Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:15:07]: EØS-avtalen har tjent Norge veldig godt. Den sikrer adgang for våre eksportbedrifter til et indre marked som dermed også betyr levedyktige arbeidsplasser i Norge. EU er det viktigste politiske og økonomiske fellesskapet i vår del av verden, og EØS-avtalen sammen med de andre avtalene vi har med EU – som også er et betydelig antall – er vår livline til Europa.

La meg sitere en person som bør være kjent for regjeringas representanter, nemlig Martin Kolberg. Han deltok på programmet Kristiansen & Strand den 27. oktober. Da sa han meget klart: Dersom ikke angrepene på EØS-avtalen opphører, vil det gjøre oss regjeringsudyktig. Det er ganske sterkt sagt, og et nokså klart uttrykk for hvordan det oppfattes når sentrale deler av fagbevegelsen, Senterpartiet og SV angriper EØS-avtalen så å si innenfra og forsøker å få Norge til å ta ut sentrale deler av avtalen.

Perioden EØS-avtalen har vært i kraft i Norge, har sammenfalt i tid med en svært positiv utvikling for norsk økonomi, og ikke minst også for norsk arbeidsliv. Verdiskapningen har gått opp, sysselsettingen har gått opp, og Norges bruttonasjonalprodukt har siden 1994 økt med nesten 50 pst. og BNP for Fastlands-Norge med nesten 60 pst. Det har altså vært en voldsom utvikling.

EØS-avtalen gjør oss til en del av et felles arbeidsmarked i Europa med over 250 millioner arbeidstakere. Norge har siden utvidelsen av EU i 2004 vært et av de landene som har utnyttet dette i størst grad, fordi vi har stor arbeidsinnvandring. I løpet av det siste året alene har sju av ti nyansatte kommet fra land utenfor Norge. Så man kan egentlig si at veldig mye av den velferden vi opplever i Norge i dag, og som vi har opplevd av utvikling de siste 20 årene, skriver seg fra det at vi er medlem av et økonomisk fellesskap gjennom EØS-avtalen, at vi har tilgang på arbeidskraft – det er helt avgjørende.

På arbeidslivsfeltet har det meste av EUs regler for arbeidsmiljø og arbeidstakernes rettigheter blitt tatt inn i EØS-avtalen. Avtalen sikrer trygge rammevilkår for norske bedrifter og arbeidstakere. Vi står også fritt til å bestemme egne regler, f.eks. på områder som arbeidsmiljø, likestilling, arbeidsmarkedspolitikk, pensjons- og trygdepolitikk, sosial politikk og integreringspolitikk. Det gir oss et betydelig handlingsrom innenfor avtaleverket. EU kan også her vedta minimumsregler, men vi står fritt til å ha strengere regler. Det har vi utnyttet. Vi har sett at direktivene kan tilpasses norske forhold. Det så vi bl.a. i arbeidet med vikarbyrådirektivet tidligere i år, hvor Stortinget vedtok en tiltakspakke.

I hovedsak har den felles regelverksutforminga styrket arbeidstakernes rettigheter sett i sammenheng med situasjonen før EØS-avtalen ble inngått. Samtidig har lønnsnivået i Norge hatt en langt raskere vekst enn i våre naboland. Hva ville konsekvensen være av å ta arbeidsliv ut av EØS-avtalen? Vel, som Høyre ser det, vil det innebære en full reforhandling av Norges avtaler med EU innenfor EØS-avtalen, og det ville resultere i en frihandelsavtale. Avtalen per i dag har ikke mekanismer for å ta enkeltdeler ut av den. Det betyr altså at man får en full reforhandling av hele avtalen. Det vil ha umiddelbare konsekvenser for norske bedrifter, for arbeidsplasser og dermed også for den norske velferden.

En frihandelsavtale vil også ha en god del konsekvenser, og jeg skal nevne noen her. Det harmoniserte regelverket vi har brukt år på å bygge opp, vil forsvinne. Prinsippet om fri bevegelse av bl.a. tjenester i EØS-området vil man ikke nødvendigvis få gjennom en frihandelsavtale. En oppsigelse av EØS-avtalen vil innebære at Norge må forhandle frihandelsavtaler med kommisjonen og med enkeltmedlemsland. Fellesreguleringa i EØS på spesifikke tjenestesektorer vil forsvinne. Kort og godt: En frihandelsavtale er noe helt annet enn full deltakelse i EUs indre marked, og vil innebære en klar forverring for norsk arbeidsliv. Det vil på en måte innebære at vi skrur klokka 20 år tilbake i tid, og at vi gir avkall på de rettighetene vi har opparbeidet som likeverdige økonomiske partnere i det europeiske samarbeidet.

Sveits har av mange blitt nevnt som en mulig løsning. Til det er å si at Sveits har det man vel må kunne kalle et lappeteppe av avtaler med EU, faktisk 120 i tallet, og de har det tatt lang tid å framforhandle. På toppen av det ønsker EU veldig klart å kvitte seg med den typen avtaler Sveits har, for det er lite hensiktsmessig for EU, og det er også ganske lite hensiktsmessig for Sveits.

EU har, spesielt i den fasen den er i nå, veldig liten interesse av å la land agere på samme måte som Sveits har gjort gjennom sine avtaler, og har også liten interesse av å la land få drive med det som på godt norsk kalles «cherry picking» av de delene av avtalen som passer dem best.

Er det én ting komiteen ofte hører i møte med representanter for EU eller politikere i Europa, er det nettopp poenget om at EØS-avtalen og EU i stadig sterkere grad preges av mer og mer homogenitet. Alle skal følge de samme reglene. Det er rett og slett fordi EU er et økonomisk og politisk fellesskap som staker ut kursen framover, og som ikke nødvendigvis har tid til å holde på med alt som er på siden av tilpasninger til regelverket.

Vi har gjennom årenes løp blitt oppfattet som en pliktoppfyllende og seriøs aktør mot EU. Men jeg tror nok at en oppsigelse av avtalen ved å ta arbeidslivet ut og krav om reforhandling, ville vekke noe undring hos våre handelspartnere.

Den store utredninga om Norges forhold til EU og avtalene har samlet noen betraktninger om hvordan Norges avtaler med EU blir oppfattet i Europa. Det er ganske interessant lesning. Noen regner nok Norge som et nesten-medlem uten politisk innflytelse. Andre er litt misunnelige og mener Norge er i en særstilling.

I Storbritannia er det som kjent mye diskusjon om EU. Det har også vært en debatt om Storbritannias tilknytningsform til EU. I den anledning uttalte statsminister David Cameron i fjor høst at å forlate EU ikke er i deres nasjonale interesse. Utenfor vil de ende opp som Norge – underlagt alle regler for det indre marked, men uten makt til å forme de samme reglene.

Jeg er, som den britiske statsministeren, tilhenger av fullt medlemskap i EU fordi jeg innser at det demokratiske underskuddet ved ikke å være fullverdig medlem er et problem. Men all den tid vi ikke er medlem – det er for tida dessverre ikke noen stor, aktuell problemstilling – syns jeg vi skal gjøre alt vi kan for å bevare den EØS-avtalen som faktisk både sikrer oss tilgang og gir oss den muligheten vi har hatt til å bygge opp vår velferd.

Det er særlig i de siste månedene at den store diskusjonen om å ta deler av EØS-avtalen ut av den, eller å stemme imot de enkelte direktiver og bruke reservasjonsretten, har kommet sterkt opp. I de halvårlige redegjørelsene om EU og EØS-saker som utenriksministeren har her i salen, ble Høyre så sent som for et halvt år siden anklaget for å snakke ned EØS-avtalen fordi vi påpeker noen av de politiske og demokratiske utfordringene som er der, ved at vi adopterer et stort regelverk vi ikke sitter rundt bordet og er med på å vedta.

Jeg vil vel si at et større problem enn at noen påpeker de åpenbare svakheter og mangler ved den siden av EØS-avtalen, er at regjeringspartiene, og kanskje spesielt Arbeiderpartiet, har latt være å snakke om EØS-avtalen og dermed gjort at mange krefter både i fagbevegelsen og blant regjeringspartnerne har fått relativt fritt spillerom til å kunne agere på den måten de har gjort.

Det er mye man kan si om EØS-avtalen. Som sagt mener jeg det er en avtale som har tjent oss veldig godt, og som kommer til å fortsette å tjene oss veldig godt all den tid vi ikke har et fullt medlemskap. Den vil ha sine feil og mangler. Det ville også et EU-medlemskap ha hatt. Men jeg mener at konsekvensen av nå å skulle be om en full reforhandling av EØS-avtalen nesten ikke er til å overskue for et land som Norge, med en helt åpen økonomi – som vi diskuterte i den forrige interpellasjonsdebatten – og en full avhengighet av det indre markedet i EU, dit nær 80 pst. av vår eksport går.

Derfor er det også viktig å få klarhet i hva utenriksministeren vurderer som konsekvensene av å ta arbeidsliv ut av EØS-avtalen. Jeg mener det er en viktig kommunikasjon for å unngå å skape ytterligere usikkerhet om både hva som er regjeringas politikk, og hva som kan bli konsekvensene for norsk arbeidsliv, for norske arbeidstakere og for norsk velferd dersom man tar arbeidslivet ut.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:25:25]: Jeg vil begynne med å si at dersom det på noe tidspunkt skulle ha hersket noen usikkerhet om dette spørsmålet, ble det solid avklart i forrige uke da vi hadde både en redegjørelse og en redegjørelsesdebatt her i salen. Hvis det var én ting jeg tok ut av den debatten, er det at EØS-avtalen står klippefast i Norge. Det er meget bred enighet om den, og det er helt uaktuelt å velge en svakere tilknytningsform til EU enn EØS-avtalen.

Det er også et viktig poeng i den sammenheng at Sveits ikke har en frihandelsavtale, men en omfattende avtale som dekker veldig mange av de samme områdene som EØS-avtalen gjør, men på en måte som ikke gir den samme rettslige adgangen som EØS-avtalen. Jeg tror ikke det er en aktuell politikk. Det er i hvert fall ingen aktuell politikk for denne regjeringen. Jeg vil også minne interpellanten om at Fremskrittspartiet derimot i sitt program har en formulering om at de ønsker reforhandling av EØS-avtalen. Jeg tror derfor at det i eventuelle samtaler om en mulig borgerlig regjering, i den grad det skulle være behov for noe slikt, kan være lurt å ta en samtale med dem om den innsikten representanten Eriksen Søreide nå delte med oss.

Bakteppet for denne diskusjonen er knyttet til arbeidsliv og EØS. I mange europeiske land er dette blitt en sentral problemstilling. Vi ser et Europa i ubalanse, med store offentlige underskudd, stigende arbeidsledighet og økende sosial uro.

De tiltak en del land setter i verk for å løse disse utfordringene, setter opparbeidede rettigheter og velferdsordninger under press. Da er det naturlig at både folk og myndigheter blir urolige.

Her hjemme har vi også utfordringer i deler av norsk arbeidsliv, med frykt for sosial dumping og lavlønnskonkurranse. Denne bekymringen er reell. Regjeringen deler bekymringen til en samlet fagbevegelse når det gjelder dette.

Til selve spørsmålet om løsningen på disse utfordringene er å ta arbeidslivsspørsmål ut av EØS-avtalen, er regjeringens utgangspunkt som nevnt klart og tydelig: Det er ikke aktuell politikk.

Vi mener at det rammeverket vi har i dag, tjener norske interesser godt – også på arbeidslivsområdet. Norge er en integrert del av det indre marked, som forutsetter fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Det er ikke mulig å se for seg at Norge skulle velge bort en av disse fire frihetene. EØS dreier seg om kobling til fire friheter, ikke til én, to eller tre friheter, og det er heller ikke ønskelig.

80 pst. av vår eksport går til EU. Vel 87 pst. av alle registrerte arbeidsinnvandrere kommer fra EU-land. Det har bidratt til økt aktivitet og lønnsomhet i næringslivet, og det bidrar til arbeidsplasser og trygging av velferdsstaten.

I de snart 19 år som avtalen har virket, har den norske arbeidslivsmodellen stått seg godt.

I den offentlige utredningen NOU 2012: 2, Utenfor og innenfor, er et eget kapittel dedikert til arbeidslivet og arbeidsmarked. Her står det bl.a. følgende:

Perioden, altså utviklingen siden 1994,

«har vært preget av positiv utvikling i investeringer, sysselsetting, ledighet, lønns- og arbeidsvilkår og det kollektive avtaleverket. Samarbeidet mellom partene i arbeidslivet og myndighetene er videreført, frontfagsmodellen for forhandlinger er styrket, og arbeidstakernes rettigheter er forbedret på viktige områder.»

Jeg deler denne vurderingen.

Det er på det rene at en rekke direktiver har gitt også norske arbeidstakere bedre rettigheter. I en del tilfeller er det partene i arbeidslivet – de som deltar i den sosiale dialog med EU – som er blitt enige om avtaler som blir til EU-direktiver. Det er naturlig å regne denne sosiale dialogen som en del av arbeidslivsområdet i EØS-avtalen.

Det er også slik at den arbeidsrettslige lovgivningen som EU utformer, omfatter alt fra helse-, miljø- og sikkerhetsregler til arbeidsrett og regler om likelønn og ikke-diskriminering. Det meste er snakk om minimumsreguleringer.

Norge kan derfor som hovedregel ha et høyere vernenivå.

La oss heller ikke glemme at EØS-avtalen også gir norske arbeidstakere samme frie tilgang til arbeidsmarkedet i Europa som EU-borgerne. De får tilgang til sosiale ytelser, rett til godkjenning av yrkeskvalifikasjoner og samordning av trygderettigheter.

På samme måte har norske virksomheter og deres arbeidstakere adgang til å yte tjenester i de andre EØS-landene – på samme vilkår som virksomhetene på stedet.

Ved å delta i dette rammeverket, som arbeidslivsområdet er en integrert del av, tar vi også vår del av ansvaret for å bidra til utviklingen i Europa. Norge har – og skal ha – et konkret og solidarisk engasjement for de felles europeiske utfordringene. Europa er vår verdensdel, og vi kan ikke stenge oss ute fra Europas utfordringer.

Som jeg har sagt: Det er utfordringer i norsk arbeidsliv. Derfor er regjeringen veldig opptatt av å sikre gode standarder for arbeidsliv og arbeidstakerrettigheter i det indre marked. Arbeidsliv og velferd er en av de sentrale prioriteringene i regjeringens europapolitikk. Vi legger avgjørende vekt på sikre et ryddig arbeidsliv. Å verne om arbeidstakernes rettigheter har meget høy prioritet. Det er viktig for oss nasjonalt og i arbeidet vi gjør internasjonalt.

Utfordringene knyttet til sosial dumping har vi møtt med to tiltakspakker siden 2005. Nå diskuterer vi en ny pakke.

Et anstendig arbeidsliv er også en viktig målsetting i vårt EU/EØS-samarbeid. Vi arbeider her aktivt med å fremme norske synspunkter. Vi bruker med andre ord handlingsrommet for tidligst mulig å påvirke prosessene i EU – og for å få innflytelse på regelverk som det er aktuelt å ta inn i EØS-avtalen. Som vi sier i meldingen vi diskuterte i forrige uke: Dette skal vi gjøre enda mer av og enda bedre i fremtiden.

Vi må her ikke glemme at ønsket om å forsvare arbeidstakernes rettigheter også står sterkt i EU. For ikke lenge siden måtte Europakommisjonen trekke den såkalte Monti II-forordningen, om forholdet mellom retten til kollektive skritt og de økonomiske frihetene. Dette forslaget møtte stor motstand fra flere hold, inklusive europeisk fagbevegelse og tolv nasjonale parlamenter. Det var en reell frykt for at dette kunne begrense de kollektive rettighetene. Denne motstanden var en posisjon norske myndigheter delte.

Vi står derfor ikke alene, hvis noen skulle tro det, men vi har mange allierte i EU i dette viktige arbeidet med å sikre arbeidstakernes interesser.

Regjeringen er opptatt av å sikre en videreføring av den norske arbeidslivsmodellen. Dette innebærer bl.a. videreføring av trepartssamarbeidet og sikring av lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i møtet med grenseoverskridende etablering og tjenesteyting. Det innebærer å beskytte kollektive rettigheter, herunder streikeretten.

Her er det viktig å huske på at vi har videreført hovedtrekkene i den norske modellen for lov- og avtaleregulering, lønnsdannelse, partssamarbeid og arbeidsmarkedspolitikk siden 1994 – da EØS-avtalen trådte i kraft.

Regjeringen vil fortsette å bruke de muligheter og det handlingsrom som måtte foreligge ved gjennomføring av EØS-regelverket i Norge, for på den måten å bidra til et velfungerende indre marked – og for å ivareta den norske arbeidslivsmodellen, næringslivets behov og hensynet til norsk verdiskaping.

For å konkludere klart og tydelig:

Å skulle ta arbeidslivsspørsmål ut av EØS-avtalen fremstår av det bildet jeg har tegnet, som politisk sett helt uaktuelt for denne regjeringen. Det ville være i strid med EØS-avtalens prinsipper om et felles regelverk. Vi ville møte liten politisk forståelse hos våre naboland og i EU for øvrig for at Norge – ja, spesielt i en situasjon hvor mange land står oppe i en dyp økonomisk krise – skulle ta ut sentrale deler av EØS-avtalen. Det ville gjøre det vanskeligere for våre europeiske handelspartnere å få innpass på vårt norske marked. Og økonomisk ville det svekke de rammebetingelser som norsk næringsliv jobber innenfor – og som norske arbeidstakere er helt avhengig av.

Rettslig ville det i realiteten bety at det åpnes opp for – som interpellanten påpeker – en reforhandling av hele EØS. En slik tilnærming ville sette EØS-avtalen i fare. Den ble i sin tid fremforhandlet av tolv EU-land og seks – etter hvert sju – EFTA-land, noe som ga et relativt godt og balansert resultat. I dag – med 27 EU-land og 3 EFTA-land, hvorav de siste er blant de rikeste landene i Europa – er styrkeforholdet, for å si det forsiktig, blitt vesentlig endret.

Løsningen ligger derfor i å søke å styrke arbeidstakernes rettigheter i Norge og å arbeide aktivt i det europeiske politiske rom for å bidra til at det samme er tilfellet der. Ofte er svaret noe vi finner i norske tiltak, f.eks. når det gjelder arbeidstilsyn og håndhevelse av eksisterende regler i det norske markedet, fremfor å prøve å ta denne delen ut av EØS-avtalen.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [11:34:47]: Jeg takker utenriksministeren for et klart og utvetydig svar. Det var et innlegg jeg følte meg såpass hjemme i at jeg så å si kunne holdt det sjøl. Det var et varmt forsvar for EØS-avtalen, og det var også en klar avvisning av angrepene på EØS-avtalen, representert ved å ta arbeidsliv ut.

Jeg registrerer det utenriksministeren sier, at EØS-avtalen står klippefast, og at det er helt uaktuelt å velge en svakere tilknytning. Jeg registrerer også det han sier om at det å skulle ta arbeidslivsspørsmål ut ville være politisk helt uaktuelt, være i strid med regelverket og møte liten politisk forståelse.

Det er betryggende å høre. Jeg håper bare at den samme beskjeden også sendes til de to partiene i regjering, som nå i programprosessen fram mot valget programfester helt andre ting enn at EØS-avtalen står klippefast. Jeg håper også det er en klar beskjed til LO-kongressen, der et flertall av representantene kan komme til å vedta formuleringer om at arbeidsliv skal tas ut av EØS-avtalen. Det er disse tingene som bidrar til å skape usikkerheten.

I SVs programutkast legges det opp til at Norge skal innlede forhandlinger med EU om en mindre omfattende handels- og samarbeidsavtale som erstatter dagens EØS-avtale. Det utenriksministeren nå sier, er at dette er helt uaktuelt. Han sier også at dette er noe som vil være i strid med regelverket og møte liten politisk forståelse. Senterpartiet har på sin side uttalt at de «erkjenner grunnlaget for denne regjeringen, men ikke den neste».

Dette vil altså si at dersom det mot formodning skulle bli en fortsettelse av denne regjeringa ved valget i 2013, kan ikke norske velgere være sikre på at regjeringa ønsker å videreføre EØS-avtalen. Sentrale kilder både i SV og i Senterpartiet går jo åpent ut og sier at man ønsker at dette skal være et forhandlingspunkt i eventuelle regjeringsforhandlinger. Det er nettopp denne usikkerheten som gjør det nødvendig å reise denne interpellasjonsdebatten.

Jeg er veldig glad for det utenriksministeren sier. Det har min fulle og helhjertede støtte, og er en viktig avklaring fra Arbeiderpartiets side. Men det er fortsatt et usikkerhetsmoment når to av regjeringspartiene mener noe helt annet. Det er også et usikkerhetsmoment at sentrale krefter i fagbevegelsen også har et annet syn. Det er fortsatt en god stund igjen til valget, og det er mange programmer som skal lages, men det er behov for en avklaring om hvorvidt dette er noe som vil stå seg ved en eventuell – om enn lite trolig – fortsettelse av denne regjeringa.

Utenriksminister Espen Barth Eide [11:38:05]: Jeg skjønner at representanten Eriksen Søreide er skuffet over at det ikke er mer strid enn det er. Jeg vil anbefale en gjennomlesning av hele debatten i forrige uke, da det ble meget klart slått fast – f.eks. av representanten Brekk – at man står ved inngåtte avtaler. Jeg oppfatter det slik at denne debatten på mange måter ble landet i forrige uke.

Jeg minner om at regjeringen slår fast i sin første tiltredelseserklæring, Soria Moria-regjeringsplattformen, at vi regjerer på grunnlag av EØS. Det var klart også på forhånd, da de tre partiene søkte flertall sammen. Det samme sa vi i inneværende regjeringsplattform. Og vi la for en måned siden fram en melding som nok engang bekrefter at vi både står på EØS, at vi mener at EØS fungerer godt, og at vi skal bruke det mer aktivt.

Så er det slik at verken jeg eller andre gir «beskjed» til LO om hva LO skal mene. Men vi har en god dialog med LO om disse spørsmålene, for vi mener at bekymringen er reell. Selv om jeg sier og mener sterkt at prinsippene og reglene i norsk arbeidsliv har stått seg godt siden 1994, er det slik at når en norsk transportarbeider ser en rumensk kollega kjøre med sommerdekk på vinterføre, sove i bilen og tjene betydelig mindre, har han en reell bekymring som man må ta på alvor. Derfor ønsker vi å adressere disse spørsmålene ikke gjennom reforhandling eller utmelding av EØS, men gjennom et stadig mer aktivt arbeid mot sosial dumping.

Arbeidsinnvandring har tjent Norge svært godt. Det hadde rett og slett vært betydelig ubalanse i norsk økonomi om vi ikke gjennom EØS-avtalen hadde en enkel adgang til å få kvalifisert arbeidskraft til Norge i en tid med mer etterspørsel etter enn tilbud om arbeidskraft. Men det kommer med noen kostnader. De kostnadene er mindre enn fordelene, men de må adresseres. Derfor er regjeringens politikk generell på dette området: En kraftig opptrapping av arbeidet med å fremme arbeidstakerrettigheter, deltakelse i forhandlingsprosesser, unngå sosial dumping, osv. i EØS og i Norge.

Det som kunne vært interessant å høre – når vi nå er enige om at EØS ligger til grunn, i tillegg til et svar på om man vil ta diskusjonen med Fremskrittspartiet om deres programpunkt om reforhandling – er hva Høyre har tenkt å gjøre, ikke med EØS-avtalen, for det vet vi, men med spørsmål om rettigheter i arbeidslivet, for noen av disse diskusjonene i Europa går mellom høyresiden og venstresiden. Det er vel også en av grunnene til at Eriksen Søreides søsterparti i Storbritannia er skeptisk til EU, fordi de synes det kan bli litt mye sosialisme i det som kommer fra Brussel. Derfor vil jeg gjerne høre litt om hva Høyre mener om det.

Anette Trettebergstuen (A) [11:41:23]: Når vi nå har fått en debatt om EØS og arbeidsliv – en debatt vi skal ta, og tar – handler det dypest sett om en bekymring for en utvikling i deler av norsk arbeidsliv som vi skal ta på alvor.

Det går for det meste godt her i landet. Siden de rød-grønne tok over i 2005, har vi kombinert økt vekst i sysselsettingen med å styrke arbeidstakernes rettigheter – rettigheter som opposisjonen satte på spill.

Men selv om hovedbildet i norsk arbeidsliv er svært bra, ser vi at det i deler av det er en brutalisering, med omgåelse av arbeidslivsregelverket og et stort omfang av sosial dumping. Halvparten av de yrkesaktive medlemmene i bygningsavdelingen i Oslo er fra Øst-Europa. I byggenæringen alene er det 107 000 arbeidsinnvandrere fra EØS-området. Nesten overalt i de fleste bransjer over hele landet ser vi en slik utvikling. Disse folkene fyller et behov. De er en forutsetning for den veksten vi har opplevd de siste årene, og de er en nødvendighet for at vi skal holde hjulene i gang. Vi trenger disse folkene, vi skal takke disse folkene, og de skal behandles på like anstendige vilkår som norske arbeidsfolk.

Forskjellen mellom oss og opposisjonen er at vi er opptatt av alle delene av arbeidsinnvandringen – alle konsekvensene av den, også de mindre positive. Baksiden er jo nettopp sosial dumping, useriøsitet og brudd på norske standarder, som skapes i møte med arbeidskraft som er vant til – og derfor ofte villig til – å jobbe på andre vilkår, og arbeidsgivere som ønsker mest mulig profitt raskest mulig. Jeg og Arbeiderpartiet er veldig bekymret for hva dette gjør, ikke bare med lønns- og arbeidsvilkår på den enkelte byggeplass eller her og nå, men også med den norske arbeidslivsmodellen og samfunnet vårt i sin helhet på sikt. Den bekymringen deler vi med fagbevegelsen, og derfor er dette en av våre høyest prioriterte oppgaver. Innsatsen mot sosial dumping skal fortsatt føres kraftfullt.

Siden vi tok over i 2005, har vi gjort mye. Vi har i denne salen tatt 30 initiativ – og 30 vedtak – for et bedre arbeidsliv. Høyresiden har stemt imot det meste. Vi har gjennomført to planer mot sosial dumping, som Fafo sier at har hatt effekt, og vi har lansert at til våren kommer den tredje. Vi handler, og vi vil videre, for dette problemet blir ikke mindre.

Men dette problemet, som vi ser brer om seg, har ingenting med EØS-avtalen å gjøre – det har å gjøre med vår åpne økonomi og vårt behov for arbeidskraft. Årene siden 2005 viser at det ikke er noe i veien for å ta grep for å styrke kvaliteten på arbeidslivet innenfor rammene av EØS. Ikke bare er handlefriheten innenfor EØS stor, men regelverket fra EU har også ført til bedre vern og utvidede rettigheter for norske arbeidstakere på noen områder fordi det kom som følge av et direktiv, som utenriksministeren var inne på. Disse rettighetene gis et varig vern fordi de er direktivrelaterte – og det er viktig! Stortinget kan ikke bare vedta bestemmelser som svekker disse rettighetene. Det er ekstremt viktig – om vi en eller annen gang mot formodning skulle få en Høyre–Fremskrittsparti-regjering, som vi vet nettopp ønsker å svekke disse rettighetene.

Vi må huske på at de arbeidslivsrelaterte direktivene, som vi her hjemme kanskje kan klage over at ikke går langt nok, har økt standarden betraktelig i Øst- og Sør-Europa. Vi er alle tjent med å ha et felles gulv. Det hjelper oss til å kunne opprettholde våre standarder, fordi det minsker avstanden mellom oss og andre europeiske land.

Ta arbeidstidsdirektivet: Det er et svært omstridt direktiv, og det er oppe til diskusjon. Det setter en maksgrense for ukentlig arbeidstid, det regulerer hvileperioder, nattarbeid og ferie – 48-timers arbeidsuke, står det i direktivet. Så har noen medlemsland forhandlet seg fram til unntak på 60 timer. 48- eller 60-timers arbeidsuke er jo ingenting å rope hurra for, så hva er poenget mitt med å dra opp dette? Jo, poenget er at dersom vi ikke hadde hatt et slikt direktiv, kunne 60-timers arbeidsuke eller mer vært normen hos flertallet av EU-landene. På grunn av direktivet har man ikke anledning til det. Det er en fordel for oss at våre viktigste handelspartnere ikke har anledning til å benytte seg av det. Britiske Labour sier også at fire ukers ferie hadde vært politisk umulig i Storbritannia i dag hadde det ikke vært for direktivet. Så felles kjøreregler er vi alle tjent med.

Vi ser også at vi utfordres på viktige deler av vår politikk når det gjelder EU-systemet. Høyredreining og økonomisk krise i Europa forsterker dette bildet. Problemene knyttet til sosial dumping vil bare bli verre. Men å ta arbeidslivet ut av EØS-avtalen er ikke et alternativ, og det vil heller ikke løse noen av problemene i norsk arbeidsliv – tvert imot. Løsningene er å være pådrivere og fortsette med Arbeiderpartiets kurs. Vi slår ring om avtalen. Vi skal fortsatt arbeide for at nye EU-regler ikke skal legge hindringer i veien for tiltak som Norge har innført, eller har planer om å innføre. En høyreregjering vet vi ikke vil gjøre det samme.

Morten Høglund (FrP) [11:46:49]: Vi gikk jo relativt grundig igjennom en del av disse problemstillingene i forrige uke, som også utenriksministeren var inne på. Men jeg vil takke interpellanten for å reise nok en debatt om dette, for EØS-avtalen er viktig for Norge – og den vil fortsatt være det.

Når utenriksministeren sier at vi har programfestet – eller har forslag om – å reforhandle avtalen, står ikke det i den teksten jeg sitter med, og jeg tror heller ikke noen andre i Fremskrittspartiet sitter med en slik tekst. At enkelte medlemmer i Fremskrittspartiet har kommet med slike utsagn, er ikke det samme som at dette ligger programfestet. Jeg er helt klar på at det store flertallet i Fremskrittspartiet er for EØS-avtalen og ønsker å beholde EØS-avtalen. Men så peker vi i programmet – det er riktig – på utfordringer innenfor noen deler av området. Andre utfordringer er blitt pekt på her i denne salen, i denne debatten og i debatten forrige uke – og det kommer man til å gjøre videre. Det handler om å diskutere hvordan vi bruker handlingsrommet. Det handler om å diskutere hvordan vi utformer en politikk i Norge og i Europa, og i den diskusjonen vil selvfølgelig også vi ta del. Vi er med i mange arbeidsgrupper i Europa – konstant – selv om vi ikke er medlem av EU. Og selv om jeg ikke ønsker at vi skal være medlem av EU, skal vi ha det aktive samarbeidet – påvirkningen – på viktige områder som betyr noe.

Jeg er overbevist om at man lytter til Norges stemme når den er relevant, når vi kommer med relevante innvendinger, og når vi makter å finne samarbeidspartnere i Europa som deler vårt syn på mange områder. Så ting er ikke håpløse. Det å sette avtalen på spill ønsker vi ikke å gjøre.

I forrige uke snakket jeg om en gjennomgang for å se på en teknisk oppdatering av avtalen. Jeg mener det kunne være på sin plass. Men det handler ikke om å ta det materielle innholdet og si at av de fire friheter og av det indre marked skal vi nå bare velge halvparten eller tre fjerdedeler. Det handler om å se på de traktatmessige endringer som er gjort i EU siden begynnelsen av 1990-tallet og frem til i dag, det juridiske grunnlaget som styrer EØS-traktaten og EU-samarbeidet, og om det er parallellforskyvninger her som gjør at vi bør få dette mer i overenstemmelse, slik at når f.eks. norske bedrifter, norske aktører og norske personer dømmes etter regelverket, dømmes man på likt grunnlag. Dette er nettopp en problemstilling som tidligere er påpekt av dommere i EFTA-domstolen. Det er ikke en hypotetisk problemstilling. Jeg vil på ingen måte hevde, og jeg vil heller ikke tro, at det ville sette norske arbeidsplasser på spill om vi skulle ta opp slike utfordringer og problemstillinger – hvis vi gjorde det på en skikkelig måte. Nådde vi ikke frem, er jeg av den overbevisning at det er best å beholde det vi har. Men en avtale inngått mellom venner og partnere, er også til for å utvikles når vi ser behov for det. Det handler om å finne løsninger på praktiske utfordringer.

Sylvi Graham (H) [11:50:32]: Går vi tilbake i historien noen få år, ser vi at det eneste som vel var avklart før regjeringsskiftet i 2005, var at man skulle beholde NATO-medlemskapet og frede EØS-avtalen. Jeg siterer gjerne tidligere partileder Åslaug Haga fra et intervju om hennes bok:

«Vi hadde avklart veldig lite på forhånd, vi var i bunn og grunn bare enig om at vi skulle regjere på basis av EØS-avtalen og NATO-medlemskap. (…) Det er nesten komisk når du ser tilbake.»

Vel, jeg har en avklaring til utenriksministeren og resten av regjeringen: Spørsmålene om NATO-medlemskapet og EØS-avtalen er allerede avklart på ikke-sosialistisk side, og vi sier «ja takk, begge deler». Grunnpilarene i norsk sikkerhetspolitikk og norsk økonomi rokkes ikke ved en borgerlig regjering. Det er derimot stadig uklart å se om avklaringene fra 2005 fortsatt vil gjelde på den rød-grønne siden av politikken. Arbeiderpartiet har på eget initiativ knapt nevnt EU eller EØS-avtalen med et ord i den offentlige debatten de senere årene. Banen har blitt overlatt mer og mer til nei-kreftene i alle de tre regjeringspartiene, og resultatene ser vi nå – som interpellanten har referert til: de anfektelsene som regjeringsdeltakende partier og LO har til EØS-avtalen.

Dette er bare én side av saken. Vi har også sett at regjeringspartiene har gått inn for veto i saken om postdirektivet. Nå trenger vi langt fra ukritisk å svelge alt som kommer fra Brussel, men det finnes ulike måter å håndtere uenighet på. Det er noen slag som er langt viktigere å utkjempe enn andre. Som interpellanten også har vært inne på, er det et betydelig handlingsrom i EØS-avtalen, som vi kunne ha utnyttet langt bedre og smartere enn det er blitt gjort under denne regjeringen. Høyre er ikke like glad i alle direktivene som kommer fra Brussel, men skal man velge ett å ta en fight på, så er vel postdirektivet langt fra det første valget vårt.

Dette er skremmende, for en svært stor andel av verdiskapningen i Fastlands-Norge er helt avhengig av et stabilt og avklart forhold til EU. Når man i næringslivet vurderer om man skal investere eller ikke, har man horisonter som går over år, og til og med over tiår, og da nytter det ikke å skape tvil om EØS-tilknytningen på den måten som regjeringen har gjort. Det er også spesielt, fordi norske arbeidere ikke på noen måte har tapt på tilknytning til EU gjennom EØS. Vi har hatt en fantastisk økonomisk utvikling de siste 20 årene, og en like fantastisk lønnsutvikling som har kommet de aller fleste i samfunnet til gode. Samtidig er rammene for norsk arbeidsliv de samme: Et stort sett velfungerende trepartssamarbeid basert på store, brede og ansvarlige organisasjoner på begge sider, og en nasjonal arbeidsmiljølov legger noen grunnleggende premisser for arbeidslivet. Vi har ikke blitt hindret i å innføre tiltak mot sosial dumping, som f.eks. allmenngjøring av bransjer. Det synes Høyre er bra. Vi vil ha et anstendig arbeidsliv med gode rammer. Det er ikke riktig som representanten Trettebergstuen sier, at vi alltid stemmer mot slike tiltak – langt derifra. Den innflytelsen EU har hatt, har ofte vært til arbeidstakernes fordel. Vi så f.eks. i forbindelse med innføringen av vikarbyrådirektivet at EU presset på for at vikarer skulle få like gode lønns- og arbeidsvilkår som fast ansatte. Selv om man kan si mye om prosessen, var direktivet i seg selv bra.

Alt i alt er Norge og norsk økonomi helt avhengig av å videreføre EØS-avtalen så lenge vi velger å stå utenfor EU. Det er trist og skadelig for norsk økonomi hvis regjeringen bidrar til å fortsette å skape usikkerhet om denne avtalen. Det gleder meg derfor at utenriksministeren i dag så tydelig sier at det er uaktuelt å velge en svakere tilknytningsform til EU enn EØS, enn si å ta ut arbeidslivspolitikken av avtalen.

Karin Andersen (SV) [11:54:35]: Jeg vil starte med en påstand: Det er det organiserte arbeidsliv og fagbevegelsen som har sivilisert Norge, og gjort at folk kan leve av og med arbeidet sitt, og at goder og makt i samfunnet er sterkere fordelt her enn i mange andre land. Det har vært bra for landet – for innbyggerne – og bra for næringslivet og økonomien. Det er å rokke ved denne tryggheten og velferden når høyresiden ønsker seg flere midlertidig ansatte, mer innleie, lavere lønninger for arbeidsfolk og fritak for formuesskatt for milliardærer. Da bryter vi spleiselaget, og det fører til at færre er organisert, og at makta fordeles skjevere i samfunnet. Forskjellene mellom folk øker, og vanlige folks innflytelse i samfunnet svekkes. Det er det denne debatten handler om.

Det er helt riktig at det er høyresidens politikk som truer arbeidstakernes rettigheter i Norge. Det er det som er problemet, både for SV og for fagbevegelsen. Det er høyrepolitikken – ikke hvor reglene eller påleggene kommer fra. Men vi må evne å se når høyrepolitikken kommer fra EU. Vi må evne å kjenne den igjen, og vi må evne å stoppe den. Det er derfor vi er imot en del av de reglene som kommer, fordi de truer dette. Dette er SV og fagbevegelsen enig om. Vi må sikre at ikke EU via direktiver eller via domstolene kan overprøve norske lønns- og arbeidsvilkår og tariffavtaler, eller sette til side ILO-konvensjoner.

Bekymringen er at vi ser at ESA engasjerer seg i reglene for å endre norsk arbeidsliv, og de fire mest kjente dommene i domstolen – Rüffert, Laval, Viking Line og Luxemburg – blir brukt som brekkstang for å svekke arbeidstakernes rettigheter. Dommene setter arbeidstakernes muligheter for kampmidler og kollektive avtaler til side hvis de hindrer fri etablering og fri tjenesteflyt. Det kan begrense landenes råderett i arbeidslivspolitikken. Fordi disse dommene passer så dårlig med den norske modellen, er vi veldig bekymret for den utviklingen vi ser.

Dette skyter fart – det er på en måte en eksplosiv kraft i dette nå, med krisen i Europa, som er skapt av at høyresiden ikke har villet styre finansakrobatene og bankene og har sendt regningen til vanlige folk, som mister både jobben og pensjonen. Det skaper massearbeidsløshet, og folk kommer selvfølgelig til Norge. SV er for arbeidsinnvandring – vi trenger det, de trenger det – men vi er voldsomt opptatt av hvordan dette forandrer norsk arbeidsliv. Det er jo sånn at når arbeidsløsheten eksploderer, kuttes lønninger, og ingen tør hevde rettighetene sine, for da mister de jobben, enten i EU eller her. Når høyresiden i Norge i tillegg er imot de mest virkningsfulle tiltakene mot sosial dumping, mener jeg at deres taler her i dag blir fryktelig hule.

Det er større og mindre tiltak mot sosial dumping, men de viktigste tiltakene, som virkelig kan bety at sosial dumping blir avslørt og skal koste mye – som innsynsrett og solidaransvar, kollektiv søksmålsrett, som vi jobber med, og store deler av vikarpakken, som de står her og forsvarer – har man altså stemt imot. Og hvorfor gjør de det? Jo, det avslører de når de skriver i innstillinger at disse tiltakene hindrer konkurranse på lønn. Og det betyr å gå ned i lønn, det, for vanlige folk – for renholdere, bygningsarbeidere, stuepiker og andre vanlige arbeidsfolk. Jeg mener det er en ren krigserklæring fra partier som i all sin politikk viser at de er mest for de rike og de privilegerte. Det er sånn at hvis EU sier hopp, hopper Høyre og Fremskrittspartiet, mens vi utfordrer til å bruke handlingsrommet, slik at EU og EØS-avtalen ikke kan gripe inn overfor norske tariffavtaler og norske regler i arbeidslivet.

Det haster med å sikre dette, fordi presset kommer til å øke enormt framover på grunn av den kritiske situasjonen. Det foreligger f.eks. direktiver som risikerer å ha som konsekvens at vi må fjerne noen av tiltakene mot sosial dumping. Jeg vet at den norske regjeringen protesterer mot det – det er jeg helt enig i og veldig glad for – og det hadde vært interessant å høre om den høyresiden som i dag forsvarer norsk arbeidsliv, norske lønninger og norsk lovverk, kunne gi støtte til regjeringen i den kampen, slik at vi kan sikre de tiltakene som gjør at vi beholder det organiserte og velfungerende arbeidsmarkedet i Norge.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:00:03]: Det er en ganske spesiell interpellasjon når vi får greie på formålet, nemlig at det er å avklare usikkerheten om hva Senterpartiet og SV vil med sine kommende stortingsvalgprogram, og også å avklare nærmere hva som skal skje på LO-kongressen. Statsråd Barth Eide sa det veldig tydelig: Det gis ikke beskjed til LO, man er i dialog med LO.

Det syns jeg var et klokt svar. Jeg regner med at det også kanskje gjelder for forholdet til Senterpartiet.

Ine Marie Eriksen Søreide refererte Martin Kolberg – et godt sitat:

«Dersom ikke angrepene på EØS-avtalen opphører, vil det gjøre oss regjeringsudyktige.»

Jeg har et annet og mer kjent sitat fra den samme Kolberg fra Lier og Buskerud. Det er:

«Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.»

Det står trygt, og jeg vil gå fra en debatt om ideologiske symboler, straffereaksjoner og frykt til en diskusjon om hva som faktisk skjer i det norske arbeidslivet. Hvordan er det med tryggheten i hverdagslivet? Det er aller viktigst for folk, og der er arbeidslivet det mest sentrale. Arbeidslivet ut av EØS – ja, enkelte forsøker å gi et inntrykk av at dette standpunktet skulle innebære å stenge grensene for at arbeidstakere fra land i EØS-området skal ha mulighet til å ta seg arbeid i Norge. Det er så vidt meg bekjent ikke noen av de nasjonale aktørene i fagbevegelsen som har tatt til orde for en slik politikk. Derimot er det stadig flere forbund og lokale LO-avdelinger som tar til orde for at vi igjen må bli herrer i eget hus og ikke lenger akseptere at EØS skal overstyre norske tariffavtaler og norsk lovgivning av betydning for arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet.

En av de største bekymringene ved den etablerte rettstilstanden i EU er den fundamentale forskyvningen av makt til arbeidsgiversiden og dels til EU-domstolen. De demokratiske problemene blir dermed ytterligere forsterket. EU-retten på dette området angriper ikke bare sjølve streikeretten, men er også et angrep på sjølve organisasjonsretten og retten til kollektive forhandlinger. Professor i arbeidsrett Stein Evju har formulert det slik:

«Men med den tilnærmingen EU-domstolen har bygget på, og den rettstilstanden domstolen derved har etablert, er i realiteten selve fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet truet.»

Evju er særdeles klar i sin vurdering av betydningen av disse:

«Og konsekvensene kan være mer vidtrekkende enn for det tariffrettslige og det som knytter seg til «sosial dumping». Rokkes fundamentet for de kollektivarbeidsrettslige ordningene og tariffavtalesystemet, vil det samtidig innebære forskyvninger i samfunnsmessige maktforhold; dermed har det også implikasjoner for samfunnets grunnstrukturer.»

Hallvard Bakke har sagt tilsvarende. Han sa bl.a. i en kronikk i Klassekampen 13. april i år:

«Her må Norge sette foten ned og om nødvendig være villig til å gi opp hele EØS hvis EU ikke vil gå med på endringer. EØS-avtalen må endres slik at den ikke kan gripe inn mot norske tariffavtaler eller mot norsk lovgivning av betydning for arbeidstakeres rettigheter i arbeidslivet.»

Klokt sagt!

Det blir framhevet at en ikke kan ta ut ett område av EØS-avtalen og samtidig beholde avtalen. Vel, Sverige har ikke innført euro, til tross for at deres medlemskapsavtale med EU forpliktet dem til å gjøre det. Folket sa nei, og EU har stilltiende akseptert.

Det blir framhevet at man ikke kan ha en fungerende handelsavtale med EU uten at den er koblet til alle de fire frihetene. Vel, til tross for et omfattende avtaleverk med EU har ikke Sveits inngått en avtale med EU som dekker tjenestesektoren. Og man er ikke forpliktet verken av tjenestedirektivet, bankinnskuddsgarantidirektivet eller EUs tredje postdirektiv.

Til slutt: Ideologisk dogmatisering over tid gir økende svakheter når en ser resultatene. Ideologi er viktig, ulike ideologier må brynes i offentlig debatt, men viktigst i denne debatten er å se til arbeidslivet rundt seg. Jambyrdigheten i arbeidslivet mellom folk krever kvasse demokratiske redskap som korrigerer markedskreftene. Stadig flere fagfolk taper i dag sin jambyrdige plass i norsk arbeidsliv på grunn av EØS-avtalens innhold og praktisering. Folk ser det, blir mer opplyst og ser årsakene. Derfor er det behov for en endring av EØS-avtalen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:05:12]: La meg først slå fast at Kristelig Folkeparti vil sikre den norske arbeidslivsmodellen, sikre arbeidstakernes rettigheter og plikter. Vi vil slåss for den modellen som vi er stolte av i Norge. Det har vi gjort i alle de posisjoner vi har vært i – i regjering og i opposisjon – og det kommer vi til å fortsette med uansett hvilken politisk situasjon vi kommer til å være i etter valget i 2013.

Debatten her i dag bekrefter det som kom fram i den debatten vi hadde i forrige uke, at EØS-avtalens stilling her i Stortinget er bunnsolid. Jeg vil igjen rose utenriksministeren for glassklar tale. Man kan velge å oppfatte det som et utspill til dialog, slik representanten Lundteigen antydet, jeg oppfatter det som klar beskjed når utenriksministeren i forrige uke sa at Arbeiderpartiet aldri vil regjere på noe annet grunnlag enn EØS-avtalen. Det er så klar beskjed som det går an å gi.

Det har vært en interessant diskusjon så langt, og den bærer ikke akkurat preg av at forslaget om å ta arbeidslivsdelen ut av EØS-avtalen har noen støtte i denne sal. Representanten Lundteigen er faktisk helt alene om å ha foreslått noe i den retning her i debatten.

Utviklingen vi har hatt i Norge de siste 20 årene, er bygd på EØS-avtalens fire friheter. Vi har en gunstig posisjon som olje- og gassnasjon, men vi har først og fremst en gunstig posisjon fordi vi har en åpen handel – avhengig av andre land, men rammet inn av en avtale som også gir fri bevegelse av arbeidskraft, ikke bare varer og tjenester for øvrig. Det har gitt oss den velferdsveksten som vi har sett de senere årene. EØS-avtalen er en viktig del av det fundamentet.

Har EØS-avtalen ført til en svekkelse av arbeidstakeres interesser her i Norge? Etter vår oppfatning – nei. Vi har tilpasset oss i Norge uten å svekke den grunnleggende norske modellen. Vi har også gjennom EØS-avtalen og gjennom de tilpasninger Norge har gjort, gitt nye grupper arbeidstakere på det norske arbeidsmarkedet et sterkere vern enn de ellers ville hatt.

Jeg må spørre dem som vil ta arbeidslivsdelen ut av EØS-avtalen: Hva om det kravet hadde kommet fra et av de landene disse arbeidstakerne kommer fra, f.eks. Polen? Hvordan ville man reagert på et slikt utspill?

Representanten Svein Roald Hansen har i en annen sammenheng uttalt at forslaget om å ta arbeidslivsdelen ut av EØS-avtalen er politisk gambling. Martin Kolberg har sagt at det ville gjøre Arbeiderpartiet regjeringsudyktig, og en herværende utenriksminister sa til Fri fagbevegelse for en tid tilbake at han håper LO ikke roter det til for seg selv.

Jeg vil hevde at forslaget er grunnleggende usolidarisk og ikke bør tas til følge. Det er dessuten totalt urealistisk. Det vil aldri bli akseptert, og det er i realiteten ikke noe annet enn et forsøk på å undergrave en EØS-avtale som man fra før av var imot. Det som er oppsiktsvekkende, er at ledelsen i LO har latt denne debatten gå så langt som den har fått lov til å gå. For det er en ren undergravingsvirksomhet, i regi av ytterste venstre fløy, som har svært liten støtte her i Stortinget. Men dette er en LO-sak. Det kan ikke vi verken bestemme eller gi beskjeder om. Vi kan mene, og det gjør vi.

Jeg vil si at drømmen om en handelsavtale à la 1970-tallet er en slags retropolitikk. Det er visstnok moderne i enkelte sammenhenger med retro, men på det handelspolitiske området og på arbeidslivspolitiske området er retro en svært dårlig oppskrift. Jeg mener at vi i Norge derfor bør konsentrere oss om å utnytte EØS-avtalens handlingsrom, stå opp for de verdier og de modeller som vi er stolte av i Norge, og ikke lefle med urealistisk tankespinn.

Laila Gustavsen (A) [12:10:18]: Jeg har lyst til å starte med bare å minne litt om hvorfor EØS ble til. Vi husker tilbake til starten på 1980-tallet: Etter flere år med høyrepolitikk ble det bankkrise og boligkrise, og vi satt med renter på 17 pst. Erkjennelsen av at Norge kunne delta på likeverdige vilkår med det som den gang var EF, vokste fram, og av at den handelsavtalen vi hadde med Europa, ikke ivaretok norske interesser på en god nok måte, bl.a. fordi de manglet konfliktmekanismer. Derfor ble EØS oppfunnet.

Det er slått fast – og det er helt sikkert – at det ikke er mulig å ta arbeidslivet ut av EØS og samtidig ivareta de fire friheter i EØS-avtalen. Fri bevegelse av etableringer, arbeidskraft og tjenester er det som skaper norsk vekst. Tre av ti arbeidsplasser er i dag eid av folk i EU. FMC Technologies, Ågotnes, er et godt eksempel. Av 900 ansatte er 60 utlendinger. De snakker 28 forskjellige språk. 70 pst. av den oljebaserte næringen på Vestlandet har utenlandske statsborgere på lønningslista, ifølge Bergens Tidende. Ifølge Skattedirektoratet hadde 387 100 utenlandske statsborgere skattekort i Norge i fjor, og av dem var det omtrent 100 000 som kom fra land utenfor EØS. Det er et bilde på at EØS-avtalen og arbeidsinnvandring er svært viktig for Norge. Jeg er derfor svært forundret over at deler av Senterpartiet – som faktisk ivaretar en landbruksnæring som er helt avhengig av arbeidsinnvandring på norske jorder – står her og sier at de er sterke motstandere av EØS-avtalen. Jeg tror en slik politikk ville ført til at Senterpartiet faktisk ville møtt seg selv i døren.

For Arbeiderpartiet er det viktig at handlingsrommet innenfor arbeidslivsspørsmål brukes. Det er et faktum at det som kommer fra EU, stort sett er minimumsdirektiver, noe både representantene Karin Andersen og Anette Trettebergstuen var godt innom i sine innlegg. Men på grunn av kompromisser i EU er minimumsdirektivene veldig ofte etablert under norsk nivå. Det er da den nasjonale politikken blir veldig viktig.

Jeg har bare lyst til å minne om følgende: Representanten Eriksen Søreide var også inne på temaet vikarbyrådirektivet og refererte til det som en sak der vi hadde et handlingsrom. Da er det litt underlig å vite at Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti faktisk var motstandere av mange av de tiltakene som ble innført som den nasjonale lovgivningspakken i forbindelse med vikarbyrådirektivet. De var motstandere av drøftingsplikt, solidaransvar, innsynsrett og opplysningsplikt. Saken om vikarbyrådirektivet er et veldig godt eksempel på hvor konfliktlinjene går mellom høyresiden og venstresiden når det gjelder arbeidslivspolitikk. Problemet er ikke EU og EØS, problemet er at vi har et Høyre og et Fremskrittsparti både her og i mange andre land som vil undergrave lønns- og arbeidsvilkår, og ikke sikre arbeidstakeres rettigheter i Europa.

Jeg har lyst til å avslutte med å si at vi må skjønne, som også flere har vært inne på, at folk som jobber i hotell- og restaurantbransjen, i transportbransjen eller i bygg- og anleggsbransjen, er reelt sett engstelige for de vilkårene de ser enkelte blir gående med. Kampen mot sosial dumping er en kamp den sittende regjering og dette flertallet har jobbet aktivt med i syv år. Det har vi tenkt å fortsette med gjennom en ny handlingsplan 3.

Jeg har bare helt på tampen lyst til å utfordre Høyre til å klargjøre – fordi det er en viktig sak – forholdet mellom ILO-konvensjoner og EU-lovgivning. For Arbeiderpartiets del skal jeg slå fast at ILO-konvensjoner har forrang foran EU-lovgivning. Det ville vært interessant å få høre hva som er Høyres syn. Mener de ILO-konvensjoner skal ha forrang foran EU-lovgivning?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [12:15:47]: Jeg vil også i denne debatten takke for en god og frisk debatt.

Jeg legger merke til at en del av debattdeltagerne unngår det som var spørsmålet i min interpellasjon, nemlig hva konsekvensen av å ta arbeidsliv ut av EØS vil være. I stedet mente representanten Karin Andersen at det var mer fornuftig å diskutere spørsmålet om kutt i formuesskatten. Jeg kan si at det å redusere, og etter hvert fjerne, formuesskatten er veldig viktig for å bevare norske arbeidsplasser. Det er jo en tanke som til og med næringsminister Trond Giske tenkte høyt om, helt til statsministeren bryskt satte ham på plass med at slike tanker fikk man da virkelig ikke tenke.

Det andre noe interessante utspillet kom fra representanten Per Olaf Lundteigen. Jeg er for så vidt helt enig i at regjeringa ikke gir beskjed til LO, men det virker av og til – historisk sett, i hvert fall – som om LO har gitt beskjed til regjeringa. Det er selvfølgelig en helt annen diskusjon. Representanten Per Olaf Lundteigen trekker i tvil mange av de – etter min oppfatning – helt utmerkede poengene som utenriksministeren kom med om hva som ville være problemene og også umulighetene med å ta arbeidsliv ut av EØS-avtalen.

Til representanten Gustavsen: Selv om man ikke er enig i alle måter å bruke handlingsrommet på nasjonalt, er det ikke tvil om at vi er opptatt av å bruke det nasjonale handlingsrommet, men det betyr ikke at man må være enig i alle ting som gjøres.

Etter min oppfatning – en oppfatning jeg også oppfatter at utenriksministeren deler – er det både usolidarisk, uhistorisk og urealistisk å ta arbeidsliv eller en hvilken som helst annen del ut av EØS-avtalen. Jeg er ikke skuffet over at det ikke var mer strid enn det var – som utenriksministeren sa – tvert imot er jeg veldig beroliget over at utenriksministeren så klart og tydelig slår fast det vi er enige om. Men sjøl om regjeringa legger fram stortingsmeldinger og holder taler her i salen og andre steder som gir inntrykk av enighet om EØS, virker det ikke som det budskapet har nådd helt inn hos Senterpartiet og SV – vi kan jo bare høre debatten som har vært her i dag. Vi kan også høre de helt ulike tolkningene de har av muligheten for å ta deler ut av EØS-avtalen. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til 16. desember 2011, da Liv Signe Navarsete var ute i Aftenposten og åpnet for folkeavstemning om EØS, mente at folket hadde blitt ført bak lyset om EØS-avtalen, og ikke minst mente at det var en realistisk mulighet for å få Norge ut av EØS-avtalen.

Når det gjelder de fire opposisjonspartiene, har de i hvert fall én ting felles: Alle står på EØS-avtalen. Alle stiller seg bak EØS-avtalen. Det er noe annet enn man kan si om dagens regjering. Det er derfor det er en så viktig avklaring at utenriksministeren nå så klart og tydelig sier at det er uaktuell politikk for regjeringa å ta arbeidsliv eller noen annen del ut av EØS-avtalen, og at det er uaktuelt å regjere på noe annet grunnlag enn EØS-avtalen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:19:02]: Takk for nok en debatt som setter lys på vår viktigste internasjonale avtale. Jo flere, jo bedre, vil jeg si, fordi dette ligger mitt hjerte nært.

Jeg har lyst til å begynne med å sitere fra utkastet til Fremskrittspartiets program, for jeg synes det blir litt stemoderlig behandlet og fortjener mer oppmerksomhet enn det har fått. Da viser jeg til side 64, linje 45–48, i det som ligger på Fremskrittspartiets hjemmesider. Der står følgende:

«Det norske velferdssystemet er sårbart for høy innvandring. Det er derfor behov for å finne nye løsninger som kan sikre fortsatt gode velferdsordninger, samtidig som det reduserer muligheten til å eksportere velferdsordninger ut av landet. Fremskrittspartiet mener derfor det er behov for å reforhandle EØS-avtalens bestemmelser knyttet til arbeids- og velferdsordninger.»

Jeg skjønner at dette er et utkast, og det skal være debatt. Vi gir altså ikke beskjeder til noen, men et vennlig råd er å tenke seg grundig om. Jeg vil fraråde den type «reforhandling» av de samme grunner som representanten Eriksen Søreide har vært innom tidligere, men jeg er jo glad for engasjementet for arbeids- og velferdsordninger!

Så skal jeg være litt grei: Jeg tror alle som følger norsk politikk, vet at det på tross av denne formuleringen – og dersom det mot formodning skulle bli en ny regjering med Fremskrittspartiet og Høyre i spissen – neppe er slik at man vil sette EØS-avtalen i spill. Det samme er tilfellet for en ny Stoltenberg-regjering. Poenget er ikke at det ikke er uenighet mellom partier, eller at det er ett partis ønske å endre standpunktet til et annet parti. Poenget er å gjøre klart hva som vil være grunnlaget for en ny slik regjering – det vil være det samme grunnlaget som de to foregående utgavene av Stoltenberg-regjeringen. Det grunnlaget har vi stått oss godt på, og vi har klart oss godt med å legge det til grunn, både i 2005, i 2009 og i den meldingen som Stortinget nå har til behandling.

Så konstaterer jeg at på tross av gjentatte spørsmål – senest nå fra representanten Gustavsen – er det en del ubesvarte spørsmål fra opposisjonens side, og ikke minst fra Høyres side. Jeg er glad for at både representanten Graham og representanten Eriksen Søreide sier at handlingsrommet skal brukes, men jeg har fortsatt til gode å finne ut hva det skal brukes til. For hver gang vi prøver å bruke handlingsrommet, så er det i hvert fall feil, og farlig, og bekymringsfullt – og vi «setter EØS-avtalen i spill». Så hvis vi, ved neste korsvei, kunne få høre hva Høyre vil endre på i EU, så vil det glede meg. Det samme gjelder spørsmålet om forholdet mellom ILO og EU. Der er vi, i hvert fall, veldig klare: De grunnleggende kommisjonene vi deltar i på arbeidslivets områder, vil gjelde uansett, og disse vil vi forsvare i EØS og beholde i Norge, samme hva som ellers skjer.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.