsatt for å se på organiseringen av klagesaksbehandlingen og organiseringen av selve klageorganet.

Fremskrittspartiet vil ha et totalforbud mot omgjøringsbegjæringer generelt. Det lar seg selvsagt ikke gjøre og må ses på som et forholdsvis populistisk utspill. Fremskrittspartiet hevder også relativt bastant at antall omgjøringsbegjæringer er et symptom på sendrektighet i utlendingsforvaltningen. Jeg mener at sånne uttrykk går det egentlig ikke an å bruke, og det finnes neppe belegg for det heller.

Ved endelig avslag får folk normalt et sted mellom sju og tretti dager på seg til å reise ut. Målet er selvsagt at flest mulig skal reise innen den fristen, og fortrinnsvis frivillig.

Regjeringen har gjort mye for å effektivisere utlendingsforvaltningen. Det er bevilget mer ressurser til saksbehandling. EFFEKT-programmet har fått store bevilgninger gjennom flere år, slik at saksbehandlingen kan skje digitalt. Det har igjen åpnet for en mer effektiv innhenting av informasjon fra andre offentlige etater og en større sikkerhet for at opplysningene i sakene er korrekte og oppdaterte når vedtak fattes. Politiets utlendingsenhet styrkes med økte ressurser til uttransportering. Men det viktigste av alt er kanskje gode returavtaler, som gir folk muligheten til en ny start i opprinnelseslandet.

På den annen side er det et problem at noen land ikke tar imot egne borgere ved tvangsretur. Regjeringen har nettopp derfor intensivert arbeidet med å inngå returavtaler med opprinnelseslandene. Fra 5 slike avtaler i 2005 har vi nå nesten 30.

Så er det selvfølgelig også et problem dersom vedkommende ikke samarbeider om å sannsynliggjøre sin identitet. Derfor er det bygd opp et nasjonalt ID-senter som skal styrke arbeidet med å finne ut av hvem folk er eller ikke er. Det er et viktig arbeid, for hvor skal en sende folk hvis identiteten deres er ukjent?

Når det gjelder problemstillingen med et høyt antall omgjøringsbegjæringer, finnes det ingen kjappe og enkle løsninger. I stedet må en jobbe, slik regjeringen gjør, systematisk og langsiktig for å redusere saksbehandlingstidene både i førsteinstansen og i andreinstansen og for å sikre raske returer. Jo kortere tid det tar fra avslag til retur, jo mindre sannsynlig er det at nye momenter kommer inn i sakene. Løsningen er absolutt ikke å svekke folks rettssikkerhet ved å bryte Norges internasjonale forpliktelser. I dag er Norge en seriøs samarbeidspartner i et europeisk samarbeid om asylspørsmål. Det vil vi ikke fortsette å være hvis vi gjennomfører ensidige tiltak som bryter med de internasjonale forpliktelsene vi har.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [21:38:51]: Fremskrittspartiet er ikke interessert i at vi skal bryte internasjonale forpliktelser og konvensjoner. Vi ønsker at vi skal være i tråd med dem, men det går an å gjøre som andre land har gjort, å bruke de konvensjonene og de avtalene til å få en raskere behandling og mindre muligheter for omgjøringsbegjæringer.

De som søker asyl i Norge, har krav på rettssikkerhet. Det skulle bare mangle. Men det har blitt slik at klager og omgjøringsbegjæringer nærmest har blitt regelen i stedet for unntaket. Det er lett å klage, og utrolig mange gjør det. Så kan en da stille spørsmålet om de klager fordi de virkelig mener at de er urettferdig behandlet, fordi de ikke kjenner norsk lov og regelverk, eller fordi vi har advokater som også skal ha et levebrød. Jeg skal ikke gi noe entydig svar, men jeg tror det kan være en kombinasjon av disse forholdene som er det riktige svaret.

Det er, som det har blitt sagt tidligere, en utfordring for hele forvaltningen at man har så mange muligheter for å klage og sende omgjøringsbegjæringer. Dette brukes det utrolig mye tid og ressurser på, tid og penger som kunne ha vært brukt på en mye bedre måte, til raskere og bedre behandling av ordnede søknader og ikke minst til å integrere dem som får innvilget sine søknader, på en god måte.

Faktum er at mange blir veldig lenge i landet etter at de har fått avslag. Noe kommer av at det er vanskelige returforhold, at det er liten vilje til å returnere og at det er gode klagemuligheter – eller en kombinasjon av dette.

Jeg er glad for at regjeringen og komiteen ser at det er utfordringer rundt klagebehandlingen og det at vi har forholdsvis lang saksbehandlingstid. Jeg er glad for at komiteen og regjeringen ønsker å gjøre noe med dette.

Jeg ser fram til at regjeringen legger fram en melding der den kommer med gode, konkrete forslag om å begrense muligheten til gjenopptakelse, og at vi da får redusert behandlingstiden, slik at vi kan bruke ressursene på en god og fornuftig måte, bl.a. til integrering.

Jeg tar opp de forslagene som Fremskrittspartiet har i saken.

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trond Helleland (H) [21:41:22]: Det synes å være bred enighet om at omgjøringsbegjæringer, som ikke er begrenset i antall, er et problem. Det har blitt utarbeidet en NOU om en ny klageordning for utlendingssaker, ledet av det såkalte Mæland-utvalget.

Med det siste innlegget fra Ørsal Johansen er det et samstemt storting som ber om at denne saken nå blir fulgt opp. Det store flertall i komiteen sier at dette må legges fram i inneværende periode.

I stedet for å ta en replikk til statsråden, spør jeg allerede nå: Når har statsråden tenkt å levere oppfølgingen av Mæland-utvalgets innstilling? Vi vet at det der ligger mange forslag som en venter på å få til behandling. Jeg har stor forståelse for at Justisdepartementet har hatt det veldig travelt med mange andre saker det siste året. Men hvis Stortinget nå enstemmig ber om at dette kommer til behandling i inneværende periode, kan statsråden da garantere det? Da vil Høyre være fornøyd, for da får vi satt denne viktige saken på dagsordenen. Da blir dette Dokument 8-forslaget på en måte oppfylt ved at en får det til behandling.

Heidi Greni (Sp) [21:43:09]: Senterpartiet er enig med forslagsstillerne i at det høye antallet omgjøringsanmodninger er en alvorlig utfordring. Det er viktig å ha en reell mulighet til klagesaksbehandling og beholde prinsippet om at saker skal behandles i to instanser for å ivareta rettssikkerheten til den enkelte, men det er også viktig å ivareta en forsvarlig og fornuftig saksbehandling. Når bortimot alle negative vedtak blir begjært omgjort, er det grunn til å ta en kritisk gjennomgang. Det kan synes som veldig lite fornuftig ressursbruk å la alle enkeltsaker behandles et ubegrenset antall ganger.

Mange tror at det å levere en omgjøringsanmodning betyr at vedkommende får bli i Norge til saken er behandlet en gang til. Slik er det heldigvis ikke. Utreiseplikten ved avslag opprettholdes med mindre saken inneholder vesentlige nye opplysninger. Det er heller ikke til hinder for at tvangsretur kan gjennomføres.

Problemet med altfor mange omgjøringsanmodninger var en del av mandatet til Klagesaksutvalget, som ble nedsatt i 2009, og departementet jobber nå med oppfølging av innstillingen.

Det bør etter min mening vurderes om det er mulig innenfor de internasjonale avtalene å sette vilkår om at det må gå en viss tid fra endelig avslag til man får mulighet til å komme med en omgjøringsanmodning, f.eks. ett år. Muligheten for at det dukker opp nye momenter i saken vil være større dess lengre tid det går. Det kan f.eks. være endrede forhold i hjemlandet. Man bør også drøfte om det er mulig å sette et tak på antallet. Noen har levert omgjøringsbegjæring hele ti ganger. Dette er så vidt jeg vet den eneste typen saker der det aldri settes et endelig punktum. Samtidig er det et faktum at forvaltningen i mange tilfeller har en plikt etter internasjonale konvensjoner til å vurdere nye bevis eller andre nye opplysninger før utsendelse finner sted. Også norske regler, som f.eks. utlendingsforskriftens bestemmelse om den særlige betydningen av barns tilknytning, kan gi en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger.

Regjeringen har et klart mål om raskere saksbehandling og raskere retur av personer med endelig avslag. Raskere retur vil forhåpentligvis redusere antallet omgjøringsanmodninger, da sjansen for at forhold har endret seg vil være veldig liten hvis søkeren returneres umiddelbart etter avslaget.

Senterpartiet er glad for at statsråden i sitt svarbrev er opptatt av å finne tiltak som kan begrense ressursbruken og hindre at omgjøringsanmodninger kan forsinke arbeidet med returer. Jeg imøteser statsrådens forslag til hvordan Klagesaksutvalgets innstilling skal følges opp og håper at det skjer så snart som mulig.

Statsråd Grete Faremo [21:46:30]: Jeg er enig i at det er en viktig oppgave å redusere ressursbruken ved behandling av omgjøringsanmodninger.

Før jeg går nærmere inn på dette, vil jeg likevel understreke at det viktigste tiltaket for å redusere antallet omgjøringsanmodninger er, som flere har nevnt, å få til raske returer av personer som har fått endelig avslag. Returarbeidet er et prioritert satsingsområde for regjeringen.

Jeg har merket meg at forslagsstillerne har argumentert med at omgjøringsanmodninger «ikke må tillates.» Dette er etter min mening å gå for langt.

Det ville være uakseptabelt å sende noen tilbake til forfølgelse eller overgrep. Regjeringens politikk er å gi beskyttelse til dem med beskyttelsesbehov. Norge er dessuten forpliktet etter flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjonen til ikke å sende noen tilbake til forfølgelse eller overgrep dersom vedkommende har rett til beskyttelse etter de nevnte konvensjonene. I tillegg krever Barnekonvensjonen at vi må vurdere hensynet til barnets beste i saker som berører barn. Dersom utlendingsmyndighetene ikke vurderer nye bevis eller andre opplysninger som kommer inn før retur finner sted, risikerer vi å sende noen tilbake til forfølgelse eller overgrep og derved også bryte konvensjonsforpliktelsene.

De første årene etter at UNE ble opprettet, gjaldt det en regel om at nemndleder kunne beslutte å avvise opplysninger, dokumenter eller andre bevismidler som kunne ha vært gitt eller framlagt under den tidligere behandlingen av saken.

I 2005 ble denne bestemmelsen opphevet etter forslag fra Bondevik II-regjeringen. Dette hadde bakgrunn i at UNE fant det mer hensiktsmessig å behandle grunnløse omgjøringsanmodninger med et kort svar om at det ikke var grunnlag for omgjøring. Bestemmelsen hadde dermed vist seg ikke å ha praktisk betydning.

Etter forslag fra Bondevik II-regjeringen ble det i stedet innført en bestemmelse om at omgjøringsanmodninger bare skulle tas til følge dersom utlendingen hadde behov for beskyttelse, eller dersom det forelå «særlig sterke menneskelige hensyn».

Denne bestemmelsen førte ikke til noen reduksjon i antallet omgjøringsanmodninger, og den hadde heller ikke noen særlig effekt på antallet omgjøringer. Vilkåret om at det måtte foreligge «særlig sterke menneskelige hensyn» for omgjøring ble opphevet i 2007.

Klagesaksutvalget har nå foreslått at UNE ikke selv skal kunne omgjøre sine egne vedtak, men at UDI skal avgjøre om saken skal gjenåpnes. Et vilkår for gjenåpning skal være at det er framlagt nye opplysninger eller bevis om faktiske forhold som ikke tidligere har vært vurdert, samt at det må være mer enn 50 pst. sannsynlig at de nye momentene vil føre til omgjøring. Dersom saken først blir gjenåpnet, men UDI avslår omgjøring, skal saken i henhold til forslaget kunne påklages til UNE på nytt.

I høringsrunden har UNE og UDI gitt uttrykk for at utvalgets forslag kan føre til økt snarere enn redusert ressursbruk. UDI stiller seg videre kritisk til utvalgets antakelse om at ordningen vil føre til færre omgjøringsanmodninger, og UNE mener at ordningen kan føre til et høyere antall rettssaker. UNE har også en rekke andre innvendinger mot forslaget.

Når begge de berørte fagorganene vurderer utvalgets forslag på denne måten, krever det også en kritisk vurdering fra departementets side. Det er dessuten nødvendig også å vurdere alternative ordninger. Et av de spørsmål departementet nå utreder, er om det kan gis en særskilt hjemmel for å avvise omgjøringsanmodninger når UNE mener det ikke foreligger vesentlige nye opplysninger.

Forslagsstillerne ønsker å utrede opprettelse av en forvaltningsdomstol. Jeg vil på dette punktet vise til de erfaringene man har fra Sverige, hvor ansvaret for klagebehandlingen er overført til domstolene. Heller ikke i Sverige kommer man unna utfordringene med omgjøringsanmodninger. I fjor behandlet Migrationsverket 11 653 henvendelser i saker som allerede var avgjort. Migrationsverket har beregnet at de i 2011 brukte 45 årsverk på behandling av slike omgjøringssaker.

Som jeg opplyste om i stad, arbeider mitt departement nå med oppfølgingen av Klagesaksutvalgets utredning. Jeg kan opplyse både til representanten Helleland og øvrige at i løpet av første halvår 2013 vil jeg derfor komme tilbake til Stortinget bl.a. med spørsmålet om behandlingen av omgjøringsanmodninger.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [21:51:42]: Dette er et veldig kort innlegg, og det dreier seg om matematikk. Pluss og minus kan være utrolig vanskelig, og det har blitt en regnefeil. Det har kommet feil tall i våre merknader i saken, da vi har tatt antall personer som har fått opphold og plusset på antall personer som har fått opphold på grunn av beskyttelsesbehov – og ikke lagt sammen personer som får flyktningstatus og personer som har hatt beskyttelsesbehov. Så det tallet som står i første avsnitt av vår merknad på 6 140, skal være 3 385. Jeg tror det er veldig greit å få presisert det, for det er stor forskjell på de tallene.

Presidenten: Da noterer vi oss det.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.