Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ib Thomsen (FrP) [09:02:42]: (ordfører for saken): Stortinget vedtok i juni 2007 den nye kulturloven. Målet med loven var å styrke kulturvirksomheten som en naturlig del av samfunnet.

Kulturloven har etter mitt syn ikke helt oppfylt denne målsettingen. Kulturloven er en svært kortfattet og generell lov, som uttrykker offentlige myndigheters ansvar for kulturvirksomheten i Norge. Det finnes ikke noen dokumentasjon på hvordan kommuner eller fylkeskommuner forholder seg til denne loven, og sammenhengen mellom denne og andre lover på dette feltet.

Jeg vil understreke Fremskrittspartiets grunnleggende syn, at staten skal være en tilrettelegger for kulturlivet. Det innebærer at det offentlige ikke skal sette krav til innholdet i kunsten, som er et meget viktig punkt i kulturen i Norge. Så en lovfesting av kunstnerisk frihet må være veien å gå. Det kan være nødvendig også for å sikre kunstinstitusjonenes og kunstnernes kunstneriske frihet. I Norge har vi ytringsfrihet, og jeg legger til grunn at dette også må gjelde for kunsten.

Regjeringen må i sin rød-grønne iver være bevisst på det faktum at det ikke er regjeringens oppgave å gi retningslinjer for kunsten om hva som skal skapes kunstnerisk, heller ikke om hva som er god og dårlig kunst. Å drive kunst kan være en risikosport. Både kunsten og kunstutdanningen setter noe på spill når kunst skapes, og av og til motiveres dette spillet av sterke ønsker om å endre det eksisterende i en mer politisk retning, noe jeg mener er beklagelig. Jeg konstaterer at dette kan skje på en uhøflig, respektløs og hensynsløs måte. Men et sted må grensen gå, og der må vi som politikere ta ansvar og si at vi ikke ønsker å styre. Denne siden av ytringsfriheten og den kunstneriske friheten må tydeliggjøres.

Jeg har ofte forundret meg over norske mediers kulturdekning. Jeg har inntrykk av at reportasjene om kulturpolitikk stort sett dreier seg om penger – og mer penger – ikke om utfordringer og problemer ved at man stadig får statlige føringer, eller om mangel på private midler innen kulturen, eller om kulturens uavhengighet. Det har vært nesten fraværende. Det må være en selvfølge at staten ikke griper inn og regulerer f.eks. hvilke teaterstykker som bør settes opp, og det kan være problematisk når staten oppretter en rekke prosjektmidler knyttet til konkrete politiske tema, som når det i tildelingsbrevet til teatret i Sogn og Fjordane står f.eks.:

«Kultursektoren vil spille en viktig rolle i markeringen og feiringen av 200-årsjubileet for den norske grunnloven i 2014. Det forventes at kulturdepartementets tilskuddsmottakere setter i gang arbeid med å planlegge prosjekter og arrangementer i tilknytning til jubileet.»

Det står altså helt tydelig i tildelingsbrevet hva som forventes. Hvor er den kunstneriske friheten da? Dette ligger tett opp mot tvang overfor institusjonene, og det er svært uheldig at regjeringen legger så konkrete føringer for kunstinstitusjonene.

Kunstnerne innenfor visuell kunst bør også honoreres. Vi har opplevd det som en utfordring at de ikke blir honorert når de skal ha utstillinger i museer og visningssteder. De bør få betalt for det de gjør. Det er vanlig praksis også for utsmykkingsoppdrag, og da bør det også være det innen det utøvende kunstfeltet.

Jeg ønsker å fremme de forslagene Fremskrittspartiet står bak, alene eller sammen med andre.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Gunn Karin Gjul (A) [09:07:34]: (komiteens leder): Dokument 8-forslaget fra Venstre reiser to tema. Det ene er kulturloven, samordning av de kulturlovene vi har, og i hvor stor grad vi skal ha en mer detaljert kulturlov enn det vi har i dag. Det andre er spørsmålet om lovfesting av prinsippet om armlengdes avstand – i hvor stor grad politikere skal styre kulturlivet. Jeg må bare innrømme at det er ikke første gang vi diskuterer disse to spørsmålene i denne salen, og spørsmålet om armlengdes avstand blir diskutert i omtrent enhver kulturdebatt vi har i denne salen.

La meg først ta kulturloven. Den ble vedtatt i 2007, og det den rød-grønne regjeringa var veldig tydelig på den gang, var at det skulle være en overordnet kulturlov. Det var et tydelig signal til våre kommuner og fylkeskommuner om at kultur er en prioritert oppgave i det norske samfunnet, men vi var også like tydelige på at vi ikke ønsker å gå inn og detaljstyre de økonomiske prioriteringene i kommunene. Vi er redd for at dersom vi detaljstyrer kulturloven og gir kommunene pålegg om en ytterligere detaljstyring av kulturlivet, avpolitiserer vi faktisk kulturlivet – ja, jeg vil gå så langt som til å si at vi avdemokratiserer det, for når vi avpolitiserer det, overlater vi til jurister å bestemme om en kommune har fulgt opp kulturloven eller ikke. Når jeg sier at vi avdemokratiserer det, mener jeg faktisk at når folk i kommunene går til valg, skal de kunne velge mellom politiske partier. De skal kunne velge mellom f.eks. Arbeiderpartiet – som har en veldig god kulturpolitikk, og som ønsker å prioritere det i kommunene – og Fremskrittspartiet, som ikke ønsker å satse på kultur i kommunene. Da har folk tatt et valg.

Så til spørsmålet om armlengdes avstand, som heller ikke er en helt ny debatt. For meg framstår ofte den debatten i denne salen veldig akademisk. Den flyr faktisk veldig ofte litt over hodet på meg. Det tror jeg er fordi det brukes som et argument fra opposisjonen for at de ikke har noe alternativ til dagens kulturpolitikk, utover at de faktisk har mindre penger enn det regjeringspartiene har. Da må de prøve å skape en ideologisk avstand til dagens regjering. Men det er veldig få eksempler på den ideologiske avstanden, og det skal vi være kjempeglad for, ikke minst kulturlivet. For dette dreier seg jo først og fremst om økonomi.

Hva er det som har betydning for kunstnerisk utfoldelse? Hva er det som er viktigst for det frie kulturlivet? Jo, det er å få realisert drømmene sine, få utviklet ideene og få vist det fram for et publikum. Hva er det man er avhengig av da? Jo, man er avhengig av å få tilført ressurser. Når vi har en regjering som har økt Kulturdepartementets budsjett fra 5 mrd. kr til 10 mrd. kr, er det ganske mange drømmer, ideer og visjoner som kulturlivet har, som har blitt realisert. Når man begynner å beskylde denne regjeringa for å gå inn og styre kulturlivet, vil jeg svare at den verste måten kulturlivet kan tenke seg å bli styrt på og ikke få realisert sine ideer, er faktisk ikke å få penger i det hele tatt og få dramatiske kutt. Da blir det i hvert fall en diskusjon om armlengdes avstand. Jeg opplever at den diskusjonen kommer hver gang krybben er tom. Da får man en diskusjon om i hvor stor grad man skal prioritere, og om politikerne skal legge føringer.

Så til den siste diskusjonen om nasjonsbyggingen og teatrene, som i år i styringsdialogen med departementet har fått anbefalinger om at man skal markere grunnlovsjubileet. Det skulle bare mangle at ikke de nasjonale institusjoner som ble bygd opp under nasjonsbyggingen, som var en viktig del av den nye nasjonen Norge, når vi nå skal markere grunnlovsjubileet, også skulle være en del av det. Så må jeg si at presidentskapet i Stortinget har også vært veldig «på høgget» i forhold til grunnlovsmarkeringen, og har vært veldig tydelig på at grunnlovsjubileet også skal markeres gjennom kulturlivet vårt. Så i hvert fall i presidentskapet, tolker jeg det som, har det vært ganske bredt flertall på dette området.

Presidenten: Jeg vet ikke om «på høgget» er et godt parlamentarisk uttrykk, men uansett liker presidenten det som beskrivelse av måten presidentskapet jobber på.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [09:13:04]: Kunst og kultur har en egenverdi. Den offentlige kulturinnsatsen skal bidra til et mangfoldig og kvalitativt godt tilbud som styrker både det profesjonelle og det frivillige kulturlivet.

Kulturpolitikken skal ikke være et virkemiddel for å oppnå politiske mål på ulike samfunnsfelt. Dette er et grunnleggende og bærende prinsipp i Kristelig Folkepartis kulturpolitikk.

Derfor er vi enig i forslagsstillernes intensjoner slik det uttrykkes i forslag nr. 2. Kristelig Folkeparti deler bekymringen for hvilken effekt den rød-grønne politikken har på institusjonenes og kunstnernes frihet.

Da kulturloven ble vedtatt i 2007, var den ment å være en generell lov som skal understreke det ansvaret offentlige myndigheter har for å legge til rette for kulturvirksomhet. Det er lagt til grunn at loven skal være enkel uten detaljerte føringer for bevilgningsnivå, prioriteringer eller organisering av kulturområdet i staten, i fylkeskommunene og kommunene.

Kristelig Folkeparti foreslår at forslaget vedlegges protokollen. Vi mener det er andre virkemidler enn kulturloven som bør tas i bruk for å sikre den kunstneriske friheten. Først og fremst handler det om at myndigheter har en grunnleggende forståelse for hvilke skillelinjer som skal være mellom politikk, stat, kunst og kultur. Den forståelsen kan ikke vedtas, den må erkjennes.

Når det gjelder det første forslaget, forslaget om supplerende lovformuleringer og konkretisering av de statlige kulturforpliktelsene, er Kristelig Folkeparti bekymret for at et slikt tiltak kan virke mot sin hensikt. En konkretisering av de statlige forpliktelsene kan fort ende opp med at vi i enda større grad får et detaljregulerende lovverk, selv om jeg ikke tror at det er dette som er intensjonen til forslagsstillerne. Jeg kan heller ikke se at det er noe stort problem at lovreguleringer som angår kulturlivet, finnes innenfor ulike sektorområder i lovgivningen. Det vil være svært krevende å definere hvilke områder innenfor lovverket som har relevans for kulturpolitikk, og som dermed skal forenkles og samles gjennom en tydeliggjøring.

Kulturlivet er sektorovergripende og dynamisk. En samling av lovverket på dette området er ikke nødvendigvis entydig positivt og heller ikke enkelt med tanke på avgrensninger. Men forslagsstillernes anliggende er viktig å ta med seg. Diskusjonen som trekkes opp, er viktig, spesielt hva angår forslag nr. 1 om kunstnerisk frihet, og den debatten må hele tiden holdes levende uansett hvem som til enhver tid sitter i regjering.

Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [09:16:41]: Jeg syns det ofte kan skje at komiteer lider av at Venstre ikke deltar i komiteens behandling – så også her. Jeg tror komiteen hadde hatt godt av Venstres deltakelse i denne prosessen, for Arbeiderpartiet omtaler i sin hovedargumentasjon mot forslaget nesten ikke forslaget i det hele tatt, men har en hovedargumentasjon mot Fremskrittspartiet i kulturpolitikken generelt.

Forslaget går på to ting. Det første er en erkjennelse av at vi har vedtatt en kulturlov som – i all beskjedenhet på vegne av dette storting – ikke har betydd noe. Den er en moralsk indikator eller en politisk indikator på at kultur også er viktig, men i praksis har den ikke betydd noe. Vi innrømmet vel egentlig også da vi behandlet loven, at dette bare var en symbolhandling. I praksis kan ingen føre en rettssak på bakgrunn av denne loven.

Derfor satte Venstre seg ned og spurte: Hva er hovedutfordringa innenfor kulturlivet som det er viktig å lovfeste? Jo, en av hovedutfordringene er den kunstneriske friheten. Sjøl om Arbeiderpartiet påstår at det fins ikke, det fins ikke, det fins ikke, er det stadig vekk kunstnere som sier at den kunstneriske friheten er presset. Dette hadde det vært interessant å ha lovfestet, sånn at det er mulig for en kunstner faktisk å kunne slå en paragraf i bordet.

Så har vi et vell av små kulturlover rundt omkring. Venstre mener generelt at vi burde hatt en opprydding i norsk lovverk. Det er ikke noe mål at den røde boka ved siden av presidenten skal bli så stor som overhodet mulig. Målet er at den skal være lett tilgjengelig, at den skal skjønnes, og at den skal kunne brukes. Vi skal ha lover som skal kunne brukes av norske borgere og være mulig å skjønne for norske borgere.

Vi har en del kulturlover på dette feltet, f.eks. en biblioteklov. Jeg mener at vi burde hatt en museumslov. Vi burde hatt en definisjon på hva et museum er, og hvilke faglige krav det er til å få lov til å kalle seg museum, på samme måte som vi har en del lovgivning knyttet til arkiver. Alt dette er kulturlover. Hvorfor ryddes det ikke opp i den røde boka på kulturfeltet, sånn at vi får en felles kulturlov som har definisjonen på arkiv, museum, bibliotek – alle kulturinstitusjonene – og de faglige kravene, som vi i dag har spredt utover alt i lovverket? Jeg tror det hadde blitt enklere, jeg tror det hadde blitt lettere å være lokalpolitiker hvis en visste hvilke rammer nasjonalt man har satt, og hvilket handlingsrom man har innenfor rammene. Jeg tror også at det hadde gitt noen signaler om viktigheten av kulturfeltet å få samlet alt i en felles lov. Det ville ha gitt en kulturlov med mening hvis vi hadde samlet bibliotek, arkiv og museum i én kulturlov – og kanskje også hadde sett på om det var andre deler av norsk lovverk som burde vært der – som også hadde fått definisjonsmakt på kulturfeltet, og som kunne ha lovfestet den kunstneriske friheten i ett.

Det er et lovarbeid som det ikke går an for en stortingsgruppe å gjøre, men som det går an for en statsråd å gjøre, så dette var ment som et vennlig tilrop på en prosess som kunne ha vært med og forandret det.

Jeg merker meg at denne argumentasjonen ikke i det hele tatt har nådd fram i komiteen. Jeg vet ikke om man har lest forslaget engang, men det er i hvert fall ingen argumenter mot dette som har blitt framført i denne debatten. Men Venstre er i prosess. Vi ønsker å sørge for størst mulig flertall for det vi gjør, så sjøl om ikke akkurat de formuleringene vi opprinnelig har foreslått, ligger i forslaget, kommer vi til å stemme for forslag nr. 1 og 2 som er fremmet i saken. Så håper vi at vi en gang kommer så nært et større lovarbeid at vi får ryddet opp i hele kultursektoren, tatt en opprydding i forhold til kulturlovene og bestemt oss for hvilke krav man nasjonalt skal ha til definisjonsmakten, og hvilke ting som bør være gjenstand for lokale prioriteringer og lokale definisjoner.

Statsråd Hadia Tajik [09:21:18]: Representantane Tenden og Skei Grande presenterer to forslag i sitt dokument. Det fyrste forslaget er så godt som identisk med det forslaget som representanten Skei Grande fremja då kulturloven vart vedteken i Stortinget i juni 2007. Slik sett er forslaget ein invitasjon til omkamp om kulturloven.

Forslagsstillarane meiner at kulturloven burde omfatte andre lovar med relevans for kulturfeltet, og at kulturloven samtidig burde beskrive detaljert og konkret kva plikter staten skal ha overfor kulturfeltet. I den skriftlege merknaden vår, i brevs form, til forslaget ser me ikkje noko reelt behov for å setje i gang eit omstendeleg lovarbeid for å støype saman eksisterande lovar og regelverk til ein kulturlov. Til det er kulturområda som forslaget skisserer, for ulike.

I år er det fem år sidan kulturloven vart sett i kraft. Me veit at loven vert brukt som referansepunkt i dei årlege budsjettdrøftingane i kommunar og fylkeskommunar. I representantforslaget vert det presentert ein tabell som viser kor stor del netto driftsutgifter til kultursektoren utgjer av totalutgiftene i kommunane. I mange år har den relative delen lege på 4,2–4,4 pst. av totalutgiftene. I 2011 gjekk den relative delen ned frå 4,4 pst. til 3,9 pst. I representantforslaget vert dette brukt som ein indikasjon på at det går feil veg med den kommunale innsatsen på kulturfeltet, og at kulturloven dermed ikkje har hatt nokon effekt. Men av og til svarer det seg å gå bak tala på ein tabell. Frå 2010 til 2011 vart dei øyremerkte tilskota til barnehagane overførte til rammetilskotet for kommunane. Det innebar at dei totale netto driftsutgiftene i kommunane auka med 28 mrd. kr. Dermed gjekk den relative delen av kulturutgiftene ned, på same måten som den relative delen av utgiftene for dei andre sektorane i kommunane gjekk ned.

Frå 2007 til 2011 har den offentlege økonomiinnsatsen til kulturtiltak auka sterkt i nominelle kroner på alle forvaltingsnivå. I kommunane er det snakk om ein auke på over 2 mrd. kr, eller om lag 30 pst. og i fylkeskommunane er auken på 30 pst.

Eg nemner ikkje desse tala for å påstå at auken er eit resultat av kulturloven – den økonomiske veksten er eit resultat av ein politisk vilje til å satse på kulturtiltak. Tala viser korleis det lovfesta ansvaret i kulturloven vert forvalta og konkretisert gjennom bevisste økonomiske prioriteringar som politikarar gjer både på statleg, fylkeskommunalt og kommunalt nivå.

Mi vurdering er at kulturloven står seg godt slik som han er formulert, som ei stadfesting av det offentlege ansvaret. Ein bevisst politikk og prioriteringsvilje er den beste måten å leve opp til det ansvaret som følgjer av kulturloven.

I forslag nr. 2 vil representantane Skei Grande og Tenden at kulturloven skal supplerast med formuleringar som understrekar den kunstnariske fridomen som kunstnarane og kulturinstitusjonane skal ha. Her får forslagsstillarane støtte frå Framstegspartiet og Høgre. Lat meg få understreke at diskusjonen om kunstnarisk fridom er veldig viktig. Men eg opplever at forslaget botnar i ein påstand om at departementet gjennom årlege tilskots- og tildelingsbrev legg kulturpolitiske føringar for verksemda i institusjonane på ein måte som bryt med prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk, forvalting og den kulturfaglege fridomen.

For å underbyggje påstanden om at departementet grip for mykje inn i den konkrete verksemda i institusjonane, har Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti ein merknad i innstillinga der dei siterer frå tildelingsbrevet til Sogn og Fjordane Teater om grunnlovsmarkeringa i 2014. Men sitatbruken er litt spesiell, for sitatet sluttar midt i ei setning utan å markere at det berre er eit utdrag av setninga som står der. Dermed kjem ei viktig presisering ikkje med, nemleg at prosjekt og arrangement i tilknyting til grunnlovsmarkeringa skal vere utforma i tråd med den profilen som institusjonen har. Sitatet tek heller ikkje med at det i tildelingsbrevet er vist til Stortingets hovudkomité for grunnlovsjubileet, som i sitt eige måldokument formulerer klare forventingar til kva kunst- og kulturfeltet skal gjere i markeringsåret. Det departementet har gjort, er å konkretisere det som Stortingets hovudkomité for grunnlovsjubileet har uttrykt.

Slik eg ser det, er det ikkje behov for å lage eigne lovformuleringar som skal understreke det hevdvunne prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk, forvalting og kulturlivet, men diskusjonen om kunstnarisk fridom er veldig viktig. Det er òg viktig for meg, og eg vil gjerne jobbe kontinuerleg for dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [09:26:53]: Grunnlovsjubileet i 2014 er viktig for hele Norge. Det er et nasjonsbyggingsjubileum, og jeg er skråsikker på at hele landet vil delta i det. Men det er ikke bare Fremskrittspartiet som reagerer på at det kan virke som man ikke har ytringsfrihet eller frihet innenfor kulturen, og at man føler det som en tvangstrøye. Det gjør også kulturen, ut fra de tilbakemeldinger vi har fått. Det er jo merkelig at de også ber om at kulturloven må styrkes akkurat på dette punktet, at man må tenke på frihet og ytringsfrihet.

Jeg skulle ønske at statsråden hadde sett litt på hvordan kommunene og fylkeskommunene tolket denne loven, og hvordan den slår ut i kommunene. Jeg har et spørsmål til statsråden: Hva sier statsråden til kulturinstitusjoner og de som er aktive i kulturen rundt omkring i hele landet, når de føler seg overstyrt og overkjørt av denne loven?

Statsråd Hadia Tajik [09:27:59]: Eg meiner at diskusjonen om kunstnarisk fridom er veldig viktig. Han er endå meir viktig når ein konkretiserer det og knyter det anten til tilskotsbrev eller formuleringar som ein er kritisk til. Eg ønskjer den diskusjonen velkomen, anten det er Framstegspartiet som er med på å reisa han, Venstre eller kulturinstitusjonane sjølve.

Det er mi klare meining at vår regjering driv ein aktiv kulturpolitikk, men det inneber ikkje at ein set grenser for den kunstnariske fridomen. Det me gjer, er å leggje overordna føringar, vere med på å definere det samfunnsoppdraget som institusjonane har, men institusjonane sjølve er i aller høgaste grad frie til å definere korleis dei ønskjer å løyse sitt samfunnsoppdrag.

Trine Skei Grande (V) [09:29:04]: Jeg kunne ha sagt noe om at når man fremmer forslag her i salen, er det ikke nødvendigvis fordi man kritiserer regjeringa, men fordi man faktisk har en intensjon om å endre noe. Så jeg syns kanskje statsråden kunne forholdt seg litt mer til forslaget og ikke nødvendigvis til Fremskrittspartiets merknader om det.

Jeg har lyst til å spørre om faget til statsråden, for jeg fikk opplyst av en partifelle på vei ned at statsråden er ferdig med jusstudiene, og da slik sett også skulle ha noen tanker rundt det juridiske. I går var jeg på en stor juskongress i Oslo der kulturloven ble nevnt som et av de verste eksemplene på at staten, denne salen, bruker lov når vi egentlig burde ha brukt helt andre virkemidler, og at vi lager en lov som aldri hadde stått seg i en rettssal. Jeg lurer på om statsråden har noen tanker om det. Lager vi her lover som egentlig bare er symboler, og som aldri står seg i en juridisk sammenheng?

Statsråd Hadia Tajik [09:30:09]: Takk for ein viktig prinsipiell diskusjon.

Eg meiner at denne loven markerer kulturfeltet som eit politikkområde der offentlege styresmakter har eit lovpålagt ansvar. Det betyr at kulturlivet vert definert som eit politikkfelt på lik linje med andre politikkområde. Loven etablerer òg grunnlaget for tilsyn, som fylkesmennene skal ha saman med kommunene.

Men eg opplever at i forslaget frå forslagsstillarane ønskjer ein at kulturloven i endå større grad skal ha detaljerte formuleringar om løyvingsnivå, prioriteringar og organisering. Dei to førstnemnde meiner eg vil vere på eit detaljnivå som i altfor stor grad rettsleggjer kulturlivet og kulturfeltet som politikkområde. Eg meiner det er riktig at prioriteringar og løyvingsnivå først og fremst er gjenstand for politisk diskusjon.

Når det gjeld organiseringsbiten, kan ein alltid diskutere kor mykje som bør vere i lovs eller i forskrifts form og kor mykje som bør vere gjenstand for politisk diskusjon.

Trine Skei Grande (V) [09:31:18]: Det er ikke det som er intensjonen med dette forslaget. Nivået på bevilgningene mener jeg vi vedtar når vi vedtar budsjett. Vi vedtar ikke et nivå på bevilgningene når vi vedtar lover. Lover bruker vi til helt andre ting.

Det vi mener, er at en burde tatt definisjonene fra bibliotekloven, en burde tatt definisjoner når det gjelder arkiv og når det gjelder museum inn i en lov, og så burde vi latt bevilgningsnivå være en del av budsjettbehandling. Men vi syns også det hadde vært på sin plass å sikre den kunstneriske friheten ved lov. Så her baserer det seg på en fullstendig misforståelse. Jeg tror ikke vi vedtar bevilgningsnivå ved lover.

Jeg lurer på om det er noen som kan saksøke noen på bakgrunn av den kulturloven vi har? Har juristen inni kulturministeren noen mening om hvordan en sånn rettssak skulle skje?

Presidenten: Presidenten mener at vi bør la statsråden få lov til å svare som statsråd – ikke som nyutdannet jurist. Utredninger kan vi be om andre veien.

Men statsråd Tajik svarer sikkert gjerne på spørsmålet.

Statsråd Hadia Tajik [09:32:26]: Ønsket om å presisere løyvingar er vitterleg omtalt i premissane for forslaget. Det er òg grunnen til at eg er kritisk til det detaljnivået eg opplever at forslagsstillaren legg forslaget på.

Når det gjeld den andre delen av resonnementet til representanten Skei Grande, som knyter seg til om ein bør organisere lovane på kulturområdet saman, sånn at det er i ein lov, er det mi oppfatning at dei lovområda som er skisserte i premissane for forslaget, er så ulike at dei ikkje vil gjere seg i ein og same lov. Eg opplever òg at representanten Skei Grande dels er einig i det, for det framgår av premissane i forslaget at ein ser at desse lovane som er ramsa opp, er svært ulike – dekkjer svært ulike område – og ikkje vil gjere seg i ein og same lov.

Trine Skei Grande (V) [09:33:24]: Da prøver jeg for tredje gang, og nå skal jeg være klar: Er det mulig for noen å bruke den kulturloven vi har, i en rettssak i Norge, hvis noen ikke holder den?

Statsråd Hadia Tajik [09:33:40]: Dersom føresetnaden for alle lovane me vedtek i denne salen, skal vere at ein skal kunne ta dei til retten og ha ein rettssak på basis av lovane, trur eg nok at det er veldig mange lovar som er vedtekne her i denne salen – òg med representanten Skei Grandes stemme – som ikkje vil kunne verte brukte på den måten. Funksjonen til nokre lovar er jo, som eg har sagt, å signalisere at ein har eit lovpålagt ansvar – at kommunane og fylkeskommunane har det lovpålagte ansvaret – for å vareta kulturlivet, og for at kulturlivet vert løfta fram som eit politikkområde på lik linje med andre politikkområde. Loven legg grunnlaget for tilsyn, som vil vere viktig for kulturlivet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.