Erna Solberg (H) [13:59:28]: I løpet av livet er det mange av oss som rammes av psykiske lidelser, i større eller mindre grad. For mange er det heldigvis snakk om lettere og forbigående lidelser, men for andre er det en invalidiserende sykdom som tapper dem for livskraft og gjør det vanskelig å fungere i hverdag og jobb. Psykiske lidelser er en hovedårsak til sykefravær, til frafall i skolen og til at så mange faller ut av arbeidslivet i altfor ung alder.

For hvert menneske som blir ufør på grunn av psykiske lidelser, taper vi i snitt 21 arbeidsår. Det betyr også mange tapte muligheter for å delta og dermed få den mestringsfølelsen og den selvrespekten det gir å kunne være en del av det helsefremmende fellesskapet som arbeidslivet faktisk er.

Enda mer alvorlig er det at psykiske lidelser koster liv. Vi mister mer enn 500 mennesker hvert år på grunn av selvmord. Det er dobbelt så mange som de som dør i trafikken. Psykiske lidelser rammer ikke bare dem som sliter, men også familiene, og særlig barna. Folkehelseinstituttets forskning har vist at pårørende til psykisk syke og rusavhengige opplever kronisk bekymring som kan skape store helseproblemer også for dem selv. Vi har et ansvar for å sørge for at de som trenger det, får bedre hjelp, slik at psykiske og sosiale problemer ikke går i arv.

Et annet og tydelig bevis på hvor viktig det er å diskutere psykisk helse er alle de tilbakemeldingene jeg har fått fra pasienter, fra pårørende og fra fagfolk. De forteller om fortvilelse og mangel på hjelp, men også om gode tiltak som har gitt dem håp. Jeg skal følge opp noen av disse innspillene ved å peke på hvilke utfordringer vi har på det psykiske helsefeltet, men også ta opp forslag til hvordan vi kan løse dem.

I 1997 konstaterte et samlet storting at det var svikt i alle ledd av psykisk helsevern. Derfor vedtok vi en opptrappingsplan som ble avsluttet i 2008. Resultatet av opptrappingsplanen var bedre kapasitet, flere fikk hjelp, men vi var altså ikke i mål med å sikre et godt og likeverdig tilbud til pasienter med psykiske lidelser.

Det er to hovedutfordringer vi må løse. Pasienter får ikke hjelp når de trenger det, for det mangler tilbud både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Den andre hovedutfordringen er at den hjelpen som gis, ikke hjelper godt nok, for det er stor variasjon i kvaliteten på tilbudet.

Ventetiden for behandling i spesialisthelsetjenesten var 56 dager for voksne og 62 dager for barn ved den siste rapporteringen fra andre tertial i år. Philip på 22 år er blant de modige som har stått frem og fortalt om de lange, vonde dagene som ventetiden faktisk er.

Ved utgangen av august i år sto det 2 146 barn og 6 671 voksne i kø for å få hjelp. I alle helseregionene er det brudd på behandlingsgarantien for barn og unge. Vi har også hørt leger, pasienter og pasientombud fortelle at det foregår en god del manipulering av ventetidene ved at pasienter tas inn til en samtale for så å bli satt på vent i lang tid før de får mer hjelp. Riksrevisjonens rapport som ble offentliggjort i går, synliggjør dette. Det påpekes at ventetiden avsluttes før behandlingen starter i mange tilfeller. Og selv om da ventetidene er lange, legges tilbud ned, f.eks. ble Tverrfaglig enhet for pasienter med dobbeltdiagnose ved Diakonhjemmet sykehus lagt ned i år. Her har etter min mening regjeringen mye å svare for.

Det første vi er nødt til å gjøre for å gjøre noe med problemene, er å sørge for bedre kapasitet i det psykiske helsevernet. I 2005 innførte Høyres helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen en gylden regel om at veksten i psykisk helse og rusbehandling skulle være sterkere enn veksten i somatikken. Det gjorde vi fordi disse pasientgruppene hadde sittet nederst ved det helsepolitiske bordet så lenge at det måtte en kraftig prioritering til for å gi dem et mer likeverdig tilbud. Men fra i år fjernet altså regjeringen Stoltenberg kravet om å prioritere disse pasientene.

Daværende helsedirektør Bjørn-Inge Larsen uttalte i Dagens Medisin at det hadde vært nok vekst i det psykiske helsevernet nå. Men det direktoratet som han tidligere ledet, utga i sommer en rapport om de distriktspsykiatriske tjenestene som påviste store forskjeller. Rapporten peker på noen av de naturlige forklaringene til det – og viktig:

«I enkelte områder er imidlertid ressursinnsats og ressursandel knyttet opp mot DPS så lav at disse neppe kan dekke de funksjoner de er forutsatt å dekke.»

Til tross for dette og til tross for de lange behandlingstidene, ventetidene, vi har, uttalte altså helse- og omsorgsministeren i går at psykisk helse ikke lenger skulle være prioritert. Det er jeg uenig i. Selv om veksten i bevilgninger har økt, har vi ikke oppnådd de resultatene vi har ønsket når det gjelder både kapasitet og kvalitet i tilbudet. Derfor mener vi fra Høyres side at vi bør gjeninnføre kravet om å prioritere psykisk helsevern.

I tillegg til spesialisthelsetjenesten må vi sørge for et bedre hjelpetilbud der folk bor ute i kommunene. Pasienter med psykiske lidelser har kommet i skyggen av Samhandlingsreformen. Kommunene har ikke fått midler til å bygge opp tilbud, men opplever likevel å få et stadig større ansvar når helseforetakene legger opp til at flere skal bo og behandles hjemme. Jeg ser derfor frem til å høre mer om statsrådens plan for å sikre at kommunene kan gi et bedre tilbud også til disse pasientene.

Vi bruker store ressurser på å reparere sykdom i helsetjenesten. Det hadde vært bedre både for pasienten, for helsetjenesten og for det samfunnet vi har, hvis vi hadde klart å forebygge mer alvorlige psykiske og sosiale problemer ved at å gi hjelpen tidligere. Derfor har vi i Høyre gått inn for flere psykologer i kommunene, slik at vi kan gi unge og voksne rask hjelp der de bor. Vi ønsker å prøve ut en ordning der psykologer kan få den samme finansieringsordningen som fastlegene. Det ville være et viktig skritt for å likestille psykiske og fysiske helseproblemer. I tillegg har vi flere ganger foreslått å styrke helsestasjonene og skolehelsetjenesten, slik at helsestasjonene kan gjøre en større innsats for å forebygge og behandle psykiske lidelser.

I Akershus fylkeskommune har man satset på skolehelsetjenesten og dermed sørget for at elever som sliter, kan få hjelp før de dropper ut av skolen. Vi må sørge for at flere følger deres eksempel.

Landsforeningen for Pårørende innen psykiatri har i samarbeid med Oslo kommune etablert et viktig tilbud for de sykeste pasientene gjennom ordningen med personlig ombud. Jeg vil oppfordre statsråden til å se nærmere på resultatene av dette tilbudet og vurdere om vi skal innføre noen nasjonale støtteordninger for denne type tilbud, som vi har foreslått tidligere.

I tillegg til det å sørge for tilstrekkelig hjelp må vi også sørge for at den hjelpen vi gir, faktisk hjelper. Helsetilsynet avdekket i 2008 store variasjoner i tilbudet på DPS-ene. Høyre har tidligere påpekt at retningslinjene for god behandling, bl.a. for tvangslidelser, ikke følges opp. Derfor vil jeg gjerne utfordre statsråden til å svare på hva han kan gjøre for å sørge for bedre kvalitet i tilbudet til de psykisk syke.

Fra 2007 til 2011 har tallet på tvangsvedtak økt fra 7 000 til 8 300. 5 600 personer ble innlagt med tvang i 2011. Samtidig ser vi fortsatt store variasjoner i bruken av tvang. I dag på radioen har vi hørt én av dem som har ventet lenge, fortelle hvorfor hun til slutt endte opp med å bli tvangsinnlagt fordi hun hadde stått i en uendelig lang kø for å få hjelp tidligere. Et av svarene er altså å gi hjelp tidligere før situasjonen blir akutt.

Sanitetskvinnene på Jæren har laget et godt tilbud. Der kan brukerne selv skrive seg inn til døgnbehandling når de føler behov for det. Det har gitt redusert tvangsbruk og mye mer fornøyde brukere.

Vi må altså lære av de gode tiltakene som utvikles ute, enten de er i offentlig, frivillig, ideell eller privat regi. Vi må sørge for at den type tiltak som også overfører makt fra systemet til pasientene, for særlig psykisk syke pasienter føler større trygghet og får et bedre tilbud hvis de selv også føler at de har makt over sin egen situasjon.

Høyres svar på utfordringene i psykisk helsevern er at vi fortsatt skal prioritere psykisk helsevern i spesialisthelsetjenestene, slik at pasienter får raskere hjelp og ikke kutt i tilbudet. Vi må starte utbyggingen i kommunene, bl.a. med flere psykologer, bedre kapasitet i skolehelsetjenesten og andre lavterskeltilbud. Vi må også sørge for at det utarbeides flere faglige retningslinjer for god behandling, og at disse følges opp, slik at hjelpen faktisk kommer frem og hjelper.

Jeg ser frem til å høre statsrådens konkrete tiltak og hva regjeringens plan er når de nå ikke lenger skal prioritere spesialisthelsetjenesten. Hvordan skal vi da sikre at psykisk helsevern blir bedre?

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:09:50]: Jeg vil takke representanten for å ta initiativ til å diskutere et viktig tema. Det er prisverdig. Vi er enige om mye i denne saken. La meg bare med en gang avvise at ikke regjeringen prioriterer arbeid med psykisk helse. Så må vi bruke virkemidlene og rette dem inn best mulig der de treffer. Det kan vi ha en diskusjon om, men det skal ikke være noen tvil om det.

Jeg mener – for å begynne der – at forebygging er det aller viktigste vi må legge vekt på når vi nærmer oss dette feltet, som andre helsefelt, enten det handler om fysisk eller psykisk helse. Forebygging hadde ingen fremtredende plass i Opptrappingsplanen for psykisk helse, selv om det underveis i planen ble justert noe for dette. Det er fortsatt slik at Norge er blant de landene som bruker mest på dette feltet, men vi er samtidig et institusjonstungt land, og vi har behov for å rette oppmerksomheten nærmere mot folk der de bor, og ha mer fokus på forebygging. Psykiske lidelser kan ofte forebygges – gjennom gode oppvekstmiljøer og et godt arbeidsliv, gjennom arbeid med sårbare risikogrupper og ved god oppfølging. Regjeringen satser på at alle disse områdene får oppmerksomhet. Folkehelseloven, som kom 1. januar, slår fast at kommunene skal ha oversikt over psykisk helse og forhold som påvirker den. Negativ utvikling skal møtes med tiltak. Psykisk helse vil også være et viktig tema i folkehelsemeldingen, som vi legger fram til våren, men aller viktigst er at barn og unge blir sett og inkludert på de fellesarenaene vi har bygd opp, fellesskolen og barnehageplass til alle som vil ha det.

Psykiske lidelser har stor betydning for sykefravær og frafall i skole og arbeidsliv. Konsekvensene kan være store både for den enkelte og for pårørende og familie, som representanten klokelig fokuserte på. Det anslås at psykiske lidelser koster samfunnet om lag 70 mrd. kr årlig når sykefravær, trygdeutgifter, behandling og sosiale utgifter regnes inn.

Det overordnede målet i Opptrappingsplanen for psykisk helse var å legge til rette for å leve et selvstendig liv. Det ble satset betydelige midler i kommunesektoren. Informasjonsprogrammer ble satt i gang i skole og arbeidsliv, og det var en egen strategi for arbeid og psykisk helse. Parallelt ble det lagt til rette for en omfattende omstrukturering og desentralisering av spesialisthelsetjenesten – det var på tide – bl.a. med etablering av distriktspsykiatriske sentre. Regjeringen har videreført kravet om å omstille mot mer lokalbaserte tjenester gjennom oppdragsdokumentene. Dette er riktig retning. Det tar tid, men vi er på vei.

Samhandlingsreformen legger ytterligere vekt på kommunenes rolle og behovet for å etablere helhetlige og sammenhengende tjenester.

Jeg vil, som Stortinget er kjent med, om kort tid legge fram en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten. Et kjernepunkt her er en sterkere pasientrolle og å legge til rette for at hver enkelt kan ta ansvar for egen helse. Dette er et klart signal om at brukerne skal ha betydelig innflytelse over beslutninger som gjelder eget liv og valg av behandling.

Verdens helseorganisasjon fremhever at det trengs økt forståelse og bevissthet om psykisk helse i arbeidsliv, skole og kulturliv. Slik er det også hos oss. Både lettere og mer alvorlige psykiske lidelser bør behandles lokalt. Det er klare tilrådinger om at psykiatriske sykehus bør erstattes med lokalbaserte bolig- og støttetiltak i kombinasjon med korttidsopphold i sykehus. Disse signalene ligger til grunn for regjeringens politikk. Vi er ikke i mål, men vi er på vei.

Det blir viktig fremover at kommunene lykkes med lokalbaserte tjenester, og at vi fullfører omstillingen av psykisk helsevern. Samhandlingsreformen er tydelig når det gjelder kommunenes ansvar for psykisk helse og rusområdet og samarbeid mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten, men at dette kan være en vanskelig og krevende tilpasning, erkjenner jeg. Som Stortinget er kjent med, arbeider departementet med hvordan finansieringsordningene kan utvikles for å støtte en ønsket utvikling. Med dette vil de viktigste byggeklossene være på plass. Så må byggverket sikres.

Regjeringen har videreført betydelige statlige stimuleringsmidler fra opptrappingsplanen. For 2013 er det om lag 800 mill. kr, med hovedvekt på tiltak i kommunene. 50 mill. kr går til å utvikle samarbeidsmodeller. Blant annet har oppsøkende ACT-team vist seg å treffe godt blant personer som i liten grad selv tar kontakt med hjelpeapparatet.

Jeg er urolig for den store andelen unge uføre som faller ut av arbeidslivet på grunn av psykiske lidelser. Arbeidsministeren og jeg har samarbeidet om en strategi for arbeid og psykisk helse. Både de økonomiske midlene og samarbeidet mellom departementene vil bli videreført i 2013. En oppsummering av innsatsen skal foreligge før sommeren. Vi vil da vurdere nærmere den fremtidige innretningen.

Vi har flere utfordringer som trenger særlig oppmerksomhet. Omleggingen fra langvarig institusjonsbehandling til mer desentralisert behandling med kortere opphold og mer poliklinisk behandling må og vil fortsette. Her vil jeg stille strengere krav til tempoet enn vi har gjort til nå. Jeg vil presisere at Samhandlingsreformen også gjelder for psykisk helsevern, men jeg er enig med representanten Solberg i at vi må jobbe parallelt i kommunene, i sykehusene og i spesialisthelsetjenesten.

Regjeringen har etablert en ordning med tilskudd til utprøving og rekruttering av psykologer i kommunene. Her tror jeg Høyre og regjeringen deler ambisjon og analyse. Siden 2009 har 99 kommuner og bydeler mottatt 40 mill. kr i tilskudd. Det har resultert i rundt 130 psykologstillinger over hele landet. Rammen er foreslått økt til 60 mill. kr til neste år. I tillegg finansierer vi spennende piloter gjennom et lavterskeltilbud, Rask psykisk helsehjelp, i kommunene – jeg har vært og besøkt noen av dem – og det gir spennende resultater. Regjeringen har også bidratt til en kraftig styrking av kommunenes frie inntekter. Det bør også ligge til grunn for kommunal handling.

Jeg mener det er nødvendig å fremheve den kommunale satsingen, ettersom det først og fremst er kommunene som kan arbeide forebyggende og legge til rette for at mennesker som rammes, skal kunne mestre livet sitt der de bor, arbeider, går på skole – lever sitt liv. Kommuner som arbeider bra på dette området, og som samarbeider godt med spesialisthelsetjenesten, bidrar til å forebygge innleggelser og til en riktigere prioritering av hvem som må ha helsehjelp. Det har vi erfaring med.

Omstillingen i psykisk helsevern innebærer at mennesker med psykiske lidelser får riktigere og bedre hjelp enn før. Vi kan også slå fast at både kapasitet og kvalitet har økt. Det har skjedd ved etablering av omtrent 150 ambulante team siden 2005, ved etablering av brukerstyrte plasser ved DPS-ene – jeg har selv besøkt noen av dem – ved en kraftig økning i polikliniske tilbud og ved utvikling av et tettere samarbeid mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Psykisk helsevern gir hjelp til ca. 55 000 barn og unge. Da opptrappingsplanen startet i 1998, som representanten viste til, var det bare 20 000 som fikk slik hjelp. Målt i antall konsultasjoner og tiltak har psykisk helsevern for voksne økt omtrent tilsvarende.

Når det så gjelder økonomi, vil jeg advare mot to forhold. Det ene er å tro at penger løser alt. Penger er viktig, men uavhengig av bevilgningsnivå må vi arbeide sterkere for å øke kvaliteten på tilbudet og redusere ventetiden. Her er organisering, omstilling og faglig innretning helt sentralt.

Fortsatt går 80 pst. av ressursene i psykisk helsevern for voksne til døgnavdelingene og bare 20 pst. til åpne tjenester ved poliklinikker og utadrettet arbeid. Videre går nærmere 60 pst. til sykehus og godt og vel 40 pst. til distriktspsykiatriske sentre. Mennesker med psykiske lidelser skal ha mulighet til å leve et vanlig liv i hjemkommunen når de får hjelp. Det krever at ressurser må overføres fra sykehus til distriktspsykiatriske sentre og fra døgnbehandling til åpne tjenester. Jeg forventer at helseregionene gjør dette, og at de legger fram planer for hvordan de kan nå målet. Dette vil jeg presisere for 2013.

Jeg ønsker å gjøre tilbudet ved distriktspsykiatriske sentre mer tilgjengelig og mer kompetent. Mitt styringskrav er at alle DPS-ene, eventuelt i samarbeid med andre enheter, må etablere akuttberedskap på døgnbasis. Alle DPS-ene må etablere ambulante funksjoner og rekruttere lege- og psykologspesialister til denne tjenesten. De ambulante akutteamene må ha lengre åpningstider og ha kapasitet til å arbeide mer intensivt med den enkelte pasient når det er behov for det.

Det foregår nå et omfattende utviklingsarbeid innen akuttpsykiatri gjennom Nettverk for evaluering, fagutvikling og kvalitetsforbedring i akuttpsykiatri. Erfaringene tyder på at gode ambulante team betyr et bedre helsetilbud. De forebygger innleggelser, bidrar til bedre oppfølging etter utskrivning og gir bedre ressursbruk. Men vi mangler fortsatt en del kunnskap om nytteverdien.

Sykehusene skal ta hånd om oppgaver som kun kan løses der. Det omfatter sikkerhetspsykiatri, lukkede akuttavdelinger og enkelte avgrensede spesialfunksjoner. Det betyr at flere tjenester kan overføres til distriktspsykiatriske sentre etter hvert som de får god nok kompetanse.

Det andre forholdet jeg vil advare mot, er å tro at vi kan gi gode nok tjenester uten ha godt finansierte kommuner og sykehus. Øremerking uten reell inndekning, kombinert med urealistiske innsparingsforslag er ikke måten generelt å styrke tjenestene på. Derimot legger regjeringen i 2013 opp til den største budsjetterte aktivitetsveksten i spesialisthelsetjenesten noensinne, med særlig økt vekt på poliklinisk aktivitet. Med en realøkning på 6,8 mrd. kr til kommunene er de også bedre rustet økonomisk enn hvis store summer skulle gått til skattelette. Dette vil være riktig og viktig for å styrke forebygging og behandling av psykiske lidelser, og jeg skal sammen med mine kolleger i regjeringen følge med på at midlene anvendes på en god måte.

Både under og etter opptrappingsplanen har det vært tverrpolitisk enighet om målene for utviklingen av psykisk helsevern, og jeg fant mye jeg var enig i i representanten Solbergs innlegg, både hva gjaldt diagnose og anvisning for hvilken vei vi skal gå. Spørsmålene som debatteres, er altså hvordan vi best når målene. Mitt svar er først og fremst at den gode og nære hjelpen må utvikles i kommunene i samarbeid med den spesialiserte delen av tjenesten. Det er behov for å utvikle nye arbeidsmodeller som sikrer at kompetent hjelp er lett tilgjengelig når det trengs. Innen psykisk helsevern er gode DPS-er med åpne og utadrettede tilbud en viktig del av svaret. Disse skal ha blikket rettet mot kommunene og ha solide sykehusfunksjoner i ryggen. Regjeringen legger til rette for en slik utvikling gjennom Samhandlingsreformen, gjennom konkrete tiltak for å utvikle rask og enkel helsehjelp i kommunene og gjennom tydeligere omstillingskrav til sykehusene. Jeg deler utålmodigheten knyttet til disse omstillingene og vil videreføre og styrke disse kravene i 2013.

Erna Solberg (H) [14:20:05]: Jeg vil takke statsråden for svaret.

Jeg tror det er mye i den langsiktige retningen vi kan være enige om, nemlig behovet for forebygging og behovet for å bygge opp tiltak lokalt. Men utfordringen i dag er at det er ikke på plass. Og hvis vi da fortsetter en nedbygging av det som er spesialisthelsetjenestens ansvar – i den troen at det står noe der ute, men som ikke er der – øker vi belastningen for de syke, de pårørende og de barna som vokser opp i veldig belastende situasjoner fordi foreldrene deres ikke får hjelp når de trenger det samt de ungdommene som alle sykehusforetakene nå bryter ventelistegarantien for.

Derfor synes jeg det var bemerkelsesverdig da statsråden i går sa: «Jeg mener at den vanlige sykehusbehandlingen har blitt hengende etter i flere år» – som en begrunnelse for hvorfor vi ikke lenger skulle prioritere rus og psykiatri.

Vi som sto bak den endringen som ble gjort, gjorde det fordi dette er de svakeste, de svakeste som politikerne har et særskilt ansvar for. Andre grupper har veldig sterke pasientorganisasjoner bak seg og sterke legekrefter, mens vi har et ansvar for å løfte dem. Så jeg er enig i at det ikke bare er pengesummen som er viktig. Det er kvaliteten av alt det andre. Men det er klart: Sendes det et signal om at nå er det andre grupper som ikke er blitt prioritert nok, har regjeringen sendt et signal om at psykisk syke skal nedprioriteres. Og det er feil. For i løpet av de siste årene har antallet som har blitt uføretrygdet med psykisk diagnose, økt. De er altså blitt den største gruppen av dem som blir uføretrygdet. Antallet som står på venteliste er høyt. Sannheten er at hvis vi gjør det regjeringen nå kan ha lagt opp til – hvis ikke statsråden setter på bremsene og gir klare prioriteringssignaler – overfører vi mer ansvar ikke bare til kommunene, men også til de pårørende. Det sørger for at pårørende, som allerede i dag belastes mye mer enn før, må bære de voldsomme utfordringene det er når folk blir psykisk syke. Om lag halvparten av alt omsorgsarbeid for psykisk syke utføres i dag av pårørende. Vi vet at det er foreldre som har barn som er belastet. Vi vet at det er barn som har foreldre som er syke. Da er det viktig å sørge for at de politikktingene vi gjør, ikke bidrar til å øke belastningen. Og hvis ikke tilbudet er til stede ute i kommunene – og det er mye som tyder på, som det også står i interpellasjonsteksten, at innsatsen i kommunene går ned bl.a. fordi Samhandlingsreformen nå presser opp behovet for å bygge ut ting for eldre på en annen måte så andre grupper blir presset ned – er vi i en situasjon hvor det faktisk er de psykisk syke som tar belastningen. Da er ikke tiden inne for at staten skal redusere sitt ansvar.

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:23:20]: Jeg vil begynne mitt annet innlegg som jeg begynte det første: Det er feil at regjeringen nedprioriterer arbeidet med psykisk helse. Vi ønsker å gjøre det mer treffsikkert. Jeg tror at prinsippet om at disse to kategoriene – rus og psykisk helse – skal vokse litt mer enn resten av spesialisthelsetjenesten er et dårlig og lite treffsikkert signal. For veldig mange av de problemene folk med rus og psykiske lidelser sliter med, er sammensatte.

En rekordvekst i bevilgningene til spesialisthelsetjenesten kommer derfor alle pasientgrupper til gode.

Så snakker jo representanten Solberg litt mot seg selv, for hun er redd for nedbygging av spesialisthelsetjenesten. Vel, vi styrker spesialisthelsetjenesten. Generelt sett blir den styrket, og vi kan vise til at de siste årene er antall polikliniske behandlinger innenfor psykiatrien nærmest doblet.

Men det viktige her er å se helheten i tilbudet, og der blir kommunene så avgjørende – økonomi, kompetanse og fagpersonell som kommunene kan trekke på, bedre samhandling, Samhandlingsreformens videre steg i retning av et tett samarbeid mellom de ulike aktørene nær der folk lever, gir mulighet til god forebygging, bedre forebygging og tidlige tilbud. Ikke minst er det viktig at de tilbudene er nær der folk lever, så de kan leve normale liv parallelt med behandlingen.

Så det er altså ikke dekning for å si at det er en nedprioritering av arbeidet med psykisk helse. Opptrappingsplanen har vi hentet gode erfaringer fra. Vi bruker erfaringene om det som har virket og ikke virket, til å satse videre. Da tror jeg vi er omtrent midtveis i en prosess i retning av omlegging. Som sagt viser internasjonale undersøkelser at Norge fortsatt er veldig institusjonstungt på dette området. Det er viktig, som jeg sa i mitt innlegg, på noen felt. Men den store gruppen, de titusener som trenger hjelp – og som sagt, det er over 50 000 som nå får hjelp, mot 20 000 ved årtusenskiftet – trenger en annen type hjelp enn dem vi hadde rigget dette systemet for. Derfor er det viktig å holde kursen i retning av lokale tilbud, tilpasset lokale omstendigheter og i nært partnerskap med frivilligheten, ideell sektor, arbeidslivet, skolesektoren osv.

Jeg var og snakket til 1 700 russ i Stavanger for noen uker siden. De hadde en hel dag viet psykisk helse. Slike tilbud fikk ikke vi da jeg var russ i 1979. Det er en endring i tenkning, i bevissthet og nærhet på dette området, og der satser vi ressurser. Så helheten her, med satsingen på de tiltakene som skjer i kommunene i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten, det er bedre tilbud og riktig retning.

Jeg vil på det sterkeste tilbakevise det som representanten Solberg gjentar: at endringen i hvordan vi vekter budsjettet for spesialisthelsetjenesten har negativ betydning for dem som sliter med psykiske problemer. Dem har vi fokus på. De prioriteres i regjeringens arbeid.

Jorodd Asphjell (A) [14:26:44]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp i sin interpellasjon. Mange voksne og unge sliter med depresjon og psykiske lidelser – enten i hele sitt liv eller i perioder av livet sitt. Slike lidelser kan være årsak til sykefravær både fra arbeid og skole og samtidig bidra til sosial isolasjon.

Jeg vil komme inn på tre hovedpunkter i mitt innlegg. Det er forskning, forebygging og behandling.

I går besøkte jeg Hysnes Helsefort i Rissa sammen med bl.a. Gerd Kristiansen fra LO. Hysnes Helsefort ble offisielt åpnet av statsminister Jens Stoltenberg i mars 2011. Det er et prosjekt som nå har pågått i snart to år, med tilbud til sykemeldte fra hele landet om å drive arbeidsrettet rehabilitering samtidig med at man utfører viktig forskningsarbeid.

Det er etablert et betydelig forsknings- og fagmiljø ved helsefortet i samarbeid med tre institutter ved NTNU og St. Olavs Hospital. Allerede nå foreligger de første forskningsresultatene. Svært mye kunnskap om hva som fører til sykefravær, langtidssykemeldinger og uføretrygd og hvordan dette kan forhindres, vil komme nå i årene framover.

Allerede i april neste år vil vi få svar på hva som har virket og hva som ikke har virket knyttet til denne behandlingen. Det vil ha stor betydning for rehabiliteringstilbudet i årene framover.

Etter at IA-avtalen ble inngått i 2001 har det legemeldte sykefraværet gått ned med 16,9 pst. Sykefraværet er nå på 5,2 pst. – en nedgang på 7,2 pst. fra andre kvartal i 2011 til andre kvartal i 2012. God faglig kompetanse i barnehager, god skolehelsetjeneste, fysisk aktivitet på skolen, tverrfaglig miljø i kommunehelsetjenesten – deriblant psykologer – og samarbeid med spesialisthelsetjenesten er viktig. Da handler det om å ha god kommuneøkonomi, og det handler om å ha god samhandling mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Vi ser også at mange frivillige organisasjoner gjør et meget viktig arbeid overfor barn og unge, mennesker med nedsatt funksjonsevne, voksne og mennesker som sliter i hverdagen med ulike psykiske lidelser.

Det er viktig å komme fra bekymring til behandling, og da er det lavterskeltilbud som f.eks. frisklivsentraler, Tjukkasgjengen, Aktiv på Dagtid, 60pluss, treningskontakter, Stiftelsen Skifestivalen osv., som hver dag gir gode og viktige tilbud i hverdagen, som gir den enkelte bedre livskvalitet.

Når verden ser på oss utenfra, blir vi år etter år kåret til verdens beste land å bo i. Norge er et land med sterke og gode velferdstjenester med lik tilgang for alle. Men det er fortsatt uløste oppgaver innenfor mange områder – også i helsetjenesten.

Etter å ha hatt møter med de regionale helseforetakene i høst, er jeg oppglødd. Det rapporteres om god og sunn økonomi. Det investeres mer i bygg, utstyr og IKT enn noen gang tidligere.

Vi scorer stadig bedre på kvalitet, og det rapporteres om godt samarbeid med ideelle og private aktører og ikke minst med kommunehelsetjenesten landet rundt.

Det rapporteres også om at ventetiden og fristbruddene blir stadig lavere, men det er et paradoks at det er flere pasienter som ikke møter til behandling, enn det er pasienter som til enhver tid venter på behandling.

Vi har et godt offentlig helsevesen, men selv de beste har utfordringer, og det er på denne bakgrunn statsråden og regjeringen har varslet flere stortingsmeldinger på temaer som kvalitet, pasientsikkerhet, IKT og folkehelse m.m.

I budsjettet for 2013 foreslår regjeringen å styrke helsebudsjettet med ca. 2 mrd. kr til sykehusbehandling som omfatter både somatikk og psykiatri. Etterspørselen etter helsetjenester øker fra år til år, og vi ser at stadig flere får behandling. Det er ingen motsetning – det skjer innenfor polikliniske tjenester og innenfor tradisjonelle – hva skal vi si – sengeavdelinger. Men stadig flere etterspør dagtilbud nær hjemmet sitt.

Gode oppvekstmiljø, gode skolemiljø og godt arbeidsliv er en forutsetning for at folk kan leve gode liv, og det er også viktig med tanke på forebygging, den psykiske helsen og på alle områder. Det er helse i alt vi gjør. Det må forebygges innenfor et tverrsektorielt område, og derfor har jeg forstått at folkehelsemeldingen skal være tverrsektoriell mellom departementene for å se på hvordan man skal styrke det helhetlige arbeidet knyttet til forebygging i årene framover.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [14:32:00]: I en rapport fra Folkehelseinstituttet, Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv, finner vi at rundt en fjerdedel av befolkningen vil rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og at depresjon vil ramme en av fem. I tillegg har vi rusrelaterte lidelser, personlighetsforstyrrelser, spiseforstyrrelser og schizofreni.

Nøkkelen til et godt psykisk helsevern er å komme tidlig inn med hjelp. Mange forteller meg at det er krevende å finne ut av hvor de kan få hjelp, deretter blir de stående i en kø. Gjennomgående får jeg høre at man må vente for lenge, og at plagene blir mer alvorlige under ventetiden samt at behovet for medisinering blir større enn de selv mener er bra.

Det snakkes mye om psykisk helse, heldigvis, selv om vi har en lang vei å gå for å gi riktig behandling i riktig mengde til rett tid. Men nå snakker vi i hvert fall om det. Temaet er ikke like tabu, og folks kunnskap har blitt bedre. Nå er det ikke enten helt gal eller normal. De fleste vet nå at dette kan ramme hvem som helst, at man kan bli frisk, og at psykiske plager handler om alt fra lettere angstanfall og depresjoner til tunge psykoser.

Men nettopp derfor er psykisk helse veldig sammensatt, og det er krevende å gi målrettet og riktig hjelp. Her føler jeg at vi svikter.

En ung jente fortalte meg at hun var blitt utsatt for seksuelle overgrep gjennom hele barndommen fra hun var seks år gammel. Først nå i en alder av 25 hadde hun for første gang snakket med helsepersonell om dette, fordi hun for første gang hadde fått nok tillit til å tørre å si noe høyt.

Selv om det var godt endelig å snakke om det, rev det opp masse gamle sår og hun ble veldig syk. I tillegg følte vedkommende hun hadde snakket med, at hans kompetanse ikke var god nok når det gjaldt de massive seksuelle overgrepene hun hadde vært utsatt for. Han mente hun burde fått hjelp av en annen.

Jeg synes det er flott når de som skal gi hjelp, erkjenner at de ikke strekker til, men da må de ha muligheten til å sende pasienten videre til noe annet, og slik er det dessverre ikke.

Min mening med å si dette er erkjennelsen av at vi mangler tilbud, og at ventetiden er for lang, noen ganger uansvarlig lang. Men å bøte på lange ventetider med å gi et tilbud som ikke er riktig, gagner ingen, snarere tvert imot.

Spiseforstyrrelser og ungdom som kutter seg, er tegn på at ting ikke er helt som det skal, tegn som er lette å se. Det er ingen tvil, det er noen som har vondt i sjelen. Men behandlingstilbud er det lite av, i hvert fall et behandlingstilbud som er tilpasset dette.

Jeg har snakket med mange som sier at de har fått hjelp, men de har ikke fått den hjelpen som gjorde en forskjell, og at det er frustrerende å stampe rundt i et helsevesen i desperat leting etter å bli frisk og hele tiden bli henvist til noe som ikke behandler grunnen til at man begynte å kutte seg eller sulte seg.

Så har vi selvmord og selvmordsforsøk. Man antar at det forekommer nær ti ganger så mange selvmordsforsøk enn faktiske selvmord. Noen mennesker har mange forsøk bak seg. Ofte er dette et rop om hjelp. Jeg registrerer at Handlingsplan mot selvmord er forsinket, men jeg håper helseministeren holder trykket oppe med å få den ferdig så snart som mulig. Tallet på mennesker som ikke lenger orker livet, er for høyt.

Og til slutt litt om tvang: Bruken av tvang går ikke ned, og den har store variasjoner rundt omkring i landet. Jeg skulle virkelig ønske at vi hadde greid å gjøre noe med dette. For meg virker det som om folk som har blitt utsatt for tvang, aldri kommer helt over det, og det er tydeligvis noe av det verste som kan skje et enkeltmenneske. Selv om jeg erkjenner at tvang også i framtiden vil være nødvendig, ber jeg helseministeren ha et fokus på hvorfor vi ikke får ned bruken av tvang.

Jeg tror dessverre dette handler om at vi ikke har et godt nok utbygd tilbud, som gjør at vi ikke i god nok grad klarer å komme tidlig inn og gi riktig hjelp der og da. Psykiatriløftet vi fikk til sammen, ga mye godt for psykisk helse. Men alle er likevel enige om at vi ikke kom helt i mål med alle de delmålene vi hadde satt oss. Derfor er det nå uhyre viktig at vi ikke svekker eller river ned det vi faktisk fikk til, men verner om det og videreutvikler det. Der har regjeringen et særskilt ansvar, og det er vanskelig å se at de faktisk tar dette ansvaret. Første skritt må uansett være å erkjenne at det ikke er godt nok, og erkjenne at grunnet stram økonomi blir veldig gode tilbud lagt ned. Det skjer over hele landet, og det skjer nå.

Fremskrittspartiet vil ha flere kommunepsykologer, lavterskeltilbud, øremerkede midler og differensierte tilbud. Derfor har vi foreslått det i vårt alternative budsjett.

Bent Høie (H) [14:37:18]: Jeg oppfatter at det fortsatt er bred politisk enighet om retningen når det gjelder utviklingen av det psykiatriske helsetilbudet i Norge, slik det også var i forbindelse med opptrappingsplanen. Opptrappingsplanen var et viktig virkemiddel for å få bygd opp en tjeneste som hadde en altfor lav kapasitet, men vel så viktig var det å få lagt om tjenesten og flyttet mer av ressursene ut i de distriktspsykiatriske sentrene, bygge ned en del av de gamle sykehusinstitusjonene og få en mer moderne psykiatri.

Det arbeidet har gitt resultater. Det er et bedre tilbud i dag, mange opplever å få hjelp og bli friske. Det er også en veldig viktig myte å ta livet av – på mange måter – for mange tror at hvis man er psykisk syk, forblir man psykisk syk. Nei, veldig mange som får psykiske lidelser, på samme måte som de fleste som får fysiske lidelser, blir friske, og en blir veldig ofte frisk etter kort behandling. Behandling hjelper hvis man får den rette behandlingen.

På samme måte som alle har en fysisk helse, har alle en psykisk helse. En må ikke tilnærme seg dette temaet som de og oss – det gjelder oss alle sammen. De fleste vil gjennom livet være i en situasjon der en ikke håndterer de psykiske utfordringene som møter en, på samme måte som de fleste går gjennom livet og kommer i en situasjon der en ikke alltid mestrer de fysiske utfordringene som en blir utsatt for.

Men det er behov for å gå videre, ikke minst i forhold til det som representanten Erna Solberg trakk opp. Det er behov for å bygge ut et bedre allmennpsykologtilbud i kommunene. Det må bli like lett å få hjelp tidlig for sine psykiske lidelser, som det i dag er å få hjelp hos fastlegen for sine fysiske og somatiske lidelser.

Det er behov for fortsatt å satse på den spesialiserte behandlingen. Altfor mange venter for lenge på å få hjelp – dermed blir de for syke før de får hjelp, og det ender ofte opp med unødvendig bruk av tvang. Det er behov for å forebygge bredt, men også målrettet. Høyre er veldig glad for at regjeringen følger opp vår interpellasjon om en handlingsplan mot selvmord og selvskading ved å utarbeide en slik handlingsplan, men jeg hadde også ønsket at statsråden i dag kunne avklare om den handler om både selvmord og selvskading. Jeg oppfatter at det er et bredt politisk engasjement i Stortinget nettopp for det, og at handlingsplanen skulle handle om begge disse forholdene fordi det er forhold som er knyttet nært til hverandre. De som driver med selvskading, har også en mye høyere risiko for selvmord, og jeg tror en del av forebyggingsstrategiene vil kunne nå begge disse områdene, men det vil allikevel være forhold som skiller.

Men det er fortsatt behov for å prioritere psykiatrien, og det er behov for politisk å prioritere psykiatrien. Det var nettopp det som var hele erfaringen med opptrappingsplanen, at uten en politisk styring av prioriteringen av psykiatri, ville ikke dette ha skjedd. Det ville ikke ha skjedd hvis man overlot denne type prioriteringer til helsevesenet selv. Men da opptrappingsplanen var over, var det også behov for å ta vare på den prioriteringen fordi det er så mange vekstdrivende faktorer når det gjelder somatikk, både i finansieringssystemet, i prestisje og i omfang, at hvis en ikke tar vare på den prioriteringen, vil man fort oppleve at psykiatrien blir hengende etter. Det er bakgrunnen for den gylne regel: Man skal ta vare på satsingen av psykiatrien – og den virker. Nåværende departementsråd, tidligere direktør i Helsedirektoratet, sa i Dagens Medisin, 15. februar i år: «Denne økningen i psykisk helsevern er en konsekvens av politisk satsing.» Ja, det er en konsekvens av en politisk satsing, men vi vil også se at når denne regelen er fjernet, vil utviklingen igjen gå dit hen at somatikken kommer til å vinne på bekostning av psykiatrien. Man kan kalle det hva man vil, men det vil over tid resultere i en nedprioritering. Etter spørretimen i går har vi også fått svar på at det er en politisk villet nedprioritering som følge av at man ikke lenger gir et så klart styringssignal. Helsevesenets fremste embetsmann har sagt at en politisk styrt satsing har gitt en økning i det psykiske helsevernet. Den politiske styringen er det fortsatt behov for.

Audun Lysbakken (SV) [14:42:36]: Jeg vil også takke interpellanten for å reise en viktig debatt med flere perspektiver som jeg deler, og som jeg synes er kloke. Det kan være fristende å bruke sånne debatter først og fremst til å diskutere det vi er uenige om. La meg bare kort slå fast at det ikke er riktig at regjeringspartiene har nedprioritert psykiatri. Det er et spørsmål om hva som er den mest effektive måten å gi styringssignaler på. Vi er svært opptatt av en fornuftig balanse mellom rus, psykiatri og somatikk. Det kunne også vært fristende å gå inn i en diskusjon om Høyres nye forslag til finansiering av helsetjenestene, det såkalt frie behandlingsvalget, som jeg frykter nettopp vil gå utover de pasientene som ikke har de mest lønnsomme diagnosene, eller de enkleste problemene å løse. Men det kan være viktigere nå å legge til noen perspektiver som jeg synes vi bør diskutere, i tillegg til de tingene interpellanten har tatt opp, og som jeg på flere punkter har betydelig sans for.

Det ene er muligheten for å bruke kunnskapene og ressursene til de ansatte i helsetjenestene i det psykiske helsevernet enda bedre enn i dag når det gjelder å utløse mer effektiv behandling og kortere ventetid. Noen kjenner eksemplet fra Nordfjord distriktpsykiatriske senter der de ansatte bestemte seg for at de ville avvikle ventelisten. Avdelingssjefen der, Trond Orre, fikk ideen da han så at to kommuner som han kjente godt, drev svært ulikt. Den ene – med fem leger for 5 000 innbyggere – hadde opptil seks ukers ventetid, den andre – med to leger på 3 000 innbyggere – hadde ikke ventetid. Årsaken kunne med andre ord ikke være kapasitet, men det måtte ha noe med organiseringen å gjøre. Det de gjorde i Nordfjord, var at de ansatte selv satte seg sammen og diskuterte hvordan de kunne finne løsninger. De lyktes veldig godt med det, greide å eliminere ventelistene og gi alle et tilbud om behandling innen 30 dager. Det er ikke bare ventetiden som er en utfordring, men også usikkerheten knyttet til når du slipper til, er det viktig å se på.

Det andre perspektivet jeg ønsker å ta opp, handler om forebygging. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er tidlig forebygging, både for å unngå at flere må henvende seg til det psykiske helsevernet vårt og for å få til bedre samarbeid, ikke minst overfor barn og unge. Jeg har sterk tro på betydningen av å ruste opp skolehelsetjenesten og å sørge for at vi har helsestasjoner som når ut tidlig. Vi trenger bedre samarbeid mellom skole, barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien, og ikke minst ser vi nå resultatene av økt vektlegging på tidlig innsats, f.eks. innenfor barnevernet. Det kom tall fra NOVA nylig som viste en økning på 26 pst. i antallet småbarn i alderen 0–6 år som får hjelp av barnevernet, bare fra 2008 til 2011. Det viser jo at politisk oppmerksomhet og bruk av ressurser rettet inn mot tidlig innsats virker. Det løftet regjeringen har gjennomført i barnevernet, har relevans for den debatten vi her fører, men det er også et godt eksempel på at vi i mange sektorer virkelig kan få til en helt annen utvikling når det gjelder tidlig innsats, noe som vil spare både enkeltmennesker og samfunnet for enorme ressurser, og ikke minst skape en bedre framtid for mange barn.

Det er viktig å diskutere spørsmålene som interpellanten har reist. Det er en dagsorden som regjeringen er opptatt av. Regjeringspartiene har gjennomført store forbedringer, ofte i samarbeid med opposisjonen, men det gjenstår fortsatt mye, og en diskusjon som dette har vi godt av alle sammen.

Kjersti Toppe (Sp) [14:47:48]: Representanten Erna Solberg tek opp eit viktig tema i sin interpellasjon. Psykiske plager og lidingar er blant dei største folkehelseutfordringane våre. Om lag halvparten av alle nordmenn blir råka av ei psykisk liding i løpet av livet. Psykisk helse er ei viktig årsak til for tidleg død og den største årsaka til uførleik, sjukefråvær og nedsett livskvalitet. Depresjon, angst og rusmiddelbruk er blant dei dyraste sjukdommane i verda, men dei kan i stor grad førebyggjast. Det kan best skje gjennom ei satsing på det helsefremmande og førebyggjande arbeidet, både i og utanfor helsevesenet. Derfor er det viktig at psykisk helse får ein tydeleg plass i den stortingsmeldinga om nasjonalt folkehelsearbeid som statsråden varslar at regjeringa skal leggja fram til våren.

I rapporten frå Helsedirektoratet, Folkehelsearbeidet – veien til god helse for alle, frå 2010, blir det påpeika at førekomsten av psykiske lidingar ikkje har auka dei siste åra, men merksemda om slike lidingar har auka, og fleire får behandling.

Psykiske lidingar oppstår ofte tidleg i livet. Mange utviklar ein kronisk tilstand med betring og tilbakefall. Psykiske lidingar er i nokon grad arvelege, men miljøfaktorane har òg stor betyding. Psykiske lidingar kan altså i stor grad førebyggjast. Vi kjenner til at risikofaktorane omfattar omsorgssvikt, overgrep, låg sosial status, samlivsproblem og -brot, einsemd, isolasjon og manglande sosial støtte. Auka arbeidsløyse, auka alkoholforbruk og auka uføretrygding i samfunnet er òg faktorar som kan forverra den psykiske helsa i befolkninga.

Fysisk inaktivitet aukar òg risikoen for å utvikla psykiske lidingar. Særleg når det gjeld depresjon ser vi positiv effekt av mosjon. Auka tilrettelegging av det offentlege rom i form av bygging av gang- og sykkelstiar, parkar osv. er viktig, og dessuten å auka den fysiske aktiviteten i skuletida. Å innføra ein time fysisk aktivitet kvar dag i skuletida kunne kanskje vera eit viktig førebyggjande tiltak mot psykiske lidingar blant barn og unge.

Sosial støtte er òg viktig for å forhindra at psykiske påkjenningar utviklar seg til psykiske lidingar, og kan betra sjukdomsprosessen blant personar som blir ramma. Einsemd og manglande sosial støtte blir omtalt som ei av forklaringane på at innvandrarar har høgare førekomst av psykiske plager og lidingar enn andre.

For barn og unge er det viktig å vera godt integrerte og trygge i nabolaget. Folkehelseinstituttet peikar i sin rapport på at bumiljø med liten grad av fellesskap og samhandling, svake nettverk og høg grad av utryggleik og mistanke har høgare førekomst av psykiske plager og lidingar.

Førebygging er altså meir enn å gi hjelp tidlegare. Førebygging er å gjera psykisk helse til ein tydeleg faktor i folkehelsearbeidet.

Eg vil òg be om at vi løftar blikket litt, for eg meiner at psykisk helse er eit felt som krev internasjonal merksemd. I lav- og mellominntektsland reknar ein med at 90 pst. av dei psykiske helseproblema ikkje blir behandla. Mangel på utdanna helsepersonell innanfor fagfeltet, liten kapasitet og stigma assosiert med psykiske helseproblem er dei store utfordringane der.

Feltet psykisk helse har blitt betydelig styrkt i Noreg gjennom opptrappingsplanen frå 1998 til 2008. Samla årsverkinnsats i kommunane som går til psykisk helsearbeid, har auka med over 5 000, og det er bygd ut desentraliserte behandlingstilbod. Det har vore ein sterk vekst i personellinnsatsen, og meir enn dobbelt så mange får no hjelp. Eit viktig satsingsområde i planen var òg meir openheit.

Førebygging av psykiske helseplager og styrking av behandlingstilbodet, for dei med mindre alvorlege lidingar har vore ei av dei svakast utvikla sidene av opptrappingsplanen. Etterspørselen etter psykisk helsehjelp er stor, og det er ei utfordring for helsevesenet å tilby hjelp til alle som søkjer behandling. Det er viktig at behandlingsapparatet blir styrkt vidare. Spesielt må tilbodet om psykisk helsehjelp i kommunane bli styrkt. Å auka talet psykologar i kommunane enda meir enn vi har gjort, og å la helsestasjon og skulehelseteneste få ei meir tydeleg rolle i det førebyggjande arbeidet, er viktige tiltak. Eg har vore på besøk hos skular som har tilsett eigen skulepsykolog. Det er det òg veldig gode erfaringar med.

Men mitt poeng er at like viktig som å auka sjølve behandlingstilbodet, er det å satsa sterkare på førebyggjande strategiar på det psykiske helsefeltet. Psykisk helse må bli ein viktig del av folkehelsesatsinga i Noreg.

Laila Dåvøy (KrF) [14:53:08]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist denne debatten her i dag.

Vi kan alle bli syke, også med tanke på psykiske lidelser. Psykiske og fysiske helseproblemer må ivaretas på lik linje og med like stort alvor. En bevisst satsing på forebygging, som flere har vært inne på, og tidlig oppdagelse og behandling av psykiske lidelser er uhyre viktig.

Men hva skjer i dag? I Avisa Nordland i dag påpeker Tonje Rock Løwer i Mental Helse at det er tverrpolitisk enighet om å satse på psykisk helse, men at det motsatte skjer i praksis. Både innen psykisk helsevern for voksne og innen psykisk helsearbeid i kommunene viser Helsedirektoratets nøkkeltalloppsummering for 2011 en betydelig nedgang i antall årsverk. Dette gir grunn til bekymring.

La meg si litt om barn og unge i fortsettelsen, for dersom vi ikke fanger opp barn tidlig, kan de måtte slite med større problemer i årevis. En av våre viktigste instanser, som flere har vært inne på, for å fange opp barna, er helsestasjonene våre. Men slik situasjonen er i dag, har kun tre av fire norske kommuner tilbud i det hele tatt om helsestasjon for ungdom f.eks. Dette er ikke godt nok når vi vet at både skolehelsetjeneste og helsestasjon er lavterskeltilbud som de aller fleste kjenner og lett vil kunne oppsøke. Dette viser erfaringer fra kommuner som har etablert faste åpningstider der ungdom kan møte ulike typer helsepersonell i en tidlig fase. En økt satsing på helsestasjon for barn og unge er virkelig forebygging, og derfor satser også Kristelig Folkeparti 40 mill. kr ekstra på helsestasjon og skolehelsetjeneste i vårt alternative budsjett.

Ventetidsgarantien innen psykisk helsevern for barn og unge er vi alle enige i. Men vi vet også at over 60 dagers venting er lang tid for et barn og en ungdom som får psykiske problemer. Interpellanten har også selv i dag kommet med tall som viser at ventetiden er mye lengre enn dette. Nettopp her ville en godt tilgjengelig helsestasjon kunne bidratt både overfor den unge og ikke minst overfor familien.

Flere har vært inne på Opptrappingsplanen for psykisk helse. I den tiårsperioden, fra 1998 til 2008, skjedde det en sterk vekst i antallet barn og unge som mottok behandling i det psykiske helsevesenet. Det var faktisk en økning på 157 pst. Resultatene av planen i prosjektperioden var gode, men etter min mening ble planen avsluttet litt for tidlig. Det var to grupper vi påpekte at vi ikke kom helt i havn med. Det var langtidssyke som manglet tilpasset bolig, og det var barn og unge som ennå ikke var blitt godt nok tatt vare på – vi hadde ikke hatt dem godt nok i fokus. Vi prøvde å få forlenget planperioden og øremerkingen fra vår side, men fikk dessverre ikke flertall for dette i Stortinget.

Vi er nå i gang med gjennomføringen av samhandlingsreformen. Her er ikke psykisk helse en del av finansieringsordningen, noe som bekymrer både brukerorganisasjoner, fagmiljøer og noen av oss politikere. Dette gjør at kommunene i mindre grad enn ellers, har mulighet til å satse på å bygge ut lokale og forebyggende psykiske helsetjenester.

Statsråden var inne på at han ville få opp tempoet i omstillingen innenfor psykisk helse. Omstillingen der har vi alle vært enige om, men av og til kan det jo hende at omstillinger går litt for raskt likevel, iallfall, som interpellanten var inne på, dersom man ikke klarer å bygge opp tilsvarende tilbud i kommunene, hvis det er de som skal overta. Den forrige helseministeren påpekte gang på gang at ingen tilbud i forbindelse med samhandlingsreformen eller på annen måte skulle nedbygges før nye var bygd opp, og omstillingene skulle tilpasses dette. Men slik gikk det ikke, iallfall ikke innenfor russektoren. Det er noe vi alle må trekke lærdom av. Nå må ikke det samme skje innenfor psykisk helse. Ruspasienter er blitt svingdørspasienter. Institusjoner er nedlagt, mange plasser er avviklet. Det er egentlig en stor tragedie. Jeg vil be statsråden forsikre oss om at her er det ikke noe som skal avvikles før man er 100 pst. sikker på at de pasientene vi her snakker om, får hjelp.

Så et råd til – jeg hørte på representanten Asphjell. Det er klart at det er mye bra og mange gode rapporter osv. Rådet er: Lytt til pasienter, lytt til brukerorganisasjoner. De kjenner virkeligheten – ikke vi som står her.

Borghild Tenden (V) [14:58:24]: Jeg vil også få takke representanten Erna Solberg, Høyres leder, for denne viktige interpellasjonen. Interpellanten sier at psykiske problemer er en av årsakene til frafall i videregående skole. Det er helt rett. Som rådgiver i videregående skole for en tid tilbake kunne jeg se dette på nært hold. Det er derfor Venstre prioriterer helsesøstertjenesten høyt både i vårt stortingsvalgprogram og i vårt alternative budsjett.

Jeg er enig med helseministeren i at forebygging er svært viktig, og helsesøstertjenesten er en god, forebyggende og samfunnsøkonomisk billig måte å gi helseråd og tjenester på til barn og unge. Dessverre har imidlertid helsesøstertjenestene mange steder fått altfor dårlig kapasitet. Det er mange unge som sliter med psykiske vansker, og som bør møtes på lavest mulig nivå i helsevesenet. Helsesøstertjenesten fanger opp mange problemstillinger gjennom det tillitsforholdet som etableres til ungdom, og som andre deler av helsevesenet ofte går glipp av. Helsesøster og helsestasjoner har vide muligheter til å drive oppsøkende virksomhet helt fra spedbarnsstadiet og dermed gode muligheter til å gi råd og sette inn hjelpetiltak på et tidlig tidspunkt før alvorlige problemer utvikler seg.

Tilgjengeligheten av tjenester for personer med både lettere og tyngre psykiske lidelser er for dårlig, ventelistene er for lange, og det er for tilfeldig hvem som får hjelp når. Jeg er enig med representanten Solberg i at vi må få bedre psykisk helsetjeneste i primærhelsetjenesten. Jeg tror vi trenger nytenking innenfor psykisk helse. Målet må være lavterskeltilbud i kommunene hvor det er mulig å få rask hjelp uten henvisning, som flere har vært inne på.

Nesten 13 000 personer står i kø for psykisk hjelp i Norge. Samtidig er det registrert 1 400 brudd på behandlingsgarantier. Ifølge Psykologforeningen blir det jukset med ventelister over hele landet. Antall kliniske psykologer med driftsavtale har de siste årene gått ned, som også interpellanten var inne på. Dette er ikke en god utvikling. Hadde vi hatt psykologer i samme tjeneste som vi i dag har leger, ville vi fått mye mer stabilitet for dem som opplever psykiske problemer. Dagens system gjør at små psykiske problemer blir store, alvorlige og livstruende.

Avslutningsvis: Jeg og Venstre er derfor enig med interpellanten i at man må gjeninnføre kravet om å prioritere psykisk helse.

Karin Yrvin (A) [15:01:12]: Jeg vil først takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt. Bare det at temaet diskuteres, vil fjerne noen av de fordommene som er knyttet til psykisk sykdom, for fordommene eksisterer. Holdningene til åpenhet viser dette. En undersøkelse fra NIBR nå i år viser at bare rundt halvparten sier noe om sine psykiske lidelser til kolleger. Og skepsisen er økende. Man kan godt si at en skal gå til legen, men man sier veldig sjelden at man skal gå til psykologen.

Det å klare å sette ord på psykisk lidelse kan føre til at flere får hjelp, fordi det oppdages. For mange er steget over i det å få hjelp også vanskelig. Det kan være skam knyttet til det å gå til psykolog – tenk hva de kan finne ut. Noen vet ikke hvor de skal gå. At veien er kort til hjelp, kan hjelpe flere.

Det er bra at det aldri har vært flere som har blitt behandlet i det psykiske helsevernet enn i 2011. Det er viktig at hjelpen kommer raskt og er nær. Tidlig behandling fører til at du trenger mindre hjelp, og at du ikke blir så alvorlig syk. Man må få hjelp når man trenger det. Det får ikke alle.

De grelleste eksemplene er der hvor man i syk tilstand må utlevere seg i brev til psykologer for å søke om hjelp, uten å vite om man får avslag eller ikke. Det må vi gjøre noe med. Ett grep en kan ta, er at fastleger og DPS skal registrere alle som henvises til behandling hos avtalespesialist. Da får man en oversikt. Et annet grep en kan ta, er å innføre lavterskeltilbud etter modell fra England. Lavterskeltilbud betyr at man får hjelp tidligere. Det kan være tryggere å gå til et slikt tilbud enn å skulle forholde seg til å møte den lukkede døren psykiatrien ofte føles som.

Jeg er stolt av statsråden og regjeringen når de nå prøver ut programmet Rask psykisk helsehjelp i mange kommuner. Mange kommuner har gode erfaringer med dette. Hjelper’n er et tverrfaglig team som tilbyr lett tilgjengelig psykisk helsehjelp i Ski kommune. De er lokalisert på helsestasjonen. Teamet er tverrfaglig sammensatt av en psykolog, en vernepleier med utdanning i kognitiv atferdsterapi, en psykiatrisk sykepleier og en barnevernspedagog. Psykologen kartlegger hva som ligger rundt barnet – hva slags forhold som er rundt det – og på det grunnlaget settes det i gang tiltak. Gjennomsnittlig konsultasjonstid er i underkant av fem timer. 77 pst. av sakene blir avsluttet der, uten henvisning.

Tilbakemeldingene fra den tidligere kommunepsykologen Ingrid Sønstebø på Ringerike er at hvis systemet er for rigid og byråkratisk, som når helsehjelpen avhenger av to henvisningssystemer, er det færre som får hjelp enn dem som trenger det. På spørsmålet om et lavterskeltilbud vil bli misbrukt, svarer hun, som har jobbet fire år uten henvisninger: Det er en myte at folk søker hjelp som ikke trenger det. Hennes erfaring er at samtlige henvendelser hun fikk, var høyst reelle. Når man senker terskelen og får hjulpet mennesker tidlig i sykdomsutviklingen, før symptomene blir alvorlige, er ofte få timer hos en psykolog tilstrekkelig. Dette er vel et innspill til Høyres løsning når de vil prøve en fastpsykologordning. Vil ikke denne modellen være for byråkratisk?

Også andre steder er det gode ordninger. I Nøtterøy kommune kom Lasse på ti år til psykolog etter at helsesøster tok kontakt. Han ville ikke gå på skolen – det hadde pågått et halvt år – han hadde det vondt, og det ble verre. Kartlegging viste normale hjemmeforhold, god trivsel på skolen, gode venner og god faglig fungering. Det ble vurdert slik at Lasse hadde fått angst og fikk panikkanfall. Psykologen tegnet og forklarte for Lasse og foreldrene om angst, kroppens alarmknapp, alarmreaksjoner og hvordan man med enkle grep kunne bli frisk igjen. Han trengte tre timer, så var det bra igjen. Skolevegringen var over. Nøtterøys erfaring er at de henviser færre til Bufetat, de jobber nærmere utfordringene.

Lavterskeltilbud er viktig og bør være en integrert del av det psykiske helsevernet, slik vi ser gode eksempler på at det er. Og det beste: Dette virker.

Til slutt: Det er veldig positivt at psykisk helse nå blir en del av folkehelsemeldingen, som varslet i dag. Det vil føre oss videre.

Steinar Gullvåg (A) [15:05:50]: Tønsbergs Blad bringer i dag en historie om en Hortenskvinne som siste halve året har vært akuttinnlagt 25 ganger. Historien er i seg selv en beretning om behandlingsapparatets tilkortkommenhet, men er også et bilde på psykiatriens svært krevende oppgaver i skjæringspunktet mellom statlig spesialisthelsetjeneste og kommunal rusomsorg. Denne historien er også et varsel om det som nå skjer i flere av Vestfold-kommunene, der psykiatri og rustiltak trappes ned for å skape balanse i kommunale budsjetter.

Derfor vil jeg innledningsvis konstatere at nær en tredjedel av alle uføretrygdede har en diagnostisert psykisk lidelse som gjør at de ikke evner å delta i ordinært arbeidsliv. Jeg tror det kan være grunn til å understreke akkurat det, fordi Høyre har reist en negativt ladet debatt om det såkalte utenforskapet, der de plasserer alle som av ulike grunner står utenfor et ordinært arbeidsliv. Høyres to interpellasjoner i dag har et felles formål: De forsøker å skape en forestilling om en regjering som intet gjør, at en ikke har nye ideer, at en administrerer i stedet for å styre. Som statsrådens svar viser, er det ikke tilfellet.

Imidlertid kan det være grunn til å minne opposisjonen om – og det gjelder i særlig grad denne interpellanten – at overdreven kritikk også skaper forventninger om økt innsats og alternativer, og det har vi sett lite til. Jeg har med interesse merket meg at Høyres leder allerede har avsverget enkelte løfter. Det ligger an til å bli flere. Obligatorisk aktivitetsplikt og normerte sykeperioder er aldeles ikke den medisin som mennesker med psykiske helseproblemer trenger.

Så ber jeg Høyre slutte med å si at unge mennesker går til Nav for å hente sosialhjelp. Det bidrar nemlig til å avspore en alvorlig debatt om det forhold at mange unge mennesker av ulike grunner dropper ut av skole og utdanning. For det er ikke sånn at Nav kaster penger etter unge, friske mennesker. Det skal de heller ikke gjøre. Unge, friske mennesker skal ha arbeid og tilbud om utdanning, og de som er syke, skal få tilbud om behandling.

Svært mange mennesker som søker hjelp hos Nav, har gjennomgående en alvorlig diagnose som gjør at de på kortere eller lengre sikt har mistet arbeidsevnen. 19,5 pst. av det legemeldte sykefraværet i 2. kvartal 2012 skyldes psykiske lidelser. Halvparten av dette kan karakteriseres som lette psykiske lidelser.

Nettopp fordi psykiske lidelser er en viktig årsak til sykefravær og uførhet, har vi en nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse, i den gode hensikt å gi flere med psykiske helseproblemer muligheten til å komme ut i eller tilbake til lønnet arbeid eller aktivitet, eller rett og slett hjelpe den enkelte til å mestre den jobben han eller hun har. Strategiplanen avsluttes ved utløpet av dette året. Tiltakene videreføres neste år, særlig rettet inn mot unge mennesker med psykiske helseproblemer.

Nav har opprettet en rekke tilbud og tiltak for mennesker med psykiske helseproblemer i erkjennelse av at arbeid faktisk er en viktig del av helsebringende behandling. Jeg har hørt leger si at de av og til har ønsket de kunne sykmelde pasienter tilbake til jobben fordi jobben og jobbmiljøet kan være en viktig del av behandlingen. De såkalte depresjonsmestringskursene som Nav arrangerer, bl.a. i mitt fylke, har svært gode resultater. Vi har lønnstilskuddsordninger, tilretteleggingstilskudd, arbeidslivsloser, arbeidslivssenter og fylkeskoordinatorer, og vi kurser arbeidsgivere, tillitsvalgte og verneombud for å søke å øke kjennskapen til og kunnskapen om psykiske helsetilbud og støtteordninger som bedriftene kan benytte seg av. Men vi mangler et arbeidsliv som i tilstrekkelig grad kan ta hånd om mennesker med psykiske lidelser, og som gir rom for mennesker som i kortere perioder er ute av arbeidslivet.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:11:09]: Eg vil takka interpellanten for å ta opp eit viktig tema.

Vi har alle våre utfordringar i det livet vi lever. Det burde òg føregåande talar ta litt inn over seg. Kanskje burde han sjå på at det er ein god del som manglar, og at ein vil gjera det betre, noko i alle fall vi i Framstegspartiet er opptekne av, og som eg vil tru òg Høgre er svært opptekne av.

Vi veit at det er ein auke i talet på personar som får ein diagnose som er relatert til psykiske lidingar. Det gjeld både unge og eldre, som kanskje med den rette hjelpa på eit tidlegast mogleg tidspunkt hadde klart seg godt vidare i skulen, i ein arbeidssituasjon eller i livet generelt.

Eg meiner det er viktig å sjå arbeidslivet i samanheng med psykiske problem, og å sjå på kva årsaker som ligg til grunn for at så mange ikkje taklar kombinasjonen kvardag, skule og jobb. Ikkje minst må ein sjå på førebygging, det å møta livets utfordringar på ein best mogleg måte, nettopp for at færre skal få psykiske lidingar, og ikkje minst må ein behandla dei på raskast mogleg måte gjennom heile helsekjeda.

Eg ønskjer å visa til at SINTEF i 2009 gjennomgjekk nasjonal og internasjonal forsking på temaet arbeid og psykisk helse for å få oversikt over forskingsbasert kunnskap på området. Dei har konkludert med følgjande:

«Psykisk helse og arbeidsliv er et tema som fortjener en plass i arbeidslivsdebatten av flere årsaker. For det første er psykiske lidelser den nest vanligste årsaken til sykefravær og uføretrygding, og det er klare indikasjoner på at utviklingen går i feil retning. For det andre er det store ambisjoner om å inkludere marginaliserte arbeidstakere i norsk arbeidsliv, også de med psykiske lidelser. For det tredje viser forskningen at arbeidslivet i seg selv kan føre til psykiske problemer og lidelser, og det er nødvendig å finne ut hva som ligger bak disse resultatene.»

Det er i mange tilfelle ikkje alltid ei psykisk liding som ligg til grunn når nokon blir borte frå jobben. I mange tilfelle er det heilt andre årsaker, som f.eks. sorg. Framstegspartiet har foreslått å leggja til ein sorgrubrikk på sjukefråværsblanketten. Dette vil òg gjera det enklare å leggja til rette for arbeidstakarar som er i ein vanskeleg situasjon, og som kan hende treng ei anna oppfølging enn personar med direkte psykiske lidingar.

Presset på kommunane til å ha god kompetanse innan helse- og omsorgssektoren har auka med Samhandlingsreforma. Vi veit at det er viktig at kommunane har eit beredskapsteam som består av både psykolog og psykiater når det oppstår ein akutt situasjon, anten det gjeld enkeltpersonar eller ved større katastrofar.

Det meste heng faktisk saman. Vi veit at dersom ein ikkje får god hjelp i vanskelege situasjonar, vil det føra til fråvær på jobb og i sosiale samanhengar. Det er derfor nødvendig med fokus på førebygging og det å sjå årsaksmønster til at mange menneske slit og fell utanfor ulike arenaer. Forsking viser òg at det er viktig for menneske med psykiske lidingar å vera i aktivitet, anten på jobb eller i andre typar sosiale relasjonar, men då må vi leggja forholda til rette for det.

Tolv kommunar har motteke tilskot frå Helsedirektoratet for å etablera Rask psykisk helsehjelp, eit gratis lågterskeltilbod som gir direkte hjelp utan tilvising frå lege. Målgruppa er vaksne med lettare til moderate problem med angst og depresjon. Dette er svært positivt. Dette tilskotet og denne moglegheita burde ha vore gitt til alle landets kommunar – og til alle landets innbyggjarar som har slike problem.

Ventetida når ein strevar med psyken sin, kan vera avgjerande for alt ein føretek seg vidare i livet. Psykiatritenesta skal inn i Samhandlingsreforma om ei stund, og ære vera den kommunen som er førebudd. Dei som har tilgang på raske konsultasjonar til psykologisk teneste i sin kommune og i tillegg høyrer til eit fylke som er gode på å behandla og følgja opp pasientane sine, er vinnarar. Derfor er det òg viktig at ein tilfører kommunane meir midlar til å tilsetja psykologar og andre med kompetanse spesielt retta mot førebygging av psykisk sjukdom. Dei kommunane som rettar seg mot dette, vil stilla mykje sterkare enn alle andre.

Erna Solberg (H) [15:15:23]: Jeg nevnte innledningsvis at vi har 500 selvmord i året. Over en tiårsperiode er det 5 000 mennesker som velger å avslutte livet sitt. Det er enorme tall. I tillegg er det enormt mange mennesker som står berørt tilbake, og mange av dem opplever etterpå å få psykiske utfordringer og problemer knyttet til det som har skjedd.

Det å snakke om psykisk helse i det offentlige rom er viktig, men det er også viktig å se at vi må jobbe på alle nivåer i årene fremover for å gjøre noe med det. Derfor er det viktig å bygge opp kapasiteten i kommunene. Men det er også viktig å bygge opp de lavterskeltilbudene som finnes. Det trenger ikke alltid å være psykologer. Ofte er det god hjelp i folk som har god kompetanse uten at de har den typen lang yrkeserfaring på området.

At hjelpen kommer tidlig, er helt avgjørende for å kunne forhindre at det går dårligere. Da mener jeg at vårt forslag til rett og plikt til aktivitet er et hjelpetilbud som tvinger både det offentlige og den enkelte til å være i aktivitet og til å adressere problemene. I motsetning til representanten Gullvåg tror jeg dette er veldig bra for de psykisk syke. I dag sykmelder vi mennesker til å ha en konsultasjon hver fjortende dag med en psykolog, og så sitter de hjemme og ser i veggen. Det holder ikke. Vi må ha andre tilbud. Jeg er helt enig i at man kanskje kan skrives tilbake til å være mer på jobb, være til stede, ha en annen type aktivitet for å få det til.

Jeg tror vi er enige om noen hovedretninger fremover for hvordan man skal utvikle dette mer, men vi er ikke enige om situasjonen per dags dato, og hva konsekvensene av regjeringens prioriteringsendringer – hvis jeg skal si det pent – faktisk innebærer. Det de nå har gjort, er å fjerne det virkemidlet som faktisk er vist fungerer, nemlig å sørge for at veksten her skal være høyere enn på andre områder. Men det at det har vært høy vekst i årene etter 2005, er jo nettopp fordi det har vært prioritert at den veksten skal være der. Det er ikke til hinder for kvalitet eller bedre resultater på andre områder fortsatt å sørge for at de svakeste gruppene, de som kanskje opplever størst stigma og kanskje er minst prioritert i helsevesenet, får den hjelpen de trenger, og blir prioritert.

En annen viktig utfordring som helseministeren er nødt til å ta tak i, er den voldsomt store forskjellen i tilgjengelighet til faktisk å få behandling. På DPS-ene varierer det i dag fra 0,4 plasser per 10 000 innbyggere og opp til 10 plasser per 10 000 innbyggere. Denne differansen er enorm. Med den typen differanse vil det være mange deler av området som ikke vil ha kapasitet eller mulighet til å gi poliklinisk behandling. Og hvis vi da samtidig bygger ned institusjonstilbudene for denne gruppen, vil de være områder der folk ikke får dekket de behovene de har, gjennom det tilbudet som er i spesialisthelsetjenesten.

Statsråd Jonas Gahr Støre [15:18:40]: Jeg mener at denne debatten har vært god fordi den har vært samlet om det vi er enige om, og det er mye. Det tror jeg også gir viktige signal til mennesker som er opptatt av og bekymret for sin psykiske helse. Og som vi alle er minnet om: Det kan gjelde oss alle, og det gjelder mange av oss.

Det er noen prinsipper som det er bred enighet om, bl.a. betydningen av forebygging og nye tilnærminger til det. Representanten Høie nevnte det å bygge opp en moderne, kompetent tjeneste, og det er avgjørende. Vi er på vei, men det tar tid å få lagt om og komme tett på. Når det gjelder vektlegging av helsestasjoner, er jeg helt enig, det er noe vi må se grundig på, bl.a. kapasiteten der. Vi må bygge ned de tunge, store institusjonene og få mer moderne psykiatri.

Så vil jeg igjen tillate meg å si at hva som vokser, i hvilken takt, innenfor en helhet, ikke kan være uttrykk for hvordan feltet blir prioritert. Psykisk helse er prioritert. Men vi har også andre store grupper som skal vektlegges, og det skal skje innenfor en ramme som vokser. Det blir jo ikke mindre penger til psykisk helse og rusfeltet. Dette skal skje innenfor en ramme som samlet sett vokser, og så må vi se det i sammenheng med det som skjer i kommunene. Det avgjørende her er kvalitet, kapasitet og godt samspill i kommunen bakket opp av DPS-er som også kan være faglige støttespillere.

Jeg er enig i betydningen av å styrke tilgangen på psykologer, men jeg mener representanten Solberg sa noe interessant, nemlig at psykologen ikke alltid er svaret. Jeg tror ikke vi nødvendigvis kommer dit at vi får fastpsykologer på linje med fastleger. Det er ulikheter i disse tilbudenes karakter. Men dette med rask psykisk helsehjelp så jeg på Holmlia i Oslo, hvor det var en psykolog på et stort fastlegekontor. Alle fastlegene nøt godt av det. De fikk løftet sin kompetanse, og de som kom og fikk det gratis tilbudet – det var mange – hadde stor nytte av det.

Jeg mener at representanten Kjønaas Kjos holdt et godt innlegg om de svakeste av de aller svakeste da hun pekte på selvmord, selvskading, spiseforstyrrelser osv. Flere representanter var også innom det. La meg si at denne handlingsplanen kommer tidlig i 2013 – jeg legger stor vekt på det. Den vil også omfatte fenomenet selvskading, som er en del av det vi der adresserer.

Så sier representanten Kjønaas Kjos noe interessant, nemlig at mange har fått hjelp, men ikke den hjelpen de trenger. Det sier noe om utfordringsbildet. Jeg tror det gis veldig mye god, velment, faglig forankret hjelp, men tilstandene er også kompliserte. Det kan ofte være vanskelig å finne det rette svaret med en gang. Det gjør at vi har en viss ydmykhet overfor alle dem som står i denne linjen, og hjelper og er til stede.

La meg si til slutt: Det vil heller ikke være slik at helsepersonell er svaret på alle disse utfordringene. Det gode lokalmiljøet, den gode naboen, det gode nærmiljøet, arbeidsplassen, skolen – de menneskene som ser andre mennesker – er også en del av svaret. Det er en påminnelse til alle mennesker – også dem utenfor helsesektoren – om at de har et ansvar på dette feltet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.